NFF og Lyn

Fotballklubben Lyn er i alvorlig trøbbel. Både sportslig og økonomisk.

 

Det går mot konkurs mener mediene, og Dagsavisen spekulerer i dag på om Lyn i går scoret sitt siste mål på Ullevaal.

 

Går Lyn konkurs, vil det være et smertelig tap for norsk fotball. Men uansett utfall av den thrilleren som pågår, bør laget få fullføre sesongen. Ikke først og fremst av hensyn til seg selv og mulighetene til å få noen inntekter inn i en slunken kasse, men av hensyn til serien, de andre klubbene, norsk fotball - og alle fotballinteresserte i det ganske Norge.

 

NFF bør ikke se det som en oppgave å lage vanskeligheter for fotballsporten og klubbene. Og spesielt ikke for dem som er i trøbbel fra før.

 

Det NFF bør gjøre, er eventuelt å ta klubber med bristfeldig økonomi og manglende administrativ evne, ut av spill etter sesongslutt eller før sesongens begynnelse.

 

Å ta klubber - i dette tilfellet altså Lyn - ut av serien i sesongen, straffer de øvrige klubbene og fotballen like mye som det straffer klubben som har kommet i unåde. Skal poeng tapt mot eller vunnet mot Lyn trekkes i fra, skaper man uforutsigbarhet, rot, vilkårlighet og urettferdighet.

 

Å skape - eller bidra til - slike tilstander, kan ikke være NFFs oppgave.

 

Det er nå fire - 4 - serieomganger igjen. Så er det slutt for denne gang.

 

La derfor alt gå etter planen til sesongslutt. Å spenne ut snubletråder like før målpassering er usportslig. Ja, direkte gement. Meningsløst. Og unødvendig.

 

Hva tjener man på det?

 

Sportslig? Økonomisk? Når det gjelder å sette seg i respekt hos klubbene og kulturdepartementet og vise at alvor er alvor?

 

Enkelte ganger kan man undre seg over NFFs disposisjoner og standpunkter. Og krav til klubbene.

 

Krav til baneforhold for eksempel. Baner - samt tribuner og andre forhold som primært angår publikum - er viktige, men ikke "livsnødvendige" og ikke under noen omstendighet viktigere enn selve fotballspillet. Fotball skal være idrett. Sportslig utfoldelse. Ikke forretning og store, flotte, dyre anlegg som presser klubber og kommuner i kne under altfor tunge økonomiske bører.

 

Hvor var NFF da lønnsutviklingen i norsk fotball eskalerte over alle rimelige grenser? Og hvis de så farene og fant utviklingen uheldig, hvorfor stanset de den ikke? Hvilket ansvar - eller medansvar - har NFF for det økonomske uføret mange klubber er kommet i?

 

Og hva er NFFs bidrag til å reparere skadene?


"Straffetog". Konfiskasjon av poeng. Utelukkelse av klubber.

 

Hva hjelper det?

 

På de problematiske forholdene? På økonomien? På mulighetene til å få stadig nye ildsjeler og entusiaster til å jobbe dager og netter for "knapper og glansbilder" til fordel for fotballen.

 

NFF bør holde orden i norsk fotball. Administrativt. Økonomisk. Sportslig.

 

Men de må fare lempelig fram. Som vegledere, lærere og oppdragere.

 

Noen ganger må de sette noen i skammekroken eller ta fram riset fra plassen bak speilet, men uansett om det løfter advarende pekefingre, taler til rette eller går litt hardere til verks, må målet være å tjene norsk fotball. Som idrett - og underholdning.

 

Når det gjelder behandlingen av Lyn - og eventuelle andre klubber i liknende situasjon i framtiden - bør fotballforbundet tenke seg om. Før det gjør noe som skader fotballen. Og fotballinteressen.

 

La gå at Lyn må ned noen divisjoner for å begynne på klatringen oppover igjen. Men det bør under ingen omstendighet skje før sesongen er over.

 

Alt annet er anstaltmakeri, overilte reaksjoner og skadeverk mot norsk fotball.


Det kan det vel ikke være NFFs oppgave å gjøre seg skyldig i?

Kay Olav Winther d.e. 

Stemmefiske eller seriøse politikk?

Hva bør være hovedmålet for et politisk parti? Å få gjennomført sine saker? Eller å få flere stemmer?


Det kan - paradoksalt nok - være en motsetning her. For som stortingsvalget viser, er SV i klemme. Regjeringsposisjonen gir partiet mulighet til å påvirke politikken og til å få en del av partiets politiske mål omsatt i handling. Men det koster. SV har måttet betale med mindre oppslutning fra velgerne.


Det skyldes at partiet har vært nødt til å kompromisse og renonsere på markant, ren SV-politikk til fordel for mer konturløse midt-på-treet-løsninger med sosialdemokratisk islett, mener de som er kritiske til regjeringssamarbeidet. Ja, dette synet skal visstnok strekke seg langt inn i partiledelsen.


SV må selv avgjøre hvordan det vil beskikke sitt bo, og hvilke verdier det skal prioritere; politisk innflytelse eller flere velgere. Men jeg vil minne om at den situasjonen partiet nå befinner seg i, også kan tolkes annerledes enn det sterke krefter i partiet åpenbart gjør.


Uten regjeringssamarbeidet ville SV fortsatt ha vært et demonstrasjonsparti. Med klare - til dels overdrevent klare, noen vil si slagordpregede - standpunkter, kanskje noen flere velgere og null politisk innflytelse.

Demonstrasjonslinjen ville utvilsomt gitt større tilfredsstillelse for dem som mener at store ord og fett flesk er viktigst, men avgjort mindre å glede seg over for dem som legger størst vekt på resultater. På handling. På å sikre - ikke bare tale høyrøstet om - de grunnleggende verdiene og flere av de praktiske sakene som partiet finner det viktig å ivareta.


Miljøet for eksempel. Miljø ble en tapersak for partiet ved valget, men nå skal miljøpartiet SV bli et tydeligere miljøparti, skal Kristin Halvorsen ha sagt i sin tale til SVs landstyre i helgen.  Vi må få en mer konkret miljøpolitikk som ikke oppfattes som en nei-politikk, men en ja-politikk, sa hun i følge vg.no.
 
Det er ikke belegg for å si at miljø ikke var viktig for velgerne. Men det er all grunn til å merke seg at det store flertallet av velgere ikke sluttet opp om SVs miljøpolitikk. At de øyensynlig mente at miljøspørsmål ikke var viktigere for valget av parti og av nye stortingsrepresentanter - og av regjeringsalternativ - enn summen av andre politiske spørsmål og saker.


Kanskje skyldes det at flertallet mener at de øvrige partiene har et fornuftig syn på miljøarbeid og en fullt ut ansvarlig miljøpolitikk på programmet. Kanskje finner de SVs og enkelte andre tapende partiers dommedagspolitikk overdrevet og frustrerende? Kanskje ser de rett og slett kroken gjennom agnet?


Kanskje - eller trolig - mener mange at naturvernorganisasjonene er enøyde - eller til og med ensporede - og ikke ser den politiske helheten, men opptrer som en person med lommelykt i et mørkt rom. En som tror at det punktet lysstrålen treffer, og som vedkommende derfor ser, er hele rommet. Eller i alle fall representativt for helheten.


Politikere som vil bli trodd - og bli gitt ansvar - må evne å ha mange tanker i hodet på en gang. Når Kristin Halvorsen nå flagger et enda nærmere samarbeid med miljøbevegelsen for å knytte denne potensielle velgergruppen nærmere til SV, og for å bli et enda mer kompromissløst "miljøparti", tyder det på at hun ikke lærte noe av valget. Hun er beredt til å gjenta - og forsterke - den blunderen hun gjorde.


