"Politiske skandaler"

Året 2012 er slutt, og det er tid for tilbakeblikk. Mediene har allerede begynt å fortelle oss at det har vært et år preget av politiske skandaler. I Vågå og i Troms for eksempel.

 

Ingen av disse sakene har imidlertid noe med politikk å gjøre. Eller med Arbeiderpartiet. Selv om NRK 1 presenterte dem som Arbeiderparti-saker i sin nyhetskavalkade.

 

Arbeiderpartiet er ikke forøver. Ikke en gang medskyldig. Arbeiderpartiet er offer. Akkurat som Fremskrittspartiet, Venstre og de andre partiene er offer når noen av deres medlemmer og tillitsvalgte bryter lover eller oppfører seg på måter som ikke aksepteres av samfunnet.

 

Arbeiderpartiet i Vågå er ikke skyldig, eller medskyldig, i det som tidligere ordfører Øygard er dømt for. At partiformann og statsminister Jens Stoltenberg kjente den tidligere ordføreren, og ved et besøk la armen om skulderen på ham, gjør ikke partiformannen eller landspartiet medskyldige.

 

Men de burde vel forstått, og på et tidlig tidspunkt tatt skritt for å sette den daværende ordføreren utenfor? Burde ikke partiet hindret den anklagede partifellen i å føre sin sak i mediene? Burde ikke de alvorlige anklagene hatt som naturlig konsekvens at partiet anmeldte ham til politiet? Aner vi ikke her spor av kameraderi og "frimureri"? Et forsøk på å dekke en partifelle mot medier og rettssystem?

 

Svaret er nei. Hadde lokalpartiet - eller landspartiet - forsøkt å sette lokk på saken og hindret ordførerens selvforsvar, hadde det begått et overgrep. Mediene hadde da fått nye forhold som de kunne tolke og spekulere i og bruke til ugunst for delinkventen og hans parti. Og hadde partiet med utgangspunkt i beskyldningene som etter hvert tiltok i styrke, anmeldt ham til politiet, ville det blandet seg i en sak hvor det ikke var part. Et politisk parti skal selvfølgelig ikke blande seg i tvister mellom medlemmer eller mellom medlemmer og utenforstående. Og alldeles ikke melde sine medlemmer til politiet for forhold som ikke angår partiet.

 

Venstre som parti er - selvfølgelig! - ikke part i saken, eller å bebreide, dersom en av dets nestledere er innpåsliten eller pleier uakseptable seksuelle forbindelser. Heller ikke om dette skjer på partiets arrangementer. Like lite er Fremskrittspartiet skyldig eller medskyldig om en av dette partiets nestformenn utnytter sin posisjon til å ha utenomekteskaplig seksuelle forbindelser. Partiet er uskyldig enten forholdet oppstår mellom voksne eller som ovegrep mot underårige. Og partiet er ikke å bebreide når et av dets medlemmer fotograferer nakne gutter i dusjen. Det dreier seg i alle disse tilfellene om personlige handlinger og personlig ansvar. Forhold hvor det partiet utøveren tilhører, uforskyldt trekkes inn i saker der partiet verken har medvirket til at ovegrep har funnet sted, eller til at den skyldige - og eneste ansvarlige - har kunnet lure seg unna og unndra seg rettslig forfølgelse. Eller medienes søkelys.

 

I utgangspunktet vil den opplyste allmennheten forstå en slik distinksjon og frikjenning av partiene. Mediene er det tydeligvis verre med.

 

Hvis mediene holder seg med medarbeidere som ikke makter å skjelne mellom forøveren og det partiet vedkommende utnytter og skader med overgrep eller andre kritikkverdige handlinger, er det i bunn og grunn oppsiktsvekkende. Da bør mediene rydde i sine rekker. Hvis mediene ser forskjellen, men ikke ser seg tjent med å avgrense ansvaret og plassere det der det rettelig hører hjemme fordi "politiske skandaler" selger bedre enn beretninger om personlige nederlag, bør mediene granske sin egen moral og troverdighet. 

 

Omtale av skyldige og uskyldige enkeltpersoner, skaper interesse og øker salget. Kan partier og høyt oppsatte politikere knyttes til saken, blir den mer pikant, vekker enda større interesse og øker salget ytterligere. Samtidig som nye vinklinger og flere og større oppslag gir journalistene kredit. For mediene og de som jobber der, er skandaler derfor vinn-vinn-situasjoner. Sex-skandaler vekker større interesse enn det meste.

