Hudfarge

Mennesker leveres i ulik innpakning. Noen er hye og tynne, andre er korte og tjukke, noen har bl ye, noen har mandelyne, noen er svarte, eller brune eller gylne, og noen er hvite eller rosa. Det setter farge p tilvrelsen, men er ellers likegyldig.

For det er det som er inne i innpakningen, som avgjr hva slags menneske man er. Karakteren og evnene sitter ikke i hudfargen, eller hyden over havet, eller livvidden, men er en indre egenskap- helt uavhengig av det ytre.

Derfor er oppstusset omkring Barack Obama egentlig meningslst. Det er ikke en neger eller mulatt eller afroamerikaner- eller hva man finner for godt kalle ham - som er valgt til president i USA. Det er politikeren Obama.

bedmme mennesker etter hudfargen, er som vurdere biler etter lakken. Det er det bare ukyndige dilettanter som gjr.

Ogs nr vi skal sette opp valglister til det kommende stortingsvalget, trer dilletantene fram og vil pvirke oss. Vi m ha "fargede" personer p tinget, mener noen. Stortingskandidatene br vre "hvite", mener andre.

De kloke derimot har flere tanker i hodet p en gang.

Skal lista bli representativ, m den dekke mange forhold: Geografi, yrker, sosial tilhrighet, kjnn, alder, kultur- og livserfaring.

Men frst og fremst politikk. En valgliste er ikke et galleri, men en oversikt over personer som partiet mener har fortsetninger for gjre en politisk innsats innenfor rammen av partiets program; personer som ber om din tillit, og som vil vre dine representanter i det arbeidsfellesskapet som skal styre Norge p vegne av befolkningen.

Etnisitet nevner jeg ikke i denne forbindelse. Det er irrelevant. yenfarge, seksuell legning, hrsveis og hudfarge er ogs irrelevant. Det som er relevant, er politisk innsikt og kjennskap til norsk politisk kultur, til befolkningens levevilkr og behov - og til de rammebetingelsene som stortingsrepresentantene skal arbeide innenfor.

skaffe seg alibi ved skyve fram innvandrere og gi dem framtredende verv som de ikke er praktisk og kulturelt forberedt p, er ikke bare utsette disse kandidatene og representantene for undvendige pkjenninger, og partiene for smertelige erfaringer. Enda viktigere er det at selve likeverdstanken - det at folk med annen bakgrunn enn de fleste av oss, er like gode nordmenn som vi er, og br delta i styringen av landet - fr sr som det vil ta lang tid bote.

Partier som er villig til skyve fram "innvandrere" og "fremmedkulturelle" for stagge lvene i media og i enkelte organisasjoner, br tenke p om de tjener det overordnede mlet: Likeverd, integrering og assimilering.

Fr folk blir satt p "sikker plass" p valglistene til stortingsvalget, br de ha inngende kjennskap til rammebetingelsene- og aller helst erfaring fra politisk arbeid i Norge. Det er sjelden lurt ta det frste hoppet i livet i Holmenkollen. Man br begynne i smbakker og bygge seg opp. Hvordan det gr nr detteneglisjeres, har vi flere triste - og f hyggelige - eksempler p.

Hvis noen leser dette som en advarsel mot personer med fremmedkulturell bakgrunn, tar de feil. Grunnleggende feil.

Men det er en advarsel mot fre opp innvandrere eller fremmedkulturelle for en hver pris; for eksempel personer som ikke har hatt anledning til tjene "7 r for Rakel". For hvem tjener p at folk med avvikende hudfarge eller religion, m forlate statsrdtaburetter,eller etterlater seg abnorme telefonregninger? Er ikke det frst og fremst de som tar ethvert nederlag som eksempel p befolkningsgruppens inkompetanse?

Derfor m partiene se seg for og bruke hodet. Nominr fremmed- og flerkulturelle. Gjerne p sikker plass. Men bring frst p det rene at de har ervervet seg den kunnskap og innsikt som samfunnet krever av en folkevalgt. Det vil vre det beste for den enkelte kandidat, for den mangfoldige gruppen "innvandrere", for folkestyret og folket- og for det partiet som har kandidaten p sin liste.

"Look to Norway!" formante F. D. Roosevelt. I dette tilfellet vil jeg si: "Look to the US of America!"

De har nettopp sett bort fra "rase", hudfarge og liknende irrelevante forhold, og har valgt en politiker med stort potensial, som president. At han var mrk i huden ble ikke utslagsgivende.


