Hardy-guttene og Frøken Detektiv inntar Stortinget

Regjeringen regjerer på Stortingets nåde. For å sikre at regjeringens disposisjoner er i samsvar med stortingsflertallets vilje, må Stortinget føre kontroll med regjeringen. Har ikke regjeringen Stortingets tillit, kastes den. Det er parlamentarisk ABC. Og det er en fornuftig ordning. 

 

Fra 1995 kan Stortinget som en del av denne kontrollfunksjonen, kalle inn statsråder og embetsmenn og spørre dem ut. Det er en ordning statsvitere og seriøse stortingspolitikere bør se nærmere på. Den siste tidens høringer burde få varselklokkene til å ringe. For her er Kontroll- og konstitusjonskomiteen - og dermed Stortinget - ute på ville veger.

 

Da utspørringene ble innført som en prøveordning, advarte Thorbjørn Jagland. Han så høringsinstituttet som en uheldig ordning og fryktet "amerikanske tilstander i norsk politikk".

 

Utviklingen har gitt ham rett. Ja, mer enn rett. Høringene har fra tid til annen en åpenbar agitatorisk - noen ganger nærmest parodisk - karakter. Kanskje bidrar de i noen grad til å øke allmennhetens "interesse" for politikk, men samtidig bidrar de utvilsomt til å svekke den samme allmennhetens respekt for politikken og politikerne.  I et demokrati som strever med å opprettholde respekten for politisk arbeid og parlamentarisk styreform, er det en dyr pris å betale for økt oppmerksomhet.

 

Stortinget kan spørre ut embetsmenn. Det er en mer enn tvilsom ordning. Stortinget skal ikke ha direkte forbindelse med dem som arbeider i departementene. Embetsverket er regjeringens, mer og mindre, betrodde medarbeidere. Det embetsverket gjør, gjør det på vegne av departementets politiske ledelse - dvs. statsråden. At embetsmenn skal uttale seg til utenforstående - og Stortinget er i denne sammenhengen utenforstående - om det indre arbeidet og de interne prosessene i departementet, er i strid med alle hevdvundne regler for parlamentarisk skikk og funksjonsfordelingen mellom de tre statsmaktene.

 

Stortingets anledning til å forhøre embetsverket, er derfor ikke en utvidelse og styrking av demokratiet. Det er et alvorlig angrep på det parlamentariske system som bygger på at statsråden - og statsråden alene - står til ansvar over for Stortinget for det departementet gjør - og ikke gjør. Stortinget kan be statsråden svare for seg. Aksepterer det ikke svaret, kan det fremme mistillitsforslag mot statsråden. Eller mot regjeringen. 

 

Kontroll- og konstitusjonskomiteens innadvendte arbeidsoppgaver ville lett kunne gi den karakter av å være en avkrok i det parlamentariske hierarkiet. Ikke fordi de sakene komiteen arbeider med, ikke er viktige, men fordi arbeidet og representantene der, ikke umiddelbart vekker medienes interesse og allmennhetens oppmerksomhet. En plassering i Konstitusjons- og Kontrollkomiteen kunne derfor lett oppleves som en plass i skyggenes dal.

 

Denne situasjonen har høringsinstituttet endret radikalt. Etter hvert er de høringene komiteen arrangerer, blitt stadig mer spektakulære. Etermediene sender høringene i sin helhet, og papir- og nettmediene plukker ivrig fra høringene og tolker og serverer "godbiter" uten sjenerende motforestillinger.

 

Og komitemedlemmene lar seg åpenbart inspirere av medieoppmerksomheten. Både under høringene, og når mediene gir dem anledning til å ri videre på sine kjepphester uten at de må passere kritiske hindre, opptrer enkelte av dem som parlamentariske utgaver av Hardy-guttene og Nancy Drew - bedre kjent som Frøken Detektiv.

 

Tragediene som utspant seg 22. juli 2010, var alvorlige og traumatiske hendelser i nasjonens historie. Forvirring rådet ulykkesdagen, og forvirringen er ikke blitt mindre etterpå. Det er rimelig at nasjonen forsøker å komme til bunns i hva som skjedde og i hvordan det kunne skje. 

 

Men det fins bare én skyldig. Verken regjeringen, det politiske flertallet, den politiske opposisjonen, embetsverket, politiet eller andre er å bebreide. 

 

Gjerningsmannen ville straffe Arbeiderpartiet. Han sprengte regjeringskvartalet for å få has på statsministeren og regjeringen, og han slaktet ned flere titalls sakesløse, politisk bevisste AUF-ungdommer på Utøya.

 

Beskyldningene mot Arbeiderpartiet for forsømmelser, og forsøkene på å gjøre regjeringen og Arbeiderpartiet ansvarlige for at ugjerningene kunne skje, er slik sett groteske forsøk på å slå politisk mynt på den verste ulykken som har rammet Norge i fredstid. Alle vet at det uansett forholdsregler ikke er mulig å hindre terrorister i å øve voldsdåd i et åpent samfunn. Alle vet også trolig med seg selv, at terroristen ville lyktes med sitt forsett uansett hvem som hadde sittet med makten når han valgte å slå til. Hadde Erna Solberg vært statsminister da bomben og skuddene falt, ville hun ikke vært mer ansvarlig - i betydningen skyldig - enn Jens Stoltenberg er.

 

Ingen  med et minimum av kunnskap og evne til refleksjon og analyse, kan være i tvil om at mangelen på effektiv etteretning og beredskap var - og er - et resultat av en villet politikk og en en prioritering av frihet og åpenhet framfor trygghet og rigorøse sikkerhetstiltak. I etterkrigstiden er politiets sikkerhetstjeneste gradvis svekket. Fordi vi har ønsket å ha det sånn. Vi ønsker ikke å bli kikket i kortene, og at storebror ser oss. Derfor har vi tatt flere - om enn famlende - oppgjør - med dem som skulle avsløre terrorister og 5. kolonnister, og gjort det stadig vanskeligere for dem å drive sitt fordekte arbeid. Har vi vært skjødesløse og slått ut ungen med badevannet, er det ikke regjeringen Stoltenbergs skyld.

