Obama svikter Palestina

President Obama nsker en Palestinsk stat. Men ikke akkurat n. Palestinerne m bli enige med Israel frst.

Og da blir det ingen stat. For Israel ser seg best tjent med at situasjonen er som den er.

Obama har kastet vrak p sin egen uttalte mlsetting for komme israelerne i mte. Eller mer presist: Han har latt seg overkjre av Israel og statsminister Benjamin Netanyahu.

Hvorfor de sterke hyrekreftene i Israel er imot en Palestinsk stat, er vanskelig forst. En stat ville vrt en ryddig forhandlingspartner. Forpliktet p statsrettslige og mellomfolkelige lover og regler. Forhandlinger mellom to likeverdige statsdannelser ville vrt til fordel for begge parter.

Men en palestinsk stat, ville ogs hatt rettigheter og adgang til internasjonale kanaler og fora. I dag bygger Israel nye bosetninger p palestinsk grunn, som de selv anser som "ingenmannsland". Var Palestina en anerkjent stat, ville bosetninger initiert, stttet og utfrt av innbyggerne i et annet land, vre en krigshandling - en kopasjon av et annet lands teritorium.

Det er det i dag ogs selvflgelig. Men Israels overgrep fr ingen folkerettslige konsekvenser. FN prater og USA snur seg og ser en annen veg. Israel kan ture fram og bygge boliger p "annen manns grunn" uten mtte ta hensyn til hva det internasjonale samfunnet mener.

Det er slik de vil ha det. Grensene fra 1947-48 og 1967 er for trange for dem. Derfor nskerde ikke grense opp til en stat med internasjonalt anerkjente grenser. Det ville frata dem muligheten til tilegne seg palestinsk land etter eget forgodtbefinnende og til skaffe seg en buffertsone mot sine naboer p okupert grunn.

Israel nsker derfor ikke en to-stats-lsning.USA, Russland, EU og FN kan be om s mangenye fredsplaner de vil, men det kommer aldri til fre til noe. Oppskriften er klar: Israel sier at de er villige til forhandle. Det skal ikke st p dem. Men i praksis trenerer de arbeidet og stoler p at USA ikke vil "falle dem i ryggen".

Og det kan de trygt regne med. Det bekreftes av det som nettopp er skjedd. President Obama som tidligere klart og tydelig har tatt til orde for en Palestinsk stat, har snudd p hlen. Hantroppet opp i FN og torpederte palestinernes meget betimelige nske ved kreve at partene mtte forhandle seg fram til en lsning fr et fritt og selvstendig Palestina kunne godkjennes.

Obama - og det demokratiske partiet - tar selvflgelig sikte p gjenvalg. Da lnner det seg ikke legge seg ut med Israel-lobbyen i USA. Den har bde penger og politisk innflytelse. Og Netanyahu er en hard negl som kan det der med obstruksjon. Det har han tidligere klart vist i mte med Obama.

At USA skal gripe inn og srge for at "forhandlingene" mellom Israel og palestinerne kommer i gang, at detar tak i deproblemene som str i vegen - f.eks. bosetningene -og srger for en rimelig framdrift, skal man derfor ikke vente. Obama har lagt segp vret. Og det vil han gjre denne valgperioden ut.

Og kanskje ogs langt inn i den neste. Om han skulle bli gjenvalgt. Og skulle vi f vi en republikaner i Det hvite hus, kan palestinerne glemme hjelp og sttte fra USA.

Utsiktene til en palestinsk statsdannelse er derfor ikke lyse. Og det er synd og skam. En palestinsk stat burde vrt opprettet allerede i 1947-48 da de vestlige stormaktene frekt og freidig delte det palestinske omrdet og la til rette for opprettelsen av Israel uten samtidig opprette en Palestinsk stat.

Den forsmmelse vestmaktene den gangen gjorde seg skyldig i, har i de mer enn 60 rene som er gtt, forrsaket ufattelige menneskelige lidelserbde blant israelere og palestinere. Etter hvert har Israel med hjelp og sttte fra de samme vestmaktene blitt den sterkere parten. Og palestinerne den lidende.

Det USA og Obama gjorde i FN, var lukke yne og rer for den urettferdigheten og de lidelsene palestinerne stadig utsettes for. For sin egen bekvemmelighets skyld sementerte de denuholdbare, nedverdigende situasjonen og lot palestinerne i stikken. Nok en gang.

Dermed er det fare for at president Obama gr inn i historien med halen mellom beina, i stedet for som en rank og modig president som satte alt inn p kurere verkebyllen i Midtsten.

Kay Olav Winther d.e.


