Hvor er pengene nå?

De rikeste er blitt mindre rike, hevder media. En av kaksene har tapt sju milliarder eller enda mer siden nyttår, og en annen, som ikke en gang har råd til sokker, har fått halvert formuen, mens en som har giftet seg til gods og gull i tillegg til egne penger, har problemer med likviditeten. Kan skandale- og finansjournalistene fastslå.

 

Men ingen forteller hvor pengene er blitt av. For hvis A, B og C har "tapt" - altså mistet - penger, må vel noen andre ha "funnet" og overtatt dem? De har vel ikke bare forsvunnet i løse lufta? Eller?

 

Sannheten er selvfølgelig at ingen har tapt noe som helst.  I alle fall ikke på reduserte aksjeverdier. For de sju milliardene Norges tidligere rikeste mann, som ikke har råd til å bo i Norge, har mistet, har han aldri hatt. Det er fiktive penger.

 

Nominelle ikke realiserte "gevinster" og "verdier" eksiterer bare i fantasien. De store "formuene" består av en slags Monopolpenger, og aksjekursene er resultater av en "tenk-på-et-tall-lek". Aksjene er derfor ikke verdt pålydende en gang, før de er realisert til pari kurs eller med gevinst. Bortsett fra som grunnlag for lån, da.

 

De som sitter med enorme aksjeporteføljer som synker i verdi for hver dag den økonomiske nedgangen fortsetter, blir derfor ikke reelt mindre velstående. Det gjelder både skipsredere, tidligere kolonialkjøpmenn, fiskere og rekeselgere. Tap får de først den dagen de må selge for mindre enn de selv gav. Men de får problemer med kreditten.

 

For selv om enkelte vanlige dødelige setter sin velferd og trygghet over styr ved å bruke mer enn de tjener og bygger seg opp gjeld til den stiger dem over hodet, er det ingen ting mot hva de såkalte rikingene gjør. De lever på en boble og handler på kredit, og er ansvarlige for gjeld som ville skremme hjerteinfarkt på de fleste av oss.

 

Å nå, som kreditselgerne - kreditgiverne er et helt feil uttrykk - ikke lenger tror at låntakerne kan selge aksjer og frigjøre like store verdier som tidligere, blir de mer knipne med kreditten. Eller de setter opp prisen. Eller begge deler. Og de vil ha gjelda betjent - og i ytterste fall innfridd.

 

Dette er, forståelig nok, en vanskelig situasjon for den som lever på nåde - eller kreditt som det kalles. Spesielt hvis inntektene samtidig blir mindre fordi de som skulle handle med deg, også får innstramminger i kreditten og kjøpekraften. Og blir Per og Pål og Kari og Anne uten arbeid og inntekter, blir det riktig knapert både for dem som skal handle, og dem som skal tjene på handelen.

 

Det er denne kjedereaksjonen - eller dominoeffekten - som skaper problemer for rikingene. Tilliten forvitrer og bankene og de andre finansieringsselskapene som har tatt enorme risikoer med sikkerhet i luftpenger og forventet fortjeneste og antatt likviditet, synes plutselig at de må ha garantier for det de har lånt ut. Dermed oppstår interessekonflikten og problemene.

Eller den tilsynelatende interessekonflikten. For både de som har lånt, og de som har lånt ut, har tatt en kalkulert risiko. Det er nå i begges interesse at hjulene holdes i gang. Derfor burde kreditselgerne strekke seg langt for at spillet skal fortsette og ikke gå i stå. 
 

Men det er de for kortsiktige og grådige til. De har tatt for store sjanser for å bli rike, tynt innskyterne med gebyrer og lave renter, lurt folk til å bruke sparepengene på tvilsomme prosjekter i stedet for å sette dem i banken, og bremset innlånene som skulle sette dem i stand til å finansiere samfunnsgagnlige tiltak som industri og handel. Dermed har de gjort seg 110 prosent avhengige av markedslån, og kastet seg ut i en spekulasjonskarusell som har gjort både meglere og investorer svimle og desorienterte.

 

Noen vil sikkert mene at de private innskuddene er like viktige som musepiss i havet. Det er de neppe. Penger i banken hindrer overforbruk, gir banken relativt rimelige penger å låne ut og bedrer kreditmarkedet. De blir på en måte målestokk på det "naturlige" forbruksnivået og virker dempende på prisutviklingen ved at pengene gir kapitalinntekter i stedet for å bli brukt til oppblåst kjøpekraft.

