Høyt flyr de og sure er de

De unge flygerne i SAS er sure. De liker ikke at kollegaer som er passert 60, fortsetter å fly. I hvertfall ikke at de flyr som kapteiner, for da sperrer de slik at de yngre ikke avanserer i det tempoet de ønsker.

 

Forholdet mellom kollegaene er derfor mer enn dårlig. De yngre mener at de som er passert 60, bør ha anstendighet og vett nok til å gå av, og skjeller ut de "overårige" kollegene etter noter.

 

Det spares ikke på kruttet - eller skjellsordene. Ikke bare i cockpit, men på nettsider og i andre sosiale sammenhenger får gamlingene så uniformslua passer. Og vel så det.

 

De som ikke går av så de yngre kan slippe til, kalles svin, rasshøl, horer, halliker og andre like lite flatterende ting, mens en flyger foreslår å "knuse kneskåla på dem" og andre tar til orde for å fryse og mobbe dem ut, for eksempel ved å nekte å snakke med dem eller spise sammen med dem.

 

I normale fall griper fagforeningene inn og stanser slik mobbing. I dette tilfellet går de - hvis vi skal tro Dagsavisen - i brodden. En fagforening ekskluderer flygere over 60 år. En annen går ikke så drastisk til verks, men begge mener åpenbart at de eldre flygerne får som de fortjener, fordi de bryter inngåtte avtaler.

 

Fagforeningene har nemlig forhandlet fram rett til å slutte i jobben ved fylte 60 år, og da får medlemmene gjøre det, mener fagforeningslederne. Ikke bli stående i jobben og sperre for kolleger som vil opp og fram - for å holde seg til en nærliggende terminologi.

 

Noen hjelp fra fagforeningen kan de utskjelte flygerne derfor ikke vente seg. Snarere tvert i mot. Hadde foreningen fått bestemme ville de gitt noen av sine egne medlemmer et tupp i baken.

 

Verken fagforeningslederne eller operativ direktør i SAS mener at det dreier seg om mobbing. Og konflikten truer ikke flysikkerheten. Sier de.

 

Men selvfølgelig gjør den det. Selv om de to i cockpit ikke tretter eller slåss, preger konflikten samarbeidsklimaet og den enkeltes velbefinnende - og dermed konsentrasjonen. Man trenger ikke være psykolog for å forstå hvor enerverende en slik situasjon er.

 

Det reisende publikum har derfor ingen grunn til å trekke på skuldrene og la fighten gå sin gang. Selv reiser jeg ikke så mye lenger, men hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke gått om bord i et fly hvor de to som sammen har ansvaret for å få meg trygt fram, ikke er på talefot, eller misliker hverandre så sterkt at det kan påvirke deres dømmekraft. Og evne til å handle rasjonelt og effektivt i en krevende situasjon.

 

"Arbeidsmiljøet i SAS er bedre enn det har vært på lenge," sier operativ direktør Dag Falk-Petersen til Dagsavisen. Det lyder ikke betryggende. Har det vært enda verre tidligere, må det ha vært katastrofalt.

 

Lufttrafikken er inne i den vanskeligste situasjonen den noen gang har opplevd, og SAS er ikke akkurat noen suksessbedrift. Problemene står i kø. Hvor tjent er selskapet med å feie problemer under teppet, lukke øynene og håpe på at alt går over av seg selv?

 

Det er utmerket at piloter kan gå av når de fyller 60, men er de ved god helse og ønsker å fortsette, bør de selvfølgelig kunne gjøre det - så lenge helsa holder og hodet fungerer. I dagens samfunn er gjennomsnitts-60åringen ingen olding. Flygernes fagforeninger burde derfor satse på fleksibilitet. Hvis avtalen de har inngått, forutsetter betingelsesløs avgang, har de kjempet seg til en avtale mange av medlemmene ikke er tjent med. For noen kan avgjort ha gode grunner til å fortsette. For eksempel for å tjene opp tilstrekkelig pensjonsgrunnlag.

 

Når det er sagt, kan det være på sin plass å understreke at uttreden av arbeidslivet, ikke er noen katastrofe for 60-åringer. Det er ikke å bli kassert, men å tre inn i en ny livsfase. Med nye muligheter.

