Nådeløs forfatter

Anders Behring Breiviks mor er ikke ansvarlig eller medansvarlig for sønnens forbrytelse. Ikke engang indirekte. Det er ikke hans far eller søster heller.

 

I Bibelen står det at fedrenes misgjerninger skal hjemsøkes på etterkommerne i flere ættledd. Men i vårt samfunn legger vi ikke denne gammeltestamentlige hevntanken til grunn for rettstenkningen. Derfor er det heller ikke slik at barn og fjernere etterkommere kan gjøres ansvarlige for forbrytelser som fedre og mødre har begått. Selv ikke når det gjelder de groveste forbrytelser går skylden i arv.

 

Det fins imidlertid ett unntak. Etterkommere etter personer som stilte seg på den "gale siden" under okkupasjonen eller gikk okkupantene til hånde, må regne med at søkelyset rettes mot dem. Er de kanskje av samme ulla som sitt opphav? Til og med etterkommerne etter personer som ikke gjorde annet "galt" enn å være medlemmer av det lovlige partiet Nasjonal Samling, blir oppfordret til å gjøre avbikt på fedrenes og mødrenes vegne. Når det gjelder "landsvikere, gjelder fortsatt det gammeltestamentlige prinsippet at misgjerningene skal hjemsøkes på etterkommerne i flere ættledd. Helst slik at det svir!

 

En journalist - jeg vegrer meg for å kalle ham forsker - ved navn Eirik Veum har utgitt et mastodontisk trebindsverk om nådeløse nordmenn. Der navngir han flere hundre personer som gjorde seg skyldige i forbrytelser og skjendige overgrep i årene 1940-45. Et stort antall av de navngitte er døde for lenge siden. Men etterkommerne lever. De er uskyldige, men må finne seg i å få strødd nytt salt i gamle sår. Barn og barnebarn må bære skammen som følger av forfedrenes misgjerninger. De har ikke lidd nok, mener Veum. De skal lide mer. Det sørger han for.

 

Veum og Kagge forlag hevder at de ovegrepene som nordmenn gjorde seg skyldige i under krigen "har vært nærmest ukjent". I forordet skriver Veum: "Mange av menneskene som blir omtalt i disse tre bøkene, og avdelingene de tilhørte, har så langt ikke hatt noen stor plass i norsk krigshistorie."

 

Det har aldri vært noen hemmelighet at en del nordmenn gjorde seg skyldig i avskyelige overgrep mot andre nordmenn under 2. verdenskrig. Etter som Norge var okkupert, men ikke i krig fordi landet hadde kapitulert, ble motstandshandlinger betraktet som sivil ulydighet og brudd på gjeldende lover. De som deltok i motstandsarbeidet, var franktirører - ikke soldater i krig. De var derfor ikke omfattet av folkerettens bestemmelser om krigførende. Behandlingen ble deretter. Både de tyske okkupantene, og de nordmennene som gikk dem til hånde, forfulgte skyldige og uskyldige, plaget dem som var tatt til fange, brukte tortur for å framkalle tilståelser og foretok eksekveringer for å skremme likesinnede til passivitet.

 

Dette er kjente fakta. Noe Veum godt vet, etter som han i det alt vesentlige bygger sin fortelling på dokumenter fra rettsoppgjøret. De personene han har skrevet om, har m.a.o. stått til ansvar for sine gjerninger. De har sonet sin straff. Man kan gjerne mene at noen av dem burde vært straffet hardere og lidd mer før de fikk friheten tilbake. Eller mene at de burde vært henrettet. Forstår jeg Veum rett, mener han at enkelte av disse forbryterne ikke skulle vært resosialisert. I alle fall burde de vært stigmatisert over lengre tid. De overgrepene de gjorde seg skyldige i, burde øyensynlig ikke vært gjemt bak tidens slør slik tilfellet er med andre forbrytelser hvor gjerningsmannen har gjort opp for seg. Både overgrepene og overgriperne burde vært belyst jevnlig slik at hatet kunne vært holdt ved like. Selv om de alle ble dømt og har sonet den straffen de fikk.

