Nidkjærhet

Biskop Kvarme og jeg er heldige. Vi er heteroseksuelle. Dermed er vi spart for en masse fortredeligheter.

 

Slike som for eksempel de som elsker en person av samme kjønn, blir utsatt for. Homoseksuelle har det ikke lett. Skjønt, i Norge har de det mye bedre enn mange andre steder. Men det skyldes ikke kirken.

 

Folk flest ser ut til å ha fått øyene opp. Ikke slik at all kritikk og diskriminering i det brede lag av folket er borte, men det er blitt bedre. Mye bedre.

 

Da jeg var gutt for en ca 60 år siden, var det folkesport å plage en homoseksuell mann i nabolaget. Han drev en liten blomsterbutikk, og ble plaget både hjemme og på jobben. De tøffeste gjorde seg et ærend i butikken. Først lot de som om de var interessert i sex, deretter gav de "den lille grisen" inn etter noter.

 

Tøffe gutter. Som høstet anerkjennelse både fra voksne og barn. For homofili - vi brukte et noe mindre dannet uttrykk - var noe griseri som vi alle tok avstand fra, og det kunne den vesle, "damete" fyren godt få vite.

 

Og hvem vet, tenkte de voksne. Kanskje var han, og hans like, en fare for unge gutter. Hvem kunne vite hva de ville finne på for å tilfredsstille sine perverse lyster. Altså var det best at man av å til sa tydelig i fra at de var under oppsikt, at man viste hvem og hva de var, og at de bare ikke måtte prøve seg.

 

I dag er kunnskapen og toleransen jevnt over større. Men ikke i kirken. Eller rettere sagt: Ikke høyest oppe i kirkens hierarki. Der har det skjedd lite.

 

Nylig demonstrerte biskop Kvarme nok en gang hvor lite kirken kan og forstår. Hvordan den når det gjelder kjærlighet og nestekjærlighet, står på stedet hvil på et fortidig utviklingsstadium, og ikke makter å ta inn over seg, internalisere og implementere ny erkjennelse.

 

Kirken er i mot at homoseksuelle "lever ut" sin seksualitet. Den foretrekker at de som føler seg tiltrukket av - eller elsker - en av samme kjønn, skal være seksuelt avholdne og fornekte sin kjærlighet.

 

Indirekte støtter dermed kirken promiskuitet. For seksualdriften er ikke i alle situasjoner styrt av intellektet eller kirkens fordømmelse. Løse forbindelser blir lett resultatet for den som følger kirkens påbud om ikke å gå inn i forpliktende samlivsforhold som samboerskap eller ekteskap.

 

Man skulle tro at kirken - og nettopp kirken! - ville se fordelene ved at personer som ønsker å leve sammen, ordner sitt mellomhavende formelt. Og at den med åpen favn ville ta i mot dem som ber om kirkens velsignelse. Ja, at den sjenerøst ville åpne kirkens dører for enhver som deler dens tro, eller søker den guddommen som kirken er den jordiske representanten for.

 

Men paradoksalt nok stenger kirken dørene. I bokstavelig forstand. Kirkerommet må ikke besudles av at homoseksuelle blir velsignet der. Biskopen i Oslo vil derfor ha dørene mellom våpenhuset og kirkerommet stengt hvis homoseksuelle par velsignes under kirkens tak.

 

Justisministeren har reagert verbalt på biskopens holdning og framtreden. Han mener at den klerikale lederen med sin holdning og handling hetser homofile og skaper grobunn for hatvold.

 

VG liker ikke Storbergets utspill. På lederplass skriver avisen at biskopens 2eneste brøde er å gjøre det han er satt til".

 

Biskop Kvarme har framstått som en spesielt nidkjær vokter ved kirkens dør. At hans nidkjærhet og måten han skjøtter sin oppgave på, skaper sorg og engstelse og oppleves som nedverdigende av dem som rammes av hans biskoppelige bannbulle, burde bekymre ham. Som biskop - og som medmenneske. Først og fremst som medmenneske.

 

Vi er enige med Dagbladet som både gav plass til justisministerens kritikk, og forsvarte ham på lederplass 17. september. Religiøse ledere må finne seg i å bli kritisert. Jo mer følelsesladd sak, desto sterkere kritikk.

 

Biskopens holdning er ikke uavhengig av tid og sted, og han representerer ikke evige sannheter. Kristendommens holdning til homofili er bestemt av det stedet hvor denne religionen oppstod, og den tiden den ble utviklet i. Hvor kultur- og regionbetinget den homofobe holdningen er, ser man ved å kaste et blikk på islam og jødedommen.

 

Når skal den norske kirken ta konsekvensen av at den er et trosfelleskap for mennesker som lever på 2000-tallet i en vestlig sivilisasjon og ikke fortsatt befinner seg i Jødeland ved begynnelsen av vanlig tidsregning?

 

Kristendommen er under press fra andre religioner og fra ekspanderende verdslige kulturer. Med de holdningene den norske kirken og biskop Kvarme har, kan kirken - og kristendommen - komme til å bli stående igjen på perrongen når toget går. At den står sammen med andre religioner, er en mager trøst.

Kay Olav Winther d.e.
     


