600 rs soningsrabatt

Soningsrabatten skal falle bort, for n er soningskene s korte at det ikke er behov for "framskutt lslatelse" lenger.


Joda, du det leste riktig. Det er ikke justispolitikken, rettsvesenet og hensynet til samfunnet som bestemmer hvor lenge en innsatt skal sone. Det er lengden p soningskene. Alts pengepolitikken.


Ideelt sett kunne man nske at det var annerledes. At lovene fastsatte straffer i forhold til forbrytelsens alvor og art, og at rettsvesenet vurderte sak for sak og utmlte riktig straff med utgangspunkt i gjeldende lover og regler.


Et slikt prinsipp, ville vinne respekt hos allmennheten. Trolig ogs hos dem som ikke alltid makter holde seg p riktig side av streken mellom rett og galt.


Men slik ser ikke justisministeren, enkelte tidligere justisministere etter 2004, stortingets medlemmer og en del andre p det. De mener yensynlig at rettferdigheten er som en strikk som kan tyes nr det passer snn, men som ser tilforlatelig ens og avslappet ut, nr man lar den folde seg sammen igjen.


Soningstiden er derfor forlenget igjen. Forelpig med 10 ti dager. Og nr soningsken er fullstendig borte om ett rs tid, skal alle mtte sone fullt ut.


Det var Bondevik-regjeringen som innfrte ordningen med framskutt lslatelse i 2004. Dommer p tre mneder eller mer er blitt forkortet med 20 dager, mens innsatte med kortere dommer, er blitt sluppet ut ti dager fr de egentlig skulle.


Sommeren 2006 ventet 2.883 straffedmte p f sone. De siste ra er det blitt 400 - 500 nye fengselsplasser, og i dag str 815 straffedmte i soningsk.


Siden 2003 er det iflge Aftenposten, ettergitt nrmere 200.000 fengselsdgn. Innen nyttr vil ordningen- i flge samme kilde- trolig lpe opp i 600 rs samlet soningsrabatt for de innsatte.

Jeg er ikke i mot humanisering av fengselsvesenet. Men rabatt er ikke humanitet. Det er en tafatt, konomiorientert retts- og fengselspolitikk uten sosialiserende forml.

Fengsel skal vre straff og virke avskrekkende. Primrt p dem som har gjort noe galt. Virker det samtidig slik at folk flest holder sin sti ren, er det en god sideeffekt. Men folk br dmmes for det de har gjort. Ikke for skremme andre.

Men fengslets viktigste oppgave er virke rehabiliterende og sosialiserende. f folk p rett kjl!

Dessverre er denne hovedoppgaven noe av det fengslene er drligst p. De mangler ressurser. Dvs. penger, personell, psykologiske og pedagogiske forutsetninger- og egnede lokaler i tilstrekkelig mengde. Og de ser ut til mangle perspektiver p arbeidet. De burde vre sosialarbeidere, men er sluttere. Ofte tvunget av omstendighetene

I denne sammenhengen er strafferabatt et helt galt signal. Rabatt sier at fengsel er noe relativt og sekundrt, en straff som ikke er viktigere enn at den kan avkortes nr det offentlige vil spare noen kroner, eller har forsmt seg nr det gjelder bygge fengselsplasser.

Det samme dubise signalet gir ordningen med straffereduksjon som takk for samarbeid med politi og ptalemyndighet. Begge rabattordninger undergraver respekten for lov og rett, og forteller de kriminelle - spesielt yrkeskriminelle- at de har med en naiv, godtroende og ettergivende stat gjre, som lett lar seg manipulere fordi den mangler perspektiver og faste prinsipper.

Hvis Storberget vil bli husket som en justisminister som forstod og gjorde mer enn sine forgjengere,ser han til f bygget nye fengselsplasser i et omfang og tempo som svarer til behovet.

Ikke siloer for oppbevaring av uforbederlige vaneforbrytere som samfunnet br forsknes for, men fengsler hvor psykisk og mental korreksjon, og personlighetsoppbygging, kan drives uten at rammevilkrene str i vegen.

