Bondefangeri

Den elektroniske postkassa mi oversvmmes av tilbud og lurendreieri fra tvilsomme "firmaer".

Stadig vekk fr jeg vite at jeg er den heldige vinner av store pengebelp og gratis kapitalvarer. De generse giverne trenger bare et par ytterligere opplysninger, s vil pengene og gavene bli stilt til disposisjon for meg.

F. eks. har jeg nettopp vunnet - eller ftt - en Nokia 100 mobiltelefon. Det eneste jeg skal betale er 1 krone. Men det er ikke for telefonen. Det er for prvemedlemskapet "der varer i 14 dager".

Prvemedlemskap?

Det viser seg at hvis jeg lser ut den "gratis" telefonen blir jeg medlem i 2beinlove.net. At jeg som en 75 r gammel gift person skulle ha noen interesse av det, er tvilsomt. Og at prvemedlemskapet varer i 14 dager, betyr neppe at forpliktelsen opphrer etter to uker. Etter prvetiden gr formodentlig - og hyst sannsynlig! - prvemedlemskapet over i fast medlemskap. Og s sitter man i saksa.

Telefonen er alts ikke en gave, men et agn som skal lure deg til bite p kroken slik at du inngr medlemskap i noe du ikke er interessert i og aldeles ikke har bedt om bli involvert i. Biter du p, sitter du igjen med en forpliktelse - og en utgift som du helst skulle vrt foruten.

Jeg fr stadig "gaver". Og purringer undertegnet av ulike fiktive kvinnenavn, nr jeg ikke sluker agnet.

Et annet nettbasert firma som stadig forsker f f meg p kroken, er Transactions.nu. Hos dem ligger et Fujifilm C25-kamera og venter p at jeg skal oppgi de ndvendige opplysningene slik at de kan sende meg kameraet. Som er gratis! Det eneste jeg skal betale for er et prvemedlemskap. Og det koster 5 - fem! - kroner. Dessuten m jeg erklre at jeg aksepterer betingelsene.

Prvemedlemskap her ogs?

Ja, ogs her - og i tilknytning til nesten alle andre "gaver" og tilbud som er for gode til vre sanne. Og dreier det seg ikke om medlemskap, gjelder det f. eks. abonnement. Er du uforsiktig og slr til, har du plutselig skaffet den en betydelig ekstrautgift som langt overstiger verdien p gaven som lurendreierfirmaet forsker innbille deg at det har gitt deg av ren godhet, eller fordi du har hatt usedvanlig flaks.

For det dreier seg ikke om gaver, men om lokkemidler. Hvis noe er for godt til vre sant, er det lureri. Det gjelder i 99,9 prosent av tilfellene. Ingen av lurendreierfirmaene eller markedsfrerfirmaene som sprer e-post for dem, driver veldedighet. De gir ikke bort noe. "Gavene" er utgifter til inntekts ervervelse. Og du er inntektskilden som de gjerne vil sl kloa i og hale mest mulig ut av.

Tror du noe annet, er du utilgivelig naiv.

Men vil du ikke motta slike falske "tilbud" og "gaver", kan du vel bare si i fra at du ikke nsker motta slik nettpost?

I e-postene er det opplyst at du kan stanse tilsendingen ved trykke p en lenke. I 90 prosent av tilfellene virker lenken ikke. Noen av de som virker, har jeg brukt. Jeg har til og med ftt svarmail med bekreftelse p at tilsendelsen er stanset. Men reklamemailene kommer ufortrdent.

Hva jeg har gjort for bli velsignet med denne sppelposten, vet jeg ikke. Sendt inn svar til konkurranser, kanskje.

S se opp for hva du svarer p. Og hvilke milde gaver du sier ja takk til. Det er noen sleipe bondefangere der ute som prver f sugerret sitt i kontoen din. Er du naiv og tror at et ord er et ord, ligger du tynt an.

Mitt rd er klart: Si nei takk! Ingen ting er gratis. Det er alltid en godt gjemt krok skjult i agnet! Ser du adressen http://jettimail.net br du holde deg langt unna! Den betyr trbbel! La deg ikke lure!

Kay Olav Winther d.e.


Jarstein mobbes

Gjr fotballspill p landslagsniv spillerne til fritt vilt? Skal de stilltiende finne seg i hva som helst fra uforskammede journalister og pgende fotografer? Skal de alltid vende det andre kinnet til, nr de har ftt seg en lusing? Eller skal de f lov til ta igjen?