 

For folk flest har egentlig ikke noe ønske om å handle over evne. Hvis de ikke blir stimulert til det - av ansvarsløse finansinstitusjoner, dårlige rådgivere og elendige forbilder som lever høyt på verdier de ikke har, men har ubegrenset kredit fordi de eier aksjer og kapitalgjenstander som kreditselgerne overvurderer som sikkerhet.

 

Hvis rikingene - eller noen av dem - blir nødt til å stramme inn livreima ett hakk eller to, er det til fordel for oss alle sammen. Også for rikingene! Da går mer av pengene til fornuftige ting, og mindre til luksusforbruk i super-mega-klassen. Det vil selvfølgelig skape problemer for dem som produserer luksusgodene, men det får vi tåle, hvis det kan bidra til en mindre opphetet, mer stabil, økonomi. Og til at færre sender skjortene sine til London.

 

Så rikingene er det ikke synd på. De "blør" ikke, slik tabloidpressen og lettvint-TV tror. De har bare litt færre Monopolpenger. Og når aksjekursene stiger igjen, blir de ikke rikere. Hvis de ikke selger da. Men kreditverdigheten øker, og da kan de igjen leve høyt på "kredit" og lån eller penger de trekker ut av selskapene de kontrollerer.

 

Og så er mølla i gang igjen. Men synd på "rikingene" er det aldri. De bruker penger om de ikke har nåla i veggen.

 

Hvem som betaler? Ja, gjett.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Rune Bjerke

Nå gjelder det å få tatt Rune Bjerke.
Mediene har ikke all verdens tid på seg. Det kunne jo vise seg at han er helt uskyldig, og utenfor en hver rimelig mistanke.
Da er saken ødelagt.
Nei, det gjelder å få tatt ham nå. Mens han er fritt vilt, og publikum ukristisk er med på moroa. Stemningen kan komme til å snu. Folk får bare så altfor snart sympati med den som jages.
Har han ikke gjort noe galt, burde han hindret dem som gjorde det, selv om han selv ikke var informert, for noe muffens har foregått, det skjønner vi alle sammen, ikke sant?
Den som sitter på toppen får finne seg i å ta støyten, enten han visste noe eller ikke.
Under enhver omstendighet har han fått riper i lakken - og bulker i siden også for den saks skyld - og hva skal vi med ham da?
Får vi bare ha ham under behandling en stund til, er han ikke verdt vrakpanten en gang.
Vi vil ha plettfrie ledere, ikke sant? Med god moral!
Så la oss ta Rune Bjerke før det er for sent.


Dette MÅ du spise

Jeg spiser ikke sjokolade og drikker ikke kaffe, men det burde jeg gjøre i følge "ekspertisen". Det ville gi meg et lengre og lykkeligere liv.

 

Tidligere var koffein skadelig for hjertet, og sukkeret i sjokoladen generelt usunt. Nå er det altså plutselig sunt.

 

Jeg stoler ikke på "eksperter". Jeg stoler på sunn fornuft. Eksperter varierer som årstidene, og den ene "sannheten" avløser den andre. "Spis gulrøtter, mens det er sunt," heter det. Det er mye livsfilosofi i det.

 

Som diabetiker holder jeg meg borte fra sukker - så langt det er praktisk mulig. Jeg spiser derfor ikke sjokolade. Ikke "ren" sjokolade heller. Det liker jeg forresten ikke, og jeg tvinger ikke i meg noe jeg tror er usunt.

 

Kaffe liker jeg heller ikke. Dessuten gir den meg hjerteklapp - enda jeg nesten aldri har smakt noe annet enn pulverkaffe. Te drikker jeg, men ikke mye.

 

Derimot spiser jeg epler, bjørnebær, blåbær, brokkoli, kirsebær, cherrytomater, tranebær, appelsiner, fersken, plommer, bringebær, røde (og grønne!) druer, rødløk (og kepaløk, charlotteløk og hvitløk), spinat og jordbær som, sammen med svart og grønn te, alle befinner seg på kaffe- og sjokoladeekspertenes liste over helsegivende mat som du spise. 

Frokostblanding spiser jeg ikke. Der er det karbohydrater i mengder, "hvorav sukkerarter " altfor mange prosent. Uansett hva Gary Williamsson, professor i mat og ernæring ved universitetet i Leeds, sier og skriver.

Professor Williamsson hevder at epidemiologiske undersøkelser viser at polyfenolrike matvarer har en preventiv effekt, og at mangel på slike stoffer i maten øker faren for kroniske sykdommer.

Jada. Polyfenoler er sikkert bra, men det hjelper lite hvis de er pakket inn i noe som er generelt skadelig eller skadelig for akkurat deg og dem som lider av de samme skavankene som du har. Diabetes for eksempel.

