NFF og Lyn

Fotballklubben Lyn er i alvorlig trbbel. Bde sportslig og konomisk.

Det gr mot konkurs mener mediene, og Dagsavisen spekulerer i dag p om Lyn i gr scoret sitt siste ml p Ullevaal.

Gr Lyn konkurs, vil det vre et smertelig tap for norsk fotball. Men uansett utfall av den thrilleren som pgr, br laget f fullfre sesongen. Ikke frst og fremst av hensyn til seg selv og mulighetene til f noen inntekter inn i en slunken kasse, men av hensyn til serien, de andre klubbene, norsk fotball - og alle fotballinteresserte i det ganske Norge.

NFF br ikke se det som en oppgave lage vanskeligheter for fotballsporten og klubbene. Og spesielt ikke for dem som er i trbbel fra fr.

Det NFF br gjre, er eventuelt ta klubber med bristfeldig konomi og manglende administrativ evne, ut av spill etter sesongslutt eller fr sesongens begynnelse.

ta klubber- i dette tilfellet alts Lyn- ut av serien i sesongen, straffer de vrige klubbene og fotballen like mye som det straffer klubben som har kommet i unde. Skal poeng tapt mot eller vunnet mot Lyn trekkes i fra, skaper man uforutsigbarhet, rot, vilkrlighet og urettferdighet.

skape- eller bidra til- slike tilstander, kan ikke vre NFFs oppgave.

Det er n fire - 4 - serieomganger igjen. S er det slutt for denne gang.

La derfor alt g etter planen til sesongslutt. spenne ut snubletrder like fr mlpassering er usportslig. Ja, direkte gement. Meningslst. Og undvendig.

Hva tjener man p det?

Sportslig? konomisk? Nr det gjelder sette seg i respekt hos klubbene og kulturdepartementet og vise at alvor er alvor?

Enkelte ganger kan man undre seg over NFFs disposisjoner og standpunkter. Og krav til klubbene.

Krav til baneforhold for eksempel. Baner- samt tribuner og andre forhold som primrt angr publikum- er viktige, men ikke "livsndvendige" og ikke under noen omstendighet viktigere enn selve fotballspillet. Fotball skal vre idrett. Sportslig utfoldelse. Ikke forretning og store, flotte, dyre anlegg som presser klubber og kommuner i kne under altfor tunge konomiske brer.

Hvor var NFF da lnnsutviklingen i norsk fotball eskalerte over alle rimelige grenser? Og hvis de s farene og fant utviklingen uheldig, hvorfor stanset de den ikke? Hvilket ansvar- eller medansvar- har NFF for det konomske ufret mange klubber er kommet i?

Og hva er NFFs bidrag til reparere skadene?


"Straffetog". Konfiskasjon av poeng. Utelukkelse av klubber.

Hva hjelper det?

P de problematiske forholdene? P konomien? P mulighetene til f stadig nye ildsjeler og entusiaster til jobbe dager og netter for "knapper og glansbilder" til fordel forfotballen.

NFF br holde orden i norsk fotball. Administrativt. konomisk. Sportslig.

Men de m fare lempelig fram. Som vegledere, lrere og oppdragere.

Noen ganger m de sette noen i skammekroken eller ta fram riset fra plassen bak speilet, men uansett om det lfter advarende pekefingre, taler til rette eller gr litt hardere til verks, m mlet vre tjene norsk fotball.Som idrett - og underholdning.

Nr det gjelder behandlingen av Lyn- og eventuelle andre klubber i liknende situasjoni framtiden- br fotballforbundet tenke seg om. Fr det gjr noe som skader fotballen. Og fotballinteressen.

La g at Lyn m ned noen divisjoner for begynne p klatringen oppover igjen. Men det br under ingen omstendighet skje fr sesongen er over.

Alt annet er anstaltmakeri, overilte reaksjoner og skadeverk mot norsk fotball.


Det kan det vel ikke vre NFFs oppgave gjre seg skyldig i?

Kay Olav Winther d.e.

Stemmefiske eller serise politikk?

Hva br vre hovedmlet for et politisk parti? f gjennomfrt sine saker? Eller f flere stemmer?


Det kan- paradoksalt nok- vre en motsetning her. For som stortingsvalget viser, er SV i klemme. Regjeringsposisjonen gir partiet mulighet til pvirke politikken og til f en del av partiets politiske ml omsatt i handling. Men det koster. SV har mttet betale med mindre oppslutning fra velgerne.


Det skyldes at partiet har vrt ndt til kompromisse og renonsere p markant, ren SV-politikk til fordel for mer konturlse midt-p-treet-lsninger med sosialdemokratisk islett, mener de som er kritiske til regjeringssamarbeidet. Ja, dette synet skal visstnok strekke seg langt inn i partiledelsen.


SV m selv avgjre hvordan det vil beskikke sitt bo, og hvilke verdier det skal prioritere; politisk innflytelse eller flere velgere. Men jeg vil minne om at den situasjonen partiet n befinner seg i, ogs kan tolkes annerledes enn det sterke krefter i partiet penbart gjr.


Uten regjeringssamarbeidet ville SV fortsatt ha vrt et demonstrasjonsparti. Med klare- til dels overdrevent klare, noen vil si slagordpregede- standpunkter, kanskje noen flere velgere og null politisk innflytelse.

Demonstrasjonslinjen ville utvilsomt gitt strre tilfredsstillelse for dem som mener at store ord og fett flesk er viktigst, men avgjort mindre glede seg over for dem som legger strst vekt p resultater. P handling. P sikre- ikke bare tale hyrstet om- de grunnleggende verdiene og flere av de praktiske sakene som partiet finner det viktig ivareta.


Miljet for eksempel. Milj ble en tapersak for partiet ved valget, men n skal miljpartiet SV bli et tydeligere miljparti, skal Kristin Halvorsen ha sagt i sin tale til SVs landstyre i helgen. Vi m f en mer konkret miljpolitikk som ikke oppfattes som en nei-politikk, men en ja-politikk, sa huni flge vg.no.

Det er ikke belegg for si at milj ikke var viktig for velgerne. Men det er all grunn til merke seg at det store flertallet av velgere ikke sluttet opp om SVs miljpolitikk. At de yensynlig mente at miljsprsml ikke var viktigere for valget av parti og av nye stortingsrepresentanter - og av regjeringsalternativ - enn summen av andre politiske sprsml og saker.


Kanskje skyldes det at flertallet mener at de vrige partiene har et fornuftig syn p miljarbeid og en fullt ut ansvarlig miljpolitikk p programmet. Kanskje finner de SVs og enkelte andre tapende partiers dommedagspolitikk overdrevet og frustrerende? Kanskje ser de rett og slett kroken gjennom agnet?


Kanskje- eller trolig- mener mange at naturvernorganisasjonene er enyde- eller til og med ensporede- og ikke ser den politiske helheten, men opptrer som en person med lommelykt i et mrkt rom. Ensom tror at det punktet lysstrlen treffer, og som vedkommende derfor ser, er hele rommet. Eller i alle fall representativt for helheten.


Politikere som vil bli trodd- og bli gitt ansvar- m evne ha mange tanker i hodet p en gang. Nr Kristin Halvorsen n flagger et enda nrmere samarbeid med miljbevegelsen for knytte denne potensielle velgergruppen nrmere til SV, og for bli et enda mer kompromisslst "miljparti", tyder det p at hun ikke lrte noe av valget. Hun er beredt til gjenta- og forsterke- den blunderen hun gjorde.


