Kjøp ikke SAMSUNG-produkter

Hvor lenge mener du at et kjøleskap som koster rundt regnet 17.000 kroner skal vare? Ti-femten år? Eller mer?

 

Det mener ikke SAMSUNG. Deres kjøleskap ryker etter ca. 4 år. Da får du det riktignok reparert gratis på garantien, men når samme delen ryker på ny etter ytterligere 2 år, er garantitiden utløpt. Og da er det ingen hjelp å få. Da sitter du der med et ubrukelig kjøleskap. Og 17.000 kroner ut av vinduet. Mens melka står på terrassen til kjøling.

 

Hvis du syns slik kundebehandling er grei, kan du kjøpe SAMSUNG-produkter og håpe det beste. Syns du derimot at kunden har krav på å få mer igjen for pengene, holder du deg langt unna SAMSUNG og velger andre produkter.

 

Her er historien om hvordan SAMSUNG har behandlet en av sine kunder, og hvor dyrt det kan være å handle SAMSUNG-produkter.

 

For vel seks år siden kjøpte en familie som står oss nær, et SAMSUNG kjøleskap, modell RS21FASM hos El Price  - som nå er nedlagt.  Det er et stort kjøleskap som familien ganske raskt fikk problemer med. Dørene virket ikke som de skulle, og etter om lag fire år sluttet antifrostfunksjonen i bakveggen å fungere. Altså et typisk "mandagsprodukt".

 

Feilene ble rettet innenfor garantien. Da kjøleskapets eier skjønte at den ødelagte antifrostdelen kunne være et svakt punkt, spurte hun hva som ville skje hvis dette skjedde på ny. Servicemannen svarte at garantien da fortsatt ville gjelde. Feil på den nye delen ville hun på ny få rettet kostnadsfritt fordi dette åpenbart var en feil ved produktet. En feil som SAMSUNG var ansvarlig for.

 

Etter om lag to år oppstod dessverre feilen på ny. Antifrostfunksjonen sluttet m.a.o. å virke to ganger i løpet av 6 år. Da denne feilen oppstår helt uavhengig av måten kjøleskapet brukes på, og av hvor det er plassert på kjøkkenet, er antifrostfunksjonen i bakveggen åpenbart et svakt punkt ved det produktet familien har kjøpt. Det skulle man vente at en seriøs produsent ville  ta konsekvensen av og holde kjøperen skadesløs. Men nei, ikke SAMSUNG.

 

Da feilen oppstod på ny, ringte kjøleskapets eier straks til SAMSUNG og sa i fra at kjøleskapet ikke fungerte, samtidig som hun bad om bekreftelse på at garantien, slik som lovet, fortsatt gjaldt fordi den delen som nå sviktet var blitt byttet ut før og nå bare var to år gammel. Hun mente at hun i samsvar med uttalt løfte, og fordi hun og familien er helt uten skyld i at  samme vitale del i kjøleskapet går i stykker med korte mellomrom, burde få feilen reparert uten kostnad for familien.

 

Til hennes overraskelse og skuffelse sa SAMSUNG nei. Det vil si: De svarte at ryggen ville kunne bli erstattet uten kostnad for eieren, men at reparasjonen vil komme på 4.000 kroner. 

 

Ved å tilby ny rygg kostnadsfritt avslører SAMSUNG at selskapet innser at kjøleskapet går i stykker på grunn av deler og funksjoner som har feil eller på annen måte ikke holder mål. I stedet for å beklage, og selv ta utgiften som følger av bedriftens egne feil, krever de at kunden skal betale 4000 kroner for å få feilen reparert!

 

Muntlige og skriftlige klager til SAMSUNG har ikke ført fram. Voice of Customer/Reklamationsavdelningen i Kista ved Stockholm svarer bare at " vi erbjuder en 3 månaders reparationsgaranti på de delar som har bytts ut. Någon ny reklamationstid eller garanti utöver det ges tyvärr inte. Då denna tid har passerat och skåpet är närmare sex och ett halvt år gammalt så är det väl utanför både garanti- och reklamationsrätten - varpå ni har erhållit detta kostnadsförslag. Tyvärr kommer vi inte att kunna erbjuda en kostnadsfri åtgärd då skåpet saknar reklamationsrätt, trots tidigare åtgärd då reparationsgarantin även den har upphört. Hemskt ledsen att vi tyvärr ej kan hjälpa er vidare i detta ärende utan får hänvisa er till det kostnadsförslag ni har erhållit eller i annat fall till Forbrukerrådet om ni anser att ärendet ej är rätt hanterat.?

 

Svaret kan ikke oppfattes på annen måte enn at kundene ikke kan forvente at et SAMSUNG kjøleskap som koster omlag 17.000 kroner, skal vare lenger enn 6 eller 6,5 år. Når vitale deler viser seg ikke å holde mål, er saken SAMSUNG uvedkommende. Noe sånt som kundeservice, driver SAMSUNG åpenbart ikke med. De lever av å selge. 

 

At erstatnings- og reparasjonsgarantier utløper, må man regne med. I dette tilfellet er det imidlertid ikke egentlig et spørsmål om vanlig driftsgaranti på deler av normal god kvalitet. Her har SAMSUNG uten tvil levert et produkt med en åpenbar produksjonssvakhet eller -feil. Feilen viste seg før garantitidens utløp. Etter å ha blitt rettet, oppstod den på ny, hvilket ikke kan bety annet enn at reparasjonen ikke var tilfredsstillende, eller - og det er vel mest sannsynlig - at de nye delene som ble satt inn, ikke var bedre og mer holdbare enn de som røk før garantitiden utløp. SAMSUNG må altså ha reparert den opprinnelige feilen ved hjelp av deler som det også har vært feil på eller svakheter ved. Reperasjonen har m.a.o. ikke satt kjøleskapet i fullverdig stand.