Alkohol, helst i form av vin, er også sunt og godt mot litt av hvert, mener noe såkalte eksperter, men bør ikke anbefales til personer som får hodepine av den, eller til potensielle eller eksisterende alkoholikere, mener jeg, og setter meg opp mot eliten.

Ekspertene har sjelden evne til nyansering, og kostholdsekspertene er verst. De er ofte fanatiske. For dem gjelder alt eller ingen ting. Den som ikke er med meg, er mot meg. Så etter som jeg er i mot både kaffe og sjokolade - for min egen del, vel og merke - og ikke tror på disse nytelsesmidlenes livgivende virkning, er jeg altså en ikke-troende.

Men det "får våga seg", som en annen kostholdsprofet sa. Jeg hadde mer sans for og tro på henne for hun gav råd med et lurt glimt i øyekroken, og tok ikke alltid reglene og konvensjonene og ekspertenes skråsikre "viten" like alvorlig. Hun brukte hodet og mente at en og annen selvstendig tanke og handling "fikk våga seg".

Jeg slutter meg til henne, og er spent på hva som blir sunt neste gang. Røyking, kanskje?

Kay Olav Winther d.e.



 


Kjøp svensk

Norge skal ha nye jagerfly. Dem bør vi kjøpe i Sverige.

 

Våre naboer på den andre siden av Kjølen kunne kjøpt norsk olje og gass. Det ville de ikke binde seg til. Det var dumt. Meget dumt. Det ene bilaterale industri- og fusjonsprosjektet etter det andre har falt som korthus. Det var også dumt. Nå kan vi svare med samme mynt, men så dumme bør vi ikke være. Av hensyn til oss selv, men også av hensyn til svenskene, bør vi kjøpe flyet deres.

 

JAS står for "jagt, attack och spaning". Det er akkurat det vi trenger. Dessuten er det svenske flyet billigere enn amerikanernes Strike Fighter. Og av erfaring vet vi at Uncle Sam er knølen med å gi fra seg arbeidsoppgaver og fortjeneste. Vi kan ikke en gang stole på at han vil holde det han lover, for det kan godt  - til amerikanernes overraskelse og skuffelse selvfølgelig - vise seg at Norge ikke har de kvalifikasjonene som skal til for å arbeide med de delprosjektene som amerikanerne i sin generøsitet hadde tenkt å plassere her. Og da må de jo gjøre jobben selv.

 

Svenskene er trolig mer til å stole på. De er ikke store nok til å være arrogante, de vil gjerne ha kloa i norske "dollar", og de holder til rett borte i hogget her. Derfor vil de ha vanskeligere for å trekke oss etter nesen. Dessuten er deres konsept langt det beste for norsk industri. Det vil gi oss del i meget avansert forskning og teknologiutvikling, og det vil gi arbeidsplasser.

 

Så vanskelig å velge er det egentlig ikke. Hadde det ikke vært for politikken.

 

For det er enkelte som dessverre fortsatt befinner seg i etterkrigstiden og ikke har fått med seg at den kalde krigen er over. Det vil si: Spenningen og faremomentene er ikke avskaffet, men verden og alliansene er annerledes. Trusselbildet er et annet. Det krever ny tenkning og ny politikk.

 

USA har selv flyttet sin interesse og årvåkenhet fra nordområdene til andre deler av verden. Vi er ikke i samme utstrekning som tidligere del av deres interessesfære. Kjøper vi flyet deres, gjør vi det som handelspartnere, mer enn som allierte.

 

USA vil gjerne tjene penger på oss. Og selvfølgelig vil de gjerne være med og holde øye med et uberegnelig Russland via den teknologien vi kjøper og den etterretningen vi foretar, men den teknologiske og våpentekniske utviklingen er kommet så langt at de ikke lenger er avhengige av etteretningsinnhenting eller baser på norsk jord.

 

Å ikke kjøpe fly fra USA er ikke en fiendtlig eller uvennlig handling. Norge er med i et NATO som betyr stadig mindre, men ikke med i et EU som betyr stadig mer. Vi er en av USAs mest lojale - og ofte mest servile - alliansepartnere. Vi hopper når USA sier hopp - uansett om personen i det hvite hus er liberal eller stokk konservativ.

 

Dette vet USA. Landet og de potensielle lederne vet også at vi er til å stole på, og at kjøp av svenske fly ikke er en flukt fra 60 år lange bindinger og tradisjonelle samarbeidsformer. Når de sier noe annet, er det fordi de vil presse og overtale oss til å handle med dem, gjøre som de vil, og ikke på egen hånd foreta disposisjon som de ikke er enige i eller ser seg tjent med.

