Valg av parti

Jeg har gjennomgått VGs velgerguide.

 

Ikke for å finne ut hvilket parti jeg skal stemme på, men for å sjekke hvordan en slik spørreundersøkelse slår ut for en person som har sin klare - i de fleste tilfelle uavhengige - oppfatning av hvordan samfunnsutfordringene er og bør løses.

 

En person som er uenig med sitt parti i enkelte konkrete saker, og som synes at det savner mot, nyanser og nytenkning i andre, men som deler partiets grunnsyn og visjoner i den grad at å stemme på andre partier er utelukket.


Dette er ingen vitenskapelig test, understreker VG i introduksjonen. Det er så sant som det er sagt. Den er unyansert og omtrentlig med til dels sjablongmessige alternativer. Men den kunne vært verre. Det skal sies.

Den banaliserer likevel den viktige demokratiske handlingen som et stortingsvalg er, når den sier at "er du blant dem som sliter med å finne fram i den politiske jungelen, kan VG Netts partitest være redningen".

Selv om testen er utarbeidet av VG Netts politiske avdeling, er den en lek og ikke et hjelpemiddel for å finne det partiet som står nærmest dine standpundpunkter i et utvalg av aktuelle politiske saker.  

Ta holdningen til innvandring som eksempel. Man er ikke potensiell Fremskrittspartivelger selv om man er kritisk til sider av dagens innvandringspolitikk. Ønsket om en mer mangesidig debatt, et åpnere og mer differensiert syn og alternative politiske løsninger på den mest omfattende globale - og særdeles viktige sosiale og kulturelle - utfordringen i vår tid, gir rom for tilhørighet i alle politiske partier. 

Eller burde i det minste gjøre det. Fordi spørsmål som er forbundet med migrasjon, bør vurderes med utgangspunkt i de ulike partienes grunnsyn og konkrete politikk på ulike områder og nivåer. Uten klisjeer og uten redsel for å være politisk "ukorrekt". 

Som alle andre samfunnsspørsmål bør migrasjonen drøftes - og behandles - innenfor rammene av det demokratiske, politiske system. "Hvilket parti kjemper for deg?" spør VG i introduksjonen, og gir dermed en konsesjon til dem som velger parti ut fra snever egeninteresse.

I en slik nærsynt formulert problematikk er samfunnsperspektivet fraværende. Idealisme blir for velgere som tenker slik, et irrelevant og for noen et uforståelig fremmedord. Solidaritet, likeså. 

Jeg og mitt - og "skal ha, skal ha", slik Odd Børresen synger - blir det sentrale. Med slike velgere, og med partier som er skapt og drevet etter denne oppskriften, får vi et primitivt, egoistisk samfunn uten tanke for mennesker som trenger vår solidaritet og hjelp. Hjemme. Og ute i verden.  

Noen ønsker et slikt samfunn. Noen er til og med villig til å tre over noen anstendighetsgrenser for å få det. Men de fleste av oss ønsker et samfunn hvor de som har, hjelper dem som trenger. Hvor vi deler på godene.

Ikke fordi det er rettferdig, for det er det ikke alltid, men fordi vi ser betydningen av å dra omsorg for andre. Betydningen av å rekke ut en hjelpende hånd. Av å bidra til fellesskapet for at alle skal få levelige kår. Enten de har gjort seg fortjent til det eller ikke. 

De fleste ser betydningen av dette, og deler. Bare noen forkynner i sitt palass at nå er det nok. Nå flytter jeg pengene mine slik at dere ikke får tak i dem. 

Noen tror at vi er blitt rike takket være oljen. At den jevne, norske rikdommen er en selvfølgelig tilstand. Men rikdommen kunne vært disponert slik at den kom de få til gode. Den kunne gjort de rike uendelig mye rikere. Som i en del andre land. 

Fordelingen av godene er ikke kommet av seg selv. Den er resultat av politiske idealer og visjoner, av politisk kamp og kloke vedtak i politiske organer. Fordi partier som setter allmennytten i første rekke, har hatt avgjørende politisk innflytelse.

Det er dette valget 14. september står om. Parti A eller parti B? Egoisme eller allmennytte. Vi eller jeg?  Slike dimensjoner og nyanser er det ikke rom for i en partitilhørighetslek. Derfor bidrar den egentlig til å banalisere politikken. Beklagelig nok. 

Hvordan testen slo ut for meg? 

Jo, den mente faktisk med 77,5 prosents overvekt at jeg bør stemme Arbeiderpartiet. Ikke så dumt. For det er et parti jeg har vært medlem av og har stemt på, siden tidlig på 1960-tallet. Et parti jeg har gitt mye av min tid og mine krefter. 

Så da er vel ikke testen så gal når alt kommer til alt? Vil noen sikkert si. 

Tja, den foreslår Senterpartiet som en meget god nummer 2, og deretter Høyre - og Fremskrittspartiet som en klar jumbo med 27 prosent. Så nei. Slik sett traff den blink.
 
Fordi den spurte om enkle forhold og lot meg velge mellom enkle alternativer. Da får man følgeriktig et enkelt svar. 

Og slik er kanskje ofte politikken. Eller den fortoner seg slik for mange. Men slik burde den ikke være. Derfor bør ikke populistene og de som vil eksperimentere med de sosiale sikkerhetssystemene, få din stemme 14. september.  

