600 års soningsrabatt

Soningsrabatten skal falle bort, for nå er soningskøene så korte at det ikke er behov for "framskutt løslatelse" lenger.


Joda, du det leste riktig. Det er ikke justispolitikken, rettsvesenet og hensynet til samfunnet som bestemmer hvor lenge en innsatt skal sone. Det er lengden på soningskøene. Altså pengepolitikken.


Ideelt sett kunne man ønske at det var annerledes. At lovene fastsatte straffer i forhold til forbrytelsens alvor og art, og at rettsvesenet vurderte sak for sak og utmålte riktig straff med utgangspunkt i gjeldende lover og regler.


Et slikt prinsipp, ville vinne respekt hos allmennheten. Trolig også hos dem som ikke alltid makter å holde seg på riktig side av streken mellom rett og galt.


Men slik ser ikke justisministeren, enkelte tidligere justisministere etter 2004, stortingets medlemmer og en del andre på det. De mener øyensynlig at rettferdigheten er som en strikk som kan tøyes når det passer sånn, men som ser tilforlatelig ens og avslappet ut, når man lar den folde seg sammen igjen.


Soningstiden er derfor forlenget igjen. Foreløpig med 10 ti dager. Og når soningskøen er fullstendig borte om ett års tid, skal alle måtte sone fullt ut.


Det var Bondevik-regjeringen som innførte ordningen med framskutt løslatelse i 2004. Dommer på tre måneder eller mer er blitt forkortet med 20 dager, mens innsatte med kortere dommer, er blitt sluppet ut ti dager før de egentlig skulle.


Sommeren 2006 ventet 2.883 straffedømte på å få sone. De siste åra er det blitt 400 - 500 nye fengselsplasser, og i dag står 815 straffedømte i soningskø.  


Siden 2003 er det ifølge Aftenposten, ettergitt nærmere 200.000 fengselsdøgn. Innen nyttår vil ordningen - i følge samme kilde - trolig løpe opp i 600 års samlet soningsrabatt for de innsatte.

 

Jeg er ikke i mot humanisering av fengselsvesenet. Men rabatt er ikke humanitet. Det er en tafatt, økonomiorientert retts- og fengselspolitikk uten sosialiserende formål.

 

Fengsel skal være straff og virke avskrekkende. Primært på dem som har gjort noe galt. Virker det samtidig slik at folk flest holder sin sti ren, er det en god sideeffekt. Men folk bør dømmes for det de har gjort. Ikke for å skremme andre.

 

Men fengslets viktigste oppgave er å virke rehabiliterende og sosialiserende. Å få folk på rett kjøl!

 

Dessverre er denne hovedoppgaven noe av det fengslene er dårligst på. De mangler ressurser. Dvs. penger, personell, psykologiske og pedagogiske forutsetninger - og egnede lokaler i tilstrekkelig mengde. Og de ser ut til å mangle perspektiver på arbeidet. De burde være sosialarbeidere, men er sluttere. Ofte tvunget av omstendighetene

 

I denne sammenhengen er strafferabatt et helt galt signal. Rabatt sier at fengsel er noe relativt og sekundært, en straff som ikke er viktigere enn at den kan avkortes når det offentlige vil spare noen kroner, eller har forsømt seg når det gjelder å bygge fengselsplasser.

 

Det samme dubiøse signalet gir ordningen med straffereduksjon som takk for samarbeid med politi og påtalemyndighet. Begge rabattordninger undergraver respekten for lov og rett, og forteller de kriminelle - spesielt yrkeskriminelle - at de har med en naiv, godtroende og ettergivende stat å gjøre, som lett lar seg manipulere fordi den mangler perspektiver og faste prinsipper.

 

Hvis Storberget vil bli husket som en justisminister som forstod og gjorde mer enn sine forgjengere, ser han til å få bygget nye fengselsplasser i et omfang og tempo som svarer til behovet.

 

Ikke siloer for oppbevaring av uforbederlige vaneforbrytere som samfunnet bør forskånes for, men fengsler hvor psykisk og mental korreksjon, og personlighetsoppbygging, kan drives uten at rammevilkårene står i vegen.

