Er Fremskrittspartiet populistisk?

Populisme er et ord med uklar betydning. Begrepet høyrepopulisme er ikke bare uklart og flertydig. Det er også betent. Disse begrepene bør ikke brukes om politiske partier og deres politikk uten nærmere definisjon og dokumentasjon.

I politisk sammenheng ble ordet populistiske opprinnelige brukt om partier og bevegelser som stilte seg utenfor det etablerte politiske hierarkiet, og appellerte direkte til folket. I mange år snakket Carl I. Hagen om politikerne som om de var noen andre - en kategori personer som han selv ikke tilhørte, selv om han ledet et politisk parti og var stortingsrepresentant. Dette forsøket på å skape inntrykk av "vi og de", og folket mot etablissementet, var populistisk. Et primitivt frieri som utrolig nok gikk hjem hos mange.  

I dag kan man neppe med noen rett påstå at Fremskrittspartiet er populistisk i klassisk forstand - enn si høyrepopulistisk. Partiet søker regjeringsmakt og gjør seg så lekkert og spiselig som det kan, for å bli en ansvarlig del av det politiske establishment. At partiet søker velgernes tilslutning til synspunkter og målsettinger som man selv er dypt uenig i, gjør det ikke populistisk.

Heller ikke partiets aktuelle politiske grunnsyn og øvrige praktisk-politiske løsninger er åpenbart populistiske. Jeg forstår derfor godt at Siv Jensen og partiledelsen for øvrig, reagerer på at partiet blir karakterisert som høyrepopulistisk og slått i hartkorn med likt og ulikt av høyrepopulistiske bevegelser i andre land. Avstanden til Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti er neppe sjenerende stor, men Jensen er ingen Jörg Haider og ingen Jean-Marie eller Marine Le Pen. Fremskrittspartiet er ikke et brunt parti. 

Når europeiske medier omtaler Fremskrittspartiet som høyrepopulistisk uten å klargjøre hva de legger i begrepet, blir omtalen mer forvirrende enn oppklarende. Man kan forstå at Siv Jensen reagerer. Uklarheten er imidlertid ikke viktig. Den representerer en forvirring og mangel på presisjon som Fremskrittspartiet bør lære seg å leve med. For dette vil partiet oppleve mer av. Bl.a. takket være sin fortid.

Langt viktigere - og verre - er den forbindelsen utenlandske medier knytter mellom Fremskrittspartiet  og terroristen fra 22. juli. Her er mediene på ville veger. Påstandene kaster ikke bare skygger over Siv Jensens parti, men også over Erna Solberg og det regjeringsprosjektet hun nå forsøker å få på beina.

Massemorderen fra 22. juli handlet ikke på vegne av Fremskrittspartiet. Han handlet heller ikke i tråd med Fremskrittspartiets program eller underliggende politiske filosofi. Kanskje deler noen hans synspunkter, men jeg tviler på at noen i Fremskrittspartiets ledelse har den miste sympati for Behring Breiviks ugjerninger.

Så vidt jeg vet, var massemorderen ikke medlem av Fremskrittspartiet da han utførte sin udåd. Og hadde han vært det, er det under ingen omstendighet slik at et parti er ansvarlig - eller medansvarlig - for ugjerninger eller andre forbrytelser som dets medlemmer utfører. Slike årsakssammenhenger og forbindelser fins bare i hodet på journalister. Og kanskje hos noen anonyme kommentarskrivere lengst nede i folkedypet.

Personlig er jeg uenig i det meste av det Fremskrittspartiet står for. Og jeg kritiserer gjerne både partiet og politikken. Men åpenbart usaklig kritikk og grunnløse påstander finner jeg uverdige. 

Jeg forstår derfor at Fremskrittspartiet - og Siv Jensen - ønsker å rettferdiggjøre seg og forklare utenlandske medier hva partiet egentlig står for. Men så lett er det nok ikke å skaffe seg ny image - og nytt rykte. Jeg er imidlertid ikke så pesimistisk som trubaduren Henning Kvitnes som mener at "evig eies kun et dårlig rykte".

Fremskrittspartiet kan påvirke hva folk mener. Men da må det over lengre tid bruke en retorikk og føre en politikk som er overbevisende og fjerner all tvil. Både hos hjemmepublikummet og borte. Man må tjore de verbale lausbikkjene som gneldrer i tide og utide. For man kan ikke samtidig appellere til det mest primitive hos folk, og forlange å bli tatt alvorlig og regnet som seriøs. Omdømmet er avhengig av summen av form og innhold - over tid.

