Fremskrittspartiets dobbeltspill og "den Sandbergske parlamentarisme"

Fremskrittspartiet sitter i regjering, men opptrer samtidig som opposisjonsparti når det passer. Slik prøver partiet å få både i pose og sekk.

 

Det er ikke noen dårlig strategi for et populistisk parti. Det gir mulighet til å distansere seg fra alle upopulære forpliktelser som regjeringsdeltakelsen medfører, samtidig som partiet kan innkassere æren for de populære tiltakene regjeringen setter i verk. I tillegg kan Per Sandberg, Kristian Tybring Gjedde og de andre erkepopulistene ustoppelig argumentere for politiske løsninger som Fremskrittspartiet er alene om. Slik kan medlemmer og velgere avholdes fra å vende partiet ryggen i frustrasjon og skuffelse.

 

Populistene i partiet går trolig på denne dobbeltmoralske "forklaringen". De har neppe valgt parti med intellektet, men trolig mer sannsynlig ut fra magefølelse og sympati med partiets skepsis mot innvandring og innvandrere. Det er ikke noe suspekt i det. Folk må få velge parti ut fra hvilke kriterier de vil. Det er heller ikke noe galt i å bli skuffet over at det partiet man har valgt, i regjering - nødt og tvunget - fører en helt annen politikk enn det har gått til valg på. Det er en ærlig sak.

 

Det som ikke er verken i orden eller ærlig, er at Fremskrittspartiet motarbeider regjeringens politikk. Norge styrer etter det parlamentariske system. Folket velger nasjonalforsamlingen, og regjeringen må ha flertallet i Stortinget bak seg. Sagt på en annen måte: Regjeringen må ha Stortingets tillit. Kan ikke regjeringen handle i samsvar med Stortingets beslutninger må den ta konsekvensen. Får den Stortingsflertallet mot seg, må den gå av. Det er en parlamentarisk nødvendighet.

 

I saken om de syriske flyktningene har de øvrige partiene et annet syn enn Fremskrittspartiet. Vi må forutsette at Fremskrittspartiets leder og de andre Frp-representantene i regjeringen i sak er enige med eget parti. De har dermed fått Stortingsflertallet mot seg. Kan de ikke bidra til å sette Stortingets vedtak ut i livet, må de gå ut av regjeringen. Partiet må bryte regjeringssamarbeidet med Høyre. Regjeringen må gå av.

 

Men Fremskrittspartistatsrådene vil ikke gå av. De vil føre opposisjonspolitikk fra regjeringskontorene. Å trekke seg ut av regjeringssamarbeidet vil være et altfor stort nederlag. Siv Jensen og partiet hennes har arbeidet altfor hardt altfor lenge for å komme inn i regjeringskontorene til at de vil kaste kortene, pakke snippesken og gå fordi de er på kant med Stortingsflertallet. Da får heller parlamentarisk skikk og praksis vike.

 

I desperat leting etter en veg ut av uføret, har Fremskrittspartiet lansert forslag om en folkeavstemning om mottaket av syriske flyktninger. Partiet vil sette Stortingets vedtak på vent, og la mannen og kvinnen i gata overprøve det Stortinget har bestemt. Riktignok har vi i Norge et representativt demokrati, og ikke referendum, men det må vi da kunne se bort fra, mener tydeligvis partileder Siv Jensen, nestleder Per Sandberg og partiet deres. Det parlamentariske prinsipp må ikke få stå i vegen for at Fremskrittspartiet fortsetter i regjering samtidig som det med alle krefter og knep motarbeider Stortingsflertallet og egen regjering.

 

Vi hadde en gang "den Hønsvaldske parlamentariske" oppkalt etter Arbeiderpartiets parlamentariske fører Niels Hønsvald. Nå har Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Per Sandberg, skrevet seg inn i historiebøkene med "den Sandbergske parlamentarisme". Hønsvald plasserte makten i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og erklærte at partiet aldri ville stemme for mistillit mot egne statsråder. Per Sandberg mener at hans parti kan sitte i regjering selv om de får Stortingsflertallet mot seg, og at det bør avholdes folkeavstemninger om saker han og partiet hans er uenig med Stortingsflertallet om. Folkeavstemninger skal altså overprøve Stortingsbeslutninger som Fremskrittspartiet ikke liker.  Med en folkeavstemning i ryggen skal regjeringen kunne regjere videre på tross av mistillit i Stortinget. Et kuriøst forslag som det skal bli vanskelig å overgå.

 

Mens komikken tiltar, gjør statsministeren seg så usynlig som mulig. Og det lar de andre partiene henne gjøre. Utrolig nok.