 

Sett mot denne bakgrunnen er deler av debatten etter 2.. juli grotesk og skremmende malplassert og overdrevet. Utspørringene - eller rettere sagt forhørene - har åpenbart dobbelt hensikt: Ikke bare å bringe fram fakta, men også å så tvil og hefte mistanke om forsømmelser til regjeringens medlemmer og dermed til stortingsflertallet. F. eks. blir statsministeren som var mål for udåden i regjeringskvartalet, framstilt som skyldig i unnfallenhet og forsømmelser og dermed nærmest ansett som medskyldig i det som skjedde. Den som ikke har gjort nok for å hindre terror, er -  får vi inntrykk av - medskyldig når noe skjer.

 

Slik er det selvfølgelig ikke. Har du ikke satt sikkerhetslås på døra, er du ikke medskyldig når innbrudd finner sted. Det er noe forsikringsselskapene har funnet på for å begrense sitt eget ansvar. Du kunne riktignok vært mer forutseende og forsiktig, men skyld og ansvar ligger hos innbryteren.

 

Slik er det også i politikken. Særlig når vi vet at partiene til venstre, til høyre og i midten har kollektivt ansvar for tingenes tilstand. Forholdene er som de er, fordi vi har villet ha det sånn. Ingen maste om å få stengt Grubbegata. Noen var til og med i mot stengning. De skjønte ikke hensikten. Faren for terror måtte da være betydelig ovedrevet, mente de før det smalt. Den villfarelsen gjaldt ikke bare Storberget.

 

Mot dette bakteppet nærmer høringene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen seg faretruende det parodiske. Og uverdige. Komiteens mest iherdige og etterpåkloke utspørrere driver et spill beregnet for galleriet. At galleriet applauderer, er ikke bevis på at forhørene er seriøse og nødvendige - og at de skyggene av skyld som de såkalte "høringene" kaster over regjeringen, er riktige eller rettferdige.  

 

Det er ikke mediene eller allmennheten som skal påse at Stortinget bevarer sin verdighet og ikke lar noen av sine organer tjene som valgkamparenaer. Stortinget bør derfor, som nevnt, se nærmere på høringsinstituttet og omggjøre det fra virkemiddel i det politiske spillet til et verdig element i det parlamentariske systemet.

 

Thorbjørn Jagland var redd for at høringer skulle gi oss amerikanske tilstander. Dessverre gikk det akkkurat som han fryktet. Det er 22. juli-høringene et ugjendrivelig bevis på. Høringene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen er mer og mer blitt en arena for selvhøytidelige Hardy-gutter og Frøken Detektiv'er. Dette er ikke parlamentet verdig.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Årets beste bok?

Årets beste bok er kåret!

 

Det er Bokklubben som formidler denne glade nyheten.

 

Riktigheten av opplysningen er tvilsom. Det fins ikke noe slikt som "den beste bok".  Ikke blant årets publikasjoner, og ikke i verdenslitteraturen.

 

Rangeringen av bøker er meningsløs. Noen liker mora, og noen liker dattera, heter det. Dessuten fins det ingen faste kriterier for vurdering av litteratur.  Selv om professorer, lektorer og bokanmeldere oprerer som om det skulle være tilfelle. Og om slike kriterier fantes, ville det i praksis være umulig å avgjøre hvilken bok som i størst grad oppfylte kriteriene. All vurdering av litteratur er subjektiv. Det dreier seg om synsing. M.a.o. om smak og behag. Riktignok på et mer og mindre informert og kvalifisert nivå.

 

I mine unge år "anmeldte" jeg bøker i aviser og andre publikasjoner. Til min tilfredshet ser jeg at jeg - i alle fall i som oftest - unngikk å late som om jeg bedømte bøkene jeg skrev om, ut fra objektive kriterier. Det jeg lagde var journalistikk. Jeg presenterte bøkene, og skrev hva jeg syntes og mente. Og: Jeg la ikke skjul på at det subjektive elementet var det grunnleggende i bedømmelsen.

 

Man skal ikke ha lest mange anmeldelsene for å kunne konstatere at ikke alle "litteraturjournalister" har et så edruelig forhold til "anmelderiet". De oppkaster seg til dommere og later som om de måler med et felles, anerkjent mål og bedømmer ut fra allmenngyldige kriterier.  Men en "litterær meter" er ikke en fast størrelse. Slik sett tar de ikke bare munnen for full. De seiler under falsk flagg. Og legger fram sine subjektive oppfatninger som fakta. Det er et overgrep mot forfattere som ikke faller i deres personlige smak.

 

Jeg har i et langt liv lest mange "dårlige" bokanmeldelser. Verst er de hvor anmelderen har så mange innvendinger at den naturlige konklusjonen blir at forfatteren egentlig burde skrevet en annen bok. En forfatter som har noe på hjertet, må få lov til å gi uttrykk for det, uten at forståsegpåere skal fortelle at innholdet er uinteressant, framstillingen er underlødig, språket dårlig, og at forlagets konsulenter ville gjort forfatteren en tjeneste hvis de hadde  vært hardere i klypa - og at de aller helst skulle sagt nei. 

 

Jeg har lest mange "dårlige" bøker også. Bøker som har fått dårlige - og i noen tilfelle elendige - kritikker. Bøker som jeg har funnet både interessante og givende. Og noen som jeg har bedømt som dårlige. Eller uten appell til meg.

 

Og jeg har lest oppskrytte bøker - bestselgere og kritikerfavoritter - som ikke har gitt meg noe særlig. F. eks. nærmest utilgjengelige "mesterverk" med knudrete språk og maniert stil, bøker hvor forfatteren åpenbart har vært mer opptatt av å lage noe nytt og av å være spesiell og skape seg en egenart, framfor å meddele seg på en forståelig måte til meg - dvs. til leseren. Det som uttrykkes dunkelt, er dunkelt tenkt, sies det. I de fleste tilfelle er nok det riktig. Selv om det tungt tilgjengelige av den selvoppnevnte ekspertisen, nettop ofte framholdes som kunstnerisk høyverdig. Som om det som bare "forstås" av de få, skulle ha større kunstnerisk verdi enn det som er tilgjengelig og forståelig for de mange. Litteratur er kommunikasjon. Det gjelder både lyrikk, skjønn- og faglitteratur. Utilgjengelighet er ikke et kvalitetstegn.