 

Trolig har hardkjøret fra arbeidsgiversiden og blå politikere som bekjempet AFP-ordningen som LO fikk vedtatt, bidratt til å gi samfunnet - og potensielle tidligpensjonister - inntrykk av at tidlig avgang er svik mot samfunnet og snylting på fellesskapets ressurser.

 

Yrkene er forskjellige, og personene er forskjellige. Flygere bør ut av cockpit før de representerer en fare, men det tar legesjekk og fysiske tester seg av - ikke ambisiøse, yngre kollegaer.

 

Den striden som foregår i SAS er uverdig og farlig. Ordbruken avslører at det finnes personer i flygerkorpset som aldri burde vært overlatt ansvar for passasjerer og materiell.

 

SAS må derfor slutte å bagatellisere saken, og i stedet gripe kraftig inn.

 

Det må også Luftfartstilsynet. Skal vi ha en tilsynsmyndighet, må den sette en stopper for slike halsløse tilstander som her er avslørt. Å løfte pekefingeren har ingen effekt. Det som trengs, er inngrep over for selskapet. For eksempel bøter og dagmulkter og beskjed om å sette fly på bakken inntil sikkerheten er ivaretatt.

 

For passasjerene er det bedre med kanselleringer og fortredeligheter enn uhell og ulykker.


Så får SAS heller fortsette å arbeide for sin egen undergang.

 Kay Olav Winther d.e.

La oss beholde juryordningen

Riksadvokaten vil fjerne juryordningen. I alle fall i voldtektssaker. Han mener at juryen er skyld i at for få blir domfelt.

 

Det lyder ikke betryggende. I en rettsstat manipulerer man ikke rettsapparatet for å få bestemte resultater.

 
Jurister kan ikke sitte i juryer i lagretten. Det er ikke uten grunn. Folk skal dømmes av sine "likemenn". I praksis vil det si lekfolk av begge kjønn. Det er et gammelt, godt prinsipp som juryordningen ivaretar. Og som den fortsatt bør ivareta. 


Å erstatte juryordningen med meddomsrett, vil ikke automatisk føre til flere justismord, men det vil gi fagdommerne større innflytelse på avgjørelsen av skyldsspørsmålet. Enhver meddomsrett representerer en fare for "overkjøring", for at "ekspertisen" ikke bare legger premissene, men også får det avgjørende ord når dom skal avsies. For hvor mange lekdommere har selvtillit og mot til å opponere mot "ekspertene" når disse står sammen om et standpunkt?

 

Faren for overkjøring er reell og ikke basert på løs fantasi. Den bekreftes av behandlingen i så vel tingretten som i de fylkeskommunale nemndene for sosiale saker hvor "fagfolkene" sperrer opp øynene og har vanskelig for å tro sine egne ører når lekfolk signaliserer andre synspunkter og vurderinger og trekker andre konklusjoner, enn "ekspertene" gjør.

 

Riksadvokaten har satt i gang en gransking av hvordan juryene opptrer når de behandler voldtektssaker. Det er et bra initiativ. Vi trenger å vite mer om hvordan det helt spesielle kollektivet som en jury er, fungerer.

 

Men da må saken studeres med mer alvor, seriøsitet og innsikt enn det som framgikk av TV-nyhetenes samtale med en pensjonert dommer som deltar i undersøkelsene. Han maktet i løpet av noen sekunder å banalisere juryens arbeid in absurdum. Han hadde sitt standpunkt klart og spådde juryens endeligt før undersøkelsen er gjort, resultatene analysert og konklusjonene trukket.

 

Når en jury i en sak ikke kommer til det resultatet aktoratet og det juridiske establishment mener ville vært det riktige, kan juryens avsigelse ankes. Er dommen åpenbart gal og i strid med lovverkets forutsetninger, kan den tilsidesettes. Både aktoratet og fagdommerne har således stort spillerom innenfor rammen av dagens ordning.

