Nå tar vi Jens, dere!

Etter 22. juli stod Jens Stoltenberg fram som en statsmann av betydelige dimensjoner.  Selv medier og mediepersoner som i årevis har lett med lys og lykte for å finne noe å kritisere ham for, måtte gi ham ros for måten han opptrådte på etter den tragiske fredagen.

 

Selv hans utrettelige notoriske kritiker, TV2's politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen, måtte  - om enn motvillig - innrømme at statsministeren hadde taklet situasjonen som en statsmann.

 

Å få omfattende ros i norske medier er risikabelt. All erfaring viser at den mediene setter opp på en pidestall, søker de senere å rive ned igjen.

 

Det er ganske naturlig - og lett å forklare. Folk liker å lese om personer. Å rose folk og gjøre helter av dem, er derfor godt stoff. Å kritisere de samme heltene og rive dem ned igjen fra pidestallen, er - om mulig - enda bedre stoff. Primitivt, men tydeligvis interessant og lesverdig. For mange.

 

Så når Jens foretrekker å prate med Skavlan framfor å spise med kong Harald, har mediene fått det påskuddet de har ventet på. Jakten kan begynne.

 

Aviser og etermedier kaster seg over saken. Og over statsministeren. Godt hjulpet av Eli og Carl I. Hagen som spiller dypt indignerte og kaller Jens' uteblivelse for en majestetsfornærmelse.

 

Spesielt sett i lys av at Jens for ikke altfor lenge siden, snøt kongen for gleden og æren ved å dele ut tapperhetsmedaljer på fedrelandets vegne, burde han nå glattet over og bedret forholdet til kongen ved sitt frammøte. Mener ekteparet Hagen.

 

I stedet deltar han i et underholdningsprogram, sier Eli tilsynelatende opprørt, og gjentar ordet underholdningsprogram flere ganger for at vi som lytter på radio skal forstå hvor nedlatende og himmelropende majestetsfornærmende statsministeren har opptrådt.

 

Men der må jeg skuffe Eli. Og Carl. Jeg er ikke forferdet og ikke fortørnet. Det er trolig ikke kongen heller. Ikke engang Carl Erik Grimstad finner statsministerens opptreden kritikkverdig.

 

Hadde ikke familien Hagen, tabloidavisa VG og mikrofonstativene NRK og andre prøvd å gjøre en fjør til fem høns, hadde denne saken glidd forbi i stillhet. Slik den burde ha gjort. Nå derimot har den PR-kåte familien Hagen og ukritiske medier, gitt både publikum og monarken det inntrykk at statsministerens fravær er en majestetsfornærmelse   - ja, nesten en forbrytelse - som bør tas fornærmelig opp.

 

Og statsministerens forklaring, at han skulle takke det svenske folk for hjelp og medfølelse i forbindelse med ugjerningene 22. juli, kan kun betraktes som et påskudd, mener de forargete. Takke kunne han gjort en annen dag. Slik gir de oss inntrykk av - uten egentlig å si det - at Jens uteble for å slippe kongens selskap. Hvilket selvfølgelig er det rene vrøvl!

 

Men som sagt: Den som settes på en pidestall, skal også plukkes ned igjen. Så det Jens - og vi - nå har opplevd, er antakelig bare forspielet. For er det noe vi nordmenn ikke tåler, så er det folk som stikker seg fram ved å være flinke. Det skal vi ikke ha noe av.

 

Se på den dere Fridtjof Nansen f. eks. som sendte bilde av snabelen sin til en yngre kvinne i USA. Snakk om lidderlig fyr. Nei ...

 

Så forbered deg på det verste, Jens. Får de ikke tatt deg skikkelig nå, så tar de deg om 150 år. Norske medier fornekter seg nok ikke. Bare vent.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Etterpåklokskap

Den 22. juli ble Norge rammet av to katastrofer.

 

Det var det ingen som hadde ventet. Eller var forberedt på. Heller ikke de som burde være forberedt på alt.

 

Alle var derfor sjokkerte og forvirrete. Mediene ikke minst, men også myndighetene og ordensmakten. For ikke å snakke om de såkalte "ekspertene". De lanserte teorier og forklaringer og leverte "analyser" som i etterkant viste seg å være rene fantasifostre.

 

Nå har tiden gått. Fakta har kommet på bordet. Og noen finner tiden inne til å lete etter syndebukker. Etter institusjoner og personer som sviktet. Som vurderte og valgte feil. Av mangel på kunnskap om de faktiske forhold, sviktende vurderingsevne - eller generelt manglende kompetanse. 