Det betyr at det ogs m bevilges penger til driften. Ikke bare til fangevoktere, men til personell som skal bringe kriminelle inn p den smale veg- og holde dem der. Habilitering er like viktig som straff og kontroll.

Bde forinnsatte, ansatte og samfunnet.


Kay Olav Winther d.e.

Er Odd Nerdrum et null?

Odd Nerdrum er nullet. Ikke som maler, men som forfatter.

Kulturrdet mener at boka "Hvordan vi lurer hverandre" ikke holder ml. Derfor kan den ikke komme med i den offentlige innkjpsordningen.

Nerdrum er ikke nektet gi ut boka, slik VG gir inntrykk av, men blir ikke sponset av Staten.

Hva han selv mener om det, er ukjent. Han leker jo Greta Grabo.Men hans fravr i kulturdialogen gir desto strre spillerom for fantasien.

Kanskje setter han pris p bli mtt av Statens kalde skulder?

For det frste bekrefter jo dette hva han har sagt hele tiden: At hans form for kunst ikke er akseptert av den selvutnevnte "eliten". Av forstsegperne. Han er diskriminert.

For det annet maler han kitsch, og slik underldig kunst, kan Staten selvflgelig ikke bruke penger p. Heller ikke p bokmarkedet.

For det tredje nsker han vre uavhengig, og ingen bandhund. At det offentlige ikke forsker tjore ham med takknemlighetens lpestreng, er derfor bare et gode.

Og for det fjerde: Han trenger ikke Statens slvpenger, men klarer seg godt p det han tjener p amatrer, fusentaster og gallerier verden over som ikke vet bedre, men kjper hans bilder og henger dem p veggen i den tro at det er kunst.

Men det er det jo ikke. Kunst er installasjoner, prosjekter, nonfigurative malerier og eksperimenterende uttrykk med materialer fra naturen og skraphaugen. S det er klart, Nerdrums egne bilder holder ikke ml, men kommer til kort i sammenlikningen.

Det har han tatt konsekvensene av. Og skarve 200.000 kroner, gjr ikke noe fra eller til. Slike smbelp selger man ikke sin sjel og sin integritet for.

N er det nok s, at det er forleggeren, Arve Juritzen, som m bre tapet. Men skitt au.

Det fr han tle for sakens skyld. Kanskje han til og med kan tjene det inn igjen. Opp til flere ganger. Nr Kulturrdets avslag vekker folks interesse- og harme. Og uimotstelige nysgjerrighet. Og kjpetrang

Og man skal vel heller ikke se bort fra at Odd Nerdrum er et s godt "kort" at boka vil selge ved sin egenverdi. For forfatteren er en betydelig bildekunstner. En av de riktig store figurative malerne, vrt land har fostret. Uansett hva han selv koketterer med.

Nr man skreller bort alt hemmelighetskremmeri, lureri, utilnrmelighet, kjortler, ugredd hr og burleske pfunn str vi igjen med en stor kunstner. Trolig langt strre enn samtiden har forutsetninger for forst. Om 100 r str han p en framtredende plass i kulturhistorien, menshans kritikere er glemt- for lengst. Det er Mozart og Salieri om igjen.

S hva spiller det for rolle at Kulturrdet skader ryggen i en klnete salto mortale og gjr seg smlig for 200.000 kroners skyld?

For Nerdrum: Ingen ting.

For Juritzen: Litt sur konomisk kle.

For Kulturrdet: At det plasserer seg selv p sidelinjen i kulturarbeidet, og gjr seg til redskap for den delen av kultur-"eliten" som mener at Nerdrum ikke passer inn, og ikke hrer med blant dem som skal f hjelp til ta ordet i det offentlige rom.

Hvordan kan jeg ha en mening om det? Har jeg lest boka?

Nei. Det har jeg ikke. Men en bok av Norges mest framtredende og profilerte kunstmaler, som gir uttrykk for sine tanker p trykk, og som utgir boka p et relativt nytt, men anerkjent forlag, er uansett av interesse. Den burde derfor vrt hjulpet fram

Det har ikke Kulturrdet forsttt. Derfor skriver jeg. Men det er vel en fare for at det er et slag i lufta.