Regjeringsprosjektet gir Fremskrittspartiet en unik sjanse til å ta skrittet fra store ord og lettvinte løsninger til ansvarlig utøvelse av seriøs politikk. Jeg har ikke noe spesielt ønske om at det skal lykkes - verken med regjeringsdannelsen eller med å sette sine tvilsomme politiske eksperimenter ut i livet. Men jeg foretrekker at Fremskrittspartiet bedømmes ut fra sine gjerninger. Det dreier seg ikke bare om fair play, men om respekten for og tilliten til det politiske systemet. Og dermed om den demokrati-arven vi skal overlate til våre etterkommere.

Velgerne visste hva de kunne vente seg om de stemte på de fire høyrepartiene. Likevel mente et flertall at de fire skulle få prøve seg. Det bør de nå få gjøre uten at mediene - utenlandske eller norske - legger ut snubletråder ved toppen av trappa.

Prosjekt Erna skal ikke fredes, men få fair behandling og saklig bedømmelse. Det har også de enkelte partiene krav på - også Fremskrittspartiet. Det er nå det i praksis skal vise at det ikke er høyrepopulistisk.

Så får vi se hvor lang tid det tar før partiet - og Ernas prosjekt - snubler og faller ved egen hjelp.

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Sosialistene og de borgerlige - hvem er det?

Partiene på høyresiden i norsk politikk har det med å kalle partiene på venstresiden for sosialistiske.

 

Kanskje fordi de ikke vet bedre. Men like sannsynlig fordi de håper at ordene sosialisme og sosialister skal virke skremmende på en ikke altfor belest og opplyst allmennhet.

 

Selv kaller høyresidepartiene seg for borgerlige. Det er også misvisende. Fordi alle er borgere og tilhører "borgerklassen", i et moderne klasseløst og egalitært velferdssamfunn som Norge. De gamle begrepene som ble dannet og brukt i det tidligere stands- og klassedelte samfunnet hvor innbyggerne hadde ulik medfødt status og ulike rettigheter, passer i ikke lenger. I dagens klasseløse velferdssamfunn er vi alle borgere og borgerlige. 

 

I den utstrekning sosialister er personer som er tilhengere av en samfunnsorden med offentlige fellestjenester og der rettsapparatet og stat, fylkeskommune og kommune behandler alle likt, er de fleste av oss også sosialister - eller i alle fall sosialdemokrater.

 

Tradisjonell sosialisme uten privat eiendom, og der det offentlige eller kollektiver eier og driver produksjons- og distribusjonsmidlene, er det få som bekjenner seg til i dagens Norge.

 

Arbeiderpartiet er slik sett ikke et sosialistisk parti. Verken tradisjonelle eller moderne sosialister bekjenner seg til blandingsøkonomiske modeller slik Arbeiderpartiet gjør. Gjør de det, er de ikke sosialister.

 

Selv i Sosialistisk Venstreparti er det vanskelig å finne egentlige sosialister. Partinavnet er derfor misvisende - i dobbelt forstand. Sosialister - for ikke å snakke om venstresosialister - fins det knapt i SV. Og det er ikke under noen omstendighet venstresosialisme som har preget SV i regjering. Ikke i opposisjon heller.

 

Høyresidens tale om sosialistene, er derfor ren skremselspropaganda. Uten forankring i virkeligheten.

 

Dessverre bidrar mediene til å spre vrangforestillingene. Dessuten skaper enkelte nettsteder uklarhet om hva sosialisme er. Definisjonen i nettutgaven av Store norske leksikon er f.eks. uklar - og tvilsom. Man fristes nesten til å tro at leksikonforfatteren har tilpasset definisjonen til høyrepolitikernes misvisende bruk av ordet. Den som vil vite hva sosialisme er, bør i stedet gå til Den Store Danske, Gyldendals åbne encyklopædi eller til Wikipedia.

 

I Gyldendals åbne encyklopædi heter det: "Som politisk mål har socialisme ikke siden 1960'erne været en del af de vestlige socialdemokratiske partiers politik. Med de kommunistiske partiers sammenbrud er det kun mindre socialistiske partier, som var uafhængige af den kommunistiske bevægelse, fx Socialistisk Folkeparti (SF) i Danmark, eller nogle af de reformerede kommunistpartier, som i Italien, der stadig opererer med socialisme som politisk mål."

 

Og: "Ordet oppstod i begynnelsen af 1800-t. som modsætning til individualisme, men blev fra 1830'erne i stigende grad brugt om forskellige skoler inden for økonomi og politik og blandt arbejdere, som tilstræbte en nyordning af samfundet, hvor der i modsætning til kapitalismens samfund ikke var privat ejendomsret til fabrikker og produktionsanlæg, idet samfundets samlede produktion og distribution blev varetaget under kollektive, rationelle og planlagte former."