Norge er et av verdens beste land å bo i. Det har ikke alltid vært slik. La oss ikke bevege oss tilbake til fortiden.

Uansett hva valgguidene tilrår.

Kay Olav Winther d.e.
  

Opp og ned

Det er fortsatt rundt regnet tre uker igjen til valget, og mye vil skje i innspurten. Meningsmålingene vil sprike, og partiene vil skiftevis bli forespeilet en plass i himmelen og i helvete.

 

Akkurat nå er det Fremskrittspartiet som lider. Partiet stuper i følge den undersøkelsen VG har foretatt.

 

Siv Jensen tror at det skyldes Aps stadige angrep. De er mer opptatt av oss enn av seg selv, sier hun. Fortsatt i følge VG.

 

Å klage på at andre kritiserer den politikken partiet går til valg på, er omtrent like meningsfylt som å gi meteorologene skylda for det dårlige været. Dette er kanskje valgkampens mest hjelpeløse resonnement hittil. Og det sier ikke lite.

 

Dessverre for partilederne - og valganalytikerne - er det slik at velgeroppslutningen er resultat av mange uklare - til dels nærmest irrasjonelle - forhold. Det er ikke mulig å peke på én eller flere årsaker til fram- eller tilbakegang.

 

Mange stemmer med hjertet. Ikke med hodet. De stemmer på grunnlag av intuisjon - og uklare fornemmelser. Ikke kalkulasjon. Og ikke ut fra realiteter. Det har Fremskrittspartiet tradisjonelt tjent på.

 

Trynefaktoren er for eksempel viktig. Mange i Finnmark eller Østfold kommer til å stemme på Siv Jensen. Selv om hun ikke stiller til valg der. Men de har tillit til henne, og dermed til partiet hennes, og tro på at den politikken hun hevder at hun vil føre, vil tjene deres interesser. En framtidig blåmandag tenker de ikke på.

 

Det er det samme med Jens. Han inngir tillit. Det nyter partiet hans godt av.

 

Mange tenker nok at de vet hva vi har, men ikke hva vi kan få. Derfor velger de trygghet framfor eksperimenter. Jens er trygg. Og AP er trygt. De har klaret brasene før. I storm og stille. La oss bidra til at han fortsatt kan styre skuta. Tenker mange.

 

Dessuten konkurrerer Siv med Erna. Og Erna har tjent på valgkampen. Ikke mye riktignok, men new look og mediakonsulentinspirert opptreden har gitt nesten to poengs framgang. Akkurat nå.

 

De velgerne har hun med stor sannsynlighet tatt tilbake fra Siv. Det er utslag av en slags "lend and lease" de to høyrepartiene i mellom. Trolig har noen av de mer seriøse rikingene kommet til at det ordentlige Høyre likevel er det sikreste. Og mest seriøse. Selv om flørten med Siv har pirret følelsene og åpnet lommebøkene, så er det tryggest hjemme likevel. Når alt kommer til alt.

 

Men dette vil nok ikke vare. Det vil si: Vi vil nok se både opp og nedganger for de fleste partiene før valget er over.

 

Det kan småpartiene trøste seg med. Kjernevelgerne som søker det kjente og trygge framfor det ukjente og usikre, velger nok sin tradisjonelle valgliste når de står der alene i avlukket og har landets skjebne i sin hand.

 

Utfordringen ligger i at tallet på partitrofaste kjernevelgere stadig blir færre. Det skyldes for en del partiene, og hvordan de argumenterer og diskuterer og framstiller politikken som en slags auksjon hvor de som roper høyest og er mest slagferdige får de høyeste budene og de fleste tilslagene.

 

Men det skyldes også mediene. Ja, ikke minst mediene - som har meget stor påvirkningskraft. Og som foran valgene og mellom valgene - kort sagt: uopphørlig og hele tiden - framstiller politikk som en avansert form for bondefangeri hvor velgerne blir lovet både det ene og det andre, men så snart anledningen byr seg, blir lurt med rundt hjørnet og strippet for lommebok og klær til de står nakne og rundlurte igjen.  

 

Nye velgergenerasjoner får en følelse av at politikk er en slags - ikke helt seriøs - lek for livsfjerne oldiser og sleipe unge som sitter på stortinget for å mele egne kaker, og er mer opptatt av egne pensjoner, diettgodtgjørelser, gratis reiser og subsidierte boliger i Oslo sentrum enn av befolkningens beste.

 

Derfor stemmer stadig flere med følelsene. Uten sjenerende kontakt med realitetene. De lar seg lett bevege. Og mener én ting i dag og noe annet i morgen.

 

Derfor vil prognosene variere. Helt til valgdagen. Så partiledere og sekretærer bør glede seg over framgangen mens den er der. Neste uke er det trolig noen andre som kan heve armene i seiersgestus.


Men det er bare én undersøkelse som er verdt å stole på. Den finner sted den 14. i neste måned.

Kay Olav Winther d.e.

Programledernes valgkamp

Jeg har vært engasjert i politisk arbeid i mer enn 50 år. Jeg har forsøkt å holde meg informert og oppdatert. Jeg har lest om politikk i diverse aviser, lyttet på politiske programmer i radio og fulgt politiske innslag og såkalte "valgsendinger" på TV.

