TV2 en seriøs samfunnsaktør?

Nyhetsdekningen i TV2 er tvilsom. Det samme er valgdekningen. TV2 er ikke en nyhetsformidler, men ser ut til å ha en egen agenda. Som kanalen ikke redegjør for. Den seiler derfor under falsk flagg.

I partilederdebatten forrige uke la kanalen fram resultatene fra en undersøkelse som den hadde foretatt. Der hevdet TV2 at "to av tre sykehjemsansatte forteller at de eldre på sykehjem i Norge får uforsvarlig og uverdig behandling på grunn av for lite ressurser». Som en slags verifisering hadde kanalen gravd fram en lokal tillitsvalgt som bekreftet elendigheten og gikk i rette med forbundsleder Jan Davidsen fordi han ikke trodde på medlemmene sine.

Affæren var et grovt tramp i klaveret. Engelske søndagsaviser kunne ikke gjort det verre.

Kanalens forhåndsintervjuer med programleder Oddvar Stenstrøm og politisk kommentator Stein Kåre Kristiansen avslørte at de to var helt uten motforestillinger og var innstilt på politiske basketak med statsministeren om saken. Tilstanden i norsk eldreomsorg var bevislig skammelig, og det skulle statsministeren få innrømme. På TV2.

Alt er ikke rosenrødt i norsk eldreomsorg. Men det aller, aller meste er bra. De eldre blir tatt godt vare på.

Men det er til liten trøst for eldre som ikke får omsorg og adekvat hjelp. At pårørende til eldre og syke som forsømmes blir skuffet, ergerlige og forbannet er helt på sin plass. At de sier i fra på stedet og går til mediene er som det skal være.

At ansatte som ikke får gitt de eldre den hjelpen de skulle ha, klager og peker på pengemangel og underbemanning, er også som det skal være. Hvordan skulle man ellers få rettet opp manglene?

Oppegående eldre skal ikke skysses i seng tidlig på ettermiddagen fordi institusjonen er underbemannet. Og ingen skal ligge timesvis med våte bleier eller bleier fulle av avføring. Kommuner og institusjoner som satser på at slendrian og forsømmelser ikke skal bli avslørt, bør henges ut. Ingen bør spares for oppmerksomhetens kritiske lys. Verken offentlige eller private institusjoner.

Men saklig, velbegrunnet påvisning av feil og mangler og krav om bedringer, er noe helt annet enn overdrivelser og svartmaling for effektens skyld. TV2 gav ikke et riktig bilde av situasjonen. Kanalen feilinformerte. Kanskje for å få fart på debatten. Kanskje fordi den ville påvirke utviklingen og bidra til et politisk maktskifte.

Etter programmet fikk TV2 sterk kritikk fra diverse hold. Valgforskere, statistikere, kommentatorer og folk som kjenner eldreomsorgen, og som ikke har noen politisk agenda, har fastslått at statistikkbruken til kanalen er misvisende. Virkeligheten er ikke slik TV2 påstod. Kanalen jukset.

En rimelig reaksjon fra TV2s side, ville vært en beklagelse over for velgerne som de forsøkte å føre på vilspor, og endelig parkering av den pensjonerte programlederen Oddvar Stenstrøm som kanalen stadig børster støvet av.

Men nei. Det lengste TV2 går, er at kanalens nyhetsredaktør, Jan Ove Årsæther, over for bladet Kampanje innrømmer at måten de presenterte undersøkelsen på ikke var nøktern og balansert. Presentasjonen kunne vært bedre og tydeligere, sier redaktøren som prøver å prate bort kanalens uvederheftige tall så godt han kan. Selv om han i kanalens ånd burde innrømt at undersøkelsen og bruken av den var en skam.

Altså ingen ting lært. Kanalen fortsatte å bruke de feilaktige og tvilsomme tallene etter at de var avslørt som misvisende. I stedet for å beklage prøvde nyhetsanker, Arill Riise, å skyve TNS Gallup foran seg, men TNS Gallup går ikke god for undersøkelsen. Nyhetsredaktør Årsæther forsøker å redde ansikt ved å vri på tallene slik at de skal framstå litt unøyaktige, men i hovedsak riktige - selv om de i realiteten er gale og derfor misvisende og villedende. TV2 er tydeligvis i alle ledd mer opptatt av tåkelegging og tildekking enn av informasjon. Det er ikke første gangen man sitter igjen med det inntrykket. 

Programleder Oddvar Stenstrøm prøvde ved halstarrighet og prokuratorknep å få statsministeren til å karakterisere situasjonen i eldreomsorgen som en skam. Den som ikke opplevde at Stenstrøms framgangsmåte som kampanjejournalistikk mot regjeringen, forstod neppe hva han drev med.

Hadde Stenstrøm roet seg ned og moderert seg, kunne han sikkert fått Stoltenberg med på at det fortsatt er uløste oppgaver i eldreomsorgen. Men det var ikke det TV2 ville. Kanalen ville ikke ha fram hva partiene mente. Dens anliggende var ikke å informere, men å lage sensasjoner og å sette statsministeren, Arbeiderpartiet og de rød-grønne på plass og gjøre dem svar skyldige foran alt folket.

Det plasserer TV2 i kategorien "tabloidmedium". Heretter er det enda større grunn enn tidligere til å spørre: Kan man stole på "informasjoner" fra TV2? Eller er det ren propaganda de serverer?

Kay Olav Winther d.e.


Trygghet!

Hva jeg ønsker meg for de neste fire årene og for den fjernere framtiden?

 

Trygghet. Trygghet for mine nærmeste. Trygghet for alle andre nordmenn. Og trygghet for alle mennesker i verden.

 

Den 9. september skal vi treffe et valg. Jeg velger trygghet. 

 

Trygghet for alle i hele verden ligger nok utenfor dette valgets ramme. Men vi kan velge et stortingsflertall som føler omsorg for andre, og som vil at det rike Norge skal bidra til å skape fred og trygghet i verden. Et regjeringsdyktig flertall som vil ta vare på og videreføre den solidariske velferdsstaten som er bygd opp i Norge. 

 

Europa har det vanskelig. Delvis skyldes det at EU og de enkelte medlemslandene er gått for fort fram og har forløftet seg økonomisk. Men den kanskje viktigste grunnen er at det er eksperimentert og spekulert med økonomiske virkemidler, arbeidsplasser og sosiale sikkerhetsnett. Spekulanter uten overdrevet sans for trygghet og konsekvenser, har fått anledning til å erstatte velprøvde velferdsløsninger med "utradisjonelle, spennende løsninger".