 

En del av kritikken rammer de som ikke viste heltemot i den kritiske situasjonen. De som tok seg for god tid. Eller var midt oppe i situasjonen og reddet seg selv uten tanke på å hjelpe andre. Personer som nå i klare ordelag eller indirekte, gis inntrykk av at de sviktet da det gjaldt som mest.

 

Etterpåklokskap er en ynkelig form for "klokskap". Det er lett å gi de riktige svarene når man sitter med fasiten. Og å gjøre de riktige valgene og treffe de riktige avgjørelsene, når man sitter trygt og godt bak et skrivebord eller i en sofa.

 

Det er ikke minst lett å kreve mot og selvoppofrelse av andre.

 

Mange helter trådte fram på scenen 22. juli. Spesielt i forbindelse med skytedramaet på Utøya. Flere viste stort mot og satte eget liv i fare for å  hjelpe dem som var i nød . Noen av de heltemodige havnet i mediene og fikk sin takk der. Andre utførte anonyme bragder under flukten fra en forvirret morder. Og er forblitt anonyme. Flere med skader på kroppp og sinn.

 

Mange av de som var forfulgt av en leende morder, hadde mer enn nok med å forstå situasjonen og mestre sin egen frykt og følge sitt instinktive behov for sikkerhet - om de ikke også skulle utvise et altruistisk heltemot.. Grepet av panikk hadde de nok med å komme seg unna morderen og berge livet. Noen av disse - fortrinnsvis unge - menneskene har sannsynligvis i sitt stille sinn bebreidet seg selv i ettertid fordi de ikke gjorde nok for andre. Bebereidet seg selv fordi de kom levende fra det, mens venner og kjente måtte dø.

 

Det er en meningsløs selvbebreidelse. Men naturlig.

 

Det er nedsatt en undersøkelseskommisjon. Den skal snu alle steiner. Kommisjonen har en vanskelig og viktig oppgave, og må stille de spørsmålene den finner riktig å stille, og få de svarene den trenger for å kunne gjøre seg opp en begrunnet, velfundert mening. Noen vil unektelig komme til å føle seg støtt og såret, når kommisjonens rapport ligger på bordet. Å påvise svake ledd er ikke til å unngå hvis man skal kunne rette opp feil og mangler. Myndigheter og myndighetspersoner må tåle å bli gransket, og tåle at dårlig beredskap, feilvurderinger og mistak blir påpekt.

 

Derimot bør granskerne - og ikke minst mediene - være ytterst forsiktige med å rette sitt kritiske søkelys mot dem som ble rammet. Mot dem som befant seg på Utøya, og de disposisjonene og valgene de foretok. F. eks. bruken av båten "Thorbjørn".

 

De unge var forvirrete og panikkslagne. Det gjaldt også leirledelsen. Sikkerhetsmedarbeideren og "husmora" ble drept på et tidlig stadium. De unge selv var offer. Og potensielle mål for drapsmannens  kuler. At organisasjonens leder var drapsmannens fremste mål, kan ikke ha vært vanskelig å forstå. Han ble derfor brakt i sikkerhet.

 

Hvem vet hva som ville skjedd om "Thorbjørn" var blitt liggende og vente for å få flere med? Taler ikke sannsynligheten for at en båt med mange unge ville vært et perfekt mål for den falske politimannen som hadde som mål å svekke Arbeiderpartiet ved å slakte ned dets rekrutter? Og ville ikke organisasjonens leder vært en skalp i beltet og et trofé?

 

Som allerede skrevet: Etterpåklokskap er en ynkelig form for "klokskap".  Spesielt når den rammer unge panikkslagne mennesker som uforskyldt er bragt opp i en situasjon som de ikke overskuer dimensjonene på og konsekvensen av. Det må ikke granskingskomisjonen glemme i sin streben etter å bringe "sannheten" om det som foregikk, fram i dagen.

 

Det bør heller ikke mediene glemme. Å dyrke spekulasjoner og rette direkte og indidrekte bebreidelser mot sakesløse personer som er kommet fra en ufattelig ulykke med sår på kropp og sinn, er uverdig. Og ødeleggende. Personer som har fått sine liv omkalfatret og er såret for livet, bør ikke utsettes for ytterligere påkjenninger av medier, journalister og andre som vil bruke hendelsene den 22. juli for å gjøre seg betydningsfulle.

 

Derfor: Vis empati. Og anstendighet. Ofrene har det tungt nok som følge av traumatiske opplevelser og selvbebreidelser.