For det er ikke slik at regjeringspartnerne eller opposisjonspartiene ikke er opptatt av milj. De er bare uenige med SV - iproblemets art og omfang, i hvilke lsninger som best kan kombineres med andre viktige politiske hensyn og nr det gjelder tempoet i arbeidet. De er m.a.o. opptatt av fre en politikk som gir oss et velfungerende velferdssamfunn som str p solide konomiske ftter, samtidig som det tas hensyn til miljet.


Ingen i det norske politiske miljet nsker delegge naturen. Ingen stiller seg likegyldige til hvordan vre etterkommere skal f det. Alle er p jakt etter alternative lsninger. Etter sikre framtiden.

SV er ikke mer ansvarsbevisst enn andre. Men partiet er mer innstilt p bruke miljsaken som politisk agn.

- Vi m fokusere p de mindre tingene i miljpolitikken. Det som berrer folk flest. For mange blir miljpolitikk for svrt og internasjonalt, skal Halvorsen ha sagt til landsstyret sitt.


Det er egentlig en skremmende defaitistisk og skuffende kynisk taktisk betraktning. SV overveier fokusere p det hjemmekjre og nre og ikke plage folk med globale problemer og utfordringer. Ikke av hensyn til miljet. Men av hensyn til SV.


Men de store miljutfordringene- klimautfordringene for eksempel- er ikke sm og hjemmekoselige. De er omfattende, omfangsrike og verdensomspennende. Det er derfor de er viktige. Det er i dette perspektivet vi m se vr innsats. Eller slvhet og likegyldighet. For ikke si taktiske smligheter.


Selvflgelig er det viktig hva vi gjr her hjemme ogs- i smtt og stort. At vi ikke prver kjpe oss fri fra problemene, men yter en reell innsats for spare natur, redusere forurensning og utvikle alternative, naturvennlige tekniske og teknologiske lsninger.


Men demonstrative holdninger som penbart har indremedisinske forml og ikke bidrar vesentlig til endre milj- og klimasituasjonen i verden til det bedre,- som for eksempel et bastant nei til oljeleting og utvinning ved Lofoten - br demonstrasjonspartiene vre alene om. Hvis slik utvinning er en reell trussel mot fisket og naturen, br alle vre i mot. Er sjansene for problemer, takket vre avansert teknologi og velutviklet ansvarsflelse, minimale, blir situasjonen en annen.


Vil SV heller vre et demonstrasjonsparti enn ve politisk innflytelse i en ansvarsbevisst regjering, er de fri til trekke seg ut. Men de br neppe ta for gitt at de tjener p det. For det de tjener p gungorna, kan de raskt tape p karusellen. De velgerne som stemte p partiet, hadde ikke latt seg skremme av utsiktene til nytt regjeringssamarbeid. Gr partiet sin egen veg, kan nye grupper falle fra.


Partiet m rett og slett velge hvilken ende det skal lekke i. Det er et verdivalg. Politikk? Eller demonstrasjon?


Kay Olav Winther d.e.






Atommakten Iran

USAs og Israels etterretningsarbeid holder yensynlig ikke det hye nivet som de selv- og verden for vrig- forestiller seg. Tragedien 11. september og feilinformasjonene om situasjonen i Irak i forkant av den amerikanske invasjonen der, bekrefter det.

Nr det gjelder atomforskningen og byggingen av atomanlegg i Iran, er det strre grunn til tro at de vet hva de snakker om.

At en labil nasjon som Iran- som er styrt av religis tro og nske om fremme Islams sak og knuse de vantro- kun har i sinne utvikle atomkraft til sivile forml, er ikke bare usannsynlig. Det er utenkelig.

De styrende kreftene i Iran, vil gjerne slette Israel av kartet og straffe Israels fremste og mektigste stttespiller USA. Det kan de ikke oppn med tradisjonelle vpen. Det meste de kan oppn med de vpnene de i dag har til disposisjon, er tildele USA nlestikk. Som smerter, men ikke utgjr noen trussel mot USAs innflytelse i verden. Verken politisk eller militrt.

Den dagen Iran har atomvpen, vil situasjonen vre en annen. Ikke minstfor Israel, menogs for USA. Og for oss alle sammen.

Den kalde krigen forble en stillingskrig fordi begge stormaktene hadde egeninteresse av at de ultimate vpnene ikke ble brukt. Den gjensidige erkjennelsen av at vpnene fantes, var nok til hindre at noen for alvor satte fornuften til side og gikk over streken.

At Iran skulle vise samme tilbakeholdenhet, er ikke sannsynlig. Det er i alle fall ikke en sannsynlighet resten av verden br satse sin trygghet og framtid p.

Det er i hele verdens interesse at prestestyret i Iran og dets sivile marionettregjering, blir hindret i sitt forehavende.

Alle land i verden m g sammen om kreve at atomopprustningen i Iran stanses, og at Det internasjonale atomenergibyret (IAEA) - og andre representanter for verdenssamfunnet- fr anledning til inspisere alle eksisterende anlegg. Kjente som hittil ukjente. M.a.o. bde dem som etter iranske opplysninger finnes og kun har fredelige ml for ye, og til n fordekte anlegg som forbereder bygging av atomvpen.

rsaken til at Irans president nylig innrmte at Iran har flere anlegg enn landet til n har rapportert om, er neppe at regimeter blitt mer samarbeidsvillig. Eller ansvarsbevisst. Forklaringen er heller den at Iran skjnte at etterretningen i vestlige landhadde kommet p sporet avanlegget i Qom. Og da valgte landet komme en avslring i forkjpet ved underrette lederen for IAEA, Mohamed ElBaradei.


Innrmmelsen er alts ikke tegn p samarbeidsvilje. Men en taktisk manver. Som imidlertid ikke br avholde verdenssamfunnet fra holde Iran under oppsikt og konstant press. Eller FN fra opprettholde sine sanksjoner mot landet: Eller fra vedta nye.


I flge internasjonal presse vil USAs president Barack Obama, Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, og britenes statsminister, Gordon Brown, kreve at IAEA fr inspisere anlegget i Qom.


Dette triumviratet er viktig nok, men umiddelbart savner vi de russiske og kinesiske lederne og andre representanter for verdenssamfunnet. Jeg hper at ogs disse innser den faren en utvidelse av antall atommakter representerer, og fler trusselen om utvikling og bruk av atomvpen som en trussel rettet mot dem selv - selv om deres land ikke er den primre fienden.


Atomtrusselen er ikke- og kan etter sin egenart ikke vre - et regionalt problem. Den er i aller hyeste grad- og p alle tenkelige mter- et globalt problem. En utfordring som alle land i verden br gjres bevisst p og engasjeres i bekjempelsen av.


Nr de tre vestlige lederne gr ut sammen, skaper de uvegerlig et inntrykk at dette dreier seg om en interessemotsetning mellom den vestlige og den arabiske verden. I et slikt konflikt- og fiendebilde vil en rekke av verdens land umiddelbart identifisere seg med, og fle interessefellesskap med, den svakere part. Det beste ville derfor vrt om frende vestlige nasjonene og lederne der hadde inngtt en videre allianse - gjerne via FN - fr de gikk til IAEA med saken.


La g at det haster. Men ikke s mye at motstanderne av en utvidet medlemsklubb for atommakter, har rd til svekke sin sak ved signalisere til verdenssamfunnet at dette dreier seg om Vesten mot den arabiske verden.


For det gjr det ikke. Det dreier seg heller ikke om Iran og Islam mot jdene, Israel eller USA.


