Miljpartiet De grnne til salgs

Norske medier er lite serise. Det gjelder bde etermediene og avisene. I stedet for gi oss saklig, veloverveid informasjon, leter de etter det sensasjonelle. Finner de ikke noe, lager de noe.

N har de ftt for seg at "Miljpartiet De grnne" ble kommunevalgets store vinner. Det er selvflgelig ikke riktig. Det kan enhver som kan litt prosentregning, konstatere. Men det kan yensynlig ikke norske journalister.

Valgets seierherrer er de partiene som fikk strst oppslutning. Bde de som hadde framgang, og de som gikk tilbake, men som fortsatt har s stor oppslutning at de fr s mange representanter i de nye kommunestyrene at de kan ve avgjrende innflytelse p de beslutningene som tas. Det er oppslutningen som avgjr hvor mange representanter et parti fr. Og det er antall representanter i kommunestyrer, formannskap og utvalg som avgjr hvilken innflytelse partiet fr, og hvilken makt det kan utve, i valgperioden.

"De grnne" er et lite parti med meget begrenset oppslutning. 4,2 prosent av de som brukte sin stemmerett, sa at kommunene br styres etter de prinsippene som "De grnne" gikk til valg p. 95,8 prosent av de som stemte, gav sin tilslutning til andre lsninger og partier. "De grnne" er derfor ikke seierherrer i noen forstand. Men de hadde framgang fra forrige kommunevalg da de nesten ikke stilte lister.

I noen kommuner kan "De grnne" etter valget ha kommet p vippen. Der den rde og den bl blokka str likt og ikke kan skaffe seg overtak ved egen hjelp, kan samarbeid med "De grnne" gi de skalte miljforkjemperne en situasjonsbetinget innflytelse som er strre enn partiets strrelse skulle tilsi. Det kan skje ved tildeling av posisjoner og plasser i styrer og rd. Eller ved at det eller de partiene som "kjper" seg sttte, frafaller - eller utsetter - saker som de selv er for, men som "De grnne" ikke kan akseptere.

De som trenger hjelp fra det nye partiet, kommer nok til gjre sine hoser grnne og love gull og grnne skoger, men slik tilpasning av politikken for skape grunnlag for et samarbeid, vil under enhver omstendighet mtte vre marginal. Ikke noe serist parti kan gi avkall p viktige saker som de har gtt til valg p, og inngtt "avtale" med velgerne om. Hvis "De grnne" tror at de store partiene vil "ta en Faust" og selge sin sjel for tekkes miljaktivistene, m de nok tro om igjen.

Hovedgrunnen til at mediene er s opptatt av "De grnne"s inntreden p arenaen, er penbart at partiet ligger p vippen i Oslo. Der kan nok begge blokker strekke seg langt for f hjelp av "De grnne". Forhpentlig strekker de seg ikke lenger enn fellen rekker.

Nr man hrer p "De grnne"s nasjonale talerr, Rasmus Hansson, fr man inntrykk av at partiet er villig til selge seg, men at det vil selge seg dyrt. Nr jeg bruker et s odist uttrykk som " selge seg", har det sin penbare grunn.

De vrige partiene bygger p ulike ideologier og har sine sregne tanker om hvordan samfunnet skal fungere. De har sine spesielle lsninger p de mangfoldige utfordringene som fellesskapet str over for. Flere av disse ideologiene og konkrete forslagene str i motsetning til hverandre. Man kan ikke vre enig i eller arbeide for alt p en gang.

Vi er blokkuavhengige sier "De grnne". De er alts verken enige eller uenige i de samfunnspolitiske standpunktene som de andre partiene har. For dem er det likegyldig om kommunene i hovedsak styres etter rde eller bl prinsipper, bare de fr gjennomslag for det de selv definerer som "grnne" lsninger p spesielle omrder. "De grnne" er m.a.o. villige til sttte hva som helst, for f gjennomslag for noen av sine hjertesaker. Det kaller jeg selge seg til hystbydende.

Professor i samfunnskonomi, Steinar Strm, kaller i flge Dagens Nringsliv "De grnne"s politikk bde komisk og tragisk. Han syns partiet foreslr mye rart, for eksempel lokale valutaer og byttekonomi.

Professoren har utvilsomt rett. "De grnne" virker naive. Deres program og argumentasjon framkaller minner om hnsestrikk og livet p et smbruk p landet med hner og kaniner. De fleste av dem som valgte denne levemten p 70-tallet, flyttet raskt til byen igjen. N vil "De grnne" reversere utviklingen og flytte hele befolkningen "p landet" hvor sykkelen skal erstatte bilen.