 

Legg ikke stein til byrden!

 

Kay Olav Winther d.e.


Direkte ordførervalg mer demokratisk?

Direkte ordførervalg hører ikke hjemme i det politiske systemet vi har i Norge. Det er ikke mer demokratisk slik noen åpenbart mener. Det er tvert i mot en tilbakevenden til tiden før formannskapslovene.

 

Min nabokommune Nesodden hadde som en av flere kommuner, direkte ordførervalg ved kommunevalget  for fire år siden. Som en forsøksordning.

 

Ordningen opphørte. Men ikke på Nesodden. Der glemte politikerne å rette reglementet. De ble derfor - mot sin vilje! - tvunget til å avholde rådgivende folkeavstemning om hvem som skulle være ordfører.

 

Flertallet i kommunestyret ønsket altså ikke å gå videre med prøveordningen. De mente at ordfører skulle velges i samsvar med formannskapslovene og en 174 år lang tradisjon. De som tvang igjennom at folkeavstemning skulle holdes likevel, var representanter for Rødt og SV - og formodentlig en del personer som så direktevalget som en mulighet til å skaffe en av sine politiske meningsfeller en maktposisjon og en innflytelse som vedkommende ikke ville kunne oppnå hvis de allminnelig aksepterte spillereglene skulle følges. Det var et forsøk på å finne en snarveg til maktens tinde.

 

De fleste politiske partiene var altså i mot direkte ordførervalg. Det sa de klart i fra om. Men de lot seg stresse til å gjøre en tabbe. De stilte kandidater til direktevalget. Det skulle de selvfølgelig ikke gjort. De skulle demonstrert sin mening ved å boykotte et valg de ikke bare var uenige i, men som de ikke under noen omstendighet og uansett utfall, ikke hadde til hensikt å ta hensyn til. De skulle vist at de ikke vil delta i spillfekteri.

 

Sittende ordfører Christian Hintze Holm vant det rådgivende valget. Han er SV'er og har ikke noe flertall bak seg i kommunestyret. Eller for å si det på en annen måte: Han har ikke flertallets tillit. De partiene som hadde erklært at de ville følge formannskapslovens prinsipper og velge ordfører på fritt grunnlag, så derfor bort fra det uønskede rådet de hadde fått.

 

Da begynte bråket for alvor. SV og Rødt støttet av en del partiløse hadde øyensynlig trodd at de kunne tvinge det politiske flertallet i kne. Når det ikke gikk, lot de sin misnøye og vrede få fritt utløp i lokalavisa. I innlegg etter innlegg karakteriserte de det som foregikk, som maktovergrep, maktmisbruk, udemokratisk framgangsmåte og en rekke andre uttrykk som skulle vise velgerne at de var blitt bedratt og lurt av flertallet som av ren maktbrynde ville velge ordfører i strid med folkets råd. Det var ikke mindre enn forakt for folket! Og for demokratiet - altså folkestyret! Og derfor nærmest diktatur.

 

Christian Hintze Holm er historiker. Vi må anta at han kan sin historie. Også den politiske. Selv om hans apologeter ikke har slik kunnskap og innsikt. Han burde kjenne til hvordan samfunnet ble styrt og ledet før formannskapslovenene ble innført i 1837. Og mange steder også i mange år etterpå. Da var det ikke folket representert av politiske partier som styrte. Men lokale maktpersoner. I kraft av sin samfunnsposisjon. Det var den gode mann som definerte hva som var til fordel for samfunnet og den enkelte, og som valgte veg for samfunnets utvikling uten innblanding fra folket. Som ble antatt ikke å forstå sitt eget beste.

 

Formannskapslovene var et brudd med disse tilstandene. Partiene gav velgerne - dvs. folket - anledning til å velge kurs og løsninger, og flertallet i kommunestyret anledning til å velge formannskap og ordfører i samsvar med maktbalansen i kommunestyret. Å hevde at direkte ordførervalg er mer demokratisk enn at det politiske flertallet i kommunestyret selv velger hvem som skal være den fremste blant likemenn og kommunens talsperson og ansikt utad, er historisk helt uholdbart. Det er det motsatte som er tilfelle. Direkte ordførervalg, er et steg bort fra det representative demokrati og tilbake til den tid da kommunene ble styrt av personer som mente at de stod over politikken.

