Kort sagt: Krybbebiter

Karita Bekkemellem har skrevet bok.

Der lar hun Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet få gjennomgå.

Jeg har ikke lest boka - ennå! - men av mediene forstår jeg at hun er ute på hevntokt.

Fordi statsministeren gav henne fyken som minister i regjeringen han ledet.

Hvilket viser at han ikke er så pinglete som hun vil ha det til.

At hun føler behov for å knegå Jens i all offentlighet for å gi ham igjen for denne "forsmedelsen", viser at hun ikke har de dimensjonene og den personligheten som skal til for å sitte i en regjering.

Karita kritiserer Jens for at han ikke gav henne noen grunn.

Grunnen kan du få her, Karita.

Du holdt ikke mål. Og passet ikke i teamet.

Kanskje var du også for selvsentrert. Men hadde for lite selvinnsikt. Og var for lite sakorientert. Hvem kommer i det lange løp - når Se og Hør og VG har gått lei - best ut av denne saken, tror du?

Du - eller Jens?

Jeg skal lese boka di. Når jeg får lånt den på biblioteket.

Foreløpig sitter jeg igjen med inntrykket av en krybbebiter.

Som dessuten slår bakut når sjansen byr seg.

M.a.o.: Ingen ideell hest å ha i spannet.

Ikke på stallen heller.


Kay Olav Winther d.e. 

Skal politikere straffes for å vite?

Tidligere statsråd Bjarne Håkon Hansen har fått seg jobb. Det har falt enkelte tungt for brystet.

 

Stortingsrepresentant Per Lundteigen fører an i kritikken. Uten å si eksakt og tydelig hva han er redd for. Men han mener at tidligere regjeringsmedlemmer kan komme til å misbruke den kunnskapen - eller innsideinformasjonen, som noen foretrekker å kalle det - som de har fått som medlemmer av kongens råd.

 

Dette er med respekt å melde fjøra som ble til fem høner. Et bilde som Senterpartirepresentant og bonde, Lundteigen, sikkert forstår.

 

Alle som har et verv og utfører en jobb - og ikke har en hjerne med teflonbelegg - lærer. De får vite ting, får innblikk i sammenhenger - og de gjør sine erfaringer. Gode og dårlige. Resultatet er innsikt og viten. Kort sagt kunnskap.

 

Denne kunnskapen tar de med seg videre i livet. Jeg hadde nær sagt: Enten de vil eller ikke.

 

Uansett hvilken jobb de senere utfører, vil de ha med seg den kunnskapen de har ervervet.  I noen sammenhenger vil de ha direkte nytte av  den. De vil ikke under noen omstendighet makte å frikople seg fra den og se bort fra den. Når kunnskap en gang er ervervet og internalisert, er den del av personligheten. Sånn er det. Og sånn må det være.

 

Innsikt blir ikke utdatert. Skulle man unngå at den kunnskapen som er ervervet i betrodde stillinger kommer framtidig arbeid til gode, må personen nektes arbeid i all framtid.  Noe som til og med stortingsrepresentant Lundteigen, professor Nordby og andre som føler ansvar for å holde vår jomfruelig moralske uskyld intakt, vil være i overkant drastisk.

 

Om kunnskapen skal brukes som toppleder i en statlig eller privat bedrift som konkurrerer med andre hjemme og ute, eller om den skal deles med andre i form av rådgivning til god timepris, som kan gjøre noen og enhver misunnelig, endrer ikke prinsippet. Vi erverver alle kunnskap der vi er og gjennom det vi har å gjøre. Det kan ikke hindre oss i å arbeide. Heller ikke tidligere statsråder og statssekretærer kan svartelistes fordi de vet - eller kan - for mye.

 

Bjarne Håkon Hansen kan derfor trygt ta med seg sin kunnskap om landbruk og helse, pølser og heroin, inn i sin nye rolle som godt betalt rådgiver. Det vil ikke bare han og hans arbeidsgiver og kunder tjene på. Det vil åpenbart være til fordel for hele samfunnet.

 

Kunnskap er verdifull kapital. Som vi bør bruke. Når den er tilgjengelig.

 

Men ikke all kunnskap er tilgjengelig. Eller skal være det. Både statsråder, statssekretærer og folk i det departementale byråkratiet får kunnskap om og innsikt i saker som skal holdes hemmelig. Av ulike grunner. Det meste for en viss tid. Noe for all framtid.

