Änglar - finns dom?

Jeg tror ikke på engler. De er fantasiprodukter.

 

Den menneskelige fantasi har sine begrensninger. Derfor er forestillingen om englene både naiv og naturstridig. Og hadde en allmektig Gud - som jeg heller ikke tror på - skapt engler, hadde de med all sannsynlighet vært mer funksjonsdyktige.

 

Likevel - altså på tross av at jeg finner forestillingen om engler både naiv og urealistisk - har jeg respekt for dem som både tror at det finnes engler, og at det går an å kommunisere med dem. Märtha for eksempel. Hun sier jo egentlig ikke noe annet enn det kirken har ment og forkynt til alle tider. Engler hører hjemme i den kristne mytologi. Og i Islam. Og i Jødedommen. M.a.o. i alle de tre åpenbaringsreligionene som henter sitt tankegods fra  folkereligiøse forestillinger med historiske røtter i Middelhavsregionen.

 

For meg er troen på engler altså tankespinn, men jeg forlanger ikke at noen skal være enig med meg. Det jeg forlanger, er å få ha min tro og å gi uttrykk for den.. For det å ikke tro er også en tro, som krever respekt og toleranse. Også en agnostiker eller ateist kan være på jakt etter større viten og dypere innsikt.

 

Ikke slik at jeg ikke vil ha motforestillinger. Jeg tåler både motargumenter og kritikk. Det jeg ikke tåler er at noen vil tvinge på meg en tro jeg ikke har, eller hindre meg i å si min mening om det andre tror på. Riktignok på en minst mulig støtende måte. For jeg har ikke noe ønske om å såre eller støte noen. Men skulle noen være spesielt sensibel, kan jeg ikke love at de ikke vil bli støtt på mansjetten - eller i dypet av sin religiøse sjel. Slik er det i et sekulært samfunn. Fri meningsutveksling må alle tåle uansett hvilke "sannheter" de mener å ha patent på.  

 

Også Märtha - og de kristne, muslimene, jødene og andre - må tåle at noen gir uttrykk for uenighet. Også på områder som er omfattet av fordommer og forbud.

 

Tro er et privat, religiøst anliggende. At Norge har en statsreligion er en anakronisme.

 

Toleranse er kultur. Toleranse er ikke å lukke øynene for ulikhetene, men å tåle avvikende meninger og motforestillinger. Toleransen er resiprok. Den går alle veger. Og den er viktigst når du liker den minst. Meninger og holdninger man er enig i, krever ingen toleranse. Det var vel Voltaire som sa: Jeg er dypt uenig i dine meninger, men vil dø for din rett til å gi uttrykk for dem. Det er toleranse.

 

Som for eksempel Märthas engler. Jeg tolererer og respekterer hennes tro og hennes skole. Samtidig tar jeg meg den frihet å kalle forestillingen om engler for tankespinn. Det må Märtha tolerere - uten å få lyst til å sende meg en fatwa på nakken. Og det klarer hun nok. Oppvokst som hun er i et pluralistisk, sekulært samfunn. 

Kay Olav Winther d.e.


Skal huseierne betale kaka?


Generell rentehøyning er et særdeles usosialt politisk tiltak. Spesielt hardt går det ut over dem som eier boligen de bor i.  Det kan nok være behov for å kjøle ned økonomien, men det må skje slik at man trekker inn kjøpekraft der den er for høy, ikke hos personer som allerede sliter med å klare utgiftene.


Har man høy lønn og minimal empati kan man selvfølgelig mene at familier med høy gjeld og liten betalingsevne kan takke seg selv. Slik er det selvfølgelig ikke. Den som bor i sentrale strøk kommer ikke utenom høye boutgifter. Og hvem er skyld i det? 


Først kjører myndighetene en lavrentepolitikk som får boligprisene til å skyte i været. Deretter setter de bremsene på og velter problemene over på hvermann som ikke har hatt mulighet til å følge med i lønnsgaloppen. For den som har millioner i lønn, og det er jo en del etter hvert, er ikke boligpriser på fra 3 til 7-8 millioner, eller høyere, avskrekkende. Men en vanlig husholdning som tjener 350.000 eller det dobbelte har ikke en betalingsevne som står i rimelig forhold til utgiftsøkningen. Og disse menneskene skal jo også bo. De kan ikke alle sammen flytte til utkantstrøk hvor utgiftene er lavere. 


