Bondefangeri

Den elektroniske postkassa mi oversvømmes av tilbud og lurendreieri fra tvilsomme "firmaer".

 

Stadig vekk får jeg vite at jeg er den heldige vinner av store pengebeløp og gratis kapitalvarer. De generøse giverne trenger bare et par ytterligere opplysninger, så vil pengene og gavene bli stilt til disposisjon for meg.

 

F. eks. har jeg nettopp vunnet - eller fått - en Nokia 100 mobiltelefon. Det eneste jeg skal betale er 1 krone. Men det er ikke for telefonen. Det er for prøvemedlemskapet "der varer i 14 dager".

 

Prøvemedlemskap?

 

Det viser seg at hvis jeg løser ut den "gratis"  telefonen blir jeg medlem i 2beinlove.net. At jeg som en 75 år gammel gift person skulle ha noen interesse av det, er tvilsomt. Og at prøvemedlemskapet varer i 14 dager, betyr neppe at forpliktelsen opphører etter to uker. Etter prøvetiden går formodentlig - og høyst sannsynlig! - prøvemedlemskapet over i fast medlemskap. Og så sitter man i saksa.

 

Telefonen er altså ikke en gave, men et agn som skal lure deg til å bite på kroken slik at du inngår medlemskap i noe du ikke er interessert i og aldeles ikke har bedt om å bli involvert i. Biter du på, sitter du igjen med en forpliktelse - og en utgift som du helst skulle vært foruten.

 

Jeg får stadig "gaver". Og purringer undertegnet av ulike fiktive kvinnenavn, når jeg ikke sluker agnet.

 

Et annet nettbasert firma som stadig forsøker å få få meg på kroken, er Transactions.nu. Hos dem ligger et Fujifilm C25-kamera og venter på at jeg skal oppgi de nødvendige opplysningene slik at de kan sende meg kameraet. Som er gratis! Det eneste jeg skal betale for er et prøvemedlemskap. Og det koster 5 - fem! - kroner. Dessuten må jeg erklære at jeg aksepterer betingelsene.

 

Prøvemedlemskap her også?

 

Ja, også her - og i tilknytning til nesten alle andre "gaver" og tilbud som er for gode til å være sanne. Og dreier det seg ikke om medlemskap, gjelder det f. eks. abonnement. Er du uforsiktig og slår til, har du plutselig skaffet den en betydelig ekstrautgift som langt overstiger verdien på gaven som lurendreierfirmaet forsøker å innbille deg at det har gitt deg av ren godhet, eller fordi du har hatt usedvanlig flaks.

 

For det dreier seg ikke om gaver, men om lokkemidler. Hvis noe er for godt til å være sant, er det lureri. Det gjelder i 99,9 prosent av tilfellene. Ingen av lurendreierfirmaene eller markedsførerfirmaene som sprer e-post for dem, driver veldedighet. De gir ikke bort noe. "Gavene" er utgifter til inntekts ervervelse. Og du er inntektskilden som de gjerne vil slå kloa i og hale mest mulig ut av.

 

Tror du noe annet, er du utilgivelig naiv.

 

Men vil du ikke motta slike falske "tilbud" og "gaver", kan du vel bare si i fra at du ikke ønsker å motta slik nettpost?

 

I e-postene er det opplyst at du kan stanse tilsendingen ved å trykke på en lenke. I 90 prosent av tilfellene virker lenken ikke. Noen av de som virker, har jeg brukt. Jeg har til og med fått svarmail med bekreftelse på at tilsendelsen er stanset. Men reklamemailene kommer ufortrødent. 

 

Hva jeg har gjort for å bli velsignet med denne søppelposten, vet jeg ikke. Sendt inn svar til konkurranser, kanskje. 

 

Så se opp for hva du svarer på. Og hvilke milde gaver du sier ja takk til. Det er noen sleipe bondefangere der ute som prøver å få sugerøret sitt i kontoen din. Er du naiv og tror at et ord er et ord, ligger du tynt an.

 

Mitt råd er klart: Si nei takk! Ingen ting er gratis. Det er alltid en godt gjemt krok skjult i agnet! Ser du adressen http://jettimail.net bør du holde deg langt unna! Den betyr trøbbel! La deg ikke lure!

 

Kay Olav Winther d.e. 


Jarstein mobbes

Gjør fotballspill på landslagsnivå spillerne til fritt vilt? Skal de stilltiende finne seg i hva som helst fra uforskammede journalister og pågående fotografer? Skal de alltid vende det andre kinnet til, når de har fått seg en lusing? Eller skal de få lov til å ta igjen?

