Fremskrittsparti-Sandberg langflat

Den 22. juli i år ble regjeringskvartalet sprengt i lufta. Gjerningsmannen ville tilintetgjøre maktens sentrum, og de personene som han mener har hovedskylda for at Norge er i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn.

 

Etter å ha lagt høyblokka i grus og drept flere personer i sin vanvittige jakt på påståtte "landsforrædere", reiste han til Utøya og slaktet ned flere titalls medlemmer av Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF.

 

Egentlig var jeg på jakt etter tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og utenriksminister Jonas Gahr Støre, skal attentatmann ha sagt i avhør.

 

Det var altså Arbeiderpartiet som var målet. I regjeringskvartalet  og på Utøya. Det har trolig de fleste fått med seg. Også personer som ellers ikke er spesielt interessert i politikk.

 

Stortingsrepresentant Per Sandberg - som ovenikjøpet er nestleder i Fremskrittspartiet - har imidlertid åpenbart  ikke fattet ugjerningsmannens forsett. Som en av de ytterst få - ikke bare her i landet, men i hele verden - har han ikke skjønt at Arbeiderpartiet og AUF var hovedmålene for terroraksjonen og ble spesielt hardt rammet av de ugjerningene som ble utført. De var offer!

 

Sandberg mener så vidt jeg kan forstå, at Arbeiderpartiet ikke har lidd mer enn andre partier på grunn av det som hendte. Når Arbeiderpartiet - og AUF! - tar så sterkt på veg, skyldes det at de utnytter situasjonen ved å spille offer, mener FrP-nestlederen. Det har de i følge ham gjort i hele den tiden som er gått siden 22. juli.

 

Han sa det kanskje ikke i rett ut,  men uttalelsene fra høyeste hold i Fremskrittspartiet kan ikke tolkes på annen måte enn at man der i gården mener at Arbeiderpartiet ikke ble spesielt hardt rammet, men overdriver og spiller offer for å få medynk som kan veksles inn i politisk mynt.

 

Det er en grov påstand. Overfladisk, lettvint - og fullstendig fri for empati og sympati.

 

Hvis Sandberg ikke vet bedre, men mener det han sier fordi han tror at det forholder seg slik han oppfatter det, er det oppsiktsvekkende. Taler han mot bedre vitende, er det skammelig.

 

Faktum er at Arbeiderpartiet verken har brukt eller misbrukt det som skjedde 22. juli til egen fordel. Partiets ledelse, stortingsrepresentanter og lokale organisasjonsledd har vist imponerende stor grad av  tilbakeholdenhet.

 

Det samme gjelder AUF. Ingen som vet hvilke umenneskelige påkjenninger enkeltmedlemmer og organisasjonen har vært utsatt for, kan unngå å bli imponert av den selvkontrollen som organisasjonen og de fremste tillitsvalgte har valgt å møte de psykiske og fysiske utfordringene med. Det gjelder dem som var på Utøya og kom levende fra redslene,  det gjelder dem som mistet slektninger, venner og kjente, og det gjelder de unge tillitsvalgte som med nød og neppe ble reddet unna massakren.

 

Dette er en reaksjon og en handlingsmåte som avtvinger respekt, og som viser at demokratiets grunnleggende verdier er dypt rotfestet i arbeiderbevegelsen. Et inntrykk som bekreftes av statsminister og partiformann Jens Stoltenbergs uttalelse om at vi skal møte terror med større åpenhet og mer demokrati. Ikke med restriksjoner.

 

En viktig del av den demokratiske prosessen er en åpen og fordomsfri debatt. Fremskrittspartiet må ha lov til å gi uttrykk for sine politiske synspunkter, og Arbeiderpartiet - og andre - må ha rett til å ta til motmæle. Ja, til og med ha rett til å mene at de holdningene Fremskrittspartiet inntar, svekker demokratiet og nærer opp under rasisme og fremmedfiendtlighet.

 

Jeg er medlem av Arbeiderpartiet, men mener ikke at de meningene Fremskrittspartiet har, eller måten partiet målbærer dem på, er en trussel mot demokratiet. Jeg mener heller ikke at Fremskrittspartiets skepsis til og motstand mot  visse sider av innvandringspolitikken, har vært med på å skape grobunn for det tankegodset som har drevet terroristen til å utføre de grufulle handlingene som fant sted 22. juli.