I en henvendelse til SAMSUNG har vi spurt: Er det slik at SAMSUNG leverer dyre, underlødige produkter som ikke en gang er ment å skulle fungere feilfritt i garantitiden? Er det SAMSUNGs policy at ulempene og utgiftene ved at firmaets produkter ikke tåler normal bruk, skal skyves over på forbrukerne? Ser SAMSUNG seg tjent med å få et rykte som produsent av underlødige "bruk og kast"-produkter med minimal levetid? Og: Er garantien begrenset til reparasjon som skal få produktet til å fungere garantitiden ut, eller innebærer den at reparasjonen skal sette produktet i fullverdig stand slik at det får en rimelig brukstid ut over garantitiden?

SAMSUNG har svart. Svaret er en tilnærmet ordrett gjentakelse av det svaret SAMSUNG allerede har avgitt. Altså: God dag mann, økseskaft!

Selv om denne saken også aktualiserer spørsmålet hva som er rimelig og riktig oppfyllelse av produktgarantien, handler den egentlig ikke først og fremst om hva en varegaranti inneholder, og når en garanti er utløpt. Det denne saken gjelder, er at SAMSUNG har produsert og solgt et produkt som ikke har den kvalitet som det er rimelig å forvente. Når kjøleskapet to ganger på seks år settes ut av funksjon ved at samme vitale del går i stykker slik at skapet ikke fungerer etter forutsetningene, er det åpenbart at kunden har fått et produkt som ikke holder mål.

Kunden må finne seg i at produsenten forsøker å utbedre feilen. Når feilen gjentar seg, og på ny gjør kjøleskapet ubrukelig, har SAMSUNG ved sin reparasjon ikke lykkes med å sette skapet i driftsmessig tilfredsstillende stand. Da burde selskapet tilbudt nytt skap eller gratis ny reparasjon. Ja, egentlig burde kunden i tillegg vært tilbudt kompensasjon for tort og svie.

Det ville vært god kundebehandling. Men god kundebehandling er åpenbart ikke noe SAMSUNG driver med. Der i gården rir de paragrafer og definerer ulempene ved underlødige produkter som jus. Klag til forbrukermyndighetene hvis dere ikke er fornøyde svarer de - og toer sine hender. 

Hvis et slikt dyrt og stort kjøleskap som denne saken dreier seg om, ikke kan påregnes å skulle fungere i mer enn 4-5 år, bør SAMSUNG gjøre dette kjent. Hvis kjøleskapet forventes å ha lengre brukstid, bør SAMSUNG sørge for at dette skjer uten ubehageligheter og store utgifter for kunden som er blitt utsatt for et betydelig økonomisk tap, og for den ergrelsen at kjøleskapet ikke fungerer. 

Klage vil bli sendt til forbrukermyndighetene, slik SAMSUNG anbefaler. Allerede nå vet vi imidlertid hvor vi har SAMSUNG. Får man problemer med deres produkter, kan man ikke regne med særlig hjelp og forståelse. Vår anbefaling er derfor klar: Hold deg unna SAMSUNG. Får du problemer med SAMSUNG-produkter, møter du veggen. I alle fall gjorde familien i vår næhet det. For dem ble det en dyrekjøpt erfaring. Det blir aldri mer SAMSUNG hos dem. Og ikke hos oss heller. Så god råd har vi ikke.

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Kameraderi og nepotisme

La meg få det sagt med en gang: Jeg er ikke trønder, ikke medlem av Trondheim eller Sør-Trøndelag Arbeiderparti, og jeg kjenner ikke Trond Giske. Som verken har krevd, foreslått eller gjort innspill til dette innlegget.

 

Trond Giske er næringsminister, og som næringsminister har han mening om statens næringspolitikk og driften av statlige selskaper, bl.a. om hvem som skal sitte i styrene for de stalige og del-statlige virksomhetene. Det er uhørt og nummeret inntil korrupsjon, skal vi tro TV2. I alle fall er det kameraderi - eller noe annet kritikkverdig.

 

Giske kjenner mange, og han har ved flere anledninger foreslått folk han kjenner til styreverv og direktørstillinger. Ja, mer enn det. Han har stilt krav, har TV2 funnet ut, eller i alle fall gjort innspill - noe som i praksis er det samme som krav, når det det er en statsråd som gjør dem.  Ille er det uansett. Makan til fyr. Statsråder skal ikke drive politikk. Det skal de overlate til andre. Embetsverket f.eks. I alle fall skal ikke Giske gjøre det. Mener TV2.

 

Så vidt jeg forstår kanalen, bør Giske ikke blande seg opp i driften av statlige selskaper. Gjør han det, går han over streken. Hvilken strek det er snakk om, vet jeg ikke, men det ser ut til å være en strek som TV2 har trukket opp. I alle fall er det de som vet hvor den går. Som statsråd, generalforsamling og representant for eieren - eller deleieren - har Giske altså riktignok formelt og reelt ansvar for såvel statens næringspolitikk som de stalige foretakene, men å ha ansvar er én ting, å gjøre sin innflytelse gjeldende er noe helt annet - stadig i følge TV2, opposisjonen og PR-kåte professorer som kan fortelle at det Giske driver med, kan være straffbart. Næringsministeren - in casu Giske - er naturligvis den som skal kritiseres og anklages og filleristes i mediene hvis næringspolitikken er kritikkverdig eller statsbedriftene gjør noe galt eller ikke driver så klokt og riktig som de burde. Da har han ikke gjort jobben sin. Men direkte inngripen, krav og innspill for å få tingene slik han mener de bør være, må han avholde seg fra. Slik TV2 og mediene for øvrig ser det. Og de har jo greie på det.

 

TV2s politiske guru, Stein Kåre Kristiansen, f.eks. mener at Giskes stadige promotering av trønderske venner og bekjente, er farlig nær nepotisme. Altså en usaklig begunstigelse av slektninger og venner.

