Listhaugs liste

Listhaugsaken har to hovedelementer:  1. Stortingets behov for å se statsråden i kortene og kunne vurdere hennes habilitet. 2. Hennes tidligere arbeidsgivers behov for å skjerme sine kunder.

 

Den som trer inn i et statsrådembete, må finne seg i å bli kikket i kortene. Har man noe man vil holde skjult, må man la statsministeren få vite det - og så må man si nei takk.

 

At man finner å måtte la utenforstående hensyn veie tyngre enn hensynet til de parlamentariske spillereglene, er greit. Men man kan ikke få både i pose og sekk. Heller ikke Sylvi Listhaug kan det. Hun har skrevet under på at hun ikke skal fortelle hvem som har vært hennes kunder i First House. Da hun satte sitt navn på taushetavtalen, sa hun i praksis samtidig nei takk til å sitte i regjering. Det burde hun ha skjønt.

 

Også Siv Jensen burde skjønt det. For ikke å snakke om Erna Solberg - som selvfølgelig ikke skulle tatt en person inn i regjeringen, som har skrevet under på at hun ikke skal fortelle Stortinget det som det trenger å vite. Jeg vet ikke, og jeg trenger ikke å vite, sier Solberg. Departementsråden i Landbruksdepartementet vet. Og det er nok.

 

At departementsråden vet, er viktig. Departementets administrative ledelse må vite for å hjelpe statsråden å unngå formelle og reelle overtramp. Men at depertementsråden er orientert, fritar ikke statsministeren fra å vite. Og departementets viten og de konklusjonene departementet trekker når det gjelder statsrådens habilitet, fritar ikke Stortinget og Stortingets organer fra å vite. Skal Stortinget kunne føre kontroll, må det være kjent med sakens alle sider. Selvfølgelig. Det burde både statsråden selv, statsministeren og Stortingets flertall forstå - og trekke konsekvensene av. En statsråd må ha Stortingets tillit. En statsråd som holder ting skjult, kan man ikke ha tillit til. 

 

Det er betimelig å spørre hvorfor First House ved å opprettholde taushetkravet, har malt seg og statsråd Listhaug inn et hjørne som de ikke kan komme ut av. At firmaer - eller personer - som søker hjelp hos et PR-byrå for å bedre sitt omdømme, få mer og bedre presse og mer synlig plass i etermediene eller innpass hos myndighetene, ikke ønsker sitt kundeforhold kjent for alle og enhver kan man forstå. I vanlige fall. Men Listhaugs tilfelle er ikke vanlig. Listhaug er medlem av kongens råd. I vårt parlamentariske system skal hun svare for sine gjerninger over for Stortinget. Det stiller helt andre krav til åpenhet enn det PR-bransjen praktiserer.

 

Hvorfor First House i dette tilfellet rir prinsipper og kjepphester, er vanskelig å forstå. Man skulle tro at PR-byrået - og også de kundene som benytter det - ville profitere på åpenhet i det aktuelle og liknende tilfeller. Ved å vise innsikt i konstitusjonelle forhold og forståelse for den situasjonen statsråden er kommet i, ville byrået - og kundene - kunnet demonstrert sin respekt for spillets regler og for den folkevalgte statsmakten. I stedet går First House i vranglås og innleder en kamp som byrået - og staatsråden - er dømt til å tape - enten ved at statsråden møter mistillit og må gå av, eller ved at det vedtas en lov som slår fast at alle medlemmer av kongens råd, må gi alle de informasjoner om faktiske og mulige profesjonnelle og forretningsmessige forbindelser og bindinger som en statsråd måtte ha. Og skulle statsråden bli sittende, har First House under enhver omstendighet ødelagt sin troverdighet og sitt omdømme. Hva er det de driver med som det er så maltpåliggende at allmennheten ikke får vite om?

 

Et ubetinget krav om åpenhet gjelder selvfølgelig ikke bare PR-bransjen. Medlemmer av kongens råd skal ikke ha lojalitetsbånd som gjør det umulig eller vanskelig for dem å være upartiske eller å ta rene, saklige hensyn i sin embetsførsel. At statsråden eller statsministeren - eller departementets høyest plasserte embetsperson - mener at saklighetskravet er ivaretatt, er ikke tilstrekkelig. Enhver som aksepterer utnevnelse som statsminister eller statsråd må tåle å bli gått etter i sømmene. Av Stortinget. Og av offentligheten.

