Mulla Krekar

Mer enn 400 000 personer så programmet om Mulla Krekar på TV2. Jeg var ikke en av dem.

Ikke fordi jeg ikke ville. Intensjonene var gode nok, men jeg sovnet. På meg virket programmet altså søvndyssende.

Så langt jeg kunne se, dreide det seg om et heseblesende, kortpustet program med konstruert spenning. M.a.o. en typisk amerikansk "dokumentar" av B-klasse.

Selvforsvarsmekanismen trådte i funksjon, søvnautomatikken slo til, og borte var amerikanernes banalisering, forenklede problemstillinger og lettvinte løsninger.
 
Når det gjelder realitetene, er min oppfatning klar. Mulla Krekar er ingen forfulgt uskyldighet. Han er en forblindet islamist av verste skuffe - uvitende og med et forenklet verdens- og fiendebilde. Altså en farlig mann. Tilsynelatende uten evne til saklige overveielser. M.a.o. en fanatiker.

Slike religiøst nærsynte mennesker er det mange av i verden. Personer som er utenfor kontroll, og som er villige til å utføre de skrekkeligste handlinger mot medmennesker som de i sin blinde tro ser på som fiender, eller en trussel mot den makt og innflytelse de har basert på religiøs overtro.

Selv om jeg ideelt sett gjerne skulle sett Mulla Krekar stilt for en domstol der hvor han har utført sine ugjerninger, ser jeg fordelen ved at han er her. Overvåket og under en viss kontroll av demokratiske krefter.

Det får heller koste oss noen kroner. Å holde denne mannen i passivitet, er verdt både bryet og pengene.

Vi får bare håpe at de norske myndighetene ikke lar seg overmanne av den generelle naiviteten som preger mange "progressive", veltalende og velartikulerte mennesker, som gjør en dyd av ikke å se skogen for bare trær, og at myndighetene - ikke bare i navnet, men også i gavnet - ser til at mullaen ikke kan drive sin tvilsomme virksomhet fra sitt asyl i et oftest altfor godtroende Norge.

Jeg synes utenriksministeren har gitt et saklig og vel ballansert uttrykk for hvordan norske myndigheter ser på - og bør se på - den aktuelle situasjonen og mulighetene for å få Krekar utvist til Irak. Ingen bør få stresse fram en løsning som ikke er i samsvar med de etiske holdningene og verdiene som gjelder for norsk politikk. Vi har nok med en Trotskisak. Det er ingen grunn til å føye skam til skade ved å skaffe oss en til.
 
Derfor kan vi ikke ta noen sjanser. Amerikansk press eller ikke. Foreløpig må Krekar få bli. Hvor fri han skal være, er en annen sak. Vi går ut fra at PST og det ordinære politiet gjør det de bør gjøre i en situasjon som denne. Naiviteten og snillismen må ha sine grenser.

Men vi sender ikke folk i døden. Ikke en gang folk som synes at norske sivilister er et greit mål for terror. Vi er nemlig siviliserte. Til forskjell fra enkelte andre.

Kay Olav Winther d.e.

Ny politikerhets

VG lar det skinne igjennom at stortingsrepresentantene etter avisas mening skor seg på diettpengene de får utbetalt. De mottar nemlig diettgodtgjørelse 330 dager i året, kan avisa fortelle. Uansett om de er på reise eller ikke. Bare i Juli og fire dager til, får de ingen diett, for da har de ferie.

 

Stortingsrepresentanter som bor mer enn 4 mil fra Stortinget, regnes som pendlere og får 182 kroner dagen. De som bor nærmere, får 78 kroner. Forskjellen skal dekke merutgiftene ved å ha to husholdninger. Dietten til dem som bor hjemme, skal dekke merutgifter til ett måltid. Pengene, som er ment å dekke merutgifter til mat på jobb, blir også utbetalt i helger, og i ferier.