Nå orker jeg ikke mer. Enten sovner jeg - eller jeg slår av eller over på noe annet.

I en viss grad skyldes det enkelte av politikerne. F.eks. politikere som Sponheim og Erna Solberg som er fulle av klisjeer og intetsigende karakteristikker. Men mest skyldes det programlederne.

Eller konseptet.

Av en eller annen grunn har etermediene ikke forstått hva politikk er. Eller hva slags politikere vi har behov for.

Som ansvarsbevisst og politisk interessert samfunnsmenneske, ønsker jeg informasjon. Jeg ønsker å få vite hva de politiske partiene vil, hvorfor og hvordan de vil få det til. Jeg vil føle meg opplyst når programinnslaget er over.

Programlederne har andre mål for sin og politikernes medvirkning. De vil være "interessante" og underholdende. De vil sikre seg lyttere og seere ved sette politikerne til veggs. De avbryter resonnementer og forlanger kortfattede, slagordpregede svar på kompliserte samfunnsspørsmål. Ja eller nei? Ikke noe "utenomsnakk" nå? Er dere for eller i mot? Det må det da være mulig å svare på uten at saken skal kompliseres med premisser og resonnementer. Det er ikke det tilhørerne vil ha.

Tror åpenbart programlederne.

Men er den opplyste allmennheten så enkel i hodet som NRK, TV2 og programlederne synes å tro?

Formodentlig ikke. Men vi blir dummere jo mer avstumpet vi blir - og mer avstumpet desto mer vi venner oss til en programform og utspørrere som reduserer politikken fra et viktig samfunnsanliggende til en overflatisk dramatisert underholdningsform. En slags eterens "gris" eller "svarte-Per".

Nina Oving er ellers en flink og sympatisk programleder, men hun har øyensynlig fått for seg at hun - og ikke politikerne - er hovedpersonen i valgprogrammene. Hun avbryter stup i ett. Forvirrer politikeren i studio og tilskueren i godstolen. Og insisterer på å følge sin oppsatte sakliste uansett om de svarene hun får, skulle tilsi utdypende spørsmål og nye synsvinkler.

Og Magnus Takvam og Sigrid Sollund er ikke et hår bedre. Pene, presentable mennesker, men helt uten empati. Og ikke minst: Helt uten evne til å legge forholdene psykolgisk og praktisk til rette for at den nervøse partilederen ved pulpiten skal få sinnsro og tid til å presentere sitt parti for de potensielle velgerne hjemme i stuene?

For det er vel det som er hensikten? Å informere - og opplyse? Ikke å henge ut?

Det er høyst betimelig å spørre hvorfor man skal stole på partiets løfter når partiet ikke holdt de løftene det gav før forrige valg. Men det er ikke i orden å hindre partilederen i å svare, og å forklare omstendighetene. Det dreier seg tross alt om politisk informasjon - ikke om rettsforfølgelse for alvorlige forbrytelser.

Valgprogrammene i eteren har utartet. TV er verst. Både NRK og TV2. Redselen for å fungere som "mikronfonstativ" for "teletrengte" politikere som ønsker å "vri seg unna" og "lure" velgerne, har gjort utspørringene til en parodi.

Jo, jeg vil bruke et så sterkt uttrykk. En parodi.

Den som er opplyst etter et av høstens valgprogrammer, må ha vært usannsynlig blank på forhånd.

Selv sovner jeg altså. Eller jeg "swapper".

Det betyr ikke at jeg er blitt et upolitisk menneske på mine gamle dager. Det betyr tvert i mot at jeg vil ha informasjon. Ikke drama. Ikke underholdning.

Og ikke programmer hvor overivrige programledere "overskygger" politikerne. Formen må tilpasses innholdet. Det er ikke politikken som skal tilpasses mediet.

Inntil etermediene skjønner det, får de klare seg uten meg. Jeg har heldigvis aviser og internett.

Kay Olav Winther d.e.

Muslimsk enklave på Grønland?

Muslimer har flyttet til Norge. Nå vil de bestemme hvordan vi skal ha det her. 


To homofile har gått hånd i hånd på Grønland i Oslo. For det fikk de tilsnakk før de ble angrepet fysisk.

 

Angriperen var en muslim som følte behov for å hevde sine religiøse fordommer og påberope herredømme over området for sin religion.


 
- Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur, uttaler muslim Shaid, som er uskyldig i overfallet, men har klare meninger om homofili . Han bor nær Grønlandsleiret, og uttaler til dagbladet.no at Grønland er et flerkulturelt miljø hvor det er mange som ikke liker homofile, og da bør de ikke holde hender. 
 

Shaid er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Uten å lære noe om det samfunnet han har flyttet til.

Han skjønner ikke at han gjorde et valg da han flyttet. At han flyttet fra et samfunn hvor religionen la premissene for det offentlige liv, til et moderne sekulært samfunn hvor religion er en privatsak og hvor forhold som han fordømmer i sin sneversynthet, er tillatt og kan praktiseres i åpenhet.