 

Saken har også en praktisk og etisk side. Ordføreren er en tillitsvalgt. Valgt av kommunestyret. Han eller hun har i kraft av sin posisjon og den tiden og det apparatet vedkommende har til rådighet, en viss innflytelse, men primæroppgaven er å bidra til å legge forholdene til rette for de folkevalgte og sette flertallets vedtak ut i livet. En direktevalgt ordfører som ikke springer ut fra flertallet, vil ofte komme i konflikt med sin egen overbevisning. Hvor lett er det å arbeide helhjertet for politiske løsninger og standpunkter som man er uenig i? 

 

Flertallet på Nesodden har gjort det eneste rktige. Det har vendt tilbake til formannskapsprinsippet. Til det representative folkestyret. Flertallspartiene har satt seg ned sammen, funnet en samarbeidsløsning for de kommende fire år, og valgt Arbeiderpartiets Nina Sandberg til ordfører.

 

De har ikke "lurt" velgerne. De sa klart fra om hva de mente, og de har utvist en ryddig opptreden etter valget. Og ikke minst: De har vist evne til å samarbeide og sette fellesskapet interesser foran sine egne. De har utvidet demokratiet. Ikke innskrenket det.

 

Det spørs om SV og Rødt og deres meddrabanter kan si det samme. Ønsket om direkte ordførervalg er åpenbart et ønske om å oppnå en fordel som de ikke kan oppnå på ordinær måte i vanlig valg. Å karakterisere dette som mer demokratisk enn ordinært ordførervalg, er ikke bare upresist. Det er direkte galt. Det er en agitasjon som tar sikte på å gi velgerne inntrykk av at de er blitt lurt. Flommen av leserinnlegg i lokalavisa skal vise at folket reagerer. Men ser man etter, ser man at de fleste innleggene er skrevet av de samme personene - eller andre personer fra de samme mikropartiene.  Dag etter dag. De har ikke majoriteten på sin side. Slik støynivået skulle tyde på.

 

Flertallet på Nesodden har sørget for at det representative demokratiet fungerer. Heldigvis.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 


NAVs maktfullkommenhet

En familie med tre barn får barn nummer fire.

 

Barnets far ønsker å ta ut pappapermisjon, men har en slik jobb at han av hensyn til arbeidsgiveren og seg selv, må utsette permisjonen litt og fordele den utover. Sammen med arbeidsgiveren lager han en permisjonsplan som NAV godkjenner. Deretter forholder han seg til det opplegget han har fått godkjent.

 

Før permisjonen er tatt ut, får familien nok et barn.

 

Også i tilknytning til denne familieforøkelsen ønsker familiefaren å ta ut pappapermisjon. Det er OK, svarer NAV, men permisjonen for det foregående barnet bortfaller.

 

Beskjeden kommer som en total overraskelse. Nærmest som et sjokk. Det nyankomne barnet gjør behovet for permisjon og avlastning på hjemmebane større. Ikke mindre. Og de to permisjonene er jo opparbeidete rettigheter. Ikke milde gaver som NAV kan trekke tilbake etter forgodtbefinnende.

 

NAV viser til reglene. Man kan ikke ha dobbelt farspermisjon. Basta.

 

Familien påklager avgjørelsen og framholder at det jo ikke dreier seg om dobbelt permisjon men om to  uavhengige permisjonsrettigheter opparbeidet for to forskjellige barn. Under normale omstendigheter ville permisjon for barn ett vært tatt ut før barn to melder sin ankomst, men avviklingen av permisjon 1 er utsatt av praktiske grunner. Med NAVs godkjenning!

Dessuten: Hvorfor ble ikke familien varslet om reglene da permisjon 1 ble innvilget? Eller i det minste da planen for avviklingen ble godkjent av NAV? Hvorfor gir NAV beskjed først når det er for seint?

 

Og er det virkelig slik at NAV ikke har noe rom for skjønnsmessig vurdering, men er henvist til å avslå uansett omstendigheter?

 

NAV svarer ikke på henvendelsen. Etaten avgir ikke midlertidig svar med bekreftelse på at henvendelsen er mottatt, og heller ikke svar på de spørsmålene som er stilt. NAV tier.

 

Familien gir NAV god tid. Men etter vel to måneder skriver den til NAV på ny. Den etterlyser svar og påklager nok en gang at permisjon 1 er konfiskert.. Dessuten ber den på ny om at NAV revurderer sin avgjørelse.