 

Hvor ofte skjer det åpenbare feil? Hvor ofte viser en lekmannsjury sviktende skjønn eller overtrer grensene for det de er satt til å gjøre? M.a.o.: Hvor ofte finner riksadvokaten eller dommerne grunn til å gripe inn mot helt urimelige avgjørelser, for å sikre at loven følges og at rettssikkerheten ivaretas? Hvor ofte bruker de de sanksjonsmidlene som står til deres rådighet?

 

De fleste sakene som havner i lagretten, er vanskelige saker hvor lite er svart eller hvitt. Voldtektssaker er ekstra vanskelige. For voldtekt er en alvorlig forbrytelse. Men omstendighetene omkring et påstått overgrep er ofte uklare. Vitner finnes sjelden. Påstand står mot påstand. Tekniske bevis kan bestyrke at noe er foregått, men ofte ikke om det er skjedd med vold og tvang.

 

Og altfor ofte er saken mangelfullt opplyst fra politiets side!

 

Aktoratet har derfor gjerne en vanskelig jobb når det skal bevise eller sannsynliggjøre at overgrep har funnet sted. At det ofte ikke makter å overbevise juryen om saksøktes skyld, er ikke en svakhet ved juryordningen. Det er en svakhet ved politiets arbeid med å avsløre og dokumentere det som har skjedd, og aktoratets evne til å belyse og framstille saken på en slik måte at juryen blir overbevist.

 

Når dette mislykkes i flere tilfelle enn riksadvokaten synes å kunne leve med, kan det jo faktisk hende at skylden er uklar, og at det finnes rimelig tvil som juryen - i samsvar med god rettsskikk - lar komme tiltalte til gode.

 

Mye tyder på at jurister i domskappe ikke vil være like lydhøre for slik tvil. Og at et rettssystem hvor fagdommerne har større innflytelse i skyldsspørsmålet, ville gi flere fellelser. Men vil det bedre rettssikkerheten?

 

De senere tiårene har synet på behandlingen av voldtekt i lovverket og rettssystemet, dessverre blitt et tema for ytterliggående feminister som ser en potensiell voldtektsmann i enhver person av hankjønn. Det er krevd at kjønnslig omgang skal klassifiseres som voldtekt selv om mannen ikke har voldført seg på kvinnen, men burde forstått at hun egentlig ikke ønsket å gjennomføre kjønnsakten.

 

Slik er begrepet voldtekt dessverre brakt i vanry og er blitt forbundet med kjønnskamp og mannshat. Om enn aldri så ubegrunnet, har det ført til at det brede lag av befolkningen krever en klar avgrensning av begrepet og klare bevis for skyld.

 

Dette avspeiles også hos jurymedlemmene. De representerer på godt og ondt rettsoppfatningen i samfunnet.

 

Dette er ikke en svakhet ved jurysystemet, men en styrke. Jurymedlemmer uten rettferdighetsfølelse og kritisk sans, som servilt legger aktoratets påstander til grunn for sitt arbeid i juryen, ville vært en trussel mot rettssikkerheten.

 

Min erfaring fra flere lagrettssaker er at jurymedlemmene er ansvarsbevisste og fører veloverveide saklige drøftinger før de avsier dom. Om juryen på noen måte bør grunngi sitt standpunkt, bør drøftes videre.

 

Juryordningen er - slik den i dag er - en garanti for en bred og mangefasettert behandling av spørsmålet om skyld eller uskyld i saker av største betydning for de impliserte. Det betyr ikke at den ikke kan forbedres. Men avskaffes bør den ikke.

 

Justispolitikerne bør desavuere riksadvokaten og la ordningen fortsette og ikke la seg snakke inn i et juridisk uføre som de ikke har oversikt og kontroll over.


Kay Olav Winther
d.e.    

Jonas Gahr Støre

Jonas Gahr Støre har gjort en bra jobb som utenriksminister. Nå vil enkelte ha ham på Stortinget.

 

Baktanken skal være at han bør bygges opp allmennpolitisk og få stortingserfaring for å kunne ta over som leder i Arbeiderpartiet.

 

Jeg har ikke noe i mot at Støre blir stortingsrepresentant. Om han er en politisk begavelse av betydelige dimensjoner vet jeg ikke. Det vil eventuelt vise seg. Men han har karisma. Og han kan kommunisere. Det er verdifulle egenskaper for en politiker i et representativt demokrati.