 

Å tro at slik kunnskap og innsikt ivaretas bedre ved utvidet karantene og jobbforbud, er naivt. Personer som får del i slik viten, må være klarerte. I tillegg til alle andre sikkerhetskriterier må de ha en personlighet og moral som sikrer at de uansett ytre forhold ikke røper eller deler med seg av de sikkerhetsbelagte forholdene de kjenner til.

Slike forhold kan ikke brukes. Selvfølgelig! De vil alltid være til stede som grunnlagsviten for den som kjenner til dem, men de kan verken direkte eller indirekte brukes i den virksomheten som en tidligere statsråd, høyere militær eller andre med innsikt i sikkerhetsbelagt viten, går inn i.

 

Dette vet selvfølgelig Bjarne Håkon Hansen. Det vet også de to statssekretærene som den aktuelle saken gjelder.

 

Deres blotte viten, gjør det ikke betenkelig at de begynner i rådgivingsbransjen. De må bare - i likhet med alle andre i samme situasjon, som ikke har en Lundteigen til å piske opp stemningen når de får ny jobb - passe på å holde sin sti ren.

 

Gjør de ikke det, bør det reageres. Men først da.

 

Nå blir en tidligere statsråd og to tidligere statssekretærer hengt på forhånd. Før de har gjort noe galt. For sikkerhets skyld. Fordi de kan komme til å røpe noe av det de vet. Eller kanskje til og med kan bruke noe de burde tie stille med, i vinnings hensikt. Hvem vet?

 

Mistenkeliggjøringen er egentlig grov.

 

Men delinkventene er jo politikere. Så de verste anelser er ikke mer enn de får finne seg i. Og har de ikke gjort noe galt, går det nok ikke lenge før de gjør det. De eller noen andre. Så derfor fillerister vi dem først som sist. I den gode saks tjeneste.

 

Hadde en lærer behandlet noen av elevene sine slik, ville vedkommende blitt tatt i skole for mobbing. Og kanskje fått sparken.

 

Men her er det ikke mobberne, men de foreløpig, helt uskyldige som bør miste - eller avstå fra å ta i mot - jobben, mener Lundteigen. Og får alvorlig nikkende medhold av professor Nordby. Og av skribenter og redaktører som alle selv trolig har fått tillitsverv og jobb på grunn av alt de ikke vet. Eller?

Situasjonen minner om mannen som ble dømt for hjemmebrenning. Det kunne ikke bevises at han var skyldig, men han ble dømt. Fordi han hadde hjemmebrentapparat. Da bør jeg bli dømt for voldtekt også, sa mannen. Jeg har riktignok ikke voldtatt noen, men jeg har utstyret.

Dette var en spøk. Men skal vi følge Lundteigen, bør dette være et gjeldende rettsprinsipp. I alle fall hvis du har vært medlem av regjeringen.


Kay Olav Winther d.e.
 

Kort sagt: Ikke med i statskirken

Bare tre av de åtte rødgrønne medlemmene i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité, er medlemmer av statskirken.
Komiteen behandler, som navnet sier, kirkesaker, og vg.no lar det skinne igjennom at fraværet av medlemskap  vel egentlig er betenkelig.

De "borgerlige" partiene har imidlertid orden i sysakene.

VG siterer Vårt Land som kan fortelle at alle de borgerlige komitèmedlemmene er statskirkemedlemmer.

Det har åpenbart ikke slått Vårt Land og VG at det er medlemskap som er betenkelig.

Har de aldri hørt om partiskhet og ugildhet?

Jeg er selvfølgelig klar over at statskirken har en annen konstitusjonell status enn andre interesseorganisasjoner og foreninger. Inkludert livssynsorganisasjoner.

Men jo mer sekularisert samfunnet blir - og jo flere som er "ikketroende" eller bekjenner seg til andre religioner - desto mer tvilsomt er det at spørsmål som angår livssyn, tro og religioner behandles av personer som ikke er - eller kan sies å være - "upartiske og nøytrale", men er medlemmer hos en av "partene".

Og skulle stat og kirke skille lag, vil spørsmålet - så vel formelt som reelt - bli ytterligere aktualisert.

Hva sier Vårt Land, VG og andre betenkte til det?

Kay Olav Winther d.e.

Idretten bringes i miskreditt

Enkelte mener at det er i orden av ishockeyspillere gyver løs på hverandre med nevene. Det hører sporten til, sier de, og får det til å høres matcho ut. 