 

Og det er ikke nok med det. Stortingsrepresentantene får i tilegg gratis stortingsleilighet og gratis reiser. De må m.a.o. ikke betale for å gjøre jobben sin. Og dietten til dem som ikke er pendlere, er skattefri hvis representanten jobber mer enn 12 timer. Dietten til pendlerne er skattefri dersom stortingsvervet gjør det nødvendig for representanten å oppholde seg på et annet sted enn hjemstedet. Og: Når stortingsrepresentantene er på reise, får de i tillegg diett etter faste satser.

Når en stortingsrepresentant får reisediett, skal det skattes av de daglige diettpengene representanten får for å spise i Oslo, kan avisa fortelle med Stortingets administrasjon som kilde. 

Jeg kjenner ikke reglene godt nok til å ha en mening om ordningen bør gjennomgås og eventuelt revideres. Jeg vet ikke hvor mye den betyr i form av "inntekter" for den enkelte representant i løpet av et år heller.

 

Men jeg vet at stortingsvervet ikke er noen 9 til 4 jobb. De fleste stortingsrepresentantene står på og skjøtter vervet som politisk ombud langt ut over normal arbeidstid. Både når Stortinget er samlet og ellers.

 

Hvis Riksrevisjonen - eller Stortingets administrasjon - hadde gjennomgått ordningen i det stille for å finne eventuelle skjevheter og for å rette på dem, ville det vært på sin plass.

 

Måten VG håndterer saken på, er imidlertid langt fra heldig. Avisa bidrar på ny til å undergrave tilliten til det representative demokrati, og gir personer som vet lite, men har mange fordommer, inntrykk av at politikerne er noen sleipe egoister som først og fremst er opptatt av å mele sin egen kake; noen korrupte og halvkriminelle slabbedasker som vi godt kan klare oss uten - for de tenker bare på å stappe i egne lommer.

 

Og hvem må betale?

 

Jo, det er vi, det. Den alminnelige mann og kvinne. Vi som ikke har så mye fra før. Vi må fø på feite, grådige politikere, som snakker mye, men gjør lite. Så har vi egentlig bruk for dem?


Enten skjønner ikke VG hvilke krefter bladet går ærend for. Eller så gir de blaffen.

 

Trolig er de mer opptatt av løssalg enn av å være samfunnsnyttige.

 

At politikerhetsing og politikerforakt opptar folk og dermed selger aviser, er det ingen tvil om. Alt som bygger opp under og "bekrefter" folks fordommer, selger.

 

Og de fordømte politikerne vet vi jo hvor vi har, ikke sant? Jeg kjenner en fyr som har litt greie på det der. Han kan fortelle om en stortingsrepresentant som ...

 

I september er det stortingsvalg. Da får vi se hvordan valgdeltakelsen blir. Hvor mange som tar seg bryet med å stemme på politikere som først og fremst er opptatt av å berike seg selv.  

 

I følge VG.

 

Da Stortinget i 2003 nedsatte en kommisjon for å drøfte stortingsrepresentantenes godtgjørelser, var det kun et av kommisjonens medlemmer som gikk inn for å fjerne diettpengene.

 

Det viser hva slags typer vi har med å gjøre, ikke sant?


Kay Olav Winther d.e.

Willoch og parkering

Enkelte parkeringsfirmaer eier ikke sunn sans. Og har de det, skjuler de den godt.

Det er på tide at gribbene i bransjen møter seriøs motstand.

Kåre Willoch er ilagt en parkeringsbot på 800 kroner for å ha parkert ved en skole. Plassen var reservert Lysaker SFO.

Fritidsordningen var imidlertid slutt for dagen. Og Willoch skulle på et arrangement som skolen - som skolegården tilhører - stod som arrangør av.

Mens han var på skoleavslutningen til barnebarnet sitt, dukket det private parkeringsselskapet City Park AS opp og gav ham en bot på 800 kroner, kan Budstikka fortelle.  

Det er et urimelig høyt beløp, sier Willoch og nekter å betale mer enn 500 kroner.

Med det belyser han to prinsippspørsmål:

1.      Bør restriksjoner på parkeringsarealer i offentlig eie gjelde hele døgnet? Dvs. også når den virksomheten som til vanlig disponerer plassene, ikke er i drift?  