"Flat" renteøkning uansett bivirkninger og hvem det går ut over, er ikke bare usosial. Det er uetisk! Man kan ikke endre reglene mens spillet er i gang. Høyrentepolitikk er tyveri fra dem som sitter hardest i det fra før.  Har man ikke råd, så får man unngå å skaffe stor gjeld, sier økonomene. De er et godt råd til dem som vurderer kjøp, men er kun blår i øynene  på dem som allerede bor i dyre boliger og ikke har utsikter til inntektsøkning. De har handlet på markedets vilkår. Hva skal de gjøre? 


Vi hadde en boligkrise på 80-tallet. Boutgiftene var høye, næringslivet stagnerte, mange ble arbeidsledige, måtte gå fra boligene sine, ble gjeldsslaver og fikk ødelagt livet. Den krisen kom ikke som en naturnødvendighet, men var menneskeskapt. Noen lot kynisk taperne betale for kaka.  Ønsker vi en reprise?


Ingen fare, sier ekspertene. Kredittilsynets leder, Bjørn Skogstad Aamo, er riktignok i en viss grad bekymret for husholdningenes gjeldssituasjon, men sier at selv om det skulle bli en korreksjon i boligmarkedet, er det lite sannsynlig med en omfattende krise. En utflating i boligprisene er sannsynlig, og et fall er en reell mulighet, sier han, men folk vil ikke miste jobben i store mengder, og han tror ikke på noen krise. Til det er norsk økonomi er for sterk, og de generelle utsiktene for norsk økonomi og sysselsetting er gode.

Det er godt å høre, men gjelder det uansett hva sentralbanksjefen måtte finne på? Uansett hva kommunene legger på av eiendomsskatt og avgifter? Og uavhengig av oljepriser? Og uten hensyn til internasjonale konjunkturer?  For dem som kommer ille ut, er det liten trøst at store mengder neppe vil miste jobben. Det er myndighetenes ansvar å sørge for at det ikke føres en politikk som  bringer noen uforskyldt ut i ulykke - verken på kort eller lang sikt.

Regjering og storting kan ikke fraskrive seg ansvaret for rentepolitikken. Sentralbanken er en del av staten. Ikke omvendt. Rentepolitikken må inngå som en integrert del av en samlet koordinert velferdspolitikk hvor næringshensyn bare er én side av saken. Det gjelder å være føre var. Å beklage når ulykken først er ute, er det liten hjelp i.


Kay Olav Winther d.e.         

Morgan

Så er det Morgan Andersens tur. Han er mistenkt for å ha forfalsket kontrakten mellom Sportsklubben Lyn og fotballspilleren John Obi Mikel. Politiet har valgt å tiltale ham.

 

Om Morgan har gjort noe ulovlig, vet jeg ikke. Det vet ikke media heller, men det hindrer ikke journalistene i å starte forfølgelsen og hetsen. Saken er slått stort opp. I radioens nyhetssendinger gjentas nyheten om tiltalen og spekulasjoner om konsekvensene, og journalistene forlanger å få vite om Morgan har FFK-ledelsens tillit. Når svaret er ja, spørres det om igjen og om igjen. Det er tydelig at journalisten ikke liker svaret. Han spør derfor om FFK har tillit til Morgan uansett hva han har gjort. Det er et tåpelig spørsmål, men hensikten helliger middelet.

 

Man aner at en del journalister savner action og mener at Morgan burde vært suspendert - eller kanskje sagt opp. I alle fall burde han søkt permisjon. Noen journalister er smartere enn andre. De spør fotballpresidenten om ikke dette er en meget uheldig sak for norsk fotball, og han lar seg lokke utpå. Joda, han finner det uheldig. Noe annet kan han knapt mene. Men er det Morgan som skader fotballen? Eller er det Obi Mikel eller agenten hans? Det gjenstår å se. En leder i Lyn må også være med. Han er dypt dypt skuffet. Han har åpenbart dømt Morgan allerede. Sannelig godt at ledelsen i FFk har holdt hodet kaldt. La oss håpe at det fortsetter.