 

Å tro at samfunnet ville vært fritt for rassistisk grums og forkvaklede politiske ideer dersom Fremskrittspartiet ikke hadde ment hva det mener, er - etter mitt skjønn - i beste falll naivt. Forholdet kan til og med være det motsatte. At holdninger som ikke tåler dagens lys, ville hatt bedre grobunn i lyssky miljøer dersom ikke Fremskrittspartiet hadde gjort det mulig å gi uttrykk for avvikende meninger innenfor demokratiske rammer.

 

Jeg har tidligere skrevet at det kun finnes én ansvarlig for bombeangrepet på regjeringskvartalet og udåden på Utøya, nemlig han som utførte dem. Politikere, media og andre opinionsdannere må derfor være nøye med hvordan de ordlegger seg slik at de ikke gir inntrykk av at de som er skeptiske til innvandring, integrering og verdien av et pluralistisk, flerkulturelt samfunn har medansvar for hendelsene 22. juli. Å uttale - eller antyde - at Fremskrittspartiet har beredt grunnen for terroristen, er et overtramp. Som alle seriøse politiske ledere høyt og tydelig bør ta avstand fra.

 

Når det er sagt, må vi kunne kreve at Fremskrittspartiet - og alle vi andre - viser en viss forståelse for og overbærenhet med at personer som er direkte berørt av hendelsene 22. juli kan reagerte overdrevet og ikke til enhver tid helt adekvat, i en debatt som angår dem helt annerledes direkte følelsesmessig enn tilfellet er med alle oss andre.

 

Per Sandbergs måte å møte slike overdrevne reaksjoner på i dagens Stortingsmøte, var den minst heldige. Han mente at han så en rød klut, opptrådte som en tirret bøffel og trampet på alt som kom i hans veg. Egentlig burde en leder vært politisk død etter en slik berserkergang. Et parti med en slik nestleder, trenger ingen mostandere eller fiender. Det er selvforsynt.

 

At han la seg pinlig flat i rotunden etter fadesen i Stortingssalen, bekrefter at hans opptreden i spørretimen var en eneste stor flause. Kanskje innså han det selv. Kanskje fikk han beskjed av Siv Jensen om å gjøre avbikt. Uansett: Skaden er skjedd. Etter dagens pinlige sirkus, er Fremskrittspartiet på ny et parti uten seriøst lederskap. Den som ønsker et slikt parti og slike partiledere i regjeringskontorene, må ha mer enn vanlig sans for politisk risikosport.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

   

 


22. juli nytt Kings Bay?

I 1962 skjedde det en ylykke på Svalbard. 21 mennesker ble drept i Kings Bay.

 

Årsaken - eller en medvirkende årsak - til ulykken var trolig flere brudd på sikkerhetsbestemmelsene. Å overholde sikkerhetsbestemmelsene er operatørselskapets ansvar.

 

Opposisjonen som øynet en mulighet til endelig å bryte Arbeiderartiets "maktmonopol", gjorde imidlertid regjeringen ansvarlig for arbeidsulykken. Først statsråd Kjell Holler og deretter regjeringen Gerhardsen, måtte gå av da Stortinget behandlet Tønseth-kommisjonens rapport om ulykken, året etter.

 

Jeg mente da - og jeg mener nå - at Stortinget og mediene rettet baker for smed. Verken statsråd Holler eller regjeringen som helhet var å klandre. Regler og sikkerhetsforskrifter var gitt. De skyldige var ikke industriministeren og regjeringen, men de som brøt reglene og forskriftene.

 

På samme måte som regjeringen Gerhardsen ikke var å klandre for Kings Bay-ulykken, er regjeringen Stoltenberg helt uten skyld i og ansvar for det forferdelige som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli. Verken justisministeren eller regjeringen er å klandre.

 

Den eneste skyldige i denne saken er den personen som forvoldte hærverket og blodsutgytelsene.

 

Norge er et land med lavt beredskapsnivå. Vi har valgt å stole på hverandre. Og på fremmede. De fleste - også våre rikspolitikere - har tenkt at menneskeskapte katastrofer ikke kan hende her. Ute i den store verden ja, men ikke her. Vi har vært godtroende inntil det naive. Og laget oss et sikkerhetssystem der etter.