 

Nå retter Veum opp gammel "skade" ved å navngi gjerningspersonene på ny. Problemet er at de fleste av dem nå er døde. Veums vendetta rammer derfor ikke de skyldige, men hans korstog er likevel ikke bortkastet. Han rammer forbryternes etterkommere. Det er jo noe. Den gammeltestamentlige hevnen skal jo som nevnt, hjemsøke etterkommerne i flere ættledd.

 

Jeg mener ikke at Veum skulle avholdt seg fra å skrive om de overgrepene som ble foretatt av nordmenn under okupasjonen. Dette er historie som dagens nordmenn kan ha godt av å bli kjent med. Gjengivelsen av overgripernes navn og hjemstavn, og den detaljerte beskrivelsen av sadistiske overgrep som den enkelte skal ha gjort seg skyldig i, er ikke bare unødvendig. Den er nedrig. Og den er nådeløs - en slags psykisk tortur mot sakesløse etterkommere.

 

Men vi trenger vel å vite? Vi trenger vel forskning?  

 

Veum forteller ikke noe som ikke er kjent. At han knytter overgrepene til navngitte personer, er ikke forskning. Det er avskrift. Av offentlige dokumenter.

 

Hvis Veum og forlaget mener at det er viktig at vi vet hvem som har gjort seg skyldig i overgrep og forbrytelser i tidens løp, har de et rikholdig materiale å øse av. I trebindsverket "Nådeløse nordmenn" har forfatteren gått 65-70 år tilbake. Etter den tid har det funnet sted et stort antall groteske forbrytelser i Norge. Mange har stått til rette for det de har gjort, og har funnet sin plass i samfunnet. Hvis Veum mener at straffen for grove forbrytelser skal være evigvarende - slik han åpenbart mener når det gjelder forbrytelser begått under okkupasjonen - kan han bøte på manglene ved vår kollektive hukommelse, og samtidig skaffe seg et lukrativt levebrød, ved å trekke disse forbrytelsene og forbryterne fram fra glemselen slik at de og deres etterkommere kan bli identifisert av en uvitende ettertid. 

 

"Arbeidsmetodene mine har vært journalistiske. Jeg er vant til å kunne bli ettergått og kontrollert, og poenget med å navngi har vært for at jeg også skal kunne bli det her. I tillegg har et viktig motiv ved navngiving vært å ikke kaste mistanke over tusenvis av mennesker som ikke begikk disse krigsforbrytelsene," har Veum uttalt til Dagbladet.

 

Jeg beklager å måtte si det, men den forklaringen holder ikke. Den er ikke logisk. Jeg tror derfor ikke noe på den. Jeg tror journalisten Eirik Veum har hatt andre motiver. Hvilke andre motiver en person som lager bestselgere av personlige tragedier og identifiserer dømte personer som har sonet sin straff, slik at også uskyldige etterkommere blir trukket ned i søla, kan ha, får den enkelte gjøre seg opp en mening om. At beveggrunnene skal ha vært ideelle eller idealistiske må forfatteren lenger ut på landet med.

 

Den nådeløse Veums mursteinstjukke og dyre bøker om de nådeløse nordmennene selger visstnok "over all forventning". Det overrasker ikke. Folk er nysgjerrige. Hvem var disse sadistene? Bodde noen i vår nærhet? Kjenner vi noen etterkommere?

 

At bøkene selger fordi folk er interessert i historie, er lite trolig. Folk er interessert i pikanterier, snusk, skandaler og i personlige tragedier. Det ser vi av hvilke ukeblader som selger best. Sladderpressen er stadig populær. Det er denne bølgen Eirik Veum og Kagge forlag rir på.

 

Penger lukter som kjent ikke. 

 

Eller gjør de det?

 

 Kay Olav Winther d.e.

 




Landet som ikke var - og ikke er

Jeg har nettopp lest Pål Steigans bok "En folkefiende". Det er uhyggelig lesning.