 

Rune Almenning Jarstein har måttet finne seg i mer enn de fleste. Han er en dyktig målmann, men blir i mediene framstilt som en fommel som gjør den ene tabben etter den andre og stadig er skyld i at Norge ikke oppnår de resultatene som vi ønsker.

 

Slovenias mål på Ullevaal f.eks. skyldtes en keepertabbe. Av Rune Almenning Jarstein. Hevdet fjernsynskommentatoren og den såkalte fotballfaglige eksperten han hadde ved sin side. 

 

Når en slik beskrivelse av de faktiske forhold gjentas og gjentas, blir det en "sannhet". På Ullevaal var det 11 000 tilskuere - som forhåpentlig så og gjorde seg opp sin selvstendige mening om det som skjedde. Foran fjernsynsapparatene satt det trolig noen hundre tusen som hørte de ukvalifiserte kommentarene. Om igjen og om igjen. "Ekspertene" gav svaret. Selvstendig vurdering var unødvendig. Det var en keepertabbe. Basta!

 

Men det var det jo ikke! 

 

Jarstein maktet ikke å fakke og holde på ballen. Det er ingen tabbe. Skuddet var hardt. Jarstein leste spillet riktig, stod godt plassert og reddet. Men klarte altså ikke å holde på ballen. Da dukket sloveneren opp og skjøt. Skuddet var løst, og det hadde Jarstein trolig tatt, men så kom Wæhler. Han forstyrret Jarstein og sklei ballen i mål.

 

Dette var heller ingen tabbe. Slett ikke av Jarstein - og heller ikke av Wæhler som ville hindre mål.

 

Tabber er når noen gjør noe ubetenksomt eller dumt.  Å gjøre så godt man kan, men ikke lykkes, er ikke å tabbe seg ut. Det vet de fleste - bortsett fra fotballkommentatoren Allsaker og horden av sportsjournalister. Som lever av å skape interesse for de de driver med. Og som gjerne bruker store ord, forveksler tabber med utilstrekkelighet, og gang på gang avslører at de ikke vet sjenerende mye om det de driver med. Og som gjerne misbruker en spiller for å skape en god historie som skaffer omtale og seere. Og stiller dem selv i sentrum for oppmerksomheten.

 

Jon Arne Riise er fotballspiller. Han gjør det bra på banen. Men mediene er mest opptatt av det han sier, twitrer og gjør på fritiden. Når han er en offentlig person, må han finne seg i vår oppmerksomhet, sier journalistene og gasser seg i små "dumheter" som de blåser opp og innbiller folk er av allmenn interesse. Mens det i realiteten er slarv.

 

Det samme er tilfelle med Rune Almenning Jarstein. I likhet med Jon Arne Riise misbrukes han av mediene. Han får kritikk på sviktende fotballfaglig grunnlag, og når han blir forbannet og nekter å svare eller lover en nærgående fotograf "en på trynet", gjør mediene et nummer ut av det. Uten å tenke på hva den stadige forfølgelsen og nedrakkingen gjør med Jarstein. 

 

"Jarstein trøbler det til" skriver  Tor Kise Karlsen i Dagsavisen. Nei, han gjør ikke det. Det er Tor Kise Karlsen og hans sensasjonssøkende kolleger som trøbler det til for Jarstein.

 

Det er menneskelig å bli såret og lei seg når man utsettes for urettferdighet. Og det er menneskelig å bli forbannet når urettferdig kritikk gjentas og når man plages av hensynsløse fotografer når man vil være i fred.

 

Det tror jeg de fleste skjønner. Antakelig ville vi blitt fly forbannet de fleste av oss hvis vi var i Jarsteins situasjon. Hvis TV 2s Harald Bredelig og den innpåslitne fotografen ikke forstår at de provoserte Jarstein ut over tålegrensen, bør de enten ta et kurs i psykologi - eller finne seg noe annet å gjøre. Det samme bør de folkene i NFF som tvang Jarstein til å legge seg flat.

 

"Ja, det var riktig og klokt av ham å beklage det," sier Drillo til Dagsavisen.

 

Var det nå det? 

 

Eller var det Bredeli som utviste fullstendig mangel på finfølelse, og fotografen som ikke tok et nei for et nei, som burde beklaget? Og hvis Bredeli mente at Jarstein var å laste for Slovenias mål, burde han kanskje til og med beklage at han befatter seg med noe han ikke forstår seg på? Nemlig fotball. Og psykologi.