Nr alt kommer til, dreier det seg om menneskehetens framtid. Det er den som trues av prestestyrets vettlse fanatisme og lek med atomene.


Kay Olav Winther d.e.

Enyd rentepolitikk

Den profilerte sjefskonomen Harald Magnus Andreassen mener at inflasjonsmlet ikke br vre det eneste forholdet Norges Bank styrer renta etter. Det har han rett i. Selvflgelig.

Da jeg var gutt, lekte vi en lek hvor vi sa: "Mamma har sagt at jeg skal g rett fram, samme hva jeg stter p." Poenget var fortsette selv om de fysiske forholdene, og all sunn fornuft, tilsa at man burde vike unna. Eller stanse.

Det er en variant av denne "stange-hodet-i-veggen-leken" de politiske myndighetene har plagt Norges Bank gjre til norsk pengepolitikk.


Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, som det heter i forskriften. Den skal "sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder ogs bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen". Dessuten skal den "understtte finanspolitikken ved bidra til stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting."

Ikke et ord om at pengepolitikken skal sikre konomisk og sosial stabilitet innenlands.At den skal ha som ml sikre de hjemlige forbrukerne en fast, forutsigbar og langsiktig penge- og rentepolitikk som motvirker spekulasjonskonomi, f.eks. uheldige svingninger i priser p boliger. Og som hindrer at boligeierne p ny gerder ut i en gjeldskrise som flge av en rentepolitikk som frst innbyr til lssluppenhet, totalfinansiering av dyre boliger ved hjelp av ln, samt privat forbruk for sikre handel og arbeidsplasser, og deretter lar boligeierne ta regningen nr Norges Bank skal bremse utlnsvekst og inflasjon.


Jeg har gjennom et relativt langt liv, gjentatte ganger tatt til orde for at renten p boligln m styres etter egne kriterier. At rentepolitikken p dette omrdet, m skilles fra den makrokonomiske rentepolitikken p den mten at boligpolitikken unntas fra den overordnede penge- og rentepolitikken, slik at det blir mulig hindre overoptimistiske og urealistiske lneopptak og - ikke minst- hindre at boligutgiftene stiger slik at folk ikke klarer utgiftene.


Dette er ingen "fot-i-hose-sak". Det er mange hensyn ta. Og mange vanskeligheter overvinne. Bde praktiske og psykologiske. Men ingen seris politiker med sosial trygghet p programmet, kan avfeie en slik problemstilling med henvisning til at lav boligrente ikke er forenlig med den overordnede pengepolitikken.


Det m vre mulig ha to tanker i hodet p en gang. Og to sett lsninger. Selv for forhold som tematisk- og nr det gjelder gjensidig pvirkning og konsekvenser- henger tett sammen.


Sprsmlet politikerne br stille seg, er ikke om det er mulig gjre et slikt skille. Men om de har politisk vilje - og mot! -til gjre det. Til fre en penge- og rentepolitikk p boligomrdet, som gir boligeierne forutsigbarhet, trygghet og rimelig konomisk mulighet til hanskes med de utgiftene som flger av eie egen bolig; s si uansett hvordan konomien for vrig utvikler seg, og uansett hvilke stimulerings- eller innstrammingstiltak nasjonen- representert ved sentralbanken- ellers m fre.


En endring som den jeg her tar til orde for, er ikke noe man foretar over natta. Det blir ndvendig finne metoder til hindre privat overforbruk og kjpevekst, fordi "lave" boutgifter gir kt kjpekraft p andre omrder.

Skal endringenbli noe mer enn et spontant innfall og en nostalgisk gjenoppliving av Husbanken p fortidens premisser,m myndighetene f gjort et grundig, grunnleggende utredningsarbeid av ml, virkemidler og konsekvenser. En utredning av dagens forhold, dagens og morgendagens utfordringer og framtidens lsninger. For eksempel i form av tydeligere og mer flbar belnning av sparing og av nedbremsing av forbruk ved en aktiv avgiftspolitikk som gjr kostnadsdrivende handel mindre attraktiv.


Dette vil ndvendigvis vre tiltak som liberalister- og andre med konomianarkistiske tilbyeligheter- vil sette i vrangstrupen. Det vil vre utidsmessige reguleringer for s vidt som de strider mot grunnprinsippene i en rdende, r markedsfilosofi som ser reguleringer og srordninger som unskede forhindringer for markedskreftenes- det vil egentlig si: pengekreftenes- frie spill.


Men n var vi nylig s heldige at stortingsvalget gav oss et rd-grnt flertall. Regjeringen er derfor- i alle fall akkurat n- i posisjon til tenke nytt og utradisjonelt. Til definere problemer og ske lsninger uten se seg blind p hva som er vanlig eller comme il faut.


Her br regjeringen vise seg handlekraftig, ta initiativ- og f noe gjort.


Flger den dette rdet, vil den f motbr. Ja, bde spitord og kjeft. Av forstsegperne. Av dem som tror de vet best og har alle svarene. Med andre ord: Dem som anelseslse og halvblinde- eller kanskje lett sovende- frte oss inn i det mest alvorlige konomiske ufret og tilbakeslaget p mange tir.


N er disse i gang igjen. Tilsynelatende uten ha lrt noe som helst.


Muligensmed unntak av sjefkonom Harald Magnus Andreassen som ser ut til kanskje ha lrt noe. Nemlig at skal man fre en stor skute, m man ha begge yne pne.

Samtidig.


Kay Olav Winther d.e.


Venstre i skyggenes dal

Velgerne angrer, kan Venstre fortelle. Telefonen ringer i ett sett. Medlemmene strmmer til.

Jeg unner dem gleden. Men det er som sutte p fingeren for lindre smerten nr man har sltt seg. Litt trst nr man har det vondt.

Realiteten er at velgerne ikke ville ha Venstre. Medlemstilstrmningen endrer ikke p det. For det vi vet, kan det jo vre folk som stemte p Venstre, som n melder seg inn. Somvil bekrefte sin sympati. Med partiet.

Og kanskje med Lars Sponheim. Som i fjernsynets ettersnakkprogrammer har ftt en omtale og et ettermle, som er helt ute av proporsjoner.

Lars Sponheim har vrt en brumlebasse. En kritiker. En ironisk- og noen ganger uhytidelig og selvironisk- person med ls snipp og hang til improvisasjon og ta-det-p- sparket-innstilling til de politiske oppgavene. Han har vrt uforutsigbar og noen ganger underholdende og hre p, men stort sett uten politisk substans. En kroppslig tungvekter- fr han slanket seg!- men en politisk lettvekter. Ikke en vegviser. Eller bygningsmann.

At Olaf Thommessen har opplevd vrangsiden hans, tr vre klart. Jeg antar at den politisk forsmdde og tilsidesatte Odd Einar Drum ogs har et og annet bittert ord p lager, hvis han graver dypt nok og er rlig. Men mediefolk husker Sponheim for hans sjarm. Og betrakter ham som en fargeklatt. TV2s Stein Kre Kristiansen vil savne ham.

Det er drlig politisk analyse. En tilfeldig syklist fra Sponheims hjemsted, viste seg som en bedre analytiker enn de fleste av de profesjonelle, da han i et intervju uttalte noe snt som at Sponheim nok kunne vre underholdende, men at han ikke hadde ftt utrettet noe srlig. Politisk.