Politikken ville tjent på at høyrepartiene sluttet å bruke de misvisende begrepene sosialisme og sosialister om politikken og partiene på venstresiden i Norge. Å kalle Arbeiderpartiet sosialistisk er like misvisende som når republikanerne i USA hevder at president Obama er sosialist og fremmer en sosialistisk politikk. Det er og blir renheklet tøv. Egnet til å forvirre og skremme. Men ikke egnet til å opplyse og informere.

 

Denne misbruken av begrepene burde norske medier avklare og avsløre. Men det ville kreve at journalistene selv vet hva ordene betyr og hva begrepene står for og ikke lar seg dupere av politikere med skjult agenda.

 

Men vet de det? Skjønner de at de lar seg lede? Og villede?

 

Kay Olav Winther d.e. 


Ikke gode nok

Herrelandslaget i fotball taper fordi de ikke er gode nok. De har ikke noe i VM i Brasil å gjøre.

 

At det norske landslaget fortsatt har mulighet til å klare en play off-plass hvis det går sånn-og-sånn er helt uinteressant. Det beste for norsk fotball og for oss som nasjon er at vi ikke kvalifiserer oss. For gjør vi det, hangler det hele videre i det samme gamle, gale sporet.

 

Jeg har skrevet det før, og jeg gjentar det her: Egil Roger Olsen skulle ikke overtatt ansvaret for landslaget etter Hareide. Begges tid var over. Drillo gjorde en strålende innsats første gangen han var landslagssjef. Denne gangen har han floppet. Det var ikke vanskelig å forutsi.

 

Det norske landslaget spiller dårlig fotball. Upresis og ineffektiv. Med masse tversover- og tilbakespill og uten konstruktiv, målrettet bevegelse framover. Verken spisser eller andre stiller seg i posisjoner som de kan skåre fra. Farlige skudd på mål er sjeldne. Skudd går gjerne over eller utenfor - eller de treffer en blokkerende motspiller. Eller like gjerne en medspiller.

 

Laget virker tafatt. Det er vanskelig å forstå at det består av folk som har fotballspilling som jobb. Folk som lever av å spille fotball og spiller og trener hver eneste dag. 

 

Det norske forsvarsspillet er ikke godt. Forsvarsspilerne er altfor ofte på etterskudd. I likhet med de norske angriperne, ser de norske forsvarerne ikke ut til å kunne beregne hvor ballen vil komme. De står stille og venter og begynner ikke å løpe - eller gå - før ballen er landet. Da er det for seint. Da har mostanderne allerede sikret seg ballen - og spillet.

 

Espen Ruud påtar seg "skylda" for de to sveitsiske skåringene. Det var ikke hans skyld. Det var lagets - dvs. kollektivets - skyld. Ved den første skåringen var norske spillere opptatt av å signalisere off side. Schãr fikk derfor dominere luftrommet uten å bli forstyrret. Resultat: Mål.

 

Sveits spilte god fotball. I lange perioder trillet de ball-i-hatt med Norge som ikke skjerpet seg og ble bedre etter scoringen. Etter det første målet, var det bare et tidsspørsmål når mål nummer to ville komme. Og det kom.

 

Etter seieren over Kypros snakket og skrev mediene som om Norge plutselig var i verdenstoppen. Kypros var et dårlig fotballag. Derfor vant Norge over dem. Sveits var et bedre fotballag. Og derfor tapte Norge. Ikke som følge av uflaks eller p.g.a. personlige feil, men fordi laget - qua lag - ikke holdt mål. Island spilte 4-4 mot sveitserne. Norge tapte 2-0. Mer er det egentlig ikke nødvendig å si om den saken.

 

Norge bør nå glemme Brasil-VM, finne en ny landslagstrener og konsentrere seg om å bygge opp et slagkraftig landslag som kan representere oss med ære i årene som kommer. Denne prosessen skulle begynt tidligere. Når det ikke har skjedd, må den i alle fall begynne nå. Umiddelbart.

 

Norge ligger akkurat nå på 39.-plass på FIFA-rankingen. Det er vår dårligste plassering på fire år. Et par tap til nå, så er vi lengre nede på rankingen enn i Åge Hareides tid. Trenger Nils Johan Semb og Norges fotballforbund enda mer motgang for å lære? Eller er de ikke i stand til å lære av motgang og feil uansett?

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Man skal ikke skue hunden på hårene, men høre når den bjeffer

På ridetøyet skal storfolk kjennes, heter det. Andre mener at klær skaper folk. Jeg mener at hunden ikke skal skues på hårene. Og ikke politikere heller.

 

Siv Jensen har fått pepper for kjolen som hun bar valgnatta. Og noen godord.

