Ytringsfrihet for en avviker

Peder Are Nøstvold Jensen vil skrive bok om terrorbomberen og drapsmannen Anders Behring Breivik. Ytringsfrihetsorganisasjonen Fritt Ord liker ideen og har gitt ham 75.000 kroner til prosjektet.

 

Nøstvold Jensen er bloggeren Fjordmann som Behring Breivik har framholdt som et av sine ideologiske forbilder. Fjordman betakker seg for "æren". I Simen Sætres bok "Fjordman - Portrett av en antiislamist" tar Nøstvold Jensen kraftig til motmæle mot terroristen. Behring viste ikke til ham og hans blogg fordi de to hadde felles ideologi og synspunkter, hevder han. Behring Breivik var fornærmet fordi Fjordman ikke tok ham alvorlig og gav ham den oppmerksomheten han ønsket. Terroristens mål med sitatene og henvisningene har vært å hevne seg og skade meg, hevder bloggeren.

 

Det står ikke til troende. Hos Fjordman fant Behring Breivik den ideologien han søkte og bekreftelse på de synspunktene han selv hadde . Han var fascinert av Fjordmans tankegods og hans evne til prinsipiell tenkning og imponert av hans formuleringsevne, og av det han oppfattet som solide kunnskaper. At Behring Breivik var imponert og inspirert av Fjordmann, kan det ikke være rimelig tvil om.

 

Det betyr ikke at Fjordman bærer noe av ansvaret for Behring Breiviks ugjerninger. De har Behring Breivik - og bare han - det fulle og hele ansvaret for. Fjordmann kan bebreides for å ha vært skjødesløs, men ikke anklages for å være skyldig i terror og drap. Heller ikke medskyldig.

 

Skal Peder Are Nøstvold Jensen skrive bok om Breivik, må vi regne med selvforsvar og et kraftig oppgjør. Ikke med Behring Breiviks meninger, men med hans handlinger. For Fjordmann trenger å ta avstand for å komme unna all mistanke om at han er inspiratoren bak, og enig i, Behring Breiviks tanketomme voldshandlinger.

 

Den som leser Simen Sætres bok og stifter bekjentskap med Fjordmans univers, hans erfaringer, hans lesning og den utviklingen han har gått igjennom, forstår snart at man har med en spesiell person å gjøre: Intelligent, kunnskapsrik, belest og rik på nærkontakt og erfaringer med voldelig islamisme.

 

Peder Are Nøstvold Jensens problem er ikke mangel på kunnskap, men bristende evne til å moderere seg og avveie kunnskap og tankespinn mot en realistisk og balansert oppfatning og opplevelse av virkeligheten. Fjordman kjørte med sola i øynene. Han så derfor ikke møtende trafikk.

 

Nøstvold Jensen kalte seg Fjordman og skrev anonymt. Så å si ingen visste hvem som skjulte seg bak merket - og ingen skulle vite det. Han dyrket sin anonymitet. Det gav ham mulighet til skrive ting han aldri ville sagt ansikt til ansikt. Han ble stadig "modigere". Fanatismen og ekstremismen eskalerte. Uten at det fikk noen konsekvenser. Han måtte ikke ta ansvar for sine synspunkter, men kunne tillate seg å mene hva det skulle være. Bremsene ble etter hvert slått av.

 

Slik sett ble Peder Are Nøstvold Jensen fange av sin egen vellykkethet. Han visste at ekstremister i inn- og utland fulgte bloggen - og det øvrige han skrev. Han ble sett opp til, og måtte oppfylle forventninger - uttalte og uuttalte. Og han måtte ta i for å synes.

 

Hva han egentlig mente - og hvor mye som var store fakter for å bli lagt merke til, er vanskelig å si. Svaret på dette og andre påtrengende spørsmål, får vi kanskje hvis han skriver den boka Fritt Ord har gitt ham penger til.

 

Også avvikerne skal få ytre seg. Vi må tåle meninger som vi ikke er enige i. Så lenge de ikke går ut over lovens ramme. Det er dette som er ytringsfrihet.