Her er vi ved kjernen av Venstres problem- og skjebne. Partiet er overfldig. Det mener ikke noe som ikke ogs flere andre mener. Og det har ikke etter 2. verdenskrig hatt ledere som har maktet gi det et politisk innhold som er opplevd som aktuelt og framtidsrettet. Som har pekt p nye lsninger p de utfordringene vi vil mte. Verken Bent Ryseland eller Helge Seip endrer dette bildet. De var, som Sponheim, interessante personligheter, men likegyldige politikere- p tross av personlig dyktighet og betydelig karisma og medietekke.

Venstre er kanskje ikke ferdig p Stortinget. Men det er med all sannsynlighet - og paradoksalt nok - ferdig i norsk politikk. Det har det for vrig vrt lenge. Partiet huser en rekke lightutgaver av Hyre- og Arbeiderpartifolk. SV-ere ogs, antakelig. Folk som politisk hrer hjemme til hyre og venstre, men synes at det sosialt er mest tilfredsstillende tilhre - og bli identifisert med - en liberal borgerlighet.

Problemet er bare at de da- i dagens politiske landskap- ender opp, som stortingsmann Celius fr dem, med en mellomting mellom nesten noe og ingen ting.

Min spdom er at ingen vil merke at Venstre n i praksis er ute av norsk politikk de kommende fire r. Partiet er, og har vrt, en "lame duck" i mange r. Det overraskende er at garvede- og i flere tilfelle innsiktsfulle- kommentatorer ikke har observert og omtalt denne situasjonen. De holder seg til det utvendige. Til det medievennlige. Venstre har derfor ftt medieomtale som bde nr det gjelder innhold og omfang langt overgr det partiet har fortjent ut fra sin politiske betydning. Eller mangel p betydning.

Jeg utelukker ikke at Venstre ved en senere anledning igjen kan komme tilbake med noen flere representanter p Tinget. Det jeg sier er at partiet er ddt. At det ikke representerer et politisk alternativ.

Skal jeg vre grov- og hvorfor ikke- vil jeg si om Venstre, som man pleide si om det gamle Morgenbladet, at det er en indikasjon p at det finnes et liv etter dden. Et liv jeg ellers ikke tror p.

Dette er en pstand man kan mislike. Av sympati for eksempel. Man skal som bekjent ikke sparke den som ligger nede. Eller av fortvilet tro p at Venstre fortsatt har en misjon i norsk politikk.

Selv tilhrte jeg for nrmere 50 r siden dette partiet. Mine besteforeldre p farssiden var Venstrefolk. De tilhrte kristen-Venstre. S havne i Venstre var nrliggende.

Men det gikk med meg som med kattungene. Frst var de blinde. S fikk de opp ynene.

Akkurat slik m mange velgere ha opplevd situasjonen fr dette valget. De fikk opp ynene, og stemte p partier som hadde en politikk. Ikke bare en rerik historie, velklingende slagord og vilje til gjre noe- uten vite hva. Eller karismatiske, men overfladiske ledere.

Jeg gir blaffen, sa Sponheim i skuffelsen etter valgnederlaget. Uttalelsen taler for seg selv. Det ville aldri en politisk leder av format ha sagt.


I dag er Venstre der hvor det rettelig hrer hjemme. I skyggenes dal.

Kay Olav Winther d.e.

Glden og Sorgen de vandrer tilhobe

Dette er skuffelsens dag for de skalt borgerlige. "Det sku' vr' s godt, og s blev det faktisk skidt," str det i Kjeld Abells sang "Melodien der blev vk".

Strofenforteller hvordan Erna og Siv har det i dag. De drmte begge om flytte inn i statsministerboligen. Men begge opplevde at smijernsporten ble stengt. Rett for nesa p dem.

Og godt var det.

Velgerne gav Jens, Kristin og Liv Signe fornyet tillit. Stikk i strid med all sedvane og alle spdommer fra forstsegperne, kte Jens forspranget. Han led ikke av utmattethet etter et langt lp, men sprintet i fra p opplpssiden. Siv og Erna mtte konstatere at han var uslelig. Denne gangen ogs. Riktig nok satte Siv ny pers, og Erna gjorde det bedre enn p lenge. Men sl Jens kunne de ikke. Derfor mtte de skuffet nye seg med slv og bronse.

Enda verre gikk det for Dagfinn og Lars. Dagfinn hadde ikke funnet formen, og hadde nok dessuten trbbel med galt, gammeldags og slitt utstyr, mens Lars gikk p en real smell fordi han stilte i en velse han ikke var trent for.Sakket akterut. Ble hjelpelst sist. Gikk sur. Og brt lpet.

Kanskje like greit. For Venstre har hatt sin tid og er modne for tribunen. Anabole steroider og kunstige stimulanser har hjulpet partiet til leve en stakket stund p lnt tid. Men velgerne gjennomskuer et parti som ikke har en egen politikk. Som presenterer seg ved slagord, floskler og karakteristikker av andre. En frodig personlighet hjelper. En stund, men ikke i lengden. Skal Venstre tilbake p banen, m partiet utmeisle en egen politikk. Klare substansielle standpunkter og alternativer. Fikse, men politisk tomme, slagord som "Mennesket i sentrum" tar seg kanskje fint ut p reklamemateriell, men har ingen politisk appell. Partiet m fornye seg. Politisk! Eller pensjonere seg.

Dagfinn Hybrten og Kristelig Folkeparti mistet egentlig ikke s mange velgere. Men mistet appellen. Til nye velgergrupper- eller trolig riktigere: yngre velgere. Partiet hans avmagres i takt med at tradisjonelle velgere blir borte. KrF var opprinnelig et arbeider- og venstreparti for personlig kristne. Kre Kristiansen, Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Hybrten har gjort partiet til et "Hyre light". En utvikling Svarstad Haugland ikke klarte motvirke.

Men hyrefolk stemmer heller Hyre enn "Hyre light". Ved sin markering av KrFs plassering- formelt sett i sentrum, men reelt sett til hyre p skalaen- har Hybrten presset fra seg mange velgere som setter likhetstegn mellom nestekjrlighet og solidaritet. Personer som har en kristen tro og et sosialt sinnelag.

KrF lekkertrolig til begge sider. Mens Hybrten sitter igjen med en stadig eldre og derfor stadig mindre gruppe kjernevelgere som lar partilojalitet g foran politikk. Etter hvert som bedehus selges til verdslige forml, og samfunnet sekulariseres - og jo lengre Hybrten befinner seg i sitt selvvalgte politiske vakuum - desto frre velgere vil han ha igjen. Han br se p Lars Sponheim og ta lrdom av det han ser.

Etter EU-avstemningen trodde Senterpartiet at de skulle f beholde de "velgerne" de hadde ftt til lns. Men velgerne er trolse og gikk tilbake dit hvor de "hrte hjemme". N opplever Kristin mye av det samme.

Hun har rett i at mange nok har valgt Jens framfor Erna eller Siv, og sviktet henne. Men samtidig har hun i mange r kunnet glede seg over velgere som egentlig "hrer hjemme" i Arbeiderpartiet, men som liker definere seg som "left wing". Ikke alltid p politisk grunnlag, men like gjerne som utslag av en selvvalgt, foretrukket intellektuell identitet.

I valget mellom bltt eller fiolett, og rdt, velger de Arbeiderpartiet og Jens. Og i mange tilfelle vil det vre der de hrer hjemme. Politisk. Nr de ikke koketterer med en image som radikale, "uavhengige" og selvstendige tenkende individer, som selv mener at de ikke hrer hjemme i Ap's velfungerende partiorganisasjon og veldresserte medlemsskare. Men som nr det virkelig gjelder, finner tilbake til faderhuset.

