De som er avhengige av bilen, skal svi

Regjeringen vil gjøre bensin og diesel dyrere for å redusere biltrafikken. Det er omtrent like virkningsfullt som å pisse i buksa når man fryser. Først kjenner man en tilsynelatende bedring. Deretter blir alt mye verre.

 

Folk kjører ikke bil fordi de liker å ødelegge miljøet. Det store flertallet, som har barn og barnebarn, stiller seg ikke likegyldige til forurensning. De fleste kjører bil fordi det er nødvendig for at de skal få tidsregnskapet til å gå opp. Mange - trolig de fleste - har ikke noe realistisk alternativ. De kjører fordi de må. Dette kan være vanselig for den som bor og arbeider i storbyens sentrum - og for overidealistiske politikere - å forstå. Men sånn er det! Folk er avhengige av bilen.

 

Og folk flest er avhengige av den bilen de har. De færreste kan straks kjøpe seg ny "miljøvennlig" bil når regjeringen øker drivstoffprisene for å tekkes støttehjulrulpartiene som Høyre og Fremskrittspartiet er avhengige av. Folk må fortsette å kjøre. Men regjeringen vil at det skal koste mer.

 

Økte drivstoffpriser gir ikke varig mindre trafikk. Økte drivstoffpriser har bare èn sikker effekt: Større utgifter for bilbrukerne. Det vil si for alle som bor utenfor bykjernene, alle barnefamiliene som er avhengig av bil for å få utført sine daglige gjøremål, alle andre som ikke har tilgang til relevant kollektivtransport, et betydelig antall middelaldrende og eldre som er avhengige av bilen, og ikke minst: Alle som benytter bilen i arbeidet!

 

Økte drivstoffpriser betyr økte inntekter i statskassa, minimal - om noen redusert bilbruk - og større utgifter for alle og enhver. Det er m.a.o. et rent fiskalt tiltak. Uansett om de som ønsker "et grønt skifte" later som noe annet.

 

I følge media regner regjeringen med at økningen i drivstoffprisene skal føre til mindre kjøring og en reduksjon i CO2-utslippene på 189 000 tonn. Grunnlaget for disse forventningene må være "tenk på et tall". Det kan ikke være basert på empiri. "Syretesten" på miljøeffekten av prisøkninger, er erfaringene fra tidligere prisøkninger. Spørsmålet er: Hvor mye mindre kjøring, og hvor mye fornyelse av bilparken til mer miljøvennlige biler, har tidligere prisøkninger resultert i? Svar: Ingen ting!

 

Etter som folk må kjøre, vender de seg nødt og tvungent til det nye kostnadsnivået. Og de som bruker bilen av latskap eller som leketøy, bryr seg ikke om drivstoffprisene. De gidder ikke fylle tanken med "billig" drivstoff mandag morgen en gang. De bare fyller og kjører. Når de har lyst. Uansett pris.

 

Regjeringen er egentlig i mot å øke drivstoffprisene. Av hensyn til støttehjulpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti må den imidlertid øke prisen noe. For syns skyld.

 

Altfor lite, sier Venstre. Bensin og diesel må bli betydelig dyrere. Nei, grensen er nådd, svarer regjeringen.

 

Vi stemmer ikke for regjeringens budsjett før bilkjøring er blitt så dyrt at flere lar bilen stå, svarer Venstre. For det er det som er meningen. Det skal bli så dyrt at folk ikke får råd til å kjøre til jobben eller skysse barna til og fra barnehagen.

 

Denne floken skal Erna løse. Gir hun etter for Trine Skei Grande, går Siv Jensen av skaftet. Og øker hun ikke prisene mer enn hun har vaslet, går Trine inn i furtekammeret.

 

I denne situasjonen er det bare en ting å gjøre: Å legge fram et budsjett med minimale - eller ingen - økninger i drivstoffprisen. Så vil de ansvarlige partiene redde budsjettet og regjeringen. Mens Venstre legger sten til egen byrde ved å foreslå urealistiske prisøkninger. Å levere det tauet de selv skal henges i, bør de få anledning til. Saker som høye drivstoffpriser, flyseteavgift og andre symboltiltak for å fremme et grønt skifte, vil mest sannsynlig stabilisere partiets oppslutning trygt under sperregrensen.

 

Og hvem blir lei seg for det?

 

Kay Olav Winther d.e.