Den samme tendensen er på veg inn på fotballbanen. Stygge taklinger som minner påfallende om overfall, blir "forstått", "forklart" og unnskyldt. 

I kampen mot Odd kastet Fredrikstadspilleren Abgar Barsom seg over John Anders Bjørkøy og landet på ham. Bjørkøy fikk hjernerystelse og måtte holde seg i ro i flere dager. 


NFF tar saken med knusende ro og vil ikke straffe Barsom. Dommeren hadde full kontroll på situasjonen og valgte å blåse for frispark, sier informasjonssjef Roger Solheim til NRK. Og dermed ferdig med det.

 

Det er en skremmende holdningsløs og unnvikende reaksjonen. Trolig den minst ansvarsbevisste og mest prinsippløse jeg noen gang har hørt fra NFF. Og det sier ikke lite. For fotballforbundet er ikke et særforbund som imponerer med filosofi og dype tanker.

 

I motsetning til det NFF hevder, gjorde dommeren ikke jobben sin. Barsom burde hatt rødt kort og marsj-ordre.

 

Og i tillegg flere kampers karantene. Idømt av NFF.

 

Oppførselen mot Bjørkøy var ikke en "tackling". Den var et overfall. Som på gata ville resultert i tiltale. For angrep på sakesløs person. I den hensikt å sette den overfalte ut av spill.

 

På fotballbanen er slike handlinger OK. I følge fotballens høyeste organ i Norge.

 

Med slike avgjørelser og uttalelser setter NFF standarden. For hva man kan tillate seg. Og hva man bør tåle. Kroppstacklinger - dvs. å ta rennefart og hoppe på en motspiller som er inne i en tacklingssituasjon - er i orden, i følge NFF. Hvis dommeren ser det. Og bedømmer det til ikke å være så farlig.

 

Det er en ansvarsfraskrivelse som nærmer seg det utrolige. Hva slags moralsk ledelse er dette? Og hva slags signal gir det? Og ikke minst: Hva slags presedens skaper det?


Her er NFF på hælene.


Nå er det imidlertid ikke slik at NFF over hodet ikke reagerte på det som skjedde på Fredrikstad stadion. Forbundet reagerte på - og tar avstad fra - de uttalelsene Odd-trener Dag-Eilev Fagermo lot falle om Barsom. 


Fagermo ble forbanna. Rimelig nok. Ikke bare i øyeblikket, men også etterpå. Da han snakket med pressen. Og han kalte Barsom den mest "ufyselige spilleren i eliteserien".

 

"Å gi slike personkarakteristikker har jeg ikke sans for. Denne uttalelsen liker jeg ikke," sier fotballpresident Kåfjord til Nettavisen.

 

Snakk om manglende evne til å skille vesentlig fra uvesentlig. Barsoms overfall overlater han til en presset, uoppmerksom og unnvikende dommer, mens Fagermos utbrudd finner han upassende og kritikkverdig.

 

Slik unnfallenhet og vinglete prinsippløshet som NFF her har vist, skader idrettens anseelse. På kort og lang sikt.

 

Jeg har et konkret forslag til fotballforbundets høye herrer og damer: Sett dere ned sammen og se videoen som viser Barsoms overfall på Bjørkøy. Gjerne flere ganger. Og still spørsmålet: Er det slik fotball vi vil ha?

 

Hvis dere kommer til at svaret er ja, er dere kommet på feil hylle. Da bør dere trekke dere ved første anledning.

 

Kommer dere til at svaret er nei, bør dere lage en strategi for hvordan NFF skal reagere neste gang noe liknende skjer. For det kommer det til å gjøre. Det har dere ikke bare åpnet for. Det har dere stimulert til - med en ryggesløs holdning til en handling og en opptreden som burde være fotballsporten fremmed.

 

Hvorfor jeg skriver dette? Og sier så klart i fra?

 

Fordi jeg er glad i fotball. Og synes at det er for galt at spillet skal bli forsimplet av spillere uten sportsånd og ledere uten mot og moralske holdninger.


Kay Olav Winther d.e.

Kulinarisk jåleri og sløseri

Jeg har sett på noen episoder av "Hellstrøm rydder opp".

 

Her er det en del lærdom å hente. Mye kulinarisk jåleri. Og sløseri.

 

Uspiselig sier mesterkokken, og lar store porsjoner med uspist mat gå i søpla. På Lillestrøm kastet han fullt brukbare råvarer og halvfabrikata i en søppelsekk som skulle kjøres på dynga.

