Senterpartiet i hardt vær

Senterpartiet gjorde et dårlig valg. Syns det selv. Nå slåss partimedlemmene om årsakene.

 

Den dårlige oppslutningen skyldes ledelsen og primært lederen, mener noen. Navarsete har ingen appell, og hun gjorde en dårlig figur i valgkampen. Hun var dårlig forberedt til partilederduellene. Godt hjulpet av TV2, mener partiets "kjernevelger" at Navarsete bør skiftes ut. Hvem kjernevelgeren er? Det er en representativ Senterparti-velger fra Trøndelag som TV2 har plukket ut på grunnlag av kriterier som kanalen har bestemt.

 

Senterpartiets aktuelle problemer er trolig mer sammensatte og komplekse enn som så. Partiet rammes av så vel langsiktige utviklingstrender som av kortsiktige, aktuelle forhold.

 

Fram til 1959 hette Senterpartiet Bondepartiet. Navneskiftet endret ikke realiteten. Senterpartiet var og forble et bondeparti. Det er et parti for bønder og personer med røtter i bondestanden, den dag i dag. Landbruksoppgjørene - og saker som ostetoll - viser at Senterpartiet setter hensynet til bøndene framfor hensynet til skatteyterne og forbrukerne. Det er ikke noe galt i det. Senterpartiet ivaretar bøndenes interesser. Det er partiets raison d'etre. 

 

Partiets oppslutning og skjebne er uløselig knyttet til landbrukets utvikling og bondestandens skjebne. Hvert år blir det mellom 500 og 1000 færre bønder i Norge. Bondestanden er i sterk tilbakegang. Bruk slås sammen og bruk legges ned, og flere og flere bønder går over i andre næringer.

 

Det ville vært merkelig om denne utviklingen ikke skulle påvirke oppslutningen om Senterpartiet. Dette er en utvikling som Navarsete ikke kan lastes for. Å forvente at bøndenes parti skal ha samme oppslutning som tidligere uavhengig av demografiske endringer, er naivt. Forventningen om at Senterpartiet i et moderne, stadig mer urbanisert Norge, skal ha en normaloppslutning på mer enn rundt regnet 5 prosent er urealistisk. Tomme krybber og urealistiske forventninger får hester og politikere til å bites.

 

Hva er hensikten med et politisk parti? Oppslutning på meningsmålingene? Oppslutning ved valg? Eller politisk innflytelse og evne til å sette politiske målsettinger om i handling?

 

Som regel er det sammenheng mellom oppslutning og innflytelse. Det fins imidlertid situasjoner som kan tære på populariteten, men gi optimalt gjennomslag for et partis politikk. Effekten av slik gjennomføringskraft melder seg ofte på etterhånd. Ved sin deltakelse i den rødgrønne-regjeringen fikk Senterpartiet etter det partiet selv sier, gjennomført langt mer av sin politikk enn det ville klart som opposisjonsparti. Slitasjen partiet - i likhet med koalisjonspartnerne - ble utsatt for, må måles mot resultatene.

 

Det er derfor ikke gitt at det frafallet Senterpartiet har lidd, vil være permanent selv om gjennomsnittsnivået vil synke med bondestandens tilbakegang. Erna Solberg var dømt nord og ned i Høyre. Hun mistet velgere - og tillit. Mange så seg om etter muligheter for å få "fjerna Erna". Nå er Erna stjerna og statsminister. På samme måten kan Navarsete være tilbake i kritthuset hvis vinden snur. Men mer enn sju prosent får partiet hennes neppe.

 

Strid i ledelsen hjelper ikke på oppslutningen. Er det ikke "god kjemi" mellom Navarsete og Borten Moe, er det sistnevnte som har skylda. En leder kan man skifte ut, men så lenge lederen er leder må han eller hun lojalt støttes av sine medarbeidere. Både valgte medarbeidere og ansatte. Undergraves lederen, undergraves partiet. Både Borten Moe og Slagsvoll burde selvfølgelig gitt helhjertet verbal og praktiskpolitisk støtte til Navarsete før, under og etter valget. Forbeholden støtte er ikke godt nok. Har noen i ledelsen skadet partiet, er det ikke lederen, men nestlederne. De kjente Navarsetes politiske syn og hennes temperament da de tok imot valget som nestledere. De lot seg velge på hennes premisser.