 

Begunstigelse? sier du kanskje. Og gjentar: Begunstigelse? Oppnevner man direktører og medlemmer av bedriftsstyrer som en begunstigelse? Blir de oppnevnt fordi Giske vil at hans venner skal få lønn og honorarer? Du - som jeg - trodde kanskje at de ble oppnevnt for å ivareta statens - altså fellesskapets, m.a.o. dine og mine - interesser?

 

Feil! Det vil si: Personer i det private næringsliv bekler sine stillinger og verv for å tjene bedriften. Det gjør også næringslivets representanter i halvstalige foretak. De er nemlig kompetente. De vet hva de snakker om, og hva de gjør. Riktignok har de noen alvorlige feilskjær i blant, men det er ikke mer enn hva man må vente. Ingen er ufeilabrlige. Statens representanter derimot får sine stillinger og verv fordi statsråden eller en annen de kjenner eller er venn med,  gir dem jobbene og vervene, ikke av hensyn til foretaket, men av hensyn til dem selv. Altså vennene. Jobbene og vervene er ren sinekyre! De får dem for å kunne hove inn høye lønninger og store honorarer. Som de selvfølgelig ikke gjør rett og skjell for. Det er det bare de privat oppnevnte som gjør.   

 

Slik sett er det selvfølgelig uhørt at Giske "spiller inn" folk han kjenner. Folk som ikke tilhører bedriftsledereliten, men kommer "utenfra".  Hvor nå det er. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg forstår saken etter å ha fulgt med på TV2 og i mediene forøvrig.

 

Næringslivet oppnevner administrerende direktører og styremedlemmer etter kvalifikasjoner. Etter som næringslivets folk ikke driver med nepotisme, oppnevner de i motsetning til Giske, folk de ikke kjenner og ikke omgås. Stein Erik Hagen oppnevnte eller krevde - eller kanskje gjorde han innspill - for å få Åge Korsvoll som toppdirektør i Orkla. Av det kan vi trekke den konklusjon at Hagen ikke kjenner Korsvoll. I motsatt fall ville det vært kameraderi eller nepotisme, eller noe enda verre. Og sånt driver ikke det private næringslivet med.

 

Erfaring er viktig. Folk som har kommet til kort i andre bedrifter, og har fått sparken der, har gjort verdifulle erfaringer. Derfor bør de få nye toppjobber. Slik at de kan få brukt erfaringene sine. Slike karrieresprang foretas som regel uten at noen reagerer. Personer som det private næringsliv ansetter eller oppnevner, er per definisjon kvalifisert, og det aksepterer norske medier. Derfor oppnevnes de samme personene i styre etter styre. Eller får den ene toppjobben etter den andre. Slik kommer deres erfaringer og øvrige kvalifikasjoner oss alle til gode!

 

Dette er noe de fleste forstår - og aksepterer. Alle bortsett fra Trond Giske og vennene hans. Roar Flaathen f.eks. Som tror at han er kvalifisert til å sitte i styret for Kongsberggruppen. 

 

Flaaten, hvem er nå det? Han er fra Kongsberg, men det er i seg selv ingen kvalifikasjon. Dessuten er han leder for landets ubestridt største og mest innflytelsesrike fagorganisasjon, LO. Hvilket selvfølgelig heller ikke kvalifiserer for et toppverv i næringslivet. Snarere tvert i mot! Flaathen er verken jurist eller økonom, så hva vet han om næringsliv og forretningsvirksomhet? Som representant for arbeidstakerne vil han vel primært være opptatt av regler, forretningsmoral og arbeidsforhold, og av at alt skal gå etter boka. Altså formaliteter som hindrer kreativitet, utvikling og fri konkurranse. Vil han - og hans medlemmer - f.eks. forstå at det er folk som er i - eller planlegger - krig som trenger våpen? Og ny teknologi?  Vil han m.a.o. være i stand til å ivareta eiernes økonomiske interesser?

 

Nei, forsøket på å gi Flaathen innpass i styret på Kongsberg var et bomskudd. Et dårlig skjult forsøk på å skaffe Flaathen en klekkelig biintekt på toppen av en sikkert ikke liten godtgjøring for vervet som fagforeningspamp.

 

Heldigvis går det mot stortingsvalg. Og galluptallene er lovende. Mye tyder på at vi kan få en ny regjering og en næringsminister fra et parti som vet at politikerne ikke skal oppnevne personer de kjenner til styreverv og direktørstillinger. Næringsministeren skal legge forholdene til rette for det private næringsliv. Og la næringslivet styre seg selv. Uten innblanding. Det skjønner nok både Høyre og FrP. Jeg regner med at det private næringslivet ser fram til et skifte.

 

I mellomtiden håper jeg at TV2 og Stein Kåre Kristiansen - og papirmediene og etermediene forøvrig - holder den geskjeftige Trond Giske i ørene. Inntil det dukker opp en næringsminister som skjønner at han eller hun skal holde fingrene fra fatet. Statlig kapital er bra. Men statlig næringspolitikk skal vi ha oss frabedt. Vi er ingen sovjetrepublikk, heller.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Unnskyld!

Den ene offentlige personen etter den andre må krype i støvet og si unnskyld. Mest til glede for mediene. Nå sist var det Senterpartiets leder, Signe Navarsete, som måtte si unnskyld fordi hun hadde skjelt ut lederen for partiets ungdomsorganisasjon.

 

Navarsete sa unnskyld, og ungdomslederen Sandra Borch, og en rekke bekymrede partifeller rundt omkring i distriktene, ser ut til å være fornøyd.