 

Reformistene som syns velferdsstaten er i overkant påtrengende trygg, og som syns at sosiale sikkerhetsnett hemmer vågemot og utvikling, vil gi oss mer frihet. Frihet til å prøve og feile. Frihet til å overføre ressurser og oppgaver fra det offentlige - dvs. fellesskapet - til private tilbydere som vil gjøre oss til kunder som de kan tjene penger på.

 

Privatisering høres fint ut og virker forlokkende på noen. Men privatisering er ikke noe annet enn å bygge ned fellesskapets omsorg, fjerne det sosiale sikkerhetsnettet og overføre det sosiale ansvaret til den enkelte. 

 

Vi vil ikke sy puter under armene på folk, sier de som ønsker mer konkurranse og mindre trygghet. Folk må selv ta ansvar for sin skjebne - sin helse og sin økonomi. Velferdsstaten fritar folk for ansvar og gjør dem passive og sløve. La oss overføre mer ansvar til den enkelte. La alle bli sin egen lykkes smed. 

 

For unge mennesker som bare har opplevd velstand, lyder det trolig ikke så galt. Mange tror øyensynlig at velstand og trygghet er en naturtilstand. At ingen ting kan gå riktig galt. Viser alternative løsninger seg å slå feil, kan vi sikkert gå tilbake til det gamle. Men vi må gi nye tanker en sjanse.

 

Forholdet er at de "nye" tankene, ikke er nye. De er velprøvde. Det er disse politiske ideene og praktiske løsningene vi møysommelig har arbeidet oss bort fra på vegen fra forskjellsamfunnet til dagens velferdssamfunn. Solidariske fellesløsninger har avløst privatisering og sin-egen-lykkes-smed- løsninger nettopp fordi et trygt samfunn må ha løsninger som omfatter alle - ikke bare de vellykkede, bedrestilte og heldige.

 

Jeg vil ikke ha det samfunnet som Høyre og Fremskrittspartiet forespeiler meg. Jeg vil ikke ha en svekket velferdsstat og flere oppgaver og økonomiske ressurser overført til private entreprenører. 

 

Jeg er en gammel mann, og tenker ikke først og fremst på meg selv. Jeg tenker på mine barn og på deres jevnaldrende. Og jeg tenker ikke minst på mine barnebarn, andre barn og unge og på framtidige generasjoner. Jeg tenker på deres velferd - på deres trygghet.

 

Den 9. september skal jeg stemme. På Arbeiderpartiet. Ikke av gammel vane eller lojalitet, men fordi Arbeiderpartiet har den politikken som best vil ta vare på å videreutvikle den solidariske velferdsstaten der folkevalgte krefter på våre vegne tar ansvaret for samfunnsutviklingen og velferdstilbudet.

 

Norge er et godt land å bo i. Men det er ikke feilfritt. Det er fortsatt utfordringer som vi ikke har funnet tilfredsstillende svar på. Store utfordringer.

 

 All erfaring tilsier at Arbeiderpartiet vil være det beste til å finne holdbare, solidariske løsninger på de oppgavene som fortsatt ikke har funnet sin løsning.

 

Derfor stemmer jeg på Arbeiderpartiet!

 

Kay Olav Winther d.e.


Folk og dyr og De Grønne

Miljøpartiet De Grønne vil avvikle pelsdyrnæringen. Men så vidt jeg kan forstå, ikke husdyrhold forøvrig. Kuer på bås, griser i binge og høner i bur eller tett i tett på åpne golv hvor de knapt kan røre seg, er tilsynelatende akseptabelt. Eller om ikke akseptabelt, så i ethvert fall ikke graverende nok til at husdyrhold må avskaffes.

 

La meg for å unngå enhver misforståelse, slå fast: Dyr skal ha det godt. De skal ikke betraktes og behandles som gjenstander. Husdyr er levende vesener i menneskets varetekt og skal behandles med hjertelag og respekt.

 

Broilere og verpehøns er ikke en kjøtt- og egg-produserende masse, men individer. Kyr er heller ikke anonyme produksjonsfaktorer selv om de i våre dager ikke har navn, men nummer, og ikke lenger melkes for hånd.

 

Griser lever store deler av livet - kanskje hele - i trange innhegninger - og ungene skilles fra purka så snart det er driftsøkonomisk lønnsomt. Dyrenes følelser teller lite i det økonomiske regnskapet. Sauer slippes på beite som åte for rovdyr. Og geitekje av "feil" kjønn drepes. Kan de ikke bli melkegeiter, forsvarer de ikke sin plass i det økonomiske regnskapet, men tas i bakbeina, slås til døde mot noe hardt og kastes på dynga. Kjøttet betaler seg ikke. Hevdes det.

 

Jeg er ikke i mot husdyrhold. Ikke mot oppdrett av pelsdyr heller. Men jeg er imot dyreplageri. I enhver form. Og til ethvert formål. Uansett hvem som driver den.

 

Jeg er ikke vegetarianer. Jeg skjønner at dyr må slaktes for at jeg skal få kjøtt, men det skal skje slik at dyrene ikke lider - verken før eller under avlivingsprosessen. Og jeg er motstander av enhvert religiøs vrangforestilling som krever at dyr skal avlives på en smertefull måte.

 

Dyr har følelser. De skal føres til slaktebenken på en skånsom og respektfull måte, og ikke lempes inn i en trang lastebil og kjøres land og strand rundt. Avlivingen skal skje raskt og mest mulig smertefritt på en respektfull og etisk forsvarlig måte.

 

Det samme gjelder selvfølgelig for dyr som ikke avlives for kjøttets skyld. Pelsdyr skal behandles med respekt, avlives smertefritt og være døde før de flås. Selvfølgelig.

 

Og - som sagt - ingen dyr skal plages med smerteframkallende eller nedverdigende behandling mens de lever.

 

De såkalte miljøforkjemperne vil altså avvikle pelsdyrnæringen. Å holde og slakte dyr for skinnets skyld, er etisk uverdig, mener de. Men å holde dyr for matens skyld er etisk akseptabelt.

 

Det er et ulogisk skille. Det kan ikke være hensikten med dyreholdet som skal avgjøre om det er etisk holdbart. Det må være måten vi behandler dyrene på.