 

Det viser hva enkelte er opptatt av. Og hva de forstår seg på. De skjønner ikke "bæret"av politikk. Men kjoler og slips og hårfasonger ligger innenfor det "saksfeltet" de syns at de behersker. Så det mener de noe om. Og uttaler seg offentlig om. Og skriver om.

 

Siv Jensens kjole er verken flott eller elendig. Den er ikke en gang bra eller mindre bra. Den er totalt likegyldig!

 

Hvis Siv liker den - eller ønsker å provosere det selvbestaltede motepolitiet ved å bære den - er det helt i orden. Siv om det.  

 

Journalister som bidrar til å lede publikums oppmerksomhet mot kjolen, går dumhetens ærend. Det de burde gjøre allmennheten oppmerksom på og gi informasjon om, er ikke kjolen til Siv, men den politikken Siv og Fremskrittspartiet står for. Journalister skal ikke opptre som mikrofonstativer for Siv og Solvik Olsen og Sandberg og hva de nå heter alle sammen. Journalister skal "tenke sjæl" og grave og lete og presentere og stille de avgjørende spørsmålene om filosofi og konkrete politiske mål. Ved å informere, analysere og redegjøre for fakta og sannsynlige konsekvenser av den politikken partiet står for, skal de opplyse allmennheten. Kjolestoff -- for å si det sånn - opplyser ikke, men fordummer.

 

Siv klarte ikke å styre seg valgnatta. Hun lot seg begeistre og beruse av muligheten til å komme i regjering og opptrådte ufint og på en måte som ikke var en "statsmann" verdig. Selv om hun talte til egne disipler, visste hun at hele det norske folket så på. "Morna, Jens!" burde hun spart seg. Det hadde hun tjent på. Det var ikke morsomt og ikke slagferdig. Det var bare ufint. Nå framstod hun som overfladisk og hoverende. Men nok en gang: Henne om det. Uttalelsen var et stilbrudd, men uten betydning for det som virkelig teller: Politikken. 

 

Hva er det så Siv og Fremskrittspartiet vil med Norge?

 

De vil skru klokka tilbake. Til førsolidarisk tid. Da folk måtte klare seg sjøl og noen hadde frihet til å ture fram og fremme egne interesser uten hensyn til andre. Siv og partiet hennes har som mål å svekke - og på lengre sikt skrinlegge - den solidariske velferdsstaten og erstatte den med privatisering og markedsbaserte løsninger og friheter som gir noen rett til å gjøre ting som andre vil måtte betale for eller lide under.

 

Få land i verden er så sosialt egalitære og kan by sine innbyggere slik økonomisk trygghet, som Norge kan. Dette systemet og denne tryggheten vil Fremskrittspartiet eksperimentere med. Vil vil redusere byråkratiet, og vi vil gi landets innbyggere større frihet, sier Siv og Fremskrittspartiet.

 

Hva denne friheten reelt sett består i, og hvilke konsekvenser den vil ha, burde journalistene være opptatt av. Ikke av hva slags kjole Siv Jensen har på. 

 

Norske medier er på mange måter klakkører. Journalistene går i flokk, skriver om det samme og jakter på populære temaer som kan øke opplagstallene. Avisene likner mer og mer på ukeblader. I etermediene griper den intetsigende populismen om seg.

 

Et levende demokrati trenger kritisk journalistikk. Ikke persondyrkelse og ikke personforfølgelse - og ikke dill-dall om kjoler, slips og andre klesplagg. Folkestyret trenger informert journalistikk om politikk. Ikke likegyldigheter om politikernes klesdrakter.

 

Men det er kanskje for mye å ønske? I et land som Norge? Som har en fri og uavhengig presse? Enn så lenge.

 

Journalistene har tydeligvis viktigere ting å ta seg av.

 

Kay Olav Winther d.e. 


Bratt motbakke venter Erna

Valget er over. Hverdagen kan begynne. 

 

Nå skal Erna, Siv, Trine og Knut Arild innfri løftene de gav til velgerne under valgkampen. Det er ikke småtterier. Løfter som slår hverandre i hjel, står i kø.

 

Jeg tipper at Trine er den som må ofre mest i den store løfte-masakren. Hun har lovt at en ny regjering på flere områder skal føre en politikk som de to største partiene på den blå siden er klart uenige i. 

 

Også Knut Arild har noen skuffelser i vente. Han har stadig framhevet at hans beveggrunner for å ønske et regjeringsskifte er å fremme en politikk som han vet at Fremskrittspartiet er i mot og som Høyre er skeptisk til.

 

Sentrum er gjennoopprettet! Vi skal sammen presse den nye regjeringen til å velge sentrumsløsninger framfor blå politikk,  jubler de to småpartilederne i et anfall av seiersrus. Om de forstiller seg, eller virkelig tror på det de sier, er uklart. Hvor mye de er villige til å svelge, vil vise seg så snart Erna kommer i gang med sonderingene.