Det br det ikke bli hos oss heller-verken i den ene eller den andre retningen.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: La nye krefter slippe til

ge Hareide var en god fotballspiller.
Han har vrt en god klubbtrener ogs.
Men som trener for det norske fotballandslaget har han kommet til kort.
Kampen mot Ukrainia var en privatlandskamp, men burde likevel vrt den siste spikeren i ge Hareides kiste.
Vi forandrer ingen ting i forhold til Hareide og hans stilling, sier fotballpresidenten.
Han nsker vel framst som besluttsom og lojal. Som sjefen som ikke svikter sin ansatte i prvelsens stund.
Men det han i realitetengjr, er sette hensynet til ge Hareide, foran hensynet til fotballen - og til Norge.
Det skal ikke en fotballpresident gjre.
Fotball er en konkurransesport. Det viktigste er ikke delta, men hevde seg i konkurranse med andre, og vinne.
Her kommer et utsagn som ville gitt elendige odds hos bookmakerne: Norge kommer ikke til VM, EM eller OL med ge Hareide som trener.
Og skullevi som flge av flaks, og andres enda strre udugelighet, komme dit, vil vi bli sendt korteste vegen hjem med halen mellom beina.
Hvis Norge skal konkurrere i verdenstoppen, har NFFtreting gjre:
1. Sprre seg hvorfor spillere som John Carew, Steffen Iversen m.fl yter under pari p landslaget.
2.Finne en ny trener snarest.
3. Sette i gang en ambisis mental, teknisk og taktisk opplring av unge fotballspillere i tillegg til - og p toppen av - den opplringen som klubbene driver.
I motsatt fall fortsetter vi vre dilettanter.
Hvis det er det vi vil, er det som n skjer for s vidt greit.
Men vil vi vinne, m Hareide ofres, og laget f eninnspryting av nye ideer og tanker, ny energi, nye ambisjoner og ny sult - ikke p aksle landslagstrya, men p vinne.
Skjnner ikke Kfjord det, har han allerede nddsitt inkompetanseniv.
Og hvem lider under det?
Norsk fotball!

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Stakkars rykere!

I Dagsavisen skriver en ryker at rykerne det siste tiret er pekt ut som "unsket i de fleste sosiale og arbeidsmessige sammenhenger." Rykerne har "Ingen tilgang til sosiale inneomrder. Hundretusener av arbeidsplasser er stengt," hevder han.
Her m det vre noe som jeg ikke har ftt med meg.
Jeg trodde det var ryking som var forbudt, jeg. Ikke rykere.
Her er jeg enig med rykeren i Dagsavisen. Han m da f slippe inn. Bo m han nesten ogs f lov til. Reise med bt og tog og bo p hotell ogs.
Bare han lar vre ryke. For det er en plage for andre. Det lukter vondt, og forrsaker luftvegsproblemer for for store - og ikke minst for sm.
Rykeren vil at vi skal ta hensyn til ham. Vi vil at han skal ta hensyn til oss. Helt urimelig, mener han og andre rykere. Vi m da f ta oss en ryk eller to nr behovet melder seg.
Gjerne det. Men ikke i nrheten av meg og mine - og alle dem som mener som jeg. Vi vil ha oss frabedt bli forurenset og innryket.
Det er ikke hetsing. Det er ikke diskriminering heller. Det er bare et klart og lettfattelig signal til rykerne om at de fr finne seg et sted hvor de kan ryke uten at det gr ut over andre.
Men det har flere av dem vondt for forst. Troligfordi de alltid har dampet og og forurenset lufta for andre uten mtte ta hensyn til andre enn seg sjl, og oppfatter dette som en slags naturtilstand.
Og snn tror de at det skal vre. Men det skal det ikke.
En kjenning av meg mente atdet da slett ikke lukter s ille i rom som det rykes i. Da fikk han svar av en frittalende kompis: Det luktar mkk!
Og det er akkurat det det gjr.
S vil du ryke, fr du bre problemene. Ikke dytte dem over p oss.

Kay Olav Winther d.e.

Et slag i lse lufta

Kravet om at skolen m begunstige de flinke elevene, er et slag i lse lufta. De flinke elevene er begunstiget allerede. I likhet med de mindre flinke.

Elevene i den norske skolen skal f undervisning som er tilpasset evnene og forutsetningene til den enkelte eleven. Det str i loven.

Dette vet alle skolefolk, skolepolitikere og forstsegpere- eller de burde vite det. Fr de gir seg til sl inn pne drer ved foresl differensiering som skal lse problemer som ikke fins.

Frsteamanuensis Espen Andersen er tydeligvis en don Quijote som finner tilfredsstillelse i slss mot vindmller. nsker vi en kunnskapsskole, m vi akseptere at det er forskjell p folk, sier han.