 

Det betyr at det også må bevilges penger til driften. Ikke bare til fangevoktere, men til personell som skal bringe kriminelle inn på den smale veg - og holde dem der. Habilitering er like viktig som straff og kontroll.

 

Både for innsatte, ansatte og samfunnet.


Kay Olav Winther d.e.
    

Er Odd Nerdrum et null?

Odd Nerdrum er nullet. Ikke som maler, men som forfatter.

Kulturrådet mener at boka "Hvordan vi lurer hverandre" ikke holder mål. Derfor kan den ikke komme med i den offentlige innkjøpsordningen.

 

Nerdrum er ikke nektet å gi ut boka, slik VG gir inntrykk av, men blir ikke sponset av Staten.

 

Hva han selv mener om det, er ukjent. Han leker jo Greta Grabo. Men hans fravær i kulturdialogen gir desto større spillerom for fantasien.

 

Kanskje setter han pris på å bli møtt av Statens kalde skulder?

 

For det første bekrefter jo dette hva han har sagt hele tiden: At hans form for kunst ikke er akseptert av den selvutnevnte "eliten". Av forståsegpåerne. Han er diskriminert.

 

For det annet maler han kitsch, og slik underlødig kunst, kan Staten selvfølgelig ikke bruke penger på. Heller ikke på bokmarkedet.

 

For det tredje ønsker han å være uavhengig, og ingen bandhund. At det offentlige ikke forsøker å tjore ham med takknemlighetens løpestreng, er derfor bare et gode.

 

Og for det fjerde: Han trenger ikke Statens sølvpenger, men klarer seg godt på det han tjener på amatører, fusentaster og gallerier verden over som ikke vet bedre, men kjøper hans bilder og henger dem på veggen i den tro at det er kunst.

 

Men det er det jo ikke. Kunst er installasjoner, prosjekter, nonfigurative malerier og eksperimenterende uttrykk med materialer fra naturen og skraphaugen. Så det er klart, Nerdrums egne bilder holder ikke mål, men kommer til kort i sammenlikningen.

 

Det har han tatt konsekvensene av. Og skarve 200.000 kroner, gjør ikke noe fra eller til. Slike småbeløp selger man ikke sin sjel og sin integritet for.

 

Nå er det nok så, at det er forleggeren, Arve Juritzen, som må bære tapet. Men skitt au.

Det får han tåle for sakens skyld. Kanskje han til og med kan tjene det inn igjen. Opp til flere ganger. Når Kulturrådets avslag vekker folks interesse - og harme. Og uimotståelige nysgjerrighet. Og kjøpetrang

 

Og man skal vel heller ikke se bort fra at Odd Nerdrum er et så godt "kort" at boka vil selge ved sin egenverdi. For forfatteren er en betydelig bildekunstner. En av de riktig store figurative malerne, vårt land har fostret. Uansett hva han selv koketterer med.

 

Når man skreller bort alt hemmelighetskremmeri, lureri, utilnærmelighet, kjortler, ugredd hår og burleske påfunn står vi igjen med en stor kunstner. Trolig langt større enn samtiden har forutsetninger for å forstå. Om 100 år står han på en framtredende plass i kulturhistorien, mens hans kritikere er glemt - for lengst. Det er Mozart og Salieri om igjen.

 

Så hva spiller det for rolle at Kulturrådet skader ryggen i en klønete salto mortale og gjør seg smålig for 200.000 kroners skyld?

 

For Nerdrum: Ingen ting.

For Juritzen: Litt sur økonomisk kløe.

For Kulturrådet: At det plasserer seg selv på sidelinjen i kulturarbeidet, og gjør seg til redskap for den delen av kultur-"eliten" som mener at Nerdrum ikke passer inn, og ikke hører med blant dem som skal få hjelp til å ta ordet i det offentlige rom.

 

Hvordan kan jeg ha en mening om det? Har jeg lest boka?

 

Nei. Det har jeg ikke. Men en bok av Norges mest framtredende og profilerte kunstmaler, som gir uttrykk for sine tanker på trykk, og som utgir boka på et relativt nytt, men anerkjent forlag, er uansett av interesse. Den burde derfor vært hjulpet fram

 

Det har ikke Kulturrådet forstått. Derfor skriver jeg. Men det er vel en fare for at det er et slag i lufta.