 

Peder Are Nøstvold Jensen har opparbeidet seg posisjon som en viktig meningsbærer og leverandør av premisser til deler av den offentlige debatten. Hittil har han trukket ytterliggående slutninger på sviktende grunnlag. Der vi andre ser problemer og utfordringer, ser han katastrofe. For å avverge katastrofer, må vi ty til radikale tiltak. Mener han. Kanskje kan han nå, når han er blitt noe eldre - og forhåpentlig noe mer moden - og når han etter hvert har gjort sine dyrekjøpte erfaringer, og ikke lenger kan skjule seg bak anonymitetens maske; kanskje han  kan legge bort sin ekstremisme og sitt overdrevne markeringsbehov, og gi oss en velfundert redegjørelse for egne standpunkter og for hva som skiller ham fra terroristen og drapsmannen fra 2. juli.

 

En slik gjennomgang og klargjøring kan være nyttig for flere - ikke minst for ekstremistspirer som hittil har sett opp til Fjordman som ideolog og ideal.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Stakkars Madde og stakkars oss

Hennes Kungliga Höghet, prinsessan Madeleine Thérèse Amelie Josephine av Sverige giftet seg forleden. Madeleine Thérèse Amelie Josephine er foruten å være prinsesse av Sverige, også hertuginne av Hälsingland og Gästrikland. Hennes offisielle tittel er: Hennes Kungliga Höghet Madeleine, Prinsessa av Sverige, Hertiginna av Hälsingland och Gästrikland. Svenskene kaller henne Madde.
  
Maddes bryllup var en stor begivenhet - for henne, for hennes mann Chris O-Neill og for familiene deres. Og for sladderpressen! Samt for noen blå-blåa svenska rojalister. For Sverige og verden for øvrig, var det en ikke-begivenhet. En tildragelse helt uten betydning.
  
Dette totalt likegyldige evenementet brukte Sverige massevis av penger på. Madde ville, etter det ryktet forteller, gifte seg i stillhet, men da satte Kungen foten ned. Denna glãdjen måsste vi dela med hela svenska folket, skal han ha sagt. Eller i alle fall noe liknende. Og når Kungen vil noe, blir det sånn. Også i Sverige hvor Majestätet er strippad for all reell makt.
  
Madde er en litt spesiell prinsesse i svenskenes øyne. Hun er ikke udelt populær. "Partyprinsessan" blir hun kalt. Noe sladderpressen har bidratt til. Og trukket økonomiske fordeler av. Alt som smaker av "skandale" selger.
  
Nå er det ikke slik at Madde lever eller har levd, et utsvevende liv, men svenskene kan være pripne og vanskelige når de legger vrangsida til og tar alt i verste mening. Partylivet er ikke mer spesielt enn at Madde har gått ut og moret seg fra tid til annen. Som andre mennesker. Men å skrive at prinsessen har vært ute med venner, selger ikke. Derfor har sladderpressen skapt bildet av en tomhodet, ansvarsløs  prinsesse som fester sorgløst mens storesøster Victoria tar ansvar og arbeider for fosterlandets beste. Det er selvfølgelig noe godt tøys. Men det selger. Og gir de selvutnevnte kongehusekspertene et levebrød.
   
Madde er dessuten pen. Meget pen. Og alle vet at pene mennesker oftest er dumme og ansvarsløse. Det som blir sagt om partyprinsessan, er nok derfor ikke bare løse rykter, kan man tenke - om man har sans for sladder. Tenk bare på den slasken hun var forlovet med tidligere. Si meg hvem du omgås med, så skal jeg si deg hvem du er. Ingen røyk uten ild.
   
Men nå er Madde gift. Med en amerikaner som - etter sigende - er styrtrik. Rikdom er bra. Det leger de fleste sår og kaster et forsonende skjær over selv de mest åpenbare mesallianser. For Madde skulle selvfølgelig hatt en prins. En ordentlig prins - av blodet. Men det er ikke lett å finne folk med blått blod i årene lenger. En amerikaner får dermed duge. Så lenge han er rik. Styrtrik.
   