 

Et unnskyld som blir avlevert på bestilling, betyr ingen ting. Det er bare spillfekteri - et spill, ikke for galleriet, men for mediene. Men også for en rundlurt og godtroende allmennhet. Unnskyldninger endrer ingen ting. Verken realiteter eller formaliteter. Kravet om unnskyldning springer ut av et ønske om å se noen - fortrinnsvis myndighetspersoner - legge seg flate og åle i støvet. Det er - i de fleste tilfelle - fornedrelsen som er hovedformålet - og hovedsaken. Ikke å gjenopprette ballansen mellom fornærmeren og den fornærmede.

 

Bruken av unnskyldning som middel til fornedring og underkuelse, har sin parallell i parlamentarisk praksis. Først og fremst i Stortinget - men etter hvert også i andre politiske fora - blir politikerne som har handlet mot uttalte og uuttalte regler for god adferd, tvunget til å beklage. Mens mediene står ved siden og heir. Beklagelsen trekker et tilgivelsens og glemselens slør over alvorlige forgåelser og de reneste bagateller. Også her er det nedverdigelsen som er målet for dem som forlanger beklagelsen. Realiteten påvirkes ikke. Verken av selve beklagelsen eller av det sinnelaget den blir avgitt med. Verken dyp anger og ekte følt beklagelse, eller overfladisk munnsvær forandrer sakens fakta. Det som en gang er sagt, er sagt. Og det som er gjort, er gjort. Ingen ting kan i realiteten tas tilbake. Beklagelsen er rent skuespill.

 

Unnskylninger og beklagelser gjør m.a.o. ingen ting ugjort. De skaper ikke "rettferdighet", og de oppretter ikke ballansen mellom fornærmeren og den fornærmede. Skylder man noen penger eller økonomisk kompensasjon, kan man gjøre opp for seg og på den måten holde motparten skadesløs. Beklagelser og unnskyldninger oppretter ingen skade. De kan gi den forutrettede føelsesmessig tilfredsstillelse ved at han eller hun får se motparten ydmyket. Sakens realiteter endres imidlertid ikke.

 

Noen ganger går forulemperen åpenbart med på å unnskylde eller beklage for å bli ferdig med saken. For å komme videre. Altså en ren taktisk manøver.

 

Det kan jeg forstå. Det bør være grenser for hvor mye tid og krefter man øder på tøv. Enten det er i private eller offentlige forhold.

 

I mange tilfelle ville det imidlertid vært best om den "anklagede" nektet å beklage eller si unnskyld. Navarsette for eksempel, burde stått på sitt. Påpekt at hun har temperament, at det er en integrert del av hennes personlighet, og noe partiet, partifellene - og mediene! - må ta med på kjøpet så lenge hun er leder. Velg gjerne en annen, men jeg er jeg!  Med det temperamentet jeg har og mine reaksjonsmåter.

 

Glatte, konturløse politikere med en amøbes evne til å tilpasse seg og imøtekomme forventninger og krav er ingen tjent med. Politikken trenger personligeter.

 

Hvilket behov Sandra Borch hadde for en unnskyldning før mediene fikk tak i saken, vet jeg ikke. Uansett burde hun satt hensynet til partiet foran sitt nærsynte behov for gjenopprettet "ære". Til mediene burde hun sagt: Dette er en sak vi ordner opp i internt. Men det gjorde hun ikke. Hun stilte seg til disposisjon for dem så så sitt snitt til å ydmyke Navarsete.

 

Kanskje ønsker Borch å bruke saken for å svekke Navarsete og fremme Ola Borthen Moes kandidatur som Senterpartileder. Men i så tilfelle var det jo ikke en unnskyldning for egen del hun var ute etter. Da ønsket hun å samle glør på partilederens hode. Var det tilfelle, burde det ført til opprør blant hennes medlemmer. Ungdomsledere kan være i opposisjon, men setter de politisk beinkrok på moderpartiets leder, bør de finne seg noe annet å gjøre. Da ville det ikke vært nok med en innholdsløs unnskyldning.

 

Senterpartiet sliter med liten oppslutning. Sandra Borch og Senterungdommen har ikke gjort situasjonen bedre med sitt utspill og sin ydmykelse av partilederen. De har svekket partiets og dermed regjeringens posisjon.

 

Hva skal man med politiske mostandere når man har en slik ungdomsorganisasjon?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Nei takk til høyreorkanen Siv-Erna

I følge ferske meningsmålinger har Høyre og Fremskrittspartiet akkurat nå oppslutning fra mer enn 50 prosent av landets stemmeberettigede. Trygve Hegnar skriver på lederplass i Finansavisen at vi er inne i en høyreorkan. 

 

Det vi med sikkerhet vet om orkaner er at de ødelegger alt der de kommer. De ødelegger verdier ved å rive opp, spre utover og rote til, og når de har passert, ligger ødeleggelsene og rotet igjen etter dem. Da må noen komme å rydde opp.

 

Som bilde på den faren som truer det norske samfunnet og den norske velferdsstaten ved et eventuelt blå-fiolett styre, er Hegnars observasjon ikke ueffen.

 

Vil man tøye sammenlikningen litt, ser man fort flere likheter mellom værfenomenet og det politiske fenomenet med orkans styrke i kastene. Når en orkan er i anmarsj, er det alltid noen som forsømmer å ta forholdsregler mot de kommende ødeleggelsene. De lukker øynene for realitetene og foretrekker å tro at varslene er overdrevne. Eller at vinden vil ta en annen retning - eller avta - og ikke gjøre så store skader som pessimistene antar. Ja, noen kan til og med tenke at ødeleggelsene ikke utelukkende er uheldige. De gjør det muligh å erstatte gammelt med nytt - fortid med framtid. Det er de som alltid tror at den beste fiskeplassen er på den motsatte siden av elva.

 

De som unnlater å forberede seg ved å skalke lukene og bardunere huset, er de som må tåle de verste ødeleggelsene. Det gjelder med all mulig sannsynlighet også de som forsømmer å forberede seg på orkanen Siv-Erna.

