Hjernen?

Dagbladet kan fortelle at hjernen bak terroren i Paris er en 27 år gammel marokkaner, Abdelhamid Abaaoud, som bor i Belgia.

 

Hjernen?

 

Kay Olav Winther d.e.


Snipp snapp snute så var Norge ute - igjen

Norge klarte det ikke denne gangen heller. Vi klarte ikke å kvalifisere oss til Frankrikre-EM i fotball for menn i de ordinære kvalifiseringsrundene. Og da vi fikk en ny sjanse, mislyktes vi med den også. Som ventet.

 

Norge er ingen stor fotballnasjon. Når det gjelder fotball for menn. Det har vi aldri vært. Vi har hatt noen lysglimt hvor vi har seiret over noen av verdens storheter, men det har vært tilfeldigheter. Og skippertak. Jevnt over er vi e n annenklasses fotballnasjon. Akkurat som vi er en annenrangs ishockeynasjon. Når det gjelder lagidrett for menn,har vi aldri lyktes med å etablere oss på et høyt internasjonalt nivå.

 

Også norsk lagfotball ligger på et labert nivå. En tid gjorde Rosenborg det bra ute i Europa, men det var en tids- og situasjonsbestemt epoke som tok slutt. At Molde slår Celtic er morsomt, men ikke et tegn på internasjonal standard. Kvalitet over tid er noe helt annet enn en tilfeldig seier - eller to.

 

Norske medier er håpløst ureflekterte og urealistiske. Journalistene mangler kunnskaper og nøktern vurderingsevne. Etter at Norge slo bunnlaget Malta 2-0, skrev VG med krigstyper på 1. side:"OUI! ... er nesten i Frankrike EM". Morsomt ordspill. Men det rene tøys.

 

VG har ikke vært alene om å skru opp de urealistiske forventningene. De øvrige riksavisene har bidratt uhemmet, og etermediene har ikke ligget langt etter. Alle har mentalt vært i Frankrike-EM en god stund allerede. Og da Norge fikk "svake" Ungarn som drømmemotstander i kvalifikasjonsrundene, var saken i realiteten avgjort. Ungarn skulle vi ikke bare slå, men utklasse. Egentlig burde ikke kvalifikasjonskampene spilles en gang. Utfallet var klart. Norge ville gå videre! Nå kunne vi endelig glemme forsmedelige tap i tidligere kvalifikasjonsrunder. Glem Spania, glem Tsjekkia - Frankrike her kommer vi.

 

Men slik gikk det ikke. Etter to tap for et klart bedre Ungarn, er Norge ute av dansen - nok en gang. Norge var ikke i nærheten av å vinne noen av de to kvalifikasjonskampene. Ungarn var altfor gode. De spilte et forbilledlig forsvarsspill. De norske spissene slapp ikke igjennom før Martin Henriksen scoret da det var for seint. Da hadde magyarene senket skuldrene og begynt å tenke på EM-spill i Frankrike.

 

Nå samler hyenene i mediene seg til jakt på syndebukker. For noen må ha sviktet og sveket etter som medienes forventninger ikke ble oppfylt, men gjort så ydmykende til skamme.

 

Sjefssynderen er Per Mathias Høgmo. Vi ville nok vunnet hvis Høgmo ikke hadde rotet sånn med laguttaket. Høgmo som nærmest ble geni og helgenerklært etter et par seire i de innledende rundene, framstilles nå som en dilettant som rotet bort en klar seier ved å ta ut unge, lette angripere mot et bastant ungarsk forsvar. Det måtte jo gå galt! Hvor var Pedersen, Berget og Søderlund?

 

Glemt var det nå at disse tre av de samme mediene, fikk skylda for nederlaget i den første kampen. Sammen med målmann Nyland, selvfølgelig, som i følge kommentatorene på TV, stod fullstendig feilplassert da Ungarn scoret i den første kampen, og derfor var skyld i Norges tap. Noe som - selvfølgelig! - er det rene visvas.

 

Nyland gjorde to gode kamper. Men det norske forsvaret var ikke godt nok til å hindre scoringer. Og angriperne var ikke gode nok til å score. Ungarn var rett og slett bedre. I fotball er det målene som teller. Ungarn scorte flest mål. Så enkelt er det.