 

Med slik oppførsel er Hellstrøm et dårlig forbilde for det matlagende Norge. Både for profesjonelle kokker - og for folk som gjør så godt de kan hjemme på kjøkkenet.

 

Det kastes altfor mye mat i Norge. Datohysteriet har tatt overhånd. Folk kaster frisk, fullt brukbar mat, fordi "best-før-datoen" er passert. Sur melk kan brukes til vafler og brødbaking og ost, og mye annet. Men datohysterikerne kjenner bare til en løsning: Å kaste. Derfor går fullt brukbar melk i vasken.

 

Og fullt brukbart kjøtt og brukbar fisk går i søpla. De færreste smaker før de hiver. De hiver usett og usmakt. Hvis "holdbarhetsdatoen" er overskredet. Tonnevis av brukbar  ja, god! - mat kastes av norske husholdninger hver dag.

 

Og på toppen av dette kommer mesterkokk Hellstrøm med sitt dårlige eksempel: Dette er ikke spiselig. Hiv det på dynga.

 

Programmet han deltar i, er så amerikansk i formen at det nærmer seg parodien. Først en massiv nedrakking og kritikk av det som foregår, og det som serveres. Deretter en rekke hindringer og vanskeligheter, som skal gi seerne inntrykk av at dette kan da aldri ende bra. Og så: Den reddende engel, Hellstrøm, rydder opp. Og alt er fryd og gammen.

 

Hellstrøm er en utmerket kokk. Det har han bevist. Både i konkurranser og ved driften av egen restaurant. Men det er selvfølgelig ikke slik at all mat som ikke er laget på Hellstrøm-måten, er uspiselig. Eller flat, fantasiløs og uten smak. Eller at alt smaker likt. Slik at det bør kastes i søppelbøtta.

 

Og i alle fall er det ikke slik at halvfabrikata er uegnet som menneskeføde og bør kjøres på dynga.

 

Dette er kulinarisk jåleri. Og sløseri.

 

Jeg hadde nær sagt: Tenk på barna i Afrika. Skal de fattige og hungerstedte i verden overleve, må den rike, hvite "mann" slutte å oppføre seg som et bortskjemt barn som nekter å spise det som det har fått  på tallerkenen fordi det heller vil ha noe annet. Noe bedre. Eller noe som de ikke kjenner forskjell på, men som gir høyere sosial status.

 

Dermed har jeg ikke sagt at vi ikke skal tenke på kvalitet og smak, og strebe etter det beste.

 

Men det nest beste - og slett ikke perfekte - er også spiselig. Det hører også hjemme på kjøkkenet og på tallerkenen. Også på restauranter og matsteder. Mat er ikke uspiselig om den ikke er laget av Boccuse eller Hellstrøm.

 

Og den hører avgjort ikke til på dynga. Ikke under noen omstendighet.


Hvis Hellstrøm ikke skjønner hvilke signaler han sender til det spisende og matlagende Norge via TV-ruta, er det ille.

 

Hvis han skjønner det, men stimulerer til sløse- og kastementalitet med velberådd hu og åpne øyne, er det enda verre.

 

Da bør han bli mer kritisk. Og selvkritisk.

 

Det går an å skape spenning og severdige programmer uten å gå til overdrivelser. Og stimulere til misbruk og sløseri.

 

Programmet fra Lillestrøm var en skam. Som tjente mesterkokken til liten ære. Finnes det flere slike, bør de tas av spilleplanen.

 

Det norske matsløseriet er ille nok som det er, om ikke Hellstrøm skal bidra til å gjøre det verre.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Prinsipielt uenig

Debatten om forslaget til statsbudsjett har avgjort sine underholdende sider.

Opposisjonen og en del kommentatorer og kritikere mener at regjeringen bruker for mye penger. Det vil vi alle få svi for senere, framholder de.

På den annen side mener de at regjeringen - til dels grovt - har forsømt flere viktige samfunnsområder. Som burde fått mer å rutte med. I noen tilfelle, langt mer.

Hva som i så tilfelle burde få mindre?

Nei, det sier de ikke.

Derimot mener de at formuesskatten burde vært sløyfet. Helt! Også for dem som sitter best i det.

Ibsen la Peer Gynt følgende ord i munnen: "Om jeg hamrer eller hamres, lige fullt så skal der jamres!"

