Blir kuer okser når de dør?

Jeg er mistenksom av natur.

 

For eksempel lurer jeg stadig vekk på hvor alt oksekjøttet kommer fra. Finnes det virkelig okser nok til å fylle vårt behov for biff, suppe- og lapskauskjøtt og kjøtt til diverse gryteretter og annet. Produsert på fabrikk eller laget fra bunnen av på restauranter og hjemme på kjøkkenet?

 

Det hevdes med krav på pålitelighet at hvis man legger sammen alle de flisene rundt omkring i verden som angivelig stammer fra Jesu kors, får man trevirke til en hel skog.

 

Forholder det seg slik med oksekjøttet også?

 

At det meste ikke er hva det gir seg ut for? At det egentlig er ku? Som har skiftet kjønn etter døden?

 

Nå har ikke jeg noe i mot kuer. Kuer er "ålreite dyr" for meg. Både på grønne beiter, på båsen - og i gryta.

 

Men jeg liker ikke å bli lurt. Derfor spør jeg rett ut: Er en stor del av det "oksekjøttet" man får kjøpt i norske forretninger, egentlig kukjøtt?

 

I Sverige operer man med begrepet "nötkjött". Altså kjøtt av naut. Da har man gitt opplysning om dyreart, men ikke sagt noe om kjønn og eksklusivitet.

 

Det hender at storfekjøtt er å få kjøpt i Norge også. Bruker man den betegnelsen, lyver man i hvert fall ikke på seg noe.

 

Men som regel selger man i Norge oksekjøtt. Dyrt, eksklusivt oksekjøtt. Ikke bare biff, men førsteklasses oksekjøtt fra diverse deler av dyret til diverse formål.

 

Det kunne være interessant å vite hvor mye oksekjøtt - og "oksekjøtt" - som selges i Norge år om annet. Norsk - og importert.

 

Hvor mange tonn dreier det seg om? Og hva utgjør denne mengden omregnet i dyr?

 

Hvor mange levende okser finnes det i Norge i løpet av et gjennomsnittsår?

 

Og hvor mange okser får vi dersom vi omregner det omsatte oksekjøttet i dyr?

 

Hvis det viser seg at det omsettes kjøtt tilsvarende flere dyr enn det som er alet opp og slaktet, hvordan forklarer bransjen det?

 

Nå skal jeg vare meg vel for å trekke for bastante konklusjoner på forhånd. På utilstrekkelig, tynt og udokumentert grunnlag.

 

Så jeg spør bransjen: Hvor mange okser slakter vi gjennomsnittlig i Norge per år? Hva utgjør det i kilo konsumkjøtt?

 

Og hvor mange kilo - og dyr - av norsk avl spiser vi i året?

 

Og: Hvor blir alle kuene av når de dør? Hvis det altså ikke er slik at de blir okser?

 

Kuer lever ikke evig. Og de fleste "sjøldauer" neppe og blir til dyrefor. Det må bety at det blir en masse kukjøtt.

 

Hva brukes det til?

 

For det må da være fullverdig menneskeføde? I en verden hvor skremmende mange sulter av mangel på mat?

Kay Olav Winther d.e.
  

PS: En som kommenterer innlegget, gjør oppmerksom på en artikkel med til dels samme problemstillinger i Aftenposten  15.11.2009. Klikk på lenken og se artikkelen.


Demokratisk underskudd

Vi blir styrt av et velstående gubbevelde, hevder VG, og får det til å høres ut som noe skummelt og snuskete. Eller kriminelt. 


Bakgrunnen for denne tvetydige - og ikke alt for informerte og informerende - journalistikken, er at den "gjennomsnittlige kommunepolitiker i Norge er mann, 50 år og tjener i snitt 60 prosent mer enn allmuen".


Det er VG selv som har samlet og satt sammen dataene og trukket konklusjonene. Bl.a. den at oversikten "avslører flere oppsiktsvekkende trekk ved demografien til lokalpolitikerne", og at ikke alle trekk er "like flatterende sett i lys av det demokratiske ideal om å bli styrt av sine likemenn". 

Flatterende for hvem?

Er man i overkant mistroisk og har spesielle anlegg for konspirasjoner, kan man mistolke - eller forvrenge - det meste. Også klare fakta. Som i denne saken vel i realiteten forteller omtrent det stikk motsatte av hva den økonomisk hardt pressede og leserhungrige avisa gir inntrykk av. 

At kun 37,5 prosent av de folkevalgte i kommunene er kvinner, forteller om et demokratisk underskudd. Det er et faktum.  Men hva er årsaken?  Er det slik at menn sikrer seg taburettene? At de rotter seg sammen og holder kvinner utenfor?  

