Børge Brendes permisjon: Stortingsrepresentanter bør ha bred samfunnserfaring

Børge Brende er ansatt som direktør i World Economic Forum og har takket ja til stillingen. Det har falt en del tungt for brystet.

 

Brende er nemlig stortingsrepresentant, og enkelte mener at han skal bli ved sin lest. At han ber om permisjon for å jobbe med noe annet, tyder på at han ikke tar stortingsvervet alvorlig. Hevder noen.

 

Trond Nordby har for eksempel klare meninger om saken. Han er professor i statsvitenskap og synes at han har greie på sånt. Stortingsrepresentantene oppfører seg mer og mer som klatremus, uttaler han til Dagbladet. I dag har Stortinget blitt et klatrestativ for å få høye stillinger i store organisasjoner og det private næringsliv. Representantene blir yngre og yngre og forlater Stortinget raskere, sier han. Dette finner han betenkelig. Bedre var det før. Da gikk representanter som ikke ble gjenvalgt, tilbake til sine tidligere yrker. Hevder Nordby.

 

Det er minst to ting å si til dette. Det ene er at Stortinget alltid har rekruttert til stillinger i det offentlige og private arbeidsliv. Det burde professoren vite. Og det er ikke noe galt med det. Vervet som stortingsrepresentant gir nye kvalifikasjoner - både i form av erfaringer og kunnskaper. Det bør samfunnet dra nytte av.

 

Det var vel tidligere stortingsrepresentant Håkon Johnsen, som etter mange år på Stortinget, syntes at han var overkvalifisert til å gå tilbake til jobben på Samvirkelaget for å sortere Selbuvotter. Og det var han selvfølgelig. Om avblomstrede stortingsrepresentanter blir gode fylkesmenn, kan man diskutere, men flere har gjort en jobb det står respekt av.

 

Slik er det også i det private næringsliv hvor noen kanskje mer fungerer som en blomst i knapphullet enn som en drivende kraft for bedriften, men verdien av erfaringer, nasjonale og internasjonale kontakter og alliansebygging skal man ikke undervurdere. Og da snakker jeg ikke om slik kontakt som Siemens og Forsvaret har pleiet.

 

Det andre som bør sies, er at det ikke er en ulempe, men en ubetinget fordel at stortingsrepresentanter ikke sitter livet ut. Tidligere, da folk hadde mindre utdanning og dermed mindre å falle tilbake på, kunne enkelte klore seg fast i taburetten lenge etter at tiden hadde løpt fra dem. Da var det et fall i sosial anseelse og en økonomisk nedtur å miste stortingsplassen. I dag er forholdene annerledes. Heldigvis. Stortinget får oftere inn friskt blod, ny energi - og forhåpentlig også en og annen ny tanke.

 

Dette har presidentskapet forstått. Om Brendes nye jobb sier Torbjørn Jagland at det er "... lite trolig at slike utnevnelser vil bli et problem for Stortinget". Det har han selvfølgelig rett i.

 

Det problemet som bør bekymre Stortinget, professor Nordby, og oss alle sammen, er ikke avgangen fra Stortinget, men rekrutteringen. Det blir for mange broilere. Unge mennesker som knapt kjenner en annen flik av virkeligheten rundt oss enn utdanningsinstitusjoner og det politiske miljø. Det er en fare.

 

Hvis vi skal styres av våre like-menn og -kvinner, må partiene bestrebe seg på å rekruttere fra et bredere grunnlag. Vi trenger et videre aldersspenn, flere med erfaringer fra ulike deler av arbeidslivet og bedre geografisk spredning - for bare å nevne noe. Og vi trenger personer som ikke ser på politikken som levebrød, men mer som en dugnadsinnsats; en mulighet til å tjene fellesskapet i en viss periode av livet.

 

Men da må vi leve med at folk går både inn og ut av politikken - for eksempel for å arbeide i andre samfunnsgavnlige stillinger.

 

Dette burde en professor i statsvitenskap ha forstått. Journalisten i Dagbladet som har ført professorens kritikk i pennen, burde også forstått det, og hatt noen kritiske spørsmål til professorens resonnement. I stedet har de sammen gjort seg morsomme på Brendes bekostning. Dem om det. Men det underbygger ikke Dagbladets ønske om å være en seriøs kommentaravis.


Kay Olav Winther d.e.

God Jol/Jul/Kristmesse og et godt nytt år

Jul har vært feiret i Norge i uminnelige tider. Lenge før folket her ble kjent med kristendommen. Den første gangen ordet jul er nevnt i norske, skriftlige kilder, er visstnok omkring år 900, men det er ingen ting som tyder på at julefeiring da var en ny skikk.

