De som er avhengige av bilen, skal svi

Regjeringen vil gjøre bensin og diesel dyrere for å redusere biltrafikken. Det er omtrent like virkningsfullt som å pisse i buksa når man fryser. Først kjenner man en tilsynelatende bedring. Deretter blir alt mye verre.

 

Folk kjører ikke bil fordi de liker å ødelegge miljøet. Det store flertallet, som har barn og barnebarn, stiller seg ikke likegyldige til forurensning. De fleste kjører bil fordi det er nødvendig for at de skal få tidsregnskapet til å gå opp. Mange - trolig de fleste - har ikke noe realistisk alternativ. De kjører fordi de må. Dette kan være vanselig for den som bor og arbeider i storbyens sentrum - og for overidealistiske politikere - å forstå. Men sånn er det! Folk er avhengige av bilen.

 

Og folk flest er avhengige av den bilen de har. De færreste kan straks kjøpe seg ny "miljøvennlig" bil når regjeringen øker drivstoffprisene for å tekkes støttehjulrulpartiene som Høyre og Fremskrittspartiet er avhengige av. Folk må fortsette å kjøre. Men regjeringen vil at det skal koste mer.

 

Økte drivstoffpriser gir ikke varig mindre trafikk. Økte drivstoffpriser har bare èn sikker effekt: Større utgifter for bilbrukerne. Det vil si for alle som bor utenfor bykjernene, alle barnefamiliene som er avhengig av bil for å få utført sine daglige gjøremål, alle andre som ikke har tilgang til relevant kollektivtransport, et betydelig antall middelaldrende og eldre som er avhengige av bilen, og ikke minst: Alle som benytter bilen i arbeidet!

 

Økte drivstoffpriser betyr økte inntekter i statskassa, minimal - om noen redusert bilbruk - og større utgifter for alle og enhver. Det er m.a.o. et rent fiskalt tiltak. Uansett om de som ønsker "et grønt skifte" later som noe annet.

 

I følge media regner regjeringen med at økningen i drivstoffprisene skal føre til mindre kjøring og en reduksjon i CO2-utslippene på 189 000 tonn. Grunnlaget for disse forventningene må være "tenk på et tall". Det kan ikke være basert på empiri. "Syretesten" på miljøeffekten av prisøkninger, er erfaringene fra tidligere prisøkninger. Spørsmålet er: Hvor mye mindre kjøring, og hvor mye fornyelse av bilparken til mer miljøvennlige biler, har tidligere prisøkninger resultert i? Svar: Ingen ting!

 

Etter som folk må kjøre, vender de seg nødt og tvungent til det nye kostnadsnivået. Og de som bruker bilen av latskap eller som leketøy, bryr seg ikke om drivstoffprisene. De gidder ikke fylle tanken med "billig" drivstoff mandag morgen en gang. De bare fyller og kjører. Når de har lyst. Uansett pris.

 

Regjeringen er egentlig i mot å øke drivstoffprisene. Av hensyn til støttehjulpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti må den imidlertid øke prisen noe. For syns skyld.

 

Altfor lite, sier Venstre. Bensin og diesel må bli betydelig dyrere. Nei, grensen er nådd, svarer regjeringen.

 

Vi stemmer ikke for regjeringens budsjett før bilkjøring er blitt så dyrt at flere lar bilen stå, svarer Venstre. For det er det som er meningen. Det skal bli så dyrt at folk ikke får råd til å kjøre til jobben eller skysse barna til og fra barnehagen.

 

Denne floken skal Erna løse. Gir hun etter for Trine Skei Grande, går Siv Jensen av skaftet. Og øker hun ikke prisene mer enn hun har vaslet, går Trine inn i furtekammeret.

 

I denne situasjonen er det bare en ting å gjøre: Å legge fram et budsjett med minimale - eller ingen - økninger i drivstoffprisen. Så vil de ansvarlige partiene redde budsjettet og regjeringen. Mens Venstre legger sten til egen byrde ved å foreslå urealistiske prisøkninger. Å levere det tauet de selv skal henges i, bør de få anledning til. Saker som høye drivstoffpriser, flyseteavgift og andre symboltiltak for å fremme et grønt skifte, vil mest sannsynlig stabilisere partiets oppslutning trygt under sperregrensen.

 

Og hvem blir lei seg for det?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Knut Arild og Trine bøyer nok unna

Etter siste stortingsvalg dannet Høyre og Fremkrittspartiet regjering. Hensikten var åpenbar og forståelig. De to partiene ønsket å føre Høyre- og Fremskrittsparti-politikk.

 

Ingen bør derfor være overrasket - eller skuffet - over at det er nettopp det regjeringen gjør. Alt annet ville vært overraskende - og et svik mot velgerne som stemte de to konservative partiene inn i regjeringskontorene.

 

Når man hører på kritikken fra Kristelig Folkeparti og Venstre, får man inntrykk av at disse partiene føler seg lurt og sveket fordi regjeringen ikke fører en politikk basert på disse to partienes grunnsyn og verdier. Det har selvfølgelig aldri vært regjeringspartienes mening å oppgi egen politikk til fordel for den politikken de to støttehjulpartiene ville ført hvis det var de som var i posisjon.

 

For å få en parlamentarisk platform å bygge regjeringsdannelsen på, modererte de to regjeringspartiene seg og gav visse løfter til de to småpartiene Kristelig Folkeparti og Venstre - som når det kom til stykket begge valgte å ikke gå med i regjeringen. Kanskje trodde de at de ville få større inflytelse og bli mindre kompromitert ved å tre støttende til ved behov, enn ved å gå med i regjeringen og måtte ta ansvar for dens politikk.

 

Nå er de to støttehjulpartiene konfrontert med den harde virkeligheten. I røff sjø og urent farvann har de måttet lære at en ting er et søkart at forstå, noget annet et skib at føre. Når regjeringen f. eks. vil bruke penger av bistandsmidlene for å delfinansiere utgiftene til strømmen av flyktninger, er det ikke bare fordi finansministeren og hennes parti er innvandringsskeptiske, men et nødvendig grep for å få et blå-fiolett budsjett til å henge i sammen. Å vente at regjeringspartiene skal renonsere på alle sine merkesaker, er ikke bare naivt. Det er å pukke på at regjeringen skal føre en politikk som den er uenig i, og som den gikk til valg for å endre på. Et slikt krav - og en slik forventning - er totalt urimelig. Regjeringen må legge fram et budsjett og de tilleggsproposisjoner som er nødvendig - basert på egen ideologi og egne programmerte mål.

 

Når sakene kommer til behandling i stortinget, kan opposisjonen argumentere og stemme i mot det den er uenig i. Da må de to støttehjulpartiene vise hva som er viktigst for dem. De politiske sakene, eller å holde en regjering som de i sentrale saker er dypt uenige med, ved roret. Det er slik parlamentarismen virker.

 

Det vet nok både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande. Men de liker det ikke. For da må de velge mellom det de syns er riktig, og løftet de har gitt regjeringen om å leve sammen i gode og onde dager.

 

Jeg tror kanskje Knut Arild Hareide har oppdaget at løftet om å holde regjeringen under haka når den ikke kan holde seg flytende ved egen hjelp, er mer krevende enn han hadde trodd. Kanskje ønsker han å moderere sin innsats for de blå, og manøvrere seg over i motsatt leir. Skal en slik dreining være troverdig, må han ikke bare snakke Erna og Siv midt i mot, men markere holdning gjennom handling. Tør han det? Eller nøyer han seg med å protestere for all verden, mens han følger Erna og Siv på ferden?

 

Venstre har det nok enklere. Ser vi bort fra retorikken, er ikke avstanden til Erna og Siv så stor. Da hun overtok roret i Venstre, markerte Trine Skei Grande straks at hun i motsetning til forgjengeren, hørte hjemme på høyresiden av norsk politikk. Hun vil nok derfor svelge det meste. Skulle hun svikte regjeringen, ville det være en innrømmelse av at hennes vegvalg var galt, og at Venstre-lina fortsatt er en sikksaklinje med både slynger og krøller.

 

På tross av alle vånder får antakelig regjeringen det flertallet den trenger for å få sin politikk igjennom. Både Knut Arild og Trine har nok mer talent for å være skuffa og vonbrotne enn brutale og prinsipielle. Så når det kommer til det harde, bøyer de unna. Tror jeg. Noe annet kan Erna og Siv nesten ikke leve med.

 

Det skal bli spennende å se.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Miljøpartiet De grønne til salgs

Norske medier er lite seriøse. Det gjelder både etermediene og avisene. I stedet for å gi oss saklig, veloverveid informasjon, leter de etter det sensasjonelle. Finner de ikke noe, lager de noe.

 

Nå har de fått for seg at "Miljøpartiet De grønne" ble kommunevalgets store vinner. Det er selvfølgelig ikke riktig. Det kan enhver som kan litt prosentregning, konstatere. Men det kan øyensynlig ikke norske journalister.

 

Valgets seierherrer er de partiene som fikk størst oppslutning. Både de som hadde framgang, og de som gikk tilbake, men som fortsatt har så stor oppslutning at de får så mange representanter i de nye kommunestyrene at de kan øve avgjørende innflytelse på de beslutningene som tas. Det er oppslutningen som avgjør hvor mange representanter et parti får. Og det er antall representanter i kommunestyrer, formannskap og utvalg som avgjør hvilken innflytelse partiet får, og hvilken makt det kan utøve, i valgperioden.

 

"De grønne" er et lite parti med meget begrenset oppslutning. 4,2 prosent av de som brukte sin stemmerett, sa at kommunene bør styres etter de prinsippene som "De grønne" gikk til valg på. 95,8 prosent av de som stemte, gav sin tilslutning til andre løsninger og partier. "De grønne" er derfor ikke seierherrer i noen forstand. Men de hadde framgang fra forrige kommunevalg da de nesten ikke stilte lister.

 

I noen kommuner kan "De grønne" etter valget ha kommet på vippen. Der den røde og den blå blokka står likt og ikke kan skaffe seg overtak ved egen hjelp, kan samarbeid med "De grønne" gi de såkalte miljøforkjemperne en situasjonsbetinget innflytelse som er større enn partiets størrelse skulle tilsi. Det kan skje ved tildeling av posisjoner og plasser i styrer og råd. Eller ved at det eller de partiene som "kjøper" seg støtte, frafaller - eller utsetter - saker som de selv er for, men som "De grønne" ikke kan akseptere.

 

De som trenger hjelp fra det nye partiet, kommer nok til å gjøre sine hoser grønne og love gull og grønne skoger, men slik tilpasning av politikken for å skape grunnlag for et samarbeid, vil under enhver omstendighet måtte være marginal. Ikke noe seriøst parti kan gi avkall på viktige saker som de har gått til valg på, og inngått "avtale" med velgerne om. Hvis "De grønne" tror at de store partiene vil "ta en Faust" og selge sin sjel for å tekkes miljøaktivistene, må de nok tro om igjen.

 

 

Hovedgrunnen til at mediene er så opptatt av "De grønne"s inntreden på arenaen, er åpenbart at partiet ligger på vippen i Oslo. Der kan nok begge blokker strekke seg langt for å få hjelp av "De grønne". Forhåpentlig strekker de seg ikke lenger enn fellen rekker.

 

Når man hører på "De grønne"s nasjonale talerør, Rasmus Hansson, får man inntrykk av at partiet er villig til å selge seg, men at det vil selge seg dyrt. Når jeg bruker et så odiøst uttrykk som "å selge seg", har det sin åpenbare grunn.

 

De øvrige partiene bygger på ulike ideologier og har sine særegne tanker om hvordan samfunnet skal fungere. De har sine spesielle løsninger på de mangfoldige utfordringene som fellesskapet står over for. Flere av disse ideologiene og konkrete forslagene står i motsetning til hverandre. Man kan ikke være enig i eller arbeide for alt på en gang.

 

Vi er blokkuavhengige sier "De grønne". De er altså verken enige eller uenige i de samfunnspolitiske standpunktene som de andre partiene har. For dem er det likegyldig om kommunene i hovedsak styres etter røde eller blå prinsipper, bare de får gjennomslag for det de selv definerer som "grønne" løsninger på spesielle områder. "De grønne" er m.a.o. villige til å støtte hva som helst, for å få gjennomslag for noen av sine hjertesaker. Det kaller jeg å selge seg til høystbydende.

 

Professor i samfunnsøkonomi, Steinar Strøm, kaller i følge Dagens Næringsliv "De grønne"s politikk både komisk og tragisk. Han syns partiet foreslår mye rart, for eksempel lokale valutaer og bytteøkonomi.

 

Professoren har utvilsomt rett. "De grønne" virker naive. Deres program og argumentasjon framkaller minner om hønsestrikk og livet på et småbruk på landet med høner og kaniner. De fleste av dem som valgte denne levemåten på 70-tallet, flyttet raskt til byen igjen. Nå vil "De grønne" reversere utviklingen og flytte hele befolkningen "på landet" hvor sykkelen skal erstatte bilen.


Strøm tror ikke "De grønne" får til så mye i kommunene når det gjelder klimaproblemer. Han tror mer på internasjonale klimaforhandlinger og avtaler.

 

Jeg er enig med professoren. Å ha tanke for miljøet og å sette i verk nødvendige tiltak for å hindre at miljø og klima ødelegges, er viktig. Men dette arbeidet skjer i begrenset grad i kommunene. Kommunene holdes i ørene av overordnede organer, og kan nok tråkke feil her og der, men ikke forårsake de største miljøkriminelle overgrepene. Får IKEA bygge på dyrket jord i Vestby, er det ikke primært kommunen som er å bebreide. For bare å nevne et eksempel.

 

"De grønne" mener at arbeidstakerne må avstå fra lønnsvekst. Belønning for økt produktivitet må i stedet tas ut i kortere arbeidstid, mener partiet.

 

Det må det gjerne mene, men tror Hansson og hans drabanter at dette avgjøres i politiske organer, viser det hvor grønne - dvs. uerfarne og uvitende - de er. Lønn og arbeidsforhold avtales mellom partene i arbeidslivet. Det fins stater hvor myndighetene dikterer disse forholdene, men det er stater med styreformer som de fleste av oss ikke ønsker hos oss. Det gjør vel heller ikke "Miljøpartiet De grønne"? Eller?

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Å ikke stemme er idioti

Vi har gjort vår borgerplikt. Min kone og jeg har i dag stemt ved kommunevalget, fylkestingsvalget - og kirkevalget.

 

En professor har gitt uttrykk for at det er en real sak å la være å stemme. Professoren tar feil. Å unnlate å stemme er å overlate til andre å avgjøre hvordan samfunnet skal være. I et representativt demokrati har man anledning til å være med og bestemme ved å velge sine talspersoner. Den muligheten bør man benytte.

 

I det gamle Hellas ble begrepet idiotes brukt om personer som var selvopptatte eller sløve og ikke deltok i offentlig styre og stell. Der hvor demokratiets vogge stod, anså man det som en plikt å vise samfunnsinteresse og delta i arbeidet med fellesskapets anliggender.

 

Slik bør det også være i vårt opplyste demokrati. Å ta ansvar ved å stemme og delegere myndighet til folkevalgte representanter er ikke en sur plikt. Det er en rettighet. Vi som opplevde okkupasjonen, vet at stemmerett ikke er en selvfølge. At enkelte ikke bruker retten, er derfor vanskelig å forstå.

 

Det er selvfølgelig slik at ikke alle partier og innvalgte representanter kommer i posisjon og kan bestemme. En del folkevalgte vil nok føle at de ikke har innflytelse på de avgjørelsene som treffes. At de taler for døve ører, og at majoriteten gjør som den vil.

 

Slik er det representative demokratiet. Flertallet bestemmer, og slik skal det være. Men partier og personer som er valgt, kan si sin mening og forsøke å gjøre sin innflytelse gjeldende ved å overtale eller samarbeide.

 

I den kommunen hvor jeg bor, står de blå sterkt. De har ordføreren og flertallet. Trolig vil det fortsette slik. Det betyr ikke at min stemme på Arbeiderpartiet er bortkastet. Det er ikke slik at jeg like godt kunne sittet hjemme. I kommunale organer får partiene plass og innflytelse i forhold til representasjonen i kommunestyret. Jeg kan derfor uten å ta munnen for full, si at jeg i dag har vært med å bestemme hvordan min kommune og fylket jeg bor i, skal styres de kommende fire år. Jeg har dratt mitt strå til stakken.

 

Jeg har også stemt ved kirkevalget. Jeg er ikke kirkegjenger, og jeg er ikke troende, men jeg er medlem av statskirken, og bruker min rett til å være med og øve innflytelse på kirkens utvikling. Jeg har stemt for å støtte liberale krefter. Jeg venter ikke umiddelbare omkalfatringer, men vet at dråpen uthuler steinen. 

 

Nå venter jeg spent på resultatet av valgene - både de politiske og de kirkepolitiske. Kanskje blir resultatet et helt annet enn det jeg kunne ønske. Mitt bidrag - dvs. min stemme på valgets dag - har likevel ikke vært bortkastet. Personer med stemmerett har en moralsk plikt til å vise interesse og delta. Det har jeg gjort.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Det er KOMMUNEVALG!

Den 14. september skal vi velge kommunestyrer og fylkesting. Vi skal velge de partiene og personene som skal styre våre kommuner og fylkeskommuner de neste fire år.

 

Mediene gjør hva de kan for å forvirre velgerne foran valget. Ved hjelp av meningsmålinger, såkalte "ekspertkommentarer" og upresis og slumsete politisk journalistikk, får de det til å se ut som om valget står mellom Jonas og Erna. Men de er ikke på valg i din kommune. Ikke i ditt fylke heller. 

 

I tillegg til å rette oppmerksomheten mot landspartiene og deres ledere, pleier mediene å hevde at lokalvalg i hovedsak er personvalg. Det er også misvisende. Lokalvalg er partivalg. Den som stemmer uten å kjenne lokalpartienes program og politiske mål for valgperioden, stemmer i ørska.

 

Det er partiprogrammene som forteller velgerne hva partiene vil prioritere. All politikk dreier seg om prioritering. Partiene setter seg som mål å gjennomføre visse saker i løpet av valgperioden. At man prioriterer noen saker, betyr at man velger bort andre. Ingen partier kan få gjort alt som bør gjøres.

 

Det er ikke sikkert at det partiet som lover mest, er det som er flinkest til å oppfylle løftene. Eller at det kommer i posisjon til å holde det som det har lovt. Man bør ha realistiske forventninger til partiene og de personene som velges for å kjempe for de sakene som er programfestet.

 

Norge er et velfungerende demokrati - altså folkestyre. Likevel er politikerforakten utbredt. Politikerne beskyldes ofte for å love mer enn de holder, og for å mele sin egen kake. Kritikken kommer som oftest fra personer som selv aldri stiller opp for lokalsamfunnet, tar ansvar og bruker av sin fritid for å arbeide til beste for fellesskapet.

 

Selvsagt er det viktig at vi får inn dyktige personer med integritet og godt skjønn i kommunestyrer, formannskap og utvalg. Men representantene sitter ikke der som privatpersoner. De er forpliktet - og begrenset - av partiprogrammet.

 

Ingen personer kan berike seg selv på lokalpolitikk i Norge. Systemet tillater det ikke. Tror du at lokalpolitikken er en snarveg til personlig velstand, bør du prøve selv. Da får du trolig ganske raskt en mer realistisk oppfatning av hvor oppofrende man må være for å tjene fellesskapet gjennom politisk engasjement i vårt land. Den som går inn i lokalpolitikken for å oppnå egen vinning, pleier slukøret å finne korteste veg ut igjen.

 

Den 14. september skal vi altså velge. Når du velger, bør du se bort fra gallup og mer - eller helst mindre - kvalifiserte forutsigelser om hvordan valget vil falle ut. Velg det partiet du er mest enig med. Tenk ikke på hvem du stemte på ved forrige lokalvalg, men finn det partiet som har et grunnsyn  som du deler og konkrete arbeidsmål som samsvarer med de prioriteringene du selv ønsker.

 

Målet for lokalpolitikken er å skape et velfungerende samfunn som ivaretar de flestes behov for trygghet, og som solidarisk gir hjelp til dem som trenger det mest.

 

Dette lyder kanskje som selvfølgeligheter? Det er bra. Hvis dette er selvfølgeligheter, er du en reflektert velger.

 

Men mange stemmer ikke i samsvar med disse retningslinjene. Altfor mange sitter hjemme og stemmer ikke i det hele tatt fordi de ikke tror at det "gjør fra eller til". De overlater til andre å bestemme. Ofte er det disse personene som klager mest.

 

Dessverre har mange unge liten respekt for lokalpolitikken - og politikerne. De har aldri opplevd annet enn et velfungerende demokrati og tror at det er en naturtilstand. De tror at det ikke er nødvendig å engasjere seg fordi systemet fungerer okke som.

 

Hadde de opplevd krigsperioden fra 1940 til 1945 ville de kanskje forstått at demokratiet ikke er vunnet en gang for alle, og at noen må ta ansvar og holde hjulene i gang. Andre aner ikke hva lokalpartiene vil, men bruker de nasjonale meningsmålingene som rettleiing og vender kappa etter vinden. Eller de stemmer på det partiet de alltid har stemt på - av gammel vane.

 

Valg av politisk parti er et valg med konsekvenser. Man kan ikke stemme ut fra egeninteresse og vente å få et solidarisk samfunn.

 

Mener man at fellesskapet skal opptre solidarisk og hjelpe den som trenger hjelp, må man velge parti og politiske løsninger der etter. Det er nå temmelig nøyaktig en måned igjen til vi skal legge stemmeseddelen i valgurna. Bruk tiden til å studere de politiske alternativene. Det vil si de lokale politiske alternativene.

 

Jeg nevner det igjen: Erna og Jonas stiller ikke til valg i din kommune.

 

Godt valg!

 

Kay Olav Winther d.e


En liten gutt med Downs

En liten gutt kom til verden med mindre "håndbagasje" enn de fleste av oss.  Nå blir han og familien sjikanert og hetset av en anonym brevskriver.

 

Det fins mye ondskap der ute, skriver en kommentator.

 

 

Det dreier seg neppe om ondskap. Heller om dumhet. Om stupiditet, om man vil.

 

 

Det som irriterer den anonyme brevskriveren er at den åtteårige gutten som har Downs syndrom, går på den lokale skolen. Der hører han ikke hjemme, mener brevskriveren. Åtteåringen burde gått på spesialskole.

 

 

<p>BREVET: Innholdet i brevet er svært nedsettende.<br/></p>

 

Det anonyme brevet er skrevet av en sosialt og intellektuelt tilbakestående person uten evne til empati. Burde brevskriveren gått på spesialskole?

 

 

At personer med Downs syndrom bør gå på spesialskole, må den feige brevskriveren få lov til å mene. Det vil si: Han må få lov å mene at de som avviker fra gjennomsnittet bør segregeres og gå i egne skoler. Eller vokse opp på anstalter.

 

 

Men han eller hun - jeg tror det kan være en hun i dette tilfellet - bør gi uttrykk for sine meninger på en slik måte at det ikke sårer andre. Det hensynet har den anonyme brevskriveren ikke tatt. Derfor nøler jeg ikke med å kalle vedkommende sosialt inkompetent og følelsesmessig avstumpet.

 

Folk har engasjert seg og tatt parti i saken. Facebook-gruppen «Vi som støtter Casper» hadde overt 20000 medlemmer i går kveld, forteller en av guttens foreldre. Støtten gjør sikkert godt. Den viser at den anonyme brevskriveren ikke gir uttrykk for "den alminnelige oppfatning".

Det er ikke første gangen at familien har fått brev fra anonyme. Brev nummer én kan imidlertid ikke legges ut. Det inneholder for mange personlige opplysninger om moren og den mongoloide sønnen.

 

 

Vi - dvs. allmennheten - trenger det ikke heller. Vi har sett nok. men for politiet må brevene gi nyttig informasjon. For jeg forutsetter at politiet jakter på den skyldige Slik det har sagt at det vil gjøre. Letingen burde ikke være altfor vanskelig og ta altfor lang tid. Hvis brevskriverens barn er blitt smittet av åtte-åringen på skolen, burde vegen til den feige brevskriveren være kort.

 

 

Jeg vet ikke hvilke lovbestemmelser som kan være overtrådt. Meninger om "særskoler" og institusjoner må alle få ha. Man kan ikke med loven i hånd tvinge folk til å skifte mening om hvordan samfunnet skal utøve sine opplæringsoppgaver.

 

 

Personlig tror jeg på integrering. Av flere grunner. Jeg har vært både rektor og lærer og har undervist elever med spesielle hjelpebehov innenfor "normalskolens ramme".

 

 

Jeg er godt kjent med at det er ulike meninger. Også blant skolefolk og politikere. Det er ikke der problemet ligger. Problemet er at en liten gutt og hans familie blir uglesett og hetset. Og at hetsingen foretas på en måte som gjør det umulig å stille hetseren til ansvar for sine ufyselige bakholdsangrep på en familie som trenger sympati og forståelse, ikke primitiv nedrakking og forfølgelse. 

 

 

Midt oppe i det hele står en liten gutt. En åtteåring som kanskje føler og forstår mer enn godt er. En gutt som hver dag føler hvordan det er å ikke være som de andre. Som vet hvordan det er å være annerledes. 

 

 

Mediene bør være forsiktig. Om noen år kan det hende at gutten kan lese. Da bør han slippe å lese at han har vært en belastning for andre - for søsken og foreldre, på skolen og for samfunnet forøvrig.

 

 

Åtteåring er ikke et "tilfelle". Han er et barn. Et medmenneske som bør beskyttes mot dumme mennesker uten empati. Men også mot dem som vil slå mynt på saken. Og mot overivrige hjelpere som lett kan gjøre både ham og familien en bjørnetjeneste.

 

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Fremskrittspartiets dobbeltspill og "den Sandbergske parlamentarisme"

Fremskrittspartiet sitter i regjering, men opptrer samtidig som opposisjonsparti når det passer. Slik prøver partiet å få både i pose og sekk.

 

Det er ikke noen dårlig strategi for et populistisk parti. Det gir mulighet til å distansere seg fra alle upopulære forpliktelser som regjeringsdeltakelsen medfører, samtidig som partiet kan innkassere æren for de populære tiltakene regjeringen setter i verk. I tillegg kan Per Sandberg, Kristian Tybring Gjedde og de andre erkepopulistene ustoppelig argumentere for politiske løsninger som Fremskrittspartiet er alene om. Slik kan medlemmer og velgere avholdes fra å vende partiet ryggen i frustrasjon og skuffelse.

 

Populistene i partiet går trolig på denne dobbeltmoralske "forklaringen". De har neppe valgt parti med intellektet, men trolig mer sannsynlig ut fra magefølelse og sympati med partiets skepsis mot innvandring og innvandrere. Det er ikke noe suspekt i det. Folk må få velge parti ut fra hvilke kriterier de vil. Det er heller ikke noe galt i å bli skuffet over at det partiet man har valgt, i regjering - nødt og tvunget - fører en helt annen politikk enn det har gått til valg på. Det er en ærlig sak.

 

Det som ikke er verken i orden eller ærlig, er at Fremskrittspartiet motarbeider regjeringens politikk. Norge styrer etter det parlamentariske system. Folket velger nasjonalforsamlingen, og regjeringen må ha flertallet i Stortinget bak seg. Sagt på en annen måte: Regjeringen må ha Stortingets tillit. Kan ikke regjeringen handle i samsvar med Stortingets beslutninger må den ta konsekvensen. Får den Stortingsflertallet mot seg, må den gå av. Det er en parlamentarisk nødvendighet.

 

I saken om de syriske flyktningene har de øvrige partiene et annet syn enn Fremskrittspartiet. Vi må forutsette at Fremskrittspartiets leder og de andre Frp-representantene i regjeringen i sak er enige med eget parti. De har dermed fått Stortingsflertallet mot seg. Kan de ikke bidra til å sette Stortingets vedtak ut i livet, må de gå ut av regjeringen. Partiet må bryte regjeringssamarbeidet med Høyre. Regjeringen må gå av.

 

Men Fremskrittspartistatsrådene vil ikke gå av. De vil føre opposisjonspolitikk fra regjeringskontorene. Å trekke seg ut av regjeringssamarbeidet vil være et altfor stort nederlag. Siv Jensen og partiet hennes har arbeidet altfor hardt altfor lenge for å komme inn i regjeringskontorene til at de vil kaste kortene, pakke snippesken og gå fordi de er på kant med Stortingsflertallet. Da får heller parlamentarisk skikk og praksis vike.

 

I desperat leting etter en veg ut av uføret, har Fremskrittspartiet lansert forslag om en folkeavstemning om mottaket av syriske flyktninger. Partiet vil sette Stortingets vedtak på vent, og la mannen og kvinnen i gata overprøve det Stortinget har bestemt. Riktignok har vi i Norge et representativt demokrati, og ikke referendum, men det må vi da kunne se bort fra, mener tydeligvis partileder Siv Jensen, nestleder Per Sandberg og partiet deres. Det parlamentariske prinsipp må ikke få stå i vegen for at Fremskrittspartiet fortsetter i regjering samtidig som det med alle krefter og knep motarbeider Stortingsflertallet og egen regjering.

 

Vi hadde en gang "den Hønsvaldske parlamentariske" oppkalt etter Arbeiderpartiets parlamentariske fører Niels Hønsvald. Nå har Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Per Sandberg, skrevet seg inn i historiebøkene med "den Sandbergske parlamentarisme". Hønsvald plasserte makten i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og erklærte at partiet aldri ville stemme for mistillit mot egne statsråder. Per Sandberg mener at hans parti kan sitte i regjering selv om de får Stortingsflertallet mot seg, og at det bør avholdes folkeavstemninger om saker han og partiet hans er uenig med Stortingsflertallet om. Folkeavstemninger skal altså overprøve Stortingsbeslutninger som Fremskrittspartiet ikke liker.  Med en folkeavstemning i ryggen skal regjeringen kunne regjere videre på tross av mistillit i Stortinget. Et kuriøst forslag som det skal bli vanskelig å overgå.

 

Mens komikken tiltar, gjør statsministeren seg så usynlig som mulig. Og det lar de andre partiene henne gjøre. Utrolig nok.

 

Nå må Erna Solberg komme på banen. Hun må erklære over for Stortinget at hennes regjering respekterer Stortingsflertallets vedtak og vil sette det ut i livet. Uten reservasjoner eller "lame duck-statsråder" som avventer og vender det døve øret til. Kan hun ikke gi en slik helhjertet erklæring, må hun gå av. Og gir hun en slik garanti, må Fremskrittspartiet stille seg bak regjeringen. Fullt og helt. I motsatt fall har regjeringens basis i Stortinget smuldret opp.

 

Arbeiderpartiet ønsker trolig ikke å overta regjeringsansvaret akkurat nå. Men må man, så må man. Et seriøst, ansvarsbevisst parti tar ansvar. Derfor må Jonas kreve klar tale og garantier fra Erna. Får han ikke det, har vi en regjeringskrise - enten Erna skjønner det eller ikke.

 

Dette dreier seg om to viktige saker: Nødstedte mennesker som trenger hjelp. Nå. Og norsk parlamentarisme. Dette er ikke saker man tøyser med!

 

Kay Olav Winther d.e.


Pave Frans viser veg i Palestina-spørsmålet

Vatikanet har anerkjent Palestina som stat. Det er mer enn Norge har gjort. Pavestaten viser større moralsk mot og mer politisk kløkt og innsikt enn den norske regjeringen.

 

Anerkjennelse gir staten Palestina «moralsk autoritet og tyngde», mener en israelsk eks-ambassadør i følge NTB. Nettopp. Det er derfor Palestina bør anerkjennes. En stat som er likeverdig med Israel, gir palestinerne statsrettslig status. Annektering av palestinsk land, blir da å rekne som angrep på en annen stat.  Anerkjennelse av Palestina er første skritt på vegen til fredeligere forhold i området. Ja, ikke bare i det historiske Palestina, men i hele Midtøsten.

 

Tostatsløsningen skulle vært knesatt da Israel ble opprettet. En arabisk og en jødisk stat, var FNs intensjon og forutsetning. Hvis Israel og Palestina var blitt opprettet som likeverdige, selvstendige stater, ville utviklingen i det urolige området, med stor sikkerhet vært en annen. Mange stridigheter ville vært unngått, og mange liv ville vært spart. Både på israelsk og palestinsk side.

 

I årene som er gått siden statsdannelsen, har Israel forsynt seg grovt av det palestinske området. Konservative politikere i Israel tror at de selv, og staten Israel, er best tjent med at Palestina ikke får status som egen stat. Alt tyder på at det er en katastrofal feilvurdering.

 

Når israelerne i valg fortsetter å gi den politiske makten til konservative politikere, undergraver de sin egen sikkerhet. Politikere som Benjamin Netanyahu har neppe løsningen på de problemene Israel står over for. Han og hans meningsfeller er en del av problemet. De tror at Israels utfordringer kan løses ved militært overtak og krig. De forsvarer jødiske bosettinger på områder som de israelske bosetterne har tilvendt seg på uærlig vis ved å stjele landområder og eiendommer fra den palestinske befolkningen. Alle andre steder i verden ville slik oppførsel bli betraktet som inhuman og forkastelig. Myndighetene i ekte rettsstater ville grepet inn, hindret etnisk rensing, skipet rett og straffeforfulgt de skyldige. Men ikke i Israel og områder Israel tar herredømme over. Der har tyvene statens støtte.

 

De senere årene har stadig flere organisasjoner og land anerkjent Palestina som egen stat. At Pave Frans og Vatikanstaten nå formelt anerkjenner staten Palestina, må være en gedigen skuffelse - for styresmaktene i Israel og for Israel-lobbyene rundt omkring i den vestlige verden. Paven er åndelig overhode for millioner av katolikker verden over. Anerkjennelsen er derfor langt mer enn en gestus. Den er et tydelig tegn på at opinionen er i ferd med å snu. Det er neppe dristig å spå at stadig flere land vil anerkjenne den palestinske staten i åra som kommer.

 

Mye av den sympatien som Israel har nytt godt av siden holocaust, vil forvitre når det går opp for stadig flere hvilken behandling Israel utsetter palestinerne for. Pavestatens anerkjennelse gjør det legitimt å gi uttrykk for sympati med palestinerne. Den dagen denne erkjennelsen når fram til USA, ligger Israel tynt an. Uten ubetinget amerikansk støtte, vil Israels plass og rolle i Midtøsten bli en helt annen.

 

Disse framtidsutsiktene burde Israel snarest ta konsekvensen av. Overdrevne gjengjeldelsesaksjoner og terrorbombing av tettbefolkede palestinske boområder bør opphøre. Oppriktige fredsforhandlinger bør gjenopptas. Den palestinske statens kommunikasjon og handel med omverdenen bør stimuleres i stedet for å bli hindret. Bosetterne bør flyttes fra palestinske områder. Og Israel bør godkjenne Palestina som suveren stat.

 

Dessverre er det ikke det som skjer. Ryktene forteller at Israel i stedet lager nye problemer for den palestinske befolkningen. Apartheid-liknende ordninger skal forby palestinere å ta samme buss som israelere. Dessuten skal palestinerne tvinges til å reise ut av Israel - for eksempel etter arbeidstid - over samme grenseovergang som de brukte da de reiste inn. For palestinerne vil dette gjøre livet betydelig vanskeligere. For noen skaper det uoverkommelige praktiske vanskeligheter.

 

Mer enn 130 land har anerkjent Palestina som egen stat. Mellom disse er Island og Sverige. Regjeringen Solberg ønsker ikke å følge pavestatens, Sveriges og Islands eksempel. Det gjør derimot Arbeiderpartiet. Hvis vi får regjeringsansvar, åpner vi for anerkjennelse av en palestinsk stat, har  Ap-leder Jonas Gahr Støre sagt. Når den tid kommer, håper jeg at han får nødvendig parlamentarisk grunnlag slik at han kan holde ord og Norge flytte fram fra den skammelige plassen bak i klassen.

 

Slik forholdene nå er, lever det palestinske folket under uverdige forhold og gjennomgår ufattelige lidelser. Hver dag. Hele livet. Hvor lenge skal dette fortsette?

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Gutta på skauen vant ikke krigen

Vi er inne i en tid for tilbakeblikk og nostalgi. Så å si hver dag har mediene innslag om den 2. verdenskrig. På flere av innslagene høres det ut som om det var Norge som vant krigen.

 

8. mai 1945 var en gledens dag for nordmenn. Da var 2. verdenskrig over for vårt vedkommende. Noe vi alle med god grunn var glade for. Tyskland hadde tapt krigen. Hitler var død. De tyske okkupantene la ned våpnene. Blendingsgardinene kunne brennes, og det norske flagget finnes fram fra de underligste hjemmesteder.

 

Men det var ikke Norge som vant. Ikke det norske militæret, ikke regjeringen i London, ikke norske sabotører - og slett ikke hjemmefronten og gutta på skauen. Vår innsats var i det alt vesentlige nålestikk uten betydning for krigens utfall. Eller karstykker til "innvortes bruk". Mange nordmenn led vondt under krigen. Men det betyr ikke at deres lidelse hadde betydning for krigens gang. Verken provoserende binders på jakkeslaget eller røde nisseluer, gjorde krigen en dag kortere. Meningsløse sabotasjeaksjoner gjorde tvert i mot vondt verre. 

 

Vi vant ikke freden, vi fikk den, sier motstandsmannen og forfatteren Ragnar Ulstein i et intervju med Vårt Land i anledning av at det er 70 år siden Norge ble fritt fra den tyske okkupasjonen. Han ble nylig dekorert for sin krigsinnsats.

 

Det er sant og riktig. Andre gjenvant freden og friheten for oss.  De avgjørende slagene stod ikke i Norge. De avgjørende slagene stod ute i verden. Tusener på tusener av amerikanere, russere og engelskmenn ofret livet for å knuse nazismen og fascismen. De nordmennene som gjorde en avgjørende innsats for fred og frihet var norske sjøfolk. Samt de norske soldatene som deltok i kampene på Walcheren, i Ardennene og andre krigsskueplasser utenfor Norges grenser. Det er disse vi har å takke for den freden og friheten som vi i år feirer 70-årsdagen for.

 

De hjemlige norske "heltene" stod først fram da krigen var slutt. Noen kom fra "skauen". Andre fra England eller Sverige hvor mange av dem hadde sittet trygt på avstand fra krigens redsler og vært modige på hjemmeværende nordmenns vegne.

 

Det er alltid "seierherrene" som skriver historien. "Seierherrene" bestemmer hva som skal fortelles og hvordan. De avgjør hvem ettertiden skal oppfatte som helter og hvem som skal spille rollen som skurker. Deretter går de subjektive fortellingene i arv fra generasjon til generasjon og blir historiske "sannheter" som historieforvalterne autoriserer og forteller videre. Jo yngre historieskriverne er, desto mer avhengige er de av det som allerede er skrevet og fortalt. Krigshistorien blir en gjenfortelling. Mytene går i arv og blir "sannere" for hver gang de fortelles.

 

Å stille spørsmål ved nedarvede "sannheter" om vanskelige perioder i vår historie gjør man ikke ustraffet. Sier man ifra at keiseren ikke har klær på, er det bare i eventyret at man åpner allmennhetens øyne og vinner anerkjennelse for å ha røpet den ubehagelige sannheten. I virkelighetens verden foretrekker de fleste å leve uforstyrret med sin uvitenhet, sine misforståelse og sine myter. Folk tror det de ønsker å tro.

 

8. mai 1945 var de fleste nordmenn glade. Også mange medlemmer av Nasjonal Samling. De var ikke tyskvennlige. De håpet ikke på at tyskerne skulle vinne. De hadde sluttet seg til Nasjonal Samling i den tro - og det håp - at Quisling og hans norske parti ville sikre Norge et norsk styre. Et norsk styre som ikke var ideelt, men under enhver omstendighet bedre enn et tysk despoti ledet av den tyske okkupantens fremste representant på norsk jord, Reichskommisar Joseph Terboven.

 

Alle visste at det var krig, og at Norge var et okkupert land. At Quisling og partiet hans ikke stod fritt og kunne handle i direkte strid med okkupasjonsmaktens interesser, forstod enhver som levde under okkupasjonens åk. Ja, noen "forstod" kanskje til og med at det var nødvendig å signere og eksekvere dødsdommer. Krig er krig. Det var - mente de - likevel grunn til å tro at et norsk regime ville ivareta norske interesser bedre enn Terboven og hans menn. Om lag 50 000 mennesker tenkte slik. De forsøkte å løse krigens utfordringer på sin måte. Da freden kom ble de regnet for landsforrædere og behandlet der etter.

 

Det er i disse dager 75 år siden krigen kom til Norge, og 70 år siden vi fikk igjen vår fred og frihet. Mange vil gjerne ha æren. Men ytterst få fortjener den. Når nye generasjoner nordmenn tutes ørene fulle med norsk krigsinnsats og heltemot, bør de huske Ragnar Ulsteins ord når han minner om at Norge kapitulerte i 1940. De fleste nordmenn deltok ikke i krig, fastslår han. "Det var selvfølgelig tunge dager av og til, med lite mat og mye tvang, og en følelse av hjelpeløshet over landet, men det var få som var i kamp", sier Ulstein.

 

Dette er den enkle, men ikke alltid like populære sannheten! En helt annen sannhet enn den mytemakerne formidler.

 

Kay Olav Winther d.e.


Regjeringspartiene sliter

Et stort antall av de som stemte på Høyre og Fremskrittspartiet ved siste valg, angrer. De to partiene mister stadig oppslutning.  På en ny meningsmåling utført av Ipsos MMI for Dagbladet har Fremskrittspartiet en oppslutning på under 10 prosent. Flere andre målinger den siste tiden har vist om lag samme oppslutning. Det er stabil lavmål.

 

Høyre går riktignok fram med 2 prosentpoeng til 23,4 prosent på akkurat denne målingen, men ligger langt under de 26,8 prosentene partiet oppnådde ved siste stortingsvalg. Til sammen har de to regjeringspartiene en tilbakegang på om lag 9 prosent. Et stort antall velgere tror m.a.o. ikke lenger på at Erna har "bedre løsninger", og de er ikke imponert av regjeringens "gjennomføringskraft" -  selv om justisminister Anundsen, til enkeltes ergrelse, har gjort det han har sagt at han ville gjøre. Trolig har mange av velgerne innsett at det er forskjell på tomme slagord og politiske realiteter. Og at nasjonen når det kommer til stykket, ikke er tjent med  regjeringens liberalistiske eksperimenter.


Regjeringens støttehjul, Kristelig Folkeparti og Venstre, er også inne i en tillitskrise. Kristelig Folkeparti som har kjørt så hardt i asylbarnsaken, går på den nye målingen tilbake med 1 prosent, og ligger nå bare 0,6 prosent over sperregrensen. Venstre har det enda verre. Tilbakegangen nå er riktignok bare 0,1 prosentpoeng, men partiet har kun 4,1 prosents oppslutning. Altså så vidt over sperregrensen. Tar man feilmarginene i betraktning, kan de de to støttehjulpartiene like gjerne ligge under som over.

 

Altså: Solid tilbakegang for regjeringen og støttepartiene.

 

"Vinneren" i følge denne målingen er Senterpartiet som øker med 1,8 prosent og nå har en oppslutning på 7,3 prosent. Slett ikke dårlig for et parti som nærmest har vært avlivet og avskrevet av flere politiske kommentatorer. Men Rocambole var tydeligvis ikke død.

 

SV er det verre med. Partiet har hatt landsmøte, men har ikke fått mer vind i seilene av den grunn. I alle fall ikke medvind. Partiet tangerer bunnoteringen på 3,7 prosentpoeng fra forrige måned. Altså under sperregrensen nok en gang.

 

Mye av SVs aktuelle misære skyldes sannsynligvis Miljøpartiet De Grønne som forøvrig selv også ligger omkring 3 prosent. Bedre blir det neppe for SV når Feministene entrer kamparenaen med egne lister. Brorparten av "feministene" - hvis man tør skrive noe så formastelig! - stemmer trolig i dag SV.

 

Arbeiderpartiet holder koken. Partiet har nok en gang over 41 prosents oppslutning. Jeg tror ikke at dette primært er en "Jonas-effekt". Heller en "skuffet over regjeringen"-effekt. Folk fleste skjønner at politiske partier er sinnrike politiske maskinerier. Styrmannen er ikke uvesentlig. Troverdighet og tillit er viktig når befolkningen skal delegere politisk makt og myndighet til folkevalgte. Men det er partiene som bestemmer politisk innhold og retning. Vil man Jonas, får man Arbeiderpartiets  svar på aktuelle politiske utfordringer, og vil man Arbeiderpartiet får man Jonas.

 

Tilsvarende: Vil man Erna og Siv får man den politikken regjeringspartiene er i stand til å manøvrere seg fram til ved å gi og ta i en byttehandel regjeringspartiene i mellom, og ved å kjøpe seg støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Prosessen er et lotteri, og resultatet er slumpartet. Man vet ikke hva man får. Og det man får, er det kanskje ikke enighet om likevel, så det bør endres og rettes opp. Hvis ikke vil Trine og Knut Arild vurdere å bryte samarbeidet. Hvis dette er stø kurs, må det være stø kurs mot sammenbrudd.

 

Hadde de aktuelle målingsresultatene vært resultater ved stortingsvalg, ville vi fått ny regjering. Arbeiderpartiet alene ville fått 75 representanter. De fire "samarbeidspartiene", H, FrP, Krf og Venstre, ville til sammen fått 77.  Med en eller annen form for samarbeid med Senterpartiet som ville fått 7 representer, og SV som ville fått 2, ville det ligget an til en rødgrønn regjeringen eller en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet støttet av SP og SV.

 

Miljøpartiet De Grønne og partiet Rødt som kanskje hadde fått en representant hver, ville vært spilt ut over sidelinjen.

 

Men det er lenge til Stortingsvalg. Nå skal vi først gjennom et kommune- og fylkestingsvalg. Der vil nok partiene komme annerledes ut. I lokalvalg stemmer mange på personer - mindre på partier. Det burde de ikke gjøre. Også i lokalpolitikken er det sakene som teller. Partiprogrammet er partituret, politikerne er musikerne. Ikke en gang den beste solofiolinist kan velge sitt eget repertoar uavhengig av orkesteret, for heller ikke i lokal- og regionalpolitikken, kan politikerne spille den melodien de liker best, uavhengig av hva notene sier.

 

At lokalvalg primært er personvalg, er en myte - som  framfor alt dyrkes av små partier og en lokalpresse som foretrekker personfokus framfor partipolitikk. Kommunevalg og fylkestingsvalg er valg av politisk retning og politiske løsninger. Vi har flere partier fordi det er uenighet om hvordan samfunnsoppgavene best skal løses. Å gjøre lokal- og regionvalgene til en slags upolitisk overdragelse av makt og myndighet til den "gode mann og kvinne", er å banalisere politikken og folkestyret.

 

Folk bør vite at kommune- og fylkestingsvalg er viktige samfunnshandlinger. Tar de for lett på oppgaven - for eksempel ved å ønske seg forandringer for forandringens skyld - kan de på ny være med å legge grunnlag for løsninger som de egentlig ikke vil ha. For eksempel som da de ville bytte ut den rød-grønne regjeringen med et blå-blått alternativ.

 

I politikken velger vi for 4 år om gangen. Det er for seint å angre etter at stemmeseddelen er lagt i urna. Det gjelder å være føre var. Og å lære av de feilene man har gjort!

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Eter av SVs niste

Sosialistisk Venstreparti har det ikke godt for tiden. Partiet er lite synlig i det politiske landskapet - og velgerne faller fra. Hvis det hadde vært stortingsvalg i dag, ville partiet høyst sannsynlig fått en oppslutning godt under sperregrensen.

 

Det er ikke bare den tidligere regjeringsdeltakelsen som tærer på oppslutningen. Selv om dokumentasjon mangler, taler sannsynligheten for at Miljøpartiets voksende oppslutning skyldes at renegater fra SV sier at de vil stemme grønt ved kommende kommunevalg. Om de vil gjøre alvor av "trusselen", gjenstår å se.

 

Usannsynlig er det ikke, for SV har hatt et eget drag på ensaksvelgere. For eksempel på personer som ikke ser det politiske landskapet for bare naturtrusler. Mange av disse har gått til MDG som altså "eter av SVs niste".

 

Feminister er en annen gruppe av SVs kjernevelgere. . Kvinner - og menn - som mener at kvinneundertrykkelse er årsak til de fleste skeivheter, feil og mangler i samfunnet. Jeg har ikke data som underbygger denne antakelsen heller. Men jeg tror at jeg har rett når jeg mener at SV har mer enn sin beskårne del av bevisste kvinneaktivister innenfor sine rekker.

 

Nå får de konkurranse på dette området også. Kanskje i Bergen og kanskje i Oslo.

 

I Oslo arbeides det nå febrilsk for å få stablet en feministisk  på beina.  "Jeg tok initiativet fordi tiden var moden for det", sier Cathrine Linn Kristiansen. Etter svensk mønster er lista kalt "Feministisk initiativ". På  "nominasjonsmøtet"  møtte 65 kvinner og 11 menn som plasserte  den unge og uerfarne - men altså feministisk initiativrike - forslagsstilleren på topp. Klarer de å samle inn tilstrekkelig mange underskrifter innen 31. mars, stiller de til valg ved høstens kommunevalg i Oslo.

 

Interessegruppa, partiet eller hva man skal kalle det, har riktignok ikke noe program ennå, men skitt au. Noen skarve politiske meninger og mål vil de sikkert være i stand til å skrape sammen, hvis de bare får godkjent lista si. Foreløpig bruker de svenskenes program. "Jeg møter her fordi det er kult," uttalte en av de tilstedeværende fra talerstolen. Hun ble ført opp på 2. plass på lista. Kandidaten på 5. plass mente at "Feministisk initiativ er løsningen på alle samfunnets utfordringer". Uttalelsene unndrar seg saklige kommentarer.

 

At feministene skal lykkes, håper nok alle som ikke er så glad i SV. For lykkes de, vil det med all sannsynlighet på ny føre til avskalinger fra det allerede sterkt reduserte partiet. Selv om partiet Rødt sannsynligvis også kommer til å blø litt, vil kvinnepartiet SV være den store taperen. Splitt og hersk, sier vi gjerne. Men her er det trolig nok en gang riktige å si: Splitt og tap! For selv om Feministene skulle lykkes med å få inn en representant, vil dette neppe bety noe for politikken i Oslo. Eller i Bergen. Eller noe annet sted.

 

Feministene bør se til Sverige. Der har søsterpartiet "Feministisk initiativ" vært en flopp selv om det har hatt den meriterte Gudrun Schyman som frontfigur. Riktig nok har partiet etter hvert kommet inn i kommunestyrene i Stockholm, Göteborg og Malmö, men partiet har ingen innflytelse og betyr ingen ting for utviklingen av det svenske samfunnet. En plass i Riksdagen har partiet hittil bare kunne se langt etter.

 

Sånn går det antakelig i Norge også. Partiet blir et uromoment i valget, og en egotripp for en del såkalte feminister som tiltrekker seg medienes interesser og får sitt tilmålte "kvarter" i rampelyset. Men noen politisk kraft vil partiet aldri bli. Til det har de andre partienes representanter for mye politisk innsikt. De lar seg ikke manipulere.

 

Men SV vil høyst sannsynlig merke feministene inntok på banen.

 

Stakkars SV og Sv-erne. Kanskje det ikke er plass til og bruk for dem lenger?

 

Kay Olav Winther d.e.

  


Genialt budsjettarbeid

Regjeringen og de to støttepartiene har fått en del pepper for budsjettarbeidet.

 

Så vidt jeg kan forstå, var opplegget nærmest genialt.

 

Regjeringens budsjettforslag viste hva Høyre og Fremskrittspartiet ville ha gjennomført dersom de hadde hatt parlamentarisk dekning for det. Men det har de ikke. De måtte derfor hestehandle med Kristelig Folkeparti og Venstre og gjøre endringer for å sikre seg flertall for budsjettet i nasjonalforsamlingen.

 

Taktisk sett er prosessen og resultatet et blinkskudd.

 

Nå kan Høyre - og ikke minst Fremskrittspartiet - stagge sine misfornøyde og utålmodige velgere med at de la fram et budsjettforslag i godt samsvar med egne politiske mål, men at det ikke ville være mulig å oppnå flertall for et rent Høyre-Fremskrittsparti-budsjett i Stortinget. Med andre ord: Vi gjorde hva kunne og viste hva vi primært ville.

 

Kristelig Folkeparti og Venstre kan på sin side slå seg for sitt bryst og gjøre mest mulig ut av de endringene i gul-grønn lei som de tvang regjeringen til å gå med på. For å berolige skeptiske medlemmer og velgere kan de vise til at samarbeidet med regjeringen gir målbare resultater i form av politisk gevinst. Langt mer enn de "fikk" av den rød-grønne regjeringen.

 

Slik sett er alt fryd og gammen. Vinn, vinn, vinn, vinn med andre ord.

 

Personlig har jeg ikke noe i mot at Kristelig Folkeparti og Venstre virker som drivanker og korrigerer regjeringens kurs og fart.

 

Jeg skulle gjerne sett at Jonas kunne overtatt roret, men der er vi ikke nå. Ikke tror jeg at vi kommer i den situasjonen i løpet av inneværende Stortingsperiode heller. Så lenge det er viktigere for regjeringen å bli sittende enn å føre Høyre-Fremskrittspartipolitikk, er det knapt grenser for hva den kan finne seg i. Og gulgrønne modifikasjoner er tross alt bedre enn blåfiolett råkjør.

 

Så la oss krysse fingre for Knut Arild og Trine, og for at de også i framtiden bruker posisjonen sin til å hindre de verste og mest vidtgående forsøkene på å svekke velferdsstaten. Og for at de ikke lar seg lokke med på samarbeidsformer som gir dem mindre armslag og muligheter til å bremse når Erna og Siv tramper for hardt på gassen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Trenger vi minnesmerker over drap og vold?

En del reagerer på at det skal settes opp minnesmerker etter udåden som fant sted 22. juli 2011. Noen finner det upassende med minnesmerker i det hele tatt. Og noen vil ikke ha eventuelle minnesmerker der hvor de bor.

 

Jeg forstår skepsisen og motstanden. Men det kan være på sin plass å nyansere saken og debatten.

 

Nico Widerberg har laget en stein til minne om de som ble drept. Flere titalls mennesker ble drept eller skadet. I regjeringskvartalet og på Utøya. At det settes opp minnesteiner for at vi ikke skal glemme dem som så meningsløst ble frarøvet livet, er både naturlig og riktig. Widerbergs minnestein fungerer på samme måte som de minnesmerkene som er laget for de falne i kriger, eller for ofrene for store naturkatastrofer. Disse minnesmerkene støtter vår kollektive hukommelse, og hjelper oss til å minnes dem som ble revet bort.

 

Noen form for minnesmerker som skal hjelpe oss å huske selve ugjerningene, trenger vi ikke. Disse skjenselsgjerningene bør vi forsøke å trekke et glemselens slør over. De traumatiske hendelsene som det norske folk ble utsatt for denne skjebnesvangre julidagen, trenger vi ikke minnesmerker for for å huske. Minnesmerker er ikke bare unødvendige. De er uønsket. Fordi de bidrar til å gjøre voldsdåden i regjeringskvartalet og massakren på Utøya til minneverdige handlinger. Handlinger som skal sikres plass i vår kollektive bevissthet ved at vi fullfører vandalens verk ved å rive Høyblokka og skjende naturen på Ringerike. 

 

Ugjerningene som ble utøvd 22. juli 2011, kan ikke strykes ut av vår bevissthet. Det som er hendt, er hendt. Men de psykiske og fysiske sporene etter dem bør slettes ut så godt det lar seg gjøre. Slettes fra våre omgivelser. Og fra vår hukommelse.

 

Vi trenger ingen iøynefallende påminnelse om det som skjedde. Ikke i regjeringskvartalet. Og ikke på Utøya. Regjeringskvartalet bør bygges opp igjen som det var, for å viske ut flest mulig spor etter ugjerningsmannen og hans voldsdåd. Terroristen ville fjerne maktens høyborg og drepe eller skade flest mulig av maktens utøvere og håndlangere. Han lyktes bare delvis. Å rive Høyblokka eller andre bygninger i regjeringskvartalet, vil være å fortsette voldsmannens påbegynte verk, og la ham sette et tydelig spor etter seg i vår visuelle historie. 

 

I stedet for å bygge minnesmerker, bør vi bestrebe oss på å gjøre gjerningsmannen til en ikke-person. Ikke ved å omskrive historien, men ved å unnlate å gi ham den plassen han åpenbart etterstrebet da han planla og gjennomførte sine uhyrlige gjerninger. Vi trenger ingen synlige tegn på hva terroristen ønsket, og på hva han klarte å utrette. Vi trenger å  gå videre.

 

Sorg og savn er private følelser. De som ble drept eller skadet for livet, i regjeringskvartalet og på Utøya er ikke helter. De er ofre. Ofre for fanatisme og meningsløs vold. Sorgen gjøres ikke mindre ved at det reises monumenter. Påminnelser øker smerten.

 

Å unnlate å reise monumenter og minnesmerker er ikke å nedvurdere eller krenke dem som ble drept eller skadet. Minnesmerker reises ikke av respekt for ofre og etterlatte. De etterlatte bør ikke gjøre kampen for foreslåtte minnesmerker til sin sak.  Noen etterlatte ønsker ikke at navnet til deres drepte skal stå på bautaer og andre minnesmerker. De har forstått at minnesmerker ikke bare holder minnet om de døde ved like, men også bidrar til at gjerningsmannen og hans udåd holdes levende i vår erindring.

 

Å unnlate å markere de traumatiske hendelsene og lidelsene som terroristen forårsaket, er å vise forakt for gjerningsmannen. Og gjerningene.

 

Det burde myndighetene tenkt på før de satte i gang arbeidet med å lage offisielle minnesmerker  - bl.a. på Ringerike. Minnesmerker skaper trafikk og uro, og medvirker til at sår holdes åpne. Et minnesmerke blir også et minnested. Som kan misbrukes.  F. eks. til mytologisering  og som markeringssted for personer eller grupper som deler ugjerningsmannens politiske oppfatninger.  

 

Av hensyn til den kunstneren som har fått aksept for sitt utkast, og som har fått i oppdrag å realisere vinnerutkastet, kan det være vanskelig å stanse prosessen. Men det burde vært gjort. 22. juli 2011 rettferdiggjør ingen ekstraordinære minnesmerker. Det eneste vi trenger, er tiltak for å fjerne de fysiske sporene etter ugjerningene. Regjeringskvartalet  bør snarest mulig settes tilbake til tilstanden før terrordåden. Og Utøya bør på ny tas i bruk som leir- og samlingssted for AUF.

 

Å slette sporene etter terroristen og henvise ham til glemselens dype mørke, er det beste minnesmerket vi kan reise over dem som ble frarøvet liv eller helse i Oslo og På Utøya 22. juli 2011.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Kriminelt på Krim

Konflikten mellom Russland og Ukraina viser Putins sanne ansikt. Han er fredelig og demokratisk instilt akkurat så langt som hans interesser rekker. Når det kommer til stykket, bærer han arven fra det falne sovjet- konglomeratet videre. Både i ord og handling.

 

Putin har rett i én ting: Maktovertakelsen i Ukraina, var ingen demokratisk handling. Den var et kupp. Mot en folkevalgt president. Kuppmakerne er ikke rendyrket radikale, konservative eller reaksjonære. De er en blanding av alt dette - og mere til. De representerer m.a.o. et bredt utsnitt av det ukrainske folket. Men de har ikke kommet til makten ved valg. Det er riktig nok. Man kan derfor sette et stort spørsmålstegn ved det nåværende styrets legitimitet.

 

Kuppet og Ukrainas videre skjebne er imidlertid Ukrainas egen sak. Ikke Russlands. Ikke Putins. Sovjetsamveldet er oppløst. Ukraina er en egen, suveren stat. Med den suverene statens rett til å velge måte og veg og til å bestemme over seg selv. Uten innblanding fra andre.

 

Russland har rett til å ivareta sine egne interesser, har Putin uttalt. Ja - og nei. Russland kan drive diplomati, men har ikke rett til å "ivareta sine interesser" ved å true med militærmakt eller ved å gjøre alvor av truslene og invadere Ukraina eller andre land hvor det i strid med folkeretten mener å ha "interesser. Krim-halvøya er en del av Ukraina. Russland og Putin kan mislike at Krim ble overdratt til Ukraina på 50-tallet, men kan ikke med folkeretten på sin side reversere historiens gang med våpenmakt og legge beslag på Ukrainsk område. Den russisktalende delen av befolkningen på Krim bor i Ukraina. Det er en 60-årig historisk realitet. Å forsøke å endre dette faktum med våpenmakt, er kriminalitet. 

 

Skal befolkningen på Krim ved folkeavstemning selv få bestemme hvilket land halvøya skal tilhøre, er det en sak Ukraina må treffe beslutninger om. Ikke Russland. Og heller ikke russerne på Krim. Og det er et spørsmål Ukraina må avgjøre på fritt grunnlag uten geværpiper eller bajonetter i ryggen. Den russiske overtakelsen av militære kontrollposter på halvøya er ren kriminalitet.

 

Den avsatte ukrainske presidenten Janukovitsj var på mange måter en russisk vasall. Han styrte Ukraina på Russlands - dvs. Putins - nåde. Og han var som Putin en tsar. Da han på Ukrainas vegne skulle inngå en avtale med EU, fikk han beskjed av Putin om å komme til ham i stedet. Og som den veldresserte bandhunden han var, logret Janukovitsj og gjorde som han ble bedt om. Det var mer enn Ukrainas befolkning kunne tåle. At presidenten på nasjonens vegne vendte Europa ryggen for å krype til køys med Russland, fikk opposisjonen til å gå mann av huse. Demonstrasjonene endte med at presidenten måtte rømme, og at "folket" tok makten.

 

På sett og vis kan man si at Putins "overtalelseskunster" og Janukovitsj` manglende evne til å stå i mot det russiske presset, var foranledningen til maktovertakelsen i Kiev. Nå skjønner tsaren i Kreml at Ukraina kan være tapt. Han satser derfor på å erobre Krim og sikre de russiske militære interessene i Svartehavsområdet, som et første skritt på vegen til å tvinge Ukraina tilbake til folden.

 

Uenighet mellom land må løses ved hjelp av diplomati. Ikke ved hjelp av våpen. At vestmaktene ikke har raslet med sablene eller arrangert "våpenøvelser" i Russlands nærhet for å demonstrere sin militære makt, er bra. Men de kunne ubetinget med fordel lagt større diplomatisk og økonomisk press på tsaren i Kreml. Konflikter bør bremses - og aller helst stanses - så raskt som mulig og før det går altfor mye prestisje i sakene. Jo lenger utviklingen får gå, desto lengre og mer ydmykende blir tilbaketoget.

 

For hver dag som går, blir det verre å etablere staus quo ante "bellum". Jeg skriver "bellum" i parentes for noen regulær krig har det ennå ikke vært, selv om spenningsforholdet på Krim er drastisk opptrappet. For den ukrainske befolkningen på Krim, er situasjonen så lik væpnet konflikt som den kan komme. Selv om "ryktene" om 30 000 russiske invasjonssoldater på halvøya skulle være overdrevet, har russerne overmakten på fremmed jord. Det kalles okkupasjon.

 

Da han kom hjem etter å ha snakket Hitler etter munnnen i august 1938, trodde den brittiske statsministeren Neville Chamberlain at han hadde sikret "fred i vår tid". Mindre enn et år senere var krigen i gang.

 

Jeg tror ikke Vladimir Putin har  territoriale ambisjoner utenfor den gamle sovjetunionens grenser. Men jeg ser ikke bort fra at han kan tenke seg å samle så mange som mulig av de gamle vasallstatene i et konglomerat som kan fungere som en økonomisk og sikkerhetspolitisk motpol til EU og USA. Får han sin vilje på Krim og deretter i resten av Ukraina, og skjønner at han ikke kan stanses, men kan gjøre som han vil, kan han få blod på tann. 

 

Det gjelder å stanse kriminaliteten på Krim så snart som over hodet mulig og vise tsaren i Kreml at folkeretten gjelder! Å overlate Krim til Russland, er som å gi bort Sudetenland til Hitler.

 

Kay Olav Winther d.e.


Hva er en politiker?

I følge enkelte medier er en politiker en person som har politikk som heltidsbeskjeftigelse og som driver med politikk hele livet. I alle fall burde det være slik, ser enkelte kommentatorer ut til å mene. Har du slått inn på politikerbanen, bør du holde deg der.

 

Den tidligere stortingsrepresentanten og statsråden Bjarne Håkon Hansen blir stadig framholdt som et skrekkens eksempel på en politiker som har sviktet sitt kall. Ikke nok med at han forlot politikken for i stedet å gi dyre råd til andre, men han tjener i tillegg mye mer enn før. Det er nesten det verste. En politiker som bruker de kunnskapene han har ervervet seg og attpå til tjener penger på det. 

 

At Bjarne Håkon Hansen er - eller var? - Arbeiderpartimann gjør ikke saken bedre. For kan en ekte Arbeiderpartimann selge seg på den måten? En Arbeiderpartimann bør selge seg billig og holde til på "gølvet". En som forlater politikken og tjener godt på å dele sine kunnskaper med den som betaler mest, kan ikke være Arbeiderpartimann. Han må seile under falsk flagg. Det Bjarne Håkon Hansen har gjort, må være det ultimate eksempel på foraktelig brødpolitikk og ideologisk flukt. Fy skam! Ikke rart at politikerforakten florerer. Hevder noen. Til stadighet. Og får både spalteplass og store oppslag.

 

Kritikken er imidlertid forfeilet. Den bommer fordi den bygger på en ureflektert, utilfredsstillende og misvisende oppfatning av hva en politiker er.

 

Politikk er ikke en profesjon, og politiker er ikke et yrke. Politikk er samfunnsdugnad. En politiker er rett og slett en person som for kortere eller lengre tid bruker av sin arbeidskraft og sin tid til å delta i politisk arbeid for å fremme samfunnspolitiske løsninger som vedkommende har tro på. Rundt omkring i Norges land er det tusenvis av personer som utfører politisk arbeid - og altså er politikere. Kun et beskjedent mindretall har politikken som fulltidsbeskjeftigelse - f. eks. som rikspolitikere eller politisk valgte på fylkes- eller kommunenivå. Og bare et ganske liten andel av disse driver med politikk på heltid hele livet.  

 

En politiker er m.a.o. en person som deg og meg. Men en som skiller seg fra mengden ved å stille seg til disposisjon for fellesskapet og ta aktiv del i det representative demokrati. En politiker er kort sagt, en person som utfører arbeid for fellesskapet - altså for samfunnet - med utgangspunkt i det ideologiske grunnsynet og de praktisk politiske løsningene, som vedkommende har tro på.

 

En politiker er altså en ganske vanlig person som har påtatt seg et politisk oppdrag. Vedkommende er politiker akkurat så lenge som oppdraget varer. For noen varer det livet ut. Andre stikker innom politikken og gjør en tidsavgrenset innsats. Samfunnet trenger begge kategorier.

 

Noen vil mene at dette er selvfølgeligheter. Noe alle vet. Det burde det vært, men dessverre er det ikke slik. Ikke for mediene - og ikke for den "jevne" mann og kvinne som stadig utsettes for ensidig kritikk mot politikken og politikerne og påvirkes av medienes uopphørlige terping om politikere som svikter sitt kall eller på andre måter blottstiller sin utilstrekkelighet, og legger grunnlag for en høyst forståelig politikerforakt. Som det gjerne heter. 

 

For den som vet hva politisk arbeid er, og hvilken betydning den har for et velfungerende folkestyre, er begrepet politikerforakt meningsløst. Normale, tenkende mennesker føler ikke forakt for personer som uselvisk og på idealistisk grunnlag aktivt tar del i den samfunnsdugnaden som politikken er. Man kan være uenig i det som blir sagt og gjort, men ikke føle forakt. Politikerforakt er et ord som stort sett brukes av personer som mangler kunnskap om og innsikt i, hva politikk er og om hvordan samfunnsmaskineriet fungerer. Personer som ikke selv kan tenke seg å yte en innsats for fellesskapet, men gjerne står ved sidelinjen og ser på - og kritiserer dem som tar i et tak.

 

Det siste året har uvanlig mange unge politikere sagt at de ikke stiller til gjenvalg til Stortinget. Mediene og de profesjonelle kommentatorene er bekymret. 

 

Årsakene til at unge mennesker trer ut av politikken, kan være flere. Kanskje koster et liv i medienes søkelys mer enn det smaker? Kanskje den nådeløse forfølgelsen og granskingen av hjerter og nyrer blir for mye? Kanskje ønsker de ikke å leve et liv hvor ethvert feiltrinn ikke bare blir slått ned på, men blir forstørret og brettet ut i avisene dag etter dag? Et liv hvor familien ikke kan slå på TV uten å møte et av familiens medlemmer hengt ut til spott og spe? Eller kanskje vil de rett og slett prioritere annerledes? Gjøre noe annet. 

 

I tidligere tider hadde stortingsrepresentantene gjerne erfaring fra arbeidslivet når de ble valgt inn. I dag slipper partiene ofte fram unge velutdannede personer som ikke har rukket å bli tørre bak øra før de skal være med og ta ansvar for landets ve og vel. Personer med erfaringer fra utdanningsinstitusjoner og partienes ungdomsorganisasjoner, men lite - eller kanskje helst ingenting - annet.

 

Dette er personer som ikke har sin sosiale og økonomiske status og sine inntektsmuligheter knyttet til stortingsvervet. Flere av dem ville med sannsynlihet tjene mer og bli høyere ansett om de arbeidet i næringslivet eller i toppbyråkratiet. Hvem kan fortenke personer med slike valgmuligheter i å ta med seg sine erfaringer og sin smule status fra politikken og følge Bjarne Håkon Hansens veg ut i arbeidslivet?

 

Fremskrittspartiets "vidunderbarn" Ketil Solvik-Olsen er en av dem som ikke vil mer. Senterpartiets "wonderboy" Ola Borten Moe er en annen. 

 

Manglende stayerevne hevder noen, og framstiller den manglende viljen til fortsatt innsats i politikken som en karakterbrist og et tegn på manglende seriøsitet. Politikere som en gang har latt seg velge til storting, fylkesting eller kommunestyre skal fortsette å stille seg til rådighet. I motsatt fall svikter de partiet og velgerne. Ser mediene ut til å mene. Som motvekt holder de - med dårlig skjult beundring - fram tilårskomne veteraner som Astrid Nøkleby Heiberg og Inge Lønning som har kastet seg inn i kampen om nye år på tinget.

 

At ikke alle som en gang er valgt inn på Stortinget - eller i fylkesting eller kommunestyrer - blir sittende der til de går av med "pensjon", er en styrke for demokratiet - altså folkestyret. Blandingen av erfaring og rekruttering gir kombinasjonen sammenheng og fornyelse. Ledige verv bidrar til variasjon og mangfold, og til at bredere lag av folket med ulik bakgrunn gis plass i folkevalgte organer. 

 

Rekrutteringen til politikken er mindre enn den burde være i et levende demokrati. Å beklage at verv går på omgang og nye personer aktiveres, er derfor paradoksalt. Gjengangerne i politikken - både i rikspolitikken og lenger nedover på den politiske stigen - er fortsatt mange nok til at kontinuitet og overføring av erfaringer og annen kunnskap sikres. Problemet er - i alle fall foreløpig - ikke at folk trekker seg, men at altfor mange gror fast. Utskifting sikrer - paradoksalt nok - overlapping og kontinuitet. Slik bør det fortsette.

 

Skal vi holde folkestyret levende, må vi arbeide for et bredt, folkelig politisk engasjement. Skal dyktige, ambisiøse personer ønske å engasjere seg i politisk arbeid, må de ha realistiske muligheter til å nå fram dit hvor beslutningene fattes. Hyppigere utskifting av politisk tillitsvalgte er en forutsetning for engasjement og rekruttering.

 

At Borten Moe og Solvik Olsen og andre ikke altfor gamle topp-politikere går ut av politikken for en stund eller for alltid, er derfor ikke å beklage slik mediene synes å tro. Det er et sunnhetstegn.

 

Det som er beklagelig er at stortingsrepresentanter som har sittet på Stortinget i flere perioder, kjemper for sitt "politiske liv" og biter seg fast i taburetten slik at yngre kandidater holdes borte fra nasjonalforsamlingen. Det tyder mer på egeninteresse enn på samfunnsansvar.

 

Disse "gjengangerne" burde mediene gå nærmere etter i sømmene.

 

Kay Olav Winther d.e.


Fornyet tillit til Obama

Obama gikk seirende ut av nattas valgthriller. Han erobret nesten 100 flere valgmannsstemmer enn Romney, og vant for så vidt en solid seier.

 

Men stemmetallene var ganske like. Det betyr at sta republikanere - i kongressen og i de mest utpregete hill-billyområdene - kan fortsette å hevde at i praksis halvparten av alle amerikanere stemte for en forandring. 

 

Obama er beskyldt for ikke å ha holdt det han lovte i forrige valgkamp. Det er for så vidt riktig. Men det er ikke hans skyld. Skal presidenten få gjennomslag for sin politikk, må han ha tilslutning fra "Huset" - dvs. Representantenes Hus. Og der har republikanerne de siste par årene sittet som en propp i flaskehalsen. Og der sitter de ennå. Obama styrer derfor på mange måter - og i mange saker - på republikanernes "nåde". Det er republikanerne som har hindret ham i å gjennomføre flere av de løftene han gav ved forrige valg.

 

Noen klandrer Obama fordi han ikke har vært flink nok til å komme republikanerne i møte og dermed har vært i stand til å danne grunnlag for et meningsfullt samarbeid med Representantenes Hus. Andre bebreider ham for å ha vært altfor samarbeidsvillig, og for at han har ligget altfor lavt i terrenget for ikke å provosere republikanerne i "Huset" unødig.

 

Obama har åpenbart seilt forsiktig i opprørt hav i uryddig farvann. Han har trolig ment at noe er bedre enn ingenting. 

 

Etter seieren i natt er forholdene annerledes. Presidenten trenger ikke lenger manøvrere taktisk for å bli gjenvalgt og for å holde republikanerne borte fra det Hvite Hus. Han kan nå arbeide langt mer bevisst på sitt ettermæle og fremme forslag som tydeligere enn hittil viser hans politiske profil. Han kan vise sine velgere, sine politiske motstandere og en verden som håper på et framgangsrikt, fredelig USA, at han ikke er en Mitt Romney light, men en ansvarsbevisst sosialt anlagt politiker som vil reformere det amerikanske samfunnet, skape velstand og fordele velstanden på alle befolkningsgrupper. En president som vet at ikke "alle er sin egen lykkes smed", men at fellesskapet aktivt må bidra til fordeling, like muligheter og en trygg hverdag for den jevne amerikaner.

 

Et aktivt fellesskap er ikke kommunisme. Ikke en gang sosialdemokrati. Obama kan gjennomføre omfattende økonomiske og sosiale reformer i USA, uten at det amerikanske samfunnet kommer i nærheten av den nordiske velferdsstaten. Det er nok av problemer som venter sin løsning.

 

Nå gjelder det at presidenten tør! I sin store tale etter valgseieren, inviterte han til samarbeid på tvers av partigrenser og andre ideologiske skillelinjer. Han rakte ut en hand - både til Romney og til republikanerne som sådan, og åpnet for en dialog.

 

Dialog er bra. Brobygging er også bra. Særlig i en nasjon som  - slik valget har vist - i praksis er delt på midten.

 

President Barack Obama er imidlertid valgt på sitt program. Valgt fordi han står på det demokratiske partiets ideologiske fundament. Og valgt på grunn av sin karisma og åpenbare sosiale samvittighet. Han skaper tillit. Og tro på en bedre framtid. Derfor vant han.

 

Det er en tid for alle ting. Nå er tiden kommet for å levere. For å fremme forslag om forandringer. For å kjempe. Og om nødvendig tape. Og kjempe videre.

 

Tapte saker er ikke nødvendigvis tapt for alltid. Tanker og ideer må lanseres og modnes. Skal man vinne krigen, må man tørre å tape politiske slag, omgruppere - og gjøre nye framstøt.

 

Obama har fire år å gjøre det på. Det er kort tid.

 

Det er han som er president. Ville flertallet hatt republikansk politikk, ville de valgt Romney. Folket valgte Obama. De viste ham tillit. Nå er tiden kommet for å betale tilbake. For å innfri. Løftene fra for fire år siden, og løftene fra den nettopp avsluttede valgkampen.

 

Det er fra nå av at Obama skal skrive seg inn i historiebøkene. Ikke som USAs første fargede president. Ikke som den presidenten som ble gjenvalgt mot alle odds og nesten hele det pengesterke amerikas klare ønske. Men som presidenten som brakte forandring. Presidenten som gav fattigfolk, arbeidsuføre og arbeidsløse arbeid og sosial trygghet. Som gjorde USA til et mer menneskelig, mer solidarisk samfunn - ikke bare for de vellykkede, men for alle. Presidenten som sa: "Yes, we can". Og gjorde det.

 

Kay Olav Winther d.e.


Kameraderi og nepotisme

La meg få det sagt med en gang: Jeg er ikke trønder, ikke medlem av Trondheim eller Sør-Trøndelag Arbeiderparti, og jeg kjenner ikke Trond Giske. Som verken har krevd, foreslått eller gjort innspill til dette innlegget.

 

Trond Giske er næringsminister, og som næringsminister har han mening om statens næringspolitikk og driften av statlige selskaper, bl.a. om hvem som skal sitte i styrene for de stalige og del-statlige virksomhetene. Det er uhørt og nummeret inntil korrupsjon, skal vi tro TV2. I alle fall er det kameraderi - eller noe annet kritikkverdig.

 

Giske kjenner mange, og han har ved flere anledninger foreslått folk han kjenner til styreverv og direktørstillinger. Ja, mer enn det. Han har stilt krav, har TV2 funnet ut, eller i alle fall gjort innspill - noe som i praksis er det samme som krav, når det det er en statsråd som gjør dem.  Ille er det uansett. Makan til fyr. Statsråder skal ikke drive politikk. Det skal de overlate til andre. Embetsverket f.eks. I alle fall skal ikke Giske gjøre det. Mener TV2.

 

Så vidt jeg forstår kanalen, bør Giske ikke blande seg opp i driften av statlige selskaper. Gjør han det, går han over streken. Hvilken strek det er snakk om, vet jeg ikke, men det ser ut til å være en strek som TV2 har trukket opp. I alle fall er det de som vet hvor den går. Som statsråd, generalforsamling og representant for eieren - eller deleieren - har Giske altså riktignok formelt og reelt ansvar for såvel statens næringspolitikk som de stalige foretakene, men å ha ansvar er én ting, å gjøre sin innflytelse gjeldende er noe helt annet - stadig i følge TV2, opposisjonen og PR-kåte professorer som kan fortelle at det Giske driver med, kan være straffbart. Næringsministeren - in casu Giske - er naturligvis den som skal kritiseres og anklages og filleristes i mediene hvis næringspolitikken er kritikkverdig eller statsbedriftene gjør noe galt eller ikke driver så klokt og riktig som de burde. Da har han ikke gjort jobben sin. Men direkte inngripen, krav og innspill for å få tingene slik han mener de bør være, må han avholde seg fra. Slik TV2 og mediene for øvrig ser det. Og de har jo greie på det.

 

TV2s politiske guru, Stein Kåre Kristiansen, f.eks. mener at Giskes stadige promotering av trønderske venner og bekjente, er farlig nær nepotisme. Altså en usaklig begunstigelse av slektninger og venner.

 

Begunstigelse? sier du kanskje. Og gjentar: Begunstigelse? Oppnevner man direktører og medlemmer av bedriftsstyrer som en begunstigelse? Blir de oppnevnt fordi Giske vil at hans venner skal få lønn og honorarer? Du - som jeg - trodde kanskje at de ble oppnevnt for å ivareta statens - altså fellesskapets, m.a.o. dine og mine - interesser?

 

Feil! Det vil si: Personer i det private næringsliv bekler sine stillinger og verv for å tjene bedriften. Det gjør også næringslivets representanter i halvstalige foretak. De er nemlig kompetente. De vet hva de snakker om, og hva de gjør. Riktignok har de noen alvorlige feilskjær i blant, men det er ikke mer enn hva man må vente. Ingen er ufeilabrlige. Statens representanter derimot får sine stillinger og verv fordi statsråden eller en annen de kjenner eller er venn med,  gir dem jobbene og vervene, ikke av hensyn til foretaket, men av hensyn til dem selv. Altså vennene. Jobbene og vervene er ren sinekyre! De får dem for å kunne hove inn høye lønninger og store honorarer. Som de selvfølgelig ikke gjør rett og skjell for. Det er det bare de privat oppnevnte som gjør.   

 

Slik sett er det selvfølgelig uhørt at Giske "spiller inn" folk han kjenner. Folk som ikke tilhører bedriftsledereliten, men kommer "utenfra".  Hvor nå det er. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg forstår saken etter å ha fulgt med på TV2 og i mediene forøvrig.

 

Næringslivet oppnevner administrerende direktører og styremedlemmer etter kvalifikasjoner. Etter som næringslivets folk ikke driver med nepotisme, oppnevner de i motsetning til Giske, folk de ikke kjenner og ikke omgås. Stein Erik Hagen oppnevnte eller krevde - eller kanskje gjorde han innspill - for å få Åge Korsvoll som toppdirektør i Orkla. Av det kan vi trekke den konklusjon at Hagen ikke kjenner Korsvoll. I motsatt fall ville det vært kameraderi eller nepotisme, eller noe enda verre. Og sånt driver ikke det private næringslivet med.

 

Erfaring er viktig. Folk som har kommet til kort i andre bedrifter, og har fått sparken der, har gjort verdifulle erfaringer. Derfor bør de få nye toppjobber. Slik at de kan få brukt erfaringene sine. Slike karrieresprang foretas som regel uten at noen reagerer. Personer som det private næringsliv ansetter eller oppnevner, er per definisjon kvalifisert, og det aksepterer norske medier. Derfor oppnevnes de samme personene i styre etter styre. Eller får den ene toppjobben etter den andre. Slik kommer deres erfaringer og øvrige kvalifikasjoner oss alle til gode!

 

Dette er noe de fleste forstår - og aksepterer. Alle bortsett fra Trond Giske og vennene hans. Roar Flaathen f.eks. Som tror at han er kvalifisert til å sitte i styret for Kongsberggruppen. 

 

Flaaten, hvem er nå det? Han er fra Kongsberg, men det er i seg selv ingen kvalifikasjon. Dessuten er han leder for landets ubestridt største og mest innflytelsesrike fagorganisasjon, LO. Hvilket selvfølgelig heller ikke kvalifiserer for et toppverv i næringslivet. Snarere tvert i mot! Flaathen er verken jurist eller økonom, så hva vet han om næringsliv og forretningsvirksomhet? Som representant for arbeidstakerne vil han vel primært være opptatt av regler, forretningsmoral og arbeidsforhold, og av at alt skal gå etter boka. Altså formaliteter som hindrer kreativitet, utvikling og fri konkurranse. Vil han - og hans medlemmer - f.eks. forstå at det er folk som er i - eller planlegger - krig som trenger våpen? Og ny teknologi?  Vil han m.a.o. være i stand til å ivareta eiernes økonomiske interesser?

 

Nei, forsøket på å gi Flaathen innpass i styret på Kongsberg var et bomskudd. Et dårlig skjult forsøk på å skaffe Flaathen en klekkelig biintekt på toppen av en sikkert ikke liten godtgjøring for vervet som fagforeningspamp.

 

Heldigvis går det mot stortingsvalg. Og galluptallene er lovende. Mye tyder på at vi kan få en ny regjering og en næringsminister fra et parti som vet at politikerne ikke skal oppnevne personer de kjenner til styreverv og direktørstillinger. Næringsministeren skal legge forholdene til rette for det private næringsliv. Og la næringslivet styre seg selv. Uten innblanding. Det skjønner nok både Høyre og FrP. Jeg regner med at det private næringslivet ser fram til et skifte.

 

I mellomtiden håper jeg at TV2 og Stein Kåre Kristiansen - og papirmediene og etermediene forøvrig - holder den geskjeftige Trond Giske i ørene. Inntil det dukker opp en næringsminister som skjønner at han eller hun skal holde fingrene fra fatet. Statlig kapital er bra. Men statlig næringspolitikk skal vi ha oss frabedt. Vi er ingen sovjetrepublikk, heller.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Unnskyld!

Den ene offentlige personen etter den andre må krype i støvet og si unnskyld. Mest til glede for mediene. Nå sist var det Senterpartiets leder, Signe Navarsete, som måtte si unnskyld fordi hun hadde skjelt ut lederen for partiets ungdomsorganisasjon.

 

Navarsete sa unnskyld, og ungdomslederen Sandra Borch, og en rekke bekymrede partifeller rundt omkring i distriktene, ser ut til å være fornøyd.

 

Et unnskyld som blir avlevert på bestilling, betyr ingen ting. Det er bare spillfekteri - et spill, ikke for galleriet, men for mediene. Men også for en rundlurt og godtroende allmennhet. Unnskyldninger endrer ingen ting. Verken realiteter eller formaliteter. Kravet om unnskyldning springer ut av et ønske om å se noen - fortrinnsvis myndighetspersoner - legge seg flate og åle i støvet. Det er - i de fleste tilfelle - fornedrelsen som er hovedformålet - og hovedsaken. Ikke å gjenopprette ballansen mellom fornærmeren og den fornærmede.

 

Bruken av unnskyldning som middel til fornedring og underkuelse, har sin parallell i parlamentarisk praksis. Først og fremst i Stortinget - men etter hvert også i andre politiske fora - blir politikerne som har handlet mot uttalte og uuttalte regler for god adferd, tvunget til å beklage. Mens mediene står ved siden og heir. Beklagelsen trekker et tilgivelsens og glemselens slør over alvorlige forgåelser og de reneste bagateller. Også her er det nedverdigelsen som er målet for dem som forlanger beklagelsen. Realiteten påvirkes ikke. Verken av selve beklagelsen eller av det sinnelaget den blir avgitt med. Verken dyp anger og ekte følt beklagelse, eller overfladisk munnsvær forandrer sakens fakta. Det som en gang er sagt, er sagt. Og det som er gjort, er gjort. Ingen ting kan i realiteten tas tilbake. Beklagelsen er rent skuespill.

 

Unnskylninger og beklagelser gjør m.a.o. ingen ting ugjort. De skaper ikke "rettferdighet", og de oppretter ikke ballansen mellom fornærmeren og den fornærmede. Skylder man noen penger eller økonomisk kompensasjon, kan man gjøre opp for seg og på den måten holde motparten skadesløs. Beklagelser og unnskyldninger oppretter ingen skade. De kan gi den forutrettede føelsesmessig tilfredsstillelse ved at han eller hun får se motparten ydmyket. Sakens realiteter endres imidlertid ikke.

 

Noen ganger går forulemperen åpenbart med på å unnskylde eller beklage for å bli ferdig med saken. For å komme videre. Altså en ren taktisk manøver.

 

Det kan jeg forstå. Det bør være grenser for hvor mye tid og krefter man øder på tøv. Enten det er i private eller offentlige forhold.

 

I mange tilfelle ville det imidlertid vært best om den "anklagede" nektet å beklage eller si unnskyld. Navarsette for eksempel, burde stått på sitt. Påpekt at hun har temperament, at det er en integrert del av hennes personlighet, og noe partiet, partifellene - og mediene! - må ta med på kjøpet så lenge hun er leder. Velg gjerne en annen, men jeg er jeg!  Med det temperamentet jeg har og mine reaksjonsmåter.

 

Glatte, konturløse politikere med en amøbes evne til å tilpasse seg og imøtekomme forventninger og krav er ingen tjent med. Politikken trenger personligeter.

 

Hvilket behov Sandra Borch hadde for en unnskyldning før mediene fikk tak i saken, vet jeg ikke. Uansett burde hun satt hensynet til partiet foran sitt nærsynte behov for gjenopprettet "ære". Til mediene burde hun sagt: Dette er en sak vi ordner opp i internt. Men det gjorde hun ikke. Hun stilte seg til disposisjon for dem så så sitt snitt til å ydmyke Navarsete.

 

Kanskje ønsker Borch å bruke saken for å svekke Navarsete og fremme Ola Borthen Moes kandidatur som Senterpartileder. Men i så tilfelle var det jo ikke en unnskyldning for egen del hun var ute etter. Da ønsket hun å samle glør på partilederens hode. Var det tilfelle, burde det ført til opprør blant hennes medlemmer. Ungdomsledere kan være i opposisjon, men setter de politisk beinkrok på moderpartiets leder, bør de finne seg noe annet å gjøre. Da ville det ikke vært nok med en innholdsløs unnskyldning.

 

Senterpartiet sliter med liten oppslutning. Sandra Borch og Senterungdommen har ikke gjort situasjonen bedre med sitt utspill og sin ydmykelse av partilederen. De har svekket partiets og dermed regjeringens posisjon.

 

Hva skal man med politiske mostandere når man har en slik ungdomsorganisasjon?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Nei takk til høyreorkanen Siv-Erna

I følge ferske meningsmålinger har Høyre og Fremskrittspartiet akkurat nå oppslutning fra mer enn 50 prosent av landets stemmeberettigede. Trygve Hegnar skriver på lederplass i Finansavisen at vi er inne i en høyreorkan. 

 

Det vi med sikkerhet vet om orkaner er at de ødelegger alt der de kommer. De ødelegger verdier ved å rive opp, spre utover og rote til, og når de har passert, ligger ødeleggelsene og rotet igjen etter dem. Da må noen komme å rydde opp.

 

Som bilde på den faren som truer det norske samfunnet og den norske velferdsstaten ved et eventuelt blå-fiolett styre, er Hegnars observasjon ikke ueffen.

 

Vil man tøye sammenlikningen litt, ser man fort flere likheter mellom værfenomenet og det politiske fenomenet med orkans styrke i kastene. Når en orkan er i anmarsj, er det alltid noen som forsømmer å ta forholdsregler mot de kommende ødeleggelsene. De lukker øynene for realitetene og foretrekker å tro at varslene er overdrevne. Eller at vinden vil ta en annen retning - eller avta - og ikke gjøre så store skader som pessimistene antar. Ja, noen kan til og med tenke at ødeleggelsene ikke utelukkende er uheldige. De gjør det muligh å erstatte gammelt med nytt - fortid med framtid. Det er de som alltid tror at den beste fiskeplassen er på den motsatte siden av elva.

 

De som unnlater å forberede seg ved å skalke lukene og bardunere huset, er de som må tåle de verste ødeleggelsene. Det gjelder med all mulig sannsynlighet også de som forsømmer å forberede seg på orkanen Siv-Erna.

 

Forskjellen på orkaner som værfenomen og politisk fenomen, er at de sistnevnte kan påvirkes. De er ikke naturnødvendige - og uavvendelige. De som befinner seg i uroområdet, og kan bli rammet av orkanen - og dermed av ødeleggelsene - kan svekke orkanens ødeleggende kraft  ved at de unnlater å bidra til den får bygge opp sitt kraftsentrum. Det kan de gjøre ved å utvise et minimum av forutseenhet ved ikke å slippe "ånden ut av flaska" - for å blande bildene noe. 

 

I idretten har man forstått at man nødig skal "change a winning team". I politikken derimot sier man gjerne at "vi trenger en forandring". Noen - ja slett ikke få - ønsker forandring for forandringens skyld. De forveksler forandring med forbedring og undervurderer orkanens ødeleggende kraft.

 

Personlig er jeg av den forsiktige typen. Som nødig gir noen anledning til å gamble med goder som jeg har opparbeidet for meg selv og mine. Som gammel pedagog og politiker har jeg så alt for mange ganger hørt unnskyldningen: Jamen, vi kunne jo ikke vite at ...

 

Det er alltid noen som er mindre forutseende enn andre. Klåfingrede personer som skal prøve noe nytt. Noe annet. Og som ikke er villig - eller i stand til - å lære av andres innsikt og erfaringer. Men som gjerne setter vår felles velferd på spill fordi de mener å ha "sett lyset". Personer som vet om noe som er mye bedre enn det vi har. 

 

Intelligens er å skjønne på forhånd hva som vil komme til å skje. Etter at de uheldige konsekvensene har vist seg, vil selv de mest tungnemme bli klar over dem. Men da er det for sent.

 

Fremskrittspartiet består av risktakere. Personer som er villige til å ta risiko på vegne av deg og meg. De vil fjerne det offentlige sikkerhetsnettet og eksperimentere med fellesgodene ved å overlate flere oppgaver til private som skal tjene penger på oss. På markedets premisser. Utenfor fellesskapets kontroll.

 

Høyre er også blitt et slikt parti. Erna er - så vidt jeg skjønner - villig til å strekke fellen langt for å kunne gå til sengs med Siv. Kanskje fordi hun tror at det er hun som skal bestemme hvor skapet skal stå. Men da tar hun nok feil - som så mange andre som flytter sammen på lykke og fromme. En ting er forelskelse og kjødets lyst. Noe helt annet er hverdagens trivialiteter. Når ting skal bestemmes, er det den som har minst å tape som kan være mest uforsonlig - og trumfe sin vilje igjennom.

 

Vi har det godt i Norge. Vi er rike og mer likestilte enn de aller fleste andre. Det skyldes ikke bare flaks og naturressurser. Det skyldes også i ikke uvesentlig grad måten vi har disponert våre ressurser på.  M.a.o. våre politiske idealer, og at vi har - og har hatt - politikere som har hatt de riktige idealene og skapt et egalitært samfunn basert på at alle er like mye verdt og skal ha sin rimelige andel av fellesgodene. Arbeiderpartiet har ikke vært alene om å skape dette samfunnet. Men det har stått fremst i kampen. For det har vært en kamp. Ingen ting har kommet av seg sjøl. Og slik vil det fortsatt være.

 

Nå vil Erna sammen med Siv kaste vrak på mye av det som er oppnådd. De vil skape større frihet - for de sterkeste. For de mest grådige og de med dårligst utviklet vi-følelse. De som mener at det å være "vellykket" ikke må "straffes" med restriksjoner og økonomiske bidrag til fellesskapet, og som mener at sosiale og økonomiske forskjeller er stimulerende og bidrar til større økonomisk dynamikk.

 

Nå hevder Hegnar riktignok at de politiske forskjellene på de rødgrønne og de blå er ubetydelige, og at de begge styrer etter "samme kurs". Hvis han mener det, burde han jo erklære at det ikke spiller noen rolle hvem vi stemmer på og hvem som styrer.

 

Når han likevel åpenbart gleder seg over at de blå-fiolette ligger an til å overta - om nødvendig med Venstres og Kristelig Folkepartis hjelp - må det være fordi han håper på at Siv og Erna skal gå lenger i sine liberaliseringstiltak og sin privatiseringspolitikk enn det de lover på forhånd.

 

Og han håper neppe forgjeves. For skulle velgerne slippe orkanen Siv-Erna løs i regjeringskontorene, vil mye kunne gå med i dragsuget. Det gjelder derfor å sørge for at de ikke kommer dit. Og skulle du likevel mene at forandring er ønskelig, så husk at du har deg sjøl å takke når følgene av forandringen ikke blir slik du hadde håpet og regnet med.

 

Den tyske kansleren Adenauer gikk i sin tid til valg på slagordet "Ingen eksperimenter!" 

 

Jeg ønsker heller ingen eksperimenter. Derfor sier jeg nei takk til høreorkanen Siv-Erna.

 

Kay Olav Winther d.e.


Må man tåle å bli stilt i gapestokken?

Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforening mener at den overgrepstiltalte ordføreren Rune Øygard må tåle hardkjøret i mediene.  Er man en "offentlig person med et viktig verv" må man finne seg i medienenes oppmerksomhet sier de to presseorganisasjonenes representanter til Dagsavisen. Foranledningen er at Øygards forsvarer, Mette Yvonne Larsen, har løftet en advarende pekefinger mot den måten Øygard er blitt omtalt på. Man står i fare for at medieomtalen påvirker domsutfallet, mener hun.

 

Det har hun selvfølgelig rett i. Hennes påpekning og advarsel er høyst betimelig. At ikke redaktørforeningen og presseforbundet ser denne faren, er betenkelig - men ikke overraskende. Det er et av mange eksempler på at pressens "egenjustis" ikke alltid fungerer som den skal. Det er dette - og ikke en moderasjon i omtalen av en person som ennå ikke er dømt - som er den reelle trusselen mot ytringsfriheten. Og mot personvernet.

 

"I den grad noen skal beskyttes i denne saken, er det ikke Øygard," sier presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, til Dagsavisen.

 

Det er en bemerkelsesverdig uttalelse. Jeg kjenner Kokkvold som en velorientert, fornuftig og reflektert person. Uttalelsen foran er verken fornuftig eller reflektert. Den er tvert i mot  lettvint og overfladisk. Og overraskende endimensjonal til ham å være.

 

For det første: Det handler ikke om beskyttelse i ordets egentlige forstand. Det dreier seg om at mediene ikke skal felle en forhåndsdom, eller omtale noen av partene på en slik måte at de skandaliseres, fratas ære eller "dømmes" før alle bevis er ført og før retten har avsagt sin dom. Uberettiget negativ omtale er som en sekk med erter som det stikkes hull på. Det er i praksis umulig å plukke alle ertene opp igjen og få puttet dem tilbake i sekken. Så å si uansett hvor mye man prøver. Sånn er det også med ubillig medieomtale.

 

For det andre: Det er ikke slik at pressen må velge å fare lempelig med den ene eller den andre av partene i en rettssak. Det dreier seg ikke om anklagede eller fornærmede. Begge parter skal behandles  med respekt. I det minste til eventuell fellende dom er falt. Hadde mediene vist større selvdisiplin i sin omtale av saken på Lillehammer, ville det ikke gått ut over den fornærmede jenta. Tvert i mot. Den voldsomme oppmerksomheten skader også henne. Når Kokkvold og Øy setter hensynet til fornærmede opp mot hensynet til Øygard, skyter de derfor ikke bare bom. De skyter på feil blink.

 

En ansvarlig presse med sunn - men ikke servil - selvjustis, vil også være forsiktig etter at retten har sagt sitt. Norsk presse bør ha lært i alle fall noe av Bjugn-saken. Og sakene mot Thomas Quick. Og av en rekke andre saker hvor det åpenbare har vist seg ikke å være så åpenbart likevel. Menneskets natur - og dermed virkeligheten - er mangfoldig. Alt er ikke svart eller hvitt og føyer seg ikke uten videre inn det det tabloide virkelighetsbildet som sensasjonshungrige medier forsøker å tegne. Saksøkere er mennesker. Og de som sitter på anklagebenken er mennesker. Og etter som vi ikke har dødsstraff i Norge, skal noen med all sannsynlighet leve resten av livet med den børa mediene legger på deres skuldre. Også det, burde ansvarsbevisste medier være opptatt av.   

 

Og for det tredje: Offentlige personer må tåle medienes hardkjør, mener øyensynlig både redaktørforeningen og presseforbundet.

 

De fremste representantene for norsk presse, mener altså at hvis du er samfunnsbevisst og velger bort kosestundene i sofakroken eller foran TV-en til fordel for møter og dokumentlesning, m.a.o. hvis du velger bort fritid og familehygge og i stedet påtar deg offentlige verv til fellesskapets beste, så er du fritt vilt. Da må du finne deg i at mediene er på jakt etter deg. Og gjør du noe dumt - noe Øygard bevislig har gjort - kan du ikke klage over at mediene bruker dine dumheter og bekjentgjør dem for all verden ved hjelp av tekst og bilder som skandaliserer ikke bare deg, men alle som er i din nærhet, eller har den frekkhet å påpeke medienes råkjør. Da må du også finne deg i at mediene hjelper publikum til å trekke den konklusjon at det nok ikke er røyk uten ild! Har fyren gjort det ene, har han ganske sikkert også gjort det andre. Selv om det ikke er bevist. Man kjenner lusa på gangen. Ikke sant?

 

Å tro at publikum - og retten! - skulle forbli upåvirket av medienes massive framstilling, er en illusjon. En betenkelig illusjon som truer rettssikkerheten.  Mediene har en formidabel innflytelse - i klartekst: makt. Det skal et uvanlig klart intellekt og sterk integritet til for å stå i mot. Det vet vi fra psykologiske forsøk. 

 

Slik sett er medienes omtale av en pågående rettssak ikke utelukkende et spørmål om å praktisere hevdvunnen pressefrihet og om "å holde publikum orientert". Mediene reflekter ikke bare virkeligheten. De bidrar - i meget høyd grad - til å skape den. Til å tegne det virkelighetsbildet som den alminnelige kvinne og mann - og de involverte - danner seg.

 

Derfor burde mediene være forsiktige. Mindre sensasjonshungrige og mer kritiske og reflekterende. Derfor burde de tenke dypere og lengre enn Øy og Kokkvold som øyensynlig mener at fornærmede bør "beskyttes" mens saksøkte er fritt vilt. Ansvarsbevisste redaktører og jornalister burde forstå at en rettssak svært ofte har to offer - som begge må "beskyttes" - mot en forhastet, ødeleggende og irreparabel forhåndsdom i mediene.

 

Behovet for slik "beskyttelse" må også gjelde Rune Øygard. Hvis det er et rettssamfunn vi vil ha.

 

Se også innlegget "Lynching i Vågå" her på bloggen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Lynching i Vågå

Om Rune Øygard har gjort det han er anklaget for, og derfor kan dømmes, vet jeg ikke. Det er det retten skal finne ut.

 

Mediene har imidlertid ikke tid til å vente på at rettsaken skal bli ferdig slik at dom kan avsies. De har dømt den tiltalte allerede. Og påbegynt avstraffelsen.

 

Inge D. Hansen i Aftenposten har stilt seg til disposisjon for TV og latt seg intervjue om sine inntrykk fra rettssalen. Det er ingen tvil om hva han mener. Øygards forklaring står ikke til troende.

 

Dagbladet skriver side opp og side ned og viser kjempebilder av delinkventen. For at folk skal vite hvem som står tiltalt og har begått overgrep mot en mindreårig. I lørdagsavisa skriver avisas medarbeider Anne Marte Blindheim en kommentar som slår fast at Rune Øygards forklaring er så tynn at den ikke engang har egenvekt. Kommentaren - som er utstyrt med en halvsidestor portrettegning av Øygard - heter "Ikke troverdig" og nagler Øygard til korset der han etter kommentatorens og avisas oppfatning hører hjemme.

 

I artikkelen skriver Blindheim: "Vågås ordfører er ikke dømt, men han er politisk død."

 

Og det har hun rett i. Det har han vært lenge. Helt siden mediene fikk tak i saken. Han er dømt. På forhånd. Av et sultent kobbel medier. Blant andre av løssalgsaviser som sliter med fallende opplagstall. Da får man gjøre det "beste" ut av det når sjansen byr seg. 