De ordene bør Jens gjøre til sine.
For sitter man i regjering, er det man gjør, aldri riktig.
For opposisjonen.
Den har det som kjerringa mot strømmen.
Hun var, som Andrè Bjerke skrev, prinsipielt uenig.

Kay Olav Winther d.e.


Dagsavisen

Dagsavisen sliter. 

- Spørsmålet er hvor lenge vi kan klare å overleve som avis med daglige utgivelser hvis ikke pressestøtten økes, sier redaktør Carsten Bleness i følge VG. 

Jeg abonnerer på Dagsavisen. Det har jeg gjort i mange tiår. Fra den gangen avisa hette Arbeiderbladet, og var et presseorgan som så og beskrev dagens små og store hendelser med utgangspunkt i arbeiderbevegelsens politiske og ideologiske ståsted. 

Senere ble det "moderne" og "in" å kutte forbindelsen til partier og bevegelser. Avisene skulle ikke lenger være talerør. Men "uavhengige". Redaktørene og redaksjonene skulle ha større frihet. Ingen skulle fortelle dem hva de skulle mene - og skrive.

Avisene skulle drives profesjonelt. Og ikke være "menighetsblader". Denne utviklingen gav verken bedre eller mer uavhengige aviser.  Men vi fikk aviser som var mer "tabloide". Uavhengig av format. Aviser som måtte gjøre seg lekrere for lesere og annonsører ved å satse på stoff som "selger". I stedet for å føre til en mer våken, oppsøkende, samfunnskritisk og informerende journalistikk, gav det større rom for det overflatiske. For det spektakulære. For featurestoff - som fikk avisene i større grad til å minne om ukeblader.  

Dagsavisen har aldri vært den verste. I mange år var den tynn, men god. En nyhetsavis som dekket nyhetsområder som ble tilgodesett med liten plass i den øvrige dagspressen. Og en kommentaravis med dyktige kommentatorer som informerte, rettet kritisk søkelys mot viktige samfunnsspørsmål, satte ting under debatt og stimulerte til gjennomtenkning, motsigelse, hoderystende uenighet og applauderende tilslutning. 

Men leserne uteble. Tilveksten var utilfredsstillende, og abonnenter falt fra. Av forskjellige grunner. Mange åpenbart fordi de ikke lenger følte tilhørighet. Ikke kunne identifisere seg med den.  Ikke lenger opplevde avisa som "sin". Men i stadig større grad som en hvilken som helst avis i mengden. 

Og da tapte den for mastodonten Aftenposten, løssalgsavisene VG og Dagbladet - og for nisjeavisene DN, Nationen og Vårt Land. Som ikke hadde gjort den fatale feilen å slite over båndene til sine primærabonnenter ved å viske ut sin egenart og tilhørighet. 

Dagens Næringsliv tjente på å bli mer næringslivsavis. Og greide seg bra selv om den fikk følge - og konkurranse - fra et nytt ekspansiv presseorgan som pleiet finanser og næringsliv som tema og appellerte til samme kjøpegrupper. Nationen befestet stillingen som bondestandens avis, og Vårt Land var stadig avisen til de "religiøse". Uten denne tilhørigheten og identiteten hadde begge disse avisene trolig gått inn for lengst. 

Men eierne av Arbeiderbladet var ikke så kloke. Kanskje så de seg blinde på at arbeiderne var en utdøende "rase". Og kanskje var de ikke sosialdemokratiske nok. Kanskje trodde de for mye på kapitalisme og konkurranse. At de ved å klippe navlestrengen skulle kunne levere fra seg et avkom som skulle ta seg fram i verden og hevde seg i konkurransen med de ekte kapitalistene. Som nøt godt av en medfødt tabloid kynisme og forsynte seg grovt av lesermarkedet. Og annonsemarkedet.  

I dette selskapet slapp Arbeiderbladet aldri inn. Selv ikke etter å ha svekket sin identitet ved å ta i bruk det mer kjønnsløse navnet "Dagsavisen". Som vel var ment å skulle åpne for nye lesergrupper. Og ikke skremme bort potensielle annonsører. 

Men navnskiftet ble aldri noe sesam. Ikke linjeskiftet heller. Man opplevde vel egentlig det paradoksale at for annonsørene forble Dagsavisen Arbeiderbladet, mens leserne opplevde navneskiftet ikke bare som ett, men flere skritt bort fra avisens sosiale og politiske hjemstavn: arbeiderbevegelsen. 