 

Hva ordet jul, jol eller géola kommer fra, vet vi ikke, men det har ingen ting med Kristus å gjøre. Når enkelte synes at julens egenlige budskap forsvinner i mas og kommersialisme, vet de ikke hva de snakker om. Om den germanske og angelsaksiske jul over hodet hadde noe budskap, vet vi ingen ting om.

 

En del språk og kulturer har knyttet navnet Kristus og fenomener som er knyttet til troen på ham, til julefeiringen. Det er den kristne julefeiringen. Ordet kristmesse har aldri slått igjennom i Norge.

 

Kanskje var den norske julefeiringen knyttet til solvervene. Det ble festet, drukket, blotet og konkurrert hver vinternatt, midtvinters og mot sommeren, forteller Ørnulf Hodne i boka "Jul i Norge - Gamle og nye tradisjoner". Verdslig julefeiring har m.a.o. lange tradisjoner her til lands.

 

Som barn i søndagsskole og skole lærte vi om den kristne julefeiringen. Forbehold og motforestillinger var det ikke rom for. I dag vet vi at en del av det vi ble fortalt, må tas med en klype salt.

 

Jesus har nok levd, men de egenskapene og undergjerningene som blir tillagt ham, er gjennom tidene også tillagt andre undergjørere i det samme området. Flere av de historiske "kjensgjerningene" er tvilsomme. Det er uoverensstemmelser mellom evangeliene, og Josef og Maria kan ikke ha reist til Bethlehem for å bli innskrevet i manntall på Herodes' tid  for da Jesus angivelig ble født, hadde Herodes vært død i fire år. Han kan derfor ikke ha strebet barnet etter livet. Og folketellingen i området fant sted seks år e.Krf. og gjaldt bare innbyggerne i Judea.

 

Et fascinerende innslag i fortellingene om Jesu fødsel, er historien om de tre vise menn. Historien har gjort dem til vismenn, astrologer, drømmetydere og endog konger. I den grad de overhodet eksisterer, var de trolig gjetere.  

 

Det er rimelig å tro at evangelistene hadde som forsett å vise hvordan gamle profetier gikk i oppfyllelse ved Jesu fødsel. Bibelen er derfor ingen historiebok, men en samling fortellinger og myter som skal sannsynliggjøre Guds eksistens, Jesu guddommelighet og Den Hellige Ånds plass i treenigheten. Evangeliene er skrevet flere tiår - kanskje nærmere 100 år - etter Jesu død og bygger på overleveringer - sannsynligvis muntlige.

 

Bibelen, slik vi kjenner den, er et redigert, menneskeskapt verk. Det hindrer ikke at kristenheten oppfatter den som en hellig bok. Noen oppfatter den bokstavlig. Noen forstår den som et symbolsk uttrykk for en guddommelighet og hellighet som de tror på. For oss andre er den en fascinerende samling av myter og fortellinger.

 

Tro og livssyn er en personlig sak. Det heter at enhver blir salig i sin tro. Det lyder som en klisjé, men rommer vel egentlig en realitet. Troens veger er uransaklige. Det samme er vantroens. Hvorfor noen tror og andre ikke, kan vi undres over. Trolig ligger det i genene - som det meste menneskelige. Miljøet spiller nok en rolle, men tro går ikke alltid i arv. Dette er et av livets fundamentale gåter.

 

Uansett tro og livsoppfatning ønsker jeg leseren en god jul og et godt nytt år. Det humanistiske budskapet bør vi kunne samles om uansett hva vi ellers tror på. Derfor ønsker jeg fred på jord. Men det er vel et fåfengt ønske - i dag som tidligere. Mennesket finner alltid noe å slåss om. For eksempel om hvem som har funnet og forvalter sannheten om det vi ikke kan vite noe om. God Jol/Jul/Kristmesse!


Kay Olav Winther d.e.
     

Sosial boligpolitikk

En gang i tiden hadde vi i Norge en sosial boligpolitikk. Men det er lenge siden nå.

 

Husbanken satte "vanlige folk" i stand til å bygge enebolig og boligbyggelagene i stand til å bygge leiligheter som unge mennesker og personer med beskjedne inntekter hadde råd til å bo i. Og omsetningen var regulert. Ingen skulle sko seg på andre.

 

Slik er det ikke lenger. Nå gjelder det å kare til seg. Gjør du ikke det, er du mislykket og dum.

Det er markedet som bestemmer. Sies det. Det sies som om det skulle være en garanti for rettferdighet og fornuft.

 

Men det er selvfølgelig ikke markedet som bestemmer. For hva er markedet?

 

Nei, det er pengekreftene som bestemmer. Det er utlånspolitikken, rentepolitikken, næringspolitikken. Kort sagt: Grådige kapitaleiere som vil ha lønnsomhet og avkastning.