 

Mange fotballklubber i motgang skifter trener i ren panikk. De fleste rykker ned uansett. Å fortsette muldvarparbeidet for å skifte ut Navarsete, vil neppe gi Senterpartiet vind i segla. Tvert om. Det vil føre til mer uenighet og ytterligere splittelse. Og hvis noen tror at politisk konvertering fra rødgrønt lag til blått vil gi medgang og økt politisk innflytelse, bør de tenke seg om en gang til. At Høyre og Fremskrittspartiet skulle ha større forstålse enn Arbeiderpartiet og SV for vernetoll for norskproduserte varer, og flere penger å gi til bøndene, er mindre sannsynlig enn at julenissen fins og vil gi Senterpartiet fred i rekkene og økt oppslutning i gave.

 

Da Senterpartiet etter siste EU-avstemning ved noen målinger fikk betydelig økt oppslutning, trodde noen at en ny standard var lagt. At den økte oppslutningen var midlertidig og forgjengelig var det enkelte som nektet å se i øynene. De ønsket å holde på den urealistiske forventningen om en ny plassering i det politiske landskapet.

 

De som er misfornøyde og tror at partiets oppslutning etter siste valg er kunstig lavt som følge av dårlig ledelse, lider av samme urealistiske forestillinger og forventninger. La oss si at i underkant av to prosent tilbakegang skyldes regjeringsslitasje og misnøye med at lederen ikke er trønder, og at disse to prosentene kan vinnes tilbake. Resten av tilbakegangen skyldes at Senterpartiet ikke har en politikk som appellerer til velgerne i et urbant samfunn. Det er ikke Navarsetes temperament som får velgerne til å stemme på andre partier. Det er politikken. 

 

Å være - eller føle seg "grønn - fører ikke automatisk til at man stemmer på Senterpartiet. Det er flere om "beinet". "De grønne"s inntreden på arenaen, skjer delvis på Senterpartiets bekostning. Både "De grønne", Venstre og SV beiter på Senterpartiets innmark. Det er heller ikke Navarsetes skyld. Men hun er takknemlig å skylde på. Både for kranglevorne partifeller, fiktive "kjernevelgere" og for journalister som elsker bråk og personmotsetninger. 

 

Hvor lang tid tar det før Navarsete er mobbet ut?

 

Kay Olav Winther d.e.


Tragedien i Kongo

Tragedien i Kongo får stadig nye kapitler.

 

Først ble to unge nordmenn dømt til døden for drap i en heller tvilsom rettssak. Så har de sonet i fire år under umenneskelige forhold. Da den ene ikke orket mer, tok han livet av seg. Nå blir den gjenlevende anklaget for å ha drept kameraten. Han risikerer en ny dødsstraff - på toppen av den han allerede er idømt.

 

Som jeg tidligere har skrevet: Jeg vet ikke hva som foregikk da det opprinnelige drapet ble begått. Jeg har ingen forutsetninger for å vite om de to nordmennene er skyldige - eller ble uskyldig dømt. Men jeg ble skremt av de kongolesiske anklagernes retorikk og aggressive holdninger før dommen falt. Kan sannheten komme for en dag og rettferdigheteen råde når anklagermakten legger for dagen nærmest paranoide holdninger og forhåndsprosederer saken i mediene med store ord og høy grad av fanatisme?

 

Soningsforholdene og presset fra omgivelsene på de to to lyshudete personene som var dømt for drapet på en farget mann, må ha vært uutholdelige.  Fra første stund. Både fysisk og psykisk.