Rune Almenning Jarstein har mttet finne seg i mer enn de fleste. Han er en dyktig mlmann, men blir i mediene framstilt som en fommel som gjr den ene tabben etter den andre og stadig er skyld i at Norge ikke oppnr de resultatene som vi nsker.

Slovenias ml p Ullevaal f.eks. skyldtes en keepertabbe. Av Rune Almenning Jarstein. Hevdet fjernsynskommentatoren og den skalte fotballfaglige eksperten han hadde ved sin side.

Nr en slik beskrivelse av de faktiske forhold gjentas og gjentas, blir det en "sannhet". P Ullevaal var det 11 000 tilskuere - som forhpentlig s og gjorde seg opp sin selvstendige mening om det som skjedde. Foran fjernsynsapparatene satt det trolig noen hundre tusen som hrte de ukvalifiserte kommentarene. Om igjen og om igjen. "Ekspertene" gav svaret. Selvstendig vurdering var undvendig. Det var en keepertabbe. Basta!

Men det var det jo ikke!

Jarstein maktet ikke fakke og holde p ballen. Det er ingen tabbe. Skuddet var hardt. Jarstein leste spillet riktig, stod godt plassert og reddet. Men klarte alts ikke holde p ballen. Da dukket sloveneren opp og skjt. Skuddet var lst, og det hadde Jarstein trolig tatt, men s kom Whler. Han forstyrret Jarstein og sklei ballen i ml.

Dette var heller ingen tabbe. Slett ikke av Jarstein - og heller ikke av Whler som ville hindre ml.

Tabber er nr noen gjr noe ubetenksomt eller dumt. gjre s godt man kan, men ikke lykkes, er ikke tabbe seg ut. Det vet de fleste - bortsett fra fotballkommentatoren Allsaker og horden av sportsjournalister. Som lever av skape interesse for de de driver med. Og som gjerne bruker store ord, forveksler tabber med utilstrekkelighet, og gang p gang avslrer at de ikke vet sjenerende mye om det de driver med. Og som gjerne misbruker en spiller for skape en god historie som skaffer omtale og seere. Og stiller dem selv i sentrum for oppmerksomheten.

Jon Arne Riise er fotballspiller. Han gjr det bra p banen. Men mediene er mest opptatt av det han sier, twitrer og gjr p fritiden. Nr han er en offentlig person, m han finne seg i vr oppmerksomhet, sier journalistene og gasser seg i sm "dumheter" som de blser opp og innbiller folk er av allmenn interesse. Mens det i realiteten er slarv.

Det samme er tilfelle med Rune Almenning Jarstein. I likhet med Jon Arne Riise misbrukes han av mediene. Han fr kritikk p sviktende fotballfaglig grunnlag, og nr han blir forbannet og nekter svare eller lover en nrgende fotograf "en p trynet", gjr mediene et nummer ut av det. Uten tenke p hva den stadige forflgelsen og nedrakkingen gjr med Jarstein.

"Jarstein trbler det til" skriver Tor Kise Karlsen i Dagsavisen. Nei, han gjr ikke det. Det er Tor Kise Karlsen og hans sensasjonsskende kolleger som trbler det til for Jarstein.

Det er menneskelig bli sret og lei seg nr man utsettes for urettferdighet. Og det er menneskelig bli forbannet nr urettferdig kritikk gjentas og nr man plages av hensynslse fotografer nr man vil vre i fred.

Det tror jeg de fleste skjnner. Antakelig ville vi blitt fly forbannet de fleste av oss hvis vi var i Jarsteins situasjon. Hvis TV 2s Harald Bredelig og den innpslitne fotografen ikke forstr at de provoserte Jarstein ut over tlegrensen, br de enten ta et kurs i psykologi - eller finne seg noe annet gjre. Det samme br de folkene i NFF som tvang Jarstein til legge seg flat.

"Ja, det var riktig og klokt av ham beklage det," sier Drillo til Dagsavisen.

Var det n det?

Eller var det Bredeli som utviste fullstendig mangel p finflelse, og fotografen som ikke tok et nei for et nei, som burde beklaget? Og hvis Bredeli mente at Jarstein var laste for Slovenias ml, burde han kanskje til og med beklage at han befatter seg med noe han ikke forstr seg p? Nemlig fotball. Og psykologi.

