Bløtkake og straff

 § 99 "Den som ved vold, trusler eller andre ulovlige midler søker å hindre Kongen, Regenten, Statsrådet, Stortinget eller noen av dets avdelinger, Høyesterett eller Riksretten i sin virksomhet, straffes med fengsel iinntil 15 år. Det samme gjelder hvis handlingen er rettet mot noen av medlemmene i Statsrådet, Stortinget eller Høyesterett. Medvirkning er straffbar." 


En tullebukk kastet en bløtkake i hodet på Kristin Halvorsen. Nå er han overrasket over at rettsvesenet ser alvorlig på saken.

 

Både i tingretten og i lagmannsretten ble han dømt til fengsel i 30 dager.  Jeg trodde at jeg i verste fall skulle få et forenklet forelegg, sier kakekasteren.

 

Da er han passe dum. § 99 i straffeloven angår personer som truer eller skader statsråder når de utfører sitt arbeid. Det er nøyaktig det som skjedde i dette tilfellet. Derfor får vi håpe at Høyesterett opprettholder dommen fra de to lavere rettsinstansene.

 

Kakekasteren forstod altså ikke alvoret i saken. Det har media heller ikke gjort. Der gjøres det et nummer av at skaden som ble forvoldt, var at Kristin Halvorsen ble en time forsinket i sitt program, og at det dreide seg om en liten kake fra bakeren på hjørnet.

 

Det er ikke sakens kjerne. Den egentlige skaden var den fornedrelsen statsråden ble utsatt for, og de skadevirkningene hendelsen har for allmennhetens syn på politikken og politikerne.

 

Kakekasterens intensjon var å demonstrere sin frustrasjon over valgresultatet. Han ble, etter det pressen kan fortelle, provosert av at Kristin Halvorsen ble finansminister. Han ble m.a.o. provosert av folkeflertallet og de politiske spillereglene. Mannen kunne luftet sin misnøye på mange lovlige måter. Når han valgte å ty til fysiske reaksjonsmidler, trådte han over en strek. Han krenket statsråden. Som høyskolestudent burde han forstått dette. I det minste burde han forstå det i etterkant.

 

Når han etter det tåpelige stuntet klager over dommen på 30 dager i fengsel, viser han at han ingenting har skjønt og ingenting lært. Å bli dømt etter den aktuelle paragrafen, er ikke  bittert, slik han hevder, men en helt adekvat reaksjon. Hvilke konsekvenser dumheten hans kunne få, burde han undersøkt på forhånd.


§ 99 er beregnet på forhold som er langt mer alvorlig enn dette, sier kakemonsterets forsvarer. Det må være feil. Paragrafen omfatte alle grader av trusler, skader og overgrep. Straffeutmålingen på 30 dager, forteller at rettsinstansene har ment at overgrepet i det aktuelle tilfellet var av lindrig art.

 

Statsråden sier at hendelsen gjorde henne redd for egen sikkerhet. Selvfølgelig. Faren for kopiering er avgjort til stede. Opptrapping kan ikke utelukkes. Det må man nesten være forsvarsadvokat for å overse.

 

Nå er kakekasteren redd for at dommen skal skade ham i framtiden. Det burde han tenkt på før han gjorde seg bemerkelsesverdig og utsatte statsråden for tort og svie. Det er ikke slik at han urettferdig må unngjelde for et øyeblikks politisk irritasjon. Det er ikke irritasjonen, men kakekastingen han er dømt for. Han har ingen å klandre, men seg selv å takke. Derfor burde han sonet dommen og vært takknemlig over at han slapp med 30 dager.

 

Hvis han mot formodning skulle bli frikjent, kan han ikke utelukke at noen vil føle seg provosert til å stå ferdig med en bløtkake på et dertil egnet gatehjørne.


Kay Olav Winther d.e.
 

Hvem skal være ordfører?

Etter hvert kommunevalg foregår det en forvirret og forvirrende debatt om hvem som bør inneha ordførervervet i kommunene. Debattene etter årets valg er ikke noe unntak.

 

Mange av bidragsyterne til debatten, synes å tro at ordførervervet skal være en slags belønning til den som har fått flest stemmer ved valget. Overraskende nok deles denne oppfatningen av så vel kommunepolitikere som lederskribenter og kommentatorer i avisene - og av kreti og pleti.

 

Direkte valg av ordfører i en del kommuner, har ikke akkurat svekket oppfatningen av at ordfører skal den være som er best likt, og har velgernes tillit.

 

Men slik er det jo ikke - og skal det heller ikke være. Å være ordfører er ikke et honorært verv. Ordføreren er ingen borgermester som er hevet over politikken og kan styre kommunen i kraft av sin popularitet. Hva ordføreren er, ligger i betegnelsen. Ordføreren og varaordføreren er i tillegg til å være møteledere i formannskap og kommunestyre, tillitsvalgte og talspersoner for styringsflertallet i kommunen. I begrenset grad er ordføreren også kommunens gallionsfigur.

 

Arbeidet for å komme fram til et styringsdyktig flertall, er ikke politisk hestehandel. Partier som inngår valgteknisk samarbeid, lurer ikke velgerne, men tar velgerne og politikken på alvor ved å gi kommunen et ansvarlig, politisk styringsalternativ. Det samme gjelder partier som inngår politiske avtaler. Det dreier seg ikke om politisk prostitusjon, men om å samle seg om det man er enige om, og eventuelt tone ned det som skiller.

