Jøder og palestinere

Staten Israel ble offisielt proklamert 14. mai 1948. Men allerede den 29. november 1947 vedtok FN at landområdet Palestina skulle deles i en jødisk og en arabisk del, og at Jerusalem skulle være underlagt et "permanent internasjonalt regime". På en måte fyller Israel derfor 60 år i dag.

 

Hvordan kunne FN bidra til å opprette en jødisk stat i et landområde som allerede var befolket, og hvor flertallet av innbyggerne satte seg sterkt imot å gi fra seg deler av landområdet sitt?

 

Etter Holocaust, hvor 6 millioner jøder ble tilintetgjort av Hitlerregimet, slet stormaktene i Europa med skyldfølelse. Det ble viktig å skaffe jødene en egen stat. Zionistiske jøder i diaspora hadde i århundrer drømt om et eget land. Nå stilte vestmaktene opp for å hjelpe til med å realisere drømmen. En rekke av de landene som hadde betydelige jødiske minoriteter, så dessuten at en jødisk stat ville kunne løse noen av de problemene de hadde. Antisemittismen var ikke død selv om krigen var over.

 

Dessuten var Palestina et britisk protektorat. Det er lett å være sjenerøs og gi bort noe man selv ikke eier. Storbritannia frafalt mandatet og overdro problemkomplekset til FN.

 

Araberne boikottet den spesialkomiteen (UNSCOP) som FN nedsatte og krevde at en selvstendig palestinsk stat skulle bli opprettet umiddelbart. Dette fikk de ikke tilslutning til i komiteen eller generalforsamlingen. Dette er et av historiens store feiltrinn.

 

Da delingen fant sted, var det anslagsvis om lag 40 prosent jøder i mandatområdet. De fikk noe over halvparten av landområdet og en vesentlig lengre kystlinje enn palestinerne.

 

I de 60 årene som er gått siden mandatområdet ble delt og staten Israel opprettet, har det vært krigsliknende tilstander mellom Israel og naboene. Israel har tatt seg til rette og utvidet sitt område. Jerusalem er i praksis jødisk. Jøder fra hele verden har flyttet inn. Nye bosettinger har stadig dukket opp på de okkuperte områdene uten at de vestlige stormaktene eller FN har grepet inn. Tomme ord i form av kraftløse resolusjoner er alt verdensorganisasjonen har fått til. Alt annet legger USA ned veto mot.

 

Ennå i dag - etter 60 år - har ikke palestinerne fått en egen stat. Naboen Israel saboterer alle forsøk på en statsdannelse. De sprenger boliger og offentlige bygninger, ødelegger alle tilløp til infrastruktur og isolerer palestinerne med våpenmakt og en "skammens mur" som ikke står tilbake for den som i mange år delte Tyskland. De undertrykte er blitt undertrykkere. Og USA som ellers har påtatt seg rollen som verdens politimester, lukker øynene for de overgrepene Israel utsetter palestinerne for. 

 

Mange av oss som stod på jødenes side i tiårene etter den annen verdenskrig, er i dag mange illusjoner fattigere. Vi tror nesten ikke hva vi ser. Vår sympati er i dag hos palestinerne.

 

Hva kan få et folk som gjennom århundrene har vært utsatt for pogromer og holocaust, til å behandle andre mennesker så nedverdigende og hjerterått? Hvordan kan en nasjon som skulle være fristed for plagede og forfulgte, utsette et broderfolk for militær og åndelig terror?  Tiår etter tiår? Har ikke flertallet av israelere det minimum av empati og medfølelse som skal til for å forstå de lidelsene det palestinske folket gjennomgår? Eller stiller de seg likegyldige?

 

At palestinerne selv gjør sine lidelser større ved indre splid og ved å føre krig mot hverandre, gjør vondt verre. Men det er ingen unnskyldning for de lidelsene Israel utsetter den palestinske befolkningen for.

 

Kanskje kan det tilstundende egentlige 60-årsjubileet i mai neste år, skape grunnlag i Israel for ønske om forbrødring og fred. Og kanskje øyner president Busch en mulighet til å skrive seg inn i historiebøkene som en virkelig fredsskaper. Kanskje kan sammenfallet av disse forholdene få fart i en fredsprosess som altfor lenge har fått lov til å gå på tomgang.

 

Osloavtalen var et viktig skritt i riktig retning, men Israel gav den aldri en reell sjanse. Hamas bekjempet freden med alle midler. Og stormaktene skuslet bort en gyllen anledning til å skape fred og forsoning.

 

Forhåpentlig tar de bedre vare på den muligheten som nå ser ut til å ha dukket opp. Annapolisavtalen bør bli mer enn ord på et papir. Men uten nådeløst press på Israel, blir det ingen fred. Og Hamas kan ikke overses. Det er strutsepolitikk.

 

Er president Busch så sulten på et godt ettermele at han tar sjansen på å øve det nødvendige press inntil freden er et faktum og palestinerne har fått en egen stat som kan bidra til å bevare freden, høyne levestandarden og minske opprørslysten i den palestinske befolkningen?

 

Skal freden få en reell sjanse denne gangen? Eller skal palestinerne på ny gå på et smertelig nederlag som ødelegger livsgrunnlaget og bringer vold og smerte, sult og nød til stadig nye generasjoner?

 

Tør vi håpe på at fornuften seirer denne gangen?


Kay Olav Winther d.e.
    

Enda en kjempegevinst!

Det skal sterk rygg til å bære gode tider. Jeg får håpe at ryggen holder. 

Forleden vant jeg nærmere 5 millioner kroner i "Microsoft"s lotteri for gode brukere. I alle fall ble jeg fortalt det. Nå har jeg sannelig vunnet igjen. Det må være den langt framskredne julestemningen som gjør at sjenerøse givere tar spanderbuksene på.  

