Hudfarge

Mennesker leveres i ulik innpakning. Noen er høye og tynne, andre er korte og tjukke, noen har blå øye, noen har mandeløyne, noen er svarte, eller brune eller gylne, og noen er hvite eller rosa. Det setter farge på tilværelsen, men er ellers likegyldig.

 

For det er det som er inne i innpakningen, som avgjør hva slags menneske man er. Karakteren og evnene sitter ikke i hudfargen, eller høyden over havet, eller livvidden, men er en indre egenskap - helt uavhengig av det ytre.

 

Derfor er oppstusset omkring Barack Obama egentlig meningsløst. Det er ikke en neger eller mulatt eller afroamerikaner - eller hva man finner for godt å kalle ham - som er valgt til president i USA. Det er politikeren Obama.

 

Å bedømme mennesker etter hudfargen, er som å vurdere biler etter lakken. Det er det bare ukyndige dilettanter som gjør.

 

Også når vi skal sette opp valglister til det kommende stortingsvalget, trer dilletantene fram og vil påvirke oss. Vi må ha "fargede" personer på tinget, mener noen. Stortingskandidatene bør være "hvite", mener andre.

 

De kloke derimot har flere tanker i hodet på en gang.

 

Skal lista bli representativ, må den dekke mange forhold: Geografi, yrker, sosial tilhørighet, kjønn, alder, kultur - og livserfaring.

 

Men først og fremst politikk. En valgliste er ikke et galleri, men en oversikt over personer som partiet mener har fortsetninger for å gjøre en politisk innsats innenfor rammen av partiets program; personer som ber om din tillit, og som vil være dine representanter i det arbeidsfellesskapet som skal styre Norge på vegne av befolkningen.

 

Etnisitet nevner jeg ikke i denne forbindelse. Det er irrelevant. Øyenfarge, seksuell legning, hårsveis og hudfarge er også irrelevant. Det som er relevant, er politisk innsikt og kjennskap til norsk politisk kultur, til befolkningens levevilkår og behov - og til de rammebetingelsene som stortingsrepresentantene skal arbeide innenfor.

 

Å skaffe seg alibi ved å skyve fram innvandrere og gi dem framtredende verv som de ikke er praktisk og kulturelt forberedt på, er ikke bare å utsette disse kandidatene og representantene for unødvendige påkjenninger, og partiene for smertelige erfaringer. Enda viktigere er det at selve likeverdstanken - det at folk med annen bakgrunn enn de fleste av oss, er like gode nordmenn som vi er, og bør delta i styringen av landet - får sår som det vil ta lang tid å bote.

 

Partier som er villig til å skyve fram "innvandrere" og "fremmedkulturelle" for å stagge løvene i media og i enkelte organisasjoner, bør tenke på om de tjener det overordnede målet: Likeverd, integrering og assimilering.

 

Før folk blir satt på "sikker plass" på valglistene til stortingsvalget, bør de ha inngående kjennskap til rammebetingelsene - og aller helst erfaring fra politisk arbeid i Norge. Det er sjelden lurt å ta det første hoppet i livet i Holmenkollen. Man bør begynne i småbakker og bygge seg opp. Hvordan det går når dette neglisjeres, har vi flere triste - og få hyggelige - eksempler på.

 

Hvis noen leser dette som en advarsel mot personer med fremmedkulturell bakgrunn, tar de feil. Grunnleggende feil.

 

Men det er en advarsel mot å føre opp innvandrere eller fremmedkulturelle for en hver pris; for eksempel personer som ikke har hatt anledning til å tjene "7 år for Rakel". For hvem tjener på at folk med avvikende hudfarge eller religion, må forlate statsrådtaburetter, eller etterlater seg abnorme telefonregninger? Er ikke det først og fremst de som tar ethvert nederlag som eksempel på befolkningsgruppens inkompetanse?

 

Derfor må partiene se seg for og bruke hodet. Nominér fremmed- og flerkulturelle. Gjerne på sikker plass. Men bring først på det rene at de har ervervet seg den kunnskap og innsikt som samfunnet krever av en folkevalgt. Det vil være det beste for den enkelte kandidat, for den mangfoldige gruppen "innvandrere", for folkestyret og folket - og for det partiet som har kandidaten på sin liste.

 

"Look to Norway!" formante F. D. Roosevelt. I dette tilfellet vil jeg si: "Look to the US of America!"

 

De har nettopp sett bort fra "rase", hudfarge og liknende irrelevante forhold, og har valgt en politiker med stort potensial, som president. At han var mørk i huden ble ikke utslagsgivende.


Det bør det ikke bli hos oss heller - verken i den ene eller den andre retningen.


Kay Olav Winther d.e.
     