 

Å forby pelsdyrhold, er å slå ungen ut med badevannet. Pelsdyrnæringen må riktignok gjennom store endringer. Forholdene for pelsdyrene må bedres radikalt med strenge krav til arealer og muligheter for livsutfoldelse. Kravene må settes ut fra hensynet til dyrene. Ikke hensynet til oppdretterne. Oppdrett av pelsdyr må lisensieres. Oppdretterne må være kvalifiserte og lokalitetene godkjente.

 

Kan ikke oppdretterne etterleve kravene, må de miste lisensen - dvs. retten til å holde dyr. Slik straffer man dem som bryter bestemmelsene, ikke de vellykkete og ikke næringen som sådan. Og ikke samfunnet.

 

Dette er trolig for nyanserte synspunkter for De Grønne. Både for dem med store og dem med små bokstaver. Forbedringer er ikke spektakulære nok. Forbud selger bedre.

 

Med kravet om avvikling av pelsdyrnæringen framstår De Grønne som et enten-eller-parti. Men praktisk politikk er ikke alt eller ingen ting. Vegen til politiske løsninger er som oftest kompromissenes og de mange små skrittenes veg.

 

For meg er dyrevelferd viktig. Ikke store ord, men realiteter. Jeg tror De Grønnes forbudspolitikk er mer til skade enn til gagn. Den etterlater en beklemmende følelse av at budskapet og budbringeren er viktigere enn det praktiske resultatet.

 

Hvis De Grønne og andre selverklærte dyrevenner og dyrevernere legger bort fanatismen og finner samarbeidspartnere som også vil dyrenes beste, men tror på andre metoder, kan de kanskje være med på å utrette noe til beste for dyr i fangenskap. Forhåpentlig er det det de vil. Ikke bare stå og falle med en håpløs demonstrasjonspolitikk som nok appellerer til til noen - spesielt i en valgkamp - men som ikke gir tellende praktisk-politiske resultater.

 

Det er dyrene som er viktige. Ikke De Grønne.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


En kaptein som kjenner farvannet

Etter valget skal Høyre danne regjering. En bred blå-brunblå-grønn og gul regjering.

 

Det er imidlertid et par ikke helt uvesentlige hindringer som må fjernes først. For Kristelig Folkeparti vil ikke sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet. Og Venstre vil ikke sitte i en regjering hvor Kristelig Folkeparti ikke er med.

 

Uansett valgutfall kan vi altså bli sittende med en regjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet. Men med parlamentarisk og moralsk støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. 

 

Eller kanskje vil Venstre gå med likevel. For Trine skjønner nok at hennes sjanse til å påvirke kursen, stiger hvis hun har ei hand på rattet. Sitter hun i baksetet, er det ikke mye hun kan gjøre. Bortsett fra å foreslå å svinge til venstre, når Erna og Siv er enige om å foreta en solid høyresving.

 

Og går de tre amazonene sammen, kan det vel hende at også Knut Arild innser at skal han få innflytelse, må han være med der kursen bestemmes og avgjørelsene tas. Så da får Erna det som hun vil. Da får hun en stor koalisjon.

 

Men så var det politikken da. De fire er uenige om det meste. Ikke alle om alt på én gang. Men såpass at uansett hvilken felles politikk de enes om, vil en eller flere av dem være uenige. Og misfornøyd. Og bli beskyldt for å ha ført velgerne bak lyset.

 

Per Borten snakket om å bære staur. Han var bonde og burde ha en viss trening i staurbæring, men fant det besværlig likevel. Stakkars Erna. Ikke bare er det vanskelig å bære staur, men hennes staurer er ulikt lange, har ulik fasong og spriker til alle kanter. Og særlig den ene av dem er ekstremt uregjerlig. Hun skal nok få bryderi med å samle dem til et knippe.

 

Men kanskje blir hun spart for bryet. Jens ligger et stykke etter ennå, men meningsmålinger er meningsmålinger - og valg er valg.

 

Meningsmålinger er upresise og har store feilmarginer. De gir nok en pekepinn om trender over tid, men hver enkelt måling kan man ikke stole på. Nå er Erna større enn Jens igjen, skriver journalistene, og later - for effektens skyld - som om de ikke er klar over at realiteten meget vel kan være den stikk motsatte. Meningsmålinger er et slags kvalifisert gjetting.

 

Valg er noe annet. Valg er alvor.  Ja, valg er the point of no return. Når valgseddelen er sluppet, er det for seint å angre. Derfor er valgakten en langt mer seriøs handling enn å svare på hypotetiske spørsmål om hva du ville stemme hvis det var valg i dag.

 

Motgang i meningsmålinger med marginale forskjeller, er derfor ingen kalddusj. At de blå-brune-grønne-gule leder med et forsprang på 32 mandater, sier mer. 32 mandater er mye å ta igjen på 14 dager.

 

Men slaget er ikke tapt. Sperregrensen kan endre mye - for flere. Og De Grønne vaker som gjedder i sivet. For å si det sånn. Skulle de falle for fristelsen til å sitte stille og la Siv og Fremskrittspartiet komme inn i regjeringskontorene, kan partiets karriere i rikspolitikken bli kort. For Fremskrittspartiet må være det partiet som står De Grønne fjernest. Hvis Ramus Hanson vil forsøke å ri begge hestene på en gang, kan han falle pladask.

 

Av De Grønnes framgang og tilslutning trekker jeg den slutningen at folk ikke leser partiprogrammer - ja, ikke en gang valgbrosjyrer. Altfor mange velgere går etter slagord og egeninteresser. De stemmer ut fra magefølelse, og ut fra irrasjonelle faktorer som ønske om forandring - og nye fjes.

 

Men da risikerer de også å få som fortjent. Ikke den beste regjeringen og den politikken som ivaretar flertallets interesser best, men klåfingrede personer som vil eksperimentere, redusere velferdssamfunnet og prøve ut ideer som de har hentet fra land som bare kan drømme om et norsk velferdsnivå.

 

Men velgerne bestemmer hva slags styre vi skal ha og hva slags politikk som skal føres. Så vi får se.

 

Men husk: Det er ennå tid til å velge en kaptein som kjenner farvannet og kan styre unna brått og brenning.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

I siget

Jens og Erna er i siget. Jens oppover, og Erna nedover.

 

Ingen av delene overrasker. Erna har hatt en del velgere på lån fra andre partier. Folk som har følt seg usikre og har overveid å støtte de blå.