 

Forskjellen på orkaner som værfenomen og politisk fenomen, er at de sistnevnte kan påvirkes. De er ikke naturnødvendige - og uavvendelige. De som befinner seg i uroområdet, og kan bli rammet av orkanen - og dermed av ødeleggelsene - kan svekke orkanens ødeleggende kraft  ved at de unnlater å bidra til den får bygge opp sitt kraftsentrum. Det kan de gjøre ved å utvise et minimum av forutseenhet ved ikke å slippe "ånden ut av flaska" - for å blande bildene noe. 

 

I idretten har man forstått at man nødig skal "change a winning team". I politikken derimot sier man gjerne at "vi trenger en forandring". Noen - ja slett ikke få - ønsker forandring for forandringens skyld. De forveksler forandring med forbedring og undervurderer orkanens ødeleggende kraft.

 

Personlig er jeg av den forsiktige typen. Som nødig gir noen anledning til å gamble med goder som jeg har opparbeidet for meg selv og mine. Som gammel pedagog og politiker har jeg så alt for mange ganger hørt unnskyldningen: Jamen, vi kunne jo ikke vite at ...

 

Det er alltid noen som er mindre forutseende enn andre. Klåfingrede personer som skal prøve noe nytt. Noe annet. Og som ikke er villig - eller i stand til - å lære av andres innsikt og erfaringer. Men som gjerne setter vår felles velferd på spill fordi de mener å ha "sett lyset". Personer som vet om noe som er mye bedre enn det vi har. 

 

Intelligens er å skjønne på forhånd hva som vil komme til å skje. Etter at de uheldige konsekvensene har vist seg, vil selv de mest tungnemme bli klar over dem. Men da er det for sent.

 

Fremskrittspartiet består av risktakere. Personer som er villige til å ta risiko på vegne av deg og meg. De vil fjerne det offentlige sikkerhetsnettet og eksperimentere med fellesgodene ved å overlate flere oppgaver til private som skal tjene penger på oss. På markedets premisser. Utenfor fellesskapets kontroll.

 

Høyre er også blitt et slikt parti. Erna er - så vidt jeg skjønner - villig til å strekke fellen langt for å kunne gå til sengs med Siv. Kanskje fordi hun tror at det er hun som skal bestemme hvor skapet skal stå. Men da tar hun nok feil - som så mange andre som flytter sammen på lykke og fromme. En ting er forelskelse og kjødets lyst. Noe helt annet er hverdagens trivialiteter. Når ting skal bestemmes, er det den som har minst å tape som kan være mest uforsonlig - og trumfe sin vilje igjennom.

 

Vi har det godt i Norge. Vi er rike og mer likestilte enn de aller fleste andre. Det skyldes ikke bare flaks og naturressurser. Det skyldes også i ikke uvesentlig grad måten vi har disponert våre ressurser på.  M.a.o. våre politiske idealer, og at vi har - og har hatt - politikere som har hatt de riktige idealene og skapt et egalitært samfunn basert på at alle er like mye verdt og skal ha sin rimelige andel av fellesgodene. Arbeiderpartiet har ikke vært alene om å skape dette samfunnet. Men det har stått fremst i kampen. For det har vært en kamp. Ingen ting har kommet av seg sjøl. Og slik vil det fortsatt være.

 

Nå vil Erna sammen med Siv kaste vrak på mye av det som er oppnådd. De vil skape større frihet - for de sterkeste. For de mest grådige og de med dårligst utviklet vi-følelse. De som mener at det å være "vellykket" ikke må "straffes" med restriksjoner og økonomiske bidrag til fellesskapet, og som mener at sosiale og økonomiske forskjeller er stimulerende og bidrar til større økonomisk dynamikk.

 

Nå hevder Hegnar riktignok at de politiske forskjellene på de rødgrønne og de blå er ubetydelige, og at de begge styrer etter "samme kurs". Hvis han mener det, burde han jo erklære at det ikke spiller noen rolle hvem vi stemmer på og hvem som styrer.

 

Når han likevel åpenbart gleder seg over at de blå-fiolette ligger an til å overta - om nødvendig med Venstres og Kristelig Folkepartis hjelp - må det være fordi han håper på at Siv og Erna skal gå lenger i sine liberaliseringstiltak og sin privatiseringspolitikk enn det de lover på forhånd.

 

Og han håper neppe forgjeves. For skulle velgerne slippe orkanen Siv-Erna løs i regjeringskontorene, vil mye kunne gå med i dragsuget. Det gjelder derfor å sørge for at de ikke kommer dit. Og skulle du likevel mene at forandring er ønskelig, så husk at du har deg sjøl å takke når følgene av forandringen ikke blir slik du hadde håpet og regnet med.

 

Den tyske kansleren Adenauer gikk i sin tid til valg på slagordet "Ingen eksperimenter!" 

 

Jeg ønsker heller ingen eksperimenter. Derfor sier jeg nei takk til høreorkanen Siv-Erna.

 

Kay Olav Winther d.e.


Må man tåle å bli stilt i gapestokken?

Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforening mener at den overgrepstiltalte ordføreren Rune Øygard må tåle hardkjøret i mediene.  Er man en "offentlig person med et viktig verv" må man finne seg i medienenes oppmerksomhet sier de to presseorganisasjonenes representanter til Dagsavisen. Foranledningen er at Øygards forsvarer, Mette Yvonne Larsen, har løftet en advarende pekefinger mot den måten Øygard er blitt omtalt på. Man står i fare for at medieomtalen påvirker domsutfallet, mener hun.

 

Det har hun selvfølgelig rett i. Hennes påpekning og advarsel er høyst betimelig. At ikke redaktørforeningen og presseforbundet ser denne faren, er betenkelig - men ikke overraskende. Det er et av mange eksempler på at pressens "egenjustis" ikke alltid fungerer som den skal. Det er dette - og ikke en moderasjon i omtalen av en person som ennå ikke er dømt - som er den reelle trusselen mot ytringsfriheten. Og mot personvernet.

