Grubbegata

Gjørv-kommisjonen har levert en grundig rapport. De fleste ser ut til å være enige om at kommisjonen peker på flere reelle, alvorlige mangler i vår beredskap mot terror.

 

Jeg har ikke lest hele rapporten. Men jeg har lest konklusjonene og en del av premissene.

 

Hvis jeg forstår kommisjonen rett, mener den at angrepet på regjeringskvartalet kunne vært unngått hvis bare vedtaket om å stenge Grubbegata hadde vært fulgt opp og realisert.

 

Det er en tvilsom konklusjon.

 

Jeg har arbeidet i regjeringskvartalet i flere år. Inntil for omlag 10 år siden. Utallige ganger har jeg krysset Grubbegata på veg til møter internt  i regjeringskvartalet. Og jeg har brukt gata på veg til og fra min arbeidsplass i Y-blokka. Gang på gang har jeg tenkt at det å ha en meget trafikkert gate åpen for alminnelig ferdsel gjennom regjeringskvartalet, representerer en sikkerhetstrussel. Denne tanken har jeg sannsynligvis ikke vært alene om. Høyst sannsynlig har de fleste som har arbeidet i regjeringskvartalet, delt denne bekymringen. I det minste fra tid til annen.

 

Også de som har hatt ansvaret for sikkerheten til regjeringen og statsadministrasjonen, har selvfølgelig vært klar over den risikoen trafikken gjennom Grubbegata har representert. Derfor ble det til slutt besluttet å stenge gata for allminnelig ferdsel.

 

Dette var ikke en udelt populær beslutning. Flere mente at en stengning ville være en overreaksjon. Vi bor tross alt i Norge. Hvor faren for et attentat neppe ville være overhengende. Mange så derfor på en stengning som unødvendig - ja, som anstaltmakeri. Vedtaket ble derfor trenert og motarbeidet. Ikke av regjeringen, men av andre myndigheter og personer som skulle ha et ord med i laget. Og av enkelte medier. Aftenposten tok kraftig til motmæle mot vedtaket. Men var neppe alene om sin skepsis.

 

Skepsisen kan forstås. For selv om Grubbegate er trafikkert, er plassen foran høyblokka, Møllergt. 19 og R 4 beskyttet av kraftige sperringer som skal hindre innkjøring. Sperreanordninger som kan heves og senkes for å holde uvedkommende ute og slippe biler med kjøretillatelse, inn. Hvorfor de ikke stengte bilen med sprengstoff ute, er en gåte.

 

Grubbegata gir m.a.o. ikke alle og enhver adgang til plassen foran inngangen til høyblokka. Dessuten er Grubbegata bare en av flere gater som eventuelt burde vært stengt. Den er - og har hele tiden vært - kun en del av problemet. Å hevde at stengning av Grubbegata ville hindret terroristen - eller minsket skadevirkningene av bomben vesentlig - er derfor et meget unyansert synspunkt.

 

Grubbegata er nemlig ikke den eneste gata som går gjennom regjeringskvartalet. Den er ikke en gang den mest trafikkerte. Skulle man skjerme regjeringskvartalet mot eventuelle angrep utført med bil, måtte man også ha stengt Akersgata som går mellom regjeringsbygningene på motsatt side. Og man burde stengt deler av Apotekergata, Keysersgate og Hammersborgtunnelen. Før 22. juli var det mulig å kjøre helt inntil og inn i - eller inn under - regjeringskvartalet med bil fra disse gatene. Og fra vegen som fører til hovedinngange til Deichmans bibliotek og inn i parken utenfor Y-blokka - og noe lengre borte: høyblokka. En effektiv stengning måtte derfor vært meget omfattende.