Og rik bør han være, for nå er Madde og mannen på bryllupsreise. Til Seychellene hvor de leier en 500 kvadratmeter stor villa til den nette sum av kroner 50.000 per natt. Nyheten er hentet fra norsk presse. Om det dreier seg om norsk eller svensk valuta, opplyses ikke. Er det 50.000 svenske kroner blir det jo straks rimeligere - selv om kursen for tiden ikke er så gunstig som den bruker å være.
   
Pris per natt, er ellers en morsom måte å uttrykke det på. Man skulle tro at prisen gjaldt opphold per døgn. Men det er vel det som foregår om natta som vekker størst interesse hos sladderpressen som passer på å minne om at hvetebrødsdager heter "smekmånad" på svensk. Og smekas gör dom nog.
    
Men altså 500 kvadratmeter og 50.000 kroner per natt. Er man prinsesse, så er man prinsesse. Og skal "skvallerpressen" få noe å skrive om, må Madde være ekstravagant og skjødesløs og leve opp til tilnavnet og ryktet sitt. Og velge det mest spektakulære. Det er nemlig ikke hvilket sted som helst ekteparet O'Neill hvert døgn svir av en kvart industriarbeiderlønn på. Etter det hofforganet Expressen erfarer, bor de på samme sted som prins William og Kate av Storbrittania dro til, da de feiret sin "smekmånad". God kongelig tradisjon altså. 
  
Jeg liker Madde. Eller riktigere - for jeg kjenner henne jo ikke: Jeg har sympati med henne. Hun er født med en historisk tvangstrøye og tildelt en rolle hvor alt hun gjør, blir fulgt med argusøyne og krystet og vridd og  vrengt på av ukeblader og andre medier som ønsker noe å skrive om, og ikke er så nøye med virkelighetsbeskrivelsen og sannheten. Og med å skille mellom skitt og kanel.
  
Madde har forsøkt å gjemme seg og tilbringe sin "smekmånad" på hemmelig ort. Hadde pressen hatt et snev av anstendighet, hadde den respektert ønsket om privatlivets fred. Men i dag kan Expressen vise "en mengde eksklusive bilder"  fra den hemmelige bryllupsreisen. Journalister og fotografer uten anstendighet prøver så godt de kan, å tjene penger på å tilfredsstille den gemene hops kikkermentalitet.
  
Og folk lar seg forføre. De kjøper skiten. Og belønner skvallerorganets eklatante brudd på moral og anstendighet. For etter som Madde lider den vanskjebne å være prinsesse, mener folk at de har krav på å få vite, og at de kongelige bare må finne seg i å bli forfulgt av jagende journalister, og av fotografer med kameraet i skuddposisjon. De grådige "nyhetsjegerne" gjør bare jobben sin. De er der for vår skyld, heter det.
  
Sannheten er at de er der og sniktitter og fotograferer for sin egen skyld. De gjør mediebegivenheter av vår alles uanstendige nysgjerrighet. De skrur opp interessen, og gjør det de kan for å imøtekomme den interessen de selv har skapt. For egen vinnings skyld.
  
Jeg har sympati for Madde. Å avsløre hennes hemmelige oppholdssted og forstyrre hennes smekmånad er ingen heltedåd. Ingen innsats av betydning for land og folk. Det er som å kikke inn gjennom soveromsvinduene til folk når de tror seg uforstyrret. Det er snusk. Simpelt snusk.
  
Som republikaner kunne jeg nøye meg med å nikke megetsigende. Jeg er imidlertid også medmenneske. Når sladderpressen og mediene lukker øynene for menneskelige hensyn og bruker kongelige som salgsfremmende åte for å få en sløv befolkning på kroken, blir jeg forarget. Medienes misbruk av de kongelige er  en uverdig tilstand. Ja, den er rett og slett uanstendig. Forfølgelsen av de kongelige øker min medieforakt. 
 