Kort sagt: Tankeløst av sentralbanken

Vi har flere ganger kritisert rentepolitikken. Og det forholdet at staten ikke har en egen låneordning for boliger - altså en husbank.
Nå ser det ut til at de  store interesseorganisasjonene, en del toneangivende samfunnsvitere og betydningsfulle medieaktører er i ferd med å våkne.
Det er ikke for tidlig.
I dag viser Dagsavisen på lederplass at den også har fått opp øynene.
I uvanlig friske ordelag skriver den at sentralbanken "sitter på sin brede bak"  og venter på at "det økonomiske uværet skal gå over" .
"Hadde det vært noe politisk tak i sentralbanksjefen og hans folk ville de ha satt ned renta for på den måten å dempe (lederskribenten mener nok
demme
) opp for de uheldige virkningene av krisen på norsk økonomi."
"Etter vår mening bør regjeringen gi Norges Bank en ny renteforskrift som bringer pengepolitikk mer på linje med de målene regjeringen har for sin økonomiske politikk,"  skriver  Dagsavisens lederskribent.
Så sant, så sant. Det er som vi skulle ha skrevet det selv. Og det har vi da også.

Nabobråk som underholdning

Nabohistorier er fine å kose seg med. Og til å øke salget med. For avisene og etermediene. Helst bør historiene være så groteske som mulig. Eller latterlige.

Noen aviser mener at vanskelige naboforhold er til å le av. Holdningen er så dum at den er til å gråte av. 

Anstrengte naboforhold er ikke underholdning. De er dypt tragiske for dem som er involvert eller berørt og reduserer livskvaliteten for folk som uforskyldt har fått plagsomme naboer. 

Som for eksempel ikke tar hensyn. Men turer fram med sitt, og kanskje ser på det å ta hensyn som tegn på svakhet. Eller sosial underlegenhet. Eller rett og slett ikke har empati nok til å forstå hvor plagsom deres atferd er. 

For ikke å snakke om dem som er fulle av faen, og synes at naboen kan ha det så godt og fortjener ubehagelighetene, og som derfor forsøker å gjøre naboens tilværelse så lite hyggelig som mulig. Slike folk fins. Sosiale analfabeter som burde bodd for seg sjøl langt ute i skogen hvor de kunne spille høy musikk for åpne vinduer til alle døgnets tider, sette fra seg bilen med stereoanlegget på full guffe, og slippe ut hunden uten hensyn til naboer og til ungene i nabolaget. Eller kjøre rally på øde veger og stier i stedet for i boliggatene. 

Alvoret i slike forhold, er det ikke alle medier som skjønner. Nettavisen for eksempel. I sommer gjorde den seg morsom ved å henge ut en bergenser som angivelig skal ha varslet sine naboer om rettslige tiltak som reaksjon på deres hensynsløse atferd, men ble møtt med latter. Episoden skal visstnok ha funnet sted på Nordnes i Bergen i våres. Et vorspiel i en av leilighetene plaget en nabo som banket på og leverte en naboklage. Antakelig med god grunn. Og basert på erfaring. Men Nettavisen finner klagen latterlig, og kan fortelle at klagen på tre A4-sider var en "henstilling om overholding av lover og forskrifter" og "varsel om rettslige tiltak".

Og Preben Hansen er av samme oppfatning. Han er venn av den hensynsløse bråkmakeren som mottok besværingen fra den plagede naboen. "Klagen er, dønn seriøs og mange vil nok synes den er ustyrtelig morsom", sier Preben lattermild til Nettavisen. "Denne klagen er helt fantastisk. Det må være tidenes naboklage," mener han og forteller at klagen er blitt videresendt på e-post i nabolaget, og at den har framkalt mye latter.

Om Preben finnes, vet jeg ikke. Hele saken kan godt være en køpenickiade, men Nettavisen serverte den for god fisk. Og er tydelig på urostifternes, bråkmakernes og plageåndenes side. Uten forståelse for folk som bor i "dårlig isolerte bergenske bygårder" - eller under tilsvarende forhold andre steder - og som derfor ønsker at naboene skal "skru bassen på stereoanlegget ned en kvart omdreining, og siden aldri røre den". 


Om Preben og kameraten finnes, er heller ikke viktig. Det viktige og nedslående er at Nettavisen - og også andre medier, men i dette tilfellet altså Nettavisen - bagatelliserer betydning av at folk bør ha rett til å leve uforstyrret i sine hjem, og gjør høy musikk og annet bråk til noe kvikt og morsomt som folk bør vise overbærenhet med og finne seg i. Og at de skaper et inntrykk av at de som er plaget - og har mot til å si i fra - er komiske og ikke bør tas alvorlig. At klageren faktisk er den egentlige bråkmakeren.

 

Sånn er det selvfølgelig ikke. Det vet de fleste av oss. Men de få som ikke vet dette - eller ikke vil vite dette - men ønsker å ture hensynsløst fram, får Nettavisens tilslutning til at det er i orden. At de har rett. Bråk må folk finne seg i. Bare tullebukkene klager.


For å få mest mulig ut av saken, fulgte Nettavisen opp. I verste tabloidstil. Folk ble oppfordret til å sende inn historier om nabobråk.  Bråk er underholdning. For enkelte medier.

Som nettsteder flest gir Nettavisen leserne anledning til å kommentere saken. Karsten S. skriver: "Det er litt synd at man ler av klager, uansett hvor tåpelig ordlyden i klagen er. Det skal nok mye støy til for at en nabo klager skriftlig på denne måten. Samtidig tåler klageren litt for lite. Det er nok en eldre person som har opplevd mye støy opp gjennom åra. Vedkommende burde nok ha flyttet forlengst."
 

Ikke sant? Den som blir plaget, bør flytte mens plagerne kan drive på.

 

Mye tyder på at vi er i ferd med å få et samfunn hvor dette forkrøplete synet på rett og rettferdighet er det rådende. Og enkelte medier - i dette tilfellet Nettavisen - bidrar så godt de kan. Og politiske partier som jeg ikke vil nevne ved navn, kan rolig høste fruktene.