 

"I den grad noen skal beskyttes i denne saken, er det ikke Øygard," sier presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, til Dagsavisen.

 

Det er en bemerkelsesverdig uttalelse. Jeg kjenner Kokkvold som en velorientert, fornuftig og reflektert person. Uttalelsen foran er verken fornuftig eller reflektert. Den er tvert i mot  lettvint og overfladisk. Og overraskende endimensjonal til ham å være.

 

For det første: Det handler ikke om beskyttelse i ordets egentlige forstand. Det dreier seg om at mediene ikke skal felle en forhåndsdom, eller omtale noen av partene på en slik måte at de skandaliseres, fratas ære eller "dømmes" før alle bevis er ført og før retten har avsagt sin dom. Uberettiget negativ omtale er som en sekk med erter som det stikkes hull på. Det er i praksis umulig å plukke alle ertene opp igjen og få puttet dem tilbake i sekken. Så å si uansett hvor mye man prøver. Sånn er det også med ubillig medieomtale.

 

For det andre: Det er ikke slik at pressen må velge å fare lempelig med den ene eller den andre av partene i en rettssak. Det dreier seg ikke om anklagede eller fornærmede. Begge parter skal behandles  med respekt. I det minste til eventuell fellende dom er falt. Hadde mediene vist større selvdisiplin i sin omtale av saken på Lillehammer, ville det ikke gått ut over den fornærmede jenta. Tvert i mot. Den voldsomme oppmerksomheten skader også henne. Når Kokkvold og Øy setter hensynet til fornærmede opp mot hensynet til Øygard, skyter de derfor ikke bare bom. De skyter på feil blink.

 

En ansvarlig presse med sunn - men ikke servil - selvjustis, vil også være forsiktig etter at retten har sagt sitt. Norsk presse bør ha lært i alle fall noe av Bjugn-saken. Og sakene mot Thomas Quick. Og av en rekke andre saker hvor det åpenbare har vist seg ikke å være så åpenbart likevel. Menneskets natur - og dermed virkeligheten - er mangfoldig. Alt er ikke svart eller hvitt og føyer seg ikke uten videre inn det det tabloide virkelighetsbildet som sensasjonshungrige medier forsøker å tegne. Saksøkere er mennesker. Og de som sitter på anklagebenken er mennesker. Og etter som vi ikke har dødsstraff i Norge, skal noen med all sannsynlighet leve resten av livet med den børa mediene legger på deres skuldre. Også det, burde ansvarsbevisste medier være opptatt av.   

 

Og for det tredje: Offentlige personer må tåle medienes hardkjør, mener øyensynlig både redaktørforeningen og presseforbundet.

 

De fremste representantene for norsk presse, mener altså at hvis du er samfunnsbevisst og velger bort kosestundene i sofakroken eller foran TV-en til fordel for møter og dokumentlesning, m.a.o. hvis du velger bort fritid og familehygge og i stedet påtar deg offentlige verv til fellesskapets beste, så er du fritt vilt. Da må du finne deg i at mediene er på jakt etter deg. Og gjør du noe dumt - noe Øygard bevislig har gjort - kan du ikke klage over at mediene bruker dine dumheter og bekjentgjør dem for all verden ved hjelp av tekst og bilder som skandaliserer ikke bare deg, men alle som er i din nærhet, eller har den frekkhet å påpeke medienes råkjør. Da må du også finne deg i at mediene hjelper publikum til å trekke den konklusjon at det nok ikke er røyk uten ild! Har fyren gjort det ene, har han ganske sikkert også gjort det andre. Selv om det ikke er bevist. Man kjenner lusa på gangen. Ikke sant?

 

Å tro at publikum - og retten! - skulle forbli upåvirket av medienes massive framstilling, er en illusjon. En betenkelig illusjon som truer rettssikkerheten.  Mediene har en formidabel innflytelse - i klartekst: makt. Det skal et uvanlig klart intellekt og sterk integritet til for å stå i mot. Det vet vi fra psykologiske forsøk. 

 

Slik sett er medienes omtale av en pågående rettssak ikke utelukkende et spørmål om å praktisere hevdvunnen pressefrihet og om "å holde publikum orientert". Mediene reflekter ikke bare virkeligheten. De bidrar - i meget høyd grad - til å skape den. Til å tegne det virkelighetsbildet som den alminnelige kvinne og mann - og de involverte - danner seg.

 

Derfor burde mediene være forsiktige. Mindre sensasjonshungrige og mer kritiske og reflekterende. Derfor burde de tenke dypere og lengre enn Øy og Kokkvold som øyensynlig mener at fornærmede bør "beskyttes" mens saksøkte er fritt vilt. Ansvarsbevisste redaktører og jornalister burde forstå at en rettssak svært ofte har to offer - som begge må "beskyttes" - mot en forhastet, ødeleggende og irreparabel forhåndsdom i mediene.

 

Behovet for slik "beskyttelse" må også gjelde Rune Øygard. Hvis det er et rettssamfunn vi vil ha.

 

Se også innlegget "Lynching i Vågå" her på bloggen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Lynching i Vågå

Om Rune Øygard har gjort det han er anklaget for, og derfor kan dømmes, vet jeg ikke. Det er det retten skal finne ut.

 

Mediene har imidlertid ikke tid til å vente på at rettsaken skal bli ferdig slik at dom kan avsies. De har dømt den tiltalte allerede. Og påbegynt avstraffelsen.

 

Inge D. Hansen i Aftenposten har stilt seg til disposisjon for TV og latt seg intervjue om sine inntrykk fra rettssalen. Det er ingen tvil om hva han mener. Øygards forklaring står ikke til troende.