Snarere tvert i mot!  

Gjennomsnittsalderen på kommunepolitikerne er 50 år, har VG funnet ut. Godt voksne mannfolk legger altså beslag på plassene i kommunestyrene? 

Også her: Snarere tvert i mot!

De som innehar politiske verv i kommunene, tjener mer og er mer formuende enn gjennomsnittet av dem som blir styrt, kan VG også "avsløre".  I tilegg til at vi styres av et gerontokrati, har vi altså også et plutokrati, skal vi tro avisa. Har velstående middelaldrene menn tilranet seg den politiske makten i lokalsamfunnet?   

Nok en gang: Snarere tvert i mot!

VG setter saken fullstendig på hodet. 

Problemet er ikke at velstående menn i sin beste alder stiller til valg og blir valgt inn i kommunestyrene. Problemet er at kvinner ikke stiller opp. At de ikke i tilstrekkelig omfang er villige til å ta sin del av den politiske dugnadsjobben. Det er heller ikke de best bemidlede. Eller de som tjener minst. De overlater til andre å gjøre jobben. 

For ikke å snakke om ungdommen. Som med skremmende få unntak har fått for seg at politikk er noe mindreverdig. Noe folk er med i for å mele sin egen kake. Og for å hevde seg. På andres bekostning. At det dreier seg om å delta i en dugnad til fellesskapets beste, ser de færreste ut til å ha forstått.

Det skyldes etter mitt skjønn at noen har diskreditert politikken og tutet ørene på ubefestede sjeler fulle av historier om maktmisbruk og politiske skandaler. Og eventyr om politikkens forferdelighet.

Sjelden - eller aldri - holder man fram at politikken er folkestyret i praksis. At den er demokratiet!

Mange - ja, skremmende mange - yngre, uansett kjønn, sitter igjen med et inntrykk av at politikken ikke bare er mindre viktig, men at den rent ut sagt er noe muffens som skikkelige folk holder seg unna. At det bærende elementet er en usalig blanding av egoisme og kameraderi. Og at kommunestyrer og fylkesting - og Stortinget også, for den sakens skyld - i det alt vesentlige er arenaer for dem som er ute etter å skaffe fordeler til seg selv eller den interessegruppa de tilhører. 

Nå legger altså VG stein til byrden.  Nok en gang. Ved å legge fram fakta, og tolke og utlegge dem slik at folk flest - eller allmuen, som VG velger å kalle dem - får inntrykk av at noen har tatt makten over oss.

Med stor manipulatorisk dyktighet gir redaksjonen oss inntrykk av at velstående, middelaldrende menn har manøvrert seg inn i posisjoner hvor de kan herske over oss. Og formodentlig, men uuttalt, kan styre, prioritere og omskape samfunnet slik det tjener dem og deres best. 

Men dette er ikke situasjonen. Og slett ikke problemet. 

Det tallene viser, er at vi har et demokratisk underskudd fordi kvinner og ungdom ikke stiller opp og deltar i dugnaden. De tar ikke sin del av byrdene, men unndrar seg forpliktelser og ansvar. 

Kvinner som lar seg engasjerer, forlater stort sett politikken så snart de får en sjanse. Ungdommen nøyer med å stå i bakgrunnen og kritisere. De vil gjerne nyte, men ikke yte. 

En hard og altfor generell påstand? 

Dessverre nei.

Skal myten om gubbene som har albuet seg fram og styrer det offentlige Norge, bli punktert, må det skarp redskap til. Faktum er at alle partier med åpne armer ville ta i mot kvinner og ungdom som er villig til å engasjere seg i lokalpolitikken. Og med jubelrop. Det vet enhver som har deltatt i en nominasjonsprosess. 

Når menn med ansvarsfølelse og praktisk mulighet til å delta i samfunnsdugnaden, stiller opp og gjør jobben, bør de få takk og anerkjennelse for innsatsen. Ikke bli gjort til gjenstand for mistenkeliggjøring. 

Men det ville vel ikke lokke lesere?

Så da får heller fakta hvile. 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Ikke gull

Det er ingen grunn til landesorg.
Håndballjentene kjempet tappert - men tapte.
Russland var bedre.
Jevgenij
Trefilov vant taktikkkampen.
Kan vi slå Spania og ta bronse?
Muligheten er der. Som vi vet.
Men kanskje ville det være like greit for håndballen om Spania vant denne "omkampen" og reiste hjem som bronsevinnere.
Trener
Thorir Hergeirsson forklarer nederlaget med at laget har for ujevn kvalitet. Vi har en del unge her, sier han.
Ja, flott.
Det betyr formodentlig at han allerede har stammen i et nytt storlag klar.
Ingen ting er bedre enn det.
Byggefasen må ta til umiddelbart.