Kay Olav Winther d.e.
 

Tigging en uting

Tigging er en plage. Enten den utføres av nordmenn eller utlendinger.

 

Virksomheten har tiltatt i omfang, men er ikke av ny dato. Da jeg arbeidet i regjeringskvartalet på 90-tallet og et par-tre år senere, måtte jeg passere tiggere til og fra jobben. Hver dag.

 

Etter hvert ble de merkbart mer aggressive. Enkelte fulgte etter meg, og ville vite hvorfor jeg ikke ville gi.

 

For jeg gav ikke. Tigging skaper flere problemer enn den løser. Å gi til tiggere, er å velge en lettvint skinnløsning på et alvorlig sosialt problem.

 

Jeg er derfor enig med dem som vil tiggingen til livs. Å fjerne tiggerne fra gatene er det første skritt mot en løsning. Ikke et overgrep mot sårt trengende.

 

Det er ikke så veldig mange tiårene siden, vi hadde regulært betleri i Norge. Enkelte måtte tigge for å klare livhanken. Andre tigde fordi de fant det mer bekvemt enn å jobbe. Motivene var m.a.o. forskjellige.

 

Det er de i dag også. Noen tigger fordi de "må". Andre fordi det er en grei måte å skaffe inntekter på. Skattefritt og uten forpliktelser; ingen klokke eller arbeidstid å passe, og frihet til å gjøre hva du vil uten å være bundet av sosiale hensyn. Slike som vi andre må ta.

 

Kirkens bymisjon, sosionomer, semiradikale - men i virkeligheten liberalistiske - politikere og andre som mener å ha innsikt i fattigfolks situasjon, livsvilkår og tankegang, hevder at det å fjerne tiggerne fra gatene, er å lenke dem fast til fattigdom og nød.

 

Så enkelt og ukomplisert er det nok ikke. Tar man bryet med å se på erfaringene og analysere dagens situasjon nærmere, kommer man lett til andre konklusjoner.

 

Å akseptere tigging er i bunn og grunn en la-det-skure-politikk. Hadde vi anvendt den samme medisinen på våre betleriproblemer i førkrigstidens Norge, hadde vi trolig fortsatt hatt et allmissesamfunn uten arbeid for alle og uten sosialt sikkerhetsnett.

 

Det er derfor ikke de som vil ha vekk tiggerne, som er kyniske, men de som ønsker at tigging skal være en lovlig leveveg. Ikke bare en måte å livnære seg på, men en måte å leve på. En livsstil, nederst på den sosiale rangstigen, på bunnen av samfunnet, der de skal leve på smulene og restene fra de rikes bord.

 

Tigging er ubehaglig for den som blir utsatt for det. Den er et uverdig fenomen i en velferdsstat, og en skamplett på vårt sosiale system.  Den er et synlig tegn på at vi ikke klarer å løse de sosiale problemene vi har, og den vekker med god grunn avsky hos mennesker som besøker oss. For ikke å snakke om at den gir et feilaktig inntrykk av hvordan vi har det. Av vår levestandard, vårt velferdsnivå - og av hvordan vi løser våre sosiale problemer.

 

Og den er skadelig for den som tigger. Det forstår de fleste - med mindre man er korttenkt nok til å se seg blind på kortsiktig, økonomisk gevinst.


Hvorfor velger noen norske å tigge? Hva trenger de penger til som de ikke kan finansiere ved hjelp av offentlige, sosiale hjelpetiltak?

 

Svarene er sikkert flere, men felles for dem - uansett om problemene har sin rot i rusmisbruk eller annen sosial utilstrekkelighet - er at de vanskene tiggerne har, bør løses ved hjelp av anerkjente stønads- og hjelpetiltak. Folk som ligger nede, hjelper man best ved å få dem på føttene, ikke ved passivt å konstatere at de ligger i rennesteinen, og at der bør de ha rett til å ligge.

 

Det samme gjelder utenlandske tiggere. Enten de lider uforskyldt sosial nød, eller tilhører kulturer hvor arbeid blir sett på som mindreverdig og nedverdigende, og hvor tigging derfor blir foretrukket, bør de ikke få tigge i Norge. Selv om turistvisum ikke skulle gjøre det formelt ulovlig.