Kort sagt: La nye krefter slippe til

Åge Hareide var en god fotballspiller.
Han har vært en god klubbtrener også.
Men som trener for det norske fotballandslaget har han kommet til kort.
Kampen mot Ukrainia var en privatlandskamp, men burde likevel vært den siste spikeren i Åge Hareides kiste.
Vi forandrer ingen ting i forhold til Hareide og hans stilling, sier fotballpresidenten.
Han ønsker vel å framstå som besluttsom og lojal. Som sjefen som ikke svikter sin ansatte i prøvelsens stund.
Men det han i realiteten gjør, er å sette hensynet til Åge Hareide, foran hensynet til fotballen - og til Norge.
Det skal ikke en fotballpresident gjøre.
Fotball er en konkurransesport. Det viktigste er ikke å delta, men å hevde seg i konkurranse med andre, og å vinne. 
Her kommer et utsagn som ville gitt elendige odds hos bookmakerne: Norge kommer ikke til VM, EM eller OL med Åge Hareide som trener.
Og skulle vi som følge av flaks, og andres enda større udugelighet, komme dit, vil vi bli sendt korteste vegen hjem med halen mellom beina.
Hvis Norge skal konkurrere i verdenstoppen, har NFF tre ting å gjøre:
1. Spørre seg hvorfor spillere som John Carew, Steffen Iversen m.fl yter under pari på landslaget.
2. Finne en ny trener snarest.
3. Sette i gang en ambisiøs mental, teknisk og taktisk opplæring av unge fotballspillere i tillegg til - og på toppen av - den opplæringen som klubbene driver.
I motsatt fall fortsetter vi å være dilettanter.
Hvis det er det vi vil, er det som nå skjer for så vidt greit.
Men vil vi vinne, må Hareide ofres, og laget få en innsprøyting av nye ideer og tanker, ny energi, nye ambisjoner og ny sult - ikke på å aksle landslagstrøya, men på å vinne.
Skjønner ikke Kåfjord det, har han allerede nådd sitt inkompetansenivå.
Og hvem lider under det?
Norsk fotball!

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Stakkars røykere!

I Dagsavisen skriver en røyker at røykerne det siste tiåret er pekt ut som "uønsket i de fleste sosiale og arbeidsmessige sammenhenger." Røykerne har "Ingen tilgang til sosiale inneområder. Hundretusener av arbeidsplasser er stengt," hevder han.
Her må det være noe som jeg ikke har fått med meg.
Jeg trodde det var røyking som var forbudt, jeg. Ikke røykere.
Her er jeg enig med røykeren i Dagsavisen. Han må da få slippe inn. Bo må han nesten også få lov til. Reise med båt og tog og bo på hotell også.
Bare han lar være å røyke. For det er en plage for andre. Det lukter vondt, og forårsaker luftvegsproblemer for for store - og ikke minst for små.
Røykeren vil at vi skal ta hensyn til ham. Vi vil at han skal ta hensyn til oss. Helt urimelig, mener han og andre røykere. Vi må da få ta oss en røyk eller to når behovet melder seg.
Gjerne det. Men ikke i nærheten av meg og mine - og alle dem som mener som jeg. Vi vil ha oss frabedt å bli forurenset og innrøyket.
Det er ikke hetsing. Det er ikke diskriminering heller. Det er bare et klart og lettfattelig signal til røykerne om at de får finne seg et sted hvor de kan røyke uten at det går ut over andre.
Men det har flere av dem vondt for å forstå. Trolig fordi de alltid har dampet og og forurenset lufta for andre uten å måtte ta hensyn til andre enn seg sjøl, og oppfatter dette som en slags naturtilstand. 
Og sånn tror de at det skal være. Men det skal det ikke.
En kjenning av meg mente at det da slett ikke lukter så ille i rom som det røykes i. Da fikk han svar av en frittalende kompis: Det luktar møkk!
Og det er akkurat det det gjør.
Så vil du røyke, får du bære problemene. Ikke dytte dem over på oss.

Kay Olav Winther d.e.

Et slag i løse lufta

Kravet om at skolen må begunstige de flinke elevene, er et slag i løse lufta. De flinke elevene er begunstiget allerede. I likhet med de mindre flinke.

 

Elevene i den norske skolen skal få undervisning som er tilpasset evnene og forutsetningene til den enkelte eleven. Det står i loven. 

 

Dette vet alle skolefolk, skolepolitikere og forståsegpåere - eller de burde vite det. Før de gir seg til å slå inn åpne dører ved foreslå differensiering som skal løse problemer som ikke fins.

 

Førsteamanuensis Espen Andersen er tydeligvis en don Quijote som finner tilfredsstillelse i å slåss mot vindmøller. Ønsker vi en kunnskapsskole, må vi akseptere at det er forskjell på folk, sier han.