Thorbjørn Jagland "avslørt" av VG

Thorbjørn Jagland har fått en kremjobb. Stillingen som generalsekretær i Europarådet er godt lønnet. Med sånn ca 1/3 av det en habil profesjonell fotballspiller får, tenker jeg. Dessuten innebærer den skattemessige fordeler.

Fortjener sosialdemokraten Jagland slike lukrative ordninger?

Nullskattavtaler er vanlig for ansatte i internasjonale organisasjoner, opplyser professor Fredrik Zimmer ved Universitetet i Oslo til VG.

Dette er noe alle vet. Dvs. alle som følger med litt, vet det. Ordningen henger bl.a. sammen med at "utenlandsarbeiderne" faller utenfor de sosiale sikkerhetsordningene i så vel sitt midlertidige oppholdsland som i hjemlandet.

Men VG visste det ikke. Eller avisa later som om den ikke visste det. Der i gården "mener" de derfor at de har avslørt et kritikkverdig forhold når de kan fortelle at Jagland tjener godt på toppjobben og ikke betaler skatt. Som om det skulle være en fordekt affære. En tvilsom avtale. Spesialdesignet for Jagland.

Men avisa er altså tross alt ikke verre enn at den lar professor Zimmer fortelle at dette er vanlig kutyme. Men helt uten sverdslag kan ikke redaksjonen gi avkall på en "god" sak. "Ifølge professor Fredrik Zimmer," er slike avtaler vanlige, skriver avisa og lar utsagnet henge i en tynn tråd. I følge professoren, ja. Men man står jo fritt til å tenke sitt.

Og den friheten utnytter VG. Uhederlig journalistikk? Tja. Slike oppslag selger i alle fall. Så da får det være som det vil med moralen.

For riktig å gjøre en "sak" av det, og for å være sikker på at kritikerne ikke skal glemme at Jagland er nordmann og sosialdemokrat og burde betale en masse skatt med glede, uansett hva reglene sier, slipper avisa til direktøren i Skattebetalerforeningen - en herr Jon H. Stordrange - som "reagerte umiddelbart da han leste VGs avsløring om Jaglands skatteavtale søndag".

Reagerte?

Negativt, selvfølgelig. I rettferdighetens navn. "Avtalen er urettferdig," sier Stordrange til VG Nett.

Urettferdigheten består i at Jagland har nøyaktig samme vilkår som andre i hans situasjon. Personer som ikke omfattes av det sosiale sikkerhetssystemet - for eksempel alle ansatte i Europarådet - er fritatt for skatt. Både til Frankrike - der Jagland nå bor - og til Norge.

Dette vet VG. Opplysningene er nemlig hentet fra avisas nettside.Likevel mener avisa åpenbart at det er urettferdig at Jagland nyter denne skattefriheten. Derfor bruker de en forside til å henge ham ut.

At andre nyter godt av denne ordninger er tilsynelatende OK. I alle fall har ikke VG funnet grunn til å ta opp saken tidligere. Verken prinsipielt eller knyttet til noe konkret tilfelle. Men når sosialdemokraten Jagland er blitt toppbyråkrat og dermed nyter godt av samme ordning som andre internasjonale toppbyråkrater, finner avisa å måtte "avsløre" forholdet. Og tale der andre tier. Modige VG.

Jeg må si det rett ut. I VGs ånd. Dette er perfid journalistikk. Førstesideoppslaget og mistenkeliggjøringen har bare en hensikt: Å bruke Jagland - rått, kynisk og brutalt - til å øke løssalget. Og tjene penger.

Hvordan den stadige hakkingen, kritikken - ja, la meg fortsette å snakke rett ut - forfølgelsen av Jagland virker på den forfulgte og hans nærmeste, gir avisa tydeligvis en god dag i.

Dette er hensynsløst. Og det er simpelt. Men som sagt: Det gir trolig penger i ei slunken kasse.

Så da får heller Jagland unngjelde. Og han er jo fra før ikke så populær at det gjør noe. Risikoen for at uthengingen skal slå kontra, er derfor liten.Og man kan ikke lage omelett uten å knuse egg. Ikke sant?

Så noe må man ofre. I den "gode" saks tjeneste.
Kay Olav Winther d.e.


La de små barn komme til meg

Jeg er ikke-troende. Men medlem av statskirken. Som jeg er født og døpt inn i. Som de fleste av oss.

 

Den norske kirke er en folkekirke. Hevder den selv. En stor, åpen, inkluderende folkekirke. Med en konfesjon som de færreste tar anstøt av.

