Voldtekt er en avskyelig forbrytelse

En 17-årig gutt er dømt til to års fengsel for voldtekt. Offeret var en jente på hans egen alder. Som han kjente.

 

Halve straffen for overgrepet ble gjort betinget med tre års prøvetid, forteller VG. Dommen var i samsvar med aktors påstand.

 

Voldtekt er en avskyelig forbrytelse.

 

I noen tilfelle er det vanskelig å avgjøre om seksuell omgang er skjedd frivillig. Selv om den kvinnelige part i etterkant er kommet til at det skjedde mot hennes ønske. I slike saker kan retten komme til å måtte legge avgjørende vekt på at tvilen skal komme tiltalte til gode.

 

Noen vil oppfatte dette som lemfeldighet. Og trekke den konklusjon at først politiet og deretter domstolene ikke tar overgrepssaker på alvor.

 

Enkelte ser seg endog tjent med straff for "uaktsom voldtekt". Altså voldtekt som ikke er voldtekt i det øyeblikk samleiet innledes eller pågår, men blir voldtekt i etterkant i kraft av sakens omstendigheter, og at den påståtte overgriperen burde ha forstått at situasjonen kunne bli oppfattet sånn. Ved nærmere ettertanke. Selv om jenta - og gutten -opprinnelig trodde at hun ville.

 

I det aktuelle tilfellet, kan rimelig tvil imidlertid ikke ha vært til stede hos overgriperen.

 

Jenta ble etter eget sigende truet og skadet med kniv. Hun ble brennemerket med et oppvarmet knivblad. Og terrorisert i nærmere to timer. En situasjon som neppe innbyr til frivillig seksuell omgang.

 

Gutten i det aktuelle tilfellet nekter straffskyld. Han hevdet i retten at jenta frivillig var med på samleiet. Han erkjente imidlertid at han hadde truet jenta og holdt kniven mot strupen hennes.

 

Selv en som har usedvanlig tungt for det, kan ikke tro at samleie under slike omstendigheter er frivillig. Selv om situasjonen ellers ligger til rette for intimitet. Ettergivenhet skapt av fysisk - eller psykisk - terror er ikke frivillighet. Og vold tenner i de fleste situasjoner ikke seksuelle følelser hos offeret.

Dette er da retten også kommet til. En sjeldent grov voldtektssak, heter det i dommen.

 

Retten synes likevel ikke at overgrepet kvalifiserer til særlig straff.

 

To år får klare seg, sier domstolen sjenerøst og gir på kjøpet gjerningsmannen rabatt etter "er-du-snill-gutt-ska-du-slippe-resten-av-straffen"-prinsippet. I praksis en straff på ett år, altså. For fullbyrdet voldtekt. Og fysisk og psykisk vold.

 

Jenta kan jo ikke holdes skadesløs, dessverre. Skjedd er skjedd. Men retten tilkjenner henne en oppreisning på 100.000 kroner.  Og dekning av faktiske utgifter med i underkant av 10.000 kroner. Som plaster på såret. Men sår i sjelen blir ikke bedre av plaster.

 

Som sagt: Voldtekt er en avskyelig forbrytelse. Det er en krenkelse som setter spor. Mentalt og sosialt. For noen blir sporene aldri visket ut.

 

Slike sår blir ikke leget av at overgriperen blir straffet.

 

Straffen er en sak mellom overgriperen og samfunnet. Et signal om at den dømte har overtrådt fellesskapets regler og tabugrenser.

 

Sier samfunnet at voldtekt skal straffes mildt, sier det samtidig noe om dem som blir krenket. Hva de er verd. Ikke bare rent juridisk, men som samfunnsmedlemmer. Og mennesker.

 

Kanskje tingretten i dette tilfellet har tatt for lett på saken. Mye tyder på det. Hvis den overgrepet har gått ut over, orker å anke får vi håpe at en høyere rettsinnstans gir saken dens rette dimensjoner. Og straffen riktige proporsjoner.

 

Eller kanskje er lovbestemmelsene slik retten har oppfattet - og brukt - dem. I så tilfelle trenger vi en skikkelig lovrevisjon. En straffeskjerpelse som står i rimelig forhold til dagens syn på seksuelle overgrep og menneskeverd. I vårt opplyste samfunn.

 

Det skal koste å voldføre seg på andre. Å tiltvinge seg seksuell omgang skal koste dyrt. Det tror jeg at det er alminnelig enighet om. I Norge.

 

I enkelte samfunn blir den voldtatte straffet. Det forteller om et forkvaklet menneske- og kvinnesyn.

 

Dommen i den aktuelle saken, viser at også vi her i landet, har noe å rette på. Kanskje fordi praksis er tvilsom. Eller muligens fordi lovgrunnlaget er mangelfullt.

 

Eller begge deler.

 

Like ille er det.


Kay Olav Winther d.e.

Exit Peter Mueller

Skøyteforbundet har i dag avsluttet samarbeidet med Peter Mueller. Amerikaneren har fått sparken.