 

Nei, Jarstein har ikke noe å beklage. Han ble urettferdig kritisert, såret og provosert. Og han gav utrykk for det. 

 

I stedet for å måtte legge seg flat, burde han fått en unnskyldning - og en takk for alle fotballspillere og andre idrettsutøvere som har lyst til å gjøre det samme, men ikke tør! Fordi de vet at de ikke har en rimelig sjanse mot mediene på medienes hjemmebane.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 

 


Straffe var det ikke!

Det er ikke lett å være fotballdommer. Man skal helst være flere steder på én gang, ha øyne både bak og foran, gjennomskue skuespill og andre skitne triks - og ha mot til å trosse påståelige, aggressive spillere og motstå presset fra tusenvis av "klartseende eksperter" på tribunen.

 

Norge gjorde en dårlig kamp mot Slovenia - som heller ikke var noe topplag. 1 - 1 ville vært et rettferdig resultat.

 

Men så fikk Norge straffe. I siste spilleminutt.

 

Jon Arne Riise la selvbevisst ballen på straffemerket, tok fart og satte ballen knallhardt i mål. Norge hadde vunnet. Og sikret seg tre poeng. Etter det forsmedelige 2 - 0-tapet på Island, som kunne slukket VM-drømmen for godt, var vi igjen med i kampen om billett til Brasil.

 

Drillo var glad, publikum fornøyd, TV-kommentatoren og den såkalte "eksperten" kom i ekstase og dagen derpå tok sportsjournalistene fram de store ordene.

 

I seiersrusen så ingen ut til å ha motforestillinger. Men det burde de kanskje hatt? For straffe var det ikke.

 

Slovenerne gjorde ikke noe galt. Søderlund falt. Ved egen hjelp. Om han ikke klarte å holde seg beina, eller "la seg", vet ikke jeg. Jeg lar tvilen komme "tiltalte" til gode og går ut fra at han falt.

 

Jeg er patriot. Jeg ergrer meg over et dårlig landslag. Som taper og taper. Fordi de ikke er gode nok. Men jeg gleder meg når laget - dvs. Norge eller i klartekst: vi - vinner. Men ikke når vi vinner som følge av feil - eller juks.

 

To av de tre poengene vi fikk med oss fra Ullevaal, skulle vi ikke hatt. Det er bare å se på filmopptakene en gang til, så ser man det.

 

Denne feilbedømmelsen er skjedd - og er ikke noe å gjøre ved. Uriktige avgjørelser rettes ikke opp. 

 

Slik overfladisk omtrentlighet burde imidlertid være unødvendig i kamper mellom landslag. I vår tid fins det elektronikk som setter oss i stand til å spille av og kontrollere avgjørende hendelser på banen før endelig avgjørelse tas. Slike hjelpemidler bør fotball - og ishockey - ta i bruk. Norge bør ta initiativet.

 

Hadde slikt utstyr vært tilgjengelig for den godtroende tyrkiske dommeren på Ullevaal, ville Norge ikke vunnet. Da ville vi hatt 1 poeng og delt sisteplassen i kvalifikasjonspulja med Slovenia.

 

Når noen mislykkes etter å ha fått en ufortjent avgjørelse i sin favør, sier vi gjerne at "juksa viser seg".  Kampene mot Sveits og Kypros neste måned kan raskt bringe oss ned på jorda igjen og bekrefte at de tre - eller to - poengene vi ufortjent fikk i gave på Ullevaal, ikke er grunnlag godt nok til å ta oss til toppen av tabellen og videre til Brasil.

 

Sveits står i øyeblikket fram som den mest sannsynlige puljevinneren. Med seier over Norge 12. oktober drar de i fra. Nummer to i puljen kan hvem som helst bli. Minst sannsynlig er det at Slovenia ender der. Eller Norge. Kanskje islendingene klarer brasene? Eller Kypros? For ikke å snakke om Albania.

 

Norge blir det nok ikke.  Vi er rett og slett ikke gode nok. Så "juksa" kommer nok til å vise seg! Det laget som tapte med to mål for Island og "stjal" to poeng på Ullevaal, er rett og slett ikke et vinnerlag. Det er derfor grunn til å frykte at flere forsmedelige nederlag og skuffelser venter.

 

Sorry, Egil Roger. Men sånn er det.

 

NB: Ingen vil være gladere enn meg om du gjør mine pessimistiske forutsigelser til skamme!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Norge taper - og taper

Drillo-effekten er borte. Norge taper og taper. Mens våre naboer deltar med ære i EM- og VM-sluttspill, sitter Norge som publikum. Vi ser på - mens de andre leker.