 

Denne holdningen har det vært konsensus om - i Stortinget og i befolkningen. Avvikende meninger har vært få og lavmælte. 

 

Vi har ønsket et åpent og tillitsfullt samfunn. Og det har vi fått.

 

Stortinget har bevilget minimalt til ordensmakt og sikkerhetsformål, og så vel PST som militær etterretning er sett på med den aller største skepsis. Av folkets kårne. Av mediene. Og av befolkningen.

 

Så skjer altså det som ikke skulle kunne skje. I ly av vårt lemfeldige arbeid med å trygge vår sikkerhet, retter en forrykt person et blodig og materielt ødeleggende anslag mot maktens sentrum og slakter dessuten ned politisk bevisst ungdom for å svekke det han oppfatter som landsforræderske krefter i samfunnet.

 

Før 22. juli ville trolig mer enn 90 prosent av den norske befolkning sagt at dette ikke kunne skje. Ikke i Norge. De snaue 10 prosentene som er igjen, ville trolig sagt at hvis noe så galt skulle skje, ville den eller de skyldige være å finne blant islamitiske terrorister. Men, ville de trolig lagt til, terroristene ville ikke hatt Norge som primært mål. Til det er vi for små. Og ubetydelige. I andres øyne.

 

Men så skjedde det altså likevel. Og vi leter vår vane tro etter syndebukker. Etter noen som burde ha forstått. Som burde ha forutsett og forberedt seg - og alle oss andre - på at slikt kunne skje. Ja, ikke bare vært forberedt, men gjort noe med trusselen. Noen som burde ha vært føre var, som burde drevet mer omfattende og effektiv etterretning, og som burde hindret gjerningsmannen i å virkeliggjøre sitt forsett.

 

Medier, politiske partier og den jevne kvinne og mann er nå på jakt. Hvor var PST? Hvorfor visste denne tjenesten, som skal sørge for vår sikkerhet, ikke noe? Hvorfor overså de tydelige signaler? Og politiet? Hvor var det? Hvorfor grep det ikke inn og stanset drapsmannen på Utøya tidligere? Og sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet, hvor var den? Bilen med bomben ble plassert rett utenfor inngangen til høyblokka. Det må vaktene ha sett på skjermene sine? Hvorfor grep de ikke inn? Ja, hvordan kunne bilen i det hele tatt komme inn på plassen ved høyblokka? Var ikke søylene som skal hindre innkjørsel, oppe?

 

Spørsmålene er mange, og de bør bli besvart. Noen vil sannsynligvis komme svekket ut av undersøkelsene. Og med stor sannsynlighet vil både granskere og politikere komme til at beredskapen bør skjerpes og sikkerhetsnivået heves selv om vi fortsatt ønsker å ha et samfunn hvor politikere og andre myndighetspersoner ikke er stengt ute fra folket forøvrig ved rigide sikkerhetstiltak.

 

Men uansett hvilke fakta granskingen skulle bringe fram i lyset,  bør vi allerede nå kunne slå fast at det ikke var justisministerens skyld at det gikk galt. Han hadde ikke gjort seg skyldig i forsømmelser som forårsaket de to katastrofene - eller gjorde dem mulige. 

 

Heller ikke regjeringen er å bebreide. Forsøk på å gjøre regjeringen ansvarlig for det som er hendt, for mangelen på beredskap, for utilstrekkelig politifaglig inngripen, eller for feil begått under den høyst ekstraordinære situasjonen som de to udådene skapte, vil være et primitivt forsøk på å slå politisk mynt på en tragedie. Det vil være Kings Bay om igjen.

 

Det opposisjonen nå bør gjøre, er å stå fram og si: Den situasjonen som gjorde udådene mulig, har vi alle bidratt til å skape. Det lave sikkerhetsnivået er noe vi alle har ønsket. Vi har ikke ønsket STASI-tilstander i Norge. Forutsetningene for PSTs arbeid har vi vært enige om. Har vi vært for naive, gjelder det oss alle. Vi ønsker derfor ikke å score billige politiske poenger på tragediene, men å lære av dem for å kunne gjøre et og annet bedre i framtiden.