 

Nå bør NFF og Høgmo glemme forsmedelsen, og fortsette å bygge opp og utvikle et landslag som kan representere oss med ære i kvalifikasjonsrundene til framtidige mesterskap. Ikke hør på de brushodene som vil satse på fortidens storheter som trenere. Gi Per Mathias tid! Og tillit!

 

Så får vi som liker fotball forsøke å holde ut med ukvalifiserte sportsjournalister i aviser og etermedier. Det er den utfordringen vi sofaslitere blir stilt over for. Den krever nesten mer av oss enn fotballandslag som ikke lykkes når det gjelder som mest. Nederlag kan vi leve med. Tullprat, urealistiske forventninger og heksejakt er verre å fordøye. But we shall overcome.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Vinner vi i kveld? Tvilsomt.

I kveld skal Norge møte Ungarn i "play off" som de skikkelig innvidde kaller det. Jeg kaller det kvalifiseringsrunde.

 

For det er det det er. Norge kvalifiserte seg ikke i løpet av de ordinære rundene, men får en sjanse - eller egentlig to - til. Disse ekstrarundene vinner vi, sier optimistene skråsikkert. Vi har et bedre fotballandslag enn Ungarn har.

 

Tradisjonelt har Ungarn vært en fotballstormakt. Jeg er 78 år og husker godt Ferenc Puskás. Han scorte 84 mål på 85 kamper for Ungarn. Han var, etter mitt skjønn, en av de beste fotballspillerne verden har sett.

 

Men det var da det. Og itte nå. Idag er Ungarns fotballandslag en middelmådighet. Men det er Norges også. Trass i en del seire den siste tiden. Så jeg tar det ikke for gitt at Norge "banker" Ungarn i kveld, slik tre av kveldens spillere sier til Dagbladet. De tre var med på U21-laget som for tre år siden slo Frankrikes U21-lag 5-3. Dessuten: Hovmod står for fall.

 

Ungarn er kveldens motstander fordi laget i likhet med Norge tilhører de "nestbeste" etter ordinære runder. Norsk presse - som gjerne tar av og tar seieren på forskudd - har beskrevet Ungarn på en måte som får uinnvidde - og overoptimistiske - til å tro at Norge nærmest har walk over i kvalifiseringsrundene. De som tror det, kan få seg en nesestyver enten i kveld eller når returkampen spilles. Personlig ser jeg ikke bort fra at vi taper begge kamper.

 

Ungarn vil nemlig også til EM. Kanskje betyr EM-deltakelse mer for de stolte magyarene som bygger opp ny nasjonalfølelse etter mange tiår med undertrykkelse og fornedrelse. Derfor bør ikke Norge regne med å få noe gratis - eller billig. Ungarn vil nok bite fra seg.

 

Og skulle Norge vinne i kveld, bør seieren være stor. Dessuten må Ungarn hindres i å score på bortebane, altså på Ullevaal. For at Norge skal vinne både i kveld og i Budapest om tre dager, er lite sannsynlig. Ett måls overvekt, eller to, kan fort bli for lite når sluttregnskapet skal gjøres opp. Merk mine ord!

 

Play off-runden - eller kvalifikasjonsrunden, som jeg altså kaller den - handler ikke bare om fotball, ære og prestisje. Den handler i like høy grad om penger. Mange penger. Forferdelig mange penger, når sant skal sies.

 

Men fotballag vinner ikke kamper fordi de ikke har råd til å tape. Fotballag vinner fordi de er bedre enn motstanderen, og scorer flere mål. Norske landslag kan være utrolig ineffektive. De spiller på tvers og bakover, på tvers og bakover - uten framdrift. Det har vært litt bedre i det siste, men i kveld må man regne med nerver. Mye nerver og forsøk på å "holde ballen i laget". Og da går det ofte "i ball" i dobbelt forstand, for "våre gutter".

 

Jeg tror derfor ikke på seier i kveld. Men håper selvfølgelig. Jeg ønsker inderlig at jeg tar feil, og at Norges 11 kan gå med hevet hode ut av Ullevaal-matta når kampen er over.