 

Til slutt orket ikke Tjostolf Moland mer. Han satte selv en stopper for marerittet. Det er representanter for norsk politi som fikk anledning til å granske Molands dødsfall, ikke i tvil om. Også kongolesisk politi skal ha vært av samme oppfatning. Moland tok sitt eget liv. Det finnes verken bevis for eller indisier på noe annet. Nå har påtalemakta i Kongo snudd. Uten plausibel forklaring er den kommet til at French har drept Moland, og at den gjenlevende nordmannen må anklages for drap. At Moland hadde spor av bedøvende midler i blodet, gir ikke grunnlag for mistanke mot French. Den militære påtalemaktas ubegrunnede helomvending står i stil med det inntrykket av vilkårlighet som fra første stund har preget de kongolesiske styresmaktenes behandling av denne saken. Drapsanklagen kommer derfor ikke overraskende.

 

Tvert i mot var den å vente. Sannsynligheten taler for at Tjostolf Moland tok sitt eget liv fordi han ikke holdt ut uvissheten, vilkårligheten og forholdene i fengslet. Selvdrapet er ingen innrømmelse av skyld, men en indirekte anklage mot de myndighetene som dømte ham og har holdt ham fengslet under ikke bare uverdige, men også uutholdelige forhold. Det er ikke urimelig å tolke det som nå skjer, som et mottrekk fra kongolesiske myndigheters side. For å fri seg selv fra ansvar, legger de skylda på French.

 

Den seneste utviklingen i saken har fått Utenriksdepartementet høyere opp på banen. Utenriksministeren har engasjert seg, og han har sendt diplomaten Kai Eide til Kongo for å støtte French og forsøke å få ham overført til Norge.

 

Utenriksdepartementets innsats er gledelig - og synlig. Å trekke den konklusjon at Norge ikke har gjort nok for å løse saken før nå, er det imidlertid  ikke grunnlag for. Det er ikke gitt at fullt søkelys er mer virkningsfullt enn stille diplomati i saker som dette. Heller tvert om. Med sitt mer synlige diplomati balanserer norske myndigheter på en knivsegg.

 

I en tidlig fase av saken, sa politiske myndigheter i Kongo at de ikke kunne gripe inn og omgjøre domstolens og rettsvesenets avgjørelser. Det kan dere ikke gjøre i Norge, og det kan vi ikke gjøre i Kongo, sa de. I følge vår konstitusjon er det domstolene som dømmer.

 

Dette er selvfølgelig riktig. Saken kan derfor neppe løses ved altfor åpenlyst press. Kongo må få løse saken uten at viktige maktfordelingsprinsipper blir brudt eller myndigheter krenket. Og uten at militærtribunalet føler seg desavuert. Saken må ikke få gå i glemmeboka, men altfor sterkt søkelys og mediekjør  og press fra godt synlige diplomater, kan lett føre til at kongoleserne går i vranglås. At det blir viktig for dem å vise at de har sin integritet intakt, og at de ikke lar seg presse eller manipulere. Det er derfor slett ikke gitt at bulldozerdiplomati er mer virkningsfullt  enn silkehanskediplomati - selv om synlig aktivitet gir både pårørende og allmennhet et inntrykk av at noe endelig skjer. Det gjelder å huske - og å ta konsekvensene av - at saken ikke avgjøres av opinionen - verken av den kongolesiske eller av verdensopinionen. Og slett ikke av opinionen i Norge.

 

La oss håpe at Utenriksdepartementet og Kai Eide får Joshua French ut av fengselet, ut av Kongo og til Norge. Men bli ikke overrasket om heller ikke dette framstøtet bærer resultater.

 

Skulle Eide måtte reise tomhendt hjem, bør man kanskje gå tilbake til tidligere strategi, slukke flomlyset og føre forhandlinger i stillhet. Jeg forstår utålmodigheten og ønsket om "handling". Men ønsker man et positivt utfall, kan det - selv om det tar tid - være hensiktsmessif å gi Kongo en sjanse til å komme ut av saken uten å miste ansikt. Og uten å måtte bryte bærende maktfordelingsprinsipper som heller ikke vi ville fraveket i en tilsvarende situasjon. 