 

Det litterære rommet er fullt av priser. De fleste er promoterende. De har til oppgave å fremme salget. Eller å rette oppmerksomheten mot den som står bak utdelingen. 

 

Man trenger ikke være en særlig skarp observatør for å se at prisene ofte gis til de samme forfatterne - eller forskjellige forfattere av samme "skole" - år etter år. Få priser hjelper nye forfattere på veg, eller fremmer mangfold og framveksten av ny litteratur. Bokhandlerne f.eks. holder seg gjerne på den slagne landeveg.

 

Jeg har likt det jeg har lest av Per Petterson. Men det har ikke vært fantastisk, og det har ikke gitt meg en enestående, sjelerystende opplevelse, slik man skulle vente av kritikk og reklame. Årets bok har jeg ikke lest ennå. Men det har forhåpentlig bokhandlerne. De har gitt Petterson bokhandlerprisen i år igjen.

 

Det skulle være interessant å få vite hvilke kriterier de legger til grunn. Salg? Aktualitet? Litterær kvalitet?

 

Og hva er i så tilfelle litterær kvalitet? Hva skiller en allminnelig god bok fra en prisverdig god bok? Hvor ligger vippepunktet? Kan de generøse bokhandlerne fortelle oss det? Hva gjør Pettersons bok til den beste og altså bedre enn alle andre bøker som er kommet ut i løpet av dette året?

 

En annen som gjerne mottar ovasjonsartet ros for sine bøker, er Lars Saabye Christensen. Jeg likte Halvbroren. En del av hans noveller faller også i min smak. Men når sant skal sies, kan jeg styre min begeistring for enkelte andre av hans bøker. På meg virker de manierte og uforløste. Men det er en subjektiv opplevelse. Og trolig utypisk,  for kritikerne er over seg av beigeistring. Én ville sågar gi han yatzi i 6-ere. Salgstallene tyder på at leserne stort sett er av samme oppfatning.

 

Naturlig nok, vil man kanskje mene. Hvis kritikerne er så samstemte, og publikum stemmer ved å åpne kommeboka, så er det  vel disse forfatterne og deres bøker som er best.

 

Kanskje det.

 

Eller kan det være slik at store publikum "liker" det de tror at de skal like? Det de får servert som kvalitet og god smak?  For hvem vil vel avsløre sitt utenforskap og sin manglende dannelse ved å gå mot "ekspertisen"? Det skal selvbevissthet, mot og ærlighet til for å rope at keiseren ikke har klær på.

 

Kan det rett og slett være slik at bokanmelderiet og prisene og opphaussingen av enkelte forfattere år etter år, er et hinder for spredningen av god litteratur? At bokhandlernes ensidige fokus på forfattere som allerede er populære - og som selger! - hindrer andre forfattere - både nykommere og trofaste slitere og gjengangere - i å synes? I mediene? Og i hyllene hos bokhandlerne?

 

Det er trangt på toppen av parnasset. Hvis bokhandlere og anmeldere hjelper noen til å slå seg ned der for godt, slik at andre ikke slipper til, blir kriteriene for utvelgelsen viktige.

 

Hva skal til for å hevde seg hos bokhandlerne? Opererer de med objektive kriterier? Eller kommer det også hos dem an på øynene som ser og på smak og behag, når de våger å framheve en av bokhøstens mange - sikkert interessante - bøker på bekostning av de mange? For som leserne ellers, er vel bokhandlere forskjellige? Med ulik smak, ulike interesser og ulike behov for underholdning, informasjon og opplevelse? Også bokhandlere har vel glede og utbytte av vidt forskjellige bøker?  Og dette formidler de forhåpent til sine kunder dersom de blir spurt om råd? Og før de gir råd , forhører de seg vel om kundens smak og behov?

 

Det fins ingen bok som "alle bør lese". Ikke én bok som alle vil ha utbytte av. Ikke én bok som sikrer den store leseopplevelsen. Ikke én bok som bør anbefales til alle og enhver uten persons anseelse - verken på biblioteket eller i bokhandelen.

 

M.a.o.: Bokhandlerne bør ikke plukke ut en bok og markedsføre den framfor - og på bekostning av - andre. Bokhandlerprisen bør derfor avskaffes. Den er en bjørnetjeneste. Derimot bør bokhandlerne gi stipendier. Ikke til folk med inntekter i millionklassen, men til forfattere som leter etter fotfeste i klatringen mot parnassets topp. Det ville være en god gjerning. Mot forfatterne, litteraturen - og mot det lesende publikum.

 

Og jeg ser ikke bort fra at bokhandlerne selv ville tjene på det. Stipendier kan være fornuftig bruk av "utgifter til inntekts ervervelse". Prøv. Men slutt med den meningsløse kåringen av "mestere". Å skrive bøker er ikke en idrettsøvelse. Bøker er åndsverk.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 


NRK - En lidelseshistorie

Størstedelen av mitt 75-årige liv har jeg vært aktiv og ivrig - ja, nesten lidenskaplig - radiolytter.

 

Fem år i min barndom ble det riktig nok lite radiolytting. Da hadde tyskerne inndratt radioen vår. Men fra 1945 har jeg vært en av NRKs mest trofaste følgesvenner. Helt til i dag. Men nå slår jeg stadig oftere av. Og foretrekker stillheten framfor det bråket NRK har å by på.

 

Jeg forstod det slik at de som ønsket å lytte til "moderne populærmusikk" og taleprogrammer spesielt innrettet mot "unge", skulle finne sine foretrukne programmer på P3. De med smak for klassisk musikk og kultur skulle derimot tilgodeses på P2. Og P1 skulle grovt sagt, være noe midt i mellom samt tilby nyheter og aktualitetsprogram. Og ikke minst lokalprogrammer.

 

Jeg ble derfor P2-lytter med hyppige sveip innom P1.

 

Det gikk bra en stund. Så skjedde det noe. Ikke plutselig, men over tid. "Populærmusikken" - som i mine ører slett ikke er "populær", og ikke musikk,  snek seg inn i kanalen min. Og ikke bare mainstream-musikken som faller i de flestes smak. Til og med ytterliggående skrik og skrål og ulyd fant sin veg til P2. Stadig oftere måtte jeg slå av fordi jeg ikke holdt ut med bråket. 

