Ikke Høybråtens skyld

Dagfinn Høybråten vil ikke mer. Neste gang det skal velges toppleder i Kristelig Folkeparti, får det bli en annen, mener han. Han har gjort sitt.

 

Og hva har han fått igjen for innsatsen? Kritikk og kjeft og sure miner. Velgerne har forsvunnet, og de som skulle være hans medarbeidere og allierte, går stadig til mediene for å lufte sin misnøye og gi uttrykk for avvikende meninger.

 

Ja, ikke bare avvikende. Direkte kjetterske meninger er det gitt uttrykk for. Fra nest høyeste hold. Man kan bli lei og kjei av mindre. Nå kan skrikhalsene greie seg sjøl. Så får vi se hvordan det går.

 

Og det er ikke sikkert det går så bra. For Kristelig Folkepartis tilbakegang er ikke Dagfinn Høybråtens skyld. Selvfølgelig. Og i alle fall ikke hans alene.

 

Ikke er det Inger Lise Hansens skyld heller.

 

Mediene har en lei tendens til å personfokusere politikken. Det selger best. Men det gir ikke best innsikt. I politiske prosesser. Og resultater.

 

Det er trolig flere grunner til at Kristelig Folkeparti skranter.

 

Det er utvilsomt mange i de nye velgergruppene som føler at partiet er overflødig. De politiske skillelinjene følger ikke forskjellene i livssyn. Det er bekjennende kristne i alle partier. Trolig er det langt flere bekjennende kristne i Arbeiderpartiet enn i KrF. I Høyre også. De er der de er fordi de har forstått at politikk dreier seg om politikk. Ikke om religiøs tro. Som er en privatsak. Som de kan ha med seg uansett hvilket parti de stemmer på.

 

Og Kristelig Folkeparti har stilt seg selv utenfor den politiske slagmarken. Der kampene kjempes. Og seirene vinnes. Partiet har valgt å stå på sidelinjen og holde litt med den ene og litt med den andre. Og sammen med Venstre har det heiet på Sentrum. Som ikke engang har vært på banen. Derfor har det - som Venstre - framstått som avleggs. Noe vi vet om, men ikke tar helt alvorlig.

 

Og: Hvilke politiske løsninger er det Kristelig Folkeparti har på store og viktige saker i det norske samfunnet? Løsninger som de er alene om? Som det ikke er større sjanse for å få gjennomslag for ved å støtte andre partier? Hva skiller partiet fra de andre seriøse partiene? Hvordan ville vi merke om partiet skulle komme til makten? Hva ville bli annerledes? Og bedre? For hvem?

 

Vi lever i et profant samfunn. Og takk og lov for det. Tenker sikkert mange. Som får grøsninger ved tanken på å blande religiøs overbevisning og politikk. Eksemplene fra andre land skremmer.

 

Nei, Kristelig Folkepartis stagnasjon med tilhørende indre - men langtfra interne - stridigheter, skyldes ikke Høybråten. Verken hans lederstil, som jeg ikke kjenner så mye til, eller manglende organisatorisk og politisk innsats. At partiet er kommet i bakleksa, skyldes nok heller utviklingen. Samfunnsutviklingen og at folk blir stadig mindre religiøse. Og legger derfor andre kriterier og parametre til grunn for valg av parti.

 

"Det er en tid for alt" står det i en bok som mange i Kristelig Folkeparti nok kjenner bedre enn jeg gjør. Mye tyder på at Kristelig Folkepartis tid er over. Kanskje kan fjerning av konfesjonskravet føre til at noen flere finner det tjenlig å slutte seg til partiet og bruke det som redskap for sitt samfunnsengasjement. På den annen side vil helt sikkert noen av samme grunn vende partiet ryggen. At partiet varig kommer seg på trygg grunn utenfor sperregrensens rekkevidde, er det all mulig grunn til å tvile på.

 

Men nå går altså Høybråten av. Nå tar de unge over. Så får vi se om de er i stand til å gjøre disse dystre spådommene til skamme. Sannsynlig er det ikke. Bare se på Venstre.

 

Kay Olav Winther d.e.