Dagsavisen er, etter mitt skjønn, fortsatt en god avis. Tynn, men god. Men det lar seg ikke stikke under en stol at avisen etter hvert har skiftet preg. Og ikke uten videre til det bedre. Etter min oppfatning.

At den har skaffet seg stadig flere kommentatorer som åpenbart tilhører salongradikalernes rekker. Kommentatorer som programmessig hevder det jeg - og nok mange med meg - vil kalle overflatiske, lettvinte, sofaradikale oppfatninger som har sitt arnested på visse høyere utdanningssteder og i kvasiintellektuelle miljøer uten sjenerende kontakt med bredere lag av befolkningen. For eksempel med de delene av befolkningen som tidligere så Arbeiderbladet som sin avis. 

Vanskelige tider har gjort annonsørene mer forsiktige. Men Dagsavisen har aldri vært noe annonseorgan. Enda verre enn svikt i annonseinntektene er nok derfor svikten i abonnementstilgangen. Og løssalget. Men her har Dagsavisen seg selv å takke. Velger man å gå på trange, eksklusive stier, får man ikke følge av mange. 

Jeg har altså abonnert på Dagsavisen en menneskealder. Og fortsetter nok "to the bitter end". For Dagsavisen. Eller for meg. Trass i et linjeskift jeg ikke er glad for. Et linjeskift jeg oppfatter som en "liksomradikalisering" og kjæling for programmatiske, liberalistiske standpunkter som trives best hos grupper som føler seg hevet over massene, deres "grå hverdag" og "uinnformerte, perspektivløse virkelighetsoppfatning". 

Uansett hva regjeringen kommer opp med, håper jeg stortingets flertall ser betydningen av en mangfoldig, differensiert presse. Og sørger for at utsatte aviser som Dagsavisen kan leve videre. Selv i en økonomisk motgangstid. Ja, ikke minst i en økonomisk motgangstid.

Men samtidig håper jeg at Dagsavisens ledelse ser nødvendigheten av å ta sin del av ansvaret. Ikke bare ved nedbemanninger og innsparinger. Men ved å stille seg det ene helt avgjørende spørsmålet: Hvem ønsker vi å skrive for? 

Svaret på det spørsmålet, avgjør være eller ikke være for Dagsavisen - uansett om den nok en gang får installert statlig pacemaker i form av økt statsstøtte.

Kay Olav Winther d.e.

Eksbiskop Baasland forfølges

Jeg har ikke skrevet om "Baasland-saken". Det skyldes at noen i min familie har slektsbånd til familien Baasland. Ikke så veldig nære, men nok til at jeg har avstått fra kommentarer. Selv om jeg selv aldri har truffet eller snakket med eksbiskop Baasland.

 

Nå kan jeg ikke tie lenger. Det skyldes Dagbladet og VG - og noen andre aviser - som forfølger den tidligere biskopen og stadig bærer glødende kull til hans hode.

 

Det er primitivt. Og simpelt. Og dårlig journalistikk. Altså: Typisk Dagbladet og VG:

 

Har eksbiskop Baasland forskingret penger? Ikke det jeg vet.

 

Fikk eksbiskop Baasland sparken? Ikke det jeg vet.

 

Måtte Baasland fratre som biskop? Ikke det jeg vet.

 

Er eksbiskop Baasland anklaget for lovbrudd eller klanderverdig oppførsel? Ikke det jeg vet.

 

Min kunnskap om saken skriver seg fra mediene. Så vidt jeg skjønner, ble Baasland ført bak lyset. Uten egen skyld fikk han en familietragedie kastet over seg. Mennesker som han var glad i, hadde rotet seg opp i problemer. Store problemer.

 

Biskopen følte at skyggene fra saken også falt på ham. Han mente øyensynlig at omgivelsene - inklusive kirken - ikke ville være i stand til å skjelne mellom skyld og uskyld. Og trakk seg fra sin stilling.

 

Trolig av hensyn til kirken. Mindre av hensyn til seg selv. Han kunne tvert i mot ha vunnet på å bli stående. Økonomisk og moralsk. Da hadde kanskje til og med Dagbladet og VG forstått at han var uskyldig. At det var andre i hans familie som hadde forbrutt seg. At biskopen var et offer.

 

Med avgangen stilte den tidligere biskopen seg laglig til for hogg. Og mange hogger. Den som hogger hardest og mest, er Dagbladet og VG. Som åpenbart ikke synes at biskopen har krøpet og fornedret seg tilstrekkelig. Han burde åpenbart kledd seg i sekk og aske. Avstått fra lønn, jobbet gratis - og hatt det vondt.