 

Men nå nærmer valget seg. Tankeeksperimentenes og de uforpliktende fantasienes tid er forbi. Og da velger stadig flere det kjente og trygge, framfor vågale eksperimenter.

 

Men stadig er en vesentlig del av velgermassen usikker og åpen for påvirkning. I den ene aller den andre retningen. Valgkampen er på ingen måte over. Mye kan ennå skje. Både med de to største partiene, med Fremskrittspartiet - og med småpartiene.

 

Fortsatt befinner både Senterpartiet, SV, KrF og Venstre seg over sperregrensen. Det er det slett ikke sikkert at de alle gjør etter 9. september.

 

Verken KrF eller Venstre har en stødig oppadgående tendens. De kan måtte betale for sin støtte til Fremskrittspartiet med både tapte distriktsmandater og tapte utjevningsmandater fordi de havner under sperregrensen.

 

Valgets "dark horse", Miljøpartiet De Grønne har fortsatt oppslutning på i overkant av 3 prosent. Der kan de også komme til å ligge når valget er over. Mye tyder nemlig på at De Grønne har overtatt en vesentlig andel av de ensaksvelgerne som tidligere har støttet Senterpartiet, SV og Venstre.

 

Mange - og blant dem LO-leder, Gerd Kristiansen - advarer velgerne mot å støtte ensakspartiet De Grønne. Kommer partiet på Stortinget må det også ta standpunkt til en rekke andre saker enn miljø, sier hun. Hvilke standpunkter vil de da ta? Stemmer dere på De Grønne, vet dere ikke hva dere får, sier hun til velgerne.

 

Det har LO-lederen rett i. Med advarselen er trolig bortkastet. De som stemmer grønt, tenker ikke sånn, er jeg redd. De ser bare én sak. Fanatikere har ikke sans for om og men og hvis. For dem er det tut og kjør. Motforestillinger hører til i en annen virkelighet.

 

Å tro at én eller flere grønne på tinget, vil bety en grønnere politikk er selvbedrag. En SV- og en Senterparti-representant på Tinget og i regjeringskontorene, er med all sannsynlighet  mye viktigere for miljøet, enn politisk isolerte grønne som ingen bryr seg om. Verken i stortingssalen eller i offentligheten forøvrig.

 

En stemme på De Grønne, kan derfor fort vise seg å være en bortkastet stemme. Dersom det er en grønnere politikk, og ikke bare talemåter, foredrag for galleriet og utopier man vil ha. Blir SV, Senterpartiet og Venstre tappet for tradisjonelle kjernevelgere, kan de fort komme under sperregrensen. Hva har naturvernforkjemperne vunnet da?

 

Jens har gjort det umulige før. Ikke mindre enn to ganger. Nå er han altså i siget igjen. Oppover. Men det er langt igjen. Og De Grønne er en kompliserende faktor. Som neppe i noen særlig grad vil svekke Arbeiderpartiet, men kan ta så mange velgere fra Senterpartiet og SV at det rødgrønne regjeringsalternativet samlet kommer svekket ut av valget.

 

Da har de som ønsker en grønn politikk, virkelig gjort det vanskelig for seg - og for miljøet. Med mindre de for ramme alvor tror at de får en politikk mer i sin smak, med Siv som tunga på vektskåla. For det er alternativet. Siv som ikke engang tror på menneskeskapte miljøproblemer.

 

Jens er altså i siget. Men siger han raskt nok? Og klarer Senterpartiet og SV å demme opp for De Grønne? Kanskje burde de snarest ta av silkehanskene og konfrontere velgerne med hva De Grønne egentlig mener om en rekke saker.

 

Meningsmålinger er ikke valg, men jeg kommer til å følge spent og årvåkent med på de daglige målingene fram mot valget.

 

Kan velgerne nok en gang ta fornuften fangen før det er for sent? 

 

Jeg krysser fingrene og håper det beste.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Erna kan nok, men vil ikke

Jeg tror Jens tar feil, når han mener at Erna ikke har klart å avklare de politiske forutsetningene for regjeringsprosjektet sitt. Hun ville nok klart det, men hun vil ikke.

 

Slik de selv ser det, er det ikke i Ernas og Sivs interesse å gi velgerne klare meldinger om hvilken politikk og praktiske løsninger de kan vente seg. Når alle partiene markedsfører alt, og Erna tier, tror velgerne at de skal få alt på én gang: Høyrevelgerne venter fullt gjennomslag for Høyres politikk, mens Fremmskrittspartiets tilhengere er overbevist om at Siv vil trumfe Erna og føre Fremskrittspartipolitikk. Ja til og med Trine ser ut til å tro at hvis Erna kommer til roret, vil hun bli nødt til å føre Venstrepolitikk. Det skal Trine sørge for. Bare hennes parti kommer på stortinget, da. Det  forbeholdet glemmer hun å ta. Det må nemlig velgerne sørge for.

 

Knut Arild - er som eneste hane i kurven - noe mer forsiktig. Vil ikke Erna føre Kristelig Folkepartipolitikk, får jeg heller stå utenfor, sier småbarnspappaen som har nok å gjøre hjemme ved stellebordet. Både av private og politiske grunner er han trolig glad til, om han ikke må bli statsråd. Men ny og annerledes regjering vil han ha. Av en eller annen grunn har han fått for seg at Jens ikke duger. Knut Arild støtter derfor Erna og regjeringsprosjektet hennes. Dermed støtter han også Fremskrittspartiet. Men den realiteten lukker han krampaktig øynene for.

 

For å svekke inntrykket av at han vil ha en regjering som er uenig i mye av det han selv og Kristelig Folkeparti står for, har han gått ut sammen med Trine og forklart hva han - og Trine - er uenige med Siv om. Knut Arild og Trine vil altså ha en regjering som har en kraftfull aktør som de i det alt vesentlige er uenige med. For å skjule dette, later de som om de tror - for de kan da umulig tro det på alvor - at en eventuell Erna-regjering skal oppfylle deres krav til politiske kursjusteringer. Mens Erna og Siv hver for seg later som om det er deres velgere som skal få oppfylt alle sine ønsker.

 

Sannheten er enkel: En eventuell Erna-regjering kommer ikke til å føre verken Høyre-, Fremskrittsparti-, Venstre- eller Kristelig Folkeparti-politikk. Den kommer til å servere en gryterett - eller lapskaus - med ingredienser fra alle de fire partienes partiprogrammer. Men mest vil den smake av de ingrediensene Siv legger i gryta. For hun kommer til å legge i mye. Og mye av det smaker sterkt.