Denne gangen er gevinsten enda større. Netherlands Staatsloterij Promotional Sweepstakes som er sponset av en sammenslutning av selskaper som selger software, har velsignet meg med en gevinst på 925,000:00 Euro, altså "Nine Hundred and Twenty Five Thousand Euro Only". Det utgjør etter dagens kurs tett inn på 7,5 millioner kroner - hvis jeg ikke har regnet feil. Men det kan det jo hende at jeg har. Man blir unektelig litt skjelven av sånn utrolig vinnerflaks. 

Jeg har altså i løpet av noen ganske få dager, vunnet den nette sum av 12 millioner kroner. Uten å anstrenge meg eller gjøre noe spesielt. Og enda er det folk som tviler på at julenissen finnes! 

Vinnerloddet har nummer 011-9085555(03-26), og det har visstnok jeg. Hvordan jeg er kommet i besittelse av det, er jeg usikker på, men "Skitt au!" 7,5 millioner er verdt å ta med seg. Hvis jeg vil ha pengene - og det vil jeg jo! - må jeg underrette Dr. Miller Green om mitt fulle navn, adresse, telefonnummer og adresse. Samt alder. Huff! Jeg håper at jeg ikke er for gammel.  

Jeg kan svare via telefon +31-634-379-812, fax  +31-84-738 6694 eller e-mail: documentationdep@luckymail.com. Her er det full åpenhet og ikke noe lureri. Enhver kan sjekke seriøsiteten. Hvis de er av den typen som ikke stoler på folk. 

Den vennlige herr Green er Dr. Akkurat som Vicki Abraham som underrettet meg om at jeg hadde vunnet 5 millioner kroner for noen dager siden. Om de er Dr Philos eller Dr Philur, står det ikke.  

Men det er ikke Dr. Green som har skrevet til meg. Han vil bare ha opplysningene. Nei, det er Mrs. MarcelloVan Aken som er Sweepstakes Coordinator. Hun inviterer meg til å besøke lotteriets nettside http://www.staatsloterij.nl/ Det er vel for å vise meg at hun representerer et seriøst firma som ikke farer med tull, tenker jeg. Og jeg er overbevist. Hellig overbevist. 

Skjønt, et øyeblikk ble jeg mistenksom og måtte forvisse meg om at det ikke er Terra Securities som står bak. Men nei da. Det er seriøse selskaper. Jeg la derfor alle betenkeligheter til side, og er like overbevist og fast i troen som om jeg skulle vært rådmann i Narvik - eller i  Rana, Hemnes eller Hattfjelldal for den saks skyld. Jeg tror ikke det verste om folk. Sier Dr. Green at jeg har vunnet vel 7 millioner, så har jeg det. Ikke sant, Terra. Et ord er et ord, og en mann er en mann. Eller en dame ...  Ja, ja. Dere forstår hva jeg mener. 

Synd at ikke de fire Nordlandskommunene er trukket ut som vinnere av Microsoft Promotion eller Nederlands Staatsloterij forresten. De kan komme til å trenge pengene når Terra Securities nå har måttet gi etter for baktalelser og uhørte økonomiske krav og har slått seg konkurs. 

Overgangen fra å handle med Terra til å forholde seg Staatsloterijet og det såkalte "Microsoft Promotion "er neppe altfor stor. De tre driver vel egentlig i samme bransje og er omtrent like seriøse. Så mitt råd til kommune-Norge er: Stå på! Prøv å komme i betraktning ved gaveutdelingen - eller hva jeg skal kalle det. Her er penger å hente. 

Kay Olav Winther d.e

Trond og Grethe

Dette er ikke stedet for nekrologer, men i dag gjør jeg et unntak - eller faktisk to.

 

To enestående artister er nylig gått bort, og vi har alle lidd et tap. Landet er blitt fattigere.

 

Grethe Kausland døde for vel en uke siden - 60 år gammel. Hun var den fødte entertainer. Hun begynte som barnestjerne, og avslørte straks en usedvanlig scenepersonlighet og et ubestridelig sangtalent. Som voksen var hun en sanger av internasjonalt format. Men hun var så mye mer. Dyktig komedienne, revyartist og skuespillerinne - og en fremragende imitator. Hun gjorde sin utgave av verdensstjernene på en så dyktig og overbevisende måte at man måtte høre meget godt etter for å merke at det ikke var originalartisten selv som var i aksjon.

 

Lille Grethe var en stor artist. Hadde hun satset på en internasjonal karriere, kunne hun utvilsomt vært en verdensstjerne. Men kanskje fant hun seg best til rette i vår vesle ravnekrok. Kanskje var hun rett og slett for jovial og beskjeden, ujålete og folkelig til å søke status som megastjerne, og kanskje var hun ikke ambisiøs nok til å entre de aller største scenene i utlandet. I Sverige opparbeidet hun seg imidlertid høy status. Hun kunne med all sannsynlighet nådd langt videre.

 

Enda før vi hadde rukket å forsone oss med at vår alles "lille Grethe" er borte, fikk vi beskjed om at Trond Kirkvaag er død. Av samme sykdom.

 

Det er nærmest utrolig at denne vitale kraften er ebbet ut. Også han rakk så vidt å runde de 60. Han ble 61, men burde fått tjue år til. Både for sin egen skyld og vår. Hvis det hadde vært noen rettferdighet i verden.

 

I følge nekrologene har han betydd enormt innad i NRK. Det tror jeg gjerne. Selv kjenner jeg ham utelukkende fra skjermen, og vet at også han var en benådet komiker - og en eminent imitator. Aldri ondsinnet, men slett ikke ufarlig, satte han sitt mesterpreg på norsk humor i noen tiår.

 

Ikke alene. I alle fall ikke bare alene. Han fungerte i team og på egen hånd, og var en sånn person som gjorde medspillerne større. Han gav oss mange gode stunder foran fjernsynsskjermen. Han virket ikke brautende, og måtte ikke alltid stå fremst.