 

VG har gått enda grundigere til verks enn Dagbladet. Fredag brukte boulevardavisa førstesiden og 6 helsider inne i avisa på saken. På fire av sidene var det store, iøyenfallende og lett gjenkjennelige bilder av Øygard. Som aldri mer - heller ikke etter en eventuell frikjenning eller sonet dom - vil kunne regne med å få være anonym og få legge fortiden bak sek. Det har mediene sørget for. De har behandlet ham som fritt vilt og sendt ut blodhundene etter ham. Slik VG har gjort og fått 6 sider med omtale og store bilder ut av i dag, lørdag.

 

I likhet med kollega Dagbladet har VG satt en kvinnelig kommentator på saken. Hun heter Jorun Stølan og konkluderer sin artikkel i fredagsavisen med at Øygards forklaring ikke står til troende. Altså journalist og jury i samme slengen. Pytt, pytt.

 

På TV er krimforfatter og journalist Trude Teige en av dem som har dekket saken.  Med sans for dramaturgi og med lavmælt, men likevel insisterende vekt på at tiltalte har en dårlig sak har hun rapportert fra rettssalen. Neppe mange av de som har hørt henne, er i tvil om at tiltalte nok er skyldig og bør dømmes.

 

Seksuelle overgrep er alvorlige forbrytelser. Og skal behandles som alvorlige. Av politi, rettsvesen - og medier. Den tenkende del av publikum bør imidlertid spørre seg hvorfor denne saken har blitt gjenstand for slik voldsom interesse i mediene. Saken er ikke enestående. Overgrep og påstander om overgrep er dessverre ikke så sjeldne som vi kunne ønske. Heller ikke i rettsvesenet. Men til forskjell fra de fleste andre overgrepssaker, har denne saken fått en mediedekning ut over alle rimelige proporsjoner. Hvorfor?

 

Jeg er redd for at forklaringen er at den tiltalte er et framtredende medlem av Arbeiderpartiet. Ikke først og fremst det faktum at han er ordfører, men heller det at han kan knyttes til partileder og statsminister Jens Stoltenberg og til partiets øvrige sentrale hierkarki. Blir ordføreren dømt, blir på en måte også Arbeiderpartiet dømt. For Øygard er partiets mann, og flere partitopper - tilsynelatende også statsministeren - har trodd på ham. Ja, har de ikke  - slik de mest konspiratoriske vel vil se det - til og med holdt sin hånd over ham? Og håpet på at han ikke skulle bli stilt til ansvar? Underforstått: Her kan det være noen og enhver som ikke har rent - i alle fall ikke helt rent - mel i posen. 

 

Skandaler selger. Og mediene nøyer seg ikke med å rapportere om det som skjer. De hjelper ubeskjedent til med å gi hendelsene dimensjoner. Kanskje tror du at du som leser selv avgjør hva du skal være interessert i, og hva du skal kjøpe en avis - eller et sladreblad - for å lese om. Men slik er det nok ikke. Du rives med. Skandalejournalistikk er forførelseskunst. Og du blir forført. Til å lese. Og til å anta journalistens syn på saken.

 

Som sagt: Jeg vet ikke hva Rune Øygard har gjort, og ikke gjort. Ut fra det  jeg vet, kan jeg fastslå at han er en mann med dårlig dømmekraft og sviktende vurderingsevne. 

 

Men har han gjort det han er anklaget for? Er han en seksualforbryter?

 

Etter å ha fulgt med i mediene vil de fleste trolig si: Selvfølgelig er han det! En mann som har seksuelle fantasier om unge jenter og sender slibrige meldinger til en mindreårig, har nok også gått et skritt videre. 

 

Men det er altså ikke bevist. Det er det retten skal finne ut av. Ikke du, ikke jeg, ikke VG, ikke Dagbladet, ikke Aftenposten og ikke NRK og TV2, men retten. Etter grundig bevisførsel, og etter å ha hørt og sett og vurdert sakens alle fakta, skal den trekke sine konklusjoner. Og avsi dom.

 

Det er slik det skal foregå i et rettssamfunn.

 

I det ville Vesten tok man loven i egne hender. Moben lynchet mistenkelige uten bevisførsel og trettende rettergang. Prinsippet var at det er bedre at en uskyldig dør enn at en skyldig går fri.

 

I vårt moderne mediesamfunn går vi ikke fullt så drastisk til verks. Man får ikke en kule i brystet eller en renneløkke om halsen. Men man settes i gapestokken. I medienes gapestokk. Og man skandaliseres slik at man aldri blir fullverdig menneske igjen. Og til forskjell fra Vestens bøllejustis, drar vår moderne bøllejustis familie, slekt og venner med i dragsuget. At uskyldige må lide, kan ikke mediene ta inn over seg. Ser de ut til å mene. Det er en uunngålig konsekvens av det den anklagede er anklaget for. At den anklagede kan være uskyldig i tiltalen, ser heller ikke ut til å anfekte redaktørene og journalistene.

 

For skulle det vise seg at anklagede er uskyldig, har man jo en ny sak. Da kan man problematisere avgjørelsen eller beklage den ulykkelige og rette søkelyset mot de lidelsene mediene selv har forvoldt. Personrelatert journalistikk er godt stoff. Enten den er svart eller hvit.

 

Slik flyter mediene alltid ovenpå. Mens den anklage går under. Enten vedkommende er skyldig - eller uskyldig.

 

Kay Olav Winther d.e.

  


Helse-Norge

Helse-Norge er ikke et katastrofeområde!

 

Det har vår nye helseminister rett i. Men det er mye som kan - og bør - bli bedre. Så vidt mye at det skal mer enn snakk og dialog til. 

 

Omorganisering er heller ikke svar på alle de utfordringene som finnes. Og slett ikke sparing. At det ikke er mer penger som skal til, men mer "fornuftig" bruk av pengene, er en floskel. Som er blitt et mantra.

 

Folk lever lenger enn før. Og har forventninger om et godt liv. Medisin og kirurgi har dessuten gjort store framskritt. Det er i dag mulig å kurere sykdommer og lidelser som man tidligere pent måtte finne seg i å leve med - og dø av.

 

Skal eldre alltid få hjelp til å forlenge livet, spør en av helsegeneralene. Må vi ikke se på kostnadene og vurdere nytte mot kostnad?

 

Tanken er grotesk. Det han ønsker, er å innføre ættestupet igjen. I tidligere tider styrtet man eldre som lå samfunnet til last, ut for et stup hvor de med overveiende sannsynlighet ikke ville overleve. Å ikke gi eldre eller andre alvorlig syke den  medisinenen og behandlingen de trenger, er kun en annen måte å ta livet av dem på. Slik at samfunnet skal bli spart for utgifter og ulempe. Tanken er uanstendig! Og velferdstaten uverdig!

 

Hvor stor del av sine ressurser staten skal bruke på helse og omsorg, er et politisk spørsmål. Ikke et spørsmål for helsebyrårkrater som har gått seg vill i den økonomiske krattskogen av tall og lønnsomhetsbegreper som burde være helse- og omsorgsektoren fremmed. Og som ikke er i stand til å se forskjell på verdig omsorg og primitiv rentabilitet. Ord som overskudd og underskudd har ingen ting innen for omsorgsektoren å gjøre. Merforbruk vil i mange tilfelle være tegn på at budsjetteringen har vært utilstrekkelig.

 

Når sykehus som ikke klarer å løse sine utfordringer med de midlene de har til rådighet, pålegges å spare millioner, er det noe alvorlig galt fatt. Da har økonomene tatt styringen over sosialpolitikerne.

 

Troen på at man kan spare seg til bedre løsninger og mer velferd, er helt uten forankring i virkeligheten. Det viser erfaringene. Folk dør mens sykehusene strever for å omorganisere og spare. Sammenhengen mellom årsak og virkning er åpenbar. Sykehuspersonalet strever og står på, men kommer til kort. Rett og slett fordi de ikke har de ressursene - bl.a. det personalet - som skal til.

 

Flere tidligere helseministere fra ulike partier har ikke skjønt dette. Skal Jonas Gahr Støre løse problemene, må han først innse deres eksistens. Deretter må han ta dem på alvor og ikke prøve å prate dem bort. Endelig må han bruke sin inflytelse og sine talegaver til å skaffe de ressursene som som er nødvendige.

 

Alternativt må han si i fra hvem som ikke skal få hjelp. Hvem som skal nedprioriteres fordi det politiske flertallet bak regjeringen mener at for stor del av fellesskapets ressurser brukes på syke og eldre.

 

Det er mulig at det ikke står så dårlig til med legesentrene som sentrene selv sier. Å møte kritikken med å vise til egne erfaringer, er å stikke fingeren i øyet på dem som arbeider der.

 

Selvfølgelig er legesentrene et kommunalt ansvar. Det vet vi alle. Men hva hjelper det dersom kommunene ikke gir sentrene slike arbeidsvilkår at de som søker hjelp der, får nødvendig hjelp og med god grunn kan føle seg trygge. Staten må sørge for at kommunene gjør jobben sin. Med sin aversjon mot øremerkede midler, har regjeringen selv bidratt til å skape situasjonen. Da kan verken den eller helseministeren bare snu ryggen til og si: Sorry, dette er ikke mitt bord.

 

Stillingen som helseminister er en Uriaspost. I utenrikspolitikken hadde Jonas Gard Støre nytte av et tillitvekkende ytre og diplomatiske talemåter. Skal han oppnå annet enn irritasjon og frustrasjon på helseområdet, må han handle. Han må løse konkrete problemer. Ikke fortelle oss at problemene ikke egentlig eksisterer. For det gjør de. 

 

Som sagt: Helsesektoren er ikke et katastrofeområde. Det meste fungerer som det skal. Tusener av syke får adekvat hjelp hver dag. Solskinnshistoriene er mange.

 

Men det er ikke det folk er opptatt av. De er opptatt av det som ikke fungerer. Av de personene som ikke får hjelp - eller behandles skjødesløst. De som dør, men kunne vært reddet om det hadde vært flere til å ta seg av dem.

 

Helseforetakene  og sykehusledelsen administrerer det som fungerer. Helseministerens oppgave er å sørge for at manglene utbedres. At det som ikke fungerer rettes på. Ministeren og departementet hans må være problemorienterte. Å fortape seg i lovprisninger av det som fungerer, løser ingen problemer. Og personlige erfaringer er marginale.

 

Løft blikket og brett opp ærmene, Jonas. 

 

Og: Må du flytte på noen personer, så gjør det. Uten å nøle.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Etterpåklokskap

Gjørv-kommisjonen fant mye å sette fingeren på.

 

Det kan ikke overraske noen. Svært mye gikk galt da bomben sprang i regjeringskvartalet og skuddene falt på Utøya den 22. juli i fjor. Det har vi alle hatt anledning til å konstatere.

 

De manglende og utilstrekkelige sikkerhetsforanstaltningene, bør ikke overraske noen. Beredskaps- og sikkerhetsarbeidet i Norge har vært forsømt i årevis.

 

Å forsøke å gi regjeringen Stoltenberg ansvaret for dette, er en taktisk unnamanøver. Ansvaret må den sittende regjeringen dele med alle de regjeringene Norge har hatt de siste 3-4 tiårene.

 

Hva har Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti sagt og gjort siden 70-tallet som skal frita dem for ansvar? Har de sett klarere enn dagens regjeringspartier? Har de fremmet forslag som de nåværende regjeringspartiene har stemt ned? Har regjeringspartiene obstruert eller trenert vedtak?

 

Opposisjonen har både tale- og forslagsrett i landets nasjonalforsamling. Når har den nåværende opposisjonen opponert mot sikkerhetsvurderingene og mot sikkerhetsnivået? Når har den rettet søkelyset mot politiets utilstrekkelighet, inkompetanse, utilfredsstillende organisasjonsmodell og overdrevne selvtilfredshet? Når har de sagt i fra at helikopter må være tilgjengelig til enhver tid? Og at terrorister ikke tar seg fri i fellesferien? Når har opposisjonen påpekt det uheldige i at økte bevilgninger til politiet er brukt  til å dekke administrasjonskostnader og ikke er brukt til en slik styrking av den politifaglige kapasiteten som etaten - og publikum! - så sårt trenger? Når har den foreslått konkrete omprioriteringer? Når er den blitt nedstemt?

 

Og: Når har opposisjonen tatt bladet fra munnen og foreslått mer og mer effektiv overvåkning? Ikke bare av åpenbart truende elementer utenfra, men av norske borgere? Høyreekstremister f.eks.? Og venstreekstremister? I det hele tatt mer kartlegging og overvåking av mer og mindre fanatiske personer med avvikende oppfatninger. Personer som kan tenkes å sette religiøs eller politisk svada om i terrorhandlinger?

 

Hadde beredskapen vært bedre, og hadde terroristen vært stanset i tide, om vi hadde hatt en borgerlig regjering?

 

Etter at Lund-kommisjonen dissekerte politiets hemmelige tjenester,  har det vært illevarslende stille. PST er ikke lenger bare hysj-hysj, men fy-fy. I et land på vårt kulturnivå driver man ikke å mistenker og spionerer på hverandre. Har de mest naive ment. Hemmelige tjenester har en tendens til å overdrive. Regjeringspartier og opposisjon har ligget lavt i terrenget for ikke å provosere alle dem som ikke ser - og er villig til å erkjenne - en sikkerhetsrisiko før ulykken har inntruffet. Den store naive majoritet som tror at Norge er en fredens øy i et hav og vold og aggresjon. Som ser at det skjer mye vondt og leit i verden, men som er overbevist om at det ikke kan skje noe her.

 

9. april 1940 kom overraskende på store deler av den norske befolkning. Og på det politiske miljøet. Det samme gjorde 22. juli 2011.

 

Hadde politikerne hatt moralsk ryggrad, hadde de stått opp og sagt: Regjeringen var ikke forberedt, men det var ikke vi heller. Hadde vi hatt en borgerlig regjering, hadde alt gått like galt. Sikkerhetsnivået er resultat av tverrpolitisk konsensus.

 

Den eneste som har ansvar for udåden, er gjerningsmannen. Verken statsmisteren eller den regjeringen han leder, kan klandres. De ble akkurat som alle oss andre rammet av en nasjonal ulykke. En ulykke som vi som nasjon ikke var forberedt på. Og som vi derfor ikke mestret optimalt. Vi burde alle vært bedre forberedt. Mentalt - og praktisk. Vi burde alle vært mer forutseende og bidratt til en bedre beredskap. Og til at politiet var bedre i stand til å håndtere en slik utfordring som den vårt samfunn ble utsatt for den 22. juli i fjor.

 

Det er vårt felles ansvar at vi ikke har bygd opp et politi som var i stand til å avsløre gjerningsmannens forehavender og til å hindre ham i å omsette sine meningsløse planer  i handling.

 

En naturlig konsekvens av en slik rakrygget erkjennelse, ville være at alle politiske partier stilte opp til en felles nasjonal dugnad for å rette opp de manglene som gjorde udådene i regjeringskvartalet og på Utøya mulige. Og at alle seriøse partier erkjente egne forsømmelser og egen utilstrekkelighet, og avstod fra å bruke ugjerningsmannens handlinger til egen fordel.

 

En nasjonal dugnad som mediene burde vært en del av.

 

I den første tiden etter katastrofen var opposisjonen og mediene tilbakeholdne. Men etter som tiden har gått har grådigheten vunnet over anstendigheten. Opposisjonen bruker ulykken og måten den ble behandlet på, til å score politiske poenger i håp om å kunne skyve Jens ned fra stasministerstolen. Og de av mediene som har mest å tjene på overskrifter og outrerte standpunkter, har funnet det for godt å bruke ulykken til å drive klappjakt på statsministeren og regjeringen. Kanskje ikke primært for å berede grunnen for Erna og Siv, men for å gjøre seg viktige. For å sette den politiske dagsorden og bidra til å kaste regjeringen. Å avsette regjeringer gir status - og en plass i historiebøkene. Selv for boulevardaviser og små ubetydelige politiske redaktører.

 

Om et år er det stortingsvalg. Det er derfor liten grunn til å tro at opposisjonen vil bremse sitt stormløp mot regjeringen og bekjenne sitt eget ansvar og sin egen utilstrekkelighet. Mediene - som ikke imponerer med politisk klarsyn og evne til analyse - vil med all sannsynlighet følge opp. Motforestillinger og nyanser er er ikke det som preger norske medier. De går helst i flokk. Og følger strømmen.

 

Om velgerne er i stand til å gjennomskue hulheten i opposisjonens klagesang er derfor tvilsomt. Hvor skulle de få motforestillingene fra? Og allmennhetens hukommelse er forbausende kort.

 

Det ser derfor ikke lyst ut for de rødgrønne akkurat nå. Skal regjeringen vinne tilbake tilliten må den gjendrive forestillingen om at den så å si har seg selv å takke for udådene den 22. juli. Jens og Storberget ble overumplet. Akkurat som de fleste av oss, hadde de ikke fantasi til å forestille seg at en norsk fanatiker med kaldt blod skulle sprenge regjeringskvartalet i lufta og slakte ned flere titalls sakesløse personer. De - og vi - ventet angrepet fra en annen kant.

 

Heller ikke opposisjonspartinene var forberedt. Den klokskapen de tyr til, er etterpåklokskap. Det burde de ha moralsk ryggrad nok til å innrømme - både Erna og Siv. Derfor bør de konfronteres med fakta. Kanskje de da ser det ynkelige - og moralsk tvilsomme - i å sanke politisk gevinst på en nasjonal tragedie. Man kan i alle fall håpe. For norsk politikks skyld.

 

At mediene skal se hvor uverdig det er å gi regjeringen skylda for forsømmelser som skriver seg fra en politikk som alle partier har vært stilltiende enige om, er det mindre grunn til å håpe på.  Mediene har sin egen kamp å kjempe. Og skaper derfor - om nødvendig - sin egen virkelighet. Det vi bør gjøre, er å unnlate å kjøpe aviser og se på medier som svikter vår tillit. Som f.eks. VG gjør i denne saken. Det er ikke et anslag mot ytrings- og trykkefriheten. Det er et kollektivt svar på medienes prioritering av overfladisk tøv på bekostning av seriøs politisk journalistikk.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

 


Grubbegata

Gjørv-kommisjonen har levert en grundig rapport. De fleste ser ut til å være enige om at kommisjonen peker på flere reelle, alvorlige mangler i vår beredskap mot terror.

 

Jeg har ikke lest hele rapporten. Men jeg har lest konklusjonene og en del av premissene.

 

Hvis jeg forstår kommisjonen rett, mener den at angrepet på regjeringskvartalet kunne vært unngått hvis bare vedtaket om å stenge Grubbegata hadde vært fulgt opp og realisert.

 

Det er en tvilsom konklusjon.

 

Jeg har arbeidet i regjeringskvartalet i flere år. Inntil for omlag 10 år siden. Utallige ganger har jeg krysset Grubbegata på veg til møter internt  i regjeringskvartalet. Og jeg har brukt gata på veg til og fra min arbeidsplass i Y-blokka. Gang på gang har jeg tenkt at det å ha en meget trafikkert gate åpen for alminnelig ferdsel gjennom regjeringskvartalet, representerer en sikkerhetstrussel. Denne tanken har jeg sannsynligvis ikke vært alene om. Høyst sannsynlig har de fleste som har arbeidet i regjeringskvartalet, delt denne bekymringen. I det minste fra tid til annen.

 

Også de som har hatt ansvaret for sikkerheten til regjeringen og statsadministrasjonen, har selvfølgelig vært klar over den risikoen trafikken gjennom Grubbegata har representert. Derfor ble det til slutt besluttet å stenge gata for allminnelig ferdsel.

 

Dette var ikke en udelt populær beslutning. Flere mente at en stengning ville være en overreaksjon. Vi bor tross alt i Norge. Hvor faren for et attentat neppe ville være overhengende. Mange så derfor på en stengning som unødvendig - ja, som anstaltmakeri. Vedtaket ble derfor trenert og motarbeidet. Ikke av regjeringen, men av andre myndigheter og personer som skulle ha et ord med i laget. Og av enkelte medier. Aftenposten tok kraftig til motmæle mot vedtaket. Men var neppe alene om sin skepsis.

 

Skepsisen kan forstås. For selv om Grubbegate er trafikkert, er plassen foran høyblokka, Møllergt. 19 og R 4 beskyttet av kraftige sperringer som skal hindre innkjøring. Sperreanordninger som kan heves og senkes for å holde uvedkommende ute og slippe biler med kjøretillatelse, inn. Hvorfor de ikke stengte bilen med sprengstoff ute, er en gåte.

 

Grubbegata gir m.a.o. ikke alle og enhver adgang til plassen foran inngangen til høyblokka. Dessuten er Grubbegata bare en av flere gater som eventuelt burde vært stengt. Den er - og har hele tiden vært - kun en del av problemet. Å hevde at stengning av Grubbegata ville hindret terroristen - eller minsket skadevirkningene av bomben vesentlig - er derfor et meget unyansert synspunkt.

 

Grubbegata er nemlig ikke den eneste gata som går gjennom regjeringskvartalet. Den er ikke en gang den mest trafikkerte. Skulle man skjerme regjeringskvartalet mot eventuelle angrep utført med bil, måtte man også ha stengt Akersgata som går mellom regjeringsbygningene på motsatt side. Og man burde stengt deler av Apotekergata, Keysersgate og Hammersborgtunnelen. Før 22. juli var det mulig å kjøre helt inntil og inn i - eller inn under - regjeringskvartalet med bil fra disse gatene. Og fra vegen som fører til hovedinngange til Deichmans bibliotek og inn i parken utenfor Y-blokka - og noe lengre borte: høyblokka. En effektiv stengning måtte derfor vært meget omfattende.

 

I tråd med norske idealer - og tanken om et åpent samfunn - er regjeringskvartalet i Oslo bygd som frittstående bygninger med tilgang fra mange kanter. Allmennheten skal ha tilgang til maktens korridorer. Publikum skal ikke stenges ute - og våre politikere skal ikke skjule seg bak ugjennomtrengelige sikkerhetstiltak.  Regjeringskvartalet er derfor ingen borg hvor Grubbegata har utgjort et svakt punkt. Hele regjeringskvartalet er et svakt punkt. Sett med sikkerhetspolitiske øyne. Det er sånn vi har villet ha det i Norge. De aller fleste av oss. Inntil 22. juli.

 

Å gi Stoltenberg-regjeringen ansvaret for manglende sikkerhetstiltak og den sviktende beredskapen i regjeringskvaratelet den skjebnesvangre julidagen i fjor, er derfor å rette baker for smed. De utsatte bygningene, infrastrukturen, regjeringsbyggenes utforming - ja, hele den grunnleggende åpne, ubeskyttede strukturen - er resultat av en villet politikk som regjeringer av ulike valører, og så å si alle partier som er - og har vært - representert på Stortinget, har bidratt til. Og må bære felles ansvar for. 

 

Grubbegata er - som vi på en så tragisk måte har fått bevist - et åpenbart svakt punkt i arbeidet med å ivareta statsadministrasjonens sikkerhet.  Men den utgjør altså ikke hele problemet. Skal regjeringskvartalet bli effektivt sikret mot terrorisme må det langt mer gjennomgripende tiltak til. Etter som flere av regjeringsbygningene ligger vegg i vegg med bygninger som ikke er en del av statsadministrasjonen, må effektive sikkerhetstiltak også omfatte tilstøtende private bygninger og trafikken der. Å sikre regjeringskvartalet er en langt mer omfattende affære enn Gjørv-kommisjonen synes å ha tatt inn over seg..

 

Er det i det hele tatt mulig å sikre regjeringskvartalet effektivt mot terror? Og er det ønskelig?

 

Umiddelbart etter 22. juli ble det sagt at vi skulle svare på terroren med mer åpenhet. Med mer demokrati. Statsministeren ble berømmet for denne holdningen. Er det å lage en festning av regjeringskvartalet i tråd med disse prinsippene?  Eller er det å ta et avgjørende skritt bort fra det åpne samfunnet vi ønsker, og som vi hyllet i dagene etter 22. juli? Skal vi la attentatmannen og terroristen avgjøre hva slags samfunn vi skal ha?

 

Kan vi i det hele tatt skape total sikkerhet? Skal vi ikke like godt innse at vi ikke kan forsvare oss 100 prosent mot fanatisme og vold?

 

Regjeringen har ikke forsømt seg når det gjelder å i ivareta sikkerheten i regjeringskvartalet. Heller ikke tidligere regjeringer har noe å bebereide seg. De har alle ført den åpenhetspolitikken folk vil ha. Den eneste som har ansvar og som er å bebreide er voldsmannen. Ingen andre.

 

Dette er en politisk - og moralsk - realitet som den parlamentariske opposisjonen bør ta inn over seg. Klappjakten på statsministeren og den tidligere justisministeren bør opphøre.

 

VG har gitt uttrykk for at statsministeren bør gå av. Det er en så tøvete betrakning og et så ukvalifisert synspunkt, at det plasserer avisa på linje med de markskrikerske, ikkeseriøse boulevardavisene som vi kjenner fra utlandet.

 

Nå bør alle gode krefter brukes på å rette opp de manglene som Gjørv-kommisjonen har påpekt. Det er mye å rette på, og mange omfattende tiltak må settes i verk.

 

Ombygging av regjeringskvartalet til et maksimalt terrorsikkert fort i Oslo sentrum, er ikke et av dem!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Ny, unødvendig utgift

Regjeringen sysler med tanken å tvinge kjøpesentre og andre til å kreve parkeringsavgift av kundene. Gratis parkering skal bli ulovlig.

 

Hensikten skal være å "stimulere" folk til å la bilen stå og reise kollektivt.

 

Her er det noe galt med logikken.

 

Det fins mye unødvendig bilkjøring. Folk kunne i mange tilfelle med fordel brukt buss, båt, trikk eller tog framfor privatbil når de skulle ut og reise. Men ikke når de skal ut for å handle.

 

La oss ta det mest åpenbare først: Skal du på IKEA eller et annet utsalg og kjøpe møbler, er kollektivtransport neppe det som er å foretrekke. Selv om møblene er aldri så flatpakkede. Heller ikke hvis du skal kjøpe bygningsmaterialer, framstår bussen som det mest praktiske tansportmidlet. Jeg tror nok også at den som har vært og kjøpt seg ny TV eller PC - eller annet omfangsrikt elektronisk utstyr - vil oppfatte bussreisen med TV'en i fanget og frakten fra bussholdeplassen til hjemmet, som relativt tungvint.

 

Til dette vil selvfølgelig avgiftsentusiastene innvende at mesteparten av gratisparkeringen ikke foretas som ledd i innkjøp av kapitalvarer. De fleste som kjører til kjøpesesentrene og parkerer der, er nok bare ute for å se seg om eller handle litt dagligvarer - som de med letthet kan ta med seg på bussen.

 

La meg fortelle om en del av min nærmeste familie.

 

Våre tre barn bor alle i nærheten av dagligvareforretninger. Dit kan de gå for å handle sine daglige fornødenheter.  Men noen ganger må de lenger av sted for å få tak i det de skal ha. 

 

Min yngste datter har fem barn i alderen 12 til 1 år. Regjeringen mener åpenbart at hun alene - eller sammen med sin mann, som mest sannsynlig er på jobben -  skal ta bussen til det aktuelle kjøpesenteret. Hun skal holde orden på 5 barn, få tvillingvogna med de to minste inn på bussen og betale en formue for reisen, for så med mye møye å stige av på den holdeplassen som ligger nærmest kjøpesenteret. Rutebussen går ikke helt fram.

 

Fra bussholdeplassen skal hun gå med 5 barn - hvorav to i vogn -  fram til kjøpesenteret. Etter som tvillingvogna ikke går igjennom "sperringen" ved inngangen til forretningen, og ikke egner seg for trilling mellom reolene, må hun sette den igjen et eller annet sted utenfor butikken etter å ha stablet de to minste opp i handlevogna. Så kan handelen begynne.

 

Etter å ha gjort opp for varene i kassa, kan hun så plassere de to minste tilbake i tvillingvogna - NB: Hvis den fortsatt står der! - få de tre største barna til å bære hver sine poser med varer - for en familie på 7 handler mange poser fulle -  legge overskytende poser i vogna hos de minste, og gi seg på veg til bussen. "Hvis den i det hele tatt kommer den dagen," som Odd Børresen så treffende bemerker.

 

For busser kommer og går ikke når det passer en mor med fem barn, barnevogn og poser med varer. 

 

Hva som skjer når bussen endelig kommer, er ikke vanskelig å forestille seg. Da skal mor med vogn og barn, og mor - og barn - med bæreposer, inn på bussen, og etter et kvarters tid skal de av igjen, og trille og bære varene hjem. 

 

For en familie med 5 barn krever en handletur med buss en god del logistikk. Og opersjonen tar tid. Halve dagen går med. Dessuten koster det. Å reise med buss - eller andre kollektivmidler - er ikke gratis. Sammenliknet med det å kjøre bil til kjøpesentret én - eller i spesielle tilfelle to ganger - i uka, er det å reise kollektivt en slitsom, tidkrevende operasjon.

 

Dette er et unntak. De fleste familer har ikke 5 barn i den alderen jeg har nevnt her, vil kollektivistene trolig innvende.

 

Om de bare har tre eller fire, gjør kanskje ikke så stor forskjell. Mange bor forøvrig slik til at det enten ikke går buss, eller busen går så sjelden og på så ukurrante tider at det mest er de som skal på skolen, som den passer for. Paradoksalt nok er det de samme politiske kreftene som mener at vi skal ha spredt bebyggelse og folk i utkantene, som vil "tvinge" folk til å bruke kollektive transportmidler som ikke leverer relevante  transporttilbud - eller ikke fins. I praksis jobber avgiftsforkjemperne for avfolking.

 

Norge er et omfangsrikt land. Hvor folk bor langt fra hverandre. Ikke alle bor i byer. Størstedelen av Norges befolkning kan ikke ta trikk. For den fins ikke der de bor. De kan ikke ta tog heller. For det fins heller ikke. Og fins det, så stanser det ikke. Tog skal gå fort - fra by til by - og kan ikke betjene kreti og pleti. Og bussen? Fins det noe mer enn skolebussen, skal du være heldig. Og skolebussen får du og familien din høyst sannsynlig ikke være med. 

 

Det fins fortsatt lokale dagligvareforretninger. Her og der. Men stadig færre. Kjøpesentrene blir stadig flere, og stadig større. Å gå for å handle er umulig. For stadig flere. Det er på kjøpesentret man har det du trenger. Dit bør du reise kollektivt, mener åpenbart regjeringen. Og har glemt - eller valgt å se bort i fra - at vi bor i Norge.

 

Hvor kjøpesentrene ikke ligger i byene eller tettstedene. De ligger "på landet". Hvor det er plass til ekspansjon og til parkering. Skal du dit, må du nesten ha bil. Det har kjøpesentrene forstått - men altså tilsynelatende ikke regjeringen.  Den lukker øynene for de faktiske forhold, og pukker på at du skal ta bussen. Bruker du bilen, skal du svi for det. Økonomisk. For da skal kjøpesenteret avkreve deg parkeringsavgift - enten det vil eller ei. Avgift som gjør deg fattigere, og kjøpesenteret rikere.

 

Når det kommer til stykket, vil parkeringsavgifter ikke begrense bilbruken. Det har nok de rød-grønne også mistanke om. Avgiften blir, som så mye annet, en snedig måte å trekke inn kjøpekraft på.  Avgiftene vil gå hardest ut over barnefamiliene og de store husholdningene.  Man tar fra de "fattige" og gir til de "rike". Robin Hodd er blitt avleggs. Selv for den rødgrønne regjeringen.

 

Denne åpenbart usosiale holdningen ergrer meg. For jeg er en av de velgerne som utgjør det grunnlaget denne regjeringen er basert på.

 

Hvis regjeringen virkelig ville gjøre en innsats for kollektivtransporten - og for miljøet - satser den mindre på avgifter og mer på å bedre kollektivtilbudet der hvor kollektive reiser kan være et reelt alternativ. Den burde f. eks. gjøre reiser med buss, tog og båt mer attraktive ved å redusere prisen. Men samferdselspolitikerne går den motsatte vegen. De snakker vakkert om kollektivtransport, men lar transportselskapene jevnlig heve prisene med den følge at langt flere enn røykerne foretrekker å bruke bilen til jobb og når de skal ut og handle.

 

Jeg oppfatter tanken om å tvangsinnføre parkeringsavgift på private arealer som klønete. Det er ikke logisk sammenheng mellom det foreslåtte virkemidlet og de effektene regjeringen ønsker. Forslaget er dårlig samferdselspolitikk. Og enda dårligere miljøpolitikk. For når folk har så dårlige alternativ, vil de fortsette å kjøre. Og parkere. Den eneste effekten av mer avgifter, er at utgiftsskruen blir dreid nok en omgang. Det blir ikke miljøet bedre av.

 

For en regjering som gjør det den kan for å gjøre seg upopulær, kan imidlertid forslaget vise seg å være virkningsfullt. Skulle regjeringen derimot ønske å fortsette etter neste valg, putter den forslaget i en skuff, låser - og kaster nøkkelen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Knut Arild og Siv er sant!

Kristelig Folkeparti foretrekker Fremskrittspartiet framfor Arbeiderpartiet.

 

Den endelige avgjørelsen tas til sommeren en gang, men signalene er tydelige og ikke til å misforstå: Kristelig Folkeparti vil ha ny regjering. Partiet vil kaste den rødgrønne regjeringen til fordel for en "borgerlig" regjering.

 

Noen kaller den sittende regjeringen for "sosialistregjeringen". Det er selvfølgelig bare tøys.

 

Trolig finnes det en og annen sosialist i SV, men dagens Arbeiderparti er sosialdemokratisk. Det er nok de fleste SV'ere også når det kommer til stykket. Og i Senterpartiet er det trolig både sosialdemokrater, bondedemokrater  - og moderate og konservative "borgerlige". Ispedd et visst antall nasjonalister med Europa-fobi. 

 

Så den rødgrønne regjeringen er ikke sosialistisk. Verken i navnet eller i gavnet. Like lite som en "borgerlig" regjering vil være borgerlig.

 

For hva er "borgerlig" i dagens egalitære, klasseløse samfunn? 

 

Høyre er det nye arbeiderpartiet hevdet Høyres Torbjørn Røe Isaksen på Høyres landsmøte. Det var selvfølgelig et forsøk på bondefangeri. På samme måte som da Carl I Hagen i sin tid prøvde seg med det samme valgtrikset. Men samtidig hadde Røe Isaksen kanskje mer rett enn han var klar over. Om enn på en litt annen måte enn han hadde tenkt.

 

For i dagens norske samfunn er klassegrensene så godt som utvisket. Inndelingen i arbeiderklasse og borgerlighet kan - kanskje - fortsatt ha interesse for samfunnsforskere og historikere, men i praksis er skillene borte. Ikke forskjellen på fattige og rike. Men rubriseringen og plasseringen i samfunnsklasser er uten mening i den moderne velferdssamfunnet. Også klassefølelsen er borte. Og de som ser seg tjent med å tviholde på klassedelingen, har problemer med å definere klassene og påpeke hvor klassegrensene går. 

 

Inndelingen i sosialistiske og borgerlige partier er derfor meningsløs. Og helt uten verdi for den som søker å orientere seg i det politiske landskapet. Kroppsarbeidere stemmer Høyre, og næringslivsledere Arbeiderpartiet. Den som stemmer "sosialistisk" - i praksis altså sosialdemokratisk - i dagens Norge støtter automatisk en rekke ideologiske holdninger og praktiske politiske løsninger som tradisjonelt har vært oppfattet som "borgerlige". Og den som stemmer "borgerlig", får tradisjonelt sosialdemokratiske løsninger med på kjøpet. Ja, sannsynligheten taler for at mye av det som i årenes løp har ervervet seg plass i det norske Høyres ideologi, av konservative f.eks. i USA, vil bli betraktet som ren sosialisme - eller endog kommunisme.

 

De gamle begrepene som var tjenlige i klassesamfunnet, er uegnet som beskrivelser og politiske vegvisere i dagens Norge. Når partiene, politikerne og mediene fortsatt bruker dem, skyldes det trolig delvis at de ikke har innsikt og energi nok til å tenke nytt, og delvis at de ser seg tjent med å bruke de gamle begrepene - ikke bare på tross av at de er tilslørende, men fordi de er tilslørende. Polariseringen gjør det enklere å markere forskjeller. Og enklere for velgerne å velge. Mener partiene. I alle fall hevder de det.

 

Men i praksis er det selvfølgelig motsatt. Uklare begreper gjør valget vanskeligere. Fordi velgerne risikerer å få noe helt annet enn det de tror de vil få. 

 

Som f.eks. når de stemmer på Kristelig Folkeparti. Da får de Fremskrittspartiet og Siv Jensen med på kjøpet - hvis høyresiden skulle komme i posisjon til å danne regjering. For sannsynligheten for at det skal bli ny regjering uten Siv Jensen, er mindre enn liten. Det skjønner trolig Kristelig Folkeparti også. Vi vil ikke være støtteparti en gang til, sier Siv. Vi støtter bare regjeringer vi er med i. Så da kan Knut Arild si hva han vil. Ønsker han å regjere, må han regjere sammen med Siv.

 

Skal det bli en høyreorientert regjering uten Fremskrittspartiet, må det skje et under. Nå er jo egentlig Kristelig Folkepartis eksistens basert på troen på undere - m.a.o. på at det natturstridige skjer bare man tror sterkt nok. I dette tilfelle tror jeg nok at underet vil utebli. 

 

Når nå Kristelig Folkeparti snur ryggen til Arbeiderpartiet og orienterer seg mot høyre, betyr det at det sier seg villig til å krype til køys med Fremskrittspartiet. Det er for så vidt helt OK. Det bidrar til en polarisering - in casu en todeling av det politiske landskapet som blir ryddigere og tydeligere. Velgerne vet hvem de har med å gjøre. Mange av oss vil ikke savne de såkalte mellompartiene. Som riktignok gir velgere med spesialoppfatninger mulighet til å markere egenart, men som ikke alene har noen politisk innflytelse.

 

Jeg håper bare at Kristelig Folkeparti vet hva det gjør - og hvilke konsekvenser valget av partnere får. Jeg regner med at Hareide har studert eget partiprogram og sammenholdt det med ideologien og de politiske målene til samarbeidspartnerne. M.a.o.: At han har klart for seg hvilken politikk han og partiet hans støtter og hva slags samfunn han bidrar til å utvikle.

 

Hvis i en slik situasjon skulle falle på å svare at vi står sjølvsagt på vårt eige program og vil arbeida for dei løysingane som vi finn riktige, så er han i overkant naiv. Skulle Siv Jensen - og for den saks skyld, Erna Solberg - slå en strek over sine politiske mål for å imøtekomme og tekkes Kristelig Folkeparti?

 

Tror Knut Arild Hareide og partiet hans det, har de en lei overraskelse i vente. 

 

Kay Olav Winther d.e.


Hacking en alvorlig forbrytelse

Kripos har siktet to ungdommer for hacking. De skal i følge pressen ha rettet omfattende datangrep mot bl.a. Norsk Tipping, DNB og politiet. Etter sigende ble de avslørt av andre hackere.

 

Elektronisk databehandling er en viktig del av samfunnsmaskineriet. Innbrudd i datasystemene for å forårsake uautoriserte endringer, hente ut data elller forøve ødeleggelse, er alvorlige anslag mot fellesskapet. Forsøk på innbrudd og fullbyrdede innbrudd og derav følgende skadeverk må straffes hardt.

 

Det er grunn til å spørre om unge mennesker med mer datakunnskap enn vett og ansvarsfølelse, vet hvor alvorlige deres anslag mot datasystemene er. Enkelte ser på datainnbrudd som en avansert form for sport - nærmest som et spill. Et spill hvor kløktige, kunnskapsrike ungdommer slåss mot en anonym, ansiktsløs motstander som har de fleste fordelene på sin side. Desto større blir triumfen når motstanderen kan lures og nedkjempes - kanskje til og med uten at han vet at han er med i spillet.

 

Jeg har snakket med personer som bruker tid og krefter og penger på å utvikle hackingsystemer og på å bryte seg inn i nettsystemer hvor de ikke har lovlig adgang. De legger ikke skjul på hva de driver med. Og de kan ikke forstå mine og andres fortørnede reaksjoner.

 

Nettsteder med dårlig sikkerhet får ikke annet enn det de fortjener, mener de, og snakker åpent og med entusiasme om hvilke dumheter og ulovligheter de har vært med på.  De omtaler sine bravader som om det skulle dreie seg om en virtuell "virkelighet" - om dataspill.

 

Det skremmende - og tankevekkende - er at dette er personer som ikke engang ville drømme om å foreta et reelt, fysisk innbrudd i de lokalene hvor dataanleggene er plassert. De forstår åpenbart ikke at den elektroniske dabehandlingen og programvaren som benyttes, er en integrert og helt nødvendig del av den fysiske virkeligheten og et redskap i arbeidet med å få samfunnet til å fungere.

 

Den mangelen på innsikt og etikk som dataforbrytelsene representerer, skyldes trolig flere - til dels samvirkende - forhold. Først og fremst et forsømt fokus på samfunnsrelatert etikk og moral generelt. Men også en total forsømmelse av opplæring i hvilken samfunnsfunksjon elektronisk databehandling har. Og  mangel på dataetisk oppdragelse. Ikke bare i skolen, men i hele samfunnet.

 

De seneste to-tre 10-årene har den elektroniske databehandlingen invadert arbeidslivet og privatsfæren. Den har kommet som kastet på oss. Uten at vi har vært mentalt og moralsk forberedt på de utfordringene som dette nye hjelpemidlet stiller oss over for. Myndighetene har bare latt det skje. Uten å drøfte utfordringene. Og uten å forsøke å motvirke og forebygge skadevirkninger. Det er som om vi skulle sluppet bilen løs i samfunnet uten lover og regler - og uten en opplæring og oppdragelse til ansvar i trafikken.

 

PC'er og Mac'er har åpnet en helt ny verden for oss, i arbeidslivet, i samfunnsforvaltningen - og som medium for spill og lek og moro. Skillet mellom samfunnsnyttig virksomhet og spill og lek er blitt uklart.  Dette har flyttet våre moralske stabbesteiner og tilslørt grensene mellom virkelighet og virtualitet. Fenomener som ikke aksepteres i samfunnet forøvrig, drives åpenlyst på "nettet". I enkelte miljøer er tyveri en "respektabel geskjeft". Folk forsyner seg uten motforestillinger og dårlig samvittighet med resultatene av andres utviklingsarbeid. Kulturelle ytringer som f.eks. musikk, stjeles i stor skala under begreper og betegnelser som tilslører at det dreier seg om tyveri. Og når fenomenet diskuteres, er det ofte de som stjeler, som får medienes oppmerksomhet og beundring.

 

To unge menn er altså nå grepet og siktet for hacking. Det gjenstår å se om de blir dømt. Og - dersom de er skyldige - om de får en dom som svir og står i rimelig forhold til den samfunnsskadelige virksomheten som hacking er.

 

Jeg antar at data-hacking og data-ødeleggelser ved hjelp av virus er som et flytende isfjell. Bare en mindre del syns på overflaten. Det aller meste er skjult for øyet. Og det er den usynlige delen som representerer den største faren. Dataforbrytelser er anslag mot samfunnets sikkerhet. Å overvåke slik virksomhet er en oppgave for PST. Det burde være en prioritert oppgave.

 

For ikke lenge siden gikk statsministeren ut og fortalte om regjeringens ambisjoner om å legge hele statsadministrasjonens saksbehandling inn på data. Mye er gjort allerede - både i departementene og i underliggende etater. Næringslivet og finansinstitusjonenen bruker - og er avhengig av - elektronisk databehandling. I likhet med et stadig større antall privatpersoner. Datakriminalitet er ikke noe vi kan ta lett på.

 

Jo mer vi gjør oss avhengig av elektronikk og andre tekniske og teknologiske hjelpemidler, desto mer sårbare blir vi. Ikke bare for tekniske feil, men for sabotasje. I stor målestokk - og i mindre. Personer og grupper som ønsker å ødelegge - eller ikke forstår alvoret i ulovlig inntrengning og forurensning - kan utrette uopprettelig skade.

 

Dette må myndighetene ta på alvor. Det krever et oppdatert lovverk og en dømmende myndighet som forstår at det dreier seg om en samfunnsfunksjon av største viktighet og betydning.

 

Myndighetene kan ikke møte denne utfordringen ved bare i etterkant å straffe dem som har truet, trengt seg inn i eller ødelagt fellesskapets datasystemer. De må også sørge for å drive målrettet opplæring og bevisstgjøring av alle som har adgang til å bruke data. Spesielt de unge. Gjennom skolen vil man nå framtidige generasjoner databrukere. Men opplæringen og bevisstgjøringen må også rettes mot de av databrukerne som har lagt skoletiden bak seg. Budskapet må spres per data, gjennom andre etermedier, via aviser og blader og i trykksaker beregnet på ulike brukergrupper.

 

Noen vil trolig mene at dette er en naiv tanke. Og at personer med sviktende vurderingsevne og ansvarsfølelse ikke lar seg påvirke av informasjon og holdningsskapende misjonering.

 

At noen vil være immune mot argumenter, er sikkert riktig. Slik er det på alle livets områder. Lover, regler og oppdragelse preller alltid av på noen. Men vi legger ikke ned skoler og slutter ikke med oppdragelse av den grunn.  Vi må tro på at kunnskap kan formidles, og på at oppdragelse virker. Det er grunnlaget for kunnskapsoverføringen og holdsskapingen i et moderne, avansert samfunn.

 

Så også når det gjelder nye samfunnsfenomener som bruk av elektronisk databehandling. Vi har forsømt oss og latt anarkiet gripe om seg. Konsekvensene er store, og kan bli enda større. Nå må vi lære av våre feil og rette opp forsømmelsene. Men det bør skje raskt. Og det vil kreve helhjertet innsats fra myndigheter og medier.

 

Anslaget mot regjeringskvartalet forteller oss hva enkelte kan finne på for å ramme samfunnet. Det elektroniske databehandlingssystemet ligger laglig til for angrep. Ødeleggelser kan få store følger. La oss være føre var og ikke vente til noe skjer. La oss gjøre noe nå.

 

Kay Olav Winther d.e.


Fantasi eller strategi?

Udådsmannen fra 22. juli har nå sittet i retten i tre dager. De som fortsatt mener at han er strafferettslig utilregnelig, må ønske å tro det.

 

Det er skjellig grunn til å tvile på at de nettverkene og kontaktene som Behring Breivik påberoper seg, eksisterer. Å tolke dette som bevis på at attentatmannen  lever i sin egen fantasiverden, er trolig en kapital feilslutning.

 

Sannsynligheten taler mot at Behring Breiviks påstander om nettverk, motstandsorganisasjoner og kontakt med internasjonale miljøer og personer som deler hans oppfatninger, skyldes forvirring eller at han lever i "en virkelighet som bare finnes i hans egen fantasi". Jeg har ikke vært tilstede i retten og hørt og sett Behring Breivik forklare seg, men av det såkalte manifestet, og av det mediene har gjengitt av hans utsagn og påstander, trekker jeg den slutning at det er overveiende sannsynlig at udådsmannen i strategisk hensikt stadig viser til fiktive organisasjoner og personer, for å skape inntrykk av at de fins.

 

Det er altså liten grunn til å anta at han selv tror på disse påstandene. Når han likevel framsetter og fastholder dem, er det - enkelt sagt - høyst sannsynlig for å påvirke omgivelsene, bl.a. hans likesinnende, til å godta deres eksistens, og  at hans meninger deles av flere. Påstandene er trolig et ledd i forsøket på å få omgivelsene til å ta dem på alvor i håp at synspunktene skal bli godtatt og fulgt opp av meningsfeller slik at de kan bidra til å styrke arbeidet for den "saken" han har gått i bresjen og terrorisert og myrdet for. Behring Breivik har utvilsomt et langsiktig mål. Han tror - og håper - at tiden vil arbeide for hans "sak" og gi ham rett. Han ønsker m.a.o. å påvirke ikke bare virkelighetsoppfatningen, men selve virkeligheten. Påstandene har altså å et strategisk formål.

 

Etter det jeg har sett av morderens såkalte manifestet, er det et falsum med samme formål.

 

Denne framgangsmåten - å lyve til det ikke lenger er mulig å skille fakta fra fantasi og sannhet fra løgn - er ikke ny. Den ble med stort hell brukt av nazipartiet i Tyskland i dets glansdager. Propaganminister Goebbels mente at når en løgn ble gjentatt tilstrekkelig mange ganger, ble den en "sannhet". Og det hadde han sørgelig rett i. Dette faktum bekreftes av at metoden er brukt med hell både før og siden. Behring Breivik er bare én i en lang rekke.

 

Å tolke attentat- og drapsmannens påstander og virkelighetsbeskrivelse som utslag av forvirring og strafferettslig utilregnelighet, er derfor en alvorlig feil. Mer og mer framstår ugjerningsmannen som reflektert. og beregnende. Hans halvnazistiske hilsen ved møtenes begynnelse, er neppe apekattstreker eller utslag av et forkvaklet selvbilde. Mer trolig er det ledd i et velberegnet og stramt regissert forsøk på å skape et bilde av en militant, modig person som har ofret egen velferd for å fremme en ideell sak som åndsfrendene i Norge og Europa for øvrig, forhåpentlig vil bære videre. Han har vist vegen. Og vist at "ideelle mål" kan nås ved bruk av vold og terror. Med sine løgnaktige fantasier og sin militante opptreden håper han å gjøre inntrykk på meningsfellene og vinne proselytter for sin sak.

 

Det er hevdet at attentatmannen ikke viser følelser i retten. Man skal ha lite psykologisk innsikt for å unngå å se - og forstå - at "steinansiktet" er en avvergereaksjon og et vern mot å bli overmannet av følelser. I retten sitter en som "tappert" forsøker å spille sin rolle og leve opp til det bildet av den selvoppofrende "redningsmannen" som han har forsøkt å skape. Å gi etter for følelser, vil undergrave det inntrykket av hensynsløst forsett i den gode saks tjeneste som drapsmannen ønsker å etterlate. Masken viser derfor trolig verken "følelsesmessig avstumpethet" eller at voldsmannen mangler empati og lever i sin "egen verden" hvor alvoret i de lidelsene han har forårsaket, ikke har trengt inn. Hans apparisasjon er - som hans gjerninger og fantasifulle påstander - velkalkulerte midler i arbeidet med å formidle hans forkvaklede, men velregisserte budskap.

 

Aktoratet forsøker å finne ut hvorfor og hvordan Behring Breivik ble den udådsmannen vi i dag kjenner. Det må aktoratet gjøre. Selv om noen mener at kjensgjerningene er klare, og at drapsmannen skal straffes for sine gjerninger, og at det derfor ikke er unødvendig - men også galt - å gi ham mulighet til å utdype sine meninger.

 

Samfunnet trenger å vite. Selv om det gjør vondt for de impliserte. Kunnskapen skal høyne vår åndelige og praktiske beredskap i håp om at vi kan avverge flere ugjerninger som de som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya.

 

Skal vi lære av det som har skjedd, må vi ikke være naive. Vi må høre og reflektere og ikke avfeie udådsmannen som en forskrudd særling. Han har vist at han er farlig. Og selv om han lyver om organisasjoner og kontakter, har han avgjort sin menighet. Her hjemme og ute. Vi må sikre oss mot epigoner. Fortielse skaper myter. Åpenhet er svaret på den utfordringen ugjerningsmannen fra regjeringskvartalet og Utøya har stilt oss over for. Åpenhet, realisme og intellektuell motstand.

 

Anders Behring Breivik må derfor tas på alvor. Det fins mange merkelige meninger ute i samfunnet. Og altfor mange som deler hans virkelighetsoppfatning og hans irrasjonelle frykt. Bloggsamfunnet avspeiler trolig bare en liten flik av denne virkeligheten. Det er ikke internett som har skapt Behring Breivik. Det har bare gjort det lettere for ham å spre sitt budskap.

 

Uansett om Behring Breivik dømmes til straff eller erklæres rettslig utilregnelig, vil enkelte oppfatte tiltaket som et overgrep fra samfunnets side. Et samfunn - og et rettsvesen - dominert av de politiske kreftene som ugjerningsmannen grep til vold for å bekjempe. I Behring Breiviks og hans tilhengeres hoder vil utfallet uansett bekrefte deres tanker om et korrupt - eller naivt - samfunn som ikke vet sitt eget beste, og derfor må reddes av klar- og framsynte "tempelriddere".

 

Det eneste samfunnet - representert ved domstolen - kan gjøre i denne situasjonen, er å holde sin sti ren. M.a.o. å gi voldsmannen en "rettferdig" dom i samsvar med gjeldende lovverk. Uten snarveger. Og uten forhastetede slutninger.

 

Behring Breivik er ingen "forvirret tulling". Han er noe mye farligere enn det. Han er en beregnende forfører som i retten fortsetter sin kamp for å vinne oppslutning om sin virkelighetsoppfatning, sitt verdensbilde og behovet for radikale inngrep for å redde vår sivilisasjon. For å nå sine mål, lyver han og forsøker å skape et virkelighetsbilde som skal  få flere til dele hans synspunkter og akseptere bruk av vold for å omstyrte et samfunn som ikke "forstår" utfordringene og er villig til å ta i bruk nødvendige mottiltak.

 

Mediene ser ikke alltid  ut til å forstå denne stragien. Forhåpentlig lar ikke retten seg forføre. Behring Breivik er ikke en forvirret tulling. Han er en i høyeste grad bevisst og målrettet folkeforfører som bør tas på alvor og straffes for sine ugjerninger.

 

Kay Olav Winther d.e.


Lusa i lovotten

Venstre har hatt landsmøte. "Vi er klar til å søke ansvar i norsk politikk," sa partiets leder, Trine Skei Grande, i åpningstalen.

 

Det får meg til å tenke på min mor. Da jeg var liten gutt og tok i bruk større ord enn jeg hadde dekning for, sa hun: "Jeg synes at jeg hører lusa hoste i lovotten."

 

Venstre var en gang et viktig parti og en motvekt mot høyrekreftene i samfunnet.  I dag er partiet en liten sekt som samfunnsutviklingen har gått i fra. Partiet har i dag ingen avgjørende innflytelse - verken i parlamentet eller i samfunnet forøvrig. Det taler for døve ører.

 

Venstre er er en underlig blanding. Det er partiet for velmenende, politisk lett naive personer som like gjerne hører hjemme på venstresiden som på høyresiden av norsk politikk. Noen er sosialt radikale, andre liberale og noen konservative. Det som særpreger dem er at de av følelsesmessige eller sosiale årsaker ikke finner å kunne tone flagg, ta konsekvensen av sine standpunkter og slutte seg til de partiene hvor deres meninger egentlig hører hjemme. Derfor velger de Venstre.

 

Samarbeid med Fremskrittspartiet er utelukket, sa den tidligere Venstreformannen, Lars Sponheim, og innbød velgerne til å komme hjem til ham og banke ham opp, hvis dette løftet ble brudt. Det gikk ikke bra. Partiet gikk på et braknederlag ved siste stortingsvalg. Slik det fortjente. Ikke fordi det sa nei til Fremskrittspartiet, men fordi det ikke representerer et nødvendig eller nyttig politisk alternativ i dagens Norge.

 

Nå skal partiet prøve den stikk motsatte oppskriften. Unge Venstre - som en gang i tiden var partiets radikale samvittighet - og Sponheoms arvtaker, Trine Skei Grande, har funnet ut at vegen til makt, går gjennom samarbeid med FrP - som Sponheim altså ikke ville ta i med en ildtang. Men Trine Skei Grande er ikke redd for å brenne seg eller bli skitten på fingrene. Hun vil i posisjon - og da får det koste hva det koste vil.

 

Og det er partiet hennes enstemmig enig i. I alle fall på landsmøtet.

 

Men det er da en forferdelig vingling, vil du kanskje si.

 

Vingling har aldri skremt Venstre. Det er så å si partiets varemerke. Venstrelina slynger seg på kryss og tvers gjennom det politiske landskapet. Det har den gjort til nå, og det kommer den til å gjøre fortsatt - så lenge partiet eksisterer. Ingen vet hvor haren hopper. Eller hva Venstre kan komme til å mene. Og gjøre.

 

Nå skal Trine snakke med Siv. Så akkurat nå er ikke samarbeid med FrP utenkelig lenger. For minipartiet Venstre vil ha makt. Og dørene til maktens korridorer kan bare åpnes ved Siv Jensens hjelp. Så da får det heller stå sin prøve at FrP og Høyre er de partiene som Venstre har minst til felles med. Ja, at de i sentrale saker befinner seg på hvert sitt ytterpunkt på den politiske skalaen.

 

Skal Trine Skei Grande bli statsråd, kan hun ikke være fintfølende. Realpolitikk er ikke for knehøner.

 

Nå skal jeg ikke gjøre en skjelm urett. Egentlig ønsker Trine - og partiet hennes - en "sentrumsregjering". Troen på sentrumsalternativet lever fortsatt i Venstre. Riktig nok et "sentrum" som inkluderer Høyre. En noe spesiell oppfatning av begrepet "sentrum", kan man synes. Men i nødens stund spiser fanden fluer.

 

Og Venstre er i nød. Partilederen proklamerer riktig nok at  Venstre er beredt. "Vi har folkan og sakan!" sier hun, men glemmer det viktigste. Partiet mangler "velgeran".  Derfor må det gjøre som flua som satte seg på kjerra på grusvegen og sa: "Se som vi støver i dag!" Det må "åka snålskjuts" på andre partier og håpe på at noe av glansen faller på dem.

 

Men: Etter som en regjering utgått fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre for øyeblikket ikke akkurat framstår som det mest realistiske regjeringsalternativet, fortrekker altså Venstre å krype til køys med ytterste høyre. For Venstre ønsker en ny regjering etter valget i 2013. Slik det er nå, bryr ingen seg om hva partiet mener. Eller hvordan det stemmer. Venstres røst, er en røst i ørkenen. Ingen ser dem. Og ingen hører dem.

 

Og det er kanskje like greit. For Venstre er på mange måter Norgesmester i tomme slagord - uten politisk innhold. Før ville de sette "mennesket i sentrum". En selvfølgelighet som ikke noe oppegående, demokratisk parti kan være uenig i. Nå hevder partiet at "Norge trenger liberal politikk som setter folk først og sikrer sterke fellesskap". Hvem er uenig i det? Og hvem er uenig i at "Norge trenger en regjering som satser sterkt på forskning, kunnskap og verdiskaping og som tar klimautfordringene på alvor"? Bortsett fra Fremskrittspartiet, da. Og det partiet vil jo Venstre samarbeide med.

 

Og Trine Skei Grande er vel ikke så naiv at hun tror at Siv Jensen vil gi avkall på sine synspunkter og målsettinger og stikke sin pipe i sekk for å tekkes Venstre? Tror hun at hun kan omvende Siv og FrP når det gjelder innvandrings- og asylpolitikken? Eller klima- og naturvernpolitikken? Og de andre omstridte sakene som utgjør FrPs sjel?

 

Siv Jensen er realpolitiker. Klarer hun å manøvrere sitt parti inn i regjeringskontorene ved hjelp av et naivt Venstre, vil hun nok ikke nøye seg med å holde regjerinstaburetten varm og overlate den politiske arenaen til Trine Skei Grande. I regjeringen vil Siv Jensen ta tømmene, mens Trine Skei Grande og Venstre får rollen som flua på lasset.

 

Og tror Venstre at partiet vil komme i fra et slik samarbeid uten mén?

 

Velgerne har riktignok forbausende kort hukommelse, men de er ikke dumme. Har Venstre først gått i kompaniskap med FrP, har partiet plassert seg i det politiske landskapet for uoverskuelig tid framover. Den som omfavner feieren, blir svart.

 

Venstre trenger ikke tro på at dette er riktig. Det kommer partiet til å erfare hvis samtalene med Siv virkelig skulle føre til et regjeringsskifte.

 

Kay Olav Winther d.e.


Utilregnelig?

Rettsaken mot ugjerningsmannen fra 22. juli nærmer seg.

 

Før rettsaken kan finne sted, må uttalelsen fra de "nye" rettspsykiatrisk sakkyndige foreligge. Er de enige med "førstevoterende" Synne Sørheim og Torgeir Husby i at Behring Breivik er strafferettslig utilregnelig?

 

Er det psykiatriske miljøet i Norge så stort - og så åpent - at det er plass til faglig uenighet i en sak som er så omfattende og så prestisjefylt som denne?

 

Få - om noen - mener at Anders Behring Breivik "er som han skal være". Normale mennesker sprenger ikke hus i lufta og skyter ned sakesløse personer som politiske ytringer. At Behring Breivik lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser er det neppe berettiget tvil om.

 

Men det er ikke det saken dreier seg om. Spørsmålet er om han i gjerningsøyeblikket var i en slik sinnstilstand at han etter loven var ansvarlig for sine handlinger og derfor kan straffes.

 

Begrepet "strafferettslig tilregnelig" er finurlig.  Det åpner for skjønn - m.a.o. subjektiv tolkning og vurdering av tanker og adferd.

 

Hitler var et forferdelig menneske. Tilsynelatende uten moralske motforestillinger forbrøt han seg mot menneskeheten og førte millioner av mennesker ut i elendighet. Ville han være å anse som strafferettslig tilregnelig etter dagens norske målestokk? 

 

Hva med de andre stornazistene? Kan noe "normalt menneske" utføre slike uhyrligheter som de gjorde seg skyldige i? Må de ikke ha vært "forstyrrede"? Kan de ha vært strafferettslig tilregnelige? Burde Nürnberg-prosessen konkludert med at de var utilregnelige og ikke kunne straffes, men burde få behandling. Og burde de vært satt på fri fot når behandlingen hadde brakt dem på bedre tanker og gjort den "friske" i lovens forstand?

 

Og Quisling og Rinnan? Ville de blitt erklært "strafferettslig tilregnelige" av norsk psykiatri i 2012? Ble de utsatt for et rettslig overgrep da de ble dømt for sine gjerninger? Ville de blitt dømt i dag?

 

Quisling hadde en helt annen virkelighetsoppfatning enn seierherrene - både før, under og etter krigen. Det ble han hånet og kritisert for. Var han egentlig syk? Dømte og henrettet vi en mentalt syk person som burde vært erklært strafferettslig utilregnelig? Hva mener dagens rettpsykiatere? Burde Quisling vært erklært utilregnelig og undergitt behandling i lukket anstalt inntil han eventuelt ble frisk?

 

Og hva med Rinnan? Torturisten Rinnan. Kan han ha vært frisk og tilregnelig i lovens forstand?

 

Bør russerne - og ikke minst ukrainerne - og menneskene i de ulike sovjetrepublikkene - se med mildere øyne på Josef Stalin som lot drepe politiske motstandere og sultet ihjel tusener i et vanvittig landbrukspolitisk eksperiment ? Han kan jo ikke ha vært "frisk"? Og er man "syk i hodet" kan man ikke gjøres ansvarlig for de ugjerningene man forårsaker? Ikke sant?

 

Jo større ugjerninger, desto større sjanse for at noe ikke er som det skal. Oppe i hodet. Og med følelseslivet - og med evnen til empati  - hvor i kroppen den måtte være forankret.

 

Anders Behring Breivik har gjort seg skyldig i ugjerninger av en slik karakter og av et slikt format, at normale mennesker ikke kan forstå dem. Og han angrer ikke. Sies det. Han gjorde det han gjorde, for vår skyld. At det var uomgjengelig og til vårt eget beste, skjønner vi ikke ennå. Men en dag vil det gå opp for oss - eller for våre etterkommere. Da vil han bli forstått - og takket. Mener ugjerningsmannen.

 

Mener han det, må han være dum, vil noen si. Eller syk. Han er åpenbart uten virkelighetsforankring og lider av  vrangforestillinger - om den trusselen Norge utsettes for, og om sin egen rolle som redningsmann og frelser. Han kan ikke være "vel bevart".

 

Og det kan være riktig.

 

Men betyr det at han ikke oppfyller lovens krav til strafferettslig tilregnelighet? Visste han ikke hva kan gjorde?  Hadde han ikke kontroll over sine egne tanker og sine egne gjerninger? Under forberedelsene? På gjerningsdagen?

 

Det skal bli interessant å se hva de "nye" psykiaterne kommer til. Og hva retten kommer til. For det er retten som avgjør. La oss håpe at den har selvbevissthet og integritet nok til å dømme ut fra det som framkommer under rettsforhandlingene.

 

Det - og ingen ting annet.

 

Kay Olav Winther d.e.


8. mars

Jeg er for likestilling mellom kjønnene. Men imot feminisme. Og for den saks skyld imot maskulinisme.

 

Jeg er tilhenger av individualisme. Det vil si at alle uansett kjønn skal få lov til å være den de er og få anledning til å realisere seg med utgangspunkt i sine spesifikke anlegg og interesser. Å presse individer inn i et kjønnsrollemønster mot deres eget ønske, er et overgrep.  Det gjelder for barn og for voksne. Ut over det å føde barn, anerkjenner jeg ingen kjønnsgrenser.

 

I dag er det kvinnedagen. Den er jeg for. Jeg skulle gjerne gått i tog. For kvinners rettigheter. Hadde det ikke vært for alle de meningsløse - og i noen tilfelle dumme! - parolene som har skjemmet de fleste togene i min relativt lange levetid.

 

Feministene har kuppet kvinnedagen. Det er de som syns. Godt hjulpet av mediene som liker oppstuss, motsetninger og det ytterliggående. I den tro at det er det som appelerer til folk og selger.

 

Feminisme er å mene at samfunnet skal styres på grunnlag av "feminine egenskaper", og at kvinner skal ha forrang. Feminisme er det motsatte av likestilling. Det er diskriminering. Mellom det som varierende, toneangivende kvinnegrupper til enhver tid anerkjenner som det feminine og det maskuline. Feminisme er akkurat like diskriminerende som maskulinisme - eller mannssjåvinisme.

 

Motstand mot feminisme er ikke kvinnediskriminering. Og det er ikke likegyldighet over for kvinners problemer med å oppnå fulle retigheter til selvrealisering på lik linje med mannen. Motstand mot feminisme er en kamp for at kvinner - hvilket i praksis vil si den enkelte kvinne - på egne premisser skal ha rett og reell mulighet til å velge overbevisning og livsveg. Det vil si: Samme rett som enhver mann har, til selv å velge hvordan livet skal brukes og hvilket innhold det skal gis.

 

Rett til selvrealisering forutsetter intellektuell, sosial og seksuell frihet. Og ulike former for familiedannelser. Og valg av livspartner på tvers av alle grenser, som kjønn, rase og sosial stand trekker opp. Den forutsetter også fri rett til utdannelse og at kvinner har samme adgang til arbeidsmarkedet og til de enkelte yrker, som mannen har. Alle stillinger i samfunnet - så vel i privat som offentlig sektor - må være tilgjengelige for alle som aksepterer stillingens forutsetninger. Enhver innskrenkning i slike rettigheter, er diskriminerende - og utålelig.

 

Arbeidet - i noen tilfelle: kampen - for kvinners rettigheter i det norske samfunnet er kommet langt. Vesentlige resultater er oppnådd. Men ennå står en del igjen. På flere livsområder. Arbeidet må derfor fortsette. 8. mai må brukes til rette søkelyset mot problemer - og til å peke på løsninger.

 

Alle overdrivelser vil bidra til å vekke til live unødvendig motstand og til å trekke et latterlighetens slør over kvinnekampen.  Ekstremistiske utgrupper skader arbeidet. Seriøse kvinnesaksforkjempere og tilhengere av likestilling bør av den grunn ikke snu ryggen til 8. mars. På samme måte som den seriøse delen av arbeiderbevegelsen ikke overlater 1. mai til ekstreme utgrupper, bør politiske partier og andre seriøse forkjempere for kvinners like rettigheter i det norske samfunnet, ta 8. mars i bruk og markere sine kvinnepolitiske mål og midler.

 

Jeg har poengtert at "kvinnefrigjøring" er en personlig og individuell sak. Fordi personer er forskjellige. Og fordi  egenaskaper og interesser ikke er avhengige av kjønn.

 

Det er likevel én gruppe i samfunnet som av ulike årsaker ikke har den frihet til selvstendig valg som resten av den kvinnelige befolkningen nyter godt av. Det er innvandrerkvinnene.

 

Også i denne gruppene er det - selvfølgelig - store forskjeller. Det er likevel saklig grunnlag for å betrakte disse kvinnene som en gruppe med utpregede felles hovedtrekk. Deres mulighet til utfoldelse og selvrealisering er i vesentlig grad hemmet av kulturelle begrensninger som ofte har utgangspunkt i religiøse vrangforestillinger om kvinnens gudegitte, sekundære posisjon og underlegenhet i forhold mannen.

 

Disse kvinnene er en del av det norske samfunnet, og bør omfattes av den samme frihet til å innta selvstendige oppfatninger og til å realisere seg selv, som andre norske kvinner har. Å kjempe for slike rettigheter, vil være å vise "kvinnesolidaritet" på et område der kampen ville koste. Men hvor det er mye å kjempe for.

 

Denne kampen har norske kvinner sviktet. Om årsaken er unnfallenhet eller misforstått respekt for kulturbetinget annerledeshet, er usikkert.  Kanskje har forklaringen elementer av både feighet, mangel på empati og evne til å forstå innvandrerkvinnenes situasjon, manglende aktivitet fra innvandrerkvinnene selv - og tilbakeholdenhet på grunn av sakens religiøst-kulturelle karakter.

 

Resultatet er imidlertid klart - og relativt entydig: Norske kvinner går ikke i bresjen for innvandrede kvinners emansipasjon! De ligger lavt i terrenget. I stedet for kraftfull kamp for at alle norske kvinner skal nyte like rettigheter, overlates f.eks. 8. mars-dagen til grupper som har som mål å markere seg ved å slå inn åpne dører med størst mulig bulder og brak.

 

De få norske kvinnene som har engasjert seg i kampen mot religiøst og kulturelt betingede fordommer, er stigmatisert og anklaget for rasehets og manglende forståelse for fremmede kulturelementer og for nødvendigheten av å gi plass for disse i det norske samfunnet og internalisere dem i en fornyet norsk kulturbevissthet.

 

Dagbladet ble i sin tid beskyldt for å være i mot prester, men for kvinnelige prester. Kvinnebevegelsens - og mange andre norske kvinners - holdning til kvinneundertrykkende fremmede kulturer er av det samme slaget. De kvir seg for å mene noe klart og utvetydig om religiøse og andre kulturbetingede elementer, som holder kvinner fast i en underordnet, undertrykt og klart diskriminerende rolle. Det er feigt og en utilgivelig unnlatelsessynd.

 

I dag, på kvinnedagen, burde norsk kvinnebevegelse og andre bevisste norske kvinner, fylt avisene, eteren, møtelokalene og gatene med krav om at alle norske kvinner uansett bakgrunn og avstamning skal ha fulle rettigheter i det norske samfunnet. Enhver begrensning av rett og mulighet til fritt å velge overbevisning og levesett innenfor lovverkets grenser, er uakseptabelt i vårt samfunn. Medbrakte fordommer og undertrykkelsesmekanismer fra andre kulturer, kan ikke tåles og må bekjempes.

 

Men dette arbeidet - eller kampen - for likestilling preger ikke dagens feiring av kvinnedagen. Derfor framstår dagen som ubetydelig. Ja, for mange - både kvinner og menn - totalt likegyldig. Nærmest som en lekegrind for utgrupper og andre spesielt interesserte. Men uten betydning for fellesskapet - og for utviklingen av det norske samfunnet.

 

Det er synd. For 8. mars har potensial. Dette potensialet er det bare bevisste, modige kvinner som kan ta i bruk. For å gjøre Norge til et bedre land. For alle. Kvinner som menn.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Stakkars SV

SV er hjemsøkt.

 

Oppslutningen svikter, og partiet vaker rundt sperregrensen.

 

På toppen av det hele har han som skulle være partiets fornyer og redningsmann, rotet det ettertrykkelig til for seg. Og for partiet. Så ettertrykkelig at han har måttet forlate sin statsrådpost. Av fri vilje. Men dog.

 

Statsråd Lysbakken har tilgodesett egne venner og meningsfeller med penger fra det offentlig. Vanlige prosedyrer er fraveket, og habilitetskrevet er nonsjalant oversett. Hensikten har helliget midlet.

 

Om Lysbakken og hans kumpaner i den politiske ledelsen i departementet har trodd at nepotisme er vanlig, akseptert praksis, eller om de har tenkt at de får benytte muligheten til å hjelpe sine egne, når de først er kommet i posisjon til det, vet jeg ikke.

 

De kan imidlertid ikke ha handlet i god tro. For etter sigende ble de advart av administrasjonen. Hvorfor de neglisjerte advarslene og ufortrødent fortsatte på den brede veg mot fortapelsen, skulle det være interessant å vite. Lukket de øynene for realitetene fordi de ikke skjønte alvoret? Var de rett og slett så uvitende om offentlig administrasjon og utøvelse av det politiske håndverket, at de ikke forstod at grensen til det utillatelige ble passert? Men hvis de var så fremmede i det terrenget hvor de beveget seg, burde de jo nettopp lyttet til advarslene fra kjentfolk. Det er som kjent ingen skam å snu - i tide. Hvorfor gjorde de ikke det?

 

Audun Lysbakken er en sympatisk ung mann. Som gjør et fordelaktig inntrykk på TV. Noen påstår i tillegg at han er en politisk begavelse. Det er mulig.

 

Politisk begavelse består imidlertid av mange komponenter. En av de viktigste er kritisk sans. Kunnskaper, forutseenhet og sunt skjønn, er absolutte forutsetninger for et vellykket politisk lederskap. I den aktuelle saken har ikke Lysbakken dokumentert at han har noen av disse egenskapene i overbevisende mengde. Da hadde han ikke gerådet ut i det politiske terrenget hvor han til slutt gikk seg bort.

 

Kristin Halvorsen hevder hardnakket at hennes protesjé og arvtaker har taklet motgangen med løftet hode og rak rygg, og at han trolig kommer styrket ut av den.

 

Kanskje tar hun ikke helt feil. Kanskje har Lysbakken lært en lekse. På det personlige plan. Det får vi i alle fall håpe. Og tro. Han virker jo relativt oppegående. Og alle gjør en feil før eller siden. Som Kristin sier. Hun vet sikkert hva hun snakker om.

 

Men for en politiker holder det ikke å bli klokere av prøving og feiling. Og slett ikke for en partileder. Og enda mindre for lederen av et regjeringsparti. En partileder som har innrettet seg slik at han ikke kan sitte i regjering og bestyre et departementet, har ikke lenger allminnelig tillit. Hver gang han må treffe en avgjørelse og gjøre et vegvalg, vil tvilen melde seg hos dem han søker tillit hos. Enten det er partimedlemmer, velgerne, politiske samarbeidspartnere - eller politiske motstandere. Har han tenkt? Grundig? Eller har han handlet på impuls og trukket tvilsomme konklusjoner på grunnlag av overfladisk skjønn? M.a.o.: Kan vi stole på vurderingsevnen hos den der Lysbakken. Han har sviktet før. Hvorfor skal vi stole på hans vurderingsevne og legge vår skjebne i hans hender?

 

At SV's leder ikke sitter i regjeringen, er en ulempe, men skaper ingen uoverkommelig hindring, sier statsministeren. Og Kristin. Dette vil vi finne en praktisk løsning på.

 

Det er nok riktig. Rent teknisk lar det seg løse. Men det er upraktisk. Og årsaken til at Lysbakken ikke sitter i regjeringen vil verken mediene eller velgerne glemme. Den manglende vurderingsevnen som førte til problemene, vil vi stadig bli minnet om. Kanskje håper SV at det er den "rakryggede retretten" som vil bli husket, men da tror jeg at de ønskedrømmer. Lysbakken vil for alltid være han som måtte forlate sitt departement , og som skapte store problemer for sitt parti - og for den regjeringen han var medlem av - fordi han - etter eget utsagn - for sent skjønte at reglene skulle følges og at han ikke kunne tilgodese sine egne med offentlige midler.

 

Det er bare noen dager til Lysbakken skal velges til SV-leder. Uten motkandidat. Heikki Holmås stod på forbausende lenge og provoserte nok noen med det, men trakk seg til slutt. I dag kan det vel hende at både han og andre i partiet kunne ønske at han hadde stått løpet ut. Slik at de hadde hatt en alternativ til formannskandidaten som selvforskyldt måtte gå ut av regjeringen - med revet skinn og halen mellom beina.

 

Skjønt, alle ser det neppe slik. Noen vil trolig takke forsynet for at SVs neste leder kommer til Stortinget og er fri for de bindingene som en plass i regjeringen representerer. Nå kan han klarere markere seg og markedsføre SV ved å innta standpunkter som det ikke ville være samme armslag for dersom partilederen satt i regjeringen. Regjeringsansvaret er en tvangstrøye. Som Lysbakken nå har kastet av seg.

 

Den som tror at SV-ledereren kan være i opposisjon til den regjeringen hans eget parti er med i, tror feil. SVs stortingsgruppe må være lojal mot regjeringen. Og kravet om lojalitet forplikter partilederen mer enn de menige medlemmene.

 

Ønsker SV større frihet, er det bare én ting å gjøre: Å gå ut av regjeringen. Men det ville være dumt. Regjeringssamarbeidet har gitt SV mulighet til realisere mange av sine politiske målsettinger. Sier Kristin Halvorsen. Å forlate regjeringen vil derfor være å drepe høna som legger gulleggene.

 

Nei, å få Lysbakken til Stortinget, vil neppe styrke partiet. SV går betydelig svekket ut av den situasjonen som den påtroppende partilederen har brakt partiet opp i. Oppslutningen vil med all sannsynlighet fortsette å svikte. Og partiets posisjon og gjennomslag i regjeringen er svekket. Tap opp og tap in mente.

 

Nei, Heikki Holmås, du trakk deg nok for tidlig. Og noe come back på landsmøtet kan vi vel ikke vente?

 

Stakkars SV!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 

 


Änglar, finns dom?

Märtha Louise kommuniserer med engler. Det er godt gjort, for engler fins ikke. Ikke i himmelen - som heller ikke fins! - og ikke på jorden.

 

Mange har sett huldra også. Særlig i tidligere tider. Men huldra fins heller ikke. Hun er et fantasifoster. Som englene. Og som nisser og troll og nøkken og en rekke andre fantasivesener som overtroiske og lettpåvirkelige mennesker har befolket verden - og den utenomsanselige verden - med.

 

Det er "in" å tro på spøkelser. Folk ser - og ikke minst hører - dem stadig vekk. Selv om spøkelser heller ikke fins. Bortsett fra i folks fantasi. Men der fins de. Akkurat som englene og alt det andre oversanselige som folk tror på.

 

Jeg tror ikke på noe av det. Verken på skrømt av kjøtt og blod eller av ektoplasma eller hva åndemanerne mener at gjengangere, engler og hva det nå må være, består av.

 

Men jeg har jo sett det med mine egne øyne, sier supranaturalistene. Mener du at jeg ikke skal tro mine egne øyne, eller tror du at jeg juger?

 

La oss få det sagt, først som sist: Ja, jeg tror at noen juger. Men ikke alle. Jeg tror at enkelte blir lurt av sin fantasi, og tolker naturlige forhold som de ikke skjønner, som overnaturlige fenomener. Og andre blir kanskje forført av sin underbevissthet. Hvem vet. Men engler, nisser, huldre, bankeånder og gamle, gretne dauinger som går igjen og gjør livet surt for nålevende, har de ikke opplevd i naturvitenskaplig forstand. For disse fenomene fins ikke i virkeligheten. Uansett hva de overtroiske hevder.

 

Men selv om engler og onskapsfulle dauinger, følgesvenner og annet skrømt ikke fins, må folk gjerne få tro på dem. Og skrive bøker om dem. Som Margit Sandemo har gjort. Og som Märtha gjør. Og tjener de penger på bøkene - eller foredragene, eller kanskje engleskolene - så gjerne for meg. Får de solgt, må jo noen være interessert i å kjøpe. Markedet fungerer. Kanskje blir vi som nasjon litt dummere av det, men vi tåler det nok. Det meste prelller forhåpentlig av.

 

Vi lever i et fritt og åpent samfunn med høy grad av ytringsfrihet. Og trykkefrihet. Og slik vil vi ha det. Det noen mener er sprøyt og tull, er gudsens alvor og sanning for andre. Alle kommer til orde. Og alle bør være fornøyde. Slik vil vi også ha det. De fleste av oss. Heldigvis.

 

Men noen liker ikke ytringsfriheten. De vil selv bestemme hva andre skal få lov til å tro. Og skrive bøker om. Og spesielt vil de ikke at fødte prinsesser skal tro på noe de selv ikke tror på. Og som de finner grenseløst dumt. De er altså for ytringsfrihet, men motstandere av at folk skal få ytre ting som de selv er uenig i.

 

Skulle vi følge denne oppskriften, ville vi få en forkrøblet ytringsfrihet. En slik "frihet" er ikke noe å samle på.

 

Personlig mener jeg altså at engler ikke fins. Jeg mener uten forbehold at troen på dem - og fortellinger om kontakt med dem - er det rene nonsens. Men Märtha Louise og hennes søster i engletroen, må da få lov til å tro og mene hva de vil? Og skrive bøker om det? Hvilken skade gjør det?

 

Märtha misbruker prinsessetittelen, hevder noen - bl.a. en professor som så vidt jeg skjønner er sterkt republikansk anlagt.

 

Jeg er også republikaner. Men jeg er også realist. Dvs. så virkelighetsorientert at jeg aksepterer at vi har et kongedømme. Og at Märtha er datter av kongen. Og da er hun jo - per definisjon - prinsesse. Det er noe verken hun eller vi kan gjøre noe med.

 

Men hun kunne vel si ifra seg prinsessetitelen eller la være å bruke den når hun driver med de "englegreiene" sine?

 

Ville det hjelpe? Alle - og ikke minst mediene - ville jo likevel vite hvem hun er. Og behandle henne der etter. De skriver ikke om henne for hennes egen skyld. Fordi de tror på det hun hevder. Eller for å hjelpe henne å markedsføre budskapet. Faktum er at de alle sammen bruker henne kynisk for alt hva hun er verdt, i den hensikt å tjene penger på henne. Fordi folk - utrolig nok - er interessert. Ville de slutte med det hvis hun la bort prinsessetittelen? Og ville utenlandsk sladderpresse miste interessen om hun ikke kalte seg prinsesse?

 

Skriveriene gir Märtha og hennes drabant en mulighet til å tjene en slant. Hva så? Er det verre at Märtha Louise tjener penger på sin innsats enn at Se og Hør og tabloidavisene skor seg på å skrive om henne?  

 

I stedet for å hakke på Märtha burde professorer og andre, se nærmere på hva slags programpolitikk etermediene driver, hva slags nyhetsvurdering de praktiserer og hvilken etisk standard de holder. Og de burde vurdere kvaliteten på norsk presse. Hvor høyt nivå holder den? Er den i stor utstrekning ukeblader i forkledning?

 

Men da mener jeg kanskje når alt utenomsnakk skrelles av, at avisene burde slutte å skrive om Märtha og englene hennes? Altså en annen og mer utspekulert og elevert form for sensur?

 

Nei.

 

Avisene og etermediene bør holde oss orientert om hva som foregår. De bør speile samfunnet. Men de bør bedre og grundigere enn i dag vekte nyhetene og gi størst oppmerksomhet til de hendelsene som er viktigst for fellesskapet og for samfunnsutviklingen. Og det skader ikke om de inntar en kritisk, analyserende holdning til det som skjer, og ikke bare opptrer som mikrofonstativer for aparte meninger og for personer som vil nå ut med sitt budskap. Kanskje burde de lære noe av at de mest overfladiske avisene taper opplag, mens de analyserende og kommenterende ser ut til å få større oppslutning.

 

Meningsfull samfunnsdebatt må de som henvender seg til allmennheten tåle. Enten de aktualiserer subkulturelle elementer fra folketroen og gir seg ut for å ha en dypere innsikt enn oss vanlig dødelige i det okkulte, eller  - som jeg - har en kritisk og avvisende holdning til det jeg respektløst regner som tøys og tull. Men som jeg tolererer. Selv om det skjer hoderystende. Og noen ganger med et skjevt smil.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Psykiatrien er overvurdert

Har psykiatrien for stor innflytelse i det norske rettsvesenet?

 

Jeg mener det.

 

Den forestående rettssaken mot attentat- og massedrapsmannen, Anders Behring Breivik, har aktualisert problemstillingen. Det er på tide at vi får en gjennomgripende drøfting av hvilken plass "synsedisipliner" som psykiatri og psykologi skal ha i vårt rettssystem.

 

Det skal i dag mye til at retten ser bort fra, eller overprøver, den psykiatriske uttalelsen som er avgitt i en sak. Er dette en tilstand som sikrer rettssikkerheten? Eller bidrar den sterke vektleggingen på uttalelser fra såkalt sakkyndige, til at prinsippet om likhet for loven fravikes?

 

Min mening er ikke at åpenbart sinnsforvirrede skal straffes med fengsel for handlinger som de ikke forstår at de har gjort. Eller som de ikke forstod alvoret i eller rekkevidden av da handlingen ble utført. Åpenbart sinnsforvirrede må underkastes behandling. Men dom bør felles, og straff utmåles.

 

Rettpsykiatrien anvender ikke en klar, åpenbar og allment forståelig definisjon som skjelner mellom strafferettslig tilregnelighet og utilregnelighet. Psykiaterne operer med kategorier og definisjoner  som både retten og allmennheten har problemer med å forstå - og akseptere. Resultatet er at ikke bare den aktuelle rettsinstansen, men i mange tilfelle store deler av rettsapparatet tar de utpekte psykiaternes konklusjoner som gitte fakta, og fremmer påstander i samsvar med den oppfatningen av delinkventens sinnstilstand som de "sakkyndige" psykiaterne har gitt uttrykk for.

 

Psykiatri er ikke en eksakt vitenskap. Psykiatere utøver skjønn. Riktig nok  i hovedsak innenfor en kunnskapsramme og på grunnlag av ervervet erfaring, men likevel skjønn. De velger mellom ulike verdier og forklaringsmodeller - og de velger konklusjoner blant flere mulige. Psykiatere utøver med andre ord subjektive vurderinger og trekker subjektive konklusjoner. Og de kommer til ulikt resultat. De er rett og slett innyrdes uenige,. Men alle er de "eksperter" og "sakkyndige". Andre sakkyndige ville kunne kommet til et annet resultat. Det gir grunnlag for vilkårlighet.

 

En uttalelse fra en psykiater - eller en psykolog - er en mer eller mindre saklig begrunnet meningsytring. Å definere strafferettslig tilregnelighet  bør  derfor ikke overlates til psykiatrien. Innen psykiatrien vil det være ulike oppfatninger av diagnose og hvor grensen skal gå. Uenigheten vil neppe være begrenset til faglige vurderinger. Psykiatri - og psykologi - gir rikelig spillerom for subjektive oppfatninger og for tolkninger basert på tro, overbevisning og "læreretninger".  Psykiatere er som de øvrige av oss, personer med ulike personlighetstrekk, livssyn, politiske oppfatninger og livserfaringer. Det er grunn til å regne med at de synspunktene de har, og de slutningene de kommer til, ikke ensidig er basert på "faglig innsikt" . En psykiater som selv har sterke oppfatninger, kan lett komme til å sykeliggjøre holdninger, uttalelser og handlinger som vedkommende selv er uenig i og finner ukvalifiserte.

 

Med den plassen som psykiatri og psykologi i dag har i norsk rettsvesen, blir en del personer som bryter norsk lov og gjør seg skyldig i grove forbrytelser, i realiteten "dømt" eller "frikjent" av "fagfolk", dvs. av psykiatere som finner dem friske nok til å dømmes til straff og soning, eller for syke til å anses som skyldige eller til å være soningsdyktige. Det gjelder f. eks. notoriske lovbrytere som forbryter seg gang etter gang i ly av en diagnose som gjør at politiet avstår fra å bringe dem for retten. Mens pleietjenesten står avventende ved sidelinjen. Denne kategorien lovbrytere får m.a.o. i realiteten ikke sin sak avgjort av juryen, dvs. av sine "likemenn", men av  en ikkejuridisk "ekspertise" som påberoper seg slik insikt i menneskesinnet at de kan avgjøre hva tiltalte har forstått og dermed bevisst har gjort seg skyldig i, og om vedkommende er strafferettslig ansvarlig.

 

Denne overdrevne troen på psykiatri og psykologi finner man ikke bare i de ordinære rettsinstansene. Også i den ekstraordinære rettsinstansen, fylkesnemnda, som er opprettet for å behandle og treffe avgjørelser i barnvernsrelaterte saker, er psykiatrien - og psykologien - blitt tildelt en plass som gir disse profesjonene urimelig stor inflytelse på de avgjørelsene som treffes.

 

Psykiaternes og psykologenes plass i systemet innvirker på hva som oppfattes som "normalt" og fører i enkelte tilfelle til at interessekonflikter ikke tolkes som situasjonsbetingede uoverenstemmelser mellom de involverte som naturlig er følelsesmessig engasjerte, men kategoriseres som psykiatriske og psykologiske fenomener og tillegges vekt der etter. Når hverdagshendelser overtolkes og psykiatriseres  kan de mest naturlige reaksjoner, uttalelser og handlinger få konsekvenser for fylkesnemndas beslutninger. Og ikke alltid på et kvalifisert nivå. Nemndas leke medlemmer skal ha sterk personlighet for å å makte å sette sin vurdering opp mot "ekspertenes". 

 

Noen vil mene at psykiatriens plass i de dømmende organer er en rettsgaranti. En garanti mot at mennesker som ikke er tilregnelige, og derfor ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, skal bli dømt og straffet. Men sykeliggjøring av meninger, holdninger og reaksjonsmåter som man selv står fremmed overfor, sikrer ikke likhet for loven.

 

Strafferettslig tilregnelighet og ansvar bør defineres av den lovgivende statsmakt. Om en person svarer til lovens betegnelse, bør være et juridisk spørsmål. Ikke bare formelt, men også reelt. Retten må være fri til å se bort fra "sakkyndige uttalelser" av et hvert slag, hvis den selv kommer til en annen konklusjon enn den "ekspertisen" har kommet til. Retten skal ikke være forutinntatt, men ta standpunkt til sakens fakta slik de kommer fram under rettsforhandlingene. En del av disse faktaene er utalelseene fra rettspsykiaterne - og fra andre som er invitert til å gi utrykk for sin oppfatning. Rettspsykiatriske uttalelser må derfor anses som innspill til retten og en del av det samlede faktagrunnlaget. Ikke som direktiv som retten skal være forpliktet til å følge.

 

Når riksadvokaten - og det aktuelle statsadvokatembedet - er tilbøyelig til å justere sin påstand om straffeansvar for hendingene 22. juli 2011 i samsvar med uttalelsen fra de opprinnelig oppnevnte rettspsykiaterne, viser det hvor langt utviklingen er kommet, og hvilke uheldige utslag den overdrevne troen på rettspsykiatriens ufeilbarlighet kan foranledige. 

  

Vurdering av en lovbryters somatiske og psykiske helse bør ha konsekvenser for soningens form og innhold. I tillegg til å være straff, bør enhver soning inneholde vesentlige elementer av behandling og korrigering. Soningen bør derfor være "individuell" og  tilpasset den enkeltes helse- og sinnstilstand - og vedkommendes behov for sosialisering. Derfor bør ulike former for ekspertise bidra til å sette rammene for soningsvilkårene og for å gi en slik behandling som den innsatte trenger. Medisinske, psykiatriske og psykologiske vurderinger bør derfor flyttes fra rettssalen til de stedene der soning skjer. En slik forskyvning må anses som en rettsgaranti.

 

Kay Olav Winther d.e.  

 


Toleranse, men ikke likegyldighet

Debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen i VG tok på seg niqab og wallraffet rundt i Oslos gater. Det er jeg ikke sikker på at hun ble særlig klokere av. Men hun fikk angst og fant å måtte komme seg ut av det claustrofobiskapende plagget. Det forteller litt om hva kvinner i enkelte andre kulturer utsettes for.

 

Nå er debattredaktøren tilsynelatende en klok dame fra før. Hun har gjennomskuet norske kvinner som skjuler seg i niqab og ser verden gjennom en smal åpning foran øynene. Å bære niqab i Norge er en demonstrasjon. Trolig ment som en provokasjon. Spørsmålet er om vi skal gidde å la oss provosere.

 

Når jeg ser en norsk kvinne i niqab eller burka tenker jeg mitt. Vi lever ett liv her på jorda. Hvis noen vil begrense sin mentale og fysiske frihet og redusere sine utfoldelsesmuligheter ved å gå rundt i et teltliknende klesplagg og betrakte omgivelsene gjennom en smal sprekk i tøyet, så gjerne for meg. Jeg har humoristisk sans og er liberal og tolerant nok til å si at folk får kle seg som de vil. Niqab og burka er ikke de eneste raritetene jeg - riktignok hoderystende - aksepterer som privat påkledning. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å følge Frankrikes og Belgias eksempel og forlange å få se ansiktet til folk. Men jeg snakker ikke med folk som skjuler seg.

 

Når noen mener at kulturelle og religiøse særegenheter som hijab og turban skal kunne brukes av dommere, politifolk og andre representanter for ordensmakten i Norge, setter jeg foten ned. Representanter for slike yrker skal framstå som "verdinøytrale". I den forstand at de skal være forpliktet på de verdiene samfunnet har vedtatt for tjenesten, og ingen ting annet. De skal ikke ha private preferanser. Verken på det religiøse eller det moralske området. Heller ikke lærere bør i jobben bære tegn som demonstrerer deres tro eller overbevisning eller private verdisett ut over dem samfunnet har fastsatt. Verken kors, halvmåne, turban, burka - eller hijab bør tillates i yrker som lærer, politi eller dommer. For bare å nevne noen.

 

Den som av overbevisningsgrunner må bære slike kjennetegn, har et annet verdisyn enn det vårt samfunn er basert på. De må derfor avstå fra yrker med uniformsplikt, yrker som skal formidle de bærende ideene i vårt samfunn, eller yrker hvor yrkesutøveren må framstå som konfesjonsnøytral for ikke å krenke brukernes bluferdighet, tro, overbevisning eller rettsfølelse. I et moderne, opplyst verdipluralistisk samfunn burde dette være åpenbart for alle.

 

Ut over dette bør folk - innenfor den vedtatte anstendighetens grenser - stort sett, få kle seg som de vil.

 

Samme toleranse vil de som ønsker å demonstrere uavhengighet ved å bruke klesplagg, frisyrer o.a. som skiller seg radikalt fra gjenomsnittets, ikke møte over alt ellers i verden. F. eks. i de landene hvor kravet om at kvinner skal være tildekket, blir håndhevet strengest. Der er fanatismen størst, og toleransen fraværende. Der risikerer de som bryter kleskoden, å bli drept.

 

I enkelte av disse kulturene blir kvinnen betraktet som mannens eiendom. Et laverestående, annenrangs vesen som er mannen underlegen og skal være ham underdanig. Etter som mannen ikke vil eksponere sin kvinne for andre menn, må hun være tildekket. For kvinnen har den "tvilsomme" egenskap at hun vekker kjødelige lyster hos mannen. Det gir en dobbelt grunn til at hun må dekkes til. Bar hud og hår kan være mer enn en mann tåler. Mener mennene i enkelte kulturer.

 

At dette abnorme kyskhetskravet er bakgrunnen for bruk av klesplagg som burka, niqab og hijab er det ingen tvil om. Å bruke slike plagg i en vestlig kultur er ikke frigjørende. Det er en parodi på frigjøring.

 

Det bruken av burka, niqab og hijab i et vestlig samfunn viser, er at det finnes kvinner som er uten kunnskap om den kulturen de kommer fra  og totalt uten solidaritet med de medsøstrene som lever i undertrykkelse i andre land og er tvunget til å dekke seg til, til å leve avsondret fra mannsfellesskapet og til å holde seg skjult på andre måter. I stedet for å stå fram og føre an i kampen for reell frigjøring av kvinnene i land hvor de er undertrykt, svikter de norske niqabbærerne sine medsøstre og gjør seg til eksponenter for et av de mest nedverdigende utvekstene i den kulturen de har flyttet fra: mannssjåvinismen.

 

Da rasedistrimineringen var på det verste i USA og i Sør Afrika, måtte de fargede sitte på de "dårligste" plassene i de offentlige kommunikasjonsmidlene - hvis de fikk sitte i det hele tatt. I enkelte samfunn som er preget av en ytterliggående, undertrykkende mannskultur, får kvinner og menn ikke sitte sammen. Kvinner må sitte bakerst. For seg selv. Der er det altså fortsatt apartheid.

 

Enkelte forskrudde sinn kan sikkert også beskrive dette som frigjørende. Sannheten er at det er diskriminering basert på den oppfatning at kvinnen er annenrangs. At hun tilhører mannen på lik linje med kveg og annen eiendom. Og at hun må kjenne sin tilmålte plass. I familien. Og i samfunnet. Bakerst og nederst på rangstigen.

 

I Norge bor det et par unge niqabbrukere som mener de er diskriminert fordi de ikke kan bruke niqab på jobb. Jeg forstår meget godt at arbeidsgiverne ikke vil ha dem. Man ansetter ikke personer som insiterer på å skjule seg og befinne seg inne i et telt. De fleste jobber forutsetter kommunikasjon. Og kommunikasjon forutsetter at man viser ansikt.

 

En av de norske niqabbærerne reiser på misjonsferd til norske skoler.  Den wallraffende debattredaktøren håper at elevenes møte med den niqabkledde ekstremisten, vil åpne deres øyne for hvor viktig de demokratiske verdiene er for deres identitet.

 

Personlig tror jeg at forholdet er litt mer innfløkt enn som så. De aller fleste norske kvinner og menn - innfødte som innvandrede - vil forkaste kvinneundertrykkende plagg som burka, niqab og hijab. Men i en befolkning vil det alltid være en minoritet som tiltrekkes av det ekstreme. Det må vi akseptere. Også disse må innenfor lovens grenser, få dyrke sin egenart.

 

Det betyr ikke at det norske samfunnet skal gi avkall på allment aksepterte verdier for å imøtekomme ekstremistenes ønske om å gjøre  kvinnediskriminerende skikker og klesplagg til en integrert del av norsk kultur.

 

Det er ingen grunn til stilltiende å akseptere at et slikt kvinnesyn får innpass - enn si fotfeste - i Norge. For å hevde kvinnens likeverd og likestilling i vårt samfunn, må vi tydelig ta avstand fra ytringer som har sitt utspring i, og kan medvirke til å befeste, kulturtrekk som vi ikke ønsker importert til vårt samfunn. Fordi vi for lengst er forbi det kulturstadiet de representerer. Og fordi vi ikke passivt vil se på at klokka skrus tilbake.

 

Jeg ikke bare aksepterer, men ønsker at Norge skal være et samfunn med plass for ulike religiøse oppfatninger og ulike kulturer. Jeg setter pris på nye erfaringer, ny erkjennelse og på at mine holdninger utfordres i møte med andre verdier og synspunkter enn dem jeg har.

 

Men jeg forholder meg ikke passiv. Verken til kristentro, andre religioner, tradisjonell norsk kultur  - eller til fremmede kulturer som kommer til oss med nye landsmenn og -kvinner. Jeg tillater meg å ha meninger om dem, og rett til å motarbeide religiøse og andre kulturytringer som jeg mener er skadelige for samfunnet eller for den enkelte.

 

Religiøs overbevisning er et personlig anliggende. Religion er - og bør være - en privatsak. Noe for den enkeltes lønnkammer. Når noen forsøker å gjøre sin tro til rettesnor for annerledes troende, er det på sin plass å ta til gjenmæle. Tvang til tro er dårers tale, heter det. Det er en sannhet mange bør merke seg.

 

Heller ikke den etablerte troens forsøk på å undertrykke annen tro, skal aksepteres. Verdimangfold krever toleranse. Men ikke likegyldighet.  Derfor aksepterer vi mye som vi er uenig i, men gir utrykk for vår uenighet. Norge er et liberalt land. Men ikke et land uten verdier. 

 

Hvilke verdier vi til en hver tid skal bygge vårt samfunn på, må vi finne ut av i fellesskap . Å sette ord på uenighet og å kritisere oppfatninger og kulturelle ytringer som man er uenig i, er ikke diskriminering. Meningsbrytninger er dialog. Den som vil stanse eller begrense dialogen, er ikke ute etter frihet - eller toleranse. Men meningssensur. Og ensretting. Og meningsensur og kulturell ensretting skal vi ikke ha i Norge. Her skal vi kunne velge hva vi vil tro på, og gi uttrykkk for det som ligger oss på hjertet. Også for oppfatninger som noen mener krenker gudstro og andre religiøse forestillinger.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Forhåndsdømt

1. nestformann i Venstre er anmeldt for voldtekt. Det har ikke vært noen rettssak. Men han er dømt. Til tap av alminnelig anseelse og til livsvarig vanære.

 

Dommen har mediene tatt seg av. TV2 viste bilder av mannen i går kveld, og sendte et utdypende intervju med formannen i Stavanger Venstre om hva som formodentlig hadde foregått. Lokallagsformannen svarte ikke ubetinget ja på om det dreide seg om voldtekt. Men påstanden lå dårlig gjemt i situasjonen og mellom "linjene". Seerne fikk vite nok til å tenke: "Det er nok ingen røyk uten ild."

 

Lokallaget var trolig redd for å bli rammet av samme beskyldninger om fortielse som et annet politisk parti er blitt beskyldt for. Formannen svarte derfor på medienes spørsmål.

 

Den 39 år gamle topptillitsmannen har vedgått å ha hatt samleie med den 17 år gamle jenta som har inngitt anmeldelsen. Men samleie er ikke voldtekt. Selv om aldersforskjellen mellom de involverte er stor. Skyldsspørsmålet må utredes og avgjøres av kvalifisert myndighet. Og eventuell dom felles av retten.

 

Men om man skulle vente på dette, ville det gå lang tid og lufta ville kunne ha gått ut av nyhetsballongen. Det tar ikke mediene sjansen på. Det gjelder å smi mens jernet er varmt og før nyhetsverdien svekkes.  I dag er derfor mediene fulle av bilder av "delinkventen" og omtale av saken. Min ellers så skikkelige avis, Dagsavisen, har bilde og navn av den anmeldte på 1. side med henvisning til side 10 hvor det er et stort bilde og fyldig omtale. Løssalgsavisene har jeg ikke sett, men jeg har erfaring og fantasi nok til å forestille meg hvordan de ser ut. 