 

I tråd med norske idealer - og tanken om et åpent samfunn - er regjeringskvartalet i Oslo bygd som frittstående bygninger med tilgang fra mange kanter. Allmennheten skal ha tilgang til maktens korridorer. Publikum skal ikke stenges ute - og våre politikere skal ikke skjule seg bak ugjennomtrengelige sikkerhetstiltak.  Regjeringskvartalet er derfor ingen borg hvor Grubbegata har utgjort et svakt punkt. Hele regjeringskvartalet er et svakt punkt. Sett med sikkerhetspolitiske øyne. Det er sånn vi har villet ha det i Norge. De aller fleste av oss. Inntil 22. juli.

 

Å gi Stoltenberg-regjeringen ansvaret for manglende sikkerhetstiltak og den sviktende beredskapen i regjeringskvaratelet den skjebnesvangre julidagen i fjor, er derfor å rette baker for smed. De utsatte bygningene, infrastrukturen, regjeringsbyggenes utforming - ja, hele den grunnleggende åpne, ubeskyttede strukturen - er resultat av en villet politikk som regjeringer av ulike valører, og så å si alle partier som er - og har vært - representert på Stortinget, har bidratt til. Og må bære felles ansvar for. 

 

Grubbegata er - som vi på en så tragisk måte har fått bevist - et åpenbart svakt punkt i arbeidet med å ivareta statsadministrasjonens sikkerhet.  Men den utgjør altså ikke hele problemet. Skal regjeringskvartalet bli effektivt sikret mot terrorisme må det langt mer gjennomgripende tiltak til. Etter som flere av regjeringsbygningene ligger vegg i vegg med bygninger som ikke er en del av statsadministrasjonen, må effektive sikkerhetstiltak også omfatte tilstøtende private bygninger og trafikken der. Å sikre regjeringskvartalet er en langt mer omfattende affære enn Gjørv-kommisjonen synes å ha tatt inn over seg..

 

Er det i det hele tatt mulig å sikre regjeringskvartalet effektivt mot terror? Og er det ønskelig?

 

Umiddelbart etter 22. juli ble det sagt at vi skulle svare på terroren med mer åpenhet. Med mer demokrati. Statsministeren ble berømmet for denne holdningen. Er det å lage en festning av regjeringskvartalet i tråd med disse prinsippene?  Eller er det å ta et avgjørende skritt bort fra det åpne samfunnet vi ønsker, og som vi hyllet i dagene etter 22. juli? Skal vi la attentatmannen og terroristen avgjøre hva slags samfunn vi skal ha?

 

Kan vi i det hele tatt skape total sikkerhet? Skal vi ikke like godt innse at vi ikke kan forsvare oss 100 prosent mot fanatisme og vold?

 

Regjeringen har ikke forsømt seg når det gjelder å i ivareta sikkerheten i regjeringskvartalet. Heller ikke tidligere regjeringer har noe å bebereide seg. De har alle ført den åpenhetspolitikken folk vil ha. Den eneste som har ansvar og som er å bebreide er voldsmannen. Ingen andre.

 

Dette er en politisk - og moralsk - realitet som den parlamentariske opposisjonen bør ta inn over seg. Klappjakten på statsministeren og den tidligere justisministeren bør opphøre.

 

VG har gitt uttrykk for at statsministeren bør gå av. Det er en så tøvete betrakning og et så ukvalifisert synspunkt, at det plasserer avisa på linje med de markskrikerske, ikkeseriøse boulevardavisene som vi kjenner fra utlandet.

 

Nå bør alle gode krefter brukes på å rette opp de manglene som Gjørv-kommisjonen har påpekt. Det er mye å rette på, og mange omfattende tiltak må settes i verk.

 

Ombygging av regjeringskvartalet til et maksimalt terrorsikkert fort i Oslo sentrum, er ikke et av dem!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Ny, unødvendig utgift

Regjeringen sysler med tanken å tvinge kjøpesentre og andre til å kreve parkeringsavgift av kundene. Gratis parkering skal bli ulovlig.

 

Hensikten skal være å "stimulere" folk til å la bilen stå og reise kollektivt.

 

Her er det noe galt med logikken.