 

Mueller skal ha utsatt en av våre fremste kvinnelige skøyteløpere for "seksuell trakassering". Hva nå det er. Mangelen på presisjon overlater mye til fantasien. Det er verken til Muellers eller den "trakassertes" fordel.

Mueller selv nekter. Dette har jeg ikke gjort, framholder han i en pressemelding. Jeg vet ikke. Jeg forholder meg til det faktum at skøyteforbundet hever kontrakten. Og at Mueller har vært en kontroversiell person gjennom lengre tid.


En annen kvinnelig utøver mener at hun ble æreskjelt av ham foran en rekke tilhørere.

 

I løpet av de seks årene Mueller har vært trener for det norske skøytelandslaget, har det stadig vært knuffing og gnissing og uroligheter rundt ham. De siste tre årene har han for eksempel ført en pubertetspreget ordstrid i mediene med den nederlandske toppløperen Sven Kramer. Trolig et ubehjelpelig forsøk på å skaffe Mueller-elev Håvard Bøkko et mentalt overtak på den utilnærmelige skøytegiganten.

 

I 2006 ble Mueller kåret til «Årets trener». Jeg tillater meg likevel å spørre hva han har utrettet. Ingen "ny Kåss" eller kvinnelig komet har stått fram som resultat av Muellers trenergjerning.

 

Framgangen og de forhåndsspådde "seirene" er fordunstet. Det er blitt med Muellers fantasier og store ord. På forhånd.

 

I Heerenveen forleden slo Shani Davis Bøkko på 1500 m med over ett sekund. Fordi Bøkko fremdeles har "litt for stor respekt for Shani", uttalte Mueller til VG. Virkelighetsfjern eskapisme, er trolig den mest dekkende betegnelsen på en slik analyse.

 

Nå tror Håvard Bøkko åpenbart at han er fortapt fordi han mister Mueller som landslagstrener. Trolig jobbes det med en reserveløsning som gjør det mulig å etablere et "Team Mueller-Bøkko".

 

Håvard Bøkko er en god skøyteløper. Men flere andre internasjonale løpere er bedre. Så lenge han henger i skjørtekanten til Peter Mueller, og tror at han er avhengig av denne "symbiosen", vil han trolig ikke komme videre.

 

Muellers fratreden kunne blitt et nytt løft for Bøkko. Og for begge de to landslagene. Etter seks år kunne de trenge nye synspunkter. Nye analyser. Ny tilnærming. Og nye metoder.

 

Og ikke minst: Ny inspirasjon. Ikke vanens altfor kjente rundgang, men ny pepp. Nytt adrenalin. Kort sagt: Den befriende følelsen av å vende om til et nytt, ubeskrevet blad. Med nye muligheter.

 

Men Bøkko ser det åpenbart ikke sånn. Han søker trygghet. Og det har han funnet i ly av Muellers sterke personlighet. Og utvilsomme karisma. Så det regner han med at han fortsatt skal finne der.


Men der tar han trolig feil. Selv om det bare er snaue tre måneder igjen til OL bør Bøkko nå rive over navlestrengen som binder ham til Mueller, og stå fram som sin egen herre. Med selvtillit. Ikke fordi noen stadig forteller ham at han er bedre enn han i virkeligheten er. Men fordi han kjenner sin egen styrke.

 

Og sine egne svakheter.

 

Det er slik erkjennelse - slik selvinnsikt - som skal til for videre vekst og utvikling. Mentalt, fysisk, teknisk og taktisk. 

Et stort sprang ut i det ukjente. Men skal Håvard Bøkko fortsette å vokse, må han våge dette spranget.

 

Ja, ikke bare han. Alle utøverne på de to landslagene må nå legge fortiden bak seg. Og distansere seg fra den støyen som nå helt sikkert vil følge. Den angår ikke utøverne.

 

De som føler at de er del av problemet, og kanskje er medansvarlige for det som er skjedd, bør snarest glemme slike tanker. Hvis de har tenkt å prestere. De bør ikke unne seg en "sørgeperiode" en gang. Men være resultatorienterte. Ekstremt og kynisk resultatorienterte.

 

Toppidrett er ikke for hvem som helst. Det krever mental styrke. Og en ikke liten porsjon egoisme. Nå er tiden inne til å vise at dere har det. Og at fortid er fortid.

 

Nye utfordringer venter. Uten Peter Mueller.


Kay Olav Winther d.e.
 

Fiktive medlemmer

Bydelsdirektøren for Bydel Grünerløkka mener at organisasjonen Pakistan Velferds Organisasjon kan ha løyet på seg medlemmer og mottatt uberettiget kommunalt tilskudd.

Bydelsdirektørens mistanke er ikke grepet ut av løse lufta. Pricewaterhouse Coopers (PwC) har etter oppdrag fra Oslo kommune sett nærmere på forholdet, og konkluderer med at Pakistan Velferds Organisasjon  ikke har alle de medlemmene de har oppgitt.
 
Det var TV 2 som i våres avslørte det mulige medlemsjukset. Ved å ringe et tilfeldig utvalg av de såkalte "medlemmene", avslørte kanalen at 28 av 34 trolig ikke  stod tilsluttet organisasjonen .