Hvis han ikke bare emigrerte for å finne bedre sosiale forhold enn dem han kunne oppnå i sitt fundamentalistisk religiøse hjemland, må han ha flyktet fra et eller annet som han ikke kunne tåle. Noe som var så uutholdelig at han ikke kunne leve med det. Som var verre enn å leve blant syndere og gudløse på Grønland i Oslo i Norge. Langt, langt borte fra hjemlandet som har en hovedstad med det megetsigende navnet Islamabad. 

Hos oss har han søkt tilflukt. Men han - og sikkert mange i samme situasjon som ham - er ikke innstilt på å innrette seg på at det sekulære Norge og nordmenn flest har et annet syn på en del ting enn han har. For eksempel på homofili. 

Vertskapet bør overta - eller i alle fall innrette seg på - hans religiøse forestillinger, og hans overtro og fordommer, mener han. Vi bør ta hensyn til ham. Ikke omvendt. Her går vi på gata med koner og barn, kan han opprørt fortelle, og da er det synd å se slike ting.  

Han har altså tatt med seg kone og barn - eller satt barn til verden - i denne syndens og forargelsens pøl, og så er han bekymret for hva de får se. Er ikke det litt vel etterpåklokt? 


Hva folk gjør hjemme hos seg selv, bryr jeg meg ikke om, sier Shaid, men her på Grønland hvor vi bor, bør de la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske. Her burde homofili vært forbudt å praktisere offentlig, mener han.

På vestkanten derimot, hvor det bor færre muslimer, blir situasjonen en annen, mener Shaid, men selv ønsker han å bli spart for synet. Derfor mener han at området hvor han bor "ideelt sett" burde hatt en annen lovgivning enn resten av byen - og landet. Og at en gruppe nordmenn bør stigmatiseres og møte restriksjoner i sitt eget land. For ikke å vekke forargelse. Hos Shaid og hans tros- og meningsfeller.


For Shaid er neppe alene om disse oppfatningene. Jeg tror de fleste muslimene på Grønland er enige med meg, sier han. Det tror jeg også.

 

Forskjellen er at han er anelsesløst og utaktisk ærlig. De fleste som huser slike meninger har vett til å holde inne med dem. Foreløpig.


Jo mer vi lefler med kravet om at vi skal ta hensyn til religiøse fordommer, desto større blir presset. Desto mer høyrøstede blir kravene om egne skoler som hindrer integrering og bevarer egenarten, og egne lover og regler i områder hvor folk med fremmede religioner bor.

 

Det er ikke rasisme å påpeke dette. Og ikke fremmedfrykt. Men det er utslag av skepsis til religioner, og sterk motstand mot at det sekulære Norge skal gi konsesjoner til religion, overtro og fordommer. 


Det gjelder alle religioner. Også kristendom. Men det gjelder i særlig grad misjonerende religioner, og religioner som ikke skjelner mellom personlig tro og religiøs innflytelse i politikk og administrasjon.

Forhåpentlig vil Shaids utaktiske uttalelser åpne øynene på noen. Men at budskapet skal nå fram til de overdrevet velvillige naivistene som har tatt patent på "sannheten", "anstendigheten" og velviljen over for "annerledes tenkende", er vel for mye å håpe på. De våkner trolig først når det er for sent.

Men det er som kjent for sent å snyte seg når nesa er borte. 

Kay Olav Winther d.e.

Grimstad hakker på Mette Marit

Carl Erik Grimstad blir visst aldri lei av å eksponere sin manglende vurderingsevne. Han hakker på kongefamilien ved en hver given anledning.

Og ikke sjelden uten foranledning. Som for eksempel når han kritiserer kronprinsesse Mette Marit for å ha skrevet forordet i Barne- og likestillingsdepartementets bok om homofili.

Vi står foran en valgkamp, og hun bidrar til å profilere statsråden. Dermed er hun ikke politisk nøytral, mener den kritikksyke statsviteren snusfornuftig. 

Det er ikke en storm i et vannglass en gang. Det er med respekt å melde det rene tøv. 

Det er ikke første gang Grimstad griper et halmstrå og prøver å innbille oss at han skriver om et nek. Han har hakket på Märtha, forsøkt å diskreditere Ari - og i det hele tatt brukt sentrale, og noe mer fjerne, medlemmer av kongehuset for selv å komme i søkelyset. 

Og mediene er flittige medhjelpere. Ikke fordi Grimstad har noe å fare med, men fordi enhver noenlunde våken redaktør vet at alt som inkluderer kongefamilien selger.

For dette formålet er Grimstad velkommen som gjest i spaltene. Han starter prosesser og bidrar til å holde dem i gang. Selv om det saklige innholdet er tynnere enn luft. Som i dette tilfellet. 

Kronprinsparet er to våkne og bevisste unge mennesker. De er opptatt av saker som betyr noe. For nasjonen og for enkeltindivider. Og de har et spesielt våkent øye for folk i utsatte posisjoner. 

Det er ikke lett for unge mennesker som oppdager at de føler annerledes. Selv om det er skjedd en revolusjon i løpet av 20 år, er det fortsatt mange fordommer å kjempe i mot. Og mye usikkerhet, og fortvilelse og desperasjon. For noen krever veien ut av skapet mot og en selvovervinnelse, som går på helsa løs. 