 

Når mediene på denne måten kaster all forsiktighet over bord, og henger ut den anmeldte uten at skyld er bevist og uten at vedkommende har mulighet til å forsvare seg, har det trolig flere årsaker. Skandaler selger. Dessuten er mediene beskyldt for å gasse seg i betente saker som et annet partis medlemmer er beskyldt for å ha gjort seg skyldige i. Forfølgelse, har partiledelsen hevdet. Ved å bruke denne saken for alt hva den er verdt og vel så det, kan mediene vise at de ikke gjør forskjell på folk - eller partier.

 

Slik "rettferdiggjør" de sine overtramp. For det er overtramp det dreier seg om. Eller la meg ta enda hardere i: Spekulasjon i andres ulykke. Og da tenker jeg både på den "ulykken" som det formodede offeret utsettes for, og den uopprettelige skaden som blir den anmeldte til del hvis det skulle vise seg at hendelsesforløpet er et annet enn det som foreløpig er kommet fram.

 

Voldtekt er en nedrig forbrytelse. Som ikke skal tolereres. Og som skal straffes strengt. Men påstand om voldtekt, er ikke bevis. Det dreier seg ikke om ha tillit til "offerets" forklaring. Det handler om å bevise at det har funnet sted et seksuelt overgrep som tilfredsstiller lovens krav til pådømmelse og straff.

 

Forhåndsdømming i mediene er også et overgrep. En slags moderne lynsjing hvor "opinionen" tar saken i egne hender.

 

Samfunnet er ikke tjent med fortielse eller med kneblede medier, vil noen hevde. Pressen og etermediene selv vil være de første til å framholde at de har en plikt til å informere allmennheten. At pressefrihet er et kvalitetskriterium for et velfungerende åpent samfunn der alle er like for loven.

 

Det er riktig. Men retten - eller plikten - til å informere må være basert på fakta. Ikke på spekulasjoner. I den aktuelle saken - og i liknende saker - kjenner vi ikke fakta. Derfor kan ikke pressens omtale bli annet enn spekulasjoner.

 

Spekulasjoner som skader begge parter i saken. Og mediene selv. Og dermed trykkefriheten. For hvem kan ha tillit til medier som ved hjelp av store oppslag forhåndsdømmer personer som får en påstand eller anmeldelse mot seg?

 

Så vil noen selvfølgelig si: Men han har jo innrømt samleie. Bare det at den 39 år gamle mannen går til sengs med en 17-åring, er ille nok. Han fortjener det han får.

 

Til det er det å si, at det ikke er det saken dreier seg om. Den dreier seg ikke om moral. Og den dreier seg ikke om smakløshet eller uforstand. Det saken dreier seg om, er om det er foregått noe ulovlig. Noe kriminelt. Noe den ameldte kan straffes for. Det er påstått, men  ikke klarlagt. Derfor burde mediene vist varsomhet og tilbakeholdenhet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


NRK for bra for FrP

NRK er lisensfinansiert. Det må det bli en slutt på, mener FrP. For NRK får for gode økonomiske betingelser. Og blir for bra!

 

FrP vil ikke ha en velfungerende nasjonal kringkaster. De vil ha radio- og TV-selskaper som konkurrerer med hverandre om de "sponsorinntektene" norsk næringsliv har råd til å avse, og som er styrt av markedskreftene. Derfor vil de avvikle NRK-lisensen og stykke opp og selge NRK. Det er ikke en offentlig oppgave å tilby underholdning, sier FrP på sin nettside.

 

Nylig ble TV2 solgt til det danske konsernet Egmont. Det driver med medier for å tjene penger. Den dagen Egmont skjønner at de vil tjene mer på å stryke folk flest med hårene og gi dem overfladisk underholdning i stedet for høyverdige informasjons- og kulturprogrammer, vil eierne med all mulig sannsynlighet sørge for at selskapet prioriterer programmer som fyller deres lommebøker framfor å drive folkeopplysning og presentere "trange" kultuprogrammer.

 

Uten et lisensfiansiert, statseid TV som kan by oss en motvekt til de kommersielle kanalene og deres kulturfattige programtilbud, sitter vi igjen med et TV-innhold som ikke er egnet til å heve eller opprettholde det nivået befolkningen bør få tilbud om, men i stedet et tilbud som tilpasses ønskene og behovene til dem som unner seg det underlødige. Det er trolig de samme som bruker mest tid foran skjermen.

 

Ventelig er det disse menneskene annonsørene er ute etter. De som har færrest motforestillinger. Og det mest velutviklede kjøpeinstinktet - selv om de ikke har den største kjøpekraften.

 

Å ødelegge NRK vil være å svekke nasjonens kulturelle beredskap. Og det vil fjerne vårt viktigste forum for seriøs nyhetsformidling, debatt og samfunnsanalyse.

 

Det er vanskelig å tro at FrP ikke skjønner dette. Det er derfor grunn til å tro at denne svekkelsen nettopp er den effekten partiet ønsker.

 

Så kan man spørre seg hvorfor.

 

Det er åpenbart at uten et seriøst felles forum for samfunnsdebatt, nyhets- og kunnskapsformidling vil krefter som ønsker spekulative endringer i politikk og samfunnsliv, få bedre arbeidvilkår. De kritiske spørsmålene og motforestillingene ville bli færre. Kanskje ikke umiddelbart, men med all mulig sannsynlighet etter som mediene innretter seg på en ny markedssituasjon.

 

I tider med god og trygg økonomi vil de som lever på annonse- og reklameinntekter kunne overleve og sikre et visst mangfold, men når næringslivet setter bremsene på, vil tilgangen på kapital avta og fristelsene til å tilby spekulative programmer for å trekke seere og med det øke tilgangen på reklameinntekter, bli større.

 

Fortsatt har vi i Norge seriøse aviser som er avhengige av annonseinntekter, men uten statlig pressestøtte ville mye trolig sett annerledes ut - både når det gjelder tallet på aviser og innholdet - ikke bare i løssalgsavisene, men også i de store abonnementsavisene. Man kan også lære mye av å se på ukebladmarkedet. Det er ikke uten grunn at Se og Hør og Her og Nå gjennom mange år har kunnet forsyne seg med en stor andel av ukebladkjøperne.

 

Det er også en del å lære av at de smale nisjebladene for de spesielt interesserte ser ut til å ha en framgang. Hvem skal gi de interessegruppene som disse dekker, et eterbåret tilbud dersom NRK forsvinner? Hvem skal formidle kunnskap og vitenskap? Hvem skal formidle kunst og kultur? Og hvem skal formidle norsk kunst? Og norsk kultur? Og norsk politikk? M.a.o. seriøst samfunnsfjernsyn?

 

Nå har FrP vel aldri hatt særlig interesse av eller følt spesiell omsorg for kulturen. Jeg mener å huske en FrP'er som mente at Nationaltheateret burde legges ned eller fratas stalig støtte. Å nedlegge lisensordningen og løse opp NRK slik at institusjonen ikke lenger blir i stand til å utføre sin oppgave, er et forslag av samme karakter.

 

Trøsten er at Fremskrittspartiet vil trenge støtte fra andre partier for å få realisert en så dårlig ide. Foreløpig er det vanskelig å se at noen av de seriøse, såkalt borgerlige, partiene vil låne seg til et slikt medie- og kulturpolitisk eksperiment som det FrP går i bresjen for. Men dette er en situasjon som kan endre seg. Fristelsen til å komme inn i regjeringskontorene kan bli så stor at de borgerlige partiene blir mindre kresne når det gjelder hva de kan gå med på. 

 

Tidligere i ettermiddag fikk FrPs mediepolitiske talsmann, Korsberg, slippe til å radio med reklame for den lite seriøse ideen som partiet nå ser ut til å ville bruke for å vekke oppmerksomhet og for å stanse det frafallet det har opplevd den siste tiden. Avisene vil trolig følge etter.

 

Det ville være betryggende om partiene på høyresiden straks sier klart i fra at noen slikt mediepolitisk eksperiment som det Frp nå innbyr til, vil de ikke kunne gå med på. Da kan denne ballen bli lagt ettertrykkelig død.

 

I motsatt fall kan FrP bli tilskyndet til å fortsette og intensivere sitt korstog mot NRK og mot regjeringen som etter partiets mening, altfor villig øker lisensen og bedrer NRK slagkraft og kvalitet.

 

Kvalitet i NRK er nemlig - som sagt - ikke et ønsket mål for FrP. Kvalitet styrker NRK og svekker konkurrentene. Det gjelder derfor å strupe ressurstilgangen og baktale rikskringkastingen for å redusere dens anseelse i menigmanns og de andre borgerlige partienes øyne. Slik beredes grunnen for ytterligere svekkelse - og avvikling.

 

Jeg håper de seriøse partiene tar trusselen på alvor. Før det er for seint.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


La ham skrive

Attentatmannen og drapsmannen fra 22. juli vil skrive bok. Det bør han få lov til.

 

Noe av det som gjorde mest inntrykk i tiden etter de tragiske hendelsene denne sommerdagen var uttalelsene om at de ikke skulle føre til et mindre åpent samfunn. Nå er tiden inne for å omsette ord i handling. Ytrings- og publiseringsretten bør vi beholde ubeskåret. For alle.

 

Om drapsmannen skal få beholde de pengene han eventuelt tjener på å skrive eller fortelle sin historie, er en annen sak. Når hans sak kommer for retten, bør hans erstatningsansvar over for de skadelidte og samfunnet bli klarlagt. Å holde dette spørsmålet utenfor rettsforhandlingene vil være galt over for de skadelidte.

 

For en utenforstående synes det klart at gjerningsmannen bør dømmes til å erstatte den tort og svie som de rammede har måttet utstå. Det bør gjelde både personlig og materiell skade. Så langt de lar seg erstatte. Skaden voldsmannen har forøvd, er så enorm at han aldri - uansett hvor mye han enn tjener - kan betale sin skyld fullt ut. Han vil derfor aldri selv kunne nyte godt av de midlene en eventuell bok vil innbringe. Hvis domstolen gjør det den skal.

 

To såkalt "sakkyndige" kjennere av menneskesinnet har funnet ut at terrorbomberen fra regjeringskvartalet og drapsmannen fra Utøya ikke er strafferettslig ansvarlig. Skulle retten komme til samme standpunkt, vil det formodentlig innvirke på spørsmålet om erstatningsansvar. Kan en utilregnelig person pålegges å erstatte den skaden vedkommende har forvoldt?

 

Hvis lovverket ikke hjemler beslag i slike inntekter, må det ajourføres. Her kan "Stine Sofies Stiftelse" ha et poeng. Hva man skal gjøre med de inntektene forlaget og andre ledd i produksjons- og salsgprosessen eventuelt får, er et langt mer omfattende og innfløkt spørsmål.

 

Et regulært forlag har ikke noe ansvar for den udåden som er begått. Skal det da forbys å tjene penger på en publisering? Og hvor skal grensen gå? Skal bøker om henhendelsene skrevet av forfattere og journalister være tillatt? Selv om de er aldri så "spekulative"? Skal forlagenes inntekter på slike bøker godtas som etisk forsvarlige, mens fortjeneste på forfatterens egne ord skal anses som "skitne" og inndras til fordel for statskassen eller de skadelidte? Hva er den etiske - og juridiske - forskjellen? Hvordan skal samfunnet kunne håndtere en slik balansegang mellom "hvite" og "svarte" forlagsinntekter?

 

Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttaler til Dagsavisen at det må være et ansvar for forlagsbransjen å ha en høy nok etisk standard til å unnlate å utgi slike bøker. Skal vi likevel innføre sensur? En forfatter med en sikker bestselger unngår forøvrig dette problemet ved å utgi boka på eget forlag - eller et forlag opprettet av likesinnede. Hvor inntektene f.eks. går til en "ideell" stiftelse. Bør slike "avsatte" midler kunne inndras? Hva blir konsekvensene?

 

Hvis utgivelse hindres eller vanskeliggjøres i Norge, kan boka utgis i utlandet hvor inntektene kan settes på bok eller investeres og brukes av gjerningsmannen når vedkommende en gang settes på fri fot. Eller stilles til disposisjon for grupper og personer som tar opp arven etter ugjerningsmannen fra 22. juli.

 

Før eller siden vil det bli laget filmer om det som skjedden 22. juli. Filmer som i større eller mindre grad involverer gjerningsmannen og hans interesser, og som vil gi filmskapere og dristributører inntekter - ikke bare av dokumentarfilmer og seriøse dramafilmer, men også av spekulative filmer som bare har som formål å tjene penger på folks morbide interesse for katastrofen.

 

Hvordan vil et lovverk uten å virke begrensende på ytringsfriheten og uten å ramme vilkårlig, makte å skjelne mellom moralsk akseptable og uakseptable inntekter? Skal enhver inntekt som skriver seg fra omtale, eller kunstnerisk behandling, av tragedien, anses som generert av gjerningsmannen og dermed bli gjenstand for inndragning? Jeg spør igjen: Hvor skal grensen gå?

 

Avisene - og slett ikke bare løssalgsavisene - har i et halvt år levd høyt på de tragiske hendelsene som fant sted 22. juli. Resultater av hederlig journalistisk gravearbeid, av lekkasjer og utidige spekulasjoner er servert i en salig blanding. Bilder av gjerningsmannen har "prydet" avissidene og bidratt til å øke salget. At avisene har tjent penger på saken, må anses som utvilsomt.

 

Hva er den moralske forskjellen på de inntektene som dette har gitt, og de inntektene forlagene vil ha på bøker skrevet av utenforstående om saken? Eller bøker skrevet av gjerningsmannen selv?

 

Og: Hva vil samfunnet ha mest nytte av? Spekulative bøker fra folk som bruker saken som springbrett, eller av gjerningsmannens egne ord? For uansett hvor mange psykiatere man bruker, er det bare gjerningsmannen selv som kan fortelle oss hvordan han har tenkt, hvor han har hentet sitt tankegods fra, hva som har inspirert eller "trigget" ham og hvordan han kunne utføre en udåd så stor og grensesprengende at den savner sidestykke i den siviliserte verden.

 

Kan det ikke rett og slett være slik at samfunnet - det vil si du og jeg - kan ha nytte av at personen bak udådene får fortelle sin historie? At vi kan trekke lærdom av den? Som privatpersoner og som samfunn?

 

At noen vil bruke et slikt verk som enkelte brukte Hitlers "Mein Kampf", kan ikke forhindres. Like lite som vi kan hindre outsidere med forkvaklede sinn som vil føle seg inspirert av at ugjerningsmannen knebles. Hemmelighold og undertrykkelse avler mistenksomhet og myter.

 

Denne saken krever ikke først og fremst rask handling, men kløkt. Grundig gjennomtenkning  og kloke beslutninger for å unngå uforutsette skadevirkninger. Målet å bevare det åpne samfunnet bør stå fast. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Uten publiseringsrett er ytringsfriheten bare et ord. Å "bevare" ytringsfrihet i navnet, men hindre ytringer i gavnet, er ingen tjent med. Det er et bedrag. Og et selvbedrag. Her gjelder det å holde hodet kaldt, tanken klar og hjertet varmt.

 

Det åpne samfunnet er en skjør plante som lett bukker under i lovverkets villnis. Så la ugjerningsmannen skrive.

 

Kay Olav Winther d.e.


Janne Kristiansens feiltrinn

PST-sjef Janne Kristiansen måtte gå. Det var ventet. Etter uttalelsene om Norges etterretningsvirksomhet i Pakistan, var det ingen veg tilbake.

 

Om Kristiansen gikk "frivillig" og etter eget initiativ, eller ble gitt mulighet til en slippe å få sparken, er likegyldig. Alle vet at det ikke var mulig for henne å fortsette. Tabbekvoten var oppbrukt, og hun hadde ikke nødvendig tillit hos justisministeren.

 

Nå blir den tidligere PST-sjefen etterforsket. Hvis etterforskningen viser at hun har røpet sikkerhetspolitiske hemmeligheter, kan hun bli dømt til fengselsstraff.

 

Så langt bør det ikke gå. Hun burde ikke vært etterforsket heller. Janne Kristiansen er ingen kriminell. Hun har ikke med velberådd hu røpet hemmeligheter. Ikke for egen vinning, og ikke for å begunstige fremmede makter. 

 

Janne Kristiansen ble utsatt for et uhell. Hun gled på et bananskall som Ahktar Chaudry i vanvare kastet foran henne. Janne Kristiansen er et offer for omstendighetene. Og for urealistiske krav til PST om åpenhet og hemmelighold.

 

Etter Lund-kommisjonen har sikkerhetstjenestene - og særlig PST -  hatt en uklar status.  Politikerne, mediene og allmennheten har på en og samme gang forlangt åpenhet og hemmelighold. Krav som det ikke er mulig å leve opp til. PST og Janne Kristiansen har levd i en kryssild av uforenlige forventninger. Det har - selvsagt - skapt rolleforvirring og usikkerhet om hvilke tiltak politikerne ville akseptere, og hvilken grad av hemmelighold etaten kunne praktisere uten å gjøre seg skyldig i brudd på forventningene om åpenhet og klar tale.

 

Det kan ikke råde noen tvil om at PST har ment å ha opptrådt i samsvar med rådende signaler fra det politiske miljøet når etaten har prioritert å vie oppmerksomhet til potensielle trusler fra det radikale islamitiske miljøet, framfor å bruke ressursene på å holde øye med den ytterliggående politiske høyresiden. Denne prioriteringen var PST ikke alene om. Før de fikk vite hvem som stod bak ugjerningene den 22. juli, ville samtlige medier, 90 prosent av stortingsrepresentantene og så å si hele regjeringen ha utropt radikale islamister som faremoment nummer 1. Og de ville hatt tilslutning fra nær inn på 100 prosent av den norske befolkningen. Før sannheten kom for en dag, mente samtlige fjernsynsjournalister, programledere, kommentatorer og såkalte "eksperter" at udådene måtte være utført av islamitiske krefter utenfra.

 

Så kan man si at det burde være grunn til å vente noe mer av landets sikkerhetstjeneste. Men PST fungerer ikke i et vakuum. Tjenesten  tar - direkte og inndirekte - signaler fra det politiske miljøet. Både når det gjelder å identifisere trusler, og når det gjelder å praktisere åpenhet og hemmelighold.

 

Janne Kristiansen har som PST-sjef ikke hatt noen heldig hånd med mediene. Men hennes situasjon har heller ikke vært lett. Hun har åpenbart valgt den grad av åpenhet som hun mente at landets politiske ledelse forventet av henne. Derfor gled hun intetanende på det verbale og politisk sleipe bananskallet som Ahktar Chaudry kastet foran henne.

 

Hun skulle selvfølgelig sagt: Dette kan jeg ikke kommentere i detalj, men vi mottar opplysninger som vi finner å kunne ha tillit til. Mer kan jeg ikke si.

 

Hadde hun sagt dette, hadde hun med stor sikkerhet blitt kritisert for å holde unna opplysninger for Stortinget. Hun ville fått høre at hun viste samme mangel på åpenhet og samarbeidsvilje som preget sikkerhetstjenesten før Lund-kommisjonen "ryddet opp". Og noen ville påpekt hennes tidligere "tabber" og krevd hennes avgang. Men hun ville ikke kommet i den situasjonen som hun er i nå.

 

Nå valgte hun i stedet åpenhet. Rodde seg for langt utpå. Og måtte likevel gå.

 

Hun fikk en lite ærefull sorti, men bør være glad for at hun er kvitt ansvaret. Og de sprikende, uforenlige forventningene.

 

Men etterforskningen og eventuelle rettslige oppfølgingsskritt ser hun neppe fram mot med glede. Dette burde hun da også vært spart for. Mener man at forsnakkelsen - eller kanskje heller det misforståtte forsøket på å komme Stortinget i møte og svare på det hun ble spurt om - kan representere en fare for landets sikkerhet og for våre spioner i andre land, gjør man vondt verre ved å grave i sakene og ved å gi mediene anledning til å fråtse i lekkasjer og spekulasjoner .

 

Det eneste fornuftige er å legge saken død for så å gjenskape PST som en hemmelig tjeneste som ikke opptrer i åpne høringer eller står til svars for mediene, men som rapporterer til justisministeren og til de lukkede organene som regjeringen og Stortinget etablerer for å sikre demokratisk kontroll med den delen av etterretningen som PST tar seg av.

 

Tilsvarende bør den militære etterretningstjenesten rapportere til forsvarsministeren og til de samme politiske organene som PST rapporterer til. Verken sikkerhetstjenestens eller etterretningstjenestens tjenester egner seg for åpne høringer.

 

Konstitusjonelt sett burde ikke PST-sjef Janne Kristiansen representert tjenesten i den åpne høringen. Hun burde vært bisitter for justisministeren som har det politiske ansvaret over for Stortinget. Da Kristiansen bevet seg inn på minelagt område, burde justisministeren grepet inn før skaden fikk det omfanget den fikk.

 

Når Faremo ikke gjorde det, skyldes det trolig at alvoret i overtrampet ikke gikk opp for henne med en gang. Det taler ikke til hennes fordel. Heller ikke de øvrige tilstedeværende så ut til å fatte sakens omfang og alvor. Det taler til PST-sjef Janne Kristiansens unnskyldning.

 

Som sagt: Det bør umiddelbart legges lokk på saken. Etterforskningen er ikke annet enn politisk anstaltmakeri.

 

Det som haster, er å få foretatt en rolleavklaring og ansvarsplassering. Hvor mye hemmelighold vil vi - og bør vi ha? Og: Har PST de ressursene etaten trenger for å kunne gjøre en fullgod jobb i en verden med skarpe ideologiske motsetninger, åpne grenser og stor folkeforflytning?

 

I denne sammenhengen er Janne Kristiansens misforståtte åpenhet for en bagatell å regne! Justisministeren har utspillet.

 

Kay Olav Winther d.e.


Stakkars Carl i Hagen

Jeg har ofte kritisert Carl i Hagen. Med god grunn. Nå ønsker jeg imidlertid å uttrykke min sympati.

 

Carl I. Hagen har kjørt på to fotgjengere. I et fotgjengerfelt. Ingen kan vel ha forståelse for noe sånt? Er man ute i trafikken med bil, må man vise årvåkenhet. Det kan ikke Carl I. Hagen ha gjort. Derfor er han sterkt å kritisere. Vil sikkert mange mene.

 

For så vidt ja. Men: Riktignok uten å kjenne de nærmere omstendigheter ved saken, tror jeg at et uhell som dette lett kunne skjedd med alle som kjører bil. Man bør ikke være uforsiktig eller åndsfraværende for å komme opp i en slik situasjon. Det rekker at man ikke er forutseende nok. At man ikke forstår hva som kan skje. Før det skjer.

 

Jeg tror på Carl I. Hagen når han sier at plutselig var de der.

 

Men man har da absolutt stoppeplikt for et fotgjengerfelt med fotgjengere i?

 

Ja. Jeg vil endog gå så langt som til å si at man har "stoppeplikt" for fotgjengere over alt. Til en hver tid. Heller et stopp for mye enn et stopp for lite.

 

Likevel vil det skje uhell - og ulykker - hvor fotgjengere blir påkjørt fordi det er uråd for bilisten å reagere hurtig og adekvat nok når en fotgjenger plutselig og uanmeldt befinner seg i kjørebanen.

 

Som sagt: Jeg kjenner ikke de nærmere omstendigheter ved Carl I. Hagens uhell. Og: Jeg vil ikke legge stein til byrden for de påkjørte ved å antyde at de har gjort noe galt eller kritikkverdig. Å finne ut hvem gjorde hva, og hvem som til syvende og sist er å bebreide, får politiet ta seg av.

 

Men jeg vil som bilist med mer enn 50 års fartstid på norske gater og veger, få si at det ikke bare er kjøreferdighet, men også en god del hell som er årsak til at jeg - og sikkert mange med meg! - ikke er havnet i den ulykkelige situasjonen som Carl I Hagen nå er i.

 

Fotgjengere er et uberegnelig folkeferd. Både de små og de store. Det er egnet til å overraske, etter som et meget betydelig antall fotgjengere er bilister som har parkert bilen for øyeblikket. I alle fall denne delen av fotgjengerstanden burde vite hvor farlige biler er i møte med mennesker og hvor lang tid det tar for en gjennomsnitlig god sjåfør å styre unna eller bremse ned en slik mototorisert koloss av blikk og glass dersom et menneske plutselig kommer i vegen.

 

Mange går ut i vegen uten å varsle. Og de går ut i fotgjengerfeltet uten å varsle. Ofte er det skremmende vanskelig å avgjøre om folk som går langs vegen - i vegkanten, på gang- og sykkelvegen eller på fortauet - skal videre rett fram, eller om de etter innfallsmetoden kan komme til å krysse vegen. Og er det unger det er snakk om, er sjansen for uanmeldte innfall enda større.

 

I slike tilfelle må bilisten være forsiktig og ta uventede situasjoner med i betraktningen. Det er riktig, men forsiktigheten kan ikke med rimelighet ende med at bilisten eliminerer en hver fare ved å stanse til situasjonen er avklart. Trafikken må gå sin gang. Både der hvor det ikke er fotgjengerfelt - og der hvor det er.

 

Kanskje bør vi vurdere om alt fokus på bilistenes stoppeplikt ved fotgjengeroverganger,egentlig representerer et faremoment? Og svekker årvåkenheten? Hos fotgjengeren? Som får inntrykk av at de bare kan gå. Uansett.

 

Selvfølgelig må biler ha stoppeplikt. Og selvfølgelig skal barn og voksne lære om det. Men kanskje burde det legges langt større og avgjørende vekt på de pliktene fotgjengerne har? På de forsiktighetsreglene de må ta? Også når de skal krysse en fotgjengerovergang?

 

Vil ikke det redusere bilistenes årvåkenhetsplikt og ansvar, kan man spørre.

 

Jeg tror ikke det. Derimot tror jeg det vil bedre trafikksikkerheten fordi alle parter får en klart uttalt plikt til å være årvåkne og forutsigbare. Noe slett ikke alle fotgjengere kan sies å være i dag. Altfor mange - og slett ikke alltid de yngste - går ut i vegen eller fotgjengerfeltet uten det minste vink til bilistene. De stoler tilsynelatende på at bilistene ivaretar sin stoppeplikt. Og noen ser ut til å tro at bilister har en ekstra sans som forteller hva fotgjengeren der framme har tenkt å gjøre om tre sekunder.

 

Jeg gjentar at jeg ikke har noen grunn til å tro at det unge paret som Carl I. Hagen var så uheldig å kjøre på, har noen del av ansvaret for det som skjedde. Men etter 50 års erfaring som bilist på norske veger og i norske gater vet jeg at mange norske fotgjengere kan takke skjebnen, hellet og dyktige sjåfører for at de ikke er havnet på panseret.

 

Carl I. Hagens uhell har fått omfattende omtale i media. Den oppmerksomheten saken har fått, burde aktualisere en gjennomgang av gjeldende regler og praksis. Vil vi ha færre ulykker og uhell i form av påkjørte fotgjengere i og utenfor fotgjengerfelt, må vi klarere understreke fotgjengerens ansvar. Ikke for å svekke bilistens ansvar, men for å sørge for at alle viser ansvar i trafikken.

 

Skjer det noe, er det den svakeste part det går hardest utover. Det er i alle tilfelle fotgjengeren. En skjerping av fotgjengerens ansvar er derfor et tiltak til fotgjengernes beste. Samtidig med at det med all sannsynlighet vil bidra til at noen bilister slipper å gjennomgå det marerittet som en påkjørsel av en gående må være enten den skjer i et fotgjengerfelt eller utenfor.

 

Kay Olav Winther d.e.


Fremskrittsparti-Sandberg langflat

Den 22. juli i år ble regjeringskvartalet sprengt i lufta. Gjerningsmannen ville tilintetgjøre maktens sentrum, og de personene som han mener har hovedskylda for at Norge er i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn.

 

Etter å ha lagt høyblokka i grus og drept flere personer i sin vanvittige jakt på påståtte "landsforrædere", reiste han til Utøya og slaktet ned flere titalls medlemmer av Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF.

 

Egentlig var jeg på jakt etter tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og utenriksminister Jonas Gahr Støre, skal attentatmann ha sagt i avhør.

 

Det var altså Arbeiderpartiet som var målet. I regjeringskvartalet  og på Utøya. Det har trolig de fleste fått med seg. Også personer som ellers ikke er spesielt interessert i politikk.

 

Stortingsrepresentant Per Sandberg - som ovenikjøpet er nestleder i Fremskrittspartiet - har imidlertid åpenbart  ikke fattet ugjerningsmannens forsett. Som en av de ytterst få - ikke bare her i landet, men i hele verden - har han ikke skjønt at Arbeiderpartiet og AUF var hovedmålene for terroraksjonen og ble spesielt hardt rammet av de ugjerningene som ble utført. De var offer!

 

Sandberg mener så vidt jeg kan forstå, at Arbeiderpartiet ikke har lidd mer enn andre partier på grunn av det som hendte. Når Arbeiderpartiet - og AUF! - tar så sterkt på veg, skyldes det at de utnytter situasjonen ved å spille offer, mener FrP-nestlederen. Det har de i følge ham gjort i hele den tiden som er gått siden 22. juli.

 

Han sa det kanskje ikke i rett ut,  men uttalelsene fra høyeste hold i Fremskrittspartiet kan ikke tolkes på annen måte enn at man der i gården mener at Arbeiderpartiet ikke ble spesielt hardt rammet, men overdriver og spiller offer for å få medynk som kan veksles inn i politisk mynt.

 

Det er en grov påstand. Overfladisk, lettvint - og fullstendig fri for empati og sympati.

 

Hvis Sandberg ikke vet bedre, men mener det han sier fordi han tror at det forholder seg slik han oppfatter det, er det oppsiktsvekkende. Taler han mot bedre vitende, er det skammelig.

 

Faktum er at Arbeiderpartiet verken har brukt eller misbrukt det som skjedde 22. juli til egen fordel. Partiets ledelse, stortingsrepresentanter og lokale organisasjonsledd har vist imponerende stor grad av  tilbakeholdenhet.

 

Det samme gjelder AUF. Ingen som vet hvilke umenneskelige påkjenninger enkeltmedlemmer og organisasjonen har vært utsatt for, kan unngå å bli imponert av den selvkontrollen som organisasjonen og de fremste tillitsvalgte har valgt å møte de psykiske og fysiske utfordringene med. Det gjelder dem som var på Utøya og kom levende fra redslene,  det gjelder dem som mistet slektninger, venner og kjente, og det gjelder de unge tillitsvalgte som med nød og neppe ble reddet unna massakren.

 

Dette er en reaksjon og en handlingsmåte som avtvinger respekt, og som viser at demokratiets grunnleggende verdier er dypt rotfestet i arbeiderbevegelsen. Et inntrykk som bekreftes av statsminister og partiformann Jens Stoltenbergs uttalelse om at vi skal møte terror med større åpenhet og mer demokrati. Ikke med restriksjoner.

 

En viktig del av den demokratiske prosessen er en åpen og fordomsfri debatt. Fremskrittspartiet må ha lov til å gi uttrykk for sine politiske synspunkter, og Arbeiderpartiet - og andre - må ha rett til å ta til motmæle. Ja, til og med ha rett til å mene at de holdningene Fremskrittspartiet inntar, svekker demokratiet og nærer opp under rasisme og fremmedfiendtlighet.

 

Jeg er medlem av Arbeiderpartiet, men mener ikke at de meningene Fremskrittspartiet har, eller måten partiet målbærer dem på, er en trussel mot demokratiet. Jeg mener heller ikke at Fremskrittspartiets skepsis til og motstand mot  visse sider av innvandringspolitikken, har vært med på å skape grobunn for det tankegodset som har drevet terroristen til å utføre de grufulle handlingene som fant sted 22. juli.

 

Å tro at samfunnet ville vært fritt for rassistisk grums og forkvaklede politiske ideer dersom Fremskrittspartiet ikke hadde ment hva det mener, er - etter mitt skjønn - i beste falll naivt. Forholdet kan til og med være det motsatte. At holdninger som ikke tåler dagens lys, ville hatt bedre grobunn i lyssky miljøer dersom ikke Fremskrittspartiet hadde gjort det mulig å gi uttrykk for avvikende meninger innenfor demokratiske rammer.

 

Jeg har tidligere skrevet at det kun finnes én ansvarlig for bombeangrepet på regjeringskvartalet og udåden på Utøya, nemlig han som utførte dem. Politikere, media og andre opinionsdannere må derfor være nøye med hvordan de ordlegger seg slik at de ikke gir inntrykk av at de som er skeptiske til innvandring, integrering og verdien av et pluralistisk, flerkulturelt samfunn har medansvar for hendelsene 22. juli. Å uttale - eller antyde - at Fremskrittspartiet har beredt grunnen for terroristen, er et overtramp. Som alle seriøse politiske ledere høyt og tydelig bør ta avstand fra.

 

Når det er sagt, må vi kunne kreve at Fremskrittspartiet - og alle vi andre - viser en viss forståelse for og overbærenhet med at personer som er direkte berørt av hendelsene 22. juli kan reagerte overdrevet og ikke til enhver tid helt adekvat, i en debatt som angår dem helt annerledes direkte følelsesmessig enn tilfellet er med alle oss andre.

 

Per Sandbergs måte å møte slike overdrevne reaksjoner på i dagens Stortingsmøte, var den minst heldige. Han mente at han så en rød klut, opptrådte som en tirret bøffel og trampet på alt som kom i hans veg. Egentlig burde en leder vært politisk død etter en slik berserkergang. Et parti med en slik nestleder, trenger ingen mostandere eller fiender. Det er selvforsynt.

 

At han la seg pinlig flat i rotunden etter fadesen i Stortingssalen, bekrefter at hans opptreden i spørretimen var en eneste stor flause. Kanskje innså han det selv. Kanskje fikk han beskjed av Siv Jensen om å gjøre avbikt. Uansett: Skaden er skjedd. Etter dagens pinlige sirkus, er Fremskrittspartiet på ny et parti uten seriøst lederskap. Den som ønsker et slikt parti og slike partiledere i regjeringskontorene, må ha mer enn vanlig sans for politisk risikosport.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

   

 


22. juli nytt Kings Bay?

I 1962 skjedde det en ylykke på Svalbard. 21 mennesker ble drept i Kings Bay.

 

Årsaken - eller en medvirkende årsak - til ulykken var trolig flere brudd på sikkerhetsbestemmelsene. Å overholde sikkerhetsbestemmelsene er operatørselskapets ansvar.

 

Opposisjonen som øynet en mulighet til endelig å bryte Arbeiderartiets "maktmonopol", gjorde imidlertid regjeringen ansvarlig for arbeidsulykken. Først statsråd Kjell Holler og deretter regjeringen Gerhardsen, måtte gå av da Stortinget behandlet Tønseth-kommisjonens rapport om ulykken, året etter.

 

Jeg mente da - og jeg mener nå - at Stortinget og mediene rettet baker for smed. Verken statsråd Holler eller regjeringen som helhet var å klandre. Regler og sikkerhetsforskrifter var gitt. De skyldige var ikke industriministeren og regjeringen, men de som brøt reglene og forskriftene.

 

På samme måte som regjeringen Gerhardsen ikke var å klandre for Kings Bay-ulykken, er regjeringen Stoltenberg helt uten skyld i og ansvar for det forferdelige som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli. Verken justisministeren eller regjeringen er å klandre.

 

Den eneste skyldige i denne saken er den personen som forvoldte hærverket og blodsutgytelsene.

 

Norge er et land med lavt beredskapsnivå. Vi har valgt å stole på hverandre. Og på fremmede. De fleste - også våre rikspolitikere - har tenkt at menneskeskapte katastrofer ikke kan hende her. Ute i den store verden ja, men ikke her. Vi har vært godtroende inntil det naive. Og laget oss et sikkerhetssystem der etter.

 

Denne holdningen har det vært konsensus om - i Stortinget og i befolkningen. Avvikende meninger har vært få og lavmælte. 

 

Vi har ønsket et åpent og tillitsfullt samfunn. Og det har vi fått.

 

Stortinget har bevilget minimalt til ordensmakt og sikkerhetsformål, og så vel PST som militær etterretning er sett på med den aller største skepsis. Av folkets kårne. Av mediene. Og av befolkningen.

 

Så skjer altså det som ikke skulle kunne skje. I ly av vårt lemfeldige arbeid med å trygge vår sikkerhet, retter en forrykt person et blodig og materielt ødeleggende anslag mot maktens sentrum og slakter dessuten ned politisk bevisst ungdom for å svekke det han oppfatter som landsforræderske krefter i samfunnet.

 

Før 22. juli ville trolig mer enn 90 prosent av den norske befolkning sagt at dette ikke kunne skje. Ikke i Norge. De snaue 10 prosentene som er igjen, ville trolig sagt at hvis noe så galt skulle skje, ville den eller de skyldige være å finne blant islamitiske terrorister. Men, ville de trolig lagt til, terroristene ville ikke hatt Norge som primært mål. Til det er vi for små. Og ubetydelige. I andres øyne.

 

Men så skjedde det altså likevel. Og vi leter vår vane tro etter syndebukker. Etter noen som burde ha forstått. Som burde ha forutsett og forberedt seg - og alle oss andre - på at slikt kunne skje. Ja, ikke bare vært forberedt, men gjort noe med trusselen. Noen som burde ha vært føre var, som burde drevet mer omfattende og effektiv etterretning, og som burde hindret gjerningsmannen i å virkeliggjøre sitt forsett.

 

Medier, politiske partier og den jevne kvinne og mann er nå på jakt. Hvor var PST? Hvorfor visste denne tjenesten, som skal sørge for vår sikkerhet, ikke noe? Hvorfor overså de tydelige signaler? Og politiet? Hvor var det? Hvorfor grep det ikke inn og stanset drapsmannen på Utøya tidligere? Og sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet, hvor var den? Bilen med bomben ble plassert rett utenfor inngangen til høyblokka. Det må vaktene ha sett på skjermene sine? Hvorfor grep de ikke inn? Ja, hvordan kunne bilen i det hele tatt komme inn på plassen ved høyblokka? Var ikke søylene som skal hindre innkjørsel, oppe?

 

Spørsmålene er mange, og de bør bli besvart. Noen vil sannsynligvis komme svekket ut av undersøkelsene. Og med stor sannsynlighet vil både granskere og politikere komme til at beredskapen bør skjerpes og sikkerhetsnivået heves selv om vi fortsatt ønsker å ha et samfunn hvor politikere og andre myndighetspersoner ikke er stengt ute fra folket forøvrig ved rigide sikkerhetstiltak.

 

Men uansett hvilke fakta granskingen skulle bringe fram i lyset,  bør vi allerede nå kunne slå fast at det ikke var justisministerens skyld at det gikk galt. Han hadde ikke gjort seg skyldig i forsømmelser som forårsaket de to katastrofene - eller gjorde dem mulige. 

 

Heller ikke regjeringen er å bebreide. Forsøk på å gjøre regjeringen ansvarlig for det som er hendt, for mangelen på beredskap, for utilstrekkelig politifaglig inngripen, eller for feil begått under den høyst ekstraordinære situasjonen som de to udådene skapte, vil være et primitivt forsøk på å slå politisk mynt på en tragedie. Det vil være Kings Bay om igjen.

 

Det opposisjonen nå bør gjøre, er å stå fram og si: Den situasjonen som gjorde udådene mulig, har vi alle bidratt til å skape. Det lave sikkerhetsnivået er noe vi alle har ønsket. Vi har ikke ønsket STASI-tilstander i Norge. Forutsetningene for PSTs arbeid har vi vært enige om. Har vi vært for naive, gjelder det oss alle. Vi ønsker derfor ikke å score billige politiske poenger på tragediene, men å lære av dem for å kunne gjøre et og annet bedre i framtiden.

 

Det gjelder f. eks. politiets muligheter til å lykkes med sine oppgaver. Vi vil i tverrpolitisk samforstand vurdere det som har skjedd og de feil som er gjort, for å gi politiet de økonomiske og materielle forutsetningene for å gripe raskere og mer effektivt inn dersom vi på ny skulle bli stilt over for store, krevende - og farlige! - politioppgaver i hovedstaden eller andre steder i landet. 

 

En slik opptreden fra opposisjonens side vil skape respekt. Og gjenreise mye av den tilliten politikken og politikerne har tapt ved partitaktisk kjegling om uvesentligheter.

 

Skulle opposisjonen - eller deler av den - forsøke å bruke uhyrlighetene 22. juli til å skaffe seg uberettiget politisk gevinst ved å gjøre regjeringen - eller enkeltstatsråder - til syndebukk, vil ikke de tre rød-grønne partiene være de største taperne. Den største taperen vil være politikken som sådan. Og det norske folk. Som må avfinne seg med politikere uten karakter og evne til å se de nasjonale dimensjonene og alvoret i de tragediene som rammet oss alle 22. juli.

 

Opposisjonen bør derfor gi avkall på taktikkeri og smålighet. Forfall ikke til personforfølgelse, men stå sammen om å rette opp de manglene som gjorde volds- og terrordådene den 22. juli mulig. Det vil koste kløkt, hjertets dannelse - og penger. Mye penger.

 

Men det vil styrke politikken - og det åpne, demokratiske samfunnet de fleste av oss vil ha.

 

Alternativet er et beredskapsnivå og et samfunn som det gjerningsmannen fra 22. juli ville skape med sin terror.

 

Primitiviserer og diskrediterer vi den politiske prosessen og debatten, gir vi terroristen en fjør i hatten.

 

Det bør ingen av oss bidra til. 

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Sommel er dødelig

En rekke sykdommer bør behandles straks diagnosen er stilt. En av disse sykdommene er kreft.

 

Ventetid på kreftbehandling er sosialt  og helesepolitisk uholdbart. Det er en umenneskelig påkjenning på den syke som vet at sykdomsangrepet utvikler seg til det verre mens tiden går, og det er en belastning for den sykes pårørende. Samtidig som det er sløsing med samfunnets midler. Umiddelbar behandling kunne spart pasienten for psykiske og somatiske plager og samfunnet for økte utgifter.

 

Behandling kan ikke begynne straks, innvender gjerne helsepolitikerne. Sykdommen må utredes først.

 

Utredning og diagnostisering regner jeg som deler av behandlingen. Til og med viktige deler. Mennesket er en helhet. Psyke og fysikk er nært forbundet. For den som har fått en diagnose som oppfattes som en "dom", er det at noe skjer med sikte på å lokalisere og kurrere sykdommen, av største betydning. Mental beredskap og overskudd som følger av at pasienten befinner seg vel, bidrar til motstandskraft og overlevelsesevne. Derfor er måten pasienten - eller den potensielle pasienten - mottas på, av største viktighet. Både psykisk og medisinsk.

 

Dette vet jeg noe om.  Av egen erfaring. Jeg har hatt kreft. Jeg ble raskt tatt under behandling. Undersøkelser ble utført og prøver tatt. Svar forelå raskt. Operasjon ble utført, og medisinsk behandling og strålebehandling satt i gang så å si umiddelbart, og gjennomført etter planen slik at sykdommen ikke fikk anledning til å spre seg i kroppen.

 

Jeg tok i grunnen sykdomssituasjonen med stoisk ro. Men er likevel ikke i tvil om at den besluttsomheten  som helsevesenet viste, og den effektiviteten som preget behandlingen, bidro til at den fikk et så gunstig utfall. Den mobiliserte min motstandskraft og mitt selvforsvar og økte kroppens evne til å sette seg til motverge.

 

Min historie viser at helsevesenet kan. Det kan handle raskt. Og det kan handle rett.

 

Hvorfor må da noen vente? Hvorfor må de leve med sin uvitenhet og frykt? Og hvorfor må noen vente slik at sykdommen som kunne vært stanset og kurert på et tidlig stadium, får anledning til å utvikle seg til det verre?

 

Vi er et rikt land. Er det politikernes skyld at vi likevel har helsekøer, og at folk med livstruende eller invalidiserende sykdommer ikke får den hjelpen de trenger? Prioriterer de ikke helse høyt nok?

 

Eller er det helsevesenets skyld? Som bruker ressursene på en ineffektiv måte og ikke får optimalt ut av de milliardene som politikerne stiller til disposisjon.

 

Feilene ligger litt begge steder, men hovedfeilen ligger hos politikerne. Både hos regjering og storting og hos de regionale helsepolitikerne. 

 

Politikerne bevilger for lite. Og de har tuklet til organisasjonsstrukturen uten å ha hatt oversikt over konsekvensene . De har vært - og er! -  mer opptatt av organisering, struktur og av å spare penger enn av å stille en så stor del av fellesskapets midler til disposisjon, at samfunnet kan ta seg av de syke på en ekspeditt og effektiv måte her og nå. Den alvorlig syke, kan ikke vente på en mer effektiv organisasjonsstruktur og en mer rasjonell utnyttelse av ressursene en gang i framtiden.

 

Man kan ikke sitte i et regjeringskontor - eller i Stortinget - og avgjøre at helsestellet trenger mindre resurser enn det som de facto går med.  Det vil si: Man kan gjøre det, men da sier man samtidig a rike Norge ikke har råd til , elller skal ha, et helsestell som har kompetanse og kapasitet til å ta seg av landets syke.

 

Er det det politikerne mener, må de si det. Si at vi dessverre ikke har råd. Eller at  de vil bruke pengene på andre samfunnsoppgaver. M.a.o.: At noen må finne seg i å vente, i å bli sykere - og i å dø fordi det koster for mye å gi riktig hjelp raskt nok.

 

Men det vil politikerne selvfølgelig ikke si. I stedet later de som om sykehusene har ressurser nok, og at ressursene vil strekke til bare de blir brukt riktig. 

 

Slik er det selvfølgelig ikke. Sykehusene sier at de mangler folk. Og utstyr. Og kapasitet til å gi kvalifisert hjelp. I tide. Da er det nok slik.

 

Det er nemlig virkeligheten som viser behovet. Ikke modeller på en politikers eller helsebyråkrats skrivebord. Er det uoverensstemmelser mellom kartet og terrenget, er det terrenget som er riktig. Alltid.

 

Politikere er vanlige folk. Som deg og meg. De lar seg påvirke av omgivelsene. Og rådende tankestrømninger - dvs. trender i tiden. Mange av dem - i alle partier, men mest på høyresiden - har hentet sitt tankegods, ma.o. sine ideer, perspektiver og praktiske løsninger - fra det private næringsliv. Det gjør ikke debatten bedre, eller situasjonen enklere. Der hvor dagens politikere burde tenke infrastruktur og tjenesteyting,  tenker de i stedet lønnsomhet. Og snakker om over- og underskudd. Eller i ethvert fall om bedre utnyttelse av ressursene. Slik at samfunnet kan spare. I betydningen: Bruke mindre på helse, og få mer igjen for hver krone.

 

Disse politikerne har tro på store enheter. Stordrift er deres mantra. De tror at stordrift gir bedre effektivitet. Og dermed større lønnsomhet. Derfor forordner de fusjoner. Sammenslåinger, samlokalisering og overflyttinger. M.a.o.: Større enheter

 

Men det er ingen ting som tyder på at store helseinstitusjoner er bedre. For samfunnet. For pasientene. Eller for de ansatte. Store enheter er fremmedgjørende. Uoversiktlige. I mange tilfelle ineffektive, med mange og lange kommandoveger. Og derfor vanskelige å administrere på en god og rasjonell - og effektiv - måte.

 

Helsearbeid på sykehus er - som annet sosialarbeid - som f.eks. eldreomsorg og skole - nærkontaktarbeid. Der det nære menneskelige forholdet mellom behandlet og behandler er den virksomme bestanddelen i behandlingen. Store sykehus med pasienter i korridorer og på badrom, og nye mennesker man skal forholde seg til hver dag, gir pasienten en berettiget følelse av å være et fremmedlegeme. En brikke i et spill. En upersonlig faktor i et regnskap. En som har mistet sitt menneskeverd - og sin verdighet.

 

Mennesker kan ikke gjøres friske på samlebånd. Derfor er drømmen om store, effektive sykehusenheter en luftspeiling.

 

Kanskje har dette gått opp for opposisjonspartiene på Stortinget. Noen av dem ønsker nå å bremse farten på den pågående omstillingsprosessen.

 

Til dette svarer regjeringen noe sånt som at den som vil hoppe over en bekk, ikke kan ombestemme seg i lufta. Er hoppet påbegynt, må det fullføres.

 

Det lyder besnærende, men handler man etter dette, fraskriver man seg muligheten til å lære av erfaring. Og stanse før det er for seint. Ser man at noe ikke svarer til forventningene, men bærer galt av sted, må man stanse. Revurdere situasjonen. Og vende utviklingen i riktig retning.

 

Når det gjelder norsk sykehuspolitikk, betyr riktig retning at man må ha sykehus lokalisert der folk bor, og noen sentrale enheter med høyt spesialiserte tilbud som ikke kan finnes over alt. Sentraliseringsmaset i Oslo-regionen er et eksempel på feilslått politikk. Amatører med verdi- og begrepsapparat fra helt andre deler av samfunnslivet, ser bort fra medisinsk ekspertise, og brukernes erfaringer, og flytter funksjoner og personer etter teoretiske modeller, uten hensyn til at de syke - som sykehusene tross alt er til for - får mindre hjelp og dårligere oppfølging.

 

Jeg er medlem av Arbeiderpartiet. Hvis mitt eget parti ikke snart innser at den såkalte sykehusreformen er et stort feilgrep med store negative konsekvenser for landets befolkning, er det fare på ferde. Frustrasjonen er i ferd med å ta overhånd. Skulle opposisjonenspartiene bli enige om å bremse ned og snu, slik at velgerne får et klart helsepolitisk alternativ til gigantomanien, er det stor sannsynlighet for at nettopp helsepolitikken vil torpedere regjeringen ved neste valg.

 

Da hjelper det ikke om regjeringen " vektlegger at ventetiden for utredning og behandling skal være kortest mulig" som det heter i en pressemelding som er sendt ut i dag. Å  anbefale at "henvisningen bør være vurdert innen 5 virkedager, utredningen bør være påbegynt innen 10 virkedager og første behandling startet innen 20 virkedager" vil ikke være annet enn en provokasjon for syke og pårørende så lenge de praktiske og medisinfaglige forutsetningene ikke er til stede. 

 

At regjeringen  i statsbudsjettet for 2012 foreslått en økning på 1,4 milliarder kroner som blant annet skal brukes til å bedre kapasiteten for poliklinisk MR og CT for kreftsyke, er utmerket. Men ikke nok.

 

Å finne riktig veg i helsepolitikken, dreier seg ikke om å finne gode parametre for måling av pasientforløp og forløpstid, men om å gi sykehusene den bemanningen og det utstyret  - m.a.o. den kompetansen og kapasiteten - de trenger for å kunne løse sine primæroppgaver: Å hjelpe og pleie syke og å redde liv!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Overfallsvoldtekter

Antall anmeldte voldtekter øker. Størst er økningen i Oslo

 

I tillegg til de voldteketene som blir anmeldt, kommer de som ikke blir meldt - verken til voldtektsmottak eller til politi. Trolig er det store mørketall.

 

Fortsatt er det å bli voldtatt forbundet med skyld og skam. Noen velger nok derfor å tie og å bite skam og skjensel, i seg og leve i taushet med fornedrelse, frykt og traumer. De mener trolig at oppstuss om ovegrepet vil legge stein til byrden og ramme dem enda hardere. At det at folk får vite, er en påkjenning. Som de gjerne vil bli spart for.

 

Voldtekt er altså en utbredt forbrytelse. Mer utbredt enn de fleste er tilbøyelige til å tro. Og det er en alvorlig forbrytelse. Den krenker i mange tilfelle mer enn om offeret  kun skulle vært fysisk skadd.

 

Voldteksovergripere må derfor straffes. Men straff er ikke nok. Når voldtektsmenn har forbrudt seg, har de passert en mental grense, og faren for gjentakelse er stor. I tillegg til straff må de gjennomgå korrigering i form av opplæring og behandling med sikte på sosialisering.

 

I en del samfunn med et forkvaklet menneskesyn, blir kvinner betraktet ikke bare som annenrangs borgere, men som mennesker av mindre verdi. Ja, som eiendom, ikke bare mannen underlegen, men skapt for å være mannen underdanig. Mannen har derfor rett til å bruke kvinnen for å tilfredsstille sine lyster.

 

I enkelte samfunn går voldtektsmannen fri, mens den voldtatte kvinnen straffes - av samfunnet eller av familien som tar livet av henne for å gjenopprette sine ære.

 

I krig blir voldtekt brukt som undertrykkingsmiddel.

 

Statistikken er av naturlige grunner mangelfull, men viser med tydelighet at en meget stor andel av voldtektene i Norge - og spesielt i Oslo - utføres av menn og gutter fra fremmede kulturer.  Eller rettere sagt: Fra kulturer med et annet syn på kvinner enn det vi har i Norge og andre vestlige land. Det gjelder i spesiell grad overfallsvoldtene. 

 

Det er ikke unaturlig. Voldtekt henger for en stor del sammen med synet på - og manglende respekt for - kvinner. Folk fra kulturer - og med tilhørighet til religioner - som krever at kvinner skal være tildekkede for ikke å friste mannen, regner tynnkledte, frigjorte norske kvinner som lovlig bytte. Eller til og med som gudløse fristerinner som har seg selv å takke og fortjener den behandlingen de får. Det er bare å forsyne seg.

 

Det er blitt en myte at voldtekt ikke primært er en seksuell handling. Selvsagt er den det. Både selve akten og overgrepet kan gi seksuell tilfredsstillelse. Voldtekt er en seksualforbrytelse, og må behandles som det.  Men voldtekt er også noe mer. Hos både overgriper og offer utløser voldtekt følelser og psykiske mekanismer som setter dype spor i sinnet. Noen blir skadet for alltid.

 

Det ville være galt å si at det norske samfunnet tar lett på voldtekt. Likevel er det på sin plass å påpeke at samfunnet gjør for lite for å hindre at voldtekter skjer, for å oppklare voldtekter som har skjedd og for å sosialisere personer som har gjort seg skyldige i overgrep.

 

Ingen skal behandles som skyldige før skyld er bevist. Personer som har sonet sin dom, har gjort opp med samfunnet.

 

Likevel: Overvåking av tidligere overgripere kan vanskelig sies å være et urimelig og uforholdsmessig tiltak.  Finnes det ikke lovgrunnlag for slik overvåking, må slikt grunnlag skaffes. Personer fra kulturer med et avvikende syn på kvinners verdi og rettigheter, må få opplæring i norske verdier før de slippes løs på samfunnet.

 

Dette vil selvfølgelig ikke fjerne en hver fare for overgrep, men det vil forhåpentlig redusere antallet på personer som tror at de i Norge like risikofritt som i hjemlandet, kan forgripe seg på kvinner og gjøre dem til objekt for seksuell tilfredssrillelse, uten å måtte stå til rette for det.

 

Å bortforklare med at  voldtekter foretas av personer som selv har vært utsatt for vold og overgrep, er en fordreining av de faktiske forhold. Det er en måte å lukke øyne og ører på for å slippe å bli konfrontert med et problem og en virkelighet som ikke er i samsvar med betrakterne ideologi og forutinntatte virkelighetsoppfatning.

 

Slike - til dels naive, til dels kulturelt forblindede -  forestillinger må ikke være bestemmende for norsk syn på voldtekt og på de tiltak vi setter i verk for å komme uvesenet til livs. Vi må våge å se realitetene i øynene og ta i bruk de tiltakene som er nødvendig. Noen akutte. Andre langsiktige.

 

I tillegg til konkrete praktiske strakstiltak,  må vi skaffe oss bedre viten om hva som foregår. Bedre statistikk og mer kunnskap om de personene som voldtar.

 

Og etter hvert som vi vet, må vi ta de nødvendige konsekvensene av denne kunnskapen. Enten det er behagelig eller ikke. Kvinner kan ikke fortsette å betale prisen for at samfunnet ikke ønsker å vite, eller er redd for at effektive tiltak vil stigmatisere spesielle grupper av innvandrere.

 

Norske kvinner har - uavhengig av hudfarge og kulturell bakgrunn - rett til å ferdes i samfunnet uten å måtte frykte for å bli overfalt og voldtatt.

 

Det er en ubegrenset rett som det ikke fins unntak fra. Det er samfunnets ansvar å se til at denne retten ikke krenkes.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Nå tar vi Jens, dere!

Etter 22. juli stod Jens Stoltenberg fram som en statsmann av betydelige dimensjoner.  Selv medier og mediepersoner som i årevis har lett med lys og lykte for å finne noe å kritisere ham for, måtte gi ham ros for måten han opptrådte på etter den tragiske fredagen.

 

Selv hans utrettelige notoriske kritiker, TV2's politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen, måtte  - om enn motvillig - innrømme at statsministeren hadde taklet situasjonen som en statsmann.

 

Å få omfattende ros i norske medier er risikabelt. All erfaring viser at den mediene setter opp på en pidestall, søker de senere å rive ned igjen.

 

Det er ganske naturlig - og lett å forklare. Folk liker å lese om personer. Å rose folk og gjøre helter av dem, er derfor godt stoff. Å kritisere de samme heltene og rive dem ned igjen fra pidestallen, er - om mulig - enda bedre stoff. Primitivt, men tydeligvis interessant og lesverdig. For mange.

 

Så når Jens foretrekker å prate med Skavlan framfor å spise med kong Harald, har mediene fått det påskuddet de har ventet på. Jakten kan begynne.

 

Aviser og etermedier kaster seg over saken. Og over statsministeren. Godt hjulpet av Eli og Carl I. Hagen som spiller dypt indignerte og kaller Jens' uteblivelse for en majestetsfornærmelse.

 

Spesielt sett i lys av at Jens for ikke altfor lenge siden, snøt kongen for gleden og æren ved å dele ut tapperhetsmedaljer på fedrelandets vegne, burde han nå glattet over og bedret forholdet til kongen ved sitt frammøte. Mener ekteparet Hagen.

 

I stedet deltar han i et underholdningsprogram, sier Eli tilsynelatende opprørt, og gjentar ordet underholdningsprogram flere ganger for at vi som lytter på radio skal forstå hvor nedlatende og himmelropende majestetsfornærmende statsministeren har opptrådt.

 

Men der må jeg skuffe Eli. Og Carl. Jeg er ikke forferdet og ikke fortørnet. Det er trolig ikke kongen heller. Ikke engang Carl Erik Grimstad finner statsministerens opptreden kritikkverdig.

 

Hadde ikke familien Hagen, tabloidavisa VG og mikrofonstativene NRK og andre prøvd å gjøre en fjør til fem høns, hadde denne saken glidd forbi i stillhet. Slik den burde ha gjort. Nå derimot har den PR-kåte familien Hagen og ukritiske medier, gitt både publikum og monarken det inntrykk at statsministerens fravær er en majestetsfornærmelse   - ja, nesten en forbrytelse - som bør tas fornærmelig opp.

 

Og statsministerens forklaring, at han skulle takke det svenske folk for hjelp og medfølelse i forbindelse med ugjerningene 22. juli, kan kun betraktes som et påskudd, mener de forargete. Takke kunne han gjort en annen dag. Slik gir de oss inntrykk av - uten egentlig å si det - at Jens uteble for å slippe kongens selskap. Hvilket selvfølgelig er det rene vrøvl!

 

Men som sagt: Den som settes på en pidestall, skal også plukkes ned igjen. Så det Jens - og vi - nå har opplevd, er antakelig bare forspielet. For er det noe vi nordmenn ikke tåler, så er det folk som stikker seg fram ved å være flinke. Det skal vi ikke ha noe av.

 

Se på den dere Fridtjof Nansen f. eks. som sendte bilde av snabelen sin til en yngre kvinne i USA. Snakk om lidderlig fyr. Nei ...

 

Så forbered deg på det verste, Jens. Får de ikke tatt deg skikkelig nå, så tar de deg om 150 år. Norske medier fornekter seg nok ikke. Bare vent.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Etterpåklokskap

Den 22. juli ble Norge rammet av to katastrofer.

 

Det var det ingen som hadde ventet. Eller var forberedt på. Heller ikke de som burde være forberedt på alt.

 

Alle var derfor sjokkerte og forvirrete. Mediene ikke minst, men også myndighetene og ordensmakten. For ikke å snakke om de såkalte "ekspertene". De lanserte teorier og forklaringer og leverte "analyser" som i etterkant viste seg å være rene fantasifostre.

 

Nå har tiden gått. Fakta har kommet på bordet. Og noen finner tiden inne til å lete etter syndebukker. Etter institusjoner og personer som sviktet. Som vurderte og valgte feil. Av mangel på kunnskap om de faktiske forhold, sviktende vurderingsevne - eller generelt manglende kompetanse. 

 

En del av kritikken rammer de som ikke viste heltemot i den kritiske situasjonen. De som tok seg for god tid. Eller var midt oppe i situasjonen og reddet seg selv uten tanke på å hjelpe andre. Personer som nå i klare ordelag eller indirekte, gis inntrykk av at de sviktet da det gjaldt som mest.

 

Etterpåklokskap er en ynkelig form for "klokskap". Det er lett å gi de riktige svarene når man sitter med fasiten. Og å gjøre de riktige valgene og treffe de riktige avgjørelsene, når man sitter trygt og godt bak et skrivebord eller i en sofa.

 

Det er ikke minst lett å kreve mot og selvoppofrelse av andre.

 

Mange helter trådte fram på scenen 22. juli. Spesielt i forbindelse med skytedramaet på Utøya. Flere viste stort mot og satte eget liv i fare for å  hjelpe dem som var i nød . Noen av de heltemodige havnet i mediene og fikk sin takk der. Andre utførte anonyme bragder under flukten fra en forvirret morder. Og er forblitt anonyme. Flere med skader på kroppp og sinn.

 

Mange av de som var forfulgt av en leende morder, hadde mer enn nok med å forstå situasjonen og mestre sin egen frykt og følge sitt instinktive behov for sikkerhet - om de ikke også skulle utvise et altruistisk heltemot.. Grepet av panikk hadde de nok med å komme seg unna morderen og berge livet. Noen av disse - fortrinnsvis unge - menneskene har sannsynligvis i sitt stille sinn bebreidet seg selv i ettertid fordi de ikke gjorde nok for andre. Bebereidet seg selv fordi de kom levende fra det, mens venner og kjente måtte dø.

 

Det er en meningsløs selvbebreidelse. Men naturlig.

 

Det er nedsatt en undersøkelseskommisjon. Den skal snu alle steiner. Kommisjonen har en vanskelig og viktig oppgave, og må stille de spørsmålene den finner riktig å stille, og få de svarene den trenger for å kunne gjøre seg opp en begrunnet, velfundert mening. Noen vil unektelig komme til å føle seg støtt og såret, når kommisjonens rapport ligger på bordet. Å påvise svake ledd er ikke til å unngå hvis man skal kunne rette opp feil og mangler. Myndigheter og myndighetspersoner må tåle å bli gransket, og tåle at dårlig beredskap, feilvurderinger og mistak blir påpekt.

 

Derimot bør granskerne - og ikke minst mediene - være ytterst forsiktige med å rette sitt kritiske søkelys mot dem som ble rammet. Mot dem som befant seg på Utøya, og de disposisjonene og valgene de foretok. F. eks. bruken av båten "Thorbjørn".

 

De unge var forvirrete og panikkslagne. Det gjaldt også leirledelsen. Sikkerhetsmedarbeideren og "husmora" ble drept på et tidlig stadium. De unge selv var offer. Og potensielle mål for drapsmannens  kuler. At organisasjonens leder var drapsmannens fremste mål, kan ikke ha vært vanskelig å forstå. Han ble derfor brakt i sikkerhet.

 

Hvem vet hva som ville skjedd om "Thorbjørn" var blitt liggende og vente for å få flere med? Taler ikke sannsynligheten for at en båt med mange unge ville vært et perfekt mål for den falske politimannen som hadde som mål å svekke Arbeiderpartiet ved å slakte ned dets rekrutter? Og ville ikke organisasjonens leder vært en skalp i beltet og et trofé?

 

Som allerede skrevet: Etterpåklokskap er en ynkelig form for "klokskap".  Spesielt når den rammer unge panikkslagne mennesker som uforskyldt er bragt opp i en situasjon som de ikke overskuer dimensjonene på og konsekvensen av. Det må ikke granskingskomisjonen glemme i sin streben etter å bringe "sannheten" om det som foregikk, fram i dagen.

 

Det bør heller ikke mediene glemme. Å dyrke spekulasjoner og rette direkte og indidrekte bebreidelser mot sakesløse personer som er kommet fra en ufattelig ulykke med sår på kropp og sinn, er uverdig. Og ødeleggende. Personer som har fått sine liv omkalfatret og er såret for livet, bør ikke utsettes for ytterligere påkjenninger av medier, journalister og andre som vil bruke hendelsene den 22. juli for å gjøre seg betydningsfulle.

 

Derfor: Vis empati. Og anstendighet. Ofrene har det tungt nok som følge av traumatiske opplevelser og selvbebreidelser.

 

Legg ikke stein til byrden!

 

Kay Olav Winther d.e.


Direkte ordførervalg mer demokratisk?

Direkte ordførervalg hører ikke hjemme i det politiske systemet vi har i Norge. Det er ikke mer demokratisk slik noen åpenbart mener. Det er tvert i mot en tilbakevenden til tiden før formannskapslovene.

 

Min nabokommune Nesodden hadde som en av flere kommuner, direkte ordførervalg ved kommunevalget  for fire år siden. Som en forsøksordning.

 

Ordningen opphørte. Men ikke på Nesodden. Der glemte politikerne å rette reglementet. De ble derfor - mot sin vilje! - tvunget til å avholde rådgivende folkeavstemning om hvem som skulle være ordfører.

 

Flertallet i kommunestyret ønsket altså ikke å gå videre med prøveordningen. De mente at ordfører skulle velges i samsvar med formannskapslovene og en 174 år lang tradisjon. De som tvang igjennom at folkeavstemning skulle holdes likevel, var representanter for Rødt og SV - og formodentlig en del personer som så direktevalget som en mulighet til å skaffe en av sine politiske meningsfeller en maktposisjon og en innflytelse som vedkommende ikke ville kunne oppnå hvis de allminnelig aksepterte spillereglene skulle følges. Det var et forsøk på å finne en snarveg til maktens tinde.

 

De fleste politiske partiene var altså i mot direkte ordførervalg. Det sa de klart i fra om. Men de lot seg stresse til å gjøre en tabbe. De stilte kandidater til direktevalget. Det skulle de selvfølgelig ikke gjort. De skulle demonstrert sin mening ved å boykotte et valg de ikke bare var uenige i, men som de ikke under noen omstendighet og uansett utfall, ikke hadde til hensikt å ta hensyn til. De skulle vist at de ikke vil delta i spillfekteri.

 

Sittende ordfører Christian Hintze Holm vant det rådgivende valget. Han er SV'er og har ikke noe flertall bak seg i kommunestyret. Eller for å si det på en annen måte: Han har ikke flertallets tillit. De partiene som hadde erklært at de ville følge formannskapslovens prinsipper og velge ordfører på fritt grunnlag, så derfor bort fra det uønskede rådet de hadde fått.

 

Da begynte bråket for alvor. SV og Rødt støttet av en del partiløse hadde øyensynlig trodd at de kunne tvinge det politiske flertallet i kne. Når det ikke gikk, lot de sin misnøye og vrede få fritt utløp i lokalavisa. I innlegg etter innlegg karakteriserte de det som foregikk, som maktovergrep, maktmisbruk, udemokratisk framgangsmåte og en rekke andre uttrykk som skulle vise velgerne at de var blitt bedratt og lurt av flertallet som av ren maktbrynde ville velge ordfører i strid med folkets råd. Det var ikke mindre enn forakt for folket! Og for demokratiet - altså folkestyret! Og derfor nærmest diktatur.

 

Christian Hintze Holm er historiker. Vi må anta at han kan sin historie. Også den politiske. Selv om hans apologeter ikke har slik kunnskap og innsikt. Han burde kjenne til hvordan samfunnet ble styrt og ledet før formannskapslovenene ble innført i 1837. Og mange steder også i mange år etterpå. Da var det ikke folket representert av politiske partier som styrte. Men lokale maktpersoner. I kraft av sin samfunnsposisjon. Det var den gode mann som definerte hva som var til fordel for samfunnet og den enkelte, og som valgte veg for samfunnets utvikling uten innblanding fra folket. Som ble antatt ikke å forstå sitt eget beste.

 

Formannskapslovene var et brudd med disse tilstandene. Partiene gav velgerne - dvs. folket - anledning til å velge kurs og løsninger, og flertallet i kommunestyret anledning til å velge formannskap og ordfører i samsvar med maktbalansen i kommunestyret. Å hevde at direkte ordførervalg er mer demokratisk enn at det politiske flertallet i kommunestyret selv velger hvem som skal være den fremste blant likemenn og kommunens talsperson og ansikt utad, er historisk helt uholdbart. Det er det motsatte som er tilfelle. Direkte ordførervalg, er et steg bort fra det representative demokrati og tilbake til den tid da kommunene ble styrt av personer som mente at de stod over politikken.

 

Saken har også en praktisk og etisk side. Ordføreren er en tillitsvalgt. Valgt av kommunestyret. Han eller hun har i kraft av sin posisjon og den tiden og det apparatet vedkommende har til rådighet, en viss innflytelse, men primæroppgaven er å bidra til å legge forholdene til rette for de folkevalgte og sette flertallets vedtak ut i livet. En direktevalgt ordfører som ikke springer ut fra flertallet, vil ofte komme i konflikt med sin egen overbevisning. Hvor lett er det å arbeide helhjertet for politiske løsninger og standpunkter som man er uenig i? 

 

Flertallet på Nesodden har gjort det eneste rktige. Det har vendt tilbake til formannskapsprinsippet. Til det representative folkestyret. Flertallspartiene har satt seg ned sammen, funnet en samarbeidsløsning for de kommende fire år, og valgt Arbeiderpartiets Nina Sandberg til ordfører.

 

De har ikke "lurt" velgerne. De sa klart fra om hva de mente, og de har utvist en ryddig opptreden etter valget. Og ikke minst: De har vist evne til å samarbeide og sette fellesskapet interesser foran sine egne. De har utvidet demokratiet. Ikke innskrenket det.

 

Det spørs om SV og Rødt og deres meddrabanter kan si det samme. Ønsket om direkte ordførervalg er åpenbart et ønske om å oppnå en fordel som de ikke kan oppnå på ordinær måte i vanlig valg. Å karakterisere dette som mer demokratisk enn ordinært ordførervalg, er ikke bare upresist. Det er direkte galt. Det er en agitasjon som tar sikte på å gi velgerne inntrykk av at de er blitt lurt. Flommen av leserinnlegg i lokalavisa skal vise at folket reagerer. Men ser man etter, ser man at de fleste innleggene er skrevet av de samme personene - eller andre personer fra de samme mikropartiene.  Dag etter dag. De har ikke majoriteten på sin side. Slik støynivået skulle tyde på.

 

Flertallet på Nesodden har sørget for at det representative demokratiet fungerer. Heldigvis.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 


NAVs maktfullkommenhet

En familie med tre barn får barn nummer fire.

 

Barnets far ønsker å ta ut pappapermisjon, men har en slik jobb at han av hensyn til arbeidsgiveren og seg selv, må utsette permisjonen litt og fordele den utover. Sammen med arbeidsgiveren lager han en permisjonsplan som NAV godkjenner. Deretter forholder han seg til det opplegget han har fått godkjent.

 

Før permisjonen er tatt ut, får familien nok et barn.

 

Også i tilknytning til denne familieforøkelsen ønsker familiefaren å ta ut pappapermisjon. Det er OK, svarer NAV, men permisjonen for det foregående barnet bortfaller.

 

Beskjeden kommer som en total overraskelse. Nærmest som et sjokk. Det nyankomne barnet gjør behovet for permisjon og avlastning på hjemmebane større. Ikke mindre. Og de to permisjonene er jo opparbeidete rettigheter. Ikke milde gaver som NAV kan trekke tilbake etter forgodtbefinnende.

 

NAV viser til reglene. Man kan ikke ha dobbelt farspermisjon. Basta.

 

Familien påklager avgjørelsen og framholder at det jo ikke dreier seg om dobbelt permisjon men om to  uavhengige permisjonsrettigheter opparbeidet for to forskjellige barn. Under normale omstendigheter ville permisjon for barn ett vært tatt ut før barn to melder sin ankomst, men avviklingen av permisjon 1 er utsatt av praktiske grunner. Med NAVs godkjenning!

Dessuten: Hvorfor ble ikke familien varslet om reglene da permisjon 1 ble innvilget? Eller i det minste da planen for avviklingen ble godkjent av NAV? Hvorfor gir NAV beskjed først når det er for seint?

 

Og er det virkelig slik at NAV ikke har noe rom for skjønnsmessig vurdering, men er henvist til å avslå uansett omstendigheter?

 

NAV svarer ikke på henvendelsen. Etaten avgir ikke midlertidig svar med bekreftelse på at henvendelsen er mottatt, og heller ikke svar på de spørsmålene som er stilt. NAV tier.

 

Familien gir NAV god tid. Men etter vel to måneder skriver den til NAV på ny. Den etterlyser svar og påklager nok en gang at permisjon 1 er konfiskert.. Dessuten ber den på ny om at NAV revurderer sin avgjørelse.

 

Brev to blir levert på NAV-kontoret i familiens hjemkommune hvor den blir stemplet inn 5. september 2011. Årsaken til at den ikke sendes i posten, er at NAV roter bort post - eller hevder at post er kommet bort, når svar blir etterlyst. Det første brevet familien sendte om saken, kom i følge NAV ikke fram til dem. Brevet ble da levert på ny på det lokale NAV-kontoret, men også dette brevet ble vekk. I følge NAV. Da brevet ble levert for tredje gang, ba familien om stemplet kopi som kvittering og bevis på at brevet var levert. Siden har familien ikke hørt noe - verken muntlig eller skriftlig - fra NAV om saken.

 

Purrebrevet av 5. september ble derfor også levert på det lokale NAV-kontoret mot kopi påstemplet mottaksdato. Heller ikke dette brevet er besvart én måned etter at det ble levert.

 

Det er flere mulige forklaringer på det som er skjedd. NAV saboterer omstridte saker ved å unnlate å svare. Det er i strid med gjeldende regler for offentlig saksbehandling. Men NAV bryr seg i sin maktfullkommenhet ikke om lover og regler for hvordan etaten skal opptre. Kanskje håper de at folk skal gå lei og slutte å slåss for sine rettigheter.

 

En annen mulighet er at NAV har rotet bort saken for tredje - og fjerde - gang. Eller kanskje ligger saken i en haug for ubesvart post som NAV i sin ineffektivitet ikke har rukket å svare på. At sakene betyr noe for dem de gjelder, og at familien i angjeldende sak er blitt fratatt opparbeidet pappapermisjon slik at barn og voksne blir skadelidende, ser NAV ut til å se bort fra. Forholder det seg slik at NAV systematisk møter henvendelser med taushet, må det med full rett kunne kalles inkompetanse satt i system.

 

Eller kanskje mener NAV at folk må slutte å klage. Og at etaten ikke kan bruke tid og kapasitet på folk som klager på avgjørelser som er riktige og endelige. Da har NAV eventuelt misforstått klageinstituttet. Når folk klager er det fordi de mener at avgjørelsene ikke er riktige. Og fordi de vil få vurdert sin sak på ny. Og når de stiller spørsmål, er det fordi de trenger avklarende svar for å kunne ivareta sine rettigheter og interesser.  Men dette skjønner øyensynlig ikke NAV. Eller de ser bort fra det.

 

Opprettelsen av NAV var et stort sosialpolitisk feilgrep. Politikerne trykte på alle knappene på en gang, har tidligere NAV-sjef Tor Saglie uttalt. Det er trolig en riktig analyse og en god forklaring på det rotet og den inkompetansen publikum stadig blir utsatt for.

 

Publikum - dvs. brukerne - har ingen skyld i denne misæren. De kan ikke være "greie og snille" og gi avkall på sine rettigheter fordi om politikerne har skapt en mastodont som ikke lar seg styre, og fordi de som har påtatt seg å arbeide i denne umulige organisasjonen, ikke mestrer jobben sin. Brukerne lever nå. De trenger hjelp nå. Ikke seinere en gang når det passer byråkratene.

 

Derfor må noen gripe inn. Nok en gang. Og sørge for at NAV gjør jobben sin. Sørge for at brukerne blir tatt på alvor. At de får betryggende saksbehandling, forståelige tilbakemeldinger, svar på sine spørsmål - og revurdering av avgjørelser som de er i tvil om eller er uenige i.

 

Å sette seg på sin høye hest, overse brukere og klagere, og neglisjere henvendelser, er ikke en løsning et opplyst, demokratisk samfunn kan godta. Personer som ligger under for maktfullkommenhet, må ryddes ut av systemet og fratas kontakt med publikum. Det burde være unødvendig å si. I NAVS tilfelle er selv ikke det åpenbare åpenbart for alle. Så da får noen gripe inn.

 

Etter som NAV selv ikke ser ut til å ha nødvendig innsikt og handlekraft, får statsråden ta affære.  Det er der det politiske ansvaret ligger. Å la det hele suse og gå, gjør bare vondt verre for brukere som blir neglisjert eller utsatt for nedlatenhet . Eller for åpenlys obstruksjon.

 

Mens NAV øyensynlig håper at saken skal gå i glømmeboka, går familien som er nevnt foran, med uforettet sak og venter på svar og på å komme i en fruktbar dialog med NAV.  Hittil har den ventet forgjeves.

 

Fins det en statsråd eller en stortingspolitiker som kan vekke syvsoverne i NAV av dvalen og pålegge dem å følge gjeldende lover og regler og god saksbehandlingsskikk?

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Obama svikter Palestina

President Obama ønsker en Palestinsk stat. Men ikke akkurat nå. Palestinerne må bli enige med Israel først.

 

Og da blir det ingen stat. For Israel ser seg best tjent med at situasjonen er som den er.

 

Obama har kastet vrak på sin egen uttalte målsetting for å komme israelerne i møte. Eller mer presist: Han har latt seg overkjøre av Israel og statsminister Benjamin Netanyahu.

 

Hvorfor de sterke høyrekreftene i Israel er imot en Palestinsk stat, er vanskelig å forstå. En stat ville vært en ryddig forhandlingspartner. Forpliktet på statsrettslige og mellomfolkelige lover og regler. Forhandlinger mellom to likeverdige statsdannelser ville vært til fordel for begge parter.

 

Men en palestinsk stat, ville også hatt rettigheter og adgang til internasjonale kanaler og fora. I dag bygger Israel nye bosetninger på palestinsk grunn, som de selv anser som "ingenmannsland". Var Palestina en anerkjent stat, ville bosetninger initiert, støttet og utført av innbyggerne i et annet land, være en krigshandling - en økopasjon av et annet lands teritorium.

 

Det er det i dag også selvfølgelig. Men Israels overgrep får ingen folkerettslige konsekvenser. FN prater og USA snur seg og ser en annen veg. Israel kan ture fram og bygge boliger på "annen manns grunn" uten å måtte ta hensyn til hva det internasjonale samfunnet mener.

 

Det er slik de vil ha det. Grensene fra 1947-48 og 1967 er for trange for dem. Derfor ønsker de ikke å grense opp til en stat med internasjonalt anerkjente grenser. Det ville frata dem muligheten til å tilegne seg palestinsk land etter eget forgodtbefinnende og til å skaffe seg en buffertsone mot sine naboer på okupert grunn.

 

Israel ønsker derfor ikke en to-stats-løsning. USA, Russland, EU og FN kan be om så mange nye fredsplaner de vil, men det kommer aldri til å føre til noe. Oppskriften er klar: Israel sier at de er villige til å forhandle. Det skal ikke stå på dem. Men i praksis trenerer de arbeidet og stoler på at USA ikke vil "falle dem i ryggen".

 

Og det kan de trygt regne med. Det bekreftes av det som nettopp er skjedd. President Obama som  tidligere klart og tydelig har tatt til orde for en Palestinsk stat, har snudd på hælen. Han troppet opp i FN og torpederte palestinernes meget betimelige ønske ved å kreve at partene måtte forhandle seg fram til en løsning før et fritt og selvstendig Palestina kunne godkjennes.

 

Obama - og det demokratiske partiet - tar selvfølgelig sikte på gjenvalg. Da lønner det seg ikke å legge seg ut med Israel-lobbyen i USA. Den har både penger og politisk innflytelse. Og Netanyahu er en hard negl som kan det der med obstruksjon.  Det har han tidligere klart vist i møte med Obama.

 

At USA skal gripe inn og sørge for at "forhandlingene" mellom Israel og palestinerne kommer i gang, at de tar tak i de problemene som står i vegen - f.eks. bosetningene - og sørger for en rimelig framdrift, skal man derfor ikke vente. Obama har lagt seg på været. Og det vil han gjøre denne valgperioden ut. 

 

Og kanskje også langt inn i den neste. Om han skulle bli gjenvalgt. Og skulle vi få vi en republikaner i Det hvite hus, kan palestinerne glemme hjelp og støtte fra USA.

 

Utsiktene til en palestinsk statsdannelse er derfor ikke lyse. Og det er synd og skam. En palestinsk stat burde vært opprettet allerede i 1947-48 da de vestlige stormaktene frekt og freidig delte det palestinske området og la til rette for opprettelsen av  Israel uten samtidig å opprette en Palestinsk stat.

 

Den forsømmelse vestmaktene den gangen gjorde seg skyldig i, har i de mer enn 60 årene som er gått, forårsaket ufattelige menneskelige lidelser både blant israelere og palestinere. Etter hvert har Israel med hjelp og støtte fra de samme vestmaktene blitt den sterkere parten. Og palestinerne den lidende.

 

Det USA og Obama gjorde i FN, var å lukke øyne og ører for den urettferdigheten og de lidelsene palestinerne stadig utsettes for. For sin egen bekvemmelighets skyld sementerte de den uholdbare, nedverdigende situasjonen og lot palestinerne i stikken. Nok en gang.

 

Dermed er det fare for at president Obama går inn i historien med halen mellom beina, i stedet for som en rank og modig president som satte alt inn på å kurere verkebyllen i Midtøsten.

 

Kay Olav Winther d.e.
 
 


Carl Ivar kaster inn handkledet

Carl I. Hagen ville bli ordfører i Oslo. Nå har han fått juling nok og har har kastet inn handkledet. For bare tre prosent av byens stemmeberettigede befolkning vil ha ham. Forteller en spørreundersøkelse.

 

Han burde aldri ha stilt, mener noen kommentatorer. Det er jeg uenig i.

 

Å få ordføreren er en naturlig ambisjon for FrP, som for andre partier. Og Carl I. Hagen har vært et trumfkort mer enn én gang. Det kunne under andre omstendigheter ha funket igjen.  Hvis Høyre var avhengig av FrP for å få flertall i hovedstaden. Og partiene var omtrent like store. Da ville det ikke vært urimelig om det ene la beslag på byrådsledervervet og det andre ordførervervet.

 

Den situasjonen kan man forøvrig fortsatt godt havne i. Så kanskje kastet Hagen inn handkledet for tidlig. I panikk over å oppdage at han har mistet glansen og populariteten fra "forna dar". Den strippeoppvisningen vi nå har vært vitne til, burde han ventet med. Det er først når valgresultatet foreligger, at vervene skal deles. Det vet du jo, Carl.

 

Men så er det denne Fabian Stang. Som har vokst. Mens både den jevne kvinne og mann og forståsegpåerne i mediene, står forvirret og glipper med øynene. For fire år siden var det få som så på ham som noe annet enn sønnen til Wenche Foss. Men så fylte og utøvde han jobben sin på en måte som skapte respekt. Det begynte før 22. juli. Da viste han seg som en stor politiker og et varmhjertet medmenneske. En samlingsfigur som representerte empati, medfølelse og samhold. På tvers av politiske skillelinjer.

 

Plutselig var Fabian vår mann. Vår ordfører. Vår borgermester. En mann vi i provinsen gjerne skulle uttrykt anerkjennelse og tillit til. Ved å gi ham vår stemme. Hvis vi hadde hatt stemmerett i Oslo. Og som Oslo-velgerne slutter opp om. Så å si uavhengig av parti.

 

Over for Fabian kommer Carl Ivar til kort. Rune og Marianne også. Hadde det vært direkte ordførervalg i hovedstaden, ville Fabian kunne fått opp mot 60 prosent av stemmene. Ikke som direkte følge av 22. juli. Men p.g.a. av det medmennesket han viste seg å være. Og som tragedien gav ham mulighet til å eksponere.

 

Men det er ikke slik det fungerer. Ordføreren er ikke primært en omsorgsperson - eller gallionsfigur. Men en utøvende politiker. Vi har valg mellom partier i Norge. Det er utfallet av valget - og de konstellasjonene man er i stand til å forhandle seg fram til - som danner grunnlag for valg av ordfører. Og slik bør det være. Ordføreren må ha en politisk flertall bak seg. Hvis han - eller hun! - skal kunne være en politisk kraft - altså noe mer enn en festtaler, snorklipper og maskot. 

 

Derfor kan det hende at Fabian - på tross av sin enorme popularitet - må vike sete etter valget. Riktig nok ikke for Carl Ivar - som altså har bestemt seg for ikke å gjøre ham rangen stridig. Klokt sier Oslo FrPs formann, Thybring Gjedde, som ikke først og fremst er kjent for sitt sunne skjønn.

 

Nei, ikke for Carl Ivar, men for Rune Gerhardsen. Eller Marianne Borgen.

 

Skulle Arbeiderpartiet gjøre et godt valg i hovedstaden, og SV, Kristelig folkeparti og Venstre lar seg lokke av noen verv i byrådet, er ordførerstolen ledig for Rune. Eller mest trolig Marianne - som en avbetaling på den gjelda AP står i til SV. For da prioriterer AP byrådet og gjør Liebe Rieber Mohn til byrådsleder, mens SV blir belønnet for samarbeidet med at ordførerstolen gis til Marianne Borgen. Som ikke har Fabians karisma. Men som selvfølgelig kan overraske. Slik Fabian har gjort.

 

Men skulle det bli blått eller blålilla - og mye tyder på det - tar Høyre rubbet. For Carl Ivar vil ikke mer. Av redsel for å tape har han sagt: Jeg gir meg. Jeg gidder ikke mer. 

 

Slik bevarer han ansikt. Uansett. For det er bedre å trekke seg, enn å bli vraket. Det vet Carl Ivar noe om. Han ble ikke stortingspresident. Nå blir han ikke ordfører - med mindre himmelen skulle ramle ned.

 

Med dette har Carl Ivar Hagen nok en gang vist at den poltiske taktikeren som har vunnet så mange seiere på den politiske arenaen, og som så å si egenhendig omskapte Fremskrittspartiet fra en raritet til en politisk maktfaktor, mangler klarsyn når det gjelder egne posisjoner. Ambisjoner som det ikke er politisk dekning for, bringer ham stadig inn i situasjoner som han må krype for å komme ut av.

 

Denne gangen har han til og med feiget ut før dommerens føyte har gått og kampen er begynt. Det er tydelig at han har mistet ungdommens mot. Han er nok blitt en gammel mann. Så hvil deg nå, Carl Ivar. Det har du fortjent. Og vi også.

 

Kay Olav Winther d.e.


SV i vansker

Det går dårlig med SV. Meningsmålingene forteller at de ikke holder seg flytende lenger, men kravler på bunnen.

 

Mandag må de lojale SV-velgerne komme ned fra gjerdet og opp fra sofaen og berge partiet fra den rene katastrofen, skriver kommentatorene. Med litt andre ord.

 

Men SV har ingen lojale velgere. I alle fall ikke i et antall som er verdt å snakke om. SV er individualistenes parti. Og individualistene går sine egne veger. Gjerne mot strømmen.

 

De går i ethvert fall ikke i flokk. Og ikke i takt. Og de stemmer slett ikke av medlidenhet - eller sympati. Lojalitet ser de på som prinsippløs etterdilting.

 

Nei, SVs velgere "tenker sjæl". De er selvstendige og uavhengige. Og tar ingen smålige, taktiske hensyn. Derfor liker de å stå alene. Så de kan slå rundt seg og si sin usminkede mening om alt og alle. Til enhver tid.

 

Derfor passer ikke SV i regjeringsposisjon. Taktiske overveielser og kompromisser er ikke den jevne - et formastelig uttrykk! - SV-erens melodi. Selv om Sv-eren  hyller kollektivet og gjerne synger i rødt kor, synger han - eller fortrinnsvis hun - ikke i kor  politisk. I politikken er det solosang - og aller helst enn helt annen sang enn den flertalletl synger - som er SV-erens favoritt.

 

Derfor er det bortkastet å appellere til SV-individualistene om å redde partiet fra et skjebnetungt nederlag.

 

Mange typiske SV-ere kan til og med mistenkes for å ønske nederlaget. Slik at de kan si: Var det ikke det vi sa? Regjeringsposisjon og samarbeid hindrer oss i å markere vår egenart og til enhver tid si spontant og høyt - og uten taktiske omskrivninger og fortielser - nøyaktig det vi tenker. Akkurat her og nå. Forpliktende regjeringssamarbeid er ikke vår "greie". 

 

Når sant skal sies, er det noe i det. Det viser utviklingen. For det er regjeringssamarbeidet SV taper på. De lekker til to sider: AP tar de som ønsker praktiske, politiske resultater, og individualistene vender ryggen demonstrativt til.

 

Og er det når alt kommer til alt, så farlig om SV gjør det dårlig? Burde ikke SV-ere som er opp tatt av å oppnå praktiske politiske resultater - på riksplan eller lokalt - like godt ta vegen over til Arbeiderpartiet og bli der? Hva er det SV står for - og kan bidra med - som man ikke kan kjempe for innad i Arbeiderpartiet? Hvilke grunnleggende prinsipper, holdninger og saker er det SV og SV-ere er opptatt av, som ikke bedre kan omsettes i praktisk, gjennomførbar politikk i Arbeiderpartiet?

Vi har hatt stort utbytte av å sitte i regjering og har fått gjennomslag for mange av våre saker, sier Kristin Halvorsen.

Det viser vel at avstanden til Arbeiderpartiet ikke er uoverstigelig? I alle fall ikke for de pragmatikerne SV fortsatt har i sine rekker. Og for velgerne som stort sett er mer opptatt av praktiske politiske resultater enn av paroler, slagord og ideologiske spissfindigheter.

Men så er det individualistene da. De vil vel føle seg hjemløse hvis SV skulle søke tilbake til faderhuset?

Ja - i alle fall noen. Og i en viss tid. Men så vil de sikkert finne andre miljøer hvor de kan dyrke sin indivualisme. Det fins godt om ensaksorganisasjoner hvor man kan pleie sine oppfatninger uten å måtte la seg moderere og kompromitere av praktiske og taktiske omsyn og motforestillinger. Og vi mangler ikke partier som er kontrære og kan være et alternativ for den som ikke under noen omstendighet vil gi sin stemme til etablissementet. Enten det er rosa eller rødt.

Alternativer for dem som trives best når de står alene. Og kan mene og si og stemme akkurat det de vil. Selv om det ikke betyr noe når hverdagen kommer, og den praktiske politikken skal utformes i demokratiets samarbeidsorganer.

For den jobben ønsker ikke indivualistene å delta i. Demokratiets samarbeidorganer er ikke deres fora.

 

Kay Olav Winther d.e.


Lex Nerdrum

Siste ord er ikke sagt i Nerdrumsaken.

 

Om kunstneren må sone i fengsel for å ha stukket unna millioner som skulle vært beskattet i Norge, er derfor usikkert. Retten mener imidlertid at han bør bures inne. I to år.

 

Det vil han ikke tåle - verken mentalt eller fysisk - mener personer som kjenner ham godt.

 

Om Odd Nerdrum er skyldig i skattefusk, vet ikke jeg. Men jeg er enig med mesterens tidligere elever som mener at fengsel vil være en katastrofe for kunstneren. Og kanskje vil ta livet av ham. Dessuten vil det være en skam for Norge. Mener jeg.

 

Jeg ville ikke tålt to år i fengsel. Ja, ikke to uker en gang. Jeg skjønner derfor godt malerne Kolderup, Knoop og Lundgrens betenkeligheter og advarsler.

 

Men det skal vel være likhet for loven? Kjendiser - som tillater seg både det ene og det andre fordi de tror at de står over loven og ikke kan røres - skal vel ikke slippe unna med forgåelser og forbrytelser som menigmann ville ha måttet sone for?

 

Ja - og nei. Og tja.

 

Hva bør folk puttes i fengsel for? Og hvilket hensyn skal man ta til soningsdyktighet? Og ikke minst: Skal soningsdyktighet bare måles på grunnlag av medisinske kriterier?

 

Hva er hensikten med å sette folk i fengsel? Eller for å si det sånn: Blir folk - in casu Odd Nerdrum - bedre samfunnstilpassede av å bli innsperret og isolert fra omverdenen i to år?

 

Notoriske forbrytere og folk som øver uopprettelig voldelig skade på andre mennesker, bør nok holdes isolert i avgrenset tid. Men slik isolasjon er sannsynligvis bortkastet og uten positive virkninger, hvis den bare blir straff - altså hevn fra samfunnets side - og ikke følges opp med korrigering, dvs. behandling med sikte på sosial tilpasning.

 

Får innsatte slik behandling i dag? Får de - med eller mot sin vilje - hjelp til å tilpasse seg samfunnets krav til sosial funksjonalitet?

 

Eller blir de frarøvet friheten, låst inne og overlatt til seg selv i håp om at selve isoleringen skal bringe dem på bedre tanker og føre til anger og ruelse? Og et bedre liv?

 

Ville vi oppnådd mer - altså større grad av sosial modning og tilpasning - hvis vi brukte andre midler?

 

Hvis vi f.eks. straffet økonomiske forbrytelser - som f.eks. skatteundragelser - med inndragning? Av urettmessig gevinst. Og dessuten la på en passe ekstra inndragning som straff for lovbrytelsen og de ekstra utgiftene fellesskapet har med å skipe rett?

 

M.a.o.: Hvis nå Odd Nerdrum har fiflet og trikset og gjemt unna - hva jeg altså ikke vet noe om! - kunne man ikke nøye seg med å straffe ham på pungen - for å bruke et uttrykk som bringer tankene hen på et av hans mer kjente malerier?

 

Hvorfor må han sperres inne? Fordi samfunnet vil ha hevn? Sette seg i respekt? Avskrekke andre? Skal Nerdrum sone i fengsel for at andre ikke skal forbryte seg?

 

Altså: Burde samfunnet - dvs. fellesskapet, m.a.o. du og jeg - straffe Nerdrum - og alle andre i hans situasjon! - med å ta fra ham det "som keiserens er" , og gi ham en sviende bot på toppen? Hvis han altså er skyldig?

 

Trenger han i tillegg å bures inne med sikte på resosialisering?

 

Resosialisering? Nerdrum? Det mest usosiale individ Norge har fostret på mange 10-år?

 

Nerdrum er en betydelig kunstner. Etter mitt skjønn er han Norges ubestridt største maler siden Edvart Munch. Og jeg er ingen ensidig tilhenger av det klassiske, figurative maleri. Opphold i fengsel vil trolig - som hans tidligere elev, maleren Kolderup, sier - ta knekken på ham.

 

Det bør få oss til å tenke. Bør Nerdrum-saken få oss til å revurdere vår rettstenkning og praksis. Oppnår vi "correction" ved å putte folk i fengsel for likt og ulikt? Eller er det hevn vi oppnår? Og hvis folk blir verre av å bli holdt innesperret i sosialt smittefarlig miljø, bør vi ikke da heller utrede alternative "straffetiltak" og soningsmetoder? Og gi folk mulighet til å gjøre opp for seg på mer sosialt hensiktsmessige måter? Bør ikke målet hellige midlet? Er det ikke effekter vi vil ha? Eller er det hevn?

 

Nerdrumsaken bør få justisministeren til å sette i gang et arbeid for alternative reaksjoner over for personer som forbryter seg mot eller krenker fellesskapet ved å bryte dets spilleregler. Og kvier han seg for å framstå som ryggesløs, "snill" og svak bør en handlekraftig justiskomite ta saken i sin egen hånd.

 

Vil vi være en rettsstat for vår tid - med ønske om å inndra urettmessige fordeler, og straffe folk for det de har gjort og ikke for å avskrekke andre - bør vi få en Lex Nerdrum.

 

Og skulle du etter å ha lest dette sitte igjen med det inntrykk at jeg vil la Nedrum slippe lettere unna fordi han er kjendis og kulturpersonlighet - sier jeg på ny: Alle må være like for loven. Med den uttrykkelige modifikasjonen at straffen skal tilpasses graden av soningsdyktighet. En Lex Nerdrum om alternative reaksjoner på lovbrudd, bør gjelde alle. Også den som kommer i skade for å motta for mye fra NAV.

 

Men en lovendring kan vel ikke gis tilbakevirkende kraft?

 

Ideelt sett ikke. Og i alle fall ikke hvis den skjerper straffenivået. Men kjenner du landsvikoppgjøret etter krigen vet du at myndighetene kan når de vil.

 

Dessuten finnes det erfaringsmessig handlingsrom innenfor de rammene dagens lovverk setter.

 

Men som sagt: La oss få en Lex Nerdrum. Så har denne saken i alle fall ført til noe bra.

 

Kay Olav Winther d.e.

  


"Sannheten" kan ikke alltid fortelles

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har drevet utenrikspolitikk. I det skjulte. Det faller opposisjonen tungt for brystet.

 

Også mediene er opprørt. Spesielt TV2.  For da kanalen lokket utenriksministeren ut på glattisen, falt han pladask. Han løy. For åpen mikrofon. Og det ønsker TV2 å gjøre mest mulig ut av.

 

På spørsmål om han hadde stått i telefonisk kontakt med Hamas, svarte han nei. Det var ikke sant. Han hadde snakket med Hamas. Da Støre skjønte at TV2 kunne dokumentere at han ikke fortalte sannheten, forsøkte han å vri seg unna. Men da var skaden skjedd.

 

Politikere skal ikke lyve. Derimot er det naivt - og dumt! - å forvente at de alltid skal fortelle den hele og fulle sannheten. I enhver sak. Til enhver tid.

 

Politikere må kunne la være å svare på spørsmål. Hvis åpenhet kan skade en viktig politisk prosess, bør de til og med føle det som en plikt, ikke å rykke ut med de faktiske forhold i en planleggingsfase eller en løpende prosess. Noen ganger må de unngå å røpe sine kontakter.

 

Diplomati krever diskresjon. Diplomati i vanskelige saker krever total diskresjon. Om nødvendig på bekostning av "sannheten".

 

Det tror jeg at de fleste forstår. Også dagens opposisjon på Stortinget. Når den later som noe annet, er det for å slå politisk mynt på en ømtålelig og kompleks sak.

 

Trolig ville den også selv - om den var i posisjon - nektet å vise kortene. Forhåpentlig  ville den vært så seriøs at den ville sette hensynet til politiske realiteter og resultater foran frykten for å irritere mediene.

 

En regjering i et åpent demokrati bør strekke seg langt for å imøtekomme medienes ønske om innsyn, men dette hensynet må ikke drives ut av proporsjoner ved at regjeringen eller den enkelte statsråd, reservasjonsløst tillater innsyn som kan hindre - eller vanskeliggjøre - det politiske arbeidet.

 

Enkelte ganger er det altså nødvendig å si nei. Og nødvendig å si, som statsministeren sier, at ikke bare har vi gjort dette, men vi kan komme til å gjøre det igjen.

 

For mediene er dette kanskje fremmede tanker. At noe er viktigere enn dem selv. At politisk arbeidsro ikke uten videre står i motsetning til åpenhet. Og ærlighet. Og at  diskresjon og arbeid bak lukkkede dører og nedtrukne gardiner ikke nødvendigvis er hemmelighetskremmeri. Eller til skade for demokratiet.

 

Hver ting til sin tid.

 

Dette kan det være vanskelig for mediene å forstå. Deres overlevelsesevne er avhengig av deres evne til å fortelle oss det siste om det meste. Uten hensyn til de politiske, sosiale eller økonomiske omkostningene. Tror de.

 

Det mest nedslående karakterdraget ved dagens medier, er mangelen på samfunnsansvar, den manglende evnen til å tie, til å vente og til å ta hensyn - til individer og fellesskap. For ikke å tale om det forblindende behovet for å skrive eller fortelle om alt uten hensyn til hvem som må betale for åpenheten, og uten hensyn til hvilke behov samfunnet har.

 

Under absolutte regimer har mediene ingen frihet. De er talerør for makten. Det er ikke dit vi skal. Men det er i alles interesse at mediene der ytrings- og pressefrihet råder, føler et samfunnsansvar. At de ikke med tankeløs åpenhet ødelegger vitale prosesser. Eller mistenkeliggjør - og skaper vansker for - politikere - eller andre personer - som på en ordentlig måte ivaretar fellesskapets anliggender.

 

Utenriksministeren burde ikke løyet. Han burde nektet å uttale seg. Han burde sagt at du stiller nå spørsmål jeg av politiske grunner ikke kan svare på.

 

Det ville selvfølgelig ikke stanset journalisten. Som har sin egen agenda. Det ville ikke stanset spekulasjonene heller. Og tankeløse stortingsrepresentanter ville sikkert med glede båret bensin til bålet.

 

Men mediepress, spekulasjoner og popularitetshungrig opposisjon må regjeringer og statsråder leve med.

 

Saken har gitt utenriksministeren helt unødvendige riper i lakken. Men ingen alvorlige skader.

 

Takket være myndig inntreden fra statsministeren, står regjeringen støtt.

 

Men ledelsen i TV2 bør gå i sitt lønnkammer og spørre seg om kanalen ved å lure utenriksministeren ut på glattisen og lokke ham til å underslå sannheten for så å "avsløre" ham for åpen mikrofon, har skjøttet sin samfunnsoppgave på en ansvarsbevisst og forsvarlig måte.

 

Hvis kanalen kommer til at dette er en akseptabel arbeidsform, har den gitt avkall på å bli tatt seriøst. Da har den bekreftet sin posisjon som etermedienes Se og Hør.

  

Kay Olav Winther d.e.


Riktig av UDI

Politiet har pågrepet asylsøkeren "Maria Amelie". Hun oppholder seg ulovlig i Norge og skal transporteres ut.

 

Jeg trodde ikke det var sant, sier hun til Aftenposten. Hun har oppholdt seg ulovlig her i 7 år, men ventet å bli informert før utkastelse ble iverksatt.

 

"Maria Amelia" kom hit sammen med foreldrene og fikk avslag på søknad om oppholdsløyve sammen med dem. På tross av klart avslag er alle tre blitt. I mange år.

 

Mens hun har oppholdt seg ulovlig her, har "Maria Amelia" studert ved norske læresteder, blitt godt integrert i det norske samfunnet og skrevet bok. Boka heter «Ulovlig norsk» og handler om hvordan det er å leve som "papirløs flyktning" i Norge. "Papirløs flyktning" er i dette tilfellet eufemisme for person som nekter å etterkomme pålegg om å forlate landet.