Da Oslo kommune reagerte med å be om signerte medlemslister, svarte organisasjonen med nye lister som det trolig også heftet store mangler ved.

En person som ikke var medlem, skal ha fått beskjed om å si at han var medlem dersom noen ringte for å sjekke.

Pakistan Velferds Organisasjon er i følge VG allerede under etterforskning fordi den er mistenkt for å ha sendt falske bilag til UD.

Det er altså ikke tilfeldige, ubevisste feiltrinn det gjelder.

Nå vil Oslo kommune kreve at organisasjonen betaler tilbake tilskudd som er utbetalt på sviktende grunnlag, opplyser bydelsdirektøren.

Inneværende år har Pakistan Velferds Organisasjon mottatt 60.000 kroner fra Oslo kommune. Hvor stor del av dette som eventuelt er uberettiget, er usikkert.

"Kanskje ber vi om å få tilbake hele beløpet," sier bydelsdirektør Larssen som også kan fortelle at Oslo kommune har kontakt med Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet for å få avgjort om saken skal  anmeldes til politiet.

Saken viser at vi ikke kan basere oss på tillit, sier Larssen, som varsler strengere rutiner.

Det har noen av oss visst lenge. Fristelsene ved et tillitsbasert system blir for store. Ikke bare for innvandrerorganisasjoner, men også for organisasjoner med dype røtter i norsk kultur og tradisjon.

Når offentlige midler sitter løst, tror noen at det bare er å forsyne seg.

Og etter som det er blitt utidsmessig og påtrengende å snakke om samfunnsmoral, ansvarsfølelse og rett og galt, står skolen - og samfunnet forøvrig - ganske hjelpeløse. Oppdragelse og moralsk påvirkning er blitt fy-ord. I enkelte toneangivende miljøer.

Noen vil sikkert mene at sædenes forfall, har med religionens svakere stilling i skolen  - og samfunnet forøvrig  - å gjøre.

Denne lettvinte forklaringen holder ikke. Det må være mulig å bevisstgjøre den oppvoksende slekt når det gjelder personlig og kollektiv etikk og moral uten å gjøre dette til del av, eller avhengig av, tro på overnaturlige fenomener. Der moral er knyttet til religion, forsvinner moralen altfor lett når troen svekkes. Ungen slås ut med badevannet.

Nå har det vært brådne kar i alle samfunn til alle tider. Men det er ingen adekvat unnskyldning for ikke å gjøre noe for å bedre situasjonen.

Tusking med medlemslister, bevisst feilrapportering og annet snusk, bør forfølges. Om nødvendig rettslig.

Men samtidig må den slags holdninger og handlinger forebygges. De som på allmennhetens vegne har påtatt seg ansvaret for samfunnet, må lese tegnene i tiden. Det er en årsak til at moralen svikter. I ulike miljøer.

Setter ikke samfunnet inn mottiltak, blir forholdene stadig verre. Respekten for moralen - og bevisstheten om at noe er rett og noe galt - må gjenoppvekkes og oppøves. Det er ikke gjort i en håndvending. Men i løpet av 10 års skolegang bør det være mulig å få sådd noen frø og dyrket dem fram til livskraftige vekster.

Et opprustingstiltak som dette vil ikke kunne bli gjennomført uten rabalder. Sofaradikalerne og naivistene - som alltid skal vente med å snyte seg til nesa er borte - vil finne det uhørt. Reaksjonært. Menneskefiendtlig. Og dumt.

Men den kampen får vi ta. Vi som tror på rett og galt. Det er samfunnets moralske sunnhetstilstand det gjelder. Og her hjelper dessverre ingen hurtigvirkende vaksine.

Vil vi resultatet må vi også ville midlet: Gjentakelse og utrettelig arbeid over tid.

M.a.o.: Rett og slett oppdragelse!

Kay Olav Winther d.e.



 

Pepperkakevandalisme

Noen har i nattens mulm og mørke knust pepperkakebyen i Bergen. Bergenserne er i sjokk, sies det.  

Harme, sinne og lyst til å gjøre noe drastisk med de skyldige, ja. Men sjokk? Det forutsetter vel egentlig at man ikke trodde at det kunne skje. At ødeleggelsen kommer som en overraskelse. Men er det noen grunn til å bli overrasket? 

Destruktive folk finnes. Enten vi liker det eller ei. Det finnes destruktive barn. Destruktive ungdommer. Og destruktive voksne. Noen av dem er dessverre uhelbredelige. 

For noen er dette vanskelig - eller til og med umulig - å innse. Noen er naive fordi de har valgt den rollen. De er politisk programforpliktet til å være naive fordi de forveksler naivitet med generøsitet. Eller liberalitet. Eller radikalisme. 

Andre har andre grunner. Livsynsbetingede. Eller sosiale. 

Felles for naivistene er at de foretrekker å lukke øynene for realitetene. Trolig fordi de av en eller annen urealistisk, merkverdig grunn tror at problemene forsvinner hvis man later som om de ikke er der. Eller hardnakket nok benekter at de finnes.