 

Derfor viser mediene gjerne ekstra kreativitet og gir pikante saker større dimensjoner ved å trekke inn forhold, personer og organisasjoner som enhver - etter en sanset og edruelig vurdering - burde forstå er saken uvedkommende. Dette skjer ikke som del av medienes arbeid med å skjøtte det de selv oppfatter som sitt samfunnsoppdrag. Men som kynisk jakt på stoff og vinklinger som selger. En ny mediesituasjon med synkende opplag, gir tydelig mer kyniske medier.

 

Om en journalist drikker seg full og opptrer ubehagelig på offentlig sted, er det mediet han - eller hun - jobber i, knapt å bebreide. Og kjører en journalist i fylla, er det ikke avisa eller etermediet som er å bebreide. Heller ikke er det redaktøren eller formannen i styret. Det samme er tilfelle hvis en journalist eller redaktør banker kone og barn eller forgriper seg på mindreårige. Mediene kan nok bebreides for å holde seg med medarbeidere med så slett moral og dårlig vurderingsevne, men å legge noen del av ansvaret på arbeidsgiveren, vil knapt noen gjøre. Heller ikke andre mediefolk. De fleste vil skjønne at en fabrikk ikke er medskyldig eller å bebreide, om en fabrikkarbeider gjør noe galt. 

 

Til og med journalister ser ut til å skjønne dette. For vi finner få saker om journalisters etiske bristfeldigheter eller profesjonelle overtramp i mediene. Når mediene ikke gasser seg i pikante saker som mediefolk forårsaker eller medvirker i, er årsaken neppe at slike saker ikke fins. Forklaringen er nok heller at man er mer åpen for motforestillinger mot å utlevere "sine egne" eller ikke ser nyhetsverdien i at enkeltpersoner skal henges ut til spott og spe.

 

Hvis da ikke personen er politiker. For politikere gjelder åpenbart egne regler. Personer som har søkt offentlighetens oppmerksomhet ved å la seg velge til politiske verv, må tåle medienes søkelys - hevder mediene. M.a.o.: Personer som melder seg til tjeneste for samfunnet og lar seg velge til politiske verv, må finne seg i å bli fotfulgt av presse og etermedier og hengt ut i ukesvis om de begår feil. Samfunnets tjenere må tåle samfunnets søkelys. Søker man offentlighet, må man tåle offentlighetens pris - på godt og ondt. Mener mediene.

 

Men hva kommer det da av at mediene ofrer så liten oppmerksomhet på, og er så lite kritiske mot, seg selv og hverandre? Burde ikke samfunnets opinionsdannere bli fulgt med samme argusblikk som de selv retter mot samfunnets tillitsvalgte, politikerne? Hvorfor er en journalists moral og levevis - og eventuelle moralske overtramp - av mindre interesse for mediene og allmennheten enn livet til en politiker i Stavanger eller en ordfører i en ikke altfor stor kommune i Gudbransdalen?

 

Selvransakelse er en krevende øvelse. Men det er en øvelse mediene etter medieåret 2012, bør prøve seg på. Etter mitt skjønn, er de nasjonale etermediene og de store norske riksavisene i raskt forfall. I utlandet har man i mange tiår hatt userøse aviser for hvem salg har vært viktigere enn sannhet. Har man ikke hatt en sak, har man laget en. Eller i alle fall laget en salgsfremmende vinkling. I Norge var vi lenge forskånet fra slike presseorganer. 2012 har dessverre vist at vi er på glid i feil retning. Våre mest sentrale presseorganer har tatt lange steg nedover i retning av europeisk boulevard-standard.

 

Også nyhetsdekningen i eteren er under press. TV2 har skjerpet tonen og gitt sine nyhetsprogram en mer agressive form og trappet opp sin sensasjonshungrige jakt på "syndebukker" i politikken og i det offentlige liv forøvrig. Kanalen spiller i stadig større grad rollen som eterens boulevardavis - eller Se og Hør. Om nye eiere forsterker denne tendensen, eller gjør kanalen mer seriøs og pålitelig, gjenstår å se.

 

Dessverre er det tegn til at statskanalen følger i konkurrentens fotspor. I konkurransen om seerne vil trolig også NRK etter hvert legge mindre vekt på bred, saklig nyhetsinformasjon og lete mer iherdig etter kontroversielle saker som kanalen kan gjøre "seervennlige" ved å sette dem på spissen og skrelle bort "avsporende" motforestillinger.

 

For å motvirke ytterligere primitivisering, bør både aviser og etermedier ta seg tid til ettertanke og spørre seg hvilken oppgave de skal ha. Skal deres viktigste formål være å skjøtte et seriøst informasjonsoppdrag og være en kritisk, men saklig røst i samfunnsdebatten? Eller skal deres viktigste oppgave være å dyrke den dårlige smak for å tjene penger slik at de kan overleve i et samfunn hvor nye, uavhengige elektroniske medier inntar stadig større plass? 