 

Men som sagt: Jeg har ingen tro på det. Sorry, Per Mathias. Du framstår som en hyggelig fyr, men noen trollmann er du ikke. Tror jeg. Men gjør gjerne spådommen min til skamme.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Knut Arild og Trine bøyer nok unna

Etter siste stortingsvalg dannet Høyre og Fremkrittspartiet regjering. Hensikten var åpenbar og forståelig. De to partiene ønsket å føre Høyre- og Fremskrittsparti-politikk.

 

Ingen bør derfor være overrasket - eller skuffet - over at det er nettopp det regjeringen gjør. Alt annet ville vært overraskende - og et svik mot velgerne som stemte de to konservative partiene inn i regjeringskontorene.

 

Når man hører på kritikken fra Kristelig Folkeparti og Venstre, får man inntrykk av at disse partiene føler seg lurt og sveket fordi regjeringen ikke fører en politikk basert på disse to partienes grunnsyn og verdier. Det har selvfølgelig aldri vært regjeringspartienes mening å oppgi egen politikk til fordel for den politikken de to støttehjulpartiene ville ført hvis det var de som var i posisjon.

 

For å få en parlamentarisk platform å bygge regjeringsdannelsen på, modererte de to regjeringspartiene seg og gav visse løfter til de to småpartiene Kristelig Folkeparti og Venstre - som når det kom til stykket begge valgte å ikke gå med i regjeringen. Kanskje trodde de at de ville få større inflytelse og bli mindre kompromitert ved å tre støttende til ved behov, enn ved å gå med i regjeringen og måtte ta ansvar for dens politikk.

 

Nå er de to støttehjulpartiene konfrontert med den harde virkeligheten. I røff sjø og urent farvann har de måttet lære at en ting er et søkart at forstå, noget annet et skib at føre. Når regjeringen f. eks. vil bruke penger av bistandsmidlene for å delfinansiere utgiftene til strømmen av flyktninger, er det ikke bare fordi finansministeren og hennes parti er innvandringsskeptiske, men et nødvendig grep for å få et blå-fiolett budsjett til å henge i sammen. Å vente at regjeringspartiene skal renonsere på alle sine merkesaker, er ikke bare naivt. Det er å pukke på at regjeringen skal føre en politikk som den er uenig i, og som den gikk til valg for å endre på. Et slikt krav - og en slik forventning - er totalt urimelig. Regjeringen må legge fram et budsjett og de tilleggsproposisjoner som er nødvendig - basert på egen ideologi og egne programmerte mål.

 

Når sakene kommer til behandling i stortinget, kan opposisjonen argumentere og stemme i mot det den er uenig i. Da må de to støttehjulpartiene vise hva som er viktigst for dem. De politiske sakene, eller å holde en regjering som de i sentrale saker er dypt uenige med, ved roret. Det er slik parlamentarismen virker.

 

Det vet nok både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande. Men de liker det ikke. For da må de velge mellom det de syns er riktig, og løftet de har gitt regjeringen om å leve sammen i gode og onde dager.

 

Jeg tror kanskje Knut Arild Hareide har oppdaget at løftet om å holde regjeringen under haka når den ikke kan holde seg flytende ved egen hjelp, er mer krevende enn han hadde trodd. Kanskje ønsker han å moderere sin innsats for de blå, og manøvrere seg over i motsatt leir. Skal en slik dreining være troverdig, må han ikke bare snakke Erna og Siv midt i mot, men markere holdning gjennom handling. Tør han det? Eller nøyer han seg med å protestere for all verden, mens han følger Erna og Siv på ferden?

 

Venstre har det nok enklere. Ser vi bort fra retorikken, er ikke avstanden til Erna og Siv så stor. Da hun overtok roret i Venstre, markerte Trine Skei Grande straks at hun i motsetning til forgjengeren, hørte hjemme på høyresiden av norsk politikk. Hun vil nok derfor svelge det meste. Skulle hun svikte regjeringen, ville det være en innrømmelse av at hennes vegvalg var galt, og at Venstre-lina fortsatt er en sikksaklinje med både slynger og krøller.

 

På tross av alle vånder får antakelig regjeringen det flertallet den trenger for å få sin politikk igjennom. Både Knut Arild og Trine har nok mer talent for å være skuffa og vonbrotne enn brutale og prinsipielle. Så når det kommer til det harde, bøyer de unna. Tror jeg. Noe annet kan Erna og Siv nesten ikke leve med.

 

Det skal bli spennende å se.

 

Kay Olav Winther d.e.