 

Uansett taushet og hemmelighold: Mediene kommer ikke til å gi seg. Når de værer statsrådblod, lar de seg ikke stanse. Det er noe som alle som vil vite, vet. De kommer til å finne ut hvilke firmaer og personer som står på Listhaugs liste - og hva hun har hjulpet dem med. Og det stanser neppe der. De kommer til å spekulere hensynsløst i hvorfor det var så om å gjøre å holde dette hemmelig. Hva har statsråden sagt og gjort? Hvilke forbindelser er opprettet? Og hvilke bindinger er oppstått? Hvem føler Listhaug lojalitet til? Firma X og person Y? Eller staten og fellesskapet?

 

Rådgivning fører ikke uten videre til varige bindinger. Eller til lojalitetskonflikter. Men det er det opp til Stortinget å vurdere. Og tvil vil ikke avholde mediene fra å spekulere. Dette er godt stoff. Og på sikt vil spekulasjonene og medieoppmerksomheten svekke statsrådens - og regjeringens - troverdighet. Ingen røyk uten ild.

 

I mediene framtrer statsråd Listhaug som en sympatisk person. Men som en person med et enkelt og naivt syn på samfunnet samt med en del  forkvaklede politiske synspunkter. Både i Oslo og i den situasjonen hun er i nå, har hun avslørt seg som en person med overflatiske, sjablonpregede løsninger på samfunnspolitiske forhold. 

 

Har hun ikke forstått alvoret og de samfunnspolitiske implikasjonene i den saken hun har "rotet seg opp i"? Er dette årsaken til at hun tror at hun kan komme seg ut av vanskelighetene ved halsstarrighet? 

 

I så fall bør hun væte fingeren og holde den opp i været  så hun kan merke at det "blåser nordavind fra alle kanter". Håper hun på at vinden skal løye, er jeg redd hun håper forgjeves. Vindøkning og storm er mer sannsynlig. Den som sår vind, høster storm. Og så vind har Sylvi Listhaug og First House gjort.  Så de har seg selv å takke.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Nok er nok, Drillo

Egil Roger "Drillo" Olsen likte ikke å bli sparket fra trenerjobben. Jeg er den eneste landslagstreneren som har fått sparken sier han. Og syns det er forsmedelig.

 

Jeg skjønner ham. Det er leit å få  sparken. Men et bytte var nødvendig dersom norsk fotball skal komme opp av sumpa. Og saken blir jo ikke bedre av at han gjør alt han kan for å skape blest om oppsigelsen. I noen tilfeller gjør man best i å holde tyst. Dette er utvilsomt et sånt tilfelle. Hadde ikke han - og kona hans! - slått på lyskasterne og rettet søkelyset mot saken, hadde folk flest hatt inntrykk av at han hadde gått frivillig.

 

Men det gjorde jeg jo ikke, sier Drillo i stedet for å bøye nakken. Jeg ville ikke gå, og er ikke fornøyd og lettet - hvis noen skulle tro det. Jeg ble presset ut. Under falske foregivender.

 

Egil Roger Olsen har ilagt seg store fortjenester som landslagstrener. Tidligere. Men den siste perioden hans har vært en fiasko. Så vidt jeg forstår mediesirkuset og de faktainformasjonene som tilflyter allmennheten, har NFF forsøkt å frita Drillo fra kontrakten på en måte som skulle være minst mulig krenkende for ham. Han skulle få lov til å trekke seg. Eller late som om han trakk seg. Men Drillo ville ikke gå i stillhet. Han ville heller krangle. Og framstå som urettferdig behandlet.

 

For han ville så gjerne ha fortsatt. I alle fall to kamper til. Han hadde nemlig ikke oppgitt håpet. Seier over Slovenia og over Island, og han ville ha reddet ansikt.  Ja, under gunstige omstendigheter kunne Norge til og med kommet til VM i Brasil. Hvis han bare hadde fått lov til å fortsette. Oppsigelsen var derfor ikke bare et overgrep mot Drillo, men mot norsk fotball. Og mot Norge, ser Drillo ut til å mene.

 

Det er samme holdning som vi ser hos folk med spillegalskap. De taper og taper. Men før eller senere vil lykken snu. Tror de. Eller håper de. Derfor fortsetter de å satse. Bare én gang til. Eller to. Selv om fornuften - og erfaringene - sier noe annet. Noen må derfor gripe inn.