At noen utnevner seg selv til eksperter på kongehusene og prøver å anstendiggjøre snusket ved å pakke det inn i kvasihistorisk terminologi, gjør ikke saken bedre. "Dannet" grafsing i andres privatliv, er like foraktlig og vulgær som menigmanns nysgjerrighet. Om ikke verre.
  
Kay Olav Winther d.e. 
 
 
 

Om du hamrer eller hamres

Når fanatikere og galninger terroriserer uskyldige innbyggere, får myndighetene kritikk fordi de ikke har holdt seg orientert slik at de har kunnet gripe inn og stanse voldsmennene før de har fått satt sine onde hensikter om i handling.

 

Mediene leder an i kritikken. Og PR-kåte politikere uten sjenerende selvkritikk henger seg på.  Kriminelle unnlatelsessynder, sier de, og vil ha de ansvarlige stilt til ansvar for forsømmelsene.

 

Når så myndighetene driver etterretning for å ivareta vår sikkerhet, får de kritikk for det. Av de samme mediene - og politikerne og forståsegpåerne og meningsprodusentene.

 

De amerikanske myndighetene fikk på pukkelen for 11. september - og for andre terrorhandlinger som de burde avverget. Norske myndigheter har måttet stå skolerett fordi en overspent person med et forkvaklet syn på innvandring og islamisering, sprengte høyblokka i regjeringskvartalet i lufta og henrettet mer enn 70 saksesløse personer med tilknytning til Arbeiderpartiet. Disse handlingene kunne og burde vært avverget, mener pressen, etermediene og den politiske opposisjonen. Hvis bare myndighetene hadde gjort jobben sin og holdt seg orientert om faremomentene.

 

Kritikken har vært hard - til dels nådeløs. Og den har - paradoksalt nok - i særlig grad rammet Arbeiderpartiet som terrorhandlingen var rettet mot. Offeret er blitt syndebukken.

 

Nå tyder mye på at vi får en ny bølge med kritikk mot overvåking. En norsk advokat skal være overvåket av myndighetene i USA. Uhørt, ja kriminelt, hevdes det. Forargelsen er stor.

 

Og sikkert ekte følt. Men refleksjonsnivået er ikke imponerende.

 

At USA etter 11. september 2001 skaffer seg etteretningsdata om alle som kan mistenkes for å kunne ty til vold og øve terror, er en selvfølge. Man må være utillatelig naiv for å tro noe annet. USA spør ikke pent om å få overvåke suspekte personer. Eller deres advokater. Lovlig eller ikke. Amerikansk etterretning lever etter sine egne lover. Hensikten helliger midlet. Det har den alltid gjort. Etter 11. september mer enn noen gang. Det må vi forutsette. Og det må vi nok leve med.

 

Moderne kommunikasjonsteknologi kjenner ingen landegrenser. Den er world wide. At amerikansk etterretning skal banke på advokat Eldens dør og spørre høflig om å få opplysninger om hans mellomværende med klienter de anser som suspekte, er middels talt lite sannsynlig. USA skaffer seg de opplysningene de ønsker. Enten det skjer via internett eller ved å sende ut klønete norske agenter som har som oppdrag å fotografere norske dissidenter.

 

Avsløringene av den "ulovlige" overvåkingen, har satt president Obama i en knipe. Han liker ikke å bli skitten på hendene. På den annen side vet han av smertelig erfaring at hans land er mål for mange fiender som ikke skyr noe middel for å skade ham og hans undersåtter. Han må være hard. Ettergivenhet kan være skjebnesvanger. Han har ikke noe valg. Han må stå på. For fienden er over alt. Midt i blant dem han skal ta vare på og verne. 

 

Og midt i blant oss - her oppe i det fjerne nord. Ingen av de etterpåkloke var i stand til peke ut voldsmannen fra 22. juli før han gikk til verks. Det er først etterpå - når fasiten er kjent - at de vet så innerlig vel hva som skulle vært gjort.