 

2013 bør bli et år for mediepolitisk selvransakelse. Medieåret 2012 har vist at det er nødvendig.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 

 


Skei Grandes kvalme i tråd med Venstres tradisjoner

Etter årelange nedturer og flere besøk under sperregrensa, har Venstre den siste tiden hatt et par mindre ugunstige meningsmålinger. Den beskjedne - og trolig høyst midlertidige - oppturen har tydeligvis gått venstreleder Trine Skei Grande til hodet. I talen til landsmøtet sist helg slo hun på stortromma og la seg ut med 900 000 arbeidstakere og potensielle velgere ved å uttale at hun blir kvalm av LO.

 

Det som har påvirket Skei Grandes fordøyelse og velbefinnende i den grad at hun må snakke offentlig om det, er at LO mener at Venstres politikk vil føre til en brutalisering av arbeidslivet. Venstre vil nemlig tukle med arbeidsmiljøloven og frata arbeidstakerne rettigheter for å gi større armslag til såkalte gründere og andre som etter Venstres mening, kan skape flere arbeidsplasser.

 

Angrepet på arbeidsmiljøloven har fått LO-leder Flåthen til å konstatere at Venstre står godt til høyre for Høyre og Fremskrittspartiet i arbeidslivspolitikken. Det er dette som har fått Skei Grande til å føle seg kvalm.

 

De andre arbeidstakerorganisasjonene liker ikke Venstre-lederens måte å uttrykke seg på.  Lederne i YS, Akademikerne og Unio mener at Skei Grandes utspill var upassende, og at Venstre viser arbeidstakerfiendtlige holdninger som partilederen bør beklage og be om unnskyldning for.

 

Dette er et overraskende brudd med Venstres historie, sier Unio-leder Anders Folkestad til Klassekampen. 

 

Men der tar Anders Folkestad feil. Venstres syn på arbeidstakerorganisasjonene, deres virke og plass i samfunnet, samt partiets klåfingrede lyst til å svekke arbeidstakernes rettigheter, er helt i tråd med det synet Venstre alltid har hatt, og den politikken partiet alltid har ført. Her er den berømmelige Venstre-lina faktisk for en gangs skyld rett og rak.

 

De organiserte arbeidernes fremste redskap i arbeidet for bedre arbeidsforhold og for at de skal få sin rettmessige del av samfunnsgodene, er streiker og arbeidsnedleggelse når arbeidsgiverne har satt seg på bakbeina og ikke er til å forhandle med. Uten sterke organisasjoner og streikeretten ville arbeidstakerne ikke hatt de arbeidsforholdene og den levestandarden de har i dag.

 

Venstre har alltid vært skeptisk til streikeretten. Venstre har ment at partene i arbeidslivet burde prate sammen i stedet for å slåss, og hvis snakkingen ikke fører fram, vil partiet at tvistigheter skal avgjøres ved voldgift - ikke ved streik.

 

Venstre er et lite parti som burde kunne bruke slagordet "smått er godt". For venstre tror at det å være liten er en kvalitet i seg selv. Derfor har partiet ikke noe særlig til overs for konserner og svære fabrikker. Venstre foretrekker småbedrifter, og har gjort seg til de små og mellomstore bedriftenes parti i den norske partifloraen.

 

Når Skei Grande snakker om de problemene farens sykdom medførte for familiebedriften, er det ikke bare familiehistorie hun forteller. Den personlige erfaringen bidrar bare til å illustrere - og personifisere - det som er - og tradisjonelt har vært - Venstres ideal: nemlig småbedriften.

 

I småbedrifter kan kravstore arbeidstakere og mektige arbeidstakerorganisasjoner, lett oppleves som en trussel mot eiers selvråderett og økonomiske overlevelsesevne. Arbeidstakernes brød, blir arbeidsgiverens nød - eller død. Organisasjonsrett og arbeidstakerorganisasjoner blir derfor et onde for dem som mener at smådriften er næringslivets surdeig.

 

Venstre har tradisjonelt betraktet seg som individets parti. Partiet har laget seg et bilde av virkeligheten hvor individet står i opposisjon til det organiserte fellesskapet. I motsetning til partier som mener at individet best kommer til sin rett og bevarer sin individualitet ved å stå sammen og opptre i solidarisk fellesskap, har Venstre gitt uttrykk for sin politiske overbevisning gjennom slagord som "Mennesket i sentrum". Underforstått: Kollektivet undertrykker individet i betydningen det menneskelige. Eller for å si det med Ibsen: Den står sterkest, som står alene.