 

Det er naivt å hevde at profesjonelle, organiserte, omreisende tiggere av utenlandsk opprinnelse ikke fins. De finnes i utlandet - og her. Tiggere med små, uvaskede barn på fanget for å vekke medynk og givertrang. Tiggere som satser på at jeg vil falle for fristelsen til å yte en almisse for å kunne nyte den halvt pornografiske tilfredsstillelsen av å gi av mitt overskudd. Og som freser, forbanner deg og overøser deg med ukvemsord når de blir oversett.  

 

Internasjonale tiggerbander bør få hjelp i sine hjemland. Gjerne med norsk bistand. Eller de kan søke om rett til arbeidsinnvandring i vestlige land. Økte faste inntekter, et ordnet sosialt liv, og omsorg og skolegang for barna, vil hjelpe mange ut av analfabetisme, fattigdom og sosial og mental nød. Dette er løsninger som den rike velferdsnasjonen Norge, bør foreslå og bidra til.

 

Å akseptere tigging og den sosiale rankingen som forklarer tiggingen som fenomen, er ikke forankret i sosial bevissthet, men i liberalisme. En liberalisme man finner i alle politiske avskygninger. Paradoksalt nok også i rødt. For på ytterste venstre fløy, er det ikke bare sosialister og sosialdemokrater som vil løse samfunnsproblemer med offentlige tiltak i fellesskapets regi. Der holder også liberalistene til. De som er mer opptatt av å diskutere og fordele skyld, og av å respektere individets perverte rett til å forkrøble sitt liv, enn av å løse problemene.

 

Vi andre får holde hodet kaldt, og tåle nedlatenhet, ukvemsord og stigmatisering fra liberalister som ikke synes at vi holder mål sosialt, politisk og som medmennesker,  mens vi forsøker å peke på farbare veger ut av uføret.

 

Så får heller de som mener å ha patent på sosial samvittighet og gode gjerninger, stå igjen og klappe de nødstedte forståelsesfullt på hodet.


Kay Olav Winther d.e.   

Gi Mille-Marie og Stein Erik en plass på veggen

Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen vil ha et relieff av seg selv i kulturhuset Bølgen i Larvik. Det syns jeg de skal få.

 

Bygget er ventet å ville koste 204 millioner kroner. Treschow og Hagen har bidratt med tomt og 30 millioner. Det fortjener de takk for.

 

Egentlig burde de sluppet å be om det. Byggherren og byggekomiteen burde ubedt kommet på den tanken at mennesker som gir av sin overflod til prisverdige formål, bør takkes for sjenerøsiteten. For eksempel med et relieff - som de selv betaler for! - på et ikke altfor bortgjemt sted i kulturhuset. Å vise takknemlighet blir vi ikke fattigere eller dårligere av.

 

I ettertid vil et slikt relieff framstå som kultur. Slik Mille-Maries avbildede forfedre er det.

 

Nå er det mange av oss som er bidragsytere til både dette og hint. Til både nyttig og mindre nyttig. Men vi yter vårt tilskudd via skatteseddelen. Det foregår i det stille. Uten fanfarer og relieffer. Eller portrettmalerier.

 

Men det er forskjell på å yte sin skjerv og øve sin samfunnsdont i det stille og små, og å legge 30 millioner og en tomt i innsamlingsbøssa.

 

I likhet med pengesterke vestfoldinger før dem, gir ekteparet Hagen-Treschow frivillig. Om det er for å slippe skatt eller av interesse for prosjektet, vet ikke jeg. Ikke er det viktig heller. For meg er det nok at de trekker bankkortet til beste for noe allmennyttig og fornuftig. Noe som kommer kulturen, kunsten og oss alle sammen til gode.

 

Vi har en offentlig fattigdom i dette landet. Nasjonen har penger, men ikke råd. Vi mangler midler til det meste: Forskning, vitensentra, høyere utdanning, kunst og annen kultur. Lista kan uten problemer forlenges. Derfor trenger vi mesener. A la Meyer, Stenersen, Hennie og Onstad, Astrup og Fearnley, Anders Jahre - og dagens Mille-Marie og Stein Erik.