 

Går det an å drive mer primitiv journalistikk?


Kay Olav Winther d.e.

Syke kvinner

Kvinner blir syke av å bekymre seg for menn. For menn tar ikke ansvar for egen helse. Det bekymrer konene og samboerne deres. I tillegg til å ha ansvar for barna og seg selv, føler de at de også må ta ansvaret for mannen i huset, og når han er gjenstridig eller likeglad og ikke vil gå til legen for å sjekke at alt står bra til, blir kvinnen syk av engstelse.

 

Kvinner er altså ansvarsbevisste. Menn er sløve, likeglade - og direkte ansvarsløse.

 

Hvis vi skal tro forskningen. Men det skal vi ikke! For som man roper i skogen, får man svar.

 

Å stemple gruppen menn som forvokste barn som kvinnen engster seg syk for, og må ta hånd om, er selvfølgelig en utillatelig forenkling. Det er en banalisering ikke bare av helsedebatten, men også av samtalen om forholdet mellom kjønnene. Enhver som drøfter problemene på et så åpenbart forvridd grunnlag, og kommer til så forenklede og gale konklusjoner, har diskvalifisert seg selv som forsker. Eller kommentator.

 

Noen menn kvier seg for å gå til lege. Enkelte p.g.a. av engstelse for hva de kan komme til å få vite, andre som følge av sløvhet og likegyldighet, men disse er ikke representative for gruppen menn - som er like sammensatt og mangfoldig som enhver annen befolkningsgruppe.

 

Jeg kjenner menn i alle aldre. Noen er forutseende og oppsøker gjerne lege en gang for mye enn for lite. Selv er jeg også slik, og det har betalt seg - både i form av tidlig behandling av kretsløpsproblemer og kreft.

 

Andre er engstelige, og vil helst ikke vite. Som i mange andre av livets situasjoner, tror de - eller håper de på - at problemene blir mindre, og kanskje til og med forsvinner, hvis man bare ikke roter for mye med dem. Lukker man øynene og nekter å se, så er problemene borte

 

Mange menn er slik. Og mange kvinner! Dette er ingen kjønnsbetinget egenskap. Den fordeler seg normalt i befolkningen. Det kan enhver våken og bevisst observasjon bekrefte.

 

Forskning på livstruende sykdommer er viktig. Kreft er en snikende, og i mange tilfelle livsfarlig, sykdom som vi må vite mer om. Forskning er derfor prisverdig, og forskningspriser til forskere som øker vår innsikt i og kunnskap om de forskjellige aspektene ved kreftsykdom, bidrar forhåpentlig til ny og økt viten. Og til at befolkningen blir klar over hvor viktig det er at sykdommen tas under behandling så raskt som over hodet mulig.

 

Men det er forfeilet å gjøre det hele til en kjønnskamp.

 

I Dagbladet for 17. september bekrefter kommentator Trude Ringheim, hvordan forskningsdata kan misforstås og forvrenges, hvis man fokuserer på kjønn i stedet for kreft. I en artikkel hun har kalt "Hjelpeløse mann", skriver hun at en navngitt mann reagerte  "som menn flest" da han drev kone og familie til fortvilelse fordi han ikke ville gå til legen for å få konstatert om han hadde prostatakreft. Allerede der er hun på ville veger.

 

Men hun gjør raskt vondt verre.

 

Hun konstaterer at prostatakreft er en vanlig "gammelmannssykdom", men at den er tabubelagt. For "mannfolkene har en magisk evne til å fortrenge mye (også samlivsproblemer) og håpe at det går over". Så "stakkars mannfolk, hva er det med dere?" spør hun. Retorisk. For hun har selv svaret. Vi er hjelpeløse.

 

Ekstra vann på den feministiske mølla får hun av at Prostatakreftforeningen har valgt appellen "Pass på mannen din" som slagord for en aksjon som har til formål å bekjempe "mannekreften".

 

Slagordet, og oppfordringen til kvinnen om å ta ansvar for mannens eventuelle sykdom, er ikke av de glupeste påfunn jeg har sett. Men å tolke dem som et bevis på at mannen helsemessig er et barn som ikke kan ta ansvar for seg selv, men er avhengig av "kvinners tradisjonelle omsorgsrolle", er en grov feministisk overdrivelse.

 

At kvinner viser omsorg for mannen, er ikke mer kjønnsdiskriminerende - eller ansvarsfritakende - enn at mannen mener at kvinnen bør gå til mammografi, til underlivsundersøkelser - eller få undersøkt eventuelle følger av røyking. Det dreier seg ikke om å overta ansvar, men om å dele. Å dele ansvaret for hverandre. Om å dele bekymringer, og føle omsorg.

 

Men for Trude Ringheim - og andre som leser enhver tekst, og tolker ethvert forskningsresultat, som en bekreftelse på sine kjønnsfikserte fordommer - eksisterer ingen felles omsorg. Hun ser bare kamp og konkurranse, der vi andre ser kjærlighet og gjensidig ansvar.

 

For henne er bildet slik: "For konene blir helseansvaret stort. Kvinner skal passe på barns helse, på gamle foreldres, mannens og egen helse. Ikke rart at det går på helsa løs."

 

For henne er hjemmet m.a.o. en kampplass. Hvor kvinnen er åpen, kommuniserende og drar omsorg, mens mannen er hjelpeløs, likeglad og taus der han sitter i godstolen mens hun må ta ansvar for alt og alle.