 

Enkelt fortalt handler boka om hvordan en flokk umodne ungdommer laget sin egen virkelighet, fant opp et land som ikke fantes, og satte seg fore å lage et politisk system som skulle sette dem i stand til å løse fiktive politiske utfordringer som kun fantes i deres egne hoder og i dette liksomlandet. 

 

Pål Steigan forteller at foreldrene hans var med i motstandsarbeidet under krigen. Mitt inntrykk er at han ikke bare i sin pure ungdom, men langt inn i AKP-alderen, forsøkte å fortsette foreldrenes heltemodige kamp. Krigen var over. For å kunne gi "kampen" mening, ble det nødvendig å dikte opp og konstruere en virkelighet som kalte på politisk mot, nytenkning og handling. Sammen med Tron Øgrim konstruerte han den artifisielle virkeligheten som først SUF (m-l) og deretter AKP (m-l) opererte i.

 

Jeg var 30 år i 1967 og 40 år i 1977 - og jeg var samfunnsinteressert.  Jeg husker godt SUF'ernes og AKP'ernes glansdager. Det jeg fant skremmende den gangen - og skremmende når jeg leser Steigans bok i dag  - er at så mange - intelligente og mindre intelligente - ungdommer kunne la seg besnære av m-l'ernes virkelighetsfjerne snikk-snakk. For det var det det var. Klisjeer og tomme fraser, en virkelighetsbeskrivelse og virkelighetsforståelse totalt blottet for realisme, politiske ideer og idealer hentet fra de mest primitive regimer, og en beskrivelse av det norske samfunnet og norsk arbeidsliv som ikke noe normalt, våkent, oppegående menneske kunne kjenne seg igjen i.

 

SUF'erne og AKP'erne ville stille seg i spissen for arbeiderklassens opprør mot den utbyttende kapitalismen - i det politiske Norge representert ved Arbeiderpartiet og de "borgerlige" partiene. Partikadrene skulle være klare når massene vendte seg mot undetrykkerne. Partiets oppgave ville være å føre massene på rett veg mot rett mål - og å motvirke avvik fra den rette partilinjen. Dette tøvet fikk de tusenvis av andre unge til å slutte opp om. En rekke av dem intelligente personer som etter at de kom til sans og samling etter m-l'rusen,  har inntatt framtrendende stillinger i samfunnet og ilagt seg samfunnsnyttige fortjenester.

 

Hva var det som fikk disse menneskene til å gå på limpinnen? Hvorfor gjennomskuet de ikke humbugen? Hvorfor skjønte de ikke at frasemakerne i ledelsen knapt selv visste hva de mente og forstod hva de sa og skrev? m-l'erne kritiserte det bestående. Ikke all kritikken var like hinsides all fornuft. Men hva ville m-l'erne stille i stedet? "Væpna revvlusjon?" Javel, det var et potensielt middel, men hva var målet? Hvordan skulle det nye samfunnet være? Som Kina - som var et utviklingsland på 60- og 70-tallet? Som Pol Pots regime? Som Albania?  m-l'erne ville kaste kapitalismen og det trauste sosialdemokratiet på historiens søppeldynge. Men hva ville de ha i stedet? Hvilke konkrete løsninger hadde de å by på?

 

Svaret både var og er klart: De hadde ingen alternative, praktiske - for ikke å si praktikable - løsninger. Alt de hadde å by på var ord. Honnørord og slagord. Fantasifulle og uriktige beskrivelser av samfunnstilstanden, og en forvirret, romantisert drøm om et samfunn der arbeiderklassen skulle ha diktatorisk makt og være ledet av opplyste m-l'ere.

 

Jeg spør igjen: Hvordan kunne presumptivt  intellektuelt oppegående mennesker slutte seg til dette - til dels puerile - virkelighetsfjerne tankespinnet?