De fleste av oss - realistene - vet imidlertid at det i vårt samfunn - ja, sikkert i et hvert samfunn - finnes destruktive mennesker som finner tilfredsstillelse i å rive ned. I å ødelegge det andre har bygd opp. Det er de som stjeler. Ødelegger. Eller på annen måte lager faenskap for andre. 

Personer som mangler empati. Som er ute av stand til å innse, eller føle, de praktiske og følelsesmessige konsekvensene av det de gjør.

Eller nok også i mange tilfelle mangler evne til å ta hensyn til at det de gjør vil skade eller såre andre. Selv om de skjønner hva de gjør. Og at det vil såre andre. De mangler rett og slett denne dimensjonen i sin personlighet. 

Opplæring og oppdragelse kan kanskje modifisere og moderere denne personlighetsbristen noe. Men noen er utenfor rekkevidde for all påvirkning. De er rett og slett for "sosialt dumme" til å ta i mot slik lærdom. For "dumme" til å internalisere sosial viten. Men mestere i å rasjonalisere. I å fornuftiggjøre egne handlinger og i å flytte ansvaret over på den skadelidte. Som, etter misdæderens oppfatning, har seg selv å takke. 

Er man blottet for sosial intelligens, skjønner man ikke hva saken dreier seg om. Hva problemet dypest sett er.  Det er disse menneskene som riper opp bilen din når de går forbi. Som velter gravstøtter. Knuser vinduer. Herper postkasser. Ødelegger barnehager og skoler. Som plager andre. På skolen. Eller i livet ellers. 

Ungdommelig dårskap sier naivistene. I noen tilfelle har de rett. Men i mange tilfelle er dessverre dårskapen permanent og helt uavhengig av alder. Og er man ruset, forsvinner det sosiale fernisset, og disse dyptliggende egenskapene kommer fram.

Disse uforbederlig destruktive individene må samfunnet forsvare seg i mot.  Ved å hindre at ødeleggelseslysten får utløp.  For eksempel ved å ta vare på det som man ikke vil ha ødelagt. Bl.a. ved å stenge det inne. Eller hindre adgang når det man ikke vil ha ødelagt, ikke er under oppsyn. 

Dermed sier jeg ikke at pepperkakehusbyggerne i Bergen kan takke seg selv. Det er de som har forvoldt ødeleggelsene, som er de skyldige. Og bare dem. 

Men Bergenserne burde visst bedre. Har det gått bra i 18 år, er det fantastisk. Men egentlig mot normalt. En kollektivt kunstverk som pepperkakebyen er, burde hatt vakthold. Slik er de faktiske forhold. Også i Bergen.  

Ødeleggelseslyst er en avart av den menneskelige natur. Ikke et forbigående kulturelt fenomen.  Selvfølgelig må slik atferd korrigeres. Eller forsøkes korrigert. Ved påvirkning. Noen ganger ved straff.  

Men vi vet at korreksjoner ikke virker på alle. Fordi enkelte er uforbederlige. Dem må vi verne oss mot. Med lås og slå og alle ellers nødvendige sikkerhetstiltak. 

Naivistene mener selvfølgelig at det er unødvendig. At vi må stole på hverandre. Å gi folk en sjanse. For egentlig er alle mennesker gode. Bare de får sjansen. 

Den myten må de gjerne leve etter. Hvis de selv bærer konsekvensene. 

Vi andre vet hva vi vet. Og bør ta konsekvensene av det.

Slik pepperkakeknusingen i Bergen viser. 

Kay Olav Winther d.e.

Om å slå på kjerra når man mener merra

Vi har hentet mange tvilsomme ideer fra Sverige i tidens løp. Innen skolesektoren for eksempel

 

Nå vil Jens Stoltenberg hente en til. Denne gangen innenfor helsepolitikkens område. Han vil legge blåpapir på den svenske ordningen med standard sykemeldingstid for en del utvalgte sykdommer.


For å bli kvitt misbruk vil han gjøre livet vanskeligere for alle. Også dem som er virkelig syke. Han vil slå på kjerra, når han mener merra.
 

Løser dette problemet for de syke? Nei.

 

Løser det problemet for Staten - dvs. fellesskapet? Neppe.

 

For hva er omkostningene? De helsemessige? De økonomiske? De praktiske? På kort og lang sikt?

 

Blir folk friskere om sykmeldingstida blir kortet ned? Nei.

 

Derimot vil mange få forlenget rekonvalesens og avbrutt tilfriskning ved at de blir tvunget til å begynne på jobb for tidlig. Samt ekstra plager og ulemper. Pluss at tilbakefall med ny sykmelding  i mange tilfelle er sannsynlig.

 

Da går kanskje vinninga opp i spinninga? Og vel så det?

 

Hva vil en stressituasjon med kort rekonvalesens bety for den alminnelige helsetilstanden? Psykisk? Somatisk?

 

Blir vi et sunnere folkeferd? Eller tvert i mot?