Og s har Kristin en utro gruppe til. Det er frigjengerne. Demonstrantene. De oppkjeftige. Som finner det mer meningsfullt f uttalt sin mening enn bidra til et styringsflertall og lsning av konkrete saker. Blant andre de mange overdrevent meningssterke personene som fler seg korrumpert av kompromisse. Av ta politisk ansvar. Og ikke f anledning til g i demonstrasjonstog, st p stand og tale hyrstet om luftige, ideelle lsninger uten politisk substans.

Disse har nok Kristins regjeringssamarbeid ogs skremt vekk. Til rdt - og trolig til sofakroken.

Sammen med Lars og Dagfinn og partiene deres, er nrmere 30 prosent hjemmesittere dette valgets tapere. Let blant dem, Kristin, s kanskje du vil finne en del av individualistene dine. De som ikke kan trekke sammen. Og fler seg invadert hvis de stter p folk som er helt ut enige med dem. Som tror at politikk er teori. Men viker tilbake for samarbeid og handling.

Og, Kristin: Gjr deg n ikke s kostbar at Jens vender deg ryggen. vre "svrflrtad" er ikke alltid en dyd. Er man for vanskelig tilgjengelig, kan man lett ende som gammel pepperm.

Gi ikke dine politiske motstandere - i og utenfor SV- den gleden.

Fortsett i stedet det konstruktive politiske samarbeidet. S fremt du klarer f stabeisene i partiet ditt med deg.

Valget var en thriller. Vi gr fortsatt spennende tider i mte.


Kay Olav Winther d.e.

NAV: Inkompetanse satt i system

NAV har ftt mye kritikk. Det meste berettiget.

I stedet for bruke ressursene p lse problemer, har man utviklet et svulmende byrkrati hvor reglene, rutinene og arbeidsmtene er viktigere enn resultatene. Og brukerne.

Publikum som er avhengig av NAVs tjenester er oppgitt. Og mange av de ansatte er oppgitt. Tiden gr med til skjemaer, og til sende papirer sidelengs og vertikalt i systemet. Det er inproduktivt. Frustrerende. Og totalt meningslst.

Ikke minst nr man vet at oppgaver som burde vrt lst, har hopet seg opp, hoper seg opp, og kommer til hope seg opp s lenge ingen fjerner skjemaveldet og oppretter kontakt mellom det lokale systemet og brukerne slik at enkle saksbehandlingsoperasjoner kan utfres p stedet uten byrkrati og tidsspille.

Jeg har nettopp kollidert med systemet. I noe som burde vre en liten sak overlatt til lokal saksbehandling, men som viser seg vre en skjematisert og byrkratisert handling som krevet nytt, ekstra arbeid av meg, og en videresending innen systemet. Jeg bor i Frogn. Saken skal behandles p Eidsvold.

Men da gjelder det kanskje et innviklet, viktig prinsippsprsml som krever spesiell kompetanse og ekspertise? Eller br ses i en videre sammenheng og derfor m sendes dit hvor man har ndvendig innsikt og oversikt?

S langt der i fra. Det dreier seg om noe s enkelt, jordnrt, praktisk og rutinepreget som f refundert for mye utlagt i form av egenandeler og f utstedt frikort for resten av ret. Samt om f tilbakebetalt utlegg for skyss til sykehus.

Denne enkle oppgaven kan man ikke utfre i Frogn. Eller rettere sagt: Man fr ikke lov til gjre det. Oppgaven skal sendes til Eidsvold.

Og for at spesialistene p Eidsvold skal kunne ta seg av dette for NAV "store og kompliserte" sprsmlet, m jeg ske p fastsatt skjema.

N er forholdet at jeg allerede har skrevet en utfrlig, detaljert regning med alle relevante opplysninger og all den dokumentasjon man kan nske seg. Og med alle vedlegg p plass.

Men det er ikke nok for NAV. De m ha det p skjema. Ikke ytterligere opplysninger eller dokumentasjon, men de selvsamme opplysningene. Flyttet fra min sirlig dataskrevne sknad til deres fastsatte skjema. Ellers kan jeg ikke f mine penger. Eller frikort.

Og: Jeg m utfylle eget skjema for f dekket mine reiseutgifter.

Alts: Jeg m fylle ut 2- to- skjemaer for at NAV skal kunne behandle det jeg allerede har skrevet en ryddig, oversiktlig og fullstendig sknad om. Men den sknaden nekter NAV motta. Jeg m vr s god finne meg i ta med meg sknaden,reise hjem og begynne p nytt. Basta!

En molbohistorie? Fra fantasiens rike?

Nei, dessverre. En beretning fra virkeligheten. Norge anno 2009. I scenesatt av NAV.

En organisasjon som ikke klarer lse sine plagte oppgaver. Og som p tross av det, ikke er i stand til renonsere p kravet om skjemaer, byrkrati og tids- og arbeidskrevende rutiner. Og som derfor pfrer brukerne problemer, ekstraarbeid og frustrasjoner. Og seg selv tidsdende merarbeid.

Kritikken mot NAV i det offentlige rom er ikke s frenetisk og hyrstet som den var. Det skyldes yensynlig ikke at grunnlaget for kritikken har fortatt seg, men heller at folk har gitt opp. At de har resignert. Og sltt seg til ro med at sendrektigheten, papirveldet og inkompetansen er kommet for bli.

Men byer vi unna, blir det ingen forbedringer. Derfor dette klageropet.

Det m da g an kvitte seg med de mest fanatiske og forblindede papirflyttingsentusiastene, og f tak i noen ledere som forstr at NAV skal lse problemer, ikke skape dem. At NAV skal vre en velferdsfremmende organisasjon. - som navnet sier.

Som forstr at brukerne er hovedpersonene, at de selv er der for hjelpe, og at papir, regler og rutiner bare er nyttig nr de bidrar til bedre, riktigere og hurtigere saksbehandling.

Den frstelinjedama jeg snakket med, kunne bare beklage. Hun kunne ikke vise meg hjemmelen for kravet om skjema. Mitt argument at skjema er et hjelpemiddel, ikke et ml, prellet av. Hun hadde ftt beskjed av sin sjef om ikke ta i mot noe annet enn skjemaer. Og hennes sjef hadde ftt beskjed av sin sjef. Noen hjemmel kjente hun ikke til. Hun gjorde bare som hun var blitt bedt om.

For bryte denne rekken av ansvarsfraskrivelse, begynner jeg p toppen. NAV-sjef Tor Sagli, er du i stand til lse opp i dette inkompetente regelrytteriet og skjemaveldet? Er du i stand til gjre NAV til en tenkende og handlende organisasjon? Makter du lre de ansatte at de skal bruke hodet og tjene brukerne? Ikke herse med dem?

Hvis ikke, burde du kanskje vurdere om du er rett mann til jobben. Dette gr over alle stvleskaft.


Kay Olav Winther d.e.

Godt valg!

Jeg innrmmer at jeg kan bli pvirket av god reklame. Dvs. reklame som samtidig med at den gir meg informasjon om produktet, fr meg til tro - eller oppdage- at jeg har nettopp det problemet, og dermed det behovet, som selgeren hevder at varen kan hjelpe meg med.

Ser jeg reklame for et produkt som lekende lett fjerner fastbrente stekerester eller skjemmende skjolder p komfyren eller p badet, s et er jeg villig til gi produktet - og meg selv- en sjanse.

Holder produktet hva det lover, kan vi utvikle en varig forbindelse. Str derimot ikke resultatet i rimelig samsvar med det som ble lovt og forespeilet, kjper jeg nok ikke det produktet igjen. For den som vil selge, lnner det seg alts ikke love mer enn man kan holde.