 

Og ekstra taus blir mannen når problemene er sentrert om underlivet. For det er "knyttet til identitet, og ikke minst for menn". Derfor vil menn heller snakke om sine "gamle idrettsskader", hevder Trude Ringheim. På framtredende, redaksjonell kommentarplass i Dagbladet.

 

Den slags fordommer og kjønnsbetingede myter, går sikkert hjem i enkelte miljøer. Men det store flertall kunne nok i stedet ønske seg en bedre ballansert framstilling av et alvorlig helseproblem. Hvis Dagbladet ikke er i stand til å reflektere rasjonelt over seriøse temaer, ser det ikke bra ut for avisens framtid.

 

Trude Ringheims artikkel den 17. ds. var en intellektuell flopp.


Kay Olav Winther d.e.     

Lurt igjen

Privatisering er dyrt. Både for samfunnet og den enkelte.

 

Privatisering av elektrisitetsforsyningen skulle for eksempel gi billigere strøm. Åpen og fri konkurranse ville gjøre det nødvendig for leverandørene å senke prisene. Det ville forbrukerne tjene på.

 

Påstod de liberalistiske markedsfilosofene og etterplaprerne i de konservative og populistiske partiene.

 

Nå ble ikke strømmen billigere. I alle fall ikke med en gang. Men det skyldtes været. For eksempel regnet det for lite, eller snøen ble liggende i fjellet og smeltet ikke. I alle fall ikke når den burde. Derfor gikk ikke prisene ned. Sa liberalistene og de som tjente penger på forholdene.

 

Senere gikk prisene heller ikke ned. Men da hadde produsentene og leverandørene andre ting å skylle på. Dessuten var argumentet at privatisering ville senke prisene, begynt å komme på avstand. Mediene var ikke så opptatt av hva som engang var blitt sagt, men konsentrerte seg heller om dagen i dag og utsiktene framover.

 

Og folk? De knurret og betalte. Hva skulle de ellers gjøre? Skifte leverandør? Inngå langsiktige leveringsavtaler? Alt ble prøvd, men like dyrt ble det.

 

Eller nei. Det ble faktisk dyrere. Regnet bøttet ned, og snøen smeltet som den skulle. Magasinene var fulle. Men prisene steg.

 

Men det skyldtes ikke grådighet hos norske produsenter og leverandører, dvs. hos dem som hadde forespeilet at strømmen skulle bli billigere bare de private fikk overta, og konkurransen fikk regulere markedet og bestemme prisene.

 

Nei. Årsaken var å finne på det internasjonale markedet. At strømmen har vært svinedyr i deler av Europa, mens vi nordmenn har fråtset i billig strøm og sløst med de hvite kull, er en kjent sak.

 

Men nå er det jo en gang sånn at vi lever i en og samme verden. Alle sammen. Vi kan ikke isolere oss her oppe i vår vesle avkrok. Vi tilhører samme marked og er underlagt de samme markedskreftene, så derfor vil de norske prisene måtte tilpasse seg prisnivået ute i Europa. For det er jo noe enhver må skjønne, at norsk strøm må selges der hvor de som eier den, kan få mest for den. Og det er ute i Europa, der kostnadene ved å produsere elektrisitet er høye og metodene forurensende. Og da blir det ingen billig strøm igjen til oss. Skulle det være så vanskelig å forstå? Business er business. Ikke sant?

 

Glemt er argumentene - for ikke å si løftene - om at privatisering og konkurranse skulle gi lavere priser. Nå gir konkurransen plutselig dyrere strøm. Men det er da helt logisk? Ingen har vel vært så naive at de har forestilt seg noe annet?

 

For noen dager siden åpnet produsentene og strømselgerne en kabel til Europa. Ikke for å importere billigere strøm til Norge, men for å få solgt enda mer av vår strøm i utlandet. Til høyest mulig priser.

Kabelen kalles NorNed, og det er ikke noe dårlig navn, for selv om det betyr Norge-Nederland, minner det oss om at det går nord og ned med oss når strømmen vår sendes til kontinentet.

 

For det vil vel gi enda høyere strømpriser i Norge?

 

Selvfølgelig. Men kraftprodusentene trekker på det og sier: Nei, egentlig ikke dyrere, men mer stabile. Mer stabile priser vil det bli.

 

Og det er nok riktig, men det de glemmer å fortelle oss, er at prisene vil bli mer stabile på et høyere nivå. På et betydelig høyere, kontinentalt, ikke-norsk nivå. Strømmen vil rett og slett bli enda dyrere enn den allerede er blitt. Slik det alltid skjer når markedet bestemmer. For markedet, hvem er det? Jo, det er kapitalinteressene. De som vil tjene penger. På deg og meg. De gir ikke ved dørene. De tar det de kan få. Og selger til høystbydende.

 

Og neste gang de vil skaffe seg herredømme over noen av fellesskapets ressurser, vil de på ny hevde at Ola og Kari Nordmann vil tjene på det. For da regner de med at vi har glømt at de lurte oss forrige gang. Og vi har vel tillit til markedet? Eller er vi av dem som fortsatt henger fast i de sidrompa, sosialdemokratiske vrangforestillingene at offentlig kontroll over produksjonsmidler og salgsapparat gir befolkningen større trygghet og sosiale og økonomiske fordeler?

 

Nei, så sidrompa er vi ikke. Så vinner de på ny fram og sikrer seg de gullkantede obligasjonene, mens vi - de private forbrukerne - sitter igjen med regninga. Og Svarte-Per. Nok en gang.

 

Lurt igjen!

 

Og likevel vil noen stemme på Siv Jensen og Erna Solberg.


Kay Olav Winther d.e.