 

Som statskirke - og folkekirke - påberoper den seg visse rettigheter. Både økonomisk, praktisk - og når det gjelder rett til å utbre sin lære.

 

At denne statusen også medfører visse forpliktelser, synes ikke å ha gått opp for alle dens tjenere. Noen tror øyensynlig at kirken er deres personlige og private. Og at de innenfor rammen av folkekirken kan kreve at kirkens medlemmer deler - eller i det minste bøyer seg for - deres spesielle oppfatninger. Selv når disse strider mot kirkens lære og praksis.

 

Det finnes en og annen slik teologisk stabeis rundt omkring. Som tilsynelatende mener at stats- og folkekirken er deres kirke. At det er deres tro og fortolkninger - og fordommer - som skal gjelde. Og at de som er uenige med dem, har satt seg selv utenfor. Og derfor må finne seg i å bære konsekvensene.

 

I Ålesund finnes det en slik person. Han heter Nils Beite. Og er prest.

 

Presten Beite liker åpenbart ikke lesbiske. Trolig ikke homoseksuelle heller. Hva han mener om andre minoroteter, vet jeg ikke.

Etter som han er prest i statskirken - og følgelig trolig mener at mennesket er skapt i guds bilde - oppfatter han formodentlig personer som fra naturens side er utstyrt med et slikt følelsesliv, som en slags feilvare. Som ideelt sett ikke burde kommet på markedet. Men i alle fall bør skjule sine tilbøyeligheter og undertrykke sin kjærlighet.

 

I alle fall bør de ikke skaffe seg barn. Og gjør de det likevel, bør de straffes. Bl.a. gjennom barna. Der det svir mest. Så han nekter å døpe barna deres.

 

I løpet av min skolegang og kontakt med kirken har jeg lært at Jesus - som presten Beite vel må ha en viss tiltro til - sa: La de små barn komme til meg. Hindre dem ikke.  

 

Det har sikkert Beite hørt også. Kanskje er han til og med enig med sin herre og mester. Stort sett. Men han gjør unntak for barn av lesbiske. De bør ikke bli døpt og innlemmet i kirken, mener han. I alle fall ikke av ham. Personlig vil han holde sin sti ren.

 

Fanatiske mennesker mister lett perspektivet. Og evnen til å se ting i en større sammenheng. De forblindes. Av egne fordommer. Og av tro på egen fullkommelighet. Derfor viker de ikke tilbake for å sette seg til doms over andre.

 

Slike mennesker burde ikke plasseres i stillinger hvor de har ansvar for andre. Det er de for selvsentrerte til.

 

Nå mener sikkert herr Beite at han har rett. Og er i sin rett. At han handler i samsvar med guds ord og kirkens lære. Og at det er alle de andre som tar feil.

 

Den vrangforestillingen må han få ha. Som privatperson. Men ikke som prest i den norske kirke.

 

Vil han være prest i folkekirken må han undertrykke de delene av sin tro som ikke er i samsvar med folkekirkens lære. Han må med andre ord gjøre vold på seg selv. Slik han mener at lesbiske - og andre grupper han ikke liker - bør gjøre vold på seg. Og undertrykke sine følelser. Og sin - for meg uforståelige - trang til delaktighet i det okkulte fellesskapet som kirken er.

 

For meg synes det klart at enhver som tar arbeid i kirken, må handle ut fra kirkens forutsetninger. Og legge egne - mer eller mindre aparte - særoppfatninger eller fordommer - til side. Kan ikke presten Beite det for sin samvittighets skyld, får han avkle seg kappe og krage.

 

Men Beite har valgt en annen løsning. Han vil stampe mot brodden. Og kjempe for sin overbevisning innen kirken. Han velger å la sin spesielle overbevisning og sine spesielle oppfatninger gå ut over de av kirkens medlemmer som er uenige med ham. De som følger hjertets stemme. Selv om hjertet snakker et språk som presten Beite ikke kan forstå. Og ikke liker.

 

Jesus var øyensynlig av en annen oppfatning. La de små barn komme til meg. Hindre dem ikke. Sa han.

 

Men Beite vet bedre. Mener han åpenbart selv. Og det må han gjerne mene. Men ikke på kirkens vegne.

 

Hvis de som er satt til å utøve tilsyn i kirken, ikke kan få Beite - og de som mener som ham - til å endre adferd, får politikerne gripe inn.

 

Jada. Jeg hører ramaskriket.

 

Vi har imidlertid en statskirke. Den norske kirke er ikke en frikirke som den enkelte herrens tjener kan gi innhold til. Etter eget forgodtbefinnende.