 

Tidligere var dette del av den lokalpolitiske ABC-boka og kjent av de fleste. Muligheten til å velge parlamentarisk styreform i kommunene, og til å velge ordfører ved direkte valg, har forkludret folks oppfatning av ordførerrollen. I stedet for å øke folks interesse for lokalpolitikken, har direkte valg av ordfører ført til mer uønsket personfokusering og mindre respekt for de politiske spillereglene. Det har økt politikerforakten og brakt det representative lokaldemokratiet i vanry.

 

Det vi ser konturene av, er en slags amerikanisering. Personen kommer i fokus på bekostning av politikken. Skjønt, vi bør ikke gå til USA for å finne paralleller. Under krigen ble de norske kommunene styrt av ordførere som hadde den politiske makten og traff ordførervedtak, mens kommunestyret fungerte som et rådgivende organ.

 

Ønsket om en tydelig og sterk ordfører uavhengig av den rådende flertallssituasjonen i kommunen, henger trolig i bunn og grunn sammen med taken om at styringsmakten bør overlates til den "gode mann". Forestillingen om at politiske partier, som krangler seg i mellom og henger seg opp i bagateller, bør erstattes med "gode menn" som er hevet over politisk smålighet og kjegling, har solide røtter i norsk og europeisk tradisjon, og var i mellomkrigstiden og under krigen, sentrale elementer i det antiparlamentariske tankegodset som en del liberalistiske og fascistiske miljøer baserte sin politikk på.

 

Det er påfallende at en del av dem som kjemper for større personfokus, og mindre representativt demokrati gjennom politiske partier, ikke ser denne sammenhengen. Det kan skyldes manglende historisk innsikt og oversikt. Men det kan også være at enkelte velger å overse den åpenbare sammenhengen fordi større personfokus gir politiske mindretallsgrupperinger og utgrupper en innflytelse som de ellers ville måtte være foruten. Som når for eksempel partiet Rødt erobrer ordførerstolen fordi de har en likandes kar som kandidat. Det sikrer dem ordføreren og en plass i formannskapet, noe de trolig neppe ville fått på annen måte. Og en masse ufortjent goodwill og PR.

 

Myndighetene skal evaluere ordningen med direkte valg av ordfører. Da bør de ta i betraktning de innvendingene som er kommet her. Ordningen bør legges på hylla, og krefter og økonomiske midler bør brukes på å restituere formannskapsprinsippet i lokalpolitikken. Politikerforakt og nedvurdering av det representative demokrati kan motvirkes. Her bør kreftene settes inn før vi på ny får mellomkrigstilstander med økt politikerforakt og utilslørte rop på "bra" og sterke menn.

 Kay Olav Winther d.e.

Lukt til helvete?

 

Professor Ole Hallesby kunne i sin tid fortelle radiolytterne at de som satt og hørte på, men ikke var "omvendt", ville havne i helvete. Det ble et svare leven. Heldigvis. Det er et sunnhetstegn at folk ikke stilltiende finner seg i å bli terrorisert av mørkemenn.

 

For en tid siden fikk jeg en merkelig trykksak i posten. Der gjentar en mann som mener han har fått et kall fra Gud, det stuntet Hallesby gjorde seg herostratisk berømt på. Han lover de ikke "omvendte" av oss "et opphold i den nederste og vanskeligste delen av dødsriket, helvete".

 

Mannen som vil skremme oss til å tro, heter Pål Bryn. Han påberoper seg en voldsom autoritet. Han er ute på gudegitt oppdrag og "kjenner nærværet med Gud så kraftfullt at kroppen har ristet ukontrollert i flere minutter", og han har "sett intens stråling fra Den Hellige Ånd fylle hele rom". Dessuten  har han fått "nådegaver".

 

De fleste av oss bruker andre ord for å beskrive slike opplevelser. Det gjør psykiaterne også.

 

Bryn selv er ikke i tvil. Han har mange bevis på at han er begunstiget. Han har opplevd helbredelser, har fått livgivende varme i seg etter å ha frosset for å hjelpe en rusmisbruke, og han har funnet igjen bilnøklene i snøen - alt styrt ovenfra. Og så har han hatt kontakt med engler; skytsengelen sin og tre engler i form av lyskjegler. Ja, han har til og med "hørt et englekor synge kraftfullt og ufattelig samstemt".

 

Dessuten har han opplevd stigmata. Visstnok som den eneste i Norge. De merkene Jesus fikk da han ble pisket, har vist seg på ryggen til herr Bryn. Av Gud har han fått vite at merkene er gitt ham som belønning for sterk tro.

 

Og han har truffet Jesus - som fortalte at herr Bryn var uakseptabel for Gud. Men etter å ha bedt om nåde ble han godtatt. Trolig har han også truffet Jesus i form av en tigger på gata. Det var nok Jesus, for Bryn har aldri sett noen "tigger i området, verken før eller siden".

 

Brosjyren er full av fantasier og bastante konklusjoner. Refleksjonsnivået er ikke imponerende - eller overbevisende. Skjønt, det er vel egentlig verken bedre eller verre enn mye av det som serveres i bedehus og forsamlingslokaler. Slik sett er det ikke mye å bruke tid og oppmerksomhet på, hadde det ikke vært for at brosjyren har et opplag på mer enn 2 millioner eksemplarer. Målet er vel at den skal havne i alle norske postkasser.

 

Vi lever i et sekularisert samfunn, og de fleste vil sikkert la trykksaken havne der den hører hjemme. I papirinnsamlingen. Men for en del kan dette være mer enn de tåler. Truslene om at den som ikke har beskikket sitt bo og omvendt seg i tide, vil havne i helvete, er sterk kost. For mange er tanken på helvete traumatisk. For svake sinn kan skremslene være den belastningen som får vekta til å vippe over.