 

SUF'ere og AKP'ere trenger ikke å unnskylde det de var med på. Unnskyldninger er bare enda flere tomme ord. Men de bør tenke igjennom hvordan det kunne skje. Hvilke krefter drev dem? Hva gav de etter for da de la sin egen sunne sans til side og ukritisk fulgte lederne ut i den hengemyra av historiefortegning, voldsromantikk og utopiske politiske oppfatninger, som m-l'-bevegelsen ble? M-l'erne - både de som falt fra og de som ennå tror - bør fortelle oss hva som lokket dem, slik at vi kan være bedre forberedt neste gang en slik karismatisk bevegelse dukker opp.

 

For karismatisk må m-l-'bevegelsen ha vært. På samme måte som karismatiske religiøse bevegelser hvor folk legger fornuft og kritisk sans til side, og slavisk følger en eller flere ledere - inn i en innbilt herlighet eller om så er, rett ut i ulykka.

 

Pål Steigan skal ha takk for at han legger mange av kortene han sitter med, på bordet med bildet opp. Det hjelper oss til å forstå. Noe. Men det fins fortsatt flere spørsmål enn svar.

 

Etter at han oppgav frelserrollen i politikken som leveveg, har Steigan har gjort karriere bl.a. i forlagsbransjen; en forlagsbransje som er framtredende representant for den kapitalismen som kommunisten Steigan brukte sin ungdom og en stor del av sin manndom, på å demonisere og bekjempe. Steigan fins altså i en førkapitalistisk, og en kapitalistisk utgave.

 

Den kapitalistiske Steigan finner det nødvendig å hevde at det arbeidet den førkapitalistiske Steigan utførte i i SUF og AKP, ikke har vært bortkastet. Han ser mange feil som han gjerne skulle sett ugjort. Men han framholder også positive resultater - viktige endringer i det norske samfunnet som neppe ville funnet sted uten m-l-'ernes mellomkomst.

 

Der faller han tilbake til gamle synder og tar munnen for full. Min påstand er klar: Ikke én eneste positiv samfunnsforandring som ble initiert eller gjennomført på 60- eller 70-tallet - eller senere - kom som følge av SUFs eller AKPs innsats. Ikke én! Ikke i arbeidslivet. Ikke i politikken. Og ikke i samfunnet forøvrig.

 

Derimot virket trolig m-l'ernes såkalte "frigjøringsarbeid" som en brems. Fagbevegelsen ble mange steder involvert i formålsløse indre stridigheter og kjekkel og pasifisert som forhandlingspart. Arbeidsgivermotparten fikk større armslag og sympati i folket fordi den måtte kjempe med ville streiker og sand i samfunnsmaskineriet. Positive krefter i fagbevegelsen og i politikken trakk seg tilbake og passifiserte seg fordi de ikke ønsket å delta i ulovlige streiker og konflikter om marginale temaer som m-l'erne viklet dem og fagbevegelsen inn i. 

 

SUF og AKP har aldri vært viktige i det norske samfunnet - ikke tidligere, og ikke i dag. Pål Steigans og de andre m-l'erne laget sin egen virkelighet. De opererte i landet som ikke var, og i dag operer deres politiske arvtakere i landet som ikke er. Oppslutningen fra den arbeiderklassen de mener seg å kjempe for, er mikroskopisk. Rødt er ikke noe politisk alternativ i dagens Norge. Og slett ikke for arbeiderklassen. "Massene" betakker seg for m-l'ernes samfunnsanalyse og politiske meninger.

 

Personlig har jeg aldri betraktet Pål Steigan og hans kumpaner som folkefiender. Det ville være å ta den altfor alvorlig. Ibsen har skrevet andre skuespill med titler som passer bedre. F.eks. Gjengangere. Eller hvorfor ikke Peer Gynt? Han hadde også problem med realitetsorienteringen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Homofobi

Mange ville flyttet seg dersom de ble sittende ved siden av en homofil på bussen, trikken eller toget. Det sier de i ethvert fall.

 

Jeg skjønner ikke helt hvordan de skulle kunne vite at sidepersonen er homofil - eller lesbisk. Ikke kan det sees, ikke kan det høres - og ikke kjenner man dem på lukta. Homofobene har derfor kanskje sittet tett innpå homofile uten at de selv har visst det. Og uten at de har tatt skade av det.

