En solvervshilsen

De leserne som lurer på hvorfor det har vært så langt mellom innleggene denne høsten, skal få forklaringen her: Jeg har hatt et skriveoppdrag som har tatt all min tid. Jeg har lest hundrevis av sider med til dels ganske krevende skrift og ortografi i gamle møteprotokoller, og har forsøkt å lage en lesverdig, skriftlig framstilling av det jeg har funnet.

Arbeidet har krevd konsentrasjon og kontinuitet. Derfor er bloggen forsømt.

Jeg har imidlertid deadline 3. januar. Etter den datoen er det bloggen - eller bloggene, for jeg har fire - som har rangen. Da kommer jeg sterkere igjen.

I denne omgangen nøyer jeg meg med å ønske god jol - som høytiden hette på nordisk.

Eller kanskje jeg skal kalle det en solvervshilsen? En jolehilsen i anledning av at vi har passert årets korteste dag og lengste natt, og at vi igjen er på veg mot lengre dager og lysere tider?

Å hilse solverv er ingen original idé. Jeg fant opplysninger om skikken i gamle A.U.L.-protokoller som jeg nylig har lest. Våre forfedre har i århundrer feiret sola og lyset, og de unge i arbeiderbevegelsen holdt skikken i hevd så sent som i mellom- og etterkrigstiden.

Det slo meg at dette er en vakker skikk som vi gjerne kan ta opp igjen. Derfor gjør jeg et lite, forsiktig forsøk her. Jeg hilser vendepunktet velkommen og ønsker dere all mulig lykke og framgang i den stadig lysere og varmere tiden vi nå går inn i.

God jol.

Om at rette Bager for Smed

Seksuelle overgrep er avskyelige handlinger som bør straffes strengt. Overgrep mot barn bør straffes ekstra strengt. 

Men dessverre er ulike former for seksuelle overgrep blant de sakene som det er vanskeligst å oppklare og å finne fellende beviser i. Man skal ikke bare finne ut om overgrep er skjedd, hvilket i mange tilfelle er så å si umulig - noe Bjugnsaken er et sørgelig eksempel på - men også avgjøre om det er den anklagede som er den skyldig. 

En slik grundig - og i mange tilfelle langsom - prosess, kan virke frustrerende på den som mener å kjenne sannheten og som gjerne vil se overgriperen dømt. Det er menneskelig - og forstålig. Ja, det er vel også både menneskelig og forstålig - men ikke desto mindre juridisk totalt uakseptabelt - om noen i rettferdig harme, ønsker å ta en og annen juridisk snarveg for å sikre at rettferdighet skjer fyllest.

Selv om overgrepssaker er alvorlige, og bør oppklares, slik at den, eller de, skyldige kan bli trukket til ansvar, kan ikke samfunnet kaste vrak på hevdvundene rettssikkerhetsprinsipper. Ingen uskyldig skal domfelles og straffes, og ingen er skyldig før skyld er bevist eller sannsynliggjort ut over en hver rimelig tvil. 

Når lederen for BRiS i Buskerud uttaler at man heller får ta sjansen på å dømme noen uskyldige, framfor at overgrepssaker blir henlagt, diskvalifiserer hun seg selv. Ikke bare fra å bli oppfattet seriøst i den pågående debatten, men hun har i tillegg vist at hun ikke har den dømmekraften som bør kreves av en person som skal arbeide med så sensitive og alvorlige spørsmål, som dem BRiS skal ta seg av. 


Som sagt: Uskyldige skal ikke dømmes. Ikke for å tilfredsstille hevntørst, ikke ut fra tankegangen at dømmer vi mange nok, treffer vi sikkert noen skyldige, og absolutt ikke ut fra den vrangforestillingen at enhver mannsperson er en potensiell overgriper, og at behovet for seksuell tilfredsstillelse hos mannen, er et begjær som hos de fleste menn går foran hensynet til den som velges som overgrepsoffer.

 

Menn som gruppe er ikke overgripere eller misbrukere. Overgripere er anormale individer. Den som bruker barn eller voldtar for å tilfredsstille sine seksuelle lyster, må straffes - ikke for sin legning, men for sine overgrep - og kureres for sine tilbøyeligheter.

 

Det skjer ikke ved summarisk rettsforfølgelse eller vilkårlig domfellelse. Å slakke av på kravene til bevis, vil ikke løse noen problemer, men skape en rekke nye. Relativisering av skyld - eller å pålegge tiltalte å bevise sin uskyld, for å slippe unna straff - er å undergrave rettsstaten.

 

Å avsi fellende dom uten tilstrekkelige bevis for å imøtekomme politiske ønsker eller for å oppfylle krav fra pressgrupper eller påtalemyndighet, vil stride mot alle rettsprinsipper og plassere oss i gruppe med regimer som har helt andre rettsforhold enn dem som de vestlige demokratiene er basert på. Det gjelder enten det er riksadvokaten som vil endre lovene for å få flere fellende dommer, eller om det er lokale brushoder som blir så besatt av "rettferdighetstrang "at de er villige til å gi avkall på rettferdigheten for å nå sine mål.


Slik fanatisme må vi sei nei til, enten den framtrer i den ene eller den andre forkledningen.

 

Det betyr ikke at vi skal ta lett på seksuelle - eller andre - overgrep. Og hvis det skulle være slik at politiet har et overfladisk forhold til slike saker, og ikke setter inn de ressursene som trengs for å komme fram til en oppklaring slik at dom kan felles - hva vi kan ha sett tegn på - så må politikerne gripe inn. Med innskjerping eller økonomiske ressurser - eller begge deler. Lovene skal følges, og politiet skal påse at det skjer.

 

Og synes BRiS - eller andre - at politiet eller statsadvokatembedet ikke gjør jobben sin, bør de si i fra om det. Gjerne kraftig og høylytt forarget. Ja, til og med i uttrengsmål eller til overmål. Det får samfunnet tåle.

 

Men rettsprinsippene er uantastelige. Den som ikke har skjønt det, har nådd sitt inkompetansenivå, og bør ta konsekvensene av det.

Kay Olav Winther d.e.