 

Ved å spre dette budskapet har herr Bryn påtatt seg et stort ansvar. Selv tror han at han går Guds ærend. For en som ikke tror, virker det som han bruker forestillingen om den straffende Gud for å terrorisere andre til å tro som han selv gjør.

 

Tvang til tro er dårers tale, heter det. Det samme gjelder skremselspropaganda. Å ta sjelefreden fra folk er ingen gudommelig gjerning. Hadde Gud vært til, ville han - eller hun? - nok betakket seg for herr Bryns tvilsomme hjelp.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Homofile og lesbiske

Menneskets følelsesregister er mangfoldig. Det gjelder ikke minst den delen vi kaller seksuell legning. Vi taler gjerne om det normale og unormale. Heterofile er normale og homofile og lesbiske er unormale.

 

Men det er en tilslørende distinksjon. Heterofili er en normal tilstand når det gjelder forplantning. Men sex er så mye mer. Det dreier seg om følelser - om hengivenhet. Personer som er slik innrettet at de søker fellesskap, nærhet, intimitet, trygghet, varme og kontakt hos noen av samme kjønn, har selvfølgelig et like normalt følelseliv som den heterofile.

 

Mye tyder på at langt færre enn vi liker å tenke på, er rent heterofile. Seksuell legning er sammensatt og kompleks. Det finnes derfor grader av heterofili og homofili. I den ene enden av skalaen finnes de som med rette kan kalles genuint heterofile og homofile. Personer som ikke uten skade kan endre eller undertrykke sine seksuelle preferanser.

 

Men det finnes også såvel heterofile som homofile og lesbiske som har en blanding av seksuelle tilbøyeligheter - ikke bare uttalt bifile, men erklærte heterofile eller homser som i gitte situasjoner kan skifte preferanser. Dette er ikke et populært synspunkt i alle miljøer. Det skaper lett forargelse og blir altfor ofte betraktet som en nedvurdering av seriøsiteten og alvoret i følelseslivet til homofile og lesbiske.

 

Det er det ikke! Tvert i mot. Det er naturlig konsekvens av erkjennelsen av at våre seksuelle følelser er mangeartede, og at skalaen for normalitet har mange trinn.

 

Kristendommen og Islam har sterkt rotfestede fordommer når det gjelder seksuell legning, og fornektelse er i disse religionene et nesten like sterkt påvirkningsmiddel som fordømmelse. Hos oss finnes ikke homoseksuelle, hevder Irans president. Det er samme mann som fornekter holocost.

 

Den norske kirke går ikke så langt. Den nøyer seg med å erklære homofili for synd. Derfor nekter kirken homofile som tar konsekvensen av sin homofili eller lesbiske holdning, arbeid i kirken.

 

Vi får respektere at den mener at den følger Bibelens ord, og tror at diskrimineringen er i samsvar med viljen til den guden den bekjenner seg til. Men glemmer ikke homomotstanderne at de tilhører en reformert kirke som gjennom tiden har omvurdert en rekke av de tidsbestemte fordommene som Bibelen og den kirkelige tradisjonen er så fulle av?

 

Og er ikke enkelte i overkant hykleriske når de begrunner sin holdning ved å vise til kirkens høyeste nasjonale organ så lenge kirkemøtets flertall er mot homofile, mens de nekter å følge flertallet når dette går inn for synspunkter som de ikke er enige i?

 

Vi som ikke deler kirkens trosgrunnlag og oppfatning om homofili, og ikke føler oss forpliktet til å videreføre eldgamle fordommer, er glad for at homofile i Norge har fått anledning til å leve sammen i registrert partnerskap. For mange - både heterofile og homofile - er dette tilstrekkelig. Men noen - kanskje mange - ønsker et samliv innenfor ekteskapets ramme. De må få anledning til å gifte seg. Med samfunnets velsignelse.

 

Om de også skal få kirkens velsignelse, er et tidsspørsmål. Nok en gang vil kirken komme slepende etter. Men den kommer. All erfaring tilsier det. Og om noen tiår vil motstanderne av ekteskap mellom homofile bli ansett som åndelige dinosaurer - et rase som har dødd ut fordi den ikke var i stand til å tilpasse seg nye livsvilkår. I hvilken grad de drar Kirken med seg i fallet, gjenstår å se.

 Kay Olav Winther d.e.   

Valla

Man kan si hva man vil om Gerd Liv Valla - og det er det jo mange som gjør - men noen taktikker er hun ikke. Verken da Yssen-Valla-saken ble rullet, opp eller da den var på det mest intense, beregnet hun sitt publikum. Nå utleverer hun seg igjen. Hun må ha verdens dårligste rådgivere.

 

Eller tar hun ikke i mot råd? Hun er beskyldt for å mangle selvinnsikt. Mangler hun også evne til empati? Til å sette seg i andres sted og beregne deres følelser og reaksjoner? Hvorfor tror hun at antydninger, halvkvedede viser og usansynlige  konspirasjonsteorier vil få folk til å se saken fra hennes side? Til å ta hennes parti? For det er vel det hun ønsker?

 

Det er rimelig at en leder som identifiserer seg med den organisasjonen hun leder, bruker ordet vi. Når forholdene tilsier det. Men når Valla sier vi, får hun det til å høres ut som om det er LO som må forsvare seg mot Ingun Yssen, Berit Reiss Andersen, Turid Birkeland, Anne Holt m.fl. Yssen-Valla-saken dreier seg imidlertid ikke om LO, men om hva Gerd Liv Valla har sagt og gjort. Det vet alle. Mange reagerer derfor på at en tøff, dyktig dame som Valla forsøker å gjemme seg i det kollektivet som LOs ledelse er. Det gjør også jeg.