For det er ikke slik at regjeringspartnerne eller opposisjonspartiene ikke er opptatt av miljø. De er bare uenige med SV - i problemets art og omfang, i hvilke løsninger som best kan kombineres med andre viktige politiske hensyn og når det gjelder tempoet i arbeidet. De er m.a.o. opptatt av å føre en politikk som gir oss et velfungerende velferdssamfunn som står på solide økonomiske føtter, samtidig som det tas hensyn til miljøet.


Ingen i det norske politiske miljøet ønsker å ødelegge naturen. Ingen stiller seg likegyldige til hvordan våre etterkommere skal få det. Alle er på jakt etter alternative løsninger. Etter å sikre framtiden.

SV er ikke mer ansvarsbevisst enn andre. Men partiet er mer innstilt på å bruke miljøsaken som politisk agn.

- Vi må fokusere på de mindre tingene i miljøpolitikken. Det som berører folk flest. For mange blir miljøpolitikk for svært og internasjonalt, skal Halvorsen ha sagt til landsstyret sitt.


Det er egentlig en skremmende defaitistisk og skuffende kynisk taktisk betraktning. SV overveier å fokusere på det hjemmekjære og nære og ikke plage folk med globale problemer og utfordringer. Ikke av hensyn til miljøet. Men av hensyn til SV.


Men de store miljøutfordringene - klimautfordringene for eksempel - er ikke små og hjemmekoselige. De er omfattende, omfangsrike og verdensomspennende. Det er derfor de er viktige. Det er i dette perspektivet vi må se vår innsats. Eller sløvhet og likegyldighet. For ikke å si taktiske småligheter.


Selvfølgelig er det viktig hva vi gjør her hjemme også - i smått og stort. At vi ikke prøver å kjøpe oss fri fra problemene, men yter en reell innsats for å spare natur, redusere forurensning og utvikle alternative, naturvennlige tekniske og teknologiske løsninger.


Men demonstrative holdninger som åpenbart har indremedisinske formål og ikke bidrar vesentlig til å endre miljø- og klimasituasjonen i verden til det bedre, - som for eksempel et bastant nei til oljeleting og utvinning ved Lofoten - bør demonstrasjonspartiene være alene om. Hvis slik utvinning er en reell trussel mot fisket og naturen, bør alle være i mot. Er sjansene for problemer, takket være avansert teknologi og velutviklet ansvarsfølelse, minimale, blir situasjonen en annen.


Vil SV heller være et demonstrasjonsparti enn å øve politisk innflytelse i en ansvarsbevisst regjering, er de fri til å trekke seg ut. Men de bør neppe ta for gitt at de tjener på det. For det de tjener på gungorna, kan de raskt tape på karusellen. De velgerne som stemte på partiet, hadde ikke latt seg skremme av utsiktene til nytt regjeringssamarbeid. Går partiet sin egen veg, kan nye grupper falle fra.


Partiet må rett og slett velge hvilken ende det skal lekke i. Det er et verdivalg. Politikk? Eller demonstrasjon?


Kay Olav Winther d.e.

   





 


Atommakten Iran

USAs og Israels etterretningsarbeid holder øyensynlig ikke det høye nivået som de selv - og verden for øvrig - forestiller seg. Tragedien 11. september og feilinformasjonene om situasjonen i Irak i forkant av den amerikanske invasjonen der, bekrefter det.

 

Når det gjelder atomforskningen og byggingen av atomanlegg i Iran, er det større grunn til å tro at de vet hva de snakker om.

 

At en labil nasjon som Iran - som er styrt av religiøs tro og ønske om å fremme Islams sak og å knuse de vantro - kun har i sinne å utvikle atomkraft til sivile formål, er ikke bare usannsynlig. Det er utenkelig.

 

De styrende kreftene i Iran, vil gjerne slette Israel av kartet og straffe Israels fremste og mektigste støttespiller USA. Det kan de ikke oppnå med tradisjonelle våpen. Det meste de kan oppnå med de våpnene de i dag har til disposisjon, er å tildele USA nålestikk. Som smerter, men ikke utgjør noen trussel mot USAs innflytelse i verden. Verken politisk eller militært.

 

Den dagen Iran har atomvåpen, vil situasjonen være en annen. Ikke minst for Israel, men også for USA. Og for oss alle sammen.

 

Den kalde krigen forble en stillingskrig fordi begge stormaktene hadde egeninteresse av at de ultimate våpnene ikke ble brukt. Den gjensidige erkjennelsen av at våpnene fantes, var nok til å hindre at noen for alvor satte fornuften til side og gikk over streken.

 

At Iran skulle vise samme tilbakeholdenhet, er ikke sannsynlig. Det er i alle fall ikke en sannsynlighet resten av verden bør satse sin trygghet og framtid på.

 

Det er i hele verdens interesse at prestestyret i Iran og dets sivile marionettregjering, blir hindret i sitt forehavende.

 

Alle land i verden må gå sammen om å kreve at atomopprustningen i Iran stanses, og at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) - og andre representanter for verdenssamfunnet - får anledning til å inspisere alle eksisterende anlegg. Kjente som hittil ukjente. M.a.o. både dem som etter iranske opplysninger finnes og kun har fredelige mål for øye, og til nå fordekte anlegg som forbereder bygging av atomvåpen.

 

Årsaken til at Irans president nylig innrømte at Iran har flere anlegg enn landet til nå har rapportert om, er neppe at regimet er blitt mer samarbeidsvillig. Eller ansvarsbevisst. Forklaringen er heller den at Iran skjønte at etterretningen i vestlige land hadde kommet på sporet av anlegget i Qom. Og da valgte landet å komme en avsløring i forkjøpet ved å underrette lederen for IAEA, Mohamed ElBaradei.


Innrømmelsen er altså ikke tegn på samarbeidsvilje. Men en taktisk manøver. Som imidlertid ikke bør avholde verdenssamfunnet fra å holde Iran under oppsikt og konstant press. Eller FN fra å opprettholde sine sanksjoner mot landet: Eller fra å vedta nye.


I følge internasjonal presse vil USAs president Barack Obama, Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, og britenes statsminister, Gordon Brown, kreve at IAEA får inspisere anlegget i Qom.


Dette triumviratet er viktig nok, men umiddelbart savner vi de russiske og kinesiske lederne og andre representanter for verdenssamfunnet. Jeg håper at også disse innser den faren en utvidelse av antall atommakter representerer, og føler trusselen om utvikling og bruk av atomvåpen som en trussel rettet mot dem selv - selv om deres land ikke er den primære fienden.


Atomtrusselen er ikke - og kan etter sin egenart ikke være - et regionalt problem. Den er i aller høyeste grad - og på alle tenkelige måter - et globalt problem. En utfordring som alle land i verden bør gjøres bevisst på og engasjeres i bekjempelsen av.


Når de tre vestlige lederne går ut sammen, skaper de uvegerlig et inntrykk at dette dreier seg om en interessemotsetning mellom den vestlige og den arabiske verden. I et slikt konflikt- og fiendebilde vil en rekke av verdens land umiddelbart identifisere seg med, og føle interessefellesskap med, den svakere part. Det beste ville derfor vært om førende vestlige nasjonene og lederne der hadde inngått en videre allianse - gjerne via FN - før de gikk til IAEA med saken.


La gå at det haster. Men ikke så mye at motstanderne av en utvidet medlemsklubb for atommakter, har råd til å svekke sin sak ved å signalisere til verdenssamfunnet at dette dreier seg om Vesten mot den arabiske verden.


For det gjør det ikke. Det dreier seg heller ikke om Iran og Islam mot jødene, Israel eller USA.