 

Slik krank og naiv etterpåklokskap kan ikke USA slå seg til ro med. Amerikansk etterrening må vite. Kommer en norsk advokat i vegen, blir han valset over. Uten om og men. Kanskje får han en unnskyldning, men det er i så tilfelle en tom høflighetsfrase. Praksis endres ikke. For dem som skal vokte verdens mest uglesette nasjon mot terror, er en norsk advokat et null i fattigkommisjonen.

 

Hva skal Norge gjøre med dette? spør naive journalister.

 

Norge kan legge ansiktet i alvorlige folder og protestere. For sin egen tilfredstillelses skyld. At amerikanerne skulle bry seg om protestene, er helt usannsynlig. Og man kan forstå dem. Alle som så flyene dundre inn i tvillingtårnene 11. september 2001, eller så blodige maratonløpere og tilskuere i Boston tidligere i år, vet hva overvåkingen dypest sett dreier seg om.

 

Vi lever ikke i en ideell, vennligsinnet og fredelig verden - dessverre. Noen vil oss vondt - både oss og våre allierte på den andre siden av Atlanteren. Amerikansk utenrikspolitikk har skapt mange problemer som vi med all mulig grunn bør stille oss kritiske til eller ta avstand fra. Men den ubehagelige jakten på dem som vil skade oss, bør vi kanskje være glade og takknemlige for at amerikanerne tar seg av. Så kan vi selvrettferdig stå med hendene i bukselommene og være kritiske.

 

Å stå med hendene i bukselommene, er noe vi kan her oppe på berget.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


De vil ha pengene dine

Pengespillselskapene - dvs. gamblingselskapene - har bare ett mål: De vil at du skal spille og tape pengene dine til dem!

 

Skal de lykkes med det, må de gjøre pengespill stuerent. Det prøver de å oppnå ved å få kjente folk til å gå god for det de driver med. Du skal være temmelig kynisk - eller sløv i toppen - for å låne deg ut til slik virksomhet. Men noen biter hodet av all skam, og lar det stå til. Fordi de selv tjener penger på å stille opp, lar de samvittigheten hvile slik at den ikke blir unødig plaget av at de bidrar til å bringe andre i ulykka. Og elendigheten.

 

Å peke på at norsk idrett finansieres av Norsk Tipping som også er et spillselskap, er en avsporing. I denne sammenhengen er Norsk Tipping en rødmende uskyldighet.

 

Mange forstår at de egentlige spillselskapene ikke driver veldedighet. De arrangerer ikke hasardspill for å hjelpe spillerne til å vinne den store gevinsten. De er i markedet, og har valgt denne geskjeften, for å berike seg selv. På deg og dine penger.

 

Noen personer kan prøve seg, ta et par tap og slutte mens leken er forholdsvis god. Det er folk med kontroll over livet sitt. De trenger ingen barnepike.

 

Men enkelte blir hekta. De taper og taper, men tror at gevinster og overskudd - og de store premiene - lurer bak neste innsats. Eller den etter der igjen. De tror at lykken vil snu. Bare de holder på. Før eller senere vil de vinne.

 

Og det gjør de gjerne. De vinner beskjedne lokkegevinster som skal sørge for at de ikke gir seg, men holder på slik at spillselskapet kan vinne stadig mer. Mens spillerne blir fattigere og fattigere. Og ikke kan gi seg - før de har vunnet tilbake det de har tapt. Og slutter de, vinner de jo avgjort ikke den store gevinsten.

 

Dette lurendreieriet driver spillselskapene med. Og dette lurendreieriet hjelper alle de til med å lokke nye offer til, som låner sitt navn og rykte til spillbransjen mot at de selv blir sponset av de midlene som ulykkelige spillere har tapt.

 

At enkelte utvikler spillavhengighet, er et faktum. Ikke bare en og annen med svak karakter og spesiell hang til gambling, men vanlige folk. Familiefedre og -mødre. Sønner og døtre. Besteforeldre og barnebarn. Familier og enkeltpersoner blir ødelagt. Noen tar sitt eget liv fordi de ikke ser noen annen veg ut av avhengigheten.