 

Jeg har ikke lest erindringsboka hans ennå, men forstår at han hadde en kjerne av sårhet i dypet av personligheten. Det hadde han i så fall felles med mange andre store komikere og humørspredere. Kanskje er melankoli en forutsetning for humor. Humor er under enhver omstendighet en alvorlig sak. Det bekreftet han.

 

En ting er at vi savner Trond og Grethe og den humoren de så sjenerøst formidlet. Det savnet vil bli større etter hvert.

 

En annen ting er at det oppstår et tomrom. Når man ser på dem som har tatt mål av seg til å fylle dette tomrommet, blir man betenkt. Selvfølgelig står det talentfulle personer i kulissene og venter på å tre fram, men mye av den nye humoren framstår som den rene humbug. Underholdningsverdien er lik null. Det er stygt å henge ut noen spesielle, men skal folk som Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Kristoffer Schau og deres geliker sette standarden, går vi triste tider i møte. De når ikke Grethe Kausland og Trond Kirkvaag til anklene en gang. Stakkars oss.

 

Heldigvis finnes det andre humorister og underholdere, men uansett, de blir for busker og småtrær å regne i forhold til de mastetrærne vi nå har mistet.

 

Takk for forestillingen, Trond og Grethe. Teppet er gått ned, og lysene er slukket. Dere er borte, men likevel med oss. Det vil dere være lenge.


Kay Olav Winther
d.e.    

Jeg har vunnet 5 millioner kroner!

Jeg er velstående. Jeg har vunnet 450,000,00 britiske pund - eller nærmere 5 (fem) millioner kroner!

Den kan ikke være feil for Microsoft Promotion Award Team 40 Ryecroft Way Stopsley London, United Kingdom, har sendt meg en mail, en MICROSOFT WINNING NOTIFICATION, og der står det at prisen er opprettet for å oppmuntre de aktive brukerne av Internet Microsoft Windows. Og en slik aktiv bruker er altså jeg.  

Mailen bærer Microsofts Windows' logo. Her er det altså ikke noe juks. Jeg er nøye gått etter i sømmene, og heldigvis oppfyller jeg alle krav og regler som er fastsatt for on-line-vinnere.


Det er ikke bare jeg som har vunnet. Jeg er bare en av flere vinnerne som er valgt ut denne måneden av det mer enn sjenerøse Microsoft. Rundt omkring sitter det altså flere som meg. Heldige personer som er blitt omlag 5 millioner kroner rikere uten å ha løftet en finger. Snakk om flaks. 


Det er en liten baktanke med det hele, selvfølgelig. Microsoft håper at når jeg nå har vunnet, så vil jeg i takknemlighet holde meg til Microsoft Windows framover. Og det vil jeg. Jeg er ikke utakknemlig, heller.


Microsoft Corporation board - altså selve styret i Microsoft,- vil utstede en sjekk til meg på den totale sum av £450,000,00 {Four Hundred And Fifty Thousand Great British Pounds}. Med sjekken vil det følge et bevis, a certificate of prize claim, som setter meg i stand til å heve pengene.


Dette har min gode fe, Mr Hector Owen, Microsoft Promotion Award Team, e-mail: mr.hecowen@msonlinecorporations.com sendt til lille meg på vegne av Microsoft. Her kunne selv politimester Bastian ha noe å lære om vennlighet.      
               

For å unngå komplikasjoner og forsinkelser ber Microsoft om å få vite hvordan jeg vil ta imot pengene. Dessuten vil de gjerne ha


Min kontaktadresse

Mitt telefon- og faxnummer

Hvilket land jeg bor i

Mitt fulle navn

Yrke og alder

Og, som sagt, hvordan jeg vil motta pengene

Jeg har to muligheter:

1) Jeg kan reise til United Kingdom personlig og hente dem.

                     eller 

                2) Få dem trygt levert med bud.


Ikke noe farlig her. Dette kan da Microsoft godt få vite. Det er offentlig, alt sammen.  

Men kjeltringer er det jo over alt. Microsoft-Windows-lotteriet har erfart at mange gjør krav på andres gevinst. Det skyldes at vinnerne er så naïve - eller dumme! - at de informerer personer de tror er gode venner, om gevinsten. Og hva skjer? "Vennene" prøver å lure til seg pengene ved å utgi seg for vinneren. Hvis det skjer, går gevinsten tapt. Også for den egentlige vinneren. Det har Hovedkvarteret bestemt! 

Det gjelder altså å holde tyst. Får noen vite om gevinsten, må det jo være vinneren som har vært løsmunnet. "So you are hereby strongly advised once more to keep your winnings strictly confidential until you claim your prize.", uttaler Dr Vicki Abraham på vegne av Microsoft Promotion Award Team. Hun sender for øvrig  "Congratulations from the Staffs & Members of the interative Lotteries Board Commission." .

Mange takk skal du ha, Vicki. Det skulle bare mangle. Meg kan du stole på. Akkurat som jeg vel kan stole på deg? Jeg skal ikke si det til noen. Kors på halsen. Nå venter jeg på sjekken.

Bare en liten ting til, Vicki. Jeg håper at det er greit at jeg er uformell og bruker fornavn selv om du er dr. og allting. Du vet vi nordmenn er litt primitive av oss. Vi har ikke så god greie på høflighet og andre formaliteter. Noen ville kanskje til og med kalle oss enkle, naive og lettlurte, men det er vi ikke. Du har vel ikke det inntrykket av oss? 

Vel, vel Vicki, da venter jeg å høre fra deg. Jeg har bedt banken min være forberedt på et større innskudd.

Beste hilsen

Kay Olav Winther d.e.

Hvem har skylda for vanvittige transaksjoner og økonomisk ruin?

Noen kommuner nordpå ligger an til å tape enorme beløp.

 

Investeringsselskapet Terra og andre som forsøker å tjene penger på kommunene, kan sikkert kritiseres. Men ansvaret for ufornuftige - eller direkte dumme - handlinger ligger hos kommunene selv. Først og fremst hos kommunestyret, men også hos administrasjonen. Slik også i disse tilfellene.