2.      Hvor høyt bør straffegebyret for uriktig parkering være?

I prinsippet er det ingen forskjell på et offentlig areal som er avsatt til parkering for allmennheten, en parkeringsplass ved en skole eller en skoleplass eller et annet område som det offentlige eier. Områdene kan merkes for parkering og belegges med avgift. Døgnet rundt.

Avgiftene kan ha som hensikt å regulere trafikken eller skaffe hjemmelshaveren inntekter. Det må vi billister finne oss i.

Er parkeringsbetingelsene gjort rimelig tydelig kjent, og likevel oversett eller overtrådt, må vi finne oss i å betale. Det kan det ikke være tvil eller rimelig uenighet om.

Et helt annet spørsmål er hvor mye parkeringen, og eventuelle overtredelser av reglene, skal koste.

Systemet må ikke bli en melkeku for grunneieren. Spesielt ikke hvis det er det offentlige - altså fellesskapet - som eier. Og så absolutt ikke for selskapet som skal håndheve reglene.

Betalingssystemet bør avgjort ikke være slik at selskapet - eller den enkelte kontrollør - tjener mer jo flere de "tar". Når kontrollpersonalet for enkelte selskaper skriver "bøter" for overtredelse av parkeringstiden før tiden har løpt ut, ikke "ser" parkeringskvitteringer som enhver annen iakttaker uten vanskelighet kan se eller bøtelegger bilister som har parkert slik at de i følge kontrollørens udokumenterte påstand har "hindret" andre i å bruke nabofeltet, så er vi på ville veger.

Useriøse selskaper med overdreven kreativ fantasi bør ut av markedet. Det er det primært oppdragsgivernes ansvar å sørge for. Hvis ingen engasjerer de useriøse gribbene, regulerer markedet seg selv.

I Bærum krever kommunen kr 500,- for feilparkering, opplyser Aftenposten. Hva fylkeskommunen skal kreve for tilsvarende overtredelse, er det opp til politikerne å bestemme. Det vil ikke være ufornuftig om den følger kommunens standard. Men har fylkeskommunen vedtatt at straffegebyret skal være 800 kroner, må nok Willoch betale.

Er de 800 kronene derimot en sats som parkeringsselskapet har bestemt, bør Willoch holde på sitt. Da har han vært utsatt for åger.

Og enda mer tvilsom blir saken, hvis eneste opplysning på stedet var at plassene var reservert SFO og verken sa noe om restriksjoner ut over arbeidstid eller straffegebyr for "misbruk".

Da ville en hver oppegående iakttaker regne med at man fritt kan bruke plassene når SFO har fri eller ferie. Å rope æddæ bæddæ og smelle til med en overraskende bot på 800 kroner, er både uriktig og uanstendig. Det er bondefangeri.

Hvis dette er situasjonen, bør Willoch ikke gi seg. Han har råd til å betale, men denne kampen bør han ta på vegne av den "lille mann".

Stå på, Willoch. Og skulle du mot formodning ha oversett adekvat informasjon, har du i det minste henledet oppmerksomheten på et spørsmål som angår mange. Hver dag. Året rundt.

Kay Olav Winther d.e.

 

Vågale tullinger

Mange mannfolk har behov for å vise hvor tøffe de er. De søker anerkjennelse blant kjønns- og åndsfrender - eller hos det annet kjønn. Eller de må overbevise seg selv om at de er de tøffingene de gjerne vil være. Innimellom finnes det et og annet eksemplar av det annet kjønn med samme tilbøyeligheter.

Behovet ligger trolig i genene.

Hos noen av oss har kulturen lagt en demper på urbehovene. Vi er kultiverte.

Andre har i større grad bevart urhannens behov og adferdsmønsker. De er de mer primitive blant oss. De som kulturen har prellet av på. Som ikke har fulgt med i den sosialiserende utviklingen.

Disse menneskene må hele tiden gjøre noe dristig. Noe som bekrefter at livet er farlig, og at de mestrer farene - mentalt og fysisk. At de de er tøffe og gromme gutter.