Nei, Jarstein har ikke noe beklage. Han ble urettferdig kritisert, sret og provosert. Og han gav utrykk for det.

I stedet for mtte legge seg flat, burde han ftt en unnskyldning - og en takk for alle fotballspillere og andre idrettsutvere som har lyst til gjre det samme, men ikke tr! Fordi de vet at de ikke har en rimelig sjanse mot mediene p medienes hjemmebane.

Kay Olav Winther d.e.


Straffe var det ikke!

Det er ikke lett vre fotballdommer. Man skal helst vre flere steder p n gang, ha yne bde bak og foran, gjennomskue skuespill og andre skitne triks - og ha mot til trosse pstelige, aggressive spillere og motst presset fra tusenvis av "klartseende eksperter" p tribunen.

Norge gjorde en drlig kamp mot Slovenia - som heller ikke var noe topplag. 1 - 1 ville vrt et rettferdig resultat.

Men s fikk Norge straffe. I siste spilleminutt.

Jon Arne Riise la selvbevisst ballen p straffemerket, tok fart og satte ballen knallhardt i ml. Norge hadde vunnet. Og sikret seg tre poeng. Etter det forsmedelige 2 - 0-tapet p Island, som kunne slukket VM-drmmen for godt, var vi igjen med i kampen om billett til Brasil.

Drillo var glad, publikum fornyd, TV-kommentatoren og den skalte "eksperten" kom i ekstase og dagen derp tok sportsjournalistene fram de store ordene.

I seiersrusen s ingen ut til ha motforestillinger. Men det burde de kanskje hatt? For straffe var det ikke.

Slovenerne gjorde ikke noe galt. Sderlund falt. Ved egen hjelp. Om han ikke klarte holde seg beina, eller "la seg", vet ikke jeg. Jeg lar tvilen komme "tiltalte" til gode og gr ut fra at han falt.

Jeg er patriot. Jeg ergrer meg over et drlig landslag. Som taper og taper. Fordi de ikke er gode nok. Men jeg gleder meg nr laget - dvs. Norge eller i klartekst:vi - vinner. Men ikke nr vi vinner som flge av feil - eller juks.

To av de tre poengene vi fikk med oss fra Ullevaal, skulle vi ikke hatt. Det er bare se p filmopptakene en gang til, s ser man det.

Denne feilbedmmelsen er skjedd - og er ikke noe gjre ved. Uriktige avgjrelser rettes ikke opp.

Slik overfladisk omtrentlighet burde imidlertid vre undvendig i kamper mellom landslag. I vr tid fins det elektronikk som setter oss i stand til spille av og kontrollere avgjrende hendelser p banen fr endelig avgjrelse tas. Slike hjelpemidler br fotball - og ishockey - ta i bruk. Norge br ta initiativet.

Hadde slikt utstyr vrt tilgjengelig for den godtroende tyrkiske dommeren p Ullevaal, ville Norge ikke vunnet. Da ville vi hatt 1 poeng og delt sisteplassen i kvalifikasjonspulja med Slovenia.

Nr noen mislykkes etter ha ftt en ufortjent avgjrelse i sin favr, sier vi gjerne at "juksa viser seg". Kampene mot Sveits og Kypros neste mned kan raskt bringe oss ned p jorda igjen og bekrefte at de tre - eller to - poengene vi ufortjent fikk i gave p Ullevaal, ikke er grunnlag godt nok til ta oss til toppen av tabellen og videre til Brasil.

Sveits str i yeblikket fram som den mest sannsynlige puljevinneren. Med seier over Norge 12. oktober drar de i fra. Nummer to i puljen kan hvem som helst bli. Minst sannsynlig er det at Slovenia ender der. Eller Norge. Kanskje islendingene klarer brasene? Eller Kypros? For ikke snakke om Albania.

Norge blir det nok ikke. Vi er rett og slett ikke gode nok. S "juksa" kommer nok til vise seg!Det laget som tapte med to ml for Island og "stjal" to poeng p Ullevaal, er rett og slett ikke et vinnerlag. Det er derfor grunn til frykte at flere forsmedelige nederlag og skuffelser venter.

Sorry, Egil Roger. Men snn er det.

NB: Ingen vil vre gladere enn meg om du gjr mine pessimistiske forutsigelser til skamme!

Kay Olav Winther d.e.