 

Sånn har det vært til nå. Og sånn blir det denne gangen også - ser det ut til.

 

Det burde vært mulig å slå Island. Selv på Laugardalsvöllur. Men Norge tapte. Ikke p.g.a. uheldige omstendigheter og ufortjente lumpemål til fotballkrigerne fra sagaøya. Vi tapte med to helt greie islandske scoringer.

 

For å si det i klartekst: Island vant med to mål fordi de var to mål bedre enn oss!

 

Nå er nordmennene revansjesugne, leser jeg på sportssidene. Nå skal Slovenia unngjelde for tapet i Reykjavik.

 

Ja, la oss håpe at Norge vinner morgendagens kamp. Men det er ingen realistisk basis for den optimismen enkelte av de norske spillerne gir uttrykk for. Når vi taper for Island, kan vi tape for hvilket som helst av de øvrige lagene i vår gruppe. Vi kan ende sist. 

 

Hjemmebane kan være en psykisk fordel, men fotballkamper vinnes ikke ved hjelp av psykiske overtak. Fotballkamper vinnes på banen av lag som scorer mål! Og som hindrer motstanderne i å score. Altså: Lag som er gode framover - og gode i forsvar. Lag som har det i hodet og i beina. Ikke lag og spillere som har det i munnen. Som tar seieren på forskudd. Og kan forklare baklengsmål som urettferdige uhell.

 

Jeg er vokst opp i nærheten av en fotballbane. Det laget jeg holdt med i min barndom og ungdom, tapte ofte. Som regel ufortjent, så vidt jeg kunne forstå de største patriotene. De mente alltid at vårt lag var best. Selv om det tapte. Enten hadde laget uflaks. Eller motstanderne fikk godkjent mål som egentlig var scoret fra offside-possisjon eller handset inn av en sleip angriper som lurte dommeren trill rundt. En håpløs partisk dommer som vel nærmest måtte være blind, for han så jo ikke de mest åpenbare forseelser og forsyndelser hos det andre laget. Mens han helt feilaktig blåste av våre folk når de var i scoringsposisjon og delte ut advarsler for helt rene tacklinger.

 

På vår bane scoret bortelagene så å si aldri et ordentlig mål. Minst halvparten av målene burde vært underkjent. Mente lokalpatriotene. Til gjengjeld ble våre folk nesten systematisk feilaktig avblåst for offside. Og dømt for grisetaklinger enda vår mann var først på ballen og engentlig ble klipt ned av den tilrusende motspilleren. Men så dommeren det? Og: Tok han hensyn til det, hvis han så det? Nei!

 

Noen ganger tok jeg til motmæle mot den verste og mest urimelige kritikken og hevdet at målene teller i fotball, og at det laget som scorer flest mål er best! Det var ikke lurt. For det beviste at jeg ikke skjønte meg på fotball og visste hva jeg snakket om. Vårt lag var best. Vi hadde det meste av spillet. Gjennom hele kampen. Tapte vi, var det som følge av uflaks. Eller fordi motstanderen tok dirty tricks til hjelp. Eller p.g.a. av en udugelig dommer. Eller en kombinasjon av diverse uheldige omstendigheter. Hvis jeg ikke skjønte dette, kunne jeg bare "ti still".

 

Omlag 60 år er gått siden den gang. Men jeg skjønner like lite. Fortsatt mener jeg at det laget som flest ganger setter ballen i motstanderens mål, er best. Vi hadde kampen under kontroll til det første målet kom, sier taperne på Island. Nei, svarer jeg. Hadde nordmennene hatt kampen under kontroll, hadde ikke det første baklengsmålet kommet. Det kom fordi "våre gutter" ikke hadde kontrollen. Og framover på banen hadde nordmennene heller ikke kontroll. Skudd i stengene er ikke mål. Nesten teller ikke.

 

Norge scoret null - 0 - ganger på Laugardalsvöllur. Islendingene scoret to. Derfor tapte vi. For lilleputnasjonen Island. Og derfor kan vi tape for hvilket som helst av lagene i vår pulje. På bortebane. Og hjemme.

 

Vi risikerer å må sitte hjemme denne gangen også. Som så mange ganger før.