Når alt kommer til, dreier det seg om menneskehetens framtid. Det er den som trues av prestestyrets vettløse fanatisme og lek med atomene.


Kay Olav Winther d.e. 

Enøyd rentepolitikk

Den profilerte sjefsøkonomen Harald Magnus Andreassen mener at inflasjonsmålet ikke bør være det eneste forholdet Norges Bank styrer renta etter. Det har han rett i. Selvfølgelig.

 

Da jeg var gutt, lekte vi en lek hvor vi sa: "Mamma har sagt at jeg skal gå rett fram, samme hva jeg støter på." Poenget var å fortsette selv om de fysiske forholdene, og all sunn fornuft, tilsa at man burde vike unna. Eller stanse.

 

Det er en variant av denne "stange-hodet-i-veggen-leken" de politiske myndighetene har pålagt Norges Bank å gjøre til norsk pengepolitikk.


Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, som det heter i forskriften. Den skal "sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen". Dessuten skal den "understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting."
 

Ikke et ord om at pengepolitikken skal sikre økonomisk og sosial stabilitet innenlands. At den skal ha som mål å sikre de hjemlige forbrukerne en fast, forutsigbar og langsiktig penge- og rentepolitikk som motvirker spekulasjonsøkonomi, f.eks. uheldige svingninger i priser på boliger. Og som hindrer at boligeierne på ny geråder ut i en gjeldskrise som følge av en rentepolitikk som først innbyr til løssluppenhet, totalfinansiering av dyre boliger ved hjelp av lån, samt privat forbruk for å sikre handel og arbeidsplasser, og deretter lar boligeierne ta regningen når Norges Bank skal bremse utlånsvekst og inflasjon.


Jeg har gjennom et relativt langt liv, gjentatte ganger tatt til orde for at renten på boliglån må styres etter egne kriterier. At rentepolitikken på dette området, må skilles fra den makroøkonomiske rentepolitikken på den måten at boligpolitikken unntas fra den overordnede penge- og rentepolitikken, slik at det blir mulig å hindre overoptimistiske og urealistiske låneopptak og - ikke minst - å hindre at boligutgiftene stiger slik at folk ikke klarer utgiftene.


Dette er ingen "fot-i-hose-sak".  Det er mange hensyn å ta. Og mange vanskeligheter å overvinne. Både praktiske og psykologiske. Men ingen seriøs politiker med sosial trygghet på programmet, kan avfeie en slik problemstilling med henvisning til at lav boligrente ikke er forenlig med den overordnede pengepolitikken.


Det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang. Og to sett løsninger. Selv for forhold som tematisk - og når det gjelder gjensidig påvirkning og konsekvenser - henger tett sammen.


Spørsmålet politikerne bør stille seg, er ikke om det er mulig å gjøre et slikt skille. Men om de har politisk vilje - og mot! - til å gjøre det. Til å føre en penge- og rentepolitikk på boligområdet, som gir boligeierne forutsigbarhet, trygghet og rimelig økonomisk mulighet til å hanskes med de utgiftene som følger av å eie egen bolig; så å si uansett hvordan økonomien for øvrig utvikler seg, og uansett hvilke stimulerings- eller innstrammingstiltak nasjonen - representert ved sentralbanken - ellers må føre.


En endring som den jeg her tar til orde for, er ikke noe man foretar over natta. Det blir nødvendig å finne metoder til å hindre privat overforbruk og kjøpevekst, fordi "lave" boutgifter gir økt kjøpekraft på andre områder.

Skal endringen bli noe mer enn et spontant innfall og en nostalgisk gjenoppliving av Husbanken på fortidens premisser, må myndighetene få gjort et grundig, grunnleggende utredningsarbeid av mål, virkemidler og konsekvenser. En utredning av dagens forhold, dagens og morgendagens utfordringer og framtidens løsninger. For eksempel i form av tydeligere og mer følbar belønning av sparing og av nedbremsing av forbruk ved en aktiv avgiftspolitikk som gjør kostnadsdrivende handel mindre attraktiv.


Dette vil nødvendigvis være tiltak som liberalister - og andre med økonomianarkistiske tilbøyeligheter - vil sette i vrangstrupen. Det vil være utidsmessige reguleringer for så vidt som de strider mot grunnprinsippene i en rådende, rå markedsfilosofi som ser reguleringer og særordninger som uønskede forhindringer for markedskreftenes - det vil egentlig si: pengekreftenes - frie spill.


Men nå var vi nylig så heldige at stortingsvalget gav oss et rød-grønt flertall. Regjeringen er derfor - i alle fall akkurat nå - i posisjon til å tenke nytt og utradisjonelt. Til å definere problemer og søke løsninger uten å se seg blind på hva som er vanlig eller comme il faut.


Her bør regjeringen vise seg handlekraftig, ta initiativ - og få noe gjort.


Følger den dette rådet, vil den få motbør. Ja, både spitord og kjeft. Av forståsegpåerne. Av dem som tror de vet best og har alle svarene. Med andre ord: Dem som anelsesløse og halvblinde - eller kanskje lett sovende - førte oss inn i det mest alvorlige økonomiske uføret og tilbakeslaget på mange tiår.


Nå er disse i gang igjen. Tilsynelatende uten å ha lært noe som helst.


Muligens med unntak av sjeføkonom Harald Magnus Andreassen som ser ut til kanskje å ha lært noe. Nemlig at skal man føre en stor skute, må man ha begge øyne åpne.

Samtidig.


Kay Olav Winther d.e.


Venstre i skyggenes dal

Velgerne angrer, kan Venstre fortelle. Telefonen ringer i ett sett. Medlemmene strømmer til.

 

Jeg unner dem gleden. Men det er som å sutte på fingeren for å lindre smerten når man har slått seg. Litt trøst når man har det vondt.

 

Realiteten er at velgerne ikke ville ha Venstre. Medlemstilstrømningen endrer ikke på det. For det vi vet, kan det jo være folk som stemte på Venstre, som nå melder seg inn. Som vil bekrefte sin sympati. Med partiet.

 

Og kanskje med Lars Sponheim. Som i fjernsynets ettersnakkprogrammer har fått en omtale og et ettermæle, som er helt ute av proporsjoner.

 

Lars Sponheim har vært en brumlebasse. En kritiker. En ironisk - og noen ganger uhøytidelig og selvironisk - person med løs snipp og hang til improvisasjon og ta-det-på- sparket-innstilling til de politiske oppgavene. Han har vært uforutsigbar og noen ganger underholdende og høre på, men stort sett uten politisk substans. En kroppslig tungvekter - før han slanket seg! - men en politisk lettvekter. Ikke en vegviser. Eller bygningsmann.  

 

At Olaf Thommessen har opplevd vrangsiden hans, tør være klart. Jeg antar at den politisk forsmådde og tilsidesatte Odd Einar Dørum også har et og annet bittert ord på lager, hvis han graver dypt nok og er ærlig. Men mediefolk husker Sponheim for hans sjarm. Og betrakter ham som en fargeklatt. TV2s Stein Kåre Kristiansen vil savne ham.

 

Det er dårlig politisk analyse. En tilfeldig syklist fra Sponheims hjemsted, viste seg som en bedre analytiker enn de fleste av de profesjonelle, da han i et intervju uttalte noe sånt som at Sponheim nok kunne være underholdende, men at han ikke hadde fått utrettet noe særlig. Politisk.

 

Her er vi ved kjernen av Venstres problem - og skjebne. Partiet er overflødig. Det mener ikke noe som ikke også flere andre mener. Og det har ikke etter 2. verdenskrig hatt ledere som har maktet å gi det et politisk innhold som er opplevd som aktuelt og framtidsrettet. Som har pekt på nye løsninger på de utfordringene vi vil møte. Verken Bent Røyseland eller Helge Seip endrer dette bildet. De var, som Sponheim, interessante personligheter, men likegyldige politikere - på tross av personlig dyktighet og betydelig karisma og medietekke.