 

Det saken dreier seg om er Vallas lederstil. Ikke konspirasjoner og muldvarparbeid for å svekke henne eller bli kvitt henne som LO-leder. Når hun sier at ingen ville reagert hvis Thor Aspengren og andre mannlige LO-ledere hadde brukt samme midler som hun bruker, har hun både rett og feil. Utviklingen har gått sin gang. Matcho-stilen kan nok ha sin virkning utad - og den var jo også virkningsfull i Vallas tid - men egner seg ikke i det interne arbeidet. Den er utidsmessig og passé - både i LO og i arbeids- og organisasjonslivet for øvrig. Det er ikke et spørsmål om kjønn, men om skjønn.

 

Valla har et provoserende kroppsspråk. Selv med et avslørende kamera tett opp i ansiktet demonstrer hun at hun er oppgitt og lar seg irritere av personer og uttalelser hun ikke liker. Det er en lei egenskap som hun deler med mange av oss. For en leder er en slik demonstererende holdning både uklok og upraktisk fordi den framkaller følelsesmessige reaksjoner som kanskje ikke er tilsiktede, og i alle fall ikke ønskelige.

 

Valla har ikke mobbet noen. Det har hun rett i. Mobbing er den plagingen som flokken utsetter individer for. Når man tenker på medienes opptreden, er Valla den mobbede - ikke mobberen.

 

Men det er overraskende at hun ikke innser at hennes kroppsspråk, hennes ordbruk og hennes uuttalte forventninger kan skape usikkerhet - og utrygghet - hos omgivelsene. Hvis hun sårer noen, eller gjør dem utrygge, og sier at det ikke har vært hennes mening, har hun et problem. Hvorfor ikke få hjelp til å løse problemet i stedet for å insistere på at det ikke finnes?

 

Jeg ønsker Valla ro og fred. Alle gjør vi feil, og Valla har betalt mer enn de fleste for noen av sine. Med de siste dagenes intervjuer - og med boka som kommer - legger hun grunnlag for et nytt mediakjør. Kanskje håper hun på å bli rehabilitert. Det skjer neppe. Når historien skal skrives, er det greit at også hennes versjon foreligger. Men skrive seg bort fra sitt ansvar kan hun ikke. Sannsynligheten taler dessuten for at boka hennes utløser ny kritikk og nye avsløringer - og nye spekulasjoner. Man kan håpe på at mediene viser tilbakeholdenhet og moderasjon, men erfaringene tilsier at det er et fåfengt håp.

 

Vi får håpe at Valla tåler det som venter, og kommer helskinnet igjennom.

 

Og la oss håpe at denne meningsytringen ikke legger for store stener til byrden. Den er godt ment.

 Kay Olav Winther d.e.

Knut Hamsun

Norge har fostret flere store romanforfattere: Olav Duun, Sigrid Undset, Johan Falkberget - og Knut Hamsun. Av disse rager trolig Hamsun høyest. Skal han bli rettferdig bedømt, må han måles med samtidens mål. Han var en pioner og en fornyer.

 

Dessverre sa og skrev han ukloke ting under den 2. verdskrig. Om han var nazist er jeg usikker på, men han var tyskvennlig. Og han mislikte England og engelskmennene. Disse synspunktene gav han uttrykk for i klare ordelag. Han undergravde sin egen posisjon og ødela sitt rykte. Han syntes vel kanskje han hadde råd til det. Verdensberømt og Nobelpristaker som han var.

 

Hamsun hadde mye å takke tyskerne for. De elsket bøkene hans. I Tyskland tjente han penger og opparbeidet seg et enormt, entusiastisk publikum. I England var han knapt kjent og solgte lite. Man bør ikke være psykolog for å forstå hvor hans sympati kom til å ligge.

 

Dessuten var han konservativ - eller kanskje det er riktigere å si reaksjonær. Det bærer bøkene hans tydelig bud om. Framskrittet hadde han lite til overs for. Om han ikke var nazist, delte han nazistenes skepsis til samfunnsutviklingen i mellomkrigstiden, og trolig unnte han Tyskland revansj etter nederlaget, og den nedverdigende fredsslutningen, etter 1. verdenskrig.

 

Etter krigen har han paradoksalt nok vært persona non grata samtidig som bøkene hans har solgt i store mengder. Gyldendal som sviktet ham da det gjaldt som mest, har tjent store penger på ham. Hans egne bøker trykkes opp igjen og opp igjen. Flere biografier har gått i store opplag.

 

Slik sett blir han stadig rehabilitert og får sin oppreisning av det lesende publikum, men noen hedersbevisning unner vi ham ikke. Statuer og byster, samt gater og plasser med hans navn, vil vi ikke vite av. Vi må vente til de som opplevde krigen og sviket hans er døde, sier forståsegpåerne.

 

Nå begynner imidlertid Hamsunselskapet og andre å bli utålmodige. De vil oppkalle den såkalte "Plata" ved Sentralbanestasjonen etter ham.

 

Og det bør Oslo kommune gå med på. De som ikke klarer å legge landsvikoppgjøret bak seg, bør ikke lenger ha vetorett i denne saken. Gyldendal ble kjøpt hjem for Hamsuns penger. Forlaget bør sette opp en byste av ham utendørs på sitt område. Harald Grieg får heller snu seg i graven.