 

La oss ta strømprisene som eksempel. Strøm er en stor boutgift. Før var produksjon og omsetning eid og kontrollert av staten, fylkeskommunene, kommunene og noen store industriselskaper samt en masse småeiere rundt omkring. Så ble de narret til å selge. Fylkeskommuner, kommuner og private eiere så seg blinde på kortsiktig gevinst og gikk på limpinnen. Selskaper med tunge, kapitalsterke eierinteresser overtok kontrollen. De forlangte lønnsomhet og overskudd. Kort sagt mer penger i kassa. Og strømprisene steg.

 

I 2007 har det regnet en masse. Men el-prisene stiger. Og mer vil de stige, sier ekspertene, for produsentene kan få mye for strømmen ute i Europa. Der er det kraftkrise. Og da selger selvfølgelig selskapene der de får best betalt. Uansett rekordnedbør, må vi også betale mer. Ellers går strømmen til utlandet. De rike blir uansett enda rikere.

 

Slik virker markedet - det vil si kapitalmarkedet. Ikke bare når det gjelder strøm, men også når det gjelder tomtepriser, byggvarepriser, håndverkstjenester - ja, alt som tenkes kan. Vi selger husene våre med enorm fortjeneste og tror vi blir rike, men nye boliger koster enda mer. Tilbake sitter vi med skjegget i postkassa, mens kapitalinteressene på området håver inn. Meglerfirmaene håver inn. Den enkelte megler skor seg. Og bankene stikker av med resten. Igjen sitter huseierne med Svarteper.

 

Men det skjønner de ikke. De sitter med millionvillaer og tror de er vellykkede, mens de i virkeligheten bruker en uforholdsmessig stor del av inntekten for å dekke boutgifter. Ikke så rent få bruker mer enn de har.

 

Verst er det i storbyene og bynære områder. Der er det så å si umulig for unge mennesker å komme inn på boligmarkedet. Men bo må de jo. Derfor er det mange som forløfter seg økonomisk. Andre må flytte. Bort fra familie og venner.

 

Er det et slikt samfunn vi vil ha? Hvis svaret er ja, er det jo greit. Men hvis vi vil tøyle kapitalen og styre utviklingen, må vi ta kraftige tak. Det er det som kalles politikk.

 

Utrolig - ja, skremmende - mange har latt seg lure av den liberalistiske idefloraen som enkelte partier har dyrket fram og servert de siste par-tre tiårene. De tror at en avvikling av velferdssamfunnet, vil gi dem større frihet og råderett over egne midler. Det motsatte er tilfelle. De yngste har bare opplevd velstand og økonomisk framgang. Da er det lett å tro at dette er en naturtilstand som vil bestå uansett politikk.

 

Men slik er det ikke. Skal vi opprettholde et samfunn som skaper sosial og økonomisk trygghet for alle, må vi restaurere noe av den politikken og de felleskapsløsningene som vi har gitt avkall på i de siste tiårene. Systematisk må vi ved hjelp av offentlige ordninger bygge opp igjen en sosial boligpolitikk. Først og fremst må det bygges i storbyene. Utleieboliger med overkommelige boutgifter må igjen gjøre det mulig for unge og folk med vanlige inntekter å bo i hovedstaden og andre høykoststrøk. Ikke slum, men fullverdige boliger der prisene aktivt er holdt under kontroll. Det er ingen grunn til at vi skal nøle med å innføre ordninger som har vært vellykkede i våre naboland.

 

Her er en viktig oppgave for den rødgrønne regjeringen.

 
Kay Olav Winther d.e.
 

Fjern rock og pop fra P2

Radiokanalen NRK P2 har besluttet å utelate rock og pop fra programmene. Det er på tide.

 

Slik musikk hører hjemme i P3. Den lettere, og mer populære varianten av sjangeren, kan til nød spilles i P1. På P2 hører denne musikken ikke hjemme. Det har NRK fullstendig rett i. Den burde aldri vært der.

 

For en del av oss som tyr til P2 for å slippe unna masemusikken, har det vært en kilde til ergrelse at vi ikke skulle bli spart for den typen musikk der heller. På denne kanalen venter jeg å høre klassisk musikk, lettere musikk som operette og musikal, folkemusikk medregnet c&w, viser - og i en viss grad klassisk jazz. Til og med den forterpede bluesen som Knut Reiersrud og Knut Borge serverer, aksepterer jeg som P2-musikk. Men rock og pop hører avgjort ikke hjemme der.

 

Dagsavisen har behandlet saken på lederplass og er kommet til at "For dagens P2-lytter er en bevisst tilnærming til pop- og rockrelaterte musikkformer vel så viktig som et bevisst forhold til P2s øvrige programprofil."