 

Betyr innføring av standardiserte sykemeldinger egentlig innsmugling av karensdager gjennom bakdøra? At folk må være hjemme uten sykmelding og uten sykepenger for å bli friske? Eller fordi de ikke har helse og krefter til å gå på jobb?

 

"Å gå på jobb" er ellers et interessant begrep. De færreste kan "gå på jobb" i våre dager. Folk reiser. Og pendler. Hver dag. Eller hver uke. Noen svært langt.

Selve jobben er bare en del av den belastningen som den syke - eller halvsyke - eller ikke helt friske - skal igjennom hvis de blir tvunget tilbake til jobben for tidlig.

 

For kort sykefravær, meldeplikt, deltidsarbeid i rekonvalesenstiden og andre "smarte" tiltak, er egentlig ikke løsninger, men ulike måter å tilsløre de egentlige problemene på. Problemene for dem som er syke.

 

Men de tilslører også fellesskapets - og arbeidslivets - problemer med dem som melder seg syke uten å være det.

 

De såkalte "løsningene" som Jens Stoltenberg drøftet på kartellkonferansen på Gol, egner seg ikke for reelt syke. Sykdom er individuell. Det er også tilfriskning. Standardisering vil for mange være seigpining. Og skape problemer. For noen store problemer. Både helsemessig og økonomisk.

 

"Løsningene" egner seg heller ikke for de "innbilt syke". De tråkler seg igjennom systemet og finner en forklaring som passer. Når det passer.

 

Reduksjon av sykefraværet må bety at det er de som later som om, og utnytter systemet, som skal lukes ut. Ikke de reelt syke. Som har en vannfast diagnose. Og trenger tid og ro og fred for å komme til hektene igjen. Å lage problemer for dem, og sende dem på rundgang til "nøytrale" leger, gjør vondt verre. Det vet vi fra forsikringsbransjen. De "nøytrale" er ikke alltid nøytrale. De blir lett mer katolske enn paven.

 

At det finnes personer som utnytter systemet. Som skaffer seg uberettigede fordeler. Og snylter på fellesskapets velferdsordninger, er utvilsomt.

 

Hvor stor prosent av det samlede "sykefraværet" disse utgjør - og hvor stor del av midlene de legger beslag på - bør det forskes på. Slik forskning er ikke utslag av, eller ledd i, mistenkeliggjøring av virkelig syke. Men et legitimt tiltak i arbeidet med å finne "unnalurerne". Snylterne. Som ødelegger det sosiale sikkerhetsnettet og utarmer fellesskapsordningene for dem som virkelig trenger dem.

 

Hvordan dette skal gjøres i praksis, må partene i arbeidslivet drøfte sammen med myndighetene. LO svikter ikke sine egne ved å være med på dette. Tvert i mot. Dette bør landets største og viktigste arbeidstakerorganisasjon gjøre av hensyn til sine medlemmer.

 

Eller mer presist: Av hensyn til dem som er så uheldige å trenge en ubeskåret, ukompromitert sykepenge- og sykemeldingsordning.

 

Personer som rammes av sykdom, skal ikke ha ekstra "straff". Eller strammes opp. Det blir de ikke friskere av, slik mange konservative politikere synes å tro. Slike synspunkter og holdninger er det ingen grunn til å adoptere.

 

Sykdom er som regel ikke selvforskyldt. Og om så er, så bygger vårt sosiale grunnsyn og helsevesen på solidaritetsprinsippet. Hvor regelen er at vi hjelper hverandre. Ikke at vi stigmatiserer de syke og sier at sykdommen din er for dyr for oss. Du stjeler fra felleskassa. Det er våre penger du lever for. Nå har du fått litt hjelp. Heretter får du klare deg selv.

 

En slik karikert solidaritet betakker vi oss for. Syke bør få hjelp til de er friske. Uten om og men.

 

Men lurendreierne og unnasluntrerne kan man ta.

 

Ja, bør man ta.

 

Start der, Jens!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

Mat eller drivstoff?

Ikke alle spørsmål kan besvares med ja-ja eller nei-nei. Om biodiesel har utelukkende - eller overveiende - positive effekter, er et slikt spørsmål.

Naturvernorganisasjonene - som lever av å være enøyde - mener tydeligvis ja. De mener at produksjonen og bruken av biodiesel bør stimuleres med økonomiske incentiver. Det samme mener opposisjonen. Men den er jo også som regel enøyd. Så lenge den er i opposisjon. 

Nja - nei, sier regjeringen som har flere hensyn å ta. Og som derfor må anlegge et helhetssyn. Slik biodiesel i dag lages, truer den produksjonen av mat. Det vil ikke regjeringen stimulere til. Derfor vil den pålegge biodiesel samme avgifter som vanlig diesel. 

Dette har sikkert ikke vært noen lett avgjørelse. Verken faglig, politisk - eller taktisk. Og mediene har ikke gjort saken enklere. I hvertfall ikke etermediene hvor svært mange av oss henter sin informasjon. Nesten uten unntak har de i korte nyhetsmeldinger konstatert at regjeringen vil gjøre den naturvennlige biodieselen unødvendig dyr.