 

Knut Hamsun bør dessuten få sin statue på et godt synlig sted i hovedstaden - gjerne på "Knut Hamsuns plass" på "Plata" eller på Jernbanetorget for øvrig.

 

Slik bør vi generøst gi forfatteren Knut Hamsun en plass i våre hjerter og i landets hovedstad. "Politikeren" Knut Hamsun er det neppe noen som vil hedre. I alle fall ingen som det er verdt å høre på. Han avgikk ved døden i 1952. Forfatteren derimot lever. Det vil han trolig gjøre så lenge det finnes mennesker som leser. Som kulturnasjon har vi ikke råd til å overse dette. Tiden er inne til å hedre en av de største forfatterne i verdenslitteraturen.

 Kay Olav Winther d.e.

AFP

 

Da jeg var gutt, ropte vi "Juksemaker Pipelort, tar igjen når'n gir bort" når noen forlangte at en  byttehandel skulle gå om igjen eller krevde tilbake noe de hadde gitt bort.

 

Slik kan fagbevegelsen og de mange arbeidstakerne som er omfattet av AFP-ordningen med rette rope dersom myndighetene og arbeidsgiverne tar fra dem, eller forringer, AFP-ordningen. AFP betyr avtalefestet pensjon. Ordningen er m.a.o. resultat av en avtale mellom partene. Arbeidstakerne har betalt sin andel ved å vise moderasjon i flere lønnsoppgjør.

 

Det er grunn til å spørre om Høyreleder Erna Solberg kjenner sakens bakgrunn når hun erklærer at hun ikke vil  ha AFP ved siden av pensjonssystemet. AFP er en del av pensjonssystemet. Ikke noe ved siden av. Men altså forhandlet fram og avtalt. M.a.o. en slags privat ordning. Det burde falle i smak hos Høyre.


Trenger arbeidskraft

Arbeidsmarkedet er for tiden slik at politikerne ønsker at flest mulig skal jobbe lengst mulig. Da passer det dårlig at folk kan gå av når de fyller 62 år, sies det. Men pensjonsordningene kan ikke skifte med situasjonen på arbeidsmarkedet. Da kunne man like gjerne ta utgangspunkt i at det i framtiden på ny kan bli overskudd på arbeidskraft. Vil man ha folk til å stå i arbeid lenger, må man by arbeidstakerne økonomiske og andre stimulanser ut over det vanlige. Det bør utformes en omfattende seniorpolitikk hvor slike ekstraordinære incitamenter inngår. Man kan ikke ta fra den ene tariffparten ordninger som den har inngått avtaler om og bidratt til ved å avstå fra lønn og velferdsgoder.

 

Nå mener visst også Høyre at folk som er slitne etter et langt yrkesliv, i helt spesielle tilfelle skal kunne gå av når de er 62 år. Men hva er det å være sliten? Skal det være behovsprøving? Skal det være letter å gå av tidlig i enkelte yrker enn i andre? Og hvem skal avgjøre om man er sliten nok - fysisk eller mentalt?

 
AFP eller uføretrygd

LO har sagt at det ikke kommer på tale å godta en ordning som er dårligere enn den man har i dag. Det kaller VG urealistisk og uansvarlig. Avisen setter næringshensyn foran velferd og sier at folk må jobbe lenger slik at vi kan finansiere framtidens pensjoner og løse de oppgavene framtidssamfunnet vil bli stilt over for. Fagbevegelsen skjønner ikke sitt eget beste, skal vi tro VG, som sier at ingen tjener på at friske, arbeidsføre 62-åringer forsvinner ut av arbeidslivet, slik de i dag gjør i hopetall. Systemet må derfor oppmuntre folk til å jobbe lenger. Jo flere år i arbeidslivet, desto bedre pensjonsutbetalinger i alderdommen.

 

Det er m.a.o. de eldre arbeidstakerne som skal bære byrdene og omkostningene. Det er ikke mer enn de må tåle i følge VG, for de som blir berørt, er folk født etter 1948, og det er ikke blant disse vi finner det store flertallet av slitere. Dessuten er arbeidslivet mer skånsomt enn tidligere. Og skulle det likevel være noen som er utslitt, får de få uføretrygd. Det er ikke noe uverdig alternativ, etter VGs mening.


En verdig avgang

Fagbevegelsen ser annerledes på det. Avtroppet leder, Kjell Bjørndalen, sa i sin tale til Fellesforbundets landsmøte nylig, at pensjon er viktig for forbundet fordi det dreier seg om  gi medlemmene trygghet for inntekt i alderdommen og rett  til å avslutte arbeidslivet på en verdig måte.   

 

I all sin enkelhet er det dette det dreier seg om. Levestandard og livsstandard. Forutsigbarhet og trygghet. Ikke almisser og stigmatisering. Og ikke å pine mest mulig ut av arbeidstakerne. Til alle tider og ved alle korsveger har arbeiderne fått vite at samfunnet og arbeidsgiverne ikke har råd til å imøtekomme kravet om velferdsgoder. Det er ikke noe nytt - eller spesielt for denne saken. Slik vil det alltid være. Ingen ting "kjem tå sæ sjøl". Goder må kjempes fram. Det gjelder å "stå på krava". Nå som da.


Kontinuerlig vurdering
Det betyr ikke at dagens ordninger kan leve evig. Samfunnet er dynamisk. Arbeidslivet endres. Det gjør også samfunnet ellers - og levevilkårene. Helsa blir bedre, og folk lever lenger. Selv om skattene på høye inntekter økes, må utgiftene til pensjoner veies mot andre velferdsgoder.   