 

Og kanskje er det like greit. For som jeg har skrevet tidligere: Vi er for dårlige og har ingen ting i sluttspillet å gjøre. Før vi kan leke med de store, må vi bygge opp en ny generasjon representasjonsspillere. Som er gode med ball. Og som kan lage mål. Det er et et møysommelig arbeid. Som tar tid. Går vi ikke systematisk til verks og driver målrettet talentutvikling, må vi fortsatt sitte hjemme når de andre konkurrerer om ære, gull og trofeer. Sånn har det vært. Sånn er det. Og så kommer det til å fortsette å være.

 

Drillo har betydd mye for norsk fotball og har ilagt seg store fortjenester. Men hans tid er forbi. Han skulle gitt seg mens leken var god. Nå river han systematisk i stykker den heltestatusen han hadde. Samtidig med at det norske landslaget går i frø. Og sklir lenger og lenger nedover FIFA-rankingen. Var det 34.-plass vi lå på før Island-kampen? Hvor vi ligger når VM-kvalifiseringen er over, skal bli interessant å se.

 

Hyggelig lesning blir det neppe!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Etterpåklokskap

Gjørv-kommisjonen fant mye å sette fingeren på.

 

Det kan ikke overraske noen. Svært mye gikk galt da bomben sprang i regjeringskvartalet og skuddene falt på Utøya den 22. juli i fjor. Det har vi alle hatt anledning til å konstatere.

 

De manglende og utilstrekkelige sikkerhetsforanstaltningene, bør ikke overraske noen. Beredskaps- og sikkerhetsarbeidet i Norge har vært forsømt i årevis.

 

Å forsøke å gi regjeringen Stoltenberg ansvaret for dette, er en taktisk unnamanøver. Ansvaret må den sittende regjeringen dele med alle de regjeringene Norge har hatt de siste 3-4 tiårene.

 

Hva har Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti sagt og gjort siden 70-tallet som skal frita dem for ansvar? Har de sett klarere enn dagens regjeringspartier? Har de fremmet forslag som de nåværende regjeringspartiene har stemt ned? Har regjeringspartiene obstruert eller trenert vedtak?

 

Opposisjonen har både tale- og forslagsrett i landets nasjonalforsamling. Når har den nåværende opposisjonen opponert mot sikkerhetsvurderingene og mot sikkerhetsnivået? Når har den rettet søkelyset mot politiets utilstrekkelighet, inkompetanse, utilfredsstillende organisasjonsmodell og overdrevne selvtilfredshet? Når har de sagt i fra at helikopter må være tilgjengelig til enhver tid? Og at terrorister ikke tar seg fri i fellesferien? Når har opposisjonen påpekt det uheldige i at økte bevilgninger til politiet er brukt  til å dekke administrasjonskostnader og ikke er brukt til en slik styrking av den politifaglige kapasiteten som etaten - og publikum! - så sårt trenger? Når har den foreslått konkrete omprioriteringer? Når er den blitt nedstemt?

 

Og: Når har opposisjonen tatt bladet fra munnen og foreslått mer og mer effektiv overvåkning? Ikke bare av åpenbart truende elementer utenfra, men av norske borgere? Høyreekstremister f.eks.? Og venstreekstremister? I det hele tatt mer kartlegging og overvåking av mer og mindre fanatiske personer med avvikende oppfatninger. Personer som kan tenkes å sette religiøs eller politisk svada om i terrorhandlinger?

 

Hadde beredskapen vært bedre, og hadde terroristen vært stanset i tide, om vi hadde hatt en borgerlig regjering?

 

Etter at Lund-kommisjonen dissekerte politiets hemmelige tjenester,  har det vært illevarslende stille. PST er ikke lenger bare hysj-hysj, men fy-fy. I et land på vårt kulturnivå driver man ikke å mistenker og spionerer på hverandre. Har de mest naive ment. Hemmelige tjenester har en tendens til å overdrive. Regjeringspartier og opposisjon har ligget lavt i terrenget for ikke å provosere alle dem som ikke ser - og er villig til å erkjenne - en sikkerhetsrisiko før ulykken har inntruffet. Den store naive majoritet som tror at Norge er en fredens øy i et hav og vold og aggresjon. Som ser at det skjer mye vondt og leit i verden, men som er overbevist om at det ikke kan skje noe her.

 

9. april 1940 kom overraskende på store deler av den norske befolkning. Og på det politiske miljøet. Det samme gjorde 22. juli 2011.

 

Hadde politikerne hatt moralsk ryggrad, hadde de stått opp og sagt: Regjeringen var ikke forberedt, men det var ikke vi heller. Hadde vi hatt en borgerlig regjering, hadde alt gått like galt. Sikkerhetsnivået er resultat av tverrpolitisk konsensus.