 

Å jo da, jeg vet at mange vil si at de både kan se og høre at en person er homofil. Men det er en myte. Riktignok har en del mannlige homofile "kvinnelige trekk og bevegelser", men det er et fåtall. De fleste ser helt vanlig ut - som deg og meg.

 

Homofili er i de fleste tilfeller en medfødt legning. Den kan være åpen eller latent. Under ekstreme forhold kan seksuell dragning mot andre av samme kjønn, utvikles hos personer som til vanlige oppfatter seg som heterofile. F.eks. blant soldater i krig. Tøffe soldater som under andre omstendigheter hardnakket ville benektet at de kunne føle seg tiltrukket av andre menn. Det finnes også bifile. Personer som blir følelsesmessig tiltrukket av både sitt eget og av det motsatte kjønn. De fleste homofile har imidlertid utelukkende kjærlighetsfølelser over for og føler seksuell tiltrekning mot, personer av samme kjønn som dem selv.

 

Hvorfor gjør de det? Fordi de er skapt og utstyrt slik fra naturens side. Det er altså ikke noe unaturlig ved homofili. Man kan heller si at det er en av flere varianter av naturlig følelsesliv - inkludert seksualitet. Homofile utgjør en minoritet - men trolig en minoritet som er langt større enn man har visst om. Etter som tiltrekning mot eget kjønn har vært forbundet med skam - og endog har vært forbudt og straffeforfulgt - har mange valgt å skjule sin legning. Også lenge etter at lovforbudet er opphevet. Skammen sitter i. Ja, noen vil altså i vår opplyste tid, til og med nekte å sitte ved siden av homofile på bussen, trikken eller toget. Stigmatiseringen og diskrimineringen fortsetter.

 

Man kan ikke tvinge folk til å like homofili eller homofile og lesbiske personer. Man kan forby åpenlys diskriminering, dvs.diskriminerende handlinger, men ikke uvitenhet. Og ikke fordommer. Fordommer sitter i hodet og må "helbredes" med intellektuelle midler. Ikke ved mental overkjøring, men ved opplysning og bevisstgjøring. Altfor massive utspill skaper motvilje og motstand. Og går man for hardt fram i barnehager og barneskoler, setter både foresatte og elever seg på bakbeina. Og homofobene får vann på mølla. Konfrontasjoner på disse nivåene er ingen tjent med. De gjør bare vodt verre.

 

På ungdomstrinnet og i videregående skole derimot, må ikke bare opplysning, men også holdningsbearbeiding ha bred plass. Like lite som vi kan være bekjent av diskriminering på kjønnsbetinget eller etnisk grunnlag, kan vi som nasjon stilltiende og passive finne oss i at nye generasjoner overtar foreldregenerasjonens fordommer mot personer med et følelses- og seksualliv som atskiller seg fra flertallets.

 

De siste par 10-årene har mange "offentlige" personer gått åpent ut med sin homoseksualitet. De fins i regjeringen, i Stortinget og rundt oss og i blant oss, på alle kanter. Denne åpenheten er bra for de homofile. Og den er bra for oss andre. Den viser at naturen har mange ansikter, og at de fleste homofile og lesbiske er som andre - bortsett fra når det gjelder seksuell legning. Et forhold som - både når det gjelder homofile og heterofile - stort sett ikke angår andre enn dem selv og dem de følelsesmessig knytter seg til.

 

AUFs dyktige leder Eskil Pedersen er homofil. Han forteller at han av den grunn har måttet tåle mye utskjelling og trakassering. Det er lett å be andre tåle motgang og forfølgelse. Jeg skal derfor ikke gjøre det. Men jeg føler behov for å understreke at det jo ikke er Eskil det er noe galt med. Det er kritikerne. Det er de som diskriminerer og plager som er de egentlige taperne. De som ikke vet, og som ikke skjønner, men ukritisk har overtatt uvitenhet og fordommer fra tidligere generasjoner og bærer dem videre. 