Pensjonsforholdene må, i likhet med andre velferdsgoder, være under kontinuerlig vurdering. Det kan godt hende at aldersgrensen for pensjon bør reguleres en gang i framtiden, men da må bortfallet av det vi i dag kjenner som AFP, kompenseres. Dette synspunktet bør inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ta med seg inn i det utvalget  som skal se på hvordan AFP-ordningene kan tilpasses den nye modellen for alderspensjon i folketrygden.   

 

Å slå en strek over AFP-ordningen - slik enkelte åpenbart ønsker - vil være ren konfiskering - for ikke å si tyveri. Å gi AFP-pensjonister anledning til å jobbe så mye de vil uten at pensjonen blir redusert, er ingen løsning. I tilby folk som ikke orker å stå lenger i arbeid, mulighet til å arbeide mer, er en meningsløshet. Det skjønner alle og enhver - forhåpentlig også arbeidsgiverne og politikerne.

 

Kay Olav Winther d.e.

  

Freds- eller miljøpris?

 

Menneskeskapt global oppvarming er en av de største utfordringene menneskeheten står over for. Det arbeidet Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) og Albert Gore jr driver for å stanse forurensningen og begrensede skadevirkningene er ikke bare viktig, men kanskje avgjørende for klodens og menneskehetens framtid. Kampen mot fattigdom og treplanting er også viktige saker.

 

Men er det fredsarbeid? Indirekte er det selvfølgelig det. Det meste er indirekte fredsfremmende arbeid. Men er det fredsarbeid i Alfred Nobels og Fredsprisens ånd?

 

Det er det neppe. Det er vanskelig å rette en advarende pekefinger mot Nobelkomiteen midt i gledesrusen, men det bør gjøres. Med de senere års tildelinger er komiteen i ferd med å kompromitere prisen. Og enda verre: Å trekke oppmerksomheten bort fra - og dermed svekke arbeidet for - nedrustning og fredsarbeid i Nobels ånd.

 

Dessuten er belønningen av formål som indirekte og på lang sikt kan virke fredsfremmende, unnvikende - ja, feig. Valget av "ufarlige" formål som "alle" er enige i,  fritar Nobelkomiteen fra å belønne personer og organisasoner som står lavt i kurs hos våre nærmeste allierte, for eksempel USA.

 

Det opplyses at tildelingen til Gore i USA oppfattes som et spark til president Bush. Det er i så tilfelle som et vennskaplig tupp i baken å regne, mot hvordan det ville bli oppfattet om prisen hadde gått til dem som prøver å skape fred i den krigsførende delen av verden hvor USA, og deres økonomiske og territoriale interesser, er selve grunnlaget for krigen.

 

Etter årets tildeling sitter jeg igjen med en beklemmende følelse av at Nobelkomiteen - bevisst eller ubevisst - forsøker å unngå slike konfrontasjoner.

 

Ved neste års tildeling bør prisen restitueres som fredspris. Vil vi sette pris på andre gode formål - som for eksempel kampen mot miljøforurensning - bør vi opprette en egen pris for det. Det har vi råd til.

 

Jeg ser ironien i at oljepengene våre skal finansiere en miljøpris. Det kan lett bli oppfattet som avlat, men det får vi heller tåle. Modige tildelinger til gode formål vil gi en slik pris tyngde og status. Her har Norge en enestående mulighet til å være med å rette opp igjen de ødeleggelsene som vi selv i stor utstrekning er med og skaper.

 

En eventuell miljøpris bør bære Norges navn, og deles ut av Norge som nasjon - gjerne av Stortinget. Det vil gi prisen betydning og status fra første stund, og sette Norge fordelaktig på kartet også på dette området.

 

Samtidig må Fredsprisen forbli en reell fredspris slik Nobel ønsket. Når han gav oppgaven å dele ut Fredsprisen til Norge, var det ikke uten grunn. La oss vise oss den tilliten verdig.


Kay Olav Winther d.e.

Ikke lik lønn uansett kjønn?

 

Vi må en tur innom Märtha igjen. Det er ikke til å unngå. Som valig får hun pepper i pressen.

 

Denne gangen har hun irritert på seg feminister og journalister ved å si at vi har likelønn i Norge. Det er, så vidt jeg forstår, dumt sagt, for alle vet jo at kvinner tjener mindre enn menn. Også i Norge. Ja, ikke minst i Norge, skal vi tro de mest frenetiske og høyrøstede av Märthas kritikere.

 

Men har vi ikke lik lønn for likt arbeid i Norge, da?

 

Det er nok fortsatt slik at gruppen kvinner statistisk sett tjener mindre enn gruppen menn, og at det finnes en overvekt av menn blant dem med høyest lønn, men var det dette Märtha snakket om?

 

Jeg forstod henne slik at hvis en kvinne og en mann i Norge gjør samme jobb, så har de også krav på samme lønn. Og det er vel riktig?

 

En meget stor andel av de arbeidsaktive i dette landet har tariffestet lønn. Er det slik at tariffen fastsetter én lønn for menn og en annen og lavere for kvinner i samme stilling? Har den kvinnelige bussjåføren lavere timelønn enn den mannlige? Fordi hun er kvinne? Eller tjener en mannlig lærer mer per time enn den kvinnelige i klasserommet ved siden av?

 

Hvis svaret er nei på disse spørsmålene, har jo Märtha rett! Vi har lik lønn for likt arbeid i Norge.