De må klatre i fjell uten tilstrekkelige sikkertsforanstaltninger, utføre halsbrekkende gymnastiske øvelser etter å ha hoppet ut fra fly - eller løpe foran okser i Pamplona.
 
Dette anser de som en menneskerett. For det er deres liv ikke sant? De skal så avgjort ha seg frabedt at sofamennesket skal bestemme hva de - tøffingene - skal gjøre.

Men nå hender det fra tid til annen - ja, ikke så rent sjelden heller - at de tøffe guttene - og jentene! - kommer til skade. At de blir sittende fast på en fjellhylle og ikke kommer verken opp eller ned. Eller at de blir spiddet av et oksehorn i Pamplona.

Og da får pipa straks en annen lyd. Da skal A-4-samfunnet til de kjedelige, fantasiløse, treige og feige sofamenneskene som søker trygghet og stabilitet og ikke forstår verdien ved spenning og fare, straks stille opp og rydde opp i problemene.

Det skulle bare mangle mener  tøffingene der de ligger med forfrysninger og sjokk etter å ha klatret i Himalaia uten sikkerhet eller etter å ha blitt spiddet i Pamplona.

Og snillistene - og de naive - er enige med dem. Samfunnet må jo stille opp. Vi kan ikke la dem ligge der og dø!

Nei, selvfølgelig ikke. Men hvem skal betale?

Det er ikke småtterier det er snakk om - hvis du skulle ha trodd det. Det er en bra slump bare i Pamplona. I følge vel informerte kilder ble to mennesker drept første dagen av årets løp i Pamplona , mens 9 skal ha blitt skadd. Siden 1924 er flere hundre blitt såret og i alle fall 15 personer drept. Trolig mange flere.

Men den utgiften får lokalsamfunnet bare ta! Ikke sant?

Okseløping er en klassisk manndomsprøve. Og ikke alt kan være A-4 og innrettet på trygghet. At man dessuten plager dyr, viser bare at man er i stand til å heve seg over smålig medynk og sentimentalitet. Okseløping er tross alt en sport for mannfolk!

Ja da, ja da. Jeg hører innvendingene. Er folk som eter på seg hjerteinfarkt, blodpropp og diabetes eller skades ved uvettig opptreden på vegen noe bedre? Lider ikke  også de av selvsforskyldte skader? Er ikke også de en byrde og en utgift for fellesskapet? Skal de også måtte betale for seg? Hvor skal i så tilfelle grensen gå?

Ja, hvor skal grensen gå?

Det bør vi kanskje ta en seriøs debatt på?

For umiddelbart virker det meningsløst at folk som med åpne øyne - og mot bedre vitende - utsetter seg for skade, skal overlate utgiftene til fellesskapet. Da får de heller forsikre seg, og betale de skyhøye premiene som skal til for å sikre en erstatning som står i rimelig forhold til de skadene som kan følge av manndomsprøven.

Så kan vi andre, som har tatt den kulturelle utviklingen inn over oss, slippe å være med på å betale for de utgiftene som de vågale tullingene pådrar seg.

Kay Olav Winther d.e.

 

Kort sagt: Rentehopp?

Prisene steg kraftig i juni, så nå kan vi få rentehopp, skriver E24.

Ja, noe må man jo finne på å skrive om for å tiltrekke seg oppmerksomhet og lesere i agurktiden.

Straffereaksjoner mot forbrukerne i form av rentehopp, vil være som å svelge ned en flaske med tran i stedet for å ta en spiseskje tran til frokost.

Som kjent kan man ta for mye tran.

Det norsk økonomi - og norske forbrukere - trenger, er ikke hopp i den ene eller den annen retning, men en forutsigbar og godt kjent rentepolitikk som er varslet god tid i forvegen slik at forbrukerne kan forberede seg og innrette sin økonomi og sitt økonomiske forbruk på det som skal skje.

Nå har forbrukerne en stund vært oppfordret til å øke forbruket for å holde hjulene i gang, og det har de gjort.

Økt forbruk gir økt etterspørsel som presser prisene i været - og skaper arbeidsplasser.

Økonomene har m.a.o. fått det de har bedt om.