 

Jeg har sett "Maria Amelia" på TV. Hun er sjarmerende, virker intelligent og gjør et godt inntrykk.

 

Men hun har ikke krav på opphold. Det er vedtatt at hun skal forlate landet. Men det vil hun ikke. Etter 7 år er hun fortsatt her.

 

I går holdt hun fordrag på Nansenskolen. Da møtte politiet opp. Nå skal hun bli transportert ut.

 

Opprørende mener noen.

 

Men er det egentlig det?

 

Det finnes mange mennesker i verden som gjerne skulle bo i Norge. Å si ja til alle ville ikke gå i praksis. Noen må ta den vanskelige jobben og skjelne mellom dem som har krav på asyl, og de som ikke har det.

 

Mye tyder på at "Maria Amelie" kunne blitt en ressurs for det norske samfunnet. At hun - bortsett fra at hun har "snyltet på oss" for å skaffe seg utdanning mens hun har oppholdt seg ulovlig her - ikke ville ligget fellesskapet til last. 

 

Men er personlighet og intellektuelle og sosiale ressurser noe vi skal legge vekt på, når retten til opphold avgjøres? Skal de ressursterke få bli, mens de ressursvake må reise? Eller er det kanskje slik at nettopp de ressursterke i mindre grad trenger vår beskyttelse? Og vår hjelp? 

 

For det er beskyttelse og hjelp det dreier seg om. "Maria Amelie" er russisk stasborger. Russland sliter fortsatt med mange problemer - bl.a. når det gjelder menneskerettigheter og sosial trygghet.  Men ingen ting tyder på at "Maria Amelie" setter liv og helse i fare ved å reise tilbake dit.

 

"Maria Amelie" har imponert mange. Ukemagasinet Ny Tid kåret henne i fjor til «Årets Nordmann».

 

Det er derfor modig - og renhårig! - av utlendingsmyndighetene å ta skritt for å effektuere vedtaket om utvisning. UDI visste at pågripelsen ville skape brudulje og negativ omtale i mediene. Nemnda har imidlertid ikke valgt den mest behagelige utvegen, men har ment at det skal være samme rett for Loke og Tor. Langvarig ulovlig opphold er ikke en formildende omstendighet. "Filibustertaktikk" gir ikke rett til opphold. Vedtak om utvisning skal respekteres. Og effektueres.

 

Slik opptrer en rettsstat.

 

Dette tiltaket skal derfor UDI og politiet ha kredit for. Egentlig burde uttransportering vært foretatt for lenge siden. Da hadde det trolig vært mindre smertefullt. For alle parter. Også for oss som betrakter dramaet på avstand. Men lett kan identifisere oss med både "Maria Amelie", foreldrene hennes - og andre som får avslag på sin søknad om å få bo i Norge.

 

Kay Olav Winther d.e.


Know how og arbeidsplasser solgt

Orkla har solgt viktige deler av ELKEM. Til Kina.

 

Hva kineserne vil med kjøpet, er det liten tvil om. De ønsker know how og markedsandeler.

 

LO - i alle fall de fagorganiserte i ELKEM-bedriftene - frykter at oppkjøpet kan true arbeidsplassene.

 

Ingen fare sier de som anser seg som eksperter på Kina, industri - eller begge deler. Eller har politiske grunner til å bagatellisere risikoen og lovprise handel over landegrensene.

 

Selv stoler jeg mest på LO-klubbene. På de erfaringene de har, og den magefølelsen de har utviklet. De vet at kapitalistene ikke gir ved dørene. Det gjelder de blå kapitalistene - og de røde.

 

Kapitalistene - dvs. de som ønsker størst mulig trygghet for og avkastning på den kapitalen de risikerer - plasserer bedriftene - og dermed pengene sine - der de tjener mest. Og det er der kostnadene er lavest.

 

Og det er ikke i Norge.

 

Orkla så seg ikke økonomisk i stand til å utvikle ELKEM videre. Det sier noe om kapitalbehovet. Vær forvisset om at kineserne ikke leker butikk. 

 

At kineserne har kjøpt seg inn her for å bli i det fjerne nord er marginalt sannsynlig. At de vil gjøre langsiktige investeringer her med sikte på framtidg drift i det fjerne nord, er enda mindre sannsynlig.

 

Noen stor fare for at kunnskapen i ELKEM skal bli flyttet ut umiddelbart, er det nok ikke. Men om ti år kan mye være annerledes. Da kan kineserne på grunnlag av norsk viten og teknologi ha bygd opp kompetanse- og utviklingssentra der arbeidskraften er billigere, reguleringene færre og vegen til de store markedene kortere. M.a.o.: Der fortjenestemarginene er vesentlig mer gunstige enn her på berget. F. eks. i Kina.

 

Nei, det Norge i det lange løp får ut av dette salget, er nok ikke arbeidsplasser. Det vi må håpe på er at Orkla - dvs. Rimi-Hagen - bruker de milliardene som selskapet har fått for ELKEM, på å utvikle landbasert, petroleumsuavhengig industri i Norge. Kunnskap og virksomhet som vi - dvs. våre etterkommere - skal leve av når inntektene fra olje og gass avtar.

 

Norge er ingen framtredende industrinasjon. Vi har noen avanserte bedrifter på ulike områder, men vi er ikke i fremste rekke når det gjelder teknisk og teknologisk utvikling.

 

Norge er en råvareprodusent. Og en råvareleverandør. I mange tilfelle eksporterer vi råværer, lar andre foredle dem og kjøper dem tilbake i foredlet tilstand.

 

Når de som eier - eller kanskje vi skal si finansierer - den vesle andelen avansert kunnskapsbasert industri som vi har, selger vår viten til andre, får vi håpe at de er seg sitt ansvar bevisst og ikke utelukkende tenker fortjeneste, men også utvikling når salgssummen skal disponeres.

 

Kunnskapsutvikling som ikke gir umiddelbar avkastning, men er en investering i framtidig avansert industri og verdiskaping.  Investeringer som beriker Norge, og ikke bare tar sikte på hurtig fortjeneste og privat forbruk.

 

Kay Olav Winther d.e.


Justismord

Retten har talt. Anders Tallerås og Magnus Stangeland har tiltusket seg pensjonspenger som de ikke har krav på.  Derfor må de i fengsel.

 

Dommen er knusende for de to tidligere stortingsrepresentantene. Aktoratet har fått fullt medhold. 

 

Men er dommen riktig? Og rettferdig?

 

Enkelte vil formodentlig se på domfellelsen som et håndfast uttrykk for at tingretten ikke gjør forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

 

For andre framstår dommen som vilkårlig. Og urimelig.

 

Jeg tilhører de som er kritiske. Både til virkelighetsbeskrivelsen og domfellelsen.

 

Opprinnelig mente Riksrevisjonen at det var grunnlag for å rettsforfølge flere - både tidligere statsministere og stortingsrepresentanter.  Det viste seg imidlertid at det ikke var grunnlag for å trekke flere enn to for retten. Reglene var altså ikke klarere enn at riksrevisjonen måtte revidere sin oppfatning.

 

Ingen skal få meg til å tro at personer som er så eksponert for offentlighetens lys som eksstatsministere og stortingsrepresentanter, med åpne øyne, viten og vilje har snytt fellesskapet - in casu Stortingets pensjonsordning - for betydelige beløp.  Man bør ikke ha vært tidligere lovgiver - eller ha vært utsatt for medienes bevåkenhet i flere stortingsperioder - for å forstå at det ville bære galt av sted.

 

Det Stangeland og Tallerås har gjort, har de gjort fordi de mente at de hadde rett til pensjon. De - og åpenbart flere med dem - har forstått reglene slik at inntekter som ikke stammer fra regulære arbeidstakerforhold ikke skulle regnes med. Stangeland har til og med redusert sitt arbeidsforhold for å holde seg innenfor grensen. Det viser hvordan han har oppfattet reglene. Retten får det imidlertid til å høres ut som et fordekt og særdeles utspekulert knep. 

 

Retten anstrenger seg også for å  få det til å høres ut som om reglene har vært lette å forstå og praktisere. Faktum er imidlertid at "pensjonister in spe" har bedt om opplysninger og råd uten å få klare svar. De har fått vite at tilfeldige inntekter - forstått som inntekter utenfor arbeidsforhold - ikke skulle regnes med. Og de er tildelt pensjon uten skriftlig bekreftelse og pålegg om å rapportere nærmere definerte inntektsforhold som kunne endre pensjonsgrunnlaget. Kriteriene har m.a.o. både vært uklare og uuttalte.

 

Dette ser retten glatt bort fra. Den mener at Tallerås og Stangeland burde forstått og visst.  Når de ikke skjønte eller visste, må de i fengsel. Mener tingretten.

 

Begge domfelte tok betenkningstid. Kanskje lurer de på om de orker å gå en runde til. I rettsapparatet og mediene.

 

De burde anket på stedet. For det første fordi dommen åpenbart er gal. Uklarhet og tvil burde kommet de tiltalte til gode. Men også fordi fengsel ikke er en adekvat straff i dette og likende tilfelle. Heller ikke for dem som aldri har vært i nærheten av Stortinget. Og ikke minst fordi ingen - heller ikke rettsystemet - er tjent med at en feilaktig dom blir stående fordi de rettsforfulgte er for utmattet til å føre sin sak og kjempe for sin rett.

 

For mye - eller urettmessig - utbetalt pensjon bør kreves tilbakebetalt. I grove tilfelle med renter. Fengsel er en overreaksjon med mindre det foreligger et uomtvistelig bevisst forbrytersk  hensikt. Folk skal dømmes for det de har gjort. Å dømme noe ekstra strengt for å avskrekke andre, er en rettsstat uverdig.

 

Florry Cap sa om sin mann Andy: "Andy er jevlig. Men han er rettferdig for han er jevlig mot alle."

 

Den slags rettferdighet trenger vi ikke i norsk rettsvesen.

 

Dommen mot Tallerås og Stangeland bør derfor ikke bli stående!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Sårede soldater i Afghanistan: Vi trenger å vite

I Afghanistan foregår det en væpnet konflikt. Dit har staten Norge sendt soldater.

 

Soldatene deltar i en fredsbevarende - eller riktigere, fredsskapende - operasjon. Motparten - i praksis fienden - er bevæpnet, fanatisk og hensynsløs.

 

I bakhold og væpnede konfrontasjoner blir norske soldater skadet. I noen tilfelle drept.

 

Hvor mange som blir skadet, fører ikke oppdragsgiveren - staten Norge og det norske forsvaret - regning med.

 

Det er selvfølgelig helt utilfredsstillende.

 

Man skulle tro at politikere, forsvarsledelse og stedlig befal ville ønske fullstendige ajourførte opplysninger for til enhver tid å kunne vurdere situasjonen - dvs. faremomenter og strategiske og praktiske mottiltak.

 

Men nei. Skadeomfang, situasjonen skadene oppstod i og skadenes art føres det ikke oversikt over.

 

Årsaken kan man spekulere over. Ønsker man ikke å vite? Har man funnet det unødvendig - kanskje rent ut sagt, ikke ønskelig - å lage en oversikt? Frykter man at det vil skremme opinionen? Vekke politikerne? Skape vansker for de militære lederne som har som oppgave å lede operasjonen på våre vegne?

 

Eller skyldes forsømmelsen at det ikke er tradisjon for slik faktainnhenting og statistisk bearbeiding? Og at ingen har tenkt tilstrekkelig over - eller i alle fall ikke tatt konsekvensen av - at deltakelse i krigsliknende fredsbevarende operasjoner, er noe annet enn full krig hvor slikt regnskap vil være vanskelig å gjennomføre - så vel praktisk som strategisk?

 

Uansett. Forsvarsministeren har nå - åpebart foranlediget av medienes interesse for saken - bedt om at det lages pålitelige rapporteringsrutiner, og at relevante data samles inn og bearbeides på en slik måte at vi får innsyn i og et riktig overblikk over hva norske soldater på oppdrag utsettes for.

 

Det er tilfredsstillende. Et problem er avdekket - og har funnet sin politiske og praktiske løsning.

 

Også for den militære ledelsen bør dette være godt nytt. Den bør kunne dra strategisk, praktisk og personalpolitisk nytte av slike opplysninger.

 

For Siv Jensen er dette imidlertid ikke nok. Hun mener at forsvarsministeren bør vurdere sin stilling.

 

Hva er hun ute etter? Å finne en løsning på saken? Eller å hanke inn absolutt ufortjente politiske poenger samt goodwill hos den delen av befolkningen som ikke så lett aner kroken bak når de ser et fristende agn?

 

Det er vel ikke slik at Fremskrittspartiet har vært mer forutseende enn de øvrige og foreslått løsninger på dette forholdet som de andre partiene har vendt det døve øret til, eller direkte har motarbeidet?

 

Det forsvarsministeren her gjør, kalles adekvat politisk handling. Det kommer oss alle til gode.

 

Det Siv Jensen prøver seg på, har vi andre og mindre flatterende ord for.

 

Kay Olav Winther d.e.


Lurt?

Norge skal kjøpe nye jagerfly.

 

Regjeringen hadde valget mellom det svenske JAS Gripen og det amerikanske Joint Strike Fighter. Og valgte amerikansk.

 

Det kom ikke som noen overraskelse. Det ville den trolig gjort uansett. Fordi nært samarbeid med USA er en grunnleggende og integrert del av norsk forsvars- og utenrikspolitikk. Slik har det vært siden 2. verdenskrig.

 

Jeg har tidligere omtalt saken på denne bloggen. Bl.a. har jeg gitt utvetydig uttrykk for at Norge burde velge svensk. Klikk på denne lenken og se argumentene. 

 

Regjeringen hevder at det amerikanske flyet i større utstrekning enn det svenske oppfyller kravsspesifikasjonene til det norske forsvaret. M.a.o. at det er mer hensiktsmessig. Og at det dessuten er billigere.

 

Det er påstander som det er grunn til å tvile på riktigheten av. Og sannhetsgehalten i. Nå har dokumenter som  WikiLeaks har offentliggjort, styrket tvilen. De amerikanske flyene vil med stor sannsynlighet bli langt dyrere enn forespeilet. Og dyrene enn JAS Gripen.

 

Svenskene var villige til å la nordmennene ta del i utviklingsarbeid og produksjon. Handelen ville m.a.o. ikke bare gi oss moderne fly, men også knowhow, et bedret teknisk og teknologisk utviklingsmiljø og innbringende arbeidsoppdrag.

 

Dette har forsvaret - og regjeringen - ikke lagt avgjørende vekt på. De mener fortsatt at kjøpet av Joint Strike Fighter er best - og billigst.  Og at Norge slett ikke skal betale 12 milliarder kroner mer enn opprinnelig forutsatt. Det har i alle fall ikke de hørt noe om. Prisen avhenger av hvor mange land som kjøper, og hvor mange det blir, vet man ikke ennå, sier de.

 

Her er det mye som skurrer.

 

Hvis den endelige prisen avhenger av produksjon og salg, kan jo den prisen vi opprinnelig fikk oppgitt, ikke være annet enn "tenk på et tall". Et anslag. Da leker vi blindebukk. Med beløp som f.eks. kunne gitt helsesektoren et betydelige kvalitetsløft.

 

La oss derfor få alle kort på bordet. Hvis noen har gjemt noen kort i ærmet, vil vi gjerne se dem også. La oss få klarhet i hva vi er blitt forespeilet - eller lovet - når det gjelder pris på leveringstidspunktet, deltakelse i utvikling og produksjon og betingelsene for videreutvikling, forberinger, feilretting og vedlikehold.

 

Ingen er tjent med at det råder uklarhet om disse forholdene. Heller ikke regjeringen. Som risikerer å bli truffet av sin egen boomerang.

 

Det heter at det i en del saker er bedre å be om tilgivelse enn tillatelse. Dette er ikke en slik sak.

 

Som resultat av diverse ukloke handlinger på forskjellige områder, sliter regjeringen med tynnslitt tillit. Meningsmålingene taler sitt tydelige språk. Regjeringen må derfor unngå å hogge seg selv i foten ved å provosere fram et flykjøp basert på uklare og feilaktige forutsetninger.

 

Det tåler ikke regjeringen. Det tåler ikke velgernes tillit til politikerne. Og det tåler ikke norsk økonomi og norsk arbeidsliv. Og ikke forsvaret heller.

 

Derfor trenger vi åpenhet. Slik at vi får oversikt over fakta og kan se om noen er blitt lurt!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Perfid journalistikk i TV 2

I nyttårstalen på TV sa statsministeren at regjeringen vil arbeide for bedre forhold for eldre som trenger hjelp. Det har falt TV 2 tungt for brystet.

 

For å svekke statsministerens - og regjeringens - troverdighet, har kanalen kryssklipt statsministerens tale med innslag som viser hvor ille eldre har det i Norge. Klippene er hentet fra reportasjer som TV 2 har gjort i løpet av året. De viser sørgelige eksempler på pleietrengende eldre som har falt utenfor systemet og ikke fått den hjelpen de skulle hatt.

 

Det er ingen grunn til å bagatellisere disse tilfellene - eller det problemet de illustrerer. De som trenger hjelp og ikke får det, har min udelte sympati. Men du skal være ganske uvitende og full av vrangvilje for å tro - eller mene - at disse tilfellene er representative for eldreomsorgen i Norge.

 

Antallet eldre øker.  De eldre lever stadig lenger. Og de aller fleste har det godt. Både når de er friske, når de blir syke og når livet går mot sin slutt.

 

Men den økende tallet på eldre fører til at tallet på eldre som trenger ekstraordinær hjelp og omsorg, øker. Det stiller samfunnet over for et problem som vokser - og vokser raskt.

 

Ikke alle har tatt dette forholdet inn over seg. Det gjelder i noen grad regjeringen - og i enda større grad politikerne i kommunene.

 

For selv om regjeringen satser på eldreomsorgen ved å stille stadig større ressurser til disposisjon, svekker den sin egen politikk ved ikke å være villig til å legge til side prinsipper og formaliteter som hindrer at midlene brukes på de oppgavene som regjeringen mener skal løses. Dette gir lokalpolitikere som stilles over for mange krav, og til forventninger som de ikke kan leve opp til, mulighet til å flytte eldrepolitikken nedover på lista over de mange sakene i lokalsamfunnet som skal løses.

 

Hvis regjeringen hadde økt og øremerket midlene til eldreomsorg slik at kommunnene ikke kunne bruke dem til andre gode - og i mange tilfelle helt nødvendige - formål, ville vegen fra politisk velvilje til praktisk handling blitt vesentlig kortere.

 

Regjeringen er derfor å bebebreide. Ikke primært for manglende satsing, men for å unnlate å ta i bruk virkemidler som ville gi større fekt for eldreomsorgen av de betydelige midlene som stilles til disposisjon.

 

At øremerking ville gått ut over innsatsen på andre samfunnsområder, sier seg selv. Hva det skal satses på, og hva som skal måtte vente, er et spørsmål om prioritering. Det er politikk. I praksis.

 

Men øremerking  er i mot regjeringens prinsipper. For regjeringen mener at avgjørelser skal tas nærmest mulig brukerne. Fordi den som har skoen på - eller er nabo med den som har det - best vet hvor den klemmer. Den vil ikke redusere det lokale selvstyret ved å overstyre ved hjelp av øremerking.

 

For brukerne av offentlige tjenester er det imidlertid irrelevant hvem som bestemmer. Hovedsaken er at problemer blir løst. Altfor mange hjelpetrengende eldre får ikke den hjelpen de trenger fordi regjeringen, lokalpolitikerne, rådmenn, Kommunenes Sentralforbund og andre forståsegpåere, er enige om at kommunene selv i altfor høy grad fritt skal få lov til å disponere midler som i sin helhet burde vært brukt på regjeringens - dvs. samfunnets - satsningsområde eldreomsorgen. 

 

Dette er et forhold TV 2 kunne kastet lys over. I stedet nøyer kanalen seg med å framstille statsministeren og regjeringen som noen man ikke kan stole på. Noen som sier én ting, men gjør noe annet. Som lover, men ikke holder.

 

Dette er journalistikk av simpleste slag. Men det bryr kanaledelsen seg trolig ikke om. Ikke de enkelte medarbeiderne heller. Tydeligvis.

 

Skulle de det, måtte de hatt sans for ærlig spill.

 

Og det er det ingen ting som tyder på at de har der i gården.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Ikke Høybråtens skyld

Dagfinn Høybråten vil ikke mer. Neste gang det skal velges toppleder i Kristelig Folkeparti, får det bli en annen, mener han. Han har gjort sitt.

 

Og hva har han fått igjen for innsatsen? Kritikk og kjeft og sure miner. Velgerne har forsvunnet, og de som skulle være hans medarbeidere og allierte, går stadig til mediene for å lufte sin misnøye og gi uttrykk for avvikende meninger.

 

Ja, ikke bare avvikende. Direkte kjetterske meninger er det gitt uttrykk for. Fra nest høyeste hold. Man kan bli lei og kjei av mindre. Nå kan skrikhalsene greie seg sjøl. Så får vi se hvordan det går.

 

Og det er ikke sikkert det går så bra. For Kristelig Folkepartis tilbakegang er ikke Dagfinn Høybråtens skyld. Selvfølgelig. Og i alle fall ikke hans alene.

 

Ikke er det Inger Lise Hansens skyld heller.

 

Mediene har en lei tendens til å personfokusere politikken. Det selger best. Men det gir ikke best innsikt. I politiske prosesser. Og resultater.

 

Det er trolig flere grunner til at Kristelig Folkeparti skranter.

 

Det er utvilsomt mange i de nye velgergruppene som føler at partiet er overflødig. De politiske skillelinjene følger ikke forskjellene i livssyn. Det er bekjennende kristne i alle partier. Trolig er det langt flere bekjennende kristne i Arbeiderpartiet enn i KrF. I Høyre også. De er der de er fordi de har forstått at politikk dreier seg om politikk. Ikke om religiøs tro. Som er en privatsak. Som de kan ha med seg uansett hvilket parti de stemmer på.

 

Og Kristelig Folkeparti har stilt seg selv utenfor den politiske slagmarken. Der kampene kjempes. Og seirene vinnes. Partiet har valgt å stå på sidelinjen og holde litt med den ene og litt med den andre. Og sammen med Venstre har det heiet på Sentrum. Som ikke engang har vært på banen. Derfor har det - som Venstre - framstått som avleggs. Noe vi vet om, men ikke tar helt alvorlig.

 

Og: Hvilke politiske løsninger er det Kristelig Folkeparti har på store og viktige saker i det norske samfunnet? Løsninger som de er alene om? Som det ikke er større sjanse for å få gjennomslag for ved å støtte andre partier? Hva skiller partiet fra de andre seriøse partiene? Hvordan ville vi merke om partiet skulle komme til makten? Hva ville bli annerledes? Og bedre? For hvem?

 

Vi lever i et profant samfunn. Og takk og lov for det. Tenker sikkert mange. Som får grøsninger ved tanken på å blande religiøs overbevisning og politikk. Eksemplene fra andre land skremmer.

 

Nei, Kristelig Folkepartis stagnasjon med tilhørende indre - men langtfra interne - stridigheter, skyldes ikke Høybråten. Verken hans lederstil, som jeg ikke kjenner så mye til, eller manglende organisatorisk og politisk innsats. At partiet er kommet i bakleksa, skyldes nok heller utviklingen. Samfunnsutviklingen og at folk blir stadig mindre religiøse. Og legger derfor andre kriterier og parametre til grunn for valg av parti.

 

"Det er en tid for alt" står det i en bok som mange i Kristelig Folkeparti nok kjenner bedre enn jeg gjør. Mye tyder på at Kristelig Folkepartis tid er over. Kanskje kan fjerning av konfesjonskravet føre til at noen flere finner det tjenlig å slutte seg til partiet og bruke det som redskap for sitt samfunnsengasjement. På den annen side vil helt sikkert noen av samme grunn vende partiet ryggen. At partiet varig kommer seg på trygg grunn utenfor sperregrensens rekkevidde, er det all mulig grunn til å tvile på.

 

Men nå går altså Høybråten av. Nå tar de unge over. Så får vi se om de er i stand til å gjøre disse dystre spådommene til skamme. Sannsynlig er det ikke. Bare se på Venstre.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Høyspent debatt

Regjeringen mener at det er nødvendig å bygge monstrøse høyspenttraséer gjennom et par av våre naturperler - og turistmagneter - på Vestlandet.
Ett er sikkert: Vi må ha et forsyningsnett for elektrisk kraft som sørger for at strømmen kommer dit den trengs når den trengs. 
Men er luftstrekk og gigantiske master eneste løsning?
Tilsynelatende ikke. Men det er "billigst". Og mest driftssikkert og greiest å holde i stand. Hevder myndighetene.
Men hva betyr "billigst" i denne sammenhengen?
Laveste anleggskostnader? Men det finnes også andre kriterier for beregning av kostnad og lønnsomhet. Både samfunnsøkonomiske - og politiske.
Hva hvis vesentlige samfunnsverdier forringes?
Og hva hvis denne forringelsen fører til tapte inntekter fra turisme fordi den ubesudlede naturen som er en av våre fremste attraksjoner, ikke lenger er så ubesudlet? Men blir så gjennomsnittlig at folk fra andre land ikke lenger bryr seg om å komme hit for å beskue og nyte naturherlighetene?
Vi burde vel egentlig stimulere til mer turisme. For å sikre at vi kan beholde den spredte bosettingen som bidrar til å opprettholde kulturlandskapet og livskvaliteten for dem av oss som ikke foretrekker å bo i byer og tettsteder.
Bidrar mastene og ledningsstrekkene gjennom fjell- og fjordnaturen til å gjøre Norge til et bedre land og bo i? Og mer attrativt som turistmål?
Eller det motsatte?
Og hva med dem som bor i de berørte områdene? Hvordan påvirker monstermaster og luftkabler deres livskvalitet?
Og deres helse?
Vet vi at stråling fra høyspentledninger ikke medfører helserisiko? Eller bare velger vi å "mene" det, fordi det er greiest? Og billigst?
Akkurat som det var greiest og billigst og fornekte den ødeleggende strålingen fra radaranleggene på en del av forsvarets båter?
Spørsmålene om tekniske løsninger og samfunnsøkonomisk lønnsomhet er vanskelige å svare entydig og sikkert på.
Men hvis sjansen for skadevirkninger er til stede, bør vi vel være føre var? Og velge det sikre framfor det usikre?
Selv om det tilsynelatende skulle koste noen flere kroner. I første omgang.
Dessuten: Vi gikk i gang med å pumpe olje opp av sjøen. Kunnskapen og teknologien var mangelfull. Men vi lærte under vegs. Vi viste rett og slett uventet evne til teknoligisk nyvinning og utvikling. Da det ble nødvendig.
Er det kanskje slik i dette tilfellet også?
At det å føre elektrisitet fram gjennom sjø- og jordkabler kan utvikles videre? Og at dagens løsninger og tekniske og teknologiske nivå bare er et steg på vegen?
Men det er klart: Sitter det noen og venter på avkastning av sine investerte midler, ønsker de ikke slik "eksperimentell" tenkning. Som forutsetter "unødvendig" høye grunnlagsinvesteringer - og som kompensasjon bare kan by på  usikre vyer om eventuell høyere avkastning et sted inne i en ukjent framtid.
For private investorer er slike tanker som å banne i kjerka.
Men for landet Norge, for fellesskapet og felleskapets regjering og parlamentarikere, bør dette ikke være fremmede tanker.
Tvert om.
Politikerne skal ivare ta våre interesser.
Ikke bare de kortsiktige. Og pekuniære. Men hele spekteret av interesser. På kort og lang sikt.
Det gjelder lokalpolitikerne i Hardanger og folkets kårne på Løvebakken.
Har den rød-gronne regjeringen ivaretatt våre interesser ved å si ja til enorme master og ledningsstrekk gjennom vår vakreste natur?
Eller har den rett og slett valgt billigste alternativ? Og lukket øynene for ulempene og innvendingene?
Uten å ha vært i stand til å forutse den enorme forargelsen som regjeringsbeslutningen har skapt?
Jeg var for utbyggingen i Alta.
Mastene gjennom fjell- og fjord-Norge er jeg derimot mer enn skeptisk til.
I denne saken bør regjeringen snu!

Kay Olav Winther d.e.

Banalisering av politikken

Ni av ti nordmenn mener at Jonas Gahr Støre er bedre egnet som statsminister enn Trond Giske, kan VG fortelle.

 

Det er smigrende for Støre. Og trolig tilsvarende skuffende for en ambisiøs Giske. Men for øvrig fullstendig irrelevant. For saken. Og partiet.

 

Hvem Arbeiderpartiet skal ha som leder og statsministerkandidat, avgjøres ikke ved gallup. Ikke ved folkeavstemning heller. Det er et partianliggende.

 

Eller mer presist: Et politisk anliggende. For partiet. I den forstand at Arbeiderpartiet til enhver tid skal ha en bredt orientert politiker som leder. Og dermed statsminister. En som står inne for, og på en troverdig måte kan målbære, de syns- og standpunktene som partiet har arbeidet seg fram til i demokratiske prosesser. Blant medlemmene. En som kan sette denne politikken ut i livet. Som statsminister.

 

At lederen er populær og kan sanke stemmer ved hjelp av sin personlighet og popularitet, taler ikke i mot hans - eller hennes - kandidatur. Men det er ikke dette hensynet som skal veie tyngst, når en leder skal velges. I et seriøst parti.

 

Hovedsaken er - og skal være - politikken. Det er den partiet skal gå til valg på. Og eventuelt seire på grunnlag av. Ikke personlig popularitet.

 

Hvis politikken blir for personorientert og populistisk, forarmes den. Dette bør mediene fortelle velgerne. Og stadig minne dem om.

 

Mediene har et samfunnsansvar. De bør derfor ikke bidra til å banalisere politikken. Slik de i altfor stort monn gjør. Og slik artikkelen om at Støre er mer populær enn Giske, er et eksempel på.

 

I stedet for å henfalle til overfladisk kjendispolitikk og framheve "trynefaktoren" i politikken, bør seriøse medier rette oppmerksomheten mot politikken. Og mot hva politikerne saklig sett står for. Og hva de utretter av samfunnsgavnlig - eller skadelig! - gjerning på sine områder.

 

Overfladiske popularitetsmålinger, karaktersetting og terningkast framstiller politikken som et slags spill. Hvor det gjelder å synes. Ha pen framtreden. Og stille opp og stå til disposisjon for mediene når de kaller. Da får man klapp på skulderen fra mediene til gjengjeld.

 

Når nye generasjoner potensielle velgere stadig møter denne primitive beskrivelsen av politikk og politikere, mister de politikken som seriøs samfunnsgjerning av syne. Naturlig nok.

 

Og etter som vi etter hvert har fått flere generasjoner med samfunnsborgere som bare har opplevd overflod og velstand og et velfungerende samfunn med trygt sosialt sikkerhetsnett - og medier som i hovedsak oppholder seg ved politikkens mindre vesentlige sider - er det lett å få det inntrykk at velstand og velferd er naturgitte størrelser som er uavhengige av politikken. Dvs. av partiene. Og at politikere er en slags gjøglere. Hvis fremste oppgave er - frivillig eller ufrivillig - å bidra til underholdningen.

 

Partiene er ikke uten skyld i denne utviklingen. Høyre ønsker nå sterkere fokus på personene som stiller til valg til Stortinget. Partiet vil endre valgordningen slik at særlig populære rikspolitikere kan få ekstrastemmer og dermed får mulighet til klatre forbi mindre populære kandidater på valglistene.

 

M.a.o. et nytt bidrag til personfokusering på bekostning av oppmerksomhet omkring partienes politiske programmer og den politikken partiene inngår avtale med velgerne om å arbeide for. Og de personene som partiene selv mener er best egnet til å fremme denne politikken.

 

I England er det nylig skrevet ut nyvalg.  Valget og valgkampen framstilles i mediene som en kamp mellom lederne for de tre toneangivende partiene. En slags elevert popularitetsmåling. Det politiske innholdet kommer i skyggen.

 

I USA er personfokuseringen enda sterkere. Både ved presidentvalg og ved valg til Kongressen og Representantenes Hus. Kandidatene utformer sin egen politikk. Ofte på tvers av de partiene de tilhører.

 

Høyre - med en viss støtte fra SV - mener at personfokuseringen skal øke allmennhetens - m.a.o. velgernes - interesse for politikk.

 

Enda større oppmerksomhet omkring personer og mindre om innfløkte politiske spørsmål, gjør kanskje valgene og politikken mer medievennlig. Og fungerer kanskje bedre som underholdning. Slik sett kan de på en måte sies å bidra til større interesse for i politikk fra folk flest. Men det er i stor grad en interesse for politikerne. Ikke for politikken, for de grunnleggende ideene og prinsippene og for de enkelte sakene som skal løses og som i sum bidrar til å gi oss - eller fører oss bort fra - et slikt samfunn som vi ønsker å skape for oss selv og våre etterkommere.

 

Det er samme type politisk interesse som vekkes og vedlikeholdes av Se og Hør og Her og Nå når disse bladene fokuserer på forhenværende politikere som er sinte på statsministeren som byttet dem ut, på kjoler og parties, skilsmisser og sidesprang - og hvilke politikere som går tur med hvem.

 

Dette fremmer ikke interessen for politikk. Derimot er det en journalistikk som bruker politikken - og de mest "interessante" politikerne - som råstoff for en - dessverre fordummende - mediestyrt underholdningsindustri som snarere svekker enn styrker befolkningens innsikt i og respekt for politikken som samfunnsbyggende aktivitet.

 

Frie medier vinkler nyheter og annet stoff som de vil. Så lenge sludder selger, vil de sannsynligvis holde fram som de stevner. Det er opp til publikum å sette foten ned.

 

Men partiene bør takke nei til Høyres invitt til å forsterke personfokuseringen i rikspolitikken. For det betyr å flytte fokus fra de politiske sakene til utøverne. Fra samfunnsbyggende virksomhet til popularitetsjag. Og samfunnsanalyse på Se og Hør-nivå.

 

Setter partiene foten ned og samler seg om å restaurere politikken som seriøs, samfunnsbyggende virksomhet - og sier de unisont nei til å la mediene sette den politiske dagsorden - kan de bevare sin selvrespekt. Og gjøre seg fortjent til respekt fra oss.

 

I motsatt fall kan de oppleve at lettvinte popularitetssøkende framstøt raskt fører fra vondt til verre. Og bringer politikken - og politikerne! - i ytterligere miskreditt.

Kay Olav Winther d.e.

Kurt Oddekalv blir grusom

Jeg har tatt avstand fra Kurt Oddekalvs hetsing av norsk oppdrettsnæring. Og betvilt hans innsikt. Og den "ekspertisen" han støtter seg på.  Se innlegget "Oddekalv er ingen ekspert".

Etter som jeg misliker "bakholdsangrep" gjorde jeg Kurt Oddekalv og flere andre personer i Miljøvernforbundet oppmerksom på innlegget. Slik at han kunne forsvare seg. Om han følte behov for det.

Og det følte han. Han sendte meg dette svaret:

"Gratulere, du kvalifiserer til prisen som enfoldig godfjott en slik en som regjeringen og oppdrettsmakta liker. Kanskje du skulle se og lese hvis du evner litt på www.nmf.no og firda i dag. Hvor marin harvest topp støtter det jeg sier desutten hvordan kan da (useriøse økokrim) ha 4 saker fra meg og oss til etterforskning i 2008 og 2 nå i 2010. Nei du er nok en av de ytterst få jeg vil anbefale og spise masse oppdrettsfisk slik at du får den daglige dosen med parakloranilin og pcb m dioksiner til dessert. Lykke til vennlig hilsen Kurt O"

Etter som jeg ikke anser min korrespondanse med Naturvernforbundets grunnlegger og leder som personlig eller privat, gjengir jeg svaret til allmenn beskuelse.

Det forteller en del. Om det saklighetsnivået Oddekalv og forbundet hans opererer på. Her er åpenbart mer følelser enn refleksjon. Og mer invektiver enn argumenter. Egentlig ikke uventet.

At Oddekalv blir irritert når han får motbør, er helt OK. At han blir forbannet også. Og ønsket om å gi en frekk kritiker et verbalt "slag i trynet", er til å forstå. Men en klok person ville holdt dette for seg selv. For sakens skyld.

Hadde Oddekalv vært en privatperson, hadde jeg ikke gjort mer ut av dette. Enhver har rett til å miste fatningen.

Men av en som står fram som høyt profilert forkjemper for norsk natur og miljø, og utgir seg for å være seriøs leder, vegviser og sannsiger, venter man noe mere. Informasjon, f. eks. Og saklige, faglige argumenter.

Å vise temperament er unorsk. Men greit. Utemmet temperament er imidlertid et handikapp. Spesielt hos en leder. For det gjør det vanskelig for allmennheten å avgjøre hvor temperamentet og hevnfølelsen slutter, og de saklige overveielsene begynner. Hvis de finnes.

Og det er akkurat det denne saken handler om. Oddekalv føler at myndighetene og oppdrettsnæringen har brutt inngåtte avtaler. Avtaler de har inngått med ham.

Da skal de jaggu ha igjen. Koste hva det koste vil. Og norsk økonomi er ikke hans sak. Han lar seg ikke plukke på nesa. Det skal de ansvarlige få merke. Og når salget av norsk oppdrettslaks avtar som følge av Oddekalvs "avsløringer" og baktalelser, vil nok de ansvarlige se hva det koster å legge seg ut med ham. Det "sviket" skal de dyrt få angre.

Jeg tåler godt å være "enfoldig godfjott" i Kurt Oddekalvs øyne.  En gang skal være den første. Å få mine leseferdigheter undervurdert også. Etter et langt liv i språkets tjeneste.

At Oddekalv synes det er like greit at jeg blir forgiftet - av den forurensningen han mener norsk oppdrettsfisk er full av - berører meg heller ikke noe særlig.

Men disse ukontrollerte utbruddene sier noe om avsenderen. Og den organisasjonen han leder.

For medlemmer og sponsorer som har trodd at Miljøvernforbundet er en seriøs organisasjon, bør de fungere som øyeåpner.

I fjor en gang så jeg en film sammen med noen av mine barnebarn. Den hette "Kurt blir grusom" og handlet om truckføreren Kurt som gikk berserk da han følte at han kom til kort. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på den filmen da jeg fikk svaret fra Kurt Oddekalv.

Kay Olav Winther d.e.

Israel provoserer med hensikt

Under Netanyahus ledelse planlegger Israel nye, omfattende bosettinger på palestinsk jord.

Planene ble gjort kjent mens USAs visepresident  Joe Biden var på besøk. Det var neppe et uhell. Eller tilfeldig.

Trolig heller ikke en bevisst provokasjon. Mot USA. Slik mange synes å mene. Mer sannsynlig et forsøk på å terge palestinerne og araberne i området for å gjøre det vanskelig for dem å sette seg til forhandlingsbordet.

Samt sannsynligvis et utspill for å stille USA over for et fait accompli. Som Obama- administrasjonen vanskelig kunne protestere effektfullt mot uten å "miste ansikt". Og bryte dipolomatisk etikette.

Et USA som stilltiende - om enn irritert - lar bosettingen gå sin gang, vil åpenbart svekke stormaktens mulighet til å fremme den fredsprosessen amerikanerne ønsker. Men som Netanyahu-administrasjonen er motstander av. Og vil bekjempe med alle midler.

Men der forregnet Netanyahu seg. Mot all forventning viste Obama-administrasjonen klør.

Det er ikke Israel vant til. Landet har tidligere kommet unna med både det ene og andre. Ustraffet har de gang på gang kunnet neglisjere FN-vedtak og tvinne USA rundt lillefingeren. Og sabotere fredsforsøk som USA har bidratt til å få i stand.

Det er 35 år år siden USA satte foten ned sist. Da krevde amerikanerne at Israel skulle trekke seg tilbake fra Sinai. Og nok en gang gjelder det israelsk ekspansjon. Nå ikke mindre enn 1.600 nye boliger for bosettere i Øst-Jerusalem. M.a.o. en ren okkupasjon.

USA har seg selv å takke for at Israel stadig tester ut hvor langt strikken lar seg strekke. I frykt for negative konsekvenser når de går til valg, har Amerikanske politikere altfor lenge lagt seg flate for den jødiske lobbyen i USA. De har med få unntak vist lite politisk mot. Nå høster de som de har sådd. Nok en gang strør Israel sand i maskineriet.

Da israelerne gikk til urnene og valgte slik at Netanyahu  igjen kunne bli statsminister, var det klart for de fleste at forholdet mellom Israel og Palestina ville gå fra vondt til verre. Planene om nye bosettinger burde derfor ikke overraske. Heller ikke at de kommer når USA anstrenger seg for å få fredsforhandlingene mellom israelere og palestinere på beina.

Tvert i mot. Sterke krefter i Israel er i mot en fredsløsning som kan ende opp med en selvstendig palestinsk stat med nasjonsgrenser som nabolandene må respektere. Og hvor man får den situasjon at israelske styrker som i dag tar seg til rette i "sonen" mellom de to landene, folkerettslig blir okkupasjonsstyrker på en annen, selvstendig stats territorium.

Nye bosettinger og tidspunktet for bekjentntgjøring av planene, var derfor neppe tilfeldig. Netanyahus innrømmelser av at tidspunktet var uheldig, er rent skuebrød. Timingen var både forsettlig og velvalgt. Og hadde som mål, å vippe fredsforhandlingene av skinnene.

Dette har sikkert USA forstått. Selv om Obamaadministrasjonen later som noe annet i den gode saks tjeneste. Saken dreier seg - selvfølgelig - ikke om Joe Bidens følelser. Kontroversen handler om et bevisst, provoserende tiltak med det formål å stikke kjepper i hjulene for den fredsprosessen som president Obama og USA satser på. Og har høyt oppe på sin prioritetsliste. Obama vil ha fred i Midtøsten. Og akter å holdene sine valgløfter. Det vil Netanyahu forhindre.

Det vil si.: Fred vil nok også mange Israelere ha. Også Netanyahu og Likud. Men de vil ha fred på egne premisser. De vil beholde okkuperte områder. Og vil absolutt ikke ha noen selvstendig palestinsk stat. Derfor provoserer de USA og resten av verden.

Og terger palestinerne så godt de kan. Bl.a. ved å hindre dem tilgang til Al-Aqsa-moskeen i gamlebyen i Jerusalem. Ikke for å hindre protester og bråk. Men av taktiske hensyn. Slik at palestinerne og deres arabiske venner går i fella. Og trekker seg fra fredssamtalene. Og derfor tilsynelatende blir de som bryter fredsforhandlingene.

Skal USA komme noen veg i Midtøsten, må amerikanske politikere slutte å la seg overkjøre av israelske politikere som har gjort obstruksjon til en profesjon - og et politisk kunststykke.

Obama må ta av seg silkehanskene og vise at han mener alvor. At han vil ha politiske løsninger. Nå!

Hvis han gir Netanyahu lillefingeren, mister han straks hele handa. Og da vil situasjonen i Midtøsten være den samme når Obama går av som da han tiltrådte.

Hvis USAs president vil unngå dette, har han bare en ting å gjøre: Å sette hardt mot hardt. Kreftene har han. Både de diplomatiske og de økonomiske.

Det er kun mot - og vilje - det står på.

Kay Olav Winther d.e.
 

 

 

Oddekalv er ingen ekspert

Kurt Oddekalv advarer folk mot å spise oppdrettsfisk.

Trolig ikke av omsorg for deg og meg. Men for å straffe oppdrettsnæringen.

Oddekalv er en urokråke. Og en slugger. Slike kan vi trenge fra tid til annen. Spesielt hardtslående urokråker som vet hva de snakker om. Og derfor har troverdighet. Og autoritet.

Men har Oddekalv det?

Kan vi stole på - eller gå ut fra som sannnsynlig - at Kurt Oddekalv vet hva han snakker om? At han sitter inne med viten som Mattilsynet ikke har?

Det tror jeg ikke. Derfor følger jeg ikke Oddekalvs råd. Men spiser både villfisk og oppdrettsfisk. Også laks, torsk og sei. Og det vil jeg fortsette med inntil Mattilsynet eventuelt slår alarm.
 
Men det er det lite sannsynlig at tilsynet gjør. For hvilken interesse skulle oppdrettsnæringen ha av å forgifte fisken? Det ville jo snart bli oppdaget. Og med det ville norske oppdrettere ikke bare skremme fra seg norske kunder, men hele den internasjonale kundekretsen som den er avhengig av. Det ville være den rene ruin.

Fiskeriministeren har betydelige økonomiske interesser i oppdrettsnæringen. Er det trolig at hun lukker øynene for forsetlig forgiftning - og dermed ødeleggelse - av arvestoff,  av fisk og av andre organismer som lever i vann? Altså de elementene hun er politisk ansvarlig for? Og som hun og familien ovenikjøpet er økonomisk avhengig av?

Og hvilken interesse skulle Mattilsynet ha av å lukke øynene for forhold som altså skulle være så åpenbare at selv amatøren Kurt Oddekalv kan se dem? Ville ikke det være faglig selvmord? Nærmest harakiri?

All sannsynlighet taler derfor for at det ikke forholder seg slik lederen i Norges Miljøvernforbund hevder. Brukes diflubenzuron, må tyngre ekspertise enn den Oddekalv støtter seg på, mene at bruken ikke er faretruende. For fisk. Og konsumenter. 

Det betyr ikke at oppdrettsnæringen er lytefri. Eller skal være hevet over kritikk. Men hets tjener ingen prisverdige formål.
 

Mattilsynet kan ikke garantere at fisken er ren, men gjør ingenting med det, sier Oddekalv.

Hvem kan garantere at alle varer frambrakt innenfor norsk matvareproduksjon er "rene"?

Ingen - ikke engang kontrollinstansene - kan det. Det finnes fuskere i alle fag. Men det gjør ikke bransjen uansvarlig. Eller fisken farlig

Man bør slakte ned all oppdrettsfisk som er resistent, hevder Oddekalv. Og gjør krav på å bli tatt alvorlig. Selv om han roper ulv. I utide.

I Norge er Oddekalv kjent. Her har han neppe særlig gjennomslagskraft. Utenlandske markeder er derimot mer utsatt. Oddekalv bør derfor ikke få drive sin nedrakkingskampanje i fred. Han kan neppe ties "i hjel". Til det er mediene for samarbeidsvillige. Oppdrettsnæringen bør derfor ta til motmæle. Og dokumentere at Miljøvernforbundet tar feil.

Om argumentene preller av på Kurt Oddekalv, bør allmennheten bli beroliget. Den norske. Og den utenlandske. Som utgjør det store aktuelle og framtidige markedet for norsk oppdrettsfisk.

Denne saken er for viktig for Norge og norsk økonomi til at man kan gamble på at Oddekalv er uten tillit og innflytelse og derfor ute av stand til å skade norsk fiskeoppdrett.

Kay Olav Winther d.e.

  


Flyseteavgift

Luftfarten sliter økonomisk. La oss ilegge den en avgift på 100 kroner per sete per reise, sier SV.

Det må vel ha omtrent samme hensikt som å plage et dyr for å se hvor mye det tåler før det går dukken.

Nå er det slik at flyselskapene driver samfunnsnyttig virksomhet. Men at de dessverre forurenser.

Det er derfor dumt å kvitte seg med dem. F.eks. ved å gi dem så dårlige vilkår at de gir opp. I stedet bør man stimulere til at de økonomiserer driften og minsker den negative effekten de har på miljøet.

Men skal de ha råd til å gjøre slike helt nødvendige forbedringer, kan man ikke årelate dem.

Vi trenger pengene for å kunne bedre jernbanetilbudet, svarer SV. Dessuten vil vi bare avgiftslegge strekninger mellom de store byene i Sør-Norge, og kun strekninger der tog er et alternativ. 
 
Å forbedre jernbanetilbudet ved å utvide kapasiteten og bedre driftssikkerheten er klok politikk. Men slike tiltak kan man finansiere med andre penger. Man trenger ikke ta økonomisk kveletak på en flytrafikk som allerede lider av åndenød.

Dessuten tror jeg - av en eller annen grunn - ikke på argumentet. Det virker som et skinnargument. Et forsøk på å sukre pillen. I den tro at et godt formål, vil gjøre avgiften lettere å svelge.

Mens det reele formålet dels er å gjenninnføre den fiskalavgiften som ble opphevet i 2001. Samt dels å redusere aktiviteten i en bransje som dessverre er spesielt miljøuvennlig.

Flyselskapene trenger imidlertid selv de pengene de kan klare å tjene inn. De behøver inntekter fra tettbefolkede områder for å ha råd til å fly i grisgrendte strøk. Og for å kunne foreta utskiftninger og gjøre endringer som gjør flytrafikken mindre forurensende. Både når det gjelder støy og gass.

Dessuten er det ikke de flyreisende i midt-Norge og på Østlandet som skal finansiere jernbanetrafikk her til lands. Det skal fellesskapet gjøre. Flyseteavgift er ikke annet enn en slags "bomavgift" i lufta.

Vi er ikke så mange i dette landet. Men vi har et stort land. Vi må reise over lange strekninger. Og nord for Fauske finnes ikke noe togtilbud. Ikke i det indre Vestlandet heller. Deler av vårt land - og de av oss som bor i disse delene - trenger derfor mer flytrafikk. Ikke mindre.

Men altså gjerne flytrafikk av et annet slag. En mer miljøvennlig flytrafikk enn den vi i dag har. Bilmotorer utvikles slik at de kan gå lenger per liter bensin. Og slik at de avgir mindre avgasser. Tilsvarende forbedringer må man forlange - og forvente - også i luftfarten

Har regjeringen - hvor SV har sete - sin oppmerksomhet henvendt mot dette forholdet? Har den vyer for framtidens flytrafikk? I et land som vårt?

Hva gjør den neste gang SAS banker på og vil ha mer penger? Har regjeringen alternativene klare?

Å betrakte - og behandle - flytrafikken som melkeku er det ingen framtid i. Verken for miljøet eller befolkningen.

Bedre, raskere, billigere og langt mer regulære togtilbud er et godt alternativ til fly. For mange. Blir tilbudene gode nok, kommer publikum av seg selv.

Men erstatte flyet fullt ut, kan ikke toget gjøre. Derfor må flytilbudene finnes. Side om side med tog og veger. Slik at publikum kan velge.

Det må naturvernorganisasjonene og naturvernutopistene i SV innse.

Hvis de vil bli tatt alvorlig.

Kay Olav Winther d.e.


Ta tilbake kvinnedagen!

I går var det 8. mars. Kvinnedagen.

Noen mener at vi ikke trenger å markere 1. mai fordi arbeiderbevegelsens mål er nådd. Tilsvarende mener noen at det ikke lenger foreligger saklige grunner til å markere kvinnedagen.

Jeg mener at det er grunn til å markere begge. Som er nært beslektet. Det har FrP-byråd Sylvi Listhaug rett i.

Kvinnesak dreier seg om menneskeverd. Likeverd og lik mulighet til å innrette livet etter eget ønske innenfor rammen av lovverk og alminnelig anstendighet.

Det er riktig at mange likestillingsmål er nådd i vårt demokratiske samfunn. Men idealsamfunnet har vi ikke vunnet fram til. Selvfølgelig. For det finnes ikke. Det vil alltid være ulike oppfatninger av hvilke samfunnsforhold som er ønskelige. Og hvordan personlig frihet skal tolkes. Og brukes.Det gjelder også på likestillingens område.

Dessuten får vi stadig påfyll av personer som betrakter kvinnen som et underutviklet vesen. Mannen underlegen. Og født til å behage.

Behovet blir derfor ikke borte.

Samtidig er det slik at for hvert mål som nås, flytter vi blikket framover. Hever ambisjonsnivået. Og setter nye mål. Som vi - eller i alle fall noen av oss - etterstreber med fruktbar utålmodighet.

Kvinner er individer. Slik menn er. De utgjør ingen ensartet masse. Med sammenfallende synspunkter og interesser.

Men de kan likevel med rette deles i grupper. Større og mindre. Etter ulike kriterier. Grupper med felles eller divergerende idealer og interesser. Det er et ubestridelig faktum. Forholdet overses likevel ofte i den offentlige debatten.

I det norske samfunnet har vi f.eks. to hovedgrupper av kvinner. De som har full menneskelig status. På lik linje med menn. Frie personer som kan kjempe for sine rettigheter.  Og velge den  livsvegen de selv ønsker. 

Og så har vi dem som er presset inn i en konform, kulturbetinget kvinnerolle av sine omgivelser. Og i beklemmende mange tilfelle av sin manipulerte, betingede bevissthet.  Kvinner som er blitt hjernevasket til å tro at innpodede, kulturbetingede begrensninger og hindringer er en form for frihet.

Med en kraftig økt innvandring de senere tiårene, har vi i fått en gruppe kvinner i vårt samfunn som ikke nyter alminnelige, menneskelige rettigheter. Selv ikke i vårt likestilte Norge. De får ikke bestemme over seg selv. Men blir betraktet som mannens eiendom. I alle fall mannen underlegen. De må derfor underkaste seg mannlig overherredømme. Over kropp og sinn. Og bøye se for mannens vilje.

De må bære upraktiske og ukledelige gevanter for å skjule sin kropp for omgivelsenes blikk. Unngå å ta utdanning for ikke å bli mannen jevnbyrdig eller overlegen eller få forutsetninger for å tenke selv. Kvinner som må holde seg i bakgrunnen på kjøkkenet mens mennene utfolder sin sjåvinistiske mannskultur. I stua. I moskeen. Eller i det offentlige rom.
 
Disse kvinnene har kvinnebevegelsen latt i stikken. Kanskje av uvitenhet. Kanskje av misforstått kulturell liberalisme. Muligens av feighet. Men dessverre like trolig av nærsynthet. Fordi norske feminister  er så opptatt av sine egne problemer at de ikke har tid og omtanke for medsøstre som er fratatt helt grunnleggende menneskelige rettigheter.

Rabiate feminister har formet og markedsført utsagnet at menn ikke er i stand til å ha to tanker i hodet på en gang. Det er en grovt nedverdigende og kjønnsdiskriminerende oppfatning. Og uttalelse .  

Selvfølgelig finnes det menn som er ensporede.  Akkurat som det finnes kvinner som er monomane. Det problematiske er at de ensporede kvinnene særlig ofte oppkaster seg til representanter og talspersoner for kvinner en bloc.  De tar patent på hvilke saker som det er legitimt å være opptatt av. Og hvilke synspunkter det er lov å ha.

Stort sett dreier dette seg om kvinner som både når det gjelder sosial tilhørighet, utdanning og sivil status er langt fra å være representative for gruppen norske kvinner. De er verken representative for kvinner med tradisjonell norsk bakgrunn eller for norske kvinner med bakgrunn i andre kulturer.

Men etter som disse selvoppnevnte representantene for kvinnestanden er ressursterke - med hang og evne til å gi uttrykk for sine meninger på de sosiale arenaene hvor samfunnets dagsorden settes - tilraner de seg medias og allmennhetens oppmerksomhet. Og legger beslag på den offentlige talerstol.

Det er disse kvinnene som er å klandre for skeivhetene i og likegyldigheten til norsk kvinnesaksarbeid. Ikke fordi de kjemper for egne rettigheter. Men fordi de ikke har to tanker i hodet på en gang. Fordi de ikke også med styrke tar opp kampen for de virkelig undertrykte. For dem som er fratatt selve grunnlaget for en fullverdig menneskelig tilværelse: Enhver kvinnes rett - og praktiske mulighet - til å realisere seg gjennom holdninger og handlinger som hun selv velger. Uten tvang eller påtrykk fra reaksjonære omgivelser.

Men også de politiske partiene er sterkt å bebereide. For passivitet. For at de i alt for høy grad har overlatt likestillingsdebatten - og dermed likestillingspolitikken og likestillingen - til marginale feminister og til høylydte organisasjoner som mangler et bredt samfunnsperspektiv på sitt engasjement og sine synspunkter.

Etter som vi har en presse - og etermedier - som er lite kritiske, og helst følger den slagne landeveg og den dagsorden andre setter, møter kvinnebevegelsen - og partiene! - altfor få utdypende, kritiske spørsmål og motforestillinger. 

Resultatet er at vi har fått en marginalisert likestillingsdebatt. En debatt som angår de få - og mest aparte og fanatiske.

Vi så det i går igjen. Hvordan lett patetiske gammel-feminister - som f.eks. mener at kvinner bør unnlate å føde barn, fordi barn kommer i vegen for kvinnens kamp mot mannen - tilkjemper seg oppmerksomheten og fyller presse og etermedier med sin overdrevne - og lett passé - verbalakrobatikk. Mens de viktige likestillingsspørsmålene verken blir stilt, drøftet eller besvart. 

Enkelte gammel-feminister er opprørt over at unge generasjoner av kvinner vender feminismen ryggen.
 
Årsakene til flertallets likegyldighet er trolig flere. Noen mener, som nevnt, at likestilling mellom kjønnene er oppnådd i vårt samfunn. At kvinner og menn har samme muligheter. At det nå gjelder å bruke mulighetene.

Andre finner at de sakene kvinnebevegelsen tar opp, og de argumentene de bruker, ikke tar utgangspunkt i - ja, ofte ikke en gang berører - den virkeligheten de selv kjenner. At det er for stor forskjell på kart og virkelighet. 

Det er mye riktig i begge synspunkter.
 
Skal norske kvinner kunne ta nye skritt mot full likestilling på alle samfunnets områder, må de avvise debatten om fortidens problemer. Og forvise gammelfeminist-enes utdaterte problemstillinger og outrerte argumenter til museene. Hvor de hører hjemme.

Å føre debatten på gammelfeministenes og andre utgruppers premisser, er et svik mot kvinnesaken. Fordi det ikke engasjerer unge mennesker. Som er opptatt av dagens forhold. Og utfordringer.

Unge kvinner - og menn som er i stand til å se ut over kjønnsbarrierene - bør derfor ta tilbake likestillingsdebatten. Og selv legge premissene, definere utfordringene og drøfte løsningene.

Kvinnesak er samfunnssak. Akkurat som mannssak er. De politiske partiene bør derfor komme på banen. På en langt mer engasjert og forpliktende måte enn nå.

Gammelfeministene har altfor lenge hatt anledning til å dominere arenaen.

Unge kvinner - og menn: Ta kvinnedagen tilbake!

Kay Olav Winther d.e.


Mer papirflytting i NAV?

Personer som mottar arbeidsavklaringspenger fra NAV, må "bo og oppholde seg i Norge"  melder NRK. Eventuell ferie må ikke  være til hinder for gjennomføringen av behandling eller aktivitet. Det betyr at de ikke uten videre kan reise på ferie til utlandet.

Vil de reise utenlands, må de søke NAV om lov . Og kanskje mister de stønaden så lenge de er borte.

Egentlig er det ikke noe galt - eller urimelig - i at NAV må underrettes. Hadde man vært i jobb, måtte man ha avklart ferieavviklingen med arbeidsgiveren. NAVs ordning er ikke verre enn det.

Problemet er at NAV har andre - og viktigere! - ting de bør bruke tiden og arbeidskraften sin på enn å vurdere om folk skal få avvikle ferie. Som vi vet, er NAV en byråkratisk floke. Organisasjonen får kun gjort en brøkdel av det den skal gjøre. Saksbehandlingstiden er urimelig lang.

Blant annet fordi saksbehandlingen i de fleste tilfelle er flyttet "lengst mulig" unna klienten. Paradoksalt nok, kan man si. For NAV har etablert seg i kommunene for å kunne være der klientene er.

Den lokale virksomheten i kommunnene består imidlertid stort sett i å sende saker til behandling andre steder. NAV er m.a.o. et papirflytter- eller papirskyflersystem. Et postkontor.

Så hvem skal godkjenne ferien til personer som mottar arbeidsavklaringspenger?

Kan man gå innom det kommunale NAV-kontoret og få notert at man reiser bort i en uke eller fjorten dager? Eller må anmodning sendes fra det lokale kontoret, til et annet kontor, hvor anmodningen behandles og svar sendes til kommunene hvor klienten bor, og hvor det kommunale kontoret omsider varsler klienten?

Og hva om klienten vil anke en eventuell negativ avgjørelse? Må anken gjøre hele den lange, tungvinte reisen om igjen?

Det er beregnet at ordningen - og dermed problemstillingen - angår 160 000 personer. Ja, 160 000 personer.

Nå akter selvfølgelig ikke alle disse å reise på ferie i "behandlingstiden". Sikkert ikke halvparten heller. Men allikevel mange nok til at NAV kommer til å få litt av en jobb. Som tar tid og legger beslag på arbeidskraft. Og øker køene og ventetiden i andre deler av systemet. Og disse er mer enn lange nok fra før.

Derfor bør NAV gi klienter som er under "behandling" og mottar arbeidsavklaringspenger, "amnesti".  Ikke primært for  klientenes skyld. Selv om hensynet til klientene er viktig nok. Men for sin egen. For etaten har ikke tid til å håndheve denne bestemmelsen strengt etter lovens bokstav. Den bør derfor unngå å sette i gang en ny papirmølle.

Man bør rett og slett gi beskjed ut i systemet om at folk som mottar abeidsavklaringspenger, kan forlate landet for å feriere inntil 14 dager i "behandlingsperioden" så fremt de gir beskjed om fraværet i god tid på forhånd slik at NAV får mulighet til å innrette seg på situasjonen og omdisponere sine krefter i det aktuelle tidsrommet.

NAV blir årlig lurt - et penere ord for svindlet - for store beløp. Det er ingen grunn til å svekke kontrollen. Eller innføre ordninger som innbyr til lureri. Men lovbestemmelsen som NAV viser til i dette tilfellet, er selvfølgelig ment å skulle hindre at personer sitter i utlandet med støvsugerrøret i NAVs pengebinge.

Det er et prisverdig formål. Som har min fulle forståelse. Og tilslutning. Jeg vil ikke gjøre det lettere for fuskerne. Og svindlerne. For de fins. Som sagt. Men ferie må folk få ta. Om ønskelig i utlandet. Stavnsbånd og hoveri hører fortiden til.

Å være arbeisløs er ikke ensbetydende med å være uærlig. De fleste arbeidsledige er skikkelige folk. Så la oss behandle dem som det.

Og la oss unngå at ferieavvikling i "behandlingsperioden" for folk som hever "arbeisavklaringsper" - en bastard av et ord - blir en ny kork i NAV-systemet. Eller gjør det unødvendig vanskelig for folk som har mistet arbeidet. De har det stort sett vanskelig nok fra før.

Lover og regler er viktige. Og skal følges. Og håndheves i samsvar med sitt formål.

Men det må samtidig være lov til å bruke hodet. Og hjertet. Og å finne praktiske løsninger.

Og er lovbestemmelsene uomgjengelige. Slik at de hindrer fornuftig praktisering. Må departementet endre regelverket - og om nødvendig be Stortinget endre loven - slik at det blir mulig å bruke sunnt skjønn.

Den som rir kjepphester står i fare for å få fliser i baken!

Kay Olav Winther d.e.

 
 
 

 

Strømprisen skyldes gal politikk

Strømprisene skyter i været.

 

Det skyldes kulde og vannmangel, sies det. Men det gjør det ikke. Det skyldes "fri konkurranse", feilslått energipolitikk - og grådighet. Fra energiselskapenes side.

 

Da energiomsetningen ble liberalisert, ble det hevdet at fri konkurranse ville gi lavere priser.

 

Denne påstanden er markedsliberalistenes mantra og glansnummer på alle næringsområder. Konkurranse er til fordel for forbrukerne. Det utrolige er at den blir trodd.

 

For det stemmer ikke. I alle fall ikke i de fleste sammenhenger. Siden strømmarkedet ble gjort til gjenstand for spekulasjoner og jakt på størst mulig fortjeneste, er prisen gått opp. Kraftig. Leverandørene selger strømmen der de får best betalt. Om nødvendig i utlandet. Og norske forbrukere må betale gildet. I form av skyhøye priser. Og uholdbare forklaringer. Fra grådige produsenter og leverandører.


Også nettleien går opp. Selv om nettet står der og ikke er avhengig av vannsituasjonen eller kulda. Hensikten er å tjene mest mest mulig. På deg. Du er melkeku for nettselskapene. Rett og slett.
 

Det er altså ikke kulda eller den naturgitte vannstanden i magasinene som er skyld i at strømprisene i Norge er høye. Enkelte steder abnorme. Det er energiselskapene som har ansvaret. Og skylda. Ikke akkurat de små. Som selv må betale overpris for den strømmen de selger til deg. Men de store. Produsentene. Og markedslederne.

 

Som har drevet rovdrift på magasinvannet for å kunne selge strøm til andre land hvor de tjener mer enn her hjemme. De sparer og rasjonerer ikke for å sørge for at du får strøm til en anstendig pris. Men tar ut fortjenesten hvor og når de kan oppnå den. Derfor er magasinene nå slunkne. Og det må du betale for.

 

Energiselskapet lurer deg ikke bare ved å selge strømmen "din". De har også innført et prissystem som lurer deg trill rundt. Er du av den naive sorten, tror du at flerprissystemet er til din fordel. At du ved å være våken kan sikre deg en gunstig avtale. Med gunstig pris.

 

Men du blir manipulert. Og lurt. Riktignok er enkelte leveringsavtaler noe mer gunstige enn andre, men det hjelper lite når prisene er for høye enten du velger spotpris, variabel pris eller fastpris. Eller hva selgerne velger å kalle systemet.

 

Dette er selgers marked. Som kjøper må du akseptere markedsforholdene og prisutviklingen. Som du ikke har noen innflytelse på. Uansett hvilket prissystem du satser på.

 

Men innflytelse har du, vil du kanskje innvende. Du kan bruke mindre. Eller skifte selskap.


Ved å snakke om hvordan du kan spare, prøver strømleverandører og myndigheter å gi deg følelse av du selv er skyld i ditt høye forbruk. Men det er bare spillfekteri. Antakelig har du allerede tatt konsekvensen av de høye prisene, så det er lite å spare. Hvis du ikke skal gå med lange underbukser og boblejakke inne. Det er nå du trenger varme. M.a.o. strøm.
 

Men ja, du kan tjene noen øre per kWt på å skifte leverandør. Når tilbudet er større enn behovet. Men i tider som nå, når behovet er enormt, og prisene skyter i været fordi fortjenestemulighetene er så å si ubegrensede, må "billigselskapet" ditt selv kjøpe strømmen dyrere enn ellers. Da vet du hvordan det går. "Billigselskapet" må øke prisen. Og er kanskje fortsatt litt "billigere" enn de dyreste. Men dyrt nok til å ta knekken på husholdningsbudsjettet og -regnskapet ditt.

 

Så mye for den frie konkurransen. Som skulle gi deg billigere strøm. Det er den - og de som påstår at et løssluppent marked er prisgunstig for deg - du kan takke for de "blodprisene" du nå betaler.

 

Men det er ikke bare energiselskapene som har svin på skogen.

 

På vestlandet ligger det er par store, moderne, flotte gassverk. Som ikke brukes!

 

De kunne produsert en masse strøm, og senket strømprisene for husholdninger og industri hvis de var blitt satt i drift. Men det vil ikke de politiske myndighetene. Dvs. Stortingets flertall og regjeringen.

 

For de vil ikke bruke norsk gass. I Norge. Hvor den forurenser. De selger derfor gassen til utlandet. Hvor den forurenser akkurat like mye. Men da er forurensningen ikke lenger Norges problem. Og ansvar. Mener regjeringen. Og miljøorganisasjonene. Og andre som opptrer som om global oppvarming skulle være et lokalt fenomen. Derfor: Skit i Norge! Leve Toten!

 

Selv ikke under de ekstreme vær- og markedsforholdene vi har hatt i år, har regjeringen lagt to pinner i kors for å bidra til å holde strømregningen din på et noen lunde akseptabelt nivå. Å spørre om det er SV, SP eller AP som har skylda, er formålsløst. Regjeringen er en enhet. Som dessverre har det til felles med en lenke, at den ikke er sterkere enn det svakeste leddet.

 

Og de såkalte naturvernerne er trolig fornøyde. De har nemlig ment at strømmen bør være dyr. Svinedyr! For at du skal bruke mindre. Og "spare naturen".

 

At dette knekker din økonomiske ryggrad. Samt at mange ikke kan fyre med annet enn strøm. Får dem ikke til å besinne seg. De synes øyensynlig at det er til pass. Når folk innretter seg så naturfiendtlig.

 

Meldinger om at industrien må redusere og permittere fordi den dyre strømmen tar knekken på konkurranseevnen, mottar de trolig med glede.

 

Rimelig strøm har i Norge vært et samfunnsgode. Som både den enkelte og nasjonen har hatt nytte og glede av. I noen få generasjoner. Men det var før. Før markedsliberalistene gjorde strømmen til et spekulasjonsobjekt. Fordi de mente at konkurranse ville gi billigere strøm. Og bedre økonomi for forbrukerne. Små som store. Og i alle fall større avkastning på investert kapital.

 

Nå ser vi resultatet. Prisene er skyhøye. Og gjør deg ussel og arm!

 

Det skyldes ikke kulda. Ikke naturlig tomme vannmagasiner heller. Men markedsliberalisme. Og en totalt feilslått energipolitikk.

 

Så hvis du er liberalist og tror på markedet, kan du nå ha det så godt. Da har du fått det som du fortjener.

 

Hvis du mener at vi bør eksportere gassen vår, forurense i utlandet for skinnhellig å kunne framstå som naturvennlige på hjemmebane, har du også fått det slik du fortjener. Da er du trolig fornøyd med å måtte betale skjorta av kroppen.

 

Men er du av den oppfatning at strøm - i likhet med veger, jernbane, skoler, sykehus m.v. - er et samfunnsgode - dvs. et fellesgode - som er nødvendig for at vi skal kunne leve her oppe i det kalde nord, og at det bør føres en helt annen markeds- og energipolitikk enn den du i dag må betale den ublu prisen for, fryser du p.g.a. andres uforstand. Da bør du stille krav til politikerne dine.

 

Om en radikal omlegging av politikken. Straks.


Kay Olav Winther d.e.

   

Muslimene bør protestere mot ekstremisme

Jeg har på denne bloggen flere ganger advart mot islamisme. Og mot at den får utvikle seg i Norge. 

Neppe aktuelt her mener naivistene. Faren for ekstrem islamisme er betydelig overdrevet. 

Eller: Det har de i alle fall ment. Er vi heldige har noen av dem de siste dagene kommet på bedre tanker.  

De aller, aller fleste muslimer er bra mennesker.  Og gode samfunnsborgere. Mange med ideer, idealer og oppfatninger som jeg ikke deler, men det er i orden. Normale mennesker kan leve med uenighet.

Man kan riktig nok noen ganger lure på hvorfor enkelte kom hit når de er så uenige i det verdigrunnlaget vi har basert vårt samfunn på. Men dem om det. De trenger kanskje tid til å omstille seg. Mentalt og praktisk. Og til å rive seg løs fra den sosiale kontrollen som ligger i et altfor nært naboskap med likesinnede. 

Så uenighet tåler vi. Uenighet om religion også. Selv er jeg ateist. Men jeg tåler både kristne og muslimer. Hinduer og buddhister også for den saks skyld. Men toleransen har en grense. Jeg forbeholder meg rett til å mene det jeg etter et livs overveielser er kommet fram til. Og jeg forbeholder meg rett til å gi uttrykk for hva jeg tror på. Og ikke tror på. Hvorfor jeg ikke tror. Og hva jeg mener om religionene. 

Jeg forbeholder meg også rett til å mene at tro er et "åndsspørsmål", et indre anliggende, og ikke kan krenkes eller besudles av noe som foregår utenfor mennesket. Verken av ord eller tegninger.

Opplevelse av blasfemi er etter min oppfatning en logisk feilslutning. Og jeg forbeholder meg rett til å forholde meg der etter. Når noen forsøker å overtale, tvinge, true eller terrorisere meg til å tro som de selv gjør, da reagerer jeg. Og protesterer jeg. Og forsøker de å påvirke samfunnsutviklingen for å hindre meg og likesinnede i å si eller gjøre det vi finner riktig, protesterer jeg høylydt. Og peker på at det er mitt sosiale fellesskap det er snakk om. 

Vi lever i et sekulært samfunn. Et liberalt, sekulært samfunn med tale- og trykkefrihet. Et samfunn hvor religiøs oppfatning - eller fravær av tro - er en privatsak. Slik er det i Norge.

Og slik bør det fortsatt være. For det er slik vi vil ha det. Vi som har skapt eller arvet dette samfunnet. Som er et av de mest velfungerende som verden har sett. Et rikt velferdssamfunn som gir innbyggerne stor personlig frihet, men også sosiale forpliktelser, og hvor vi kan være uenige - også om grunnleggende verdier - uten at vi føler behov for å skade eller drepe hverandre.  

Det har ikke alltid vært sånn. Men sakte har vi forlatt feudalsamfunnet og hode- og hals-retten og sammen lagt stein på stein og bygd det folkestyrte, sekulære byggverket som det norske velferdssamfunnet er. 

Så kommer folk utenfra og vil bo her. De ser at vi har det bra, og vil dele godene med oss.  De fleste klarer overgangen. Ikke nødvendigvis uten problemer. Men med anstrengelser og iherdig innsats finner de en plass i det norske samfunnet. Som de har valgt å bli en del av. De gir ikke avkall på sin tro og sin kultur, men innser at Norge er et annerledes land enn det landet de er kommet fra. Og de tar konsekvensene av det. De innretter seg som best de kan. Og tar sin del av samfunnsdugnaden. Det er deres plikt. Og rett. 

Men det finnes unntak. Det finnes personer som av forskjellige grunner ser ned på det samfunnet som de har søkt tilflukt i. Personer som ikke forstår demokratiets spilleregler. Som vil innføre teokrati. På sine og sin religions premisser. Personer som føler seg krenket av at samfunnet omkring dem har andre verdier enn de selv har, tillater forhold som de ønsker å få forbudt, og forbyr handlinger som de ønsker skal være tillatt og som de begrunner med tro og gudsdyrkelse. 

Slike personer kan bli farlige. Fordi deres tro leder dem til å mene at samfunnet bør omstyrtes. Om nødvendig med vold og makt. Fordi den guden de tror på, vil se seg tjent med at de aksjonerer og griper til våpen for å sette makt bak sine religiøse - og noen ganger politiske - vrangforestillinger. At annerledes troende ved sin "vantro" egentlig ber om guds straffedom, og at de selv er utvalgt til å sette straffen ut i livet. 

Dette er mennesker man ikke kan snakke til rette. Eller høflig be om å bruke hodet. De må stanses av samfunnet. Og de trenger massiv avideologisering. I noen tilfelle psykiatrisk behandling. Ikke som ledd i politisk eller religiøs undertrykkelse, men fordi de er trådt over en grense. Og representerer en fare for andre. 

PST-sjefen opplyser i dag at de hemmelige tjenestene ser en potensiell fare for at slike miljøer kan ty til terror.  I Norge. 

Det er betryggende at PST har sin oppmerksomhet henvendt på fenomenet. Men det er ikke nok. Det dreier seg her om et samfunnsproblem som vanskelig kan bekjempes uten medvirkning fra de miljøene som disse misforståtte og forvrengte religions- eller kulturbetingede oppfatningene har sitt utspring i. Det er der autoriteten - og autoritetene - er å finne. 

Det hviler derfor et sort ansvar på de muslimske menighetene, på imamene - og på vanlige, troende muslimer som har forstått at religionenes mål ikke er vold og terror, men et bedre liv på jorden - og en eventuell salighet i den etterjordiske tilværelsen som de har valgt å tro på. De kan ikke fri seg fra ansvar ved å vise til at de selv ikke huser slike oppfatninger. 

Ingen seriøs person tror at muslimer flest er potensielle terrorister. Men den jevne, alminnelige muslim må si klart fra om hva de venter - og kan akseptere - av sine trosfeller. Primært de ekstreme. Og rabiate. Som de selv ikke identifiserer seg med.

Dette er en sosial kontroll som ikke bare er tillatt, men påkrevd i et flerkulturelt samfunn. En modererende påvirkning som skal hindre ekstremisme og voldsbruk og fremme en harmonisk sameksistens bygd på grunnverdiene i det samfunnet som flyktninger og innvandrere har valgt å komme til og slå seg ned i. 

Det er gledelig at enkeltpersoner med muslimsk bakgrunn - og formodentlig tro - stiller opp på fjernsynet og i pressen og tar avstand fra ekstremisme. Men det er ikke nok. Tiden er åpenbart kommet for at muslimene i Norge skal gå ut på gater og torg.

Ikke for å protestere mot marginale, imaginære problemer som tegninger i Dagbladet eller andre steder, men for å markere at de solidariserer seg med, og ønsker å være en integrert del av, det samfunnet de har oppsøkt og valgt å tilbringe livet i. 

En slik demonstrasjon vil koste. Sosialt og kulturelt. Men den vil være viktig. For Norge. Og for alle de forskjellige menneskene med ulik religiøs og kulturell ballast som er kommet for å leve her.

Et fryktsomt og mistenksomt samfunn med markante interessemotsetninger mellom ulike befolkningsgrupper vil ingen av oss, ha fordel av. Muslimer flest bør derfor reise hodet og markere hvor de hører hjemme.

Kay Olav Winther
d.e.  

Skal vi straffe de syke?

Paret Kristin Clemet og Michael Tetchner har gjort det til en felles oppgave å gjøre forholdene verre for syke mennesker. Den som har sykefravær fra jobben, bør straffes på pungen mener de. 

Clemet er leder for den såkalte tenketanken Civita som har laget en "rapport" med forslag til tiltak som skal få ned sykefraværet i arbeidslivet. Syke bør for eksempel trekkes 30 prosent i lønn. For at du skal bite på og svelge agnet, foreslår den selvoppnevnte hjernetrusten at uføre skal få mer enn i dag. 

Denne forbedringen skal altså ikke betales av fellesskapet. Eller ved at samfunnet legger flere og større økonomiske forpliktelser på de rike. Etter Kristin Clemet's og Civita's mening bør de syke betale for de uføre. 

For de sykmeldte er trolig ikke så syke som de vil ha det til. Mener øyensynlig Clemet. Og den politisk konservative "tenketanken" hennes. Samt gemalen. Får "sjuklingene" bare mindre lønn, kommer de seg nok på jobben.
 
Det er ikke noe nytt i et slikt resonnement. Slik har politisk konservative mennesker tenkt til alle tider. Og det vil de trolig fortsette med.  At en slik ordning vil ramme tusenvis av reelt syke og gi dem økonomiske bekymringer i tillegg til de problemene sykdommen skaper, bekymrer ikke folk som selv sitter godt i det. De har alltid ment at folk med problemer bør ta seg sammen. 

I alle fall er det ikke "skattebetalerne" som skal betale. For at andre skal kunne gå hjemme og dra seg. Med full lønn. Derfor bør det koste å være hjemme. Og har ikke folk råd til å unne seg den luksusen - ja, så bør de se å komme seg på jobben. Og gjøre nytte for seg. 

Det de konservative besserwisserne med "fot-i-hose-løsninger" på andres problemer, glemmer - eller trolig ikke forstår - er at økonomiske bekymringer ikke gjør folk friskere. Tvert i mot. Det skaper flere problemer. 

Å presse syke til å gå på jobb ved å gjøre det økonomisk vanskelig eller umulig for dem å være hjemme, er derfor ikke noe sparetiltak. Verken for bedriften, samfunnet eller den som er syk. Eller for "skattebetalerne" som motstanderne av velferdsordningene gjerne er bekymret for.

Man kan spare seg til fant. Og å "stimulere" syke til å gå på jobben, vil - for å snu på et gammelt begrep - trolig raskt vise seg å være "en inntekt til utgifts ervervelse".  

La meg slå det fast: Å holde syke mennesker i jobb, sparer ikke samfunnet for unødvendige utgifter. Slik Civita og Clemet later til å tro. 

Det som virker - både på lang og kort sikt - er å bidra til at folk holder seg friske. Det gjør man ved å legge arbeidsforholdene til rette. Skape et trygt, godt, inkluderende og utviklende arbeidsmiljø. Fjerne, eller endre, arbeidsoperasjoner som resulterer i sykdom og fravær. Og stimulere til at folk tar vare på helsa si. 

Men forslag om slike tiltak, finner man få av i "rapportene" og den politiske argumentasjonen fra Civita. Eller tiradene fra Kristin Clemet. Og Michael Tetchner. De kjenner stort sett bare ett virkemiddel: Økonomiske sanksjoner. Derfor er det ingen grunn til å ta dem på alvor. De går ikke tilstrekkelig dypt i problemet. Men nøyer seg med å krafse litt i overflaten. Akkurat som regjeringens såkalte "ekspertutvalg" gjorde. 

Det vi trenger, er ikke politiske kjerringråd. Ikke lettvinte, overflatiske "løsninger" på viktige, komplekse samfunnsforhold. 

Det vi trenger er en grundig gjennomgang av hvordan sykefraværet i Norge egentlig er. Hvorfor det er som det er. Hva folk selv mener at de blir syke av. Hvilke sykdommer vi lider av. Kartlegging av langtidsfravær og korttidsfravær. Om folk er borte fra jobben uten grunn. Hvordan fraværet varierer fra yrke til yrke og arbeidsplass til arbeidsplass. Hvilke faktorer som bidrar til fravær. Og hvilke mekanismer som reduserer forekomsten av sykdom og dermed fravær fra jobben. 

Det er slik man løser problemer i et moderne, avansert samfunn. Ikke ved å gi næring til fordommer og ved å undergrave fellesskapets velferdsordninger. Eller ved å stigmatisere og mistenkeliggjøre dem som gjør seg nytte av dem. 

La Civita, Kristin Clemet og Michael Tetchner - og de som tenker som dem - drive på med sitt. Men regjeringen bør tenke lenger. Grundigere. Og mer sosialt ansvarsbevisst. 

Sett søkelyset på forholdet og skaff fram den kunnskapene og de dataene som er nødvendig for at vi skal kunne skaffe oss en kvalifisert innsikt i og over sikt over saken. Deretter kan vi diskutere løsninger. Hvis forskningen viser at problemet er så stort som enkelte vil ha det til.

Det er det foreløpig all mulig grunn til å tvile på.

 Kay Olav Winther d.e.

Havre til døende hest

Luftfarten har problemer. Inntjeningen står ikke i rimelig forhold til utgiftene. De mindre, nasjonale og tverrnasjonale flyselskapene klarer ikke å holde seg på vingene ved egen hjelp. De fusjonerer.

Pengebingen til det skandinaviske samarbeidsprosjektet SAS er lekk. Pengene renner ut. I stride strømmer. Underskuddet er i milliardklassen.

 

Nå vil selskapet ha ny kapital. Det ber om en kapitaltilførsel på 5 milliarder svenske kroner.

 

5 milliarder. Det er ikke småpenger. Selv om det dreier seg om svenske penger.

 

I følge Nærings- og handelsdepartementet er den norske staten villig til å åpne døra til nasjonalformuen og bidra til en emisjon. Men den stiller noen vilkår. Bl.a. kraftige kostnadsreduksjoner. Og refinansiering av lån som forfaller i år.

 

Statsråd Trond Giske ser dessuten alvorlig inn i kamera og bedyrer at dette er siste gang. Hjelper ikke denne pengeoverføringen heller, er det slutt. Da gir ikke Norge mer.

 

Det er selvfølgelig fornuftig å stille krav. Men lar de seg innfri? Er det rimelig å tro at SAS vil være i stand til å kutte utgifter, operere med konkurransedyktige priser og opprettholde ruter og yte nødvendig service over for de reisende? Samtidig? I et meget vanskelig marked?

 

Er kravene realistiske? Eller bare lokkemat som skal avholde løvene fra å angripe? Er ny kapitaloverføring egentlig som å bære havre til en døende hest? Man holder den i live - en stund. I mellomtiden må den utstå store smerter. Men utfallet er gitt: Til slutt står man i igjen uten verken hest eller havre.

 

Nærings- og handelsminister Trond Giske har tro på et under. Foretar vi de økonomiske grepene som nå er foreslått, vil SAS være konkurransedyktig, sier han.


Gid han måtte ha rett. Men er det grunn til å tro på det?


Trolig ikke. Det er mer et spørsmål om når den endelige økonomiske krasjlandingen skjer.


Danmark og Sverige har ikke penger i overflod. Det har egentlig ikke vi heller. Og slett ikke familien Wallenberg.


Jeg tipper på at resultatet blir salg. Eller at SAS blir spist. Noen vil kalle det fusjonert. Med et større utenlandsk ledet konsern. Et konsern som ser på Norge som en ikke særlig høyt prioritert utkant.


Til det kan man si at situasjonen ikke kan bli stort verre enn den er. Og alltid har vært. Danskene sikret seg trafikknutepunktet på Kastrup, og ellers har svenskene i alle år gjort det de har kunnet for å bekrefte at SAS står for "svensk alt sammen". Virksomheter er flyttet til våre naboer. Hvor det etter sigende skulle være så mye mer rasjonelt og økonomisk lønnsomt å ha dem.


De pengene SAS nå ber om, er trolig tapt i samme stund som de blir bevilget. De tjener ikke til annet enn å få salgsobjektet til å se bedre ut. Ren styling, med andre ord. Kanskje virkningsfullt. Men altfor dyrt.


Det riktige - i alle fall for Norge! - vil trolig være å sette foten ned og si: Nok er nok. Snilt at vi nok en gang skal få lov til å være med og betale, men nå er det slutt. Enten rydder konsernet opp innenfor rammen av de ressursene det i dag disponerer. Eller vi selger - eller fusjonerer - med det samme. Hvis noen vil ha oss.


Men kan man selge en døende hest? Er det anstendig?


Så lenge kjøperen har fakta klart for seg, er det OK.


En eventuell kjøper er trolig ikke interessert i hesten, men i markedet som blir ledig. Å kjøpe markedsandeler er vanlig forretningsskikk.


Så derfor, Trond Giske: Steng pengebingen! Tapene er store nok som de er.


Sett like godt først som sist fornuftige folk til å lage en alternativ plan for norsk luftfart. SAS har gått ut på dato. Og har kostet oss mer enn det har smakt. Bruk ikke norske oljepenger på et prosjekt som er dømt til å ende med knall og fall. Hittil har du vist deg som en initiativrik og framsynt næringsminister. Denne gangen ser det ut til at du satser på feil hest. Den er både halt og syk.


Men det er ikke for seint å snu. Det er ingen skam å snu heller. Det er klokt.


SAS har utspilt sin rolle. Og u-hjelp over for Sverige, Danmark og familien Wallenberg har vi ikke råd til.

Så rike er vi ikke!


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Farlig uten pigger

Nå har svenskene funnet ut at piggdekk er sikrest på vinterføre.
Nyheten slås opp som om denne kunnskapen skulle være ny.
Og revolusjonerende.
Duverden.
Dette har de av oss som kjenner litt til fysikkens lover, og dessuten er i stand til å lære av erfaringer, visst så lenge piggdekk har vært på markedet.
Arbeidet for at flere skal kjøre piggfritt, har ikke trafikksikkerhet som mål.
Det er et miljøtiltak.
I og for seg prisverdig, men miljøgevinsten betales med redusert sikkerhet, flere ulykker, flere skadde mennesker og mer sorg og ulykke.
Og utgifter for samfunnet.
Derfor bruker jeg piggdekk.
Av hensyn til egen familie. Og andre.
Men kjører minst mulig.
Restriksjoner på trafikken vinterstid er nok et bedre miljøtiltak enn nordmenn på glattisen uten pigger.
Og bedre for trafikksikkerheten.
M.a.o.: Bedre for oss alle sammen.

Kay Olav Winther d.e.

Forfeilet forfølgelse

Medier og opposisjon har på ny gjort felles sak. Nå leter de med lys og lykte for å finne noe å kritisere regjeringen for.

 

Bakgrunnen for jakten denne gangen er at to mindreårige norske borgere i utlandet fikk hjelp da de søkte asyl i den norske ambassaden i Marokko.  

 

Hadde de ikke fått hjelp, ville de samme mediene og den samme opposisjonen jaktet på regjeringen for å stille den til ansvar for at utenrikstjenesten - dvs. utenriksdepartementet, dvs. regjeringen - ikke hadde stilt opp for norske statsborgere med behov for hjelp.

 

Etter noen dager ville de mindreårige norske statsborgerne ut av ambassaden igjen.

 

Det var ingen lovlig grunn til å holde dem tilbake. Ønsket ble derfor etterkommet. Men etter som det dreide seg om mindreårige, ble de ikke satt på gata. Eller sluppet ut på egenhånd. De ble kjørt til et sikkert sted og overlatt til en person som moren deres - som er tilkjent foreldreretten - hadde utpekt og gitt fullmakt til å ta hånd om barna.

 

Ambassaden ordnet det altså slik at overleveringen kunne foregå under tryggest mulige omstendigheter. Det var nødvendig fordi så vel de to asylantene som ambassadepersonellet var blitt utsatt for overvåking og trusler fra barnas far.

 

Norske myndigheter ytte m.a.o. to norske personer den hjelpen de som norske statsborgere hadde krav på.

 

Men da er vel alt vel og bra?

 

Ikke for mediene. Og ikke for den politiske opposisjonen.

 

Ikke det at kritikerne har noe å henge hatten på. Men de vil så gjerne finne noe. Eventuelt lage noe. En fjør til fem høns for eksempel. Derfor fortsetter de å grave og mase. Kanskje i tro på at dråpen uthuler steinen. Eller at gjentakelsen fordunkler sannheten. Den teknikken er jo brukt før. Med et visst hell.

 

Vi må få alle kort på bordet, uttaler representanter for Høyre og Fremskrittspartiet. Etter at utenriks- og forsvarsministeren har holdt pressekonferanse og grundig redegjort for sakens realiteter.

 

Men det er ikke nok for opposisjonen som med sine uttalelser insinuerer at utenriksministeren - og kanskje også forsvarsministeren - har holdt noe tilbake. At de vet mer enn de vil ut med. Det var ikke slik at bortføringen ble iverksatt av norske myndigheter da? Eller at de i alle fall hjalp til lite grann?

 

At det har foregått ting i denne saken som ikke er som de skal være, er utvilsomt. Men de overtrampene som er foretatt, har ingen ting med utenrikstjenesten, utenriksdepartementet - eller regjeringen - å gjøre. Det synes åpenbart etter de to statsrådenes redegjørelse.

 

Det vet mediene. Og opposisjonen. Men det er åpenbart mer sprengstoff i å jakte på statsråder enn på foreldre som slåss om barna etter en skilsmisse. Selv om den ene av foreldrene er en verdenskjent idrettsmann.

 

Etter at de to mindreårige norske statsborgerne - som også har marokkansk pass - var overlevert til morens representant, ble de smuglet ut av Marokko. Til Norge. De ble m.a.o. bortført.

 

Ikke av ambassaden. Og ikke av utenriksdepartementet. Men av moren. Og personer hun hadde alliert seg med.

 

At dette kunne skje, visste ambassaden. Og utenriksdepartementet. Som begge advarte mot det. Men ikke var part i handlingen, og ikke var i posisjon til å hindre den.

 

Barna kunne ikke holdes igjen i ambassaden mot deres egen og morens vilje.

 

Mot klare råd fra norske myndigheter valgte moren å fjerne barna fra farens kontroll. Og smugle dem ut av Marokko. Bortføringen var helt og holdent hennes valg. Og ansvar.

 

At norske myndigheter kjente til at dette kunne skje, gir dem ikke medansvar. Når barnas far - som er en helt i hjemlandet og kjent over hele verden - hevder at bortføringen er planlagt og utført av norske utenriksmyndigheter - in casu utenriksminister Jonas Gahr Støre - bør det skrives på kontoen for fortvilelse, desperat tro på at løgn blir sant hvis man gjentar den ofte nok, og tillit til at sensasjonshungrige medier som værer statsrådblod, vil forfølge statsråden til han "sprekker".

 

Disse spekulative beskyldningene burde gravende, seriøse norske medier evnet å gjennomskue.

 

I stedet for å være mikrofonstativ for faren og PR-kåte opposisjonspolitikere, burde den brukt kreftene på å finne ut hvordan personer tilknyttet forsvaret kunne delta i bortføringen. M.a.o. hvordan topptrente norske militære ansatt i forsvaret, kan selge sine tjenester til private. Ferie eller ikke ferie.

 

Handlingen tyder på sviktende vurderingsevne hos de impliserte. For øvrig er omstendighetene uklare.

 

Her har forsvaret åpenbart en jobb å gjøre. Mediene også.

 

Men en politisk sak er det ikke.

 

Uansett hva mediene og opposisjonen måtte finne på for å stille utenriksministeren og regjeringen i gapestokken.


Kay Olav Winther d.e.

Er samnorskdrømmen knust?

Samnorskdrømmen gikk i knas, hevder språkprofessor "hev vore", Finn-Erik Vinje

 

Det er nok å la ønskedrømmen fortrenge realitetene. Utviklingen i retning av ett, norsk skriftspråk pågår med upåklagelig fart.

 

Bare spør konservative nynorsk- og riksmålsfolk. De er ikke enige om så mye, men klager unisont over at viktige målmerker i deres respektive varianter av norsk forsvinner.

 

For tre-fire tiår siden brukte Aftenposten et konservativt riksmål. I dag tillater avisa - som ble kalt "tanta i Akersgata", bl.a. p.g.a. sitt "Frognermål" - både språk, nå og etter. Og a-former i så vel verb som substantiv.

 

De øvrige riksavisene skriver moderat bokmål. Klassisk riksmål ser vi så å si ikke lenger. Tabloidavisene glimter til og med til med radikale former når redaksjonen har vært mer opptatt av å få stoffet på trykk, enn av å sitte med rødblyanten.

 

Samtidig har purismen i nynorskkretser dårlige kår. Ungdommen viker unna det aparte og altfor egenartede og bruker et nynorsk med plass for både an-, be- og -else.

 

Det skjer en gradvis tilnærming. Ikke fort. Og ikke som følge av vedtak og styring. Men ved naturlig språkutvikling.

 

Og da mener jeg naturlig. Ikke "naturlig" som følge av at medier, institusjoner, bedrifter, professorer o.a. som ønsker å bruke språket som sosialt kjennetegn, definerer og bestemmer hvilken tvang som skal defineres som "naturlig". Folk som vil normere både talemålet og skriftspråket for å holde det på plass. Og unngå utglidning. Og "forflatning".

 

Men det språket som skrives i dag, er da et språk som ligger langt unna den samnorsken som samnorsktilhengerne bekjente seg til i de første tiårene etter krigen, kan Vinje og hans meningsfeller innvende.

 

Ja - og nei.

 

Samnorskfolket har ønsket "ett norsk språk på norsk folkemåls grunn". Og det er akkurat det vi er i ferd med å få. Ikke med ett slag. Men som følge av en langsom, men umiskjennelig utvikling. Åpenbar for dem som vil se. Og ikke lar seg hindre av prestisje. Og ønske om å få rett i sine negative spådommer.

 

Vinje har tatt i bruk et nytt - og revolusjonerende - medium. Han blogger. Det gjør jeg også Og hundrevis av andre nordmenn. Spesielt unge.

 

På bloggen skriver vi akkurat som vi vil. Uten at språkkonserverende - eller rent ut sagt språkreaksjonære - overkikkadorer bestemmer hvordan vi får lov til å skrive.

 

Jeg er overbevist om at bruken av såkalte sosiale medier, hvor hvem som helst med noe på hjertet - altså folket - kan uttrykke seg presis slik vedkommende har lyst til, vil påvirke språkutviklingen. I retning av ett, samlende norsk språk. Altså samnorsk.

 

Men det skjer ikke i morgen. Ikke i overmorgen, heller. Men det skjer.

 

Samnorskdrømmen ligger derfor ikke knust. Kampen mot samnorsken - altså ett norsk språk på norsk folkemåls grunn - har Vinje og hans meningsfeller tapt.

 

De må gjerne tro det motsatte og hardnakket lukke øynene for realitetene og hevde sin seier. Så ofte de vil.

 

Men realitetene lar seg ikke påvirke av halsstarrige erklæringer. Utviklingen går sin gang. I retning av ett norsk språk. På norsk folkemåls grunn. Uansett hvor mye Vinje, riksmålsbevegelsen og den konservative delen av nynorskfolket skrubber og setter seg i mot.

 

Det vil historien bekrefte.


Kay Olav Winther d.e.

Barmhjertighetsdrap

En kvinne er siktet for å ha satt en overdose heroin på ektemannen som var kreftsyk og hadde store smerter. Han ba etter sigende om hjelp til å dø.

 

Saken vil med stor sannsynlighet vekke opp igjen debatten om aktiv dødshjelp bør bli tillatt i Norge.

 

Jeg er motstander av mennesker holdes "kunstig" i live i strid med eget ønske. Men jeg er også motstander av aktiv dødshjelp. Og i særdeleshet privat aktiv dødshjelp.

 

Hvem som bør slippe behandling, og få lov til å dø en naturlig død, er en sak mellom vedkommende og autorisert personell. Ikke en familiesak. Eller en sak for velmenende enkeltpersoner. Som skal treffe følelsesladde avgjørelser i en presset situasjon.

 

Hva som har foregått i det aktuelle tilfellet, vet jeg ingen ting om. Men sakens utvikling viser hvilket uføre den som gjør seg til part i et barmhjertighetsdrap, kommer opp i.

 

Det hjelper ikke om intensjonen er den aller beste. Og om barmhjertighet er beveggrunnen.

 

Ved å utføre en slik handling påtar den som foretar handlingen - eller hjelper til - seg et enormt ansvar, og setter seg på en måte til doms over liv og død.

 

I Norge, hvor eutanasi er forbudt, pådrar man seg juridisk ansvar som man i det avgjørende øyeblikket med stor sannsynlighet ikke overblikker konsekvensene av.

 

Diskusjonen om hvorvidt barmhjertighetsdrap bør tillates, har trolig bidratt til å gjøre grensene uklare. Og til å forkorte vegen mellom impuls og handling for enkelte som ser at en de er glad i, lider. For medfølende pårørende som passivt må registrere at de selv ikke kan være til hjelp på annen måte enn å hjelpe til med å sette punktum for livet.

 

Velmenende personer uten oversikt over hva de utsetter seg for, som velger drastiske løsninger, kan oppleve en brutal konfrontasjon med rettsapparatet.

 

Like alvorlig for enkelte er kanskje den samvittighetsbyrden som man skal bære på etter å ha utført en slik gjerning. Tvilen. Selvbebreidelsene. Angeren på at man valgte å bidra til en "løsning" som ikke lar seg gjøre om.

 

Var det riktig å hjelpe til? Kunne sykdommen vært lindret? Eller kurert? Man hører jo om mennesker som er blitt friske mot alle odds. På mirakuløst vis.

 

Det avgjørende er ikke om slik etterpåklokskap er rasjonell. Tvil, anger og ruelse er ikke uten videre rasjonelle størrelser. Blir angeren sterk nok, kan den være livsødeleggende. Ja, livstruende.

 

De som agiterer for at dødshjelp skal bli lovlig og akseptert i vårt samfunn, snakker gjerne om en verdig død. Jeg kan vanskelig se at det finnes verdig og uverdig død.

 

Det saken dreier seg om, er livskvalitet. Om å bli fritatt for plager, smerter og lidelse. Mens man lever. Det dreier seg altså ikke om en verdig død, men om et verdig liv. Og selv et liv i smerte er et verdig liv.

 

Det er lett for en frisk person å proklamere at andre skal tåle smerte. Det er en felle jeg ikke skal gå i. Det er helsesystemets ansvar å sørge for at livet ikke blir uutholdelig for levende mennesker. Somatisk syke eller ikke.

 

Å åpne for barmhjertighetsdrap, er å åpne for vilkårlighet. Det er en veg samfunnet ikke bør begi seg inn på.

 

Kanskje er dette standpunktet i strid med enkelte syke og lidende personers umiddelbare interesser. Det ser jeg ikke bort fra. Og jeg har respekt for dem som mener annerledes. Men jeg deler ikke deres oppfatning.

 

Først og fremst av respekt for livet, men også for å utelukke at det å sette sluttstrek for andres liv, blir en grei måte å frita fellesskapet - m.a.o. deg og meg - for byrder og utgifter.

 

For ikke altfor lenge siden var det en lege som gav uttrykk for at personer over en viss alder ikke bør nyte godt av all den hjelpen helsevesenet kan yte. Det blir for dyrt. Og de skal jo snart dø likevel. Altså bortkastede ressurser.

 

La oss holde fast på at livets verdi ikke er relativ. La oss vise ærefrykt for livet og velge løsninger for lidende og uhelbredelig syke mennesker som utelukker misbruk og overgrep. Hva enten beveggrunnene er barmhjertighet eller økonomisk hensiktsmessighet.


Kay Olav Winther d.e. 

Dårlig forslag

Far og mor bør selv bestemme hvordan de skal dele "fødselspermisjonen" mellom seg, mener Høyrekvinnene. Passer det best for familien, bør mor kunne ta ut det hele. Enig, sier flertallet i en spørreundersøkelse.

 

Her er det åpenbart noen som har misforstått.

 

I Norge har vi råd til gode velferdsordninger. Morspermisjon er viktig. For barn og mor.  Morspermisjonen skal være omfattende og god, og mor er selvfølgelig den som skal ta den ut. Uavkortet.

 

Men i tillegg har vi i Norge innført en ordning som gir fedre til nyfødte rett til "pappaperm". Den skal ikke mor overta. Selvfølgelig.

 

Pappapermisjonen har sitt eget formål. Den er ikke bare en avlastningsordning som skal gi familien anledning til å passe den nyfødte og drive husarbeid. Det er en ordning som har til formål å legge grunnlag for et annet forhold mellom far og barn enn det vanlig nedarvede i vår kulturkrets.

 

Far kan ikke erstatte mor. Og mor kan ikke erstatte far.

 

Tradisjonelt har ikke fedre i Norge tatt seg av små barn. Det har vært mors oppgave. En "kvinnegreie" som far har vært spart for. Eller utelukket fra. Ofte med henvisning til at far ikke fra naturens hånd er utstyrt slik at småbarnstell er "naturlig".  Ikke produserer han brystmelk, og ikke er han følelsesmessig innrettet eller praktisk anlagt slik at han kan behandle babyer.

 

Det med melka er selvfølgelig riktig. For øvrig beror motforestillingene på vane. Og fordommer. Altså kultur. Ikke natur - som noen finner det bekvemt å tro.

 

Man kan - selvfølgelig - velge å se på fars forhold til spedbarn og spørsmålet om pappapermisjon, som en sak som primært angår likestilling mellom kjønnene. Altså at far skal stimuleres til, og gis praktisk anledning til, å ta sin del av arbeidet i hjemmet - inkludert spedbarnsstell og barnepass - primært for å avlaste mor som tradisjonelt har vært den som har utført disse oppgavene.

 

Likestilling er viktig nok, men beror i hovedsak på andre faktorer enn stell av spedbarn. Som likestillingsframstøt har trolig "pappaperm" begrenset betydning.

