Obama svikter Palestina

President Obama ønsker en Palestinsk stat. Men ikke akkurat nå. Palestinerne må bli enige med Israel først.

 

Og da blir det ingen stat. For Israel ser seg best tjent med at situasjonen er som den er.

 

Obama har kastet vrak på sin egen uttalte målsetting for å komme israelerne i møte. Eller mer presist: Han har latt seg overkjøre av Israel og statsminister Benjamin Netanyahu.

 

Hvorfor de sterke høyrekreftene i Israel er imot en Palestinsk stat, er vanskelig å forstå. En stat ville vært en ryddig forhandlingspartner. Forpliktet på statsrettslige og mellomfolkelige lover og regler. Forhandlinger mellom to likeverdige statsdannelser ville vært til fordel for begge parter.

 

Men en palestinsk stat, ville også hatt rettigheter og adgang til internasjonale kanaler og fora. I dag bygger Israel nye bosetninger på palestinsk grunn, som de selv anser som "ingenmannsland". Var Palestina en anerkjent stat, ville bosetninger initiert, støttet og utført av innbyggerne i et annet land, være en krigshandling - en økopasjon av et annet lands teritorium.

 

Det er det i dag også selvfølgelig. Men Israels overgrep får ingen folkerettslige konsekvenser. FN prater og USA snur seg og ser en annen veg. Israel kan ture fram og bygge boliger på "annen manns grunn" uten å måtte ta hensyn til hva det internasjonale samfunnet mener.

 

Det er slik de vil ha det. Grensene fra 1947-48 og 1967 er for trange for dem. Derfor ønsker de ikke å grense opp til en stat med internasjonalt anerkjente grenser. Det ville frata dem muligheten til å tilegne seg palestinsk land etter eget forgodtbefinnende og til å skaffe seg en buffertsone mot sine naboer på okupert grunn.

 

Israel ønsker derfor ikke en to-stats-løsning. USA, Russland, EU og FN kan be om så mange nye fredsplaner de vil, men det kommer aldri til å føre til noe. Oppskriften er klar: Israel sier at de er villige til å forhandle. Det skal ikke stå på dem. Men i praksis trenerer de arbeidet og stoler på at USA ikke vil "falle dem i ryggen".

 

Og det kan de trygt regne med. Det bekreftes av det som nettopp er skjedd. President Obama som  tidligere klart og tydelig har tatt til orde for en Palestinsk stat, har snudd på hælen. Han troppet opp i FN og torpederte palestinernes meget betimelige ønske ved å kreve at partene måtte forhandle seg fram til en løsning før et fritt og selvstendig Palestina kunne godkjennes.

 

Obama - og det demokratiske partiet - tar selvfølgelig sikte på gjenvalg. Da lønner det seg ikke å legge seg ut med Israel-lobbyen i USA. Den har både penger og politisk innflytelse. Og Netanyahu er en hard negl som kan det der med obstruksjon.  Det har han tidligere klart vist i møte med Obama.

 

At USA skal gripe inn og sørge for at "forhandlingene" mellom Israel og palestinerne kommer i gang, at de tar tak i de problemene som står i vegen - f.eks. bosetningene - og sørger for en rimelig framdrift, skal man derfor ikke vente. Obama har lagt seg på været. Og det vil han gjøre denne valgperioden ut. 

 

Og kanskje også langt inn i den neste. Om han skulle bli gjenvalgt. Og skulle vi få vi en republikaner i Det hvite hus, kan palestinerne glemme hjelp og støtte fra USA.

 

Utsiktene til en palestinsk statsdannelse er derfor ikke lyse. Og det er synd og skam. En palestinsk stat burde vært opprettet allerede i 1947-48 da de vestlige stormaktene frekt og freidig delte det palestinske området og la til rette for opprettelsen av  Israel uten samtidig å opprette en Palestinsk stat.

 

Den forsømmelse vestmaktene den gangen gjorde seg skyldig i, har i de mer enn 60 årene som er gått, forårsaket ufattelige menneskelige lidelser både blant israelere og palestinere. Etter hvert har Israel med hjelp og støtte fra de samme vestmaktene blitt den sterkere parten. Og palestinerne den lidende.

 

Det USA og Obama gjorde i FN, var å lukke øyne og ører for den urettferdigheten og de lidelsene palestinerne stadig utsettes for. For sin egen bekvemmelighets skyld sementerte de den uholdbare, nedverdigende situasjonen og lot palestinerne i stikken. Nok en gang.

 

Dermed er det fare for at president Obama går inn i historien med halen mellom beina, i stedet for som en rank og modig president som satte alt inn på å kurere verkebyllen i Midtøsten.

 

Kay Olav Winther d.e.
 