Dette har Barne- og likestillingsdepartementet villet gjøre noe med. Det har laget en bok som skal ut til de unge. Ikke for å profilere statsråden, men for å hjelpe unge homofile, deres familier og deres omgangskrets og omgivelser. Og oss - allmennheten.

Kronprinsessen - og formodentlig kronprinsen og hele kongefamilien - har - i motsetning til enkelte andre - forstått at dette er et viktig tiltak. Viktig for mange unge i en vanskelig situasjon og i en krevende fase av den seksuelle oppvåkningen.

En oppvåkning og bevisstgjøring som for de fleste fortoner seg som en inntreden på den slagne landeveg, men som for enkelte er en klatring og kaving i motbakke og ulendt terreng.  Et avgjørende vegkryss i livet for unge mennesker som skal finne svar på spørsmålet: Hvem er jeg? Hvilken veg er min? 

Dette har kronprinsesse Mette Marit sagt ja til å støtte. Hun har ønsket å si at det å være homofil eller lesbisk er i orden. Du kan komme ut av skapet, vise hvem du er, og leve ut din legning og dine tilbøyeligheter. Det er ikke synd. Og det er ikke sosialt eller følelsesmessig mindreverdig. 

I denne situasjonen er det at den tidligere slottsansatte Carl Erik Grimstad entrer arenaen. Umusikalsk klampende inn. Uten gehør.  Og uten sans for sakens realiteter. Men med stor sans for personlig PR kjøpt på billigsalg.

Dette er dumt av henne. Når boka gis ut en knapp måned før valget er det klart at den er en del av et valgkampopplegg, sier han til Dagbladet

Snakk om å blande snørr og barter. Der kronprinsessen viser finfølelse, empati og sympati har ikke Grimstad noe annet å bidra med enn ufin og utilstedelig mistenkeliggjøring. 

Skulle vi følge Grimstads oppskrift, måtte ethvert departement skrinlegge ethvert initiativ og tiltak foran valg for ikke å bli mistenkt for å ville profilere statsråden og sette statsrådens parti i et gunstigst mulig lys. 

Politikk er samfunnsgavnlig virksomhet som har sin betydning ut over medieomtale og meling av egen kake. Medlemmer av kongehuset setter ikke sin politiske nøytralitet over styr ved å vise samfunnsansvar. Det engasjementet kronprinsparet har vist ved flere anledninger, er prisverdig. De legger en ny dimensjon til et noe aldersteget og litt slitt monarki. 

Selv er jeg uforbederlig republikaner og har vært det i godt over 50 år. Men jeg ser at det kongehuset vi har, er oppegående. Det kombinerer ærverdighet og nærhet, distanse og engasjement på en utmerket måte.

Grimstad er tydeligvis for nærsynt til å se dette. Eller han vil ikke se det, fordi han har en annen agenda. 

Mitt råd er at slottets tidligere soussjef, Carl Erik Grimstad, tenker på at det er levende mennesker han har med å gjøre, og at han lar kongefamilien i fred. Det vil både de kongelige, Norge som nasjon, kvalitetsnivået i debatten - og ikke minst Grimstad selv - tjene på. 

Men så mye selvkontroll, empati og finfølelse har han kanskje ikke?

Kay Olav Winther d.e.
  

AP og LO garantister for velferd og sosial trygghet

LO har for stort gjennomslag i regjeringen, men deler av opposisjonen. De rødgrønne har gått med på LO-krav som har kostet skattebetalerne milliarder av kroner. Det viser hvor betenkelig - ja, rent ut sagt skadelig samarbeidet - for ikke å si samrøret - mellom AP og LO er.

Mener kritikerne.

Ja, er man historieløs nok, kan man se det slik.

LO og AP er ikke samarbeidspartnere på linje med andre som har felles interesser.  LO og AP er to greiner på samme stamme. LO er arbeiderbevegelsens redskap i arbeidslivet. AP er den samme bevegelsens redskap på den politiske arenaen.

Slik har det vært, slik er det, og slik bør det fortsatt være.

Nå er denne sammenhengen ikke så klar for alle lenger. Altfor mange kjenner ikke historien.
 
Dessuten ser mange seg tjent med å se bort fra de historiske kjensgjerningene og forsøke å skape splid og motsetning mellom de to. Og mediene hjelper til så godt de kan. Noen bevisst, andre fordi de ikke kjenner til de historiske fakta. Og atter andre medier fordi de har mer sans for omsetning enn for fakta.

Og så har vi dem som sier: La gå at det en gang var slik; at LO og AP var to greiner på samme tre, men i dag har vi et helt annet samfunn, og de to organisasjonene har i tidens løp utviklet seg bort fra hverandre.  I dag er det ikke gitt at de har felles interesser.

Det er noe riktig i dette. LO organiserer arbeidstakere i både privat og offentlig sektor, men hovedsaklig innenfor tradisjonelle yrker. Eller for å si det på en annen måte: Mange arbeidstakere er organisert utenfor LO-systemet. Og mange av disse stemmer på Arbeiderpartiet. Og mange i LO stemmer på andre partier enn AP. 

Men i sum er den nære forbindelsen mellom AP og LO ikke bare til fordel for lønnstakerne, men også for det norske samfunnet som helhet. Det gir oss sosial stabilitet og økonomisk trygghet. Og mindre forskjell på rike og fattige enn i land hvor jungelens lov står sterkere. 