Kay Olav Winther d.e.

Tigging en uting

Tigging er en plage. Enten den utfres av nordmenn eller utlendinger.

Virksomheten har tiltatt i omfang, men er ikke av ny dato. Da jeg arbeidet i regjeringskvartalet p 90-tallet og et par-tre r senere, mtte jeg passere tiggere til og fra jobben. Hver dag.

Etter hvert ble de merkbart mer aggressive. Enkelte fulgte etter meg, og ville vite hvorfor jeg ikke ville gi.

For jeg gav ikke. Tigging skaper flere problemer enn den lser. gi til tiggere, er velge en lettvint skinnlsning p et alvorlig sosialt problem.

Jeg er derfor enig med dem som vil tiggingen til livs. fjerne tiggerne fra gatene er det frste skritt mot en lsning. Ikke et overgrep mot srt trengende.

Det er ikke s veldig mange tirene siden, vi hadde regulrt betleri i Norge. Enkelte mtte tigge for klare livhanken. Andre tigde fordi de fant det mer bekvemt enn jobbe. Motivene var m.a.o. forskjellige.

Det er de i dag ogs. Noen tigger fordi de "m". Andre fordi det er en grei mte skaffe inntekter p. Skattefritt og uten forpliktelser; ingen klokke eller arbeidstid passe, og frihet til gjre hva du vil uten vre bundet av sosiale hensyn. Slike som vi andre m ta.

Kirkens bymisjon, sosionomer, semiradikale -men i virkeligheten liberalistiske - politikere og andre som mener ha innsikt i fattigfolks situasjon, livsvilkr og tankegang, hevder at det fjerne tiggerne fra gatene, er lenke dem fast til fattigdom og nd.

S enkelt og ukomplisert er det nok ikke. Tar man bryet med se p erfaringene og analysere dagens situasjon nrmere, kommer man lett til andre konklusjoner.

akseptere tigging er i bunn og grunn en la-det-skure-politikk. Hadde vi anvendt den samme medisinen p vre betleriproblemer i frkrigstidens Norge, hadde vi trolig fortsatt hatt et allmissesamfunn uten arbeid for alle og uten sosialt sikkerhetsnett.

Det er derfor ikke de som vil ha vekk tiggerne, som er kyniske, men de som nsker at tigging skal vre en lovlig leveveg. Ikke bare en mte livnre seg p, men en mte leve p. En livsstil, nederst p den sosiale rangstigen, p bunnen av samfunnet, der de skal leve p smulene og restene fra de rikes bord.

Tigging er ubehaglig for den som blir utsatt for det. Den er et uverdig fenomen i en velferdsstat, og en skamplett p vrt sosiale system. Den er et synlig tegn p at vi ikke klarer lse de sosiale problemene vi har, og den vekker med god grunn avsky hos mennesker som besker oss. For ikke snakke om at den gir et feilaktig inntrykk av hvordan vi har det. Av vr levestandard, vrt velferdsniv - og av hvordan vi lser vre sosiale problemer.

Og den er skadelig for den som tigger. Det forstr de fleste- med mindre man er korttenkt nok til se seg blind p kortsiktig, konomisk gevinst.


Hvorfor velger noen norske tigge? Hva trenger de penger til som de ikke kan finansiere ved hjelp av offentlige, sosiale hjelpetiltak?

Svarene er sikkert flere, men felles for dem- uansett om problemene har sin rot i rusmisbruk eller annen sosial utilstrekkelighet - er at de vanskene tiggerne har, br lses ved hjelp av anerkjente stnads- og hjelpetiltak. Folk som ligger nede, hjelper man best ved f dem p fttene, ikke ved passivt konstatere at de ligger i rennesteinen, og at der br de ha rett til ligge.