 

Bortsett fra at dette er et slags språklig kaudervelsk, er det en totalt meningsløs påstand. Også P2-lyttere må kunne bruke innstillingsknappene på radioen. Ønsker de klassisk m.v., holder de seg på P2. Vil de høre rock og pop, skifter de til P3.

 

En slik programpolitisk og redaksjonell inndeling av stoffet bryter verken med NRKs mandat eller allmennkringkasterrollens grunnleggende prinsipper som Dagsavisens lederskribent finner det for godt å uttrykke det. Tvert i mot. Det er ryddig redigering. Alle får sitt. Alle vet hvor deres musikk er å finne. Og ingen tvangsfores med musikk som de på tross av iherdige og velvillige forsøk ikke får noe ut av.

 

Jeg kan like gjerne innrømme det. Det finnes unntak, men for meg er rock og pop for det meste ulyd som jeg slår av. Og det skyldes altså ikke at jeg ikke har anstrengt meg for å lære å forstå og like denne musikkarten. Det skyldes rett og slett at mitt sinn ikke tar imot på de bølgelengdene denne musikken sendes på.

 

P2 er en kanal som gir meg store lytteropplevelser. Det gjelder ikke minst verbalprogrammene. Kunstreisene med Gunnar Danbolt, er for eksempel slike opplevelser. Det samme er dokumentarprogrammene. I tillegg til å være kulturopplevelser i seg selv, danner musikken rammen om verbalprogrammene. Derfor må det være stilmessig sammenheng. Her er rock og pop totalt malplassert.

 

Lederskribenten i Dagsavisen mener utelatelsen av rock og pop kan "omdanne P2 til en lite heldig elitekanal på bekostning av den kollektive breddekulturen"  Elite er et fy-ord. Her er skribenten ute etter å stigmatisere. Men det er ikke eliten som lytter på P2. Verken kultureliten eller den sosiale eliten, dvs. de med pengene. Men det er kanskje for en stor del de med utdannelse. De som har hatt anledning til å stifte bekjentskap med og bli glad i kunst og kultur. Men blant P2-lytterne er det også en lang rekke mennesker uten annen utdanning enn gammeldags folkeskole. Og knapt nok det.

 

Man diskriminerer ingen ved å gi denne lyttergruppen tilbud på en egen kanal. Som alle kan lytte til. Hvis de vil. Derfor bør NRK og musikksjefen ikke bry seg om hva lederskribenten i Dagsavisen skriver.

Hvem er han eller hun forresten? Visste man ikke bedre kunne man tro at redaktørteamet har lånt bort lederplassen til en person med mer enn vanlig dype røtter i rock og pop-miljøet. Språkføringen og begrepsutvalget er ikke slik vi er vant til å finne det på lederplass i Dagsavisen. Jeg savner derfor en signatur som forteller meg hvem som målbærer disse sterke meningene på Dagsavisens vegne.


Kay Olav Winther d.e.
 

Om å falle fra sin høye hest: Slo du deg, Jostein?

NRK har latt Carl I. Hagen prøve seg som programleder i et fjernsynsprogram. Det har falt enkelte tungt for brystet. Blant andre NRK-veteranen Jostein Pedersen. Som nå ikke arbeider i NRK lenger.

 

Pedersen er vraket av sin tidligere arbeidsgiver som vil ha fornyelse. Han får for eksempel ikke kommentere den europeiske Grandprixsendingen lenger. Det finner han forsmedelig. Han som er så godt kvalifisert.

 

Når NRK nå leter etter en programleder til den programrekken som Carl I. Hagen fikk prøve seg i, søker Pedersen på jobben. På direkten, så å si. Ingunn Yssen sa opp jobben i LO i VG. Pedersen søker jobben i NRK i Dagsavisen. Det er den nye åpenheten.

 

Pedersen påberoper seg bred erfaring som programleder og journalist i radio og TV. I 22 år har han holdt på. Derfor synes han at han bør få jobben. For det å være journalist og programleder er et fag. Og det faget kan Pedersen. Mener han. I motsetning til enkelte styrtrike ekspolitikere med dårlig språk. Som Carl I. Hagen for eksempel Han vet ikke forskjell på grads- og tidsadverb en gang. Og det er ille, mener Pedersen.

 

Å slippe til amatører er å bringe profesjonen og NRK i vanry. Mener fortsatt Pedersen. Som er glad han ikke blir møtt av en ballettdanser når han ringer NAF etter å ha kjørt i grøfta, eller må nøye seg med en baker når han søker lege.

 

Tja, hvem vet. Kanskje er NAF-teknikeren en omskolert pensjonert ballettdanser og legen en tidligere baker som er gått lei av å arbeide om natta og sove bort dagen. Tverrfaglighet og mobilitet er passordene til dagens arbeidsmarked. Det sier i alle fall de som mener å ha greie på det.