 

Når vi har et samfunn og et skattesystem som tillater folk å akkumulere kjempeformuer og yte forholdsvis beskjedne bidrag til fellesskapet over skatteseddelen, bør vi være glade for at de sponser oss.

 

Og ville det vært så opprivende galt om Røkke hadde et relieff eller en byste ved Aker Arena? Eller Olav Nils Sunde ved Color Line-stadion?

 

Hvordan kom de bystene og statuene som vi har rundt omkring, i stand? Minnesmerker over personer som har vært gavmilde eller på annen måte har gitt noe til samfunnet? Eller heder til personer som rett og slett har vært "betydningsfulle" i kraft av herkomst, navn eller stilling?

 

Skulle vi kvitte oss med all offentlig "utsmykning" som er reist eller hengt opp av "takknemlige borgere", ville det ikke blitt stort igjen.

 

Nei, ta i mot bidragene - eller gavene - fra Treschow og Hagen med god samvittighet og berettiget takknemlighet. Gi giverne en plass på veggen. Det har de fortjent. Og kanskje vil det føre til at de fortsetter å gi. Og at de får følge av andre som er "onödigt rika" som svenskene uttrykker det.

 

En slik innstilling til gavmildhet og veldedighet står ikke i motsetning til effektfulle tiltak for å utvikle et samfunn hvor de rike yter mer til fellesskapet via skattesystemet.

 

Stein Erik Hagen har sagt mye rart om det norske samfunnet og om den behandlingen som blir rikinger som han til del. Noen stor tenker er han åpenbart ikke. Velfundert , dypsindig tenking er ikke hans sterke side.

 

Men han har vist evne til å tjene penger. Store penger. Det er ikke noe galt i det. Å tjene penger er respektabel business så lenge det skjer innenfor lovens og anstendighetens grenser.

 

Men den som tjener penger, må være innstilt på å yte sin skjerv til fellesskapet. Hvor stor skjerven skal være, er et spørsmål om politikk. Om hvilke mål for velferd, solidaritet og fordeling av godene vi setter oss.

 

Personer som Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen vil uansett ha så de klarer seg. De vil fortsatt være "onödigt rika". Om de vil dele med seg av det de har igjen etter at de har gjort sin pålagte samfunnsplikt, er det bra. Det bør vi motta med takknemlighet. I dag og i framtiden.

 

Så la dem få det relieffet i kulturhuset Bølgen som de mener at de er blitt lovet. Det er ingen ting å lage bølger av.


Kay Olav Winther d.e.

Ønsker regjeringen boligkrakk?

LO har våknet.  Nok er nok, sier Roar Flåthen, og mener at renta ikke bør settes opp ytterligere. Det har han rett i, og det er bra at han sier i fra, men han burde satt ned foten langt tidligere.

 

Dessuten burde han vært mer spesifikk, og skjelnet mellom næringsrente og boligrente. For det er slett ikke gitt at næringsområdet og boligområdet trenger samme medisin. De lider nemlig ikke at samme sykdom. Og høyere rente er ingen medisin som hjelper mot alt.

 

Flåthen er trolig redd om arbeidsplassene. Det kan det være grunn til. Men medlemmene hans er også boligeiere. De eier leiligheter og hus som i altfor mange tilfelle er belånt over pipa. Rentehøyning gir høyere boutgifter og lavere boligpriser.

 

Boligprisene viser en synkende tendens. Mengden av boliger som er lagt ut for salg, men ikke omsatt, øker. Noen "eksperter" tror at boligprisene her til lands kan falle med så mye som 25 prosent de neste årene.

 

For folk som har 100 prosent lån på boligen, eller tett oppunder, er dette katastrofe - hvis de må selge. De har ingen sjanse til å få igjen det de har gitt, men må selge med betydelige tap. Noen vil bli gjeldsslaver for livet. Vi har 80-åra om igjen.

 

Dette er en villet finanspolitikk. Sentralbanken har fått sitt arbeidsmål av Stortinget og fører den rentepolitikken som er nødvendig for å nå målet. Det er ren teknikk. De sosiale og politiske vurderingene er fraværende. Regjeringen har i praksis abdisert.