 

Dagbladet skriver side opp og side ned og viser kjempebilder av delinkventen. For at folk skal vite hvem som står tiltalt og har begått overgrep mot en mindreårig. I lørdagsavisa skriver avisas medarbeider Anne Marte Blindheim en kommentar som slår fast at Rune Øygards forklaring er så tynn at den ikke engang har egenvekt. Kommentaren - som er utstyrt med en halvsidestor portrettegning av Øygard - heter "Ikke troverdig" og nagler Øygard til korset der han etter kommentatorens og avisas oppfatning hører hjemme.

 

I artikkelen skriver Blindheim: "Vågås ordfører er ikke dømt, men han er politisk død."

 

Og det har hun rett i. Det har han vært lenge. Helt siden mediene fikk tak i saken. Han er dømt. På forhånd. Av et sultent kobbel medier. Blant andre av løssalgsaviser som sliter med fallende opplagstall. Da får man gjøre det "beste" ut av det når sjansen byr seg. 

 

VG har gått enda grundigere til verks enn Dagbladet. Fredag brukte boulevardavisa førstesiden og 6 helsider inne i avisa på saken. På fire av sidene var det store, iøyenfallende og lett gjenkjennelige bilder av Øygard. Som aldri mer - heller ikke etter en eventuell frikjenning eller sonet dom - vil kunne regne med å få være anonym og få legge fortiden bak sek. Det har mediene sørget for. De har behandlet ham som fritt vilt og sendt ut blodhundene etter ham. Slik VG har gjort og fått 6 sider med omtale og store bilder ut av i dag, lørdag.

 

I likhet med kollega Dagbladet har VG satt en kvinnelig kommentator på saken. Hun heter Jorun Stølan og konkluderer sin artikkel i fredagsavisen med at Øygards forklaring ikke står til troende. Altså journalist og jury i samme slengen. Pytt, pytt.

 

På TV er krimforfatter og journalist Trude Teige en av dem som har dekket saken.  Med sans for dramaturgi og med lavmælt, men likevel insisterende vekt på at tiltalte har en dårlig sak har hun rapportert fra rettssalen. Neppe mange av de som har hørt henne, er i tvil om at tiltalte nok er skyldig og bør dømmes.

 

Seksuelle overgrep er alvorlige forbrytelser. Og skal behandles som alvorlige. Av politi, rettsvesen - og medier. Den tenkende del av publikum bør imidlertid spørre seg hvorfor denne saken har blitt gjenstand for slik voldsom interesse i mediene. Saken er ikke enestående. Overgrep og påstander om overgrep er dessverre ikke så sjeldne som vi kunne ønske. Heller ikke i rettsvesenet. Men til forskjell fra de fleste andre overgrepssaker, har denne saken fått en mediedekning ut over alle rimelige proporsjoner. Hvorfor?

 

Jeg er redd for at forklaringen er at den tiltalte er et framtredende medlem av Arbeiderpartiet. Ikke først og fremst det faktum at han er ordfører, men heller det at han kan knyttes til partileder og statsminister Jens Stoltenberg og til partiets øvrige sentrale hierkarki. Blir ordføreren dømt, blir på en måte også Arbeiderpartiet dømt. For Øygard er partiets mann, og flere partitopper - tilsynelatende også statsministeren - har trodd på ham. Ja, har de ikke  - slik de mest konspiratoriske vel vil se det - til og med holdt sin hånd over ham? Og håpet på at han ikke skulle bli stilt til ansvar? Underforstått: Her kan det være noen og enhver som ikke har rent - i alle fall ikke helt rent - mel i posen. 

 

Skandaler selger. Og mediene nøyer seg ikke med å rapportere om det som skjer. De hjelper ubeskjedent til med å gi hendelsene dimensjoner. Kanskje tror du at du som leser selv avgjør hva du skal være interessert i, og hva du skal kjøpe en avis - eller et sladreblad - for å lese om. Men slik er det nok ikke. Du rives med. Skandalejournalistikk er forførelseskunst. Og du blir forført. Til å lese. Og til å anta journalistens syn på saken.

 

Som sagt: Jeg vet ikke hva Rune Øygard har gjort, og ikke gjort. Ut fra det  jeg vet, kan jeg fastslå at han er en mann med dårlig dømmekraft og sviktende vurderingsevne. 

 

Men har han gjort det han er anklaget for? Er han en seksualforbryter?

 

Etter å ha fulgt med i mediene vil de fleste trolig si: Selvfølgelig er han det! En mann som har seksuelle fantasier om unge jenter og sender slibrige meldinger til en mindreårig, har nok også gått et skritt videre. 

 

Men det er altså ikke bevist. Det er det retten skal finne ut av. Ikke du, ikke jeg, ikke VG, ikke Dagbladet, ikke Aftenposten og ikke NRK og TV2, men retten. Etter grundig bevisførsel, og etter å ha hørt og sett og vurdert sakens alle fakta, skal den trekke sine konklusjoner. Og avsi dom.

 

Det er slik det skal foregå i et rettssamfunn.

 

I det ville Vesten tok man loven i egne hender. Moben lynchet mistenkelige uten bevisførsel og trettende rettergang. Prinsippet var at det er bedre at en uskyldig dør enn at en skyldig går fri.

 

I vårt moderne mediesamfunn går vi ikke fullt så drastisk til verks. Man får ikke en kule i brystet eller en renneløkke om halsen. Men man settes i gapestokken. I medienes gapestokk. Og man skandaliseres slik at man aldri blir fullverdig menneske igjen. Og til forskjell fra Vestens bøllejustis, drar vår moderne bøllejustis familie, slekt og venner med i dragsuget. At uskyldige må lide, kan ikke mediene ta inn over seg. Ser de ut til å mene. Det er en uunngålig konsekvens av det den anklagede er anklaget for. At den anklagede kan være uskyldig i tiltalen, ser heller ikke ut til å anfekte redaktørene og journalistene.