 

Kommunene skal ikke spekulere. Verken på den ene eller andre måten. Det er galt hvis det går bra. Og det er enda galere hvis det ender med tap.

 

Dette er ABC. Det er elementært. Men enkelte kommuner har likevel ikke klart å holde seg i skinnet. Nå kan de tape store penger. Virkelig store penger. Ikke bare det de har satset. For å redde stumpene blir de fristet til å satse mer. Da står de i fare for å tape denne innsatsen også. De er inne i en ond sirkel.

 

Skjønt, den tapende part er jo ikke kommunene, men innbyggerne. Det er barn, syke og eldre som får svi.

 

Hvordan kom kommunene i denne situasjonen? Jo: Noen lokket dem, rådmenn og økonomiansvarlige gjorde ikke jobben sin, og politikerne mistet hodet. De hadde jo hørt at privatisering, salg av kommunal eiendom og rettigheter, låneopptak og friske fraspark på finansmarkedet var tingen. Og hvem vil ikke være framsyn og suksessrik? Skal man oppnå det, kan man ikke bare stavre rundt som en Ola Pottitt i vadmelsbroka og nisselua. Nei, man må være moderne, progressiv og ha tro på markedet.

 

Kommunale elverk, strømproduksjon, vannrettigheter og andre kommunale herligheter gikk unna som varmt hvetebrød, og kommunene så seg blinde på inntektene og følte seg rike - en stakket stund. Men etter den søte kløe, kommer den sure svie.

 

Mange av tapene, de uheldige salgene og dårlige investeringene får vi aldri høre om. De er for vanskelige og intrikate til at journalistene finner ut av dem. Men andre havner i media. Som de vi nå har fått kjennskap til. Da ser selv de mest naive av oss hva det handler om.

 

Noen kommuner i nord slikker nå sårene sine. Rådmenn og politikere unnskylder seg og håper at Terra tar ansvaret - eller deler av det. Det er lov å drømme. Men de færreste drømmer går i oppfyllelse.

 

I andre kommuner sitter politikere og rådmenn og håper på at media ikke skal få vite om deres tabber. For det er nok mer enn det vi til nå har hørt om. Grådigheten og naiviteten er så noen lunde likelig fordelt over landet. Bare vent.

 

Kommunene - eller mer presist kommunestyrene - er utvilsomt skyldige. Og Terra er skyldig. Men hva med fylkesmannen? Skal ikke han eller hun godkjenne kommunenes vedtak, budsjetter og låneopptak? Er de vanvittige, risikofylte låneopptakene, og de like vanvittige pengeplasseringene godkjent av fylkesmannen, og dermed i prinsippet av departementet? Da har i så tilfelle både kommunene og Staten sviktet.

 

Det hele virker som en køpenickiade. Det lyder rett og slett for utrolig til å være sant.

 

Men dessverre: Alt tyder på at det er det.


Kay Olav Winther d.e.  

Uverdig eldreomsorg

 

Staten og kommunene har sviktet pleietrengende eldre med behov for plass på sykehjem. Det hjelper ikke at de skylder på hverandre. De har begge ansvar for miséren.

 

Kommunene har mange oppgaver og ikke nok penger til alt. Så gjør de prioriteringer. Noen svært uheldige. Men hadde de prioritert annerledes, hadde de fått klager fra andre grupper. Slik sett er kommunene mellom barken og veden.

 

Prioriteringer og feilprioriteringer følger som en konsekvens av det kommunale selvstyret. Det er slik kommunepolitikerne vil ha det. Rikspolitikerne også for den saks skyld.

 

Kommunepolitikerne er - så å si alle som en - motstandere av at Staten øremerker midler til kommunenes virksomhet. De oppfatter det som en innskrenkning av handlefriheten. Med øremerking blir arbeidet som kommunepolitiker mindre meningsfullt. Sies det.

 

Kommunepolitikernes handlefrihet må settes opp mot løsningen av viktige samfunnsoppgaver.

 

Staten gir rammetilskudd som kommunene selv skal disponere etter eget forgodtbefinnende. Rent generelt er dette en grei ordning, men når spesielle problem skal løses, fører rammetilskudd ikke fram. Det er det mange eksempler på. Behandlingen av pleietrengende eldre er kanskje det mest eklatante - og skremmende.

 

Staten har økt tilskuddene til kommunene, men pengene kommer bare delvis de pleietrengende eldre til gode. Når Staten - det vil i praksis si regjeringen - ser de uønskede virkningene av den rådende bevilgningspolitikken, må den foreta nødvendige endringer.

 

Det krever politisk mot, men er uomgjengelig nødvendig. Kommunene, og deres altfor mektige våpendrager Kommunenes Sentralforbund, må finne seg i at løsningen av viktige sosiale oppgaver, går foran kommunenes prestisje og kommunepolitikernes handlefrihet.

 

Slik det er nå, kan det ikke fortsette. Folk forferdes av at eldre langtidsinnlagte legges på gangen, i lagerrom og trimrom. Alle er enige om at det er uverdig.

 

Men om de få - men altfor mange - tilfellene vi kjenner fra media finner en lykkelig løsning, er det ingen grunn til å puste lettet ut. Mørketallene er trolig formidable.

 

Dessuten er det annen side ved saken som har vært altfor lite framme i debatten: Hvis kommunene presses for hardt, kan de bli fristet til å "løse" problemet ved å begrense inntaket til institusjonene. Ved å bedre forholdene for de som har fått plass, på bekostning av de som søker plass, kan de vende det ubehagelige søkelyset fra seg selv og sine egne sykehjem.

 

Det vil være en særdeles uheldig løsning - både for syke og pleietrengende i ventekø og for pårørende som må bære byrdene og gjøre fellesskapets jobb. Derfor må retten til sykehjemsplass og pleie lovfestes.