 

Uansett bør det være klart for de fleste at valgets vinner, Erna, skal danne regjering for å føre Høyrepolitikk. Tilsatt så mye Fremskrittspartipolitikk som hun er nødt til å akseptere for å gjøre Siv fornøyd slik at hun blir med på laget. Carl I. Hagen puster Siv i nakken. Enten hun vil innrømme det eller ei. Hun må derfor være mer knipen enn hun kanskje egentlig har lyst til. For hun vil bli statsråd og skrive politisk historie. Ikke bare være en skygge av Carl.

 

Mot de to blå damene, har ikke Knut Arild og Trine en sjanse. Selvfølgelig kan de få kastet til seg en og annen liten godbit for syns skyld, men at de to - eller en av dem - skal kunne bevege Erna og Siv bort fra en stø kurs mot høyre, er bare ønskedrømmer. Urealistiske ønskedrømmer. Trine og Knut Arilds erklæringer om at deres hensikt med å støtte en høyrepopulistisk regjering, er å fremme grønne og sosiale verdier, er helt uten logikk. Det er like meningsløst - og virkningsløst - som om avholdsfolk skulle gå på fest for å drikke mest mulig sprit for at det  skal bli mindre til andre. 

 

Erna står i bunnen av en bratt bakke. Den nærmeste tiden må hun komme seg til toppen.

 

Alle de fire såkalte borgerlige partilederne er nå så oppsatt på å kunne entre regjeringskontorene, at jeg tror Erna vil komme seg til topps. Hvor lenge hun vil bli værende der, er mer usikkert. For på vegen opp vil hun måtte kaste fra seg en hel del tyngende tankegods og politiske målsettinger og løfter - både fra eget lager og ting som de andre har drasset med seg og mener at de ikke kan gi avkall på. Slitasjen vil derfor begynne allerede før en ny regjering har fått satt seg til rette på taburettene. Spesielt Knut Arild og Trine vil sitte frustrerte tilbake. Og kanskje ønske at de satt i Stortinget og kunne markere sin egenart, i stedet for å bli gjort ansvarlige for en blå og blålilla politikk som de egentlig er uenig i. 

 

I regjering er alle ansvarlige for alt. Man kan ikke være i opposisjon til en regjering man selv er en del av. Bare spør SV og Senterpartiet.

 

Og skulle Kristelig Folkeparti og Venstre velge å støtte regjeringen Erna fra Stortinget, er de fortsatt bundet på hender og føtter. Fra Stortingets talerstol kan de nok si sin mening, men sette makt bak ordene og tildele Erna parlamentariske nederlag, kan de ikke. Å tro at velgerne - og mediene - ikke kan se forskjell på ei vaktbikkje og og en gneldrende, men ufarlig skjødehund som lar seg blidgjøre med en liten godbit ved bordet i ny og ned, er naivt. Det skal nok de to "sentrumspolitikerne" få merke når den første gledesrusen er over og hverdagen melder seg.

 

Denne konstateringen oppfatter de selvfølgelig som ukvalifisert, uriktig og overdrevet. De skal nok sørge for at situasjonen blir en annen. Tror de.

 

Og Erna går ganske sikkert entusiastisk og optimistisk til sin oppgave. Fast bestemt på å gjøre både Siv, Knut Arild og Trine til lags slik at hun kan beholde dem på laget.

 

Om prosjekt "Erna" lar seg realisere uten at noen av dem sitter igjen som tapere, vil vise seg. Jeg tipper at velgerne ved neste korsveg nok vil spørre hva det ble til med alle de lokkende løftene. Da vil nok både Knut Arild og Trine - og trolig Siv også - ha et forklaringsproblem.

 

Den tid den sorg kan de tenke.

 

Det kan vise seg å være en nonchalanse de vil måtte betale dyrt for.

 

Kay Olav Winther d.e.


Når de får opp øya

Skolevalgene får meg alltid til å tenke på historien om Høyremannen og kattungene.

 

Det var valgkamp og Høyremannen traff en gutt som satt og stelte med noen nyfødte og blinde kattunger. Høyremannen, som var oppslukt av det forestående valget, spurte: - Hvilket parti stemmer de der på da? 

 

- Høyre, svarte gutten.

 

Noe dager senere kom Høyremannen forbi igjen sammen med en person som han prøvde å overbevise om Høyres fortreffelighet. Kom her skal jeg vise deg noe, sa han og gikk bort til gutten og spurte: - Hvilket parti stemmer disse kattungene på?

 

- Arbeiderpartiet, sa gutten.