Riktignok kan overdrevne lfter fre til et engangssalg, men nye kjp blir det ikke. Og blir jeg skuffet, snakker jeg gjerne nedsettende om varen. Og om reklamen. Da sprer jeg det drlige budskap s godt jeg kan, slik at andre ikke skal bli lurt slik jeg ble.

Det kan alts bli dyrt og love det man ikke kan holde.

Slik er det i handelens verden. Og i politikkens.

Det burde politikerne tenke p. Og ta hensyn til. Fler jeg meg lurt, mister de ikke bare en stemme, men de skaffer seg en motstander. Noen ganger en fiende.

N er valgkampen over for denne gang. Blgene har lagt seg. Det som gjenstr n, er bare noen late dnninger som lager litt smskvalp mot en forlatt strand.

I morgen og p mandag inntrer et rolleskifte. Da tar velgerne over. Da er det for seint for politikerne snyte seg hvis de har innrettet seg slik at nesa er borte.

Og det er det unektelig noen av dem som har gjort. Lovt mer enn de kan holde. Talt nedsettende om sine politiske motstandere. Balansert p kanten av blff og usannhet. Noen ganger ufrivillig trukket med i kampens hete. Andre ganger med velberdd hu.

For politikerne er ikke mer enn mennesker. Feilbarlige. Sjenerse. Smlige. Velmenende. Fordomsfulle. Uvitende. Ansvarsbevisste. Kort sagt: Som deg og meg. I vre beste- og verste- stunder.

Og snn skal det vre. De skal vre virkelighetsnre og holde seg til sannheten, men ikke vre enere- bedre enn, og hevet over, folket. Demokrati- folkestyre- er det vi vil ha. Og det vi skal ha. Forventer vi at folkets representanter skal vre ufeilbarlige og feilfrie, hyintelligente og innsiktsfulle, med lytefri moral, m vi velge oss et annet- hittil ukjent- system.

Jeg skriver: Hittil ukjent. For mange despoter og anelseslse klakrer har ment at det opplyste fmannsvelde- eller endog enevelde- er foretrekke framfor at folket skal styre seg selv ved hjelp av alminnelig menneskelige- m.a.o. feilbarlige- representanter. Men all erfaring viser at demokratiet er best.

Derfor skal vi ta vare p det. Derfor skal vi ta politikken- og valgakten- p alvor. Bde partiene, politikerne - og Per og Kari som i morgen og i overmorgen skal gi sitt bidrag til folkestyret ved avgi sin stemme.

S fr vi hpe at ingen i stridens tummel har gjort noe, eller sagt noe, de ikke kan innest for, nr den firerige politiske hverdagen kommer. Gitt lfter som viser seg vre urealistiske. Eller rakket usaklig ned p sine motstandere og konkurrenter. Og har de gjort det, skal vihuske det til neste gang.

Men det fr oss ikke til avskrive troen p og tilliten til systemet. Vifrleve med svakhetene - og konstatere at systemet - og de av oss som ptar seg ansvar og stiller opp for delta i den politiske dugnaden- ikke er ufeilbarlige. Ikke er engler. Ja, ikke alltid er de mest intelligente og best orienterte blant oss en gang.

Men de stiller opp. Til forskjell fra oss andre som betrakter det hele fra sofakroken. De tar ansvar p vegne av fellesskapet. De srger for at demokratiet fungerer. Med sine feil og mangler.

Demokratiet er tross alt det beste vi har kunnet komme p. S fr vi tle bristfeldighetene. Uten sl spillet over ende. Eller bli sittende hjemme i furten misnye.

S nr det n er vr tur, stiller vi opp. Vi skyver vre frustrasjoner til side, og avgir stemme. P dem vi tror mest p. Som har skuffet oss minst, og har visjoner vi deler. De vi vil ha som vre representanter.

Det er du og jeg som er valgets hovedpersoner. La oss vre vrt ansvar bevisst.

Godt valg!


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Fenomenet Linni Meister

I dag har jeg vrt inne p bloggen til Linni Meister.
Neida, ikke for kikke p en pen blondine med store attributter, men for se hva dette "fenomenet" bestr i.
Intet menneskelig skal vre en fremmed, heter det.
Interessen ble vakt av vg.no som kunne fortelle at Linni har ftt en snn. Den 09.09.09. Han skal visstnok f navnet Dennis.
Og av Dagbladet som kan fortelle at Linni fdte uten TV-kameraer p slep. Du verden.
P bloggen fikk jeg et blikk inn i Linnis liv.
Jeg leste litt her og der, men ikke grundig og ikke alt.
Men det er det tydeligvis mange andre som gjr. Antall "kommentarer" p enkelte av innleggene er formidabelt i forhold til den flaue brisen jeg fra tid til annen utlser.
Det er - s vidt jeg kunne se - ikke dype tanker det Linni presenterer. Det jeg fant var "smprat".
Men det er tydelig det mange sker - og liker.
Ikke noe galt i det - hvis det ikke blir all den ndelige fden folk "fr i seg".
Det blir som leve p Cola og hveteboller.
Jeg vil ikke vre nedlatende og kritisere Linni.
Det er det andre som tar seg av.
Men noen angrer.
Trine Grung f.eks.
Som ber om unnskyldning for tidligere kritiske ord. Hun er myknet n som Linni er blitt mamma.
Jeg fler meg litt myk - og ydmyk - jeg ogs. Innfor morslykke og familielykke.
Derfor slutter jeg meg til gratulantenes rekker.
Gratulerer med gutten, Linni.
Mens jeg tenker: Hvem i all verdens rike er Linni Meister?
Jeg vet ikke om jeg tr si det, men jeg tror ikke at jeg noen gang harhrt om henne fr.
Det m hefte alvorlige mangler ved min samfunnsorientering og allmenndannelse.
Jeg innser det.
Uten vre snrrhoven.

Kay Olav Winther d.e.

Internering

Rune Gerhardsen og Jan Bler taler der andre tier.

At noen tr ta bladet fra munnen og si det veldig mange tenker, er bra. For Norge - og for Arbeiderpartiet. Og for saken.

De to vil internere asylskere, hevder en presse som gjerne vil fiske i rrt vann, og politiske motstandere som ikke har noe i mot litt stemmetjuvfiske bare de ikke blir oppdaget.


Men det de to vil, er ikke ve overgrep mot en hver som sker asyl eller opphold i Norge, men "iverksette strengere reaksjoner mot asylskere som utver alvorlig kriminalitet", slik Aftenposten uttrykker det.


"Det er fullstendig uakseptabelt at personer som sker asyl i Norge, driver med kriminell virksomhet. De kommer hit for utnytte og misbruke vr romslighet til selge dop eller beg andre kriminelle handlinger," sier Rune Gerhardsen til Dagbladet.


At det blant de mange ndstedte asylskerne og flyktningene som sker hjelp hos oss, finnes urlige personer som ene og alene er kommet for berike seg p kriminalitet inntil utvisning kan ikraftsettes, er penbart.


Naivistene er s redde for "fremmedfiendtlighet" at de mener at disse menneskene br f drive p for at vi ikke skal komme i skade for stigmatisere alle innvandrere. Mens saken selvflgelig er, at disse kriminelle elementene er vel s skadelige for skikkelige innvandrere som for nasjonen som sdan.


Utvisningssystemet er bristfeldig og ineffektivt. Utvisning kan treneres. Og det blir gjort.