Samarbeidet er imidlertid ikke uproblematisk. I den grad grupper av organiserte arbeidstakere har motstridende interesser, vil et nært samarbeid mellom LO og AP kunne representere problemer for partiet. Og i noen tilfelle for LO. Og et ledende parti i posisjon må gjøre prioriteringer og velge løsninger som en arbeidstakerorganisasjon vil finne det vanskelig å godta.

Men i sum er samarbeidet av det gode. For oss alle sammen.  Det viser historien.  

De to samfunnsaktørene som er runnet av samme opphav, har begge gjennom historien bidratt vesentlig til å skape det velferdssamfunnet vi har i dag. Et samfunn med rimelig godt fordelt velstand, med sosial trygghet, med organisasjonsfrihet, med fri meningsdannelse og et fungerende demokrati.

Og det bekrefter den aktuelle situasjon.

LOs leder Roar Flåthen vet hva han snakker om. Arbeidsmiljøloven og sykelønnsordninger vil være i faresonen hvis vi skulle få en borgerlig regjering hvor Fremskrittspartiet har avgjørende innflytelse, sier han.  Fremskrittspartiet er for eksempel motstander av kollektive, landsomfattende tariffavtaler, skal vi tro stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde som mener at slike avtaler svekker arbeidstakernes interesser. Som om han har greie på det.

Forskjellen på en rødgrønn regjering og en regjering hvor Fremskrittspartiet er med, er som natt og dag, sier Flåthen. 

Det er ikke å ta for hardt i. Ikke bare vil partiet rive ned en del av de kollektive ordningene vår harmoniske statsform bygger på, men det vil også eksperimentere med det sosiale sikkerhetssytemet vi møysommelig har bygd opp.Og som grunnlag for - og som ledd i - en slik kamp, vil det diskreditere og svekke forbindelsen mellom AP og LO. 

For skal Fremskrittspartiet og for eksempel Høyre - som ser ut til å ville selge sin bestemor for å bedre den bedrøvelige gallupsituasjonen som de er havnet i - kunne gå til effektivt angrep på det sosiale fundamentet som den norske velferdsstaten bygger på, må samarbeidet mellom AP og LO svekkes. Kreftene må splittes, og enda flere organiserte må innbilles at det ikke er i deres interesse at fagbevegelsen og partibevegelsen samarbeider. At de trekker sammen. Og at de inspirerer og modererer hverandre. 

Dessverre er det liten grunn til å tro at alle vil gjennomskue dette forsøket på å herske ved å splitte.

Men forhåpentlig vil mange nok ta fornuften fangen. 

Og si nei til Fremskrittspartiets populisme og trang til å eksperimentere med velferdsgodene. 

Kay Olav Winther d.e.

Bra, Drillo, men gløm Sør Afrika

Norge banket Skottland.

Egentlig vant vi vel 5-0, men skitt au. 4-målsseier er bra det også. Ja, nesten for et mirakel å regne.

Her har Egil Roger "Drillo" Olsen fra Østfold satt sammen et lag som vet hva fotball går ut på, nemlig å putte ballen i motstanderens mål.

Da kommer vi vel til VM?

Dessverre. Den sjansen er mindre enn den en snøball har for å "overleve" på et usedvanlig varmt sted. Først skal vi vinne de to resterende gruppespillkampene, så skal Skotland tape sine - og så skal vi først bli godtatt som deltakere i kvalifikasjonsrunden for avdelingstoere, for dernest å gå seirende ut av den.

Beklager, Drillo. Dette greier du ikke. Men gi ikke opp. Selv om vi aner og frykter resultatet, gleder vi oss over forsøket.

Det verste er imidlertid ikke at vegen til Sør Afrika med 110 prosent sikkerhet vil vise seg å være for lang og bratt.

Enda verre vil det være om vi mot all formodning skulle klare å kare oss dit, for så å bli sendt hjem med buksa rundt anklene. Altså blottet og skamløst utlevert.

Å spille kilten av litt tafatte skotter på hjemmebane på en usedvanlig god dag er en ting. Noe helt annet er å møte topp trente og topp girede lag og spillere på fremmed mark under Afrikas nådeløse sol.

En tur til Mandelas land vil selvfølgelig være en opplevelse. For spillere, trenerteam, ledere og andre reiselystne med en fot inenfor NFFs hoff.

Men norsk fotball - og ikke minst landslagsfotballen - vil ha større utbytte av at spillerne, ekspertisen og noblessen blir hjemme, og konsentrerer oppmerksomheten om oppgaven å gjøre norsk fotball bedre.

Joda, jeg vet at man bør kunne ha to tanker i hodet - og to baller i lufta - på en gang. Men fotball koster penger. Det er og blir derfor et grunnleggende policyspørsmål hva man skal bruke pengene og kreftene - kort sagt: ressursene - på. Kortsiktig moro? Eller langsiktig kompetanseoppbygging?

Selv om svenskene og danskene er flere enn oss, er det ingen grunn til at vi skal være dårligere enn dem på fotballbanen. Folkerike nasjoner har flere topper og flere å velge blant, selvfølgelig, men størrelsen på grunnmaterialet er trolig ikke årsaken til forskjellene. Da burde vi f.eks. ha slått Island.