 

Om han også har politisk teft og er i stand til å tenke nytt, til å meisle ut en framtidsrettet politikk innenfor rammen av sosialdemokratisk ide- og tankegods, er usikkert. Han har gått gradene og hatt sin grunnskolering i nært samvirke med den sterkeste personligheten på høyre side i Det norske arbeiderparti. Det kan ha satt sine spor.

 

Stillingen som utenriksminister har ikke gitt ham mulighet til å vise om han er i stand til å fri seg fra denne tyngende politiske arven og tenke selvstendige sosialdemokratiske tanker i samsvar med tidens og framtidens behov og utfordringer, eller om han vil søke svar på framtidens utfordringer i den rosa - og i enkelte tilfeller lys blå - politikken som Gro Harlem Brundtland førte Arbeiderpartiet og Norge inn i.

 

Det er svarene på slike spørsmål som må avgjøre om Jonas Gahr Støre bør settes på som oppdrettskalv og skaffes plass på Stortinget for å sikre arverekkefølgen i Arbeiderpartiet.

 

Marit Nybakk poengterer at Støre bør nomineres fordi han er stemmesanker.

 

Stemmer er viktig i politikken. Få stemmer, få mandater. Få mandater, beskjeden politisk innflytelse. Slik sett er folk av Støres støpning viktige. Både som profiler og gallionsfigurer. Mange stemmer på grunnlag av magefølelsen, og Støre er en person som folk liker. Og som de har tillit til og gjerne legger sin skjebne og sin velferd i hendene til.

 

Men selv om det ikke er uvesentlig, er dette likevel bare politikkens utenverker. Det viktige spørsmålet gjenstår: Er Jonas Gahr Støre en politisk tenker? Har han interesse for og innsikt i de sakene som skal hjelpe oss til å opprettholde det sosialdemokratiske velferdssamfunnet og utvikle det videre til et enda bedre samfunn med stadig større utjevning og sosial likhet? Har han den fantasi og innsikt som skal til for å møte framtidens utfordringer med genuine sosialdemokratiske tiltak? Og er han en person som er i stand til å motstå omgivelsenes stadig sterkere krav om å permittere sosialdemokratiske grunnleggende ideer til fordel for markedstilpasning og kreftenes stadig friere spill?

 

Jens Stoltenberg skal ikke byttes ut med det første. Arbeiderpartiet har derfor tid på seg. Og det må gjerne bygge opp Jonas Gahr Støre. Hvis Oslo Arbeiderparti klarer å finne plass til ham på lista uten å tilføre seg selv ulivssår. Og hvis han selv vil.

 

Men "arverekkefølgen" i Arbeiderpartiet avgjøres ikke av om Gahr Støre kommer på Tinget. Han har mye å vise - og bevise - før han - og vi - kommer så langt.

 

Foreløpig er han bare en sympatisk, flink utenriksminister med velger- og mediatekke. Det er ikke lite, men slett ikke nok for den som skal lede Det norske arbeiderparti inn i framtiden og omskape det norske samfunnet til et enda bedre fellesskap for alle.

 

For å nå dette målet må partiet gjøre noen radikale grep.

 

Er Jonas Gahr større i stand til å meisle ut, målbære og kjempe for videreutvikling av sosialdemokratiske samfunnsmål i kamp med en framgangsrik og stadig mer pågående politisk liberalisme og populisme? Er han i stand til å velge de i øyeblikket upopulære standpunktene fordi han har en visjon og et overordnet langsiktig politisk mål? Vil han kunne stå fram som en tålmodig politisk leder som ikke mister de overordnede målene av syne når motgangen kommer og de kortsiktige, populære tiltakene og unnlatelsene henger som fristelser på lav gren?

 

Det er de strategiske evnene som skiller generalen og sersjanten.

 

Kommer Støre på Stortinget, må han vise at han er allrounder, politisk tenker - og strateg. M.a.o.: En leder.