 

- Å? sa Høyremannen overasket og tydelig skuffet. - Forrige gang jeg spurte sa du at de stemte Høyre.

 

- Ja, da gjorde de det, men nå har de fått opp øya, forklarte gutten.

 

Skolevalgene kunne vært en verdifull øvelse i demokrati.

 

Jeg vet ikke hvilken undervisning elevene får om betydningen av et levende demokrati, om det representative systemet og om valgakten, før de går til urnene. Det varierer sikkert fra skole til skole og klasse til klasse. Men generelt sett kan undervisningen ikke være tilstrekkelig og tilfredsstillende. Det bærer skolevalgene tydelig bud om.

 

Deltakelse i demokratiske politiske valg forutsetter informert valg mellom alternativer. Når unge mennesker går i samlet flokk og følger "straumdrag og vær og vind" og stemmer for det som er "in" i tiden, er det fare på ferde. Uansett om trenden går i rød eller blå retning.

 

Resultatet av årets skolevalg tyder på at elevene har det som de nyfødte kattungene. Mange av dem har ikke fått opp øya ennå. De har åpenbart stemt uten først å ha skaffet seg innsikt. De har ikke stemt med hodet. De må ha falt for innholdsløse slagord, latt seg overbevise av ubegrunnende påstander og av ønske om forandring for forandringens skyld. De har m.a.o. fulgt rådende tendenser slik de har fått dem beskrevet i mediene.

 

Det er ikke noe galt i at personer som mener at Høyre har de beste løsningene på samfunnets utfordringer, gir sin stemme til Høyre og håper på at Erna skal bli statsminister. Også ungdom må få følge sin politiske overbevisning. Men hvorfor får Høyre plutselig så massiv oppslutning? Har de unge elevene studert Høyres budskap? Hva er det i det Høyre mener i dag, som partiet ikke mente for fire år siden? Eller for åtte år siden? Har Høyre byttet politisk innhold? Eller serverer de "the same shit in a new wrapping"? Er det innpakningen folk stemmer på?

 

Ungdommen skal være radikal. Den skal være opprørt over urettferdighet og ha ønske om å rette på samfunnets mangler - nå. Utålmodighet er ungdommens prerogativ.

 

Årets skolevalg viser ingen brennende sosial samvittighet. Og ingen sprekkeferdig sosial utålmodighet. Det viser oss ungdom som ønsker å bytte solidaritet med markedstenkning og enhver-er-sin-egen-lykkes-smed-filosofi. Ungdom som åpenbart sakner historisk balast, og som er villig til å kaste vrak på årtiers møysommelig oppnådde fellesskapsløsninger som er like for alle, for å gi plass til markedsorienterte løsninger som begunstiger de bedrestilte.  

 

Mange tar demokratiske valg og folkestyre som en selvfølge. De gidder ikke delta, eller demonstrer ved å gi sin stemme til ensakspartier og andre demonstrasjonspartier.  Mange unge viser hvor lite seriøst de tar skolevalget, ved å stemme på partier og alternativer som aldri vil bli mer enn ubetydelige parenteser i det politiske regnskapet.

 

Det er ikke framtidens utålmodige røst vi hører fra årets skolevalg. Det er fortiden som taler til oss. Årets skolevalg viser oss en ungdom som i sinn er eldre enn sine foreldre. 

 

Vi får trøste oss med at de ennå ikke har fått opp øya. Når det skjer, kommer de forhåpentlig til sans og samling - de fleste av dem.

 

Men én ting viser årets skolevalg til evidens: Liksomvalgene ved skolene er det beste bevis på og argument for at stemmerettsalderen ikke bør senkes.

 

Kay Olav Winther d.e.

  


Fanden på veggen?

Når partiene forsøker å analysere motstandernes politikk og forteller velgerne hvilke følger denne politikken vil få, svarer forslagsstillerne med å kalle kritikken for skremselspropaganda. Det er selvfølgelig et rent selvforsvar og berører i liten, eller ingen, grad sakens realiteter.

 

I Sverige har de prøvd ut en rekke av de "nye tankene og gode løsningene" som Høyre vil velsigne oss med dersom Erna får bestemme. Med lite hell. Svenskene har gjort en del bitre erfaringer. Men for sent skal synderen - eller velgeren - angre. Arbeidsledigheten er f.eks. høy. Den ubenyttede arbeidskraften sin eksporterer svenskene til Norge. Til det gammeldagse landet med den avleggs politikken som nå skal erstattes med svenske løsninger.