Sjokk

Bergensavisen oppdaget i forrige måned noe som vi alminnelige avislesere har vist lenge: Avisene har mistet sansen for språklige proporsjoner.

 

Undersøkelser som Bergensavisen foretok, viser at avisene bruker ordet sjokk i tide og utide. Misbruket viser en klart stigende tendens. VG er verst inneværende år, men hold på hatten: Det siste tiåret er Aftenposten den avisa som har vært mest sjokkert.

 

De språklige overdrivelsene er forresten ikke begrenset til avisene. Etermediene er like ille. Det kan enhver konstatere. Både lederne av nyhetsprogrammene og programlederne i debatt- og samtaleprogrammene bruker ord og begreper som det ikke er saklig dekning for.

 

Dette er ikke primært en sak om språk, men om medienes oppgave som opinionsdannere og formidlere.

 

At mediene bidrar til at det går inflasjon i språket, til at saker får gale proporsjoner og til en fordreining av nyhetsbildet, er en alvorlig sak fordi det påvirker samfunnets virkelighetsoppfatning og den informasjonen befolkningen mottar. Feil eller misvisende informasjon og fordreining av perspektivet avgjør hva folk mener å vite om det som foregår i samfunnet, og i neste omgang hvilke politiske løsninger de velger.

 

Når for eksempel politisk uenighet omtales som noe suspekt, og diskusjon og debatt karakteriseres som krangel, trette eller bikkjeslagsmål, gir det signaler til allmennheten om at politikk er en lite seriøs aktivitet.

 

Men politisk meningsutveksling er ikke kjegling eller krangel, men en nødvendig del av avklaringene i et samfunn som ikke bare tillater uenighet, men er avhengig av at meninger brytes, og at ny erkjennelse nås gjennom åpen diskusjon.

 

Politikerforakt er ofte ikke resultat av det politikerne gjør - eller ikke gjør - men av måten mediene framstiller politikken og politikerne på.

 

Det er et ubestridelig faktum at ikke bare de mest solgte avisene, men også TV og radio, har et ubehagelig lavt presisjons- og refleksjonsnivå. Om det skyldes rekrutteringspolitikken, mangelfull utdanning og opplæring i samfunnskunnskap eller utilstrekkelig skolering i journalistiske virkemidler som grammatikk og lingvistikk, er usikkert. Enkelte ganger er journalistikken så bristfeldig at man sitter igjen med inntrykk av at utdanningen må ha avgjørende mangler på alle disse områdene. Når journalistene tydelig mangler begreper og ord for de temaene de skal bidra til å behandle, og mangler evne til å avstemme ordbruk og øvrige språklige virkemidler til tema og situasjon, blir den offentlige samtalen banalisert. Enkle virkemidler avføder enkle forestillinger og oppfatninger.

 

Den i alminnelighet fraværende evnen til å avpasse virkemidlene, deriblant språket, etter forholdene, er en avgjort mangel ved de journalistiske forutsetningene. Enda verre blir det når man foruroligende ofte får inntrykk av at manglene i fagmiljøet oppfattes som spesielt attråverdige egenskaper. At overdrivelser, feil ordbruk, feil fokus, mangel på nyanser og direkte uvitenhet forveksles med friskhet, pågåenhet, ureddhet og evne til å snakke rett fra levra.

 

Hvis man krever at mediene skal ta samfunnsansvar, får man raskt til svar at det ikke er deres oppgave. Den fjerde statsmakt skal ikke være samfunnsbyggende, men kritisk korrigerende. Om nødvendig hensynsløs i sitt arbeid med å avsløre urett og maktmisbruk

 

Den oppfatningen at det er en motsetning mellom kritisk journalistikk og et samfunnsbyggende siktemål, er så ubredt at det ikke kan bero på tilfeldige personfeil, men må dreie seg om en dyptgående systemsvikt.  

 

Og da må man igjen spørre om det skyldes mangler ved den journalistiske basisopplæringen. Leverer journalistutdanningen ansvarsbevisste samfunnsindivider som kan bidra til å høyne befolkningens informasjons- og refleksjonsnivå, eller produserer den bråkjekke, selvtilfredse personer uten evne til å se journalistgjerningen som en integrert del av samfunnets virksomhet? Personer med mangelfulle forutsetninger for å bruke de journalistiske virkemidlene på en måte som samsvarer med avanserte faglige krav, formidleransvar og personlig integritet?

 

Pressens svar på slike utfordringer er alltid de samme. Den vil ikke være "mikrofonstativ". Den vil ikke stille opp som tjener for dem som ferdes i maktens korridorer. Pressen skal være fri og uavhengig. Uten lojalitetsbånd. Den skal slå i alle retninger.

 

Uavhengige, frittalende medier er en forutsetning for et åpent, demokratisk samfunn. Det dreier seg ikke om å kneble pressen, eller om å fortelle den hva den skal mene. Eller hva den ikke skal mene.

 

Det dreier seg om å kreve at de som utgjør "pressen" - i praksis vil det si alle slags meningsbærere i alle slags medier - lærer å beherske sitt metier og har et overordnet, ideelt mål for sin virksomhet. At de lærer seg håndverket, og anlegger et samfunnsperspektiv på journalistgjerningen. Journalistikk er ikke å stable ord. Journalistikk er å utøve den "myndigheten" den fjerde statsmakt har, med utgangspunkt i kunnskap, klokskap og innsikt i samsvar med den overordnede samfunnsoppgaven som er pressens genuine raison d'être.

 

En slik presse ville ikke bedrive ord. Den ville ikke fortegne virkeligheten med overdrivelser og inflasjonsdrivende ekvilibristikk. Den ville ikke ofre sin informasjonsoppgave for billige effekter, men utøve sin kritiske, korrigerende gjerning med ett siktemål: Å bidra til et bedre samfunn.