 

Venstre er kanskje ikke ferdig på Stortinget. Men det er med all sannsynlighet - og paradoksalt nok - ferdig i norsk politikk. Det har det for øvrig vært lenge. Partiet huser en rekke lightutgaver av Høyre- og Arbeiderpartifolk. SV-ere også, antakelig. Folk som politisk hører hjemme til høyre og venstre, men synes at det sosialt er mest tilfredsstillende å tilhøre - og bli identifisert med - en liberal borgerlighet.

 

Problemet er bare at de da - i dagens politiske landskap - ender opp, som stortingsmann Celius før dem, med en mellomting mellom nesten noe og ingen ting.

 

Min spådom er at ingen vil merke at Venstre nå i praksis er ute av norsk politikk de kommende fire år. Partiet er, og har vært, en "lame duck" i mange år. Det overraskende er at garvede - og i flere tilfelle innsiktsfulle - kommentatorer ikke har observert og omtalt denne situasjonen. De holder seg til det utvendige. Til det medievennlige. Venstre har derfor fått medieomtale som både når det gjelder innhold og omfang langt overgår det partiet har fortjent ut fra sin politiske betydning. Eller mangel på betydning.

 

Jeg utelukker ikke at Venstre ved en senere anledning igjen kan komme tilbake med noen flere representanter på Tinget. Det jeg sier er at partiet er dødt. At det ikke representerer et politisk alternativ.

 

Skal jeg være grov - og hvorfor ikke - vil jeg si om Venstre, som man pleide å si om det gamle Morgenbladet, at det er en indikasjon på at det finnes et liv etter døden. Et liv jeg ellers ikke tror på.

 

Dette er en påstand man kan mislike. Av sympati for eksempel. Man skal som bekjent ikke sparke den som ligger nede. Eller av fortvilet tro på at Venstre fortsatt har en misjon i norsk politikk.

 

Selv tilhørte jeg for nærmere 50 år siden dette partiet. Mine besteforeldre på farssiden var Venstrefolk. De tilhørte kristen-Venstre. Så å havne i Venstre var nærliggende.

 

Men det gikk med meg som med kattungene. Først var de blinde. Så fikk de opp øynene.

 

Akkurat slik må mange velgere ha opplevd situasjonen før dette valget. De fikk opp øynene, og stemte på partier som hadde en politikk. Ikke bare en ærerik historie, velklingende slagord og vilje til å gjøre noe - uten å vite hva. Eller karismatiske, men overfladiske ledere.

 

Jeg gir blaffen, sa Sponheim i skuffelsen etter valgnederlaget. Uttalelsen taler for seg selv. Det ville aldri en politisk leder av format ha sagt.


I dag er Venstre der hvor det rettelig hører hjemme. I skyggenes dal.

Kay Olav Winther d.e.

Glæden og Sorgen de vandrer tilhobe

Dette er skuffelsens dag for de såkalt borgerlige. "Det sku' vær' så godt, og så blev det faktisk skidt," står det i Kjeld Abells sang "Melodien der blev væk".

 

Strofen forteller hvordan Erna og Siv har det i dag. De drømte begge om å flytte inn i statsministerboligen. Men begge opplevde at smijernsporten ble stengt. Rett for nesa på dem.

 

Og godt var det.

 

Velgerne gav Jens, Kristin og Liv Signe fornyet tillit. Stikk i strid med all sedvane og alle spådommer fra forståsegpåerne, økte Jens forspranget. Han led ikke av utmattethet etter et langt løp, men sprintet i fra på oppløpssiden. Siv og Erna måtte konstatere at han var uslåelig. Denne gangen også. Riktig nok satte Siv ny pers, og Erna gjorde det bedre enn på lenge. Men slå Jens kunne de ikke. Derfor måtte de skuffet nøye seg med sølv og bronse.

 

Enda verre gikk det for Dagfinn og Lars. Dagfinn hadde ikke funnet formen, og hadde nok dessuten trøbbel med galt, gammeldags og slitt utstyr, mens Lars gikk på en real smell fordi han stilte i en øvelse han ikke var trent for. Sakket akterut. Ble hjelpeløst sist. Gikk sur. Og brøt løpet.

 

Kanskje like greit. For Venstre har hatt sin tid og er modne for tribunen. Anabole steroider og kunstige stimulanser har hjulpet partiet til å leve en stakket stund på lånt tid. Men velgerne gjennomskuer et parti som ikke har en egen politikk. Som presenterer seg ved slagord, floskler og karakteristikker av andre. En frodig personlighet hjelper. En stund, men ikke i lengden. Skal Venstre tilbake på banen, må partiet utmeisle en egen politikk. Klare substansielle standpunkter og alternativer. Fikse, men politisk tomme, slagord som "Mennesket i sentrum" tar seg kanskje fint ut på reklamemateriell, men har ingen politisk appell. Partiet må fornye seg. Politisk! Eller pensjonere seg.

 

Dagfinn Høybråten og Kristelig Folkeparti mistet egentlig ikke så mange velgere. Men mistet appellen. Til nye velgergrupper - eller trolig riktigere: yngre velgere. Partiet hans avmagres i takt med at tradisjonelle velgere blir borte. KrF var opprinnelig et arbeider- og venstreparti for personlig kristne. Kåre Kristiansen, Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten har gjort partiet til et "Høyre light". En utvikling Svarstad Haugland ikke klarte å motvirke.

 

Men høyrefolk stemmer heller Høyre enn "Høyre light". Ved sin markering av KrFs plassering - formelt sett i sentrum, men reelt sett til høyre på skalaen - har Høybråten presset fra seg mange velgere som setter likhetstegn mellom nestekjærlighet og solidaritet. Personer som har en kristen tro og et sosialt sinnelag.

 

KrF lekker trolig til begge sider. Mens Høybråten sitter igjen med en stadig eldre og derfor stadig mindre gruppe kjernevelgere som lar partilojalitet gå foran politikk. Etter hvert som bedehus selges til verdslige formål, og samfunnet sekulariseres - og jo lengre Høybråten befinner seg i sitt selvvalgte politiske vakuum - desto færre velgere vil han ha igjen. Han bør se på Lars Sponheim og ta lærdom av det han ser.

 

Etter EU-avstemningen trodde Senterpartiet at de skulle få beholde de "velgerne" de hadde fått til låns. Men velgerne er troløse og gikk tilbake dit hvor de "hørte hjemme". Nå opplever Kristin mye av det samme.

 

Hun har rett i at mange nok har valgt Jens framfor Erna eller Siv, og sviktet henne. Men samtidig har hun i mange år kunnet glede seg over velgere som egentlig "hører hjemme" i Arbeiderpartiet, men som liker å definere seg som "left wing". Ikke alltid på politisk grunnlag, men like gjerne som utslag av en selvvalgt, foretrukket intellektuell identitet.

 

I valget mellom blått eller fiolett, og rødt, velger de Arbeiderpartiet og Jens. Og i mange tilfelle vil det være der de hører hjemme. Politisk. Når de ikke koketterer med en image som radikale, "uavhengige" og selvstendige tenkende individer, som selv mener at de ikke hører hjemme i Ap's velfungerende partiorganisasjon og veldresserte medlemsskare. Men som når det virkelig gjelder, finner tilbake til faderhuset.