Det samme gjelder utenlandske tiggere. Enten de lider uforskyldt sosial nd, eller tilhrer kulturer hvor arbeid blir sett p som mindreverdig og nedverdigende, og hvor tigging derfor blir foretrukket, br de ikke f tigge i Norge. Selv om turistvisum ikke skulle gjre det formelt ulovlig.

Det er naivt hevde at profesjonelle, organiserte, omreisende tiggere av utenlandsk opprinnelse ikke fins. De finnes i utlandet- og her. Tiggere med sm, uvaskede barn p fanget for vekke medynk og givertrang. Tiggere som satser p at jeg vil falle for fristelsen til yte en almisse for kunne nyte den halvt pornografiske tilfredsstillelsen av gi av mitt overskudd. Og som freser, forbanner deg og overser deg med ukvemsord nr de blir oversett.

Internasjonale tiggerbander br f hjelp i sine hjemland. Gjerne med norsk bistand. Eller de kan ske om rett til arbeidsinnvandring i vestlige land. kte faste inntekter, et ordnet sosialt liv, og omsorg og skolegang for barna, vil hjelpe mange ut av analfabetisme, fattigdom og sosial og mental nd. Dette er lsninger som den rike velferdsnasjonen Norge, br foresl og bidra til.

akseptere tigging og den sosiale rankingen som forklarer tiggingen som fenomen, er ikke forankret i sosial bevissthet, men i liberalisme. En liberalisme man finner i alle politiske avskygninger. Paradoksalt nok ogs i rdt. For p ytterste venstre fly, er det ikke bare sosialister og sosialdemokrater som vil lse samfunnsproblemer med offentlige tiltak i fellesskapets regi. Der holder ogs liberalistene til. De som er mer opptatt av diskutere og fordele skyld, og av respektere individets perverte rett til forkrble sitt liv, enn av lse problemene.

Vi andre fr holde hodet kaldt, og tle nedlatenhet, ukvemsord og stigmatisering fra liberalister som ikke synes at vi holder mlsosialt, politisk og som medmennesker, mens vi forsker peke p farbare veger ut av ufret.

S fr heller de som mener ha patent p sosial samvittighet og gode gjerninger, st igjen og klappe de ndstedte forstelsesfullt p hodet.


Kay Olav Winther d.e.

Gi Mille-Marie og Stein Erik en plass p veggen

Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen vil ha et relieff av seg selv i kulturhuset Blgen i Larvik. Det syns jeg de skal f.

Bygget er ventet ville koste 204 millioner kroner. Treschow og Hagen har bidratt med tomt og 30 millioner. Det fortjener de takk for.

Egentlig burde de sluppet be om det. Byggherren og byggekomiteen burde ubedt kommet p den tanken at mennesker som gir av sin overflod til prisverdige forml, br takkes for sjenersiteten. For eksempel med et relieff - som de selv betaler for!- p et ikke altfor bortgjemt sted i kulturhuset. vise takknemlighet blir vi ikke fattigere eller drligere av.

I ettertid vil et slikt relieff framst som kultur. Slik Mille-Maries avbildede forfedre er det.

N er det mange av oss som er bidragsytere til bde dette og hint. Til bde nyttig og mindre nyttig. Men vi yter vrt tilskudd via skatteseddelen. Det foregr i det stille. Uten fanfarer og relieffer. Eller portrettmalerier.

Men det er forskjell p yte sin skjerv og ve sin samfunnsdont i det stille og sm, og legge 30 millioner og en tomt i innsamlingsbssa.

I likhet med pengesterke vestfoldinger fr dem, gir ekteparet Hagen-Treschow frivillig. Om det er for slippe skatt eller av interesse for prosjektet, vet ikke jeg. Ikke er det viktig heller. For meg er det nok at de trekker bankkortet til beste for noe allmennyttig og fornuftig. Noe som kommer kulturen, kunsten og oss alle sammen til gode.

Vi har en offentlig fattigdom i dette landet. Nasjonen har penger, men ikke rd. Vi mangler midler til det meste: Forskning, vitensentra, hyere utdanning, kunst og annen kultur. Lista kan uten problemer forlenges. Derfor trenger vi mesener. A la Meyer, Stenersen, Hennie og Onstad, Astrup og Fearnley, Anders Jahre- og dagens Mille-Marie og Stein Erik.