 

Det gjelder f. eks. politiets muligheter til å lykkes med sine oppgaver. Vi vil i tverrpolitisk samforstand vurdere det som har skjedd og de feil som er gjort, for å gi politiet de økonomiske og materielle forutsetningene for å gripe raskere og mer effektivt inn dersom vi på ny skulle bli stilt over for store, krevende - og farlige! - politioppgaver i hovedstaden eller andre steder i landet. 

 

En slik opptreden fra opposisjonens side vil skape respekt. Og gjenreise mye av den tilliten politikken og politikerne har tapt ved partitaktisk kjegling om uvesentligheter.

 

Skulle opposisjonen - eller deler av den - forsøke å bruke uhyrlighetene 22. juli til å skaffe seg uberettiget politisk gevinst ved å gjøre regjeringen - eller enkeltstatsråder - til syndebukk, vil ikke de tre rød-grønne partiene være de største taperne. Den største taperen vil være politikken som sådan. Og det norske folk. Som må avfinne seg med politikere uten karakter og evne til å se de nasjonale dimensjonene og alvoret i de tragediene som rammet oss alle 22. juli.

 

Opposisjonen bør derfor gi avkall på taktikkeri og smålighet. Forfall ikke til personforfølgelse, men stå sammen om å rette opp de manglene som gjorde volds- og terrordådene den 22. juli mulig. Det vil koste kløkt, hjertets dannelse - og penger. Mye penger.

 

Men det vil styrke politikken - og det åpne, demokratiske samfunnet de fleste av oss vil ha.

 

Alternativet er et beredskapsnivå og et samfunn som det gjerningsmannen fra 22. juli ville skape med sin terror.

 

Primitiviserer og diskrediterer vi den politiske prosessen og debatten, gir vi terroristen en fjør i hatten.

 

Det bør ingen av oss bidra til. 

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Sommel er dødelig

En rekke sykdommer bør behandles straks diagnosen er stilt. En av disse sykdommene er kreft.

 

Ventetid på kreftbehandling er sosialt  og helesepolitisk uholdbart. Det er en umenneskelig påkjenning på den syke som vet at sykdomsangrepet utvikler seg til det verre mens tiden går, og det er en belastning for den sykes pårørende. Samtidig som det er sløsing med samfunnets midler. Umiddelbar behandling kunne spart pasienten for psykiske og somatiske plager og samfunnet for økte utgifter.

 

Behandling kan ikke begynne straks, innvender gjerne helsepolitikerne. Sykdommen må utredes først.

 

Utredning og diagnostisering regner jeg som deler av behandlingen. Til og med viktige deler. Mennesket er en helhet. Psyke og fysikk er nært forbundet. For den som har fått en diagnose som oppfattes som en "dom", er det at noe skjer med sikte på å lokalisere og kurrere sykdommen, av største betydning. Mental beredskap og overskudd som følger av at pasienten befinner seg vel, bidrar til motstandskraft og overlevelsesevne. Derfor er måten pasienten - eller den potensielle pasienten - mottas på, av største viktighet. Både psykisk og medisinsk.

 

Dette vet jeg noe om.  Av egen erfaring. Jeg har hatt kreft. Jeg ble raskt tatt under behandling. Undersøkelser ble utført og prøver tatt. Svar forelå raskt. Operasjon ble utført, og medisinsk behandling og strålebehandling satt i gang så å si umiddelbart, og gjennomført etter planen slik at sykdommen ikke fikk anledning til å spre seg i kroppen.

 

Jeg tok i grunnen sykdomssituasjonen med stoisk ro. Men er likevel ikke i tvil om at den besluttsomheten  som helsevesenet viste, og den effektiviteten som preget behandlingen, bidro til at den fikk et så gunstig utfall. Den mobiliserte min motstandskraft og mitt selvforsvar og økte kroppens evne til å sette seg til motverge.

 

Min historie viser at helsevesenet kan. Det kan handle raskt. Og det kan handle rett.

 

Hvorfor må da noen vente? Hvorfor må de leve med sin uvitenhet og frykt? Og hvorfor må noen vente slik at sykdommen som kunne vært stanset og kurert på et tidlig stadium, får anledning til å utvikle seg til det verre?

 

Vi er et rikt land. Er det politikernes skyld at vi likevel har helsekøer, og at folk med livstruende eller invalidiserende sykdommer ikke får den hjelpen de trenger? Prioriterer de ikke helse høyt nok?