 

Det har lovgiverne og skolen gjort i årtier allerede. I alle fall i grunnskolen. Det er ingen motsetning mellom skolens rolle som kunnskapsformidler og oppdrager, og dens oppgave å bidra til sosial integrering. Det er to sider av samme sak. Sosiale evner er også kunnskap. Dessuten virker sosiale forutsetninger inn på evnen til å erverve og akkumulere kunnskap - både i formelle, tilrettelagte læringssituasjoner og i uformelle, sosiale møter - m.a.o. i livets skole.

 

Det samfunnet bør drøfte, er ikke differensieringssystemer som har vist seg å ha uheldige bieffekter, men hvordan skolen skal kunne gi den enkelte hjelp på elevens eget nivå, uten å gi slipp på de sosiale målsettingene. Det er primært en pedagogisk-metodisk utfordring og et spørsmål om ressurser. Organisatorisk differensiering kan være av det gode i helt spesielle tilfelle, men har den ulempen at den virker stigmatiserende og segregerende.

 

Differensiering innen gruppa, krever stor lærertetthet og muligheter til individuell instruksjon og oppfølging. Vil vi dette målet, må vi gi skolen midlene. Da gjenstår selve kjerneproblemet: Kvaliteten på undervisningen.

 

God undervisning forutsetter at alle som arbeider i skolen, har internalisert de overordnede målene, har gode menneske- og fagkunnskaper, har stayerevne og ikke lar seg overvelde av forståsegpåernes stadige krav om at de bør gjøre ting annerledes.

 

Undervisning - eller opplæring og oppdragelse, som jeg foretrekker å kalle det - skjer i et møte mellom mennesker og består av oppvekking av lærelyst, overlevering av kunnskap og å skape den trygghet og sinnsro som gjør det lærte til en del av personligheten. Det er ikke lett gjort, i et urolig, mangefasettert samfunn.

 

En skole med slike mål, trenger lærere med stor faglig og menneskelig innsikt. Det kommer ikke av seg selv. Derfor må lærerne få påfyll - så å si kontinuerlig. Det er like uomgjengelig som drivstoff på en bil. Uten drivstoff står den på stedet hvil.

 

Den norske skolen er opptatt av likhetstanken, sier Espen Andersen, og får det til å høres ut som om den er fór opptatt av likhet. Skolen skal forberede barna for samfunnet. Derfor er oppdragelse til toleranse og likeverd viktig. Bare den som ønsker skarpere motsetninger og et samfunn med større forskjeller, kan være uenig i det.

 

Men det betyr ikke at skolen ikke skal legge avgjørende vekt på å gi elevene faktakunnskaper. Her har skolen ikke gjort nok. Verken grunnskolen eller videregående skole. Ikke i tidligere tider, og ikke i dag. Mål og metoder må stadig diskuteres, og ambisjonene må heves i samsvar med ny erkjennelse og samfunnets krav.

 

Slik skal skolen bli et bedre redskap for forberedelse til et liv i et moderne, sosialt, egalitært samfunn. Individet er viktig. Personlig vekst likeså. Men sosialisering og kunnskapstilegnelse er essensielt for samfunnet - og dermed for individene.

 

Dette er innlysende, eller burde være det. Internasjonale skoleundersøkelser måler det de er satt til å måle. De forteller ikke om vår skole bidrar til å nå de målene vi har satt for vår opplæring. At andre har andre mål, og prioriterer annerledes, må ikke få oss til å miste målene av syne. Det er liten hensikt i å øke farten, hvis retningen er gal.

 

Er skjerpede faglige krav akademisering? Ikke nødvendigvis. Som så mye annet i skolen, er det primært et spørsmål om metode. Og ulike elev- og aldersgrupper, krever ulike metoder. Det er en banal sannhet, som det dessverre er lett å glemme i en hektisk skolehverdag.

 

Den likhetsreligionen og grunnleggende mistenksomheten overfor teoretisk kunnskap, som Andersen mener å finne i norsk skole, forvaltes av en kvasiradikal pedagogisk minoritetgruppe som har fått lov til å gjøre seg nesten uimotsagt gjeldende siden 1970-tallet. At denne gruppen møter saklig motbør, er på tide, men det må ikke få oss til å kaste ungen ut med badevannet.

 

Øk skolens faglige innhold og krav, krev arbeidsro og elever som er konsentrert om arbeidet og ikke forstyrrer hverandre, men glem ikke at skolen også skal være en sosial smeltedigel. Barnet er en totalitet. Det må skolen legge til grunn for sitt arbeid.

 

De som vil konsentrere seg om det rent faglige og flytte de "flinkeste" sammen i egne klasser - og i neste omgang på egne skoler - må få et klart nei. Det betyr ikke at vi skal stå på stedet hvil.


Kay Olav Winther d.e.