 

Som innslag i arbeidet for å knytte nærmere praktisk og følelsesmessig tilknytning mellom far og barn, er imidlertid trolig tiltaket av stor betydning. Kanskje uvurderlig.


Skal far ha praktisk mulighet til å etablere nær følelsesmessig tilknytning til sitt barn, må de tilbringe tid sammen. Og ikke bare tid, men kvalitetstid.


Å slå sammen permisjonene og gjøre om på permisjonsordningen slik at foreldrene selv kan fordele ressursen, vil derfor sannsynligvis hindre mange fedre fra en slik kontakt med nyfødte som det politiske flertallet ønsker å legge forholdene praktisk til rette for. Det bør derfor ikke skje.

 

Permisjonen er på mange måter en forpliktende avtale. En kan derfor ikke se bort fra at den i seg selv stimulerer til kontakt mellom far og barn og samarbeid mellom foreldrene om det praktiske arbeidet og omsorgsgjerningen.

 

Fedre som føler denne forpliktelsen, bør ha rett til permisjon. Fedre som ønsker å unndra seg, bør miste permisjonen og ikke kunne føre den over på barnets mor. I det ligger et press på motvillige og gjenstridige, som kanskje vil foretrekke permisjon - og med det økt mulighet for kontakt - framfor å gå glipp av "fri fra jobben".

 

Nå er fri fra arbeidet selvfølgelig i seg selv ikke nok til at far bruker tiden slik det er tenkt. I enkelte tilfelle kan en hjemmeværende far være mer til plage enn gagn.

 

Men en må tro at ordningen i de langt fleste tilfelle, imøtekommer fedres behov for å ta seg av og knytte følelsesmessig kontakt med sine barn.

 

Og om ikke alt fungerer etter forutsetningene i alle tilfelle med en gang, vil opprettholdelse av ordningen gi dem som har vanskelig for å innstille seg på reviderte foreldreoppgaver og nytt rollemønster, muligheter til tilvenning og endring av vaner. Også her blir vegen til mens man går.

 

Å gjøre som Høyrekvinnene foreslår, er derfor å gjøre det lettvint for unnasluntrerne. Og å redusere mulighetene for mange fedre som gjerne vil ha kvalitetstid sammen med sine barn.

 

Som blikkfang er Høyrekvinnenes framstøt upåklagelig. Det gir omtale i mediene.

 

Som sosialpolitikk er endringer i den retning Høyrekvinnene foreslår, et langt skritt i gal retning.

 

Det skrittet bør samfunnet ikke ta.

Kay Olav Winther d.e.


Årets lærer

Bergen kommune vil la elevene kåre årets lærer

En dårlig spøk, uttaler utdanningsforbundets lokale leder, Grete Ingebrigtsen, til Bergens Tidende og får støtte av skolelederforbundet og elevorganisasjonen. 

Kåringen vil neppe bidra til å motivere lærerne, mener Ingebrigtsen. Det har hun helt sikkert rett i. Som motivasjonsfaktorer er knapper, glansbilder og kortvarig oppmerksomhet fra media ikke mye verdt. 

Elevene er forøvrig ikke i stand til å avgjøre hvilke lærere som er dyktige. Det kan heller ikke de eldste av dem. Elevene kan bare uttale seg om hvem de liker. Om hvem som er populære. Og popularitet er ikke uten videre synonymt med vellykket formidling. Selv om personkjemi er en viktig bestanddel i mellommenneskelige relasjoner som undervisning og læring. 

Tiltak som det som her er foreslått, kan bare bidra til ytterligere å banalisere skoledebatten. Og bekrefte for dem som ikke har spesielt god innsikt i lærerarbeid, at forbedringer i skolen kan oppnås ved kåringer og annet overfladisk fjas. 

Slik sett forstår jeg skoleledernes, lærernes og elevenes reaksjon. De vil beholde fokus på det som teller: Skolens innhold og de rammebetingelsene samfunnet stiller til rådighet for at lærere og elever i fellesskap skal kunne nå målene. 

Undervisning er en kompleks sak. Undervisning i grupper er enda mer mangfoldig. Uforutsigbar. Og krevende.

De som tror at utfordringene kan møtes og problemene løses ved hjelp av abrakadabra, fikse påfunn og andre spektakulære "gimikker", beviser at de ikke skjønner særlig mye av utfordringene. De mellommenneskelige. De faglige. Og forutsetningene for fruktbar formidling. 

En hver formidlings- og læringssituasjon er unik. Det finnes ingen generell vellykkethet som kan overføres fra lærer til lærer eller læringssituasjon til læringssituasjon. 

Men det finnes fellestrekk. Erfaring og overføring av kunnskap fra kolleger og forskere er derfor nyttig - og nødvendig - for en forbedret læringssituasjon og et forbedret læringsutbytte. Men ideallærere finnes ikke. Å lære bort er ikke som å fylle kunnskap i et passivt kar. I utgangspunktet er læringssituasjonen - dvs. møtet og samspillet mellom lærer og elev - enestående og ny fra gang til gang.  

Vellykket formidling av kunnskap og holdninger forutsetter gehør. Gode lærere besitter en evne som kan sammenliknes med musikalitet. En slags Fingerspitzengefühl. M.a.o. intuisjon. Og evne til innlevelse. Innsikt i forhold som ikke uten videre kan forstås intellektuelt. Og evne til å innrette seg på situasjonen. Den som lykkes i en situasjon, kommer til kort i en annen. 

Intuitiv innsikt er hos enkelte en gave. En egenskap som inngår som del av deres personlighet. Men den er ikke eksklusiv. Den kan i noen grad læres. Ikke i løpet av noen få år på lærerskole eller universitet, men gjennom stadig opplæring og innsanking av erfaringer i et stimulerende utviklingsrettet skolemiljø.

Dette miljøet kommer ikke av seg selv. Det må skapes. Og holdes ved like. Av myndigheter, skoleeiere og skoleledere. Og kolleger. Et lærende utviklingsmiljø hvor den enkelte lærer får anledning til å utvikle seg faglig, pedagogisk og menneskelig. Og dermed som inspirator, vegleder og kunnskapsformidler for sine elever. 

Som sagt: Kunnskapsformidling til barn og unge mennesker med ulike sosiale, intellektuelle og kulturelle forutsetninger er en kompleks sak. Og den som forstår dette, og tar sin oppgave på alvor - og gjerne vil at andre skal ta den på alvor - blir selvfølgelig opprørt, oppgitt - eller forbannet - når noen vil banalisere det hele, redusere seriøsiteten og gjøre spørsmålet om vellykkethet til et spørsmål om oppfyllelse av populære - eller kanskje helst populistiske - og lett synlige og fattbare kriterier som mediene og den uinformerte allmennheten kan fatte interesse for.

Så jeg skjønner motforestillingene. Og er glad de seriøse skolepartene i Bergen reagerer så våkent og sier i fra så tydelig. Det er et sunnhetstegn. 

Det vil nok likevel ikke være nok til at tanken ikke vil bli omsatt i handling. I Bergen eller andre steder. I et samfunn som bedømmer kunstneriske uttrykk - og regjeringsmedlemmer - ved hjelp av terningkast, kan fristelsen til å personliggjøre og popularisere formidlingsprestasjoner bli uimotståelig.

Ikke for skolens skyld. Og ikke for lærernes skyld. Men for medienes skyld. Og for politikere som tror at synlighet i mediene avgjør om man har lykkes eller ikke. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse om saken blir realisert på tross av all saklig motstand fra dem som er direkte berørt. Og vet hva de snakker om. 

Skulle det skje, får vi trøste oss med at allmennheten for en gangs skyld får en gladmelding som angår skolen. En vinkling mediene ikke skjemmer oss bort med. En mager trøst, men tross alt mer enn ingen ting.

Og det bekrefter riktigheten i det gamle munnhellet at ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe.

Kay Olav Winther d.e.  

Mediene håper å få fiskeriministeren på juksa

Er fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen nærmest generelt ugild slik at hun ikke får gjort jobben sin?

 

Sensasjonshungrige journalister og selvhøytidelige lederskribenter og kommentatorer uten altfor mye innsikt i forskjellene mellom politikk og forvaltning, gir henne ikke ro. Under dekke av å være opptatt av politisk renslighet, maler og maler de spekulasjoner, halvfordøyde fakta og ren uvitenhet til illeluktende fiskemel. 

 

Deretter stiller de - med god hjelp fra en underernært parlamentarisk opposisjon - spørsmål om en statsråd som stadig må forklare og forsvare seg i mediene og i Stortinget mot mistanker om at hun sitter i departementet og meler sin egen fiskekake, får gjort jobben sin. Bør hun ikke gå av?

 

De minst seriøse kommentatorene har latt det gå sport i det. Nå tippes det i mediene på hvor lenge hun kan bli sittende. Til påske? Kanskje. Neppe lengre i hvert fall.

 

Det de fleste kritikerne har oversett - eller ikke bryr seg om å ta i betraktning - er at en statsråd er politiker. Og skal drive politikk. Ikke forvaltning.

 

Selvsagt kan en hver statsråd komme i - eller sette seg i - situasjoner hvor vedkommende de facto og de jure er inhabil. For eksempel fordi vedkommende åpenbart har egeninteresse i og fordel av at det gjøres bestemte politiske vedtak. I slike situasjoner må statsråden tre tilbake og overlate saksforberedelse og beslutning til andre. Blir det for mange slike saker, kan det tære på arbeidsro og tillit.

 

Men det kan nødvendigvis ikke være slik at fabrikkeiere og industriledere - og fagforeningsledere for den saks skyld - ikke kan være industriminister, bønder ikke landbruksminister og skipsredere ikke handels- eller næringsminister. Eller at fiskere, fiskebåtredere og personer med økonomiske interesser i oppdrettsnæringen ikke kan - eller bør - være fiskeriminister.

 

Gjør et aldri så lite eksperiment. Undersøk yrkesbakgrunnen til tidligere fiskeriministere, landbruksministere, industriministere - og gjerne noen andre ministerposter i tillegg - og se hvilken yrkesbakgrunn de har hatt. Trekk så vekk de ministerne som har hatt opp til begge bein bredt plantet i den næringen de har vært øverste politiske leder for. Hvor mange blir det da igjen? Og er det noen kvalitativ forskjell på de to statsrådkategoriene?

 

Og hva med statsministere med røtter og interesser i det private næringsliv? De burde da etter samme forståelse av habilitetsspørsmålet, være inhabile når det gjelder saker på en rekke saksområder. Og etter som statsministere er statsrådenes sjef, vil da statsrådene - etter samme rigide tankegang - bli inhabile fordi sjefen er inhabil.

 

Innenfor noen politikkområder har det nærmest vært kutyme å kreve faglig kunnskap - ikke først og fremst politisk innsikt og gangsyn. Vi har opplevd krav om at forsvarsministeren bør være militær. Og vi har hatt få justisministere som ikke har vært jurister.  

Slik bør det heller ikke være. Det bør ikke stilles yrkes- eller utdanningsrelaterte krav til hvem som kan - eller ikke kan - bestyre et departement. Den enkelte statsminister må - sammen med det partiet eller den koalisjonen som har fått regjeringsoppdraget - få sette sammen en regjering etter eget beste skjønn.

 

Riktignok heter det "led meg ikke inn i fristelse", men man kan ikke på forhånd - og uten saklig belegg - frata noen borgerlige rettigheter ved å utelukke dem fra politiske verv.

 

Mediene må gjerne ha sin oppfatning og gi uttrykk for den, men det bør skje på informert, saklig - og helst generelt - grunnlag. Den kritikken og forfølgelsen som fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen stadig utsettes for, er verken informert, informerende eller saklig. Den synes i større grad å være basert på jaktinstinkt enn på innsikt.

 

Jeg mener ikke at mediene skal unnlate å interessere seg for mulig misbruk av politisk makt. Men de bør velge sine midler med omhu og dimensjonere sin kritikk, slik at de ikke kommer i skade for å bebreide, henge ut, mistenkeliggjøre - eller "straffe" - noen for ting som vedkommende har mulighet til å gjøre, men ikke har gjort. Lynsjing hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn.

 

Også i politikken må det være slik at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Det er overtramp, manglende skjønn og direkte misbruk man skal slå ned på. Det gjelder enten "delinkventen" heter Tore Tønne eller Lisbeth Berg-Hansen.

 

Fiskeriministeren har min fulle tillit, sier statsministeren. Det burde rekke. For mediene og for opposisjonen.

 

Så får man - hvis man værer problemer - holde øye med utviklingen, og si i fra hvis noe kritikkverdig skjer. Men først da.

 

Slik årvåkenhet og slik informert kritikk har demokratiet bruk for. Personforfølgelse på tynt - ja, ukvalifisert! - grunnlag kan vi klare oss uten. Mobbing også.

 

Forfølgelsen av fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen har norske medier liten ære av.

Men de har jo sine interesser å ivareta.


Kay Olav Winther d.e.
  

Trygve Bratteli

I dag er det 100 år siden Trygve Bratteli ble født.

 

Ganske mange av dem som er 35 år og yngre, vil trolig spørre: Hvem er Trygve Bratteli?

 

Trygve Bratteli var en av Norges betydeligste politikere i årene etter 2. verdenskrig. Han var m.a.o. en av dem vi kan takke for det sosialdemokratiske velferdssamfunnet vi har i dag.

 

Sammen med Oscar Torp og Einar Gerhardsen - og i noen grad Haakon Lie - var Trygve Bratteli den som ledet Det Norske Arbeiderparti, førte an i utviklingen og konsoliderte det som en sosialdemokratisk folkebevegelse som med parlamentariske virkemidler styrte forskjells- og fattig-Norge i retning av en solidarisk, inkluderende velferdsstat.

 

Velferdsstaten er ingen naturtilstand. Og ikke resultat av et stort nasjonalt konsensus. Den er kjempet fram.

 

Før krigen var Norge et utpreget klassesamfunn. Med store sosiale forskjeller. Og betydelig avstand mellom høy og lav, rik og fattig.

 

Da krigen sluttet, bestod for en stor del disse forskjellene fortsatt. Og mange privilegerte kunne godt tenke seg at det skulle fortsette slik.

 

Trygve Bratteli var en av dem som bidro til at Arbeiderpartiet i en tid med meget anstrengt økonomi, gjorde de sosialt nødvendige prioriteringene og omskapte Norge fra en klassedelt samfunn med fattigdom og sosial urettferdighet til et samfunn med minskende sosiale forskjeller, stigende levestandard og økende mulighet for alle til å ta utdanning uten hensyn til sosialt og økonomisk utgangspunkt.

 

Med andre ord: Et samfunn totalt annerledes enn det ubemidlede arbeidergutter som Martin Tranmæl, Oscar Torp, Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli selv vokste opp i.

 

I likhet med Oscar Torp var Tryggve Bratteli aldri opptatt av å framheve seg selv og sin egen innsats. De to - som tilhørte hver sin epoke, men hadde mye felles - skaffet seg ikke plass i Arbeiderpartiets og Norges skrevne historie ved å servere sin versjon på et fat for media og historikere. Begges betydning for utviklingen av den norske velferdsstaten er derfor undervurdert.

 

Trygve Bratteli ble vervet til innsats for Arbeiderpartiet sentralt av partiformann Oscar Torp som overtalte den tidvis arbeidsledige bygningsarbeideren fra Nøtterøy til å ta jobben som redaktør av arbeideravisa Folkets Frihet i Kirkenes. Det var begynnelsen på en livslang tjeneste for parti og fedreland.

 

Etter diverse verv og oppgaver i Arbeidernes ungdomsfylking gikk Bratteli over i moderpartiets tjeneste. Da krigen brøt ut, var han sekretær. I 1942 ble han arrestert av tyskerne og havnet etter hvert som "Nacht und Nebel"-fange i nazistiske tilintetgjørelsesleire.  Som ved et under overlevde han, og vendte i 1945 sterkt medtatt tilbake til Norge takket være Røde Kors.    

 

Etter hjemkomsten ble han ansatt som sekretær i Arbeiderpartiet før han samme høsten ble valgt til nestformann da Einar Gerhardsen overtok Oscar Torps verv som formann.

 

Trygve Bratteli var nestformann i Arbeiderpartiet i 20 år. I 1949 ble han valgt som stortingsrepresentant, og da den tidligere fattiggutten fra Hafslund i Skjeberg, Oscar Torp, dannet regjering i 1951, ble fattiggutten fra Nøtterøy, Trygve Bratteli, finansminister. Begge var uten formell utdannelse. Og begge var i årtier dyktige statsråder som nedla betydelig arbeid for å skape et sosialdemokratisk velferds-Norge.

 

I 1964 ble Trygve Bratteli valgt til parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet, og året etter steg han helt til topps i partihierarkiet og ble valgt til formann. I 1971 ble han statsminister.

 

Trygve Bratteli var etter alt å dømme en intellektuelt usedvanlig velutrustet person. Men han var ingen kommunikasjonens mester. Han ville nødig uttale seg spontant, og når han først gav uttrykk for sine meninger, skjedde det ofte på en indirekte, tung og kronglete måte.

 

Det er ingen hemmelighet at Gerhardsen nødig så Bratteli som sin etterfølger i statsministerstolen. Det skyldtes trolig like mye at Gerhardsen så Brattelis kommunikasjonsproblemer, som at de to hadde ulikt syn på enkelte - særlig utenrikspolitiske - spørsmål.

 

Bratteli hadde nok også en tendens til rigid stahet. Når han først hadde bestemt seg, var han vanskelig å rikke.

 

Dette kom klart til syne da han prøvde å "tvinge" fram et ja til EF ved å stille kabinettspørsmål over for folket i 1972. Han tapte avstemningen, og regjeringen gikk av, men kom tilbake kort tid seinere etter et borgerlig mellomspill.

 

I boka "Haakon Lie. Historien, myten og mennesket" omtaler biografen Hans Olav Lahlum Arbeiderpartiets reelle ledelse i etterkrigstiden konsekvent som oligarkiet.  Og mye tyder på at det er en dekkende karakteristikk.

 

Ingen i dette fåmannsveldet var trolig i tvil om Trygve Brattelis intellektuelle evner og politiske skjønn, men flere - og i særdeleshet Einar Gerhardsen - var øyensynlig skeptiske til hans velgerappell og evner som samlende partisymbol. Det ble derfor gjort flere forsøk på å "gi" Trygve Bratteli framtredende alternative verv for å holde ham borte fra statsministerstolen. Bl.a. ble det gjort et helhjertet forsøk på å gjøre ham til redaktør av Arbeiderbladet.

 

I ettertid kan man se at en slik løsning trolig ville gitt Bratteli er en mer "ærerik" avslutning på en lang og uegennyttig innsats for partiet - og for nasjonen Norge. I stedet fikk han en avslutning som kan minne om den som ble partikjempene og statsministerne Oscar Torp og Johan Nygaardsvold til del.

 

Før landsmøtet i 1975 meddelte Trygve Bratteli at han ville gå av som partiformann. Da hadde han lenge vært utsatt for press fra flere hold. Landsmøtet nøyde seg ikke med å velge ny formann, men foretok et organisatorisk krumspring og valgte også en statsministerkandidat. På forhånd. På vent! Mens Trygve Bratteli ennå var statsminister!

 

Etter det satt statsminister Bratteli på oppsigelse. En helt umulig arbeidssituasjon for en seriøs politiker. Og i 1976 - halvannet år "før tiden" - overtok Odvar Nordli som regjeringssjef. Bratteli gikk tilbake til Stortinget hvor han i realiteten i flere år var en sjuende far i huset .

 

Trygve Bratteli døde i 1984.

 

I dag - på 100-årsdagen for hans fødsel - har jeg villet minne en - trolig for en stor del uvitende - ettertid om den formidable politiske innsatsen som skomakersønnen og fattiggutten fra Nøtterøy ytte for Det Norske Arbeiderparti og det norske samfunnet. Og om den del av æren han rettelig tilkommer - og bør få - for utviklingen av Norge til et moderne velferdssamfunn.

 

Etter mange år med uegennyttig arbeid i toppen av partiets og nasjonens ledelse, kunne Bratteli fortjent en annen sorti enn den partiet gav ham. Men i noen grad var det personlige og politiske nederlaget selvforskyldt. Trygve Bratteli var en dyktig politiker og et rikt utrustet menneske. Men han visste ikke å snu i tide.

 

Derfor gikk det som det gikk.

 

Utakk er ofte politikkens lønn. Det fikk Trygve Bratteli erfare. Som Johan Nygaardsvold og Oscar Torp før ham.

 

Som det er sagt: Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole.


Kay Olav Winther d.e. 

Blir kuer okser når de dør?

Jeg er mistenksom av natur.

 

For eksempel lurer jeg stadig vekk på hvor alt oksekjøttet kommer fra. Finnes det virkelig okser nok til å fylle vårt behov for biff, suppe- og lapskauskjøtt og kjøtt til diverse gryteretter og annet. Produsert på fabrikk eller laget fra bunnen av på restauranter og hjemme på kjøkkenet?

 

Det hevdes med krav på pålitelighet at hvis man legger sammen alle de flisene rundt omkring i verden som angivelig stammer fra Jesu kors, får man trevirke til en hel skog.

 

Forholder det seg slik med oksekjøttet også?

 

At det meste ikke er hva det gir seg ut for? At det egentlig er ku? Som har skiftet kjønn etter døden?

 

Nå har ikke jeg noe i mot kuer. Kuer er "ålreite dyr" for meg. Både på grønne beiter, på båsen - og i gryta.

 

Men jeg liker ikke å bli lurt. Derfor spør jeg rett ut: Er en stor del av det "oksekjøttet" man får kjøpt i norske forretninger, egentlig kukjøtt?

 

I Sverige operer man med begrepet "nötkjött". Altså kjøtt av naut. Da har man gitt opplysning om dyreart, men ikke sagt noe om kjønn og eksklusivitet.

 

Det hender at storfekjøtt er å få kjøpt i Norge også. Bruker man den betegnelsen, lyver man i hvert fall ikke på seg noe.

 

Men som regel selger man i Norge oksekjøtt. Dyrt, eksklusivt oksekjøtt. Ikke bare biff, men førsteklasses oksekjøtt fra diverse deler av dyret til diverse formål.

 

Det kunne være interessant å vite hvor mye oksekjøtt - og "oksekjøtt" - som selges i Norge år om annet. Norsk - og importert.

 

Hvor mange tonn dreier det seg om? Og hva utgjør denne mengden omregnet i dyr?

 

Hvor mange levende okser finnes det i Norge i løpet av et gjennomsnittsår?

 

Og hvor mange okser får vi dersom vi omregner det omsatte oksekjøttet i dyr?

 

Hvis det viser seg at det omsettes kjøtt tilsvarende flere dyr enn det som er alet opp og slaktet, hvordan forklarer bransjen det?

 

Nå skal jeg vare meg vel for å trekke for bastante konklusjoner på forhånd. På utilstrekkelig, tynt og udokumentert grunnlag.

 

Så jeg spør bransjen: Hvor mange okser slakter vi gjennomsnittlig i Norge per år? Hva utgjør det i kilo konsumkjøtt?

 

Og hvor mange kilo - og dyr - av norsk avl spiser vi i året?

 

Og: Hvor blir alle kuene av når de dør? Hvis det altså ikke er slik at de blir okser?

 

Kuer lever ikke evig. Og de fleste "sjøldauer" neppe og blir til dyrefor. Det må bety at det blir en masse kukjøtt.

 

Hva brukes det til?

 

For det må da være fullverdig menneskeføde? I en verden hvor skremmende mange sulter av mangel på mat?

Kay Olav Winther d.e.
  

PS: En som kommenterer innlegget, gjør oppmerksom på en artikkel med til dels samme problemstillinger i Aftenposten  15.11.2009. Klikk på lenken og se artikkelen.


Demokratisk underskudd

Vi blir styrt av et velstående gubbevelde, hevder VG, og får det til å høres ut som noe skummelt og snuskete. Eller kriminelt. 


Bakgrunnen for denne tvetydige - og ikke alt for informerte og informerende - journalistikken, er at den "gjennomsnittlige kommunepolitiker i Norge er mann, 50 år og tjener i snitt 60 prosent mer enn allmuen".


Det er VG selv som har samlet og satt sammen dataene og trukket konklusjonene. Bl.a. den at oversikten "avslører flere oppsiktsvekkende trekk ved demografien til lokalpolitikerne", og at ikke alle trekk er "like flatterende sett i lys av det demokratiske ideal om å bli styrt av sine likemenn". 

Flatterende for hvem?

Er man i overkant mistroisk og har spesielle anlegg for konspirasjoner, kan man mistolke - eller forvrenge - det meste. Også klare fakta. Som i denne saken vel i realiteten forteller omtrent det stikk motsatte av hva den økonomisk hardt pressede og leserhungrige avisa gir inntrykk av. 

At kun 37,5 prosent av de folkevalgte i kommunene er kvinner, forteller om et demokratisk underskudd. Det er et faktum.  Men hva er årsaken?  Er det slik at menn sikrer seg taburettene? At de rotter seg sammen og holder kvinner utenfor?  

Snarere tvert i mot!  

Gjennomsnittsalderen på kommunepolitikerne er 50 år, har VG funnet ut. Godt voksne mannfolk legger altså beslag på plassene i kommunestyrene? 

Også her: Snarere tvert i mot!

De som innehar politiske verv i kommunene, tjener mer og er mer formuende enn gjennomsnittet av dem som blir styrt, kan VG også "avsløre".  I tilegg til at vi styres av et gerontokrati, har vi altså også et plutokrati, skal vi tro avisa. Har velstående middelaldrene menn tilranet seg den politiske makten i lokalsamfunnet?   

Nok en gang: Snarere tvert i mot!

VG setter saken fullstendig på hodet. 

Problemet er ikke at velstående menn i sin beste alder stiller til valg og blir valgt inn i kommunestyrene. Problemet er at kvinner ikke stiller opp. At de ikke i tilstrekkelig omfang er villige til å ta sin del av den politiske dugnadsjobben. Det er heller ikke de best bemidlede. Eller de som tjener minst. De overlater til andre å gjøre jobben. 

For ikke å snakke om ungdommen. Som med skremmende få unntak har fått for seg at politikk er noe mindreverdig. Noe folk er med i for å mele sin egen kake. Og for å hevde seg. På andres bekostning. At det dreier seg om å delta i en dugnad til fellesskapets beste, ser de færreste ut til å ha forstått.

Det skyldes etter mitt skjønn at noen har diskreditert politikken og tutet ørene på ubefestede sjeler fulle av historier om maktmisbruk og politiske skandaler. Og eventyr om politikkens forferdelighet.

Sjelden - eller aldri - holder man fram at politikken er folkestyret i praksis. At den er demokratiet!

Mange - ja, skremmende mange - yngre, uansett kjønn, sitter igjen med et inntrykk av at politikken ikke bare er mindre viktig, men at den rent ut sagt er noe muffens som skikkelige folk holder seg unna. At det bærende elementet er en usalig blanding av egoisme og kameraderi. Og at kommunestyrer og fylkesting - og Stortinget også, for den sakens skyld - i det alt vesentlige er arenaer for dem som er ute etter å skaffe fordeler til seg selv eller den interessegruppa de tilhører. 

Nå legger altså VG stein til byrden.  Nok en gang. Ved å legge fram fakta, og tolke og utlegge dem slik at folk flest - eller allmuen, som VG velger å kalle dem - får inntrykk av at noen har tatt makten over oss.

Med stor manipulatorisk dyktighet gir redaksjonen oss inntrykk av at velstående, middelaldrende menn har manøvrert seg inn i posisjoner hvor de kan herske over oss. Og formodentlig, men uuttalt, kan styre, prioritere og omskape samfunnet slik det tjener dem og deres best. 

Men dette er ikke situasjonen. Og slett ikke problemet. 

Det tallene viser, er at vi har et demokratisk underskudd fordi kvinner og ungdom ikke stiller opp og deltar i dugnaden. De tar ikke sin del av byrdene, men unndrar seg forpliktelser og ansvar. 

Kvinner som lar seg engasjerer, forlater stort sett politikken så snart de får en sjanse. Ungdommen nøyer med å stå i bakgrunnen og kritisere. De vil gjerne nyte, men ikke yte. 

En hard og altfor generell påstand? 

Dessverre nei.

Skal myten om gubbene som har albuet seg fram og styrer det offentlige Norge, bli punktert, må det skarp redskap til. Faktum er at alle partier med åpne armer ville ta i mot kvinner og ungdom som er villig til å engasjere seg i lokalpolitikken. Og med jubelrop. Det vet enhver som har deltatt i en nominasjonsprosess. 

Når menn med ansvarsfølelse og praktisk mulighet til å delta i samfunnsdugnaden, stiller opp og gjør jobben, bør de få takk og anerkjennelse for innsatsen. Ikke bli gjort til gjenstand for mistenkeliggjøring. 

Men det ville vel ikke lokke lesere?

Så da får heller fakta hvile. 

Kay Olav Winther d.e.

Politiske klovnerier under møtets gang

Folkets kårne blogger og besøker sosiale møtesteder på internett mens de sitter i politiske møter. Det er ikke bare uhøflig, upassende og tegn på manglende folkeskikk. Det forteller at enkelte ikke tar vervet som politisk ombud på alvor.


Under et møte i fylkestinget i nord Trøndelag harselerte FrP-politikeren Ole Berget med fylkesrådslederen, Alf Daniel Moen, kan VG fortelle. På Facebook. 

Det gikk ikke upåaktet hen. Flere representanter fulgte med på Facebook mens møtet pågikk. De så derfor at Berget kritiserte Moen for manglende talegaver, for å bruke manus og for ikke å kunne leksa si, etter som han ikke oppdaget at han hoppet over en side i manuskriptet. 

Å avgjøre om kritikken av fylkesrådslederen er på sin plass, hører ikke hjemme her. Det gjør derimot det forholdet at fylkestingsmedlemmer sitter og leker med data under møtene. 

Ja, jeg skriver leker. Flere av fylkestingets medlemmer - personer som har stilt til valg, bedt velgerne om tillit, og har fått det - driver med uvedkommende ting mens de skulle være opptatt av fylkeskommunens - dvs. innbyggernes! - ve og vel. 

For dette mottar de godtgjøring. Fra fellesskapet. Som de vender ryggen til. For å kunne skrive på internett. 

Det er ikke bare folkevalgte i Nord Trøndelag som driver med uvedkommende ting når de skulle konsentrert seg om sin politiske gjerning. Det foregår på de fleste steder og de fleste nivåer.  

Mediene synes at det er festlig, og omtaler det gjerne som harmløs - noen ganger pussig eller morsom - virksomhet. De betrakter det åpenbart som et uunngåelig resultat av den teknologiske utviklingen. Noe nytt. Og spennende. Som det er vanskelig å ta standpunkt til.

Derfor velger de det enkleste - og tryggeste: De nikker og smiler imøtekommende.  På samme måte som de fleste smilte og nikket og berømte keiseren for hans nye klær. 

Det mediene burde gjort, var å si tydelig i fra at denne måten å gå i nettet på, ikke hører noen steder hjemme. 

Det burde de folkevalgte forstått selv. Selvfølgelig. 

Den politiske ledelsen i fylkeskommuner og kommuner burde sette foten ned og sørge for et møtereglement - og en praksis - som utelukker alt distraherende tøys, mens møter pågår. Akkurat som bruk av sosiale nettsteder burde være bannlyst på skolen i timer som er avsatt til andre temaer og hvor slike steder og virksomheter ikke har noen fornuftig mening. Hvor de rett og slett er fremmedelementer.

Datamaskinen er en fantastisk oppfinnelse. Internett gir adgang til nesten ubegrensede kunnskapskilder, og muliggjør omfattende kommunikasjon uten den begrensning som åpningstider, geografiske avstander og nasjonale grenser setter.

Men alt til sin tid. Og på sitt sted. 

Møter i offisielle politiske organer er så avgjort ikke tiden og stedet for aktivitet på sosiale nettsteder. At enkelte ikke skjønner det, er nesten ikke mer enn man må vente. At så vidt mange synes å ikke forstå det, er beklagelig. Og egentlig overraskende. Men problemets omfang, er ikke et argument for at det bør aksepteres. Akkurat som mange fyllekjørere ikke legitimerer kjøring med promille. 

Politiske ledere må ta affære. Hvis politikerne - og politikken - skal bli tatt på alvor. Det finnes fordommer nok allerede. Det er ingen grunn til å føye skam til skade. 

Problemet i Nord Trøndelag var ikke at en enkelt FrP-representant skrev nedsettende om fylkesrådslederens opptreden i et møte hvor begge deltok. Og som fortsatt pågikk. Selv om det avslører at enkelte mangler sosiale antenner. De fleste vil nok mene at det var FrP-eren som gikk tapende ut av saken. 

Problemet var at representantene i det hele tatt hadde anledning til å surfe på internett og chatte og legge igjen meldinger på sosiale nettsteder mens de burde konsentrert seg om sakene som var til behandling. Den slags elektroniske eskapader bør det settes en stopper for. I alle offentlige, politiske fora.

De som synes det er viktigere å meddele seg enn å drøfte politikk, får heller velge seg annet å gjøre. Politikk er for de seriøse. Klovnerier kan vi - og folkestyret - klare oss foruten. 

Kay Olav Winther d.e.
 

Voldtekt er en avskyelig forbrytelse

En 17-årig gutt er dømt til to års fengsel for voldtekt. Offeret var en jente på hans egen alder. Som han kjente.

 

Halve straffen for overgrepet ble gjort betinget med tre års prøvetid, forteller VG. Dommen var i samsvar med aktors påstand.

 

Voldtekt er en avskyelig forbrytelse.

 

I noen tilfelle er det vanskelig å avgjøre om seksuell omgang er skjedd frivillig. Selv om den kvinnelige part i etterkant er kommet til at det skjedde mot hennes ønske. I slike saker kan retten komme til å måtte legge avgjørende vekt på at tvilen skal komme tiltalte til gode.

 

Noen vil oppfatte dette som lemfeldighet. Og trekke den konklusjon at først politiet og deretter domstolene ikke tar overgrepssaker på alvor.

 

Enkelte ser seg endog tjent med straff for "uaktsom voldtekt". Altså voldtekt som ikke er voldtekt i det øyeblikk samleiet innledes eller pågår, men blir voldtekt i etterkant i kraft av sakens omstendigheter, og at den påståtte overgriperen burde ha forstått at situasjonen kunne bli oppfattet sånn. Ved nærmere ettertanke. Selv om jenta - og gutten -opprinnelig trodde at hun ville.

 

I det aktuelle tilfellet, kan rimelig tvil imidlertid ikke ha vært til stede hos overgriperen.

 

Jenta ble etter eget sigende truet og skadet med kniv. Hun ble brennemerket med et oppvarmet knivblad. Og terrorisert i nærmere to timer. En situasjon som neppe innbyr til frivillig seksuell omgang.

 

Gutten i det aktuelle tilfellet nekter straffskyld. Han hevdet i retten at jenta frivillig var med på samleiet. Han erkjente imidlertid at han hadde truet jenta og holdt kniven mot strupen hennes.

 

Selv en som har usedvanlig tungt for det, kan ikke tro at samleie under slike omstendigheter er frivillig. Selv om situasjonen ellers ligger til rette for intimitet. Ettergivenhet skapt av fysisk - eller psykisk - terror er ikke frivillighet. Og vold tenner i de fleste situasjoner ikke seksuelle følelser hos offeret.

Dette er da retten også kommet til. En sjeldent grov voldtektssak, heter det i dommen.

 

Retten synes likevel ikke at overgrepet kvalifiserer til særlig straff.

 

To år får klare seg, sier domstolen sjenerøst og gir på kjøpet gjerningsmannen rabatt etter "er-du-snill-gutt-ska-du-slippe-resten-av-straffen"-prinsippet. I praksis en straff på ett år, altså. For fullbyrdet voldtekt. Og fysisk og psykisk vold.

 

Jenta kan jo ikke holdes skadesløs, dessverre. Skjedd er skjedd. Men retten tilkjenner henne en oppreisning på 100.000 kroner.  Og dekning av faktiske utgifter med i underkant av 10.000 kroner. Som plaster på såret. Men sår i sjelen blir ikke bedre av plaster.

 

Som sagt: Voldtekt er en avskyelig forbrytelse. Det er en krenkelse som setter spor. Mentalt og sosialt. For noen blir sporene aldri visket ut.

 

Slike sår blir ikke leget av at overgriperen blir straffet.

 

Straffen er en sak mellom overgriperen og samfunnet. Et signal om at den dømte har overtrådt fellesskapets regler og tabugrenser.

 

Sier samfunnet at voldtekt skal straffes mildt, sier det samtidig noe om dem som blir krenket. Hva de er verd. Ikke bare rent juridisk, men som samfunnsmedlemmer. Og mennesker.

 

Kanskje tingretten i dette tilfellet har tatt for lett på saken. Mye tyder på det. Hvis den overgrepet har gått ut over, orker å anke får vi håpe at en høyere rettsinnstans gir saken dens rette dimensjoner. Og straffen riktige proporsjoner.

 

Eller kanskje er lovbestemmelsene slik retten har oppfattet - og brukt - dem. I så tilfelle trenger vi en skikkelig lovrevisjon. En straffeskjerpelse som står i rimelig forhold til dagens syn på seksuelle overgrep og menneskeverd. I vårt opplyste samfunn.

 

Det skal koste å voldføre seg på andre. Å tiltvinge seg seksuell omgang skal koste dyrt. Det tror jeg at det er alminnelig enighet om. I Norge.

 

I enkelte samfunn blir den voldtatte straffet. Det forteller om et forkvaklet menneske- og kvinnesyn.

 

Dommen i den aktuelle saken, viser at også vi her i landet, har noe å rette på. Kanskje fordi praksis er tvilsom. Eller muligens fordi lovgrunnlaget er mangelfullt.

 

Eller begge deler.

 

Like ille er det.


Kay Olav Winther d.e.

Fiktive medlemmer

Bydelsdirektøren for Bydel Grünerløkka mener at organisasjonen Pakistan Velferds Organisasjon kan ha løyet på seg medlemmer og mottatt uberettiget kommunalt tilskudd.

Bydelsdirektørens mistanke er ikke grepet ut av løse lufta. Pricewaterhouse Coopers (PwC) har etter oppdrag fra Oslo kommune sett nærmere på forholdet, og konkluderer med at Pakistan Velferds Organisasjon  ikke har alle de medlemmene de har oppgitt.
 
Det var TV 2 som i våres avslørte det mulige medlemsjukset. Ved å ringe et tilfeldig utvalg av de såkalte "medlemmene", avslørte kanalen at 28 av 34 trolig ikke  stod tilsluttet organisasjonen .

Da Oslo kommune reagerte med å be om signerte medlemslister, svarte organisasjonen med nye lister som det trolig også heftet store mangler ved.

En person som ikke var medlem, skal ha fått beskjed om å si at han var medlem dersom noen ringte for å sjekke.

Pakistan Velferds Organisasjon er i følge VG allerede under etterforskning fordi den er mistenkt for å ha sendt falske bilag til UD.

Det er altså ikke tilfeldige, ubevisste feiltrinn det gjelder.

Nå vil Oslo kommune kreve at organisasjonen betaler tilbake tilskudd som er utbetalt på sviktende grunnlag, opplyser bydelsdirektøren.

Inneværende år har Pakistan Velferds Organisasjon mottatt 60.000 kroner fra Oslo kommune. Hvor stor del av dette som eventuelt er uberettiget, er usikkert.

"Kanskje ber vi om å få tilbake hele beløpet," sier bydelsdirektør Larssen som også kan fortelle at Oslo kommune har kontakt med Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet for å få avgjort om saken skal  anmeldes til politiet.

Saken viser at vi ikke kan basere oss på tillit, sier Larssen, som varsler strengere rutiner.

Det har noen av oss visst lenge. Fristelsene ved et tillitsbasert system blir for store. Ikke bare for innvandrerorganisasjoner, men også for organisasjoner med dype røtter i norsk kultur og tradisjon.

Når offentlige midler sitter løst, tror noen at det bare er å forsyne seg.

Og etter som det er blitt utidsmessig og påtrengende å snakke om samfunnsmoral, ansvarsfølelse og rett og galt, står skolen - og samfunnet forøvrig - ganske hjelpeløse. Oppdragelse og moralsk påvirkning er blitt fy-ord. I enkelte toneangivende miljøer.

Noen vil sikkert mene at sædenes forfall, har med religionens svakere stilling i skolen  - og samfunnet forøvrig  - å gjøre.

Denne lettvinte forklaringen holder ikke. Det må være mulig å bevisstgjøre den oppvoksende slekt når det gjelder personlig og kollektiv etikk og moral uten å gjøre dette til del av, eller avhengig av, tro på overnaturlige fenomener. Der moral er knyttet til religion, forsvinner moralen altfor lett når troen svekkes. Ungen slås ut med badevannet.

Nå har det vært brådne kar i alle samfunn til alle tider. Men det er ingen adekvat unnskyldning for ikke å gjøre noe for å bedre situasjonen.

Tusking med medlemslister, bevisst feilrapportering og annet snusk, bør forfølges. Om nødvendig rettslig.

Men samtidig må den slags holdninger og handlinger forebygges. De som på allmennhetens vegne har påtatt seg ansvaret for samfunnet, må lese tegnene i tiden. Det er en årsak til at moralen svikter. I ulike miljøer.

Setter ikke samfunnet inn mottiltak, blir forholdene stadig verre. Respekten for moralen - og bevisstheten om at noe er rett og noe galt - må gjenoppvekkes og oppøves. Det er ikke gjort i en håndvending. Men i løpet av 10 års skolegang bør det være mulig å få sådd noen frø og dyrket dem fram til livskraftige vekster.

Et opprustingstiltak som dette vil ikke kunne bli gjennomført uten rabalder. Sofaradikalerne og naivistene - som alltid skal vente med å snyte seg til nesa er borte - vil finne det uhørt. Reaksjonært. Menneskefiendtlig. Og dumt.

Men den kampen får vi ta. Vi som tror på rett og galt. Det er samfunnets moralske sunnhetstilstand det gjelder. Og her hjelper dessverre ingen hurtigvirkende vaksine.

Vil vi resultatet må vi også ville midlet: Gjentakelse og utrettelig arbeid over tid.

M.a.o.: Rett og slett oppdragelse!

Kay Olav Winther d.e.



 

Pepperkakevandalisme

Noen har i nattens mulm og mørke knust pepperkakebyen i Bergen. Bergenserne er i sjokk, sies det.  

Harme, sinne og lyst til å gjøre noe drastisk med de skyldige, ja. Men sjokk? Det forutsetter vel egentlig at man ikke trodde at det kunne skje. At ødeleggelsen kommer som en overraskelse. Men er det noen grunn til å bli overrasket? 

Destruktive folk finnes. Enten vi liker det eller ei. Det finnes destruktive barn. Destruktive ungdommer. Og destruktive voksne. Noen av dem er dessverre uhelbredelige. 

For noen er dette vanskelig - eller til og med umulig - å innse. Noen er naive fordi de har valgt den rollen. De er politisk programforpliktet til å være naive fordi de forveksler naivitet med generøsitet. Eller liberalitet. Eller radikalisme. 

Andre har andre grunner. Livsynsbetingede. Eller sosiale. 

Felles for naivistene er at de foretrekker å lukke øynene for realitetene. Trolig fordi de av en eller annen urealistisk, merkverdig grunn tror at problemene forsvinner hvis man later som om de ikke er der. Eller hardnakket nok benekter at de finnes.

De fleste av oss - realistene - vet imidlertid at det i vårt samfunn - ja, sikkert i et hvert samfunn - finnes destruktive mennesker som finner tilfredsstillelse i å rive ned. I å ødelegge det andre har bygd opp. Det er de som stjeler. Ødelegger. Eller på annen måte lager faenskap for andre. 

Personer som mangler empati. Som er ute av stand til å innse, eller føle, de praktiske og følelsesmessige konsekvensene av det de gjør.

Eller nok også i mange tilfelle mangler evne til å ta hensyn til at det de gjør vil skade eller såre andre. Selv om de skjønner hva de gjør. Og at det vil såre andre. De mangler rett og slett denne dimensjonen i sin personlighet. 

Opplæring og oppdragelse kan kanskje modifisere og moderere denne personlighetsbristen noe. Men noen er utenfor rekkevidde for all påvirkning. De er rett og slett for "sosialt dumme" til å ta i mot slik lærdom. For "dumme" til å internalisere sosial viten. Men mestere i å rasjonalisere. I å fornuftiggjøre egne handlinger og i å flytte ansvaret over på den skadelidte. Som, etter misdæderens oppfatning, har seg selv å takke. 

Er man blottet for sosial intelligens, skjønner man ikke hva saken dreier seg om. Hva problemet dypest sett er.  Det er disse menneskene som riper opp bilen din når de går forbi. Som velter gravstøtter. Knuser vinduer. Herper postkasser. Ødelegger barnehager og skoler. Som plager andre. På skolen. Eller i livet ellers. 

Ungdommelig dårskap sier naivistene. I noen tilfelle har de rett. Men i mange tilfelle er dessverre dårskapen permanent og helt uavhengig av alder. Og er man ruset, forsvinner det sosiale fernisset, og disse dyptliggende egenskapene kommer fram.

Disse uforbederlig destruktive individene må samfunnet forsvare seg i mot.  Ved å hindre at ødeleggelseslysten får utløp.  For eksempel ved å ta vare på det som man ikke vil ha ødelagt. Bl.a. ved å stenge det inne. Eller hindre adgang når det man ikke vil ha ødelagt, ikke er under oppsyn. 

Dermed sier jeg ikke at pepperkakehusbyggerne i Bergen kan takke seg selv. Det er de som har forvoldt ødeleggelsene, som er de skyldige. Og bare dem. 

Men Bergenserne burde visst bedre. Har det gått bra i 18 år, er det fantastisk. Men egentlig mot normalt. En kollektivt kunstverk som pepperkakebyen er, burde hatt vakthold. Slik er de faktiske forhold. Også i Bergen.  

Ødeleggelseslyst er en avart av den menneskelige natur. Ikke et forbigående kulturelt fenomen.  Selvfølgelig må slik atferd korrigeres. Eller forsøkes korrigert. Ved påvirkning. Noen ganger ved straff.  

Men vi vet at korreksjoner ikke virker på alle. Fordi enkelte er uforbederlige. Dem må vi verne oss mot. Med lås og slå og alle ellers nødvendige sikkerhetstiltak. 

Naivistene mener selvfølgelig at det er unødvendig. At vi må stole på hverandre. Å gi folk en sjanse. For egentlig er alle mennesker gode. Bare de får sjansen. 

Den myten må de gjerne leve etter. Hvis de selv bærer konsekvensene. 

Vi andre vet hva vi vet. Og bør ta konsekvensene av det.

Slik pepperkakeknusingen i Bergen viser. 

Kay Olav Winther d.e.

Om å slå på kjerra når man mener merra

Vi har hentet mange tvilsomme ideer fra Sverige i tidens løp. Innen skolesektoren for eksempel

 

Nå vil Jens Stoltenberg hente en til. Denne gangen innenfor helsepolitikkens område. Han vil legge blåpapir på den svenske ordningen med standard sykemeldingstid for en del utvalgte sykdommer.


For å bli kvitt misbruk vil han gjøre livet vanskeligere for alle. Også dem som er virkelig syke. Han vil slå på kjerra, når han mener merra.
 

Løser dette problemet for de syke? Nei.

 

Løser det problemet for Staten - dvs. fellesskapet? Neppe.

 

For hva er omkostningene? De helsemessige? De økonomiske? De praktiske? På kort og lang sikt?

 

Blir folk friskere om sykmeldingstida blir kortet ned? Nei.

 

Derimot vil mange få forlenget rekonvalesens og avbrutt tilfriskning ved at de blir tvunget til å begynne på jobb for tidlig. Samt ekstra plager og ulemper. Pluss at tilbakefall med ny sykmelding  i mange tilfelle er sannsynlig.

 

Da går kanskje vinninga opp i spinninga? Og vel så det?

 

Hva vil en stressituasjon med kort rekonvalesens bety for den alminnelige helsetilstanden? Psykisk? Somatisk?

 

Blir vi et sunnere folkeferd? Eller tvert i mot?

 

Betyr innføring av standardiserte sykemeldinger egentlig innsmugling av karensdager gjennom bakdøra? At folk må være hjemme uten sykmelding og uten sykepenger for å bli friske? Eller fordi de ikke har helse og krefter til å gå på jobb?

 

"Å gå på jobb" er ellers et interessant begrep. De færreste kan "gå på jobb" i våre dager. Folk reiser. Og pendler. Hver dag. Eller hver uke. Noen svært langt.

Selve jobben er bare en del av den belastningen som den syke - eller halvsyke - eller ikke helt friske - skal igjennom hvis de blir tvunget tilbake til jobben for tidlig.

 

For kort sykefravær, meldeplikt, deltidsarbeid i rekonvalesenstiden og andre "smarte" tiltak, er egentlig ikke løsninger, men ulike måter å tilsløre de egentlige problemene på. Problemene for dem som er syke.

 

Men de tilslører også fellesskapets - og arbeidslivets - problemer med dem som melder seg syke uten å være det.

 

De såkalte "løsningene" som Jens Stoltenberg drøftet på kartellkonferansen på Gol, egner seg ikke for reelt syke. Sykdom er individuell. Det er også tilfriskning. Standardisering vil for mange være seigpining. Og skape problemer. For noen store problemer. Både helsemessig og økonomisk.

 

"Løsningene" egner seg heller ikke for de "innbilt syke". De tråkler seg igjennom systemet og finner en forklaring som passer. Når det passer.

 

Reduksjon av sykefraværet må bety at det er de som later som om, og utnytter systemet, som skal lukes ut. Ikke de reelt syke. Som har en vannfast diagnose. Og trenger tid og ro og fred for å komme til hektene igjen. Å lage problemer for dem, og sende dem på rundgang til "nøytrale" leger, gjør vondt verre. Det vet vi fra forsikringsbransjen. De "nøytrale" er ikke alltid nøytrale. De blir lett mer katolske enn paven.

 

At det finnes personer som utnytter systemet. Som skaffer seg uberettigede fordeler. Og snylter på fellesskapets velferdsordninger, er utvilsomt.

 

Hvor stor prosent av det samlede "sykefraværet" disse utgjør - og hvor stor del av midlene de legger beslag på - bør det forskes på. Slik forskning er ikke utslag av, eller ledd i, mistenkeliggjøring av virkelig syke. Men et legitimt tiltak i arbeidet med å finne "unnalurerne". Snylterne. Som ødelegger det sosiale sikkerhetsnettet og utarmer fellesskapsordningene for dem som virkelig trenger dem.

 

Hvordan dette skal gjøres i praksis, må partene i arbeidslivet drøfte sammen med myndighetene. LO svikter ikke sine egne ved å være med på dette. Tvert i mot. Dette bør landets største og viktigste arbeidstakerorganisasjon gjøre av hensyn til sine medlemmer.

 

Eller mer presist: Av hensyn til dem som er så uheldige å trenge en ubeskåret, ukompromitert sykepenge- og sykemeldingsordning.

 

Personer som rammes av sykdom, skal ikke ha ekstra "straff". Eller strammes opp. Det blir de ikke friskere av, slik mange konservative politikere synes å tro. Slike synspunkter og holdninger er det ingen grunn til å adoptere.

 

Sykdom er som regel ikke selvforskyldt. Og om så er, så bygger vårt sosiale grunnsyn og helsevesen på solidaritetsprinsippet. Hvor regelen er at vi hjelper hverandre. Ikke at vi stigmatiserer de syke og sier at sykdommen din er for dyr for oss. Du stjeler fra felleskassa. Det er våre penger du lever for. Nå har du fått litt hjelp. Heretter får du klare deg selv.

 

En slik karikert solidaritet betakker vi oss for. Syke bør få hjelp til de er friske. Uten om og men.

 

Men lurendreierne og unnasluntrerne kan man ta.

 

Ja, bør man ta.

 

Start der, Jens!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

Mat eller drivstoff?

Ikke alle spørsmål kan besvares med ja-ja eller nei-nei. Om biodiesel har utelukkende - eller overveiende - positive effekter, er et slikt spørsmål.

Naturvernorganisasjonene - som lever av å være enøyde - mener tydeligvis ja. De mener at produksjonen og bruken av biodiesel bør stimuleres med økonomiske incentiver. Det samme mener opposisjonen. Men den er jo også som regel enøyd. Så lenge den er i opposisjon. 

Nja - nei, sier regjeringen som har flere hensyn å ta. Og som derfor må anlegge et helhetssyn. Slik biodiesel i dag lages, truer den produksjonen av mat. Det vil ikke regjeringen stimulere til. Derfor vil den pålegge biodiesel samme avgifter som vanlig diesel. 

Dette har sikkert ikke vært noen lett avgjørelse. Verken faglig, politisk - eller taktisk. Og mediene har ikke gjort saken enklere. I hvertfall ikke etermediene hvor svært mange av oss henter sin informasjon. Nesten uten unntak har de i korte nyhetsmeldinger konstatert at regjeringen vil gjøre den naturvennlige biodieselen unødvendig dyr.

Nærmest som på trass. Etter det vi forstår. Eller av ren dårskap. Uten at det blir sagt noe særlig - eller noe i det hele tatt - om argumentene for å bremse overføringen av innsats- og produksjonsfaktorer fra matproduksjon til produksjon av drivstoff.

Enkelte opposisjonspolitikere bruker saken for alt hva den er verdt. Og vel så det. KrFs miljøpolitiske talskvinne, Line Henriette Hjemdal - som er fra Østfold hvor landets eneste biodieselprodusent holder til - benytter anledningen å forlenge valgkampen, og hevder uten å skamrødme at velgere som stemte på de to minste av regjeringspartiene - som lovte både satsing på miljø og grønne arbeidsplasser - bør merke seg at stemmene langt på vei var bortkastet.

Og Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, forteller at han har tatt kontakt med regjeringen for å finne en løsning som gjør at det skal lønne seg å opptre miljøvennlig. Men han har ikke fått svar en gang. Det virker som om Ap vil presse denne saken gjennom, selv om et stort flertall på Stortinget er imot. Både SV og Sp har tatt avstand fra regjeringens forslag. I følge Sanner. Snakk om Ap-arroganse, sier han - som når sant skal sies, ikke er nyansenes mann. Ikke motforestillingenes heller.

Men saken har altså flere sider. Uten at det affiserer Hjemdal eller Sanner. Eller enkelte miljøorganisasjoner. Å erstatte fossilt brensel med biodiesel og biogass er ikke uten videre miljøvennlig. Hvis det skjer på bekostning av matvareproduksjonen.

Eller på bekostning av bevaring og produksjon av miljøbevarende skog. Og produksjon av trevirke. Her hjemme. Og i andre land.

Derimot er avfallsproduksjonen i den vestlige verden enorm. Vi vraker og kaster både ikke-nedbrytbare og nedbrytbare produkter. F. eks. mat. Å lage brenselsolje og gass på grunnlag av slike nedbrytbare produkter vil kunne bli miljøvennlig. Og bevarende. Hvis bare ikke prosessen forurenser, eller stjeler ressurser, slik at vinningen går opp i spinningen.

Mye tyder på at man like godt  først som sist, bør skjelne mellom biodiesel som virkelig er miljøvennlig og ressursbesparende - fordi den utvinnes av avfallsprodukter - og biodiesel som opptar verdifull matjord - eller produktiv skogbunn - fordi den har dyrkede produkter som råmateriale.

Om dette er for innfløkte tanker for deler av opposisjonen - og for miljøvernorganisasjoner som foretrekker skylapper framfor åpen sikt til alle sider - bør regjeringen sørge for at vitenskapens, næringslivets, allmennhetens - og medienes! - oppmerksomhet blir vendt mot slike løsninger.

Å legge avgifter på biodiesel og overlate markedsføringen av dette standpunktet til mediene, er hasardiøs gjerning.

I stedet for å få kredit for et ballansert miljøbevisst standpunkt, risikerer regjeringen nå å sitte igjen med Svarte Per. Eller skjegget i postkassa. Mens de personene, partiene og organisasjonene som hopper på de symbolske miljøsakene uten egentlig verdi for miljøet - helt ufortjent ! - går ut av saken med glorie og laurbærkrans.

Folk flest vet ikke hva saken dypest sett handler om. De vet bare det de blir fortalt. Og så lenge regjeringen overlater mikrofonene til opposisjonen og naturvernorganisasjonene, blir resultatet der etter.

Det er ingen tjent med. Aller minst naturen.

Og miljøet.

Kay Olav Winther d.e.

Samordningsminister - bastard eller praktisk løsning?

Opposisjonen på Stortinget er gått tom for politiske saker. Så nå bruker de tid og krefter på Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

 

Er han statsråd? Eller er han en "liksomstatsråd"? Har han parlamentarisk ansvar? Eller ikke?

 

Dette er et konstitusjonelt spørsmål. Nærmest et juridisk. Men ikke primært et politisk.

 

Men denne distinksjonen affiserer ikke opposisjonen. Noe skal man ha å henge hatten på. Noe som riktig nok ikke er så betydningsfullt for landet. Eller for oss som bor i det. Men er veldig viktig for opposisjonen. Stortingets - og konstitusjonens - vaktmestere. Som vokter over rett og galt.


Det vil de i alle fall gjerne gi inntrykk av.
 

Men vel så viktig for den iveren og "omsorgen" de viser, er nok anledningen til å stikke nåler i regjeringen. Eller å holde en sak som alle kan forstå, varm. I media og i opinionen. En sak som nok kan bringe temperaturen og blodtrykket opp hos et og annet politisk brushode som velger å se det som ytterligere et "bevis" på regjeringens - og ikke minst statsministerens - inkompetanse og manglende sans for - eller mer sannsynlig kunnskap om - spillets regler.

 

Regjeringen - og statsministeren - som egentlig - etter den skuffede opposisjonens mening - sitter i strid med folkets uttrykte vilje. Fordi valgordningen er urettferdig. Og alle stemmer ikke teller like mye. En ordning som begunstiger Arbeiderpartiet. Som altså nå - og det overrasker vel ingen? - oppretter statsrådposter i hytt og vær for å belønne trofaste partifeller som det ikke er plass til i den "ordentlige" regjeringen.

 

Dette er medieversjonen. Og opposisjonens.

 

Virkeligheten er en annen. Den har to sider. En formell og en reell.

 

Prinsippet er - og bør være - at enhver statsråd som har konstitusjonelt ansvar for politiske områder og saker som også Stortinget har ansvar for, skal være ansvarlig over for Stortinget. Statsråder som Stortinget ikke har tillit til, må tre tilbake.

 

Men regjeringer kan ha statsråder uten portefølje. Uten ansvar for saker der de skal stå til rette over for den folkevalgte nasjonalforsamlingen.

 

Denne ordningen er uten tradisjon i Norge, hevder opposisjonen.

 

Det har den for så vidt rett i. Selv om den forsøksvis har forekommet. Men hva så?

 

Opposisjonen er riktig nok konservativ. Men skal alt som ikke har vært gjort bestandig, være forbudt? Med den eneste begrunnelsen at det ikke er vanlig?

 

Forbyr grunnloven, eller lovverket for øvrig, at en regjering kan ha statsråder uten arbeid som gir dem ansvar over for Stortinget?

 

Parlamentarismens prinsipp er at regjeringen og den statsråden en sak gjelder, skal stå til ansvar for landets nasjonalforsamling. I vårt tilfelle Stortinget. Slik er det også i dag. Med den sittende regjering. Den kan trekkes til ansvar. Det kan også fagstatsrådene. De konstitusjonelle prinsippene er altså ivaretatt.

 

At samordningsministeren har arbeidsoppgaver hvor andre statsråder har det konstitusjonelle ansvaret og ivaretar ansvarsplikten over for Stortinget, er uvant, men neppe ulogisk. Eller uriktig. Dvs. i strid med parlamentarismens prinsipp. Som altså - for å nevne det enda en gang - er at den statsråden i en regjering, som har det parlamentariske ansvaret for en sak, skal måtte møte i Stortinget og redegjøre for saken. Og for å få vite om vedkommende har Stortingets tillit.

 

Hvis det i praksis skulle vise seg at samordningsministeren likevel - i stikk med intensjonene og regjeringssjefens erklæring - har slike oppgaver. Bør han kalles inn til Stortinget.

 

Men å gjøre et problem av samordningsministerens gjøremål og status uten å ha slikt saklig belegg, er å diskutere pavens skjegg. Som bare kan ha en egentlig funksjon: Å få velgere - som får sin informasjon gjennom de mer overfladiske mediene - til å øke sin skepsis til - og kanskje vende seg mot - regjeringen.

 

Mye kan sies om departementsinndeling og statsrådposter. Nå og tidligere. Den borgerlige regjeringen delte i sin tid Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fordi de ville ha plass til en statsråd som var katolikk og ikke kunne være kirkeminister.

 

Det var helt i sin orden. Statsministeren valgte en løsning som - etter hans oppfatning - gav det beste resultat. For å oppnå det optimale, gikk han utenom det normale.

 

Det samme har Jens Stoltenberg gjort. Hans løsning gir samordningsministeren plass i samarbeidet mellom departementene og statsrådene, anledning til å delta i regjeringens forhandlinger - og i statsråd. Men etter som han ikke har konstusjonelt ansvar for saker som angår Stortinget, vil han ikke møte der

 

En helt grei løsning. Inntil det eventuelt viser seg at statsråden tar avgørelse på regjeringens vegne i en sak - eller saker - der han i følge konstitusjon og sedvane burde stå til ansvar over for Stortinget.

 

Skulle denne situasjonen oppstå, må Stortinget kreve statsråd Schjøtt-Pedersen inn på teppet. Og der må han møte.Uten at noen pukker på at han formelt er uten portefølje.

 

Inntil så eventuelt skjer, bør opposisjonen bruke tiden og de politiske megafonene på saker som betyr noe. Hvis de har noen.


Kay Olav Winther d.e.
 

Så er det Bjarne Håkons tur

Bjarne Håkon Hansen har i flere år vært en medieyndling. Han har bydd på seg sjøl og fått mye - etter mitt skjønn ikke alltid velfortjent - positiv oppmerksomhet omkring seg og sine gjøremål.

 

Andre i regjeringen har sikkert misunt ham denne oppmerksomheten. Og - med en viss rett - ment at deres gjøren og laden i vel så stor grad kunne fortjent medienes bevågenhet.

 

I dag kanskje de er glad til. For det er nesten uten unntak slik at den mediene løfter opp på pidestallen, sørger de også for å rive ned igjen. Det er godt stoff begge deler. Og i mediene finnes det få filantroper. Der er det flest kynikere. Som vet at journalistikk med human touch - enten den gis som klaps på hodet eller slag under beltestedet - selger. Og heller ikke skader egen karriere. Scoop er scoop.

 

Etter den søte kløe, kommer den sure svie, heter det. Og nå er tiden - som neppe noen har kunnet unngå å registrere - kommet for å velte pidestallen slik at Bjarne Håkon faller av og  havner i søla.

 

Pølse-Hansen og Heroin-Hansen som i mediene ble omtalt og behandlet som regjeringens mest folkelige alibi, har nemlig gått over til fienden. Mener medier og synsere. Han har tatt seg jobb som lakei for de velstående. For dem som trenger hans hjelp til å lure seg inn bakvegen og smiske seg innpå Arbeiderpartiet og regjeringen for å gjøre seg enda rikere. På bekostning av alle oss andre.

 

Han har solgt seg. Og beredvillig - og tilsynelatende uten skam - stilt seg til disposisjon for å tilfredsstille dem som er villige til å betale. Og alle vet hva vi kaller personer som gjør det. Uansett hvilket kjønn de tilhører.

 

Dessuten har han gått fra kona.

 

Å bryte ekteskapet er riktignok en folkesport i det sekulære Norge. Og en privatsak. Men i Hansens tilfelle er det langt mer alvorlig enn om du eller jeg gjør det. For det viser hva slags type han er. Ikke til å stole på. Uten idealer. Faller for den første - og kanskje ikke en gang beste - fristelsen. Og fifler med en ansatt i det departementet hvor han sjøl er statsråd. Tydeligere kan det ikke demonstreres: Mannen eier ikke begrep om hva som går an.

 

Derfor stikker han av og lar familien i stikken. Akkurat som han har latt Arbeiderpartiet i stikken. Og sviktet sine politiske idealer. Hvis han noen gang har hatt noen. En overfladisk, upålitelig type, uten selvkontroll. Og moral.

 

B-a-a-h.

 

Riktignok har han endelig fått somlet seg til å underrette karantenenemnda. Men det kan vi åpenbart takke en våken presse for. Det tok tid. Og mye tyder vel på at han hadde tenkt å lure seg unna. Der også. Men nå har han - omsider og etter press - foretatt en taktisk retrett og bedt om 6 måneders karantene.

 

Det viser at han har noe å skjule. Ikke sant? Hvorfor skulle han ellers be om karantene? Sleipe Hansen. Jukse-Hansen.


Nå er det riktignok slik at Hansen neppe har forbrutt seg mot en eneste lov. Ikke mot god takt og tone og uskrevne, men hevdvunne regler heller. Selv om mediene stadig insinuerer det. Eller lar det ligge implisitt.

 

Det han har gjort, er å forlate politikken og søke seg jobb. I det private næringsliv. Han skal bruke sine kunnskaper til å gi råd til andre.

 

En helt kurant jobbsituasjon.

 

At en person som har stilt sin tid og sine krefter til rådighet for fellesskapet, hopper av den politiske "karrieren", er selvfølgelig ikke suspekt. I seg selv. Ikke at han tar med seg sine kunnskaper, erfaringer, synspunkter og holdninger inn i det private næringslivet heller.

 

Tvert i mot! Flere burde gjøre som Hansen.

 

Det dumme ville være om vi fortsatte å reservere framtredende posisjoner i næringslivet for mer eller mindre blå personer med tilnærmet uniformert sosial og kulturell bakgrunn. Å få inn personer med Bjarne Håkon Hansens bakgrunn, synspunkter og holdninger vil både være til fordel for næringslivet - og for den sosiale utviklingen og utjamningen i samfunnet.

 

Men han selger seg jo til høystbydende!

 

Ja, han som alle andre. Journalister, kommentatorer, medievitere og professorer. Og "vanlige" arbeidere.

 

Da tidligere stortingsrepresentant Håkon Johnsen ble presset ut av Stortinget, lurte han på hva han skulle ta seg til. Han hadde jobbet på samvirkelaget før han ble stortingsrepresentant, men følte seg etter en menneskealder på Tinget overkvalifisert til å gå tilbake til samvirkelaget for å "sortere Selbuvotter".

 

Og han hadde selvfølgelig rett. Han var overkvalifisert. Akkurat som lærer Hansen.

 

Hva Bjarne Håkon Hansen og de to statssekretærene har gjort, er det eneste fornuftige og riktige. Med hvilken kløkt de skjøtter sin nyervervede jobb, er en annen sak. Men vi som er klare i toppen, venter med å henge dem til de har gjort noe galt.

 

Mediene derimot har - som så ofte før - en annen agenda. De må gjøre mest mulig ut av saken mens den er aktuell. Mens den selger.

 

Mens Hansen etter medienes mening har solgt seg selv, selger mediene Hansen. Jeg kan ikke se at det moralsk er så mye bedre. Det finnes dekkende - og mindre pene - ord for folk som selger og tjener penger på andre også.


Men den innfallsvinkelen har visst ikke mediene tenkt på. De har vel vært for opptatt med å halse i hælene på hverandre på jakt etter Bjarne Håkon Hansen.

Kay Olav Winther d.e.

Skal politikere straffes for å vite?

Tidligere statsråd Bjarne Håkon Hansen har fått seg jobb. Det har falt enkelte tungt for brystet.

 

Stortingsrepresentant Per Lundteigen fører an i kritikken. Uten å si eksakt og tydelig hva han er redd for. Men han mener at tidligere regjeringsmedlemmer kan komme til å misbruke den kunnskapen - eller innsideinformasjonen, som noen foretrekker å kalle det - som de har fått som medlemmer av kongens råd.

 

Dette er med respekt å melde fjøra som ble til fem høner. Et bilde som Senterpartirepresentant og bonde, Lundteigen, sikkert forstår.

 

Alle som har et verv og utfører en jobb - og ikke har en hjerne med teflonbelegg - lærer. De får vite ting, får innblikk i sammenhenger - og de gjør sine erfaringer. Gode og dårlige. Resultatet er innsikt og viten. Kort sagt kunnskap.

 

Denne kunnskapen tar de med seg videre i livet. Jeg hadde nær sagt: Enten de vil eller ikke.

 

Uansett hvilken jobb de senere utfører, vil de ha med seg den kunnskapen de har ervervet.  I noen sammenhenger vil de ha direkte nytte av  den. De vil ikke under noen omstendighet makte å frikople seg fra den og se bort fra den. Når kunnskap en gang er ervervet og internalisert, er den del av personligheten. Sånn er det. Og sånn må det være.

 

Innsikt blir ikke utdatert. Skulle man unngå at den kunnskapen som er ervervet i betrodde stillinger kommer framtidig arbeid til gode, må personen nektes arbeid i all framtid.  Noe som til og med stortingsrepresentant Lundteigen, professor Nordby og andre som føler ansvar for å holde vår jomfruelig moralske uskyld intakt, vil være i overkant drastisk.

 

Om kunnskapen skal brukes som toppleder i en statlig eller privat bedrift som konkurrerer med andre hjemme og ute, eller om den skal deles med andre i form av rådgivning til god timepris, som kan gjøre noen og enhver misunnelig, endrer ikke prinsippet. Vi erverver alle kunnskap der vi er og gjennom det vi har å gjøre. Det kan ikke hindre oss i å arbeide. Heller ikke tidligere statsråder og statssekretærer kan svartelistes fordi de vet - eller kan - for mye.

 

Bjarne Håkon Hansen kan derfor trygt ta med seg sin kunnskap om landbruk og helse, pølser og heroin, inn i sin nye rolle som godt betalt rådgiver. Det vil ikke bare han og hans arbeidsgiver og kunder tjene på. Det vil åpenbart være til fordel for hele samfunnet.

 

Kunnskap er verdifull kapital. Som vi bør bruke. Når den er tilgjengelig.

 

Men ikke all kunnskap er tilgjengelig. Eller skal være det. Både statsråder, statssekretærer og folk i det departementale byråkratiet får kunnskap om og innsikt i saker som skal holdes hemmelig. Av ulike grunner. Det meste for en viss tid. Noe for all framtid.

 

Å tro at slik kunnskap og innsikt ivaretas bedre ved utvidet karantene og jobbforbud, er naivt. Personer som får del i slik viten, må være klarerte. I tillegg til alle andre sikkerhetskriterier må de ha en personlighet og moral som sikrer at de uansett ytre forhold ikke røper eller deler med seg av de sikkerhetsbelagte forholdene de kjenner til.

Slike forhold kan ikke brukes. Selvfølgelig! De vil alltid være til stede som grunnlagsviten for den som kjenner til dem, men de kan verken direkte eller indirekte brukes i den virksomheten som en tidligere statsråd, høyere militær eller andre med innsikt i sikkerhetsbelagt viten, går inn i.

 

Dette vet selvfølgelig Bjarne Håkon Hansen. Det vet også de to statssekretærene som den aktuelle saken gjelder.

 

Deres blotte viten, gjør det ikke betenkelig at de begynner i rådgivingsbransjen. De må bare - i likhet med alle andre i samme situasjon, som ikke har en Lundteigen til å piske opp stemningen når de får ny jobb - passe på å holde sin sti ren.

 

Gjør de ikke det, bør det reageres. Men først da.

 

Nå blir en tidligere statsråd og to tidligere statssekretærer hengt på forhånd. Før de har gjort noe galt. For sikkerhets skyld. Fordi de kan komme til å røpe noe av det de vet. Eller kanskje til og med kan bruke noe de burde tie stille med, i vinnings hensikt. Hvem vet?

 

Mistenkeliggjøringen er egentlig grov.

 

Men delinkventene er jo politikere. Så de verste anelser er ikke mer enn de får finne seg i. Og har de ikke gjort noe galt, går det nok ikke lenge før de gjør det. De eller noen andre. Så derfor fillerister vi dem først som sist. I den gode saks tjeneste.

 

Hadde en lærer behandlet noen av elevene sine slik, ville vedkommende blitt tatt i skole for mobbing. Og kanskje fått sparken.

 

Men her er det ikke mobberne, men de foreløpig, helt uskyldige som bør miste - eller avstå fra å ta i mot - jobben, mener Lundteigen. Og får alvorlig nikkende medhold av professor Nordby. Og av skribenter og redaktører som alle selv trolig har fått tillitsverv og jobb på grunn av alt de ikke vet. Eller?

Situasjonen minner om mannen som ble dømt for hjemmebrenning. Det kunne ikke bevises at han var skyldig, men han ble dømt. Fordi han hadde hjemmebrentapparat. Da bør jeg bli dømt for voldtekt også, sa mannen. Jeg har riktignok ikke voldtatt noen, men jeg har utstyret.

Dette var en spøk. Men skal vi følge Lundteigen, bør dette være et gjeldende rettsprinsipp. I alle fall hvis du har vært medlem av regjeringen.


Kay Olav Winther d.e.
 

Kort sagt: Ikke med i statskirken

Bare tre av de åtte rødgrønne medlemmene i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité, er medlemmer av statskirken.
Komiteen behandler, som navnet sier, kirkesaker, og vg.no lar det skinne igjennom at fraværet av medlemskap  vel egentlig er betenkelig.

De "borgerlige" partiene har imidlertid orden i sysakene.

VG siterer Vårt Land som kan fortelle at alle de borgerlige komitèmedlemmene er statskirkemedlemmer.

Det har åpenbart ikke slått Vårt Land og VG at det er medlemskap som er betenkelig.

Har de aldri hørt om partiskhet og ugildhet?

Jeg er selvfølgelig klar over at statskirken har en annen konstitusjonell status enn andre interesseorganisasjoner og foreninger. Inkludert livssynsorganisasjoner.

Men jo mer sekularisert samfunnet blir - og jo flere som er "ikketroende" eller bekjenner seg til andre religioner - desto mer tvilsomt er det at spørsmål som angår livssyn, tro og religioner behandles av personer som ikke er - eller kan sies å være - "upartiske og nøytrale", men er medlemmer hos en av "partene".

Og skulle stat og kirke skille lag, vil spørsmålet - så vel formelt som reelt - bli ytterligere aktualisert.

Hva sier Vårt Land, VG og andre betenkte til det?

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Prinsipielt uenig

Debatten om forslaget til statsbudsjett har avgjort sine underholdende sider.

Opposisjonen og en del kommentatorer og kritikere mener at regjeringen bruker for mye penger. Det vil vi alle få svi for senere, framholder de.

På den annen side mener de at regjeringen - til dels grovt - har forsømt flere viktige samfunnsområder. Som burde fått mer å rutte med. I noen tilfelle, langt mer.

Hva som i så tilfelle burde få mindre?

Nei, det sier de ikke.

Derimot mener de at formuesskatten burde vært sløyfet. Helt! Også for dem som sitter best i det.

Ibsen la Peer Gynt følgende ord i munnen: "Om jeg hamrer eller hamres, lige fullt så skal der jamres!"

De ordene bør Jens gjøre til sine.
For sitter man i regjering, er det man gjør, aldri riktig.
For opposisjonen.
Den har det som kjerringa mot strømmen.
Hun var, som Andrè Bjerke skrev, prinsipielt uenig.

Kay Olav Winther d.e.


Dagsavisen

Dagsavisen sliter. 

- Spørsmålet er hvor lenge vi kan klare å overleve som avis med daglige utgivelser hvis ikke pressestøtten økes, sier redaktør Carsten Bleness i følge VG. 

Jeg abonnerer på Dagsavisen. Det har jeg gjort i mange tiår. Fra den gangen avisa hette Arbeiderbladet, og var et presseorgan som så og beskrev dagens små og store hendelser med utgangspunkt i arbeiderbevegelsens politiske og ideologiske ståsted. 

Senere ble det "moderne" og "in" å kutte forbindelsen til partier og bevegelser. Avisene skulle ikke lenger være talerør. Men "uavhengige". Redaktørene og redaksjonene skulle ha større frihet. Ingen skulle fortelle dem hva de skulle mene - og skrive.

Avisene skulle drives profesjonelt. Og ikke være "menighetsblader". Denne utviklingen gav verken bedre eller mer uavhengige aviser.  Men vi fikk aviser som var mer "tabloide". Uavhengig av format. Aviser som måtte gjøre seg lekrere for lesere og annonsører ved å satse på stoff som "selger". I stedet for å føre til en mer våken, oppsøkende, samfunnskritisk og informerende journalistikk, gav det større rom for det overflatiske. For det spektakulære. For featurestoff - som fikk avisene i større grad til å minne om ukeblader.  

Dagsavisen har aldri vært den verste. I mange år var den tynn, men god. En nyhetsavis som dekket nyhetsområder som ble tilgodesett med liten plass i den øvrige dagspressen. Og en kommentaravis med dyktige kommentatorer som informerte, rettet kritisk søkelys mot viktige samfunnsspørsmål, satte ting under debatt og stimulerte til gjennomtenkning, motsigelse, hoderystende uenighet og applauderende tilslutning. 

Men leserne uteble. Tilveksten var utilfredsstillende, og abonnenter falt fra. Av forskjellige grunner. Mange åpenbart fordi de ikke lenger følte tilhørighet. Ikke kunne identifisere seg med den.  Ikke lenger opplevde avisa som "sin". Men i stadig større grad som en hvilken som helst avis i mengden. 

Og da tapte den for mastodonten Aftenposten, løssalgsavisene VG og Dagbladet - og for nisjeavisene DN, Nationen og Vårt Land. Som ikke hadde gjort den fatale feilen å slite over båndene til sine primærabonnenter ved å viske ut sin egenart og tilhørighet. 

Dagens Næringsliv tjente på å bli mer næringslivsavis. Og greide seg bra selv om den fikk følge - og konkurranse - fra et nytt ekspansiv presseorgan som pleiet finanser og næringsliv som tema og appellerte til samme kjøpegrupper. Nationen befestet stillingen som bondestandens avis, og Vårt Land var stadig avisen til de "religiøse". Uten denne tilhørigheten og identiteten hadde begge disse avisene trolig gått inn for lengst. 

Men eierne av Arbeiderbladet var ikke så kloke. Kanskje så de seg blinde på at arbeiderne var en utdøende "rase". Og kanskje var de ikke sosialdemokratiske nok. Kanskje trodde de for mye på kapitalisme og konkurranse. At de ved å klippe navlestrengen skulle kunne levere fra seg et avkom som skulle ta seg fram i verden og hevde seg i konkurransen med de ekte kapitalistene. Som nøt godt av en medfødt tabloid kynisme og forsynte seg grovt av lesermarkedet. Og annonsemarkedet.  

I dette selskapet slapp Arbeiderbladet aldri inn. Selv ikke etter å ha svekket sin identitet ved å ta i bruk det mer kjønnsløse navnet "Dagsavisen". Som vel var ment å skulle åpne for nye lesergrupper. Og ikke skremme bort potensielle annonsører. 

Men navnskiftet ble aldri noe sesam. Ikke linjeskiftet heller. Man opplevde vel egentlig det paradoksale at for annonsørene forble Dagsavisen Arbeiderbladet, mens leserne opplevde navneskiftet ikke bare som ett, men flere skritt bort fra avisens sosiale og politiske hjemstavn: arbeiderbevegelsen. 

Dagsavisen er, etter mitt skjønn, fortsatt en god avis. Tynn, men god. Men det lar seg ikke stikke under en stol at avisen etter hvert har skiftet preg. Og ikke uten videre til det bedre. Etter min oppfatning.

At den har skaffet seg stadig flere kommentatorer som åpenbart tilhører salongradikalernes rekker. Kommentatorer som programmessig hevder det jeg - og nok mange med meg - vil kalle overflatiske, lettvinte, sofaradikale oppfatninger som har sitt arnested på visse høyere utdanningssteder og i kvasiintellektuelle miljøer uten sjenerende kontakt med bredere lag av befolkningen. For eksempel med de delene av befolkningen som tidligere så Arbeiderbladet som sin avis. 

Vanskelige tider har gjort annonsørene mer forsiktige. Men Dagsavisen har aldri vært noe annonseorgan. Enda verre enn svikt i annonseinntektene er nok derfor svikten i abonnementstilgangen. Og løssalget. Men her har Dagsavisen seg selv å takke. Velger man å gå på trange, eksklusive stier, får man ikke følge av mange. 

Jeg har altså abonnert på Dagsavisen en menneskealder. Og fortsetter nok "to the bitter end". For Dagsavisen. Eller for meg. Trass i et linjeskift jeg ikke er glad for. Et linjeskift jeg oppfatter som en "liksomradikalisering" og kjæling for programmatiske, liberalistiske standpunkter som trives best hos grupper som føler seg hevet over massene, deres "grå hverdag" og "uinnformerte, perspektivløse virkelighetsoppfatning". 

Uansett hva regjeringen kommer opp med, håper jeg stortingets flertall ser betydningen av en mangfoldig, differensiert presse. Og sørger for at utsatte aviser som Dagsavisen kan leve videre. Selv i en økonomisk motgangstid. Ja, ikke minst i en økonomisk motgangstid.

Men samtidig håper jeg at Dagsavisens ledelse ser nødvendigheten av å ta sin del av ansvaret. Ikke bare ved nedbemanninger og innsparinger. Men ved å stille seg det ene helt avgjørende spørsmålet: Hvem ønsker vi å skrive for? 

Svaret på det spørsmålet, avgjør være eller ikke være for Dagsavisen - uansett om den nok en gang får installert statlig pacemaker i form av økt statsstøtte.

Kay Olav Winther d.e.

Eksbiskop Baasland forfølges

Jeg har ikke skrevet om "Baasland-saken". Det skyldes at noen i min familie har slektsbånd til familien Baasland. Ikke så veldig nære, men nok til at jeg har avstått fra kommentarer. Selv om jeg selv aldri har truffet eller snakket med eksbiskop Baasland.

 

Nå kan jeg ikke tie lenger. Det skyldes Dagbladet og VG - og noen andre aviser - som forfølger den tidligere biskopen og stadig bærer glødende kull til hans hode.

 

Det er primitivt. Og simpelt. Og dårlig journalistikk. Altså: Typisk Dagbladet og VG:

 

Har eksbiskop Baasland forskingret penger? Ikke det jeg vet.

 

Fikk eksbiskop Baasland sparken? Ikke det jeg vet.

 

Måtte Baasland fratre som biskop? Ikke det jeg vet.

 

Er eksbiskop Baasland anklaget for lovbrudd eller klanderverdig oppførsel? Ikke det jeg vet.

 

Min kunnskap om saken skriver seg fra mediene. Så vidt jeg skjønner, ble Baasland ført bak lyset. Uten egen skyld fikk han en familietragedie kastet over seg. Mennesker som han var glad i, hadde rotet seg opp i problemer. Store problemer.

 

Biskopen følte at skyggene fra saken også falt på ham. Han mente øyensynlig at omgivelsene - inklusive kirken - ikke ville være i stand til å skjelne mellom skyld og uskyld. Og trakk seg fra sin stilling.

 

Trolig av hensyn til kirken. Mindre av hensyn til seg selv. Han kunne tvert i mot ha vunnet på å bli stående. Økonomisk og moralsk. Da hadde kanskje til og med Dagbladet og VG forstått at han var uskyldig. At det var andre i hans familie som hadde forbrutt seg. At biskopen var et offer.

 

Med avgangen stilte den tidligere biskopen seg laglig til for hogg. Og mange hogger. Den som hogger hardest og mest, er Dagbladet og VG. Som åpenbart ikke synes at biskopen har krøpet og fornedret seg tilstrekkelig. Han burde åpenbart kledd seg i sekk og aske. Avstått fra lønn, jobbet gratis - og hatt det vondt.

 

Synlig vondt! For selvfølgelig lider han under det familiemedlemmer har gjort. Han lider med dem. Det skjønner vi alle. Men det er ikke den slags lidelse en tilstrekkelig primitiv tabloidavis ønsker. Medynk selger ingen aviser.

 

Derfor svinger avisa nå tuktens ris. Slik at biskopen skal bli utsatt for ordentlig lidelse. For forfølgelse. Mistenkeliggjøring. Halvkvedede viser. Og ganske direkte beskyldninger om at han måtte forlate sin stilling, men har benyttet sin posisjon til å kare til seg. Interessant jobb. Mye reising. Sikkert sjenerøse dietter. Urimelig høy lønn. Som ingen andre får. Og godtgjøring til hjelp i forhandlingsfasen. Fytterakkær'n, for en biskop. Godt vi fikk tatt'n. Gi'n inn. La'n få det.

 

Men hva er han egentlig skyldig i?

 

Farskjærlighet?

 

Så stor kjærlighet til kirken at han valgte å gå av for at ingen skygge fra saken skulle falle på kirken? Og for at menighetene og menighetslemmene ikke skulle komme i lojalitets- eller samvittighetskonflikt? M.a.o.: I å ikke gjøre kirken til en "medskyldig" i den saken han selv uten skyld var trukket inn i?

 

M.a.o.: Er han egentlig skyldig i noe som helst?

 

Bortsett kanskje fra naivitet - og en overdrevet tendens til å tro det beste om folk. Til å snu det andre kinnet til. Altfor lenge.

 

Men slike problemstillinger interesserer ikke Dagbladet og VG. For de selger heller ingen aviser. Oppslag om slike intrikate forhold gir ingen ambisiøse journalister ære og berømmelse. Verken blant kollegene. Eller i allmennheten.

 

Men skandalisering og forfølgelse av eksbiskoper som er rammet av ulykke, og sikkert sliter i lange dager og tunge netter, blir lagt merke til. Det selger.  

 

At man ikke skal sparke folk som ligger nede, er en regel for pyser. Ikke for aviser under økonomisk press og journalister som vil bli lagt merke til. Som vil bli "store".

 

Derfor kan eksbiskop Baasland vente seg både det ene og det andre. Han er ikke utbrukt ennå.

 

At han ikke har gjort noe galt, har handlet til Kirkens beste, forhandlet seg til lønn på regulær måte - og er blitt sett i nåde til av departementet - er irrelevant i denne sammenhengen.

 

Foreløpig er han godt stoff.

 

Skulle det senere vise seg at det er godt stoff å snu på flisa og vise medynk og peke på all den urimelige forfølgelsen som eksbiskopen har vært utsatt for i mediene, vil nok Dagbladet og VG komme tilbake til saken.

 

Hvis det selger.

 

Kay Olav Winther d.e.


Norge best

Norge er det landet i verden hvor det er best å bo. Mener FN. Det er ikke første gang organisasjonen mener det. Land som Australia, Island, Canada og Irland følger hakk i hæl på rankinglista som viser "a broadened prism for viewing human progress and the complex relationship between income and well-being". 


Om Norge rangeres som nummer 1 eller 10, er egentlig likegyldig. For sakens realiteter. Men kanskje ikke for selvfølelsen. Faktum er at vi har det godt her oppe. I det som en gang ble kalt steinrøysa. En betegnelse som gir assosiasjoner til fattigdom, forsakelse og harde kår.

 

Men det passer ikke lenger. Soria Moria er et bedre uttrykk. Ikke som symbol på et gullglitrende - og nærmest uoppnåelig - eventyrslott i det fjerne. Ikke som symbol på et regjeringssamarbeid heller. Men som betegnelse på Norge. I dag.

 

Vi som er heldige og lever her og nå, lever i eventyret. Vi har det materielt sett bedre enn før, og på definerte livsområder bedre enn alle andre. Mener altså FN. På grunnlag av anerkjente kriterier.

 

Hvordan er det blitt slik? Hvordan er fattig-Norge blitt landet som renner over av gull og honning? Hvor vi ikke bare har materiell velstand, men hvor vi har det godt? Særdeles godt. Og trygt!

 

Flaks vil noen si. Vi fant olje.

 

Det forklarer velstanden, men ikke livskvaliteten.

 

Så enkelt er det altså ikke. Selv om det passer noen å tro det. Eller late som om de tror det. Rikdommen, som oljen har gitt, kunne vært disponert annerledes. Hvor på statistikken og rankinglista befinner de andre oljenasjonene seg? Land som pumpet opp olje lenge før vi i det hele tatt torde å drømme oljedrømmen. Hvor gode er de å bo og leve i? For hvermansen?

 

Uten naturressursene ville vi neppe ligget på topp. Men uten en klok, forsiktig, empatisk sosialdemokratisk fordelings- og velferdspolitikk, ville vi heller ikke inntatt topplasseringen.

 

Jeg sier ikke med dette at vi har Arbeiderpartiet alene å takke for at vi ligger i teten.

 

Men Arbeiderpartiet har æren for mye. For direkte politiske resultater, og for at den sosialdemokratiske tankegangen de siste godt og vel 50 årene, har vært så dominerende i norsk politikk - og har vært markedsført og brukt med slik kløkt - at heller ikke de blå og blågule regjeringene vi har hatt noen av siden 2. verdenskrig sluttet, har kunne bryte med de grunnleggende sosialdemokratiske prinsippene for å føre en slik høyrepolitikk som vi finner i en del andre land. Med andre tradisjoner. Og et svakere sosialdemokrati.

 

Det hevdes at norske Høyre-politikere ville vært ansett som tvilsomme radikalere om de hadde presentert sin politikk i USA. Litt overdrevet kanskje. Men det illustrerer den norske, politiske egenarten. Aksepten av at rikdom og velstand skal smøres jevnt utover og komme alle til gode. At fellesskapet skal sørge for dem som ikke klarer seg selv. 

 

Uenigheten mellom de røde og blå sosialdemokratene i Norge består stort sett i at de blå vil tillate at en større del av den felles rikdommen skal kunne samles på noen hender. Og at rikfolk ikke skal "straffes" for at de er driftige og dyktige. Til å tjene penger. De blå vil akseptere større forskjeller. Og gi kapitalen friere spillerom. Men også de blå har omsorg for den "vanlige kvinne og mann".

 

Til og med markedsliberalistene og populistene - de lilla med lett islett av lyst brunt - har gjerne en sosialdemokrat i dypet av sin personlighet. Men de tror øyensynlig at det velfungerende velferdssamfunnet er en naturtilstand. Som vi vil kunne fortsette å nyte godt av, selv om vi eksperimenterer med de ordningene som har skapt og sikrer velstanden og fordelingen.

 

De tror i større grad at enhver er sin egen lykkes smed, at folk kan hvis de bare vil. De vil redusere offentlig tjenesteyting, ha mer konkurranse og overlate mer til markedet. Men heller ikke de ønsker å uthule velferdsordningene. De forstår bare ikke at det vil bli konsekvensen av den politikken de forordner.

 

De vil altså "bedre" det beste ved å erstatte det med noe de ikke vet noe eksakt om, men likevel tror usvikelig på.

 

Heldigvis gav det nylig avholdte stortingsvalget det rødgrønne alternativet mandat til å styre. Til å fortsette arbeidet for det samfunnet som FN karakteriserer som det beste å bo i.

For det er ingen grunn til å hvile på laurbærene. Mye kan gjøres enda bedre. Det er oppgaver nok.

 

Men årets ranking - som flere tidligere - viser at Norge utvikles i riktig retning. Det gir håp for framtiden. Håp om at Norge også ved neste ranking får en plass høyt oppe på skalaen - og skussmål som et samfunn hvor det er godt å leve. For alle.


Kay Olav Winther d.e.

Stemmefiske eller seriøse politikk?

Hva bør være hovedmålet for et politisk parti? Å få gjennomført sine saker? Eller å få flere stemmer?


Det kan - paradoksalt nok - være en motsetning her. For som stortingsvalget viser, er SV i klemme. Regjeringsposisjonen gir partiet mulighet til å påvirke politikken og til å få en del av partiets politiske mål omsatt i handling. Men det koster. SV har måttet betale med mindre oppslutning fra velgerne.


Det skyldes at partiet har vært nødt til å kompromisse og renonsere på markant, ren SV-politikk til fordel for mer konturløse midt-på-treet-løsninger med sosialdemokratisk islett, mener de som er kritiske til regjeringssamarbeidet. Ja, dette synet skal visstnok strekke seg langt inn i partiledelsen.


SV må selv avgjøre hvordan det vil beskikke sitt bo, og hvilke verdier det skal prioritere; politisk innflytelse eller flere velgere. Men jeg vil minne om at den situasjonen partiet nå befinner seg i, også kan tolkes annerledes enn det sterke krefter i partiet åpenbart gjør.


Uten regjeringssamarbeidet ville SV fortsatt ha vært et demonstrasjonsparti. Med klare - til dels overdrevent klare, noen vil si slagordpregede - standpunkter, kanskje noen flere velgere og null politisk innflytelse.

Demonstrasjonslinjen ville utvilsomt gitt større tilfredsstillelse for dem som mener at store ord og fett flesk er viktigst, men avgjort mindre å glede seg over for dem som legger størst vekt på resultater. På handling. På å sikre - ikke bare tale høyrøstet om - de grunnleggende verdiene og flere av de praktiske sakene som partiet finner det viktig å ivareta.


Miljøet for eksempel. Miljø ble en tapersak for partiet ved valget, men nå skal miljøpartiet SV bli et tydeligere miljøparti, skal Kristin Halvorsen ha sagt i sin tale til SVs landstyre i helgen.  Vi må få en mer konkret miljøpolitikk som ikke oppfattes som en nei-politikk, men en ja-politikk, sa hun i følge vg.no.
 
Det er ikke belegg for å si at miljø ikke var viktig for velgerne. Men det er all grunn til å merke seg at det store flertallet av velgere ikke sluttet opp om SVs miljøpolitikk. At de øyensynlig mente at miljøspørsmål ikke var viktigere for valget av parti og av nye stortingsrepresentanter - og av regjeringsalternativ - enn summen av andre politiske spørsmål og saker.


Kanskje skyldes det at flertallet mener at de øvrige partiene har et fornuftig syn på miljøarbeid og en fullt ut ansvarlig miljøpolitikk på programmet. Kanskje finner de SVs og enkelte andre tapende partiers dommedagspolitikk overdrevet og frustrerende? Kanskje ser de rett og slett kroken gjennom agnet?


Kanskje - eller trolig - mener mange at naturvernorganisasjonene er enøyde - eller til og med ensporede - og ikke ser den politiske helheten, men opptrer som en person med lommelykt i et mørkt rom. En som tror at det punktet lysstrålen treffer, og som vedkommende derfor ser, er hele rommet. Eller i alle fall representativt for helheten.


Politikere som vil bli trodd - og bli gitt ansvar - må evne å ha mange tanker i hodet på en gang. Når Kristin Halvorsen nå flagger et enda nærmere samarbeid med miljøbevegelsen for å knytte denne potensielle velgergruppen nærmere til SV, og for å bli et enda mer kompromissløst "miljøparti", tyder det på at hun ikke lærte noe av valget. Hun er beredt til å gjenta - og forsterke - den blunderen hun gjorde.


For det er ikke slik at regjeringspartnerne eller opposisjonspartiene ikke er opptatt av miljø. De er bare uenige med SV - i problemets art og omfang, i hvilke løsninger som best kan kombineres med andre viktige politiske hensyn og når det gjelder tempoet i arbeidet. De er m.a.o. opptatt av å føre en politikk som gir oss et velfungerende velferdssamfunn som står på solide økonomiske føtter, samtidig som det tas hensyn til miljøet.


Ingen i det norske politiske miljøet ønsker å ødelegge naturen. Ingen stiller seg likegyldige til hvordan våre etterkommere skal få det. Alle er på jakt etter alternative løsninger. Etter å sikre framtiden.

SV er ikke mer ansvarsbevisst enn andre. Men partiet er mer innstilt på å bruke miljøsaken som politisk agn.

- Vi må fokusere på de mindre tingene i miljøpolitikken. Det som berører folk flest. For mange blir miljøpolitikk for svært og internasjonalt, skal Halvorsen ha sagt til landsstyret sitt.


Det er egentlig en skremmende defaitistisk og skuffende kynisk taktisk betraktning. SV overveier å fokusere på det hjemmekjære og nære og ikke plage folk med globale problemer og utfordringer. Ikke av hensyn til miljøet. Men av hensyn til SV.


Men de store miljøutfordringene - klimautfordringene for eksempel - er ikke små og hjemmekoselige. De er omfattende, omfangsrike og verdensomspennende. Det er derfor de er viktige. Det er i dette perspektivet vi må se vår innsats. Eller sløvhet og likegyldighet. For ikke å si taktiske småligheter.


Selvfølgelig er det viktig hva vi gjør her hjemme også - i smått og stort. At vi ikke prøver å kjøpe oss fri fra problemene, men yter en reell innsats for å spare natur, redusere forurensning og utvikle alternative, naturvennlige tekniske og teknologiske løsninger.


Men demonstrative holdninger som åpenbart har indremedisinske formål og ikke bidrar vesentlig til å endre miljø- og klimasituasjonen i verden til det bedre, - som for eksempel et bastant nei til oljeleting og utvinning ved Lofoten - bør demonstrasjonspartiene være alene om. Hvis slik utvinning er en reell trussel mot fisket og naturen, bør alle være i mot. Er sjansene for problemer, takket være avansert teknologi og velutviklet ansvarsfølelse, minimale, blir situasjonen en annen.


Vil SV heller være et demonstrasjonsparti enn å øve politisk innflytelse i en ansvarsbevisst regjering, er de fri til å trekke seg ut. Men de bør neppe ta for gitt at de tjener på det. For det de tjener på gungorna, kan de raskt tape på karusellen. De velgerne som stemte på partiet, hadde ikke latt seg skremme av utsiktene til nytt regjeringssamarbeid. Går partiet sin egen veg, kan nye grupper falle fra.


Partiet må rett og slett velge hvilken ende det skal lekke i. Det er et verdivalg. Politikk? Eller demonstrasjon?


Kay Olav Winther d.e.

   





 


Atommakten Iran

USAs og Israels etterretningsarbeid holder øyensynlig ikke det høye nivået som de selv - og verden for øvrig - forestiller seg. Tragedien 11. september og feilinformasjonene om situasjonen i Irak i forkant av den amerikanske invasjonen der, bekrefter det.

 

Når det gjelder atomforskningen og byggingen av atomanlegg i Iran, er det større grunn til å tro at de vet hva de snakker om.

 

At en labil nasjon som Iran - som er styrt av religiøs tro og ønske om å fremme Islams sak og å knuse de vantro - kun har i sinne å utvikle atomkraft til sivile formål, er ikke bare usannsynlig. Det er utenkelig.

 

De styrende kreftene i Iran, vil gjerne slette Israel av kartet og straffe Israels fremste og mektigste støttespiller USA. Det kan de ikke oppnå med tradisjonelle våpen. Det meste de kan oppnå med de våpnene de i dag har til disposisjon, er å tildele USA nålestikk. Som smerter, men ikke utgjør noen trussel mot USAs innflytelse i verden. Verken politisk eller militært.

 

Den dagen Iran har atomvåpen, vil situasjonen være en annen. Ikke minst for Israel, men også for USA. Og for oss alle sammen.

 

Den kalde krigen forble en stillingskrig fordi begge stormaktene hadde egeninteresse av at de ultimate våpnene ikke ble brukt. Den gjensidige erkjennelsen av at våpnene fantes, var nok til å hindre at noen for alvor satte fornuften til side og gikk over streken.

 

At Iran skulle vise samme tilbakeholdenhet, er ikke sannsynlig. Det er i alle fall ikke en sannsynlighet resten av verden bør satse sin trygghet og framtid på.

 

Det er i hele verdens interesse at prestestyret i Iran og dets sivile marionettregjering, blir hindret i sitt forehavende.

 

Alle land i verden må gå sammen om å kreve at atomopprustningen i Iran stanses, og at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) - og andre representanter for verdenssamfunnet - får anledning til å inspisere alle eksisterende anlegg. Kjente som hittil ukjente. M.a.o. både dem som etter iranske opplysninger finnes og kun har fredelige mål for øye, og til nå fordekte anlegg som forbereder bygging av atomvåpen.

 

Årsaken til at Irans president nylig innrømte at Iran har flere anlegg enn landet til nå har rapportert om, er neppe at regimet er blitt mer samarbeidsvillig. Eller ansvarsbevisst. Forklaringen er heller den at Iran skjønte at etterretningen i vestlige land hadde kommet på sporet av anlegget i Qom. Og da valgte landet å komme en avsløring i forkjøpet ved å underrette lederen for IAEA, Mohamed ElBaradei.


Innrømmelsen er altså ikke tegn på samarbeidsvilje. Men en taktisk manøver. Som imidlertid ikke bør avholde verdenssamfunnet fra å holde Iran under oppsikt og konstant press. Eller FN fra å opprettholde sine sanksjoner mot landet: Eller fra å vedta nye.


I følge internasjonal presse vil USAs president Barack Obama, Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, og britenes statsminister, Gordon Brown, kreve at IAEA får inspisere anlegget i Qom.


Dette triumviratet er viktig nok, men umiddelbart savner vi de russiske og kinesiske lederne og andre representanter for verdenssamfunnet. Jeg håper at også disse innser den faren en utvidelse av antall atommakter representerer, og føler trusselen om utvikling og bruk av atomvåpen som en trussel rettet mot dem selv - selv om deres land ikke er den primære fienden.


Atomtrusselen er ikke - og kan etter sin egenart ikke være - et regionalt problem. Den er i aller høyeste grad - og på alle tenkelige måter - et globalt problem. En utfordring som alle land i verden bør gjøres bevisst på og engasjeres i bekjempelsen av.


Når de tre vestlige lederne går ut sammen, skaper de uvegerlig et inntrykk at dette dreier seg om en interessemotsetning mellom den vestlige og den arabiske verden. I et slikt konflikt- og fiendebilde vil en rekke av verdens land umiddelbart identifisere seg med, og føle interessefellesskap med, den svakere part. Det beste ville derfor vært om førende vestlige nasjonene og lederne der hadde inngått en videre allianse - gjerne via FN - før de gikk til IAEA med saken.


La gå at det haster. Men ikke så mye at motstanderne av en utvidet medlemsklubb for atommakter, har råd til å svekke sin sak ved å signalisere til verdenssamfunnet at dette dreier seg om Vesten mot den arabiske verden.


For det gjør det ikke. Det dreier seg heller ikke om Iran og Islam mot jødene, Israel eller USA.


Når alt kommer til, dreier det seg om menneskehetens framtid. Det er den som trues av prestestyrets vettløse fanatisme og lek med atomene.


Kay Olav Winther d.e. 

Enøyd rentepolitikk

Den profilerte sjefsøkonomen Harald Magnus Andreassen mener at inflasjonsmålet ikke bør være det eneste forholdet Norges Bank styrer renta etter. Det har han rett i. Selvfølgelig.

 

Da jeg var gutt, lekte vi en lek hvor vi sa: "Mamma har sagt at jeg skal gå rett fram, samme hva jeg støter på." Poenget var å fortsette selv om de fysiske forholdene, og all sunn fornuft, tilsa at man burde vike unna. Eller stanse.