 

I motsatt fall går en mann av hans støpning trolig raskt lei den parlamentariske hverdagen og saktegående, til tider enerverende og tilsynelatende resultatløse, parlamentariske prosessen som bare sjelden når fram til prosjektørenes lys og påkaller medienes interesse.

 

Er det noe for Jonas Gahr Støre? En mann som sikkert kunne få en internasjonal lederstilling som både gir utfordringer, glans og prestisje?

 

Hvis Støre er genuint opptatt av Arbeiderpartiets beste, avklarer han sitt kandidatur snarest. Slik kan han spare Oslopartiet for valgets kvaler, og for politiske uoverensstemmelser og ødeleggende personstrid til ingen nytte.

 
Kay Olav Winther d.e.    

Fri innvandring er en gave til markedskreftene

Kristin Clemet vil åpne grensene. Hun vil ha fri vandring av personer landene i mellom. Hvis vi mener at det bør være fri flyt av varer og tjenester, bør det samme gjelde for mennesker, sier hun til Dagsavisen.

 

Selvfølgelig er hun blitt omfavnet av liberalister av alle fargenyanser. Annet var ikke å vente.

 

Vi andre har litt større problemer med å akseptere hennes frisinn og utøylede gjestfrihet. For vi ser at fri innvandring ville skape flere problemer enn det løser. Både for innvandrerne og oss andre.

 

Slike synspunkter blir man ikke populær på. Naturligvis. Fornuft, forsiktighet og ettertanke vekker sjelden begeistring. Og noen vil trolig ta slike synspunkter i verste mening og snakke om egoisme - og kanskje til og med rasisme.

 

Annerledes er det med friske utspill uten forbehold og hensyn til konsekvensene. Det er slikt som mediene elsker og som de regner med at mannen og kvinnen i gata har sans for. Oppslagene blir der etter.

 

Men hva er det fri innvandring egentlig innebærer?

 

Jo, det er å permittere politikken og overlate til markedskreftene og tilfeldighetene å bestemme hvor mange og hvilke innvandrere vi skal ta i mot. Hvordan samfunnet skal være, og hvordan vi skal bruke fellesskapets ressurser.

 

Våre sosiale ressurser er begrensede. Ja, til og med våre økonomiske ressurser er begrensede - selv om noen synes å tro at det ikke er tilfelle.

 

Vi er velstående - både som nasjon og enkeltpersoner - men det er ingen grunn til at vi skal oppføre oss som nyrike lottomillionærer og skusle bort formuen. Den må disponeres slik at den vil gi oss og våre etterkommere - og de menneskene som kommer hit for å dele tilværelsen med oss - en trygg framtid. Bare da kan vi ta vare på vår egen velferd og rekke ut en hånd til andre som trenger vår hjelp.

 

Når liberalistene i og utenfor EU mener at markedskreftene og den utøylede konkurransen skal bestemme utviklingen, kaller de det frihet og friheter. Og det er begrep som appellerer til mange ureflekterte personer som glemmer å spørre "Frihet for hvem til hva"?

 

For det er slik at frihet for noen, som oftest betyr ufrihet og verre forhold for andre. Noen må betale regningen. Det gjelder all fri flyt på tvers av nasjonsgrensene. Enten flyten anbefales av EU, WTO eller andre, som for eksempel hjemlige liberalister eller kapitalister.

 

Nasjonalstatene er praktiske administrasjonsenheter og fører ikke uvegerlig til nasjonalisme og isolasjonisme. Samarbeid, handel, utveksling av tjenester og mobilitet på tvers av landegrensene er bra når de blir regulert. Dvs. når de blir styrt slik at de kommer samarbeidspartnerne til gode.

 

Det er dette som er politikk. Det motsatte, nemlig tøylesløs handel og innvandring, er anarki. Det er å overlate de viktige avgjørelsene i viktige samfunnsspørsmål til markedskreftene, til kapitalismen, til dem som ser profitt som et overordnet mål for samfunnets utvikling og derfor ønsker å fjerne reguleringer og politiske vurderinger som gjør det vanskelig for kapitalen og utvikle seg på sine egne vilkår.