Hva er så Morgan Andersen dømt for? Ingen ting. Hva har gjort ham fortjent til uthengning og forfølgelse i media og fordømmende uttalelser fra fotballedere og andre? Ingen ting - i alle fall ikke foreløpig.  Ingen er skyldig før dom har falt. Det er et godt juridisk prinsipp. Men ikke for media. En journalistisk regel er at man ikke skal sjekke i hjel en "god" sak. Det er en dårlig regel, men det hindrer ikke at mange ser ut til å legge den til grunn for sitt arbeid.


Det er i grunnen overraskende. Man skulle ikke tro at det å jakte i flokk og å eksellere i spekulasjoner ville gi kredit i mediamiljøet. Hvorfor er det så få som har mot til å tenke på egen hånd? Til å finne en personlig vri? Til å stille kritiske spørsmål til det de fleste tror og "vet"?  Til å stå fram og si: Nei, hør nå her. Er det virkelig sånn og slik, eller kan det faktsik være at ..." Når er det blitt dårlig journalistikk å belyse en sak fra flere sider?

Jeg vet, som sagt, ikke hva Morgan har gjort og ikke gjort. Jeg vet ikke hvor skyldig Tore Tønne var heller. Eller tidligere sentralbanksjef Torstein Moland som ble mobbet ut av embetet i 1995 . For ikke å snakke om foreldrene til lille Madeleine Mc Cann. Det jeg vet, er at det ville tjene media til ære om de ventet med å dømme folk til domstolene har gjort sitt.


Aviser, radio m.v. ville blitt mer troverdige, og dermed bedre, om de ikke ukritisk halset i hælene på hverandre, men roet ned, brukte hodet og drev kritisk, avklarende og opplysende jornalistikk. Kanskje kunne avisene til og med tjene på større saklighet i en tid hvor de taper terreng. De bør ikke bli mindre kritiske. Bare kritiske på en annen måte og i flere retninger. Det kunne  spare mange for å bli forfulgt, plaget - og kanskje ødelagt for livet - på sviktende grunnlag. Og det ville gi oss en langt bedre og mer seriøs presse.


Kay Olav Winther d.e.

Velgere til låns

 

Velgerne er troløse. I alle fall mange av dem. De skifter parti for et godt ord. Noen partiers velgere er mindre trofaste enn andre. De har ikke samme inngrodde partilojalitet som noen av oss er belemret med. Det har ikke alle partiledere og politiske kommentatorer forstått.

 

Etter EU-avstemningen i 1994 gjorde Senterpartiet et brakvalg. Da oppslutningen minsket dramatisk ved neste valg, ble lederen for partiet, Anne Enger Lahnstein, skuffet. Det burde hun ikke blitt. Hun burde vært forberedt på at situasjonen ville "normalisere" seg etter hvert som EU-avstemningen kom på avstand. Man trengte ikke være synsk for å forutsi at de velgerne hun hadde hatt til låns, ville søke til andre partier.

 

Denne gangen er det SV's tur. Ulvene har kastet seg over Bjørnøy og Djupedal - helt uten grunn. Tilbakegangen skyldes neppe personer, men slitasje. Som opposisjonsparti har SV kunnet mene frisk og freidig uten å la seg moderere av hva som er realistisk og mulig. I regjering må partiet ta ansvar. Samarbeid betyr å gi og ta. SV har som andre partier i posisjon måttet lære seg moderasjonens vanskelige kunst.

 

Man kan ikke både være i posisjon og opposisjon - samtidig; ikke både sitte i regjering og demonstrere mot regjeringen, eller demonstrativt hevde meninger på tvers av den politikken regjeringen fører. Det har ikke alle i SV forstått - eller akseptert. Det er trolig grunnen til at så mange vendte partiet ryggen ved valget.