 

I vårt samfunn er det fellesskapets oppgave å gi eldre og syke den hjelpen og pleien de trenger. Det har de eldre betalt for. Gjennom et langt liv har de bidratt til å bygge opp et samfunn som skal sikre dem hjelp i alderdommen, men når tiden for utbetaling innløper, svikter samfunnet. Slik vil vi ikke ha det. Slik kan vi ikke ha det.

 

Løsningen er derfor ikke å klage, slik Jens Stoltenberg har oppfordret til. Ikke å føre rettssaker heller, slik Seniorsaken synes å mene. Det er ressurskrevende, og langt utenfor rekkevidde for mange eldre og pårørende.

 

Løsningen er at Staten griper inn med lovfesting av rettigheter og bevilgning av øremerkede midler som setter kommunene i stand til å oppfylle sine forpliktelser.

 

Det haster. Det er våre aller eldste det gjelder. De har ingen tid å miste.


Kay Olav Winther d.e.
     

Norge ute av dansen

 

Norge har spilt seg ut av EM. Igjen. Det kan laget takke seg sjøl for.

 

Er vi heldige, blir vi spilt inn igjen av Bosnia. Men sjansen er liten. Tyrkia har hjemmebane, og Bosnia har ingen ting å spille for. Bortsett fra prestisjen. Vi kan jo håpe på at bosnierne synes at det er viktig å vinne for å bevare ansikt, men det er under alle omstendigheter vanskelig å løfte seg selv etter håret. Hadde Bosnia vært bedre enn Tyrkia, hadde de ligget høyere på tabellen. Skjønt, en ny kamp er en ny kamp. Sjansen er til stede, men sannsynligheten liten.

 

Kanskje gjør det ikke så mye om vi ikke blir med videre. Hvis vi ikke kvalifiserer oss, er det fordi vi ikke er gode nok. På Ullevål ble vi til tider rundspilt av tyrkerne, og vi var hjelpeløse foran mål.

 

I fotball er det nemlig målene som teller - for den som ikke skulle vite det. Det er det visst ikke alle på det norske landslaget som kjenner til. Carew og Ivers lot seg pakke inn av et dyktig tyrkisk forsvar og fikk ingen ting gjort. Så vidt jeg kunne se, prøvde de ikke å løpe seg fri, men gikk seg fast i forsvarsmuren gang på gang. Det blir det ikke mål av.

 

Ikke fikk de gode "nikkeballer" heller. Det får midtbanen ta på sin kappe. Det ble for upresist og puslete. Spissene må få baller de kan putte i mål.

 

Forsvaret var ikke bedre - merkelig nok. Det lot seg spille ut gang på gang. Det merkelige var ikke at Tyrkia vant, men at de ikke vant med mange flere mål. De var hyperfarlige. Takk for at vi hadde Erik Hagen. Ellers kunne resultatet blitt langt mer nedverdigende.

 

Det er alltid et dårlig tegn at det virker som om motstanderne har flest mann på banen. Tyrkerne fikk gå fritt. Det var hvitkledde over alt. Markeringen var omtrent fraværende. Tyrkerne var bevegelige og raske. Nordmennene sedate og seige. Sjelden var de først på ballen. Gang på gang innbød de til nærtaklinger de var dømt til å tape, i stedet for å spille ballen og skape framdrift.

 

Å skylde på målmannen er patetisk. Opdal gjorde ingen tabbe ved det første baklengsmålet. Han klarte rett og slett ikke å ta ballen. Han er en god keeper, men ingen trollmann. Å ta fra ham selvtilliten og spillegleden ved å gi ham skylda, er dumt. Og urettferdig.

 

Norge har vunnet noen heldige seire. Det betyr ikke at vi er verdensmestere - eller europamestere. Skulle vi komme til EM, ryker vi trolig raskt ut igjen. Det kan bli forsmedelig. Da er det bedre å bli hjemme, slikke sårene og bli bedre til neste gang.

 

Det er imidlertid et lite men. Sverige kan kvalifisere seg. Riktig nok tapte de 3-0 for Spania, men slår de Latvia samtidig som Nord-Irland taper for Spania, er de med. Uff og UFF. Det er en skrekkvisjon.

 

I motgangens tid får vi trøste oss med Panzer-Hagens praktmål. Du verden for en perle. Det er slike mål som gjør det verdt å bruke 90 dyrebare minutter av livet til å se fotball. Takk, Hagen. Vi "bukker oss i støvet" som den svenke dansedommeren sa. Du reddet kvelden med ditt hallingkast.

 

Norge skuffet, og er nok ute av dansen. Hvis det ikke skjer et par undere. Og undere tror jeg dessverre ikke på - verken i fotball eller ellers. Men jeg er villig til å la meg overraske. Åge Hareide, hører du det?

 

Kay Olav Winther d.e.


Finnes det bare gode innvandrere?

De siste tretti årene har vi fått mange nye nordmenn. De utgjør ingen ensartet masse, men er ulike både som individer og grupper. De kommer fra ulike kulturer, tilhører ulike religioner og har ulike livsløp og erfaringer. Noen er høyt utdannet. Andre er analfabeter. De fleste befinner seg et sted mellom disse ytterlighetene.

 

De aller fleste er bra personer - ærlige, flittige og lærevillige og interessert i å lære sitt nye fedreland å kjenne. De integreres i det norske samfunnet uten å utslette sin personlighet og gi slipp på det som er deres grunnleggende verdier.

 

Andre har ingen respekt for det landet de er kommet til. De ser ned på menneskene som bor her og har sine røtter her, og de tar gjestfrihet for dumhet.

 

Noen av dem som er kommet til oss, er m.a.o. bra, noen er mindre bra og noen er noen slabbedasker som vi gjerne skulle vært foruten. Det er altså med innvandrere som det er med nordmenn flest.. 

 

Det er ingen overraskelse. Alle vet vi at det er slik. Men det er ikke tillatt å si det. Det vil si: Du kan si det, men da blir du stemplet som rasist.