 

Diskrimering av homofile er en skam. For Norge. Dvs. for oss alle sammen. De som ikke vil sitte ved siden av homofile lider av sosial mistilpassethet. De er tapere i den sosiale utviklingskampen. Akkurat som de var, som i sin tid sammenliknet nordlendinger med veggdyr og fargede med aper. I dag er det ikke noe oppegående menneske som ville finne på å si noe så dumt - og uhørt. Verden er altså gått framover.

 

Håpet er at diskrimineringen av homofile og lesbiske også skal opphøre. Fordi den er under vår verdighet. Diskriminering er den sosiale taperens reaksjon. Diskriminering av homofile gir ikke status. Den avslører kun at den som utsetter andre for diskriminering mangler kunnskap og vurderingsevne og befinner seg på et lavere sosial utviklingsnivå enn flertallet.

 

Det er altså diskriminereren som er taperen. Ikke den homofile! Tenk på det neste gang du får lyst til å skifte plass fordi du tror at du har fått en homofil ved din side.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Østfolddialekt?

Plutselig er dialektene våre i skuddet. Akkurat nå retter NRK søkelyset mot Østfold-dialekten, og de har dratt til Fredrikstad for å finne den og studere den nærmere. Det samme har Dagsavisen gjort.

 

Det er bare det at det ikke fins noen Østfold-dialekt. Østfold er et lite fylke, men har flere dialekter. I Indre Østfold snakker folk på mange måter annerledes enn i nedre Glomma-regionen. Halden og Hvaler har sine egne karakteristiske målmerker, og har du litt greie på dialekter, hører du raskt forskjell på en mossing og en sarping.

 

I Indre Østfold har man diftonger. Der kryper maurene over lauvet som ligger på leira. I nedre Glomma-regionen derimot kryper møræne over løvet som ligger på leræ.


Det de snakker i Fredrikstad, er Fredrikstad-dialekt. En dialekt som selvfølgelig har flere karakteristiske fellestrekk med andre nedre Glomma-dialekter - ikke minst med Sarpsborg-dialekt - men som også har åpenbare særtrekk.

 

Problemet med Fredrikstad er at folk som bor der, definerer hjembyen som Østfold, og dialekten der - eller den lokale dialektvarianten - som Østfold-dialekten. Som en gjøkunge i redet, skyver Fredrikstad andre Østfold-dialekter til side, og tar patent på begrepet Østfold-dialekten - eller dialektæ som det egentlig heter.

 

Det hadde ikke gjort så mye, hvis ikke den såkalte Østfold-radioen - dvs. NRK Østfold - hadde vært så Fredrikstad-orientert. Radioen ligger i Fredrikstad, medarbeiderne er fra eller bor i Fredrikstad, og usjenert bruker de NRKs radio som skulle dekke fylket, som sin lokale Fredrikstad-radio. I tillegg til å fylle sendingene med lokalt - ja, meget lokalt - Fredrikstad-stoff, framholder de sin lokale dialektvariant som Østfold-dialekta. Men Fredrikstad er ikke Østfold.

 

Har man lite kunnskap om de faktiske forholdene, svelger man - påvirket av utallige gjentakelser - kanskje at byen ved Glommas utløp er ensbetydende med Østfold.  Men det som er galt, blir ikke riktig av å bli gjentatt. Eller kringkastet. Fredrikstad er ikke Østfold. Ja, Fredrikstad er ikke engang representativ for Østfold. Fredrikstad er en utkant - også språklig. Det er langt fra Eidsberg til Fredrikstad.

 

Østfold-dialektene har alltid vært forskjellige, er forskjellige og kommer formodentlig til å være forskjellige i overskuelig framtid - trass i bedre kommunikasjoner, mer samkvem og gjensidig påvirkning.

 

I tillegg til dialekter, har Østfold ulike sosiolekter - dvs. språklige variasjoner som mer er avhengige av sosial plassering og status enn av geografi. Sarpsborg har og har hatt en annen næringsstruktur enn nabobyen. Sarpsborg har hatt en større og mer variert "industriarbeiderklasse" og et mindre småborger- og borger-skap enn "Plankebyen". Det har satt sitt preg på sosiolektene - og på dialektene. Der Fredrikstad-folk pynter litt på det og snobber ved å snakke om "pika", er denne formen ukjent i Sarpsborg. Der sier de "fine" piken og folk flest jenta. For eksempel.