Nr vi har et samfunn og et skattesystem som tillater folk akkumulere kjempeformuer og yte forholdsvis beskjedne bidrag til fellesskapet over skatteseddelen, br vi vre glade for at de sponser oss.

Og ville det vrt s opprivende galt om Rkke hadde et relieff eller en byste ved Aker Arena? Eller Olav Nils Sunde ved Color Line-stadion?

Hvordan kom de bystene og statuene som vi har rundt omkring, i stand? Minnesmerker over personer som har vrt gavmilde eller p annen mte har gitt noe til samfunnet? Eller heder til personer som rett og slett har vrt "betydningsfulle" i kraft av herkomst, navn eller stilling?

Skulle vi kvitte oss med all offentlig "utsmykning" som er reist eller hengt opp av "takknemlige borgere", ville det ikke blitt stort igjen.

Nei, ta i mot bidragene- eller gavene- fra Treschow og Hagen med god samvittighet og berettiget takknemlighet. Gi giverne en plass p veggen. Det har de fortjent. Og kanskje vil det fre til at de fortsetter gi. Og at de fr flge av andre som er "ondigt rika" som svenskene uttrykker det.

En slik innstilling til gavmildhet og veldedighet str ikke i motsetning til effektfulle tiltak for utvikle et samfunn hvor de rike yter mer til fellesskapet via skattesystemet.

Stein Erik Hagen har sagt mye rart om det norske samfunnet og om den behandlingen som blir rikinger som han til del. Noen stor tenker er han penbart ikke. Velfundert , dypsindig tenking erikke hans sterke side.

Men han har vist evne til tjene penger. Store penger. Det er ikke noe galt i det. tjene penger er respektabel business s lenge det skjer innenfor lovens og anstendighetens grenser.

Men den som tjener penger, m vre innstilt p yte sin skjerv til fellesskapet. Hvor stor skjerven skal vre, er et sprsml om politikk. Om hvilke ml for velferd, solidaritet og fordeling av godene vi setter oss.

Personer som Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen vil uansett ha s de klarer seg. De vil fortsatt vre "ondigt rika". Om de vil dele med seg av det de har igjen etter at de har gjort sin plagte samfunnsplikt, er det bra. Det br vi motta med takknemlighet. I dag og i framtiden.

S la dem f det relieffet i kulturhuset Blgen som de mener at de er blitt lovet. Det er ingen ting lage blger av.


Kay Olav Winther d.e.

nsker regjeringen boligkrakk?

LO har vknet. Nok er nok, sier Roar Flthen, og mener at renta ikke br settes opp ytterligere. Det har han rett i, og det er bra at han sier i fra, men han burde satt ned foten langt tidligere.

Dessuten burde han vrt mer spesifikk, og skjelnet mellom nringsrente og boligrente. For det er slett ikke gitt at nringsomrdet og boligomrdet trenger samme medisin. De lider nemlig ikke at samme sykdom. Og hyere rente er ingen medisin som hjelper mot alt.

Flthen er trolig redd om arbeidsplassene. Det kan det vre grunn til. Men medlemmene hans er ogs boligeiere. De eier leiligheter og hus som i altfor mange tilfelle er belnt over pipa. Rentehyning gir hyere boutgifter og lavere boligpriser.

Boligprisene viser en synkende tendens. Mengden av boliger som er lagt ut for salg, men ikke omsatt, ker. Noen "eksperter" tror at boligprisene her til lands kan falle med s mye som 25 prosent de neste rene.

For folk som har 100 prosent ln p boligen, eller tett oppunder, er dette katastrofe - hvis de m selge. De har ingen sjanse til f igjen det de har gitt, men m selge med betydelige tap. Noen vil bli gjeldsslaver for livet. Vi har 80-ra om igjen.

Dette er en villet finanspolitikk. Sentralbanken har ftt sitt arbeidsml av Stortinget og frer den rentepolitikken som er ndvendig for n mlet. Det er ren teknikk. De sosiale og politiske vurderingene er fravrende. Regjeringen har i praksis abdisert.

