Miljøpartiet De grønne til salgs

Norske medier er lite seriøse. Det gjelder både etermediene og avisene. I stedet for å gi oss saklig, veloverveid informasjon, leter de etter det sensasjonelle. Finner de ikke noe, lager de noe.

 

Nå har de fått for seg at "Miljøpartiet De grønne" ble kommunevalgets store vinner. Det er selvfølgelig ikke riktig. Det kan enhver som kan litt prosentregning, konstatere. Men det kan øyensynlig ikke norske journalister.

 

Valgets seierherrer er de partiene som fikk størst oppslutning. Både de som hadde framgang, og de som gikk tilbake, men som fortsatt har så stor oppslutning at de får så mange representanter i de nye kommunestyrene at de kan øve avgjørende innflytelse på de beslutningene som tas. Det er oppslutningen som avgjør hvor mange representanter et parti får. Og det er antall representanter i kommunestyrer, formannskap og utvalg som avgjør hvilken innflytelse partiet får, og hvilken makt det kan utøve, i valgperioden.

 

"De grønne" er et lite parti med meget begrenset oppslutning. 4,2 prosent av de som brukte sin stemmerett, sa at kommunene bør styres etter de prinsippene som "De grønne" gikk til valg på. 95,8 prosent av de som stemte, gav sin tilslutning til andre løsninger og partier. "De grønne" er derfor ikke seierherrer i noen forstand. Men de hadde framgang fra forrige kommunevalg da de nesten ikke stilte lister.

 

I noen kommuner kan "De grønne" etter valget ha kommet på vippen. Der den røde og den blå blokka står likt og ikke kan skaffe seg overtak ved egen hjelp, kan samarbeid med "De grønne" gi de såkalte miljøforkjemperne en situasjonsbetinget innflytelse som er større enn partiets størrelse skulle tilsi. Det kan skje ved tildeling av posisjoner og plasser i styrer og råd. Eller ved at det eller de partiene som "kjøper" seg støtte, frafaller - eller utsetter - saker som de selv er for, men som "De grønne" ikke kan akseptere.

 

De som trenger hjelp fra det nye partiet, kommer nok til å gjøre sine hoser grønne og love gull og grønne skoger, men slik tilpasning av politikken for å skape grunnlag for et samarbeid, vil under enhver omstendighet måtte være marginal. Ikke noe seriøst parti kan gi avkall på viktige saker som de har gått til valg på, og inngått "avtale" med velgerne om. Hvis "De grønne" tror at de store partiene vil "ta en Faust" og selge sin sjel for å tekkes miljøaktivistene, må de nok tro om igjen.

 

 

Hovedgrunnen til at mediene er så opptatt av "De grønne"s inntreden på arenaen, er åpenbart at partiet ligger på vippen i Oslo. Der kan nok begge blokker strekke seg langt for å få hjelp av "De grønne". Forhåpentlig strekker de seg ikke lenger enn fellen rekker.

 

Når man hører på "De grønne"s nasjonale talerør, Rasmus Hansson, får man inntrykk av at partiet er villig til å selge seg, men at det vil selge seg dyrt. Når jeg bruker et så odiøst uttrykk som "å selge seg", har det sin åpenbare grunn.

 

De øvrige partiene bygger på ulike ideologier og har sine særegne tanker om hvordan samfunnet skal fungere. De har sine spesielle løsninger på de mangfoldige utfordringene som fellesskapet står over for. Flere av disse ideologiene og konkrete forslagene står i motsetning til hverandre. Man kan ikke være enig i eller arbeide for alt på en gang.

 

Vi er blokkuavhengige sier "De grønne". De er altså verken enige eller uenige i de samfunnspolitiske standpunktene som de andre partiene har. For dem er det likegyldig om kommunene i hovedsak styres etter røde eller blå prinsipper, bare de får gjennomslag for det de selv definerer som "grønne" løsninger på spesielle områder. "De grønne" er m.a.o. villige til å støtte hva som helst, for å få gjennomslag for noen av sine hjertesaker. Det kaller jeg å selge seg til høystbydende.

 

Professor i samfunnsøkonomi, Steinar Strøm, kaller i følge Dagens Næringsliv "De grønne"s politikk både komisk og tragisk. Han syns partiet foreslår mye rart, for eksempel lokale valutaer og bytteøkonomi.

 

Professoren har utvilsomt rett. "De grønne" virker naive. Deres program og argumentasjon framkaller minner om hønsestrikk og livet på et småbruk på landet med høner og kaniner. De fleste av dem som valgte denne levemåten på 70-tallet, flyttet raskt til byen igjen. Nå vil "De grønne" reversere utviklingen og flytte hele befolkningen "på landet" hvor sykkelen skal erstatte bilen.