 

NFF grep inn. Ingen ting tilsier at Norge ville vunnet over Slovenia med Drillo som coach. Norge spilte under pari. Som laget har gjort under Drillos ledelse. Ikke i én kamp, men stadig vekk. Det solide nederlaget viser med tydelighet at tiden var inne for å ta grep. NFF bør ikke kritiseres for ikke å ha ventet til kvalifikasjonskampene var tilbakelagt. Skal  fotballforbundet, den valgte lederen og generalsekretæren kritiseres for noe, så er det for at de ikke har grepet inn før. 

 

NFF har vært tålmodige med Drillo. Resultatene uteble, men han fikk fortsette. Til og med nå - når forbundet til slutt grep inn - tok det hensyn til Drillo og forsøkte å manøvrere slik at landslagstreneren skulle bevare ansikt og gå av med æren i behold.

 

Det var egentlig sjenerøst gjort. For NFFs primære oppgave er ikke å ta hensyn til treneren, men til fotballandslaget. Tiden for å foreta endringer var overmoden. Likevel ble Drillo innbudt til å gå av med ære. Det bekrefter han jo selv ved å hevde at han fikk tilbud om å late som om han trakk seg frivillig etter eget initiativ. Han ble tilbudt a gentlemans agreement. Men avslo.

 

Nå forsøker han å dra Nils Johan Semb og landslagets fysioterapeut, Roar Robinson, med seg. Den dårlige behandlingen av Nils Johan, overgår behandlingen av meg, sier Drillo og mumler om saksbehandling a la Neanderthal.

 

Hvis Nils Johan Semb og Roar Robinson er kloke, erklærer de at de ikke føler seg tråkka på. Det burde også Ola Bye Rise gjøre. Hvis de har et profesjonelt forhold til oppgaven med landslaget og til sin egen posisjon. Ledelsen av landslaget utgjøres av et team. At en ny trener får starte fra scratch og være med og bestemme hvem han skal ha til hjelp, burde være en selvfølge. Dette har Jahn Ivar "Mini" Jacobsen åpenbart ikke forstått. Han bærer villig bensin og ved til bålet og fyrer oppunder kritikken av forbundets representanter. I stedet for å konstatere at Hallén og Siem må foreta smertefulle inngrep til landslagets beste, serverer han floskler som "Roar har ikke gjort noe vondt her i livet. Enkelte ting er viktigere enn penger og poeng. Man snakker om Drillo og den etiske komiteen i NFF, men personalbehandlingen Roar fikk, er faktisk verre".

 

Hva som har foregått på kammerset i NFF, vet ikke jeg. Kanskje har noen gått for hastig fram. Det som imidlertid står fast, er at NFF grep inn og stanset en utvikling fra vondt til verre og forsøkte å gi den nye landslagstreneren armslag og optimale arbeidsforhold. Det var på tide.

 

Nå bør "Team Høgmo" få arbeidsro. 

 

Nok er nok, Drillo. Legg oppsigelsen og skuffelsen bak deg og gå videre. Sett punktum!  Be de som ønsker å klappe deg på skulderen, sole seg i glansen din og framstå som dine edle og tapre riddere, om å stikke sverdet i balgen og holde tann for tunge. Gå inn i ditt lønnkammer, konsentrer deg om dine analyser, og gi Per Mathias Høgmo og teamet hans en fair sjanse til å gjøre den jobben han har påtatt seg. 

 

En slik profesjonell opptreden blir du ikke mindre på. Fortsetter du å surmule, ødelegger du auraen fra glansdagene. Da husker vi snart bare nederlagene og fiaskoen og en gretten Drillo som ikke kan ta et nederlag.

 

Er det det du vil?

 

Kay Olav Winther d.e.


Motforestillinger

Grete Knudsen har skrevet bok.

 

Hvem Grete Knudsen er? Hun var en sentral Arbeiderparti-politiker på 1980, 1990 og begynnelsen av 2000- tallet. Tillitsvalgt, statssekretær, stortingsrepresentant samt statsråd i flere departementer. Dessuten utgjorde hun - bl.a. sammen med LOs daværende formann, Yngve Hågensen - "kretsen" omkring Thorbjørn Jagland.

 

Grete Knudsens bok ble utgitt under innspurten av valgkampen. En valgkamp hvor Arbeiderpartiet lå dårlig an på meningsmålingene og godt kunne klare seg uten snubletråder strukket av egne partifeller. Knudsens bok var - eller ble i alle fall opplevd som - en snubletråd. Hun legger ikke skjul på at hun har vært og er sterkt kritisk til partileder og statsminister Jens og andre koryfeer i partiet. Og hun går til åpenhjertig angrep på det hun karakteriserer som dynastidannelsen og dynastidyrkelsen i partiet. Dessuten forsøker hun å rehabilitere Thorbjørn Jagland. Som hun mener ble dårlig behandlet av partiet og av dem som mente at han burde flytte på seg for å gi plass til Jens Stoltenberg i partiformannsstolen og på statsministertaburetten. 