 

Et parti som trolig har profitert på faneflukten fra SV, er Venstre. Sponheim brisker seg som om han skulle være valgets seierherre. Han bør roe seg ned. Venstre er og blir et miniparti med en "naturlig" oppslutning på fire prosent. De resterende to prosentene utgjøres av velgere han har til låns. Ved neste valg er de trolig borte igjen.

 

Noen ser de forholdene jeg her har pekt på, som svakhetstegn ved demokratiet. Partiene er bare ute etter makt, politikerne krangler eller gjør ikke jobben sin, og velgerne svikter.

 

Personlig ser jeg på fram- og tilbakegangen som tegn på at demokratiet fungerer. Velgerne sier sin mening ved å "svikte" partier som ikke lenger oppfyller deres forventninger. Det er slik det skal være. Det dreier seg ikke om Kristin, Helen eller Øystein - eller om Jens, Erna eller Siv for den saks skyld. Det dreier seg om politiske realiteter. Når velgerne ikke liker det de blir servert, går de et annet sted - og det gjør de rett i. Det kalles folkestyre, og det er det vi vil ha. Ikke sant?


 Kay Olav Winther d.e.

Ytringsfrihet


§ 100 i Grunnloven fastslår at "Ytringsfrihed bør finde Sted".I Norge skal "Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand" være "Enhver tilladte". Det skal i prinsippet ikke legges hindringer i vegen for "Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse". Myndighetene kan likevel sette grenser, men det kan "kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser". "Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder." "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale."

Reell ytringsfrihet forutsetter tilgang til de kanalene samfunnet har for meningsutveksling. Slik tilgang har allmennheten aldri hatt. Utgivere og redaktører av trykksaker, ledelsen i etermedia og arrangører av møter og andre muntlige fora har alltid bestemt hvem som skal komme til orde. Og hvem som skal nektes ytringsrett. Vi har altså hatt - og har for så vidt ennå - et meningsmonopol. Riksavisene slipper for eksempel i all hovedsak til de meningene de synes er fornuftige. Kriteriet er som regel at det er meninger de selv enige i. Internett bryter med dette meningsmonopolet. Hvem som helst kan opprette en blogg og gi uttrykk for sin mening. I denne bloggen vil jeg lufte mine meninger - om stort og smått. Alle som er enige, eller uenige, får plass til kommentarer. Også kommentarer jeg er rykende uenig i. Forutsetningen er at ytringene holdes innenfor de grensene lovverket til enhver tid setter.

Når jeg er uening, kommer jeg til å gi uttrykk for det, og må jeg fjerne innlegg som overskrider grensen for det tillatte, vil jeg så langt tiden strekker til, forklare hvorfor. Mange bloggsteder skjemmes av ureflekterte innlegg og rent tullprat - svært ofte fra anonyme bidragsytere. I samsvar med den grunnholdningen jeg har bekjent meg til ovenfor, vil jeg ikke uten videre fjerne slike innlegg, men jeg håper at de som ikke har annet enn tomsnakk, tull og skjellsord å bidra med, og som ikke tør signere på en måte som gjør det mulig å identifisere dem, vil finne andre fora. Anonyme innlegg blir ikke automatisk fjernet. Innlegg som lufter seriøse, reflekterte meninger er velkomne, men den som skriver her, bør ha mot til å stå for meningene sine. 

Velkommen til seriøs meningsutveksling.
                                                                       
Kay Olav Winther d.e. 

Velkommen til min blogg!


Dette er et nettsted for seriøs meningsutveksling om vesentlige emner innenfor forskjellige samfunnsområder.

Hvis du kjenner til lister over norske blogger hvor denne siden bør være oppført, håper jeg at du gir meg beskjed slik at jeg kan gjøre det nødvendige for å få bloggen registrert der.

Før gjerne adressen og lenke til siden opp på din blogg eller din nettside.

Husk å føre opp siden i oversikten over favorittene på din datamaskin.

Se også mine nettsider  http://home.online.no/~k-winth/index.cfm  hvor du finner opplysninger om meg, min slekt og mine aner samt stoff om Hafslund og Skjeberg m.m. i Østfold.

Kay Olav Winther d.e.