Strøm tror ikke "De grønne" får til så mye i kommunene når det gjelder klimaproblemer. Han tror mer på internasjonale klimaforhandlinger og avtaler.

 

Jeg er enig med professoren. Å ha tanke for miljøet og å sette i verk nødvendige tiltak for å hindre at miljø og klima ødelegges, er viktig. Men dette arbeidet skjer i begrenset grad i kommunene. Kommunene holdes i ørene av overordnede organer, og kan nok tråkke feil her og der, men ikke forårsake de største miljøkriminelle overgrepene. Får IKEA bygge på dyrket jord i Vestby, er det ikke primært kommunen som er å bebreide. For bare å nevne et eksempel.

 

"De grønne" mener at arbeidstakerne må avstå fra lønnsvekst. Belønning for økt produktivitet må i stedet tas ut i kortere arbeidstid, mener partiet.

 

Det må det gjerne mene, men tror Hansson og hans drabanter at dette avgjøres i politiske organer, viser det hvor grønne - dvs. uerfarne og uvitende - de er. Lønn og arbeidsforhold avtales mellom partene i arbeidslivet. Det fins stater hvor myndighetene dikterer disse forholdene, men det er stater med styreformer som de fleste av oss ikke ønsker hos oss. Det gjør vel heller ikke "Miljøpartiet De grønne"? Eller?

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Å ikke stemme er idioti

Vi har gjort vår borgerplikt. Min kone og jeg har i dag stemt ved kommunevalget, fylkestingsvalget - og kirkevalget.

 

En professor har gitt uttrykk for at det er en real sak å la være å stemme. Professoren tar feil. Å unnlate å stemme er å overlate til andre å avgjøre hvordan samfunnet skal være. I et representativt demokrati har man anledning til å være med og bestemme ved å velge sine talspersoner. Den muligheten bør man benytte.

 

I det gamle Hellas ble begrepet idiotes brukt om personer som var selvopptatte eller sløve og ikke deltok i offentlig styre og stell. Der hvor demokratiets vogge stod, anså man det som en plikt å vise samfunnsinteresse og delta i arbeidet med fellesskapets anliggender.

 

Slik bør det også være i vårt opplyste demokrati. Å ta ansvar ved å stemme og delegere myndighet til folkevalgte representanter er ikke en sur plikt. Det er en rettighet. Vi som opplevde okkupasjonen, vet at stemmerett ikke er en selvfølge. At enkelte ikke bruker retten, er derfor vanskelig å forstå.

 

Det er selvfølgelig slik at ikke alle partier og innvalgte representanter kommer i posisjon og kan bestemme. En del folkevalgte vil nok føle at de ikke har innflytelse på de avgjørelsene som treffes. At de taler for døve ører, og at majoriteten gjør som den vil.

 

Slik er det representative demokratiet. Flertallet bestemmer, og slik skal det være. Men partier og personer som er valgt, kan si sin mening og forsøke å gjøre sin innflytelse gjeldende ved å overtale eller samarbeide.

 

I den kommunen hvor jeg bor, står de blå sterkt. De har ordføreren og flertallet. Trolig vil det fortsette slik. Det betyr ikke at min stemme på Arbeiderpartiet er bortkastet. Det er ikke slik at jeg like godt kunne sittet hjemme. I kommunale organer får partiene plass og innflytelse i forhold til representasjonen i kommunestyret. Jeg kan derfor uten å ta munnen for full, si at jeg i dag har vært med å bestemme hvordan min kommune og fylket jeg bor i, skal styres de kommende fire år. Jeg har dratt mitt strå til stakken.

 

Jeg har også stemt ved kirkevalget. Jeg er ikke kirkegjenger, og jeg er ikke troende, men jeg er medlem av statskirken, og bruker min rett til å være med og øve innflytelse på kirkens utvikling. Jeg har stemt for å støtte liberale krefter. Jeg venter ikke umiddelbare omkalfatringer, men vet at dråpen uthuler steinen. 

 

Nå venter jeg spent på resultatet av valgene - både de politiske og de kirkepolitiske. Kanskje blir resultatet et helt annet enn det jeg kunne ønske. Mitt bidrag - dvs. min stemme på valgets dag - har likevel ikke vært bortkastet. Personer med stemmerett har en moralsk plikt til å vise interesse og delta. Det har jeg gjort.

 

Kay Olav Winther d.e.