 

Å peke på at resultatet lett kan bli at vi skaffer oss de samme problemene og den samme politiske hodepinen som svenskene har ervervet seg under Reinfeldts blå styre, er altså ikke informasjon. Eller advarsler gitt etter føre-var-prinsippet. Det er skremselspropaganda. Mener Høyre og partiets klakkører. Kritikerne maler fanden på veggen, hevder de.

 

Moderaterna gjorde det dårlig i Sverige. I 2006 fant de på en vri. Hvorfor ikke gi budskapet en ny og mer lokkende form? Noe a la sosialdemokratene? Politikken var den samme gamle, men retorikken ble fornyet. Med positivt ladete lokkeord markedsførte partiet sin politikk. Og budskapet falt i god jord hos mange som ikke så kroken i agnet.

 

Mens svenskene betaler regningen for Moderaternas og samarbeidspartnernes systemskifte, tilbys vi den samme politikken med de samme løsningene innpakket i den samme retorikken her i landet. Nå er det Ernas tur. Hun går i Reinfeldts fotspor. Hennes politikk er i dobbelt forstand - en blåkopi.

 

Svenskene opplevde hell i uhellet. Når arbeidsledigheten steg, kunne de sende de arbeidsløse til Norge. Så heldige er ikke vi. Når Høyrepolitikken fører til høyere arbeidsledighet her, har vi ikke et vellykket naboland å sende våre unge arbeidsløse til. For vårt naboland har nok med seg sjøl. Der er enhver sin egen lykkes smed.


Det kan da ikke være så farlig å prøve noe nytt, mener noen. Funker ikke det nye, kan vi jo gå tilbake til det gamle.


Det skal veldig mye til å reversere de strukturelle endringene. " Etter fire år med høyrepolitikk er det veldig vanskelig å hente seg inn igjen," sier svenske Daniel Suhonen, forfatteren av boka "Åtta år med Reinfeldt". Mer enn en halv million svensker har nå basert seg på egne helseforsikringer, de har barn i private skoler og de som har gode jobber og middels til høy lønn, nyter godt av skattelette sammen med de rikeste. De som har penger, bruker skatteletten til å kjøpe seg private løsninger. 

 

Sverige har i alle år etter krigen vært brukt som modell for norsk skole. Etter at den blå Reinfeldt-regjeringen har svekket svensk offentlig skole og sluppet fri privatskolene, har svenske skoleelever rast nedover på statistikken. Kunnskapsnivået har sunket. De var blant de beste, men er i dag under middels.   


Skolen er blitt arena for økonomisk spekulasjon. Investorer eier et hundretalls skoler og tjener milliarder. De oppnår økonomisk gevinst på å redusere lærertettheten. Privatskolene ligger i snitt på 6,5 lærere per hundre elever, mens det offentlige opererer med åtte lærere per hundre elever. De private konkurrerer om elevene ved å tilby vitnemål med høyere karakterer enn i offentlig skole, sier Suhonen. Problemet er ikke bare at skattepenger går rett til investorene, men at skolen ødelegges. De unge mister kunnskap. Svenske elever lærer i dag mindre enn for få år siden og mindre enn skolebarn i land det er naturlig å sammenlikne seg med, framholder Suhonen.

Moderaterna i Sverige vil ikke "sy puter under armene på folk". Det vil ikke Erna, og de norske blå heller. I Sverige har Reinfeldt-regjeringen redusert tallet på trygdemottakere. Med det resultat at et stort antall arbeidsledige ikke har noe å gjøre og ikke får økonomisk hjelp fra fellesskapet. For det svenske Høyre har "fornyet" store deler av støtteordningene. Arbeidsledige mister trygd etter et halvt år - dersom de i det hele tatt har rett på trygd. Halvparten av de ledige oppfyller ikke kravene til hjelp. 200.000 ledige ungdommer er ikke registrert noen steder, og ingen vet hva de gjør og hvordan de livnærer seg.

Blir svenskene langtidssyke, er de ille ute. Hvis de ikke har private forsikringer, da. Sykelønnsordningen er nemlig drastisk forriget. Etter to år som syk, er man per definisjon frisk. Som sagt: Den blå Reinfeldt-regjeringen er ikke tilhenger av å "sy puter under armene på folk". Klarer de ikke å stå ved egen hjelp, får de ligge der. Så får de nok krefter til å reise seg ved egen hjelp.

 

Dette er bare et par av de "frihetene", nye tankene og gode løsningene som den blå regjeringen i Sverige har gitt det svenske folket. Frihet til å suge på labben når nøden melder seg.

 

Nå er det vår tur til å prøve samme medisin, skal vi tro Erna.

 

Personlig har jeg ingen tiltro til de blå løsningene. Jeg syns de minner for mye om Holberg:

 

Den Doktor Christen kan en Sygdom strax fordrive;

Den Syge la'er han dø, saa faaer ej febren Fod.