 

Anders Folkestad tar derfor feil når - eller hvis - han mener at dagens Venstre-leder har brutt en edel, arbeidervennlig Venstre-tradisjon med sitt angrep på arbeidsmiljøloven og sin kritikk av LO.

 

En gang i tiden var Venstre partiet for småkårsfolk i kampen mot embetsmenn og velsituerte som styrte og brukte samfunnet som sin egen herreklubb, og utnyttet vanlige folk for selv å kunne beholde sosiale og økonomiske privilegier. Men det var i en tid da småkårsfolk var uorganiserte husmenn og arbeidere i landbruket og underbetalte arbeidstakere i små håndverksbedrifter og i en framvoksende industri.

 

Da urbaniseringen og industriutviklingen skjøt fart etter den industrielle revolusjon, og arbeiderne organiserte seg - og noen i fortvilelsen over uverdige arbeids- og levevilkår ble ytterliggående og militante - fikk de ingen hjelp og støtte av Venstre.

 

Tvert om. For å holde arbeiderne borte fra vederstyggelige fagforeninger og radikale politiske partier, støttet Venstre-folk med "sosial samvittighet" opprettelsen av søndagsskoler og ikkesosialistiske arbeidersamfunn som skulle fungere som borgerlige alternativer til en stadig voksende - og skremmende - massebevegelse hvor partilag og fagforeninger var den drivende kraft.

 

Arbeiderpartiet og LO er - og har alltid vært - to stammer på samme tre. Fagforeningene virket på arbeidsplassene, partiet i den lokale og den nasjonale politikken. For å øke den samlede slagkraften, tegnet fagforeningene fra begynnelsen av kollektivt medlemskap i partiet. Som kjempet deres sak på den politiske arenaen.

 

Det kollektive medlemskapet var en torn i øyet på Venstre som aldri anerkjente at LO og Arbeiderpartiet var runnet av samme rot og hadde felles interesser. Venstre har alltid stilt seg skeptisk til den politiseringen av fagbevegelsen som det fagligpolitiske samarbeidet - etter partiets oppfatning - har vært et uttrykk for.

 

Skei Grande bryter derfor ingen tradisjoner når hun klager over at LO praktiserer millimeterrettferdighet for sine egne medlemmer, men "ikke bryr seg om de enorme urettferdighetene i det norske sosiale sikkerhetsnettet". Hun syns at LO sørger for godt for sine og hemmer armslaget for dem som ønsker større frihet til å finne "kreative" løsninger på arbeidstakernes bekostning. Derfor bør arbeidsmiljøloven og LO, etter Venstres mening, svekkes. 

 

At Skei Grande og Venstre vil bedre forholdene for gründere og eiere av småindustri, er for så vidt greit nok. At partiet ønsker å svekke tryggheten og arbeidsvilkårene til dem som allerede er i arbeid for å få flere inn, viser at Venstre mangler kjennskap til virkeligheten, og at partiets tilnærming til de problemene som fins i arbeidslivet er av teoretisk art og preget av mangel på kunnskap og realitetsorientering. Og av mangel på solidaritet med dem som holder hjulene i arbeidslivet i gang. 

 

Stikk i strid med hva Anders Folkestad øyensynlig tror, går Skei Grandes framstøt friksjonsfritt inn i Venstres lange tradisjon. Venstre rir de samme kjepphestene som partiet alltid har ridd. Ønsket om å svekke de fagorganiserte og fjerne opparbeidede rettigheter er ikke noe substansielt nytt. I Venstre har ikke arbeidsfolk en venn, men en aktør som er villig til svekke arbeidsmiljøloven og la arbeidstakerne betale for at partiet skal få satt sine nedarvede idealer om små og mellomstore bedrifter ut i praksis. Koste hva det koste vil.

 

Det bør LOs 900 000 medlemmer huske på valgets dag. At Skei Grande er kommet til at hun ikke burde delt sin kvalme med landsmøtedeltakerne, endrer ikke realitetene. Tilbaketog er ofte en taktisk manøver. Kvalme eller ikke. Ønsket om å svekke opparbeidede rettigheter står fast. Det er det viktige i  saken.

 

Kay Olav Winther d.e. 


Egne regler i Lier?

Jeg er glad jeg ikke bor i Lier. Har du et mellomværende med kommunen der, blir samtalen gjengitt og drøftet i mediene.

 

Ordføreren, rådmannen og kommuneadvokaten i Lier har åpenbart misforstått det med åpenhet i forvaltningen. De ser ut til å tro at åpenhet er ensbetydende med løsmunnethet. Og mediene gjør sitt for at de skal forbli i misforståelsen. Beredvillig stiller de opp som "mikrofonstativ" og bidrar generøst til at allmennheten får ta del i hva som blir sagt i samtaler mellom kommunens innbyggere og kommuneledelsen.