 

Men Norge er ingen bananrepublikk - selv om den amerikanske ambassadøren kanskje ikke har skjønt det. Marshall-hjelpens tid er over, og vi kan ikke i all evighet overse egne interesser av ren takknemlighet over den hjelpen vi en gang fikk. Og for å ha det sagt: Hjelpen ble ikke gitt uten egeninteresse. USA ønsket et vennligsinnet, samarbeidsvillig og takknemlig Europa som ikke ville gi etter for press eller fristelser fra øst. Akkurat som vi ønsker å knytte verden til oss i takknemlighet når vi gir av vår overflod.

 

Men nå er verden en annen. Norge må i større grad stå på egne bein. For å kunne gjøre det, må vi bygge opp det forsvaret, og kjøpe de militærflyene, som best setter oss i stand til å ta vare på vår uavhengighet og trygghet. Kostnadene er enorme. Selv for et rikt land som Norge. Vi må handle slik at vi får den beste varen, holder kostnadene under kontroll, og kan utvikle vårt kunnskaps- og intelligenspotensial optimalt.

 

Det som gir oss de beste mulighetene til å nå hovedmålet og oppnå synergieffektene, er å kjøpe svensk. Det har til og med forsvars- og USA-vennen Håkon Lie forstått.

 

Så la oss da kjøpe svensk.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Våkn opp

Toget til VM har ikke gått ennå, sier Åge Hareide og spillerne etter uavgjort mot Scottland og programmessig tap for Nederland på hjemmebane.
Selvfølgelig er det gått!
Det gikk før Norge fikk gnidd søvnen ut av øynene og hadde begynt å pakke kofferten.
Et lag som ikke kan lage mål - selv på de mest opplagte sjanser - kommer ikke videre, og har ingen ting i VM å gjøre. Det har jeg skrevet før, og det gjentar jeg her.
Våkn opp, og bruk tid og krefter på å bygge opp et nytt, slagkraftig lag med "goalgettere" i stedet for å mase om å komme til et VM hvor vi vil bli statister og sendt hjem med halen mellom beina.
Men er du rett mann til det, Åge?

Kort sagt: Ambisiøse, men uegnede

Fremskritsspartiet har rotet seg opp i en skattesak. Men det er ikke partiets skyld. Mener ledelsen. Reglene er så innfløkte at de ikke er til å fortså. "Dette forteller hvor vanvittig skattesystemet er," uttaler partiets formann, Siv Jensen, som gjerne vil bli statsminister.

Ingen andre partier har hatt problemer med regelverket. Hvis dette ikke er skattesnusk, må det være noe galt med de intellektuelle forutsetningene i Fremskrittspartiet som ikke skjønner regler som de andre tar på strak arm.

Hvordan kan partiet og formannen vente at de skal få velgernes tillit og bli betrodd å styre landet, når de ikke en gang er i stand til å sette seg inn i skattereglene? Det er ikke nok å være ambisøs, man må ha visse  forutsetninger også , som f. eks. å kunne lese lover og regler - og forstå dem. Til å styre er derfor Fremskrittspartiets folk fullstendig uegnede. Det har de bevist ved å feiltolke og misforstå skattereglene.

Et klokt ordtak sier at man må lære å krype før man kan gå.

Er folk dumme?

Jada, det er et ufint spørsmål. Men noen ganger begynner jeg å lure.

 

Å lære av erfaring, er intelligent. Evnen til å trekke slutninger om framtiden på grunnlag av det som har skjedd, er en av menneskets mest verdifulle egenskaper. Den avholder homo sapiens fra å gjøre det som erfaringsmessig er dumt eller farlig og kan true artens eksistens. Det er med andre ord en selvoppholdelsesdrift.

 

Til og med dyr skjønner dette. Bare spør Pavlov. Men enkelte mennesker lærer aldri. Enten det nå skyldes dårlige gener, eller at vi er blitt sløvet av utallige generasjoner med sivilisasjon.

 

Jeg tenker på det at vi stadig trekker et glemselens slør over det vi vet, og tror på ekspertene som forteller oss at tidligere tiders dumheter aldri vil gjenta seg. Derfor kan vi trygt vandre ut i hengemyra på ny. Det er ikke farlig. Sier ekspertene. Som slett ikke er eksperter når det kommer til stykke. Bare en slags spåkoner. Sånne som Saera Kahn har ringt til.

 

Ta nå den økonomiske situasjonen for eksempel. Liberalister og sjarlataner og økonomer som er villige til å ta store sjanser med våre penger for å tjene mest mulig, mener at markedet bør bestemme. Men den politikken har ført til katastrofer før, sier du. Ja, det var da det, får du skråsikkert til svar. Nå kan ikke det skje. Markedet fungerer. Det er noe vi alle kan se.