 

Rett ut sagt: Fri innvandring er ikke primært en fordel for samfunnet eller de arbeidssøkende, men for dem som strever etter å samle på seg stadig større private formuer på bekostning av fellesskapet.  For dem som mener at det å rive ned eller svekke det sosiale reisverket som holder det norske velferdssamfunnet oppe, er en utgift vi må finne oss i å betale for å sikre kapitalen best mulige arbeidsvilkår.

 

Uhemmet innvandring er et viktig ledd i denne politikken. Den skal ikke primært åpne grensene for verdens fattige, forfulgte og ulykkelige, som vi for øvrig kan kvotere inn, men skaffe kapitalistene arbeidskraft. Jo flere arbeidssøkende som melder seg og tilbyr sin arbeidskraft, desto billigere kan den kjøpes. 

 

Skal Norge klare seg i den internasjonale handelskonkurransen, må vi ikke bare tillate, men stimulere, arbeidsinnvandring heter det. Vi vil trenge mange nye hender i tiden som kommer.

 

Det er i dette perspektivet vi må se Clemets utspill. I bakgrunnen, men lite synlige for media og den gemene hop, sitter noen og applauderer. Nemlig de som trenger arbeidskraften og gjerne ser at den kommer i slike mengder at de kan velge fra øverste hylle og diskutere prisen med trumfkort i ermet.   

 

Fri innvandring er derfor ikke noe sosialt høyverdig, som bør applauderes, men en liberalistisk føler som skal bidra til å ta pulsen på det norske samfunnet og påvirke opinionen slik at kapitalen får friere spillerom og bedre konkurransevilkår. Det er m.a.o. primært et tiltak for å legge forholdene bedre til rette for markedskreftene og svekke den politiske styringen.

 

Men det sier Kristin Clemet selvfølgelig ingen ting om.


Kay Olav Winther
d.e.        

Statoil må det hete

Da Statoil og Hydro fusjonerte, var en av forutsetningene at det nye selskapet skulle ha et nytt navn og ny logo. Selskapene var m.a.o. enige om ikke å dra nytte av at de eksisterende navnene var vel etablerte og kjente over hele verden.

 

Overenskomsten var selvfølgelig meningsløs, og hovedaksjonæren, Den norske stat, burde straks grepet inn og satt en stopper for galskapen. Men det skjedde ikke. Det kan bli en dyr forsømmelse - både økonomisk og politisk.

 

Det hender at produkter og selskaper skifter navn, men da gjerne til noe som er etablert og trolig vil selge bedre. I tilfelle Statoil og Hydro, vil man bytte ut de to kjente navnene med noe helt nytt. Noe som ingen kjenner til og ikke forbinder noe med. Og ikke for å bedre markedseffekten, men for å oppfylle et løfte om ikke å støte noen av de ansatte i de to tidligere selskapene ved å velge et av de eksisterende navnene.

 

Nå er det selvfølgelig ikke noe intelligent menneske som blir støtt av at det nye selskapet blir hetende Statoil. For folk på "gølvet" er det viktigst at navnet selger og arbeidsplassene sikres. Man betaler ikke regninger og avdrag med navnelapper.

 

For ledelsen betyr nok navnet mer. Konsernsjef Eivind Reiten i det tidligere Hydro vil trolig oppleve det som et prestisjenederlag at selskapet han ledet, blir slukt sporløst av Statoil. Men skal det nye selskapet betale flere milliarder kroner for at Reiten og de andre topplederne i Hydro ikke skal bli støtt på mansjetten eller miste prestisje?

 

Eller skal et vel etablert, anerkjent og respektert produktnavn byttes ut mot et nytt som det vil ta årtier å innarbeide, fordi fusjonistene i et anfall av stormannsgalskap koblet personlig prestisje til sammenslåingen av de to selskapene? For hva har dette med Helge Lund eller Eivind Reiten å gjøre? De er ansatt for å arbeide for selskapet. Ikke for seg selv.

 

Navnesaken avslører ikke bare dårlig håndverk, men sviktende vurderingsevne i et viktig forretningsmessig anliggende.