 

Hvis det fins en oppegående fylkesmann i Buskerud, bør embetet fortelle kommunens fremste representanter at innbyggere som kontakter kommunen fordi de vil drøfte noe, eller har noe å klage på, har krav på diskresjon og på at det som blir sagt, blir mellom dem saken angår og dem som eventuelt har krav på å bli informert. Hvis ikke fylkesmannen føler seg tilstrekkelig kompetent, har kommunaldepartementet en oppgave å gjøre. 

 

Også - eller ikke minst - i vanskelige saker og der hvor følelser er involvert og uoverveide ting blir sagt, gjelder regelen om taushet og diskresjon. Og den gjelder uansett hvem den private parten er. Kong Salomo og Jørgen Hattemaker skal behandles likt. Med respekt og full diskresjon slik at ingen blir "skremt" eller manipulert fra å forfekte sine meninger og kjempe for sin rett.

 

I Lier tar man øyensynlig ikke slike "regler" så høytidelig. Der ser man stort på det. Derfor kunne jeg på radio forleden - til min overraskelse og stadig stigende forargelse - høre en representant for kommunen gi en lettere dramatisert framstilling av en lokal kontrovers Lier kommune har med en av kommunens innbyggere, nemlig med Martin Kolberg. Senere kom nok et innslag. Så vidt jeg forstod, hadde Kolberg vært brysk og ordlagt seg slik at kommunens representanter kom på gråten og - selv om uttrykket ikke ble brukt - hadde følt seg tråkka på. Jeg så for meg menige ansatte på sosialkontoret eller andre menige saksbehandlere som var blitt overhøvlet av en i overkant selvbevisst og innflytelsesrik Martin Kolberg.

 

For Kolberg er ikke "hvem som helst", som han etter sigende skal ha minnet om. Som du sikkert allerede har gjettet, dreier det seg om den Martin Kolberg som har vært partisekretær i Arbeiderpartiet og nå er en godt synlig stortingsrepresentant med kontakter både hit og dit. Men det gir ham ikke rett til å komme her og komme her. I Lier gjør man ikke forskjell på folk. I alle fall lar man seg ikke styre av Viktig-Per'er.

 

Så viser seg at de kommunalt ansatte som tok til tårene, var rådmannen og kommuneadvokaten. Som Kolberg kontaktet etter et møte de alle var på. En rådmann og en kommuneadvokal som ikke tåler å bli snakket med? Eller snakket til? Eller som skal ha seg frabedt at noen tar opp saker med dem uten servilt å ha bedt om audiens først? Som ikke kan snakke med og gi opplysninger til personer som fungerer som fullmektiger for "klienter" som kommunen har kontroverser med? Det lyder spesielt.

 

Så vidt jeg forstår, følte de to toppbyråkratene seg overhøvlet i utenforståendes påhør. De følte seg krenket. Og det er jo ikke hyggelig. Hvis det skjedde sånn.

 

Kolberg benekter saksframstillingen. Samtalen fant sted i et annet rom, sier han.

 

Men: Uansett. hva som ble sagt, og hvor det ble sagt, hvem som var tilstede, og at Kolberg etter de tos mening,  ikke skulle tatt opp saken uformelt og i forbigående, men bedt om et møte, fritar det verken rådmann, advokat - eller ordfører - for ansvaret for å behandle saken internt og med absolutt diskresjon. 

 

Hvis jeg ikke har misforstått, er det Kolbergs datter - jeg skjelner ikke mellom stedatter og datter - og hans barnebarn som er sakens hovedpersoner. Og så Kolberg selv - i den grad han opptrer som fullmektig og talsmann for familiemedlemmene. Hvis kommunen anklager noen for mislighold eller lureri eller anlegger sak mot noen, må kommunen være instilt på at den annen part vil ha innsyn i saken for å kunne ivareta sine interesser. Hvis kommunen er vanskelig å få i tale, eller prøver å holde kortene tett til brystet, må den regne med at motparten går hardere på - og hever røsten. Eller tar saken opp utenom tur og når det ikke passer kommunen.

 

Kommunen er først og fremst et serviceorgan. Som skal tjene innbyggerne. Ikke bare de gjennomsnitlige som sjelden har eller skaper problemer, men også avvikerne. De som ikke er A4. Eller dem som har spesielle problemer som de ønsker at kommunen skal anstrenge seg ekstra - og avvike fra den slagne landeveg - for å hjelpe dem med. 