Og det er bemerkelsesverdig. P papiret har vi ikke hatt en rdere regjering siden Hornsruds dager. Sosialistisk Venstreparti sitter endog med finansministeren. Men hun frer ikke finanspolitikk. Det er det sentralbanksjefen som gjr. Og han er omgitt av konomer. Ikke av politikere med sosialt perspektiv og syn for en helhetlig velferdspolitikk.

Nr skal regjeringen ta styring over den konomiske politikken? Nr skal den begynne tenke differensiert og seat den hestekuren i Sentralbanken ordinerer, ikke er av det gode hvis pasienten dr. Da hjelper det ikke trste seg med at feberen ble borte.

Vi er selvflgelig enig i at krona ikke m bli s sterk at andre land ikke kjper varene vi vil selge. Andres valuta m heller ikke bli s bekvem at vi oversvmmes av utenlandske produkter som utkonkurrerer vre egne. Vi m ha en sunn handelsbalanse, og det kan vre ndvendig trekke inn kjpekraft som ellers kunne frt til overforbruk og opphetet konomi.

Men en regjering m ha flere tanker i hodet p en gang. Ikke minst en rd regjering. Av den venter vi at den frer en konomisk politikk som har flere elementer enn hensynet til kroneverdi, kjpekraft og makrofinansielle forhold.

Av en rd regjering venter vi rett og slett at den frer en sosial velferdspolitikk og ikke overlater til Sentralbanken og markedet bestemme om folk skal ha rd til beholde hus og hjem, eller om de skal mtte selge livsgrunnlaget og sette seg i bunnls gjeld. Med de sosiale flgene det fr.

Dessverre finnes det forstsegpere som mener at Ola og Kari Normann tler de merutgiftene som rentepolitikken medfrer. Professorer og konomer kan fortelle at smertegrensen langt fra er ndd. De tror at det bare er stramme livreima og flytte pengebruken fra luksus til basisvarer og boutgifter.

Selv har de trolig lnn s de klarer seg, men for de fleste betyr 20.000- 30.000 kroner mer i rlige utgifter til bolig, store belastninger. Og for enkelte katastrofe. Fordi de allerede har livreima innstilt p det innerste hullet. Ikke f har allerede laget ekstra hull for kunne stramme til enda mer. ndend og obstipasjon har allerede meldt seg for mange.

Derfor er vi p veg mot katastrofen. Ikke for alle, men for mange. For overoptimistiske unge og naive middelaldrende som anelseslst har fulgt finansieringsinstitusjonenes invitt og lnt mer enn de kan betjene nr renta stiger. Som har fulgt med p finanskarusellen som regjeringen lettsindig lot snurre, inntil stopp ble sltt p og maskineriet satt i revers. Uten at publikum fikk stige av.

S hvis ikke noe blir gjort, har vi 80-ra om igjen. Det eneste som kan hindre det, er at regjeringen trer inn i rollen som regjering ogs p konomi- og finanspolitikkens omrde og begynner styre. Og at den styrer oss bort fra avgrunnen.

Men da mden forst- og ta inn over seg - at medisin og operative inngrep som er sunne for noen, kan vre ddelig for andre. Det er ABC - bde i medisinen og den konomiske politikken.


Kay Olav Winther d.e.

Salg av fellesskapets naturperler

Det skjer da noe p mine kanter ogs.

N har sommerbyen jeg bor i, nettopp figurert i riksavisene. rsaken er at kommandanten p Oscarsborg har ftt kjpe en strandeiendom altfor billig. Etter enkeltes mening.

Det er forsvaret som har vrt rundhndet. Som et konkursbo, selger de unna det de eier. Smtt og stort. Og det ser det ut til at de ikke har styr p.

Kommandantboligen er solgt for om lag halvparten av hva den er verdt. Mener noen. Og de mener det hyt og hrbart. Ved hjelp av media. Ikke minst ved hjelp av de mediene som pberoper seg forstand p business. De synes at det som er skjedd, er forkastelig.