 

At Grete Knudsen gav ut boka i valgkampen, var dumt. Kanskje mente hun - eller mer sannsynlig Kagge forlag - at tidspunktet ville øke oppmerksomheten og salget. Og kanskje tjente de noen ekstra kroner. Hvis Grete Knudsen ville øve innflytelse på den politiske tenkningen og utviklingen, var timingen dårlig. Boka ble oppfattet som en illojal handling mot et parti i motgang. En beinkrok på partiet, på Jens - og slett ikke mindre på partiets wonder boy, Jonas Gahr Støre, som av Grete Knudsen får karakteristikker som gjør at leseren sitter igjen med inntrykk av at Jonas er Høyremann, politisk renegat og brødpolitiker, samt uten kunnskap om, hjerte for og fartstid fra partiet og derfor absolutt ikke må bli partiformann når Jens sier takk for seg.

 

Slike illojale utspill, tier man i hjel. Bevisst eller impulsivt. Hvis noen ønsker å skite i eget reir, skal de i alle fall ikke bli rikere på det. Mener nok mange. Etter støyen rundt utgivelsen, er det da også blitt stille omkring Knudsens "Basketak".  Påfallende stille.

 

Og det er synd. Fordi Grete Knudsen har observert og opplevd både det ene og det andre. På nært hold. Hun er en observant, selvbevisst, veltalende bergenser som ærlig og åpenhjertig og taler rett fra levra. Hun sier det hun mener om både folk og saker. Politiske saker og personrelaterte saker. Uten at omtalen får preg av Se og Hør.

 

Det er ikke noe illojalt i dette. Hun er kritisk til Gro Harlem Brundtland og nevner eksempler som skal underbygge hennes skepsis. Samme kritiske behandling får Jens Stoltenberg - og altså Jonas Gahr Støre. Og flere tidligere regjeringskolleger og partifeller. Hvorfor skulle ikke Grete Knudsen gi oss sin versjon? Kanoniserte personer kan godt trekkes ned på jorda. Det har både de, vi, partiet og historieskrivningen godt av. 

 

Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole, sa Haakon Lie. Kampen for å sverte og svekke Thorbjørn Jagland for å få ham til å gå av for å gi plass til Jens Stoltenberg, bekrefter Haakon Lies utsagn. Akkurat som kampen mot Reiulf Steen er kampen mot Thorbjørn Jagland, et mørkt kapittel i Arbeiderpartiets historie. Noen ser nok partiet - og seg selv - best tjent med at slike forhold forties og glemmes, men dette er historie som hører hjemme i historiebøkenene. At Grete Knudsen har skrevet sin versjon, er nyttig og viktig. Hun satt ikke bare ringside mens kampen pågikk. Hun satt på Yngve Hågensens kontor og deltak i strategiutforming og slagplaner for den ene parten. Og hun opplevde hva plageåndene fikk i stand. Hennes versjon er derfor viktig.  Selv om den er ubehagelig.

 

Grete Knudsen har skrevet en leseverdig bok. Som alle som er interessert i politikk, bør studere. Arbeiderpartimedlemmer bør ikke unnlate å sette seg inn i hvordan en rekke forhold i partiet de seinere år, fortoner seg fra "den andre siden". Grete Knudsen har kalt boka si for "Basketak". Det er ingen dårlig tittel. Enda bedre ville det vært om hun hadde kalt den for "Motforestillinger" for det er det hun gir oss. Motforestillinger til de vedtatte "sannhetene" og den "offisielle" versjonen som mediene presenterer - og sementerer ved stadige gjentakelser. 

 

I kampen mellom Thorbjørn og Jens holdt Grete på den tapende part. Boka si avslutter hun med å gå i bresjen for Trond Giske som ny partiformann når Jens går av. Jonas Gard Støre har hun, som nevnt, ikke mye til overs for.

 

Det skal bli spennende å se om hun nok en gang setter pengene på the losing horse.  

 

Kay Olav Winther d.e.


Venstre floppet

Snart får vi ny regjering. Der er Venstre ikke med.