 

I slike tilfeller kan ikke kommunen ri kjepphester. Eller slå seg til ro med at saken krever tiltak som er annerledes enn dem kommunen til vanlig anvender, og derfor ikke kan løses slik klienten ønsker. Jeg sier ikke at Kolbergs familie har rett til den økonomiske støtten den har mottatt. Jeg sier ikke det motsatte heller. Jeg kjenner ikke saken til å ha noen begrunnet mening om det.

 

Men jeg sier - og jeg sier det høyt og tydelig - at personer og familier som er rammet av sykdom, eller av andre grunner har spesielle behov, må møtes med forståelse, velvilje og ønske om å forstå og hjelpe så sant det er mulig innenfor gjeldende regelverk. Og har noen mottatt penger som kommunen eller andre offentlige etater, mener at de ikke har krav på, bør ikke anmeldelse til politiet være den første eller eneste "løsningen" man tenker på. 

 

Å bli anmeldt og etterforsket virker sterkt stigmatiserende. Og skammen og fornedrelsen forsvinner dessverre kke om man blir frikjent - og i alle fall ikke hvis saken henlegges av mangel på bevis. Da mener nok mange at det sjelden er røyk uten ild. Når anmeldelsen og bakgrunnen for den attpåtil drøftes i all offentlighet, kan skadene bli uopprettelige - og ekstra tunge å leve med.

 

At personer - og familier - som er anmeldt, kjemper hardt - og i mange tilfelle desperat - for å vinne forståelse for sitt syn og sin virkelighetsopplevelse, må Lier kommune - og andre offentlige instanser  - forstå og ta hensyn til. Det gjelder for oss vanlige folk - og det gjelder i enda høyere grad for personer som er slik sosialt plassert at fallhøyden blir ekstra stor.

 

Å gå til mediene og å lufte saken i det offentlige rom, er helt uakseptabelt. Enten motparten er Hvermansen eller Kolberg. Kommunalt ansatte må legge bånd på seg og holde tann for tunge.

 

Det må også folkevalgte - både ordfører og andre av folkets kårne som får innsyn i saker som krever diskresjon og taushet. Frustrerte ansatte - som rådmenn, kommuneadvokater eller ansatte lenger nede på rangstigen, kan ikke la en snakkesalig ordfører gå i bresjen for seg og si ting som de selv ikke kan gå ut med.

 

Dette er trolig ABC for de fleste - både kommuneansatte og folkevalgte.

 

Men tilsynelatende ikke i Lier. Derfor er jeg glad jeg ikke bor der.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


ENOVA - hjelp eller Svarte-Per

Vi bor i et kaldt land og tilbringer mye tid hjemme. Vi må derfor varme opp husene våre i en vesentlig del av året.

 

Boligoppvarming er ikke uten videre bra for miljøet. Vedfyring er ikke så verst - spesielt ikke i moderne, rentbrennende ovn - men fyring med olje eller andre fossile produkter som kull, forurenser og bidrar til uønsket global oppvarming.

 

Gjennom ENOVA kan Staten støtte deg økonomisk hvis du vil bytte til en mer ressursvennlig varmekilde. Staten - eller dens forlengede arm ENOVA - har imidlertid laget noen finurlige regler som du må overholde for å komme i betraktning. 

 

"En husholdning/boenhet kan til enhver tid bare ha registrert en søknad eller uavsluttet sak og kan kun søke om tilskudd til samme type tiltak en gang" sier det statlige organet og  presiserer at "tilsagnet kun kan benyttes til den type tiltak det er gitt tilsagn om". 

 

Byråkratisk tenkt og tungvint sagt, men kanskje ikke helt urimelig. I alle fall bestemmelsen om at man ikke kan bruke pengene til noe annet enn det man har fått dem til, vil trolig være gjenstand for allminnelig tilslutning.

 

Noe verre er det når ENOVA setter som krav at "kjøper av tilskuddsberettiget utstyr og mottaker av tilskudd må være medlem av husholdningen". Snille. velbeslåtte foreldre eller besteforeldre kan altså ikke spandere f. eks. varmepumpe på barn eller barnebarn i bytte mot at de slutter å fyre med olje, parafin eller kull. Miljøeffekten av en slik gave, er udiskuterbar. Det imponerer imidlertid ikke ENOVA, som heller ikke gir tilskudd til brukt utstyr. Gjenbruk vil Statens forlengede arm ikke vite noe av. Brukt utstyr kan jo noen andre ha fått tilskudd til før. Vil du ikke betale for slikt utstyr av egen lomme, får de som eier det, heller kaste det. Ikke særlig miljøvennlig kanskje, men pytt, pytt. Regler må man ha, og regler er til for å overholdes.