Nærmest som på trass. Etter det vi forstår. Eller av ren dårskap. Uten at det blir sagt noe særlig - eller noe i det hele tatt - om argumentene for å bremse overføringen av innsats- og produksjonsfaktorer fra matproduksjon til produksjon av drivstoff.

Enkelte opposisjonspolitikere bruker saken for alt hva den er verdt. Og vel så det. KrFs miljøpolitiske talskvinne, Line Henriette Hjemdal - som er fra Østfold hvor landets eneste biodieselprodusent holder til - benytter anledningen å forlenge valgkampen, og hevder uten å skamrødme at velgere som stemte på de to minste av regjeringspartiene - som lovte både satsing på miljø og grønne arbeidsplasser - bør merke seg at stemmene langt på vei var bortkastet.

Og Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, forteller at han har tatt kontakt med regjeringen for å finne en løsning som gjør at det skal lønne seg å opptre miljøvennlig. Men han har ikke fått svar en gang. Det virker som om Ap vil presse denne saken gjennom, selv om et stort flertall på Stortinget er imot. Både SV og Sp har tatt avstand fra regjeringens forslag. I følge Sanner. Snakk om Ap-arroganse, sier han - som når sant skal sies, ikke er nyansenes mann. Ikke motforestillingenes heller.

Men saken har altså flere sider. Uten at det affiserer Hjemdal eller Sanner. Eller enkelte miljøorganisasjoner. Å erstatte fossilt brensel med biodiesel og biogass er ikke uten videre miljøvennlig. Hvis det skjer på bekostning av matvareproduksjonen.

Eller på bekostning av bevaring og produksjon av miljøbevarende skog. Og produksjon av trevirke. Her hjemme. Og i andre land.

Derimot er avfallsproduksjonen i den vestlige verden enorm. Vi vraker og kaster både ikke-nedbrytbare og nedbrytbare produkter. F. eks. mat. Å lage brenselsolje og gass på grunnlag av slike nedbrytbare produkter vil kunne bli miljøvennlig. Og bevarende. Hvis bare ikke prosessen forurenser, eller stjeler ressurser, slik at vinningen går opp i spinningen.

Mye tyder på at man like godt  først som sist, bør skjelne mellom biodiesel som virkelig er miljøvennlig og ressursbesparende - fordi den utvinnes av avfallsprodukter - og biodiesel som opptar verdifull matjord - eller produktiv skogbunn - fordi den har dyrkede produkter som råmateriale.

Om dette er for innfløkte tanker for deler av opposisjonen - og for miljøvernorganisasjoner som foretrekker skylapper framfor åpen sikt til alle sider - bør regjeringen sørge for at vitenskapens, næringslivets, allmennhetens - og medienes! - oppmerksomhet blir vendt mot slike løsninger.

Å legge avgifter på biodiesel og overlate markedsføringen av dette standpunktet til mediene, er hasardiøs gjerning.

I stedet for å få kredit for et ballansert miljøbevisst standpunkt, risikerer regjeringen nå å sitte igjen med Svarte Per. Eller skjegget i postkassa. Mens de personene, partiene og organisasjonene som hopper på de symbolske miljøsakene uten egentlig verdi for miljøet - helt ufortjent ! - går ut av saken med glorie og laurbærkrans.

Folk flest vet ikke hva saken dypest sett handler om. De vet bare det de blir fortalt. Og så lenge regjeringen overlater mikrofonene til opposisjonen og naturvernorganisasjonene, blir resultatet der etter.

Det er ingen tjent med. Aller minst naturen.

Og miljøet.

Kay Olav Winther d.e.

Samordningsminister - bastard eller praktisk løsning?

Opposisjonen på Stortinget er gått tom for politiske saker. Så nå bruker de tid og krefter på Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

 

Er han statsråd? Eller er han en "liksomstatsråd"? Har han parlamentarisk ansvar? Eller ikke?

 

Dette er et konstitusjonelt spørsmål. Nærmest et juridisk. Men ikke primært et politisk.

 

Men denne distinksjonen affiserer ikke opposisjonen. Noe skal man ha å henge hatten på. Noe som riktig nok ikke er så betydningsfullt for landet. Eller for oss som bor i det. Men er veldig viktig for opposisjonen. Stortingets - og konstitusjonens - vaktmestere. Som vokter over rett og galt.


Det vil de i alle fall gjerne gi inntrykk av.
 

Men vel så viktig for den iveren og "omsorgen" de viser, er nok anledningen til å stikke nåler i regjeringen. Eller å holde en sak som alle kan forstå, varm. I media og i opinionen. En sak som nok kan bringe temperaturen og blodtrykket opp hos et og annet politisk brushode som velger å se det som ytterligere et "bevis" på regjeringens - og ikke minst statsministerens - inkompetanse og manglende sans for - eller mer sannsynlig kunnskap om - spillets regler.