 

Det må være en gedigen skuffelse for Trine Skei Grande. I valgkampen nærmest lovte hun å svinge opp og gjøre norsk skole til "den beste i verden" når hun ble utdanningsminister i den kommende høyredominerte regjeringen som hun i tankene så seg som et innflytelsesrikt medlem av. Men slik gikk det ikke. Underveis feiget hun ut, og overlot til Erna og Siv å bestemme kursen og farten. Også for skolen.

 

Trines problem var at hun knyttet sin og Venstres skjebne til Kristelig Folkeparti. Enten begge partier eller ingen, sa Trine - og forregnet seg grundig. For Knut Arild ville ikke. Eller fikk ikke lov. Å sitte i regjering med Fremskrittspartiet ble for grov kost for partiet hans. Og da kunne ikke Venstre være med heller. Trine ble ikke skoleminister, men må traske rundt i Stortinget i nye fire år.

 

Generøst overlot de to småpartiene arenaen til Erna og Siv. I stedet for å legge beslag på flere departementer og sikre seg direkte innflytelse der avgjørelsene tas, skal Trine og Knut Arild, etter eget utsagn, fungere som vaktbikkjer i Stortinget. Der skal de passe på at Erna og Siv og statsrådene deres ikke går over streken. Eller strekene. Som Trine og Knut Arild tror at de har vært med å trekke opp.

 

Den rød-grønne regjeringen handlet ikke alltid i samsvar med Soria Moria-erklæringene. Og fikk mye tyn for det. Slik vil det bli bli med regjeringen Solberg også. Selv om intensjonen er aldri så god, vil det raskt vise seg at forutsetningene er annerledes enn forutsatt. I hverdagens praktiske arbeid vil felleserklæringen fra Nydalen - eller Berget det blå - for å holde seg i eventyrsjargongen - bli lagt til side og sett bort fra stadig vekk. Regjeringspartiene har en politikk de skal føre. For å kunne gjøre det, vil regjeringen trenge handlingsrom. Og det handlingsrommet vil den kreve. Eller rett og slett ta seg. Og dette vil den forlange - og forvente - aksept og parlamentarisk støtte for.

 

Så kan Venstre og Kristelig Folkeparti gå der å knurre og bjeffe og være vaktbikkjer. Men hvem bryr seg om det, så lenge de stemmer slik det er forventet av dem. Bite - i betydningen å tilføye regjeringen nederlag i Stortinget - kan de to støttepartiene ikke tillate seg. De har lovet velgerne å skaffe landet ny regjeringen. Om det skal være et seriøst løfte, må det også innebære å holde regjeringen i live selv om de ikke er enige i ett og alt. Hadde de vært enige, kunne de jo gått med i regjeringen. Nå har de malt seg inn i et hjørne ved å påta seg å være garantister for en regjering de ikke sitter i, ikke er enig med - og ikke vil ha avgjørende innflytelse på. Knurrer og bjeffer de i uttrengsmål, vil de raskt mer framstå som gneldrebikkjer enn vaktbikkjer. 

 

Forståsegpåere har uttalt at regjeringen Solberg ikke vil sitte stortingsperioden ut. Kanskje - kanskje ikke. Erna Solberg bør neppe være spesielt forsiktig, eller manøvrere spesielt klokt, for å bli sittende. Omkostningene ved å kaste henne, blir lett for store. Hvis Venstre og/eller Kristelig Folkeparti feller regjeringen, vil det skade deres troverdighet. Og Arbeiderpartiet vil trolig la regjeringen steke i sitt eget fett de neste fire årene, framfor å befri de to regjeringspartiene fra styringsansvaret, belastningen ved ikke å innfri overdrevne forventninger, og fra påkjenningene som følger av et trøblete samboerskap.

 

Venstre bør derfor forberede seg på noen påkjenninger i årene som kommer. Det samme bør Kristelig Folkeparti. Sannsynligheten er stor for at de to partiene - og særlig Venstre som var spesielt "oppesen" under valgkampen - når perioden er over, kan istemme denne linjen fra den danske visa "Sangen om Larsen eller melodien der blev  væk": "Det sku' vær' så godt, og så blev det faktisk skidt". 

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Beruset på te?

USA får ikke vedtatt budsjettet og har måttet stenge offentlige institusjoner og kontorer. Årsaken er at en reaksjonær gruppe i det republikanske partiet ikke vil stemme for et budsjett som gjør det mulig for president Obama å finansiere helsereformen som de er så sterkt i mot.