 

Det er en variant av denne "stange-hodet-i-veggen-leken" de politiske myndighetene har pålagt Norges Bank å gjøre til norsk pengepolitikk.


Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, som det heter i forskriften. Den skal "sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen". Dessuten skal den "understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting."
 

Ikke et ord om at pengepolitikken skal sikre økonomisk og sosial stabilitet innenlands. At den skal ha som mål å sikre de hjemlige forbrukerne en fast, forutsigbar og langsiktig penge- og rentepolitikk som motvirker spekulasjonsøkonomi, f.eks. uheldige svingninger i priser på boliger. Og som hindrer at boligeierne på ny geråder ut i en gjeldskrise som følge av en rentepolitikk som først innbyr til løssluppenhet, totalfinansiering av dyre boliger ved hjelp av lån, samt privat forbruk for å sikre handel og arbeidsplasser, og deretter lar boligeierne ta regningen når Norges Bank skal bremse utlånsvekst og inflasjon.


Jeg har gjennom et relativt langt liv, gjentatte ganger tatt til orde for at renten på boliglån må styres etter egne kriterier. At rentepolitikken på dette området, må skilles fra den makroøkonomiske rentepolitikken på den måten at boligpolitikken unntas fra den overordnede penge- og rentepolitikken, slik at det blir mulig å hindre overoptimistiske og urealistiske låneopptak og - ikke minst - å hindre at boligutgiftene stiger slik at folk ikke klarer utgiftene.


Dette er ingen "fot-i-hose-sak".  Det er mange hensyn å ta. Og mange vanskeligheter å overvinne. Både praktiske og psykologiske. Men ingen seriøs politiker med sosial trygghet på programmet, kan avfeie en slik problemstilling med henvisning til at lav boligrente ikke er forenlig med den overordnede pengepolitikken.


Det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang. Og to sett løsninger. Selv for forhold som tematisk - og når det gjelder gjensidig påvirkning og konsekvenser - henger tett sammen.


Spørsmålet politikerne bør stille seg, er ikke om det er mulig å gjøre et slikt skille. Men om de har politisk vilje - og mot! - til å gjøre det. Til å føre en penge- og rentepolitikk på boligområdet, som gir boligeierne forutsigbarhet, trygghet og rimelig økonomisk mulighet til å hanskes med de utgiftene som følger av å eie egen bolig; så å si uansett hvordan økonomien for øvrig utvikler seg, og uansett hvilke stimulerings- eller innstrammingstiltak nasjonen - representert ved sentralbanken - ellers må føre.


En endring som den jeg her tar til orde for, er ikke noe man foretar over natta. Det blir nødvendig å finne metoder til å hindre privat overforbruk og kjøpevekst, fordi "lave" boutgifter gir økt kjøpekraft på andre områder.

Skal endringen bli noe mer enn et spontant innfall og en nostalgisk gjenoppliving av Husbanken på fortidens premisser, må myndighetene få gjort et grundig, grunnleggende utredningsarbeid av mål, virkemidler og konsekvenser. En utredning av dagens forhold, dagens og morgendagens utfordringer og framtidens løsninger. For eksempel i form av tydeligere og mer følbar belønning av sparing og av nedbremsing av forbruk ved en aktiv avgiftspolitikk som gjør kostnadsdrivende handel mindre attraktiv.


Dette vil nødvendigvis være tiltak som liberalister - og andre med økonomianarkistiske tilbøyeligheter - vil sette i vrangstrupen. Det vil være utidsmessige reguleringer for så vidt som de strider mot grunnprinsippene i en rådende, rå markedsfilosofi som ser reguleringer og særordninger som uønskede forhindringer for markedskreftenes - det vil egentlig si: pengekreftenes - frie spill.


Men nå var vi nylig så heldige at stortingsvalget gav oss et rød-grønt flertall. Regjeringen er derfor - i alle fall akkurat nå - i posisjon til å tenke nytt og utradisjonelt. Til å definere problemer og søke løsninger uten å se seg blind på hva som er vanlig eller comme il faut.


Her bør regjeringen vise seg handlekraftig, ta initiativ - og få noe gjort.


Følger den dette rådet, vil den få motbør. Ja, både spitord og kjeft. Av forståsegpåerne. Av dem som tror de vet best og har alle svarene. Med andre ord: Dem som anelsesløse og halvblinde - eller kanskje lett sovende - førte oss inn i det mest alvorlige økonomiske uføret og tilbakeslaget på mange tiår.


Nå er disse i gang igjen. Tilsynelatende uten å ha lært noe som helst.


Muligens med unntak av sjeføkonom Harald Magnus Andreassen som ser ut til kanskje å ha lært noe. Nemlig at skal man føre en stor skute, må man ha begge øyne åpne.

Samtidig.


Kay Olav Winther d.e.


Venstre i skyggenes dal

Velgerne angrer, kan Venstre fortelle. Telefonen ringer i ett sett. Medlemmene strømmer til.

 

Jeg unner dem gleden. Men det er som å sutte på fingeren for å lindre smerten når man har slått seg. Litt trøst når man har det vondt.

 

Realiteten er at velgerne ikke ville ha Venstre. Medlemstilstrømningen endrer ikke på det. For det vi vet, kan det jo være folk som stemte på Venstre, som nå melder seg inn. Som vil bekrefte sin sympati. Med partiet.

 

Og kanskje med Lars Sponheim. Som i fjernsynets ettersnakkprogrammer har fått en omtale og et ettermæle, som er helt ute av proporsjoner.

 

Lars Sponheim har vært en brumlebasse. En kritiker. En ironisk - og noen ganger uhøytidelig og selvironisk - person med løs snipp og hang til improvisasjon og ta-det-på- sparket-innstilling til de politiske oppgavene. Han har vært uforutsigbar og noen ganger underholdende og høre på, men stort sett uten politisk substans. En kroppslig tungvekter - før han slanket seg! - men en politisk lettvekter. Ikke en vegviser. Eller bygningsmann.  

 

At Olaf Thommessen har opplevd vrangsiden hans, tør være klart. Jeg antar at den politisk forsmådde og tilsidesatte Odd Einar Dørum også har et og annet bittert ord på lager, hvis han graver dypt nok og er ærlig. Men mediefolk husker Sponheim for hans sjarm. Og betrakter ham som en fargeklatt. TV2s Stein Kåre Kristiansen vil savne ham.

 

Det er dårlig politisk analyse. En tilfeldig syklist fra Sponheims hjemsted, viste seg som en bedre analytiker enn de fleste av de profesjonelle, da han i et intervju uttalte noe sånt som at Sponheim nok kunne være underholdende, men at han ikke hadde fått utrettet noe særlig. Politisk.

 

Her er vi ved kjernen av Venstres problem - og skjebne. Partiet er overflødig. Det mener ikke noe som ikke også flere andre mener. Og det har ikke etter 2. verdenskrig hatt ledere som har maktet å gi det et politisk innhold som er opplevd som aktuelt og framtidsrettet. Som har pekt på nye løsninger på de utfordringene vi vil møte. Verken Bent Røyseland eller Helge Seip endrer dette bildet. De var, som Sponheim, interessante personligheter, men likegyldige politikere - på tross av personlig dyktighet og betydelig karisma og medietekke.

 

Venstre er kanskje ikke ferdig på Stortinget. Men det er med all sannsynlighet - og paradoksalt nok - ferdig i norsk politikk. Det har det for øvrig vært lenge. Partiet huser en rekke lightutgaver av Høyre- og Arbeiderpartifolk. SV-ere også, antakelig. Folk som politisk hører hjemme til høyre og venstre, men synes at det sosialt er mest tilfredsstillende å tilhøre - og bli identifisert med - en liberal borgerlighet.

 

Problemet er bare at de da - i dagens politiske landskap - ender opp, som stortingsmann Celius før dem, med en mellomting mellom nesten noe og ingen ting.

 

Min spådom er at ingen vil merke at Venstre nå i praksis er ute av norsk politikk de kommende fire år. Partiet er, og har vært, en "lame duck" i mange år. Det overraskende er at garvede - og i flere tilfelle innsiktsfulle - kommentatorer ikke har observert og omtalt denne situasjonen. De holder seg til det utvendige. Til det medievennlige. Venstre har derfor fått medieomtale som både når det gjelder innhold og omfang langt overgår det partiet har fortjent ut fra sin politiske betydning. Eller mangel på betydning.

 

Jeg utelukker ikke at Venstre ved en senere anledning igjen kan komme tilbake med noen flere representanter på Tinget. Det jeg sier er at partiet er dødt. At det ikke representerer et politisk alternativ.

 

Skal jeg være grov - og hvorfor ikke - vil jeg si om Venstre, som man pleide å si om det gamle Morgenbladet, at det er en indikasjon på at det finnes et liv etter døden. Et liv jeg ellers ikke tror på.

 

Dette er en påstand man kan mislike. Av sympati for eksempel. Man skal som bekjent ikke sparke den som ligger nede. Eller av fortvilet tro på at Venstre fortsatt har en misjon i norsk politikk.

 

Selv tilhørte jeg for nærmere 50 år siden dette partiet. Mine besteforeldre på farssiden var Venstrefolk. De tilhørte kristen-Venstre. Så å havne i Venstre var nærliggende.

 

Men det gikk med meg som med kattungene. Først var de blinde. Så fikk de opp øynene.

 

Akkurat slik må mange velgere ha opplevd situasjonen før dette valget. De fikk opp øynene, og stemte på partier som hadde en politikk. Ikke bare en ærerik historie, velklingende slagord og vilje til å gjøre noe - uten å vite hva. Eller karismatiske, men overfladiske ledere.

 

Jeg gir blaffen, sa Sponheim i skuffelsen etter valgnederlaget. Uttalelsen taler for seg selv. Det ville aldri en politisk leder av format ha sagt.


I dag er Venstre der hvor det rettelig hører hjemme. I skyggenes dal.

Kay Olav Winther d.e.

Glæden og Sorgen de vandrer tilhobe

Dette er skuffelsens dag for de såkalt borgerlige. "Det sku' vær' så godt, og så blev det faktisk skidt," står det i Kjeld Abells sang "Melodien der blev væk".

 

Strofen forteller hvordan Erna og Siv har det i dag. De drømte begge om å flytte inn i statsministerboligen. Men begge opplevde at smijernsporten ble stengt. Rett for nesa på dem.

 

Og godt var det.

 

Velgerne gav Jens, Kristin og Liv Signe fornyet tillit. Stikk i strid med all sedvane og alle spådommer fra forståsegpåerne, økte Jens forspranget. Han led ikke av utmattethet etter et langt løp, men sprintet i fra på oppløpssiden. Siv og Erna måtte konstatere at han var uslåelig. Denne gangen også. Riktig nok satte Siv ny pers, og Erna gjorde det bedre enn på lenge. Men slå Jens kunne de ikke. Derfor måtte de skuffet nøye seg med sølv og bronse.

 

Enda verre gikk det for Dagfinn og Lars. Dagfinn hadde ikke funnet formen, og hadde nok dessuten trøbbel med galt, gammeldags og slitt utstyr, mens Lars gikk på en real smell fordi han stilte i en øvelse han ikke var trent for. Sakket akterut. Ble hjelpeløst sist. Gikk sur. Og brøt løpet.

 

Kanskje like greit. For Venstre har hatt sin tid og er modne for tribunen. Anabole steroider og kunstige stimulanser har hjulpet partiet til å leve en stakket stund på lånt tid. Men velgerne gjennomskuer et parti som ikke har en egen politikk. Som presenterer seg ved slagord, floskler og karakteristikker av andre. En frodig personlighet hjelper. En stund, men ikke i lengden. Skal Venstre tilbake på banen, må partiet utmeisle en egen politikk. Klare substansielle standpunkter og alternativer. Fikse, men politisk tomme, slagord som "Mennesket i sentrum" tar seg kanskje fint ut på reklamemateriell, men har ingen politisk appell. Partiet må fornye seg. Politisk! Eller pensjonere seg.

 

Dagfinn Høybråten og Kristelig Folkeparti mistet egentlig ikke så mange velgere. Men mistet appellen. Til nye velgergrupper - eller trolig riktigere: yngre velgere. Partiet hans avmagres i takt med at tradisjonelle velgere blir borte. KrF var opprinnelig et arbeider- og venstreparti for personlig kristne. Kåre Kristiansen, Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten har gjort partiet til et "Høyre light". En utvikling Svarstad Haugland ikke klarte å motvirke.

 

Men høyrefolk stemmer heller Høyre enn "Høyre light". Ved sin markering av KrFs plassering - formelt sett i sentrum, men reelt sett til høyre på skalaen - har Høybråten presset fra seg mange velgere som setter likhetstegn mellom nestekjærlighet og solidaritet. Personer som har en kristen tro og et sosialt sinnelag.

 

KrF lekker trolig til begge sider. Mens Høybråten sitter igjen med en stadig eldre og derfor stadig mindre gruppe kjernevelgere som lar partilojalitet gå foran politikk. Etter hvert som bedehus selges til verdslige formål, og samfunnet sekulariseres - og jo lengre Høybråten befinner seg i sitt selvvalgte politiske vakuum - desto færre velgere vil han ha igjen. Han bør se på Lars Sponheim og ta lærdom av det han ser.

 

Etter EU-avstemningen trodde Senterpartiet at de skulle få beholde de "velgerne" de hadde fått til låns. Men velgerne er troløse og gikk tilbake dit hvor de "hørte hjemme". Nå opplever Kristin mye av det samme.

 

Hun har rett i at mange nok har valgt Jens framfor Erna eller Siv, og sviktet henne. Men samtidig har hun i mange år kunnet glede seg over velgere som egentlig "hører hjemme" i Arbeiderpartiet, men som liker å definere seg som "left wing". Ikke alltid på politisk grunnlag, men like gjerne som utslag av en selvvalgt, foretrukket intellektuell identitet.

 

I valget mellom blått eller fiolett, og rødt, velger de Arbeiderpartiet og Jens. Og i mange tilfelle vil det være der de hører hjemme. Politisk. Når de ikke koketterer med en image som radikale, "uavhengige" og selvstendige tenkende individer, som selv mener at de ikke hører hjemme i Ap's velfungerende partiorganisasjon og veldresserte medlemsskare. Men som når det virkelig gjelder, finner tilbake til faderhuset.

 

Og så har Kristin en utro gruppe til. Det er frigjengerne. Demonstrantene. De oppkjeftige. Som finner det mer meningsfullt å få uttalt sin mening enn å bidra til et styringsflertall og løsning av konkrete saker. Blant andre de mange overdrevent meningssterke personene som føler seg korrumpert av å kompromisse. Av å ta politisk ansvar. Og ikke få anledning til å gå i demonstrasjonstog, stå på stand og tale høyrøstet om luftige, ideelle løsninger uten politisk substans.

 

Disse har nok Kristins regjeringssamarbeid også skremt vekk. Til rødt - og trolig til sofakroken.

 

Sammen med Lars og Dagfinn og partiene deres, er nærmere 30 prosent hjemmesittere dette valgets tapere. Let blant dem, Kristin, så kanskje du vil finne en del av individualistene dine. De som ikke kan trekke sammen. Og føler seg invadert hvis de støter på folk som er helt ut enige med dem. Som tror at politikk er teori. Men viker tilbake for samarbeid og handling.

 

Og, Kristin: Gjør deg nå ikke så kostbar at Jens vender deg ryggen. Å være "svårflörtad" er ikke alltid en dyd. Er man for vanskelig tilgjengelig, kan man lett ende som gammel peppermø.

 

Gi ikke dine politiske motstandere - i og utenfor SV - den gleden.

Fortsett i stedet det konstruktive politiske samarbeidet. Så fremt du klarer å få stabeisene i partiet ditt med deg.

Valget var en thriller. Vi går fortsatt spennende tider i møte.


Kay Olav Winther d.e.
 

NAV: Inkompetanse satt i system

NAV har fått mye kritikk. Det meste berettiget.

 

I stedet for å bruke ressursene på å løse problemer, har man utviklet et svulmende byråkrati hvor reglene, rutinene og arbeidsmåtene er viktigere enn resultatene. Og brukerne.

 

Publikum som er avhengig av NAVs tjenester er oppgitt. Og mange av de ansatte er oppgitt. Tiden går med til skjemaer, og til å sende papirer sidelengs og vertikalt i systemet. Det er inproduktivt. Frustrerende. Og totalt meningsløst.

 

Ikke minst når man vet at oppgaver som burde vært løst, har hopet seg opp, hoper seg opp, og kommer til å hope seg opp så lenge ingen fjerner skjemaveldet og oppretter kontakt mellom det lokale systemet og brukerne slik at enkle saksbehandlingsoperasjoner kan utføres på stedet uten byråkrati og tidsspille.

 

Jeg har nettopp kollidert med systemet. I noe som burde være en liten sak overlatt til lokal saksbehandling, men som viser seg å være en skjematisert og byråkratisert handling som krevet nytt, ekstra arbeid av meg, og en videresending innen systemet. Jeg bor i Frogn. Saken skal behandles på Eidsvold.

 

Men da gjelder det kanskje et innviklet, viktig prinsippspørsmål som krever spesiell kompetanse og ekspertise? Eller bør ses i en videre sammenheng og derfor må sendes dit hvor man har nødvendig innsikt og oversikt?

 

Så langt der i fra. Det dreier seg om noe så enkelt, jordnært, praktisk og rutinepreget som å få refundert for mye utlagt i form av egenandeler og få utstedt frikort for resten av året. Samt om å få tilbakebetalt utlegg for skyss til sykehus.

 

Denne enkle oppgaven kan man ikke utføre i Frogn. Eller rettere sagt: Man får ikke lov til å gjøre det. Oppgaven skal sendes til Eidsvold.

 

Og for at spesialistene på Eidsvold skal kunne ta seg av dette for NAV "store og kompliserte" spørsmålet, må jeg søke på fastsatt skjema.

 

Nå er forholdet at jeg allerede har skrevet en utførlig, detaljert regning med alle relevante opplysninger og all den dokumentasjon man kan ønske seg. Og med alle vedlegg på plass.

 

Men det er ikke nok for NAV. De må ha det på skjema. Ikke ytterligere opplysninger eller dokumentasjon, men de selvsamme opplysningene. Flyttet fra min sirlig dataskrevne søknad til deres fastsatte skjema. Ellers kan jeg ikke få mine penger. Eller frikort.

 

Og: Jeg må utfylle eget skjema for å få dekket mine reiseutgifter.

 

Altså: Jeg må fylle ut 2 - to - skjemaer for at NAV skal kunne behandle det jeg allerede har skrevet en ryddig, oversiktlig og fullstendig søknad om. Men den søknaden nekter NAV å motta. Jeg må vær så god finne meg i å ta med meg søknaden, reise hjem og begynne på nytt. Basta!

 

En molbohistorie? Fra fantasiens rike?

 

Nei, dessverre. En beretning fra virkeligheten. Norge anno 2009. I scenesatt av NAV.

 

En organisasjon som ikke klarer å løse sine pålagte oppgaver. Og som på tross av det, ikke er i stand til å renonsere på kravet om skjemaer, byråkrati og tids- og arbeidskrevende rutiner. Og som derfor påfører brukerne problemer, ekstraarbeid og frustrasjoner. Og seg selv tidsødende merarbeid.

 

Kritikken mot NAV i det offentlige rom er ikke så frenetisk og høyrøstet som den var. Det skyldes øyensynlig ikke at grunnlaget for kritikken har fortatt seg, men heller at folk har gitt opp. At de har resignert. Og slått seg til ro med at sendrektigheten, papirveldet og inkompetansen er kommet for å bli.

 

Men bøyer vi unna, blir det ingen forbedringer. Derfor dette klageropet.

 

Det må da gå an å kvitte seg med de mest fanatiske og forblindede papirflyttingsentusiastene, og få tak i noen ledere som forstår at NAV skal løse problemer, ikke skape dem. At NAV skal være en velferdsfremmende organisasjon. - som navnet sier.

 

Som forstår at brukerne er hovedpersonene, at de selv er der for å hjelpe, og at papir, regler og rutiner bare er nyttig når de bidrar til bedre, riktigere og hurtigere saksbehandling.

 

Den førstelinjedama jeg snakket med, kunne bare beklage. Hun kunne ikke vise meg hjemmelen for kravet om skjema. Mitt argument at skjema er et hjelpemiddel, ikke et mål, prellet av. Hun hadde fått beskjed av sin sjef om ikke å ta i mot noe annet enn skjemaer. Og hennes sjef hadde fått beskjed av sin sjef. Noen hjemmel kjente hun ikke til. Hun gjorde bare som hun var blitt bedt om.

 

For å bryte denne rekken av ansvarsfraskrivelse, begynner jeg på toppen. NAV-sjef Tor Sagli, er du i stand til å løse opp i dette inkompetente regelrytteriet og skjemaveldet? Er du i stand til å gjøre NAV til en tenkende og handlende organisasjon? Makter du å lære de ansatte at de skal bruke hodet og tjene brukerne? Ikke herse med dem?

 

Hvis ikke, burde du kanskje vurdere om du er rett mann til jobben. Dette går over alle støvleskaft.


Kay Olav Winther d.e.

Godt valg!

Jeg innrømmer at jeg kan bli påvirket av god reklame. Dvs. reklame som samtidig med at den gir meg informasjon om produktet, får meg til å tro - eller oppdage - at jeg har nettopp det problemet, og dermed det behovet, som selgeren hevder at varen kan hjelpe meg med.

 

Ser jeg reklame for et produkt som lekende lett fjerner fastbrente stekerester eller skjemmende skjolder på komfyren eller på badet, så et er jeg villig til å gi produktet - og meg selv - en sjanse.

 

Holder produktet hva det lover, kan vi utvikle en varig forbindelse. Står derimot ikke resultatet i rimelig samsvar med det som ble lovt og forespeilet, kjøper jeg nok ikke det produktet igjen. For den som vil selge, lønner det seg altså ikke å love mer enn man kan holde.

 

Riktignok kan overdrevne løfter føre til et engangssalg, men nye kjøp blir det ikke. Og blir jeg skuffet, snakker jeg gjerne nedsettende om varen. Og om reklamen. Da sprer jeg det dårlige budskap så godt jeg kan, slik at andre ikke skal bli lurt slik jeg ble.

 

Det kan altså bli dyrt og love det man ikke kan holde.

 

Slik er det i handelens verden. Og i politikkens.

 

Det burde politikerne tenke på. Og ta hensyn til. Føler jeg meg lurt, mister de ikke bare en stemme, men de skaffer seg en motstander. Noen ganger en fiende.

 

Nå er valgkampen over for denne gang. Bølgene har lagt seg. Det som gjenstår nå, er bare noen late dønninger som lager litt småskvalp mot en forlatt strand.

 

I morgen og på mandag inntrer et rolleskifte. Da tar velgerne over. Da er det for seint for politikerne å snyte seg hvis de har innrettet seg slik at nesa er borte.

 

Og det er det unektelig noen av dem som har gjort. Lovt mer enn de kan holde. Talt nedsettende om sine politiske motstandere. Balansert på kanten av bløff og usannhet. Noen ganger ufrivillig trukket med i kampens hete. Andre ganger med velberådd hu.

 

For politikerne er ikke mer enn mennesker. Feilbarlige. Sjenerøse. Smålige. Velmenende. Fordomsfulle. Uvitende. Ansvarsbevisste. Kort sagt: Som deg og meg. I våre beste - og verste - stunder.

 

Og sånn skal det være. De skal være virkelighetsnære og holde seg til sannheten, men ikke være enere - bedre enn, og hevet over, folket. Demokrati - folkestyre - er det vi vil ha. Og det vi skal ha. Forventer vi at folkets representanter skal være ufeilbarlige og feilfrie, høyintelligente og innsiktsfulle, med lytefri moral, må vi velge oss et annet - hittil ukjent - system.

 

Jeg skriver: Hittil ukjent. For mange despoter og anelsesløse klakører har ment at det opplyste fåmannsvelde - eller endog enevelde - er å foretrekke framfor at folket skal styre seg selv ved hjelp av alminnelig menneskelige - m.a.o. feilbarlige - representanter. Men all erfaring viser at demokratiet er best.

 

Derfor skal vi ta vare på det. Derfor skal vi ta politikken - og valgakten - på alvor. Både partiene, politikerne - og Per og Kari som i morgen og i overmorgen skal gi sitt bidrag til folkestyret ved å avgi sin stemme.

 

Så får vi håpe at ingen i stridens tummel har gjort noe, eller sagt noe, de ikke kan innestå for, når den fireårige politiske hverdagen kommer. Gitt løfter som viser seg å være urealistiske. Eller rakket usaklig ned på sine motstandere og konkurrenter. Og har de gjort det, skal vi huske det til neste gang.

 

Men det får oss ikke til å avskrive troen på og tilliten til systemet. Vi får leve med svakhetene - og konstatere at systemet - og de av oss som påtar seg ansvar og stiller opp for å delta i den politiske dugnaden - ikke er ufeilbarlige. Ikke er engler. Ja, ikke alltid er de mest intelligente  og best orienterte blant oss en gang.

 

Men de stiller opp. Til forskjell fra oss andre som betrakter det hele fra sofakroken. De tar ansvar på vegne av fellesskapet. De sørger for at demokratiet fungerer. Med sine feil og mangler.

 

Demokratiet er tross alt det beste vi har kunnet komme på. Så får vi tåle bristfeldighetene. Uten å slå spillet over ende. Eller bli sittende hjemme i furten misnøye.

 

Så når det nå er vår tur, stiller vi opp. Vi skyver våre frustrasjoner til side, og avgir stemme. På dem vi tror mest på. Som har skuffet oss minst, og har visjoner vi deler. De vi vil ha som våre representanter.

 

Det er du og jeg som er valgets hovedpersoner. La oss være vårt ansvar bevisst.

 

Godt valg!


Kay Olav Winther d.e.

Internering

Rune Gerhardsen og Jan Bøler taler der andre tier.

 

At noen tør ta bladet fra munnen og si det veldig mange tenker, er bra. For Norge - og for Arbeiderpartiet. Og for saken.

 

De to vil internere asylsøkere, hevder en presse som gjerne vil fiske i rørt vann, og politiske motstandere som ikke har noe i mot litt stemmetjuvfiske bare de ikke blir oppdaget.


Men det de to vil, er ikke å øve overgrep mot en hver som søker asyl eller opphold i Norge, men å "iverksette strengere reaksjoner mot asylsøkere som utøver alvorlig kriminalitet", slik Aftenposten uttrykker det.


"Det er fullstendig uakseptabelt at personer som søker asyl i Norge, driver med kriminell virksomhet. De kommer hit for å utnytte og misbruke vår romslighet til å selge dop eller begå andre kriminelle handlinger," sier Rune Gerhardsen til Dagbladet.


At det blant de mange nødstedte asylsøkerne og flyktningene som søker hjelp hos oss, finnes uærlige personer som ene og alene er kommet for å berike seg på kriminalitet inntil utvisning kan ikraftsettes, er åpenbart.


Naivistene er så redde for "fremmedfiendtlighet" at de mener at disse menneskene bør få drive på for at vi ikke skal komme i skade for å stigmatisere alle innvandrere. Mens saken selvfølgelig er, at disse kriminelle elementene er vel så skadelige for skikkelige innvandrere som for nasjonen som sådan.


Utvisningssystemet er bristfeldig og ineffektivt. Utvisning kan treneres. Og det blir gjort.


Derfor bør de som gjør seg skyldige i kriminalitet interneres. I alvorlige, hardnakkede tilfeller i fengsel. I andre tilfeller på en slik måte at de er under myndighetenes kontroll til utvisning kan iverksettes.


De skal altså i strid med rettssikkerhet, sedvane og god folkeskikk frarøves friheten uten lov og dom?


Selvfølgelig ikke.


Det må - om nødvendig - skapes lovgrunnlag for å kunne sikre samfunnet mot kriminalitet og nyoppdukkede forhold som ikke er dekket i lovverket. Vi skal ikke ha noe cowboy-samfunn. Men heller ikke et bevisstløst, tafatt samfunn som lar kriminelle elementer manipulere oss og utnytte vår medfødte og kulturelt ervervede godtroenhet.


Dette synet bekrefter vel at også jeg - i likhet med mine to partifeller - egentlig er rasist?

 

Rasisme er et ord som sitter løst og ligger beleilig til i kulturnaivistenes arsenal. Det plukkes fram i tide og utide.

I denne saken dreier det seg om utide.

 

Her handler det ikke om rasisme, eller fremmedfrykt, men om å håndtere kriminalitet; m.a.o. samfunnsskadelig virksomhet.

 

Ikke noe seriøst samfunn setter seg godt til rette for passivt å betrakte at samfunnets bærebjelker tæres ned. Det er ikke rasisme eller overgrep mot fremmedkulturelle - uansett hudfarge og religion - å gripe inn mot kriminalitet. Det er utslag av ansvarsfølelse.

 

Å la humla suse, er ansvarsfraskrivelse.

 

Det koster selvfølgelig å si det. Den bigotte kritikken er kraftig og repressiv.

 

Særlig i valgtider kan omkostningene ved å erstatte "nytale" med klar tale være store.

 

Men det må gjøres. Samfunnet er avhengig av at noen gjør det. At noen tør. Og tar belastningen.


Kay Olav Winther d.e.

Tuppen og Lillemor

Vi så dem på TV i går. Tuppen og Lillemor. På lekeplassen.

 

Der skulle de fotograferes sammen for å kompensere at Tuppen hadde latt seg fotografere med Dagfinn og Lars, også kjent som Knoll og Tott.

 

Men det gikk ikke akkurat som planlagt. Først etter et kvarters venting kom Lillemor. Og da var hun fortsatt ikke blidgjort.

 

Hun var hissig rød i kinnene og fortørnet over at Tuppen hadde flørtet så åpenlyst med guttene. Når hun og Tuppen skulle være bestevenninner og leke sammen, fikk Tuppen vær så god holde seg borte fra guttene. Ellers ville ikke hun være med og skli på kjellerlemmen. Aldri i verden.

 

Men, sa Tuppen, Dagfinn og Lars er mye snillere enn Jens - og de to dumme jentene Liv Signe og Kristin. De er dumme de. Så derfor kan vel du leke med meg - og med Dagfinn og Lars - selv om du må stå litt i bakgrunnen. Du kan få hente ballen og sånn når jeg leker med guttene. Og så kan du holde veska mi, når jeg danser med de to. Det blir vel morsomt, vel?

 

Men det ville ikke Lillemor. Det skulle være bare henne og Tuppen. Ellers fikk det være.

 

Jeg er stor jente nå, og vil ikke bare være sammen med deg når de andre vennene dine ikke er hjemme, eller ikke ser det, sa hun furtent. Og jeg vil ikke hjelpe deg når du trenger det, når du foretrekker de andre framfor meg. Jeg vil skli på kjellerlemmen hele tiden. Sammen med deg. Det skal være oss to. Bare oss to. Ellers kan det være det samme.

 

Og alt det Tuppen forsøkte å gjøre seg lekker og blidgjøre henne, forble Lillemor like sur. At Jens og jentene var så mye verre enn Dagfinn og Lars, tvilte Lillemor på. De var i mot henne alle sammen, og ville holde henne utenfor. Men nå ville hun ta igjen! Fikk hun ikke skli på kjellerlemmen sammen med Tuppen - alene; bare de to - sånn som de hadde snakket om, og som hun hadde gledet seg til, ville hun sladre om dem og gjøre livet surt for dem. Så kunne de ha det så godt. Alle sammen. Og da ville det bli trist, da.

 

Jeg kan ikke stole på deg, Tuppen, sa Lillemor. Sånn gjorde du forrige gang også. Da lekte du heller med Kjell Magne enn med Carl, som er storebroren min, og da måtte Carl - og jeg - stå utenfor og se på mens dere skled på kjellerlemmen. Og nå forsøker du det samme igjen. Selv om du lovte å leke med meg. Det er ikke rettferdig.

 

Ja, men vi kan jo leke sammen alle sammen, mente Tuppen. Bare ikke den dumme Jens og venninnene hans. Dagfinn og Lars er kjekke gutter. Jeg vet at Dagfinn og Lars ikke liker deg, og ikke vil leke med deg. Men du og jeg kan vel være venner for det. Og hvis jeg er litt sammen med deg - og de to guttene ser at du er en snille jente, som er på parti med oss - så blir de kanskje venner med deg de også. Det blir vel fint, vel?

 

Men Lillemor ville ikke det heller. Enten eller, sa hun. Du får velge hvem du vil være sammen med. Tenk så mye fint vi kunne hatt sammen. Og så vil du heller leke sammen med de dumme guttene. Som ikke liker meg i det hele tatt.

 

Men jeg liker ikke dem jeg heller. De er så dumme at.  Derfor vil jeg ikke hjelpe dere, hvis dere skulle trenge det. Ikke hente noe til dere, og ikke tie still hvis jeg vet noe om dere. Tvert i mot. Velger du dem framfor meg, så skal jeg sette bein på deg i skolegården så du faller og slår deg og får sår på knærne. Og jeg skal slippe ut lufta på sykkelen din.

 

For velger du Dagfinn og Lars, er jeg ikke venn med deg, og da kan du ha det så godt. Jeg kan finne på mye ekkelt, jeg. Husk på det. Så nå får du velge. Dagfinn og Lars - eller meg.

 

Og et bilde hvor jeg smiler til deg så lenge du leker med de teite guttene, kan du bare glemme.

 

Dumma!


Kay Olav Winther d.e.

Uskyldig, men erstatningspliktig

Høyesterett har besluttet at Agder lagmannsrett må vurdere om fetteren til den drepte Birgitte Tengs skal få saken sin opp til ny behandling. Foreldelse kan ikke påberopes, som det heter.

 

Fetteren er frikjent for drapet på kusinen, men pålagt å betale 100.000 kroner til sin tante og onkel.

 

Inkonsekvensen skyldes den juridiske merkverdigheten at bevisene kan være for svake til fellelse i drapssaken, men sterke nok til at den anklagede kan bli dømt til å betale erstatning.

 

Altså: Rettslig sett er man uskyldig, men man kunne vært dømt skyldig dersom beviskravene ikke hadde vært så strenge, så derfor anses sannsynligheten for at man er skyldig, likevel så stor at man dømmes til å betale erstatning.

 

Dette er jus som må opprøre ethvert tenkende menneske med den aller minste sans for rettferdighet.

 

Men den opprører ikke politikerne og juristene. I et hvert fall ikke nok til at politikerne endrer loven og forbyr den slags vinkelskriveri, eller at juristene trekker den eneste logiske konklusjon, at er man ikke skyldig etter loven, så er man ikke skyldig. Det finnes ingen annen målestokk når faktum er bestridt. Verken juridisk eller moralsk.

 

Fetteren til Birgitte Tengs er ikke den eneste som er dømt til å betale erstatning for noe han i følge loven ikke har gjort. Noen protesterer og føler seg med rette urettferdig behandlet. Andre bøyer hodet, finner seg i sin skjebne og lider i stillhet. Urettferdigheten er like stor uansett. Erstatningspålegget er et signal om skyld. Vi kunne ikke ta deg med loven i hånd. Men betale skal du, for du er nok ikke så uskyldsren som du hevder.

 

At fetteren til Birgitte Tengs nå får sin gjenopptakelsesbegjæring vurdert på ny, er utmerket. Agder lagmannsrett bør sørge for at erstatningssaken gjenopptas og dommen omgjøres.

Mye tyder i tillegg til at hårbevisene i saken kan være feilvurdert og at etterforskningen burde vært tatt opp igjen med ny sak og ny vurdering av sakens realiteter som mål.

Finnes det noen rettferdighet til, må fetteren uansett - slik saken nå står - bli fritatt for å betale og tilkjent erstatning for tort og svie. Det vil bøte litt på en åpenbar urettferdighet.

 

Men hva med alle de andre som er i samme situasjon? Alle dem vi ikke hører og leser om? Alle som ikke orker å renne hodet i veggen av forstokket "jurisme".

 

At fetteren til Birgitte Tengs får saken sin prøvd, er ikke mer enn rett og riktig. Fører anken fram, kan saken ende med en liten delseier for rettferdigheten og rettferdighetsfølelsen.

 

Men selve det skeive, urimelige erstatningsinstituttet vil likevel bli stående urokket. I neste omgang vil en ny - etter loven uskyldig - person bli pålagt å betale erstatning for noe han eller hun ikke har gjort, eller i alle fall ikke har kunnet dømmes for.

 

Derfor bør lovmakerne og lovgiverne våkne og sørge for å endre lovverket slik at det blir satt en stopper for denne uverdige lovtrekkingen. Nå har de fått en aktuell og gylden foranledning.

 

Og snart er det valg. Politikerne bør vise velgerne at de har evne til å tenke logisk og prinsipielt, og ikke er redde for å snu. M.a.o. at de har sans for alminnelig rettferdighet.

 

Har de ikke det, fortjener de ikke vår tillit.


Kay Olav Winther d.e.

Overvekt som politiske problem

Dette innlegget handler ikke om Erna Solberg!

 

Men det handler om Kjell Terje Ringdals påstand at vekt er med på å avgjøre folks oppfatning av en person. Og at overvekt virker negativt på mange, og derfor er en ulempe for personer som ønsker andre menneskers tillit.

 

Vekt er en del av den "nonverbale kommunikasjonen", hevder Ringdal. Som er master i retorikk.

 

Ringdals utsagn har fått en rekke personer til å klatre opp på barrikadene. Noen gestikulerende, noen høyrøstede, og noen forarget  eller påtatt forarget. Og atter andre strever for å gjøre debatten til et spørsmål om kjønnsdiskriminering. Som de alltid gjør.

 

Mens for eksempel Solbergs stabssersjant, Julie Voldberg, som altså er betalt for å fremme Høyres sak, benekter klare fakta og går så langt som til å hevde at "meningsmålingene tyder på at velgerne både liker Høyres politikk og Erna".

 

Voldbergs retorikk må være "nytale" i 1984-stil. For meningsmålingene viser det motsatte. Høyre har ikke hatt mindre og mer labil oppslutning på år og dag.

Men altså til det prinsipielle.

 

At Ringdal har rett, er det ikke tvil om. Utseendet teller. Kroppsspråket teller. Dialekten teller. Humøret og smilet teller. Kort sagt: Menneskets hele framtoning er med på å avgjøre det inntrykket vi får. Og om vi er villige til å legge vår skjebne i hendene på personen det gjelder.

 

Å hevde at "trynefaktoren", personligheten og de implisitte signalene et menneske utstråler, ikke spiller noen rolle for andre menneskers reaksjoner og vurderinger, er i beste fall uvitenhet - i verste fall et forsøk på å manipulere sakens realiteter.

 

I diverse sosiale sammenhenger kan positive personlighetstrekk nøytralisere det som oppfattes som negativt, men i arbeidslivet og i politikken - og i mange andre livssituasjoner - hvor man spør etter selvkontroll, måtehold, smak og kloke prioriteringer, vil markant overvekt virke som en negativ faktor.

 

Slik er det. Det kan benektes av taktiske, ideologiske eller kjønnspolitiske grunner. Men det kan ikke endres. I et hvert fall ikke ved fortielse, og "la-oss-ikke-snakke-om-det"-strategi.

 

Fedme er en del av personligheten. Og personligheten er avgjørende for hvordan vi blir vurdert av andre. Det er åpenbare, men banale sannheter.

 

Som enkelte altså ikke liker å høre. For overvekt skal man ikke snakke om. Og slett ikke overvekt hos politikere. Spesielt ikke hvis de er av kvinnekjønn. Det er politikken - altså budskapet - som skal vurderes, ikke formidleren. Hevder de forargede. De som synes synd på personer som rammes av debatten, og som mener at det er for kort tid igjen til valget til at vi kan ta en slik debatt nå uten at det får skadevirkninger for et bestemt parti.

 

Strutsen stikker hodet i sanden. Men den blir ikke usynlig for det.

 

Folk ser det de ser. De tenker det de tenker. Og framfor alt: De føler det de føler. Enten de får lov av Julie Voldberg, Inga Marte Thorkildsen eller andre.


Debatten kan vi like godt ta. Den kan personer som rammes av problematikken, like gjerne tjene som tape på.

 

For det er klart at den som skal avgi stemme og velge mellom politiske løsninger i et demokrati, bør forholde seg til partienes programmer. Hva de vil - og hva de med sannsynlighet vil være i stand til å sette ut i livet. Og har et parti valgt en leder, har det vel ment at vedkommende har de egenskapene som partiet ønsker. Slik sett, bør velgerne  ikke bekymre seg.

 

Politikk handler om realiteter, ikke om kosmetikk!

Sant nok. Eller: Slik burde det være. Men folk velger med følelsene - med hjertet og magen. Mange valg er irrasjonelle.

 

Dette kan benektes - men virkeligheten endres ikke av den grunn. Derfor bør debatten om overvekt brukes til å trekke oppmerksomheten bort fra ikke-politiske forhold. Til å klargjøre at det ikke uten videre er sammenheng mellom det ytre og det indre, mellom kroppsvekt og politisk tyngde.

 

At synet på slike forhold kan påvirkes, er åpenbart. For noen generasjoner siden ble fedme hos menn kalt pondus. I dag er overvekt et problem også for menn som søker tillit - enten vekten skyldes pølser eller andre kulinariske uvaner. Eller sykdom.

 

Debatten om vekt, er ingen kjønnskamp, og ikke utslag av kjønnsbaserte fordommer. Derimot følger den naturlig i kjølvannet av erkjennelsen av at overvekt er et stadig økende problem i den vestlige, velstående verden.

 

Vi vet at fedme er livstruende. Derfor må den bekjempes. Røyking er også livstruende. Og må bekjempes. Overvektige eller røykende personer kan mistenkes for enten ikke å tilegne seg ny kunnskap og erkjennelse, eller ikke å ha selvkontroll nok til å bekjempe farene.

 

Når de ikke kan innrette seg på hva de vet, hvordan kan vi da vente rasjonell, veloverveid politikk og ledelse fra deres side?

 

Slik tenker mange. Derfor har retorikkmaster Ringdal satt fingeren på et ømt punkt.

 

Her foreligger to reaksjonsmåter: Man kan innrømme at det smerter, og at det trolig ligger noe bak. Eller man kan skjule grimasene så godt det lar seg gjøre, og benekte faktum til man blir - ja, blå.

 

Den 14. stemmer velgerne - trolig uten hensyn til om deres følelser og vurderinger er  "sympatiske", "akseptable" eller "korrekte".

Så får vi se da.


Kay Olav Winther d.e.

Valg av parti

Jeg har gjennomgått VGs velgerguide.

 

Ikke for å finne ut hvilket parti jeg skal stemme på, men for å sjekke hvordan en slik spørreundersøkelse slår ut for en person som har sin klare - i de fleste tilfelle uavhengige - oppfatning av hvordan samfunnsutfordringene er og bør løses.

 

En person som er uenig med sitt parti i enkelte konkrete saker, og som synes at det savner mot, nyanser og nytenkning i andre, men som deler partiets grunnsyn og visjoner i den grad at å stemme på andre partier er utelukket.


Dette er ingen vitenskapelig test, understreker VG i introduksjonen. Det er så sant som det er sagt. Den er unyansert og omtrentlig med til dels sjablongmessige alternativer. Men den kunne vært verre. Det skal sies.

Den banaliserer likevel den viktige demokratiske handlingen som et stortingsvalg er, når den sier at "er du blant dem som sliter med å finne fram i den politiske jungelen, kan VG Netts partitest være redningen".

Selv om testen er utarbeidet av VG Netts politiske avdeling, er den en lek og ikke et hjelpemiddel for å finne det partiet som står nærmest dine standpundpunkter i et utvalg av aktuelle politiske saker.  

Ta holdningen til innvandring som eksempel. Man er ikke potensiell Fremskrittspartivelger selv om man er kritisk til sider av dagens innvandringspolitikk. Ønsket om en mer mangesidig debatt, et åpnere og mer differensiert syn og alternative politiske løsninger på den mest omfattende globale - og særdeles viktige sosiale og kulturelle - utfordringen i vår tid, gir rom for tilhørighet i alle politiske partier. 

Eller burde i det minste gjøre det. Fordi spørsmål som er forbundet med migrasjon, bør vurderes med utgangspunkt i de ulike partienes grunnsyn og konkrete politikk på ulike områder og nivåer. Uten klisjeer og uten redsel for å være politisk "ukorrekt". 

Som alle andre samfunnsspørsmål bør migrasjonen drøftes - og behandles - innenfor rammene av det demokratiske, politiske system. "Hvilket parti kjemper for deg?" spør VG i introduksjonen, og gir dermed en konsesjon til dem som velger parti ut fra snever egeninteresse.

I en slik nærsynt formulert problematikk er samfunnsperspektivet fraværende. Idealisme blir for velgere som tenker slik, et irrelevant og for noen et uforståelig fremmedord. Solidaritet, likeså. 

Jeg og mitt - og "skal ha, skal ha", slik Odd Børresen synger - blir det sentrale. Med slike velgere, og med partier som er skapt og drevet etter denne oppskriften, får vi et primitivt, egoistisk samfunn uten tanke for mennesker som trenger vår solidaritet og hjelp. Hjemme. Og ute i verden.  

Noen ønsker et slikt samfunn. Noen er til og med villig til å tre over noen anstendighetsgrenser for å få det. Men de fleste av oss ønsker et samfunn hvor de som har, hjelper dem som trenger. Hvor vi deler på godene.

Ikke fordi det er rettferdig, for det er det ikke alltid, men fordi vi ser betydningen av å dra omsorg for andre. Betydningen av å rekke ut en hjelpende hånd. Av å bidra til fellesskapet for at alle skal få levelige kår. Enten de har gjort seg fortjent til det eller ikke. 

De fleste ser betydningen av dette, og deler. Bare noen forkynner i sitt palass at nå er det nok. Nå flytter jeg pengene mine slik at dere ikke får tak i dem. 

Noen tror at vi er blitt rike takket være oljen. At den jevne, norske rikdommen er en selvfølgelig tilstand. Men rikdommen kunne vært disponert slik at den kom de få til gode. Den kunne gjort de rike uendelig mye rikere. Som i en del andre land. 

Fordelingen av godene er ikke kommet av seg selv. Den er resultat av politiske idealer og visjoner, av politisk kamp og kloke vedtak i politiske organer. Fordi partier som setter allmennytten i første rekke, har hatt avgjørende politisk innflytelse.

Det er dette valget 14. september står om. Parti A eller parti B? Egoisme eller allmennytte. Vi eller jeg?  Slike dimensjoner og nyanser er det ikke rom for i en partitilhørighetslek. Derfor bidrar den egentlig til å banalisere politikken. Beklagelig nok. 

Hvordan testen slo ut for meg? 

Jo, den mente faktisk med 77,5 prosents overvekt at jeg bør stemme Arbeiderpartiet. Ikke så dumt. For det er et parti jeg har vært medlem av og har stemt på, siden tidlig på 1960-tallet. Et parti jeg har gitt mye av min tid og mine krefter. 

Så da er vel ikke testen så gal når alt kommer til alt? Vil noen sikkert si. 

Tja, den foreslår Senterpartiet som en meget god nummer 2, og deretter Høyre - og Fremskrittspartiet som en klar jumbo med 27 prosent. Så nei. Slik sett traff den blink.
 
Fordi den spurte om enkle forhold og lot meg velge mellom enkle alternativer. Da får man følgeriktig et enkelt svar. 

Og slik er kanskje ofte politikken. Eller den fortoner seg slik for mange. Men slik burde den ikke være. Derfor bør ikke populistene og de som vil eksperimentere med de sosiale sikkerhetssystemene, få din stemme 14. september.  

Norge er et av verdens beste land å bo i. Det har ikke alltid vært slik. La oss ikke bevege oss tilbake til fortiden.

Uansett hva valgguidene tilrår.

Kay Olav Winther d.e.
  

Opp og ned

Det er fortsatt rundt regnet tre uker igjen til valget, og mye vil skje i innspurten. Meningsmålingene vil sprike, og partiene vil skiftevis bli forespeilet en plass i himmelen og i helvete.

 

Akkurat nå er det Fremskrittspartiet som lider. Partiet stuper i følge den undersøkelsen VG har foretatt.

 

Siv Jensen tror at det skyldes Aps stadige angrep. De er mer opptatt av oss enn av seg selv, sier hun. Fortsatt i følge VG.

 

Å klage på at andre kritiserer den politikken partiet går til valg på, er omtrent like meningsfylt som å gi meteorologene skylda for det dårlige været. Dette er kanskje valgkampens mest hjelpeløse resonnement hittil. Og det sier ikke lite.

 

Dessverre for partilederne - og valganalytikerne - er det slik at velgeroppslutningen er resultat av mange uklare - til dels nærmest irrasjonelle - forhold. Det er ikke mulig å peke på én eller flere årsaker til fram- eller tilbakegang.

 

Mange stemmer med hjertet. Ikke med hodet. De stemmer på grunnlag av intuisjon - og uklare fornemmelser. Ikke kalkulasjon. Og ikke ut fra realiteter. Det har Fremskrittspartiet tradisjonelt tjent på.

 

Trynefaktoren er for eksempel viktig. Mange i Finnmark eller Østfold kommer til å stemme på Siv Jensen. Selv om hun ikke stiller til valg der. Men de har tillit til henne, og dermed til partiet hennes, og tro på at den politikken hun hevder at hun vil føre, vil tjene deres interesser. En framtidig blåmandag tenker de ikke på.

 

Det er det samme med Jens. Han inngir tillit. Det nyter partiet hans godt av.

 

Mange tenker nok at de vet hva vi har, men ikke hva vi kan få. Derfor velger de trygghet framfor eksperimenter. Jens er trygg. Og AP er trygt. De har klaret brasene før. I storm og stille. La oss bidra til at han fortsatt kan styre skuta. Tenker mange.

 

Dessuten konkurrerer Siv med Erna. Og Erna har tjent på valgkampen. Ikke mye riktignok, men new look og mediakonsulentinspirert opptreden har gitt nesten to poengs framgang. Akkurat nå.

 

De velgerne har hun med stor sannsynlighet tatt tilbake fra Siv. Det er utslag av en slags "lend and lease" de to høyrepartiene i mellom. Trolig har noen av de mer seriøse rikingene kommet til at det ordentlige Høyre likevel er det sikreste. Og mest seriøse. Selv om flørten med Siv har pirret følelsene og åpnet lommebøkene, så er det tryggest hjemme likevel. Når alt kommer til alt.

 

Men dette vil nok ikke vare. Det vil si: Vi vil nok se både opp og nedganger for de fleste partiene før valget er over.

 

Det kan småpartiene trøste seg med. Kjernevelgerne som søker det kjente og trygge framfor det ukjente og usikre, velger nok sin tradisjonelle valgliste når de står der alene i avlukket og har landets skjebne i sin hand.

 

Utfordringen ligger i at tallet på partitrofaste kjernevelgere stadig blir færre. Det skyldes for en del partiene, og hvordan de argumenterer og diskuterer og framstiller politikken som en slags auksjon hvor de som roper høyest og er mest slagferdige får de høyeste budene og de fleste tilslagene.

 

Men det skyldes også mediene. Ja, ikke minst mediene - som har meget stor påvirkningskraft. Og som foran valgene og mellom valgene - kort sagt: uopphørlig og hele tiden - framstiller politikk som en avansert form for bondefangeri hvor velgerne blir lovet både det ene og det andre, men så snart anledningen byr seg, blir lurt med rundt hjørnet og strippet for lommebok og klær til de står nakne og rundlurte igjen.  

 

Nye velgergenerasjoner får en følelse av at politikk er en slags - ikke helt seriøs - lek for livsfjerne oldiser og sleipe unge som sitter på stortinget for å mele egne kaker, og er mer opptatt av egne pensjoner, diettgodtgjørelser, gratis reiser og subsidierte boliger i Oslo sentrum enn av befolkningens beste.

 

Derfor stemmer stadig flere med følelsene. Uten sjenerende kontakt med realitetene. De lar seg lett bevege. Og mener én ting i dag og noe annet i morgen.

 

Derfor vil prognosene variere. Helt til valgdagen. Så partiledere og sekretærer bør glede seg over framgangen mens den er der. Neste uke er det trolig noen andre som kan heve armene i seiersgestus.


Men det er bare én undersøkelse som er verdt å stole på. Den finner sted den 14. i neste måned.

Kay Olav Winther d.e.

Muslimsk enklave på Grønland?

Muslimer har flyttet til Norge. Nå vil de bestemme hvordan vi skal ha det her. 


To homofile har gått hånd i hånd på Grønland i Oslo. For det fikk de tilsnakk før de ble angrepet fysisk.

 

Angriperen var en muslim som følte behov for å hevde sine religiøse fordommer og påberope herredømme over området for sin religion.


 
- Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur, uttaler muslim Shaid, som er uskyldig i overfallet, men har klare meninger om homofili . Han bor nær Grønlandsleiret, og uttaler til dagbladet.no at Grønland er et flerkulturelt miljø hvor det er mange som ikke liker homofile, og da bør de ikke holde hender. 
 

Shaid er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Uten å lære noe om det samfunnet han har flyttet til.

Han skjønner ikke at han gjorde et valg da han flyttet. At han flyttet fra et samfunn hvor religionen la premissene for det offentlige liv, til et moderne sekulært samfunn hvor religion er en privatsak og hvor forhold som han fordømmer i sin sneversynthet, er tillatt og kan praktiseres i åpenhet.


Hvis han ikke bare emigrerte for å finne bedre sosiale forhold enn dem han kunne oppnå i sitt fundamentalistisk religiøse hjemland, må han ha flyktet fra et eller annet som han ikke kunne tåle. Noe som var så uutholdelig at han ikke kunne leve med det. Som var verre enn å leve blant syndere og gudløse på Grønland i Oslo i Norge. Langt, langt borte fra hjemlandet som har en hovedstad med det megetsigende navnet Islamabad. 

Hos oss har han søkt tilflukt. Men han - og sikkert mange i samme situasjon som ham - er ikke innstilt på å innrette seg på at det sekulære Norge og nordmenn flest har et annet syn på en del ting enn han har. For eksempel på homofili. 

Vertskapet bør overta - eller i alle fall innrette seg på - hans religiøse forestillinger, og hans overtro og fordommer, mener han. Vi bør ta hensyn til ham. Ikke omvendt. Her går vi på gata med koner og barn, kan han opprørt fortelle, og da er det synd å se slike ting.  

Han har altså tatt med seg kone og barn - eller satt barn til verden - i denne syndens og forargelsens pøl, og så er han bekymret for hva de får se. Er ikke det litt vel etterpåklokt? 


Hva folk gjør hjemme hos seg selv, bryr jeg meg ikke om, sier Shaid, men her på Grønland hvor vi bor, bør de la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske. Her burde homofili vært forbudt å praktisere offentlig, mener han.

På vestkanten derimot, hvor det bor færre muslimer, blir situasjonen en annen, mener Shaid, men selv ønsker han å bli spart for synet. Derfor mener han at området hvor han bor "ideelt sett" burde hatt en annen lovgivning enn resten av byen - og landet. Og at en gruppe nordmenn bør stigmatiseres og møte restriksjoner i sitt eget land. For ikke å vekke forargelse. Hos Shaid og hans tros- og meningsfeller.


For Shaid er neppe alene om disse oppfatningene. Jeg tror de fleste muslimene på Grønland er enige med meg, sier han. Det tror jeg også.

 

Forskjellen er at han er anelsesløst og utaktisk ærlig. De fleste som huser slike meninger har vett til å holde inne med dem. Foreløpig.


Jo mer vi lefler med kravet om at vi skal ta hensyn til religiøse fordommer, desto større blir presset. Desto mer høyrøstede blir kravene om egne skoler som hindrer integrering og bevarer egenarten, og egne lover og regler i områder hvor folk med fremmede religioner bor.

 

Det er ikke rasisme å påpeke dette. Og ikke fremmedfrykt. Men det er utslag av skepsis til religioner, og sterk motstand mot at det sekulære Norge skal gi konsesjoner til religion, overtro og fordommer. 


Det gjelder alle religioner. Også kristendom. Men det gjelder i særlig grad misjonerende religioner, og religioner som ikke skjelner mellom personlig tro og religiøs innflytelse i politikk og administrasjon.

Forhåpentlig vil Shaids utaktiske uttalelser åpne øynene på noen. Men at budskapet skal nå fram til de overdrevet velvillige naivistene som har tatt patent på "sannheten", "anstendigheten" og velviljen over for "annerledes tenkende", er vel for mye å håpe på. De våkner trolig først når det er for sent.

Men det er som kjent for sent å snyte seg når nesa er borte. 

Kay Olav Winther d.e.

Grimstad hakker på Mette Marit

Carl Erik Grimstad blir visst aldri lei av å eksponere sin manglende vurderingsevne. Han hakker på kongefamilien ved en hver given anledning.

Og ikke sjelden uten foranledning. Som for eksempel når han kritiserer kronprinsesse Mette Marit for å ha skrevet forordet i Barne- og likestillingsdepartementets bok om homofili.

Vi står foran en valgkamp, og hun bidrar til å profilere statsråden. Dermed er hun ikke politisk nøytral, mener den kritikksyke statsviteren snusfornuftig. 

Det er ikke en storm i et vannglass en gang. Det er med respekt å melde det rene tøv. 

Det er ikke første gang Grimstad griper et halmstrå og prøver å innbille oss at han skriver om et nek. Han har hakket på Märtha, forsøkt å diskreditere Ari - og i det hele tatt brukt sentrale, og noe mer fjerne, medlemmer av kongehuset for selv å komme i søkelyset. 

Og mediene er flittige medhjelpere. Ikke fordi Grimstad har noe å fare med, men fordi enhver noenlunde våken redaktør vet at alt som inkluderer kongefamilien selger.

For dette formålet er Grimstad velkommen som gjest i spaltene. Han starter prosesser og bidrar til å holde dem i gang. Selv om det saklige innholdet er tynnere enn luft. Som i dette tilfellet. 

Kronprinsparet er to våkne og bevisste unge mennesker. De er opptatt av saker som betyr noe. For nasjonen og for enkeltindivider. Og de har et spesielt våkent øye for folk i utsatte posisjoner. 

Det er ikke lett for unge mennesker som oppdager at de føler annerledes. Selv om det er skjedd en revolusjon i løpet av 20 år, er det fortsatt mange fordommer å kjempe i mot. Og mye usikkerhet, og fortvilelse og desperasjon. For noen krever veien ut av skapet mot og en selvovervinnelse, som går på helsa løs. 

Dette har Barne- og likestillingsdepartementet villet gjøre noe med. Det har laget en bok som skal ut til de unge. Ikke for å profilere statsråden, men for å hjelpe unge homofile, deres familier og deres omgangskrets og omgivelser. Og oss - allmennheten.

Kronprinsessen - og formodentlig kronprinsen og hele kongefamilien - har - i motsetning til enkelte andre - forstått at dette er et viktig tiltak. Viktig for mange unge i en vanskelig situasjon og i en krevende fase av den seksuelle oppvåkningen.

En oppvåkning og bevisstgjøring som for de fleste fortoner seg som en inntreden på den slagne landeveg, men som for enkelte er en klatring og kaving i motbakke og ulendt terreng.  Et avgjørende vegkryss i livet for unge mennesker som skal finne svar på spørsmålet: Hvem er jeg? Hvilken veg er min? 

Dette har kronprinsesse Mette Marit sagt ja til å støtte. Hun har ønsket å si at det å være homofil eller lesbisk er i orden. Du kan komme ut av skapet, vise hvem du er, og leve ut din legning og dine tilbøyeligheter. Det er ikke synd. Og det er ikke sosialt eller følelsesmessig mindreverdig. 

I denne situasjonen er det at den tidligere slottsansatte Carl Erik Grimstad entrer arenaen. Umusikalsk klampende inn. Uten gehør.  Og uten sans for sakens realiteter. Men med stor sans for personlig PR kjøpt på billigsalg.

Dette er dumt av henne. Når boka gis ut en knapp måned før valget er det klart at den er en del av et valgkampopplegg, sier han til Dagbladet

Snakk om å blande snørr og barter. Der kronprinsessen viser finfølelse, empati og sympati har ikke Grimstad noe annet å bidra med enn ufin og utilstedelig mistenkeliggjøring. 

Skulle vi følge Grimstads oppskrift, måtte ethvert departement skrinlegge ethvert initiativ og tiltak foran valg for ikke å bli mistenkt for å ville profilere statsråden og sette statsrådens parti i et gunstigst mulig lys. 

Politikk er samfunnsgavnlig virksomhet som har sin betydning ut over medieomtale og meling av egen kake. Medlemmer av kongehuset setter ikke sin politiske nøytralitet over styr ved å vise samfunnsansvar. Det engasjementet kronprinsparet har vist ved flere anledninger, er prisverdig. De legger en ny dimensjon til et noe aldersteget og litt slitt monarki. 

Selv er jeg uforbederlig republikaner og har vært det i godt over 50 år. Men jeg ser at det kongehuset vi har, er oppegående. Det kombinerer ærverdighet og nærhet, distanse og engasjement på en utmerket måte.

Grimstad er tydeligvis for nærsynt til å se dette. Eller han vil ikke se det, fordi han har en annen agenda. 

Mitt råd er at slottets tidligere soussjef, Carl Erik Grimstad, tenker på at det er levende mennesker han har med å gjøre, og at han lar kongefamilien i fred. Det vil både de kongelige, Norge som nasjon, kvalitetsnivået i debatten - og ikke minst Grimstad selv - tjene på. 

Men så mye selvkontroll, empati og finfølelse har han kanskje ikke?

Kay Olav Winther d.e.
  

AP og LO garantister for velferd og sosial trygghet

LO har for stort gjennomslag i regjeringen, men deler av opposisjonen. De rødgrønne har gått med på LO-krav som har kostet skattebetalerne milliarder av kroner. Det viser hvor betenkelig - ja, rent ut sagt skadelig samarbeidet - for ikke å si samrøret - mellom AP og LO er.

Mener kritikerne.

Ja, er man historieløs nok, kan man se det slik.

LO og AP er ikke samarbeidspartnere på linje med andre som har felles interesser.  LO og AP er to greiner på samme stamme. LO er arbeiderbevegelsens redskap i arbeidslivet. AP er den samme bevegelsens redskap på den politiske arenaen.

Slik har det vært, slik er det, og slik bør det fortsatt være.

Nå er denne sammenhengen ikke så klar for alle lenger. Altfor mange kjenner ikke historien.
 
Dessuten ser mange seg tjent med å se bort fra de historiske kjensgjerningene og forsøke å skape splid og motsetning mellom de to. Og mediene hjelper til så godt de kan. Noen bevisst, andre fordi de ikke kjenner til de historiske fakta. Og atter andre medier fordi de har mer sans for omsetning enn for fakta.

Og så har vi dem som sier: La gå at det en gang var slik; at LO og AP var to greiner på samme tre, men i dag har vi et helt annet samfunn, og de to organisasjonene har i tidens løp utviklet seg bort fra hverandre.  I dag er det ikke gitt at de har felles interesser.

Det er noe riktig i dette. LO organiserer arbeidstakere i både privat og offentlig sektor, men hovedsaklig innenfor tradisjonelle yrker. Eller for å si det på en annen måte: Mange arbeidstakere er organisert utenfor LO-systemet. Og mange av disse stemmer på Arbeiderpartiet. Og mange i LO stemmer på andre partier enn AP. 

Men i sum er den nære forbindelsen mellom AP og LO ikke bare til fordel for lønnstakerne, men også for det norske samfunnet som helhet. Det gir oss sosial stabilitet og økonomisk trygghet. Og mindre forskjell på rike og fattige enn i land hvor jungelens lov står sterkere. 

Samarbeidet er imidlertid ikke uproblematisk. I den grad grupper av organiserte arbeidstakere har motstridende interesser, vil et nært samarbeid mellom LO og AP kunne representere problemer for partiet. Og i noen tilfelle for LO. Og et ledende parti i posisjon må gjøre prioriteringer og velge løsninger som en arbeidstakerorganisasjon vil finne det vanskelig å godta.

Men i sum er samarbeidet av det gode. For oss alle sammen.  Det viser historien.  

De to samfunnsaktørene som er runnet av samme opphav, har begge gjennom historien bidratt vesentlig til å skape det velferdssamfunnet vi har i dag. Et samfunn med rimelig godt fordelt velstand, med sosial trygghet, med organisasjonsfrihet, med fri meningsdannelse og et fungerende demokrati.

Og det bekrefter den aktuelle situasjon.

LOs leder Roar Flåthen vet hva han snakker om. Arbeidsmiljøloven og sykelønnsordninger vil være i faresonen hvis vi skulle få en borgerlig regjering hvor Fremskrittspartiet har avgjørende innflytelse, sier han.  Fremskrittspartiet er for eksempel motstander av kollektive, landsomfattende tariffavtaler, skal vi tro stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde som mener at slike avtaler svekker arbeidstakernes interesser. Som om han har greie på det.

Forskjellen på en rødgrønn regjering og en regjering hvor Fremskrittspartiet er med, er som natt og dag, sier Flåthen. 

Det er ikke å ta for hardt i. Ikke bare vil partiet rive ned en del av de kollektive ordningene vår harmoniske statsform bygger på, men det vil også eksperimentere med det sosiale sikkerhetssytemet vi møysommelig har bygd opp.Og som grunnlag for - og som ledd i - en slik kamp, vil det diskreditere og svekke forbindelsen mellom AP og LO. 

For skal Fremskrittspartiet og for eksempel Høyre - som ser ut til å ville selge sin bestemor for å bedre den bedrøvelige gallupsituasjonen som de er havnet i - kunne gå til effektivt angrep på det sosiale fundamentet som den norske velferdsstaten bygger på, må samarbeidet mellom AP og LO svekkes. Kreftene må splittes, og enda flere organiserte må innbilles at det ikke er i deres interesse at fagbevegelsen og partibevegelsen samarbeider. At de trekker sammen. Og at de inspirerer og modererer hverandre. 

Dessverre er det liten grunn til å tro at alle vil gjennomskue dette forsøket på å herske ved å splitte.

Men forhåpentlig vil mange nok ta fornuften fangen. 

Og si nei til Fremskrittspartiets populisme og trang til å eksperimentere med velferdsgodene. 

Kay Olav Winther d.e.

Det er jeg som er utenriksminister

Hillary Clinton har vært i Kongo og blitt provosert. En student ved universitetet i Kinshasa skal etter et foredrag hun holdt, ha spurt henne hva ektemannen, ekspresident Bill Clinton, mente om et lån Kina har gitt til Kongo.

- Vil du at jeg skal fortelle deg hva mannen min synes? Mannen min er ikke utenriksminister, jeg er det. Du får spørre om min mening. Jeg vil ikke fortelle hva mannen min måtte mene, svarte Hillary Clinton skarpt i følge CNN.


Det var en reaksjon helt på sin plass.

 

Spørsmålet kunne - for det utenriksministeren og tilhørerne visste - være et utslag av grov kvinnediskriminering. Eller det kunne være et utslag av tvil om Hillary er den egentlige utenriksministeren i USA, og en antydning av at Bill sitter i bakgrunnen og trekker i trådene.

 

Og Hillary "kokte ikke over", som Dagbladet vil ha det til, og hun skjelte ikke ut studenten som VG hevder. Hun satte kontant og saklig spørreren på plass. Det skulle ellers bare mangle.

 

Nå hevder journalister og andre tilstedeværende riktignok at spørsmålsstilleren ville vite Hillarys mening om lånet. Ikke Bills. Det var oversetteren som gjorde en feil, hevdes det.

 

Det er selvfølgelig totalt likegyldig for saken. Hillary svarte på det hun hørte, og kanskje ble hun ikke så overrasket som CNN vil ha det til. Kanskje hadde hun truffet på problemstillingen før. Kjønnsdiskriminering tar seg mange former, og forekommer i de fleste miljøer og sammenhenger.

 

Fortsatt mener en stor del av verdens befolkning at kvinner er et underordnet kjønn, som bør skjule seg for omverdenen for ikke å friste fremmede menn, og i et hvert fall ikke ha eller gi uttrykk for egne meninger. Det bør hun overlate til mannen. Kvinner bør gå tre steg etter og se passe underdanige ut. Ikke stå fram og fortelle mannen hvordan virkeligheten er eller bør være.

 

Den amerikanske utenriksministeren - som til enkelte reaksjonæres bestyrtelse altså er en kvinne - er i Afrika for å rette oppmerksomhet "mot kvinner som er offer for voldtekt som våpen i krig", som Dagbladet uttrykker det.

 

Voldtekt er en avskyelig forbrytelse. Uansett foranledning. At så vel opprørere som regjeringssoldater i en del land forgriper seg på kvinner, unge jenter og jentebarn avslører et abnormt kvinnesyn. At en kvinne skal komme og sette seg til doms over overgriperne som sikkert i mange tilfelle mener at de er i sin fulle rett når de tar for seg og bruker og fornedrer kvinner som ledd i den kampen de fører, er selvfølgelig utålelig.

 

At Hillary så klart markerte sin stilling og stand i Kinshasa, er derfor utmerket. At nyheten om hendelsen når så vidt ut, er også utmerket.

 

Så må det gjerne være slik at det hele egentlig berodde på en misforståelse - eller feil oversettelse. Det er likegyldig.

 

Det viktige er at Hillary så klart fortalte hvor skapet skulle stå. Det var kvinnesak med mening.


Kay Olav Winther d.e.
  

Kort sagt: Lang pause

Jeg har ikke skrevet på denne bloggen siden 25. juli.
Årsakene er flere.
Hagearbeid og familieanliggender har tatt sin tid. Dessuten har jeg vært flittig på andre blogger som jeg har.
Nå stunder det mot valg, og aktiviteten vil øke.
Jeg har til nå ikke skrevet utelukkende om temaer som kan lenkes til Dagbladet og VG. Det kommer jeg ikke til å gjøre framover heller.
Og jeg ser bort fra hvilke temaer som er "in" eller "oppe i tiden". Jeg avgjør selv hva som er aktuelt og når ting skal kommenteres.
De som er interessert i å følge med på denne bloggen, må selv sørge for å følge med. Lenker fra tabloidavisene vil bare i visse tilfelle føre til bloggen.
Dessuten har Twingly vist seg upålitlig - både ved at den ikke oppretter lenke til avisene, og ved at den varter opp med innleggene fra en helt annen Winther-person når man som eksempel søker på http://winther.blogg.no på Twingly.
Dette stiller krav til den som er interessert i å følge med.
Legg adressen til denne siden blant dine favoritter, eller sørg for at du på annen måte enkelt og like til kan manøvrere til denne bloggen.
Men legg ikke inn "tracking coockies". Dem fjerner jeg regelmessig!
Sikkerhetssystemet "Norton" reagerer, og pingstedet "Blogglisten" nekter å pinge innlegg som er "infisert" av "tracking coockies". Slike vil jeg derfor ikke ha på bloggene mine - så sant det er til å unngå.
Som sagt: Nå er valgkampen i gang. Hver dag kommer jeg kanskje ikke til å skrive, men frekvensen på innleggene vil øke.
Følg med.

Mulla Krekar

Mer enn 400 000 personer så programmet om Mulla Krekar på TV2. Jeg var ikke en av dem.

Ikke fordi jeg ikke ville. Intensjonene var gode nok, men jeg sovnet. På meg virket programmet altså søvndyssende.

Så langt jeg kunne se, dreide det seg om et heseblesende, kortpustet program med konstruert spenning. M.a.o. en typisk amerikansk "dokumentar" av B-klasse.

Selvforsvarsmekanismen trådte i funksjon, søvnautomatikken slo til, og borte var amerikanernes banalisering, forenklede problemstillinger og lettvinte løsninger.
 
Når det gjelder realitetene, er min oppfatning klar. Mulla Krekar er ingen forfulgt uskyldighet. Han er en forblindet islamist av verste skuffe - uvitende og med et forenklet verdens- og fiendebilde. Altså en farlig mann. Tilsynelatende uten evne til saklige overveielser. M.a.o. en fanatiker.

Slike religiøst nærsynte mennesker er det mange av i verden. Personer som er utenfor kontroll, og som er villige til å utføre de skrekkeligste handlinger mot medmennesker som de i sin blinde tro ser på som fiender, eller en trussel mot den makt og innflytelse de har basert på religiøs overtro.

Selv om jeg ideelt sett gjerne skulle sett Mulla Krekar stilt for en domstol der hvor han har utført sine ugjerninger, ser jeg fordelen ved at han er her. Overvåket og under en viss kontroll av demokratiske krefter.

Det får heller koste oss noen kroner. Å holde denne mannen i passivitet, er verdt både bryet og pengene.

Vi får bare håpe at de norske myndighetene ikke lar seg overmanne av den generelle naiviteten som preger mange "progressive", veltalende og velartikulerte mennesker, som gjør en dyd av ikke å se skogen for bare trær, og at myndighetene - ikke bare i navnet, men også i gavnet - ser til at mullaen ikke kan drive sin tvilsomme virksomhet fra sitt asyl i et oftest altfor godtroende Norge.

Jeg synes utenriksministeren har gitt et saklig og vel ballansert uttrykk for hvordan norske myndigheter ser på - og bør se på - den aktuelle situasjonen og mulighetene for å få Krekar utvist til Irak. Ingen bør få stresse fram en løsning som ikke er i samsvar med de etiske holdningene og verdiene som gjelder for norsk politikk. Vi har nok med en Trotskisak. Det er ingen grunn til å føye skam til skade ved å skaffe oss en til.
 
Derfor kan vi ikke ta noen sjanser. Amerikansk press eller ikke. Foreløpig må Krekar få bli. Hvor fri han skal være, er en annen sak. Vi går ut fra at PST og det ordinære politiet gjør det de bør gjøre i en situasjon som denne. Naiviteten og snillismen må ha sine grenser.

Men vi sender ikke folk i døden. Ikke en gang folk som synes at norske sivilister er et greit mål for terror. Vi er nemlig siviliserte. Til forskjell fra enkelte andre.

Kay Olav Winther d.e.

Ny politikerhets

VG lar det skinne igjennom at stortingsrepresentantene etter avisas mening skor seg på diettpengene de får utbetalt. De mottar nemlig diettgodtgjørelse 330 dager i året, kan avisa fortelle. Uansett om de er på reise eller ikke. Bare i Juli og fire dager til, får de ingen diett, for da har de ferie.

 

Stortingsrepresentanter som bor mer enn 4 mil fra Stortinget, regnes som pendlere og får 182 kroner dagen. De som bor nærmere, får 78 kroner. Forskjellen skal dekke merutgiftene ved å ha to husholdninger. Dietten til dem som bor hjemme, skal dekke merutgifter til ett måltid. Pengene, som er ment å dekke merutgifter til mat på jobb, blir også utbetalt i helger, og i ferier.

 

Og det er ikke nok med det. Stortingsrepresentantene får i tilegg gratis stortingsleilighet og gratis reiser. De må m.a.o. ikke betale for å gjøre jobben sin. Og dietten til dem som ikke er pendlere, er skattefri hvis representanten jobber mer enn 12 timer. Dietten til pendlerne er skattefri dersom stortingsvervet gjør det nødvendig for representanten å oppholde seg på et annet sted enn hjemstedet. Og: Når stortingsrepresentantene er på reise, får de i tillegg diett etter faste satser.

Når en stortingsrepresentant får reisediett, skal det skattes av de daglige diettpengene representanten får for å spise i Oslo, kan avisa fortelle med Stortingets administrasjon som kilde. 

Jeg kjenner ikke reglene godt nok til å ha en mening om ordningen bør gjennomgås og eventuelt revideres. Jeg vet ikke hvor mye den betyr i form av "inntekter" for den enkelte representant i løpet av et år heller.

 

Men jeg vet at stortingsvervet ikke er noen 9 til 4 jobb. De fleste stortingsrepresentantene står på og skjøtter vervet som politisk ombud langt ut over normal arbeidstid. Både når Stortinget er samlet og ellers.

 

Hvis Riksrevisjonen - eller Stortingets administrasjon - hadde gjennomgått ordningen i det stille for å finne eventuelle skjevheter og for å rette på dem, ville det vært på sin plass.

 

Måten VG håndterer saken på, er imidlertid langt fra heldig. Avisa bidrar på ny til å undergrave tilliten til det representative demokrati, og gir personer som vet lite, men har mange fordommer, inntrykk av at politikerne er noen sleipe egoister som først og fremst er opptatt av å mele sin egen kake; noen korrupte og halvkriminelle slabbedasker som vi godt kan klare oss uten - for de tenker bare på å stappe i egne lommer.

 

Og hvem må betale?

 

Jo, det er vi, det. Den alminnelige mann og kvinne. Vi som ikke har så mye fra før. Vi må fø på feite, grådige politikere, som snakker mye, men gjør lite. Så har vi egentlig bruk for dem?


Enten skjønner ikke VG hvilke krefter bladet går ærend for. Eller så gir de blaffen.

 

Trolig er de mer opptatt av løssalg enn av å være samfunnsnyttige.

 

At politikerhetsing og politikerforakt opptar folk og dermed selger aviser, er det ingen tvil om. Alt som bygger opp under og "bekrefter" folks fordommer, selger.

 

Og de fordømte politikerne vet vi jo hvor vi har, ikke sant? Jeg kjenner en fyr som har litt greie på det der. Han kan fortelle om en stortingsrepresentant som ...

 

I september er det stortingsvalg. Da får vi se hvordan valgdeltakelsen blir. Hvor mange som tar seg bryet med å stemme på politikere som først og fremst er opptatt av å berike seg selv.  

 

I følge VG.

 

Da Stortinget i 2003 nedsatte en kommisjon for å drøfte stortingsrepresentantenes godtgjørelser, var det kun et av kommisjonens medlemmer som gikk inn for å fjerne diettpengene.

 

Det viser hva slags typer vi har med å gjøre, ikke sant?


Kay Olav Winther d.e.

Willoch og parkering

Enkelte parkeringsfirmaer eier ikke sunn sans. Og har de det, skjuler de den godt.

Det er på tide at gribbene i bransjen møter seriøs motstand.

Kåre Willoch er ilagt en parkeringsbot på 800 kroner for å ha parkert ved en skole. Plassen var reservert Lysaker SFO.

Fritidsordningen var imidlertid slutt for dagen. Og Willoch skulle på et arrangement som skolen - som skolegården tilhører - stod som arrangør av.

Mens han var på skoleavslutningen til barnebarnet sitt, dukket det private parkeringsselskapet City Park AS opp og gav ham en bot på 800 kroner, kan Budstikka fortelle.  

Det er et urimelig høyt beløp, sier Willoch og nekter å betale mer enn 500 kroner.

Med det belyser han to prinsippspørsmål:

1.      Bør restriksjoner på parkeringsarealer i offentlig eie gjelde hele døgnet? Dvs. også når den virksomheten som til vanlig disponerer plassene, ikke er i drift?  

2.      Hvor høyt bør straffegebyret for uriktig parkering være?

I prinsippet er det ingen forskjell på et offentlig areal som er avsatt til parkering for allmennheten, en parkeringsplass ved en skole eller en skoleplass eller et annet område som det offentlige eier. Områdene kan merkes for parkering og belegges med avgift. Døgnet rundt.

Avgiftene kan ha som hensikt å regulere trafikken eller skaffe hjemmelshaveren inntekter. Det må vi billister finne oss i.

Er parkeringsbetingelsene gjort rimelig tydelig kjent, og likevel oversett eller overtrådt, må vi finne oss i å betale. Det kan det ikke være tvil eller rimelig uenighet om.

Et helt annet spørsmål er hvor mye parkeringen, og eventuelle overtredelser av reglene, skal koste.

Systemet må ikke bli en melkeku for grunneieren. Spesielt ikke hvis det er det offentlige - altså fellesskapet - som eier. Og så absolutt ikke for selskapet som skal håndheve reglene.

Betalingssystemet bør avgjort ikke være slik at selskapet - eller den enkelte kontrollør - tjener mer jo flere de "tar". Når kontrollpersonalet for enkelte selskaper skriver "bøter" for overtredelse av parkeringstiden før tiden har løpt ut, ikke "ser" parkeringskvitteringer som enhver annen iakttaker uten vanskelighet kan se eller bøtelegger bilister som har parkert slik at de i følge kontrollørens udokumenterte påstand har "hindret" andre i å bruke nabofeltet, så er vi på ville veger.

Useriøse selskaper med overdreven kreativ fantasi bør ut av markedet. Det er det primært oppdragsgivernes ansvar å sørge for. Hvis ingen engasjerer de useriøse gribbene, regulerer markedet seg selv.

I Bærum krever kommunen kr 500,- for feilparkering, opplyser Aftenposten. Hva fylkeskommunen skal kreve for tilsvarende overtredelse, er det opp til politikerne å bestemme. Det vil ikke være ufornuftig om den følger kommunens standard. Men har fylkeskommunen vedtatt at straffegebyret skal være 800 kroner, må nok Willoch betale.

Er de 800 kronene derimot en sats som parkeringsselskapet har bestemt, bør Willoch holde på sitt. Da har han vært utsatt for åger.

Og enda mer tvilsom blir saken, hvis eneste opplysning på stedet var at plassene var reservert SFO og verken sa noe om restriksjoner ut over arbeidstid eller straffegebyr for "misbruk".

Da ville en hver oppegående iakttaker regne med at man fritt kan bruke plassene når SFO har fri eller ferie. Å rope æddæ bæddæ og smelle til med en overraskende bot på 800 kroner, er både uriktig og uanstendig. Det er bondefangeri.

Hvis dette er situasjonen, bør Willoch ikke gi seg. Han har råd til å betale, men denne kampen bør han ta på vegne av den "lille mann".

Stå på, Willoch. Og skulle du mot formodning ha oversett adekvat informasjon, har du i det minste henledet oppmerksomheten på et spørsmål som angår mange. Hver dag. Året rundt.

Kay Olav Winther d.e.

 

Vågale tullinger

Mange mannfolk har behov for å vise hvor tøffe de er. De søker anerkjennelse blant kjønns- og åndsfrender - eller hos det annet kjønn. Eller de må overbevise seg selv om at de er de tøffingene de gjerne vil være. Innimellom finnes det et og annet eksemplar av det annet kjønn med samme tilbøyeligheter.

Behovet ligger trolig i genene.

Hos noen av oss har kulturen lagt en demper på urbehovene. Vi er kultiverte.

Andre har i større grad bevart urhannens behov og adferdsmønsker. De er de mer primitive blant oss. De som kulturen har prellet av på. Som ikke har fulgt med i den sosialiserende utviklingen.

Disse menneskene må hele tiden gjøre noe dristig. Noe som bekrefter at livet er farlig, og at de mestrer farene - mentalt og fysisk. At de de er tøffe og gromme gutter.

De må klatre i fjell uten tilstrekkelige sikkertsforanstaltninger, utføre halsbrekkende gymnastiske øvelser etter å ha hoppet ut fra fly - eller løpe foran okser i Pamplona.
 
Dette anser de som en menneskerett. For det er deres liv ikke sant? De skal så avgjort ha seg frabedt at sofamennesket skal bestemme hva de - tøffingene - skal gjøre.

Men nå hender det fra tid til annen - ja, ikke så rent sjelden heller - at de tøffe guttene - og jentene! - kommer til skade. At de blir sittende fast på en fjellhylle og ikke kommer verken opp eller ned. Eller at de blir spiddet av et oksehorn i Pamplona.

Og da får pipa straks en annen lyd. Da skal A-4-samfunnet til de kjedelige, fantasiløse, treige og feige sofamenneskene som søker trygghet og stabilitet og ikke forstår verdien ved spenning og fare, straks stille opp og rydde opp i problemene.

Det skulle bare mangle mener  tøffingene der de ligger med forfrysninger og sjokk etter å ha klatret i Himalaia uten sikkerhet eller etter å ha blitt spiddet i Pamplona.

Og snillistene - og de naive - er enige med dem. Samfunnet må jo stille opp. Vi kan ikke la dem ligge der og dø!

Nei, selvfølgelig ikke. Men hvem skal betale?

Det er ikke småtterier det er snakk om - hvis du skulle ha trodd det. Det er en bra slump bare i Pamplona. I følge vel informerte kilder ble to mennesker drept første dagen av årets løp i Pamplona , mens 9 skal ha blitt skadd. Siden 1924 er flere hundre blitt såret og i alle fall 15 personer drept. Trolig mange flere.

Men den utgiften får lokalsamfunnet bare ta! Ikke sant?

Okseløping er en klassisk manndomsprøve. Og ikke alt kan være A-4 og innrettet på trygghet. At man dessuten plager dyr, viser bare at man er i stand til å heve seg over smålig medynk og sentimentalitet. Okseløping er tross alt en sport for mannfolk!

Ja da, ja da. Jeg hører innvendingene. Er folk som eter på seg hjerteinfarkt, blodpropp og diabetes eller skades ved uvettig opptreden på vegen noe bedre? Lider ikke  også de av selvsforskyldte skader? Er ikke også de en byrde og en utgift for fellesskapet? Skal de også måtte betale for seg? Hvor skal i så tilfelle grensen gå?

Ja, hvor skal grensen gå?

Det bør vi kanskje ta en seriøs debatt på?

For umiddelbart virker det meningsløst at folk som med åpne øyne - og mot bedre vitende - utsetter seg for skade, skal overlate utgiftene til fellesskapet. Da får de heller forsikre seg, og betale de skyhøye premiene som skal til for å sikre en erstatning som står i rimelig forhold til de skadene som kan følge av manndomsprøven.

Så kan vi andre, som har tatt den kulturelle utviklingen inn over oss, slippe å være med på å betale for de utgiftene som de vågale tullingene pådrar seg.

Kay Olav Winther d.e.

 

Kort sagt: Rentehopp?

Prisene steg kraftig i juni, så nå kan vi få rentehopp, skriver E24.

Ja, noe må man jo finne på å skrive om for å tiltrekke seg oppmerksomhet og lesere i agurktiden.

Straffereaksjoner mot forbrukerne i form av rentehopp, vil være som å svelge ned en flaske med tran i stedet for å ta en spiseskje tran til frokost.

Som kjent kan man ta for mye tran.

Det norsk økonomi - og norske forbrukere - trenger, er ikke hopp i den ene eller den annen retning, men en forutsigbar og godt kjent rentepolitikk som er varslet god tid i forvegen slik at forbrukerne kan forberede seg og innrette sin økonomi og sitt økonomiske forbruk på det som skal skje.

Nå har forbrukerne en stund vært oppfordret til å øke forbruket for å holde hjulene i gang, og det har de gjort.

Økt forbruk gir økt etterspørsel som presser prisene i været - og skaper arbeidsplasser.

Økonomene har m.a.o. fått det de har bedt om.

At sjefsøkonomene og analytikerne er overrasket over at inflasjonen har vist seg å bli et halvt prosentpoeng høyere enn forventningene, er ikke tillitvekkende. 

"Nå vil Svein Gjedrem og resten av beslutningstakerne i Norges Bank følge utviklingen i arbeidsmarkedet og kredittveksten med argusøyne, for å se om også disse indikatorene tar en uventet vending," skriver E24.

Det bør sentralbanken selvfølgelig gjøre, men noen hopp eller andre overraskende gymnastiske øvelser bør sentralbanken avstå fra.

Stø kurs er oppskriften.

Ikke livstruende vingling med rattet.


Kay Olav Winther d.e.  

Om å få ting gjort

I et intervju med den britiske avisen The Times har Formel 1-eier og boss Bernie Ecclestone trukket fram positive sider ved Adolf Hitler. Ecclestone er for eksempel imponert over Hitlers evne «til å få ting gjort».

 

Der har han jo unektelig et poeng.

 

Utryddelsesleirene hvor de tyske nazistene utryddet millioner av "mindreverdige" mennesker og politiske motstandere, er ugjendrivelige bevis på at Hitler utvilsomt hadde evne til å få ting gjort. Med en viss effektivitet.

 

Han lot myrde partifeller som ikke lenger passet inn i systemet og hans planer. Og han lot tyske tropper invadere og annektere det ene landet etter det andre, før han resolutt begav seg inn i Sovjetunionen for å nedkjempe de slaviske "undermenneskene" der. Så jo da, han viste evne til å få ting gjort. Det har den 78 år gamle Ecclestone rett i.

 

Formel 1 bossen er så gammel at han godt kan ha egne erindringer om Hitlers initiativrikdom og beslutningsdyktighet som altså har gledet eller imponert ham så mye at det har blitt et slags forbilde. Som han husker mer enn 60 år senere.

 

Likevel angrer Formel 1-sjefen.

 

Hva han angrer på, er imidlertid litt uklart.


"Jeg burde aldri ha vært så dum at jeg begynte å diskutere disse folkene, men det var min egen feil, som jeg angrer sterkt på," sier han. "Kommentarene er blitt sett på som at jeg støtter Hitler eller Saddam Hussein. Jeg ville aldri støttet slike folk," sier Ecclestone - nå. 

Det han sier der, er vel egentlig to ting? Så hva er det han angrer?  

At han var dum nok til å gi uttrykk for sin egentlige mening? At han utløste det bråket som fulgte i kjølvannet av intervjuet? 

En helt annen ting er at han i ettertid benekter at han støtter folk som Hitler og Saddam Hussein.
 
Nei, han går vel ikke god for alt de gjorde, men han beundrer effektiviteten - ikke sant? Det var jo det han sa. Dvs.: Han beundrer den sterke mann som får noe gjort! Enten det er i politikken, i Formel 1-businessen - eller i livet for øvrig.
 
For medvirkning og medbestemmelse - kort sagt: demokrati - er noe tidskrevende tral. Prat og endeløse diskusjoner og drøftinger. Det sa han ikke, men det ligger vel mellom linjene? Nei, da er det befriende med folk som skjærer igjennom og får noe gjort.

Sånne som Hitler for eksempel - og Mussolini som fikk togene i Italia til å gå og komme når de skulle. Og Saddam Hussein som heller ikke var en tilhenger av tidsødende diskusjoner og parlamenteringer. 

Alle vet jo at man ikke kan lage omelett uten å knuse egg, så noen ulemper vil følge i effektivitetens kjølvann, men det får vi heve oss over og overse. Det viktige er at vi støtter og løfter fram personer som får noe gjort. Det er slike samfunnet trenger! Mener nok Ecclestone. Innerst inne.

Ellers var det jo meningsløst å si det han sa. 


Bare synd at det skal bli så mye brudulje fordi man sier slike opplagte ting offentlig. Men det bekrefter jo bare svakhetene ved vårt overdrevent demokratiske system. Ikke sant?

 

Mas og bråk og prat - i stedet for at man samler seg om å få noe gjort. Slik Hitler - og for den saks skyld Saddam Hussein - gjorde.


Kay Olav Winther d.e.
  


Amal Adens agenda

Human Right Service er stadig utsatt for mistenkeliggjøring. Det er ikke mer enn man må vente.


Organisasjonen arbeider innenfor et saksområde hvor meningene er delte, engasjementet stort og temperaturen høy. Og hvor ikke alle er like nøye med hvilke metoder de velger. 

Jeg har ingen grunn til å tro at en hver kritikk av organisasjonen er usaklig eller "urettferdig". Den som går i ulendt terreng, kan lett komme til å trå feil, og noen ganger er det fristende å ta snarveger. Men mye av kritikken så vel mot organisasjonen som mot de to kvinnelige lederskikkelsene, bærer åpentbart preg av kampanje. Det gjelder å svekke organisasjonens og personenes troverdighet og gjennomslagskraft.  


Nå er kjøret i gang igjen. Denne gangen er heksejakten anført av en somalisk-norsk kvinne som har utgitt en bok under påtatt navn. I boka «Se oss» tok "Amal Aden" i 2008 "et oppgjør med vold og overgrep mot barn, khat- og trygdemisbruk i somaliske miljøer, forteller Dagbladet. Nå tar hun et oppgjør med Hege Storhaug og Human Rights Service.

 

Som forum for kampen har hun valgt Klassekampen, Dagbladet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet - og rettsapparatet. Hun hevder at organisasjonen bruker uetiske metoder.

 

Jeg har ikke lest Amal Adens brev til departementet. Jeg har ikke lest artiklene i Klassekampen og Dagbladet heller. Men jeg har lest det som er å finne om saken på internett - både det som taler til Amal Adens fordel og til hennes ugunst.

 

Jeg må innrømme at jeg ikke sitter igjen med et svekket inntrykk av HRS etter lesningen. Derimot undrer jeg på hvilket ærend Amal Aden er ute i.

 

Skjønt, undrer? Jeg sitter igjen med et inntrykk av en person som forsøker å rake kastanjene ut av ilden. En som gjør avbikt. En som prøver å bli akseptert i et miljø hun har gjort seg "umulig" i.

 

De beskyldningene hun retter mot HRS, Rita Karlsen og Hege Storhaug er latterlige. De står ikke til troende. De er unorske. Å lure i muslimer flesk og alkohol, er ikke en adekvat prøve på graden av integrering, men et religiøst overgrep. Derimot er jeg ikke i tvil om at organisasjonen neppe vil rygge tilbake for å bruke provokasjoner for å avsløre "kritikkverdige" forhold om den ser dette formålstjenlig.

 

Om dette er utillatelig, utilstedelig, kritikkverdig eller ulovlig - eller akseptabel arbeidsmetode - avgjøres av sakens natur og alvorlighetsgrad. I visse tilfelle kan målet hellige midlet.

 

"Menneskerettighetsforkjemperen", Amal Aden, hevder at hun går til felts mot HRS av hensyn til innvandrerbarn og kvinner.

 

Hvilken fordel har de av at hun skandaliserer HRS, Rita Karlsen og Hege Storhaug? Hvordan forbedrer det deres situasjon? Blir muslimske kvinner mindre undertrykte av at Aden gir seg på Hege Storhaug? Øker Adens innsats innvandrernes respekt for det norske lovverket? For den norske kulturen? Hindrer, eller vanskeliggjør, hun ulovligheter som for eksempel omskjæring? Bedrer hun integreringen?

 

At Amal Aden handler ut fra hensynet til innvandrerbarn og -kvinner står ikke til troende. Hun har åpenbart en annen agenda og arbeider målbevisst for å svekke tilliten til HRS og de to kvinnene som driver organisasjonen.

 

Med Klassekampens og Dagbladets hjelp gjør hun avgjort så godt hun kan. Men nordmenn flest er ikke så dumme at de biter på hva som helst.

 

Den selvbestaltede intellektuelle "eliten" er det verre med. Den svelger nok både krok og søkke. Som den alltid gjør når noen bekrefter dens fordommer.


Kay Olav Winther d.e.

Ynkelig "politisk journalistikk"

Såkalte karakterer til regjering og statsråder banaliserer politikken.

 

Karakterer til statsrådene har nemlig samme avgjørende mangel som karakterer i skolen. De forteller ikke noe om vurderingskriteriene. De er tomme symboler. Kaudervelsk både for dem som blir evaluert og for dem som skal bli informert.

 

Karakterer til statsråder og regjeringer forteller derfor ikke om noe annet enn karaktergiverens subjektive vurdering. Om karaktersetteren har innsikt i det han eller hun evaluerer, sier karakterene f. eks. ikke noe om. De er m.a.o. slag i løse lufta.

 

De som liker karakterer fastsatt på et fordekt, subjektivt grunnlag, er mediene. Fortrinnsvis de "tabloide". Slike "karakterer" gir dem mulighet til å fantasere og boltre seg uten hemmende kontakt med virkeligheten. F. eks. kan ingen kontrollere om de lar trynefaktoren telle. Eller om de tar utgangspunkt i egne fordommer. Eller egen uvitenhet.

 

Og opposisjonen - selvfølgelig. Den er interessert - hvis karakterene er dårlige nok. Den kommenterer gjerne lav måloppnåelse. Selv om den innerst inne vet at hele greia er "fake".

 

Samt lesere og "tittere" med sans for det enkelt tenkte og enda enklere framstilte. De synes karakterer forteller dem noe. Spesielt hvis vurderingen bekrefter deres egne syns- og standpunkter. Da vokser de i egne øyne, alle de som tror de blir informert og klokere av overfladisk prat og av "fakta" som ikke har den minste kontakt med virkeligheten, men avspeiler redaksjonens og journalistens sans for det fantasifulle. Eller det "kreative" som de kanskje selv vil foretrekke å kalle det. Hvis de da ikke tar munnen full og omtaler leserfrieriene som politisk journalistikk

 

Nå har NTB sammenholdt karakternivået til dagens Stoltenbergregjering og gårsdagens Bondevikregjering kan VG fortelle. Konklusjonen er at den rødgrønne regjeringen gjør en brukbar jobb. Velgerne gir bedre karakterer til dagens statsråder enn det Kjell Magne Bondeviks regjering fikk for fire år siden.

 

Gjennomsnittskarakteren for Bondevik-regjeringen var 2,9. Dagens regjering får en karakter på 3,5 i snitt. Bondevik-regjeringen fikk ingen karakterer over 3,5. Men den rødgrønne regjeringen kan skryte av sju statsråder med bedre karakterer, skriver Aftenposten - fortsatt i følge VG. Tallene skal være utarbeidet av Respons, som har innhentet karakterer fra 1.001 personer.

Hva forteller så dette?

 

Omtrent ingen ting! Bortsett fra at de 1000 personene som er spurt, på subjektivt og trolig høyst varierende grunnlag, er relativt godt fornøyd med regjeringen, og at Jonas Gahr Støre som vanlig, er den som scorer best. Det forteller at han er rated som nummer én av 1000 personer som trolig ikke har peiling på hva en utenriksminister skal gjøre eller hvordan Jonas gjør jobben, men som har merket seg medienes velvillige innstilling til utenriksministeren, og ellers vet med seg selv at Jonas ser ut il å være en likandes kar. Mye penger har han visst også. Han er derfor neppe AP-mann av brødnid. Det må være ekte idealisme.

 

Det de trolig ikke vet er at en statsråds arbeid er som et isfjell. Én tidel synes. Ni tideler befinner seg under vann. Der befinner de viktige avgjørelsene seg. Usynlige. Alt det en overfladisk iakttaker aldri ser. Og som en tabloidjournalist ikke evaluerer - fordi det ikke synes for det offentlige øye. Nederlagene. Seirene.

 

På bunnen av dagens evaluering befinner nærings- og handelsminister Sylvia Brustad seg. Hun og fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys er de eneste som scorer under 3 poeng.

 

Det var forutsigbart.

 

1001 personer er invitert til å vurdere deres innsats. M.a.o. til å vurdere noe de ikke har den aller ringeste forutsetning for å bedømme. Helt avhengig av hva de har lest og hørt seg til i aviser og etermedia, svarer de det de er programmert til å svare. Og nedvurderer det de er hjernevasket til å synes lite om.

 

Slik oppstår en uheldig rundgang. Mediene legger grunnlaget for en meningsdannelse som de senere bruker som utgangspunkt for en vurdering av landets regjering, en leserbasert vurdering som i sin tur forsterker og "bekrefter" det inntrykket mediene allerede har.

 

Dette kalles politisk journalistikk. Men det er det ikke. Det er underholdningsjournalistikk av enkleste merke.

 

Aviser, etermedier og meningsmålingsinstitutter som ønsker å bli tatt alvorlig ville holdt seg for gode til å servere slike lettbente underholdningsskriverier som seriøs politisk journalistikk.

 

Men så var det det med opplag og fortjeneste da. Folk gjør mye rart for penger.


Kay Olav Winther d.e.
 

Norge mobbes igjen

Så er Norgeshateren og mobberen Manfred Gerstenfeld i gang igjen.

Den israelske "professoren" har lagt Norge for hat og benytter en hver anledning til å svekke Norges omdømme i det Israelske samfunnet.


ITFer en sammenslutning av land som samarbeider om å fremme kunnskap om folkemordet på europeiske jøder under andre verdenskrig. Norge har for tiden formannskapet, og utenriksminister Jonas Gahr Støre skal mandag lede ITFs plenumsmøte.

- Norge skulle aldri ha blitt valgt til å lede ITF, sier Gerstenfeldt som flere ganger tidligere har fremmet grove , men grunnløse, anklager mot Norge om  antisemittisme. Men noen er alltid villig til å tro på hva som helst, så man kan ikke ta for gitt at overdrivelsene og løgnene faller på steingrunn.

- Den skandaløse statsstøttede hyllesten av Hamsun er kun toppen av isfjellet, sier Gerstenfeld som har satt seg som mål å gjøre Norge og nordmenn så suspekte som mulig i israelernes og verdens øyne. Og han får hjelp av andre som ikke evner å se virkeligheten og sannheten bak baktalelsene.

Lederen for den israelske avdelingen av Simon Wiesenthal Center, Ephraim Zuroff, mener f.eks. at markeringen av Hamsunjubileet skader ITFs arbeid med å fremme kunnskap om holocaust.


Som nyhetsbyråene ANB-NTB fslår fast i en melding om saken, er Gerstenfeldt er m.a.o. ikke alene om kritikken. 

Selvfølgelig ikke. Både Gerstenfeldt og flere andre tilhører en "lobby" som har sin fulle hyre med å undergrave Norges tillit og autoritet. Jo, større forståelse Norge får for palestinernes sak, desto flere og hardere - og mer fantasifulle - vil angrepene og beskyldningene bli.

Så lenge vårt syn på konfliktene i Midt-Østen hadde karakter av servil beundring for erobringen av ørkenen og kritikkløs aksept av Israels rett til å forsvare seg uten hensyn til hva de utsatte palestinerne for,  hadde Norge, norske politikere og norske lobbyister en høy stjerne hos de israelske lederne og i det israelske folket, men straks vi inntok en mer kritisk og balansert holdning, fikk pipa en annen lyd.

Og vår rolle som fredsmekler gav oss heller ikke fra begynnelsen av noen høy stjerne i alle deler av det Israelske samfunnet. Mordet på en av Israels egne statsmenn som engasjerte seg i fredsprosessen, var ingen tilfeldighet eller udåd utført av en "galning". Også det var et forsøk på å stanse fredsprosessen.

Alt tyder på at den vedvarende mobbingen som Norge har vært utsatt for av Manfred Gerstenfeldt og andre de senere årene, har hatt som mål å frata oss enhver troverdighet og ved det svekke vår mulighet til å spille en rolle som fredsmekler i strid med israelske aktivistgruppers interesser.

Enkelte norske medier er livredde for å bli kalt antisemittiske. De formidler herr Gerstenfeldts og andre kritikk uten motforestillinger. Også når disse er overdrevet ut over alle rimelige proporsjoner - eller rett og slett er fabrikkerte og lagt i munnen på nordmenn som ikke finnes. Enten de kalles Weizz eller Antonsen.

Svertingen av Norge i Israel er en progandakrig hvor Norge stiller med et avgjort handikapp. Vi tror for godt om folk, og regner ikke med at de vi betrakter som våre venner kan lyve med åpne øyne og uskyldig ansikt for å mobbe oss på plass i folden slik at vi blir lydige redskaper som gjør det andre ønsker at vi skal gjøre.