 

Og så går det galt. Nok en gang. Og de såkalte ekspertene er ikke engang overrasket. Eller lei seg fordi de anbefalte en hodeløs politikk som førte nasjoner og enkeltpersoner mot den økonomiske avgrunnen. Noen av dem har for en tid stukket pipa i sekk og forsøkt å være minst mulig synlige, mens andre framstår som orakler som vet hva som trengs for at vi skal komme ut av knipa. Sjefsøkonomene ser inn i kamera og venter å bli trodd. Nok en gang.

 

Og folk går på limpinnen. Nok en gang.

 

Og bare vent. Når krisa er over for denne gang, begynner dansen om gullkalven på ny. Liberalistene vil nok en gang fortelle om markedets fortreffelighet. Kapitalistene vil gni seg i hendene og jakte på størst mulig fortjeneste uten å ofre fellesskapet en tanke, og folk vil stemme på partier og personer som er villige til å rive ned det sosialpolitiske nettverket og det økonomiske sikkerhetsnettet som vi møysommelig har bygd opp, for å få realisert sine luftige ideer om at friere spill for de mest primitive kreftene, skal gi oss større personlig frihet og et bedre samfunn.

 

På ny - og på ny og på ny - vil vi få servert gammel, oppvarmet graut, og mange vil på ny ta imot som om det skulle være gourmetretter. For noen lærer aldri. Verken allmennheten eller de såkalte ekspertene.

 

Sentralbanksjefen, for eksempel, og hans hoff. Og hans kolleger i andre land. De vil på ny komme til å heve rentene og opptre som om renten er en størrelse løsrevet fra samfunnsøkonomien og politikken, og på grunn av skylappene vil de nok en gang ikke se at det går utfor, før det er for sent. Som nå, når vår mann har bremset i stedet for å gi gass for å komme seg bort fra jernbaneovergangen før toget kommer. Som risikosport kan det kanskje ha sine attraktive sider, men seriøs politisk opptreden er det ikke.

 

Noe jeg har pekt på flere ganger i lang tid. I Dagsavisen vil Arne Strand ha det til at han fikk opp øynene først, og at pressekollegene nå nølende og slukøret kommer luskende etter. Men også Arne Strand måtte ristes våken. Bl. a. med mailer om denne bloggen.

 

Stormannsgalskap? Gjerne det. For en sølle blogger er lite å bry seg om, ikke sant? Ekspertene vet best. Og det er sikkert dem folk vil høre på.

 

Nå skal de som fikk verdensøkonomien på kne, reise den opp igjen. De som lokket investorer og sparere i økonomifellene, skal fortelle hva vi bør gjøre for å komme mest mulig helskinnede ut. Og de politikerne som er åndsfrender av dem som har vært liberalismens fanebærere i marsjen mot katastrofen, skal på ny peke ut vegen til et bedre Norge.

 

Og folk kommer til å bite på.

 

Som sagt: Enkelte ganger lurer jeg på om folk er dumme.

 

Kay Olav Winther d.e.

       

Kort sagt: Stakkars banker

Bankene har det vanskelig om dagen. De må låne så dyre penger. Sier de.

Problemene kan de takke seg selv for. I alle fall langt på veg. Sparebankene f. eks. som ikke er sparebanker lenger, men har gjort seg selv til forretningsbanker som låner penger av andre banker, som låner penger av andre banker i en uendelig runddans.

I sin grådighet har de stimulert til utlån og høyt forbruk , latt folk låne til over pipa, finansiert tvilsomme prosjekter og tatt seg betalt med høye gebyrer og renter for å tekkes eierne som venter størst mulige avkastninger på sine investerte penger.

Og det har de fått. Mens bankkundene har måttet betale kalaset.

- Nå, sier bankene, må vi dessverre ta oss enda bedre betalt. Renter og gebyrer må opp. For nå er innlånene blitt enda dyrere.

Det de ikke sier, er at de har gjort en dårlig jobb, foretatt råtne investeringer, at eierne vil ha sitt utbytte uansett konjunkturer, og at de finner det enklest, og mest lønnsomt, å velte byrdene over på låntakerne og bankens øvrige småkunder.

Som f.eks. låntakerne som får høyere renter. Og innskyterne som får lavere. 

Jeg har noen penger i noe som en gang var en sparebank, men nå er en delvis statlig eid forretningsbank. Der får jeg en innskuddsrente på 0,15 %.  Jo da, 0,15%. Hittil i år har jeg betalt mer i gebyrer enn jeg har fått i renteinntekter.

Jammen sa jeg dyre innlån.