 

Den eneste som har ansvar for udåden, er gjerningsmannen. Verken statsmisteren eller den regjeringen han leder, kan klandres. De ble akkurat som alle oss andre rammet av en nasjonal ulykke. En ulykke som vi som nasjon ikke var forberedt på. Og som vi derfor ikke mestret optimalt. Vi burde alle vært bedre forberedt. Mentalt - og praktisk. Vi burde alle vært mer forutseende og bidratt til en bedre beredskap. Og til at politiet var bedre i stand til å håndtere en slik utfordring som den vårt samfunn ble utsatt for den 22. juli i fjor.

 

Det er vårt felles ansvar at vi ikke har bygd opp et politi som var i stand til å avsløre gjerningsmannens forehavender og til å hindre ham i å omsette sine meningsløse planer  i handling.

 

En naturlig konsekvens av en slik rakrygget erkjennelse, ville være at alle politiske partier stilte opp til en felles nasjonal dugnad for å rette opp de manglene som gjorde udådene i regjeringskvartalet og på Utøya mulige. Og at alle seriøse partier erkjente egne forsømmelser og egen utilstrekkelighet, og avstod fra å bruke ugjerningsmannens handlinger til egen fordel.

 

En nasjonal dugnad som mediene burde vært en del av.

 

I den første tiden etter katastrofen var opposisjonen og mediene tilbakeholdne. Men etter som tiden har gått har grådigheten vunnet over anstendigheten. Opposisjonen bruker ulykken og måten den ble behandlet på, til å score politiske poenger i håp om å kunne skyve Jens ned fra stasministerstolen. Og de av mediene som har mest å tjene på overskrifter og outrerte standpunkter, har funnet det for godt å bruke ulykken til å drive klappjakt på statsministeren og regjeringen. Kanskje ikke primært for å berede grunnen for Erna og Siv, men for å gjøre seg viktige. For å sette den politiske dagsorden og bidra til å kaste regjeringen. Å avsette regjeringer gir status - og en plass i historiebøkene. Selv for boulevardaviser og små ubetydelige politiske redaktører.

 

Om et år er det stortingsvalg. Det er derfor liten grunn til å tro at opposisjonen vil bremse sitt stormløp mot regjeringen og bekjenne sitt eget ansvar og sin egen utilstrekkelighet. Mediene - som ikke imponerer med politisk klarsyn og evne til analyse - vil med all sannsynlighet følge opp. Motforestillinger og nyanser er er ikke det som preger norske medier. De går helst i flokk. Og følger strømmen.

 

Om velgerne er i stand til å gjennomskue hulheten i opposisjonens klagesang er derfor tvilsomt. Hvor skulle de få motforestillingene fra? Og allmennhetens hukommelse er forbausende kort.

 

Det ser derfor ikke lyst ut for de rødgrønne akkurat nå. Skal regjeringen vinne tilbake tilliten må den gjendrive forestillingen om at den så å si har seg selv å takke for udådene den 22. juli. Jens og Storberget ble overumplet. Akkurat som de fleste av oss, hadde de ikke fantasi til å forestille seg at en norsk fanatiker med kaldt blod skulle sprenge regjeringskvartalet i lufta og slakte ned flere titalls sakesløse personer. De - og vi - ventet angrepet fra en annen kant.

 

Heller ikke opposisjonspartinene var forberedt. Den klokskapen de tyr til, er etterpåklokskap. Det burde de ha moralsk ryggrad nok til å innrømme - både Erna og Siv. Derfor bør de konfronteres med fakta. Kanskje de da ser det ynkelige - og moralsk tvilsomme - i å sanke politisk gevinst på en nasjonal tragedie. Man kan i alle fall håpe. For norsk politikks skyld.

 

At mediene skal se hvor uverdig det er å gi regjeringen skylda for forsømmelser som skriver seg fra en politikk som alle partier har vært stilltiende enige om, er det mindre grunn til å håpe på.  Mediene har sin egen kamp å kjempe. Og skaper derfor - om nødvendig - sin egen virkelighet. Det vi bør gjøre, er å unnlate å kjøpe aviser og se på medier som svikter vår tillit. Som f.eks. VG gjør i denne saken. Det er ikke et anslag mot ytrings- og trykkefriheten. Det er et kollektivt svar på medienes prioritering av overfladisk tøv på bekostning av seriøs politisk journalistikk.

 

Kay Olav Winther d.e.