 

Siv har nemlig et trumfkort. Får hun det ikke som hun vil, blir hun ikke med. Og blir hun ikke med, blir det  ingen Erna-regjering. For Siv vil ikke støtte en regjering hun og hennes parti ikke er med i. Det har hun gjort før. Det gjør hun  ikke igjen. Basta.

 

Etter 9. september kan Siv derfor komme til å sitte igjen med nøkkelen til regjeringskjøkkenet og den avgjørende inflytelsen på den gryteretten som skal lages og serveres Norges befolkning de neste fire årene. 

 

Og Siv gir ikke ved dørene. Trines løfter om en grønnere og mer sosial politikk må hun derfor dra lenger ut på landet med. Løftet står ikke til troende. Det gjør ikke Knut Arilds løfter heller. De to har jo selv pekt på at Siv er uenig med dem i det aller viktigste - og meste.

 

Fremskrittspartiet er "the big spender" blant dagens opposisjonspartier. Siv vil bruke mer penger enn en lysblå Erna kan ta ansvaret for, og velgerne kan - som sagt - ikke få i både pose og sekk.

 

Men det skal de ikke forstå. Før valget. De skal tro at de får posen, sekken og fanget fullt hvis de bare sørger for at Erna kommer i posisjon. Derfor avklarer ikke Erna hvilken politikk de fire partiene kan enes om, og hva en regjering under hennes ledelse vil mene og gjøre.

 

Erna håper på at velgerne er godtroende nok til å akseptere situasjonen, og stemningsbarometeret tyder på at hun har rett. Et flertall av velgerne sluker agnet hennes med krok og søkke. Ser de faremomentene, lukker de øynene for dem.

 

Oppvåkningen kan bli brutal. "Men dere lovte jo ..", vil mange av dem si når en eventuell Erna-regjering skal utmynte og realisere sin politikk. Men da er det for sent å angre. Da er loddet - dvs. stemmeseddelen - kastet. Det gjelder å tenke seg om i tide. Ernas alternativ har begrenset holdbarhet. Det er best før 9. september.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Uanstendig kritikk

Jeg har vært lærer og rektor. Når jeg måtte ordne opp mellom elever som hadde råket ut i kjegling og slåsskamp, kom vi alltid til det punkt at begge parter i konflikten mente at den andre hadde begynt. Og derfor var den egentlig skyldige. Om det var rimelig forhold mellom provokasjonen og oppfølgingen, var kombattantene ikke så opptatt av. Rettferdighet var å ta igjen - med samme mynt eller helst med renter.

 

Jeg kom til å tenke på denne barnslige reaksjonsmåten da jeg leste hva Kåre Willoch har sagt om Høyre-profilenes angrep på statsministeren. Jens begynte, sier Willoch. Da får han finne seg i at Høyre tar igjen.

 

Etter å ha servert Dagens Næringslivs lesere selvfølgeligheter som at "gjennomføringsevne er et viktig spørsmål i et stortingsvalg", gir den tidligere Høyre-lederen og statsministeren uttrykk for synspunkter som bare kan forstås på én måte: Regjeringen Stoltenbergs forsømmelser var en medvirkende årsak til at attentatmannen kunne gjennomføre sin udåd 22. juli. Altså: Offeret hadde ikke bare i en viss grad seg selv å takke. Regjeringens og statsministerens unnlatelsesynder var også årsak til at nasjonen ble traumatisert.

 

Jens Stoltenberg kan altså med rette bebreides for dårlig ledelse og manglende gjennomføringsevne fordi regjeringen under hans ledelse ikke klarte å avverge den ulykken som udåden 22. juli var for land og folk. Mener Willoch.

 

Men da er vel tidligere Høyre-regjeringer - og "borgerlige" regjeringer som Høyre har deltatt i - medskyldige i og ansvarlige for ulykker og katastrofer som har skjedd i deres regjeringsperioder? For eksempel for naturkatastrofer som ikke er forutsett og ikke er avverget ved adekvate sikringstiltak? Tiltak som regjeringen har  vist manglende  gjennomføringskraft ved ikke å sørge for implementering av ?

 

Vegutbygging og trafikksikkerhet er et regjeringsanliggende. I årene 1981-86 - da Willoch var statsminister - var det en økning i det årlige antallet skadde og drepte i trafikkulykker på norske veger. Etter Willochs måte å resonnere på, må han og hans regjering i denne tiden ved manglende forutseenhet, utilstrekkelige bevilgninger, manglende sikkerhetstiltak og sviktende gjennomføringskraft, ha gjort seg skyldig i forsømmelser som har påført enkeltpersoner og familier lidelse, lemlestelse, invalidisering og død - og samfunnet enorme utgifter i form av sykdom, sykehusinnleggelser, sykedager, arbeidsuførhet, attføringstiltak, reparasjonskostnader, tapt arbeidskraft og diverse andre materielle tap. I tillegg til offentlig støtte til trygdeordninger og annen offentlig hjelp til livsopphold. Trafikkulykkene koster noe sånt som 20 mrd. kroner hvert år.

 

I mars 1986 skjedde det en stor ulykke i Vassdalen. Et kompani med ingeniørsoldater ble ført inn i et rasfarlig område. Et ras ble utløst og 16 soldater omkom. Vassdalenulykken er den verste ulykken som har rammet det norske forsvaret i fredstid.

 

Skal Willochs mening om regjeringen Stoltenbergs ansvar for ulykken 22. juli ha noen mening, må Willoch selv og hans regjering være å bebreide for ulykken i Vassdalen. Da ulykken skjedde hadde Willoch sittet som regjeringssjef i fem år - uten å sørge for at forsvaret hadde sikkerhetsrutiner som kunne avverge ulykker som den i Vassdalen. Etter ulykken ble nye sikkerhetsprosedyrer i forsvaret vedtatt. De som fantes mens Willoch regjerte, var altså skjebnesvangert mangelfulle. Uten at Willoch gjorde noe med det. Hva avslører det? Mangel på innsikt? Manglende forutseenhet? Sviktende gjennomføringsevne?

 

Jeg bebreider ikke Willoch for ulykken i Vassdalen. En slik bebreidelse ville være hinsides all fornuft og totalt urimelig. Like urimelig som det er å prøve å sverte Jens Stoltenberg ved å tillegge ham ansvar for ulykken 22. juli. Det burde Willoch være den første til å forstå.