Men slik er det dessverre. Om ikke lenge vil Gerstenfeldt og kornsorter være på banen igjen med ny kritikk. Ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det. Men fordi de har sin egen agenda, hvor nedrakkingen tjener et strategisk formål.

Bare vent og se.

Kay Olav Winther d.e.


Mye skrik og lite ull

Det stunder mot valg - og stortingsferie. Det gjelder derfor å få utnyttet de små sjansene man har, selv om foranledningen er aldri tynn. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmer derfor mistillitsforslag mot næringsminister Sylvia Brustad for hennes håndtering av Akersaken.


Nå viste vel utviklingen av saken at rabalderet var "much ado about nothing". Kritikerne gikk Shakespeare en høy gang.


Det som gjorde størst inntrykk var at Røkke prøvde seg som underholdningsartist. Det avslørte at han er bedre som forretningsmann enn som imitator. Det kom ikke som noen overraskelse.


Resten var plankekjøring. Statsråden følte seg lurt, mens Aker og Røkke fikk næringslivets attest for at det slett ikke var noe galt i å parkere mindre lønnsomme bedrifter i holdingselskaper hvor man kunne dele tapene på flere.


Og det tror jeg så gjerne. At næringslivet ikke ser noe galt i. Spesielt ikke når man kan få fellesskapet til å være med på å ta risikoen.


Statsråden mente altså at det offentlige var taklet unødig hardt mot vantet, og at motparten burde vært dømt til utvisning - kanskje matchstraff, og at det målet som ble scoret som følge av overgrepet, burde vært annullert.


Det fikk hun ikke dommerteamets tilslutning til. Reglene er fulgt. Litt juling må man tåle, mente dommerne og pressen.


Og dermed burde saken vært over.


Men nei. I år er det valg. Og de såkalte borgerlige partiene - bortsett fra FrP, da - ligger så dårlig an at de ikke kan gi fra seg en sjanse som denne. For når avstemningen om tillit foretas, vil mediene sin vane tro, hekte seg på å gjøre maksimalt ut av saken. Og mange velgere vil gå på limpinnen, og tro at det er Brustad  - og Arbeiderpartiet, og regjeringen - som har gjort noe galt, og at statsråden derfor ikke fortjener vår tillit.  


Så nå ser Høyre en sjanse til å tre fram fra furtekroken. Per-Kristian Foss kan demonstrere at han er en mer initiativrik politiker enn sin partileder. Lars Sponheim kan buldre og sjonglere med store ord og karakteristikker som at Akersaken er den største skandalen i hele fireårsperioden, mens Dagfinn Høybråten kan mobilisere moralsk forargelse og slutte seg til kritikken som plasserer ham på den "rette" siden av den politiske skillelinjen.


Og da har opposisjonen oppnådd det den ønsker. Ikke slik at den har rettet til en politisk og konstitusjonell feil, men den har plassert seg i rampelyset og forledet en del naive velgere til å tro at de borgerlige ville vært mer kritiske over for storkapitalen og ville ha sørget for å ivareta statens, dvs. fellesskapets interesser på en bedre måte enn de rød-grønne har gjort.


Hva som alt i alt har vært - og er - til beste for norsk økonomi, det norske arbeidslivet og norske arbeidsplasser og folks ve og vel, er det få som spør om. Og hvem tar seg bryet med å undersøke hvordan de enkelte partiene prinsipielt og i praksis stiller seg til norske kapitalister og norsk næringsliv. Det blir for innviklet. Også for journalistene. Kanskje med unntak for en og annen graver i Dagens Næringsliv og Finansavisen.


Statsministeren vil ikke kaste statsråden til ulvene. Ære være ham for det. Brustad har derfor flertallet i ryggen. Hvis ingen arbeidsulykke inntreffer, har vi samme regjering i morgen.


Men i mellomtiden har opposisjonen hatt en stakket stund i rampelyset. Det er alt de kan regne med. Både i denne saken og som resultat av valget.


De kan bli enige om å ramle med stolene og tromme på blikktallerkenene, men lengre kommer de ikke. Til det er de for uenige. Det eneste de er i stand til å stå sammen om, er å kritisere andre.


Og det er ikke grunnlag godt nok til å styre landet!


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: En syk, gammel tulling

Holocaust er en løgn, mener den 88 år gamle amerikaneren James von Brunn.

I går gikk han inn i Holocaustsenteret i Washington og skjøt en av vaktene.

Nå risikerer von Brunn dødsstraff, forteller nettsiden dagbladet.no som karakteriserer von Brunn som nynazist.

Det er å gi ham dimensjoner som han åpenbart ikke har.

Trolig dreier det seg om en sinnsforvirret mann med antisemittiske holdninger i tillegg til andre vrangforestillinger.

Mannen er åpenbart ikke tilregnelig, og burde vært satt under psykiatrisk overvåking og behandling allerede da han i 1981 forsøkte å kidnappe ansatte i den amerikanske sentralbanken som en reaksjon på det han mente var for høy rente.

For oss vanlige, normale er drapet på museumsvakta en avskyelig handling.

For ubefestede sjeler med nazisympatier og hang til glorifisering av det monstrøse, betraktes gjerningsmannen trolig på grunnlag av medieomtalen som en helt og et forbilde.

Ved å kalle von Brunn nynazist og koble snikmordet på en sakesløs person sammen med brune holdninger og kalle det nynazisme, bidrar nå verdenspressen til å gjøre drapsmannen til en nynazistisk helt som ikke bare prater, men lar handling følge ord og idealer.
Det er derfor grunn til å fastslå at det ikke er det aller minste heltemodig over denne udåden.

Von Brunn er rett og slett en syk, gammel tulling.

En sinnsyk stakkar som de riktige, tyske nazistene trolig ville sendt til en sånn utryddelsesleir som von Brunn ikke tror på eksistensen av.


Kay Olav Winther d.e.

Har ikke Kolberg fritid?

Er det arbeidsgiveren som betaler valgkamparbeidet, hvis en ansatt driver valgkamp på fritiden? 

Selvfølgelig ikke dersom arbeidstakeren utfører det arbeidet han eller hun er lønnet for. Ansatte disponerer sin fritid som de vil. Sånn har det vært, og sånn bør det være. Men det er det ikke alle som har forstått. 

VG for eksempel. Skjønt trolig har de forstått det, men later likevel som om de har kommet over noe muffens. For når arbeidstakeren heter Martin Kolberg og driver valgkamp i hjemfylket, og arbeidsgiveren er Aps stortingsgruppe, har de spikere til en hel suppe. 

Og Ida Marie Holen som er kandidat på FrPs liste i Buskerud, og Kolbergs argeste konkurrent og stortingsplassen, hiver seg på den karusellen VG har løpt i gang. Ivrig, oppglødd og ukritisk presterer hun en buklanding som det er lite stil over. 

At hun "reagerer" på at Kolberg "får betaling fra stortinget under valgkampen", viser hvor lett hun går på limpinnen og hvor få motforestillinger og egne meninger hun har når mediene tar kontakt. Det bør velgerne i Buskerud merke seg. Hun sluker hun agnet - og søkket går ned på kjøpet. 

Martin Kolberg kan selvfølgelig med den beste samvittighet bruke sin fritid til å drive valgkamp, selv om han blir lønnet av Arbeiderpartiets stortingsgruppe av midler som skal brukes til stortingsrelevante formål. Forutsetningen er at han ikke driver valgkamparbeid i sin lønnede arbeidstid. Eller for å formulere det mer presist: Forutsetningen er at han gjør den jobben han mottar betaling for. Når og hvordan er en sak mellom ham og hans arbeidsgiver.  

Og stortinget. Som skal se til at det ikke forekommer misbruk. Her befinner Arbeiderpartiets stortingsgruppe i samme situasjon som alle de andre stortingsgruppene. 

Dette er  viktige forutsetninger og distinksjoner som VG burde opplyst om. Men da hadde lufta selvfølgelig gått ut av den ballongen avisa så iherdig hadde blåst opp til sprekkepunktet. Og da hadde det jo ikke vært noen sak. Sjekk aldri i hjel en god story, heter det. Det rådet har de visst tatt til seg i VG. Oppslag går tydelig foran saklighet. 

Og Ida Marie Holen som vil på stortinget og være med å styre land og rike, burde vist så mye selvstendighet og kritisk innstilling at hun hadde stilt de nødvendige, oppklarende spørsmålene, før hun godtok problemstillingen. Det gjorde hun åpenbart ikke. Det sier nok om det kandidaturet. 

Men hun er for så vidt i "godt" selskap. Også stortingspresidenten fant det opportunt å bære kull til Martin Kolbergs mage uten å ta bryderiet med å nyansere saken. 

Når Jagland i kraft av å være stortingets fremste tillitsvalgte, sier at de pengene Kolberg lønnes av, ikke skal brukes til valgkamparbeid, får han det til å lyde som om Kolberg i strid med forutsetningene driver valgkamparbeid i Buskerud på full tid og ikke gjør rett og skjel for de pengene stortingsgruppa betaler ham. 

Slik er det ikke, sier fylkespartiet som er ansvarlige for valgkampen. Kolberg bruker sin fritid. 

Det burde Jagland brakt på det rene og fått med i sin uttalelse. I stedet for å framstå som statsmann og talsmann for rene linjer, er han med sin uttalelse kommet i skade for å legge stein til byrden. Det virker med respekt å melde en smule anelsesløst.

Er det noen som vet, hva norske medier kan få seg til å skrive, så er det Jagland. Han burde derfor enten understreket at han ikke kjente til de nærmere omstendighetene rundt Kolbergs forhold, eller gjort det helt klart at han snakket prinsipielt og ikke hadde noen grunn til å tro at Kolberg har gjort noe klanderverdig. Enkelte ganger må man veie sine ord på gullvekt. Ikke minst når man er stortingspresident, og gjerne vil være hevet over politikken.

Mediene - og Arbeiderpartiets politiske motstandere - er nemlig ikke hevet over politikken. Noe jeg formoder at Jagland har lagt merke til.

Kay Olav Winther d.e. 

Politisk pølsebu?

SVs problem er ikke museumsvokterne, men individualistene. Alle dem som er gått inn i partiet for å fremme sin hjertesak - eller saker. De som ikke kan gå i spann, men sliter og river i partiet for å få det til å gå i deres retning.

 

Ekstra galt blir det når disse personene blir valgt til å representere partiet på Stortinget - eller i kommunestyrer og fylkesting.

 

SV er på mange måter et venstresidens FrP. Eller kanskje er det riktigere å si: Det FrP som Carl I. Hagen ekskluderte seg bort fra. FrP før det ble et parti.

 

SV sitter i dag i regjering. Ikke alene, slik at de kan få alt presis som de vil ha det, men i en koalisjonsregjering. Partiet må derfor manøvrere seg fram til løsninger sammen med samarbeidspartnerne.

 

Å komme i posisjon lød nok forlokkende for en del partislitere etter mange års ørkenvandring, men mange SV'ere så nok med ulyst på en situasjon hvor partiet og partiets organer og medlemmer måtte ta ansvar og gå i flokk sammen med andre - i samme retning til samme tid. For enkelte var det tydelig en mer krevende øvelse enn å gå i tog under paroler, faner og flagg.

 

For selv etter at partiet kom i posisjon, prøvde noen av de individualistene og frigjengerne som fant mest ubehag i å være spent for samme vogn som samarbeidspartnerne, å føre en slags opposisjonspolitikk ved siden av regjeringspolitikken. De var uenige med den regjeringen deres parti var en integrert og uløselig del av, og betinget seg en slags reservasjonsrett når de ikke fant seg til rette med de kompromissene partiene i en samlingsregjering må inngå og stille seg helhjertet bak hvis den ikke skal bli en famlingsregjering uten tillit og uten politisk gjennomslagskraft.

 

Etter hvert er partiet blitt flinkere. Og enten er opposisjonistene temmet, eller også har de innsett at partiet bare kan ha ett ansikt. Å bære en Janusmaske er ikke noe tillitvekkende påfunn i politikken. Så frifantene ser ut til å ha lært at alle hestene i et trespann må gå samme vegen og ta tak sammen for at vogna skal bevege seg framover. Mot det felles målet.

 

Men lærdommen stikker ikke like dypt hos alle. I hvert fall er ubehaget tydeligere hos noen enn hos andre. Eller behovet for å markere selvstendighet. Uavhengighet. Og integritet. Som de selv sikkert foretrekker å kalle det.

 

Man aner fra tid til annen jamring fra de lidende. Stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, er av dem som tidvis har ynket seg i full offentlighet. Nå skal han forlate Stortinget, og tar ikke lenger taktiske hensyn. Nå kaller han en spade for en spade - eller Stortinget for «en politisk pølsebu».

Selv om bildet ikke er særlig velvalgt, forstår man meningen. Ballo som har representert SV på Stortinget i tre perioder, synes at Stortinget er satt på sidelinjen. Styringen av landet foregår i regjeringskontorene. "Hos oss har flertallsregjeringen per definisjon rett når sakene kommer til Stortinget. Det må representantene finne seg i," klager han, og mener at dette er en fare for demokratiet. 

Det kan lyde besnærende for uinnvidde, men er selvsagt ikke riktig. "Hønsvaldsk parlamentarisme" forutsetter selvfølgelig at regjeringen skaffer seg politisk ryggdekning før saker legges fram. Det er ikke udemokratisk, men fordelen ved flertallsregjeringer. At man slipper "Stortingsregjereri".

Når Ballo tenker seg grundig om, har han sikkert hørt om maktens tredeling. Stortinget er den lovgivende myndighet. Etter tre perioder på tinget, bør man ha ervervet seg innsikt i hva det innebærer. Men det hadde selvfølgelig vært mye "morsommere" å være "overregjering" og kunne tvinge regjeringen til å endre holdning i enkeltsaker. 


Men det er opposisjonspolitikk. Ballo trives kan hende best som opponent, men nå tilhører han stortingsflertallet. M.a.o. regjeringens parlamentariske grunnlag. Derfor har han under trepartiregjeringen måttet tøyle sine opposisjonelle lyster. Hardt for ham, men bra for Norge.

SV er falmet i løpet av den tiden Ballo har vært stortingsrepresentant, mener han. Kanskje det. Slik er det å befinne seg i sola. Det kan fargene ta skade av - hvis de ikke er ekte. Men det meste utvikler seg best i solskinn og varme. Hvis det da ikke dreier seg om skyggeplanter. De liker seg best i sval skygge og dunkel belysning.  Der kan de vokse og bli frodige med masse bladverk. Men blomster utvikler slike planter bare i unntakstilfelle.

 

Så hvem vet, kanskje vil SV i det lange løp ha godt av en periode i sollyset - selv om rødfargen falmer aldri så lite grann. Og Stortinget er vi ikke bekymret for. Det kan uten problemer drive sin lovgivende gjerning som det hittil har gjort. Også når Ballo ikke lenger er på plass og passer  "pølsebua".

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Ikke bedre enn andre

President Obama har snudd og nekter nå å offentliggjøre bildene som viser USAs mishandling av fangene i Abu Ghraib-fengselet i Irak.
De bildene vi ikke har fått se, viser  tortur og
voldtekter
Noen soldater - bl.a. den kvinnelige soldaten Lynndie England - ble dømt for de ovegrepene som de gjorde seg skyldige i.
Urettferdig. Vi fulgte ordre, hevder de dømte.
Lynndie England som har sluppet ut av fengslet etter halvsonet dom, etterlyser en unnskyldning fra de egentlig skyldige.
Bare de mest forblindede tror at fangemishandlingen i fengselet Abu Ghraib som ble drevet av amerikanerne, ble initiert av menige soldater og lavere befal på stedet.
De skyldige befant seg i Washington.
Det var høyerestående militære ledere og politikere på toppnivå i det amerikanske samfunnet.
Derfor blir sannheten nå tildekket - slik at presset for å finne de egentlig skyldige ikke skal bli for sterkt, og i håp om at folk skal glemme slik at USA kan fortsette å framstå som forsvarer av demokrati, humanisme og menneskerettigheter.
Dette er de egentlige årsakene.
Ikke frykten for taktiske komplikasjoner.
Mange vil gå på den limpinnen.
Noen fordi de ikke ønsker å vite.
Vi andre vet hva USA er i stand til når de finner det opportunt.
Landet er ikke et hår bedre enn andre stormakter.
USA er humanistisk akkurat så lenge landet har fordel av det.
Vi som hadde håpet at Obama skulle representere en fornyelse også på dette området, har fått vår første skuffelse.
 De militære og haukene i Washington har vunnet sin første seier over presidenten.
Det blir neppe den siste.

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Sosialistisk enhetsskole

Jeg vil ikke snakke om hva de andre partiene mener. Jeg vil snakke om FrPs politikk, sa Siv Jensen, og det løftet holdt hun i landsmøtetalen sin.
Og godt var det, for hva de andre partiene står for, kan hun og partiet hennes tydeligvis ikke så mye om.
På Fremskrittspartiets nettside finnes noe som kalles "stortingsgruppens politiske faktaark".
Fakta er det ikke.
Men interessant lesning, for en del av det som står der, viser i klartekst at FrP ikke forstår vesentlige sider ved den politiske virkeligheten partiet er omgitt av.
"Vi er ikke like, men unike, og vi trenger et utdanningssystem som setter enkeltindividet i sentrum,"sier "faktaarket".
Det er det ikke stor uenighet om.
Det har vært norsk skolepolitikk i uminnelige tider.
I tillegg er det viktig at skolen gjør de unge til samfunnsborgere - ikke til perspektivløse egoister som kun er opptatt av å mele sin egen kake.
Men når Fremskrittspartiet omtaler dagens skole som "regjeringens sosialistiske enhetsskole der alle må og skal lære akkurat det samme, og der målsettingen er at barn og unge skal tenke likt, snakke likt og oppføre seg likt," tar partiet et langt steg bort fra virkelighetens verden.
Finn fram et leksikon og prøv å lære hva sosialisme er, og slå opp i målformuleringene og læreplanene for dagens skole for - om mulig - å få litt kunnskap som grunnlag for "meningene". 
Begrepet "regjeringens sosialistiske enhetsskole" er politisk snikksnakk beregnet på et uinformert publikum som lar seg informere og styre av slagord, fyord og enkle resonnementer som appellerer til ignoranse, fordommer og lavere instinkter.
På TV framstod FrP som et velsmurt, meningsfabrikkerende valgmaskineri med et visst amerikansk tilsnitt.

Men det er visst fortsatt et stykke fram til at partiet kan betraktes som et seriøst politisk alternativ.

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Kartlegging av jødehat.

Norske myndigheter bør gjøre mer for å undersøke antisemittiske holdninger i Norge, sier lederen av Holocaustsenteret, Odd-Bjørn Fure til VG Nett.
Bakgrunnen for uttalelsen er at noen tullinger har tagget ned gravsteder på den historiske jødekirkegården på Sofienberg i Oslo med nazisymboler og slagord.

 Anne Sender som er leder i Det mosaiske trossamfunnet, ønsker at angrep på jøder skal registreres spesifikt og ikke bare inngå i sekkebegrepet "hatkriminalitet".

Jeg er enig med Fure og Sender.

La oss få fakta på bordet.

Men skal en slik registrering vise tingenes reelle tilstand, må vi ha en korrekt, meningsfull definisjon av hva antisemittisme - eller mer presist: jødehat - er.

Uenighet om og angrep på den politikken Israel fører, er verken antisemittisme eller jødehat!

Vi må ha en klar grense mellom uvettig opptreden utført av tullinger uten vurderingsevne og folk som gir utilstedelig uttrykk for hat mot jødene som folkegruppe og mot jødiske personer i kraft av deres etniske tilhørighet.

Og: Vi må få vite hvilke personer og grupper som huser slike fordommer, og hva som har utløst hatet.

Kunnskap gir oss muligheter til å sette inn mottiltak.
Fikk vi en slik pålitelig registrering, kunne det dessuten kanskje vise seg at jødehatet er mindre enn enkelte antar.

Og skulle det motsatte bli bekreftet, bør vi sette i gang en intellektuell ryddeaksjon for å fjerne mest mulig av slik åndelig forurensning fra det norske landskapet.

Uansett hvor det "brune" grumset måtte holde til.

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Ekstrem islamisme

Politiets sikkerhetstjeneste har avslørt en gruppe på 25 voksne menn som "knyttes til ekstrem islamisme".

Det er slik islamisme som Martin Kolberg fikk kjeft for å ha advart mot - for den slags islamisme har vi ikke i Norge i følge forståsegpåerne.

I andre land, ja, men ikke i Norge.

En sentral person i miljøet er en tidligere Talibanminister fra Afghanistan.

Han er imam i en muslimsk menighet i Oslo.

Men slike avsløringer gjør selvfølgelig ikke inntrykk på de naive idyllikerne.

De mener sikkert at saken har fått feil proporsjoner og dimensjoner - eller at den rett og slett er konstruert.

Hva gjør han med det døve øret? spør Jan Erik Vold, og svarer: Det døve øret hører han med.

Sånn er det med naivistene også.

De hører med det døve øret.
Og ser med det blinde øyet.

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: En provokasjon

Da det ble avslørt at deltagerne på LO-kongressen ble vartet opp av servitører uten tariffavtale, ble det kaos i Folkets Hus, kan VG Nett fortelle.

Kaos ble det neppe.

LO og forbundene lar seg ikke så lett vippe av pinnen.

Men bestyrtelse ble det nok.

Og forargelse.

Og det med god grunn.

Å hyre inn en bedrift som ikke gir de ansatte tariffavtaler, er en utrolig tabbe av Kongressenteret, dvs. Folkets Hus.

Ekstra provoserende var det at det var selveste LO-kongressen som skulle betjenes, men arbeiderbevegelsens egen høyborg, skal selvfølgelig ikke bruke uorganiserte arbeidstakere og bedrifter med uryddig arbeids- og organisasjonsforhold, ellers heller.

LO har bidratt sterkt til utviklingen av det norske velferdssamfunnet ved å sørge for at arbeidstakerne ikke utnyttes og ikke skaltes og valtes med, men har trygge arbeidsforhold med forutsigbar lønn og sosiale rettigheter.

Sterke samfunnskrefter er i mot alt hva LO står for og vil gjerne skru klokka tilbake.

De resultatene LO har oppnådd er ikke kommet av seg sjøl.
LO har aldri fått noe gratis og har til alle tider måttet kjempe for de resultatene organisasjonen har oppnådd på vegne av oss alle.

Hadde fadesen med de uorganiserte servitørene ikke blitt oppdaget, ville LOs motstandere hovert.

Se, dere må selv benytte uorganiserte og bedrifter som er billigst fordi de ikke følger LOs "rigide?" tariffbestemmelser.

LO gjorde kort prosess i saken.

Det var det eneste riktige.

Forhandlinger med den oppsagte bedriften for å bringe ansettelsesforholdene i orden, får komme etterpå.

Det er en forbundssak.

Kay Olav Winther d.e.

Stopp russefeiringen!

Russevesenet har overlevd seg selv. Det er på tide å sette en stopper for tøyset.

 

En gang var russefeiringen uskyldig moro med visse tilløp til dumheter. I dag er den stort sett dumheter med visse tilløp til moro.

 

Den videregående skolen skal gi de unge kunnskap og holdninger.

 

Russefeiringen er formelt sett privat, men i realiteten en del av skolens opplæring og oppdragelse. Rent bortsett fra at den utelukkende bidrar negativt og bryter alle de gode forsettene som skolen har og bruker flere år på å virkeliggjøre.

 

Russeordningen legaliserer dumheter, pøbelopptreden og kriminell atferd. La dem holde på, man er russ bare en gang i livet, sier de feigeste for å glatte over og for å slippe å gjøre seg upopulære. Slik velger de å se gjennom fingrene med utilbørlig oppførsel og moralsk forkastelige handlinger, i stedet for å ta ansvar og erklære at nok er mer enn nok.

 

Å straffe alle for dumheter som et mindretall gjør seg skyldig i, er dårlig pedagogikk. Men det dreier seg egentlig ikke om straff. Ingen kan - eller vil - hindre privatpersoner i å komme sammen for å ha det morsomt - på en måte og i en målestokk som samfunnet kan akseptere.

 

Det man bør sette en stopper for er den nasjonaliserte, organiserte, uniformerte og kollektive utskeielsen som russefeiringen er.

 

En gang var russevesenet en slags uskyldig utblåsning med løs snipp og utslått hår, etter disiplinert skolegang. En markering av cornua depositurus, av at man i løpet av skoletiden hadde ervervet seg kunnskap og visdom og derfor kunne legge hornene og det dyriske av seg fordi man var blitt et dannet menneske og kunne tre inn i den akademiske stand.

 

I dag tror de unge åpenbart at russetiden er til for at de skal markere at de fortsatt er uvitende og har sviktende dømmekraft, og lite og ingen ting har lært i løpet av den lange skolegangen som fellesskapet har kostet på dem.

 

Norge er ikke alene om å ha ritualer som markerer overgangen fra barn til voksen eller fra "hornprydet dyr til kultivert menneske", men ingen andre land har så banaliserte og abnormaliserte skikker som det den norske russefeiringen representerer.

 

Tiltak som for eksempel å flytte på eksamen, har ikke hatt den ønskelige effekt. Løftede pekefingre virker heller ikke. Russen bare turer fram I dobbelt forstand. Mange avgangselever prioriterer russeutskeielser framfor studier og eksamen. For altfor mange bidrar russefeiringen til å ødelegge års skolegang og forpurre eller utsette realiseringen av framtidsplaner.

 

Den som påtar seg belastningen med å avskaffe russefeiringen slik vi nå kjenner den, vil bli møtt med protester og forsøk på obstruksjon fra den framtidige russen - og ikke minst fra alle dem som lever høyt på årskullenes ekstravaganse. For i dag er russefeiringen et kommersielt jippo som holder liv i hele bransjer av utstyrsleverandører og klesimportører. I tillegg til at russetiden er demoraliserende og tillater at unge - men tross alt voksne! - personer opptrer ansvarsløst og til dels kriminelt under dekke av at det dumme som de gjør, er "uskyldig russemoro".

 

Russ kan feire lokalt og regionalt, og ha det morsomt i sosialt akseptable former. De landsomfattende raidene som preges av hordementalitet og hvor russen bruker det offentlige rom til forum for bråk og kvalme, er det umulig å holde kontroll med og styring på. Lovløs og uvettig opptreden kan ikke overses eller unnskyldes. Russetid er ikke en formildende omstendighet, men en skjerpende. Formaninger har ikke hjulpet hittil. Det burde være klart for de fleste hva som må til.

 

 La oss en gang for alle sette en stopper for russefeiringen slik vi i dag kjenner den.

Kay Olav Winther d.e.


Høyre lider av selvskadesyndrom

Høyre sliter. Meningsmålinger viser at partiet har sin svakeste oppslutning på tre år. Partiet er nede under 12 prosent. Tilbakegangen er nesten to prosent. Det er et ras vi er vitne til.

 

Jeg har tidligere skrevet at Høyre lider av selvskadesyndrom. Det gjentar jeg med god samvittighet.

 

Vi er åpne for et samarbeid med alle og vil ikke stenge for noe borgerlig alternativ, sier Erna og tror at hun avklarer Høyres posisjon. I realiteten kludrer hun den til.

 

For det dreier seg ikke om hvem hun er villig til å lukke øynene og gå til sengs med, men om hva de skal foreta seg sammen i sengehalmen.

 

Hvilken økonomisk politikk skal en eventuell FrP-Høyre-regjering føre?  Det store FrPs eller det lille Høyres?  Man står verken trygt eller komfortabelt på to hester som løper i hver sin retning. Det skjønner velgerne, men ikke Erna.

 

Velgerne skjønner også at det er betydelig politisk avstand mellom FrP og Høyre på en rekke andre politikkområder. Tror Erna at hun kan få velgerne til å se bort fra dette? Det er som å tro at hun kan gjemme seg ved å stikke hodet i sanden.

 

Størrelse- og styrkeforholdet tilsier at en FrP-Høyre-regjering, i realiteten og i praksis blir en Siv Jensen-regjering med Høyrestøtte. Erna Solberg må gjerne poengtere at hun er Høyres statsministerkandidat, men det gjør neppe inntrykk på så mange. At FrP skulle la Erna remplassere Siv som statsminister er totalt utenkelig. Det skjønner de nok i Høyres Hus også - om de skal være ærlige.

 

På den norske, partipolitiske skalaen er Høyre et sentrumsparti etter at FrP har entret arenaen og vokst seg stort og sterkt ved å hevde klare populistiske og liberalistiske standpunkter. Skal Høyre gjenerobre skansen på ytterste Høyre fløy, må partiet bytte ut en rekke politiske oppfatninger og utstyre seg med noen brunaktige striper i det blå.

 

Det ville glede en del pengefolk som ønsker seg et mer liberalistisk Høyre. Ikke nødvendigvis et parti som er mer næringspolitisk orientert, men et parti med klarere liberalistiske synspunkter og holdninger. Et parti som gir friere spillerom til kapitalen, og som vil fremme markedets betydning på bekostning av politisk styring. M.a.o. et parti som kan gjøre vulgærkapitalismen mer stueren enn FrP kan, og som markedsfører FrPs politikk i en mer dannet og sosialt akseptabel tone.

 

Om Høyre er villig til å gi avkall på sin moderne historie og sin sjel for å kunne boltre seg med FrP mens pengefolkene - dvs. kapitalistene - søker tilfredsstillelse ved å se på i kikkhullet, bør helgas landsmøte gi signal om.

 

Høyres eneste realistiske alternativ er å markere egne synspunkter - dvs. egen oppskrift på løsning av aktuelle politiske utfordringer - og erklære seg villig til å samarbeide med partier med samme mål og midler.

 

Da kan partiet bli trodd og tatt på alvor. Men da knytter det seg samtidig til et regjeringsalternativ som forutsetter at de to minipartiene KrF og Venstre ikke bare holder seg flytende, men kommer seg opp av vannet og tar arbeidsklærne på. Men det er lite som tyder på at det skal skje. KrF befestet nylig sin stilling som partiet for en liten, utgruppe med ultrakonservative moralholdninger, og Venstre har én synlig politiker og han banaliserer partiets politikk ved å brumme mer om regjeringens utilstrekkelighet enn om hvilke politiske løsninger Venstre har å by på. KrF og Venstre er partiene for dem som allerede tilhører menighetene. De sanker ingen nye velgere, men kan i heldigste fall gjøre seg håp om å vinne tilbake noen vandrere.

Politikk er primært meninger, men det er også mennesker. Dvs. et spørsmål om hvem vi kan ha tillit til - og tro på. Velgerflukten har bl.a. sammenheng med diskusjonen rundt min person, sier Erna Solberg.

 

Det er selvfølgelig riktig. Erna Solberg framstår ikke som en person som man entusiastisk gir politisk makt og innflytelse til. Det hun sier virker enkelt tenkt, og å benekte fakta og presentere urealistiske drømmer, tenner en ubetydelig del av de velgerne som sitter på gjerdet eller leter etter et politisk alternativt til dagens regjering. Da framstår Siv Jensen som langt mer klar, bevisst - og ikke minst besluttsom.

 

Og så har hun til forskjell fra Erna og Høyre en langt mer konsistent, klar og lett forståelig politikk. Med en politikk som staket ut kursen for et samfunn som står over for store utfordringer, kunne Erna stått fram som et alternativ til Jens og Siv. I stedet har hun flyttet fokus fra politikken til taktikken, og sagt at hun er villig til å sluke kameler og gå til køys med hvem som helst bare hun kommer i regjering. Det er en holdning som imponerer stadig færre. Akkurat nå er det mindre enn 12 prosent av landets befolkning som liker det de hører.

 

Erna har bedyret at hun vil fortsette på samme galei og markedsføre dette perspektivløse taktikkeriet når hun skal tale til det partiet hun er leder for. Hvis Høyre vil sitt eget beste, benytter det landsmøtet til å flytte oppmerksomheten fra den perspektiv- og holdningsløse diskusjonen om taktisk samarbeid til de politiske realitetene.

Og til å si: Vi samarbeider med dem som er enige med oss. Vi er et seriøst og anstendig parti. Vi vil gjerne regjere, men vi er ikke villige til å selge vår sjel for å komme i regjeringsposisjon. Vi er Høyre, ikke FrP light.


Kay Olav Winther d.e.

Har vi valgt feil?

Fremskrittspartiet vurderer å kreve at kjøpet av Joint Strike Fighter jagerfly til det norske forsvaret granskes.

Det er på sin plass. Når det gjelder et gigantkjøp med så stor betydning for norsk forsvarsevne og norsk økonomi, må det ikke herske noen tvil om at alt har gått riktig for seg. Dvs. at alle relevante data og opplysninger er kommet fram og er tatt saklig hensyn til. 

Statssekretær Barth Eide har tidligere beroliget allmennheten med at det endelig ordet ikke er sagt ,og at man har økonomiske garantier som vil sikre oss mot "uforutsett" prisstigning eller andre ubehagelige overraskelser. Det må bety at kjøpet kan omgjøres hvis forutsetningene svikter. Skulle en grundig, uhildet analyse vise at tallene taler for JAS Gripen, er det altså ikke for sent å snu, i følge regjeringen. 

Jeg har på denne bloggen gitt utvetydig uttrykk for at Norge burde velge svensk. Klikk på denne lenken og se argumentene. Regjeringen er kommet til et annet resultat.

Det både overrasker - og overrasker ikke. De økonomiske dataene som regjeringen la til grunn for sin beslutning stemmer dårlig over ens med dem som har versert i media så vel før som etter regjeringens beslutning. Etter flere eksperters mening er det grunn til å frykte at det amerikanske alternativet blir langt dyrere enn regjeringen mener. Og at det vil gi mindre tilbake til norsk industri i form av produksjonsoppdrag og deltakelse i forskning og utvikling.

Man har kunnet få inntrykk av at regjeringen har "skjønnmalt" det amerikanske tilbudet. Tilsvarende synes det svenske alternativet å være overpriset og teknisk, teknologisk og strategisk undervurdert. Disse momentene overrasker.

Hva som ikke overrasker , er at regjeringen velger amerikansk som en videreføring av amerikansk-norsk forsvarssamarbeid, stor og mangfoldig amerikansk innflytelse i det norske forsvaret og langvarig samarbeid om bruk og vedlikehold av amerikanske fly.
 
Dette er et i høyeste grad relevante momenter i sammenhengen.  Men forsvarsstrategiske forhold må ikke kamufleres med økonomiske eller andre argumenter. Vi vil vite hvordan ting virkelig henger sammen, hvilke beveggrunner regjeringen har og hvordan de ulike hensynene innvirker på de beslutningene som tas. 

Kanskje er regjeringens vurderinger og beslutning de riktige. Men det hefter alvorlig usikkerhet ved saken. Uklarhet også. Og nå dukker en velrenommert forsvarsanalytiker opp og mener at gransking er påkrevd. Det gjør oss - dvs. allmennheten, regjeringens oppdragsgiver - ikke nettopp roligere. Så la oss få en gransking av saken og alle dens implikasjoner - forsvarsstrategiske, økonomiske og politiske. 

Hvem som skal foreta en slik gransking vet jeg ikke. Men den bør foretas av folk som ikke kan mistenkes for å gå til oppdraget med forutfattede meninger eller bundet mandat. Det siste vi trenger er en granskingsrapport som øker uklarhetene og befester eventuelle mistanker om at alt ikke har gått riktig for seg, eller at det er gjort alvorlige feilbedømmelser og trukket konklusjoner på sviktende grunnlag.

En slik gransking bør regjeringen straks si ja til. Den er i sakens og nasjonens og dermed også i regjeringspartienes interesse. Flykjøpet skal vi leve med, gjøre oss nytte av og betale på i mange tiår framover. Skulle framtiden vise at regjeringen har beregnet feil og besluttet feil, vil det være en alvorlig belastning - ikke minst for det "statsbærende" Arbeiderpartiet. Det er en potensiell "arvesynd" som slektledd etter slektledd vil måtte slite med, og som verken partiet eller nasjonen har råd til. 

Så la oss være sikre på at alle fakta er kommet på bordet, og at flykjøpet kan forsvares militært, næringspolitisk og økonomisk. Skulle granskingen vise noe annet, f. eks. at vi burde valgt svensk, må kjøpet gjøres om. Det er det full mulighet til, skal vi tro regjeringens talsmann. 

Kay Olav Winther d.e.


Skal vi ofre de unge?

500 personer i Oslo har demonstrert for "fri hasj"! og legalisering av marihuana kan VG Nett fortelle.


Så vidt jeg kan forstå, er det en årviss foreteelse, for en person ved navn Torkil Bjørnsson, har deltatt i tilsvarende marsjer siden 1999.  Han er talsperson for en organisasjon som kaller seg NORMAL. Det er forkortelse for Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen.
 

Rustilhengerne og naivister må få kjempe for sine interesser og "rettigheter", men de får finne seg i at få oppegående, ansvarsbevisste, voksne personer tar dem alvorlig og slutter seg til deres korstog.

 

"Normale" er forkjemperne for mer legalisert rus ikke - heldigvis. Normen i Norge er fortsatt skepsis til avhengighetsskapende rusmidler. Rusforkjemperne er en liten utgruppe.

 

Og godt er det. Godt for ubefestet ungdom som føler seg fristet av "snill", "ufarlig" dop. Unge som bare skal prøve, og som kan slutte akkurat når de vil. Som tror at de har sterk karakter, og vet hva de gjør, og som slett ikke er i"nteresserte i å havne på kjøret". De er jo ikke dumme heller! Mener de selv. I sin naivitet.

 

Hasj og marihuana er milde narkotika, men ikke ufarlige. De er avhengighetsskapende. Ta en tur på "Plata" og andre steder hvor rusavhengige vanker og foreta en skikkelig undersøkelse av hvordan de narkomane kom ut på skråplanet og begynte reisen utfor. Svaret vil i de aller fleste tilfelle være: Det begynte med hasj. Jeg trodde det var ufarlig, men plutselig satt jeg i klisteret.

 

Rusmidler er avhengighetsskapende, uansett hva liberalistene tror - eller sier . De skaper kjemisk og sosial avhengighet. Å komme ut av rushelvetet krever ikke bare frigjøring fra rusmidlene, men løsrivelse fra det sosiale miljøet hvor rusmidlene er det viktigste sammenbindende limet.

 

Hvis det hadde vært så lett å ikke bli avhengig og å løsrive seg fra dopavhengigheten og miljøet som enkelte vil ha det til, hadde mange - trolig de fleste - misbrukerne sluttet å ruse seg. Når de ikke slutter, er det ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan.

 

Vegen til mindre misbruk går via begrensninger av tilgangen på dop. Legalisering er å åpne kranene. Fortsatt forbud betyr vanskeligere tilgang og en markering av at bruk av rusmidler er juridisk, og sosialt og medisinsk uakseptabelt.

 

Til det vil noen innvende at dagens forhold viser hvor uheldig den rådende narkotikapolitikken er. Ja, vi har uheldige og uverdige forhold, men ingen ting tyder på at liberalisering eller legalisering vil endre forholdene til det bedre. En del rusavhengige vil trolig få det "lettere", og samfunnet vil sannsynligvis bli spart for en del rusrelaterte forbrytelser, men rekrutteringen vil med all sannsynlighet øke.

 

Tilgang gir bruk. Bruk skaper avhengighet.


Rusmisbruk er selvpåført. Likevel bør samfunnet - dvs. fellesskapet - ta ansvar for dem som har mistet styringen på livet og ligger under for rus - enten problemene skyldes alkohol eller narkotika. Akkurat som det behandler all lungekreft - også den som følger av tobakksrøyking. Eller skadde som har oppført seg som villmenn i trafikken. Det er slik man løser medisinske utfordringer i et sosialt ansvarsbevisst samfunn. Ikke ved å åpne kranene og overlate problemet til markedet.

 

Behandlingstilbudet for rusavhengige er i dag høyst utilfredsstillende. Samfunnet har en "verkebyll", men gjør lite for å lindre smertene eller hele skadene. Alternativet til liberalisering er større sosialt ansvar og mer og bedre hjelp. Ikke å vende ryggen til for å slippe å se.

 

"Jeg har foreldre som har multippel sklerose, og det hjelper veldig for smertene å røyke marihuana," forteller en av aksjonistene til VG Nett.  

Medisinsk bruk av narkotika forutsetter ikke legalisering.  Det vet nok aksjonistene også. De sier seg forøvrig fornøyde med oppmøtet til aksjonen, men "legger vekt på viktigheten at flere marihuanarøykere står fram".

Dermed har de - uten egentlig å si det - gjort klart hvem som er den egentlige interessegruppen her. Det er misbrukerne.  Hensynet til dem som trenger narkotika som medisiner er et vikarierende motiv.  

Og den ubefestede ungdommen blir det eventuelle offeret. 

Kay Olav Winther d.e.


Hvem latterliggjør egentlig "skaperverket"?

Kristelig Folkeparti er i mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven.

 

Det er ikke noe nytt. Det nye er at partiet går så fordomsfullt og aggressivt ut. Det er som om partiet skulle være inspirert av debatten om Nina Karin Monsen og gjerne vil kaste seg på vogna når den likevel er i gang.

 

"Det norske folk har vært utsatt for et ran. Politikere uten respekt har solgt unna noe av det mest dyrebare folk har; vår arv," uttaler et av partiets sentralstyremedlemmer. 

 

Han kunne like gjerne sagt: Loven krenker en av mine kjæreste fordommer. For det er åpenbart fordommer det dreier seg om. Ikke primært hensynet til barn som "blir berøvet sin far", og ikke frykten for at ekteskapet skal bli "utvannet" og miste sin betydning som institusjon.

 

"Den nye loven er en hån og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning," sier en landsmøtedeltaker fra Østfold i følge VG Nett. Han mener at den guden han tror på, har skapt menneskene og delt dem i kjønn. De som er  slik at de blir seksuelt tiltrukket av personer av samme kjønn, har han øyensynlig ikke skapt.

 

Aner delegatene over hodet ikke den logiske bristen de gjør seg skyldig i? Hvis man først tror at en allmektig, ufeilbarlig gud har skapt menneskene i sitt bilde, har han vel også skapt de homofile og de lesbiske? Slik de er? De er altså like "fullkomne" som resten av oss.

 

Hvis de da ikke må betraktes som feilvare? Vrakgods som bør støpes om? Slikt sier man jo ikke rett ut i et "anstendig" parti. Men er det det man mener?

 

Kristelig Folkepartis gud er vel allmektig? Og ufeilbarlig? Skaper han feilvare?

 

Kan det være slik at det er de selvrettferdige landsmøtedelegatene som håner og trakasserer skaperverket? At de blander skaperverk og "guds vilje" med menneskelige fordommer? Rett og slett fordi "skaperverket" ikke er slik som de i sin småborgerlige, fordomsfulle, innsiktsløse "klokskap" gjerne hadde sett at det var? M.a.o. at det er mennesker - og ingen gud - som lager regler for hvilke uttrykk for menneskelig kjærlighet som kan aksepteres?

 

Kristelig Folkeparti er opptatt av at alle barn skal vokse opp i en "trygg ramme". Det er bra. Men går grensen mellom barn av lesbiske og homofile på den ene siden og barn av herofile på den annen? Vokser alle barn av herofile opp i en "trygg ramme"?

 

Kan det ikke tenkes at enkelte barn av lesbiske eller homofile par vokser opp i større trygghet og møter mer kjærlighet enn mange barn i heterofile ekteskap? Både heterofile ekteskap som går i stykker og ekteskap som formelt sett er vellykkede og henger sammen?

 

I så tilfelle er det ikke foreldrenes - eller de foresattes - seksuelle legning som er avgjørende, men selve det faktum at enkelte er dårlige foreldre, og at altfor mange barn ikke har det godt.

 

Hvis dette resonnementet har noe for seg, blir Kristelig Folkepartis - og Nina Karin Monsens! - argumenter hyklerske. De blir vikarierende motiver for å frata ikke-heterofile verdighet og retten til å ha barn.

 

Eller mer presist sagt: Til å ha barn innenfor ekteskapets ramme. For hvem kan hindre at lesbiske og homoseksuelle skaffer seg barn uten å være gift?

 

Å skulle noen falle på å svare at man får godta at de får kjødelige barn, men adoptere skal de ikke ha rett til, så blir dobbeltmoralen påfallende tydelig. For da blir det OK at noen barn vokser opp i "utrygge kår", bare det ikke blir for mange av dem, og bare ufrivillig barnløse ikke får øse sin kjærlighet ut over barn som de ikke har avlet selv.

 

Kristelig Folkeparti vil endre den nye ekteskapsloven så snart de får en anledning til det. Da må de i tilfelle gå i kompaniskap med Fremskrittspartiet, for det er der i gården man deler Kristelig Folkepartis oppfatninger i dette spørsmålet. Men Fremskrittspartiet er vel ikke stuerent? Eller? 

Rød Ungdom og Skeiv ungdom møtte opp under åpningen av Kristelig Folkepartis landsmøte og serverte muffins. Det skal nok betydelig mer muffins til før partiet får reversert ekteskapsloven. Men det er klart at for et nesten usynlig parti som befinner seg i skyggenes dal, kan det være fristende å ha en kampsak som skiller det fra andre. En sak som gir det oppslag på nettet, i papiravisene og etermedia. Som kort sagt gjør det synlig.

Men politisk gjennomslag bør partiet ikke vente seg. Verken de andre partiene eller velgerne er så lette å lure. Det blir nok med forargelsen og de store ordene. Heldigvis.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: I Bakvendtland der går allting an

En ambulanse ble utkalt til Sofienbergparken i Oslo.

Der var det en skadd og blodig mann.

De to ambulansesjåførene nektet å ta ham med.
De forlot stedet uten å hjelpe.
Den skadde måtte klare seg som best han kunne.
Mannen som ikke fikk hjelp var farget, men det var ikke grunnen til at han ikke fikk hjelp, skal vi tro sjåførene og rettsvesenet.
Sjåførene handlet ikke rasistisk.
Det har Statens helsetilsyn, Helsepersonellnemnda, Likestillings- og diskrimineringsnemda - og nå altså også riksadvokatembetet - bestemt.
Det betyr formodentlig at helsepersonellet også ville latt en etnisk nordmann, eller norske av andre kulører, ligge uten hjelp.

Politiet som bøtela de to fordi de nektet å ta med seg den skadde i ambulansen til tross for at han var hardt skadet etter å ha blitt slått ned, begrunnet boten med at de to ambulansesjåførene hadde vist en rasistisk og krenkende oppførsel.

Boten er nå opphevet.

Den er ugyldig slår riksadvokaten fast.
Helt uten kritikk slipper likevel ikke de to sjåførene fra det.

Statens Helsetilsyn har gitt dem kritikk for å ikke å ha utvist tilstrekkelig omsorgsfull atferd
De brøt lovens paragraf om faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp samt plikten til å yte øyeblikkelig hjelp, mener tilsynet.

Tenk det.

Men slik kritikk er vel krenkende?

For sjåførene.

"Det er forferdelig å bli beskyldt for rasisme og grov uaktsomhet når vi ikke har gjort noe galt," sier den ene av de to til VG Nett.
Kritikken fra Helsetilsynet preller altså av.
Nå venter den frikjente på en unnskyldning fra SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen.
Hun uttalte at det samme neppe ville skjedd med en hvit mann i Frognerparken.
"Jeg mener at det er å kalle meg rasist," sier sjåføren forurettet.
Ja, i Bakvendtland der går allting an ... , skrev Prøysen.
Han må ha vært profetisk.

Kay Olav Winther d.e.


Lovfestet rett til læreplass?

Arbeiderpartiet har med overveldende flertall vedtatt å lovfeste retten til læreplass. Det er oppløftende - og på tide.

 

Den stadige mangelen på læreplasser er et alvorlig samfunnsproblem. Underskuddet på opplæringsplasser for lærlinger i arbeidslivet skaper vansker for de unge fordi de ikke får fullført fagutdanningen på en faglig tilfredsstillende måte, og den skaper problemer for arbeidslivet som ikke får den fagutdannede arbeidskraften som det trenger.

 

Nå kunne jo arbeidslivet bare tatt inn flere lærlinger så ville det fått de fagfolkene det har behov for. Men systemet er så uviselig innrettet at man er avhengig av frivillig innsats på et for arbeidslivet helt vitalt område. Og altfor mange arbeidsgivere benytter frivilligheten til å la være å ta ansvar. De tar ikke inn lærlinger. De unndrar seg sin solidariske plikt til å dra hjem flere strå til tua, og lar seg heller friste til å satse på at de kan overta fagfolk som andre har tatt bryet og utgiftene med å lære opp - og som de kvalitetsbevisste opplæringsbedriftene trenger selv.

 

I lavkonjunkturer mener de som ikke forstår betydningen og nytten av kontinuerlig opplæringsvirksomhet, at de ikke har råd til å drive opplæring og ansette lærlinger i tillegg til vanlig arbeidsstokk, og i oppgangstider har de kanskje råd, men etter som det tar år å lære opp skikkelige fagarbeidere, har de ikke tid til å vente. Da går de til mediene og klager på at de ikke får tak i fagfolk.

 

Da jeg på 1980-tallet besøkte lærebedrifter i Østerrike og Sveits sa alle som en at de lærte opp flere enn de selv hadde bruk for. Da jeg bemerket at de altså lærte opp fagfolk for konkurrentene, var svaret unisont: De betraktet hverandre ikke som konkurrenter, men mente at et samlet, høyt fagnivå styrket landets - og dermed indirekte den enkelte bedrifts - faglige anseelse og konkurranseevne. Fagopplæring var innsats for felles styrke.

 

I Norge mangler altfor mange bedrifter forutseenhet og vilje til innsats for å heve det samlede nasjonale kompetansenivået. Ja, de skaffer seg ikke de fagfolkene de selv trenger en gang.

 

Nå kan man forstå at det kan være fristende å kjøpe kompetanse i stedet for å lære opp unge mennesker selv, men da svekker man norsk industri, håndverk og tjenesteyting, og man mister muligheten til å heve kompetanse- og bevissthetsnivået i bedriften og "skreddersy" nye fagarbeidere til de særlige behovene og ambisjonene som den enkelte bedriften har.

 

Her har man m.a.o. en "tap-tap-situasjon" hvor alle parter er skadelidende.

 

I løpet av de 15 til 20 seneste årene er den statlige støtten til lærebedrifter økt vesentlig. Faktisk så mye at det kan være en fare for at arbeidslivet definerer fagopplæringen som et rent statlig anliggende og bruker statens engasjement som argument for å tone ned sin egen interesse i og ansvar for saken. Enkelte betrakter bedriftene som tekniske kursavviklere for den praktiske delen av fagopplæringen. Hvis ikke tilskuddene holder bedriften "skadesløs", og vel så det, sier den nei til det opplæringsoppdraget den som bruker av den fagutdannede arbeidskraften, har - og bør ha - hovedansvaret for.

 

Årelang misjonsvirksomhet for lærlingsaken, og utallige forsøk på å anspore private og offentlige arbeidsgivere til å ta sitt opplæringsansvar på alvor, har gitt begrensede resultater.

 

At kravet om lovfesting av rett til læreplass fremmes på ny, og med full styrke, er derfor forstålig.  Men det har skjedd før. Det nye er at et stort, ansvarlig norsk parti har fattet vedtak om at retten til læreplass skal - eller bør - lovfestes.

 

Nå er det langt fra et landsmøtevedtak til praktisk handling. Mange vil hevde at en eventuell lovfesting ikke kan bli annet enn en papirbestemmelse som ikke lar seg omsette i praktisk handling ? i alle fall ikke i den privateide delen av arbeidslivet.

 

Entusiastene og optimistene vil derfor bli skuffet. Nok en gang.

 

Men kanskje kan saken åpne øynene på arbeidsgiverne. Vedtaket viser at samfunnet er villig til å ty til tvang for å løse dette viktige spørsmålet. Dessuten vet vi at den stadige mangelen på læreplasser, nok en gang vil aktualisere spørsmålet om fullført fagopplæring i skole. Det er det få innen norsk arbeidsliv som ønsker.

 

Skal man unngå disse ulempene, må arbeidslivet ta sitt opplæringsansvar på alvor. Hvis de ikke vil ha lovfestet rett eller fullført fagopplæring i skole, må de vise at de er i stand til å ta seg av den avsluttende opplæringen. Ikke ved skippertak, men på permanent basis.

 

Opplæringen av håndverkere og fagarbeidere er en altfor viktig sak til at man kan nøye seg med å diskutere problemene. År etter år.

 

Man må løse dem. En gang for alle.

 

AUF i Sør-Trøndelag og Arbeiderpartiet har hjulpet oss et stykke videre på vegen. Men det hjelper lite hvis man kommer til lukket dør.

 

Det er arbeidslivet som har nøkkelen.


Kay Olav Winther d.e.

Pris til alle som tør stikke hodet fram?

Institusjonen "Fritt Ord" har som formål å "verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge". Den skal stimulere "den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord". Prisen for 2009 er gitt til Nina Karin Monsen for hennes "gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt", som det heter i institusjonens begrunnelse.

 

Nina Karin Monsen er en uredd debattant. Det skal hun ha. Slik sett fortjener hun kanskje prisen, men å hevde at hun bidrar til en friere offentlig debatt, er vel en sannhet med modifikasjoner. Monsen er en person med sterke - oftest sterkt kontrari - meninger. Hennes innsats har vel hittil stort sett vært en kamp for egne oppfatninger og retten til å gi uttrykk for dem. Noen kamp til fordel for ytringsfriheten, og meningsmotstanderes rett til å gi uttrykk for meninger som går Monsen i mot, har jeg ikke lagt merke til.

 

Nina Karin Monsen har nå fått for seg at hun skal redde ekteskapet - fra de lesbiske og homofile. I følge henne, likestiller den nye ekteskapsloven "heterofile, kristne ektepar med homofile par" ikke omvendt  "slik meningen med loven var".

 

Monsen er filosof. Man burde derfor kunne vente dype tanker og grundige resonnementer fra henne. Å konstruere en motsetning mellom å likestille "heterofile ektepar med homofile par" og "homofile ekteskap med heterofile ekteskap", er en logisk meningsløshet som ikke er en filosof verdig. Et likhetstegn virker begge veger. Det burde Monsen vite.  

 

De homofile er ingen trussel mot den gifte, heterofile Monsen eller meg - eller noen annen. Verken ekteskapsinstitusjonen som sådan, eller den enkeltes ekteskap anfektes av at andre gifte har en annen seksuell legning enn vi har. At homoseksuelle får gifte seg, gjør ikke mitt eget ekteskap mindre - eller mer - verdt.

 

Deltakelse i den offentlige debatten koster. Jo, mer profilert debattanten er, desto mer koster det. Men å framstille Nina Karin Monsen som en forfulgt uskyldighet som lider spesielt for det frie ord, gir et misvisende bilde av de faktiske forhold.

 

Sannheten er vel heller den at Monsen med sine sterke meninger og sin tendens til å gå i strupen på sine motdebattanter, har gjort det vanskelig for mange andre å benytte seg av det frie ord for å presentere og forsvare sine synspunkter i det offentlige rom

 

Jeg synes det er betimelig å spørre om uredde forkjempere for et hvert synspunkt skal betraktes som heltemodige og verd belønning. Monsens syn på, og korstog mot, homofiles og andre avvikende gruppers rett til å inngå ekteskap, er ikke en rent intellektuell debatt om teoretiske prinsipper. Debatten berører levende mennesker. Monsens korstog er et sårende angrep på dem som føler annerledes. På deres integritet. Og på deres rett til å få sitt samliv akseptert og velsignet av samfunnet - og gjerne kirken for dem som ønsker det - på lik linje med de heterofile ekteskapene Nina Karin Monsen og jeg lever i. Hun sår tvil om de homofiles evne til å føle ekte kjærlighet

 

Nina Karin Monsen har valgt å føre et korstog, ikke for ekteskapet, men mot de homofile. Hun har valgt å bruke det frie ord til å forfølge en gruppe mennesker for å berøve dem en av deres borgerlige rettigheter. Hun har valgt å være forfølgeren som mener at homoseksuelle og lesbiske ikke har et fullverdig, sosialt akseptabelt kjærlighetsliv. Hvor hun har hentet den innsikten, kan man undre seg over.

 

Diskusjonen om homofiles rett til å inngå ekteskap, er dypere sett en diskusjon om menneskeverd. I den diskusjonen har Monsen valgt å stå på fordømmernes side. Med sin kamp mot dem som er innrettet annerledes enn flertallet, sier Monsen egentlig at de som ikke er slik jeg er, er en utgruppe som ikke kan anses som fullverdige mennesker og samfunnsborgere, og som derfor ikke skal ha de samme rettighetene og komme inn under de samme seremonielle ordningene som samfunnet har etablert for oss "normale".

 

Enten man ser det fra et kjølig intellektuelt eller et empatisk utgangspunkt, er dette en i bunn og grunn menneskeforaktende, stigmatiserende og utelukkende holdning.

Stortingsrepresentant Andrè Oktay Dahl har fått kritikk fordi han problematiserte tildelingen til Monsen ved å spørre om man kan gi prisen til en hver "modig" person eller gruppe som bruker det frie ord til å fremme sine sterkt motsetningsfylte standpunkter. Han sammenliknet ikke Monsen og hennes synspunkter med Erik Gjems-Onstad eller Vigrid, men pekte med sitt eksempel på at grensen mellom frispråkighet og uakseptable meninger, må gå et sted. Han mente tydeligvis at den var overskredet i Monsens tilfelle. 

Dette fikk han sterk og fnysende kritikk for. Av dem som er for det frie ord. De mente at han ikke skulle nevnt Monsen, Onstad og Vigrid i samme resonnement. Dermed gikk de i sitt eget garn. 

For retten til å bruke det frie ord, gjelder vel også homofile stortingsrepresentanter? Også når de ser, og nevner, relevante sammenhenger som enkelte av oss ikke liker? De som mener at de som kjemper for en dårlig sak selvfølgelig skal ha fritt ord og retten til å bruke landets "talerstoler", men at de ikke bør belønnes og gjøres til "helter", skal vel også nyte det frie ordet? 

Tildelingen av "Fritt ord"s pris til Nina Karin Monsen tyder på at institusjonen "Fritt Ord" har en jobb å gjøre. Der i gården bør man drøfte forholdet mellom det frie meningsbærende ordet og de meningene som ordet bærer. Kan bruken av det frie ord separeres fra den sammenhengen det brukes i og de meningene ordet formidler? Kan og bør prisen gis til modige, utskjelte forkjempere for eksempel for brune verdier? Skal evenen til å gå mot strømmen og " mot"  til å ta de sosiale konsekvensene av sine meninger, være det avgjørende kriterium? 

Og hvis det skal gå en grense, hvor skal den gå? 


"Fritt ord"-prisen til Nina Karin Monsen har aktualisert spørsmålet. Det bør "Fritt ord" ikke lukke øynene for.


Kay Olav Winther d.e.

 

Tyveri er tyveri uansett hva man kaller det

Vi er sikre på seier, uttalte pressetalsmann Peter Sunde før resultatet av rettssaken mot nettpiratene forelå. Det viser hvor virkelighetsfjerne disse piratene er.

 

Å bemektige seg - og behandle som sitt eget - noe som hører andre til, er tyveri. Det gjelder uansett om man raner en bank, stjeler en bil - eller bruker elektroniske hjelpemidler for å overta noe som noen har laget og derfor har både åndsverksrett og økonomisk rett til.

 

Det gjør ikke saken bedre om man kaller tyveriet fildeling. Det dreier seg ikke om filologi, men om juss. Derfor ble piratene dømt  til fengsel og erstatning. De har med åpne øyne og klart forsett foretatt en kriminell handling med den begrunnelse at den burde være lovlig.

 

Uansett får en eventuell dom ingen konsekvenser for sidens eksistens, sa piratene før dommen forelå.

 

Det er et nytt utslag av naiv virkelighetsflukt.

 

Hvis dommen blir stående etter at saken har gått alle mulige runder i rettssystemet, vil alle tilskyndelser til slikt tyveri som kalles fildeling være kriminalisert.

 

Om dommen blir stående, er en annen sak. Piratene har varslet anke. En så prinsipielt viktig sak bør gå til topps i rettssystemet. Og gjerne videre til overnasjonale rettsinstanser. For det endelige utslaget bør være udiskutabelt og inappellabelt. Det bør ikke være noen tvil om hva rettstilstanden på området er. Det er viktig for musikk- og filmbransjene og for enhver annen som har rettighetsbelagt materiale liggende på internett. Eller andre lett kopierbare medier.

 

En avklaring er viktig i dagens situasjon - og med tanke på hva framtidens teknologi kan stille oss over for. Elektronikken og databruken er i stadig utvikling. Ny problematikk vil med absolutt sikkerhet dukke opp. Lovverket bør derfor være klart, entydig og prinsipielt slik at det i størst mulig grad omfatter nye oppfinnelser og ny bruk av datastyrte verktøy.

 

En advokat som har representert plate- og filmbransjen i en rekke saker om opphavsrett, mener en fellelse av nettpriratene vil få begrenset betydning i Norge fordi napster.no-dommen slår fast at lenkesamlinger til opphavsrettslig beskyttet materiale strider mot åndsverksloven.

Der tar han trolig grundig feil. Hvis fildelingspiratene skulle vinne i høyeste rettsinnstans, vil rettslige beslutninger som peker i motsatt lei, selvfølgelig bli både oversett, overtrådt og overprøvd. Saken i Sverige, og den videre utviklingen av den, er derfor av så vel praktisk som prinsipiell interesse - både innenfor og utenfor EU.

 

Blir dommen mot piratene stående, vil også politiet måtte ta brudd på åndsverksloven på alvor.


Tilhengere av fildeling og retten til å forsyne seg selv med det man lyst på, har sammen med en ukritisk presse, forsøkt å framstille piratvirksomheten som et generasjonsspørsmål. Fildelerne er unge og lever i nåtiden, mens vi som er tilhengere av eiendomsrett, selv når teknologien gjør mulighetene til tyveri ekstra stor, lever i fortiden.

 

Men moral og etikk skal ikke relativiseres og gjøres avhengig av leilighet og tekniske og elektroniske hjelpemidler. Det er ikke et spørsmål om alder og generasjoner, men om hvilken moral samfunnet skal tuftes på. M.a.o. hvordan vi vil regulere forholdet mellom innbyggerne i samfunnet og på tvers av landegrensene.

 

Det er nok så at leilighet gjør tyv. Spesielt der moralen er svak eller frynsete. Det er altfor mange som allerede tror at leilighet gir rett til å prøve seg. Dem bør vi slå ned på.

 

Å tillate overtramp eller direkte kriminelle handlinger fordi de er vanskelige å avverge, etterforske eller avsløre er ingen løsning. Vi tillater ikke fyllekjøring fordi noen ikke kan dy seg. Ikke voldtekt heller.

 

Fildeling i betydningen brudd på opphavsretten er kriminell virksomhet og bør behandles som det. Det bør ikke være "lovlig". Og det bør ikke bagatelliseres eller unnskyldes.

 

Tyveri er tyveri. Selv om tyvene er unge og friskfyraktige. I bunn og grunn er de ikke det spor bedre enn enhver annen som mener at det er helt greit å berike seg på andres bekostning. Slik tyver alltid har gjort.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Banning

Kan ord være "stygge" i betydningen syndige eller upassende?

Egentlig ikke.

Like lite som toner kan være syndige eller upassende.

Eller farger.

Forestillingen om bannskap er en konvensjon.

Det er noe man har blitt enige om å betrakte som sosialt uakseptabelt.

Eller religiøst klanderverdig - for ikke å si syndig.

Religiøse tabuer  inkludert bruk av visse ord - er for øvrig ikke noe samfunnet er blitt enig om.

Det er noe man har fått tredd ned over seg av kirken.

Og av folkereligiøse miljøer som aldri har hørt ordet adiafora og ikke aner hva det betyr.

Banning er en religiøst og etisk likegyldig ting.

Østfold Bondekvinnelag har klaget til Kringkastingsrådet over banning i NRK.

De oppfatter banning som ukultur.

Men egentlig er det en del av vår kultur.

Svensker og finner banner mye mer enn nordmenn og folk nordfra mer enn søringer.

I alle fall mer enn sørlendinger.

Som sagt: Det dreier seg om kultur.

Ikke er det de ordfattige som banner heller - slik myten vil ha det til.

Hvis noen sier det, farer de med usannhet.

Det er synd i følge de ti bud.

Banning står det derimot ikke noe om i budene.

Det 2. bud handler om helt andre ting.

Men bondekvinnene i Østfold liker ikke banning.

Hvorfor?

Nei, de bare liker det ikke.

De synes ikke at det er passende.

Og så mener de at det er en forflatning av språket.

Så da så.


Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Politiske klovnerier

Det såkalte Samfunnspartiet fører opp kreti og pleti på stortingsvalglistene sine.

Uten å spørre om folk er villig til å stå der.

De fleste står på lista mot sin vilje, kan VG fortelle.

Jeg skriver det såkalte partiet, for det dreier seg åpenbart mer om sirkus enn om et seriøst politisk parti.

Partiet har ført opp Ari Behn på femteplass i Akershus og 16. plass i Oslo.

Ari Behn er ikke kongelig, men er tilknyttet kongehuset.

Han bør holde seg langt unna rikspolitikken.

Det vet selvfølgelig også Samfunnspartiet.

Oppføringen er en ren provokasjon - mot demokratiet, mot politikken, mot valgsystemet, mot kongehuset - og mot Ari Behn.

Samfunnspartiet hevder at det er anarkistisk.

Det er to ting å si om det:

Dumhet er ikke anarki. Det er rett og slett dumhet.

Og: Et anarkistisk parti er en selvmotsigelse.

Anarkister arbeider mot og utenfor systemet.

Hvis det da ikke dreier seg om salonganarkisme - light.
Politikk er viktig.
Kast ikke bort stemmen din på dette ukvalifiserte tøyset!

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Drosjesvindel

Drosjesvindlere kan miste løyvet, forteller NTB.
Kan?
Bør miste løyvet!

Så sant det er hjemmel for det - i Yrkestransportforskriften eller andre steder.

Forskriften krever at bevillingsinnehavere skal oppfylle et minimumskrav til vandel.

Kravet anses ikke oppfylt hvis man er ilagt straff for en alvorlig lovovertredelse.

"Det kan ikke være noen som helst tvil om at dette kan ansees som en grov forbrytelse," sier jussprofessor Asbjørn Strandbakken ved Universitetet i Bergen til NTB, og sikter til drosjesvindelsakene i Oslo kommune.

Hvis svindel er konstatert og behørig bevist, bør det ikke finnes noen kjære mor, mener jeg.
Det er jeg trolig ikke alene om.

Drosjesvindelsaken forteller at noen ikke har respekt for lover og regler, men svindler fellesskapet så snart de ser enn mulighet til det.

Svindelen antas å beløpe seg til om lag en halv milliard kroner.

Personer som foretar den slags, er ikke kvalifisert til å ha drive næring.

Inndragning, straff og tap av løyve bør være konsekvensen.

Det er ikke advokat John Christian Elden, som representerer flere av drosjeeierne, enig i.

Det vil være en form for dobbeltstraff, mener han.

Dobbeltstraff, blir det jo ikke.
Rettsapparatet dømmer og utmåler straffereaksjoner.
Kommunen avgjør hvem som er kvalifisert, og tildeler, eller trekker tilbake, bevillinger.
Byråden må stå på og ikke la seg avskrekke.

Kay Olav Winther d.e.

Ryktene lever videre

Det er pent av Gunnar Sønsteby å gå god for Kirsten Flagstad, men det er ikke hans skussmål som avgjør om hun var "nazist" eller "jøssing". Verken i realiteten eller i folks oppfatning.

 

Alt tyder på at den verdensberømte, norske sangerinnen aldri uttalte sympati for den tyske nazismen, aldri var medlem av Nasjonal samling og aldri leflet med de tyske okkupantene. Men hun var operasangerinne og sang der opperaer ble satt opp.  Likevel klebet beskyldninger om unasjonal holdning ganske uberettiget ved henne.


Som ved flere andre.  
 

For helt ut å forstå hvordan det kunne skje, må man ha levd under krigen og i etterkrigstiden. I landsvikoppgjøret fikk krigsforbrytere og folk som hadde gått okkupantene til hånde, sin fortjente straff. Men mange ble stigmatisert på sviktende grunnlag. De fulgte så å si med i dragsuget.

 

Folk som hadde vært medlemmer av det lovlige partiet NS ble straffet for sitt medlemskap. Personer som engasjerte seg i politisk virksomhet i landets eneste lovlige parti for å bidra med et norsk alternativ til tysk styre, ble slått i hartkorn med kriminelle. Lover ble gitt tilbakevirkende kraft, og fullt legale handlinger ble dermed gjort straffbare. "Tyskertøser" ble skamklipt og forulempet på det groveste uten at de skyldige ble straffet for overgrepene. De ble tvert i mot heiet fram av hevngjerrige, gode nordmenn. Og tyske krigsfanger ble brukt som mineryddere.

 

Dette er deler av virkeligheten som altfor lenge er feid under teppet. Ikke slik at de ikke er kjent, men svært få ønsker å ta belastningen ved å minne om dem.

 

Kirsten Flagstad, flere andre kjente personer og en meget lang rekke vanlige, anonyme samfunnsborgere fikk sin "straff" i skyggen av denne hevngjerrigheten. Få spurte etter bevis, ryktesmedene og de som "mente å vite", hadde florisante tider. Ryktene gikk fra person til person og fikk etter vært karakter av fakta.

 

Den akkurat nå så bejublede Max Manus - som ikke kan mistenkes for å være "stripete" - skal ha sagt at det i mange tilfelle var tilfeldig hvilken side man havnet på. Ønsket var ofte det samme både hos hjemmefront og NS: Å svekke tysk innflytelse. Han ansatte et tidligere NS-medlem i sitt firma.

 

Men verken en slik uttalelse og en slik handling, eller Gunnar Sønstebys utrykning til fordel for Kirsten Flagstad, vil få avgjørende virkning. Feilbedømmelsene og fordommene lever. Og vil fortsette å leve. Lenge ennå.

 

Trolig vil de ikke forsvinne når alle vi som husker krigen og "rettsoppgjøret", er borte heller. For nye generasjoner som "mener å vite", rykker inn på plassene etter dem som faller i fra.

 

Trass i de hardnakkede ryktene om svik i den avgjørende stund, har Kirsten Flagstad fått sin statue og sin plass ved operaen. Det tjener initiativtakerne til ære.

 

Lenge etter at Elvis var død, var det folk som hadde sikre bevis på at han levde. Og Hitler tok ikke livet av seg i bunkeren i Berlin, men levde som rømling under falsk identitet, ble det hevdet.


Det beviser at det finnes folk som tror det de vil tro. Samme hva fakta forteller.

 

I kveld skal vi se på dokumentarprogrammet om Kirsten Flagstads liv. Men det er neppe siste gang spørsmålet blir stilt: Var ikke hun egentlig nazist?

Bare vent og se.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Hvilken opposisjon?

En politisk meningsmåling som NRK har fått utført, viser at Arbeiderpartiet styrker sin stilling mens Fremskrittspartiet har en følbar tilbakegang.
Målingen forteller imidlertid ikke hvor de frafalne, potensielle Fremskrittspartivelgerne blir av.
Setter de seg på gjerdet og funderer, eller er det de som har gått til AP, Sp og KrF?
Høyre gjør det dårlig. Nok en gang.

Men: Hvis målingen hadde vært valgresultat, ville opposisjonen hatt flertall, forteller VG.

Opposisjonen? Hvilken opposisjon?

Fremskrittspartiet?
Eller Høyre som lider av selvskadesyndrom, Venstre som basker for å holde hodet over vannet og Kristelig folkeparti som opptrer som jojo rundt 6 prosentmerket?

"Opposisjonen" som politisk alternativ finnes ikke.

De 88 mulige mandatene forteller derfor ingen ting om regjeringsalternativene.

Dessuten er det som tidligere påpekt, lenge til 14. september.

Kay Olav Winther d.e.

Blind tro på markedet

Amerikanerne er oppdratt til å tro blindt på markedet. Mange er derfor skeptiske til den krisepakka president Obama har lagt fram.

 

En ny undersøkelse som CNN har foretatt, viser for eksempel at mer enn tre firedeler av befolkningen mener at General Motors og Chrysler har fått nok penger. Ikke sprøyt inn mer. La dem gå konkurs, sier de.

 

Hvilke konsekvenser en slik politikk vil ha, har den jevne amerikaner neppe innsikt i og oversikt over. Trolig ikke de fleste amerikanske politikerne heller. I alle fall ikke markedsfundamentalistene på den politiske høyresiden og i næringslivet.

 

De ser på inngripen i den "frie" - dvs. tøylesløse - markedsmekanismen, som en større trussel enn svekket nasjonaløkonomi, arbeidsløshet, fattigdom og nød. En utidig innblanding i naturens orden.

 

Nå har den jevne mann og kvinne åpenbart kommet til "sans og samling" etter det første sjokket. Økonomiske hjelpetiltak er sosialisme eller kommunisme - det går ut på ett - i amerikanernes øyne. Den slags vil man ikke ha i lykkelandet USA. Da får heller en av bærebjelkene i amerikansk industri og økonomi, bilindustrien, gå under med alt hva det medfører. Slik sentrale deler av "finansindustrien" nylig endte på skraphaugen.

 

De som det er litt tak i - de beste - vil uansett klare seg. Taperne har seg selv å takke. Den som forvalter sitt pund vel, skal ikke behøve å betale for dem som ikke strekker til. Enhver får sørge for seg. Det gjelder både individer og næringsliv.

 

I dette miljøet gjør ikke president Barack Obamas krav til den kriserammede bilindustrien saken bedre. Industrien skal styre seg selv. Og kunne konkurrere fritt. Skal lederne gjøre sitt beste, må de ha fantomlønninger og bonuser. Dette har Washington ingen forstand på. Innblanding blir derfor ikke annet enn kjepper i hjulene.

 

Nei, la markedet styre. Konkurser rydder opp. De svakeste har ikke livets rett og forsvinner, og de solide klarer seg. Og: Nye, mer levedyktige vil dukke opp i vakuumet etter dem som blir borte.

 

At folk mister inntekten og må gå fra gård og grunn, er selvfølgelig leit, men ikke uten videre noen katastrofe. Motgang får folk til å ta seg sammen. Til å være kreative og yte sitt beste. Til å begynne på nytt.

 

Så hvem vet, kanskje er motgangen et sunnhetstegn. En restaurering av tingenes ideelle tilstand. Et nødvendig skritt tilbake til utgangspunktet. Til naturens orden.

 

Hvis altså bare markedet får fungere. I fred. Uten innblanding fra geskjeftige politikere som ikke vet forskjell på markedsstyrt økonomi og planøkonomi, men mister hodet når motgangen melder seg, og vil ta i bruk metoder som bare så altfor tydelig har vist sin utilstrekkelighet og sin fordervelige effekt på så vel nasjonal som global økonomi.

 

Hvor er Sovjetunionen? Hvordan gikk det med det imperiet som satte markedsliberalismen til side for statlig, planøkonomisk styring av økonomien? Og industrien.

 

Er det slik USA vil ha det? Skal landet grave sin egen grav? Eller stole på markedet som amerikanerne alltid har gjort. Det har vist seg klokt hittil. Hvorfor skulle det ikke fungere igjen?

 

Hadde noen tatt seg bryet med å fortelle amerikanerne hvordan verden kom opp i den situasjonen som kloden nå sliter med virkningene av, og med å komme ut av, ville de kanskje sett annerledes på det. Men hvem vet.

 

For selv de som har svart på CNNs undersøkelse må vel ha hørt om råtne lån, om en kapitalisme som løp løpsk av mangel på reguleringer, om umettelig profittbegjær, om Lehman Brothers, Fannie Mae, Freddie Mac og en finansminister som var så naiv, og trodde så fast på markedsfilosofien, at hele det gebrekkelige korthuset raste sammen, innen han forstod at han måtte gjøre noe. Forstod at han måtte gripe inn, sette markedet ut av spill og redde den amerikanske - og globale - økonomien fra katastrofen.

 

Men amerikanerne har tydeligvis ingen ting lært. Ikke lederne, og ikke folket - slik CNNs undersøkelse bekrefter.

Skjønt, på en måte har kanskje folket rett. Kapitalinnsprøytning alene er ingen løsning. Det er bortkastede penger hvis ikke markedet reguleres. Hvis ikke lovverket og myndighetene setter begrensninger for kapitalens kannibalistiske tendens til å fortære sine artsfrender.

 

Men tanken om et regulert marked har neppe store sjanser i USA - Gods own country - hvor den sterkestes rett har dominert siden Mayflower's tid.

 

Så det klokeste verden kan gjøre, er å bryte båndene fra etterkrigstiden og gjøre seg mest mulig uavhengig av amerikansk økonomi. Det er nok riktig, som det er sagt, at alt henger sammen med alt, og USA er en for tung aktør i verdensøkonomien til å bli oversett. Men EU og Asia må frigjøre seg og verden fra amerikansk økonomisk dominans for å unngå at dominoeffekten av USAs kullsviertro på markedet nok en gang skal rive de europeiske og asiatiske - og etter hvert afrikanske - økonomiene med seg i fallet.

 

For USA ser ikke ut til å ha evne til å lære av erfaring. De tror blindt på markedskreftene og er tilsynelatende uimottakelige for motforestillinger. Selv om erfaringene taler sitt tydelige språk. Liberalistiske politikere kan bare ture fram. De har folket i ryggen.

 

Økonomisk fanatisme er som religiøs fanatisme. Fundamentalistene og fanatikerne ser alltid en gudgitt mening med det som skjer. Derfor lærer de aldri.


Kay Olav Winther d.e.

Europas syke mann

Tyrkia har på ny vist at landet ikke er politisk modent til å delta i det gode selskap. Landet befester sin stilling som Europas syke mann

 

Da NATO skulle velge ny generalsekretær, forlangte Tyrkia at Fogh Rasmussen skulle be om unnskyldning for Mohammed-karikaturene. Landet hadde etter sigende forhåpninger om at Fogh Rasmussen ville legge seg flat for å bli ny generalsekretær.

 

Men der gjorde det opp regning uten vert. Fogh Rasmussen bøyde ikke av. Selvfølgelig. Og heldigvis.

 

I demokratier bestemmer ikke politikerne hva som skal stå i avisene eller offentliggjøres i øvrige medier. Der har man noe som kalles pressefrihet. Et begrep og en tilstand som åpenbart ikke er kjent for alle.

 

Den danske stat - og dermed statsministeren - hadde ikke noe ansvar for at Jyllandsposten trykte de famøse karikaturtegningene. Han hadde derfor ikke noe å be om unnskyldning for.

 

Og hadde han falt for fristelsen til å blidgjøre et medlemsstat som mer lar seg lede av religiøs fanatisme enn av politisk kløkt, ville han trampet ettertrykkelig i klaveret. En statsminister i et demokratisk land kan ikke sette seg til dommer over pressen. Ytringsfriheten må langt på veg være uinnskrenket. Styrt frihet er ikke frihet.

 

Det "krenkede" muslimer kunne gjort, var å anlegge sak mot avisa etter dansk lov. Men en slik sak ville de selvfølgelig tapt.  Man skal bevege seg langt inn i det religiøse bigotteri for å finne lovverk som forbyr ytringer som ekstremister finner støtende. Derfor satser ikke bare representanter for fanatiske miljøer, men også regjeringer, på press og trusler.

 

Heller ikke Jyllandsposten - eller for den saks skyld Magasinet - har noe å be om unnskyldning for. De var i sin fulle rett.


 "Jeg ville aldri selv avbildet noen religiøs figur, profeten Mohammed inkludert, på en måte som kan såre andres følelser," sa Fogh Rasmussen i sin tale om religiøs dialog. Det er en holdning han deler med flere av oss. Men å gå derfra til å hevde at de som ser annerledes på saken, skal undertrykkes, er et langt steg. 

Religiøsitet er en personlig - jeg ville nesten si privat - følelse, og et forhold som kun angår og involverer den troende og den guden og helligdommen vedkommende tror på. Ingen ting av det andre gjør eller sier innvirker egentlig på denne åndelige forbindelsen eller på andre sider ved den troendes religiøse forhold. 

Derimot er det slik at enkelte religioner og religiøse retninger har laget forestillinger om at ting er tabu. Forestillingene og bestemmelsene om tabu er forsøk på å styre de religiøse og deres omgivelser, og er et ledd i presteskapets forsøk på å sikre seg makt over sinnene. Tabu forekommer i alle religioner og er både en religiøs og verdslig styringsmekanisme. Særlig tydelig er dette i samfunn som ikke skiller mellom religiøs tro og verdslig myndighet. 


Det er her det avgjørende skillet går mellom religionsstyrte og folkestyrte regimer, mellom ensretting og kulturelt mangfold, mellom diktatur og demokrati.

 

Med sine krav over for Fogh Rasmussen har Tyrkia demonstrert hvor på det politiske kartet landet hører hjemme.

 

NATO-medlemskapet gjør ingen nasjoner til demokratier og tilhengere av - og forkjempere for - menneskerettigheter og ytringsfrihet. I den kalde krigens tid ble mye sett gjennom fingrene med og ofret på samholdets alter. USA har aldri latt udemokratiske og undertrykkende styresett hindre etableringen av sikkerhetspolitiske brohoder. Derfor er Tyrkia med i NATO.

 

Tyrkias opptreden i Fogh Rasmussen saken var pinlig. Først og fremst for Tyrkia. Men også for alliansen som nå omsider bør sørge for at de landene som skal være med og sikre fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter, selv tror på og praktiserer de verdiene de skal forsvare.

 

Den som tar opp slike spørsmål får neppe stjerne i boka - verken i Ankara eller Washington. Likevel bør Norge manne seg opp og si i fra om hvilke verdier som skal gjelde. Det er ingen løsning å bøye nakken og se beskjemmet ned i bordet mens saken fortsetter å gå sin skjeve gang.

 

NATO må være en allianse for demokratiske stater. Demokrati-light er det ingen plass til. Her er et kraftig oppdragende press på sin plass. Og Norge bør ta initiativet.


Kay Olav Winther d.e. 

Politisk silke

Høyre og Venstre er ute å kjøre. De har elendig oppslutning på de seneste meningsmålingene. Nå prøver de å spinne politisk silke på Akersaken.


Høyre snakker om politisk korrupsjon, og vil ha gransking. Venstreleder Sponheim har på sin side ikke tid til å vente på at fakta skal komme på bordet. Han går hardt ut og tror allerede nå at hoder kan komme til å rulle i regjeringen.


Det er slett politisk håndverk. Fra begge partier.


Det er helt på sin plass at opposisjonen holder øye med regjeringen og sier fra om eventuelle kritikkverdige forhold. Å bringe sannheten på det rene, er ryddig politisk opptreden. Å trekke forhåndskonklusjoner på løst grunnlag er et amatørpreget forsøk på stemmefiske i rørt vann. Det er slikt som bidrar til å primitivisere politikken og bringe politisk arbeid i vanry.


Hvis det skulle være slik at Røkke med statlig medvirkning har opprettet et "avlastningsselskap" som han selger råtne eller halvråtne selskaper og potensielle gjeldsbomber til, må det selvfølgelig reageres. Selskaper med statlige interesser er ikke søppelkasser.


Akerkonsernet angår ikke bare Røkke og hans bankbok. Det er en sak av nasjonal interesse. Hvis Røkkeselskapene trenger kapital, er det en sak han bør drøfte med myndighetene. Ikke for at de ukritisk skal tre til med redningsvest så snart han har problemer med å holde seg flytende, men slik at de kan få vurdert hvilke nasjonale interesser som står på spill, og hva Staten derfor eventuelt bør bidra med.


At investorer må gi avkall på utbytte og kanskje taper investerte midler, følger av spillets regler. Det er like naturlig som å høste gevinst. Det gjelder også når Staten investerer. Staten skal derfor se seg godt om før den investerer fellesskapets midler.


Statskassa og Oljefondet er ikke beholdere man kan stikke sugerøret ned i, når likviditetskriser oppstår.


Om Røkke for å berge seg selv og sine egne økonomiske interesser på kritikkverdig måte har solgt sine problemer til et selskap som Staten er medeier i, gjenstår å se. Skulle det vise seg å være tilfelle, må det "tas grep" som det så presist heter i den politiske terminologien.

Men det gjenstår å se.

 

I mellomtiden stiller ukritiske medier opp som mikrofonstativer for PR-kåte politikere som dårlig behersker de finere nyanser i det norske språk. Korrupsjon er det når noen betaler for å oppnå fordeler. Det er i vanlig norsk språkbruk et annet ord for bestikkelse og moralsk fordervelse.

 

Hvis Høyre har begrunnet mistanke om at Røkke eller regjeringen har gjort seg skyldig i slike handlinger, bør de legge fram bevisene eller indisiene og gå til anmeldelse. I motsatt fall er antydningene om korrupsjon, ren bakvaskelse. Å framsette slike beskyldninger i form av antydninger i håp om at noe kritikkverdig skal komme for dagen, eller at beskyldningen skal klebe ved dem de er rettet mot enten fakta er sånn eller slik, er uanstendig baktaling og spekulasjon i at folk mangler dømmekraft og kritisk sans.

 

Hvis Høyre velger å legge seg på et slikt nivå for å ta igjen det de har tapt i oppslutning på en tafatt og lite markant politikk, bør de bli straffet ytterligere av velgerne.

 

Det samme bør Venstre.

 

Vi andre venter med å trekke konklusjoner til fasiten ligger på bordet.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Om å gå over grensen

Å handle i Sverige er ikke "Harry".

Det er ikke dumt eller usolidarisk heller.

De fleste forretningsdrivende er tilhengere av konkurranse og et fritt marked - sier de, og velger gjerne politisk parti der etter.

Når det er til deres egen fordel, vet de å dra nytte av "friheten" og konkurransen.

Da må de finne seg i at kundene går over grensen - når det lønner seg for dem.

Og det gjør det.

Det er store beløp å spare på å handle i Sverige.

Bensinutgifter og bompenger tjener man raskt inn, og på kjøpet får man opplevelsen.

Folkelivet er i seg selv ofte verdt reisen.

Et rimelig måltid mat på spisestedene får man også kjøpt - selv om den svenske restaurantmaten ofte ikke er noe å hoppe i taket av begeistring for.

Er svenskehandelen en oppskrytt opplevelse?

Det synes jeg ikke, og det synes ikke den "jevne" mann og kvinne heller.

Da hadde ikke butikkene på svenskesiden av grensen hatt et overveldende besøk og en rivende omsetning selv i økonomiske nedgangstider.

For nettopp i økonomisk motgang, er det sunt for familieøkonomien at man sørger for at pengene rekker til mer.

Dessuten er valutakursen ekstra gunstig akkurat nå.

Så bor du i rimelig avstand fra grensen, kan du med god samvittighet dra til "søta bror" for å handle.

Kanskje ikke akkurat på Skjærtorsdag - hvis du da ikke elsker trafikkaos - men når som helst ellers.
Og handler du på Svinesund eller Nordby, skal du ikke se bort fra at en god del av pengene havner i norske lommer.

Mange ansatte er norske, og er vi ikke feil underrettet, så er norske interesser godt representert blant investorer og eiere også.

Så fortsett å handle billig - og dermed økonomisk og klokt.

Å kalle dette "Harry" er så dumt at bare en skjeggete norsk Venstreleder kunne finne på det.

God handel!

Kay Olav Winther d.e.


Tvilsom dom

Gjenopptakelseskommisjonen ser ingen grunn til å gjenåpne Fasting Torgersensaken.

Trass i at "tung" ekspertise har trukket flere av de opprinnelige "bevisene" i tvil, mener påtalemyndighetene at saken er tilstrekkelig opplyst og bevist.

 

Jussprofessor Ståle Eskeland er en av flere som mener at politiet tidlig kjørte seg fast i Torgersensporet, at Fredrik Fastting Torgersen med overveiende sannsynlighet er uskyldig, og at han er blitt utsatt for et justismord.

 

Hvis Fredrik Fasting Torgersen ikke har gjort det han er anklaget og dømt for, har vi et nytt, skremmende eksempel på at en uskyldig er blitt frarøvet friheten og har fått ødelagt livet.

 

Man skulle derfor tro at fornuftige mennesker og alle gode krefter, ville hilse med glede at noen gjør hva de kan for å kaste lys over saken - for eksempel ved å peke på alternative spor og forklaringer - slik at sannheten kan komme for en dag.

 

Men slik er det ikke. Det har Ståle Eskeland fått erfare.

 

Han er saksøkt av broren til Rigmor Johansen, som Fasting Torgersen angivelig skal ha drept, og Oslo tingrett har dømt ham til å betale 100.000 kroner i oppreisning for krenkelser og 150.000 til dekning av motpartens saksomkostninger.

 

Denne saken har to sider. Saksøkerens rettsvern, og Eskelands rett til å engasjere seg i Fasting Torgersens sak.

 

Ingen - heller ikke velmenende professorer i juss - kan på løst grunnlag og helt uten belegg ustraffet rette alvorlige beskyldninger mot uskyldige personer.

 

Men er det Eskeland har gjort? Eller har han på juridisk grunnlag gjort Gjenopptakelseskommisjonen oppmerksom på forhold som bør undersøkes nærmere? Skal kommisjonen ta en slik påvisning på alvor, må den sannsynliggjøres. Er slik sannsynliggjøring fra forsvarets side å likne med ærekrenkelser? Er tilsvarende utspill fra politiets og aktoratets side også ærekrenkende?

 

Jeg antar at jeg kan søke erstatning for tort og svie hvis jeg blir satt i varetekt eller fengsel for noe jeg er uskyldig i, men har jeg rett på erstatning for selve den mistanken som politiet har til meg? Eller den uttalte mistanken forsvaret i en straffesak har til meg?

 

Jeg forstår drapsofferets familie. Jeg forstår ønsket om å bli renvasket. Hvis politiet hadde etterforsket saken, og fastslått uskyld, ville vedkommende vært befridd fra mistanke.

 

Men ved i stedet å straffe den som leter etter sannheten, har rettsvesenet lagt en alvorlig hindring i vegen for arbeidet med å ivareta Fasting Torgersens interesser.

 

Avgjørelsen vil høyst sannsynlig ha som konsekvens at enhver som ønsker å arbeide for gjenopptakelse av en avsagt dom - f.eks. fordi vedkommende mener at politiet har oversett, eller ikke har lagt tilstrekkelig vekt på alternative spor - vil unnlate å ta ønskelige initiativ eller peke på alternative løsninger.

 

Er samfunnet tjent med det? Er vi som rettsobjekter tjent med det? Er rettssikkerheten tjent med det?

 

Jeg er ikke enig at samfunnet bør høyne terskelen - eller lukke døra helt - for ærekrenkelser, slik for eksempel deler av pressen og en del politikere ønsker. Verken pressen, andre medier, eller allmennheten bør kunne slippe ustraffet fra å rette falske beskyldninger mot noen. Og slett ikke i spekulativ, kommersiell hensikt.

 

Men rettsystemet må skjelne mellom alminnelig ærekrenkelse og spor og feilspor i en etterforskning. Det har det tydeligvis ikke gjort i Eskelands tilfelle. Derfor bør saken ankes slik at vi får en autoritativ avgjørelse om hva man kan gjøre for å finne nye spor i en sak - uten å risikere å bli dømt for det.


Kay Olav Winther d.e. 

Cowboyfilosofi

Det er ingen tragedie å miste jobben i Norge i 2009, sier Elin Ørjasæter til Dagbladet. Avisa presenterer henne som jobbekspert.

 

Psykolog er hun i et hvertfall ikke. Da hadde hun forstått at folk er avhengig av inntekter. Mister de arbeidet, mister de livsgrunnlaget. Det er ødeleggende - så vel mentalt som økonomisk og sosialt.

 

Folk har gjeld. Mange til langt oppover øra. Det skyldes ikke ekstravaganse, men at prisen på boliger fikk lov til å utvikle seg inn i det abnorme. Inntil det økonomiske tilbakeslaget med ett fikk prisene til å skli nedover.

 

Hvis eiere av hus og leiligheter mister jobben og betalingsevnen, må de belage seg på å selge. Til priser langt under det de selv betalte. I tillegg til å ha mistet inntektene fra fast arbeid, vil mange arbeidsløse måtte regne med å sitte igjen med et ikke ubetydelig tap - og gjeld - etter salg av bolig. En del har vært igjennom denne prosessen en gang før. Nemlig på 80-tallet, dvs. forrige gang liberalister og eksperter med kullsviertro på markedet kjørte skuta på grunn, og folk flest måtte betale bergingsomkostningene.

 

Å miste jobben er ingen tragedie, sier altså liberalisten Elin Ørjasæter. Midlertidig litt slitsomt og angstskapende, kanskje, men ingen tragedie. Å kalle det en tragedie, er faktisk frekt, mener den såkalte eksperten som øyensynlig ikke er utstyrt med empati, og som ikke kan noe om, og ikke skjønner noe av, alminnelige lønnstakeres hverdag. 

 

Hun tror at arbeidsløshet gir litt dårlig råd en periode.

 

Jeg vet ikke om mange bedrifter bruker Ørjasæters såkalte "ekspertise", men jeg lurer på hva de får igjen for pengene, for her har vi åpenbart å gjøre med en dame som har begrenset kjennskap til virkeligheten omkring seg. Men som har et rikholdig lager av forskrudde liberalistiske ideer om markedet og et fond av klisjeer og lettvinte løsninger. Og få motforestillinger.


Hennes oppfatning er at vi burde hatt flere arbeidsløse enn vi har. Men dessverre er arbeidslederne konfliktsky. Spesielt er det for mange ansatte i norske kommuner der late ledere lar oppsigelsesvernet hindre dem i å sparke folk de burde bli kvitt, får hun seg til å uttale.

Nå kommer imidlertid nedgangstidene dem til hjelp. Heldigvis. Nå kan de leve opp til Ørjasæters ønske om et mer brutalt arbeidsliv, for nå kan de feigeste skaffe seg ryggdekning ved å vise til de økonomiske problemene i samfunnet og bedriften og foreta de oppsigelsene som de burde iverksatt for lenge siden. Slik sett er nedgangstidene av det gode, hvis vi har forstått oraklet Ørjasæter rett.


Jeg kjenner ikke Elin Ørjasæter, men bedømmer henne ut fra det hun sier.

Det jeg ser og hører er en dame med et oppblåst selvbilde. En person som ser på ansatte som brikker i et spill, og ikke har tatt inn over seg at det er mennesker det er snakk om. Enkeltmennesker og familier hvis velferd og eksistens avhenger av arbeid og inntekt.

Det er ubehagelig å møte en person som så til de grader mangler empati og sympati. På den annen side er det kanskje bra at noen setter ansikt på og personifiserer tanker som dette. Det er altfor lett å tro at erfaringene har tvunget slike holdninger ut av norsk politikk og arbeidsliv. At det økonomiske tilbakeslaget har diskreditert slike holdninger i den grad at det vil ta år og dag før disse oppfatningene igjen vinner innpass i styrerommene.

Som man ser, er de så langt fra borte. Tvert i mot kryper troen på markedet fram under dekke av å være løsningen, selv om den i virkeligheten er årsaken til de bunnløse problemene de amerikanske finansinstitusjonene rotet seg inn i før de trakk resten av verden med seg ned i elendigheten.

Jeg vet ikke om det egentlig er uventet. Liberalistene har alltid svarene og patentløsningene på rede hånd. Det er som en naturtilstand. Uansett hva problemene og årsakene er, mener de at løsningene er fri konkurranse og fritt marked hvor arbeidstakerne er innsatsfaktorer på lik linje med kapitalen og bør behandles uten nåde. Og går de under i konkurransen, er det som det skal være. Da er de ikke gode - eller nyttige - nok.

Politikere, bedrifts- og fagforeningsledere, mediefolk og allmennhet bør lese Dagbladets intervju med Elin Ørjasæter. Det forteller i klartekst at "cowboyfilosofien" ikke er død. Den lever i beste velgående. Skjult i de mørke krokene og klar til å stikke hodet fram igjen så snart sjansene byr seg.

 

Så egentlig godt da at vi har folk som Elin Ørjasæter som mangler taktisk evne, men buser ut med det hun har på hjertet. Det viser oss at det er nødvendig å holde guarden oppe.


Kay Olav Winther d.e.

Private skoler er segregerende

Opprinnelig hadde skolen som oppgave å lære barna kristendom. Etter hvert fikk undervisningen og opplæringen et bredere samfunnsperspektiv. Skolen er tilpasset samfunnets behov.

Vi har et mangfoldig samfunn. Et samfunn hvor ulike livsoppfatninger og verdier møtes og skal eksistere side om side. Dagens skole bør oppdra til sameksistens innenfor rammen av et demokratisk samfunnssystem.

 

Sameksistens forutsetter kunnskap - og kjennskap. Et velfungerende samfunn må bygge på felles grunnleggende verdier. Uten en felles basis vil ulike meninger og holdninger føre til polarisering og til sosial uro og labilitet.  

 

Derfor er det i dagens samfunn viktigere enn noen gang å ha en felles skole som formidler grunnleggende kunnskap, verdier og holdninger. Fellesskap og vi-følelse er en forutsetning for at åndsfrihet og kulturelt mangfold skal kunne eksistere i fredlig fellesskap og uten å skape uoverstigelige sosiale, kulturelle og politiske barrierer.

 

Enhetsskolen er en forutsetning for sosial harmoni. Sekteriske friskoler skaper sosiale og kulturelle motsetninger, segregering og polarisering.

 

Tilhengere av private skoler  viser gjerne til at de aller fleste elevene går i den offentlige skolen, og at "friskolene" ikke har ført til større ulikhet eller motsetninger.

 

Det egalitære, harmoniske samfunnet vi har, skyldes bl.a. den felles skolen. Når vi drøfter hva slags skolesystem vi skal ha, kan vi ikke ta utgangspunkt i hva vi har, men i hva vi vil ha - og ikke vil ha - i framtiden. Vi må som samfunn være forutseende og ikke vente med tiltak til problemene er blitt store og uhåndterlige. Ønsket om livssynsskoler, for eksempel strengt kristne og muslimske skoler, viser hva vi har grunn til å frykte.

 

Samfunnet trenger ikke private skoler på grunnskoletrinnet. Samfunnet trenger tvert i mot en enhetlig skole for alle. Det har SV rett i.


Men dessverre finnes det et hinder. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fastslår at de foresatte skal ha rett til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter.  Forutsetningen er at skolene oppfyller de kravene til undervisningsstandard som staten har fastsatt.

Hensikten er at foreldrene skal kunne sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning. Dermed reduseres skolens betydning som sosial og kulturell bølgedemper. FNs krav hindrer demokratiske land i å bruke skolen som middel til å minske sosiale og kulturelle motsetninger og legge et felles grunnlag for et harmonisk samfunn. 

Det har neppe vært hensikten, men det er konsekvensen. 

Ideelt sett bør indoktrinering i tro og livssyn ikke finne sted i den offentlige skolen, men som private tiltak utenfor skolens hverdag og ramme. Tro er og blir en privatsak. Et høyst personlig anliggende som ikke bør ha noen plass i den offentlige, felles skolen. 

Kristne, muslimer, hinduer og hvem de nå måtte være, bør praktisk og økonomisk få anledning til å drive sin religionsopplæring utenfor skolen. Og det bør også humanister og andre ikke-religiøse få anledning til. 

Slik forholdene i dag er, kan SVs prinsipielt klargjørende vedtak ikke settes om i praktisk politikk. Det betyr ikke at det bør vedlegges protokollen. Regjeringen bør sette i gang et arbeid for å bringe klarhet i hvordan ønsket om en felles grunnleggende skole for alle, kan kombineres med bestemmelsene i den aktuelle FN-konvensjonen, og arbeide for at FN moderer sitt syn slik at det ikke bare kan kreves at undervisningsstandarden skal oppfylles, men at landene også kan kreve at skolene skal tilfredsstille de kravene til en demokratisk, grunnleggende og sosialt harmoniserende opplæring som staten fastsetter. 

Et slikt arbeid vil ikke være i strid med den tids- og situasjonsbestemte "våpenstillstanden" som den rødgrønne regjeringen har inngått med Kristelig Folkeparti. Det heter riktignok "det du evner, kast av de nærmeste krav", men partier som vil noe mer enn å administrere det bestående, må arbeide for langsiktige løsninger.

Man må så i dag for å ha noe å høste i morgen. 

Se for øvrig dette innlegget .

Kay Olav Winther d.e.

Den katolske kirkens uansvarlighet

Den katolske kirken har gjort det igjen.

 

Kondomer hjelper ikke mot HIV og AIDS, sier paven. Han er i mot bruk av prevensjon, og ønsker å svekke et hvert argument som taler for bruk av kondom - eller andre prevensjonsmidler.

 

Da ser han heller at synderne blir syke. Syndens sold er jo døden, så det er en viss logikk i det. Det vil si: Han løser sitt moralske dilemma ved å benekte at kondomer hjelper mot overføring av smitte. Se på dem som bruker kondomer, de blir syke de også, sier den katolske kirken.

 

Heldigvis har verden gått framover. Ikke alle katolikker tar lenger fiskerens tale for god fisk. Katolikker som føler omsorg og ansvar, og ikke nøyer seg med fornektelse og fordømmelse, taler Roma midt i mot.

 

Men dessverre er det mange som lar seg villede av Vatikanet. Altfor mange av dem som er mest utsatt for HIV og AIDS, er nettopp personer som mangler motforestillinger til den katolske kirkens lære at prevensjon er synd. De uopplyste, som følger pavens råd og påbud uten motforestillinger, er de som er mest utsatt for de helsemessige truslene som Paven bagatelliserer. De befinner seg i den delen av verden hvor problemene er størst, men hvor de rasjonelle motforestillingene ikke når fram. Det bidrar ikke til å minske tragedien.

 

For noen er den katolske kirken viktigere enn katolikkene. Slik har det alltid vært. Så også i våre dager.

 

Klakørene godtar alt, og har ingen motforestillinger. De er tvert om fulle av oppkonstruerte indisier på og "bevis" for at kondomer ikke hjelper, og at den eneste holdbare metoden er avholdenhet.

 

Og har katolikkene motforestillinger, mangler dessverre altfor mange av dem mot til å bruke sin fornuft og til å sette sitt skjønn og sin kunnskap opp mot kirkens nedarvede fordommer.

 

Det kan man på en måte forstå - men ikke respektere. Den katolske kirken er et maktapparat. Den har en voldsom autoritet og herredømme over sinnene og forvalter stor religiøs makt over millioner av mennesker verden over. Og den er en maktfaktor av denne verden. Katolisismen holder ikke bare på tradisjonen. Den er tradisjonen; en ubrutt rekke av guds stedfortredere på jorden fra Peter til Benedikt. Det innbyr ikke akkurat til opprør og egne oppfatninger.