 

For skulle det vise seg at anklagede er uskyldig, har man jo en ny sak. Da kan man problematisere avgjørelsen eller beklage den ulykkelige og rette søkelyset mot de lidelsene mediene selv har forvoldt. Personrelatert journalistikk er godt stoff. Enten den er svart eller hvit.

 

Slik flyter mediene alltid ovenpå. Mens den anklage går under. Enten vedkommende er skyldig - eller uskyldig.

 

Kay Olav Winther d.e.

  


Helse-Norge

Helse-Norge er ikke et katastrofeområde!

 

Det har vår nye helseminister rett i. Men det er mye som kan - og bør - bli bedre. Så vidt mye at det skal mer enn snakk og dialog til. 

 

Omorganisering er heller ikke svar på alle de utfordringene som finnes. Og slett ikke sparing. At det ikke er mer penger som skal til, men mer "fornuftig" bruk av pengene, er en floskel. Som er blitt et mantra.

 

Folk lever lenger enn før. Og har forventninger om et godt liv. Medisin og kirurgi har dessuten gjort store framskritt. Det er i dag mulig å kurere sykdommer og lidelser som man tidligere pent måtte finne seg i å leve med - og dø av.

 

Skal eldre alltid få hjelp til å forlenge livet, spør en av helsegeneralene. Må vi ikke se på kostnadene og vurdere nytte mot kostnad?

 

Tanken er grotesk. Det han ønsker, er å innføre ættestupet igjen. I tidligere tider styrtet man eldre som lå samfunnet til last, ut for et stup hvor de med overveiende sannsynlighet ikke ville overleve. Å ikke gi eldre eller andre alvorlig syke den  medisinenen og behandlingen de trenger, er kun en annen måte å ta livet av dem på. Slik at samfunnet skal bli spart for utgifter og ulempe. Tanken er uanstendig! Og velferdstaten uverdig!

 

Hvor stor del av sine ressurser staten skal bruke på helse og omsorg, er et politisk spørsmål. Ikke et spørsmål for helsebyrårkrater som har gått seg vill i den økonomiske krattskogen av tall og lønnsomhetsbegreper som burde være helse- og omsorgsektoren fremmed. Og som ikke er i stand til å se forskjell på verdig omsorg og primitiv rentabilitet. Ord som overskudd og underskudd har ingen ting innen for omsorgsektoren å gjøre. Merforbruk vil i mange tilfelle være tegn på at budsjetteringen har vært utilstrekkelig.

 

Når sykehus som ikke klarer å løse sine utfordringer med de midlene de har til rådighet, pålegges å spare millioner, er det noe alvorlig galt fatt. Da har økonomene tatt styringen over sosialpolitikerne.

 

Troen på at man kan spare seg til bedre løsninger og mer velferd, er helt uten forankring i virkeligheten. Det viser erfaringene. Folk dør mens sykehusene strever for å omorganisere og spare. Sammenhengen mellom årsak og virkning er åpenbar. Sykehuspersonalet strever og står på, men kommer til kort. Rett og slett fordi de ikke har de ressursene - bl.a. det personalet - som skal til.

 

Flere tidligere helseministere fra ulike partier har ikke skjønt dette. Skal Jonas Gahr Støre løse problemene, må han først innse deres eksistens. Deretter må han ta dem på alvor og ikke prøve å prate dem bort. Endelig må han bruke sin inflytelse og sine talegaver til å skaffe de ressursene som som er nødvendige.

 

Alternativt må han si i fra hvem som ikke skal få hjelp. Hvem som skal nedprioriteres fordi det politiske flertallet bak regjeringen mener at for stor del av fellesskapets ressurser brukes på syke og eldre.

 

Det er mulig at det ikke står så dårlig til med legesentrene som sentrene selv sier. Å møte kritikken med å vise til egne erfaringer, er å stikke fingeren i øyet på dem som arbeider der.

 

Selvfølgelig er legesentrene et kommunalt ansvar. Det vet vi alle. Men hva hjelper det dersom kommunene ikke gir sentrene slike arbeidsvilkår at de som søker hjelp der, får nødvendig hjelp og med god grunn kan føle seg trygge. Staten må sørge for at kommunene gjør jobben sin. Med sin aversjon mot øremerkede midler, har regjeringen selv bidratt til å skape situasjonen. Da kan verken den eller helseministeren bare snu ryggen til og si: Sorry, dette er ikke mitt bord.

 

Stillingen som helseminister er en Uriaspost. I utenrikspolitikken hadde Jonas Gard Støre nytte av et tillitvekkende ytre og diplomatiske talemåter. Skal han oppnå annet enn irritasjon og frustrasjon på helseområdet, må han handle. Han må løse konkrete problemer. Ikke fortelle oss at problemene ikke egentlig eksisterer. For det gjør de. 

 

Som sagt: Helsesektoren er ikke et katastrofeområde. Det meste fungerer som det skal. Tusener av syke får adekvat hjelp hver dag. Solskinnshistoriene er mange.

 

Men det er ikke det folk er opptatt av. De er opptatt av det som ikke fungerer. Av de personene som ikke får hjelp - eller behandles skjødesløst. De som dør, men kunne vært reddet om det hadde vært flere til å ta seg av dem.

 

Helseforetakene  og sykehusledelsen administrerer det som fungerer. Helseministerens oppgave er å sørge for at manglene utbedres. At det som ikke fungerer rettes på. Ministeren og departementet hans må være problemorienterte. Å fortape seg i lovprisninger av det som fungerer, løser ingen problemer. Og personlige erfaringer er marginale.

 

Løft blikket og brett opp ærmene, Jonas. 

 

Og: Må du flytte på noen personer, så gjør det. Uten å nøle.

 

Kay Olav Winther d.e.