 

Synlig vondt! For selvfølgelig lider han under det familiemedlemmer har gjort. Han lider med dem. Det skjønner vi alle. Men det er ikke den slags lidelse en tilstrekkelig primitiv tabloidavis ønsker. Medynk selger ingen aviser.

 

Derfor svinger avisa nå tuktens ris. Slik at biskopen skal bli utsatt for ordentlig lidelse. For forfølgelse. Mistenkeliggjøring. Halvkvedede viser. Og ganske direkte beskyldninger om at han måtte forlate sin stilling, men har benyttet sin posisjon til å kare til seg. Interessant jobb. Mye reising. Sikkert sjenerøse dietter. Urimelig høy lønn. Som ingen andre får. Og godtgjøring til hjelp i forhandlingsfasen. Fytterakkær'n, for en biskop. Godt vi fikk tatt'n. Gi'n inn. La'n få det.

 

Men hva er han egentlig skyldig i?

 

Farskjærlighet?

 

Så stor kjærlighet til kirken at han valgte å gå av for at ingen skygge fra saken skulle falle på kirken? Og for at menighetene og menighetslemmene ikke skulle komme i lojalitets- eller samvittighetskonflikt? M.a.o.: I å ikke gjøre kirken til en "medskyldig" i den saken han selv uten skyld var trukket inn i?

 

M.a.o.: Er han egentlig skyldig i noe som helst?

 

Bortsett kanskje fra naivitet - og en overdrevet tendens til å tro det beste om folk. Til å snu det andre kinnet til. Altfor lenge.

 

Men slike problemstillinger interesserer ikke Dagbladet og VG. For de selger heller ingen aviser. Oppslag om slike intrikate forhold gir ingen ambisiøse journalister ære og berømmelse. Verken blant kollegene. Eller i allmennheten.

 

Men skandalisering og forfølgelse av eksbiskoper som er rammet av ulykke, og sikkert sliter i lange dager og tunge netter, blir lagt merke til. Det selger.  

 

At man ikke skal sparke folk som ligger nede, er en regel for pyser. Ikke for aviser under økonomisk press og journalister som vil bli lagt merke til. Som vil bli "store".

 

Derfor kan eksbiskop Baasland vente seg både det ene og det andre. Han er ikke utbrukt ennå.

 

At han ikke har gjort noe galt, har handlet til Kirkens beste, forhandlet seg til lønn på regulær måte - og er blitt sett i nåde til av departementet - er irrelevant i denne sammenhengen.

 

Foreløpig er han godt stoff.

 

Skulle det senere vise seg at det er godt stoff å snu på flisa og vise medynk og peke på all den urimelige forfølgelsen som eksbiskopen har vært utsatt for i mediene, vil nok Dagbladet og VG komme tilbake til saken.

 

Hvis det selger.

 

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Hva sa Jarstein?

Rosenborg mistet hodet i sluttminuttene mot Start.
Rade Prica dyttet. Inne i straffefeltet.
Han er jo ikke akkurat noen nybegynner, så han burde vite at det er å leve farlig.

Han fikk som fortjent.

Målmann Jarstein mistet besinnelsen. Helt.

Nærbildene viser at han gir vondt fra seg, og ikke veier sine ord på gullvekt.

Hvem ukvemsordene ble rett mot, er usikkert, men dommer Tom Henning Øvrebø er et meget sannsynlig objekt.

Uansett, Øvrebø eller Startspilleren som gikk i bakken. Det er likegyldig.

Like ille er det. Uansett.

Spill av videoopptaket på nytt, les på munnen og gi Jarstein den oppvartningen han fortjener.

Den slags oppførsel er norsk fotball ikke tjent med.
Selv ikke i et opphisset øyeblikk.


Norge best

Norge er det landet i verden hvor det er best å bo. Mener FN. Det er ikke første gang organisasjonen mener det. Land som Australia, Island, Canada og Irland følger hakk i hæl på rankinglista som viser "a broadened prism for viewing human progress and the complex relationship between income and well-being". 


Om Norge rangeres som nummer 1 eller 10, er egentlig likegyldig. For sakens realiteter. Men kanskje ikke for selvfølelsen. Faktum er at vi har det godt her oppe. I det som en gang ble kalt steinrøysa. En betegnelse som gir assosiasjoner til fattigdom, forsakelse og harde kår.