 

Eller er det helsevesenets skyld? Som bruker ressursene på en ineffektiv måte og ikke får optimalt ut av de milliardene som politikerne stiller til disposisjon.

 

Feilene ligger litt begge steder, men hovedfeilen ligger hos politikerne. Både hos regjering og storting og hos de regionale helsepolitikerne. 

 

Politikerne bevilger for lite. Og de har tuklet til organisasjonsstrukturen uten å ha hatt oversikt over konsekvensene . De har vært - og er! -  mer opptatt av organisering, struktur og av å spare penger enn av å stille en så stor del av fellesskapets midler til disposisjon, at samfunnet kan ta seg av de syke på en ekspeditt og effektiv måte her og nå. Den alvorlig syke, kan ikke vente på en mer effektiv organisasjonsstruktur og en mer rasjonell utnyttelse av ressursene en gang i framtiden.

 

Man kan ikke sitte i et regjeringskontor - eller i Stortinget - og avgjøre at helsestellet trenger mindre resurser enn det som de facto går med.  Det vil si: Man kan gjøre det, men da sier man samtidig a rike Norge ikke har råd til , elller skal ha, et helsestell som har kompetanse og kapasitet til å ta seg av landets syke.

 

Er det det politikerne mener, må de si det. Si at vi dessverre ikke har råd. Eller at  de vil bruke pengene på andre samfunnsoppgaver. M.a.o.: At noen må finne seg i å vente, i å bli sykere - og i å dø fordi det koster for mye å gi riktig hjelp raskt nok.

 

Men det vil politikerne selvfølgelig ikke si. I stedet later de som om sykehusene har ressurser nok, og at ressursene vil strekke til bare de blir brukt riktig. 

 

Slik er det selvfølgelig ikke. Sykehusene sier at de mangler folk. Og utstyr. Og kapasitet til å gi kvalifisert hjelp. I tide. Da er det nok slik.

 

Det er nemlig virkeligheten som viser behovet. Ikke modeller på en politikers eller helsebyråkrats skrivebord. Er det uoverensstemmelser mellom kartet og terrenget, er det terrenget som er riktig. Alltid.

 

Politikere er vanlige folk. Som deg og meg. De lar seg påvirke av omgivelsene. Og rådende tankestrømninger - dvs. trender i tiden. Mange av dem - i alle partier, men mest på høyresiden - har hentet sitt tankegods, ma.o. sine ideer, perspektiver og praktiske løsninger - fra det private næringsliv. Det gjør ikke debatten bedre, eller situasjonen enklere. Der hvor dagens politikere burde tenke infrastruktur og tjenesteyting,  tenker de i stedet lønnsomhet. Og snakker om over- og underskudd. Eller i ethvert fall om bedre utnyttelse av ressursene. Slik at samfunnet kan spare. I betydningen: Bruke mindre på helse, og få mer igjen for hver krone.

 

Disse politikerne har tro på store enheter. Stordrift er deres mantra. De tror at stordrift gir bedre effektivitet. Og dermed større lønnsomhet. Derfor forordner de fusjoner. Sammenslåinger, samlokalisering og overflyttinger. M.a.o.: Større enheter

 

Men det er ingen ting som tyder på at store helseinstitusjoner er bedre. For samfunnet. For pasientene. Eller for de ansatte. Store enheter er fremmedgjørende. Uoversiktlige. I mange tilfelle ineffektive, med mange og lange kommandoveger. Og derfor vanskelige å administrere på en god og rasjonell - og effektiv - måte.

 

Helsearbeid på sykehus er - som annet sosialarbeid - som f.eks. eldreomsorg og skole - nærkontaktarbeid. Der det nære menneskelige forholdet mellom behandlet og behandler er den virksomme bestanddelen i behandlingen. Store sykehus med pasienter i korridorer og på badrom, og nye mennesker man skal forholde seg til hver dag, gir pasienten en berettiget følelse av å være et fremmedlegeme. En brikke i et spill. En upersonlig faktor i et regnskap. En som har mistet sitt menneskeverd - og sin verdighet.

 

Mennesker kan ikke gjøres friske på samlebånd. Derfor er drømmen om store, effektive sykehusenheter en luftspeiling.

 

Kanskje har dette gått opp for opposisjonspartiene på Stortinget. Noen av dem ønsker nå å bremse farten på den pågående omstillingsprosessen.