 

Og det er bemerkelsesverdig. På papiret har vi ikke hatt en rødere regjering siden Hornsruds dager. Sosialistisk Venstreparti sitter endog med finansministeren. Men hun fører ikke finanspolitikk. Det er det sentralbanksjefen som gjør. Og han er omgitt av økonomer. Ikke av politikere med sosialt perspektiv og syn for en helhetlig velferdspolitikk.

 

Når skal regjeringen ta styring over den økonomiske politikken? Når skal den begynne å tenke differensiert og se at den hestekuren i Sentralbanken ordinerer, ikke er av det gode hvis pasienten dør. Da hjelper det ikke å trøste seg med at feberen ble borte.

 

Vi er selvfølgelig enig i at krona ikke må bli så sterk at andre land ikke kjøper varene vi vil selge. Andres valuta må heller ikke bli så bekvem at vi oversvømmes av utenlandske produkter som utkonkurrerer våre egne. Vi må ha en sunn handelsbalanse, og det kan være nødvendig å trekke inn kjøpekraft som ellers kunne ført til overforbruk og opphetet økonomi.

 

Men en regjering må ha flere tanker i hodet på en gang. Ikke minst en rød regjering. Av den venter vi at den fører en økonomisk politikk som har flere elementer enn hensynet til kroneverdi, kjøpekraft og makrofinansielle forhold.

 

Av en rød regjering venter vi rett og slett at den fører en sosial velferdspolitikk og ikke overlater til Sentralbanken og markedet å bestemme om folk skal ha råd til å beholde hus og hjem, eller om de skal måtte selge livsgrunnlaget og sette seg i bunnløs gjeld. Med de sosiale følgene det får.

 

Dessverre finnes det forståsegpåere som mener at Ola og Kari Normann tåler de merutgiftene som rentepolitikken medfører. Professorer og økonomer kan fortelle at smertegrensen langt fra er nådd. De tror at det bare er å stramme livreima og flytte pengebruken fra luksus til basisvarer og boutgifter.

 

Selv har de trolig lønn så de klarer seg, men for de fleste betyr 20.000 - 30.000 kroner mer i årlige utgifter til bolig, store belastninger. Og for enkelte katastrofe. Fordi de allerede har livreima innstilt på det innerste hullet. Ikke få har allerede laget ekstra hull for å kunne stramme til enda mer. Åndenød og obstipasjon har allerede meldt seg for mange.

 

Derfor er vi på veg mot katastrofen. Ikke for alle, men for mange. For overoptimistiske unge og naive middelaldrende som anelsesløst har fulgt finansieringsinstitusjonenes invitt og lånt mer enn de kan betjene når renta stiger. Som har fulgt med på finanskarusellen som regjeringen lettsindig lot snurre, inntil stopp ble slått på og maskineriet satt i revers. Uten at publikum fikk stige av.

 

Så hvis ikke noe blir gjort, har vi 80-åra om igjen. Det eneste som kan hindre det, er at regjeringen trer inn i rollen som regjering også på økonomi- og finanspolitikkens område og begynner å styre. Og at den styrer oss bort fra avgrunnen.

 

Men da må den forstå - og ta inn over seg - at medisin og operative inngrep som er sunne for noen, kan være dødelig for andre. Det er ABC - både i medisinen og den økonomiske politikken.


Kay Olav Winther d.e.

Salg av fellesskapets naturperler

Det skjer da noe på mine kanter også.

 

Nå har sommerbyen jeg bor i, nettopp figurert i riksavisene. Årsaken er at kommandanten på Oscarsborg har fått kjøpe en strandeiendom altfor billig. Etter enkeltes mening.

 

Det er forsvaret som har vært rundhåndet. Som et konkursbo, selger de unna det de eier. Smått og stort. Og det ser det ut til at de ikke har styr på.

 

Kommandantboligen er solgt for om lag halvparten av hva den er verdt. Mener noen. Og de mener det høyt og hørbart. Ved hjelp av media. Ikke minst ved hjelp av de mediene som påberoper seg forstand på business. De synes at det som er skjedd, er forkastelig.