 

P2 har utmerkede verbalprogrammer. Vitenskapsprogrammer og kulturprogrammer som gir lytterne innsikt og opplevelse. Til og med lettvinte og kjappe programmer som Radioselskapet er verdt å høre på. I alle fall som oftest. Men også slike programmer blir avbrutt av og spedd opp med musikk som trolig appellerer til et helt annet publikum enn det som søker til P2 for å finne programmer som samsvarer med deres interesser.

 

Hvorfor i all verden spres denne musikken i eteren og hjem til sakesløse lyttere over P2? Hvor er det blitt av oppgavedelingen?

 

Er det misjonsvirksomhet vi utsettes for? Skal vi eldre - og yngre! - uten sans for "moderne" populærmusikk omvendes? Dvs. bli fortrolig med det nye og lære å sette pris på den musikken som så mange unge hører på?

 

La det være sagt: I så tilfelle er misjoneringen forfeilet. Jo mer man hører, desto sterkere blir motviljen.

 

Eller er blandingen av musikkstiler et utslag av at det på strategiske posisjoner i NRK etter hvert sitter unge mennesker som fremmer det de selv liker, uten respekt for at det fins personer med annen smak og andre interesser? De som liker det moderne umelodiøse bråket, hadde - og har - jo P3. Hvorfor invadere P2?

 

Jeg pleier å si at NRK holder meg i form. For når den musikken jeg ikke liker og ikke holder ut med, bryter inn og toner ut i mitt hjem, kaster jeg meg fram og slår av. Det er fin gymnastikk. Og det skjer stadig oftere. Da går jeg riktignok også glipp av taleprogrammene som gaulemusikken avbryter, men det er en omkostning jeg foretrekker å bære framfor å vente og lide. Jeg orker ikke det bråket som NRK kaller musikk. Verken når den serveres i hele programmer, eller når den dukker opp og avbryter programmer som jeg lytter på.

 

Jeg syns selv at jeg har en bred musikksmak og et vidt interesseregister. Jeg lytter ikke bare på klassisk musikk. Jeg liker gamle og nyere sanger og viser, den folkelige sangskatten, instrumental og vokal folkemusikk, salmer og annen kirkemusikk, tradjazz, blues, opera, operette og musikaler. Jeg hører gjerne Bellmann, Taube, Prøyssen og mer moderne visekunstnere som Cornelis Vriesvijk, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde - og mange, mange  flere. Men det er ikke deres musikk jeg blir tilgodesett med på P2. Og som regel ikke på P1 heller. Det er skrik og skrål og larm som jeg i mange tilfelle har vanskelig for å definere som musikk i det hele tatt.

 

Og som om ikke døgnfluekulturens høylydte inntrengen på "mine" enemerker skulle være nok, utstyrer NRK hørespill og andre taleprogrammer med bakgrunnsstøy. Det gjør kanskje ikke så mye for dem som har god hørsel, men for tunghørte personer som meg, gjør bakgrunnsulydene det umulig å høre det som blir sagt.  Selv med begge høreapparatene på, klarer jeg ikke å skjelne lydene fra hverandre slik at jeg får mening i ordene. 

 

At bakgrunnsstøy - i form av "jingler" som musikk eller andre lydillustrasjoner - hindrer tunghørte i å høre, er allment kjent. Også i NRK. Men der legger man på bakgrunnsstøy likevel.

 

Antall klager er mer enn halvert, sier NRK til bladet "Din Hørsel". La meg korrigere bildet: Så å si hver dag hindrer bakgrunsstøy meg i å oppfatte hva som blir sagt på radio eller NRK TV. At TV2 er verre, er ingen trøst.

 

Like ille som bakgrunnsstøy er skravl! Skravleprogram med slurvete diksjon og personer som snakker fort og i munnen på hverandre, er en prøvelse for oss som hører dårlig. På samme måte som intervjuobjekter som snakker fort på innpust og utpust uten pauser er umulige å forstå.

 

Holder ikke NRK seg med språkprofessorer og andre talemåls- og tilgjengelighetskonsulenter? Det bør allmennkringkasteren gjøre, for det er åpenbart at den enkelte programleder ikke tenker på at det blant lytterne er personer som faller utenfor når talen blir utydelig.

 

Noen mener at bruken av dialekter reduserer lytteopplevelsen for mange. Her blandes kortene. Dialekter er ikke per definisjoner utydelige, men enkelte programmedarbeidere bruker dialekten sin på en slurvete måte. De "svelger" stavelser. Og nesten aller verst: De slurver ikke bare med diksjonen, men også med intonasjonen og senker stemmen mot slutten av setningen slik at meningen blir borte i uhørlig og uforståelig mumling. 

 

Til og med skuespillere gjør denne tabben. Formodentlig i den tro at dette gjør talen naturlig og dagligdags. Men hva hjelper "naturlig" tale hvis den ikke er til å høre og forstå? Den som opptrer i radio og på fjernsyn, skal formidle. Uforståelig mumling er ikke formidling. 

 

Å høre på NRK er stadig oftere en lidelse. At andre kanaler er like ille - eller verre - er som nevnt - ingen trøst. Som landets ubestridte allmennkringkaster har NRK forpliktelser.

 

Disse forpliktelsene bør NRK ta på alvor. NRK-medarbeidere som syns at artikler som dette er usaklig og urimelig mas, og bruker energien på å lete etter unnskyldninger og motargumenter, har ikke forstått sin oppgave. De bør finne seg noe annet å gjøre. Helst så snart som mulig, slik at de kan bli erstattet med personer som tar utfordringene på alvor og helhjertet vil søke å finne løsninger på problemene.

 

Kay Olav Winther d.e.


Ekeberg skulpturpark - et flott tiltak

Takket være Christian Ringnes får Oslo en attraksjon i Ekebergåsen.

 

Det har selvfølgelig ikke ikke gått stille for seg. Lokalisering av kultursentra gjør ikke det i Norge. Motstanderne har vært både høylydte og usaklige. Enkelte av dem mener at skulpturene vil ødelegge stedets verdi som friluftsområde. Både mennesker, fauna og flora vil lide skade, skal vi tro de mest rabiate kritikerne.