Derfor br de som gjr seg skyldige i kriminalitet interneres. I alvorlige, hardnakkede tilfeller i fengsel. I andre tilfeller p en slik mte at de er under myndighetenes kontrolltil utvisning kan iverksettes.


De skal alts i strid medrettssikkerhet, sedvane og god folkeskikk frarves friheten uten lov og dom?


Selvflgelig ikke.


Det m - om ndvendig - skapes lovgrunnlag for kunne sikre samfunnet mot kriminalitet og nyoppdukkede forhold som ikke er dekket i lovverket. Vi skal ikke ha noe cowboy-samfunn. Men heller ikke et bevisstlst, tafatt samfunn som lar kriminelle elementer manipulere oss og utnytte vr medfdte og kulturelt ervervede godtroenhet.


Dette synet bekrefter vel at ogs jeg- i likhet med mine to partifeller- egentlig er rasist?

Rasisme er et ord som sitter lst og ligger beleilig til i kulturnaivistenes arsenal. Det plukkes fram i tide og utide.

I denne saken dreier det seg om utide.

Her handler det ikke om rasisme, eller fremmedfrykt, men om hndtere kriminalitet; m.a.o. samfunnsskadelig virksomhet.

Ikke noe serist samfunn setter seg godt til rette for passivt betrakte at samfunnets brebjelker tres ned. Det er ikke rasisme eller overgrep mot fremmedkulturelle- uansett hudfarge og religion- gripe inn mot kriminalitet. Det er utslag av ansvarsflelse.

la humla suse, er ansvarsfraskrivelse.

Det koster selvflgelig si det. Den bigotte kritikken er kraftig og repressiv.

Srlig i valgtider kan omkostningene ved erstatte "nytale" med klar tale vre store.

Men det m gjres. Samfunnet er avhengig av at noen gjr det. At noen tr. Og tar belastningen.


Kay Olav Winther d.e.

Tuppen og Lillemor

Vi s dem p TV i gr. Tuppen og Lillemor. P lekeplassen.

Der skulle de fotograferes sammen for kompensere at Tuppen hadde latt seg fotografere med Dagfinn og Lars, ogskjent som Knoll og Tott.

Men det gikk ikke akkurat som planlagt. Frst etter et kvarters venting kom Lillemor. Og da var hun fortsatt ikke blidgjort.

Hun var hissig rd i kinnene og fortrnet over at Tuppen hadde flrtet s penlyst med guttene. Nr hun og Tuppen skulle vre bestevenninner og lekesammen, fikk Tuppen vr s god holde seg borte fra guttene. Ellers ville ikke hun vre med og skli p kjellerlemmen. Aldri i verden.

Men, sa Tuppen, Dagfinn og Lars er mye snillere enn Jens - og de to dumme jentene Liv Signe og Kristin. De er dumme de. S derfor kan vel du leke med meg - og med Dagfinn og Lars- selv om du m st litt i bakgrunnen. Du kan f hente ballen og snn nr jeg leker med guttene. Og s kan du holde veska mi, nr jeg danser med de to. Det blir vel morsomt, vel?

Men det ville ikke Lillemor. Det skulle vre bare henne og Tuppen. Ellers fikk det vre.

Jeg er stor jente n, og vil ikke bare vre sammen med deg nr de andre vennene dine ikke er hjemme, eller ikke ser det,sa hun furtent. Og jeg vil ikke hjelpe deg nr du trenger det, nr du foretrekker de andre framfor meg. Jeg vil skli p kjellerlemmen hele tiden. Sammen med deg. Det skal vre oss to. Bare oss to. Ellers kan det vre det samme.

Og alt det Tuppen forskte gjre seg lekker og blidgjre henne, forble Lillemor like sur. At Jens og jentene var s mye verre enn Dagfinn og Lars, tvilte Lillemor p. De var i mot henne alle sammen, og ville holde henne utenfor. Men n ville hun ta igjen! Fikk hun ikke skli p kjellerlemmen sammen med Tuppen - alene; bare de to- snn som de hadde snakket om, og som hun hadde gledet seg til, ville hun sladre om dem og gjre livet surt for dem. S kunne de ha det s godt. Alle sammen. Og da ville det bli trist, da.

Jeg kan ikke stole p deg, Tuppen, sa Lillemor. Snn gjorde du forrige gang ogs. Da lekte du heller med Kjell Magne enn med Carl, som er storebroren min, og da mtte Carl- og jeg- st utenfor og se p mens dere skled p kjellerlemmen. Og n forsker du det samme igjen. Selv om du lovte leke med meg. Det er ikke rettferdig.

Ja, men vi kan jo leke sammen alle sammen, mente Tuppen. Bare ikke den dumme Jens og venninnene hans. Dagfinn og Lars er kjekke gutter. Jeg vet at Dagfinn og Lars ikke liker deg, og ikkevil leke med deg. Men du og jeg kan vel vre venner for det. Og hvis jeg er litt sammen med deg- og de to guttene ser at du er en snille jente, som er p parti med oss - s blir de kanskje venner med deg de ogs. Det blir vel fint, vel?

Men Lillemor ville ikke det heller. Enten eller, sa hun. Du fr velge hvem du vil vre sammen med. Tenk s mye fint vi kunne hatt sammen. Og s vil du heller leke sammen med de dumme guttene. Som ikke liker meg i det hele tatt.

Men jeg liker ikke dem jeg heller. De er s dumme at. Derfor vil jeg ikke hjelpe dere, hvis dere skulle trenge det. Ikke hente noe til dere, og ikke tie still hvis jeg vet noe om dere.Tvert i mot. Velger du dem framfor meg, s skal jeg sette bein p deg i skolegrden s du faller og slr deg og fr sr p knrne. Og jeg skal slippe ut lufta p sykkelen din.

For velger du Dagfinn og Lars, er jeg ikke venn med deg, og da kan du ha det s godt. Jeg kan finne p mye ekkelt, jeg. Husk p det. S n fr du velge. Dagfinn og Lars- eller meg.

Og et bilde hvor jeg smiler til deg s lenge du leker med de teite guttene, kan du bare glemme.

Dumma!


Kay Olav Winther d.e.

Uskyldig, men erstatningspliktig

Hyesterett har besluttet at Agder lagmannsrett m vurdere om fetteren til den drepte Birgitte Tengs skal f saken sin opp til ny behandling. Foreldelse kan ikke pberopes, som det heter.

Fetteren er frikjent for drapet p kusinen, men plagt betale 100.000 kroner til sin tante og onkel.

Inkonsekvensen skyldes den juridiske merkverdigheten at bevisene kan vre for svake til fellelse i drapssaken, men sterke nok til at den anklagede kan bli dmt til betale erstatning.

Alts: Rettslig sett er man uskyldig, men man kunne vrt dmt skyldig dersom beviskravene ikke hadde vrt s strenge, s derfor anses sannsynligheten for at man er skyldig, likevel s stor at man dmmes til betale erstatning.

Dette er jus som m opprre ethvert tenkende menneske med den aller minste sans for rettferdighet.

Men den opprrer ikke politikerne og juristene. I et hvert fall ikke nok til at politikerne endrer loven og forbyr den slags vinkelskriveri, eller at juristene trekker den eneste logiske konklusjon, at er man ikke skyldig etter loven, s er man ikke skyldig. Det finnes ingen annen mlestokk nr faktum er bestridt. Verken juridisk eller moralsk.

Fetteren til Birgitte Tengs er ikke den eneste som er dmt til betale erstatning for noe han i flge loven ikke har gjort. Noen protesterer og fler seg med rette urettferdig behandlet. Andre byer hodet, finner seg i sin skjebne og lider i stillhet. Urettferdigheten er like stor uansett. Erstatningsplegget er et signal om skyld. Vi kunne ikke ta deg med loven i hnd. Men betale skal du, for du er nok ikke s uskyldsren som du hevder.