 

Umiddelbart ble jeg litt fortørnet jeg også. Men det var før jeg fikk tenkt meg om. Det vil si: Jeg er fortsatt fortørnet, men av en helt annen grunn.

 

For det kritikkverdige i saken er egentlig ikke at kommandantene fikk kjøpe eiendommen han bor på. Av sin arbeidsgiver.

 

Det kritikkverdige er at eiendommen i det hele tatt ble solgt. At forsvaret selger fellesskapets eiendom og gjør perler i strandsonen til private tumleplasser som allmennheten blir utestengt fra.

 

Det er det media burde kritisert. Men da måtte de satt fellesskapets behov foran den private eiendomsretten og bekymringene for at andre kriterier enn pris og kapital skal avgjøre hvem som skal ha rett til å oppholde seg i sjøkanten.

 

Men det forutsetter en presse og etermedia som blir styrt av sosial bevissthet og ønske om å påvirke samfunnsutviklingen til fordel for allmennheten.

 

Og det har vi ikke. Det vi har, er medier uten samfunnsperspektiv på sin viktige gjerning. Journalister som halser i flokk og ikke ser viktige prinsipper om de så snublet over dem.

 

Derfor er salget til kommandanten blitt et spørsmål om pris. Og om det opprørende i at forsvaret har brutt dagens samfunnskodeks nummer 1: Samfunnsgodene skal fordeles etter verdi.  D.v.s. etter det markedet sier at godene er verdt. Strandtomter og andre herligheter skal derfor forbeholdes rikingene blant oss. De som har råd. Eller i alle fall penger. Det er ikke mer enn rett og riktig. Og rettferdig. Det er både rikingene selv og Fattig-Per Hansen enige om.

 

 Kommunikasjonssjef Solveig Emilsen i Forsvarsbygg Skifte Eiendom har  i en pressemelding tatt til gjenmæle mot kritikken. Hun mener at fantasiene om en salgsverdi på 10 millioner kroner er grepet ut av lufta, og at eiendommens verdi er på i overkant av 4 millioner. Slik også salgsprisen er. For når Forsvaret selger, legges taksten  til grunn. Ikke en antatt salgsverdi i det åpne marked. 

Og hun finner det riktig at Forsvaret selger til en ansatt i Forsvaret. Dette er "personalpolicy" sier hun.

Det er et godt prinsipp. Som arbeidsgiver har Forsvaret ansvar for sine ansatte. Slik kommunene, fylkeskommunene og staten har. Eller bør ha.

Det er vanskelig for mange å forstå. At private arbeidsgivere skal sikre de ansattes interesser, tas imidlertid som en selvfølge.

Denne saken har derfor mange prinsipielt viktige sider og kunne fortjent en annen og grundigere behandling i media. I stedet for opplysende reportasjer og avklarende debatt, har vi fått perspektivløse løssalgsoppslag.

Sakens viktigste prinsipp, er ikke berørt i det hele tatt. Burde Forsvaret over hodet selge tomter i strandsonen, og andre attraktive eiendommer som allmennheten burde ha adgang til?

Burde ikke slike eiendommer skjøtes over til kommunene, fylkene eller staten og bli deler av det som fellesskapet eier og disponerer?

Nå risikerer vi at Forsvaret selger mens frilufts- og verneinteressene sover, og at  fellesskapet senere må kjøpe tilbake naturherlighetene for det mangedobbelte av det Forsvaret lar dem gå for.

Penger inn er ikke det samme som gevinst eller fortjeneste. Den som selger arvesølvet blir fattigere. På flere måter.

Derfor burde Miljøverndepartementet og regjeringen grepet inn mot Forsvarets utsalgspolitikk. For lenge siden.

Selv om de har forsømt seg lenge, bør de gripe inn og redde stumpene. Nå!

Kay Olav Winther d.e.

  

Alle valg på en gang?

Hvis man skal endre valgordningen, bør den endres til det bedre. Dvs. slik at interessen og ønsket om å stemme, øker. M.a.o. til det beste for demokratiet.

 

Noen mener at det kan oppnås ved å ta alle valg på en gang.

 

Det stiller jeg meg sterkt tvilende til.