 

Innvandrere skal ikke kritiseres. En angivelig grunn er smitteeffekten. Hvis du kritiserer en innvandrer går det ut over alle. Derfor bør du la være. Dessuten skyldes din negative holdning trolig at du ikke liker, eller har respekt for, folk med annen hudfarge eller annen kulturbakgrunn en din egen. Er du ikke bevisst rasist, så er du det ubevisst. Derfor bør du ikke kritisere. Det stigmatiserer innvandrerne, og avslører grumset i ditt eget sinn. Hevdes det.

 

Det er selvfølgelig det rene tøv. Likevel har personer med slike "hvis du ikke er med meg, er du mot meg" -holdninger altfor lenge fått lov til å legge premissene for hvordan vi skal drøfte de utfordringene - og problemene - som innvandringen stiller oss over for. Altfor mange av oss har stukket pipa i sekk for ikke å bli slått i hartkorn med zenofober, rasister og det som verre er.

 

Selv er jeg fargeblind når det gjelder etnisitet. Det er sikkert mange som meg. Om folk er svarte, hvite gule eller rødbrune er for meg revnende likegyldig. Det er personligheten som teller. Og holdningene. Og handlingene.

 

Treffer jeg på en usympatisk, uærlig eller falsk person, forbeholder jeg meg retten til å mislike vedkommende. Og kommer jeg over en som bryter norske lover og setter seg ut over den etiske kodeks som vårt samfunn hviler på, sier jeg i fra. Det gjelder uansett om det går ut over svensker, franskmenn eller en som er mørkere i huden enn jeg er. Dette er ikke rasisme, men det motsatte. Det er å ta personen på alvor uten hensyn til hudfarge og etnisk utspring.

 

Slik burde innvandrerne også se på det. Og mange gjør nok også det. Andre har ikke skjønt demokratiets regler. Når de nekter å ta avstand fra voldelig islamisme, lovbrudd og utnytting av den norske velferdsstaten, og andre lovbrudd og krenkelser som innvandrere gjør seg skyldig i, fordi de anser seg selv som uskyldige, unnlater de å markere tilhørighet til og respekt for det samfunnet de er kommet for å bli en del av. Det er særdeles uklokt.

 

En ung annengenerasjons nordmann med et langt kriminelt rulleblad uttalte i radio at han ikke hadde respekt for Norge og nordmenn. Etter hans mening var vi gudløse og uten dypere verdier. Han hadde bare forakt til overs for oss. Derfor fikk vi, etter det jeg forstod, som fortjent når han forbrøt seg mot oss.

 

Han var utaktisk og snakket rett fra levra. Trolig er det mange som mener som han. De sier det bare ikke. Men de ser på oss som dumme, uvitende og gudløse med en primitiv livsanskuelse. At man kan ha høy moral og høy etisk standard selv om man ikke tror på en personlig gud og hans verdslige profeter, falt ikke den unge forbryteren inn. Selv hadde han, så vidt jeg forstod, både tro og moral i orden. Hvordan han da har kunnet skaffe seg et langt og skremmende rulleblad, sa han ikke noe om.

 

Nordmenn betraktet han altså som dumme. At det er slik kan vi takke oss selv for. Vi har i altfor stor grad unnlatt å opplyse om de verdiene vi bygger vårt samfunn og våre liv på. Og i misforstått toleranse og liberalitet har vi ikke krevd respekt for disse verdiene og for det samfunnet vi har bygd opp.

 

Dette er det på tide at vi gjør noe med. Toleranse forutsetter ikke verdinøytralitet. Det norske samfunnet må si klart fra om hva som er våre grunnleggende verdier, og hvilke verdier og idealer vi ikke kan renonsere på uten å undergrave det samfunnet som innvandrerne er kommet for å dele med oss.

 

De fleste innvandrerne er bra folk. De skjøtter sin dont og gjør så godt de kan selv om vanskelighetene er mange. Noen er imidlertid kommet for å utnytte oss. De anser oss som dumme.

 

Hvor lenge skal vi fortsette å bekrefte at vi er det?


Kay Olav Winther d.e.
 

Bløtkakekasting tillatt som politisk virkemiddel

 

Den 28. oktober skrev jeg i denne bloggen at den personen som kastet bløtkake på finansminister Kristin Halvorsen, hadde fått straff som fortjent når han i tingretten og lagmannsretten ble dømt til fengsel i 30 dager.

 

Jeg mener fortsatt at bløtkakekasteren burde vært dømt etter den paragrafen i straffeloven som sier at den som ved vold, trusler eller andre ulovlige midler søker å hindre en del nærmere bestemte myndighetspersoner i å utøve sin virksomhet, straffes med fengsel.

 

Det er imidlertid Høyesterett uenig i, og har med fire mot en stemme opphevet lagmannsrettens dom. Dommerne Indreberg, Skoghøy, Stang Lund og Lund har gitt ankeren rett og avgjort at lagmannsrettens kjennelse og tingrettens dom må oppheves, mens dommer Oftedal Broch er kommet til at anken må forkastes. Bløtkakekasteren er altså uskyldig i det han var anklaget for. Riktignok kan han rettsforfølges etter andre paragrafer, men om saken er viktig nok til at det vil skje, gjenstår å se.

 

Dommen i Høyesterett bør imidlertid diskuteres. Rettsprinsipper er for viktige til at de kan overlates til juristene - Høyesterett inkludert.


I 2000 foreslo departementet at § 99 også skal omfatte ?handlinger av mindre alvorlig karakter enn det den rammer i dag?. Som en konsekvens gikk departementet inn for å oppheve minstestraffen..  Bl.a. sett i lys av den omtalte saken, var dette et klokt forslag. Denne intensjonserklæringen har imidlertid rettens flertall valgt å se bort fra. Begrunnelsen er at subjektiv skyld ikke foreligger.  Jeg skal ikke fortsette prosedyren mot den personen som forulempet Kristin Halvorsen. Han er frifunnet. Men jeg er forundret over Høyesteretts virkelighetsoppfatning, lovforståelse og lovanvendelse.