 

Når Pedersen vil reservere programlederoppgavene for gamle travere, tar han i alle fall feil. Mener jeg. Hvorfor i all verden skal ikke spennende personer med erfaring fra andre deler av samfunnslivet, få slippe til med programideer og programledelse i radioen og fjernsynet? Det er da utrolig sneversynt. Kjennskap til arbeidslivet, politisk arbeid og annet er ikke et handikapp. Det er en berikelse, og altså en fordel. Og om de holder mål, avgjør publikum.

 

For Pedersen mener vel ikke at man må ha gjort seg gjeldende i en såkalt realityserie før man kan slippe til? Flere av dem som har gått den vegen, er forresten blitt gode programledere. Noen til og med riktig bra. Selv om de ikke behersker språket til fullkommenhet.

 

For hvem gjør det? Norsk er et språk som er rart - og vanskelig. Jostein Pedersen påberoper seg for eksempel at han "behersker begge målfører" Begge? Hvilke to målfører sikter han til? Målføre betyr dialekt, og dem har vi mange av. Men han mener kanskje målformer? Altså bokmål og nynorsk? Da burde han jo skrevet det, men han vet kanskje ikke forskjellen? Til tross for et langt liv i diverse medier.

 

Han skriver også at han "søker herved som programleder". Det er tvilsom norsk. Pedersen er ikke programleder lenger. Det er det han er ergerlig for. Han søker derfor ikke "som programleder". Han søker på "stillingen som programleder". Ser han forskjellen? Eller har han kanskje ikke så velutviklet språkfølelse og så gode språkkunnskaper som han selv tror?

 

Den som setter seg på den høye hest, kan lett komme til skade hvis han faller av. Det gjelder oss alle. Denne gangen var det Jostein Pedersen som gikk på nesa i støvet. Slo du deg, Jostein?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

I Guds bilde?

"Troende" mener at Gud har skapt mennesket i sitt bilde. Mye tyder på at det er mennesket som har skapt Gud i sitt bilde.

 

Ingen av oss har sikre svar på livets gåte. Vi vet ikke hvor vi kommer fra, og hvor vi havner når vårt liv på jorda er slutt. Noen av oss tror at døden setter punktum. Vi har fått ett liv, og det har vi fått her på jorda. Tanken at vi skal se våre kjære igjen er vakker, men illusorisk. At det finnes en himmel hvor vi skal få opprettelse for den lidelse og urettferdighet vi har opplevd her, er ønsketenkning. At martyrer skal få belønning i det hinsidige, er overtro.

 

Fordi mennesket er et tenkende og undrende vesen, har det vanskelig for å avfinne seg med det ukjente, og at døden setter sluttstrek. Vi vet ingen ting med sikkerhet, og usikkerheten søker en forklaring. Men fordi menneskets tenke- og forestillingsevne er begrenset, søker det forklaringen innenfor rammen det den menneskelige intelligens kan forestille seg og forstå.

 

Vi søker i det kjente. Derfor framstår Gud som menneske - riktig nok et supermenneske, men tross alt en menneskefigur. Kristendommen kan til og med by på to guddommelige personer i menneskeskikkelse. En far i Himmelen med en skapende og styrende gudommelig kraft, og en frelsende sønn. En gud med umiskjennelige menneskelige trekk, som både er nådig og straffende. Og en sønn som er kjærlig og tilgivende.

 

Forestillingen om en personlig gud i menneskeham er en banalisering. Den bærer preg av tiden og miljøet den oppstod i. Naturkunnskapen var begrenset. Tanken om treenigheten er en overgangsfase mellom flerguderi og monoteisme. Så vel troen på en allmektig Gud, som forestillingen om en himmel der oppe, og et helvete der nede, avspeiler fortidens verdensbilde og forestillingsverden. At disse forestillingene har så stor utbredelse og gjennomslagskraft i dag blant godt opplyste mennesker, er det nærmeste vi kommer et under.

 

Dagens mennesker vet at universet ikke er lagdelt med en himmel på toppen og et helvete i underetasjen. De vet også at den guden de tror på, ikke materialiserer seg og viser seg for, eller snakker med, menneskene slik det fortelles i skriftene. Han framtrer verken som tornebusk, due eller malmtung røst fra himmelen. Og han sender ikke engler som sendebud eller sin sønn som syndebukk. Det er myter fra Midtøsten. Myter som går igjen i de tre verdensreligionene som har sitt utspring der. De bygger på samme tankegods og kulturelle arvegods - og på hverandre.

 

Interessen for det overnaturlige går i bølger. Man kan lure på hva det kommer av. Det ville vært meget interessant å vite hvilke samfunnsfaktorer som utløser disse svingningene. At interessen for overtro og mystikk med mellomrom øker for så å avta igjen, er imidlertid ubestridelig.