 

Til dette svarer regjeringen noe sånt som at den som vil hoppe over en bekk, ikke kan ombestemme seg i lufta. Er hoppet påbegynt, må det fullføres.

 

Det lyder besnærende, men handler man etter dette, fraskriver man seg muligheten til å lære av erfaring. Og stanse før det er for seint. Ser man at noe ikke svarer til forventningene, men bærer galt av sted, må man stanse. Revurdere situasjonen. Og vende utviklingen i riktig retning.

 

Når det gjelder norsk sykehuspolitikk, betyr riktig retning at man må ha sykehus lokalisert der folk bor, og noen sentrale enheter med høyt spesialiserte tilbud som ikke kan finnes over alt. Sentraliseringsmaset i Oslo-regionen er et eksempel på feilslått politikk. Amatører med verdi- og begrepsapparat fra helt andre deler av samfunnslivet, ser bort fra medisinsk ekspertise, og brukernes erfaringer, og flytter funksjoner og personer etter teoretiske modeller, uten hensyn til at de syke - som sykehusene tross alt er til for - får mindre hjelp og dårligere oppfølging.

 

Jeg er medlem av Arbeiderpartiet. Hvis mitt eget parti ikke snart innser at den såkalte sykehusreformen er et stort feilgrep med store negative konsekvenser for landets befolkning, er det fare på ferde. Frustrasjonen er i ferd med å ta overhånd. Skulle opposisjonenspartiene bli enige om å bremse ned og snu, slik at velgerne får et klart helsepolitisk alternativ til gigantomanien, er det stor sannsynlighet for at nettopp helsepolitikken vil torpedere regjeringen ved neste valg.

 

Da hjelper det ikke om regjeringen " vektlegger at ventetiden for utredning og behandling skal være kortest mulig" som det heter i en pressemelding som er sendt ut i dag. Å  anbefale at "henvisningen bør være vurdert innen 5 virkedager, utredningen bør være påbegynt innen 10 virkedager og første behandling startet innen 20 virkedager" vil ikke være annet enn en provokasjon for syke og pårørende så lenge de praktiske og medisinfaglige forutsetningene ikke er til stede. 

 

At regjeringen  i statsbudsjettet for 2012 foreslått en økning på 1,4 milliarder kroner som blant annet skal brukes til å bedre kapasiteten for poliklinisk MR og CT for kreftsyke, er utmerket. Men ikke nok.

 

Å finne riktig veg i helsepolitikken, dreier seg ikke om å finne gode parametre for måling av pasientforløp og forløpstid, men om å gi sykehusene den bemanningen og det utstyret  - m.a.o. den kompetansen og kapasiteten - de trenger for å kunne løse sine primæroppgaver: Å hjelpe og pleie syke og å redde liv!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Overfallsvoldtekter

Antall anmeldte voldtekter øker. Størst er økningen i Oslo

 

I tillegg til de voldteketene som blir anmeldt, kommer de som ikke blir meldt - verken til voldtektsmottak eller til politi. Trolig er det store mørketall.

 

Fortsatt er det å bli voldtatt forbundet med skyld og skam. Noen velger nok derfor å tie og å bite skam og skjensel, i seg og leve i taushet med fornedrelse, frykt og traumer. De mener trolig at oppstuss om ovegrepet vil legge stein til byrden og ramme dem enda hardere. At det at folk får vite, er en påkjenning. Som de gjerne vil bli spart for.

 

Voldtekt er altså en utbredt forbrytelse. Mer utbredt enn de fleste er tilbøyelige til å tro. Og det er en alvorlig forbrytelse. Den krenker i mange tilfelle mer enn om offeret  kun skulle vært fysisk skadd.

 

Voldteksovergripere må derfor straffes. Men straff er ikke nok. Når voldtektsmenn har forbrudt seg, har de passert en mental grense, og faren for gjentakelse er stor. I tillegg til straff må de gjennomgå korrigering i form av opplæring og behandling med sikte på sosialisering.

 

I en del samfunn med et forkvaklet menneskesyn, blir kvinner betraktet ikke bare som annenrangs borgere, men som mennesker av mindre verdi. Ja, som eiendom, ikke bare mannen underlegen, men skapt for å være mannen underdanig. Mannen har derfor rett til å bruke kvinnen for å tilfredsstille sine lyster.