 

Regjeringen - og statsministeren - som egentlig - etter den skuffede opposisjonens mening - sitter i strid med folkets uttrykte vilje. Fordi valgordningen er urettferdig. Og alle stemmer ikke teller like mye. En ordning som begunstiger Arbeiderpartiet. Som altså nå - og det overrasker vel ingen? - oppretter statsrådposter i hytt og vær for å belønne trofaste partifeller som det ikke er plass til i den "ordentlige" regjeringen.

 

Dette er medieversjonen. Og opposisjonens.

 

Virkeligheten er en annen. Den har to sider. En formell og en reell.

 

Prinsippet er - og bør være - at enhver statsråd som har konstitusjonelt ansvar for politiske områder og saker som også Stortinget har ansvar for, skal være ansvarlig over for Stortinget. Statsråder som Stortinget ikke har tillit til, må tre tilbake.

 

Men regjeringer kan ha statsråder uten portefølje. Uten ansvar for saker der de skal stå til rette over for den folkevalgte nasjonalforsamlingen.

 

Denne ordningen er uten tradisjon i Norge, hevder opposisjonen.

 

Det har den for så vidt rett i. Selv om den forsøksvis har forekommet. Men hva så?

 

Opposisjonen er riktig nok konservativ. Men skal alt som ikke har vært gjort bestandig, være forbudt? Med den eneste begrunnelsen at det ikke er vanlig?

 

Forbyr grunnloven, eller lovverket for øvrig, at en regjering kan ha statsråder uten arbeid som gir dem ansvar over for Stortinget?

 

Parlamentarismens prinsipp er at regjeringen og den statsråden en sak gjelder, skal stå til ansvar for landets nasjonalforsamling. I vårt tilfelle Stortinget. Slik er det også i dag. Med den sittende regjering. Den kan trekkes til ansvar. Det kan også fagstatsrådene. De konstitusjonelle prinsippene er altså ivaretatt.

 

At samordningsministeren har arbeidsoppgaver hvor andre statsråder har det konstitusjonelle ansvaret og ivaretar ansvarsplikten over for Stortinget, er uvant, men neppe ulogisk. Eller uriktig. Dvs. i strid med parlamentarismens prinsipp. Som altså - for å nevne det enda en gang - er at den statsråden i en regjering, som har det parlamentariske ansvaret for en sak, skal måtte møte i Stortinget og redegjøre for saken. Og for å få vite om vedkommende har Stortingets tillit.

 

Hvis det i praksis skulle vise seg at samordningsministeren likevel - i stikk med intensjonene og regjeringssjefens erklæring - har slike oppgaver. Bør han kalles inn til Stortinget.

 

Men å gjøre et problem av samordningsministerens gjøremål og status uten å ha slikt saklig belegg, er å diskutere pavens skjegg. Som bare kan ha en egentlig funksjon: Å få velgere - som får sin informasjon gjennom de mer overfladiske mediene - til å øke sin skepsis til - og kanskje vende seg mot - regjeringen.

 

Mye kan sies om departementsinndeling og statsrådposter. Nå og tidligere. Den borgerlige regjeringen delte i sin tid Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fordi de ville ha plass til en statsråd som var katolikk og ikke kunne være kirkeminister.

 

Det var helt i sin orden. Statsministeren valgte en løsning som - etter hans oppfatning - gav det beste resultat. For å oppnå det optimale, gikk han utenom det normale.

 

Det samme har Jens Stoltenberg gjort. Hans løsning gir samordningsministeren plass i samarbeidet mellom departementene og statsrådene, anledning til å delta i regjeringens forhandlinger - og i statsråd. Men etter som han ikke har konstusjonelt ansvar for saker som angår Stortinget, vil han ikke møte der

 

En helt grei løsning. Inntil det eventuelt viser seg at statsråden tar avgørelse på regjeringens vegne i en sak - eller saker - der han i følge konstitusjon og sedvane burde stå til ansvar over for Stortinget.

 

Skulle denne situasjonen oppstå, må Stortinget kreve statsråd Schjøtt-Pedersen inn på teppet. Og der må han møte.Uten at noen pukker på at han formelt er uten portefølje.

 

Inntil så eventuelt skjer, bør opposisjonen bruke tiden og de politiske megafonene på saker som betyr noe. Hvis de har noen.


Kay Olav Winther d.e.
 

Så er det Bjarne Håkons tur

Bjarne Håkon Hansen har i flere år vært en medieyndling. Han har bydd på seg sjøl og fått mye - etter mitt skjønn ikke alltid velfortjent - positiv oppmerksomhet omkring seg og sine gjøremål.

 

Andre i regjeringen har sikkert misunt ham denne oppmerksomheten. Og - med en viss rett - ment at deres gjøren og laden i vel så stor grad kunne fortjent medienes bevågenhet.

 

I dag kanskje de er glad til. For det er nesten uten unntak slik at den mediene løfter opp på pidestallen, sørger de også for å rive ned igjen. Det er godt stoff begge deler. Og i mediene finnes det få filantroper. Der er det flest kynikere. Som vet at journalistikk med human touch - enten den gis som klaps på hodet eller slag under beltestedet - selger. Og heller ikke skader egen karriere. Scoop er scoop.