Hva skulle hensikten med å kaste bløtkaker på en myndighetsperson være om ikke å forulempe og nedverdige vedkommende slik at personen ble hindret i sin virksomhet? Først direkte og umiddelbart, og deretter på lengre sikt ved å forårsake utrygghet. Folk som er provosert som følge av politisk uenighet, kan velge mellom mange reaksjonsmåter. De kan rope ukvemsord. De kan bære plakater, holde taler og skrive blogger og avisinnlegg. Når de tyr til fysiske handlinger, trer de over en grense.

 

De lavere rettsinstansene mente at kakekasteren i det aktuelle tilfellet forsettlig overtrådte straffeloven § 99, og at det måtte være "påregnelig for gjerningspersonen at statsråden umiddelbart må dusje og kanskje også skifte klær".  Dette har tingretten og lagretten funnet bevist og dømt deretter. Her er disse rettsinstansene trolig på linje med rettsoppfatningen i samfunnet.

 

Ved å skjelne mellom rettens avgjørelse (hvor den viser hva den mener) og domspremissene (den måten retten gir uttrykk for sin mening på) har Høyesterett her tatt skrittet over fra jusen til semantikken. Den alminnelig godt orienterte borger er neppe i tvil om at forsettkravet er oppfylt..

 

Det er heller ikke den ene av høyesterettsdommerne, Oftedal Broch. Han uttaler at det å hindre "et medlem av Statsråd i sin virksomhet" kan skje fysisk eller psykisk, for eksempel ved trusler. Forsettlig kasting av bløtkake eller en annen gjenstand av en viss størrelse mot statsrådens hode, er etter hans mening i seg selv tilstrekkelig til at gjerningsinnholdet i § 99 er dekket. Handlingen er egnet til å fremkalle frykt eller angst og bidra til å hindre at en statsråd kan bevege seg fritt." Han finner at statsråden er hindret i sin virksomhet.

 

Oftedal Broch minner om at det er et kvalitetstegn at "statsråder kan leve et liv uten spesielle sikkerhets- eller forsiktighetsregler", og at det er en forutsetning for vårt demokrati at våre politikere kan leve et vanlig liv i kontakt med folk flest. Han anser det klart at vern om dette godet prinsipielt dekkes av straffeloven § 99. Det lyder rimelig og fornuftig.

 

Dommer Oftedal Broch synes ikke at bløtkakekasting mot en statsråd er bagatellmessig. En normal reaksjon hos den det kastes på, vil være angst eller frykt. En statsråd som utsettes for et uventet angrep, må regne med at den gjenstanden som kastes, kan føre til skade "ut over førsteinntrykket, blant annet ved å skjule et farligere stoff", mener Oftedal Broch. Og "under enhver omstendighet kan handlingen ikke bare ses ut fra den enkelte statsråds personlige reaksjoner, jf ... de sikkerhetsmessige virkningene av episoden".

 

Som sagt, bløtkakekasteren i det aktuelle tilfellet er frikjent for å ha overtrådt § 99, og dermed per definisjon uskyldig i det han var anklaget for.

 

Høyesterett bør imidlertid gjennomgå sin behandling av saken. Vi lever i en stadig hardere verden, og kan ikke fredlig sove den uskyldiges søvn.

 

Høyesteretts dom vil danne grunnlag for behandlingen av liknende saker i tingretten og lagmannsretten. Det blir derfor ikke så farlig å krenke statsråder og andre øvrighetspersoner og institusjoner som omfattes av § 99, i framtiden. Bløtkakekasting er godkjent som politisk virkemiddel. Når man vet at voldsspiralen i samfunnet stiger bratt, er dette meget betenkelig.


 Kay Olav Winther d.e.   

Topplederlønninger i Norge

Mange næringslivsledere er grådige. Enkelte av dem tjener flere millioner kroner i året, men synes at de jobber for knapper og glansbilder. De vil derfor ha mer. Stadig mer. For det synes de at de er verdt.

 

Og de har støtte i store deler av næringslivet. Vi må øke lederlønningene for å få de beste lederne, sier de som tror at de skjønner seg på sånt. Hvis ikke, blir lederne kjøpt opp av firmaer i land med et høyere lønnsnivå.

 

Den sjansen synes jeg vi skal ta. Noen masseflukt vil vi neppe få. Om noen blir kjøpt opp i det hele tatt. Norske bedriftsledere er ikke så attraktive som de selv liker å tro. Eller prøver å få oss til å tro.

 

Men de vet å kare til seg. Hvis bedriften går godt, tar de æren for det, og synes at de fortjener høyere lønn. Går den dårlig, er de uten skyld. Eller for å si det sånn: Hadde det ikke vært for dyktige ledere, hadde det gått enda verre. Dessuten trengs de for å forbedre resultatene. Ergo bør de få mer penger i lønnsposen likevel.

 

I følge forskningsstiftelsen FAFO skal toppsjefene i 64 av de større selskapene her til lands, ha økt lønna si med i gjennomsnitt 209 prosent i løpet av de siste sju årene. Jo da, du leste riktig. I tillegg kommer pensjonsavtaler, fallskjermer, bonuser og opsjonsordninger.

 

Det lar seg ikke forklare med annet enn grådighet, og at tafatte styremedlemmer uten samfunnsperspektiv på ledergjerningen, lar det skje - eller endog tilskynder utviklingen. Offentlig oppnevnte styremedlemmer dilter som oftest med. Fellesskapets representanter fungerer ofte mer som alibi enn som reell motvekt. De færreste har rygg til å gjøre seg upopulære i det gode selskap.

 

Opsjonsordningen for eksempel, skal stimulere lederne til å skape verdier for bedriften og dermed for aksjonærene. Når lederne lykkes i sine bestrebelser, er det bare rett og rimelig at de får sin del av kaka, heter det.