Carl Ivar kaster inn handkledet

Carl I. Hagen ville bli ordfrer i Oslo. N har han ftt juling nokog har har kastet inn handkledet. For bare tre prosent av byens stemmeberettigede befolkning vil ha ham. Forteller en sprreunderskelse.

Han burde aldri ha stilt, mener noen kommentatorer. Det er jeg uenig i.

f ordfreren er en naturlig ambisjon for FrP, som for andre partier. Og Carl I. Hagen har vrt et trumfkort mer enn n gang. Det kunne under andre omstendigheter ha funket igjen. Hvis Hyre var avhengig av FrP for f flertall i hovedstaden. Og partiene var omtrent like store.Da ville det ikke vrt urimelig om det ene la beslag p byrdsledervervet og det andre ordfrervervet.

Den situasjonen kan man forvrig fortsatt godt havne i. S kanskje kastet Hagen inn handkledet for tidlig. I panikk over oppdage at han har mistet glansen og populariteten fra "forna dar". Den strippeoppvisningen vi n har vrt vitne til, burde han ventet med. Det er frst nr valgresultatet foreligger, at vervene skal deles. Det vet du jo, Carl.

Men s er det denne Fabian Stang. Som har vokst. Mens bde den jevne kvinne og mann og forstsegperne i mediene, str forvirret og glipper med ynene. For fire r siden var det f som s p ham som noe annet enn snnen til Wenche Foss. Men s fylte og utvde han jobben sin p en mte som skapte respekt. Det begynte fr 22. juli. Da viste han seg som en stor politiker og et varmhjertet medmenneske.En samlingsfigur som representerte empati, medflelse og samhold. P tvers av politiske skillelinjer.

Plutselig var Fabian vr mann. Vr ordfrer. Vr borgermester. En mann vi i provinsen gjerne skulle uttrykt anerkjennelse og tillit til. Ved gi ham vr stemme. Hvis vi hadde hatt stemmerett i Oslo.Og som Oslo-velgerne slutter opp om. S si uavhengig av parti.

Over for Fabian kommer Carl Ivar til kort. Rune og Marianne ogs. Hadde det vrt direkte ordfrervalg i hovedstaden, ville Fabian kunne ftt opp mot 60 prosent av stemmene. Ikke som direkte flge av 22. juli. Men p.g.a. av det medmennesket han viste seg vre. Og som tragedien gav ham mulighet til eksponere.

Men det er ikke slik det fungerer. Ordfreren er ikke primrt en omsorgsperson - eller gallionsfigur. Men en utvende politiker.Vi har valg mellom partieri Norge.Det er utfallet av valget - og de konstellasjonene man er i stand til forhandle seg fram til - som danner grunnlag for valg av ordfrer. Og slik br det vre. Ordfreren m ha en politisk flertall bak seg. Hvis han - eller hun! - skal kunne vre en politisk kraft - altsnoe mer enn en festtaler, snorklipper og maskot.

Derfor kan det hende at Fabian - p tross av sin enorme popularitet - m vike sete etter valget. Riktig nok ikke for Carl Ivar -som alts har bestemt seg for ikke gjre ham rangen stridig. Klokt sier Oslo FrPs formann, Thybring Gjedde, som ikke frst og fremst er kjent for sitt sunne skjnn.

Nei, ikke for Carl Ivar, men for Rune Gerhardsen. Eller Marianne Borgen.

Skulle Arbeiderpartiet gjre et godt valg i hovedstaden, og SV, Kristelig folkeparti og Venstre lar seg lokke av noen verv i byrdet, er ordfrerstolen ledig for Rune. Eller mest trolig Marianne - som en avbetaling p den gjelda AP str i til SV. For da prioriterer AP byrdet og gjr Liebe Rieber Mohn til byrdsleder, mens SV blir belnnet for samarbeidet med at ordfrerstolen gis til Marianne Borgen. Som ikke har Fabians karisma. Men som selvflgelig kan overraske. Slik Fabian har gjort.

Men skulle det bli bltt eller bllilla - og mye tyder p det - tar Hyre rubbet. For Carl Ivar vil ikke mer. Av redsel for tape har han sagt: Jeg gir meg. Jeg gidder ikke mer.

Slik bevarer han ansikt. Uansett. For det er bedre trekke seg, enn bli vraket. Det vet Carl Ivar noe om. Han ble ikke stortingspresident. N blir han ikke ordfrer - med mindre himmelen skulle ramle ned.

Med dette har Carl Ivar Hagen nok en gang vist at den poltiske taktikeren som har vunnet s mange seiere p den politiske arenaen, og som s si egenhendig omskapte Fremskrittspartiet fra en raritet til en politisk maktfaktor, mangler klarsyn nr det gjelder egne posisjoner.Ambisjoner som det ikke er politisk dekning for,bringer ham stadig inn i situasjonersom han m krype for komme ut av.