 

En slik presse - dvs. slike medier - ville ikke ha behov for, eller plass til, sjokkoppslag og andre markskrikerske effekter. Den ville holde orden på ordenes valør, som generalsekretæren i Norsk presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttrykker det.

 

Nøkterne, informerte og informerende norske medier, ville bidra til å heve det intellektuelle og kulturelle nivået i befolkningen og til å øke den kunnskapskapitalen som skal hjelpe oss og våre etterkommere til å finne svarene på framtidens utfordringer.

 

Men det er kanskje for mye krevd av norske medier?


Kay Olav Winther d.e.

Norge har ingen ting i fotball-VM å gjøre

Om Norge ikke kvalifiserer seg til VM i fotball, er det ingen katastrofe. Det vil tvert i mot spare oss for forsmedeligheter for åpen scene.

 

Slik det framstår i dag, er det norske landslaget så dårlig at vi med 99 prosent sikkerhet vil bli sendt ut av VM med halen mellom beina så å si før moroa har begynt.

 

Hvorfor det er slik, er vanskelig å forstå.

 

Norge har flere klassespillere som fra tid til annen spiller fremragende fotball på klubblag i inn- og utland. Men på landslaget yter de under pari.

 

Det fins en barnelek som heter Frys. Den går ut på at man skal bli stående urørlig i den posisjonen man har, når ordren kommer.

 

Når de norske angriperne nærmer seg motstanderens mål, ser det ut som om de leker Frys. De blir stillestående, møter ikke ballen, spiller seg ikke fri, lar seg lure i offside - og scorer ikke.

 

Et og annet unntak fins, selvfølgelig. Som når Steffen Iversen leser spillet, skjønner hvor ballen vil komme, løper igjennom, får ballen akkurat der han har tenkt - og scorer. Det er fin fotball, som vi altfor sjelden ser. Det blir for sporadisk. Og tilfeldig.

 

I fotball er det målene som teller. Bare det. Det gis ikke stilkarakterer, og når man taper kamp etter kamp, eller spiller uavgjort mot lag som man "på papiret" burde slå med både to og tre mål, så skyldes det ikke tilfeldigheter. Og ikke uflaks.

 

Det skyldes rett og slett manglende dyktighet - i angrep og forsvar. Det skyldes personlige feil og systemfeil. Derfor har ikke Norge noe i VM å gjøre.

 

Island spilte ingen god kamp mot Norge. De skapte få sjanser, men de lagde to mål. Delvis som følge av individuell dyktighet, og delvis p.g.a. norske tabber.

 

Hvordan en landslagskeeper kan stille seg slik at han ikke ser ballen før det er for sent, er ufattelig. Dette er noe som unggutter som står i mål, lærer på løkka, men Rune Almenning Jarstein har øyensynlig ikke plukket opp en så grunnleggende kunnskap.

 

Island kunne ha vunnet, skriver deler av pressen og sikter til at kanonskuddet fra Veigar Pall Gunnarsson, som gikk i stolpen og ut, kunne gått inn.

 

Ja, Island kunne ha vunnet. Hadde den islandske treneren sluppet Pall Gunnarsson innpå tidligere, hadde Island med all sannsynlighet kunne ta med seg tre poeng hjem. Det var heldig for Åge Hareide at han ikke var alene om å gjøre strategiske feil.

 

For bommerter gjorde han. Alvorlige bommerter. Å svekke laget på stillingen 2-1 var fullstendig hodeløst. Skal man gi backbencherne sjansen, må man vente til situasjonen er avklart. Man gambler ikke i en VM-kvalifisering. Utskiftingen av John Carew var en alvorlig feilvurdering.

 

Er det den mangelen på fasthet, konsentrasjon og konsekvensanalyse som byttene avslørte, som er årsak til spillernes forknytthet og til at laget så raskt rakner i sømmene? Er den mentale opprustningen for dårlig?

 

Går spillerne på banen som nervebunter preget av usikkerhet og manglende tillit og selvtillit? Så ivrige etter å prestere at de glemmer det de kan? Er det for liten plass for spilleglede og improvisasjon? For liten plass til å møte utfordringer og situasjoner som oppstår, med egne vurderinger og de tiltak som den enkelte spiller forstår er nødvendig her og nå?

 

Jeg vet ikke hva som foregår i de lukkede rom, men jeg ser hvilke praktiske og taktiske utslag forberedelsene får på banen. Jeg ser spillere som i kamp etter kamp skuffer publikum og seg selv, og et landslag som bare tidvis er morsomt å se på, og som altfor sjelden spiller som et samspilt lag med én felles målsetting: Å putte ballen flest mulig ganger i nota bak motstanderens keeper, og å holde rent i eget bur. Jeg ser framspill etter framspill som renner ut i ingen ting.

 

Det er noe hjelpeløst over landslaget. Hvorfor når ikke spillerne opp til det nivået de vanligvis holder?

 

Er det trenerens skyld?

 

Åge Hareide mestrer nok det fotballfaglige, men kan han også få mennesker til å trekke sammen og yte optimalt når det gjelder som mest? Inngir han den trygghet og tillit som skal til for å skape vinnere? Den appell og autoritet som er nødvendig for å folk til å yte over evne?

 

Hittil har han ikke overbevist oss om det. Han har skapt et landslag som leverer middelmådige prestasjoner.

 

Så derfor er dessverre konklusjonen klar allerede nå: Selv om vi ved hjelp av skjebnens luner skulle klare å komme oss til VM, har vi ikke noe der å gjøre.