 

Og så har Kristin en utro gruppe til. Det er frigjengerne. Demonstrantene. De oppkjeftige. Som finner det mer meningsfullt å få uttalt sin mening enn å bidra til et styringsflertall og løsning av konkrete saker. Blant andre de mange overdrevent meningssterke personene som føler seg korrumpert av å kompromisse. Av å ta politisk ansvar. Og ikke få anledning til å gå i demonstrasjonstog, stå på stand og tale høyrøstet om luftige, ideelle løsninger uten politisk substans.

 

Disse har nok Kristins regjeringssamarbeid også skremt vekk. Til rødt - og trolig til sofakroken.

 

Sammen med Lars og Dagfinn og partiene deres, er nærmere 30 prosent hjemmesittere dette valgets tapere. Let blant dem, Kristin, så kanskje du vil finne en del av individualistene dine. De som ikke kan trekke sammen. Og føler seg invadert hvis de støter på folk som er helt ut enige med dem. Som tror at politikk er teori. Men viker tilbake for samarbeid og handling.

 

Og, Kristin: Gjør deg nå ikke så kostbar at Jens vender deg ryggen. Å være "svårflörtad" er ikke alltid en dyd. Er man for vanskelig tilgjengelig, kan man lett ende som gammel peppermø.

 

Gi ikke dine politiske motstandere - i og utenfor SV - den gleden.

Fortsett i stedet det konstruktive politiske samarbeidet. Så fremt du klarer å få stabeisene i partiet ditt med deg.

Valget var en thriller. Vi går fortsatt spennende tider i møte.


Kay Olav Winther d.e.
 

NAV: Inkompetanse satt i system

NAV har fått mye kritikk. Det meste berettiget.

 

I stedet for å bruke ressursene på å løse problemer, har man utviklet et svulmende byråkrati hvor reglene, rutinene og arbeidsmåtene er viktigere enn resultatene. Og brukerne.

 

Publikum som er avhengig av NAVs tjenester er oppgitt. Og mange av de ansatte er oppgitt. Tiden går med til skjemaer, og til å sende papirer sidelengs og vertikalt i systemet. Det er inproduktivt. Frustrerende. Og totalt meningsløst.

 

Ikke minst når man vet at oppgaver som burde vært løst, har hopet seg opp, hoper seg opp, og kommer til å hope seg opp så lenge ingen fjerner skjemaveldet og oppretter kontakt mellom det lokale systemet og brukerne slik at enkle saksbehandlingsoperasjoner kan utføres på stedet uten byråkrati og tidsspille.

 

Jeg har nettopp kollidert med systemet. I noe som burde være en liten sak overlatt til lokal saksbehandling, men som viser seg å være en skjematisert og byråkratisert handling som krevet nytt, ekstra arbeid av meg, og en videresending innen systemet. Jeg bor i Frogn. Saken skal behandles på Eidsvold.

 

Men da gjelder det kanskje et innviklet, viktig prinsippspørsmål som krever spesiell kompetanse og ekspertise? Eller bør ses i en videre sammenheng og derfor må sendes dit hvor man har nødvendig innsikt og oversikt?

 

Så langt der i fra. Det dreier seg om noe så enkelt, jordnært, praktisk og rutinepreget som å få refundert for mye utlagt i form av egenandeler og få utstedt frikort for resten av året. Samt om å få tilbakebetalt utlegg for skyss til sykehus.

 

Denne enkle oppgaven kan man ikke utføre i Frogn. Eller rettere sagt: Man får ikke lov til å gjøre det. Oppgaven skal sendes til Eidsvold.

 

Og for at spesialistene på Eidsvold skal kunne ta seg av dette for NAV "store og kompliserte" spørsmålet, må jeg søke på fastsatt skjema.

 

Nå er forholdet at jeg allerede har skrevet en utførlig, detaljert regning med alle relevante opplysninger og all den dokumentasjon man kan ønske seg. Og med alle vedlegg på plass.

 

Men det er ikke nok for NAV. De må ha det på skjema. Ikke ytterligere opplysninger eller dokumentasjon, men de selvsamme opplysningene. Flyttet fra min sirlig dataskrevne søknad til deres fastsatte skjema. Ellers kan jeg ikke få mine penger. Eller frikort.

 

Og: Jeg må utfylle eget skjema for å få dekket mine reiseutgifter.

 

Altså: Jeg må fylle ut 2 - to - skjemaer for at NAV skal kunne behandle det jeg allerede har skrevet en ryddig, oversiktlig og fullstendig søknad om. Men den søknaden nekter NAV å motta. Jeg må vær så god finne meg i å ta med meg søknaden, reise hjem og begynne på nytt. Basta!

 

En molbohistorie? Fra fantasiens rike?

 

Nei, dessverre. En beretning fra virkeligheten. Norge anno 2009. I scenesatt av NAV.

 

En organisasjon som ikke klarer å løse sine pålagte oppgaver. Og som på tross av det, ikke er i stand til å renonsere på kravet om skjemaer, byråkrati og tids- og arbeidskrevende rutiner. Og som derfor påfører brukerne problemer, ekstraarbeid og frustrasjoner. Og seg selv tidsødende merarbeid.

 

Kritikken mot NAV i det offentlige rom er ikke så frenetisk og høyrøstet som den var. Det skyldes øyensynlig ikke at grunnlaget for kritikken har fortatt seg, men heller at folk har gitt opp. At de har resignert. Og slått seg til ro med at sendrektigheten, papirveldet og inkompetansen er kommet for å bli.

 

Men bøyer vi unna, blir det ingen forbedringer. Derfor dette klageropet.

 

Det må da gå an å kvitte seg med de mest fanatiske og forblindede papirflyttingsentusiastene, og få tak i noen ledere som forstår at NAV skal løse problemer, ikke skape dem. At NAV skal være en velferdsfremmende organisasjon. - som navnet sier.

 

Som forstår at brukerne er hovedpersonene, at de selv er der for å hjelpe, og at papir, regler og rutiner bare er nyttig når de bidrar til bedre, riktigere og hurtigere saksbehandling.

 

Den førstelinjedama jeg snakket med, kunne bare beklage. Hun kunne ikke vise meg hjemmelen for kravet om skjema. Mitt argument at skjema er et hjelpemiddel, ikke et mål, prellet av. Hun hadde fått beskjed av sin sjef om ikke å ta i mot noe annet enn skjemaer. Og hennes sjef hadde fått beskjed av sin sjef. Noen hjemmel kjente hun ikke til. Hun gjorde bare som hun var blitt bedt om.

 

For å bryte denne rekken av ansvarsfraskrivelse, begynner jeg på toppen. NAV-sjef Tor Sagli, er du i stand til å løse opp i dette inkompetente regelrytteriet og skjemaveldet? Er du i stand til å gjøre NAV til en tenkende og handlende organisasjon? Makter du å lære de ansatte at de skal bruke hodet og tjene brukerne? Ikke herse med dem?

 

Hvis ikke, burde du kanskje vurdere om du er rett mann til jobben. Dette går over alle støvleskaft.


Kay Olav Winther d.e.

Godt valg!

Jeg innrømmer at jeg kan bli påvirket av god reklame. Dvs. reklame som samtidig med at den gir meg informasjon om produktet, får meg til å tro - eller oppdage - at jeg har nettopp det problemet, og dermed det behovet, som selgeren hevder at varen kan hjelpe meg med.

 

Ser jeg reklame for et produkt som lekende lett fjerner fastbrente stekerester eller skjemmende skjolder på komfyren eller på badet, så et er jeg villig til å gi produktet - og meg selv - en sjanse.

 

Holder produktet hva det lover, kan vi utvikle en varig forbindelse. Står derimot ikke resultatet i rimelig samsvar med det som ble lovt og forespeilet, kjøper jeg nok ikke det produktet igjen. For den som vil selge, lønner det seg altså ikke å love mer enn man kan holde.