 

Fredrikstad har - og har gjennom mange år hatt - et særdeles aktivt revymiljø. Revyer innbyr til språklige overdrivelser og understrekning av særgenheter. Folk skal jo helst le. Raymond snakkær ente Østfold-dialekt. Ente Kai og Kai heller. Døm snakkær revymål fra Fre'ikstad. 

 

Revyspråket er ikke dialekt i tradisjononell forstand. Verken når det gjelder ordvalg, bøyningsmønster eller syntaks. Ord og uttrykk kan imidlertid finne vegen fra revyscenen til "gata" og til normalspråket. Men man kan ikke ukritisk sette likhetstegn mellom revyspråket med sine særegenheter og overdrivelser, og stedets genuine dialekt. Og revyspråket i Fredrikstad verken har vært eller er Østfold-dialekten. 

 

Det ser det ikke ut til at Fredrikstad-folk forstår, og det gjør heller ikke folk fra hovedstaden som jakter på den uforfalskede Østfold-dialekten. De leter der NRK holder til. Men leter man på feil sted, finner man gale svar. 

 

VG skriver også om Østfold-dialekten akkurat nå. Avisa er opptatt av Fredrikstad-I'en. Det er bare det at det ikke fins noen Fredrikstad-l, heller. Men det fins en spesiell l'uttale i nedre Glomma-regionen - litt ulikt uttalt i Halden, Sarpsborg og Fredrikstad.

 

På Wikipedia kan man lese at Østfold-dialekten ikke har palatalisering - eller muljering som det også kalles. Wikipedia mener m.a.o. at Østfoldingen - eller altså folk fra nedre Glomma-området - ikke uttaler l og n med påheftet j-lyd slik som f.eks. trønderne gjør i ord som majnn og bajll. Det er en sannhet med modifikasjoner. Min påstand er at Østfold-l'en er en modifisert palatalisering eller muljering. Jeg kommer opprinnelig fra Sarpsborg og er flere ganger blitt tatt for å være trønder på grunn av mine palataliserte l'er og n'er. Til og med trøndere har tatt meg for å være trønder. 

 

Det fins altså ingen spesiell Fredrikstad-l, men en søndre Østfold-l. En l NRK ikke ønsker i sine nyhetssendinger. Folk som snakker med "tjukke" l'er, virker litt "korte", eller rent ut sagt, dumme, mener vaktsjef Joakim Reigstad i NRK.

 


Jeg vet ikke hva slags dialekt vaktsjef Reigstad snakker, men han virker dum - uten at jeg har hørt ham snakke. Han har tydeligvis store fordommer, men liten kunnskap.

 

Dialektene i Østfold er annerledes, men likeverdige med alle andre norske dialekter og har krav på samme respekt som dialekter fra Hardanger og fra Sørlandet. Sørlandsdialektene er påvirket av dansk. Østfoldialektene er påvirket av svensk. De er ulike, men like bra.

 

Det er på tide at personer som jobber i etermediene og i avisredaksjonene og har ansvar for å vurdere språkbruken i det offentlige rom, lærer seg litt om det norske språket og om dialektene, bl.a. i Østfold. Fordommer er et dårlig utgangspunkt for kulturarbeid. Og når mediene ikke en gang vet hvor de skal skaffe seg kunnskap, bærer det galt av sted. 

 

Når det gjelder Østfold, har jeg følgende forslag til folk i mediene: Skaff et kart! Studér kartet. Ta en tur til forskjellige steder i fylket. Hører du ikke forskjell på dialektene, er du formodentlig tonedøv. Slutt i jobben og overlat den til noen med i alle fall et minstemål av musikalitet og språkkunnskap. Det har vi som lyttere og seere fortjent!

 

Kay Olav Winther d.e.