Strm tror ikke "De grnne" fr til s mye i kommunene nr det gjelder klimaproblemer. Han tror mer p internasjonale klimaforhandlinger og avtaler.

Jeg er enig med professoren. ha tanke for miljet og sette i verk ndvendige tiltak for hindre at milj og klima delegges, er viktig. Men dette arbeidet skjer i begrenset grad i kommunene. Kommunene holdes i rene av overordnede organer, og kan nok trkke feil her og der, men ikke forrsake de strste miljkriminelle overgrepene. Fr IKEA bygge p dyrket jord i Vestby, er det ikke primrt kommunen som er bebreide. For bare nevne et eksempel.

"De grnne" mener at arbeidstakerne m avst fra lnnsvekst. Belnning for kt produktivitet m i stedet tas ut i kortere arbeidstid, mener partiet.

Det m det gjerne mene, men tror Hansson og hans drabanter at dette avgjres i politiske organer, viser det hvor grnne - dvs. uerfarne og uvitende - de er. Lnn og arbeidsforhold avtales mellom partene i arbeidslivet. Det fins stater hvor myndighetene dikterer disse forholdene, men det er stater med styreformer som de fleste av oss ikke nsker hos oss. Det gjr vel heller ikke "Miljpartiet De grnne"? Eller?

Kay Olav Winther d.e.


ikke stemme er idioti

Vi har gjort vr borgerplikt. Min kone og jeg har i dag stemt ved kommunevalget, fylkestingsvalget - og kirkevalget.

En professor har gitt uttrykk for at det er en real sak la vre stemme. Professoren tar feil. unnlate stemme er overlate til andre avgjre hvordan samfunnet skal vre. I et representativt demokrati har man anledning til vre med og bestemme ved velge sine talspersoner. Den muligheten br man benytte.

I det gamle Hellas ble begrepet idiotes brukt om personer som var selvopptatte eller slve og ikke deltok i offentlig styre og stell. Der hvor demokratiets vogge stod, ans man det som en plikt vise samfunnsinteresse og delta i arbeidet med fellesskapets anliggender.

Slik br det ogs vre i vrt opplyste demokrati. ta ansvar ved stemme og delegere myndighet til folkevalgte representanter er ikke en sur plikt. Det er en rettighet. Vi som opplevde okkupasjonen, vet at stemmerett ikke er en selvflge. At enkelte ikke bruker retten, er derfor vanskelig forst.

Det er selvflgelig slik at ikke alle partier og innvalgte representanter kommer i posisjon og kan bestemme. En del folkevalgte vil nok fle at de ikke har innflytelse p de avgjrelsene som treffes. At de taler for dve rer, og at majoriteten gjr som den vil.

Slik er det representative demokratiet. Flertallet bestemmer, og slik skal det vre. Men partier og personer som er valgt, kan si sin mening og forske gjre sin innflytelse gjeldende ved overtale eller samarbeide.

I den kommunen hvor jeg bor, str de bl sterkt. De har ordfreren og flertallet. Trolig vil det fortsette slik. Det betyr ikke at min stemme p Arbeiderpartiet er bortkastet. Det er ikke slik at jeg like godt kunne sittet hjemme. I kommunale organer fr partiene plass og innflytelse i forhold til representasjonen i kommunestyret. Jeg kan derfor uten ta munnen for full, si at jeg i dag har vrt med bestemme hvordan min kommune og fylket jeg bor i, skal styres de kommende fire r. Jeg har dratt mitt str til stakken.

Jeg har ogs stemt ved kirkevalget. Jeg er ikke kirkegjenger, og jeg er ikke troende, men jeg er medlem av statskirken, og bruker min rett til vre med og ve innflytelse p kirkens utvikling. Jeg har stemt for sttte liberale krefter. Jeg venter ikke umiddelbare omkalfatringer, men vet at drpen uthuler steinen.

N venter jeg spent p resultatet av valgene - bde de politiske og de kirkepolitiske. Kanskje blir resultatet et helt annet enn det jeg kunne nske. Mitt bidrag - dvs. min stemme p valgets dag - har likevel ikke vrt bortkastet. Personer med stemmerett har en moralsk plikt til vise interesse og delta. Det har jeg gjort.

Kay Olav Winther d.e.