 

Denne virksomheten vil enkelte idrettsutøvere låne sitt navn til, gå god for og lokke deltakere til.

 

Man kan ikke forlange at personer som er flinke til å utøve en eller annen sportsgren, samtidig skal være av de skarpeste knivene i skuffen. Men de fleste idrettsutøvere som har nådd et visst nivå, er gjerne omgitt av rådgivere. Ethvert seriøst team burde forstå at utøveren skader seg selv og sitt omdømme, ved å selge seg til et spillselskap. Rådgivere som ikke skjønner det, bør byttes ut.

 

Lenge - altfor lenge - har det rådet anarki på området. Nå setter idrettens organer tilsynelatende foten ned. Det internasjonale skiforbundet (FIS) har diskutert saken. "Min umiddelbare tolkning er at det ikke kommer til å være tillatt. De kan ikke være tilknyttet et spillselskap," sier langrennsjefen Johan Sares, i det svenske skiforbundet til Expressen Han mener at ingen utøvere som har avtaler med utenlandske spillselskaper, kan starte i FIS-renn. De vil m.a.o. være utelukket fra OL og world cup-en.


Det er en riktig avgjørelse. At den kan ramme Norges fremste mannlige medaljehåp, må ikke lokke oss til å renonsere på idealene. Det er ikke samfunnet eller den organiserte idretten, som skal innrette seg på utøvere som bare ser egne inntekter når de ser poker og gambling, og ikke forstår noe av de samfunnsmessige implikasjonene. Det er idrettsutøverne som skal tilpasse seg. Skal de delta, må de delta på idrettens premisser og følge reglene.

 

Norges friidrettsforbund har ført prisverdig klar tale. Ingen representasjonsoppgaver for utøvere som har avtaler med gamlingselskaper. Nå venter vi på at de internasjonale forbundene for berørte idretter følger opp. Skjer det ikke av seg selv, må Norge ta initiativet. Saken bør behandles raskt. Og i alle tilfelle før OL i Sosji.

 

Og mens vi venter, kan beslutningstakerne lese boka til Bjarte Baasland. Skjønner de ikke alvoret - og lar de seg ikke overbevise - etter å ha lest den, bør de stille sine plasser til disposisjon. Da har de ingen ting i idrettsledelsen å gjøre.

 

Kay Olav Winther d.e.  


Hjerte-Rom

Romfolket er her - og har rett til å være her.

 

Tilstrømmingen av rom-folk byr på problemer. De er fattige, og har ikke penger som setter dem i stand til å bekoste eget opphold, ta inn på campingplasser eller leie rom. De pengene de samler inn på tigging eller spilling, ser de seg ikke i stand til å bruke på opphold i Norge. Dem skal de ha med seg hjem - slik at de blir i stand til å opprettholde livet for seg selv og familien.

 

- Kan de ikke betale for seg, som vanlige folk, får de bli hjemme, sier Fremskrittspartiet, representert ved en streng - men uopphørlig smilende - Carl I. Hagen. De andre byrådspartiene i Oslo, mumler sin tilslutning og nikker megetsigende. Opposisjonen protesterer ikke høylydt den heller. De synes alle å være enige om at vi ikke kan sy puter under armene på rom-folket og gjøre tilværelsen for lett for dem her, for da kommer det bare enda flere som vil stikke sugerøret sitt i vår cola. Slik rom og cola vil vi ikke ha.

 

Derfor gjør vi døren så lav og porten så trang som mulig. I håp om at vår kalde skulder skal virke avvisende nok til at romfolket finner seg et annet sted å plage skikkelige folk med den skittenferdige tilstedeværelsen og plagsomme tiggingen sin.

 

I mens bor rom-folket under broer og trafikkmaskiner uten mulighet til å vaske seg. De lager mat i vegstøv og eksos og stanken fra ekskrementer og avfall. Eller de oppretter teltleirer i nærmiljøet og tur- og bærskogen til godtfolk, og forsøpler områder der norske unger skal leke og tilbringe en lykkelig barndom uten å bli konfrontert med fattigdom og elendighet og med fremmede som tar seg til rette og bruker nærmiljøet deres som søppelplass - og som gjør sitt fornødne der de skal nyte norsk ubesudlet natur.