Umiddelbart ble jeg litt fortrnet jeg ogs. Men det var fr jeg fikk tenkt meg om. Det vil si: Jeg er fortsatt fortrnet, men av en helt annen grunn.

For det kritikkverdige i saken er egentlig ikke at kommandantene fikk kjpe eiendommen han bor p. Av sin arbeidsgiver.

Det kritikkverdige er at eiendommen i det hele tatt ble solgt. At forsvaret selger fellesskapets eiendom og gjr perler i strandsonen til private tumleplasser som allmennheten blir utestengt fra.

Det er det media burde kritisert. Men da mtte de satt fellesskapets behov foran den private eiendomsretten og bekymringene for at andre kriterier enn pris og kapital skal avgjre hvem som skal ha rett til oppholde seg i sjkanten.

Men det forutsetteren presse og etermedia som blir styrt av sosial bevissthet og nske om pvirke samfunnsutviklingen til fordel for allmennheten.

Ogdet har vi ikke. Det vi har, er medier uten samfunnsperspektiv p sin viktige gjerning. Journalister som halser i flokk og ikke ser viktige prinsipper om de s snublet over dem.

Derfor er salget til kommandanten blitt et sprsml om pris. Og om det opprrende i at forsvaret har brutt dagens samfunnskodeks nummer 1: Samfunnsgodene skal fordeles etter verdi. D.v.s. etter det markedet sier at godene er verdt. Strandtomter og andre herligheter skal derfor forbeholdes rikingene blant oss. De som har rd. Eller i alle fall penger. Det er ikke mer enn rett og riktig. Og rettferdig. Det er bde rikingene selv og Fattig-Per Hansen enige om.

Kommunikasjonssjef Solveig Emilsen i Forsvarsbygg Skifte Eiendom har i en pressemelding tatt til gjenmle mot kritikken. Hun mener at fantasiene om en salgsverdi p 10 millioner kroner er grepet ut av lufta, og at eiendommens verdi er p i overkant av 4 millioner. Slik ogs salgsprisen er. For nr Forsvaret selger, legges taksten til grunn. Ikke en antatt salgsverdi i det pne marked.

Og hun finner det riktig at Forsvaret selger til en ansatt i Forsvaret. Dette er "personalpolicy" sier hun.

Det er et godt prinsipp. Som arbeidsgiver har Forsvaret ansvar for sine ansatte. Slik kommunene, fylkeskommunene og staten har. Eller br ha.

Det er vanskelig for mange forst. At private arbeidsgivere skal sikre de ansattes interesser, tas imidlertid som en selvflge.

Denne saken har derfor mange prinsipielt viktige sider og kunne fortjent en annen og grundigere behandling i media. I stedet for opplysende reportasjer og avklarende debatt, har vi ftt perspektivlse lssalgsoppslag.

Sakens viktigste prinsipp, er ikke berrt i det hele tatt. Burde Forsvaret over hodet selge tomter i strandsonen, og andre attraktive eiendommer som allmennheten burdeha adgang til?

Burde ikke slike eiendommer skjtes over til kommunene, fylkeneeller staten og bli deler av det som fellesskapet eier og disponerer?

N risikerer vi at Forsvaret selger mens frilufts- og verneinteressene sover, og at fellesskapet senere m kjpe tilbake naturherlighetene for det mangedobbelte av det Forsvaret lar dem g for.

Penger inn er ikke det samme som gevinst eller fortjeneste. Den som selger arveslvet blir fattigere. P flere mter.

Derfor burde Miljverndepartementet og regjeringen grepet inn mot Forsvarets utsalgspolitikk. For lenge siden.

Selv om de har forsmt seg lenge, br de gripe inn og redde stumpene. N!

Kay Olav Winther d.e.


Alle valg p en gang?

Hvis man skal endre valgordningen, br den endres til det bedre. Dvs. slik at interessen og nsket om stemme, ker. M.a.o. til det beste for demokratiet.

Noen mener at det kan oppns ved ta alle valg p en gang.