 

Andre mener at Ringnes - og framtidige besøkere - trenger seg inn på "privat" område. "Ekeberg med fornminner og naturverdier, tilhører primært  den befolkning som sokner til området", skrev Dagne Groven Myhren i en kronikk i Dagsavisen sommeren 2011. Skit i Norge, leve Ekebergbeboerne med andre ord.

 

Trangsynthet, vil noen kanskje tenke. Eller egoisme. Altså mangel på vi-følelse og evne til å tenke ut over egne interesser. Akkurat det de vel egentlig beskylder Christian Ringnes for.

 

Hadde personer med dette snevre synet på "oss" versus "de andre", og  uberørt natur versus kultur, vunnet fram i liknende saker tidligere, hadde vi ikke hatt  Vigelandsanlegget på Tørtberg. Ikke hadde vi hatt skibakken og de øvrige skianleggene i Holmenkollen og Nordmarka heller. De representerer jo alle voldsomme inngrep i naturen. De naturlige biotopene er endret og ødelagt ved at maskiner har meid ned skog og annen vegetasjon for at mennesker skal kunne drive sine naturfiendtlige sysler. Ikke sant? Vigelandsanlegget oversvømmes av turister, og under VM og andre store arrangementer i Holmenkollen og Nordmarka, skremmes skogens rettmessige beboere bort fra sine leveområder. Ja, selv til daglig er det ikke fred å få. Tenk bare på hvordan utforløyper og skitråkk fulle av pesende og stønnende skiløpere til alle døgnets tider skremmer dyr og fugler.  Og er det ille om vinteren, er det ikke stort bedre i de øvrige årstidene. Gående, løpende og syklende skremmer fugler og dyr. Uberørt natur, kan man vanskelig snakke om - selv i svarteste skauen.

 

For ikke å snakke om fotballplasser, skøytebaner og idrettshaller landet over. Har dere noen gang tenkt over hvor mye "uberørt natur" som går med år om annet for å tilfredsstille menneskets behov for fysisk utfoldelse i unaturlige omgivelser? Lagidretter burde folk, slik sett, slutte med og heller gå tur i skogen. Selv om det altså heller ikke er uproblematisk i fanatikernes øyne. I alle fall ikke hvis det er mange som gjør det.

 

Og nå blir altså Ekebergåsen skjendet. Av stier og av skulpturer mellom trærne. Til glede for noen fisefine kultursnobber fra andre kanter av byen og landet - og kanskje fra andre land - men til stor sjenanse for dyrelivet - og for beboerne på Ekeberg. Samt for naturvernerne som sitter hjemme og gremmes. Ja, også for  barnehagebarna i Oslo-gryta, da, som pleier å reise opp til den grønne lungen i Ekebergåsen for å leke der. Det kan de jo ikke gjøre når skulpturene kommer på plass. Da kommer "hærskarer av turister" til å oversvømme området slik at det ikke blir plass til barna. Hevder f. eks. Dagne Groven Myhren som er professor. Riktignok i litteratur, men professorer skjønner seg jo på det meste. Autoritet er autoritet.

 

La meg si det rett ut: Kritikken henger ikke på greip! Kritikerne skyter langt over mål. Og de bruker dirty tricks for å få tak i ballen.

 

I stedet for å kritisere og hetse Christian Ringnes, burde vi alle takke ham for at han er villig til å bruke en del av formuen sin på et prosjekt som kommer andre enn ham selv og hans nærmeste til gode.

 

Om 50 år vil folk flest riste på hodet av motstanden og kritikken. Akkurat som de fleste av oss i dag, stiller oss uforstående til motstanden mot skulpturparken på Tørtberg. Vigelandsanlegget er noe av det som gjør Norge til en kulturnasjon. I likhet med Nationaltheatret, museene ved Tulinløkka, Munch-museet, operaen i Bjørvika, Astrup Fearnley-Museet - og mye annet landet rundt. Institusjoner som i tur og orden har forgrepet seg på den uberørte naturen.

 

Heldigvis så Oslo kommune hvilken betydning gaven fra Ringnes ville ha for kulturlivet. Og for arbeidet med å trekke turister til landets hovedstad. For det er det Oslo er. Ikke bare et bosted, men hovedstad og sentrum. Bl.a. kultursentrum. Stedet hvor man kan - og bør - etablere kulturtilbud som man ikke kan plassere hvor som helst i vårt langstrakte og mangfoldige land. F.eks. kulturinstitusjoner som må ligge sentralt - og være tilgjengelige og åpne for oss alle. Og for turister fra andre land. Selv om det bor "innfødte" på stedet.

 

Nå ser det ut til at de mest høylydte og krigerske protestantene og aksjonistene har innsett at kampen for status quo ante bellum i Ekebergåsen er over. Selv om noen fortsatt spyr edder og galde ut over giveren på skulpturparkens Facebook-side. Forberedelsene går under enhver omstendighet sin gang, og om ikke alt for lenge, kan vi som er nysgjerrige - eller kanskje er det vitebegjærlige vi er -  og kulturinteresserte vandre rundt i skulptur- og kulturminneparken og oppleve kunst, kulturminner og natur, mens vi sender en stille takk til Christian Ringnes og Oslo kommune og lurer på hva motstanderne tenker når de ser at deres dramatiske spådommer om idel elendighet ikke har slått til.

 

For slik kommer det til å gå. Svartmalingen og spådommene om en ødelagt skog som beboerne i området ikke lenger vil ha glede av når skulturparken er ferdig, og forestillingen om hærskarer av turister som fortrenger lokalbefolkningen og små uskyldige barnehagebarn, er grotesk overdrevet. Når folk flest ser at forutsigelsene ikke stemmer med terrenget - for å si det sånn - kommer den urimelige kritikken til å slå tilbake på protestantene og kritikerne. 

 

Da kommer publikum til å undre seg over hva slags mennesker de var, og hva slags interesser de ivaretok, de som halsstarrig forsøkte å hindre dette flotte prosjektet. Og noen vil sikkert spørre seg om motstanden bunnet i en misforstått og overdrevet - nærmest forblindet - naturverninteresse, eller om den - som så ofte - skyldtes en primitiv, grunnleggende redsel for forandring.

 

Etter hvert vil kanskje til og med noen av de mest frenetiske motstanderne og dommedagsprofetene innse at parken ikke ble det naturfiendtlige infernoet som de forsøkte å gi inntrykk av og skremme med. Men tvert i mot et område som - så vidt jeg kan tolke planene - både vil danne grunnlag for natur- og kulturopplevelser.