 


Carl Ivar kaster inn handkledet

Carl I. Hagen ville bli ordfører i Oslo. Nå har han fått juling nok og har har kastet inn handkledet. For bare tre prosent av byens stemmeberettigede befolkning vil ha ham. Forteller en spørreundersøkelse.

 

Han burde aldri ha stilt, mener noen kommentatorer. Det er jeg uenig i.

 

Å få ordføreren er en naturlig ambisjon for FrP, som for andre partier. Og Carl I. Hagen har vært et trumfkort mer enn én gang. Det kunne under andre omstendigheter ha funket igjen.  Hvis Høyre var avhengig av FrP for å få flertall i hovedstaden. Og partiene var omtrent like store. Da ville det ikke vært urimelig om det ene la beslag på byrådsledervervet og det andre ordførervervet.

 

Den situasjonen kan man forøvrig fortsatt godt havne i. Så kanskje kastet Hagen inn handkledet for tidlig. I panikk over å oppdage at han har mistet glansen og populariteten fra "forna dar". Den strippeoppvisningen vi nå har vært vitne til, burde han ventet med. Det er først når valgresultatet foreligger, at vervene skal deles. Det vet du jo, Carl.

 

Men så er det denne Fabian Stang. Som har vokst. Mens både den jevne kvinne og mann og forståsegpåerne i mediene, står forvirret og glipper med øynene. For fire år siden var det få som så på ham som noe annet enn sønnen til Wenche Foss. Men så fylte og utøvde han jobben sin på en måte som skapte respekt. Det begynte før 22. juli. Da viste han seg som en stor politiker og et varmhjertet medmenneske. En samlingsfigur som representerte empati, medfølelse og samhold. På tvers av politiske skillelinjer.

 

Plutselig var Fabian vår mann. Vår ordfører. Vår borgermester. En mann vi i provinsen gjerne skulle uttrykt anerkjennelse og tillit til. Ved å gi ham vår stemme. Hvis vi hadde hatt stemmerett i Oslo. Og som Oslo-velgerne slutter opp om. Så å si uavhengig av parti.

 

Over for Fabian kommer Carl Ivar til kort. Rune og Marianne også. Hadde det vært direkte ordførervalg i hovedstaden, ville Fabian kunne fått opp mot 60 prosent av stemmene. Ikke som direkte følge av 22. juli. Men p.g.a. av det medmennesket han viste seg å være. Og som tragedien gav ham mulighet til å eksponere.

 

Men det er ikke slik det fungerer. Ordføreren er ikke primært en omsorgsperson - eller gallionsfigur. Men en utøvende politiker. Vi har valg mellom partier i Norge. Det er utfallet av valget - og de konstellasjonene man er i stand til å forhandle seg fram til - som danner grunnlag for valg av ordfører. Og slik bør det være. Ordføreren må ha en politisk flertall bak seg. Hvis han - eller hun! - skal kunne være en politisk kraft - altså noe mer enn en festtaler, snorklipper og maskot. 

 

Derfor kan det hende at Fabian - på tross av sin enorme popularitet - må vike sete etter valget. Riktig nok ikke for Carl Ivar - som altså har bestemt seg for ikke å gjøre ham rangen stridig. Klokt sier Oslo FrPs formann, Thybring Gjedde, som ikke først og fremst er kjent for sitt sunne skjønn.

 

Nei, ikke for Carl Ivar, men for Rune Gerhardsen. Eller Marianne Borgen.

 

Skulle Arbeiderpartiet gjøre et godt valg i hovedstaden, og SV, Kristelig folkeparti og Venstre lar seg lokke av noen verv i byrådet, er ordførerstolen ledig for Rune. Eller mest trolig Marianne - som en avbetaling på den gjelda AP står i til SV. For da prioriterer AP byrådet og gjør Liebe Rieber Mohn til byrådsleder, mens SV blir belønnet for samarbeidet med at ordførerstolen gis til Marianne Borgen. Som ikke har Fabians karisma. Men som selvfølgelig kan overraske. Slik Fabian har gjort.

 

Men skulle det bli blått eller blålilla - og mye tyder på det - tar Høyre rubbet. For Carl Ivar vil ikke mer. Av redsel for å tape har han sagt: Jeg gir meg. Jeg gidder ikke mer. 

 

Slik bevarer han ansikt. Uansett. For det er bedre å trekke seg, enn å bli vraket. Det vet Carl Ivar noe om. Han ble ikke stortingspresident. Nå blir han ikke ordfører - med mindre himmelen skulle ramle ned.

 

Med dette har Carl Ivar Hagen nok en gang vist at den poltiske taktikeren som har vunnet så mange seiere på den politiske arenaen, og som så å si egenhendig omskapte Fremskrittspartiet fra en raritet til en politisk maktfaktor, mangler klarsyn når det gjelder egne posisjoner. Ambisjoner som det ikke er politisk dekning for, bringer ham stadig inn i situasjoner som han må krype for å komme ut av.