 

Det er like godt at vi ikke kommer videre. Det vil spare oss for ytterligere ydmykelser.


Kay Olav Winther d.e.
 

Om å ikke se skogen for bare trær

Det finnes mennesker i verden som har behov for beskyttelse. Slike mennesker bør fredelige, velstående land hjelpe.

 

Norge er et fredelig og velstående land. Derfor må vi hjelpe mennesker i nød. På lik linje med det andre land "som det er naturlig å sammenlikne oss med", gjør.

 

Det kan gi større innsig av asylsøkere enn mange av oss liker. Det får vi finne oss i, og bruke av vår rikdom for å gi dem som har behov for tilflukt her, den hjelpen de trenger.

 

Men det foregår også en migrasjon i verden. Ikke alle "asylsøkere" er asylsøkere. Folk flytter på seg og søker lykken i land som har høy levestandard og gode og velfungerende hjelpeordninger. For eksempel  Norge.

 

Eller spesielt  Norge. Mens strømmen av asylsøkere til flere andre vestlige land - for eksempel våre nordiske naboer - er blitt mindre, er tallet på personer som ønsker å komme til Norge, økt til dels kraftig.

 

Det skyldes neppe at vi er bedre enn andre, men mer trolig at vi er mindre restriktive, og at sjansen for å få opphold her er relativt stor. Slikt ryktes.

 

Mange som søker tilflukt her, kommer fra land med betydelig varmere klima, men avskrekkes ikke av norsk vinter og vær. De kommer fra kulturer som skiller seg sterkt fra den norske, men frykter ikke kulturkollisjon. De tar som gitt at så vel meteorologiske som kulturelle og sosiale forhold vil bli lagt til rette for dem.

 

Mange av dem som kommer, er enslige. Et stort antall er mindreårige. Noen rett og slett barn. Tilsynelatende uten familierelasjon og sosialt nettverk. Når de har fått asyl, søker de familiegjenforening.

 

Og det kan heller ikke stikkes under en stol at mange som kommer hit, har et lemfeldig forhold til lov og rett i det landet som gjestfritt har tatt i mot dem. Sier man slike ting, blir man beskyldt for rasisme. Det hevdes at kritikken rammer befolkningsgrupper.

 

Men det er ikke riktig. Den rammer verken folkegrupper eller etnisitet. Beskyldninger om kriminalitet rammer de kriminelle. Ikke uskyldige. Ingen sier at innvandrere og asylsøkere er kriminelle - men et forurolige stort antall av dem er.

 

Dette må vi gjøre noe med. Nasjonen Norge må skaffe seg kontroll over situasjonen innenfor landets grenser. Ingen er tjent med at asylsøkere kommer hit til landets i et uhåndterlig antall, stues sammen på asylmottak og blir boende under vanskelige, og enkelte tilfelle uverdige, forhold i årevis før de får sin sak avgjort og eventuelt kan integreres i det norske samfunnet.

 

Vi må ha moralsk mot til å diskutere problemene. For migrasjon skaper problemer. Og utfordringer. Praktisk, økonomisk og sosialt. Å benekte det, er enten tale mot bedre vitende, eller utslag av manglende evne til å registrere og ta de faktiske forholdene inn over seg.

 

Å beskylde folk som vil ta vare på sitt lokalmiljø, for å være preget av fremmedfrykt og rasisme, er ikke saklige innlegg i debatten, men hersketeknikker og utslag av ønske om å ville skremme folk til taushet slik at de ikke gir uttrykk for sine bekymringer og sier i fra om sine interesser.

 

Altfor lenge har Fremskrittspartiet fått lov til å være alene om å sette fingeren på problemer og kritikkverdige forhold knyttet til innvandringen. De har dermed fått en oppslutning på meningsmålingene som tidvis har gjort partiet til landets største.

 

Slik vil enkelte ha det. Da vet vi hvor "rasistene" og de zenofobe hører til - og hvem vi skal se ned på, eller hate.

 

Det er en primitiv oppdeling i svart og hvitt, og et helt uegnet utgangspunkt for ansvarlig samfunnsbygging.

 

I motsetning til alle dem som lever etter bibelens ord at "den som ikke er med meg, er mot meg", er vi fornøyd med at regjeringen nå vil føre en strammere asylpolitikk. D.v.s.: Vi er fornøyd med at regjeringen forsøker å skaffe seg kontroll over en situasjon som er i ferd med å bli uhåndterbar. At flere "ukvalifiserte" asylsøkere sendes ut av landet, vil gi oss mulighet til å gi dem som virkelig har behov for vår hjelp, raskere saksbehandling og hjelpe dem til en hurtigere integrering i samfunnet. M.a.o. hjelp til en mer menneskeverdig tilværelse.

 

Men det er ikke denne siden av saken media, organisasjonene og den politiske opposisjonen er opptatt av. De ser nå sitt snitt til å hudflette inkluderingsministeren og rette flengende kritikk mot regjeringens flertall.

 

For opposisjonen - og den opposisjonelle regjeringspartneren SV - er saken "gefundenes Fressen". De ser muligheten til å score politiske poenger. Og vi nærmer oss valg.

 

For Fremskrittspartiet er saken trolig ikke fullt så lystelig. Regjeringens grep kan gjøre det vanskelig å skremme folk flest med dumsnill, ukontrollert innvandring av asylsøkere som kan klare seg uten vår hjelp.