 

Kravet - eller forventningen - om at kongolesiske politiske myndigheter skal overprøve landets domstoler og sette gjengse regler til side for å imøtekomme en vestlig nasjon, bygger trolig på den forestillingen at Kongo er en stat der makta på toppen gjør som den vil. Kongos gjenstridighet og hardnakkethet er tegn på det motsatte. French er dømt etter kongolesisk lov og soner etter kongolesisk sed og skikk. Militærtribunalets ønsker og avgjørelser setter den sivile politiske ledelsen neppe til side med lett hjerte. Hvis det i det hele tatt lar seg gjøre.

 

Skal Utenriksdepartementet oppnå noe mer enn brutte forhåpninger og ren frustrasjon i Kinshasa, må det ta utgangspunkt i at French-saken er et juridisk anliggende - ikke et politisk. Sånn ville det vært i Norge. Og sånn er det i Kongo.

 

Kay Olav Winther d.e.

  


Leger med samvittighetskvaler

Jeg er motstander av abort.  Jeg gjør et unntak for abort foretatt på grunnlag av visse medisinske kriterier. Abort på sosiale indikasjoner er jeg i mot. Var det opp til meg, ville abortloven bli revidert og strammet inn slik at det ble "umulig" å bruke abort som "prevensjon".

 

 Min motstand er  ikke basert på religiøs tro. Jeg er ateist og baserer min moral på humanistiske prinsipper og verdslige etiske overlegninger. Jeg har ærefrykt for livet.

 

På tross av min etiske - eller la oss si moralske - overbevisning,  mener jeg at fastleger ikke skal ha anledning til å reservere seg mot å bidra til at kvinner får hjelp til å utføre abort. Det lyder kanskje inkonsekvent, men mitt resonnement er:

 

Abort er tillatt etter norsk lov. Leger som har inngått avtale med samfunnet, og påtatt seg rollen som fastlege, har stilt seg til samfunnets disposisjon og har bundet seg til å utføre sin legegjerning på samfunnets premisser. Leger må gjerne synes at pasienter som pådrar seg lungekreft ved å røyke, har seg selv å takke, og at personer som påfører seg selv sykdom ved overdreven fedme, alkoholisme eller annen ufornuftig livsførsel, ikke bør legge beslag på samfunnets begrensede ressurser. Men de kan ikke nekte å bidra til å hjelpe. Hvis det å bistå hjelpetrengende pasienter kolliderer med legens overbevisning eller samvittighet, må legen unnlate å tre inn i stilling som fastlege.

 

 Samfunnet bør ikke tvinge noen til å handle mot sin overbevisning. Det gjelder leger, annet helsepersonell og personer i andre stillinger hvor de må forvente å bli satt til å utføre oppgaver som strider mot deres samvittighet. Men samfunnet må kunne kreve at den som søker - og aksepterer - en stilling, vil akseptere stillingens premisser og utføre de oppgavene som stillingen medfører. Det samme må pasientene forutsette.

 

For å fungere som lege, må man oppfylle visse krav - krav om kunnskap og krav om holdninger. 

 

Jeg har den største respekt for leger som ikke vil bidra til abort, men verken jeg - eller samfunnet forøvrig - kan akseptere at den enkelte fastlege selv etter overbevisning og forgodtbefinnende skal avgjøre hvilke deler av lovverket og samfunnets allment aksepterte retningslinjer, han eller hun vil godta og etterleve. Dette gjelder ikke bare leger. Verken leger, sykepleiere eller andre offentlig ansatte kan ha rett til å reservere seg mot å følge landets lover og yte slik veiledning, assistanse og hjelp som samfunnet har bestemt.

 

Strider deler av lov- og regelverket mot den enkeltes overbevisning, må det moralske dilemmaet som vedkommende kommer i, løses ved at den det gjelder, fratrer stillingen som fastlege. En prest som ikke kan forvalte kirkens sakramenter, kan ikke med rimelighet kreve reservasjonsrett. Er samvittighetskvalene dyptgående nok, burde fratreden ikke være vanskelig. At legen - og ikke pasientene - må bære de moralske, økonomiske og praktiske kostnadene som følger av at legen har påtatt seg en oppgave som han eller hun senere finner ut at de ikke kan leve med, burde være en selvfølge.