 

Og er forklaringen at dette måtte til for å få fusjonen i havn, diskvalifiserer det den parten som stilte ultimatum. Bedriftsledere hevder gjerne at de arbeider for aksjonærenes beste. Og i mange tilfelle har de hensynet til eierne for øye, men det har de ikke hatt i dette tilfellet. Verken de eierne som har aksjer i det nye selskapet, eller det fellesskapet hvis interesser selskapet og dets ledere skal ivareta.

 

Eivind Reiten var Senterpartipolitiker. I VG lørdag 2. august gjør partiets nye leder, Liv Signe Navarsete, hans sak til sin.

 

Det bør hun ikke gjøre. Hun bør snarest erklære at hun både som partileder, statsråd og Senterpartiets viktigste person i koalisjonen, kun har en ting for øye: Selskapets og dermed landets beste.

 

Og har hun det, legger hun ikke vekt på Reitens prestisje eller småkomiske argumenter som at det er viktig for Hydrofolk i det nye selskapet å unngå Statoilnavnet.

 

Seriøse bedriftsledere og fagfolk tar saklige hensyn. De er opptatt av å lykkes. Med å erverve ny faglig erkjennelse. Med å bidra til å utvikle den nye bedriften teknisk og teknologisk for å ligge i fremste linje vitenskaplig - bl.a. når det gjelder å dempe skadevirkningene av bruken av fossilt brennstoff.

 

Og de er opptatt av å selge. Hjemme og ute. Og da kaster de ikke vrak på det beste salgsargumentet som eksisterer, nemlig navnet og logoen Statoil.

 

Skal Navarsete og Senterpartiet komme helskinnet fra denne saken, bør hun straks moderere sitt standpunkt og gi sin partifelle, olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, beskjed om å legge bort alle planer om skifte til et totalt nytt navn. Da sparer vi helt unødvendige utgifter, selskapet bevarer sitt salgsfremmende image, og hun selv og Senterpartiet unngår et sviende prestisjenederlag.

 

Og hun setter ikke regjeringssamarbeidet i fare. For regjeringen kan ikke akseptere en slik halsløs gjerning som navnebytte vil være. Meldinger i dagens aviser tyder på at statsministeren har forstått det.

 

Da er det bare et resultat som er mulig for en partileder som rir sine kjepphester inn i solnedgangen: Skam og skade i form og et uopprettelig nederlag i den første saken en ny partileder fronter på vegne av sitt parti.

 

Er det slik Navarsete vil starte sin løpebane som partileder?
 
Kay Olav Winther d.e.


På statens bekostning

"Vi kan ikke ha politiske debatter om den statlige begravelsesordningen, og hvem som bør få og ikke få, kort etter at et kjent og kjært menneske er gått bort," sier kultur- og kirkeminister Trond Giske forarget til VG. Han likte ikke at FRPs Ulf Erik Knudsen gjorde felles sak med kunstnerne som ville at Harald Heide Steen jr. skulle få "statsbegravelse".

 

Selvfølgelig kan vi det. Det er ved dødsfall at saken er aktuell. Det er da vi menige må si oss enige, eller uenige, med statsministeren. Så hver gang en kjent person er død, vil vi kunne få denne debatten. Folk i mellom og i media. Og interesseorganisasjoner og mediekåte politikere vil kaste seg på. Eller gå foran med krav for å markere seg og sine.

 

Slik vil det vedbli å være enten Trond Giske liker det eller ikke. Vil han fjerne det han anser som problemet, må han bidra til å fjerne "statsbegravelsene". Ikke bare true med det, som et retorisk ris bak speilet, men fjerne en ordning som tiden og samfunnsutviklingen har gått i fra. For lenge siden.

 

Statsbegravelser er en reminisens fra en svunnen tid. Rester som burde vært fjernet, men som har overlevd i strid med all sosial utvikling og sunn fornuft. Sosialt betenkelige, diskriminerende elementer som har fått lov til å leve videre i det egalitære sosialdemokratiske Norge. 

 

Statsbegravelser har sin rot i klassesamfunnet - hvor personer og sosiale grupperinger ble ansett - eller anså seg selv - som mer verdifulle for samfunnet enn andre, og er slik en parallell til ordensvesenet.