 

Heldigvis lot verken mesenen Ringnes eller Oslo kommune seg dupere eller overkjøre. Oslo får dermed en ny attraksjon som vil være til glede for både Ekebergbeboere, andre østlendinger og folk langvegs fra.

 

Vi gleder oss!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Nedlegg fortjenestemedaljen

Trond Linstad får ikke kongens fortjenestemedalje likevel. Allmuen og kongen liker ikke meningene hans. Dermed fratar kongen ham den medaljen han skulle fått, men aldri fikk.

 

Linstad ble opprinnelig tildelt medaljen for lang og tro samfunnsgagnlig tjeneste. Men så fikk pressen vite hva han mener om jøder og homofile. Og plutselig var ikke hans samfunnsinnsats så lang og tro og samfunnsgagnlig likevel.

 

Merkelig nok.

 

Selv har jeg vanskelig for å forstå hvordan Linstads meninger virker inn på det han ble nominert og fikk fortjenestemedaljen for. Enten har han vel ilagt seg fortjenester som etter statuttene bør belønnes med fortjenestemedaljen, eller så har han det ikke? Og fortjente han den kongelige utmerkelsen for en uke eller to siden, fortjener han den vel nå? Med mindre det skulle vise seg at han ikke har utrettet det han skulle belønnes for? Men slike avsløringer har jeg ikke hørt eller lest noe om.

 

Så innsatsen - som av kongens medaljeråd ble oppfattet som roseverdrdig og verdt en belønning - står altså fast. Likevel får han ikke medaljen. Fordi noen - riktignok mange - ikke liker meningene hans.

 

Det gjør ikke jeg heller. Jeg skjønner bare ikke hvordan disse meningene kan redusere den samfunnsinnsatsen han skulle belønnes for? Dvs.: Jeg forstår ikke hvordan den etter kongens mening, rosverdige samfunnsinnsatsen hans, kan bli redusert av hans, i mine øyne, tvilsomme meninger om jøder som gruppe, og av hans steinaldersyn på homofili.

 

Står vi ikke her over for et klassisk eksempel på meningssensur? 

 

Og hva med alle de andre som gjennom skiftende tider og ideologiske regimer har mottatt fortjenestemedaljen i edleste eller nest edleste valør? Har man noen garanti for at deres meninger  om utenforliggende spørsmål har vært, eller er, comme il faut? At de har tenkt "riktig" og levd rent og ulastelig slik at de ikke har flekket til kongemedaljen som de er blitt beæret med?

 

Eller er det med sensur av meninger noe nytt som er kommet til nå? Etter påtrykk fra aggressive medier og moralens og de korrekte meningenes voktere rundt omkring i det norske samfunnet?

 

Og hvilke konsekvenser vil det som nå har skjedd, måtte få for framtidige utdelinger? Skal kongen - dvs. kongens betrodde medarbeidere - fra nå av granske og forvisse seg om at framtidige kandidater har den rette tro - og mener det som til enhver tid er mainstream, allment akseptert og ikke kontroversielt eller støtende - før samfunnsbevarere og samfunnsbyggere kan henge sine synlige utmerkelser på brystet? Kan medaljen da gis til dissidenter? Til notoriske horebukker? Eller personer som har tråkket andre under fot og hensynsløst har manøvrert seg fram i næringslivet?

 

Selv mener jeg at tildelingen av medaljer og ordner er en farse. Kong Haakon VII fikk beholde ordningen med fortjenestemedaljen som plaster på såret da han ble strippet for politisk makt. Det burde ikke skjedd. Offentlige ordner og medaljer burde vært avskaffet. 

 

Kongens fortjenestemedalje i gull og sølv deles ut etter tilfeldighetsprinsippet. Medaljer er gitt til en rekke personer, ikke fordi de har gjort seg mer fortjent enn mange andre, men fordi de selv har hatt et brennende ønske om å få den, og fordi de har tilhørt foreninger og sammenslutninger som anser seg som beæret når et av deres medlemmer tildeles æresbevisninger, eller de er gitt til personer som har holdt seg med venner og talspersoner som har hatt innflytelse nok til å fremme deres sak. På den annen side fins det haugevis av velfortjente personer som aldri er kommet i betraktning fordi de har vært blant de stille i landet, og aldri har holdt seg med det hoffet av beundrere og klakkører som skal til for å komme i betraktning.

 

Tildelingen av kongens fortjenestemedalje følger i det alt vesentlige de sosiale skillelinjene i samfunnet - og er en reminisens fra en tid da noen var ansett for å være bedre og mer verdifulle enn andre og burde få synlig bekreftelse på det. Er den godt synlige direktøren på toppen mer verdt for samfunnet enn den usynlige arbeideren på "gølvet"? Adelskapet har vi kastet på historiens søppelhaug. Kongens fortjenestemedalje bør snarest gå samme vegen.

 

Farsen omkring tildelingen og tilbaketrekkingen av medaljen til Trond Linstad, er en passende foranledning til å ta medalje- og ordensuvesenet opp til vurdering. Private organisasjoner må få dele ut ordener og medaljer så mye de lyster. Det offentlige - inkludert kongehuset - bør avholde seg fra slike tvilsomme rangeringer av landets borgere. Som Linstad-saken viser, fører det bare til rot og tøv, sosial og ideologisk uro og til meningssensur.

 

Nei, la oss snarest mulig legge denne reminisensen fra et klassedelt samfunn bak oss. Det er ikke akkurat for tidlig.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Selg Alt Sammen

Da SAS ba om 5 milliarder kroner for å overleve for to år siden, skrev jeg at Norge burde stenge pengebingen.  Å bære havre til en døende hest, er kanskje humant, men utvilsomt dårlig forretning.  Som regel mister man hesten. Og havren kunne vært brukt til et bedre formål.

 

SAS fikk selvfølgelig pengene. For som eierne sier: Man kan jo ikke la de mange tusen ansatte og de mange millioner reisende i stikken. Og heller ikke familien Wallenberg, kunne man lagt til, men det sier man selvfølgelig ikke høyt. Da øser man heller ut millioner av kroner som forsvinner ut i løse lufta. Bokstavlig talt.