 

Men vi lever i en opplyst tid, og informasjonen flyter relativt fritt. De fleste av oss har derfor mulighet til å bruke vår egen intelligens. Vi bør ikke ukritisk akseptere middelalderske forestillinger som kommer fra miljøer og institusjoner som gjennom århundrene har skaffet seg makt over sinnene gjennom skremsler og trusler om evig pine.

 

Av uforklarlige grunner er pavekirken i ekspansjon i vårt land. Stadig flere konverterer, og der bjellesauene går, følger andre etter.

 

Den muslimske innvandringen til den vestlige verden har satt religionen på dagsorden. Det er på sin plass. Men diskusjonen om religionens plass og innflytelse i vårt samfunn bør ikke avgrenses til islam. Også katolisisme, andre avleggere av kristendommen, og andre religioner bør være gjenstand for vedholdende oppmerksomhet og drøfting.

Ikke for å gjøre livet og troen vanskelige for de troende, men for å sikre at religionene ikke truer åndsfriheten. Spesielt friheten til ikke å tro, friheten til å tenke selv og foreta selvstendige moralske og politiske valg. Og til å ta til motmæle mot overtro og religiøse fordommer som vil innsnevre retten til frie tanker og retten til å gi uttrykk for oppfatninger som de religiøse opplever som, eller velger å definere som, krenkende.

 

Religion er en privatsak. Retten til å tro er ukrenkelig. Men når troen tar vegen ut av lønnkammeret og gjør krav på å være politikk eller gjeldende rett, må det sekulariserte samfunnet si i fra.

 

Nettopp i en tid hvor åndsfriheten settes på prøve, og troen på det okkulte vinner stadig nytt terreng, er det nødvendig å ta til gjenmæle mot overtro, mystisisme og religiøse vrangforestillinger - enten de serveres som en del av kjente religioner med røtter i vestlig kultur, eller framstår som eksotiske utslag av fremmede kulturer.

 

For eksempel påhviler det oss å ta til gjenmæle mot den katolske kirkens sabotering av kampen mot HIV og AIDS. Det er ingen intellektuell lek. Det dreier seg om liv eller død.


Kay Olav Winther d.e.

Den menneskelige psyke

En framtredende norsk psykolog mener at Josef Fritzl er sadist. Den diagnosen har jeg ingen tro på.

 

Fritzl har neppe holdt sin datter innesperret som sexslave i mer enn 20 år for å pine og plage henne. Alt han har foretatt seg med datteren, har han gjort for å tilfredsstille sine lyster - det han har oppfattet som sine behov. Josef Fritzl er en egoist som setter tilfredsstillelse av egne behov foran hensynet til andre mennesker - inklusiv de personene som biologisk og sosialt står ham nærmest.

 

En person som Josef Fritzl har formodentlig svak empati og en lite utviklet sans for medfølelse. Han resonnerer ikke og veier ikke for og i mot, men følger sine innskytelser. Der skiller han seg fra de fleste av oss - i alle fall i graden av det han har gjort.

 

Men også mennesker som Fritzl beveges trolig i likhet med oss andre av flere - ofte motstridende - tilbøyeligheter, impulser, lyster og behov. Fritzl er nok ikke så åndelig ensporet som det kan synes, men som den selvsentrerte egoisten han trolig er, velger han løsninger som imøtekommer hans aktuelle lyster og overser, eller bagatelliserer, de omkostningene hans egoisme og bruk av andre mennesker, har for dem han anvender som redskaper for å oppnå tilfredsstillelse.

 

Jeg er redd dette er egenskaper og karaktertrekk som de fleste mennesker har. I større eller mindre grad. Fritzl er m.a.o. ikke et "dyr" eller "udyr", men et menneskene. Det som skiller personer som Fritzl fra den menige kvinne og mann, er ikke at han har disse egenskapene og særtrekkene i sin personlighet, men at han har dem i så sterk grad at man med en viss rett må kunne kalle dem perverterte, eller at han har utviklet en abnorm evne til å fortrenge dem.

 

De påkjenningene han har utsatt sin datter for, er uforståelige for de fleste av oss. Hvordan kan en far behandle sitt eget barn på denne fornedrende - de fleste vil si abnorme - måten? Hvordan kan noen avle blodskambarn med sin egen datter og holde disse innesperret i år etter år, for å kunne fortsette å misbruke datteren seksuelt, og for å unngå at misgjerningene skal bli oppdaget?

 

Den menneskelige psyke har mange dimensjoner. Evnen til å tilpasse seg til omgivelsene - eller mer presist: å tilpasse, definere og tolke omgivelsene og det som skjer, til egen "fordel" - er et langt mer allmennmenneskelig trekk enn vi liker å tenke på.

 

For eksempel er det nok dessverre slik at gjerninger som burde virke avskyelige og skremmende, kan omtolkes til akseptable, og den som utsetter andre for tortur, plager og påkjenninger, kan som regel omtolke det negative slik at det mister sin frastøtende effekt, og framstår som "nøytrale" - i ekstreme tilfelle positive - handlinger som ikke medfører konsekvenser som forøveren kan se at han eller hun har ansvaret for.

 

Forsøkspersoner er villige til å utsette andre for sterke støt av elektrisk strøm, fordi forsøkslederne sier at de bør gjøre det. Forventningspress og fraskrivelse av ansvar svekker motforestillingene. Forventningspresset stimulerer behovet for å bli likt og akseptert. Den moralsk betente handlingen blir akseptabel.

 

Mye taler for at Fritzl verken intellektuelt eller følelsesmessig har forstått hvilke lidelser han har utsatt datteren og deres felles barn for. De som utførte grusomhetene i konsentrasjonsleirene hadde det trolig på samme måten. De rasjonaliserte og instrumentaliserte sine gjerninger og tok ikke følelsesmessig inn over seg det de selv gjorde, og hvordan det virket på ofrene.

 

Både Fritzl og bødlene i konsentrasjonsleirene må karakteriseres som avstumpede fordi de enten er født med, eller har utviklet, ekstrem evne til å koble bort empati og medfølelse og til å sette oppfyllelsen av egne behov foran hensynet til andre mennesker.

 

Men hvor opprørende det enn kan virke, er det mye som taler for at det finnes en Fritzl i de fleste mennesker - i den forstand at de fleste i gitte situasjoner vil kunne prioritere egen behovsoppfyllelse foran hensynet til de menneskene som oppfattes som instrumenter og redskaper for nødvendig eller ønskelig behovstilfredsstillelse.

 

I utgangspunktet var de fleste gestapister og tsjekister, og bødler i tyske og russiske fengsler og fangeleire, alminnelige mennesker. Men etter hvert vennet de fleste av dem seg til å være rå og brutale og til å bagatellisere eller overse ofrenes lidelser. Akkurat som Fritzl. Og mange andre gjennom historien.

 

Anleggene har de fleste av oss. Trolig alle sammen. Men takket være sosialt press og konvensjoner holder vi dem i sjakk. Heldigvis.

 

I ettertid lurer Fritzl antakelig på hvordan han kunne finne på å gjøre det han har gjort.


Kay Olav Winther d.e.
  

Om å skape fremmedfrykt

Jeg har en viss sans for Thorbjørn Jagland. For hans tilbøyelighet til å tenke utradisjonelt og til å se ting fra nye synsvinkler. Men nå har han gått i baret.

 

Forsøket på å punktere Arbeiderpartiets diskusjon om islam ligger langt under det en person som Jagland bør tillate seg. "Det finnes ikke noen trussel fra islam i Norge, men det er fullt mulig å oppkonstruere en," sier han i følge NTB.

 

"Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte, og det vil vi bekjempe," sa Martin Kolberg NRK. Dette utsagnet skaper ikke frykt, slik Thorbjørn Jagland vil ha det til. Det skaper trygghet. Trygghet for at Arbeiderpartiet er oppmerksom på utfordringene, har en holdning, og vil gjøre noe med en utvikling som kan true det norske samfunnets stabilitet og harmoni.

 

Kolberg har ikke sagt noe om islam som sådan, eller om muslimer. Han har sagt noe om de ytterliggående, om fanatikerne. Om dem som vil omforme oss, og om den delen av islam som er anarkistisk, voldelig og samfunnsomstyrtende.

 

At slike krefter finnes, forteller mediene så godt som hver dag. Men de finnes ikke i Norge, mener øyensynlig Jagland.

 

Uvitenhet er farlig. Naivitet er enda farligere. Naivitet fører nemlig til at man tror det beste om folk selv om alle tilgjengelige fakta taler for årvåkenhet og beredskap.

 

Jagland vet at radikale, voldelige islamister har forårsaket massakrer på sakesløse personer i USA, Spania, England, India - og en rekke andre steder. Men i Norge har vi ingen som tror på - eller kan tenke seg å bruke - radikalte midler som vold som middel i politisk og religiøs kamp, skal vi tro Jagland. Frykten for at vi har - eller kan komme til å få - slike personer og krefter i vårt land er "skapt" og ikke reell mener han.

 

Forhåpentlig finnes det myndigheter og "krefter" i det norske samfunnet som ikke deler Jaglands anelsesløse naivitet, men holder øye med det som skjer. Og forhåpentlig har Arbeiderpartiet politisk kløkt og mot til å tone flagg mot alle som truer det sekulære, demokratiske samfunnet som vi møysommelig har bygd opp og i dag nyter eksistensen av.

 

Hittil har Arbeiderpartiet ligget lavt i terrenget. At det omsider løfter hodet, er et oppløftende tegn som tyder på at det kanskje er i ferd med å våkne for å forsvare de verdiene som det gjennom historien har vært den fremste forkjemperen for. At det vil ta del i debatten om den kulturelt og politisk viktigste samfunnsomveltningen som har funnet sted i vårt land på mange tiår.

 

Denne oppvåkningen har Jagland ingen forståelse for. Han reagerer på at hans eget parti prøver å skape politisk vinning ved å "røre sammen begreper og skape frykt".

 

Den som rører sammen begrepene og realitetene og skaper frykt, er Jagland. Han later nemlig som om motstand mot radikale islamister er en kamp mot enhver muslim og mot islam som religion. Kolberg vet ikke hva radikal islam er, mener han, men ved å antyde at det er vanskelig  å skjelne, kommer han i skade for å sette likhetstegn mellom islam og muslimer og den utfordringen radikal islam og islamister representerer.

Fredelige muslimer som dyrker sin gud og anerkjenner lovene og de kulturelle forutsetningene som det norske samfunnet bygger på, er ikke en fare for noen.

 

Heller ikke de som ønsker å praktisere tvangsgifte, kjønnslemlestelse, kvinneundertrykkelse og voldelig barneoppdragelse - for bare å nevne noe - representerer en fare for det etablerte samfunnet, men de trenger klart uttalt motstand bl.a. fra de politiske partiene, for å tilpasse seg til det samfunnet de har valgt å søke tilflukt i.

 

Kampen mot disse kreftene er en åndskamp, og i den grad disse holdningene er forankret i religiøse forestillinger, er det en kamp mot religionen. Akkurat som den kampen som tidligere er ført mot liknende elementer i kristendommen.

 

På toppen av disse kulturelle motsetningene kommer imidlertid at enkelte mener at deres religion rettferdiggjør bruk av vold for å fremme Allahs sak. Og de tror at de selv forkorter vegen til herligheten ved å ta del i denne voldelige kampen.

 

Jeg tror at Jagland er fullt på det rene med disse forskjellene. Jeg mistenker ham derfor for å fiske i rørt vann når han går i rette med sitt eget parti slik han gjør. Han flørter med de kreftene i vårt land som er i mot kristen fanatisme, men som har forståelse for religiøs fanatisme hos personer med røtter i fremmede kulturer. Ja, jeg mistenker ham for å blande sammen fremmedfrykt, og ønsket om å forsvare kulturelle verdier og posisjoner, for å virke mer troverdig og slagkraftig og for å "vinne" diskusjonen om partiets sjel.

 

At han med dette svekker partiets troverdighet og mulighet til å gjøre sin høyst påkrevde politiske gjerning, ser ikke ut til å bekymre ham. Det burde det gjøre.

 

Betenkt bør han også være over behovet for stadig å tale "Roma midt i mot" og sette partiets og dets ledelse i skammekroken. Det er lett å forveksle ærlig kritikk med revansjelyst for tidligere forsmedelser.

Slike tilbøyeligheter bør han heve seg over.


Kay Olav Winther d.e.

Ja til politisk reklame

Det er et paradoks at arbeiderbevegelsen som har som oppgave å endre samfunnet, er grunnleggende konservativ på enkelte områder. 

Den er motstander av - eller i alle fall skeptisk til - mye av det som er nytt. I noen tilfelle er dens holdninger diktert av sunn skepsis eller motstand mot utvikling som kan sette ervervede rettigheter og samfunnsgoder i fare, men ofte er det en skepsis og motstand for sikkerhets skyld. 

Arbeiderbevegelsen var i mot å oppheve NRKs monopol, og så på det den kalte "frisleppet" i eteren, med skepsis og uvilje. Selv var jeg en av dem som altfor lenge fulgte mitt parti i den saken. I ettertid kan jeg innrømme at jeg tok grundig feil. 

Noen har ment at arbeiderbevegelsen ville vært i mot "frisleppet" av aviser, hvis den hadde hatt mulighet til det. Jeg ser ikke bort fra at det er riktig. Og trolig ville den vært i mot - eller i alle fall skeptisk til - annonser i avisene. Annonsering gir fordeler til dem som har det økonomiske overtaket, og bidrar til å gjøre de sterkeste enda sterkere. Derfor var venstresiden - inkludert meg selv - også lenge skeptisk til reklame på TV. Noen er motstandere av kommersiell TV-reklame ennå. 

Nå er det politisk TV-reklame det gjelder. Og arbeiderbevegelsen - og andre på venstresiden - er i mot. Ja, Trond Giske går så langt i sin motstand at han lager en brudulje av saken. Dermed kompromitterer han både seg selv, regjeringen - og Arbeiderpartiet. 


Det er greit at Giske var i mot politisk reklame på TV, men etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) hadde felt sin dom, burde han stukket pipa i sekk. I stedet forsøker han - og dermed regjeringen - seg med triks og lure knep.

 

Det burde han holdt seg for god til. Dessuten vil han ganske sikkert tape politisk på det. Etter hvert som saken går seg til og politisk reklame i etermedia blir vanlig, vil Giske og regjeringen - men dessverre også Arbeiderpartiet - bli husket som de bakstreverne som nok en gang var i mot en utvidelse av ytringsfriheten.

 

For det er ytringsfrihet det dreier seg om. Retten til å gjøre sine politiske oppfatninger kjent og til å forsøke å vinne tilslutning om dem hos allmennheten, dvs. velgerne.

 

Systemet med aviser som ikke er politisk nøytrale, men skriver om partier og politiske saker, gjør forskjell på folk og partier. Noen har ingen talerør. Politisk reklame i pressen bidrar til forskjellsbehandling, fordi det begunstiger dem som har råd til å kjøpe seg plass i pressen og dermed i folks bevissthet. Valgprogrammer i radio og TV er "urettferdige" fordi alle meninger ikke slipper til, eller i alle fall ikke slipper til like mye. Og politisk reklame i etermediene vil ha de samme svakhetene. Ja, hele vårt demokrati er preget av at man blir tildelt, eller kan kjøpe seg, fordeler.

 

Men vi nedlegger ikke systemet av den grunn. I noen grad lever vi med forskjellene. Truer de selve grunntanken om folkestyre basert på ytringsfrihet og kamp om stemmene, forsøker vi å moderere dem på grunnlag av innsikt og erfaringer. Vi sier ikke nei til ytringsfrihet for sikkerhets skyld.

 

Det burde vi - dvs. regjeringen på våre vegne - ikke gjøre når det gjelder TV-reklame for politiske synspunkter og politisk  virksomhet heller. Slipp betalte ytringer til! Trolig viser det seg nok en gang at de bange anelsene blir gjort til skamme.

 

Å rettsforfølge dem som neglisjerer Giskes forbud, vil bare gjøre vondt verre. Giske får ligge som han reder, men regjeringen - og Arbeiderpartiet - bør bli spart for en slik forsmedelighet.

 

Ytringsfriheten vil utvilsomt tjene på TV-reklame. Kanskje vil interessen for politikk øke også.

 

M.a.o.: To fluer i et smekk.


Kay Olav Winther d.e.

Yssen og LO

Ingun Yssen har skrevet bok og fortalt sin versjon av striden med Valla. Det tror vi var et klokt trekk.


I november 2007 sa hun at nok får være nok, og at hun ikke ville skrive. Under tittelen Die Zauberlehrlingin skrev vi da at det for så vidt var et respektabelt og modig trekk, men at hun nok hadde forregnet seg hvis hun regnet med at alt ville være glemt om hundre år. Hennes taushet ville ikke stanse prosessen, men overlate til ettertiden å felle dom i saken uten hennes vitneprov. 

Senere er Ingun Yssen åpenbart kommet til andre resultater. Det er bra - for balansen og historieskrivingen. 

Jeg har ikke lest Gerd Liv Vallas bok. Ikke har jeg lest boka til Ingun Yssen heller. Og ikke kjenner jeg Fougner-utvalgets rapport ut over det som er gjort kjent gjennom mediene. I motsetning til en del andre, som heller ikke kjenner sakens realiteter, er jeg ikke i stand til å skifte sol og vind mellom partene.  Men jeg er opptatt av prosessen. Og av sidevirkningene. Både de tilsiktede og indirekte. 

Valla ville nødig bli oppfattet som pusekatt. Eventuelle tendenser i den retning ryddet hun selv effektivt av vegen. Hva Yssen nødig vil bli oppfattet som, vet jeg ikke, men hun framstår ikke som noen pusekatt hun heller. Skal vi tro mediene freser hun og slår med utspilte klør til høyre og venstre hvor hun treffer både den ene og den andre som mer eller mindre tilfeldig står i nærheten.  Om treffene og kloremerkene er berettigede eller angrep på sakesløs tredjemann, er ikke godt å si for en utenforstående, men én ting synes jeg at jeg har en viss bakgrunn for å reagere på, og det er de kraftige, utilslørte angrepene på LO som organisasjon og arbeidsfellesskap. De oppleves som urimelige og ute av proporsjon. 

LO's administrasjon består - i likhet med administrasjonen i de fleste organisasjoner - av medlemsvalgte tillitspersoner og av ansatte som skal hjelpe de tillitsvalgte med å gjøre jobben. De tillitsvalgte utmynter policy og politikk, og de ansatte er rådgivere og sekretariat. 

LO er ikke bare en interesseorganisasjon. LO er en samfunnsfaktor. Som landets største og viktigste arbeidstakerorganisasjon må LO ha en klar profil og en leder med autoritet. Både utad og innad. Det gir lederen - og de øvrige tillitsvalgte - en helt spesiell stilling og status. 

Det betyr ikke at LO kan overse eller bryte kjørereglene i arbeidslivet. Som arbeidstakernes talerør må organisasjonen etterleve de idealene og prinsippene for samarbeid som den krever at andre arbeidsgivere respekter og følger. Men det vil alltid være slik at det er de medlemsvalgte som bestemmer. Når det gjelder policy og politikk vil styringsretten måtte gjelde tyngre enn hensynet til medinnflytelse, flertallsavgjørelser og demokrati på arbeidsplassen.

Det vil også måtte bety at LO i en del saker må prioritere sitt hovedformål, og hensynet til medlemmene i de tilsluttede forbundene, foran offentlig skittentøyvask eller dialog på misfornøyde LO-ansattes premisser. Yssen-Valla-saken var åpenbart primært en personkonflikt - og sekundært en personalkonflikt. Valla ønsket Yssen og trumfet sin vilje igjennom. Det fant Yssen seg til rette med. Hun forlangte så vidt vites, ikke at organisasjonen skulle anvende en "normal", tradisjonell ansettelsesprosedyre. Øyensynlig aksepterte hun lederens rett til å styre og trumfe sin vilje igjennom. Da det skar seg, så hun øyensynlig annerledes på det. I etterkant kritiserer hun LO for ikke å følge vanlige prosedyrer og for ikke å ha tatt et oppgjør med mobbekulturen. 

På en så stor arbeidsplass som LO vil det være personer av forskjellig støpning, og med ulike holdninger og interesser. Ikke alt som blir gjort til en hver tid er ideelt eller prikkfritt. Det gjelder nok også innad i sjiktet av tillitsvalgte. Men å hevde at det i LO finnes en mobbekultur som de medlemsvalgte går god for, eller endog er eksponenter for, er en urimelig og usaklig kritikk. Heller ikke blant de ansatte råder det en mobbekultur

Yssen kom på kant med Valla. For organisasjonen var det ikke to personer av samme betydning. Yssen burde forstå at de medlemsvalgte i utgangspunktet solidariserte seg med organisasjonens fremste tillitsvalgte og gjorde det de mente var best for organisasjonen.

Da rekkevidden av Yssens beskyldninger gikk opp for LO-ledelsen, nedsatte den et uhildet vurderingsutvalg og traff sine avgjørelser på det nye, sakorienterte grunnlaget som var skapt. Det er ikke Yssen tilfreds med. Hun ønsket åpenbart å få LO med på å henge Valla i full offentlighet.

Det ville ingen organisasjon som er avhengig av tillit kunne gå med på. Yssen må føle som hun vil, og føre sin sak som hun vil. Angrepet på LO og beskyldningene om at organisasjonen er preget av en mobbekultur, kunne - og burde - hun spart seg. Det hadde hun tjent på. Forhåpentlig er den skaden hun med sine ubetenksomme og uberettigede påstander har påført organisasjonen, av forbigående art. At mediene hever seg over en debatt på dette nivået, vil både medlemmene, organisasjonen og samfunnet være tjent med. 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Forskjell på Loke og Tor

En kvinne fra Alta er dømt til 30 dagers fengsel fordi hun fikk for mye utbetalt i ledighetstrygd, i følge Dagbladet.

Det er NTB som er kilde, så meldingen er ventelig troverdig.

Kvinnen skal ha oppdaget feilen, meldt i fra til NAV og betalt tilbake.

Likevel ble hun dømt. For grovt uaktsomt bedrageri.

Dommen er 30 dagers betinget fengsel.

Hun slipper altså å sone, men hun har fått en stygg plett på sitt rulleblad og står utsatt til hvis hun skulle være så uheldig å gjøre noe annet straffbart.

Jeg kjenner ikke enkelthetene, men forholder det seg slik damen forteller til NRK og slik NTB skriver, står vi over for et justismord.

Et overgrep som gjør det nødvendig å stille kritiske spørsmål om vurderingsevnen hos anmelderen, politiet og rettsvesenet.

Og lovgiveren - hvis det står noe sted i lovverket at slike overtredelser skal rettsforfølges.

Hvilke samfunnsinteresser er tjent med rettsvesenet kobles inn i saker som dette?

Hvis damen med velberådd hu hadde ført NAV bak lyset, burde det blitt reagert. På en måte som står i rimelig forhold til overtredelsens art.

Men når retten kaller forgåelsen uaktsomhet, og hun selv har sagt i fra, og til overmål har betalt tilbake det skyldige, burde saken vært ordnet i minnelighet.

Og skulle det være slik at hun ikke har gitt feilaktige opplysninger i bedragersk hensikt, men har fått utbetalt for mye fordi NAV ikke har gjort jobben sin, burde hun ikke mottatt verken bebreidelser eller straff, men en unnskyldning og oppreisning fra det offentlige.

Nå vil  "alle" si: Hun brukte Bondevik-oppskriften, men i motsetning til ham slapp hun ikke unna. Det beviser at myndighetene og rettsvesenet gjør forskjell på folk.

Og det virker som en rimelig antakelse.
Nei, ta svindlerne. Dem er det formodentlig en del av.

Men kompromitter ikke NAV, politiet og rettsvesenet med å bekrefte at det gjøres forskjell på Loke og på Tor.

Rett opp blunderen snarest!


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Strutsepolitikk

Fremskrittspartiets framgang på Vårt Lands februarmåling var ikke et blaff.
I dagens måling som Norfakta har utført for Klassekampen og Nationen, går partiet fram 4 prosentpoeng og er bare ubetydelig 3 prosent mindre enn Arbeiderpartiet.

Professor Anders Todal Jensen ved NTNU i Trondheim uttaler at det ikke er tvil om at innvandringssaken forklarer endringene i partienes oppslutning.

Det har han etter all sannsynlighet rett i. Så lenge de andre partiene ikke har mot eller vilje til å drøfte utfordringer og problemer som følger av innvandringen og møtet mellom ulike livssyn og kulturer, kommer Fremskrittspartiet til å fortsette framgangen.

Dette er nemlig forhold som mange er opptatt av. Den virkelighetsoppfatningen regjeringspartiene, samt Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gir uttrykk for, stemmer ikke med det folk flest opplever. Fortielsen, fornektelsen og bagatelliseringen skaper vel så stor utrygghet som selve konfrontasjonen med det fremmede og ukjente.

Men det forstår ikke de øvrige partiene. Eller de velger å lukke øynene for det. I alle fall tar de ikke de praktiske konsekvensene av det de eventuelt måtte innse.
Derfor får Fremskrittspartiet råde grunnen alene, og legge premissene for medienes og menigmanns oppfatning av det som skjer.

I går var det 8. mars. Da kunne partiene tatt kraftfullt til orde for menneskeverd og likestilling mellom kjønnene - uansett religiøs og kulturell bakgrunn.

Men partiene var så godt som usynlige og lot seg ikke høre.

Mens de andre partiene nøyer seg med å besvære seg over debatten i stedet for å drøfte utfordringene, og kaller folks engasjement "fremmedfrykt" og "rasisme" sier tilnærmet en tredel av befolkningen at de ville stemt på Fremskrittspartiet hvis det var valg i dag.

Vil det få partiene til å ta folk på alvor, analysere situasjonen og utmynte en politikk for de forholdene som folk er opptatt av?  
Formodentlig ikke.
Reagerer de slik de har gjort hittil, vil de riste beklagende på hodet over at Fremskrittspartiet "fisker i rørt vann" og at Siv Jenssen bruker "fremmedfrykten" til å score billige politiske poenger og til å skaffe seg velgere på moralsk tvilsomt grunnlag.

M.a.o.: De vil fortsette å klage over at terrenget ikke stemmer med kartet.
Og stikke hodet i sanden.

Det er det som kalles strutsepolitikk.

Kay Olav Winther d.e.


8. mars

Kvinnedagen ble ikke oppfunnet på 1970-tallet. Det var verken Kvinnefronten eller Nyfeministene som gikk i bresjen.


Kvinnedagen ble første gang markert for 101 år siden i det bornerte USA som hadde tatt med seg sosialt og religiøst betingede kvinneroller og kvinneundertrykkelse fra bl.a. Europa.


Så å si umiddelbart tok sosialdemokratiet kampdagen i bruk. Senere gjorde kommunistene dagen til sin, og i 1922 bestemte Lenin at kvinnedagen skulle feires 8. mars.


Arbeiderpartiet i Norge feiret dagen fra før første verdenskrig. Etter at kommunistpartiet ble stiftet på begynnelsen av 1920-tallet, markerte også kommunistpartiet og kommunistkvinnene dagen. Etter den 2. verdenskrig ble dagen i Norge feiret sporadisk til Kvinnefronten i 1972 tok tradisjonen fram igjen, pusset den opp og gav feiringen nytt liv.


Kvinnedagen har vært viktig. Den har bidratt til å rette søkelyset mot forskjellige former for undertrykkelse av kvinner og mot forskjellsbehandling og diskriminering basert på kjønn. På 1900-tallet inntok kvinner i "vesten" kamp for kamp, framrykning for framrykning, nye bastioner som de senere har befestet.


I "orientalske" kulturer har kvinnene ikke fått del i denne frigjøringen. I den økonomiske og sosiale overklassen har kvinnene enkelte steder kunnet ta seg til rette og skaffe seg friere armslag, men det brede laget av kvinner blir fortsatt betraktet som annenrangs mennesker og gitt en tilbaketrukket og fordekt rolle prisgitt den herskende mannen.  Husets herre hersker over alle. Sønner hersker over mor, søstre og bestemødre, og onkler føler seg og sitt truet av jenter og kvinner i familien som ikke opptrer i samsvar med den religiøse og kulturelle kodeks som gjelder i det samfunnet de oppfatter seg som - eller ønsker å være - en del av.


Lenge var disse holdningene regionalisert. Migrasjonen har flyttet kvinneundertrykkingen fra dens kulturelle hjemstavn til vesten, til Europa - og til Norge. I løpet av 30 år har vi i vårt land fått inn en religiøst og kulturelt betinget kvinneundertrykkelse som går lenger og er mer hardnakket enn noen annen vi har sett i vårt land siden kvinnedagen ble tatt i bruk som demonstrasjons- og kampdag.


I sum er norske kvinner bevisste. De krever sin rettmessige plass i samfunnet. De aksepterer ikke forskjellsbehandling. Norske kvinner forlanger kontroll over sine egne liv. De finner seg ikke i å gå tre skritt etter mannen - verken i bokstavelig eller overført betydning.


Man skulle derfor tro at de ville finne den nedverdigende undertrykkelsen av medsøstre med røtter i andre kulturer, utålelig. At de som "en kvinne" ville reise i protest mot at voksne kvinner er frarøvet alminnelige menneskerettigheter, og at unge jenter oppdras til underlegenhet og underdanighet. At de ville finne det utålelig at unge gutter uten kunnskaper og livserfaring - men med innpodede, mannssjåvinistiske kjønnsrolleoppfatninger - skal få trekke opp grensene for kvinnelige familiemedlemmers livsutfoldelse.


M.a.o. at norske kvinner ville bruke 8. marsdagen til å arbeide for frigjøring av de norske - og potensielt norske - kvinnene som holdes nede i en kjønnsfascistisk undertrykkelse i en gettofisert tilværelse hvor de har begrenset mulighet til å kjempe for sin egen frigjøring uten urimelig store personlige og sosiale omkostninger.


Påpekningen av at norsk kvinnebevegelse - både den politiske og den "kjønnspolitiske" - har sviktet sine undertrykte medsøstre, er av enkelte oppfattet som et rasistisk betont ønske om kulturimperialistiske tiltak over for avvikende meninger og andre kulturer enn vår egen.


All åndskamp er misjonsvirksomhet og har som underliggende mål å kjempe for større forståelse for og utbredelse av bestemte ideologiske oppfatninger og konkrete politiske tiltak. Kampen mot så vel åpen som fordekt  kvinneundertrykking er en kamp ikke bare for rettigheter, men mot overtro, segregerende myter, holdninger og handlinger som setter til side ideer og idealer som vårt samfunn bygger på og holder høyt.


Å godta krenkelse av ideer og idealer som man i vårt samfunn har kjempet fram i århundrelang kamp, er ikke toleranse. Det er ikke liberalisme heller. Det er nihilisme.


De som påpeker kvinnebevegelsens manglende søstersolidaritet ved årets 8. marsmarkering og kritiserer den for unnfallenhet, har rett. Uansett om kritikernes ståsted er til høyre eller venstre på den politiske skalaen. Dagen i dag burde vært brukt til en massiv demonstrasjon mot den uverdige kvinneundertrykkelsen som finner sted i vårt land.


Kvinnebevegelsen burde satt føttene ned, løftet knyttneven i tross og sagt: Dette finner vi oss ikke i! Vi aksepterer ikke at menn behandler kvinner som sin eiendom og nekter dem de  menneskerettighetene som kvinnene har i det landet de har brakt familien sin til. I vårt land er kvinner fullverdige mennesker. Med fulle rettigheter. Individuelt, privat og sosialt. At innvandrerkvinnene i vår samfunn, skal nyte godt av disse samme rettighetene skal vi sørge for. Vi står sammen i et søsterlig, solidarisk fellesskap.

I det minste burde den politiske kvinnebevegelsen, i tråd med dagens tradisjon, gjort denne kampen til sin i stedet for å storme erobrede skanser og slå inn åpne dører i et allerede egalitært samfunn.


Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Økokrim burde gått stillere i dørene

Økokrim har besluttet å etterforske Anders Talleraas, Magnus Stangeland og Thor-Eirik Gulbrandsen.

I følge ANB-NTB er de mistenkt for pensjonsjuks. Hva nå det måtte være.

Riksrevisjonen og Kjønstad-utvalget har tidligere ment at disse tre  og flere andre har tatt i mot pensjon som de ikke har rett til. Om det er de tidligere stortingspolitikerne som har jukset, eller Stortinget som har rotet, er uklart.

Tilsvarende tiltak over for Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og Tore Austad er lagt vekk.  

Hvis de tre har fått Stortinget til å utbetale seg urettmessig pensjon ved med vitende og vilje å ha gitt Stortinget feilaktige eller villedende opplysninger, må det selvfølgelig tas affære.

Hvis noen av de tre i bedragersk hensikt har unnlatt å rapportere om endringer i inntektsforholdene som de visste, eller burde vite, ville ha betydning for pensjonsutbetalingen, må det også tas affære.

Men hvis de tre - eller noen av dem - er blitt tildelt pensjon fordi Stortinget har gjort feil, og mottakerne har vært i god tro og uten skyld i utbetalingene, er det Økokrim nå gjør, en regulær personforfølgelse med store sosiale og personlige konsekvenser.

Riksrevisjonen mente at reglene var klare, og stigmatiserte flere "skyldige". Helt uten grunn har det vist seg.

Kjønstad-utvalget hengte også ut flere som nå er "frikjent".

Enten er det noe alvorlig galt med reglene, eller med vurderingsevnen i riksrevisjonen og det såkalte ekspertutvalget - eller med både reglene og "ekspertene".

Denne saken burde derfor vært løst på en helt annen måte - ikke ved straffeforfølgelse, men - om realitetene tilsier det - ved økonomisk oppgjør i minnelighet.

M.a.o. i ro og fred.

Med mindre noen av de tre altså med velberådd hu har overtrådt lover og bestemmelser som er så klare og forståelige at pensjonsmottakerne må forventes å ha forstått dem.

Nå sitter man igjen med en beklemmende følelse av at de er ofret for at mediene og den mest blodtørstige og politikerforaktende del av befolkningen skal få sitt.

Vi mistenker ikke Økokrim for å være på jakt etter noe annet enn sannheten, men måten de leter etter sannheten på, er stigmatiserende og sosialt tvilsom.

For de personene det her er snakk om, vil selve mistanken og prosessen være en uforholdsmessig straff om de skulle være uskyldige.

Hvis Økokrim ikke finner at de tre har gjort seg skyldig i det de er mistenkt for, vil de allerede være ubotelig skadet for all framtid.

For det er sjelden røyk uten ild, ikke sant, og disse tre har sikkert sluppet unna på grunn av sin stand og stilling, mens den lille mann må svi.

Slik tenker deler av allmennheten, og slik opererer flere av mediene.

Er dette en mulig konsekvens som bekymrer Økokrim?

Burde ikke den mildt sagt lurvete prosessen som hittil har funnet sted, fått Økokrim til å gå stillere i dørene?


Kay Olav Winther d.e.


Tøv om antisemittisme

Angrep er det beste forsvar heter det. Det er sikkert en leveregel for israeleren Manfred Gerstenfeld som TV2 har intervjuet. Han skal visstnok være statsviter, professor og forfatter. Han hevder  at Norge er den mest antisemittiske nasjonen i Europa. 

Nå er ikke denne påstanden så mye å bry seg om. Gerstenfeld er riktignok jøde, men han vet åpenbart ikke hva antisemittisme er. Han tror at kritikk av Israel og Israelsk politikk - for eksempel bombingen av Gaza - er antisemittisme. 


Nordmenn er et barbarisk og uintelligent folkeferd, med en sykelig trang til å trosse verdensopinionen, mener herr Gerstenfeld, og uttrykker seg akkurat så fordomsfullt, kategorisk og unyansert som han vil ha det til at vi gjør.  

 

Spesielt sjokkerende finner han det at Norge har en finansminister som deltok i demonstrasjonstog mot Israels krigføring i Gaza. "Det er antisemittisk pionervirksomhet," sier statsviteren og professoren til TV 2.

 

Dette er med respekt å melde det rene tøv. Noe herr Gerstenfeld trolig er klar over. Han benytter seg her av et av de eldste triksene i boka. Nemlig å forsøke å snu oppmerksomheten bort fra det kritikkverdige ved å kritisere kritikerne.

 

Og beskyldningene om antisemittisme er selve glansnummeret. Utsatt for denne beskyldningen stikker en del pipa i sekk. For hvem vil ha dette nedrige ordet klebet til seg. Det er åpenbart en slik effekt herr Gerstenfeld håper på.

 

Det er mulig at slike plumpe hersketeknikker fungerer i de kretsene hvor herr Gerstenfeld vanker, men blant alminnelige oppegående humanistisk orienterte mennesker, faller den slags til jorden. De fleste av oss vet godt forskjell på antisemittisme og politisk kritikk av Israel og israelere.

 

Kritikken mot Israel etter terrorbombingen av Gaza har vært universell og unison. Og er på sin plass. Gjennom årene har Israel gjentatte ganger fått kritikk i FN. Men landets skiftende ledere bryr seg ikke om kritikken. De vet at de kan ture fram fordi de har USA i ryggen.


Denne gangen har Israel fått kritikk i FN, av EU og av statsledere verden over. Også denne kritikken preller av. Det finnes en opposisjon i Israel, men velgerne gir sin stemme til de partiene som gang på gang har bevist at deres politikk ikke gir fred, men fører landet ut i et stadig verre uføre. Kritikk og markering av synspunkter og standpunkter er derfor i høyeste grad på sin plass.

 

At den såkalte statsviteren Gerstenfeld kritiserer norsk statsvitenskap og kommer trekkende med den forslitte påstanden om at Norges eneste bidrag til internasjonal statsvitenskap er navnet «Quisling», forteller ikke noe særlig om Norge, men det forteller en hel del om det intellektuelle og kunnskapsmessige nivået herr Gerstenfeld beveger seg på.


Gerstenfelds formål er klart. Han vil bidra til å punktere den norske debatten om Israels tvilsomme politikk og gjentatte trakasseringer av og krigsherjinger mot sine arabiske naboer. Det bør han ikke lykkes med. Verken han eller andre. 

Jeg er ikke blind for det uforsonlige hatet mot Israel som preger store deler av den arabiske befolkningen i området, og den terroren i form av raketter og selvmordsbombere som utøves mot sakesløse, sivile israelere. Det gjøres dumheter på begge sider, men proporsjonene kan ikke sammenliknes, og det er Israel som står for undertrykkelsen av palestinerne og som har maktmidlene - og dermed nøkkelen til en løsning av konflikten. En løsning som både palestinerne og Israel ville vært tjent med. 

Jo, staere Israel står på at de er uten skyld i forholdene og må ha lov til å forsvare seg mot terror, desto lenger unna er de politiske løsningene. Jo, flere Gerstenfeld'er som forsøpler debatten ved å kalle Israels kritikere sykelige, barbariske og uintelligente antisemitter, desto lenger unna er dialogen og de fredelige løsningene. 

Det forstår den såkalte statsviteren Gerstenfeld og hans geliker ikke noe av, men Israels befolkning burde ha forstått at de ultrakonservative partienes politikk ikke gir fred, men forverrer og forlenger den situasjonen som gjør både deres eget og palestinernes liv til et helvete. 

Den sjansen grep de ikke. Dessverre. Derfor må verdensopinionen øke kritikken - selv om det fører til uberettigede beskyldninger om antisemittisme.

Kay Olav Winther d.e.

Den katolske kirken i hardt vær

Richard Williamson er biskop i den katolske kirken. Han er altså en presumptivt lærd mann - etter katolsk målestokk. På tross av omfattende studier og et langt liv har biskop Williamson ikke fått med seg at nazistene gasset i hjel flere millioner jøder. Han benekter holocaust.

 

Kanskje drepte nazistene et sted mellom 300.000 og 400.000 mener hans velærverdighet Williamson, men de gasset ingen. Gasskamrene fantes ikke hevder han.

 

Det er Sveriges Televisjon som har fått biskopen til å avsløre sin uvitenhet, sine vrangforestillinger og sin hardnakkede holocaustfornektelse for åpent kamera. Jeg har sett de avslørende innslagene i programserien "Uppdrag granskning". Det er storartet journalistisk arbeid.

 

At den katolske kirken kan gjøre en person som Williamson til kirkelig leder, er skremmende, men ikke overraskende. Det skjuler seg mangt og mye i den katolske kirken - som i andre kirkesamfunn og religioner.

 

Det som gjør Williamsons tilfelle spesielt, er at pave Benedikt 16. vil ta ham inn i varmen igjen etter at han har vært utestengt. Paven er forledet, sier pavekirkens forsvarere. Men paven er etter den katolske kirkens egen lære ufeilbarlig. Han opptrer på vegne av gud. Så enten er gud forledet, eller så må det tolkes som guds uttrykte vilje at biskop Williamson skal tas til nåde.

 

Paven har riktignok bedt Williamson trekke tilbake de ubekvemme uttalelsene om at gasskamrene ikke fantes og massehenrettelsene ikke fant sted, men det vil ikke Williamson. I alle fall ikke før han har fått vurdert bevisene nærmere.

 

Det kan lyde plausibelt, men er vel egentlig en logisk inkonsekvens etter som han jo åpenbart har ment å vite nok om forholdene til å gå i mot en så å si samlet verdensopinion og benekte at nazistene utryddet millioner av jøder ved hjelp av gass.

 

Men for all del, trenger han i likhet med "vantro-Tomas" flere bevis, kan han jo bare ta en studietur til en eller flere av konsentrasjonsleirene. Sachsenhausen for eksempel. Som ikke engang var en av de verste og mest effektive. Der har jeg vært, og der finner han beviser - både i form av bygningsrester, kremeringsovner, et overveldende bildemateriale og etterlatenskaper etter myrdede jøder, sigøynere, slaviske undermennesker, homoseksuelle og andre som nazistene fant det på sin plass å befri menneskeheten for.

 

Nå er det selvfølgelig ikke sikkert at bevisene holder. For biskop Williamson. Det er jo egentlig ikke overraskende at folk som har gjort det til sitt levebrød å tro på myter, og erklære det okkulte for faktum, også har evnen til å la være å tro på det åpenbare og til å benekte klare fakta.

 

Det gjelder både biskopen - og paven.

 

Pavens skjebne og anseelse er knyttet til biskop Williamson. Observatører mener at pavens behandling av saken, gir grunn til å trekke hans dømmekraft i tvil. Det er det vanskelig å være uenig i.

 

Ekstra problematisk er det at pave Benedikt 16. er tysk. Som ung gutt var han med i Hitlerjugend. Sannsynligvis ble han tvunget med, men hva gjorde medlemskapet med et ungt ubefestet sinn som ble utsatt for massiv propaganda? Hvilke spiredyktige frø ligger igjen etter den åndelige voldtekten som han og hans jevnaldrende ble utsatt for?

 

Ved ikke kraftfullt og klart å ta avstand fra biskop Williamson og alt hans vesen, har paven stilt den katolske kirken, pavestolen og seg selv i vanry. Han undergraver med sin holdning kirkens og sin egen autoritet i moralske spørsmål.

 

Det bør i og for seg være noen ulykke. Hvis det betyr at flere frigjør seg fra religionens nakkegrep og redselen for synd og fortapelse og selv tar ansvar for sine liv og avgjør hvilke moralske autoriteter de vil feste lit til, er det faktisk bra. Men for pavestolen kan Williamson lett bli begynnelsen på et moralsk forfall som kan utvikle seg til et katastrofalt troverdighetsproblem. For den katolske kirken har flere spøkelser som  lenge har oppholdt seg i mørke bakrom, men nå har trådt fram i offentlighetens lys.

 

Hjelpebiskop Gerhard Maria Wagner av Linz forkynner for eksempel at naturkatastrofer er resultat av en åndelig miljøforurensning og Guds straff for synd, bl.a. for abort, seksuell promiskuitet og homoseksualitet. Han hevder at Tsunamien i 2004 fant sted i julen fordi gud ville straffe rike vestlige turister som hadde reist til det fattige Thailand. Bøkene om Harry Potter er satanisme, mener han. Biskop Wagner tar m.a.o. i bruk skremsler og hersketeknikker som gjennom historien har stått sterkt i religiøs forkynnelse. Williamson er altså ikke den eneste ytterliggående som er tatt inn i varmen av den nåværende paven.

   

Det skal bli spennende å se hvordan pavekirken løser de teologiske og moralske dilemmaene som den har brakt seg selv opp i. Troende har en ufattelig evne til å forsone seg med fornektelse, fortegnelse og logiske inkonsekvenser. Det ligger i troens natur at den ikke er avhengig av viten og logikk, men trives i en blanding av mystikk og uklarhet.

 

Men vi lever ikke lenger i middelalderen. Stadig flere vet mer, og er i stand til å avsløre humbug, hersketeknikker og ren dumhet. Om det får noen konsekvenser for deres religiøse oppfatninger, gjenstår å se.


Kay Olav Winther d.e.

Simpelt av Dagbladet

Dagbladet er kjørt i grøfta og slåss for livet. I kampen for å overleve skyr avisa ingen midler.

 

I går brukte den sterkt nedsettende omtale av kronprinsesse Mette-Marit for å skaffe seg lesere. Den svenske påtroppende kronprinsessegemalen er "bedre enn Mette-Marit" kunngjorde den med krigstyper på første side.

 

Det er en såkalt "kongehusekspert" som uttaler seg, men Dagbladet synes at uttalelsen er så viktig og relevant at den bruker det ondsinnede tøvet som førstesideoppslag.

 

For det er tøv det dreier seg om. Jeg har hørt Dagbladets kilde, herr Johan T. Lindwall, ytre seg på TV. Han er ingen ekspert. Han er ganske enkelt en sladrespaltist som har gjort seg et levebrød av å formidle nyheter og rykter om den svenske og de andre nordiske kongefamiliene. En pratemaskin full av selvfølgeligheter og svada som han med påtatt alvor serverer den mest ukritiske delen av fjernsynsseerne.

 

Nå har han altså oven i kjøpet avslørt at han er uten moralske skrupler og menneskelig hensyn. I sin streben etter øyeblikk i oppmerksomhetens sentrum, kaster han ut sårende karakteristikker av Mette-Marit uten tanke på hvordan hans dumheter rammer et sårbart menneske som ikke har gjort noe annet "galt" enn å være elsket av vår kronprins.

 

Herr Lindwall er av samme ulla som vår egen såkalte "ekspert" Carl-Erik Grimstad som gang på gang har vist at han er villig til å gjøre og uttale det meste uten tanke på hvilke skadevirkninger hans utholdende forfølgelse har på de menneskene det gjelder. Han var selvfølgelig heller ikke i stand til å la denne sjansen til kritikk og bakvaskelse gå fra seg.

 

I stedet for å kommentere den svenske forlovelsen, bruker han anledningen til nok en gang å gi seg på Mette-Marit. "Sju års læretid er noe annet enn å ta toget rett inn i et kongelig samboerskap, rett fra Quartfestivalen," sier "eksperten" Grimstad i følge Dagbladet.

 

Jeg kjenner ikke Grimstad, så jeg er ikke i stand til å avgjøre om han er uvitende eller om han uttaler seg mot bedre vitende. De sju årene er ikke gått fordi "hertig Daniel" ønsket læretid, men fordi "kungen och Silvia  och det svenska hovet" ikke kunne akseptere at en enkel "pojcke" av folket skulle få "prinsessan och hela kungariket". At den "blivande hertigen" har lært en del i løpet av de sju årene han har måttet tjene for Victoria, får vi gå ut fra.

 

Hadde herrene Grimstad og Lindwall innehatt et aldri så lite grann av den "ekspertisen" de påberoper seg, hadde de i stedet for simpel personforfølgelse, kunnet si noe om den løypa det norske kongehuset har brøytet, og som deres svenske slektninger og kollegaer nå følger etter  i.

 

Men det er ikke disse herrenes interesse og oppgave å levere samfunnsanalyse og å trekke opp utviklingslinjer. Deres oppgave er å spre skvalder. Å bidra med sladder til en medieskapt virkelighet uten tanke på at det er mennesker og menneskeskjebner de behandler - uten respekt og uten empati.

 

Når disse herrene ikke har selvrespekt og selvinnsikt nok til å holde tann for tunge, kunne man håpe på at mediene visste å holde dem fra livet. Men det er åpenbart for mye å vente.

 

Dagbladet har en lang og ærefull historie, men er i dag en skvalderavis. Innholdsmessig og journalistisk utmerker den seg ikke lenger. I alle fall ikke i positiv retning. Den redaksjonelle ledelsen gjør tydelig hva den kan for å senke kvalitetsnivået.

 

Trolig regner den med at dette skal skaffe flere lesere. Mye taler for at den forregner seg. Resultatet blir i stedet at de av oss som har sett på Dagbladet som et alternativ til Se og Hør - og Se og Hør-journalistikkens lightvariant, VG - vender avisa ryggen.

 

Gårsdagens oppslag var en ny spiker i kista. Slik søppeljournalistikk er det mange av oss som ikke vil bidra til å holde liv i. Hold fram slik, så er utfallet sikret: Exit Dagbladet!


Kay Olav Winther d.e.  

Mennene som steller hjemme

Kvinnfolkene på Husøy i Troms forlot barn og menn.

 

Fjernsynskameraene fulgte dramaet på nært hold, og nå ruller resultatet over fjernsynsskjermene. Hvordan gikk det? Klarte mennene seg på egen hånd? Maktet de å ta seg av barna? Eller gikk barna for lut og kaldt vann?

 

Menn er jo så hjelpeløse. Så upraktiske. Og kjent for å ikke kunne ha to tanker i hodet på en gang. Dette må da ha endt med forferdelse?

 

Hadde rollene vært snudd og tilsvarende antakelser og implisitte påstander vært fremmet om kvinnenes utilstrekkelighet, ville likestillingsombudet vært koblet inn, og TV-stasjonen anklaget for kjønnsdiskriminering.

 

Menn er derimot fritt vilt. Mannediskriminering er underholdning. For de åndsfattige.

 

Det hele er selvfølgelig "fake". Hvis utsiktene til at det skulle gå galt var til stede, burde barnevernet vært varslet. Noe annet ville vært ansvarsløst. Man utsetter ikke barn for vanstell, for så å filme prosessen og resultatet.

 

Men barnevernet er så vidt vi kan forstå, ikke koblet inn. Kanskje var ikke forventningene så negative som programskaperne forsøker å innbille oss. Kanskje skjønte både TV-teamet og TV-selskapet at mennene ville klare brasene?

 

Selvfølgelig gjorde de det. Menn klarer alt det kvinner klarer. Og omvendt. Både når det gjelder stell av barn, arbeid i huset og ellers.

 

Det finnes personer av hankjønn som er noen kraker, og det finnes kvinner som er overfladiske og upraktiske. Men det store flertallet er tildelt både vett og praktiske anlegg. Det gjelder både menn og kvinner.

 

Det verken var eller er noen ekte spenning knyttet til den moderne varianten av "Mannen som skulle stelle hjemme". Derfor har programmakerne tatt sine forholdsregler, og lagt inn kunstige "spenningsmomenter" som uenighet om søtsaker på barnehagetur og et frieri med påfølgende overraskelsesbryllup.

 

Bryllupet har ingen ting med konseptet å gjøre, men er klistret på etter verste amerikanske manér. Å skape konstruert "på liksom-spenning" ved hjelp av visuelle og litterære virkemidler er en amerikansk spesialitet.

 

Er dette tøvet verdt et innlegg på en seriøs blogg?

 

Isolert sett, nei. Men programmet er et godt eksempel på hvordan fjernsynet gir seg ut for å være noe det ikke er. Hvordan "reality-TV" langt fra er virkelig, men manipulert og tilrettelagt for skamløst å kunne fri til dine "tittertilbøyeligheter", din nysgjerrighet, dine fordommer og vrangforestillinger - og din dårlige smak.

 

Går du på limpinnen og lar deg fange inn av denne uekte "virkeligheten" og kunstige, konstruerte "spenningen", er du den ideelle TV-konsument. Det ideelle medium for dem som ønsker å manipulere deg, skape en "virkelighet" for deg og fortelle deg hva som er riktig og viktig.

 

"Reality"-fjernsyn skildrer ikke virkeligheten. Det dreier seg om manipulering. Om tilretteleggelse og presentasjon - altså en redigert story som har samme formål som annen fiction, nemlig å lokke deg inn i en diktet virkelighet og få deg til å identifisere deg med personer som spiller roller de er blitt tildelt av en mer eller mindre synlig regissør.

 

Ukebladene er fulle av fortellinger fra virkeligheten. De fleste er funnet på og skrevet av forfattere som vet at du lett lar deg lokke av muligheten til å titte inn i andres private liv.

 

Slik er det på TV også. Det er ikke virkeligheten du ser, men mennesker som spiller noen som minner om dem selv i en "virkelighet" som TV-produsentene har tilrettelagt. Amatører som i større eller mindre grad er ofre for sitt ønske om å få noen tilmålte minutter i rampelyset, stiller opp.

 

Dem er det ingen grunn til å bebreide. De er bare hjelpeløse statister.

 

Regissørene er det imidlertid ingen grunn til å tilgi. De vet meget godt hva de gjør.

Det burde du vite også!


Kay Olav Winther d.e.

Det er lenge til 14. september

Meningsmålinger er ikke valg. Det er noe vi alle vet, men som mediene - og partiene når det passer sånn - liker å glemme.

Meningsmålingene tar vi interesserte observatører med en klype salt. Selvfølgelig er det hyggelig med medgang for de rød-grønne, men det er lenge til 14. september, og mye kan skje. Så la oss ikke ta seieren på forskudd.

 

Velgerne er ikke som tidligere. Før i tiden kunne man regne med at velgerne i hovedsak holdt seg til det partiet som stod dem ideologisk nærmest, men slik er det ikke lenger. I dag vet altfor mange velgere knapt hva ideologi er. Den mest labile delen av velgermassen tar standpunkt fra sak til sak og velger ikke på grunnlag av analyse og prinsipiell tenkning.  Dukker det opp en sak eller flere som de er spesielt enig - eller uenig - i, skifter de parti like lett som de skifter skjorte.

 

Det kan i prinsippet slå begge veger, men med en rød-grønn regjering som ser ut til å ha spesialisert seg på mislykkede stunt og halsbrekkende politiske øvelser, og som arbeider vedvarende og effektivt på å undergrave den tilliten den har i befolkningen, og på å skyve tradisjonelle velgergrupper fra seg, vet man aldri.

 

Som medlem i mer enn 40 år, synes jeg at jeg har rett til å forvente at Arbeiderpartiet legger klart definerte sosialdemokratiske og sosialliberale prinsipper til grunn for sin politikk, og at det slutter å famle i blinde for å finne populistiske standpunkter som kan tekkes - eller hindre kritikk fra - nye, potensielle velgere. Jeg forventer at mitt parti vet hva slags samfunn det vil ha, og at det fører en politikk som bidrar til å bringe oss dit.

 

Arbeiderpartiet har en lang og stolt historie. Det har spilt en hovedrolle i frigjøringen av land og folk fra den økonomiske, sosiale og kulturelle undertrykkelsen som i århundrer holdt vanlig folk nede i overtro og fattigdom. Arbeiderpartiet skal ha sin store del av æren for at vi i dag kan nyte velstand, åndsfrihet og trosfrihet i et sekulært samfunn.

 

Dette er verdier som vi ikke skal skusle bort - verken med åpne øyne eller på grunn av naivitet eller likegyldighet.

 

Det norske samfunnet har en rekke grunnleggende kvaliteter som vi skal ta vare på. Det skal først og fremst Arbeiderpartiet sørge for. Hvis noen kommer til oss med tro og tanker som truer disse grunnleggende ideene, og stiller krav om rett til å gå på tvers av reglene i det egalitære samfunnet vi har bygd opp, må vi ha ryggrad til å stå opp og bekjempe disse framstøtene.

 

Det er verken liberalt eller radikalt å gi avkall på egne verdier til fordel for det som er fremmedartet. Noen ganger vil et parti med et ideologisk fundament måtte ta standpunkter som ikke faller i god jord og vekker begeistring hos alle. Slik det gjennom historien har ført kamp for åndelig og sosial frigjøring, må det si i fra om forsøk på å skru klokka tilbake. Og skulle det vekke motstand og kreve kamp, er det en belastning et parti må tåle. Også i et valgår.

 

Motstand avholder ikke seriøse partier fra å si sin oppriktige mening, eller fra å fortsette den kampen mot sosial eller religiøs undertrykkelse som har gitt oss det samfunnet som andre kommer for å dele med oss.


Det er som sagt lenge til 14. september. Mye kan skje. Mange muligheter kan skusles bort. Størst sjanse for seier ved valget har Arbeiderpartiet hvis det klart toner flagg. Hvis det er bevisst sin historiske gjerning, og sier tydelig fra om sitt verdigrunnlag og hvilket samfunn det ønsker, og hvilke midler det vil ta i bruk for å sikre de skansene som er inntatt i historiens løp, og hva det vil gjøre for å fortsette arbeidet for et egalitært samfunn uten opprivende sosiale og kulturelle motsetninger.  

 

La populistene til høyre og venstre ta seg av populismen, og la naivistene lukke øynene for utfordringene.

 

I det lange løp står det partiet sterkest som viser velgerne at det står trygt i den sosialdemokratiske tradisjonen som har gitt oss dagens demokratiske norske samfunn.

Kay Olav Winther d.e.


Ikke trojanske hester

Legene Mads Gilbert og Erik Fosse er nominert til "Den store journalistprisen". Det er ikke alle like tilfreds med.

Det er ikke jeg heller.


Ikke fordi det på noen som helst måte bringer prisen eller journalistikken i miskreditt. Man bør ikke være journalist for å bedrive journalistikk. Å hevde at journalistprisen bør forbeholdes journalister, er både trangsynt og smalsporet.

 

Årsaken til min skepsis er heller ikke at den nyhetsformidlingen de to stod for, ikke holder mål. Det gjør den. De gjorde begge to en formidabel formidlerjobb.

 

Men det de gjorde, gjorde de som øyenvitner. De fortalte spontant og ubearbeidet hva de så og opplevde. Fordi Israel hindret normal mediedekning, ble de medienes kontakter på stedet og formidlet sine syns- og følelsesinntrykk slik de opplevde dem der og da.

 

Gilbert og Fosse er politisk radikale. Mye tyder på at det var deres politiske overbevisning og engasjement som fikk dem til å reise til Gaza for å hjelpe. Det står det respekt av.

 

Noen som selv har åpenbare politiske motiver, har villet ha det til at de brukte sin enestående posisjon til å fore mediene med overdrivelser og venstrevridd propaganda. Det er en kritikk som det er vanskelig å ta alvorlig. Døgn med bombing av tett befolkede områder, krever ingen overdrivelser. Det skjønner en hver - selv om man sitter i trygghet langt unna åstedet. Mistanken om manglende objektivitet er altså heller ikke årsaken til min skepsis.

 

Min bekymring og mine betenkeligheter er at en journalistpris og den rubriseringen og oppmerksomheten som følger med den, skal flytte fokus fra at de to var på stedet som leger og gjøre dem til et slags fordekte medierepresentanter. At deres legegjerning skal bli oppfattet som et skalkeskjul og nyhetsformidlingen bli gjort til en hovedsak.

 

M.a.o. at bieffekt blir gjort til hovedsak med den følge at begges legetiske autoritet undergraves. For dermed undergraves også deres status og troverdighet som øyenvitner.

 

Selv om det langt fra er hensikten, nører en journalistpris opp under mistanken om at de to sørget for å være på pletten ikke for å hjelpe syke og skadde, men for å få anledning til å spre sitt venstrepolitiske budskap med utgangspunkt i Israels nådeløse bombinger og nedslaktingen av sivile palestinere. Et slikt inntrykk vil være uheldig for de to, både her hjemme og i utlandet, og det finnes nok av dem som gjerne bidrar til at en slik feilaktig oppfatning får bre seg.

 

"Den stor journalistprisen" kan derfor - uansett hvor velment tildelingen er - lett vise seg å være en bjørnetjeneste. En reduksjon av to modige og edelmodige leger, til propagandister eller mediafolk i forkledning.

 

Det finnes ingen grunn til å tro at de to har brukt sitt legeoppdrag som en trojansk hest for å komme på innsiden, men den blotte mistanken kan være ødeleggende - både for de to og for andre legers muligheter til å komme inn der hvor en militær overmakt ønsker å holde mediene ute.

Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort en viktig jobb som leger i Gaza. Det bør de berømmes for. I tillegg har de uredde fortalt om krigens ofre og deres lidelser. Det kan de også påskjønnes for, men ikke med "Den store journalistprisen".

 

Det bør de to, og de som senere føler seg kallet til å følge i deres spor, bli spart for.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Politisk harakiri

Det var aldri et spørsmål om det skulle skje, bare når.

Å tro at Høyre skulle motstå fristelsen til å skape personbrudulje foran valget, er ikke som å tro på julenissen. Det er å tro på engler.

Nå kan mediene fortelle at Per-Kristian Foss skal ha sagt til nominasjonskomiteen i Høyre at han vil stille som statsministerkandidat for partiet om han skulle bli bedt om det.

Han er altså villig til å skape intern splid ved å prøve å utmanøvrere partileder Erna Solberg som er partiets selvskrevne kandidat til statsministerverdigheten.

Dette er politisk snikmord med påfølgende harakiri.

Et slikt oppgjør vil ingen av de to involverte komme politisk levende i fra.

Ikke at jeg har noe i mot et svekket Høyre, men i et demokrati skal det være valg mellom realistiske alternativer.

Et splittet - og dermed svekket - Høyre reduserer sjansene for borgerlige alternativer, for Høyre er grunnstammen både i Frp-Høyrealternativet og Høyre-Kristelig Folkeparti-Venstre-alternativet.

Sannsynligheten taler for at Jens fortsetter sammen med Kristin og Liv Signe etter valget.

Men skulle resultatet bikke i "borgerlig" retning, kan det bli Erna og Siv.
Trolig er Siv så sulten på regjeringsmakt at hun til og med kan godta å spille annenfiolin i et orkester hvor Erna er konsertmester.

Skal hun kjøpe Erna fri fra klørne til Dagfinn og Lars må hun være forberedt på å betale hva det koster.
Jeg vil derfor ikke i likhet med Frank Aarebrot utelukke Høyres kandidat som statsminister, m
en det er klart at med intern strid i Høyre, og marginalvelgere som gir sin stemme til andre - mest sannsynlig til et liberalistisk-populistisk Fremskrittsparti - fordi de ikke orker mer tullball fra Høyre, så vil sjansene bli mindre for en blå statsminister.
Enten kandidaten heter Erna eller Per.
I urolige tider vil folk ha stabilitet og trygghet.
Partier som ikke klarer å styre unna interne stridigheter og prestisjekamp i en usedvanlig vanskelig tid, og heller bruker tid og krefter på å bekjempe egne partimedlemmer enn å utmynte en politikk som kan styre landet unna de økonomiske brottsjøene, fortjener ikke politisk tillit.
 
Kay Olav Winther d.e.

Hijab

Muslimske kvinnelige politipersoner skal få bære hijab. Politiets fellesforbund er i mot det, men Politidirektoratet synes at det er greit. 

Trolig har ikke Politidirektoratet klart for seg hva hijab er. Hijab er ikke et hodeplagg på linje med baskerlue eller skaut. Hijab er et meget iøyenfallende signal om at bæreren tilhører en spesiell religiøs gruppe og har en religiøs tro som påvirker vedkommendes verdi- og rettsoppfatning i den grad at dette må demonstreres selv om det bryter med hevdvunne prinsipper i det norske samfunnet. Hijab er m.a.o. et tegn på at bæreren ikke er "nøytral", men en person som setter sin tro og sine egne verdier foran hensynet til arbeidet som representant for politiet. 

Er det i orden at politifolk i tjenesten bærer synlige tegn på at de tilhører et bestemt politisk parti? For eksempel Fremskrittspartiet? Eller Kommunistpartiet? Eller et hvilket som helst parti? Er det akseptabelt at politifolk i uniform bærer iøyenfallende ytre tegn på at de tilhører Scientologikirken eller er Syvendedagsadventister? At de er Frimurere eller medlemmer av Odd Fellow? 

Folk må få mene og tro hva de vil. Privat. Men søker man jobb i politiet, må man i Norge gjøre det på politiets og samfunnets premisser. Man kan ikke dra med seg religiøs eller politisk overbevisning inn i et arbeid som man skal utføre som en nøytral, uhildet person på fellesskapets vegne. Hvis man ikke forstår det, har man allerede i utgangspunktet tilkjennegitt at man ikke besitter den vurderingsevnen som et slikt arbeid forutsetter. 

De fleste av oss må legge vekk mange av våre private oppfatninger når vi går på jobben. Det er ikke holdningsløshet eller meningsprostitusjon, men en konsekvens av det går et skille mellom privatpersonen og yrkesutøveren. Uten evnen til å trekke - og leve etter - slike skiller, ville mange ikke kunnet være lærere - eller dommere og politifolk.

Ønsket om å bære hijab uten hensyn til situasjon og sted, er ikke diktert av behovet for mer trosfrihet og større rom for åndelig mangfold, men utslag av manglende respekt for den tjenesten man skal tre inn i, og for de menneskene man skal arbeide med enten disse er kristne, ikketroende - eller muslimer. 

Jeg har ikke noe i mot at muslimer som mener at hijab er en del av deres religiøse identitet, bærer hijab på jobb. Ekspeditører i forretninger må gjerne bære hijab. Drosje- og bussjåfører også. Sjåføruniformer må gjerne suppleres med religiøse hodeplagg. Mannlige sikher i samme situasjoner må gjerne bære turban. 

Men å være politi er noe helt annet enn å være sjåfør - eller for den saks skyld vekter. Politiet er en statsmakt. Det er det sekulære samfunnets ordensmakt. Det skal være uhildet og fritt for enhver mistanke om at det kan tenkes å gi noen positiv eller negativ særbehandling. 

Regjeringen har nettopp med nød og neppe kommet seg på føttene etter en selvpåført beinkrok i blasfemisaken. Hijabsaken er dessverre en ny sak av samme karakter. Den bærer ikke bud om toleranse og vilje til å akseptere meningsmangfold, men avslører at noen høyt oppe i makthierarkiet ikke forstår forskjellen på helt grunnleggende prinsipper og "adiafora" som man kan behandle med lemfeldighet og etter fritt skjønn. 

Hvis regjeringen åpner for at enhver person innen politiet fritt kan demonstrere sin religiøse tro og politiske oppfatninger ved merker og klesplagg når de bærer uniform, så er det en viss pervertert logikk i vedtaket om å tillate hijab som del av politiuniformen. Da har vi kastet vrak på en del viktige prinsipper. Hvis svaret er nei til en slik generell tillatelse, og at spørsmålet om hijab er en helt spesiell sak hvor tillatelse kan gis uten at det må få konsekvenser for andre religiøse og andre oppfatninger, har regjeringen ikke fattet hva det dreier seg om. Da har den med åpne øyne foretatt en diskriminerende forskjellsbehandling.

Fordi den har vært satt under press fra miljøer som ikke forstår at likebehandling er en av demokratiets fundamentale verdier, har den selv mistet det overordnede perspektivet. Likhet og grunnleggende verdier fremmes noen ganger best ved at man sier nei. Nei til pressgrupper som ikke innser at det de selv oppfatter som rettigheter, vil krenke andres rettigheter og være brudd på de prinsippene vårt samfunn bygger på. Blasfemisaken - og nå hijabsaken - viser at vi har en regjering som ikke forstår - og er i stand til å ta hensyn til - viktige, helt grunnleggende verdier i et sekularisert samfunn. 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Mentale fotlenker?

Idretten kjemper mot doping. Det er prisverdig.
Skal dopingprøver ha noen hensikt, kan de ikke varsles i god tid. De må komme overraskende.
Men: Hensikten med misbruk av dopingmidler, er å øke prestasjonsnivået.
Dopingen skal ha en langtidsvirkning.
Misbruk kan derfor i de fleste tilfelle påvises selv om misbrukeren ikke avsløres in flagranti.
Det burde derfor være unødvendig å pålegge idrettsutøverne meldeplikt og plikt til tilstedeværelse som sterkt forringer deres handlefrihet og livskvalitet.
En advarsel stammer fra en gang en dopingkontrollør kom på besøk klokken 7.05, mens jeg skulle være tilgjengelig fram til klokken 7, forteller volleyballstjernen Vegard Høidalen som er frikjent for beskyldninger om brudd på meldeplikten.
Da dreier det seg ikke om kontroll ved stikkprøver, men om en ordning som fungerer som en mental fotlenke.
Slike forhold bringer dopingkontrollen i miskreditt.
Terrortesting midt på natta for å skape utrygghet - slik Hallvard Hanevold ønsker - bør eventuelt bare kunne skje under mesterskap.
Noe annet vil være et alvorlig krenkelse av privatlivets fred. Idrettsutøvelse er tross alt ikke kriminell virksomhet.
Det er viktig å komme dopingondet til livs, men forbund og kontrollører må vise anstendighet og folkeskikk.
Sørg for hyppige og effektive kontroller, men mist ikke hodet.
Fanatisme korrumperer det meste.
Gode forsetter forsvarer ikke overgrep.
 

Kay Olav Winther d.e. 

Blasfemi

Regjeringen har gått ned i knestående. I dobbelt forstand.

 

Den har gått ned på kne sammen med de strengt religiøse, og har lagt seg på kne og bøyd hodet i stedet for å stå opp for norsk kultur og norske idealer og verdier.

 

Vi må verne religiøse følelser, sier regjeringen, og dette vernet må vi lovfeste. Det er mange av oss totalt uenige i.

 

Religion, tro og religiøse følelser er en privatsak. Det er noe som foregår inne i det enkelte menneske. Ingen ting jeg som ikketroende gjør eller sier, anfekter dypere sett den troendes tro. Fordi troen som følge av sin egenart ikke har noe forhold til, eller forutsetter medvirkning fra omgivelsene, men er et internt produkt av tanker og følelser, eksisterer den helt uavhengig av ytre påvirkninger.

 

Å påberope seg respekt for troen er derfor ikke et ønske om vern om egen religiøsitet, men et forsøk på å tvinge omgivelsene til å dele - eller respektere i betydningen ikke kritisere - tro og religiøse forhold som de stiller seg negative til.

 

Beskyldninger om blasfemi er m.a.o. intolerante forsøk på å tvinge annerledes troende til å betrakte og behandle forhold som de ikke tror på, som hellige og ukrenkelige.

 

Arten og styrkegraden av "blasfemiske" ytringer er irrelevant. Verken aktiv antireligiøs virksomhet, hatefulle angrep, nedlatende overbærenhet eller likegyldighet berettiger inngripen fra samfunnets side for å hindre "sårende" og "krenkende" uttalelser eller handlinger, så lenge den enkeltes rett til å dyrke sin tro ikke begrenses.

 

Dette synes ikke regjeringen å ha forstått. Egentlig er det Senterpartiet som ikke har skjønt det. Men regjeringen er å bebreide fordi den ikke har tatt inn over seg at den her behandler et grunnleggende element i et moderne, åpent samfunn: Retten til ikke å tro - og dermed retten til å behandle det som for andre er troselementer - på lik linje med alle andre forhold i et sekularisert samfunn.

 

At vi gjennom en del år har mottatt nye landsmenn som har brakt med seg sterk tro, religiøse fordommer og sosiale vrangforestillinger, og som krever en "respekt" som innebærer fravær av religionskritikk, burde ikke gjøre vår årvåkenhet mindre.

 

Krav om straff for "blasfemi" er ikke bare et angrep på den formelle ytringsfriheten, men det er ment å være en begrensning av retten - og muligheten! - til fri meningsdannelse. Ønsket om en blasfemibestemmelse, er ikke bare et ønske om sensur, men om tvang til tro. Nemlig troen på at noe er hellig og ukrenkelig.

 

Arnulf Øverland kalte kristendommen den 10. landeplage, og ble trukket for retten for det i 1933, men ble frikjent. Siden den tid har den norske befolkningen tatt lange steg mot større åndelig uavhengighet, uten at dette på noen måte har redusert de troendes rett til å tro det de vil og dyrke sin gud slik de ønsker. Det gjelder dem som har bodd her i generasjoner, og dem som senere har kommet til oss.

 

Det er et slikt samfunn vi vil ha. Men det har ikke regjeringen forstått - for da hadde den allerede i utgangspunktet sagt nei til Senterpartiets ønske om å gjøre statsråd Kleppas private religiøsitet til standard for norsk åndsfrihet.

 

Kanskje har flertallet i regjeringen ment at når vi nå har hatt en sovende blasfemiparagraf i så mange år, kan det vel ikke gjøre så mye om vi flytter på den og skjerper den litt. I et samfunn som vårt vil den fortsatt sove.

 

Kanskje det. Og kanskje ikke. Ikke bare i den muslimske, men også i den kristne delen av befolkningen, finnes det fanatikere som godt kan føle behov for å vekke en slik paragraf til live, og bruke den mot annerledes tenkende og mot kulturelle krefter og frie ytringer som de ser som en trussel ikke bare mot sin egen tro, men også mot den makten de selv besitter på religionens vegne. Dette finnes det skremmende eksempler på.

 

Det er derfor ikke likegyldig hva som står i loven. Arbeiderpartiet og SV bør derfor våkne fra sin kulturelle dvaletilstand og sin naive forståelse for "krenket" religiøsitet, og sørge for at lovverket støtter opp om - og ikke motarbeider - utviklingen og konsolideringen av et åpent liberalt samfunn med tros og ytringsfrihet.


Kay Olav Winther d.e.

Den norske naiviteten

Oslo har nylig opplevd voldelige opptøyer. Det bør ikke overraske noen. Det motsatte ville vært mer påfallende.

 

Det er lett å komme på den tanken at volden ble utløst av krigshandlingene i Midtøsten, og avspeiler det raseriet og den følelsen av hjelpeløshet og håpløshet, som voldsanvendelsen i Gaza utløste.

 

Men er nå det så sikkert?

 

At Israels hensynsløse framferd mot den palestinske sivilbefolkningen, tente folks raseri, er det neppe noen tvil om. Både etniske nordmenn og innvandrere følte behov for å gi uttrykk for sin protest - og for sitt raseri.

 

Men var det denne foranledningen og disse reaksjonene som fikk enkelte til å gå berserk? Var det de skuffede, krenkede, veloverveide demonstrantene som utstyrte seg med stein og kniver og foretok voldshandlingene og utførte hærverket?

 

Åpenbart ikke. Det var ikke demonstrantene som forårsaket ødeleggelsene. Det var bråkmakerne. De som har sine paralleller i flere andre vestlige samfunn. Som er rasende uten påviselig årsak. De som møtte opp for å få utløp for sitt irrasjonelle sinne og sin ødeleggelseslyst. Som ønsket å slå tilbake mot samfunnet som et gjensvar til en uklar følelse av fornedrelse og krenkelse, og behov for å hevne ulikhet og urett i et samfunn som de ikke mestrer, og som de derfor føler seg bortkomne i. Et samfunn som flere av dem med velberådd hu, selv har stilt seg utenfor, og valgt å se ned på i stedet for å føle takknemlighet over for og solidaritet med.

 

Steinkasting, vold og hærverk er ikke det etablerte demokratiets reaksjonsformer. I demokratiet har de fleste av oss andre måter å uttrykke vår mening på, andre former for kommunikasjon, andre kanaler for meddelelser til omgivelsene.

 

Steinkasting, ruteknusing, knyttede never og uartikulerte rop hører hjemme i andre kulturer og en annen politisk virkelighet. Det er den undertryktes språk der diktaturet rår. Det hører hjemme i samfunn hvor vold kjennes som det eneste adekvate svaret på undertrykkelse og håpløshet.

 

Hvem er det som har lært unge som er vokst opp i Norge, at dette er formålstjenlige handlinger? At de bidrar til et bedre samfunn? Hvem har innbilt de unge at knuste ruter i Oslo, gjør lidelsene mindre på Gaza og bedrer forholdene for den jevne palestiner?

 

Noe har de sikkert fra TV. Både norsk og utenlandsk. Og noe er trolig utslag av ren ungdommelig dumhet. Men hvorfor har de unge voldsutøverne ikke flere moralske og praktiske motforestillinger? Hvorfor tyr de - som tilsvarende ungdom i andre land - så lett til reaksjoner og handlinger som er kulturfremmede i det landet de har valgt å bo i? Kort sagt: Hvorfor føler de behov for å la sitt sinne og sin frustrasjon går ut over det samfunnet som har tatt i mot dem - eller som de er født i - og som har ønsket å inkludere dem i sitt sosiale og kulturelle fellesskap?

 

Mange innvandrere kommer fra diktaturer og despotier. Hvor skulle de ha fått sine demokratiske rollemodeller? Hvor og hvordan skulle de ha lært adekvate demokratiske reaksjonsmåter å kjenne? Trolig vil det ta både to og tre generasjoner før erfaringene med og tilliten til demokratiets fredelige medvirkning modererer troen på demonstrativ, formålsløs vold som politiske virkemidler.

 

Stein gjennom butikkvinduer, raketter inn i festlokaler og angrep på ordensmakten er uakseptable virkemidler i moderne, velfungerende samfunn. Men det som likevel er det aller mest betenkelige ved de opptøyene vi var vitne til for kort tid siden, er ikke ordensforstyrrelsene i seg selv, men at en generasjon mennesker som er født - eller i alle fall har vokst opp - i Norge, oppfatter nasjonen og samfunnet de lever i, som en fiende. En motstander. Eller i alle fall som et samfunn som er alliert med de internasjonale kreftene som mange innvandrere anser som røttene til alt ondt, og derfor som sine fiender.

 

Skal vi fortsette å lukke øyene for disse forholdene og motsetningene så lenge at vi får "franske tilstander", som noen har valgt å kalle det? Eller skal vi gjøre noe med det?

 

Ikke bare med de voldsutøverne som blir tatt på fersk gjerning, men med de stadig nye generasjonene av ungdom som føler at de ikke hører til, som ser med skepsis og mistro på Norge og nordmenn, og henter sine idealer og handlingsmønstre fra kulturer som deres foreldre - og i mange tilfelle de selv - har flyktet fra?

 

Det synes klart hvor vi har sviktet.

 

Det norske samfunnet har ikke tatt behovet for påvirkning og integrering på alvor. Preget av ekstrem naivitet har vi forvekslet kulturell nihilisme med åpenhet. Vi har latt populistisk aksept av mangfold og diversitet gjøre oss blinde for nødvendigheten av å bevare og formidle våre egne verdier og verdianskuelser til dem som er kommet for å leve sammen med oss.

 

Slik har vi lagt for dagen en kulturell defaitisme som har fått mange av våre nye landsmenn til å tro at vi ikke har idealer og høyere verdier. Noe som har svekket deres respekt for oss både som nasjon og individer.

 

Det eneste effektive virkemiddelet mot disse tendensene, og mot en opptrapping og forverring av de forholdene vi nå har sett den spede begynnelsen på, er å ta den kulturelle utfordringen som migrasjonen representerer, på alvor. Vi skal vise stor toleranse. Oppfatninger er ikke nødvendigvis riktige eller gale. Men vi må som samfunn langt klarere enn hittil opplyse om våre grunnleggende verdier, og markere at disse verdiene ikke kan krenkes uten at vi som folk krenkes.

 

Myndighetene må ta dette på alvor, og bruke enhetsskolen som redskap i denne opplæringen og oppdragelsen.

 

Men også media har en stor jobb å gjøre.

 

Og jobben bør gjøres nå! Før vi får tilstander som vi ikke mestrer.

 

La oss ikke la det bekjente norske naiviteten hindre oss i å handle til vårt felles beste.


Kay Olav Winther d.e.
 

Politiet er overkjørt, men bør det streike?

I morgen går politiet til streik. I halvannen time nedlegger det arbeidet for å markere "politisk uenighet" med regjeringen.

 

Uenigheten dreier seg om arbeidsmiljølovens bestemmelser om hviletid. Regjeringen planlegger å unnta politiet fra de generelle reglene, og dette har justisdepartementet syslet med i dølgsmål uten å drøfte saken med den berørte parten.

 

Hvis saken forholder seg slik politiforbundet framstiller den - og det er neppe grunn til å tro noe annet - er den klønete håndtert av justisministeren. Den som sår vind, høster storm. Det burde han vite.


"Dette aksepterer vi ikke. Arbeidstakernes rett til å forhandle om arbeidstidsordninger er nedfelt i lovverket. Et lignende overgrep har vi ikke opplevd siden politiet ble fratatt streikeretten i 1959,"  uttaler forbundsleder Arne Johannessen på forbundets nettsider.

Saken berører to prinsippspørsmål: Forhandlingsrett og streikerett.

 

Politiet må selvfølgelig ha samme forhandlings- og uttalerett som andre arbeidstakergrupper. Å anfekte - eller sette til side - denne retten er særdeles uklokt. Ja, rent ut sagt direkte amatørmessig. Det tjener ikke til noe annet enn å skjerpe motsetningene, og gjøre vegen til rimelige, fornuftige løsninger lengre og mer kronglete enn nødvendig.

 

På dette punktet bør justisministeren og regjeringen gå i seg selv og stille spørsmålet: Hvorfor har vi for få politifolk? Hvem burde sørget for at vi hadde flere, slik at polititjenestene kunne bli utført uten at det går på helsa løs?

 

Å arbeide i aktiv polititjeneste, er ikke som å betjene en maskin eller sitte på kontor. Det er fysisk - og ikke minst mentalt - en av de mest anstrengende jobbene man kan utføre i det norske samfunnet. De som utfører slikt arbeid, har ikke bare behov for alminnelig hviletid, men mer tid til hvile og mental restituering enn de fleste andre yrkesutøvere i samfunnet.

 

Det vet nok justisministeren også. Når han likevel sysler med planer om legge forholdene til rette for at politifolk skal kunne bli pålagt tjeneste i strid med de generelle hviletidsbestemmelsene, må det være for å kompensere for den mangelen på personell som ikke politiet, men tvert i mot politikerne, er ansvarlige for.

 

Et slikt grep bærer preg av dårlig politisk håndverk. Hvis ikke justisdepartementet selv snur, bør regjeringen sørge for at justisministeren får saken tilbake med anmodning om at han følger trafikkreglene i arbeidslivet.

 

Allerede det som er skjedd, bør føre til prikkbelastning i justisministerens førerkort.

 

I 1994 fikk politiet tilbake streikeretten. Politiet kan derfor markere sine holdninger og kjempe for sine rettigheter ved streik.

 

Om politiet burde ha rett til å legge ned arbeidet, er heller tvilsomt. Yrkesgrupper som brannmenn, politi og leger ved institusjoner kan ikke legge ned arbeidet uten at det får uoverskuelige følger for tredjepart. Selv halvannen times arbeidsnedleggelse er for mye.

 

Nettopp fordi politiet er i en særstilling - som bl.a. gjør angrepene på forhandlingsretten og hviletidsbestemmelsene særdeles ukloke - kan det ikke tilstås rettigheter som svekker samfunnets og den enkelte samfunnsborgers sikkerhet.

Lønnskamp og kamp om arbeidsforhold og rettigheter, er en sak mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Ved de fleste streiker og arbeidskonflikter blir tredjemann rammet uten at det får skjebnesvangre følger. Det må vi finne oss i.

 

Når politifolk, brannfolk og kirurger streiker, blir tredjemann rammet på en måte som samfunnet ikke kan akseptere. Derfor bør forholdet og dialogen mellom partene på disse og tilsvarende områder, ordnes på alternative måter.

 

Et slikt synspunkt vekker trolig bestyrtelse i politiforbundet - og i forbund i samme situasjon - men det er nødvendig at denne oppfatningen markeres fra tid til annen.

 

Og skulle noen føle seg fristet til å se - eller bruke - dette som et angrep på hevdvunne arbeidstakerrettigheter, skal de vite at hensikten er den diametralt motsatte.  Nemlig i tillegg til å bevare samfunnets sikkerhet, å hindre at tvilsom bruk av streikevåpenet skal føre til at dette virkemiddelet bringes i miskreditt. Det er ingen grunn til forsyne "union busters" med argumenter.

 

Hvis streikevåpenet svekkes, vil det verken være til fordel for samfunnet eller fagbevegelsen, men kun for dem som ønsker å svekke fagorganisasjonenes posisjon og slagkraft . 


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Fremskrittspartikoden løst?

Bladet Fremskritt er ikke noe dårlig organ å slå opp i - hvis du vil vite hva Fremskrittspartiet føler og mener.

I likhet med partiet har partiorganet tilsynelatende et avslappet forhold til kultur - i den utstrekning de i det hele tatt vet hva det er.

Skjønt, det var ikke rettferdig sagt. La oss heller si det sånn: Partiet og partiorganet har sin egen oppfatning av hva kultur er - og bør være.

I Fremskritt nr 1 2009 har Arnold Stene fra Søgne fått trykt et dikt.

Det er delt i firelinjers vers, har ord som rimer og avslører et innviklet og passe uklart sjelsliv, rik fantasi, en uvanlig virkelighetsoppfatning - og et overraskende sluttpoeng.

Jeg siterer:

"OLA LEVDE I GODE KÅR,

MEN SÅ BLE HAN 18 ÅR,

HADDE IKKE UTDANNELSE,

EI HELLER DANNELSE."

Altså en typisk FpU'er, tror du kanskje, men nei, følg med:

"ØNSKET SEG «LAPPEN»

OG BIL PÅ RAPPEN.

MED KNEP OG LITT LIST

BLE PAPPA KAUSJONIST"

Du blir bestyrket i troen på at det er et medlem av FpU det dreier seg om, ikke sant? Men neida. Det kommer mer:

"OLA KJØRTE SOM EN IDIOT,

FIKK MANG EN FARTSBOT.

DERTIL KOLLISJONER

OG KJENDIS PÅ POLITISTASJONER."

Nå er du nesten overbevist? Det handle om en FpU'er! I alle fall er du ikke lenger i tvil når du leser at:

"KJÆRESTEN BLE GRAVID

I EN TØFF TID.

FLYTTET HJEM TIL MOR

FOR NØDEN VAR STOR."

Ha, ha - klart det er en FpU'er!

Men tenk nå! Hva er det som kjennetegner stor kunst?
Nemlig.
Det er det uventede sluttpoenget som øker din innsikt, utvider din erkjennelse og får deg til å se virkeligheten i en helt ny synsvinkel. Som her:

"DEN SKUFFEDE EGOIST

BLE TYPISK SOSIALIST.

HAN VILLE FLÅ DE RIKE.

FOR MANGE SLIKE?"

Overraskende ikke sant? At pappaguttene og egoistene blir sosialister. Det er en helt ny forklaringsmodell. Storartet observert og kommentert. Personlig trodde vi at ...  nåja, nok om det.

Fremskritts redaksjon utstyrer poemet med følgende åndfulle bemerkning: Er fattigmanns-koden løst?

Vel så enkelt er det vel ikke, men Frp-koden, kanskje? 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Utidig kritikk av Märtha og Ari

Det er gått sport i å kritisere Märtha Louise og Ari Behn. Enkelte har gjort seg et levebrød av det. Nå har språkprofessor Finn-Erik Vinje kastet seg på karusellen.
Mens den er i fart.
Han kommer ikke bra fra det.
 

«Teoretisk foreligger altså den risiko - må Gud forbyde - at vi får et statsoverhode i Norge som heter dronning Emma Tallulah! Derfor, og av en rekke andre grunner, er det på tide å avskaffe monarkiet», skriver Vinje på bloggen sin.
For det første: Ingen av Märthas barn blir statsoverhode i Norge. Det vet både Vinje og jeg - og de fleste andre. Republikken vil være innført lenge før det blir deres tur. Og skulle de, mot all formodning, komme i betraktning, ville de gå inn i en lang kongelig tradisjon. Vinje kan jo ta seg bryet med å lete i historien, så finner han rariteter nok.

Jeg nøyer meg med ett bidrag. Svenskekongen heter Carl XVI Gustav Folke Hubertus Bernadotte.
Han kan prise seg lykkelig over at han ikke er norsk. Da hadde han nok hatt både Vinje og kritikere som gjemmer seg i anonymitetens kappe, på nakken.

Dernest: Märtha og Ari er privatpersoner og må få gi barna sine akkurat de navnene de ønsker. Det er ikke et statsanliggende. Og ikke latterlig "navne-anstaltmakeri".
Det er rett og slett spørsmål om smak og behag.
Finn-Erik Vinje ville ikke gitt barna sine slike navn. Ikke jeg heller. Men Märtha og Ari er altså av en annen oppfatning.

Å sammenlikne Emma Tallulah, Maud Angelica og Leah Isadora med Boadicea, Consuelo og Ikeah Decibel er i overkant fleipete. "We are not amused," for å sitere dronning Victoria som vel egentlig hette Alexandrina Victoria.

"Jeg ser med forundring på hvordan unger nå blir døpt. Det er de besynderligste navn og et slags jåleri som ikke tiltaler meg. Jeg skulle ønske at foreldrene kunne begynt å kalle barna sine Kari, Eva, Knut og Kjell igjen," sier Vinje til Dagbladet, og understreker at artikkelen om navnevalgene til Märtha og Ari er alvorlig ment. Vi trenger en ny navnedebatt i Norge, " mener han.
Dette er ren intoleranse, sier Ari Mikael Behn. Og det har han selvfølgelig rett i.
Folk får forresten ikke sine navn i dåpen - lenger.
Selv er jeg republikaner og har vært det godt over 50 år, men jeg har ikke noe i mot å behandle de kongelige og semikongelige med respekt og anstendighet så lenge vi har dem.

Men ny navnedebatt er jeg med på.
Så fremt utgangspunktet er noenlunde saklig og ikke mobbing av kongelige hakkekyllinger.


Kay Olav Winther d.e.
    

Norske helter - og virkeligheten

Norge vant ikke krigen.

 

Verken sabotørene, gutta på skauen, kompani Linge, de som utgav den illegale pressen eller de som kjempet i uniform, vant krigen.

 

Krigen i Norge ble ikke vunnet i Norge, men ute i verden. I Afrika og Europa. I hovedsak av russere, amerikanere og engelskmenn. Det var de som stod opp mot Hitler og krigsmaskinen hans. Det var de som bar de store tapene. Norge slapp usedvanlig billig fra det.

 

Da Tyskland kapitulerte, fryktet mange - også ansvarlige myndigheter - at tyskerne skulle utnytte Festung Norwegen og de vel 350.000 soldatene som stod i Norge, til å fortsette krigen her. Tyskerne var m.a.o. ikke slått i Norge, men heldigvis la general Franz Böhme ned våpnene 8. mai etter ordre fra overkommandoen i Tyskland. At Norge ble fritt, var m.a.o. ikke på noen måte vår egen fortjeneste!

 

Det var da ikke å vente heller. Norge var en militær bagatell i 1940 og i de fem årene som fulgte. Ikke noe oppblåst selvbilde kan endre det.

 

Vi liker å betrakte svenskene som noen sleipinger som smisket for tyskerne for å kunne stå utenfor, og danskene som feige fordi de gav opp uten kamp. Men vår motstand var heller ikke mye å skyte av. Mange av dem som lot seg mobilisere - eller mobiliserte seg selv i aprildagene i 1940 - ble sendt hjem igjen fordi forsvaret ikke hadde våpen og ammunisjon til dem.

 

Det nærmeste man kommer "helter", er general Fleischer og mennene hans. Og tungtvannssabotørene. Og den norske handelsflåten som ble tvunget inn i krigen på de alliertes side og havnet mellom barken og veden.

 

De øvrige sabotørene var også en slags "helter" - i enkelte patrioters øyne - fordi de utførte karstykker som krevde mot, eller aller helst dumdristighet, og ikke lot seg skremme og kue av en forhatt okkupant. Om karstykkene hadde noen militær betydning, er en annen sak.

 

Nålestikk er aksjonene kalt. Det er nok beklemmende nær sannheten. Nålestikk som altfor ofte utløste represalier.

 

En ny generasjon forskere er stått fram med utradisjonelt syn på så vel NS-medlemmer som "motstandskjemperne". Det er tungt å svelge for dem som har fått lov til å skrive historien og definere "sannheten" i de vel 60 årene som er gått siden krigen sluttet. Og for dem som har løftet arven og fortsatt å skrive historien slik "seierherrene" så - eller ønsket at ettertiden skulle se - den.

 

Litteraturen om krigen i Norge er stort sett skrevet av heltene selv og av representanter for motstandsbevegelsen eller av deres apologeter. Samt en og annen opposisjonell som blir tiet i hjel eller valset ned. Tiden er kanskje nå kommet til å lage et forskningsprogram for å finne ut mer eksakt hva den såkalte motstandskampen konkret betydde for bekjempelsen av de tyske okkupantene og nazismen i det norske samfunnet.


Bidro den - og i tilfelle hvordan - til å svekke tyskernes militære slagkraft? Bandt den opp styrker i Norge slik at andre fronter ble svekket? Bidro den til å svekke nazismen i den norske befolkningen? Eller forårsaket den i hovedsak represalier som gikk ut over uskyldige? Som i Telavåg.

 

Dette er ikke et forskningsarbeid som bør drives av spesielt interesserte forskere. Skal arbeidet og konklusjonene ha autoritet i samfunnet, må det etableres et så vidt mulig uavhengig forskningsmiljø - gjerne med sterkt innslag av utenlandsk forskerkompetanse - som får de midlene og mulighetene til å trenge inn i stoffet som saken fortjener.

 

Først når en slik "uhildet" forskningsbasert klarlegging og gjennomdrøfting foreligger, kan vi ha realistisk håp om å legge den 2. verdenskrig bak oss.

 

Foreløpig er det amatørene, klakørene, og vokterne av den nedarvede "sannheten", samt oppfinnsomme filmskapere, som dominerer debatten. Den avdekker derfor trolig ikke virkeligheten og "sannheten",  men gir opphav til mytedannelse som holder stadig nye generasjoner fast i forestillingen om at Norge vant krigen ved egen innsats.

 

La oss en gang for alle få fastslått hva som egentlig fant sted og hvilke virkninger det hadde. Det er alle tjent med.

Bortsett fra dem som har noe å tape på at sannheten kommer for en dag.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Kåre Willoch

Mona Levin har beskyldt Kåre Willoch for å være rasist fordi han har påpekt at president Obama har utpekt en jøde til en av sine nærmeste rådgivere.
Kåre Willoch er ingen rasist, og jøde er ikke et skjellsord.
Å hevde at Willoch er rasist, er en beskyldning som faller på sin egen urimelighet. Det skjønner alle og enhver. Bortsett fra Mona Levin.
Den karakteristikken skal han derfor ikke legge vekt på.
Jeg har vært uenig med Kåre Willoch i en rekke sentrale, politiske spørsmål så langt tilbake som jeg kan huske. Men jeg har alltid hatt respekt for hans integritet.
Det har jeg fortsatt.
Kåre Willoch farer ikke med tull og tøys. Han er seriøs. Og hans kritikk av staten Israels aktuelle og historiske behandling av palestinerne, er et beundringsverdig og redelig stykke politisk observasjon og erkjennelse.
Og trolig smertelig omvendelse.
Det er neppe urimelig å anta at Willoch, som så mange av oss, hadde så stor sympati for jødene og Israel etter Holocaust at også han var tilbøyelige til å se gjennom fingrene med mange overgrep mot og krenkelser av det palestinske folket.
Men Israels ukloke atferd  har åpnet øynene på mange.
Også på Kåre Willoch.
Hans analyse av situasjonen og klare påvisninger av voldshandlinger og urettferdighet, har gjort det lettere for mange å stå fram med sine meninger og sin kritikk.
Kåre Willochs holdninger til konfliktene i Midtøsten er åpenbart preget av innsikt, ekte følt moralsk forargelse og argumenter basert på logikk og evne til intellektuell overveielse.
Han fortjener takk og ære for sitt engasjement og sin klare tale.
Ikke smusskasting.

Kay Olav Winther d.e.

Når private leker politi

Den 14. januar 2008 skrev jeg på denne bloggen innlegget "Vakter eller privat politi?" hvor jeg gikk til felts mot at vaktmannskaper opptrer som ordensmakt. Jeg kalte det en "betenkelig utvikling som bør stanses kontant. Straks."


Det mener jeg fortsatt!

 

Jeg skrev at "når private vaktmannskaper - eller vektere som de liker å kalle seg - tar personer og gjenstander i arrest, er de langt utenfor det de er autorisert til. De skal ikke kunne ta kontroll over andre mennesker, ikke sperre dem inne og ikke hindre at de forlater et sted - verken med vold, avstengning eller mer lindrige tiltak."

 

Det mener jeg også fortsatt!

 

Etter at blogginnlegget ble offentliggjort, har enkelte lagt seg i selen for å bevise at vektere har lovhjemlet rett til å foreta pågripelse uten beslutning av retten eller påtalemyndigheten. "Slik pågripelse kan foretas av politimann eller enhver annen" - altså også vektere - "dersom den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Den som uten å høre til politiet har foretatt en pågripelse, skal straks overgi den pågrepne til politiet," sier Straffeprosesslovens § 176.

 

Straffeprosessloven eller Lov om rettergangsmåten i straffesaker, som den mer korrekt heter, ble vedtatt 22. mai 1981. Det ser ikke ut til at § 176 er endret etter den tid.

 

Det er lite trolig at Stortinget for nærmere 30 år siden kunne forutse hvordan vaktselskaper i stadig større utstrekning skulle overta oppgaver som tradisjonelt har tilligget politiet. At en huseier, eller privatpersoner som blir vitne til tjuveri - eller en voldtekt eller andre fysiske overgrep - har anledning til å holde igjen forøveren til det er mulig å overlevere vedkommende til politiet, er neppe noen stor trussel mot rettssikkerheten.

 

§ 178 bestemmer da også at "pågripelse foretas så skånsomt som forholdene tillater," men "ting som den pågrepne kan bruke til vold eller til å unnvike, skal tas fra ham. I dette øyemed kan han ransakes".

 

Annerledes blir det når "uniformert" personell i combatutstyr, skal spille politi uten å ha den utdanningsmessige bakgrunnen og den autorisasjonen som politiet har. Jeg er fortsatt av den oppfatning at det en vekter skal kunne gjøre, er å henstille, advare, overtale, observere - og varsle politiet.

 

I blogginnlegget 14. januar i fjor, skrev jeg at "når vektere innhenter en person og legger vedkommende i bakken, utfører de etter min mening, en rettsstridig voldshandling. Hvor langt synderegister den angrepne har, er irrelevant. Legemsfornærmelse er forbudt for vektere så vel for oss andre. Den som tyr til korporlige inngrep er uskikket som vekter. Den vekteren som ikke forstår det, er dobbelt uskikket".

 

Verken § 176 eller noen av de øvrige paragrafene i Straffeprosesslovens kapittel 14 som handler om pågripelse og fengsling, sier noe om den graden av vold eller fysisk makt som en privatperson, for eksempel en vekter, kan anvende ved tilbakeholdning av en mistenkt person.

 

Det er meget uheldig. For når § 176 åpner for at "den som uten å høre til politiet kan foreta pågripelse", burde det vært satt klare grenser for den makt som kan anvendes, og hvor grensen går mellom nødvendig vold og utilstedelig vold.

 

Slik det nå er, vil jo enhver vekter påberope seg lovens § 176 og hevde at volds- og maktanvendelse var nødvendig for å kunne foreta pågripelse og fastholdelse.

 

Blir dette synet akseptert av domsstolene, vil den som utsettes for slik "legalisert vold", miste en vesentlig del av sin rettssikkerhet, og bli hindret i å rettsforfølge privatpersoner i "uniform" som har utsatt dem for krenkelse eller skade under dekke av at det er skjedd i medhold av § 176.

 

Slike rettstilstander er vi neppe tjent med. Både rettsvesenet og lovgiverne bør derfor se på dette forholdet, og sørge for at vi får lovbestemmelser som sikrer allmennheten mot overgrep fra vaktselskaper eller semimilitære grupper som kan komme til å vokse fram i et samfunn med økende kriminalitet og kulturelle og sosiale motsetninger.

 

La oss løse problemet før det er for sent.


Kay Olav Winther d.e.

Overbetalte toppsjefer

Eivind Reiten har vært toppsjef i Hydro i åtte år.

 

I denne tiden har han tjent over 11 millioner kroner per år, mener Dagens Næringsliv. Men smarte og grådige toppledere nøyere seg ikke med lønn. Medregnet lønn, bonus, andre ytelser, opsjonsgevinst, utbetaling for kjøp av aksjer i 2004, sluttpakke og pensjon har han på de åtte årene tjent minst 165 millioner kroner, har Bergens Tidende regnet ut. Avisa opplyser at i løpet av de årene Reiten var generaldirektør, ble toppsjefens lønn nær doblet og bonusordningen dobbelt så god.

 

Andre aviser er kommet til et tilsvarende resultat. Aftenposten mener at lønn og pensjon gir en samlet inntekt på 152-162 millioner. Det bekrefter hvilken størrelsesorden det dreier seg om.

 

Saken en skam - for det politiske system, for næringslivet og for Eivind Reiten.

 

Norsk Hydro disponerer verdier på vegne av samfunnet. Selskapet skal tjene penger, men innenfor en ramme av sosialt ansvar og med minst ett øye på fellesskapets beste. Regjering og Storting burde derfor laget rammebetingelser som ville gjøre det umulig for Norsk Hydro å foreta slike økonomiske eksesser som de som har funnet sted.

 

Det er for sent å snyte seg når nesa er borte, heter det. På samme måten er det for sent for statsministeren og andre å rynke misfornøyd på panna når skaden er skjedd. Å vente moderasjon fra bedriftslederne er naivt. De gir bare fra seg det de kan tjene på gungorna, hvis de kan ta det igjen på karusellen. Regjeringen og Stortinget har ansvaret for å lage reglene. Det har de ikke gjort. De har rett og slett forsømt seg.

 

Private investorer venter avkastning på pengene sine - også når de investerer i hybridselskaper. Det kan ingen fortenke dem i. At de ønsker at selskaper som de har økonomiske interesser i, skal ha den best mulige ledelse, er heller ikke urimelig. Og kvalitet koster.

 

Men en leder blir ikke god av å få godt betalt. Og forestillingen om at gode bedriftsledere yter mer og bedre desto mer de får betalt, er ikke annet enn overtro. En god leder lar seg inspirere av oppgaven og presterer fordi vedkommende har glede av å skape og lykkes.

 

Penger er incitamentet for de lederne som befinner seg lengre nede i divisjonene. Og de lederne som trenger ublu godtgjøring for å yte sitt beste, har en brist i karakteren som neppe gjør dem skikket til å ha stillinger med ansvar, ikke bare for å få penger til å yngle, men ansvar for ansatte og for å sette sin egen og bedriftens rolle i samfunnsperspektiv.

 

Noen er sikkert i stand til å tolke dette som et utsagn om at ledere skal jobbe for gledens skyld og ellers for knapper og glansbilder.

 

Jeg mener ikke det. Jeg mener at bedriftsledere skal ha godt betalt. Men 11 million