At sjefsøkonomene og analytikerne er overrasket over at inflasjonen har vist seg å bli et halvt prosentpoeng høyere enn forventningene, er ikke tillitvekkende. 

"Nå vil Svein Gjedrem og resten av beslutningstakerne i Norges Bank følge utviklingen i arbeidsmarkedet og kredittveksten med argusøyne, for å se om også disse indikatorene tar en uventet vending," skriver E24.

Det bør sentralbanken selvfølgelig gjøre, men noen hopp eller andre overraskende gymnastiske øvelser bør sentralbanken avstå fra.

Stø kurs er oppskriften.

Ikke livstruende vingling med rattet.


Kay Olav Winther d.e.  

Om å få ting gjort

I et intervju med den britiske avisen The Times har Formel 1-eier og boss Bernie Ecclestone trukket fram positive sider ved Adolf Hitler. Ecclestone er for eksempel imponert over Hitlers evne «til å få ting gjort».

 

Der har han jo unektelig et poeng.

 

Utryddelsesleirene hvor de tyske nazistene utryddet millioner av "mindreverdige" mennesker og politiske motstandere, er ugjendrivelige bevis på at Hitler utvilsomt hadde evne til å få ting gjort. Med en viss effektivitet.

 

Han lot myrde partifeller som ikke lenger passet inn i systemet og hans planer. Og han lot tyske tropper invadere og annektere det ene landet etter det andre, før han resolutt begav seg inn i Sovjetunionen for å nedkjempe de slaviske "undermenneskene" der. Så jo da, han viste evne til å få ting gjort. Det har den 78 år gamle Ecclestone rett i.

 

Formel 1 bossen er så gammel at han godt kan ha egne erindringer om Hitlers initiativrikdom og beslutningsdyktighet som altså har gledet eller imponert ham så mye at det har blitt et slags forbilde. Som han husker mer enn 60 år senere.

 

Likevel angrer Formel 1-sjefen.

 

Hva han angrer på, er imidlertid litt uklart.


"Jeg burde aldri ha vært så dum at jeg begynte å diskutere disse folkene, men det var min egen feil, som jeg angrer sterkt på," sier han. "Kommentarene er blitt sett på som at jeg støtter Hitler eller Saddam Hussein. Jeg ville aldri støttet slike folk," sier Ecclestone - nå. 

Det han sier der, er vel egentlig to ting? Så hva er det han angrer?  

At han var dum nok til å gi uttrykk for sin egentlige mening? At han utløste det bråket som fulgte i kjølvannet av intervjuet? 

En helt annen ting er at han i ettertid benekter at han støtter folk som Hitler og Saddam Hussein.
 
Nei, han går vel ikke god for alt de gjorde, men han beundrer effektiviteten - ikke sant? Det var jo det han sa. Dvs.: Han beundrer den sterke mann som får noe gjort! Enten det er i politikken, i Formel 1-businessen - eller i livet for øvrig.
 
For medvirkning og medbestemmelse - kort sagt: demokrati - er noe tidskrevende tral. Prat og endeløse diskusjoner og drøftinger. Det sa han ikke, men det ligger vel mellom linjene? Nei, da er det befriende med folk som skjærer igjennom og får noe gjort.

Sånne som Hitler for eksempel - og Mussolini som fikk togene i Italia til å gå og komme når de skulle. Og Saddam Hussein som heller ikke var en tilhenger av tidsødende diskusjoner og parlamenteringer. 

Alle vet jo at man ikke kan lage omelett uten å knuse egg, så noen ulemper vil følge i effektivitetens kjølvann, men det får vi heve oss over og overse. Det viktige er at vi støtter og løfter fram personer som får noe gjort. Det er slike samfunnet trenger! Mener nok Ecclestone. Innerst inne.

Ellers var det jo meningsløst å si det han sa. 


Bare synd at det skal bli så mye brudulje fordi man sier slike opplagte ting offentlig. Men det bekrefter jo bare svakhetene ved vårt overdrevent demokratiske system. Ikke sant?

 

Mas og bråk og prat - i stedet for at man samler seg om å få noe gjort. Slik Hitler - og for den saks skyld Saddam Hussein - gjorde.