 

Ved forrige korsveg bedyret statsråd Giske at det var siste gang Norge ville gi penger for å redde det nordiske underskuddsforetakendet. Nå - snaue to år senere - står han på ny klar med pengebingen på vid gap, og sier som forrige gang: Dette er siste gangen. Nå får dere ikke mere.

 

Tro det den som vil - eller kan.

 

Forskjellen fra forrige gang er liten - og egentlig av teknisk art. For to år siden fikk SAS penger fra eierlandene i form av en emisjon. Nå får de garanti for lån i bank. I praksis betyr det at når SAS ikke ikke lenger klarer å svare sine forpliktelser, krever bankene at garantistene innfrir garantiene. Da må Norge, Sverige og Danmark betale. Nok en gang. SAS er et bunnløst sluk.

 

Sannsynligheten for at SAS skal bli lønnsomt, er minimal. Da hadde selskapet blitt det etter forrige krise. Eller krisa før den. 

 

For det er vel ikke slik at selskapet først nå har innsett alvoret? At det først nå skjærer til beinet og fjerner daukjøttet slik at sårene kan gro?

 

Trolig har den nordiske luftfartsdinosauren gjennom mange år forsøkt å rasjonalisere for å få inntjeningen til å stå i forhold til utgiftene. Den har prøvd det meste. Bortsett fra å redusere lederlønningene, selvfølgelig. At den ikke har klart å snu den negative trenden, skyldes at den har en kostbar organisasjon og driver urasjonelt i et marked som skiller seg sterkt fra det monopol-markedet den opprinnelig opererte i.  SAS er utidsmessig. I likhet med en rekke andre nasjonale og tverrnasjonale flyselskaper som har måttet gi tapt. At SAS fortsatt flyr, kan selskapet takke sine gavmilde eiere for. Hadde man lagt forretningsmessige kriterier til grunn, ville det vært grounded for lenge siden.

 

Det sies at Norge var tøffest og stilte de hardeste kravene under de forhandlingene som har foregått. Det er ikke mer enn rett og riktig. Norge er det landet som får minst igjen for det nordiske luftfartssamarbeidet. Og som er minst avhengig av de tjenestene SAS tilbyr. Slik har det vært - og slik er det.

 

En gang i tiden ble SAS utlagt som "Svensk Alt Sammen".  Det er ikke en helt urimelig forståelse i dag heller. Det er svenskene som styrer og steller, og en uforholdsmessig stor andel av de SAS-ansatte jobber i Sverige. Og nå skal administrasjonen samles i Stockholm.

 

Danskene har Kastrup. Også i Danmark arbeider det tusenvis av SAS-ansatte. 

 

Norge derimot er lillebror - og en utkant. Spredt befolkning gjør stordrift vanskelig. Vi er dyre å betjene. Og utradisjonelle selskaper som Norwegian eter av lasset. Folk som vet hva de snakker om, forutsier at de mannskapsreduksjonene som nå skal gjennomføres, hardest kommer til å gå ut over norske ansatte. Det er neppe noen dristig antakelse.

 

Ved forrige korsveg stilte eierlandene klare krav. Som SAS mente - eller i alle fall sa - at de skulle innfri. Det kan de ikke ha gjort. Da hadde selkapet ikke stått over for dagens problemer. 

Er det større grunn til å tro at det klarer å innfri de kravene om sparing, rasjonalisering og effektivisering som stilles nå?

 

Svaret er dessverre nei.

 

Foretar vi de økonomiske grepene som nå er foreslått, vil SAS være konkurransedyktig, sa Trond Giske for to år siden. Det var ren ønsketenkning. Akkurat som det er ønsketenkning at SAS skal klare seg helskinnet ut av dagens knipe. Bankgarantiene representerer ingen løsning - bare en utsettelse. Og masse nye penger ut av vinduet.


At SAS tvinges til å selge Widerøe er bra. Bra for Widerøe og bra for Norge - men ikke nødvendigvis for SAS. Som mister en sårt tiltrengt inntekt. Widerøe går nemlig med overskudd.

 

Men SAS burde selge mer. Egentlig burde alt selges - i den grad noen er interessert i å kjøpe. Det som ikke kan selges, bør legges ned.

 

Men hva da med de ansatte? Og hva med de reisende?

 

Det er begrenset hvor lenge selskapet kan holdes i gang ved stadig nye innsprøytinger av kapital som går tapt fordi selskapet fortsetter å tape penger. Den aktuelle sparepakka forutsetter at de ansatte går kraftig ned i lønn, og når de har jobbet mer for mindre betaling en tid, kommer de likevel til å miste jobben. Alle løfter om noe annet er ren ønsketenkning. De ansatte vil komme til å måtte betale, akkurat som mange av dem har betalt hittil ved å avstå fra lønnsforhøyelser for å bli i selskapet, mens de nå likevel blir solgt ut. Når man står med kniven på strupen, lover man hva som helst.

 

De ansatte vil derfor på lang sikt være bedre tjent med at andre overtar SAS-rutene i og fra Norge, og at de selv - eller i alle fall mange av dem - får varige, trygge arbeidsplasser hos nye seriøse arbeidsgivere. I stedet for å klynge seg til arbeidsplassene i det undergangsdømte selskapet, bør de ansatte først som sist søke nye jobber - innenfor og utenfor luftfarten. Når SAS bukker under, er et tidsspørsmål. Den som venter for å se, vil trolig få de største problemene.

 

SAS har enorme pensjonsforpliktelser. Et betydelig antall tidligere og nåværende arbeidstakere er avhengige av at deres pensjonsrettigheter sikres enten selskapet overlever eller går under. I stedet for å forlenge pinen og gi det nederlagsdømte flyselskapet stadig nye penger å kaste bort, bør Norge, de to andre eierstatene - og familien Wallenberg! - sikre de ansattes pensjoner slik at selskapets nåværende og framtidige pensjonister ikke blir skadelidende når selskapet nå skal spare enda mer - og når det krasjlander økonomisk i en ikke altfor fjern framtid. For en økonomisk krasjlanding er uunngålig.