 

Riktignok kan overdrevne løfter føre til et engangssalg, men nye kjøp blir det ikke. Og blir jeg skuffet, snakker jeg gjerne nedsettende om varen. Og om reklamen. Da sprer jeg det dårlige budskap så godt jeg kan, slik at andre ikke skal bli lurt slik jeg ble.

 

Det kan altså bli dyrt og love det man ikke kan holde.

 

Slik er det i handelens verden. Og i politikkens.

 

Det burde politikerne tenke på. Og ta hensyn til. Føler jeg meg lurt, mister de ikke bare en stemme, men de skaffer seg en motstander. Noen ganger en fiende.

 

Nå er valgkampen over for denne gang. Bølgene har lagt seg. Det som gjenstår nå, er bare noen late dønninger som lager litt småskvalp mot en forlatt strand.

 

I morgen og på mandag inntrer et rolleskifte. Da tar velgerne over. Da er det for seint for politikerne å snyte seg hvis de har innrettet seg slik at nesa er borte.

 

Og det er det unektelig noen av dem som har gjort. Lovt mer enn de kan holde. Talt nedsettende om sine politiske motstandere. Balansert på kanten av bløff og usannhet. Noen ganger ufrivillig trukket med i kampens hete. Andre ganger med velberådd hu.

 

For politikerne er ikke mer enn mennesker. Feilbarlige. Sjenerøse. Smålige. Velmenende. Fordomsfulle. Uvitende. Ansvarsbevisste. Kort sagt: Som deg og meg. I våre beste - og verste - stunder.

 

Og sånn skal det være. De skal være virkelighetsnære og holde seg til sannheten, men ikke være enere - bedre enn, og hevet over, folket. Demokrati - folkestyre - er det vi vil ha. Og det vi skal ha. Forventer vi at folkets representanter skal være ufeilbarlige og feilfrie, høyintelligente og innsiktsfulle, med lytefri moral, må vi velge oss et annet - hittil ukjent - system.

 

Jeg skriver: Hittil ukjent. For mange despoter og anelsesløse klakører har ment at det opplyste fåmannsvelde - eller endog enevelde - er å foretrekke framfor at folket skal styre seg selv ved hjelp av alminnelig menneskelige - m.a.o. feilbarlige - representanter. Men all erfaring viser at demokratiet er best.

 

Derfor skal vi ta vare på det. Derfor skal vi ta politikken - og valgakten - på alvor. Både partiene, politikerne - og Per og Kari som i morgen og i overmorgen skal gi sitt bidrag til folkestyret ved å avgi sin stemme.

 

Så får vi håpe at ingen i stridens tummel har gjort noe, eller sagt noe, de ikke kan innestå for, når den fireårige politiske hverdagen kommer. Gitt løfter som viser seg å være urealistiske. Eller rakket usaklig ned på sine motstandere og konkurrenter. Og har de gjort det, skal vi huske det til neste gang.

 

Men det får oss ikke til å avskrive troen på og tilliten til systemet. Vi får leve med svakhetene - og konstatere at systemet - og de av oss som påtar seg ansvar og stiller opp for å delta i den politiske dugnaden - ikke er ufeilbarlige. Ikke er engler. Ja, ikke alltid er de mest intelligente  og best orienterte blant oss en gang.

 

Men de stiller opp. Til forskjell fra oss andre som betrakter det hele fra sofakroken. De tar ansvar på vegne av fellesskapet. De sørger for at demokratiet fungerer. Med sine feil og mangler.

 

Demokratiet er tross alt det beste vi har kunnet komme på. Så får vi tåle bristfeldighetene. Uten å slå spillet over ende. Eller bli sittende hjemme i furten misnøye.

 

Så når det nå er vår tur, stiller vi opp. Vi skyver våre frustrasjoner til side, og avgir stemme. På dem vi tror mest på. Som har skuffet oss minst, og har visjoner vi deler. De vi vil ha som våre representanter.

 

Det er du og jeg som er valgets hovedpersoner. La oss være vårt ansvar bevisst.

 

Godt valg!


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Fenomenet Linni Meister

I dag har jeg vært inne på bloggen til Linni Meister.
Neida, ikke for å kikke på en pen blondine med store attributter, men for å se hva dette "fenomenet" består i.
Intet menneskelig skal være en fremmed, heter det.
Interessen ble vakt av vg.no som kunne fortelle at Linni har fått en sønn. Den 09.09.09. Han skal visstnok få navnet Dennis.
Og av Dagbladet som kan fortelle at Linni fødte uten TV-kameraer på slep. Du verden.
På bloggen fikk jeg et blikk inn i Linnis liv.
Jeg leste litt her og der, men ikke grundig og ikke alt.
Men det er det tydeligvis mange andre som gjør. Antall "kommentarer" på enkelte av innleggene er formidabelt i forhold til den flaue brisen jeg fra tid til annen utløser.
Det er - så vidt jeg kunne se - ikke dype tanker det Linni presenterer. Det jeg fant var "småprat".
Men det er tydelig det mange søker - og liker.
Ikke noe galt i det - hvis det ikke blir all den åndelige føden folk "får i seg".
Det blir som å leve på Cola og hveteboller.
Jeg vil ikke være nedlatende og kritisere Linni.
Det er det andre som tar seg av.
Men noen angrer.
Trine Grung f.eks.
Som ber om unnskyldning for tidligere kritiske ord. Hun er myknet nå som Linni er blitt mamma.
Jeg føler meg litt myk - og ydmyk - jeg også. Innfor morslykke og familielykke.
Derfor slutter jeg meg til gratulantenes rekker.
Gratulerer med gutten, Linni.
Mens jeg tenker: Hvem i all verdens rike er Linni Meister?
Jeg vet ikke om jeg tør si det, men jeg tror ikke at jeg noen gang har hørt om henne før.
Det må hefte alvorlige mangler ved min samfunnsorientering og allmenndannelse.
Jeg innser det.
Uten å være snørrhoven.

Kay Olav Winther d.e.

Internering

Rune Gerhardsen og Jan Bøler taler der andre tier.

 

At noen tør ta bladet fra munnen og si det veldig mange tenker, er bra. For Norge - og for Arbeiderpartiet. Og for saken.

 

De to vil internere asylsøkere, hevder en presse som gjerne vil fiske i rørt vann, og politiske motstandere som ikke har noe i mot litt stemmetjuvfiske bare de ikke blir oppdaget.


Men det de to vil, er ikke å øve overgrep mot en hver som søker asyl eller opphold i Norge, men å "iverksette strengere reaksjoner mot asylsøkere som utøver alvorlig kriminalitet", slik Aftenposten uttrykker det.


"Det er fullstendig uakseptabelt at personer som søker asyl i Norge, driver med kriminell virksomhet. De kommer hit for å utnytte og misbruke vår romslighet til å selge dop eller begå andre kriminelle handlinger," sier Rune Gerhardsen til Dagbladet.


At det blant de mange nødstedte asylsøkerne og flyktningene som søker hjelp hos oss, finnes uærlige personer som ene og alene er kommet for å berike seg på kriminalitet inntil utvisning kan ikraftsettes, er åpenbart.


Naivistene er så redde for "fremmedfiendtlighet" at de mener at disse menneskene bør få drive på for at vi ikke skal komme i skade for å stigmatisere alle innvandrere. Mens saken selvfølgelig er, at disse kriminelle elementene er vel så skadelige for skikkelige innvandrere som for nasjonen som sådan.


Utvisningssystemet er bristfeldig og ineffektivt. Utvisning kan treneres. Og det blir gjort.


Derfor bør de som gjør seg skyldige i kriminalitet interneres. I alvorlige, hardnakkede tilfeller i fengsel. I andre tilfeller på en slik måte at de er under myndighetenes kontroll til utvisning kan iverksettes.