 

Vi er øyensynlig inne i en slik oppgangsperiode nå. Det merkes både i interessen for de etablerte religionene og for mer generelt og udefinert svermeri - som for eksempel troen på engler og  ånder, spøkelser og skrømt. Spåkjerringer av alle kjønn, såkalte klarsynte, og personer, som påberoper seg overnaturlige evner og kontakter, og som hevder å kunne påkalle dulgte krefter som har legende virkning på sjel og kropp, har høykonjunktur.

 

Hva skyldes det at så vidt mange av dagens vel opplyste mennesker faller for denne humbugen? For det er jo det det er. Når folk driver ut ånder og spøkelser som ikke finnes, er det humbug. Troen på engler, følgesvenner og hjelpere er også humbug som har paralleller i troen på huldra, fjøsnissen og haugbonden.

 

En gang trodde folk på våre trakter på Odin og Tor og den norrøne skapelsesberetningen. I dag betraktes slik tro som overtro. Forestillingen om et iskaldt dødsrike er forlatt til fordel for Midtøstenreligionenes glovarme helvete.

 

Forskjellen er egentlig ikke stor. Overtro er overtro uansett innpakning.

 

Folk må tro hva de vil for min del. Problemer blir det først når noen vil tvinge andre til å tro som dem selv. Slik fanatisme må bekjempes - enten den skyldes religiøse eller kulturelle vrangforestillinger. Ønsket om å tvinge eller skremme andre til tro, har ingen plass i et moderne, pluralistisk samfunn.


Kay Olav Winther d.e.
        

Kjerringvelde

Mange kvinner bruker begrepet gubbevelde. Ikke bare frenetiske feminister, men også kvinnelige journalister og spaltister. Samt en del mannlige bladfyker som gjerne vil være mer katolske enn Paven. Det er altså gangbart. Men er det like kurant å snakke om kjerringvelde? Eller er det diskriminering?

 

Jeg er for likestilling! Men mot feminisme - for feministene ønsker kjerringvelde. Ikke likestilling. Hvis de ikke ønsker kvinnelig overherredømme, er de ikke feminister. Uansett hva de selv tror eller mener

 

Jeg er i mot maskulinisme også. Uttrykket brukes sjelden, men realiteten forekommer ofte. Ikke bare blant eldre forstokkede personer, men også blant yngre mannssjåvinister. For meg er gutteklubber en vederstyggelighet. Jeg ser derfor med skepsis på at muslimene har brakt med seg verdens største gutteklubb til oss: Den muslimske mannsmeningheten.

 

Som tilhenger av likestilling mellom kjønnene, er jeg imot all form for kjønnsdiskriminering - både den som skyldes religiøse vrangforestillinger og enhver annen begrunnelse. Derfor er jeg også imot at kvinner ensidig fokuserer på kjønn når de skal vurdere fenomener i samfunnet.

 

La meg illustrere med en banal bagatell. Jeg ser på TV-programmet Pokerfjes. Uten unntak håper kvinner som blir slått ut, at en annen kvinne skal vinne. Hvorfor det? Søstersolidaritet? Misforstått søstersolidaritet i så fall.

 

Vil det ikke være å ønske at den dyktigste vinner? Uansett kjønn? Men nei. En kvinne må det være. Og det synes jo jeg også. Hvis det er en kvinne som er best. Og hvorfor skulle det ikke være det? Men er en mann best, bør han vinne.

 

Så også i arbeidslivet. Kvinner skal ha ledende stillinger. Selvfølgelig skal de det. P.g.a. underrepresentasjon må de til og med få en viss forfordelling. Men med måte!

 

Nå tror imidlertid jeg at kvinner ikke trenger kunstig åndedrett eller hjelp til å komme seg fram. De er fullt ut i stand til å konkurrere på like vilkår. Uten at noen hjelper dem fram ved å spenne bein på konkurrentene. Vettet er så noenlunde likelig fordelt på menn og kvinner. Det dreier seg om å overkomme hindringer som skriver seg fra tradisjonelle kjønnsroller. Når flere kvinner skaffer seg topp kvalifikasjoner, vil de naturlig gå inn i lederjobber på alle nivåer. Dette er likestilling, og den ønsker jeg velkommen.

 

Men kjerringvelde vil jeg ikke ha. Ikke kvinner for kvinners skyld, og ikke forfordeling på grunnlag av kjønn.

 

For å fungere som de fullverdige samfunnsborgerne de selvfølgelig er, må kvinner kunne definere og bruke andre kriterier for vurdering, valg og proriteringer. Kjønn kan ikke være eneste kriterium. I de fleste tilfelle er det så avgjort heller ikke det viktigste. Å bli hengende ved den klisjefylte oppfatningen at kjønn er det avgjørende kriteriet, begrenser kvinners innflytelse, og virker dermed mot sin hensikt.