 

De reisende er jeg ikke bekymret for. Det tomrommet som oppstår, vil raskt bli fylt. Av eksisterende flyselskaper og av nye som dukker opp fordi muligheten til et marked byr seg. Selskaper som har en organisasjon som er tilpasset dagens konkurranseforhold og som derfor er i stand til å holde seg flygende uten at det offentlige år om annet må ut med milliarder av  stønadskroner som man får minimalt igjen for.

 

Jeg foreslo for to år siden at det først som sist burde lages en alternativ plan for norsk luftfart. Det ble ikke gjort, men bør gjøres. Etter de siste dagenes hendelser er behovet for en slik plan mer aktuelt enn noen sinne.

 

For Norge er SAS-samarbeidet en tvangstrøye som vi bør komme oss ut av snarest mulig. Av hensyn til de reisende - som i praksis er oss alle sammen - og ikke minst av hensyn til de ansatte.

 

De problemene SAS har, kan ikke løses ved at man lapper på dem ved hjelp av enorme kapitaloverføringer med et par års mellomrom. Salget av Widerøe er en bra, men beskjeden, begynnelse.

 

Svaret på de utfordringene SAS - og dermed eierne - står over for, er: Selg Alt Sammen.

 

Gjør ikke pinen lengre enn høyst nødvendig. Fatt de nødvendige avgjørelsene og begynn på prosessen, nå. For om to år - eller kortere tid - banker SAS på døra igjen og vil ha mer.

 

Noen av oss fikk rett for to år siden. Og vi kommer til å få rett denne gangen.

 

Derfor: Gjør det nødvendige nå!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

Se også:  http://winther.blogg.no/1265810049_havre_til_dende_hest.html 


Fornyet tillit til Obama

Obama gikk seirende ut av nattas valgthriller. Han erobret nesten 100 flere valgmannsstemmer enn Romney, og vant for så vidt en solid seier.

 

Men stemmetallene var ganske like. Det betyr at sta republikanere - i kongressen og i de mest utpregete hill-billyområdene - kan fortsette å hevde at i praksis halvparten av alle amerikanere stemte for en forandring. 

 

Obama er beskyldt for ikke å ha holdt det han lovte i forrige valgkamp. Det er for så vidt riktig. Men det er ikke hans skyld. Skal presidenten få gjennomslag for sin politikk, må han ha tilslutning fra "Huset" - dvs. Representantenes Hus. Og der har republikanerne de siste par årene sittet som en propp i flaskehalsen. Og der sitter de ennå. Obama styrer derfor på mange måter - og i mange saker - på republikanernes "nåde". Det er republikanerne som har hindret ham i å gjennomføre flere av de løftene han gav ved forrige valg.

 

Noen klandrer Obama fordi han ikke har vært flink nok til å komme republikanerne i møte og dermed har vært i stand til å danne grunnlag for et meningsfullt samarbeid med Representantenes Hus. Andre bebreider ham for å ha vært altfor samarbeidsvillig, og for at han har ligget altfor lavt i terrenget for ikke å provosere republikanerne i "Huset" unødig.

 

Obama har åpenbart seilt forsiktig i opprørt hav i uryddig farvann. Han har trolig ment at noe er bedre enn ingenting. 

 

Etter seieren i natt er forholdene annerledes. Presidenten trenger ikke lenger manøvrere taktisk for å bli gjenvalgt og for å holde republikanerne borte fra det Hvite Hus. Han kan nå arbeide langt mer bevisst på sitt ettermæle og fremme forslag som tydeligere enn hittil viser hans politiske profil. Han kan vise sine velgere, sine politiske motstandere og en verden som håper på et framgangsrikt, fredelig USA, at han ikke er en Mitt Romney light, men en ansvarsbevisst sosialt anlagt politiker som vil reformere det amerikanske samfunnet, skape velstand og fordele velstanden på alle befolkningsgrupper. En president som vet at ikke "alle er sin egen lykkes smed", men at fellesskapet aktivt må bidra til fordeling, like muligheter og en trygg hverdag for den jevne amerikaner.

 

Et aktivt fellesskap er ikke kommunisme. Ikke en gang sosialdemokrati. Obama kan gjennomføre omfattende økonomiske og sosiale reformer i USA, uten at det amerikanske samfunnet kommer i nærheten av den nordiske velferdsstaten. Det er nok av problemer som venter sin løsning.

 

Nå gjelder det at presidenten tør! I sin store tale etter valgseieren, inviterte han til samarbeid på tvers av partigrenser og andre ideologiske skillelinjer. Han rakte ut en hand - både til Romney og til republikanerne som sådan, og åpnet for en dialog.

 

Dialog er bra. Brobygging er også bra. Særlig i en nasjon som  - slik valget har vist - i praksis er delt på midten.

 

President Barack Obama er imidlertid valgt på sitt program. Valgt fordi han står på det demokratiske partiets ideologiske fundament. Og valgt på grunn av sin karisma og åpenbare sosiale samvittighet. Han skaper tillit. Og tro på en bedre framtid. Derfor vant han.

 

Det er en tid for alle ting. Nå er tiden kommet for å levere. For å fremme forslag om forandringer. For å kjempe. Og om nødvendig tape. Og kjempe videre.

 

Tapte saker er ikke nødvendigvis tapt for alltid. Tanker og ideer må lanseres og modnes. Skal man vinne krigen, må man tørre å tape politiske slag, omgruppere - og gjøre nye framstøt.

 

Obama har fire år å gjøre det på. Det er kort tid.

 

Det er han som er president. Ville flertallet hatt republikansk politikk, ville de valgt Romney. Folket valgte Obama. De viste ham tillit. Nå er tiden kommet for å betale tilbake. For å innfri. Løftene fra for fire år siden, og løftene fra den nettopp avsluttede valgkampen.

 

Det er fra nå av at Obama skal skrive seg inn i historiebøkene. Ikke som USAs første fargede president. Ikke som den presidenten som ble gjenvalgt mot alle odds og nesten hele det pengesterke amerikas klare ønske. Men som presidenten som brakte forandring. Presidenten som gav fattigfolk, arbeidsuføre og arbeidsløse arbeid og sosial trygghet. Som gjorde USA til et mer menneskelig, mer solidarisk samfunn - ikke bare for de vellykkede, men for alle. Presidenten som sa: "Yes, we can". Og gjorde det.

 

Kay Olav Winther d.e.