 

Legeforeningen er i denne saken kommet i et dilemma. Den vil nødig si rett ut at legene skal prioroteres på bekostning av pasientene, men det er tydeligvis det den mener. Selv om den sier at hensynet til pasienetene må veie tyngst. Foreningens forslag om å overlate til kommunene å avgjøre om "deres" leger skal kunne reservere seg eller ikke, løser ikke problemet. For pasienten som søker hjelp, er det likegyldig om det er kommunen eller staten som sier at legen ikke bør hjelpe.

 

Norge er samlet til ett rike. Det er ingen grunn til å splitte det i småkongedømmer igjen. Samme lover og samme ivaretakelse av rettigheter, må gjelde alle pasienter uansett hvor i landet de bor.

 

Den nye helseministeren mener øyensynlig at problemet kan løses ved bedre informasjon til pasientene. Får de vite hvilke leger som kan hjelpe og hvilke som ikke vil, kan pasientene søke en annen lege enn fastlegen. Hensikten med å ha en fastlege må være å kunne søke hjelp hos en lege som kjenner pasienten - en lege pasienten er blitt kjent med og kan snakke åpent og fortrolig med om ømtålelige - i mange tilfelle - intime - forhold. Abort er et sånn ømtålelig, intim sak. Å bli henvist til en fremmed lege i en slik sak, er i realiteten å bli avvist.

 

Legers rett til å reservere seg er aktualisert fordi Erna Solberg og Høyre har måttet kjøpe seg støtte fra Kristelig Folkeparti for å kunne danne regjering. I Høyres gruppe er det trolig flere som er i mot at leger skal ha reservasjonsrett. Disse blir etter all sannsynlighet tvunget til å stemme mot sin overbevisning. Erna må holde sitt løfte til Knut Arild Hareide. Avvikere kan derfor ikke tåles. Så får kvinner som søker abort, heller gå Canossa-gang til en fremmed lege og brette ut sine mest intime forhold for vedkommende for å få den hjelpen som de har krav på etter loven.

 

Hvilket slagord var det Høyre gikk til valg på? "Nye og bedre løsninger," var det ikke det? Er dette en av de bedre løsningene? Hva syns abortsøkende kvinner?

 

Kay Olav Winther d.e.


Pavens skjegg eller slagsmålet om en roman

Dag Solstad har skrevet en ny bok. De lærde - eller de som vil framstå som lærde - strides om det er en roman slik forfatteren hevder, eller om det er en kjedelig - noen mener uleselig - oppramsing av slektsdata.

 

Hva boka og bokgenreen kalles, er revnende likegyldig. Kategorisering av bøker har lite for seg. Når sant skal sies, har det bare teoretisk interesse. Ofte knapt nok det.

 

En bok skal bedømmes ut fra lesverdighet - dvs. ut fra den opplevelsen og/eller den informasjonen den gir leseren. Leserne er forskjellige. De har ulike interesser og preferanser. Akkurat som forfattere. De setter m.a.o. pris på forskjellige ting. Også når det gjelder litteratur. Både innhold og fortellemåte. Det fins altså egentlig ikke gode eller dårlige bøker. Bokanmeldere - eller litteraturkritikere, om denne betegnelsen faller bedre i smak - som hevder at de måler bøker med en fast, saklig, allment godtatt målestokk, tiltar seg en autoritet de ikke har. De opphøyer egen smak og egen synsing til norm. Det deskriptive blir normativt.

 

Jeg har har vært skuffet over mange bøker som har fått gode kritikker. Og vice versa: Jeg har med utbytte lest flere bøker som i følge "kritikerne" ikke har holdt litterære mål.