 

Nå kan både besteforeldre og andre riktignok fortsatt spandere. Det har ikke ENOVA nedlagt forbud mot - ennå. De - som altså bærer utgiftene - kan imidlertid ikke vente støtte fra ENOVA for sin miljøvennlige generøsitet. Skal ENOVA åpne lommeboka, må barna eller barnebarna få rede penger slik at de egenhendig kan søke ENOVA om tilskudd til alternative fyringskilder i eget hjem.

 

Enda verre - og enda mindre forståelig - er kravet om at søknad må sendes inn på forhånd - før du har gjort noe som helst. Har du satt i gang, eller fullført arbeidet før du søker, har du diskvalifisert deg selv. Da får du ikke noe. Begrunnelsen antas muligens å være åpenbar og selvinnlysende, for ENOVA forklarer - så vidt jeg kan se - ikke hvorfor en slik rigorøs og begrensende bestemmelse er nødvendig. I de fleste saker kan det utvises skjønn. Men ikke i saker som ENOVA har ansvaret for. 

 

I virkelighetens verden vil det ofte være sånn at man først får greie på muligheten for tilskudd, når kjøpet er gjort og arbeidet avsluttet. Da sier en eller annen før eller siden: Skifte til mer miljøvennlig oppvarming gis det offentlig tilskudd til.

 

Men da er d altså for sent. Man kommer ikke under noen omstendighet i betraktning hvis man ikke har søkt før man handlet og før installasjonen ble utført. Firkantet og leit for den som mister sjansen til tilskudd, selvfølgelig. Men de med et spesielt byråkratisk hjerte, vil mene at sånn må det være. Du burde holdt deg bedre orientert.

 

Men det gjorde du ikke. Toget er gått, og du har forspilt din sjanse. De firkantede reglene er nemlig ubønnhørlige og fastslår at det ikke utbetales "tilskudd for tiltak som er påbegynt eller fullført ved innsending av søknad. Det skal heller ikke ha påløpt kostnader til tiltaket det søkes om tilskudd til, før registrering av søknad." Dermed basta!

 

Nå skal det innrømmes at det fins personer som er i overkant "kreative". Personer som mer enn gjerne utnytter svakheter i ethvert system. Et vanntet, velfungerende system er derfor av det gode.

 

Regler som motarbeider hensikten med stønadsordningen, er imidlertid ikke funksjonelle - selv om de gjør porten trangere for lurendreiere og svindlere. Tilskuddssystemet bør stimulere til at menigmann og -kvinne satser på miljøvennlig og ressurssparende boligoppvarming.

 

For bedre å nå - eller i alle fall nærme seg - målet, bør ENOVA lage mindre rigorøse regler. Hva slags varmekilder det gis støtte til, bør bli bedre klargjort og kjent. Gis det f. eks. tilskudd til kjøp og installsjon av rentbrennende vedovner og luft til luft varmepumper? M.a.o. til de varmekildene som det er aktuelt for de fleste å bytte til.

 

Misbruk av offentlige tilskuddsordninger motvirkes ikke ved finurlige regler og søknadsprosedyrer. De uærlige finner alltid en utveg. Stikkprøvekontroller bør derfor brukes for å minimalisere forekomsten av fiktive søknader og hindre misbruk av tildelte midler. Hvem som betaler og hvem som søker om tilskudd, bør ENOVA ikke blande seg opp i, så lenge installasjonen er knyttet til en gitt bolig på en gitt adresse.

 

I tillegg til å endre reglene slik at de blir mer brukervennlige, bør Staten sørge for at ENOVAS tilskuddsordninger gjøres bedre kjent for den brede allmennheten. I dag opplever nok mange at de først blir kjent med ENOVAS tilskuddsordning når det er for sent. Til det kan man selvfølgelig svare at har man allerede skiftet til mer miljøvennlig oppvarming, er jo hensikten oppnådd. Da trenger man jo ingen stønad.

 

Og det er jo riktig nok. Men var det slik det var tenkt? At bordet fanger, og at bare noen tilgodeses? Eller skulle ordningen være rettferdig og lik for alle og enhver som tar skritt for å bidra til at miljøforurensingen avtar?

 

Mange bekker små, gjør en stor å!

 

Kay Olav Winther d.e.


 


Surr om surrogati

Et par som består av to menn, har skaffet seg barn ved hjelp av surrogati. I Norge er det å skaffe seg barn ved hjelp av stedfortreder forbudt. Barna ble derfor laget, båret fram og født i India.

Da foreldrene - i dette tilfellet altså fedrene - ikke klarte å skaffe seg visum til India i tide, trådte kronprinsessen Mette Marit inn og hjalp til. Hun reiste til Delhi som privatperson - altså ikke på offisielt besøk - og tok seg av barna inntil foreldreparet kunne overta.