 

Det fins mye unødvendig bilkjøring. Folk kunne i mange tilfelle med fordel brukt buss, båt, trikk eller tog framfor privatbil når de skulle ut og reise. Men ikke når de skal ut for å handle.

 

La oss ta det mest åpenbare først: Skal du på IKEA eller et annet utsalg og kjøpe møbler, er kollektivtransport neppe det som er å foretrekke. Selv om møblene er aldri så flatpakkede. Heller ikke hvis du skal kjøpe bygningsmaterialer, framstår bussen som det mest praktiske tansportmidlet. Jeg tror nok også at den som har vært og kjøpt seg ny TV eller PC - eller annet omfangsrikt elektronisk utstyr - vil oppfatte bussreisen med TV'en i fanget og frakten fra bussholdeplassen til hjemmet, som relativt tungvint.

 

Til dette vil selvfølgelig avgiftsentusiastene innvende at mesteparten av gratisparkeringen ikke foretas som ledd i innkjøp av kapitalvarer. De fleste som kjører til kjøpesesentrene og parkerer der, er nok bare ute for å se seg om eller handle litt dagligvarer - som de med letthet kan ta med seg på bussen.

 

La meg fortelle om en del av min nærmeste familie.

 

Våre tre barn bor alle i nærheten av dagligvareforretninger. Dit kan de gå for å handle sine daglige fornødenheter.  Men noen ganger må de lenger av sted for å få tak i det de skal ha. 

 

Min yngste datter har fem barn i alderen 12 til 1 år. Regjeringen mener åpenbart at hun alene - eller sammen med sin mann, som mest sannsynlig er på jobben -  skal ta bussen til det aktuelle kjøpesenteret. Hun skal holde orden på 5 barn, få tvillingvogna med de to minste inn på bussen og betale en formue for reisen, for så med mye møye å stige av på den holdeplassen som ligger nærmest kjøpesenteret. Rutebussen går ikke helt fram.

 

Fra bussholdeplassen skal hun gå med 5 barn - hvorav to i vogn -  fram til kjøpesenteret. Etter som tvillingvogna ikke går igjennom "sperringen" ved inngangen til forretningen, og ikke egner seg for trilling mellom reolene, må hun sette den igjen et eller annet sted utenfor butikken etter å ha stablet de to minste opp i handlevogna. Så kan handelen begynne.

 

Etter å ha gjort opp for varene i kassa, kan hun så plassere de to minste tilbake i tvillingvogna - NB: Hvis den fortsatt står der! - få de tre største barna til å bære hver sine poser med varer - for en familie på 7 handler mange poser fulle -  legge overskytende poser i vogna hos de minste, og gi seg på veg til bussen. "Hvis den i det hele tatt kommer den dagen," som Odd Børresen så treffende bemerker.

 

For busser kommer og går ikke når det passer en mor med fem barn, barnevogn og poser med varer. 

 

Hva som skjer når bussen endelig kommer, er ikke vanskelig å forestille seg. Da skal mor med vogn og barn, og mor - og barn - med bæreposer, inn på bussen, og etter et kvarters tid skal de av igjen, og trille og bære varene hjem. 

 

For en familie med 5 barn krever en handletur med buss en god del logistikk. Og opersjonen tar tid. Halve dagen går med. Dessuten koster det. Å reise med buss - eller andre kollektivmidler - er ikke gratis. Sammenliknet med det å kjøre bil til kjøpesentret én - eller i spesielle tilfelle to ganger - i uka, er det å reise kollektivt en slitsom, tidkrevende operasjon.

 

Dette er et unntak. De fleste familer har ikke 5 barn i den alderen jeg har nevnt her, vil kollektivistene trolig innvende.