Denne gangen har han til og med feiget ut fr dommerens fyte har gtt og kampen er begynt. Det er tydelig at han har mistet ungdommens mot. Han ernok blitt en gammel mann. S hvil deg n, Carl Ivar.Det har du fortjent. Og vi ogs.

Kay Olav Winther d.e.


SV i vansker

Det gr drlig med SV. Meningsmlingene forteller at de ikke holder seg flytende lenger, men kravler p bunnen.

Mandagm de lojale SV-velgerne komme ned fra gjerdet og opp fra sofaen og berge partiet fra den rene katastrofen, skriver kommentatorene. Med litt andre ord.

Men SV har ingen lojale velgere. I alle fall ikke i et antall som er verdt snakke om. SV er individualistenes parti. Og individualistene gr sine egne veger. Gjerne mot strmmen.

De gr i ethvert fall ikke i flokk. Og ikke i takt. Og de stemmer slett ikke av medlidenhet -eller sympati. Lojalitet ser de p som prinsippls etterdilting.

Nei, SVs velgere "tenker sjl". De er selvstendige og uavhengige. Og tar ingen smlige, taktiske hensyn. Derfor liker de st alene. S de kan sl rundt seg og si sin usminkede mening om alt og alle. Til enhver tid.

Derfor passer ikke SV i regjeringsposisjon. Taktiske overveielser ogkompromisser er ikke den jevne - et formastelig uttrykk! - SV-erens melodi. Selv om Sv-eren hyller kollektivet og gjerne synger i rdt kor, synger han - eller fortrinnsvis hun - ikke i korpolitisk. I politikken er det solosang - og aller helst enn helt annen sang enn denflertalletl synger - som er SV-erens favoritt.

Derfor er det bortkastet appellere til SV-individualistene om redde partiet fra et skjebnetungt nederlag.

Mange typiske SV-ere kan til og med mistenkes for nske nederlaget. Slik at de kan si: Var det ikke det vi sa? Regjeringsposisjon og samarbeid hindrer oss i markere vr egenart og til enhver tid si spontant og hyt - og uten taktiske omskrivninger og fortielser -nyaktig det vi tenker. Akkurat her og n. Forpliktende regjeringssamarbeid er ikke vr "greie".

Nr sant skal sies, er det noe i det. Det viser utviklingen. For det er regjeringssamarbeidet SV taper p. De lekker til to sider: AP tar de som nsker praktiske, politiske resultater, og individualistene vender ryggen demonstrativt til.

Og er det nr alt kommer til alt, s farlig om SV gjr det drlig? Burde ikke SV-ere som er opp tatt av oppn praktiske politiske resultater - p riksplan eller lokalt - like godt ta vegen over til Arbeiderpartiet og bli der? Hva er det SV str for - og kan bidra med - som man ikke kan kjempe for innad i Arbeiderpartiet? Hvilke grunnleggende prinsipper, holdninger og saker er det SV og SV-ere er opptatt av, som ikke bedre kan omsettes i praktisk, gjennomfrbar politikk i Arbeiderpartiet?

Vi har hatt stort utbytte av sitte i regjering og har ftt gjennomslag for mange av vre saker, sier Kristin Halvorsen.

Det viser vel at avstanden til Arbeiderpartiet ikke er uoverstigelig? I alle fall ikke forde pragmatikerne SV fortsatt har i sine rekker. Ogfor velgerne som stort sett er mer opptatt av praktiske politiske resultater enn av paroler, slagord og ideologiske spissfindigheter.

Men s er det individualistene da. De vil vel fle seg hjemlse hvis SV skulle ske tilbake til faderhuset?

Ja - i alle fall noen. Og i en viss tid. Men s vil de sikkert finne andre miljer hvor de kandyrke sinindivualisme. Det fins godt om ensaksorganisasjoner hvor man kan pleie sine oppfatninger uten mtte la seg moderere og kompromitere av praktiske og taktiske omsyn og motforestillinger. Og vi mangler ikke partier som er kontrre og kan vre et alternativ for den som ikke under noen omstendighet vil gi sin stemme til etablissementet. Enten det er rosa eller rdt.

Alternativer for dem somtrives best nr destr alene. Og kan mene og si og stemme akkurat det de vil. Selv om det ikke betyr noe nr hverdagen kommer, og den praktiske politikken skal utformes i demokratiets samarbeidsorganer.

For denjobbennsker ikke indivualistene delta i. Demokratiets samarbeidorganer er ikke deres fora.

Kay Olav Winther d.e.