 

Et av de problemene vi sliter med i dag, er at kommunevalgene blir gjort til en slags folkeavstemning om situasjonen i rikspolitikken. Det har mediekåte rikspolitikere, og tafatte, prinsippløse regionpolitikerne og lokalpolitikere skylda for.

 

Og mediene. Joda, mediene også. Spesielt riksmediene. De gjør hva de kan for å gjøre lokalvalg og regionvalg til riksvalg i miniatyr. Dessverre.

 

Om mulig enda verre vil det trolig bli, hvis valgene ble samlet til samme dag og tid. Da ville med all sannsynlighet lokalpolitikken - og lokalpolitikerne! - drukne i flommen av rikspolitiske saker og politikere som vil på Stortinget og Fylkestinget. Og som vet at de må synes - uføreog få folk i tale.

 

I en slik skjerpet konkurranse har ikke lokalpolitikken og lokalpolitikerne en sjanse. Sannsynligvis. Eller høyst sannsynlig.

 

All erfaring tyder på at det vil gå slik.

 

Hvorfor skulle vi foreta en reform som vil føre oss ut i et slikt uføre? Og sette lokaldemokratiet på en prøve som det trolig ikke har kraft og vitalitet til å motstå?

 

Ønsker vi at folk skal ta et summarisk, overfladisk standpunkt til hvem de skal velge til å ivareta deres lokale interesser? Til hvem som skal få deres tillit til å styre lokalsamfunnet? At de skal velge en lokalløsning på grunnlag av hvilket parti de mener er best egnet til å styre landet. I en gitt situasjon?

 

Eller enda verre: At de skal stemme på lokalpartiet til markante, nasjonale kjendispolitikere som knapt vet hvor angjeldende kommune ligger? Og enda mindre vil ha noen innflytelse på arbeidet med de politiske sakene der?

 

Er det noe som tilsier at vi bør ta risikoen på å gjøre vondt verre?

 

Lokalvalgene fungerer i dag ikke optimalt. Folk engasjerer seg ikke i tilstrekkelig grad og omfang. Valgdeltakelsen burde vært større de fleste steder. Folk - dvs. velgerne - er blitt lullet inn i den tro at det er det samme hvem man stemmer på. At de er av samme ulla alle sammen.

 

Og mange har latt seg lure til å tro på dette. Enda sannheten er at det er klare forskjeller. I grunnleggende ideer og prinsipper, og i synet på aktuelle saker.

 

Det vi bør gjøre, er derfor å øke bevisstheten om at folk bør sette seg inn i lokale saker, følge med på hvem som mener hva, og velge lokalpolitiske partier og talspersoner som kan fremme deres synspunkter, interesser og preferanser.

 

Det er ikke slik det foregår i dag. Dessverre. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt folk si: "Jeg stemmer på Carl i. Hagen." Ved lokalvalg hvor han ikke har vært en av kandidatene.

 

Spesielt unge kan være fristet til å velge slike omvegsløsninger. Som er meningsløse og en trussel mot lokaldemokratiet.

 

I stedet for å velge populistiske lettvintheter som felles valg for alle forvaltningsnivåer, burde vi markere lokaldemokratiets egenart, og lære de unge viktigheten av å engasjere seg og gjøre reelle valg ut fra hvilke kort- og langsiktige løsninger de ønsker for sitt nærmiljø.

 

Kanskje sparer vi noen kroner på å samordne valgene. Men det vi står i fare for å tape, kan ikke måles i penger.

 

De tyske kristendemokratene gikk for mange år siden til valg på slagordet "Keine eksperimente." Jeg gjør deres ord til mine. Ingen eksperimenter, takk.

 

La oss bruke energien og ressursene på å styrke lokaldemokratiet. Og la oss motstå fristelsen til å velge lettvinte løsninger som bringer lokalpolitikken i vanry og gir den stempel som noe annenrangs og uviktig i skyggen av rikspolitikken.

 

Lokalpolitikken er ingen lek for spesielt interesse. Den er viktig for deg og meg. Kort sagt: For oss alle.

 

Derfor må den få bedre forhold. Ikke verre.


Kay Olav Winther d.e.