 

Etter den søte kløe, kommer den sure svie, heter det. Og nå er tiden - som neppe noen har kunnet unngå å registrere - kommet for å velte pidestallen slik at Bjarne Håkon faller av og  havner i søla.

 

Pølse-Hansen og Heroin-Hansen som i mediene ble omtalt og behandlet som regjeringens mest folkelige alibi, har nemlig gått over til fienden. Mener medier og synsere. Han har tatt seg jobb som lakei for de velstående. For dem som trenger hans hjelp til å lure seg inn bakvegen og smiske seg innpå Arbeiderpartiet og regjeringen for å gjøre seg enda rikere. På bekostning av alle oss andre.

 

Han har solgt seg. Og beredvillig - og tilsynelatende uten skam - stilt seg til disposisjon for å tilfredsstille dem som er villige til å betale. Og alle vet hva vi kaller personer som gjør det. Uansett hvilket kjønn de tilhører.

 

Dessuten har han gått fra kona.

 

Å bryte ekteskapet er riktignok en folkesport i det sekulære Norge. Og en privatsak. Men i Hansens tilfelle er det langt mer alvorlig enn om du eller jeg gjør det. For det viser hva slags type han er. Ikke til å stole på. Uten idealer. Faller for den første - og kanskje ikke en gang beste - fristelsen. Og fifler med en ansatt i det departementet hvor han sjøl er statsråd. Tydeligere kan det ikke demonstreres: Mannen eier ikke begrep om hva som går an.

 

Derfor stikker han av og lar familien i stikken. Akkurat som han har latt Arbeiderpartiet i stikken. Og sviktet sine politiske idealer. Hvis han noen gang har hatt noen. En overfladisk, upålitelig type, uten selvkontroll. Og moral.

 

B-a-a-h.

 

Riktignok har han endelig fått somlet seg til å underrette karantenenemnda. Men det kan vi åpenbart takke en våken presse for. Det tok tid. Og mye tyder vel på at han hadde tenkt å lure seg unna. Der også. Men nå har han - omsider og etter press - foretatt en taktisk retrett og bedt om 6 måneders karantene.

 

Det viser at han har noe å skjule. Ikke sant? Hvorfor skulle han ellers be om karantene? Sleipe Hansen. Jukse-Hansen.


Nå er det riktignok slik at Hansen neppe har forbrutt seg mot en eneste lov. Ikke mot god takt og tone og uskrevne, men hevdvunne regler heller. Selv om mediene stadig insinuerer det. Eller lar det ligge implisitt.

 

Det han har gjort, er å forlate politikken og søke seg jobb. I det private næringsliv. Han skal bruke sine kunnskaper til å gi råd til andre.

 

En helt kurant jobbsituasjon.

 

At en person som har stilt sin tid og sine krefter til rådighet for fellesskapet, hopper av den politiske "karrieren", er selvfølgelig ikke suspekt. I seg selv. Ikke at han tar med seg sine kunnskaper, erfaringer, synspunkter og holdninger inn i det private næringslivet heller.

 

Tvert i mot! Flere burde gjøre som Hansen.

 

Det dumme ville være om vi fortsatte å reservere framtredende posisjoner i næringslivet for mer eller mindre blå personer med tilnærmet uniformert sosial og kulturell bakgrunn. Å få inn personer med Bjarne Håkon Hansens bakgrunn, synspunkter og holdninger vil både være til fordel for næringslivet - og for den sosiale utviklingen og utjamningen i samfunnet.

 

Men han selger seg jo til høystbydende!

 

Ja, han som alle andre. Journalister, kommentatorer, medievitere og professorer. Og "vanlige" arbeidere.

 

Da tidligere stortingsrepresentant Håkon Johnsen ble presset ut av Stortinget, lurte han på hva han skulle ta seg til. Han hadde jobbet på samvirkelaget før han ble stortingsrepresentant, men følte seg etter en menneskealder på Tinget overkvalifisert til å gå tilbake til samvirkelaget for å "sortere Selbuvotter".

 

Og han hadde selvfølgelig rett. Han var overkvalifisert. Akkurat som lærer Hansen.

 

Hva Bjarne Håkon Hansen og de to statssekretærene har gjort, er det eneste fornuftige og riktige. Med hvilken kløkt de skjøtter sin nyervervede jobb, er en annen sak. Men vi som er klare i toppen, venter med å henge dem til de har gjort noe galt.

 

Mediene derimot har - som så ofte før - en annen agenda. De må gjøre mest mulig ut av saken mens den er aktuell. Mens den selger.

 

Mens Hansen etter medienes mening har solgt seg selv, selger mediene Hansen. Jeg kan ikke se at det moralsk er så mye bedre. Det finnes dekkende - og mindre pene - ord for folk som selger og tjener penger på andre også.


Men den innfallsvinkelen har visst ikke mediene tenkt på. De har vel vært for opptatt med å halse i hælene på hverandre på jakt etter Bjarne Håkon Hansen.

Kay Olav Winther d.e.