Nei, årsaken ligger nok heller i den norske mentaliteten. Skippertaksmentaliteten. Den manglende evnen til langsiktig, systematisk arbeid. Troen på at det er mulig å improvisere seg til resultater.

Det er denne typisk norske holdningen NFF må kvitte seg og norsk fotball med.

Det må satses mer på talentfull ungdom - av begge kjønn! - og landslagene må samles oftere, trenes og omskapes til slagkraftige  team av spillere som behersker fotballspillets tekniske og taktiske utfordringer.

Det er ikke bare å hente hjem en velrennomert proff fra et eller annet utland og tro at han skal levere en topp prestasjon på bestilling i en ny og uvant sammenheng hvor han må forholde seg til helt andre medspillere enn forrige gang, fordi treneren nå har bestemt seg for å prøve nye konstellasjoner.

Det må samkjøring til, og taktiske overlegninger må internaliseres. De må flyttes fra "klasserommet" til praksis på banen og bli en del av spillernes naturlige prestasjonspotensial.

Dessuten må de tekniske ferdighetene bli bedre. Mye bedre. Det er ikke bare et spørsmål om talent, men om instruksjon, øvelse - og øvelse. Om og om igjen. På regionale samlinger. Og på hyppigere landslagssamlinger.

Er dette uoverkommelig?  Får ikke profesjonelle spillere fri fra moderklubbene for å delta i slik virksomhet? Koster det for mye?

Ser vi ikke behovet, har vi ikke råd, og får vi det ikke til, kan vi glemme å spise kirsebær med de store. Da vil det fortsette å være som det har vært. En og annen kamp vil glede oss. Og få oss til å tro at det ikke står så verst til likevel. Kanskje kan vi med flaks kvalifisere oss til en internasjonal konkurranse fra tid til annen. Ja, kanskje kan vi et i heldig øyeblikk til og med slå et overrumplet Brasil igjen.

Men lengre kommer vi aldri. Da vil vi alltid ha et landslag for de små anledninger.

Hvis dette er svaret på våre ambisjoner, er det greit.

Men er det dette vi ønsker?

Se hva VG og Dagbladet skriver.
 
Kay Olav Winther d.e.

Det er jeg som er utenriksminister

Hillary Clinton har vært i Kongo og blitt provosert. En student ved universitetet i Kinshasa skal etter et foredrag hun holdt, ha spurt henne hva ektemannen, ekspresident Bill Clinton, mente om et lån Kina har gitt til Kongo.

- Vil du at jeg skal fortelle deg hva mannen min synes? Mannen min er ikke utenriksminister, jeg er det. Du får spørre om min mening. Jeg vil ikke fortelle hva mannen min måtte mene, svarte Hillary Clinton skarpt i følge CNN.


Det var en reaksjon helt på sin plass.

 

Spørsmålet kunne - for det utenriksministeren og tilhørerne visste - være et utslag av grov kvinnediskriminering. Eller det kunne være et utslag av tvil om Hillary er den egentlige utenriksministeren i USA, og en antydning av at Bill sitter i bakgrunnen og trekker i trådene.

 

Og Hillary "kokte ikke over", som Dagbladet vil ha det til, og hun skjelte ikke ut studenten som VG hevder. Hun satte kontant og saklig spørreren på plass. Det skulle ellers bare mangle.

 

Nå hevder journalister og andre tilstedeværende riktignok at spørsmålsstilleren ville vite Hillarys mening om lånet. Ikke Bills. Det var oversetteren som gjorde en feil, hevdes det.

 

Det er selvfølgelig totalt likegyldig for saken. Hillary svarte på det hun hørte, og kanskje ble hun ikke så overrasket som CNN vil ha det til. Kanskje hadde hun truffet på problemstillingen før. Kjønnsdiskriminering tar seg mange former, og forekommer i de fleste miljøer og sammenhenger.

 

Fortsatt mener en stor del av verdens befolkning at kvinner er et underordnet kjønn, som bør skjule seg for omverdenen for ikke å friste fremmede menn, og i et hvert fall ikke ha eller gi uttrykk for egne meninger. Det bør hun overlate til mannen. Kvinner bør gå tre steg etter og se passe underdanige ut. Ikke stå fram og fortelle mannen hvordan virkeligheten er eller bør være.

 

Den amerikanske utenriksministeren - som til enkelte reaksjonæres bestyrtelse altså er en kvinne - er i Afrika for å rette oppmerksomhet "mot kvinner som er offer for voldtekt som våpen i krig", som Dagbladet uttrykker det.

 

Voldtekt er en avskyelig forbrytelse. Uansett foranledning. At så vel opprørere som regjeringssoldater i en del land forgriper seg på kvinner, unge jenter og jentebarn avslører et abnormt kvinnesyn. At en kvinne skal komme og sette seg til doms over overgriperne som sikkert i mange tilfelle mener at de er i sin fulle rett når de tar for seg og bruker og fornedrer kvinner som ledd i den kampen de fører, er selvfølgelig utålelig.

 

At Hillary så klart markerte sin stilling og stand i Kinshasa, er derfor utmerket. At nyheten om hendelsen når så vidt ut, er også utmerket.