 

Jeg forstår de norske som blir rammet. Jeg forstår forargelsen. Og oppgittheten. Og forakten og fordømmelsen som følger med.  De fleste av oss er ikke helgener.

 

Men jeg forstår ikke politikerne - som har valgt en politikk som er følelseskald og som bevislig ikke gir det ønskede resultat. Verken når det gjelder å bekjempe fattigdommen, eller når det gjelder å hindre de fattige i å komme hit for å få en bitte liten del av vår rikdom. Av vår overflod.

 

De rumenske tiggerne var her i fjor, og de er kommet igjen i år. Noen har sågar tilbrakt vinteren her. Mange utendørs. I kulde og snø. De har ikke latt seg avskrekke og avvise av byrådets kalde skulder.

 

Hvor ille - for ikke å si: hvor jævlig - må de ikke ha det hjemme, når de syns at et liv under bruer og vegmaskiner og i telt i skogen i Norge vinterstid, er bedre enn fattigdommen og nøden i hjemlandet?

 

Da Norge hadde alvorlig fattigdom, mente mange velstående som ikke trengte å bekymre seg for føda, at de fattige hadde seg selv å takke. Late, uvitende og tiltaksløse som de var. I dag lever ingen i nød i Norge. Ikke fordi vi er blitt så rike, men fordi ansvarsbevisste politiske partier med sosial samvittighet har bekjempet fattigdommen og skapt et Norge hvor alle uten å måtte slåss for det, får gå på skole og tilegne seg kunnskaper og får del i de de sosiale godene. Fattigdommen er bekjempet med sosialpolitiske midler - ikke ved at de de velstående nekter å erkjenne problemet og tror at det forsvinner hvis de bare vender ryggen til.

 

Fattigdommen i verden er et globalt ansvar. Også Norge må ta sin del av ansvaret. Det gjelder også fattigdommen, analfabetismen - og kriminaliteten - i Romania. Et land langt borte, men ikke lenger borte enn at landets problemer berører oss - som nasjon og som mennesker.

 

Oppholdesdriften får fattige mennesker til å trekke dit det er noe å få tak i. Vi kan ikke stenge oss inne, og problemene ute. Vi må løse dem. Eller bidra til å løse dem.

 

Når det gjelder rom-folk, er løsningen nærliggende - og åpenbar. De er her, og de kommer til å være her. Vil du ikke at de skal skite i skauen din og forsøple byen, må du skaffe dem et sted å bo og et toalett hvor de kan gjøre sitt fornødne. Og vil du ikke at de skal tigge, må du skaffe dem andre måter å "tjene" penger på.

 

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men umulig kan det ikke være. Selv om det skulle måtte foregå i spesielt tilrettelagte "bedrifter", vil arbeidstrening med lønn, kunne være til nytte både for samfunnet og for rompersoner som har gått ledige hele livet og har lært at fattigdom og håpløshet er en naturlig og uunngåelig del av tilværelsen.

 

De fleste fattige som kommer til Norge, havner før eller seinere i Oslo. Å bekjempe fattigdom og løse globale sosiale problemer, er ikke en sak for Oslo alene. I stedet for å forsøke å forsure tilværelsen for rom-folk slik at de ikke kommer til hovedstaden, og at de som er der, reiser hjem, bør Oslos politikere ta kontakt med staten for å finne løsninger på utfordringene. 

 

For en ting kan vi være sikre på: Uansett hva vi finner på for å gjøre tilværelsen vanskelig for dem her, har de det værre hjemme. De reiser ikke. I alle fall ikke frivillig. Og tvangsutsende dem, har vi ikke lovlig hjemmel for. Vi har derfor bare én ting å gjøre: Å hjelpe dem så godt vi kan ved å vise hjerte-rom. Det er ikke bare det eneste praktiske. Det er også det eneste anstendige.

 

Kay Olav Winther d.e.