Norge taper - og taper

Drillo-effekten er borte. Norge taper og taper. Mens vre naboer deltar med re i EM- og VM-sluttspill, sitter Norge som publikum. Vi ser p - mens de andre leker.

Snn har det vrt til n. Og snn blir det denne gangen ogs - ser det ut til.

Det burde vrt mulig sl Island. Selv p Laugardalsvllur. Men Norge tapte. Ikke p.g.a. uheldige omstendigheter og ufortjente lumpeml til fotballkrigerne fra sagaya. Vi tapte med to helt greie islandske scoringer.

For si det i klartekst: Island vant med to ml fordi de var to ml bedre enn oss!

N er nordmennene revansjesugne, leser jeg p sportssidene. N skal Slovenia unngjelde for tapet i Reykjavik.

Ja, la oss hpe at Norge vinner morgendagens kamp. Men det er ingen realistisk basis for den optimismen enkelte av de norske spillerne gir uttrykk for. Nr vi taper for Island, kan vi tape for hvilket som helst av de vrige lagene i vr gruppe. Vi kan ende sist.

Hjemmebane kan vre en psykisk fordel, men fotballkamper vinnes ikke ved hjelp av psykiske overtak. Fotballkamper vinnes p banen av lag som scorer ml! Og som hindrer motstanderne i score. Alts: Lag som er gode framover - og gode i forsvar. Lag som har det i hodet og i beina. Ikke lag og spillere som har det i munnen. Som tar seieren p forskudd. Og kan forklare baklengsml som urettferdige uhell.

Jeg er vokst opp i nrheten av en fotballbane. Det laget jeg holdt med i min barndom og ungdom, tapte ofte. Som regel ufortjent, s vidt jeg kunne forst de strste patriotene. De mente alltid at vrt lag var best. Selv om det tapte. Enten hadde laget uflaks. Eller motstanderne fikk godkjent ml som egentlig var scoret fra offside-possisjon eller handset inn av en sleip angriper som lurte dommeren trill rundt. En hpls partisk dommer som vel nrmest mtte vre blind, for han s jo ikke de mest penbare forseelser og forsyndelser hos det andre laget. Mens han helt feilaktig blste av vre folk nr de var i scoringsposisjon og delte ut advarsler for helt rene tacklinger.

P vr bane scoret bortelagene s si aldri et ordentlig ml. Minst halvparten av mlene burde vrt underkjent. Mente lokalpatriotene. Til gjengjeld ble vre folk nesten systematisk feilaktig avblst for offside. Og dmt for grisetaklinger enda vr mann var frst p ballen og engentlig ble klipt ned av den tilrusende motspilleren. Men s dommeren det? Og: Tok han hensyn til det, hvis han s det? Nei!

Noen ganger tok jeg til motmle mot den verste og mest urimelige kritikken og hevdet at mlene teller i fotball, og at det laget som scorer flest ml er best! Det var ikke lurt. For det beviste at jeg ikke skjnte meg p fotball og visste hva jeg snakket om. Vrt lag var best. Vi hadde det meste av spillet. Gjennom hele kampen. Tapte vi, var det som flge av uflaks. Eller fordi motstanderen tok dirty tricks til hjelp. Eller p.g.a. av en udugelig dommer. Eller en kombinasjon av diverse uheldige omstendigheter. Hvis jeg ikke skjnte dette, kunne jeg bare "ti still".

Omlag 60 r er gtt siden den gang. Men jeg skjnner like lite. Fortsatt mener jeg at det laget som flest ganger setter ballen i motstanderens ml, er best. Vi hadde kampen under kontroll til det frste mlet kom, sier taperne p Island. Nei, svarer jeg. Hadde nordmennene hatt kampen under kontroll, hadde ikke det frste baklengsmlet kommet. Det kom fordi "vre gutter" ikke hadde kontrollen. Og framover p banen hadde nordmennene heller ikke kontroll. Skudd i stengene er ikke ml. Nesten teller ikke.

Norge scoret null - 0 - ganger p Laugardalsvllur. Islendingene scoret to. Derfor tapte vi. For lilleputnasjonen Island. Og derfor kan vi tape for hvilket som helst av lagene i vr pulje. P bortebane. Og hjemme.

Vi risikerer m sitte hjemme denne gangen ogs. Som s mange ganger fr.