 

Så må det gjerne være slik at det hele egentlig berodde på en misforståelse - eller feil oversettelse. Det er likegyldig.

 

Det viktige er at Hillary så klart fortalte hvor skapet skulle stå. Det var kvinnesak med mening.


Kay Olav Winther d.e.
  

Et fullverdig mål

Fotballspilleren Kovacs får så hatten passer fordi han scoret da Brannkeeper Opdal lå nede. Usportslig mener forståsegpåerne. Spesielt de "ekspertene" som holder med Brann.

Kovacs var i sin fulle rett. Ikke bare i følge regelverket, men også ut fra hensynet til fair play. Han var våken, snappet ballen og satte den kontrollert i mål.

Det er dommeren som dømmer i fotball. Ikke motstanderne - og absolutt ikke publikum. Det bør keeper Opdal, trener Nilsen  og sportslige leder Bruun-Hanssen merke seg - hvis det skulle være slik at de ikke allerede vet det.

Håkon Opdal falt. Kanskje tråkket han på ballen, kanskje snublet han i egne bein, og kanskje fikk han smerter slik at han ikke fikk gjort det han skulle. Men skadet i tradisjonell forstand var han ikke. Han ble i alle fall ikke skadet av Kovacs. Eller av noen andre fra Odd-laget i forbindelse med den aktuelle episoden.

For Kovacs var situasjonen uoversiktlig og uavklart. Som angrepsspiller tok han kontroll over ballen og satte den i mål. Helt etter boka. 

Hvis scoringen bøt mot noen gjeldende regler, burde dommerenannulert. Det gjorde han ikke. Fordi scoringen var helt OK.

Brann vurderte å legge inn en offisiell protest for å få klarlagt hvilke prinsipper som gjelder for god sportsånd i norsk fotball, kan VG nett fortelle, men klubben kom i likhet med Peer Gynt, senere hen til andre resultater. 

Det var synd. Avklaringen burde endte med å slå fast at scoringen var OK - både i forhold til regelverket og god sportsånd.

Og når Branns sportslige leder Bruun-Hansen sier at dette er "en situasjon ingen har opplevd før", setter han trener Nilsens forargelse i et merkelig lys. For Nilsen mener altså - helt uten noen tradisjon å vise til - at scoringen var unfair.

Fotball kaller på følelser. Det er mye av sjarmen. Både spillere, ledere og publikum, kan bli hete i toppen. Derfor bør vi overlate til dommerne å dømme. Er spillet i gang, er scoring både tillatt og i samsvar med god sportsånd.

Det fine spillet fotball, blir bare ødelagt av subjektiv synsing. Og verre en verst blir det når kommentatorene i fjernsynet fyrer oppunder.

"Uskrevne lover og regler" som tilsidesetter de formelle, kan vi ikke ha. Det blir bare tøv. 

Hvis en spiller unnlater å bruke en sjanse han - eller hun - får, blir det en sak mellom spilleren og eget lag. Men en spiller som følger de formelle reglene, skal ikke hetses. Verken av pipekonserter, buing eller i mediene.

Og kom ikke å si at episoden kunne snudd kampen. Odd scoret mest fordi laget var best. Ikke fordi det viste dårlig sportmanship. 5-1 forteller sitt.

Jeg har stor sympati for Brann. Ja, for bergensenere i det hele tatt. Men denne gangen må jeg si: Klapp igjen og spill fotball. Kovacs gjorde ikke noe galt!

Kay Olav Winther d.e.

  

Kort sagt: Lang pause

Jeg har ikke skrevet på denne bloggen siden 25. juli.
Årsakene er flere.
Hagearbeid og familieanliggender har tatt sin tid. Dessuten har jeg vært flittig på andre blogger som jeg har.
Nå stunder det mot valg, og aktiviteten vil øke.
Jeg har til nå ikke skrevet utelukkende om temaer som kan lenkes til Dagbladet og VG. Det kommer jeg ikke til å gjøre framover heller.
Og jeg ser bort fra hvilke temaer som er "in" eller "oppe i tiden". Jeg avgjør selv hva som er aktuelt og når ting skal kommenteres.
De som er interessert i å følge med på denne bloggen, må selv sørge for å følge med. Lenker fra tabloidavisene vil bare i visse tilfelle føre til bloggen.
Dessuten har Twingly vist seg upålitlig - både ved at den ikke oppretter lenke til avisene, og ved at den varter opp med innleggene fra en helt annen Winther-person når man som eksempel søker på http://winther.blogg.no på Twingly.
Dette stiller krav til den som er interessert i å følge med.
Legg adressen til denne siden blant dine favoritter, eller sørg for at du på annen måte enkelt og like til kan manøvrere til denne bloggen.
Men legg ikke inn "tracking coockies". Dem fjerner jeg regelmessig!
Sikkerhetssystemet "Norton" reagerer, og pingstedet "Blogglisten" nekter å pinge innlegg som er "infisert" av "tracking coockies". Slike vil jeg derfor ikke ha på bloggene mine - så sant det er til å unngå.
Som sagt: Nå er valgkampen i gang. Hver dag kommer jeg kanskje ikke til å skrive, men frekvensen på innleggene vil øke.
Følg med.