De skal altså i strid med rettssikkerhet, sedvane og god folkeskikk frarøves friheten uten lov og dom?


Selvfølgelig ikke.


Det må - om nødvendig - skapes lovgrunnlag for å kunne sikre samfunnet mot kriminalitet og nyoppdukkede forhold som ikke er dekket i lovverket. Vi skal ikke ha noe cowboy-samfunn. Men heller ikke et bevisstløst, tafatt samfunn som lar kriminelle elementer manipulere oss og utnytte vår medfødte og kulturelt ervervede godtroenhet.


Dette synet bekrefter vel at også jeg - i likhet med mine to partifeller - egentlig er rasist?

 

Rasisme er et ord som sitter løst og ligger beleilig til i kulturnaivistenes arsenal. Det plukkes fram i tide og utide.

I denne saken dreier det seg om utide.

 

Her handler det ikke om rasisme, eller fremmedfrykt, men om å håndtere kriminalitet; m.a.o. samfunnsskadelig virksomhet.

 

Ikke noe seriøst samfunn setter seg godt til rette for passivt å betrakte at samfunnets bærebjelker tæres ned. Det er ikke rasisme eller overgrep mot fremmedkulturelle - uansett hudfarge og religion - å gripe inn mot kriminalitet. Det er utslag av ansvarsfølelse.

 

Å la humla suse, er ansvarsfraskrivelse.

 

Det koster selvfølgelig å si det. Den bigotte kritikken er kraftig og repressiv.

 

Særlig i valgtider kan omkostningene ved å erstatte "nytale" med klar tale være store.

 

Men det må gjøres. Samfunnet er avhengig av at noen gjør det. At noen tør. Og tar belastningen.


Kay Olav Winther d.e.

Tuppen og Lillemor

Vi så dem på TV i går. Tuppen og Lillemor. På lekeplassen.

 

Der skulle de fotograferes sammen for å kompensere at Tuppen hadde latt seg fotografere med Dagfinn og Lars, også kjent som Knoll og Tott.

 

Men det gikk ikke akkurat som planlagt. Først etter et kvarters venting kom Lillemor. Og da var hun fortsatt ikke blidgjort.

 

Hun var hissig rød i kinnene og fortørnet over at Tuppen hadde flørtet så åpenlyst med guttene. Når hun og Tuppen skulle være bestevenninner og leke sammen, fikk Tuppen vær så god holde seg borte fra guttene. Ellers ville ikke hun være med og skli på kjellerlemmen. Aldri i verden.

 

Men, sa Tuppen, Dagfinn og Lars er mye snillere enn Jens - og de to dumme jentene Liv Signe og Kristin. De er dumme de. Så derfor kan vel du leke med meg - og med Dagfinn og Lars - selv om du må stå litt i bakgrunnen. Du kan få hente ballen og sånn når jeg leker med guttene. Og så kan du holde veska mi, når jeg danser med de to. Det blir vel morsomt, vel?

 

Men det ville ikke Lillemor. Det skulle være bare henne og Tuppen. Ellers fikk det være.

 

Jeg er stor jente nå, og vil ikke bare være sammen med deg når de andre vennene dine ikke er hjemme, eller ikke ser det, sa hun furtent. Og jeg vil ikke hjelpe deg når du trenger det, når du foretrekker de andre framfor meg. Jeg vil skli på kjellerlemmen hele tiden. Sammen med deg. Det skal være oss to. Bare oss to. Ellers kan det være det samme.

 

Og alt det Tuppen forsøkte å gjøre seg lekker og blidgjøre henne, forble Lillemor like sur. At Jens og jentene var så mye verre enn Dagfinn og Lars, tvilte Lillemor på. De var i mot henne alle sammen, og ville holde henne utenfor. Men nå ville hun ta igjen! Fikk hun ikke skli på kjellerlemmen sammen med Tuppen - alene; bare de to - sånn som de hadde snakket om, og som hun hadde gledet seg til, ville hun sladre om dem og gjøre livet surt for dem. Så kunne de ha det så godt. Alle sammen. Og da ville det bli trist, da.

 

Jeg kan ikke stole på deg, Tuppen, sa Lillemor. Sånn gjorde du forrige gang også. Da lekte du heller med Kjell Magne enn med Carl, som er storebroren min, og da måtte Carl - og jeg - stå utenfor og se på mens dere skled på kjellerlemmen. Og nå forsøker du det samme igjen. Selv om du lovte å leke med meg. Det er ikke rettferdig.

 

Ja, men vi kan jo leke sammen alle sammen, mente Tuppen. Bare ikke den dumme Jens og venninnene hans. Dagfinn og Lars er kjekke gutter. Jeg vet at Dagfinn og Lars ikke liker deg, og ikke vil leke med deg. Men du og jeg kan vel være venner for det. Og hvis jeg er litt sammen med deg - og de to guttene ser at du er en snille jente, som er på parti med oss - så blir de kanskje venner med deg de også. Det blir vel fint, vel?

 

Men Lillemor ville ikke det heller. Enten eller, sa hun. Du får velge hvem du vil være sammen med. Tenk så mye fint vi kunne hatt sammen. Og så vil du heller leke sammen med de dumme guttene. Som ikke liker meg i det hele tatt.

 

Men jeg liker ikke dem jeg heller. De er så dumme at.  Derfor vil jeg ikke hjelpe dere, hvis dere skulle trenge det. Ikke hente noe til dere, og ikke tie still hvis jeg vet noe om dere. Tvert i mot. Velger du dem framfor meg, så skal jeg sette bein på deg i skolegården så du faller og slår deg og får sår på knærne. Og jeg skal slippe ut lufta på sykkelen din.

 

For velger du Dagfinn og Lars, er jeg ikke venn med deg, og da kan du ha det så godt. Jeg kan finne på mye ekkelt, jeg. Husk på det. Så nå får du velge. Dagfinn og Lars - eller meg.

 

Og et bilde hvor jeg smiler til deg så lenge du leker med de teite guttene, kan du bare glemme.

 

Dumma!


Kay Olav Winther d.e.

Uskyldig, men erstatningspliktig

Høyesterett har besluttet at Agder lagmannsrett må vurdere om fetteren til den drepte Birgitte Tengs skal få saken sin opp til ny behandling. Foreldelse kan ikke påberopes, som det heter.

 

Fetteren er frikjent for drapet på kusinen, men pålagt å betale 100.000 kroner til sin tante og onkel.

 

Inkonsekvensen skyldes den juridiske merkverdigheten at bevisene kan være for svake til fellelse i drapssaken, men sterke nok til at den anklagede kan bli dømt til å betale erstatning.

 

Altså: Rettslig sett er man uskyldig, men man kunne vært dømt skyldig dersom beviskravene ikke hadde vært så strenge, så derfor anses sannsynligheten for at man er skyldig, likevel så stor at man dømmes til å betale erstatning.

 

Dette er jus som må opprøre ethvert tenkende menneske med den aller minste sans for rettferdighet.

 

Men den opprører ikke politikerne og juristene. I et hvert fall ikke nok til at politikerne endrer loven og forbyr den slags vinkelskriveri, eller at juristene trekker den eneste logiske konklusjon, at er man ikke skyldig etter loven, så er man ikke skyldig. Det finnes ingen annen målestokk når faktum er bestridt. Verken juridisk eller moralsk.

 

Fetteren til Birgitte Tengs er ikke den eneste som er dømt til å betale erstatning for noe han i følge loven ikke har gjort. Noen protesterer og føler seg med rette urettferdig behandlet. Andre bøyer hodet, finner seg i sin skjebne og lider i stillhet. Urettferdigheten er like stor uansett. Erstatningspålegget er et signal om skyld. Vi kunne ikke ta deg med loven i hånd. Men betale skal du, for du er nok ikke så uskyldsren som du hevder.