 

Den som ikke skjønner det, bør ikke være menighetsprest i folkekirken.


Kay Olav Winther d.e.

Politiske klovnerier under møtets gang

Folkets kårne blogger og besøker sosiale møtesteder på internett mens de sitter i politiske møter. Det er ikke bare uhøflig, upassende og tegn på manglende folkeskikk. Det forteller at enkelte ikke tar vervet som politisk ombud på alvor.


Under et møte i fylkestinget i nord Trøndelag harselerte FrP-politikeren Ole Berget med fylkesrådslederen, Alf Daniel Moen, kan VG fortelle. På Facebook. 

Det gikk ikke upåaktet hen. Flere representanter fulgte med på Facebook mens møtet pågikk. De så derfor at Berget kritiserte Moen for manglende talegaver, for å bruke manus og for ikke å kunne leksa si, etter som han ikke oppdaget at han hoppet over en side i manuskriptet. 

Å avgjøre om kritikken av fylkesrådslederen er på sin plass, hører ikke hjemme her. Det gjør derimot det forholdet at fylkestingsmedlemmer sitter og leker med data under møtene. 

Ja, jeg skriver leker. Flere av fylkestingets medlemmer - personer som har stilt til valg, bedt velgerne om tillit, og har fått det - driver med uvedkommende ting mens de skulle være opptatt av fylkeskommunens - dvs. innbyggernes! - ve og vel. 

For dette mottar de godtgjøring. Fra fellesskapet. Som de vender ryggen til. For å kunne skrive på internett. 

Det er ikke bare folkevalgte i Nord Trøndelag som driver med uvedkommende ting når de skulle konsentrert seg om sin politiske gjerning. Det foregår på de fleste steder og de fleste nivåer.  

Mediene synes at det er festlig, og omtaler det gjerne som harmløs - noen ganger pussig eller morsom - virksomhet. De betrakter det åpenbart som et uunngåelig resultat av den teknologiske utviklingen. Noe nytt. Og spennende. Som det er vanskelig å ta standpunkt til.

Derfor velger de det enkleste - og tryggeste: De nikker og smiler imøtekommende.  På samme måte som de fleste smilte og nikket og berømte keiseren for hans nye klær. 

Det mediene burde gjort, var å si tydelig i fra at denne måten å gå i nettet på, ikke hører noen steder hjemme. 

Det burde de folkevalgte forstått selv. Selvfølgelig. 

Den politiske ledelsen i fylkeskommuner og kommuner burde sette foten ned og sørge for et møtereglement - og en praksis - som utelukker alt distraherende tøys, mens møter pågår. Akkurat som bruk av sosiale nettsteder burde være bannlyst på skolen i timer som er avsatt til andre temaer og hvor slike steder og virksomheter ikke har noen fornuftig mening. Hvor de rett og slett er fremmedelementer.

Datamaskinen er en fantastisk oppfinnelse. Internett gir adgang til nesten ubegrensede kunnskapskilder, og muliggjør omfattende kommunikasjon uten den begrensning som åpningstider, geografiske avstander og nasjonale grenser setter.

Men alt til sin tid. Og på sitt sted. 

Møter i offisielle politiske organer er så avgjort ikke tiden og stedet for aktivitet på sosiale nettsteder. At enkelte ikke skjønner det, er nesten ikke mer enn man må vente. At så vidt mange synes å ikke forstå det, er beklagelig. Og egentlig overraskende. Men problemets omfang, er ikke et argument for at det bør aksepteres. Akkurat som mange fyllekjørere ikke legitimerer kjøring med promille. 

Politiske ledere må ta affære. Hvis politikerne - og politikken - skal bli tatt på alvor. Det finnes fordommer nok allerede. Det er ingen grunn til å føye skam til skade. 

Problemet i Nord Trøndelag var ikke at en enkelt FrP-representant skrev nedsettende om fylkesrådslederens opptreden i et møte hvor begge deltok. Og som fortsatt pågikk. Selv om det avslører at enkelte mangler sosiale antenner. De fleste vil nok mene at det var FrP-eren som gikk tapende ut av saken. 

Problemet var at representantene i det hele tatt hadde anledning til å surfe på internett og chatte og legge igjen meldinger på sosiale nettsteder mens de burde konsentrert seg om sakene som var til behandling. Den slags elektroniske eskapader bør det settes en stopper for. I alle offentlige, politiske fora.

De som synes det er viktigere å meddele seg enn å drøfte politikk, får heller velge seg annet å gjøre. Politikk er for de seriøse. Klovnerier kan vi - og folkestyret - klare oss foruten. 

Kay Olav Winther d.e.