Og kanskje er det like greit. For som jeg har skrevet tidligere: Vi er for drlige og har ingen ting i sluttspillet gjre. Fr vi kan leke med de store, m vi bygge opp en ny generasjon representasjonsspillere. Som er gode med ball. Og som kan lage ml. Det er et et mysommelig arbeid. Som tar tid. Gr vi ikke systematisk til verks og driver mlrettet talentutvikling, m vi fortsatt sitte hjemme nr de andre konkurrerer om re, gull og trofeer. Snn har det vrt. Snn er det. Og s kommer det til fortsette vre.

Drillo har betydd mye for norsk fotball og har ilagt seg store fortjenester. Men hans tid er forbi. Han skulle gitt seg mens leken var god. N river han systematisk i stykker den heltestatusen han hadde. Samtidig med at det norske landslaget gr i fr. Og sklir lenger og lenger nedover FIFA-rankingen. Var det 34.-plass vi l p fr Island-kampen? Hvor vi ligger nr VM-kvalifiseringen er over, skal bli interessant se.

Hyggelig lesning blir det neppe!

Kay Olav Winther d.e.


Etterpklokskap

Gjrv-kommisjonenfant mye sette fingeren p.

Det kan ikke overraske noen. Svrt mye gikk galt da bomben sprang i regjeringskvartalet og skuddene falt p Utya den 22. juli i fjor. Det har vi alle hatt anledning til konstatere.

De manglende og utilstrekkelige sikkerhetsforanstaltningene, br ikke overraske noen. Beredskaps- og sikkerhetsarbeidet i Norge har vrt forsmt i revis.

forske gi regjeringen Stoltenberg ansvaret for dette, er en taktisk unnamanver. Ansvaret m den sittende regjeringen dele med alle de regjeringene Norge har hatt de siste 3-4 tirene.

Hva har Hyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti sagt og gjort siden 70-tallet som skal frita dem for ansvar? Har de sett klarere enn dagens regjeringspartier? Har de fremmet forslagsom de nvrende regjeringspartiene har stemt ned? Har regjeringspartieneobstruert ellertrenert vedtak?

Opposisjonen har bde tale- og forslagsrett i landets nasjonalforsamling. Nr har den nvrende opposisjonen opponert mot sikkerhetsvurderingene og mot sikkerhetsnivet? Nr har den rettet skelyset mot politiets utilstrekkelighet, inkompetanse, utilfredsstillende organisasjonsmodell og overdrevne selvtilfredshet? Nr har de sagt i fra at helikopter m vre tilgjengelig til enhver tid? Og at terrorister ikke tar seg fri i fellesferien? Nr har opposisjonen ppekt det uheldige i at kte bevilgninger til politiet er brukt til dekkeadministrasjonskostnader og ikke er brukt til en slik styrking av den politifaglige kapasiteten som etaten - og publikum! - s srt trenger? Nr har den foresltt konkrete omprioriteringer? Nr er den blittnedstemt?

Og: Nr har opposisjonen tatt bladet fra munnen og foresltt mer og mer effektiv overvkning? Ikke bare av penbarttruende elementer utenfra, men av norske borgere? Hyreekstremister f.eks.? Og venstreekstremister? I det hele tatt mer kartlegging og overvking av mer og mindre fanatiske personer med avvikende oppfatninger. Personer som kan tenkes sette religis eller politisk svada om i terrorhandlinger?

Hadde beredskapen vrt bedre, og hadde terroristen vrt stanset i tide, om vi hadde hatt en borgerlig regjering?

Etter atLund-kommisjonen dissekerte politiets hemmelige tjenester, har det vrt illevarslende stille. PST er ikke lenger bare hysj-hysj, men fy-fy. I et land p vrt kulturniv driver man ikke mistenker og spionerer p hverandre. Har de mest naive ment. Hemmelige tjenester har en tendens til overdrive. Regjeringspartier og opposisjon har ligget lavt i terrenget for ikke provosere alle dem som ikke ser - og er villig til erkjenne - en sikkerhetsrisiko fr ulykken har inntruffet. Den store naive majoritet som tror at Norge er en fredens y i et hav og vold og aggresjon. Som ser at det skjer mye vondt og leit i verden, men som er overbevist om at det ikke kan skje noe her.

9. april 1940 kom overraskende p store deler av den norske befolkning. Og p det politiske miljet. Det samme gjorde 22. juli 2011.

Hadde politikerne hatt moralsk ryggrad, hadde de sttt opp og sagt: Regjeringen var ikke forberedt, men det var ikke vi heller. Hadde vi hatt en borgerlig regjering, hadde alt gtt like galt. Sikkerhetsnivet er resultat av tverrpolitisk konsensus.