 

Men det passer ikke lenger. Soria Moria er et bedre uttrykk. Ikke som symbol på et gullglitrende - og nærmest uoppnåelig - eventyrslott i det fjerne. Ikke som symbol på et regjeringssamarbeid heller. Men som betegnelse på Norge. I dag.

 

Vi som er heldige og lever her og nå, lever i eventyret. Vi har det materielt sett bedre enn før, og på definerte livsområder bedre enn alle andre. Mener altså FN. På grunnlag av anerkjente kriterier.

 

Hvordan er det blitt slik? Hvordan er fattig-Norge blitt landet som renner over av gull og honning? Hvor vi ikke bare har materiell velstand, men hvor vi har det godt? Særdeles godt. Og trygt!

 

Flaks vil noen si. Vi fant olje.

 

Det forklarer velstanden, men ikke livskvaliteten.

 

Så enkelt er det altså ikke. Selv om det passer noen å tro det. Eller late som om de tror det. Rikdommen, som oljen har gitt, kunne vært disponert annerledes. Hvor på statistikken og rankinglista befinner de andre oljenasjonene seg? Land som pumpet opp olje lenge før vi i det hele tatt torde å drømme oljedrømmen. Hvor gode er de å bo og leve i? For hvermansen?

 

Uten naturressursene ville vi neppe ligget på topp. Men uten en klok, forsiktig, empatisk sosialdemokratisk fordelings- og velferdspolitikk, ville vi heller ikke inntatt topplasseringen.

 

Jeg sier ikke med dette at vi har Arbeiderpartiet alene å takke for at vi ligger i teten.

 

Men Arbeiderpartiet har æren for mye. For direkte politiske resultater, og for at den sosialdemokratiske tankegangen de siste godt og vel 50 årene, har vært så dominerende i norsk politikk - og har vært markedsført og brukt med slik kløkt - at heller ikke de blå og blågule regjeringene vi har hatt noen av siden 2. verdenskrig sluttet, har kunne bryte med de grunnleggende sosialdemokratiske prinsippene for å føre en slik høyrepolitikk som vi finner i en del andre land. Med andre tradisjoner. Og et svakere sosialdemokrati.

 

Det hevdes at norske Høyre-politikere ville vært ansett som tvilsomme radikalere om de hadde presentert sin politikk i USA. Litt overdrevet kanskje. Men det illustrerer den norske, politiske egenarten. Aksepten av at rikdom og velstand skal smøres jevnt utover og komme alle til gode. At fellesskapet skal sørge for dem som ikke klarer seg selv. 

 

Uenigheten mellom de røde og blå sosialdemokratene i Norge består stort sett i at de blå vil tillate at en større del av den felles rikdommen skal kunne samles på noen hender. Og at rikfolk ikke skal "straffes" for at de er driftige og dyktige. Til å tjene penger. De blå vil akseptere større forskjeller. Og gi kapitalen friere spillerom. Men også de blå har omsorg for den "vanlige kvinne og mann".

 

Til og med markedsliberalistene og populistene - de lilla med lett islett av lyst brunt - har gjerne en sosialdemokrat i dypet av sin personlighet. Men de tror øyensynlig at det velfungerende velferdssamfunnet er en naturtilstand. Som vi vil kunne fortsette å nyte godt av, selv om vi eksperimenterer med de ordningene som har skapt og sikrer velstanden og fordelingen.

 

De tror i større grad at enhver er sin egen lykkes smed, at folk kan hvis de bare vil. De vil redusere offentlig tjenesteyting, ha mer konkurranse og overlate mer til markedet. Men heller ikke de ønsker å uthule velferdsordningene. De forstår bare ikke at det vil bli konsekvensen av den politikken de forordner.

 

De vil altså "bedre" det beste ved å erstatte det med noe de ikke vet noe eksakt om, men likevel tror usvikelig på.

 

Heldigvis gav det nylig avholdte stortingsvalget det rødgrønne alternativet mandat til å styre. Til å fortsette arbeidet for det samfunnet som FN karakteriserer som det beste å bo i.

For det er ingen grunn til å hvile på laurbærene. Mye kan gjøres enda bedre. Det er oppgaver nok.

 

Men årets ranking - som flere tidligere - viser at Norge utvikles i riktig retning. Det gir håp for framtiden. Håp om at Norge også ved neste ranking får en plass høyt oppe på skalaen - og skussmål som et samfunn hvor det er godt å leve. For alle.


Kay Olav Winther d.e.