 

Og for de asylsøkerne som kommer hit, fordi de virkelig er i nød og trenger vår hjelp fordi de ikke har noe annet sted å flykte fra forfølgelse og nød, må det være en lettelse å vite at nasjonen Norge, vil rette sine ressurser inn på raskere å gi dem en menneskeverdig tilværelse i deres eventuelle nye hjemland.


Kay Olav Winther d.e.

Svindler eller offer?

Tidligere stortingsrepresentanter har fått utbetalt for mye pensjon. Mediene snakker om svindel og skandale.

 

Seks navngitte personer er hengt ut med navn og bilde. Men flere er trolig i samme situasjon. Mange flere. Så media og ukritiske lesere har noe å glede seg til.

 

For det var det vi alle visste, ikke sant? Stortingsrepresentanter er noen grådige typer som tror at de er en elite som har rett på flere og større goder enn resten av oss. De lager noen regler og ordninger for oss og noen andre og bedre for seg selv. Og får de ikke nok ut av systemet, unnser de seg ikke for en svindel for å mele sin egen kake. Frekkasene!

 

Men nå er de avslørt. I alle fall noen av dem. Representanter som har tatt ut for mye i pensjon kan dømmes til to år i fengsel, skriver avisene. Og hevngjerrige avislesere nikker istemmende. Det er akkurat hva de fortjener!

 

Men er det nå så sikkert at de "grådige frekkasene" har gjort noe galt?

 

Er pensjonssystemet slik at tidligere stortingsrepresentanter selv bestemmer hva de skal ha i pensjon? Og at man i bedragersk hensikt kan beregne seg større pensjon enn man rettelig tilkommer?

 

Selvfølgelig er det ikke slik. Det finnes regler, og det er den myndigheten som administrerer pensjonsordningen, som har ansvar for å sørge for at utbetalingen er i samsvar med lover, regler og de faktiske forhold. M.a.o. at kriteriene følges.

 

Jeg er pensjonist. Først var jeg AFP-pensjonist, deretter ordinær alderspensjonist. Om jeg hele vegen har fått den pensjonen jeg har krav på - og ikke for mye eller for lite - vet jeg ikke. Systemet er så mangfoldig og komplisert at jeg ikke makter å føre kontroll. Jeg må stole på utbetalende myndighet.

 

Slik er det selvsagt med stortingsrepresentantene også.

 

Nei, vil du kanskje si. Slik er det ikke. De har gitt gale opplysninger - eller latt være å gi opplysninger - for å berike seg selv. Deri ligger forskjellen.

 

Men har de nå det?

 

Tallerås var visstnok for ung til å ha berettiget krav på den pensjonen han fikk. For ung? Hans alder er vel kjent av utbetalende myndighet? Det er vel ikke noe han kan manipulere? Eller lyve om? M.a.o.: Her er det vel pensjonsmyndigheten som har forsømt seg? Som har gjort en feil? Og som burde rykke ut og frita ham, og beklage den uleiligheten og urettmessige forfølgelsen som han har vært utsatt for?

 

Og Kjell Magne Bondevik og Thorbjørn Berntsen, er det noen som tror at disse to under noen omstendigheter ville være så dumme at de tusket til seg for mye penger fra fellesskapet, dvs. fra oss alle sammen?

 

Hvis noen skulle føle seg fristet til å si: Det viser at politikere er politikere og ikke til å stole på, selv de beste er ikke bedre enn folk flest. Så burde vel alminnelig vettuge mennesker i det minste forstå at to så profilerte politikere ikke ville utsette seg for den forsmedelsen å bli avslørt som uærlige og grådige personer som gjerne lurer til seg fordeler som de ikke har krav på.

 

Saken er selvfølgelig at de to - og de andre - er blitt ulykksalige ofre for omstendighetene, og omstendighetene er det pensjonsmyndighetene som har ansvar for å holde kontroll på. Det er de som skal påse at Tallerås ikke får pensjon som han er for ung til å oppebære, eller at Thorbjørn Berntsen ikke får utbetalt for mye - eller Hans Olav Tungesvik for lite.

 

Jeg har ikke lest og hørt alt som er skrevet og sagt i denne saken, men jeg har fått med meg mer enn nok til å forstå at her blir bakerne stilt til rette for smedens forsyndelser.

 

Nok en gang blir det bekreftet at norske presseorganer og etermedier jager i flokk, ikke tenker på egen hånd, men skriver det de tror folk vil ha, i stedet for å grave dypt, avsløre og gi publikum et virkelighetsbilde med flere innfallsvinkler og fasetter - m.a.o. et virkelighetsbilde som samsvarer med virkeligheten slik den er, og med sannheten.

 

I mens henger et knippe navngitte, tidligere politikere ute til spott og spe. De blir ribbet for ære og integritet, og deres omdømme blir ubotelig skadet.

 

For når en nærmere gjennomgang av saken viser at reglene er uklare, at det er tvilstilfelle, at det er administrasjonen som har forsømt seg - og at det dreier seg om en systemfeil og ikke personlig lureri - er skaden allerede skjedd.

 

Mediene har på ny kunnet gasse seg i mistenkeliggjøring og uthenging, og har kunnet eksellere i ord som svindel, lureri og uærlighet. Trolig har de ikke tapt økonomisk på saken. Men å ofre personer for å tjene penger, synes å være en anerkjent måte å berike seg på.

 

Får du derimot uten egen skyld utbetalt for mye i pensjon, er du en svindler som bør tas hardt i nakken, filleristes og gjerne bli gitt tid til ettertanke, anger og ruelse i fengsel.

 

Synes de samme mediene.

 

Og allmennheten? Den fryder seg. Der fikk politikerne det de fortjente!

Og politikken har fått et nytt livstruende sår.


Kay Olav Winther d.e.