 

Mannlige arbeidstakere har etter hvert funnet vegen inn i et - historisk sett - typisk kvinneyrke som sykepleien. Finnes det to tariffer - en for mannlige og en for kvinnelige sykepleiere? Eller når det gjelder leger? Er det én lønn for mannlige og en lavere for kvinnelige leger i samme stilling? Lønnes m.a.o. arbeidstakere i Norge forskjellige for samme arbeid ut fra hvilket kjønn de tilhører?

 

Nei, det gjør de ikke. Märtha har derfor ikke dummet seg ut. Hun har ikke skjemt ut nasjonen Norge heller. Det hun har gjort, er å tolke begrepet likelønn slik de aller fleste i dette landet gjør. Og slik det er naturlig å gjøre.

 

Det er det ikke alle som liker. De som har tatt patent på "sannheten" om lønnsforholdene i arbeidslivet, definerer ikke likelønn som lik lønn, men som likt - eller fortrinnvis ulikt - lønnsnivå. Og slik sett sleper kvinnene etter. Gruppen kvinner tjener mindre enn gruppen menn, men det var ikke det Märtha uttalte seg om.

 

Det hun sa var riktig. Vi har lik lønn for likt arbeid. Det kan vi takke partene i arbeidslivet for. Størstedelen av æren tilfaller LO.

 

Det betyr ikke at alt er såre vel. Det er fortsatt uløste oppgaver. Å heve lønnsnivået i lavtlønnsyrkene er en av dem. Der finnes det mange kvinner som i dag tjener mindre enn de burde. Slike tiltak vil heve lønnsnivået for kvinnelige arbeidstakere. Og det er bra. Men allerede i dag har vi knesatt prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Vi har likelønn. Akkurat som Märtha sa.

Kritikerne burde gå i seg selv og innrømme dette, men det gjør de neppe.


Kay Olav Winther d.e.

Sosialistene og de borgerlige

 

Skillelinjene i norsk politikk går ikke mellom de borgerlige og sosialistene. Kanskje er Rødt et sosialistisk parti. Tradisjonskommunistene i NKP er det helt sikkert. SV har kanskje noen forsiktige sosialistiske meninger på noen utvalgte samfunnsområder. Arbeiderpartiet er ikke sosialistisk i det hele tatt. Sosialdemokratiske ja, men ikke sosialistiske.

 

Einar Førde mente at vi alle er sosialdemokrater. Det er mye sant i det. Dessuten er vi borgerlige. Alle sammen. Enten vi liker det eller ikke. Vi har samme borgerlige rettigheter. Vi har ingen overklasse og ingen underklasse. Vi har ikke klasser i det hele tatt. Vi er alle "jamsis og like" som skrevet står.

 

Skillet går ikke der. Det går bl.a. mellom de som har mye penger, de som har sånn passe med penger og de som har for lite. At de som har mye rotter seg sammen fordi de tror at rike barn leker best, gjør dem ikke til en klasse. De utgjør ingen adel, og har ingen privilegier. De skal i hvertfall ikke ha det, og har de det likevel er det vår egen skyld. Da har ikke flertallet i folket brukt stemmeretten sin til å skape et egalitært samfunn. Det bør velgerne tenke på før de neste gang skal gå til valgurnene.

 

Så når media opperer med skillet "de borgerlige" og "sosialistene", så skyldes det at skribentene ikke helt vet hva de snakker om. Eller at de ubevisst og sløvt bruker de ordnene som de fleste andre bruker. Eller at de er demagogiske.

 

Det siste skal man ikke se bort fra. I alle fall har jeg enkelte politikere mistenkt for å prøve å innbille velgerne at det finnes et slikt skille, og at gode borgerlige samfunnskreftene finnes på den ene siden av gjerdet, mens de farlige sosialistene bare midlertidig skjuler hoggtennene der de ligger på lur på den andre siden. Hvis noen framstiller virkeligheten slik, lyver de. Og de gjør det for å skremme, eller i alle fall manipulere, deg. Og sannsynligvis er de seg meget bevisst hva de gjør.

 

På nettstedet www.kommentar.no skriver Carsten O. Five i dag at Lars Sponheim med sine uttalelser om at han foretrekker Jens framfor Siv har tatt med hele Vinglepartiet Venstre over til sosialistene. Skal vi tro at Five vet så lite om og forstår så lite av norsk politikk, eller har han et annet ærend? Er han ute etter å skremme Venstrevelgerne fra å følge partiformannen? Ønsker han å skape splittelse og forvirring?

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. For han spør også om Venstre er "en samling kyniske maktfolk". Har han ikke forstått at politikkens mål er å komme i maktposisjon for å sette programfestede saker ut i livet? Å kritisere politiske partier for å ville ha makt, er som å kritisere fotballag for at de bare tenker på å score mål.


Five hevder at en stemme til Venstre er en bortkastet stemme. Det er jeg enig i. Venstre er utgått på dato. Det var lenge siden Venstre bidro med nytenkning i norsk politikk. Sponheims motstand mot Fremskrittspartiet er imidlertid respektabel. Tilnærmet utøylet liberalisme er en fare for det norske velferdssamfunnet. Mange mener at Fremskrittspartiet bør få "prøve seg".  De har ikke forstått at det vil ta lang tid å få skogen til å vokse opp igjen hvis mastetrærne i  det sosialdemokratiske velferdssamfunnet blir hogd ned. Og det er det Fremskrittspartiet vil gjøre. De er tilhengere av kreftenes frie spill og ligger klar med motorsaga.
 