 

At fetteren til Birgitte Tengs nå får sin gjenopptakelsesbegjæring vurdert på ny, er utmerket. Agder lagmannsrett bør sørge for at erstatningssaken gjenopptas og dommen omgjøres.

Mye tyder i tillegg til at hårbevisene i saken kan være feilvurdert og at etterforskningen burde vært tatt opp igjen med ny sak og ny vurdering av sakens realiteter som mål.

Finnes det noen rettferdighet til, må fetteren uansett - slik saken nå står - bli fritatt for å betale og tilkjent erstatning for tort og svie. Det vil bøte litt på en åpenbar urettferdighet.

 

Men hva med alle de andre som er i samme situasjon? Alle dem vi ikke hører og leser om? Alle som ikke orker å renne hodet i veggen av forstokket "jurisme".

 

At fetteren til Birgitte Tengs får saken sin prøvd, er ikke mer enn rett og riktig. Fører anken fram, kan saken ende med en liten delseier for rettferdigheten og rettferdighetsfølelsen.

 

Men selve det skeive, urimelige erstatningsinstituttet vil likevel bli stående urokket. I neste omgang vil en ny - etter loven uskyldig - person bli pålagt å betale erstatning for noe han eller hun ikke har gjort, eller i alle fall ikke har kunnet dømmes for.

 

Derfor bør lovmakerne og lovgiverne våkne og sørge for å endre lovverket slik at det blir satt en stopper for denne uverdige lovtrekkingen. Nå har de fått en aktuell og gylden foranledning.

 

Og snart er det valg. Politikerne bør vise velgerne at de har evne til å tenke logisk og prinsipielt, og ikke er redde for å snu. M.a.o. at de har sans for alminnelig rettferdighet.

 

Har de ikke det, fortjener de ikke vår tillit.


Kay Olav Winther d.e.

Overvekt som politiske problem

Dette innlegget handler ikke om Erna Solberg!

 

Men det handler om Kjell Terje Ringdals påstand at vekt er med på å avgjøre folks oppfatning av en person. Og at overvekt virker negativt på mange, og derfor er en ulempe for personer som ønsker andre menneskers tillit.

 

Vekt er en del av den "nonverbale kommunikasjonen", hevder Ringdal. Som er master i retorikk.

 

Ringdals utsagn har fått en rekke personer til å klatre opp på barrikadene. Noen gestikulerende, noen høyrøstede, og noen forarget  eller påtatt forarget. Og atter andre strever for å gjøre debatten til et spørsmål om kjønnsdiskriminering. Som de alltid gjør.

 

Mens for eksempel Solbergs stabssersjant, Julie Voldberg, som altså er betalt for å fremme Høyres sak, benekter klare fakta og går så langt som til å hevde at "meningsmålingene tyder på at velgerne både liker Høyres politikk og Erna".

 

Voldbergs retorikk må være "nytale" i 1984-stil. For meningsmålingene viser det motsatte. Høyre har ikke hatt mindre og mer labil oppslutning på år og dag.

Men altså til det prinsipielle.

 

At Ringdal har rett, er det ikke tvil om. Utseendet teller. Kroppsspråket teller. Dialekten teller. Humøret og smilet teller. Kort sagt: Menneskets hele framtoning er med på å avgjøre det inntrykket vi får. Og om vi er villige til å legge vår skjebne i hendene på personen det gjelder.

 

Å hevde at "trynefaktoren", personligheten og de implisitte signalene et menneske utstråler, ikke spiller noen rolle for andre menneskers reaksjoner og vurderinger, er i beste fall uvitenhet - i verste fall et forsøk på å manipulere sakens realiteter.

 

I diverse sosiale sammenhenger kan positive personlighetstrekk nøytralisere det som oppfattes som negativt, men i arbeidslivet og i politikken - og i mange andre livssituasjoner - hvor man spør etter selvkontroll, måtehold, smak og kloke prioriteringer, vil markant overvekt virke som en negativ faktor.

 

Slik er det. Det kan benektes av taktiske, ideologiske eller kjønnspolitiske grunner. Men det kan ikke endres. I et hvert fall ikke ved fortielse, og "la-oss-ikke-snakke-om-det"-strategi.

 

Fedme er en del av personligheten. Og personligheten er avgjørende for hvordan vi blir vurdert av andre. Det er åpenbare, men banale sannheter.

 

Som enkelte altså ikke liker å høre. For overvekt skal man ikke snakke om. Og slett ikke overvekt hos politikere. Spesielt ikke hvis de er av kvinnekjønn. Det er politikken - altså budskapet - som skal vurderes, ikke formidleren. Hevder de forargede. De som synes synd på personer som rammes av debatten, og som mener at det er for kort tid igjen til valget til at vi kan ta en slik debatt nå uten at det får skadevirkninger for et bestemt parti.

 

Strutsen stikker hodet i sanden. Men den blir ikke usynlig for det.

 

Folk ser det de ser. De tenker det de tenker. Og framfor alt: De føler det de føler. Enten de får lov av Julie Voldberg, Inga Marte Thorkildsen eller andre.


Debatten kan vi like godt ta. Den kan personer som rammes av problematikken, like gjerne tjene som tape på.

 

For det er klart at den som skal avgi stemme og velge mellom politiske løsninger i et demokrati, bør forholde seg til partienes programmer. Hva de vil - og hva de med sannsynlighet vil være i stand til å sette ut i livet. Og har et parti valgt en leder, har det vel ment at vedkommende har de egenskapene som partiet ønsker. Slik sett, bør velgerne  ikke bekymre seg.

 

Politikk handler om realiteter, ikke om kosmetikk!

Sant nok. Eller: Slik burde det være. Men folk velger med følelsene - med hjertet og magen. Mange valg er irrasjonelle.

 

Dette kan benektes - men virkeligheten endres ikke av den grunn. Derfor bør debatten om overvekt brukes til å trekke oppmerksomheten bort fra ikke-politiske forhold. Til å klargjøre at det ikke uten videre er sammenheng mellom det ytre og det indre, mellom kroppsvekt og politisk tyngde.

 

At synet på slike forhold kan påvirkes, er åpenbart. For noen generasjoner siden ble fedme hos menn kalt pondus. I dag er overvekt et problem også for menn som søker tillit - enten vekten skyldes pølser eller andre kulinariske uvaner. Eller sykdom.

 

Debatten om vekt, er ingen kjønnskamp, og ikke utslag av kjønnsbaserte fordommer. Derimot følger den naturlig i kjølvannet av erkjennelsen av at overvekt er et stadig økende problem i den vestlige, velstående verden.

 

Vi vet at fedme er livstruende. Derfor må den bekjempes. Røyking er også livstruende. Og må bekjempes. Overvektige eller røykende personer kan mistenkes for enten ikke å tilegne seg ny kunnskap og erkjennelse, eller ikke å ha selvkontroll nok til å bekjempe farene.

 

Når de ikke kan innrette seg på hva de vet, hvordan kan vi da vente rasjonell, veloverveid politikk og ledelse fra deres side?

 

Slik tenker mange. Derfor har retorikkmaster Ringdal satt fingeren på et ømt punkt.

 

Her foreligger to reaksjonsmåter: Man kan innrømme at det smerter, og at det trolig ligger noe bak. Eller man kan skjule grimasene så godt det lar seg gjøre, og benekte faktum til man blir - ja, blå.

 

Den 14. stemmer velgerne - trolig uten hensyn til om deres følelser og vurderinger er  "sympatiske", "akseptable" eller "korrekte".

Så får vi se da.


Kay Olav Winther d.e.