For denne uselviske handlingen kunne man kanskje vente at kronprinsessen skulle få massiv takk og ros. Men nei. Noen mener at det er på sin plass å helle malurt i begeret og kritisere Mette Marit for at hun rakte ut en hjelpende hånd til barna - og til de to foreldrene.

Om de to burde gjort det de gjorde, er en sak for seg. Det angår ikke kronprinsessens handling. Hun handlet som den barmhjertige samaritan - uten å spørre om hvordan eller hvorfor. Her var det to små barn som trengte hjelp. Og da trådte hun til.

Når noen setter seg til doms over kongehuset og forteller monark, dronning, prins og prinsesser hvordan de bør opptre og forholde seg, er som regel ikke den tidligere sousjefen ved Slottet, Carl-Erik Grimstad, langt unna. Og riktig nok. Han er premissleverandør og førsteopponent i denne saken også.

Kronprinsessen blander roller og går ganske langt inn i et uavklart og politisk kontroversielt område, sier han.

Men det gjør hun jo ikke. Verken reelt eller formelt. Hun har ikke tilskyndet, bidratt til eller lukket øynene for en ulovlig handling. Hun har ikke engang uttalt sin mening om surrogati som fenomen. Hun nøyer seg med å konstatere at det er under debatt.

Det eneste hun har gjort, er å vise barmhjertighet og hjelpe fire medmennesker som var kommet i en vanskelig situasjon. De to voksne riktignok med åpne øyne og velberådd hu, men de to uskyldige små som trengte tilsyn hadde ikke gjort noe galt eller kritikkverdig. Kronprinsessen så seg i stand til å hjelpe. Og så gjorde hun det. Ut fra ansvarsfølelse. Ikke spontant og ureflektert, men etter å ha drøftet saken med sin mann, kronprinsen. Om han rådførte seg med kongen, vet jeg ikke. Å bebreide kronprinsessen at hun ikke desavuerte kronprinsens skjønn og autoritet og på egen hånd tok saken opp med kongen, er useriøst. Og ikke så rent lite tøvete.

Kronprinsessen handlet omtenksomt og vakkert som et godt medmenneske, vil mange mene. Også jeg som er republikaner, og ser på kongedømmet som en anakronisme, mener det. Men altså ikke den såkalte "kongeeksperten" Grimstad. Og heller ikke Kristelig Folkeparti og Vårt Land som trolig har følge av mange konservative kristne. Som er i mot surrogati. Og som mener at hjelp til barn som er resultat av denne befruktningsteknikken ikke bare er brudd på jordiske lover, men også i strid med "Guds orden" og således synd. Barn skal avles i sekretærstilling innenfor ekteskapets ramme. Og ekteskap skal inngås mellom kvinne og mann. For mann og kvinne skapte han dem. Som skrevet står.

Men livet er ikke så enkelt. Mennesket er mangfoldig og kjærligheten tar mange veger. Det gjelder både kjærligheten mellom voksne og kjærligheten til barn.

Selv er jeg usikker på hva jeg mener om såvel sæddonasjon som eggdonasjon. Mine anfektelser er av humanistisk art og ikke basert på religiøs tro. For meg er barna viktigere enn foreldrene. Jeg er derfor også mot abort - uten i helt spesielle tilfelle når valget står mellom et embryo og morens liv. 

Når jeg støtter Mette Marit og mener at hun handlet riktig, er det altså ikke fordi jeg er overbevist tilhenger av surrogati, men fordi saken ikke dreier seg om surrogati, men om hjelp til to små barn som takket være overdrevet byråkrati, var overlatt til seg selv med usikker sosial status i et land langt borte.

Kronprinsessen har ikke handlet politisk. Hun har handlet medmenneskelig. Kongen og dronningen bør være stolt av sin svigerdatter. Hennes handling svekker ikke kongehuset. Tvert om. Den avtvinger respekt.

Når folkflertallet får tid på seg, vil det ventelig innse at kronprinsessen gjorde det vi alle burde gjøre. Hun la alle smålig kalkulerte om og men til side og rakte ut en hjelpende hånd til to små barn som trengte det.

Til pågående journalister har kronprinsessen sagt at hun villle gjort det samme en gang til dersom situasjonen krevde det. Et slikt svar er ikke tegn på trass. Eller manglende innsikt i hva hun har gjort. Det er et vitnesbyrd om at vi har en kronprinsesse med sosial samvittighet. En ansvarsbevisst person som ikke uten videre lar seg diktere av mediene og selvhøytidelige forståsegpåere, men som - i likhet med sin mann - fatter selvstendige beslutninger innenfor rammene av den rådende konstitusjonen.

Det er ikke lett å være republikaner i et land med et slikt kongehus.

Kay Olav Winther d.e.