 

Nå må Erna Solberg komme på banen. Hun må erklære over for Stortinget at hennes regjering respekterer Stortingsflertallets vedtak og vil sette det ut i livet. Uten reservasjoner eller "lame duck-statsråder" som avventer og vender det døve øret til. Kan hun ikke gi en slik helhjertet erklæring, må hun gå av. Og gir hun en slik garanti, må Fremskrittspartiet stille seg bak regjeringen. Fullt og helt. I motsatt fall har regjeringens basis i Stortinget smuldret opp.

 

Arbeiderpartiet ønsker trolig ikke å overta regjeringsansvaret akkurat nå. Men må man, så må man. Et seriøst, ansvarsbevisst parti tar ansvar. Derfor må Jonas kreve klar tale og garantier fra Erna. Får han ikke det, har vi en regjeringskrise - enten Erna skjønner det eller ikke.

 

Dette dreier seg om to viktige saker: Nødstedte mennesker som trenger hjelp. Nå. Og norsk parlamentarisme. Dette er ikke saker man tøyser med!

 

Kay Olav Winther d.e.


Hvorfor skal vi innom Oslo?

 

Vi har vært noen ganger på sykehuset på Lørenskog i det siste. Vi kjører fra Drøbak om Ryen og derfra inn i Oslo før vi tar vegen nordover til Karihaugen og videre til AHUS. Om morgenen har vi sittet i nesten stillestående kø og pustet inn eksos fra et par kilometer etter Ringnes-tunnelen og helt inn i byen. Hjemover igjen har vi kjørt i like saktegående kø fra ganske kort etter bygrensen på Romerike og fram til Tusenfryd.

 

Da vi kjørte vår vanlige rute mandag 1. juni ble vi møtt av store lystavler som kunne fortelle at køene og kaoset skulle bli enda verre. Forverringen skal visstnok vare i 5 år.

 

Flesteparten av dem som daglig står i kø på vegene inn til Oslo, skal på jobb i byen. Noen kunne brukt kollektive transportmidler. Men andre har ikke noe valg. Skal de komme seg på jobben, må de bruke bil. I alle fall inntil kollektivtilbudet blir smidigere, dekker flere utkanter og får større kapasitet.

 

Men det fins også mange bilister som ikke har noe på vegene til og fra Oslo å gjøre. De skal ikke til Oslo. For dem er vegen innom byen en stor ulempe.

 

Jeg er en av disse bilistene som forlenger køene inn til og ut av byen, enda jeg ikke har noe i byen å gjøre. Men skal jeg komme fra Drøbak til AHUS må jeg - i likhet med et stort antall andre, kjøre inn i byen og ut igjen. Det samme må jeg på hjemvegen.

 

Det er selvfølgelig meningsløst av flere grunner. Jeg bidrar til å lage kø og til å gjøre hverdagen vanskeligere for dem som må bruke egen bil for å komme på jobb. Jeg forlenger den tiden de må bruke til og fra jobb. Og jeg forurenser ved å kjøre i kø. De andre forurenser mer p. g. a. meg. Både miljøet generelt og nærmiljøet til dem som bor langs vegen jeg kjører, blir forringet av den eksosen jeg og andre køståere oser ut mens motoren går og vi nesten ikke kommer av flekken.

 

Hvorfor fins det ikke en veg som trafikken fra utlandet, Østfold og Follo kan bruke når de skal til bygdene på Romerike eller enda lenger nordover? Hvorfor må tusenvis av bilister hver dag kjøre innom Oslo for å komme til AHUS - og til Gardermoen? Eller til Hamar, til Lillehammer og til Trondheim?

 

Jeg har skrevet om saken tidligere. Flere ganger. Som tidligere lokalpolitiker i Østfold og i Frogn har jeg gjentatte ganger argumentert for at det må legges en veg nordover som kan føre trafikken fra områdene fra svenskegrensa til vestsida av Oslofjorden utenom Oslo og til Romerike og inn på vegnettet videre nordover. Men ingen tar opp tanken. Ingen ting skjer. Bilistene sørfra fortsetter å stå i kø på veg inn i og ut av Oslo. Der de ikke har noe å gjøre. Bortsett fra å bidra til kø, kaos og forurensning.

 

Vegmyndighetene er ærlige. De sier det som det er. Nå skal bilistene som skal til Oslo få det enda verre i flere år framover. De kan sykle eller gå - eller reise kollektivt, sa representanten for Vegvesenet da hun ble intervjuet på TV.

 

De som sitter i kø på Ring 3 kan ikke gå eller sykle. Mange kan ikke reise kollektivt heller.  Men køene og kaoset kan gjøres mindre ved at det bygges en veg nordover utenom Oslo. Det er et stort, tidkrevende prosjekt som ikke løser de akutte problemene, men hvis man ikke en gang begynner, blir problemene aldri løst. Se derfor til å komme i gang.

 

Kay Olav Winther d.e.