 

Nå er det vel i grunnen flere enn topplederne som skaper verdiene. Men mellomledere og arbeidere får knapt noen påskjønnelse. Det er på toppen det skjer. Det er øyensynlig der verdiene skapes. Ikke bare av de som direkte øver innflytelse på strategi og produksjon, men av hele det høyere sjiktet av toppledere. Man kan spørre seg hvordan direktøren med ansvar for samfunnskontakt har påvirket produktiviteten og inntjeningen. Men når det regner på presten, drypper det på klokkeren.

 

I mine øyne er denne formen for grådighet, tegn på sviktende vurderingsevne og ansvarsfølelse. Når lederne håver inn millioner, trekker de kapital ut av bedriften. Slik årelating er aldri av det gode. Når det likevel skjer, er det fordi egeninteressen er større enn ansvaret og omsorgen for bedriften. Samfunnsansvaret ser ut til å være totalt fraværende. Det burde få alarmklokkene til å ringe i styrerommene.

 

Lønnsnivået i Norge bør fastsettes på grunnlag av norske forhold. Ansvar og dyktighet bør selvfølgelig belønnes, men ønsker vi et egalitært samfunn uten store økonomiske og sosiale forskjeller, må lederne vise moderasjon. Dessuten bør vi ha et skattesystem og et skattenivå som sørger for at de rike blant oss betaler mer til fellesskapet enn de allerede gjør.

 

Nå ser det faktisk ut til at noen har lært av kritikken. Telenor avvikler opsjonsordningen. Men det gjenstår å se hvor vellykket det nye "lønnstillegget" i form av kjøp av aksjer i selskapet til aktuell pris på et fastsatt tidspunkt blir.

Nå burde ledere med tro på og interesse for egen bedrift, kjøpe aksjer uten særskilte "ordninger" eller "programmer". Hvis det ikke skjer, eller hvis lederne selger seg ut, avslører det at det ikke er hensynet til bedriften som dikterer handlingene. Uansett hvilke fine navn og betegnelser man setter på det, dreier det seg i de fleste tilfelle om "golddigging". Verken mer eller mindre.

Man merkt die Absicht und wird verstimt! 

Kay Olav Winther d.e.  


Die Zauberlehrlingin

Ingunn Yssen ønsker å sette punktum for Yssen-Vallasaken.
 

Så lett er det nok ikke. Har man først sagt de magiske ordene og satt prosessen i gang, er den vanskelig å stanse. Hvis hun kjenner sine klassikere, vet hun nok det. "Herr und Meister, hör mich rufen! ... Herr, die Not ist groß! Die ich rief, die Geister, Werd ich nun nicht los," som Goethe uttrykker det.

 

I likhet med Trollmannens læregutt har Yssen sluppet løs krefter, som nå er ute av kontroll. Hun får bare leve med det hun har satt i gang. Det burde ikke være uoverkommelig. Hun har fått det slik hun ville. Den lederstilen hun reagerte på, og ville til livs, er neppe gangbar lenger. Verken i LO eller andre steder. Det har hun oppnådd, og det bør hun være godt fornøyd med.

 

Om de menneskelige omkostningene på begge sider av fronten, har vist seg større enn Yssen hadde ventet, må hun leve med det også. Sier man opp jobben via førstesideoppslag i VG, bør man regne med jordskjelv.

 

At det ville bli spadd opp en masse illeluktende materie, må hun også ha forstått. Hun er tross alt ingen novise. Skittkasting er en del av gamet. Hvis hun ikke ønsket å bli tilsmusset, burde hun lidd i stillhet. For å sitere en annen klassiker: "Det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum."

 

I en opphetet situasjon er det umulig å avgjøre hvem som har rett, Yssen eller Valla. Den ene er blitt ropt til, skjelt ut og nedverdiget. Det har hun vitner på. Den andre har aldri ropt, skjelt ut eller nedverdiget noen. Det har hun vitner på.

 

Det lesende og TV-seende publikum ser hva de ser og tror hva de vil. Og så får vi håpe at de to hovedmotstanderne kommer fra kampen uten altfor store skader - på kropp og sjel. Og at LO på noe lengre sikt kommer styrket ut av saken.

 

Det siste er ikke uten videre sikkert. Det finnes selvfølgelig mus som ønsker å danse på bordet, når katten er distrahert. Det er det som er så snedig ved rykter, spekulasjoner og halvkvedede viser. Når de først er kommet på trykk, så står de der. Og da er det ikke godt å si hva historieskriverne kan komme til å bruke dem til.

 

Og så er det jo ulykkeligvis sånn at noen synes at situasjonen innbyr til å grave dypere vollgraver mellom privat og offentlig sektor. Det burde de føle seg for gode til. "Det heiter ikkje eg no lenger, heretter heiter det vi!" skriver Halldis Moren Vesaas. Vi tar med dette sitatet også - etter som vi er i det litterære hjørnet.

 

Skjønt, LO kommer nok ned på beina. Ikke bare fordi organisasjonen er stor og tung, men fordi den er viktig - for medlemmene og samfunnet. Det kan likevel være på sin plass å minne om at det ikke er LO som er stridens opphav eller kjerne. Det dreier seg om motsetninger på det personlige plan. At de andre medlemmene av LOs lederteam ikke tidligere grep inn i striden mellom LO-lederen og avdelingslederen, er lett å forstå. De har vel først i ettertid fått del i alle stridens komponenter og nyanser.  

 

Valla har skrevet bok. Jeg har ikke lest den, men forstår at hun har presentert sin side av historien. Yssen sier at nok får være nok. Det er hennes valg. Hun mener vel da - i motsetning til Bjørnson - at fred er det beste, og ikke at man noget vil. Hun stanser ikke prosessen, men overlater til ettertiden å felle dom i saken uten hennes vitneprov.

 

Det er for så vidt et respektabelt og modig trekk. Hvis hun da ikke regner med at om hundre år er allting glemt. Men der kan hun ha forregnet seg.

 

Kay Olav Winther d.e.