Det stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Et av de problemene vi sliter med i dag, er at kommunevalgene blir gjort til en slags folkeavstemning om situasjonen i rikspolitikken. Det har mediekte rikspolitikere, og tafatte, prinsipplse regionpolitikerne og lokalpolitikere skylda for.

Og mediene. Joda, mediene ogs. Spesielt riksmediene. De gjr hva de kan for gjre lokalvalg og regionvalg til riksvalg i miniatyr. Dessverre.

Om mulig enda verre vil det trolig bli, hvis valgene ble samlet til samme dag og tid. Da ville med all sannsynlighet lokalpolitikken- og lokalpolitikerne!- drukne i flommen av rikspolitiske saker og politikere som vil p Stortinget og Fylkestinget. Og som vet at de m synes - ufreog f folk i tale.

I en slik skjerpet konkurranse har ikke lokalpolitikken og lokalpolitikerne en sjanse. Sannsynligvis. Eller hyst sannsynlig.

All erfaring tyder p at det vil g slik.

Hvorfor skulle vi foreta en reform som vil fre oss ut i et slikt ufre? Og sette lokaldemokratiet p en prve som det trolig ikke har kraft og vitalitet til motst?

nsker vi at folk skal ta et summarisk, overfladisk standpunkt til hvem de skal velge til ivareta deres lokale interesser? Til hvem som skal f deres tillit til styre lokalsamfunnet? At de skal velge en lokallsning p grunnlag av hvilket parti de mener er best egnet til styre landet. I en gitt situasjon?

Eller enda verre: At de skal stemme p lokalpartiet til markante, nasjonale kjendispolitikere som knapt vet hvor angjeldende kommune ligger? Og enda mindre vil ha noen innflytelse p arbeidet med de politiske sakene der?

Er det noe som tilsier at vi br ta risikoen p gjre vondt verre?

Lokalvalgene fungerer i dag ikke optimalt. Folk engasjerer seg ikke i tilstrekkelig grad og omfang. Valgdeltakelsen burde vrt strre de fleste steder. Folk- dvs. velgerne- er blitt lullet inn i den tro at det er det samme hvem man stemmer p. At de er av samme ulla alle sammen.

Og mange har latt seg lure til tro p dette. Enda sannheten er at det er klare forskjeller. I grunnleggende ideer og prinsipper, og i synet p aktuelle saker.

Det vi br gjre, er derfor ke bevisstheten om at folk br sette seg inn i lokale saker, flge med p hvem som mener hva, og velge lokalpolitiske partier og talspersoner som kan fremme deres synspunkter, interesser og preferanser.

Det er ikke slik det foregr i dag. Dessverre. Hvor mange ganger har jeg ikke hrt folk si: "Jeg stemmer p Carl i. Hagen." Ved lokalvalg hvor han ikke har vrt en av kandidatene.

Spesielt unge kan vre fristet til velge slike omvegslsninger. Som er meningslse og en trussel mot lokaldemokratiet.

I stedet for velge populistiske lettvintheter som felles valg for alle forvaltningsniver, burde vi markere lokaldemokratiets egenart, og lre de unge viktigheten av engasjere seg og gjre reelle valg ut fra hvilke kort- og langsiktige lsninger de nsker for sitt nrmilj.

Kanskje sparer vi noen kroner p samordne valgene. Men det vi str i fare for tape, kan ikke mles i penger.

De tyske kristendemokratene gikk for mange r siden til valg p slagordet "Keine eksperimente." Jeg gjr deres ord til mine. Ingen eksperimenter, takk.

La oss bruke energien og ressursene p styrke lokaldemokratiet. Og la oss motst fristelsen til velge lettvinte lsninger som bringer lokalpolitikken i vanry og gir den stempel som noe annenrangs og uviktig i skyggen av rikspolitikken.

Lokalpolitikken er ingen lek for spesielt interesse. Den er viktig for deg og meg. Kort sagt: For oss alle.

Derfor m den f bedre forhold. Ikke verre.


Kay Olav Winther d.e.