Den eneste som har ansvar for udden, er gjerningsmannen. Verken statsmisteren eller den regjeringen han leder, kan klandres. De ble akkurat som alle oss andre rammet av en nasjonal ulykke. En ulykke som vi som nasjon ikke varforberedt p. Og som vi derfor ikke mestret optimalt.Vi burde alle vrt bedre forberedt. Mentalt - og praktisk. Vi burde alle vrt mer forutseende ogbidratt til en bedre beredskap. Og til at politietvar bedre i stand til hndtere en slik utfordring som den vrt samfunn ble utsatt for den 22. juli i fjor.

Det er vrt felles ansvar at vi ikke har bygd opp et politi som var i stand til avslre gjerningsmannens forehavender og til hindre ham i omsette sine meningslse planer i handling.

En naturlig konsekvens av en slik rakrygget erkjennelse, ville vre at alle politiske partier stilte opp til en felles nasjonal dugnad for rette opp de manglene som gjorde uddene i regjeringskvartalet og p Utya mulige. Og at alle serise partier erkjente egne forsmmelser og egen utilstrekkelighet, og avstod fra bruke ugjerningsmannens handlinger til egen fordel.

En nasjonal dugnad som mediene burde vrt en del av.

I den frste tiden etter katastrofen var opposisjonen og mediene tilbakeholdne.Men etter som tiden har gtt har grdigheten vunnet over anstendigheten. Opposisjonen bruker ulykken og mten den ble behandlet p, til score politiske poenger i hpom kunne skyve Jens ned fra stasministerstolen. Og de av mediene som har mest tjene p overskrifter og outrerte standpunkter, har funnet det for godt bruke ulykken til drive klappjakt p statsministeren og regjeringen. Kanskje ikke primrt for berede grunnen for Erna og Siv, men for gjre seg viktige. For sette den politiske dagsorden og bidra til kaste regjeringen. avsette regjeringer gir status - og en plass i historiebkene. Selv for boulevardaviser og sm ubetydelige politiske redaktrer.

Om et r er det stortingsvalg. Det er derfor liten grunn til tro at opposisjonen vil bremse sitt stormlp mot regjeringen og bekjenne sitt eget ansvar og sin egen utilstrekkelighet. Mediene - som ikke imponerer med politisk klarsyn og evne til analyse - vil med all sannsynlighet flge opp. Motforestillinger og nyanser er er ikke det som preger norske medier. De gr helst i flokk. Og flger strmmen.

Om velgerne er i stand til gjennomskue hulheten i opposisjonens klagesang er derfor tvilsomt. Hvor skulle de f motforestillingene fra? Og allmennhetens hukommelse er forbausende kort.

Det ser derfor ikke lyst ut for de rdgrnne akkurat n. Skal regjeringen vinne tilbake tilliten m den gjendrive forestillingen om at den s si har seg selv takke for uddene den 22. juli. Jens og Storberget ble overumplet. Akkurat som de fleste av oss, hadde de ikke fantasi til forestille seg at en norsk fanatiker med kaldt blod skulle sprenge regjeringskvartalet i lufta og slakte ned flere titalls sakeslse personer. De - og vi -ventet angrepet fra en annen kant.

Heller ikke opposisjonspartinene var forberedt. Den klokskapen de tyr til, er etterpklokskap. Det burde de ha moralsk ryggrad nok til innrmme - bde Erna og Siv. Derfor br de konfronteres med fakta. Kanskje de da ser det ynkelige - og moralsk tvilsomme - i sanke politisk gevinst p en nasjonal tragedie. Man kan i alle fall hpe. For norsk politikks skyld.

At mediene skal se hvor uverdig det er gi regjeringen skylda for forsmmelser som skriver seg fra en politikk som alle partier har vrt stilltiende enige om, er det mindre grunn til hpe p. Mediene har sin egen kamp kjempe. Og skaper derfor - om ndvendig - sin egen virkelighet.Det vi br gjre, er unnlate kjpeaviser og se p medier som svikter vr tillit. Som f.eks. VG gjr i denne saken. Det er ikke et anslag mot ytrings- og trykkefriheten. Det er et kollektivt svar p medienes prioritering av overfladisk tv p bekostning av seris politisk journalistikk.

Kay Olav Winther d.e.