Kay Olav Winther d.e.
  


Amal Adens agenda

Human Right Service er stadig utsatt for mistenkeliggjøring. Det er ikke mer enn man må vente.


Organisasjonen arbeider innenfor et saksområde hvor meningene er delte, engasjementet stort og temperaturen høy. Og hvor ikke alle er like nøye med hvilke metoder de velger. 

Jeg har ingen grunn til å tro at en hver kritikk av organisasjonen er usaklig eller "urettferdig". Den som går i ulendt terreng, kan lett komme til å trå feil, og noen ganger er det fristende å ta snarveger. Men mye av kritikken så vel mot organisasjonen som mot de to kvinnelige lederskikkelsene, bærer åpentbart preg av kampanje. Det gjelder å svekke organisasjonens og personenes troverdighet og gjennomslagskraft.  


Nå er kjøret i gang igjen. Denne gangen er heksejakten anført av en somalisk-norsk kvinne som har utgitt en bok under påtatt navn. I boka «Se oss» tok "Amal Aden" i 2008 "et oppgjør med vold og overgrep mot barn, khat- og trygdemisbruk i somaliske miljøer, forteller Dagbladet. Nå tar hun et oppgjør med Hege Storhaug og Human Rights Service.

 

Som forum for kampen har hun valgt Klassekampen, Dagbladet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet - og rettsapparatet. Hun hevder at organisasjonen bruker uetiske metoder.

 

Jeg har ikke lest Amal Adens brev til departementet. Jeg har ikke lest artiklene i Klassekampen og Dagbladet heller. Men jeg har lest det som er å finne om saken på internett - både det som taler til Amal Adens fordel og til hennes ugunst.

 

Jeg må innrømme at jeg ikke sitter igjen med et svekket inntrykk av HRS etter lesningen. Derimot undrer jeg på hvilket ærend Amal Aden er ute i.

 

Skjønt, undrer? Jeg sitter igjen med et inntrykk av en person som forsøker å rake kastanjene ut av ilden. En som gjør avbikt. En som prøver å bli akseptert i et miljø hun har gjort seg "umulig" i.

 

De beskyldningene hun retter mot HRS, Rita Karlsen og Hege Storhaug er latterlige. De står ikke til troende. De er unorske. Å lure i muslimer flesk og alkohol, er ikke en adekvat prøve på graden av integrering, men et religiøst overgrep. Derimot er jeg ikke i tvil om at organisasjonen neppe vil rygge tilbake for å bruke provokasjoner for å avsløre "kritikkverdige" forhold om den ser dette formålstjenlig.

 

Om dette er utillatelig, utilstedelig, kritikkverdig eller ulovlig - eller akseptabel arbeidsmetode - avgjøres av sakens natur og alvorlighetsgrad. I visse tilfelle kan målet hellige midlet.

 

"Menneskerettighetsforkjemperen", Amal Aden, hevder at hun går til felts mot HRS av hensyn til innvandrerbarn og kvinner.

 

Hvilken fordel har de av at hun skandaliserer HRS, Rita Karlsen og Hege Storhaug? Hvordan forbedrer det deres situasjon? Blir muslimske kvinner mindre undertrykte av at Aden gir seg på Hege Storhaug? Øker Adens innsats innvandrernes respekt for det norske lovverket? For den norske kulturen? Hindrer, eller vanskeliggjør, hun ulovligheter som for eksempel omskjæring? Bedrer hun integreringen?

 

At Amal Aden handler ut fra hensynet til innvandrerbarn og -kvinner står ikke til troende. Hun har åpenbart en annen agenda og arbeider målbevisst for å svekke tilliten til HRS og de to kvinnene som driver organisasjonen.

 

Med Klassekampens og Dagbladets hjelp gjør hun avgjort så godt hun kan. Men nordmenn flest er ikke så dumme at de biter på hva som helst.

 

Den selvbestaltede intellektuelle "eliten" er det verre med. Den svelger nok både krok og søkke. Som den alltid gjør når noen bekrefter dens fordommer.


Kay Olav Winther d.e.