 

Selv i en opphetet valgkamp bør det være grenser for hva man tillater seg. Willoch bør derfor erklære over for velgerne at regjeringen Stoltenberg og regjeringssjefen ikke på noen måte er å bebreide for udåden 22. juli 2011. Ikke direkte - og ikke indirekte.

 

Selvsagt må det være adgang til å diskutere Arbeiderpartiets og de rød-grønnes politikk. Hvor god leder og statsminister Jens Stoltenberg er, må man også få mene sitt om. Både begrunnet og ubegrunnet. Men anknytningen til 22. juli er uhørt. Den er uanstendig!

 

De som ikke innser og tar konsekvensen av dette, avslører sviktende vurderingsevne. Er det slike politiske ledere vi vil ha?

 

Kay Olav Winther d.e.


Drittkasting mot Jens

Jens Stoltenberg er en dyktig politiker og statsminister. Det har han bevist. Han har ledet tre regjeringer og styrt Norge trygt og godt i åtte sammenhengende år - i maksvær, i brenning og i brott.

 

For fire år siden vant Jens og Arbeiderpartiet - og deres to samarbeidspartnere - valget mot alle odds. Til stor skuffelse for opposisjonen som i fantasien allerede hadde satt seg til rette på regjeringstaburettene.

 

Nå er de helblå og de brunblå på ny i ferd med å vinne valget før det er avholdt. I tankene har de allerede inntatt regjeringskontorene. Bare nå ikke Jens og Arbeiderpartiet og deres drabanter stiller seg i vegen nok en gang.

 

Jens er en formidabel motstander. Han må svekkes hvis de helblå og brunblå denne gangen skal være trygge på å få sine drømmer oppfylt. Derfor tenker noen slik man tenker på fotballbanen: Klarer vi ikke å ta ballen, får vi ta mannen. Kan vi ikke utmanøvrere ham og hans regjeringsalternativ på saklig vis med politiske argumenter, får vi prøve med bakholdsangrep eller beinkrok. Eller kaste dritt på ham.  

 

Drittkastingen er begynt 

 

22. juli 2011 skjedde det en katastrofe i Norge. En fanatiker med tydelige blå og brune striper i det politiske skinnet, sprengte regjeringskvartalet og henrettet flere titalls politisk interesserte ungdommer på Utøya.  Arbeiderpartiet var målet for udåden. 

 

I den vanskelige tiden som fulgte, framstod Jens Stoltenberg som leder av stort format. Empatisk, medfølende, trøstende, modig og trygg. Han stod fram med rak rygg og framholdt at vårt land måtte ta vare på frihet og åpenhet og på de idealene og de politiske målene som attentatmannen hadde forsøkt å undergrave med sprengstoff og dødelige kuler.

 

Hendelsene 22. juli gjorde en stund Arbeiderpartiet immunt mot angrep. Men ikke lenge. Opposisjonen og ukritiske og historieløse medier fant snart ut at katastrofen kunne brukes mot Arbeiderpartiet - og mot Jens. 

 

Akkurat som noen mener at voldtatte kvinner i mange tilfelle har seg selv å takke, fant kritikerne ut at offeret var den egentlig skyldige. For hadde ikke Arbeiderpartiet forsømt seg - på det groveste? Hadde ikke partiet unnlatt å sikre landet og oss alle sammen mot at det utenkelige skulle skje? Hadde de ikke unnlatt å sette klare sikkerhetsvedtak om i praktisk handling?

 

Og hvem hadde ledet Arbeiderpartiet og landet i denne forsømmelsenes tid? Hvem hadde avslørt mangel på lederevne og gjennomføringskraft og satt vår sikkerhet og trygghet på spill i den grad at attentatmannen uhindret kunne sprenge regjeringskvartalet og skyte uskyldige unge? Var ikke det nettopp Jens? Den bejublede og oppskrytte Jens og hans Arbeiderparti? Som altså - når alt kom til alt - ikke var offer, men den egentlig skyldige?

 

Nå har Arbeiderpartiets politiske motstandere på ny varmet opp denne gamle, usmakelige grøten og satt den på bordet foran velgerne. 

 

Høyres ideologiske skjoldmøy Kristin Clemet er gått i bresjen. I Dagens Næringsliv gir hun uttrykk for at Jens har sluppet for billig fra kritikken i 22. julirapporten. Det er ikke Erna Solberg - slik Jens hevder - men Jens selv som har dårlige lederegenskaper mener hun og peker på at han leder en forvaltning med "dårlige holdninger, kultur og lederskap". Nå må vi ta av silkehanskene og utfordre Jens på gjennomføringskraften hans, sier Kristin Clemet.

 

Fabian Stang tar stafettpinnen fra Kristin Clemet og avlegger en etappe i haltende trav. Jeg kjenner ikke Fabian, men jeg har sans for ham. Han framstår som en velmenende, godslig og all right fyr som representerer Oslo på en grei måte selv om han møter en veldresset statsmann fra Pakistand uten jakke og slips. Etikkette er åpenbart ikke Fabians sterkeste side. Og ikke politikk heller. Og hva med hans lederegenskaper? Han leder en hovedstad som huser regjeringen, men som ikke hadde lagt to pinner i kors for å hindre anslag mot myndiheter eller borgere. Nå vil Fabian ha mer kraft i kritikken mot Jens.

 

Fabians angrep på Jens er ikke et forsvar for Erna. Det er et tramp i klaveret og stein fra et glasshus. Et angrep Fabian trolig tapte mer på enn hva Jens gjorde. Heldigvis. For beinkrok skal ikke lønne seg.

 

Kristin Clemet, Fabian Stang og deres etterplaprere forsøker å rette baker for smed. Da liker jeg - og sikkert mange med meg - Ernas reaksjon bedre. Hun smiler og tar kritikken fra Jens som det den var: Et utspill i valgkampens hete. En pølse i slaktetida. For akkurat nå sitter de negative karakteristikkene og kritikken løst. I alle leire. Om noen i overdrevet iver tramper over, er det ikke så farlig. Det går fort i glemmeboka.

 

Hadde det ikke vært for mediene. Som har sin egen agenda. Og gjerne fyrer oppunder når de ser en mulighet til å brenne noen på bål eller koke dem i den sorte gryte. 