Jeg er ingen beundrer av Lars Sponheim, men de siste dagenes uttalelser tyder på at han har forstått noe vesentlig, nemlig at skillet i norsk politikk ikke går mellom de såkalte "borgerlige" og "sosialistene", men mellom de som vil bevare og videreutvikle felleskapsløsningene og de som vil satse på at markedskreftene skal ivareta våre interesser. Er du er risikosøker, kan du selvfølgelig være med på Fremskrittspartiets eksperimenter. Men søker du trygghet for deg selv, dine nærmeste og dine etterkommere bør du finne deg et annet parti.

 Kay Olav Winther d.e.  

  

Om å rette baker for smed

Pål Bang-Hansen er forarget. I store oppslag i riksavisene og andre media lar han det gå ut over Märtha. Hun er både tyv og hykler, skal vi tro filmkjendisen. Men det skal vi kanskje ikke?


Hva har så Märtha gjort for å gjøre seg fortjent til disse grove beskyldningene og karakteristikkene? Jo, hun har forlangt å få stanset utgivelsen av en bok som misbruker henne, samtidig som hun selv forsyner seg av Odd Bang-Hansens eventyroversettelser uten å ha bedt om lov.


Pål Bang-Hansen har laget filmer. Og utgitt bøker. Men han har aldri forstått hva som er forlagenes ansvar og oppgaver. Eller han har forstått det, men velger å se bort fra det. For det er klart at en kontrovers med Bazar forlag ikke ville nådd avisenes førstesider. Et angrep på Märtha derimot er sikret stor oppmerksomhet.

Er Bang-Hansen ute etter PR? Eller forstod han ikke hva hans utspill ville medføre? Reaksjonen hans var under enhver omstendighet fullstendig ute av proporsjon. Han minner sterkt om stormannen i sagaen som hogde hodet av trællen fordi denne stod så laglig til.


Ikke at Märtha er noen træl akkurat, men hun er i ferd med å bli et mobbeoffer. Hun står etter hvert fristende "laglig til" når noen vil eksponere seg eller gjøre penger på å angripe eller bruke - for ikke å si misbruke henne. Aviser og ukeblader lever høyt på henne. Og kynikere som skal utgi bøker som kanskje ikke vil selge så godt av seg selv, bruker henne for alt hva hun er verdt - og mer til. Bang-Hansens rabiate angrep har neppe redusert hennes markedsverdi.


Det ønsker hun åpenbart ikke å være stilltiende vitne til. Hun vil ikke bli tatt til inntekt for hva som helst. Hun vil stanse boka som forsøker å slå mynt på henne, før den er utkommet og skaden er skjedd. Sensur og et angrep på ytringsfriheten, sier alvorlige menn og rister betenkte på hodet.


Men er det sensur? Grensedragningen er vanskelig. Jeg har selv bygd dette nettstedet på prinsippet om ytringsfrihet. Men er det brudd på ytringsfriheten å hindre misbruk av enkeltmennesker? Friheten til å ytre seg, til å gi uttrykk for frimodige meninger, bør være ukrenkelig. Når det gjelder slike ytringer, må vi strekke oss langt. Men bør media - inkludert bokbransjen, ukeblader, samt alle slags magasiner og elektroniske publikasjoner - kunne trykke bilder av hvem som helst i hvilke som helst situasjoner, eller gi negativ eller krenkende omtale av private og juridiske personer? Må krenkelsene på trykk først, for så eventuelt å bli mortifisert? 


Da er jo skaden skjedd. Og spesielt for en person som er kjent av alle. Som for eksempel en prinsesse. Media - og Bang-Hansen - kaller Märtha "prinsessen". Men skriver hun bøker i kraft av å være prinsesse? Masserer hun mennesker, eller hester, og snakker med dyr eller engler som prinsesse Märtha Louise, eller er hun den fantasifulle, kreative privatpersonen Märtha?


Noen vil hevde at det ikke går an å trekke et slikt skille. Selvfølgelig gjør det det. Hvis vi ønsker det - og tillater det. At det ikke har vært gjort før, er ikke noe argument. Nye tider krever nye sæder. Alle tradisjoner var nye - og mange av dem sikkert provoserende - en gang.


Jeg har vært republikaner i godt over 50 år. - og er det ennå. Men jeg synes at vi har en utmerket kongefamilie. Den takler en vanskelig - eller kanskje jeg skal si umulig - oppgave på en god måte. At dfamilien først tok Sonja, og deretter Mette-Marit, inn i varmen, tyder på en generøsitet og evne til nytenkning og omstilling som kan være et forbilde for mange av deres kritikere. Trinn for trinn tilpasser de seg det moderne samfunn. Märthas rolle er ledd i denne tilpasningen. Det er en lindrig frigjøring fra konvensjonenes lenker.


Bang-Hansen familien har bestemt seg for ikke å stanse Märthas eventyrbok. Det gjør de rett i. Boka krenker ingen. Heller ikke Odd Bang-Hansen. Det er et spørsmål om penger. Opphavsrettigheter og penger.


Når det gjelder den boka Märtha vil ha stanset, er forholdet et annet. Den konflikten handler om prinsipielt viktige grensedragninger mellom ytringsfrihet og retten til å verne om egen person. Ville det være greit om jeg, aller andre, gav ut en bok med Pål Bang-Hansen eller professor Carl-August Fleischer på omslaget, brukte navnet deres i tittelen og gjorde dem til del av mitt kram i teksten? Det er dette det handler om, ikke om Märthas forlag har forsømt seg. Bang-Hansens utspill er en avsporing.


Kay Olav Winther d.e.