 

Brev to blir levert på NAV-kontoret i familiens hjemkommune hvor den blir stemplet inn 5. september 2011. Årsaken til at den ikke sendes i posten, er at NAV roter bort post - eller hevder at post er kommet bort, når svar blir etterlyst. Det første brevet familien sendte om saken, kom i følge NAV ikke fram til dem. Brevet ble da levert på ny på det lokale NAV-kontoret, men også dette brevet ble vekk. I følge NAV. Da brevet ble levert for tredje gang, ba familien om stemplet kopi som kvittering og bevis på at brevet var levert. Siden har familien ikke hørt noe - verken muntlig eller skriftlig - fra NAV om saken.

 

Purrebrevet av 5. september ble derfor også levert på det lokale NAV-kontoret mot kopi påstemplet mottaksdato. Heller ikke dette brevet er besvart én måned etter at det ble levert.

 

Det er flere mulige forklaringer på det som er skjedd. NAV saboterer omstridte saker ved å unnlate å svare. Det er i strid med gjeldende regler for offentlig saksbehandling. Men NAV bryr seg i sin maktfullkommenhet ikke om lover og regler for hvordan etaten skal opptre. Kanskje håper de at folk skal gå lei og slutte å slåss for sine rettigheter.

 

En annen mulighet er at NAV har rotet bort saken for tredje - og fjerde - gang. Eller kanskje ligger saken i en haug for ubesvart post som NAV i sin ineffektivitet ikke har rukket å svare på. At sakene betyr noe for dem de gjelder, og at familien i angjeldende sak er blitt fratatt opparbeidet pappapermisjon slik at barn og voksne blir skadelidende, ser NAV ut til å se bort fra. Forholder det seg slik at NAV systematisk møter henvendelser med taushet, må det med full rett kunne kalles inkompetanse satt i system.

 

Eller kanskje mener NAV at folk må slutte å klage. Og at etaten ikke kan bruke tid og kapasitet på folk som klager på avgjørelser som er riktige og endelige. Da har NAV eventuelt misforstått klageinstituttet. Når folk klager er det fordi de mener at avgjørelsene ikke er riktige. Og fordi de vil få vurdert sin sak på ny. Og når de stiller spørsmål, er det fordi de trenger avklarende svar for å kunne ivareta sine rettigheter og interesser.  Men dette skjønner øyensynlig ikke NAV. Eller de ser bort fra det.

 

Opprettelsen av NAV var et stort sosialpolitisk feilgrep. Politikerne trykte på alle knappene på en gang, har tidligere NAV-sjef Tor Saglie uttalt. Det er trolig en riktig analyse og en god forklaring på det rotet og den inkompetansen publikum stadig blir utsatt for.

 

Publikum - dvs. brukerne - har ingen skyld i denne misæren. De kan ikke være "greie og snille" og gi avkall på sine rettigheter fordi om politikerne har skapt en mastodont som ikke lar seg styre, og fordi de som har påtatt seg å arbeide i denne umulige organisasjonen, ikke mestrer jobben sin. Brukerne lever nå. De trenger hjelp nå. Ikke seinere en gang når det passer byråkratene.

 

Derfor må noen gripe inn. Nok en gang. Og sørge for at NAV gjør jobben sin. Sørge for at brukerne blir tatt på alvor. At de får betryggende saksbehandling, forståelige tilbakemeldinger, svar på sine spørsmål - og revurdering av avgjørelser som de er i tvil om eller er uenige i.

 

Å sette seg på sin høye hest, overse brukere og klagere, og neglisjere henvendelser, er ikke en løsning et opplyst, demokratisk samfunn kan godta. Personer som ligger under for maktfullkommenhet, må ryddes ut av systemet og fratas kontakt med publikum. Det burde være unødvendig å si. I NAVS tilfelle er selv ikke det åpenbare åpenbart for alle. Så da får noen gripe inn.

 

Etter som NAV selv ikke ser ut til å ha nødvendig innsikt og handlekraft, får statsråden ta affære.  Det er der det politiske ansvaret ligger. Å la det hele suse og gå, gjør bare vondt verre for brukere som blir neglisjert eller utsatt for nedlatenhet . Eller for åpenlys obstruksjon.

 

Mens NAV øyensynlig håper at saken skal gå i glømmeboka, går familien som er nevnt foran, med uforettet sak og venter på svar og på å komme i en fruktbar dialog med NAV.  Hittil har den ventet forgjeves.

 

Fins det en statsråd eller en stortingspolitiker som kan vekke syvsoverne i NAV av dvalen og pålegge dem å følge gjeldende lover og regler og god saksbehandlingsskikk?

 

Kay Olav Winther d.e.