Den sørgend' Ænke da han saadan Trøst kan give:

Jer Mand han døde vel, men febren ham forlod.  

 

Godt valg.

 

Kay Olav Winther d.e.


Karakterer gir ikke kunnskap

Høyre vil ha karakterer på barnetrinnet. De tror at karakterer vil heve kunnskapsnivået. 

 

At elever og læringsutbytte evalueres er en selvfølge. Elever vurderes for at man skal bli kjent med deres forutsetninger og kunne gi individuelt tilpasset undervisning. Læringsutbyttet evalueres for å se om undervisningen gir ønskede resultater, og for å kunne tilpasse metoder og krav til den faktiske situasjonen.

 

Karakterer er ikke evaluering. Og øker ikke læringsutbyttet. Karakterer er symboler - eller bilder - som skal fortelle om læringsresultat og kunnskapsnivå.

 

Hva Høyrefolk og de fleste foresatte - og overraskende mange lærere - ikke forstår er at karakterer er et omtrentlig og upresist uttrykk for evalueringsresultater. Karakterene forteller ikke om premissene for vurderingen og gir verken elever eller foresatte tilbakemelding om hva som er riktig, hva som er galt og hva som bør gjøres for å rette opp mangler og heve prestasjonsnivået.

 

Først når karaktertegnene suppleres med veiledende kommentarer gir de elever og foresatte slik tilbakemelding som elevene trenger for å arbeide måbevisst med å lære det de ikke mestrer. Men da er karakterene overflødige. Hjelpen ligger ikke i karaktersymbolene, men i merknadene og veiledningen. 

 

Karakterene er ikke bare overflødige. De er misvisende. Det gjelder på alle trinn. De forteller ikke hvordan eleven arbeider og presterer i forhold til sine forutsetninger, men ser bort fra individuelle forskjeller og sammenlikner elevens prestasjoner med et beregnet statistisk gjennomsnitt. Altså en tenkt situasjon.

 

Jeg har vært lærer og skoleleder i mange år. Jeg vet godt at karakterer er greie å ty til. Har man 25-30 prøver som man skal rette og evaluere, er det arbeidsbesparende å sette karakterer i stedet for å skrive veiledende merknader. Men for elevene - og for foresatte som gjerne vil vite hvordan deres barn presterer og ligger an sammenliknet med andre - er karaktersymbolene dårlig tilbakemelding. De gir minimal informasjon og veiledning. Hvis de gir veiledning i det hele tatt.

 

Fra høyresiden i det politiske landsskapet klages det ofte over at de flinke elevene ikke får utfordringer som er tilpasset deres forutsetninger og nivå. Nettopp karakterene bidrar til at elevene blir stående på stedet hvil. Karakterene er ikke dynamiske, men statiske.  En M eller S eller en god bokstav- eller tallkarakter infomrerer, uansett symbolets form, i noen grad om status og gode prestasjoner i forhold til andre elever og årskullgjennomsnittet, men sier ingen ting om vegen videre for den aktuelle eleven.

 

Den som ønsker å bedre undervisningen, veilede elevene og heve læringsutbyttet kjemper ikke for mer utbredt bruk av karaktertegn, men går tvert i mot inn for å erstatte summariske, upresise karaktersymboler uten veiledningseffekt, med skriftlig og muntlig tilbakemelding som gir eleven grunnlag for å arbeide mer med det vedkommende ikke mestrer. 

 

Å undervise - dvs. lære bort - er å instruere, korrigere, veilede og oppmuntre. Dårlige karakterer uten hjelp og veiledning oppmuntrer ikke. Og gir ikke lyst til å lære mer. De bidrar tvert i mot til gi elevene inntrykk av egen utilstrekkelighet - og håpløshet. Hvorfor anstrenge seg når ingen ting nytter? Da er det kanskje bedre å slå spillet over ende - og lage kvalm eller droppe ut?

 

Å lære skolefag, er som å lære å kjøre bil. Man må få instruksjon om hvilke regler som gjelder, og hva man skal gjøre. Og man må bli korrigert og få hjelp til å rette feil. Ingen vil drømme om å gi kjøreskoleelever karaktersymboler i stedet for veiledende tilbakemeldinger.

 

Samme framgangsmåte må brukes i skolen. Karaktersymboler har ingen ting i barneskolen å gjøre. Og de er utilstrekkelige og misvisende på høyere trinn.

 

Høyre er på ville veger. Hvis partiet virkelig er interessert i å bedre nivået i skolen, bør det lære leksa si før det går ut med råd til skole-Norge. Lettvinte, kvasipedagogiske løsninger på skolens utfordringer er ingen tjent med.

 

Kay Olav Winther d.e.