I land med tydeligere sosial lagdeling enn i Norge, spiller begravelser for statens regning, eller æresbegravelser - og ordener og medaljer - langt større rolle enn i vårt land. Vi er for så vidt nøkterne, men våre naboer er enda mer diskrete enn oss. I det sosialdemokratiske Norden er det, så vidt vites, bare Norge som har denne anakronistiske ordningen. I vår vesle krok av verden er vi altså alene om å henge igjen i fortiden. 

Nå er det på tide at også vi setter stopp.  

Dersom staten slutter med å dekke utgiftene ved enkelte personers begravelser, vil det løse mange dilemmaer. Først og fremst slipper vi forskjellsbehandling og diskriminering. Vi unngår at etterlatte etter kjente personer som ikke får utgiftene til begravelse dekket av staten, føler at deres kjære er blitt nedvurdert og nullet i en usynlig - men ikke desto mindre sterkt følbar - konkurranses om betydning, popularitet og ettermæle. Å sette pårørende i en slik situasjon, er uverdig. 

For det annet unngår vi å sementere den sosiale lagdelingen. Og for det tredje slipper statsministeren å vurdere graden av den nytte for samfunnet som den avdøde representerer. En for øvrig helt umulig oppgave. For hvem er nyttige? Eller: Hvem er det ikke, i det sammensatte sosiale og økonomiske maskineriet som det moderne samfunnet utgjør? 


Statsbegravelse er en æresbevisning som tradisjonelt har vært gitt til statsoverhoder, politikere og kulturarbeidere - som forfattere, skuespillere, komponister og idrettsutøvere. Men hva gjør kulturarbeidere mer nyttige for samfunnet enn forskere? Lærere? Togførere? Leger? Sykepleiere? Og snekkere?

 

Kulturarbeidere og idrettsutøvere er mer synlige, men det gjør ikke uten videre en skuespiller mer nyttig for samfunnet enn en lærer eller lektor som har brukt sitt liv til å oppdra og formidle kunnskap til, den oppvoksende slekt.

 

Begravelse på statens bekostning har dessuten en kynisk og grotesk side. Unge mennesker som har mistet livet i kamp for fedrelandets jord eller ære, sendes hjem med flagg og æresvakt, og pårørende føler seg beæret midt i sorgen, men hva annet er militær begravelse i slike tilfelle, enn et smakløst forsøk på å gjøre det tragisk meningsløse til noe ærefullt? Ordningen er utslag av samme tankegang som får den militære ledelsen til å ønske hedersmedaljer til falne soldater: Ønske om at den statlige æresbevisningen skal bidra til at samfunnet, pårørende og de unge skal betrakte innsatsen som heltedåd og døden som heltedød. M.a.o. noe glorverdig som overgår livets verdi. Jo mer virak, desto større effekt.

 

At militæret bærer utgiftene når soldater dør i tjeneste, er ikke mer enn rett og riktig, men det bør skje i stillhet. Uten pomp eller prakt eller andre forsøk på å bruke tragiske hendelser til andre formål.

All annen begravelse på statens bekostning, bør vi avskaffe.

 

Derimot bør kongen, stortingspresidenten, statsministeren, statsrådene - ja, hele det etablerte hierarkiet - selv kunne avgjøre hvilke begravelser og andre seremonier de vil delta i. Også en slik ordning vil kunne skape "konkurranse" og virke diskriminerende, men den har i det minste det forsonende trekk at det er kongen m.fl. som selv avgjør hvem de har et slikt forhold til, at de vil beære den avdøde med sitt nærvær. Og at de gjør det som "seg selv" og ikke på vegne av Staten.

 

Og ikke minst: Å lage en ordning som begrenser offentlige personers adgang til å delta i begravelser til personer de selv mener at de vil følge til den siste hvile, vil være et sosialt overgrep, som vi ikke bør institusjonalisere i vårt samfunn.

 

Men ordningen med statsbegravelser eller æresbegravelser - dvs. begravelser på Statens regning - bør vi gravlegge så snart det praktisk lar seg gjøre. Og Trond Giske er den som bør ta initiativet.


Kay Olav Winther d.e.