At fetteren til Birgitte Tengs n fr sin gjenopptakelsesbegjring vurdert p ny, er utmerket. Agder lagmannsrett br srge for at erstatningssaken gjenopptas og dommen omgjres.

Mye tyder i tillegg til at hrbevisene i saken kan vre feilvurdert og at etterforskningen burde vrt tatt opp igjenmed ny sak og ny vurdering av sakens realiteter som ml.

Finnes det noen rettferdighet til, m fetteren uansett - slik saken n str - bli fritatt for betale og tilkjent erstatning for tort og svie. Det vil bte litt p en penbar urettferdighet.

Men hva med alle de andre som er i samme situasjon? Alle dem vi ikke hrer og leser om? Alle som ikke orker renne hodet i veggen av forstokket "jurisme".

At fetteren til Birgitte Tengs fr saken sin prvd, er ikke mer enn rett og riktig. Frer anken fram, kan saken ende med en liten delseier for rettferdigheten og rettferdighetsflelsen.

Men selve det skeive, urimelige erstatningsinstituttet vil likevel bli stende urokket. I neste omgang vil en ny - etter loven uskyldig - person bli plagt betale erstatning for noe han eller hun ikke har gjort, eller i alle fall ikke har kunnet dmmes for.

Derfor brlovmakerne og lovgivernevkne og srge for endre lovverket slik at det blir satt en stopper for denne uverdige lovtrekkingen. N har de ftt en aktuell og gylden foranledning.

Og snart er det valg. Politikerne br vise velgerne at de har evne til tenke logisk og prinsipielt, og ikke er redde for snu. M.a.o. at de har sans for alminnelig rettferdighet.

Har de ikke det,fortjener de ikke vr tillit.


Kay Olav Winther d.e.

Overvekt som politiske problem

Dette innlegget handler ikke om Erna Solberg!

Men det handler om Kjell Terje Ringdals pstand at vekt er med p avgjre folks oppfatning av en person. Og at overvekt virker negativt p mange, og derfor er en ulempe for personer som nsker andre menneskers tillit.

Vekt er en del av den "nonverbale kommunikasjonen", hevder Ringdal. Som er master i retorikk.

Ringdals utsagn har ftt en rekke personer til klatre opp p barrikadene. Noen gestikulerende, noen hyrstede, og noen forarget eller ptatt forarget. Og atter andre strever for gjre debatten til et sprsml om kjnnsdiskriminering. Som de alltid gjr.

Mens for eksempel Solbergs stabssersjant, Julie Voldberg, som alts er betalt for fremme Hyres sak, benekter klare fakta og gr s langt som til hevde at "meningsmlingene tyder p at velgerne bde liker Hyres politikk og Erna".

Voldbergs retorikk m vre "nytale" i 1984-stil. For meningsmlingene viser det motsatte. Hyre har ikke hatt mindre og mer labil oppslutning p r og dag.

Men alts til det prinsipielle.

At Ringdal har rett, er det ikke tvil om. Utseendet teller. Kroppssprket teller. Dialekten teller. Humret og smilet teller. Kort sagt: Menneskets hele framtoning er med p avgjre det inntrykket vi fr. Og om vi er villige til legge vr skjebne i hendene ppersonen det gjelder.

hevde at "trynefaktoren", personligheten og de implisitte signalene et menneske utstrler, ikke spiller noen rolle for andre menneskers reaksjoner og vurderinger, er i beste fall uvitenhet- i verste fall et forsk p manipulere sakens realiteter.

I diverse sosiale sammenhenger kan positive personlighetstrekk nytralisere det som oppfattes som negativt, men i arbeidslivet og i politikken- og i mange andre livssituasjoner - hvor man spr etter selvkontroll, mtehold, smak og kloke prioriteringer, vil markant overvekt virke som en negativ faktor.

Slik er det. Det kan benektes av taktiske, ideologiske eller kjnnspolitiske grunner. Men det kan ikke endres. I et hvert fall ikke ved fortielse, og "la-oss-ikke-snakke-om-det"-strategi.

Fedme er en del av personligheten. Og personligheten er avgjrende for hvordan vi blir vurdert av andre. Det er penbare, men banale sannheter.

Som enkelte alts ikke liker hre. For overvekt skal man ikke snakke om. Og slett ikke overvekt hos politikere. Spesielt ikke hvis de er av kvinnekjnn. Det er politikken- alts budskapet - som skal vurderes, ikke formidleren. Hevder de forargede. De som synes synd p personer som rammes av debatten, og som mener at det er for kort tid igjen til valget til at vi kan ta en slik debatt n uten at det fr skadevirkninger for et bestemt parti.

Strutsen stikker hodet i sanden. Men den blir ikke usynlig for det.

Folk ser det de ser. De tenker det de tenker. Og framfor alt: De fler det de fler. Enten de fr lov av Julie Voldberg, Inga Marte Thorkildsen eller andre.


Debatten kan vi like godt ta. Den kan personer som rammes av problematikken, like gjerne tjene som tape p.

For det er klart at den som skal avgi stemme og velge mellom politiske lsninger i et demokrati, br forholde seg til partienes programmer. Hva de vil- og hva de med sannsynlighet vil vre i stand til sette ut i livet. Og har et parti valgt en leder, har det vel ment at vedkommende har de egenskapene som partiet nsker. Slik sett, br velgerne ikke bekymre seg.

Politikk handler om realiteter, ikke om kosmetikk!

Sant nok. Eller: Slik burde det vre. Men folk velger med flelsene- med hjertet og magen. Mange valg er irrasjonelle.

Dette kan benektes - men virkeligheten endres ikke av den grunn. Derfor br debatten om overvekt brukes til trekke oppmerksomheten bort fra ikke-politiske forhold. Til klargjre at det ikke uten videre er sammenheng mellom det ytre og det indre, mellom kroppsvekt og politisk tyngde.

At synet p slike forhold kan pvirkes, er penbart. For noen generasjoner siden ble fedme hos menn kalt pondus. I dag er overvekt et problem ogs for menn som sker tillit- enten vekten skyldes plser eller andre kulinariske uvaner. Eller sykdom.

Debatten om vekt, er ingen kjnnskamp, og ikke utslag av kjnnsbaserte fordommer. Derimot flger den naturlig i kjlvannet av erkjennelsen av at overvekt er et stadig kende problem i den vestlige, velstende verden.

Vi vet at fedme er livstruende. Derfor m den bekjempes. Ryking er ogs livstruende. Og m bekjempes. Overvektige eller rykende personer kan mistenkes for enten ikke tilegne seg ny kunnskap og erkjennelse, eller ikke ha selvkontroll nok til bekjempe farene.

Nr de ikke kan innrette seg p hva de vet, hvordan kan vi da vente rasjonell, veloverveid politikk og ledelse fra deres side?

Slik tenker mange. Derfor har retorikkmaster Ringdal satt fingeren p et mt punkt.

Her foreligger to reaksjonsmter: Man kan innrmme at det smerter, og at det trolig ligger noebak. Eller man kan skjule grimasene s godt det lar seg gjre, og benekte faktum til man blir- ja, bl.

Den 14. stemmer velgerne- trolig uten hensyn til om deres flelser og vurderinger er "sympatiske", "akseptable" eller "korrekte".

S fr vi se da.


Kay Olav Winther d.e.