 

Norske politikere er stort sett seriøse. Det samme kan man ikke si om mediene og deres Sancho Panza'er, journalistene. De er stort sett mer opptatt av å skape motsetninger og brudulje enn av å formidle informasjon til befolkningen som skal gå til valg. Derfor fikk Kristin Clemet og Fabian Stand stor spalteplass i avisene og tid i etermediene, mens utspillene deres burde vært forbigått i stillhet som de irrelevante ubetydelighetene de var.

 

Drittkastingen mot Jens bør velgerne gjennomskue. Og ta avstand fra. Arbeiderpartiet har i alle år fra 1930-tallet vist seg som et ansvarlig parti. Det har ledet an i det arbeidet som har gitt oss det velferdssamfunnet som vi nyter godt av i dag. Og Jens har i sine mange år som statsråd og statsminister vist seg som en seriøs, klok og handlekraftig politiker. At han manøvrerer med mild hånd og ikke er unødig kontroversiell og skaper konflikter og konfrontasjoner, betyr ikke at han er konfliktsky. Påstanden om at han mangler lederegenskaper og gjennomføringskraft, faller på sin urimelighet. Realitetene taler sitt tydelige språk.

 

At personer med andre idealer og tro på en ny politisk kurs vil skifte regjering, er forståelig. De bør stemme for det de tror på og på dem de har tillit til. Det er slik det representative demokratiet fungerer.

 

Men ingen bør unnlate å stemme på Arbeiderpartiet fordi de har latt seg dupere av uriktige, negative karateristikker av Jens og hans regjeringsalternativ. Sladder og drittkasting bør ikke få innvirke på valget av politikk og regjeringsalternativ.

 

Jens har vært rett mann for Norge de åtte seneste årene. Han er utvilsomt også rett mann for Norge i neste regjeringsperiode. Det er opp til deg og meg om han skal fortsette. Jeg håper at du og andre velgere bruker både hodet og stemmeseddelen 9. september.

 

Kay Olav Winther d.e. 


LO og AP er sant

Når LO støtter Arbeiderpartiet, er det fordi de har sammenfallende interesser. Det har de hatt i mer enn 100 år. Og det har de i dag. Derfor engasjerer LO seg i valgkampen på Arbeiderpartiets side. Det er hjelp til selvhjelp.

 

At mange av LOs rundt regnet 900 000 medlemmer stemmer på andre partier, endrer ikke på dette forholdet. Slik enkelte journalister og populister synes å tro. Eller kanskje tror de det ikke, men forsøker å koke politisk suppe på en spiker. LO støtter AP praktisk og økonomisk mens mange LO-medlemmer stemmer på Høyre eller Fremskrittspartiet. Det må da være maktmisbruk? LO burde vel være politisk nøytral? Og ikke gå i mot sine medlemmers interesser? Sier mediene.

 

LO er ikke opprettet for å være til pynt. LO er en samfunnsaktør. Som skal ivareta medlemmenes interesser. Ikke bare i lønnsforhandlinger med arbeidsgiverne, slik mange høyreorienterte - og overraskende mange journalister - later til å tro, men ved å bidra til  å skape og opprettholde et samfunn som sørger for gode, trygge forhold for alle. Et samfunn som ikke gir privilegier til noen utvalgte, men som legger grunnlag for likeverd, likestilling og likebehandling - kort sagt: like rettigheter for alle.

 

Både Arbeiderpartiet og LO bekjenner seg til sosialdemokratiske verdier. Uten disse demokratiske, stabiliserende kreftene ville vi ikke hatt det velferdssamfunnet vi i dag har. Oljen har gitt det tidligere karrige Norge, rikdom. Men det er politikken som har fordelt rikdommen og skapt den sosiale velstanden og tryggheten som vi idag nyter godt av.

 

Høyrekreftene i samfunnet har alltid bremset og ment at samfunnet ville tape på at samfunnets verdier ble delt på alle. Lenge mente de at stemmeretten måtte begrenses. Til samfunnets beste. Fordi folk flest - det vil si: arbeidsfolk, som attpåtil som oftest var eiendomsløse - ikke hadde kunnskaper og ansvarsfølelse nok til å ha ansvar for samfunnet. Som de så å si ikke hadde "aksjer" i.

 

Dessuten mente de konservative at enhver måtte være sin egen lykkes smed. Som man reder, så ligger man, hette det. Det betydde at de som ingen ting eide og levde i små kår, hadde seg selv å takke. Hadde de bare husholdert mer fornuftig med sine inntekter og verdier, kunne de sluppet å leve i armod.

 

Langs hele den lange, bratte og kronglete vegen fra det klassedelte forskjellsamfunnet til dagens solidariske velferdssamfunn, har noen ment at utviklingen er gått for langt. Og for fort. Og i gal retning. Og at samfunnet - eller i klartekst:  de som "skaper verdiene" og disponerer kapitalen - ikke har råd til å holde de unyttige, eller i alle fall lett erstattbare, under armene og bære utgiftene som følger av den "overdrevne" velferdspolitikken.

 

Slik har innvendingene og kritikken lydt. Og slik lyder den i dag.

 

For det er ingen vesentlig forskjell på motstanden før og nå. De som syns at utjamningen er gått for langt - og for fort - er som før ivrige etter å få en fot på bremsen. De vil bremse utviklingen og endre kursen. Fra solidaritet til individualitet. Og fra solidarisk fellesskap til rikere anledning til å mele sin egen kake.

 

De frister med "nye, friske ideer" som de vil prøve ut. For - som de sier - å gjøre samfunnet bedre for deg, vil de overføre ansvar og oppgaver fra fellesskapet til private "tjenesteytere", fjerne eller svekke "unødvendig dyre" opparbeidede sosiale rettigheter og bygge ned det offentlige helsestellet for å gi plass til fri konkurranse og privat initiativ. På fellesskapets bekostning. 

 

Men disse ideene er ikke nye. Det er den samme politikken som de reaksjonære kreftene i samfunnet har ønsket å føre hele vegen. Det er bare innpakningen som er ny. Det substansielle målet er - nå som før - at fellesskapets solidariske velferdsordninger skal erstattes av markedsbaserte løsninger. Den enkelte skal sørge for sin framtid ved å tegne forsikringer. Og kjøpe tjenester av private tilbydere. Slik man gjør det i USA - og andre land hvor offentlige, sosiale sikkerhetsnett betraktes som kommunisme. Ideene er altså ikke nye, men tvert i mot velprøvde. Så velprøvde og velkjente at sporene burde skremme.