 

Ille er forstå-seg-på-ere som har så mange innvendinger at leseren sitter igjen med det inntrykket at forfatteren egentlig burde skrevet "en annen bok". Kritikere som etterlyser hardere styring fra forlaget, og som mener at forlagskonsulenter og -redaktører ikke har gjort jobben sin, og har sluppet forfatteren for lett gjennom nåløyet. Verst er likevel de som mener at det generelt utgis for mange bøker. De som gjerne vil tenke for oss, og som ikke tror at leserne selv kan avgjøre hva de har utbytte av å lese eller ikke. De som gjerne vil spare oss for litteratur - ofte kalt lesestoff - som de selv ikke får noe ut av.

 

Om en skjønnlitterær bok bør - eller kan - klassifiseres som roman, selvbiografi, lyrikk, drama - eller endog essay, for ikke å si krønike eller slektsforskning, har bare interesse for dem som er mer opptatt av rammeverket enn av innholdet.

 

Forlagene deler f.eks. bøker inn i kategorier. Det er et markedsberedende salgstrick. Bibliotekene deler også bøker i kategorier. Det er for å skape orden i hyllene og hjelpe lånerne til å finne fram. Noen bokanmeldere - eller kritikere - tar i likhet med undervisningsinstitusjonene, dessuten i bruk kategrorisering som pedagogisk hjelpemiddel.

 

Stort sett er kategoriseringen unødvendig. Noen ganger til og med unødvendig forvirrende. Når Dag Solstad insisterer på at han har skrevet en roman, og noen kritikere insisterer på at han ikke har gjort det, konkurrerer begge parter med ridderen av den bedrøvelige skikkelse. De slåss mot  vindmøller.

 

Dag Solstad har skrevet den boka han har skrevet.  Akkurat som Knausgård skrev omfangsrike bøker om det han kalte sin kamp. Agnar Mykle skrev så personer i hans fortid kjente seg igjen. Var det romaner? Var det diktning? Eller var det "avskrift" av virkeligheten? Og hvis så var: Hvilken litterær kategori tilhører Mykles og Knausgårds bøker? Og hva har kategoriseringen å si for leseropplevelsen? Spiller det over hodet noen rolle hvilken litterære kategori forfatteren, forlaget, anmelderne eller leserne mener at de tilhører?

 

Litteraturkritikerne - eller bokanmelderne - er en rase med diffust ansikt og uklart oppdrag. Hvem er de? Hva er deres premisser og forutsetninger? Hvem skriver de for?

 

Hva er kriteriene for god litteratur? La oss få dem på bordet så vi kan diskutere dem. Kan de ikke uttrykkes i ord og forståelige meninger, så er de kanskje også uegnet som målestokk for noe så individuelt og mangfoldig som litteratur?

 

Anmeldelser i dagsapressen burde være journalistikk - forbrukerjournalistikk; saklig veiledning for potensielle lesere. Men er dette målet og målgruppen for bokanmelderne? 

 

Ofte må man lure. Skriver anmelderne for det lesende - eller det potensielt lesende - publikum? Eller skriver de for hverandre? For å skaffe seg anseelse i kretser de gjerne vil tilhøre? For å vise hvor lærde de er, og hva de kan? Er bokmelderiet m.a.o.en slags blottervirksomhet? En ubetvingelig tilbøyelighet til å vise seg fram?

 

Eller skriver bokmelderne i avisene for forfattere og for forlagskonsulenter? 

 

Jeg tviler ikke på at noen forfattere noen ganger kan ha nytte av å lese bokmeldinger som inneholder konstruktiv kritikk. Men for leserne er bokmeldingene stort sett likegyldige. Det bekreftes av at enkelte slaktede bøker selger bedre enn mangt et oppskrytt, litterært "mesterverk". Det lesende publikums veier er uransakelige. Heldigvis.

 

Om Dag Solstad har skrevet en roman med eller uten litterære kvaliteter, eller om han har falt for fristelsen til å ramse opp sine nyoppdagede slektsrekker, spiller ingen rolle. Og det er det ikke opp til bokmelderne å avgjøre. Lesing er ikke en lagidrett. Det er en individuell øvelse. Om boka holder mål, er det opp til den enkelte leser å avgjøre. Bokmelderne er bare et unødvendig mellomledd.

 

Kay Olav Winther d.e.