Høyspent debatt

Regjeringen mener at det er nødvendig å bygge monstrøse høyspenttraséer gjennom et par av våre naturperler - og turistmagneter - på Vestlandet.
Ett er sikkert: Vi må ha et forsyningsnett for elektrisk kraft som sørger for at strømmen kommer dit den trengs når den trengs. 
Men er luftstrekk og gigantiske master eneste løsning?
Tilsynelatende ikke. Men det er "billigst". Og mest driftssikkert og greiest å holde i stand. Hevder myndighetene.
Men hva betyr "billigst" i denne sammenhengen?
Laveste anleggskostnader? Men det finnes også andre kriterier for beregning av kostnad og lønnsomhet. Både samfunnsøkonomiske - og politiske.
Hva hvis vesentlige samfunnsverdier forringes?
Og hva hvis denne forringelsen fører til tapte inntekter fra turisme fordi den ubesudlede naturen som er en av våre fremste attraksjoner, ikke lenger er så ubesudlet? Men blir så gjennomsnittlig at folk fra andre land ikke lenger bryr seg om å komme hit for å beskue og nyte naturherlighetene?
Vi burde vel egentlig stimulere til mer turisme. For å sikre at vi kan beholde den spredte bosettingen som bidrar til å opprettholde kulturlandskapet og livskvaliteten for dem av oss som ikke foretrekker å bo i byer og tettsteder.
Bidrar mastene og ledningsstrekkene gjennom fjell- og fjordnaturen til å gjøre Norge til et bedre land og bo i? Og mer attrativt som turistmål?
Eller det motsatte?
Og hva med dem som bor i de berørte områdene? Hvordan påvirker monstermaster og luftkabler deres livskvalitet?
Og deres helse?
Vet vi at stråling fra høyspentledninger ikke medfører helserisiko? Eller bare velger vi å "mene" det, fordi det er greiest? Og billigst?
Akkurat som det var greiest og billigst og fornekte den ødeleggende strålingen fra radaranleggene på en del av forsvarets båter?
Spørsmålene om tekniske løsninger og samfunnsøkonomisk lønnsomhet er vanskelige å svare entydig og sikkert på.
Men hvis sjansen for skadevirkninger er til stede, bør vi vel være føre var? Og velge det sikre framfor det usikre?
Selv om det tilsynelatende skulle koste noen flere kroner. I første omgang.
Dessuten: Vi gikk i gang med å pumpe olje opp av sjøen. Kunnskapen og teknologien var mangelfull. Men vi lærte under vegs. Vi viste rett og slett uventet evne til teknoligisk nyvinning og utvikling. Da det ble nødvendig.
Er det kanskje slik i dette tilfellet også?
At det å føre elektrisitet fram gjennom sjø- og jordkabler kan utvikles videre? Og at dagens løsninger og tekniske og teknologiske nivå bare er et steg på vegen?
Men det er klart: Sitter det noen og venter på avkastning av sine investerte midler, ønsker de ikke slik "eksperimentell" tenkning. Som forutsetter "unødvendig" høye grunnlagsinvesteringer - og som kompensasjon bare kan by på  usikre vyer om eventuell høyere avkastning et sted inne i en ukjent framtid.
For private investorer er slike tanker som å banne i kjerka.
Men for landet Norge, for fellesskapet og felleskapets regjering og parlamentarikere, bør dette ikke være fremmede tanker.
Tvert om.
Politikerne skal ivare ta våre interesser.
Ikke bare de kortsiktige. Og pekuniære. Men hele spekteret av interesser. På kort og lang sikt.
Det gjelder lokalpolitikerne i Hardanger og folkets kårne på Løvebakken.
Har den rød-gronne regjeringen ivaretatt våre interesser ved å si ja til enorme master og ledningsstrekk gjennom vår vakreste natur?
Eller har den rett og slett valgt billigste alternativ? Og lukket øynene for ulempene og innvendingene?
Uten å ha vært i stand til å forutse den enorme forargelsen som regjeringsbeslutningen har skapt?
Jeg var for utbyggingen i Alta.
Mastene gjennom fjell- og fjord-Norge er jeg derimot mer enn skeptisk til.
I denne saken bør regjeringen snu!

Kay Olav Winther d.e.