 

Denne gangen har han til og med feiget ut før dommerens føyte har gått og kampen er begynt. Det er tydelig at han har mistet ungdommens mot. Han er nok blitt en gammel mann. Så hvil deg nå, Carl Ivar. Det har du fortjent. Og vi også.

 

Kay Olav Winther d.e.


SV i vansker

Det går dårlig med SV. Meningsmålingene forteller at de ikke holder seg flytende lenger, men kravler på bunnen.

 

Mandag må de lojale SV-velgerne komme ned fra gjerdet og opp fra sofaen og berge partiet fra den rene katastrofen, skriver kommentatorene. Med litt andre ord.

 

Men SV har ingen lojale velgere. I alle fall ikke i et antall som er verdt å snakke om. SV er individualistenes parti. Og individualistene går sine egne veger. Gjerne mot strømmen.

 

De går i ethvert fall ikke i flokk. Og ikke i takt. Og de stemmer slett ikke av medlidenhet - eller sympati. Lojalitet ser de på som prinsippløs etterdilting.

 

Nei, SVs velgere "tenker sjæl". De er selvstendige og uavhengige. Og tar ingen smålige, taktiske hensyn. Derfor liker de å stå alene. Så de kan slå rundt seg og si sin usminkede mening om alt og alle. Til enhver tid.

 

Derfor passer ikke SV i regjeringsposisjon. Taktiske overveielser og kompromisser er ikke den jevne - et formastelig uttrykk! - SV-erens melodi. Selv om Sv-eren  hyller kollektivet og gjerne synger i rødt kor, synger han - eller fortrinnsvis hun - ikke i kor  politisk. I politikken er det solosang - og aller helst enn helt annen sang enn den flertalletl synger - som er SV-erens favoritt.

 

Derfor er det bortkastet å appellere til SV-individualistene om å redde partiet fra et skjebnetungt nederlag.

 

Mange typiske SV-ere kan til og med mistenkes for å ønske nederlaget. Slik at de kan si: Var det ikke det vi sa? Regjeringsposisjon og samarbeid hindrer oss i å markere vår egenart og til enhver tid si spontant og høyt - og uten taktiske omskrivninger og fortielser - nøyaktig det vi tenker. Akkurat her og nå. Forpliktende regjeringssamarbeid er ikke vår "greie". 

 

Når sant skal sies, er det noe i det. Det viser utviklingen. For det er regjeringssamarbeidet SV taper på. De lekker til to sider: AP tar de som ønsker praktiske, politiske resultater, og individualistene vender ryggen demonstrativt til.

 

Og er det når alt kommer til alt, så farlig om SV gjør det dårlig? Burde ikke SV-ere som er opp tatt av å oppnå praktiske politiske resultater - på riksplan eller lokalt - like godt ta vegen over til Arbeiderpartiet og bli der? Hva er det SV står for - og kan bidra med - som man ikke kan kjempe for innad i Arbeiderpartiet? Hvilke grunnleggende prinsipper, holdninger og saker er det SV og SV-ere er opptatt av, som ikke bedre kan omsettes i praktisk, gjennomførbar politikk i Arbeiderpartiet?

Vi har hatt stort utbytte av å sitte i regjering og har fått gjennomslag for mange av våre saker, sier Kristin Halvorsen.

Det viser vel at avstanden til Arbeiderpartiet ikke er uoverstigelig? I alle fall ikke for de pragmatikerne SV fortsatt har i sine rekker. Og for velgerne som stort sett er mer opptatt av praktiske politiske resultater enn av paroler, slagord og ideologiske spissfindigheter.

Men så er det individualistene da. De vil vel føle seg hjemløse hvis SV skulle søke tilbake til faderhuset?

Ja - i alle fall noen. Og i en viss tid. Men så vil de sikkert finne andre miljøer hvor de kan dyrke sin indivualisme. Det fins godt om ensaksorganisasjoner hvor man kan pleie sine oppfatninger uten å måtte la seg moderere og kompromitere av praktiske og taktiske omsyn og motforestillinger. Og vi mangler ikke partier som er kontrære og kan være et alternativ for den som ikke under noen omstendighet vil gi sin stemme til etablissementet. Enten det er rosa eller rødt.

Alternativer for dem som trives best når de står alene. Og kan mene og si og stemme akkurat det de vil. Selv om det ikke betyr noe når hverdagen kommer, og den praktiske politikken skal utformes i demokratiets samarbeidsorganer.

For den jobben ønsker ikke indivualistene å delta i. Demokratiets samarbeidorganer er ikke deres fora.

 

Kay Olav Winther d.e.