Det har lovgiverne og skolen gjort i rtier allerede. I alle fall i grunnskolen. Det er ingen motsetning mellom skolens rolle som kunnskapsformidler og oppdrager, og dens oppgave bidra til sosial integrering. Det er to sider av samme sak. Sosiale evner er ogs kunnskap. Dessuten virker sosiale forutsetninger inn p evnen til erverve og akkumulere kunnskap - bde i formelle, tilrettelagte lringssituasjoner og i uformelle, sosiale mter- m.a.o. i livets skole.

Det samfunnet br drfte, er ikke differensieringssystemer som har vist seg ha uheldige bieffekter, men hvordan skolen skal kunne gi den enkelte hjelp p elevens eget niv, uten gi slipp p de sosiale mlsettingene. Det er primrt en pedagogisk-metodisk utfordring og et sprsml om ressurser. Organisatorisk differensiering kan vre av det godei helt spesielle tilfelle, men har den ulempen at den virker stigmatiserende og segregerende.

Differensiering innen gruppa, krever stor lrertetthet og muligheter til individuell instruksjon og oppflging. Vil vi dette mlet, m vi gi skolen midlene. Da gjenstr selve kjerneproblemet: Kvaliteten p undervisningen.

God undervisning forutsetter at alle som arbeider i skolen, har internalisert de overordnede mlene, har gode menneske- og fagkunnskaper, har stayerevne og ikke lar seg overvelde av forstsegpernes stadige krav om at de br gjre ting annerledes.

Undervisning- eller opplring og oppdragelse, som jeg foretrekker kalle det- skjer i et mte mellom mennesker og bestr av oppvekking av lrelyst, overlevering av kunnskap og skape den trygghet og sinnsro som gjr det lrte til en del av personligheten. Det er ikke lett gjort, i et urolig, mangefasettert samfunn.

En skole med slike ml, trenger lrere med stor faglig og menneskelig innsikt. Det kommer ikke av seg selv. Derfor m lrerne f pfyll- s si kontinuerlig. Det er like uomgjengelig som drivstoff p en bil. Uten drivstoff str den p stedet hvil.

Den norske skolen er opptatt av likhetstanken, sier Espen Andersen, og fr det til hres ut som om den er fr opptatt av likhet. Skolen skal forberede barna for samfunnet. Derfor er oppdragelse til toleranse og likeverd viktig. Bare den som nsker skarpere motsetninger og et samfunn med strre forskjeller, kan vre uenig i det.

Men det betyr ikke at skolen ikke skal legge avgjrende vekt p gi elevene faktakunnskaper. Her har skolen ikke gjort nok. Verken grunnskolen eller videregende skole. Ikke i tidligere tider, og ikke i dag. Ml og metoder m stadig diskuteres, og ambisjonene m heves i samsvar med ny erkjennelse og samfunnets krav.

Slik skal skolen bli et bedre redskap for forberedelse til et liv i et moderne, sosialt, egalitrt samfunn. Individet er viktig. Personlig vekst likes. Men sosialisering og kunnskapstilegnelse er essensielt for samfunnet- og dermed for individene.

Dette er innlysende, eller burde vre det. Internasjonale skoleunderskelser mler det de er satt til mle. De forteller ikke om vr skole bidrar til n de mlene vi har satt for vr opplring. At andre har andre ml, og prioriterer annerledes, m ikke f oss til miste mlene av syne. Det er liten hensikt i ke farten, hvis retningen er gal.

Er skjerpede faglige krav akademisering? Ikke ndvendigvis. Som s mye annet i skolen, er det primrt et sprsml om metode. Og ulike elev- og aldersgrupper, krever ulike metoder. Det er en banal sannhet, som det dessverre er lett glemme i en hektisk skolehverdag.

Den likhetsreligionen og grunnleggende mistenksomheten overfor teoretisk kunnskap, som Andersen mener finne i norsk skole, forvaltes av en kvasiradikal pedagogisk minoritetgruppe som har ftt lov til gjre seg nesten uimotsagt gjeldende siden 1970-tallet. At denne gruppen mter saklig motbr, er p tide, men det m ikke f oss til kaste ungen ut med badevannet.

k skolens faglige innhold og krav, krev arbeidsro og elever som er konsentrert om arbeidet og ikke forstyrrer hverandre, men glem ikke at skolen ogs skal vre en sosial smeltedigel. Barnet er en totalitet. Det m skolen legge til grunn for sitt arbeid.

De som vil konsentrere seg om det rent faglige og flytte de "flinkeste" sammen i egne klasser- og i neste omgang p egne skoler- m f et klart nei. Det betyr ikke at vi skal st p stedet hvil.


Kay Olav Winther d.e.