 

Om de bare har tre eller fire, gjør kanskje ikke så stor forskjell. Mange bor forøvrig slik til at det enten ikke går buss, eller busen går så sjelden og på så ukurrante tider at det mest er de som skal på skolen, som den passer for. Paradoksalt nok er det de samme politiske kreftene som mener at vi skal ha spredt bebyggelse og folk i utkantene, som vil "tvinge" folk til å bruke kollektive transportmidler som ikke leverer relevante  transporttilbud - eller ikke fins. I praksis jobber avgiftsforkjemperne for avfolking.

 

Norge er et omfangsrikt land. Hvor folk bor langt fra hverandre. Ikke alle bor i byer. Størstedelen av Norges befolkning kan ikke ta trikk. For den fins ikke der de bor. De kan ikke ta tog heller. For det fins heller ikke. Og fins det, så stanser det ikke. Tog skal gå fort - fra by til by - og kan ikke betjene kreti og pleti. Og bussen? Fins det noe mer enn skolebussen, skal du være heldig. Og skolebussen får du og familien din høyst sannsynlig ikke være med. 

 

Det fins fortsatt lokale dagligvareforretninger. Her og der. Men stadig færre. Kjøpesentrene blir stadig flere, og stadig større. Å gå for å handle er umulig. For stadig flere. Det er på kjøpesentret man har det du trenger. Dit bør du reise kollektivt, mener åpenbart regjeringen. Og har glemt - eller valgt å se bort i fra - at vi bor i Norge.

 

Hvor kjøpesentrene ikke ligger i byene eller tettstedene. De ligger "på landet". Hvor det er plass til ekspansjon og til parkering. Skal du dit, må du nesten ha bil. Det har kjøpesentrene forstått - men altså tilsynelatende ikke regjeringen.  Den lukker øynene for de faktiske forhold, og pukker på at du skal ta bussen. Bruker du bilen, skal du svi for det. Økonomisk. For da skal kjøpesenteret avkreve deg parkeringsavgift - enten det vil eller ei. Avgift som gjør deg fattigere, og kjøpesenteret rikere.

 

Når det kommer til stykket, vil parkeringsavgifter ikke begrense bilbruken. Det har nok de rød-grønne også mistanke om. Avgiften blir, som så mye annet, en snedig måte å trekke inn kjøpekraft på.  Avgiftene vil gå hardest ut over barnefamiliene og de store husholdningene.  Man tar fra de "fattige" og gir til de "rike". Robin Hodd er blitt avleggs. Selv for den rødgrønne regjeringen.

 

Denne åpenbart usosiale holdningen ergrer meg. For jeg er en av de velgerne som utgjør det grunnlaget denne regjeringen er basert på.

 

Hvis regjeringen virkelig ville gjøre en innsats for kollektivtransporten - og for miljøet - satser den mindre på avgifter og mer på å bedre kollektivtilbudet der hvor kollektive reiser kan være et reelt alternativ. Den burde f. eks. gjøre reiser med buss, tog og båt mer attraktive ved å redusere prisen. Men samferdselspolitikerne går den motsatte vegen. De snakker vakkert om kollektivtransport, men lar transportselskapene jevnlig heve prisene med den følge at langt flere enn røykerne foretrekker å bruke bilen til jobb og når de skal ut og handle.

 

Jeg oppfatter tanken om å tvangsinnføre parkeringsavgift på private arealer som klønete. Det er ikke logisk sammenheng mellom det foreslåtte virkemidlet og de effektene regjeringen ønsker. Forslaget er dårlig samferdselspolitikk. Og enda dårligere miljøpolitikk. For når folk har så dårlige alternativ, vil de fortsette å kjøre. Og parkere. Den eneste effekten av mer avgifter, er at utgiftsskruen blir dreid nok en omgang. Det blir ikke miljøet bedre av.

 

For en regjering som gjør det den kan for å gjøre seg upopulær, kan imidlertid forslaget vise seg å være virkningsfullt. Skulle regjeringen derimot ønske å fortsette etter neste valg, putter den forslaget i en skuff, låser - og kaster nøkkelen.

 

Kay Olav Winther d.e.