 

Noen blir skremt. Eller i alle fall betenkte. Fagbevegelsen for eksempel. Som frykter at de blå skal komme til makta, flytte inn i regjeringskontorene og underminere de faglige rettighetene og velferdsordningene som er bygd opp. 

 

Fagbevegelsen er ikke blåøyd. Den ser rødt når den sosiale infrastrukturen trues og naive politikere vil underminere de søylene som den norske velferdsstaten hviler på. Om enkelte fagorganiserte lar seg dupere, kan ikke fagforbundene og LO holde seg passive når de ser at partiene på høyresiden slår seg sammen for å gå til stormløp mot medlemmenes interesser i arbeidslivet og i samfunnet forøvrig.

 

Derfor går LO til kamp. Valgkamp til fordel for det partiet og den regjeringskoalisjonen som best ivaretar den politikken fagbevegelsen ser seg og sine medlemmer tjent med. Hadde den ikke gjort det, hadde den sviktet sin oppgave.

 

Flere av rikingene her til lands yter økonomisk støtte til Høyre. Det gjør de for å ivareta sine interesser. 

 

LO yter økonomisk og praktisk støtte til Arbeiderpartiets valgkamp. Det gjør LO for å ivareta interessene til de fagorganiserte.

 

Både RIMI-Hagen og LO vet hvem som ivaretar deres respektive interesser best.

 

LO og Arbeiderpartiet er to alen av samme stykke. De er et slags politiske søsken. Selvfølgelig stiller LO opp ved Arbeiderpartiets side når den politiske kursen for framtiden skal avgjøres.

 

Det burde alle LOs 900 000 medlemmer gjøre også. Det er tross alt deres og deres barns framtid Arbeiderpartiet stiller til valg for.

 

Forhåpentlig vil flest mulig av dem forstå dette i tide før 9. september.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 


Om å velge politikk

Valgkampen er så smått i gang. Opposisjonen lover forandring og "nye, friske ideer".

 

Skal vi tro meningsmålingene, har mange slukt agnet. De blå og de lilla er store og ser ut til å bli enda større. De grønne og gule - altså Venstre og Kristelig Folkeparti - vaker riktignok rundt sperregrensen, men Erna trenger ikke dem hvis hun selv og Siv blir store nok. Og det ser det ut til at de kan bli.

 

Jens kjemper tappert for å bevare makten, men det ser ikke lyst ut akkurat nå. Han er en formidabel velgermagnet, men det meste tyder på at det er for langt fram. Selv om mange på valgets dag, skulle velge det sikre og trygge framfor "friske ideer" og eksperimenter med den norske velferdsmodellen, trenger han hjelp for å kunne holde Erna og Siv stangen.

 

Om Senterpartiet med Liv Signe i spissen og SV-høvding Audun blir store nok til å utgjøre en avgjørende forskjell, er høyst usikkert. Ja, akkurat nå ganske usannsynlig. SV og Senterpartiet lider av slitasjegikt. Og har mer enn nok med å lindre smertene i sine mødige partiledd.

 

Så det blir Jens og Arbeiderpartiet som må dra lasset.

 

De rødgrønne har styrt landet i 8 år. Og de har styrt godt. Trygt og godt uten vågale eksperimenter og uten å reversere den sosialdemokratiske velferdsmodellen. Fristelsene til å innføre karensdager og andre "nødvendige" kutt i velferdsgodene, har nok vært til stede, men regjeringen har holdt seg i skinnet. Den har valgt trygghet for de mange framfor nye "friske ideer" og privilegier for de få.

 

Mediene - framfor alt TV - bidrar til å primitivisere politikken. Partienenes frontfigurene og valget mellom personer blir på TV viktigere enn politikkens innhold. Jens eller Erna? spør kanalene.

 

Men det er ikke primært personer vi skal velge. Det er politikk! Politisk ideologi og praktisk-politiske løsninger på de utfordringene Norge står over for. Her hjemme og i forholdet til verden som omgir oss.

 

Det er sunt med forandring, mener noen. Nye fjes og nye løsninger. La oss forlate gamle, velkjente spor og prøve noe nytt. Nå bør nye krefter slippe til.

 

Slik tenker ikke ansvarlige mennesker. Verken i familien eller i rikspolitikken. De velger ikke det uprøvde og ukjente framfor det som har vist seg riktig og fornuftig, bare fordi de vil ha forandring. Forandring for forandringens skyld, er et vågespill vi ikke kan tillate oss i et problemfylt Europa som viser hva økonomisk liberalisme kan føre til.

 

Sosialistene, sier Fremskrittspartiet om de rødgrønne. Det er en arv fra Carl I. Hagen.

 

Men det er knapt noen sosialister på Stortinget. Til og med i SV skal man lete grundig for å finne en fullblods sosialist.

 

Erna og Siv er derfor ikke alternativer til sosialisme og en sosialistisk politikk. Derimot er de en trussel mot en sosialdemokratisk styrings- og velferdsmodell som setter hensynet til de svakeste og til helheten, framfor privilegier til dem som har mest. Sosialdemokrati er solidaritet i praksis. 

 

Det er denne politiske grunnverdien Erna og Siv vil utfordre. Ved å svekke offentlig styring og slippe til private som vil tjene penger på å utføre arbeidsoppgaver og tjenester som fellesskapet hittil har tatt seg av. Privat kapital skal inn i helsetjenestene og i samferdselssektoren.  Ikke fordi det offentlige ikke har nok penger, og ikke fordi kapitalinteressene vil yte samfunnet tjenester, men fordi private investorer skal få anledning til å tjene penger på deg og meg. Vi har vært klienter. Nå skal vi bli kunder. Hvis Erna og Siv får det som de vil. Og de rikeste blant oss skal få skattelettelser.

 

Vi har hatt det trygt og godt her i landet. Til nå. Hvilken politikk er best egnet til å ivareta våre interesser hvis problemene i Europa - og resten av verden - skulle nå oss? De rød-grønnes fellesskapsorienterte løsninger, eller Høyres og Fremskrittspartiets ønske om å svekke - og i noen tilfelle fjerne - de reguleringene og de felleskapsløsningene som sikrer likebehandling og fellesskapsbaserte solidariske sosial løsninger?

 

De som mener at vi trenger forandring for forandringens skyld, bør ta seg en titt på partienes programmer og se hva de "nye, friske ideene" reelt sett innebærer. Da blir de kanskje mindre lystne på politiske eksperimenter som skal gi nye fjes i regjeringskontorene.

 

Kay Olav Winther d.e.