 

I enkelte samfunn går voldtektsmannen fri, mens den voldtatte kvinnen straffes - av samfunnet eller av familien som tar livet av henne for å gjenopprette sine ære.

 

I krig blir voldtekt brukt som undertrykkingsmiddel.

 

Statistikken er av naturlige grunner mangelfull, men viser med tydelighet at en meget stor andel av voldtektene i Norge - og spesielt i Oslo - utføres av menn og gutter fra fremmede kulturer.  Eller rettere sagt: Fra kulturer med et annet syn på kvinner enn det vi har i Norge og andre vestlige land. Det gjelder i spesiell grad overfallsvoldtene. 

 

Det er ikke unaturlig. Voldtekt henger for en stor del sammen med synet på - og manglende respekt for - kvinner. Folk fra kulturer - og med tilhørighet til religioner - som krever at kvinner skal være tildekkede for ikke å friste mannen, regner tynnkledte, frigjorte norske kvinner som lovlig bytte. Eller til og med som gudløse fristerinner som har seg selv å takke og fortjener den behandlingen de får. Det er bare å forsyne seg.

 

Det er blitt en myte at voldtekt ikke primært er en seksuell handling. Selvsagt er den det. Både selve akten og overgrepet kan gi seksuell tilfredsstillelse. Voldtekt er en seksualforbrytelse, og må behandles som det.  Men voldtekt er også noe mer. Hos både overgriper og offer utløser voldtekt følelser og psykiske mekanismer som setter dype spor i sinnet. Noen blir skadet for alltid.

 

Det ville være galt å si at det norske samfunnet tar lett på voldtekt. Likevel er det på sin plass å påpeke at samfunnet gjør for lite for å hindre at voldtekter skjer, for å oppklare voldtekter som har skjedd og for å sosialisere personer som har gjort seg skyldige i overgrep.

 

Ingen skal behandles som skyldige før skyld er bevist. Personer som har sonet sin dom, har gjort opp med samfunnet.

 

Likevel: Overvåking av tidligere overgripere kan vanskelig sies å være et urimelig og uforholdsmessig tiltak.  Finnes det ikke lovgrunnlag for slik overvåking, må slikt grunnlag skaffes. Personer fra kulturer med et avvikende syn på kvinners verdi og rettigheter, må få opplæring i norske verdier før de slippes løs på samfunnet.

 

Dette vil selvfølgelig ikke fjerne en hver fare for overgrep, men det vil forhåpentlig redusere antallet på personer som tror at de i Norge like risikofritt som i hjemlandet, kan forgripe seg på kvinner og gjøre dem til objekt for seksuell tilfredssrillelse, uten å måtte stå til rette for det.

 

Å bortforklare med at  voldtekter foretas av personer som selv har vært utsatt for vold og overgrep, er en fordreining av de faktiske forhold. Det er en måte å lukke øyne og ører på for å slippe å bli konfrontert med et problem og en virkelighet som ikke er i samsvar med betrakterne ideologi og forutinntatte virkelighetsoppfatning.

 

Slike - til dels naive, til dels kulturelt forblindede -  forestillinger må ikke være bestemmende for norsk syn på voldtekt og på de tiltak vi setter i verk for å komme uvesenet til livs. Vi må våge å se realitetene i øynene og ta i bruk de tiltakene som er nødvendig. Noen akutte. Andre langsiktige.

 

I tillegg til konkrete praktiske strakstiltak,  må vi skaffe oss bedre viten om hva som foregår. Bedre statistikk og mer kunnskap om de personene som voldtar.

 

Og etter hvert som vi vet, må vi ta de nødvendige konsekvensene av denne kunnskapen. Enten det er behagelig eller ikke. Kvinner kan ikke fortsette å betale prisen for at samfunnet ikke ønsker å vite, eller er redd for at effektive tiltak vil stigmatisere spesielle grupper av innvandrere.

 

Norske kvinner har - uavhengig av hudfarge og kulturell bakgrunn - rett til å ferdes i samfunnet uten å måtte frykte for å bli overfalt og voldtatt.

 

Det er en ubegrenset rett som det ikke fins unntak fra. Det er samfunnets ansvar å se til at denne retten ikke krenkes.

 

Kay Olav Winther d.e.