 

De siste 50 årene har norske kvinner tatt lange steg mot full likestilling med mannen. Den organiserte "kvinnekampen" har bidratt til dette resultatet, men har ikke vært det viktigste bidraget. Gros "kvinneregjering" flyttet trolig flere merkesteiner enn Kvinnefronten og "Sirene". I mange tilfelle har trolig fanatikernes overdrevne krav, forventninger og beskrivelser av skjevhetene i samfunnet, snarere bidratt til å låse fast frontene enn å fremme utvikling.

 

Kampen for full likestilling er på ingen måte vunnet. Og slett ikke en gang for alle. Det er en kamp alle gode krefter må delta i. Menn som kvinner.

 

Men kjerringvelde vil jeg som sagt ikke ha. Selv om det sikkert provoserer mang en tradisjonell feminist og mannshater å høre så formastelig tale.


Kay Olav Winther d.e.
               

Bjørneboes "Jonas" overdrevet og oppskrytt

Jeg har nettopp fornyet bekjentskap med en gammel kjenning - nemlig Jens Bjørneboes "Jonas". Jeg har lest den tre eller fire ganger tidligere. Jeg burde latt det bli med det.

 

Romanen "Jonas" har fått mye ros. Etter mitt skjønn, helt uberettiget. Komposisjonen er rotete, innholdet ustrukturert og overdrevet, og språket gammelmodig.

 

Egentlig er "Jonas" ikke en roman, men en pamflett hvor forfatteren i beste Don Quijote-stil iherdig og uredd går til angrep på flere vindmøller: Den offentlige skolen generelt, behandlingen av elever som trenger hjelp, lærebøkenes ubehjelpelighet og fornorskningen av språket. Alt er galt. I følge Bjørneboe.

 

Da "Jonas" utkom, var forfatteren 35 år. Han hadde skrevet lenge, men fått lite utgitt. Han hadde dessuten reist mye, hatt flere yrker og blitt lærer på Steinerskolen. Han ser ut til å ha akseptert svermeren Rudolf Steiners antroposofi og pedagogikk uten motforestillinger. Den senere så kritiske og egenrådige Bjørneboe sverget ukritisk til mesterens ord. Kanskje skyldtes det miljøpåvirkning. Karl Brodersen, Ernst Sørensen, Alf Larsen og Bjørneboes fetter, André Bjerke, var antroposofer.

 

Og riksmålsfolk. De elsket språkformer som tiden var i ferd med å løpe fra. Sprog, nu, frem, efter og der som relativt pronomen - for bare å nevne noe.

 

I "Jonas" parodierer Bjørneboe fornorskningen. Han raljerer med skolefolk som bruker et moderne språk og kaller dem salamandere. Dessuten trekker han fram noen uheldige vendinger fra skolebøkene, generaliserer og gjør en svær sak av det. Der disse spørsmålene behandles, er "Jonas" parodisk.

 

Norsk skole har aldri vært så inhuman, hjerteløs og barnefiendtlig som Bjørneboe gir inntrykk av. Og Steinerskolen aldri så barnevennlig. I Steinerskolen er Steiners ideer viktigst. Han delte barna i aldersgrupper. 7-åringer var slik og 10-åringer sånn. Fysisk er 10-åringer meget forskjellige. Det kan vi se. Mentalt og intellektuelt skulle de altså være like - i følge Steiner. Arbeidsbøker fra samme klassetrinn i Steinerskolen er skremmende like. År etter år. For hva unger på de ulike alderstrinn liker, er opptatt av og har anlegg for, har Steiner bestemt. En gang for alle.

 

Den kreativiteten enkelte Steinerskolelever utvilsomt viser, er trolig mer resultat av utvalget av elever og av dyktige læreres innsats enn av Steinerpedagogikken.

 

Etter mitt skjønn, kan man ikke gjøre noe i Steinerskolen, som man ikke også kan gjøre i den offentlige skolen. Slik var det på 50-tallet, og slik er det i dag. Forskjellen var og er lærerne. Den offentlige skolen har tusener av flinke slitere. Steinerskolene har de få entusiastene.

 

Wikipedia skriver at de årene Bjørneboe jobbet på Steinerskolen, "tærte mye på ham, ettersom lønnen var lav og arbeidet hardt og tungt. Han hadde ingen fritid og ble ganske enkelt utbrent." Slike lærere har den offentlige skolen få av. Lærerne der er ikke stjerneskudd. De skal vare hele livet.  

