Falskspill i fotballen

Forekommer det kampfiksing i norsk fotball?

 

Selvfølgelig gjør det det. Over alt hvor det er mulig å tjene penger på fusk og fanteri, vil noen prøve seg. De som blir overrasket over avtalt spill, eller blir "fryktelig lei seg" over at slikt kan forekomme i Norge, må ha vært ulovlig naive. 

 

At enkelte spillere, klubbledere eller dommere har vært satt under press av folk som ikke viker tilbake for å sko seg på falskspill, er ikke mer enn en må rekne med. Det forekommer i andre land. Hvorfor skulle det ikke forekomme her? Nordmenn er nok ikke så uskyldshvite som de mest blåøyde av oss liker å tro.

 

Fusk forekommer på travbanen, på gallopbanen - og i fotball. Og på andre arenaer hvor man kan satse penger, og hvor det er mulig å påvirke resultatet. I enkeltmannsidretter og i lagspill.

 

Myndighetene er ikke helt uten skyld i den aktuelle sistuasjonen. De har åpnet slusene.  Ikke slik at de har åpnet for misbruk, men de har gjort pengespill "stuerent". Og lukket øynene for uheldige konsekvenser av den mentalitetsendringen de har bidratt til.

 

De siste par-tre 10-årene har økningen i pengespill og betting vært alarmerende. Tidligere fotballspillere sitter på TV og minner om sine bragder på fotballbanen mens de ugenert anbefaler veddemål og pengespill, og spillselskaper opptrer som sponsorer for arrangementer av ymse slag - også idrettsarrangementer. Det bidrar til å legitimere vedding og pengespill og til å sette likhetstegn mellom sport og spill.

 

Det er en usunn utvikling. For idretten - og for nasjonens mentale allmenntilstand.

 

Dermed har jeg ikke sagt at misbruket er myndighetenes skyld. Men de som spekulerer i fusk og fanteri, har fått friere spill og videre armslag fordi de mentale vilkårene er lagt til rette og forberedt gjennom en løssluppen aksept av at veddemål og pengespill er all right. Det er moralsk og sosialt akseptabelt.

 

I min barndom hadde vi pengelotteriet. Og det var det. De som spilte poker gjemte seg bort innendørs eller ute der ingen kunne se dem. For folk flest tok anstøt - og avstand. Ingen skikkelige folk spilte bort surt ervervede penger i poker. 

 

I dag er pokerspill nærmest blitt en idrettsgren. Hvor feterte idrettsutøvere kan vise hvilke tøffe mannfolk de er. Før vakte poker avsky. Nå gir det status. Hos altfor mange.

 

Jeg har nettopp lest boka om bispesønnen som gamblet bort millioner med den følge at familien måtte gå fra gård og grunn - og bispen fra sitt bispekall. Det var skremmende lesning. Hvordan kunne det skje?

 

Det skjedde fordi noen ikke gjorde jobben sin. Spilleren mistet kontrollen. Han var "utilregnelig". Men hva med spillselskapene? Som gav kreditter og "bonuser" for å holde taperen i gang slik at han kunne tape stadig mer? Hva med finansinstitusjonene som formidlet pengene? 

 

Hva har myndighetene gjort i etterkant av denne tragiske saken? Bortsett fra å straffe spilleren og hans mor? Hva har politikerne gjort for å tette hull i det juridiske gjerdet som skal hindre at enkeltmennesker blir utnyttet av kyniske personer og institusjoner som ikke viker tilbake for noe bare de kan få satt klørne i andres penger? Hva har politiet gjort for å finne de egentlig skyldige i denne saken? De som med åpne øyne, velberådd hu og åpenbart forsett har latt en spillegal spille seg ussel og arm og ødelegge livet for famlien og familiens venner og bekjente? Ja, ikke bare latt ham spille, men stimulert ham til det. Og lagt forholdene til rette for at han skulle tape mest mulig?

 

Det er mot denne bakgrunnnen vi må se kampfiksingen og den moralsk tvilsomme - og i noen tilfelle trolig ulovlige - gamblingen på egen klubb og kamper hvor spillerne selv har vært med og har hatt anledning til å påvirke resultatet. 

 

De spillerne som er i søkelyset, har ikke vokst opp her, sier lederen for en av de aktuelle klubbene. Gamblingen avspeiler ikke vår kultur.

 

Hva så?

 

Klubbene kjøper seg spillere fra de forskjelligste kulturer. Spillere som har en fortid, og som lever et liv utenfor fotballbanen. Som har "venner" og bekjente. Som de er avhengige av. Som de nødig vil skuffe. Eller som de rett og slett er redde for. Fordi de vet at et nei til samarbeid kan koste dyrt. Sosialt og helsemessig.

 

Det er neppe mors beste barn som arrangerer fiksing av fotballkamper. Kanskje de som lar seg overtale,  samtykker i rent selvforsvar. Fordi de er redde for konsekvensene hvis de sier nei. Ikke alle er født til å være helter. Det gjelder både fotballedere, mediefolk - og fotballspillere. Og alle oss andre. Som sitter relativt trygt på god avstand fra realitetene.

 

Jeg tror at denne saken vil vise seg å ha langt større dimensjoner enn vi hittil har fått inntrykk av. Og alle involverte er neppe truet til å delta. Det finnes svake sjeler som ikke kan si nei til å tjene en ekstra slant - selv om det forutsetter litt fusk og fanteri.

 

Men bak de involverte spillerne fins det trolig et nett av giftige edderkopper. Det er disse politiet må jakte på. Det er det kriminelle nettverket bak fiksingen og gamlingvirksomheten som må tas - og lukes ut. Ikke ved naiv småpirking i miljøet, men ved å grave til bunns i problemet. For å fjerne det med rota.

 

Og for å vise at å etablere slik svindelvirksomhet i Norge, det koster. I form av fengselsstraffer og inndragninger. Ikke bare for dem som har gamblet. Eller fusket på banen. Men for dem som står bak. Edderkoppene i nettet. Det er de som er de egentlig skyldige. Hvis ikke de tas, blir hele aksjonen et slag i løse lufta.

 

Kay Olav Winther d.e.