 

Det er Tea Party-bevegelsen som er klampen om foten. Den ser på samfunnsbaserte fellesskapsløsninger som sosialisme - eller enda verre: som kommunisme. Som de "gode" amerikanerne de mener at der er, vil de ikke ikke bidra til å undergrave grunnleggende amerikanske prinsipper og idealer ved å gjøre det mulig for "sosialisten" Obama å snikinnføre sosialisme og antiamerikanske holdninger på det nordamerikanske kontinentet. Den tidligere visepresidentkandidaten Sarah Palin, har uttalt at det er på tide å bombe Obamas helseplan. Det er slik sosialpolitisk  attentatvirksomhet republikanerne nå er i ferd med å utføre.

 

En ekte amerikaner er sin egen lykkes smed og søker ikke hjelp i sosiale fellesskapsløsninger. Ekte amerikanere klarer seg sjøl. Uten å ligge andre til last. Så noen helsereform vil den ytterste høyrefløyen i amerikanske politikk ikke ha. Koste hva det koste vil. De mer moderate republikanerne våger ikke å legge seg ut med de reaksjonære brushodene, men logrer innsmigrende og stemmer som de blir bedt om. Derfor står USA nå stille. Uten budsjett og uten en fungerende offentlig sektor.

 

For folk flest er det en vanskelig situasjon. For de dårligst stilte er det en katastrofetilstand. I dobbelt forstand. Ikke får de den hjelpen de skal ha. Og ikke kan den vedtatte loven som skulle berge dem fra økonomisk ruin hvis de blir arbeidsledige eller syke, settes ut i livet.

 

For Tea Party-folkene betyr det mindre at samfunnshjulene er stanset opp. Selv trenger disse reaksjonære rabulistene ingen fellesskapsløsninger. Både Tea Party-folkene selv og de øvrige framtredende republikanerne, er stort sett høyt utdannete og høyt gasjerte. De kan derfor uten tap koste på seg disse nokså ekstravagante synspunktene og hylle nihilistiske anti-stat-holdninger og leve med at staten har låst sine dører.

 

Blant de reaksjonære fanatikerne på ytre høyre fløy i amerikansk politikk er samhold og solidaritet fyord. At andre ikke er like vellykkede og velstående som dem selv, kan de mindre bemidlede takke seg selv for. Mener de. Hadde syke og fattige tatt like godt vare på de mulighetene som mulighetenes land gir dem, som de rike har gjort, ville de ikke hatt behov for sosiale hjelpeordninger. Ordninger som er basert på at andre skal betale kostnadene og redde dem ut av den økonomiske og sosiale misæren de har rotet seg inn i.

 

At de med sin manglende empati og politiske hjertelag og sine uforsonlige holdninger skaper et politisk limbo som ytterligere svekker USAs allerede svake økonomi, bryr disse nihilistene seg tilsynelatende ikke om. Eller de skjønner ikke hvilke problemer de forårsaker. For nasjonen og for familier og enkeltindivider. De har satt seg fore å "bombe" presidenten og hans "sosialistiske" helsereform. "Obama Care" må vekk før de er villige til å gi landet et budsjett. At helsereformen er vedtatt på demokratisk vis og at Høyesterett har godkjent den og erklært at den ikke strider mot grunnloven, gjør ikke inntrykk på Tea Party-folkene. Som trolig ikke er fremmede for å mene at høyesterett bare er en del av det antiamerikanske felttoget som presidenten fører for å undergrave grunnverdiene i det amerikanske samfunnet.

  
For de fleste europeere vil det som foregår i USA akkurat nå, fortone seg som uforståelig. For noen er imidlertid Tea Party-bevegelsens og republikanernes synspunkter og handlinger eksempler til etterfølgelse. Også i Norge fins det personer som mener at "enhver er sin egen lykkes smed" og at samfunnet ikke skal "sy puter" under armene på dovenpelser som foretrekker å NAVe framfor å arbeide og slite for føda. Sånn som vi andre må gjøre.

 

Vi er i ferd med å få en mørkeblå regjering. Velgerne ville ha forandring. Det får de nå. Markedsløsninger skal erstatte fellesskapsløsninger. Noen få til å begynne med. Flere etter hvert. Sakte men sikkert skal vi få et samfunn som likner mer på det de har i USA. Et samfunn der de styrende har "tillit til befolkningen" - som de så vakkert sier - og derfor vil overlate mer til den enkelte og til den enkeltes eget initiativ. Slik skal folk flest i større grad bli sin egen lykkes smed. Her som i USA. Det er bare å begynne å glede seg.

 

Kay Olav Winther d.e.