 

Da jeg på 1950- og 60-tallet møtte André Bjerke, Ernst Sørensen og flere andre framtredende riksmålsforkjempere til debatt, fikk jeg høre de samme mytene om fornorsking, salamandere, udugelige skolebokforfattere og sjelløse, ubehjelpelige lærebøker som Jens Bjørneboe kolporterer i "Jonas". De gikk som vandrehistorier i riksmålsmiljøet.

 

Argumentene lå på russeavisnivå. Når de likevel fikk gjennomslag, skyldtes det trolig måten stoffet ble bearbeidet og presentert på. Flere av riksmålsforkjemperne var vittige og hadde ordet i sin makt. De hadde litterært talent, behersket det formelle og hadde utvilsomme kommunikative evner. Flere av dem var framtredende kulturpersonligheter. Men det forhindrer ikke at de solgte sand som gull.

 

Det gjaldt også Jens Bjørneboe. Han skrev fine dikt og laget senere betydelige romaner og skuespill. Han var en flengende refser, og fulgte Helge Krogs råd om å skrive det som er til størst skade for en selv. Men "Jonas" var et ustøtt, famlende skritt inn på den litterære løpebanen. Dårlig som roman, og elendig som kampskrift. Hvis man da ikke liker folk som ikler seg rustning og går drabelig til felts mot vindmøller og mot skrømt som bare finnes i fantasien.


Kay Olav Winther d.e.
  

Uskyldig, men skyldig

Personer som er kjent uskyldig i det de er anklaget for, kan bli dømt til å betale erstatning.

Det er en uverdig rettstilstand.

Forklaringen på dette paradoksale forholdet, er at kravene til bevis ikke er like store i en sivilrettslig erstatningssak som i en straffesak, og at rimelig tvil i slike saker skal komme tiltalte til gode. I erstatningssaken holder det med en lavere grad av sannsynlighet for skyld, for at den anklagede skal bli domfelt.  

Det er en formalistisk, teknisk-juridisk forklaring som er i strid med all normal rettsfølelse. Ingen lekmann vil naturlig trekke den konklusjon at den som ikke bevislig har forårsaket noens død, trolig likevel er skyldig og derfor bør betale erstatning. Man skal altså bøte for noe man juridisk sett ikke har gjort. Det er en ren juridisk konstruksjon som støter an mot enhver naturlig følelse av hva som er rett og riktig.

 

Krav om erstatning fra uskyldige, er ikke en avansert form for rettferdighet, men dypt urettferdig og uverdig, og den som utsettes for et slikt overgrep, har all mulig grunn til å føle seg krenket.

 

Jeg har ingen forutsetning for å ta stilling til skyldsspørsmålet i saker som drapet på Birgitte Tengs, båtulykken på Småskjær i Oslofjorden, og andre saker hvor den ikke domfelte er dømt til å betale erstatning eller oppreisning. Jeg legger til grunn at de anklagede er frifunnet for å ha utført handlingen. Likevel må de altså betale erstatning og oppreisning.

 

Når retten i den siste av disse to sakene ikke har funnet det bevist at tiltalte førte båten, burde den logiske følgen bli at det heller ikke finnes grunnlag for å kreve eller idømme erstatning. Retten følger imidlertid sin egen, særegne logikk og konkluderer med at den ikke straffedømte i denne saken skal betale omlag 900.000 kroner i erstatning til de skadde og etterlatte.  

Retten uttaler at den "Etter en samlet sivilrettslig vurdering av bevisene  ..." finner " ... at tiltalte erstatningsrettslig sett handlet grovt uaktsomt.".

Det er totalt ulogisk. Retten finner det ikke bevist at anklagede førte båten, men uttaler at han opptrådte grovt uaktsomt. For eksempel at han mest trolig hadde en promille som lå over grensen på 0,8. Hvilken relevans har det, hvis han ikke førte båten eller på annen måte øvet utilbørlig innflytelse på, tok makten over eller hindret den eller de som kjørte den?

Den åpenbare urimeligheten og urettferdigheten som jeg her har pekt på, bør drøftes så vel av Høyesterett som lovgiverne. Høyesterett bør se på tolkningen og anvendelse av eksisterende lovbestemmelser, og sørge for at det er logisk sammenheng mellom lovens bokstav og intensjoner og domspraksis. Lovgiverne bør vurdere en lovrevisjon for å hindre at personer som er frifunnet for kriminelle forhold, blir straffet økonomisk for de samme forholdene.

For enkelte uskyldige vil pålegg om å betale en større erstatningssum , i praksis bety en livsvarig soning som rammer både økonomisk, sosialt og psykisk. Slik kan vi ikke ha det i en rettsstat. Her må noe gjøres straks for å unngå at urettferdigheten fortsetter ved at straffeforfulgte, men frikjente personer blir straffet økonomisk for noe det ikke er bevist at de har gjort.

Kay Olav Winther d.e.