Nye føtter i fiskerens sko

Den katolske kirken har fått nytt overhode. Valget falt på den argentiske jesuitten Jorge Mario Bergoglio. Han skal ikke bare innta Peters stol, men også fiskerens sko og under navnet Frans 1. lede pavekirken og omlag 1,2 milliarder katolikker verden over.

 

Den nye paven har tatt sitt navn etter Frans av Assisi, og har - i samsvar med sedvane - med valget av navn villet signalisere hvilken tradisjon han ser seg som en del av, og hvilke idealer og verdier han vil arbeide for. Frans av Assisi blir av kirken markedsført som de fattiges og sykes venn. Om den hellige Fransiscus ønsket å bekjempe fattigdom, eller så på fattigdom som en velsignelse, et fortrinn for dem som søkte Gud og ikke lot seg hindre av jordisk gods,  kan imidlertid diskuteres. Det er da også blitt gjort. For fransiskanerordenen som han grunnla, er idealet et liv i fattigdom og forsakelse. 

 

Som jesuitt burde Jorge Bergoglio kanskje heller valgt pavenavnet Ignatius. Jesuitterordenen - Societas Jesu - ble grunnlagt  av Ignatius av Loyola. Jesu ite betyr "gå til Jesus". Det var et vesentlig element i jesuittenes opprinnelige budskap. Søk Jesus. Jesuitterordenen var derfor opptatt av å drive misjon, og av å "føre samfunnet tilbake til det kristne liv gjennom undervisning, preken og meditasjon" som den katolske kirken selv uttrykker det.

 

Ignatius selv tok initiativ til hjem for foreldreløse barn og "villfarne piker", religionsundervisning for barn og voksne og for ikke-kristne som ønsket å konvertere, - og til andre sosiale tiltak. Og Jesuittene drev misjon - bl.a. i Asia, Afrika og Sør Amerika. Ignatius av Loyola ble saligkåret i 1609 og kanonisert i 1622.

 

Den nye paven har altså avstått fra å velge navn etter grunnleggeren av den ordenen han tilhører. Med sitt valg av navn har han valgt å gå inn i fransisscanernes tradisjon. Eller kanskje har han ønsket å markere at han ikke er representant for noen bestemt fløy eller orden, men vil være hele den katolske kristenhetens åndelige overhode.

 

Kardinal Bergoglio er - hvis vi skal tro argentinerne - en mann med et enkelt levesett. Han er en mann av folket, sier noen, og tar hans bruk av offentlige transportmidler som bevis på hans folkelighet. Kardinalen har imidlertid til nå ikke vært noe teologisk radikaler. Han er motstander av ekteskap mellom homofile og imot abortus provocatus. Og han er imot at prester skal få gifte seg.

 

Om pave Frans vil ha de samme holdningene som den tidligere kardinal Bergoglio, gjenstår å se. Ny verdighet og ny makt kan føre til nye synspunkter - og annerledes prioriteringer. Den katolske kirken har i land etter land opplevd at enkelte av kirkens menn har utøvd seksuelle overgrep mot mindreårige og andre som de har hatt åndelig makt over. Det er vanskelig å forstå at sølibatet ikke i vesentlig grad har bidratt til denne situasjonen. Både til at personer med pedofile tilbøyeligheter søker til kirken, og til at enkelte omsetter sin pedofili i praktisk handling. Alt tyder på at pavekirken for å få bukt med uvesenet, må gå til roten av problemet og fjerne sølibatet. 

 

At den katolske kirken i den situasjonen den nå er i, får en leder som står fast på at prester skal leve alene uten familie og i seksuell avholdenhet, tyder ikke på at en opprydding vil finne sted i løpet av den nye pavens pontifikat.

 

Pave Frans kommer fra en av kirkens geografiske utkanter. Han er ikke del av pavestatens etablerte maktapparat og hører ikke til noen av dens konkurrerende og stridende fløyer. Det kan være en fordel. Men det kan også i praksis bety at den nye paven lett blir overveldet av påvirkning og maktkamp. At han ikke blir den som påvirker omgivelsene og staker ut kirkens veg, men selv blir påvirket av det massive trykket fra konserverende krefter som kan vise til troens uforanderlige fundament og kirkens ubrutte tradisjon gjennom århundrene.

 

Det er alltid knyttet store forventninger til hver ny pave som setter sine føtter i Peters sko. Når de går av, må troende og ikke troende som oftest konstatere at de ikke fikk gjort så mye som forventningene tilsa. Katolikker verden over har store forventninger til pave Frans. Ikke minst fordi han kommer fra Sør Amerika og har andre erfaringer enn de fleste europeere har. Det skal bli spennende å se om pave Frans 1. klarer å løse noen av de flokene som den katolske kirken de senere årene har viklet seg inn i. Og de utfordringene en moderne verden stiller den katolske kirken over for.

 

Selv er jeg ikke optimist. Jeg vil nødig avskrive den nye paven før han har fått begynt. Å tro at en kirke som bygger på tradisjon, skal klare å fornye seg og se uhildet på de problemene som den ikke bare står over for, men i høyeste grad med sine holdninger og sin struktur er med og skaper, virker ikke realistisk. Jeg finner derfor ingen grunn til å tro at den nye paven i løpet av sin tid i Peters sko,  skal kunne løse problemene. Selv om han aldri så gjerne ville. Han blir nok regnet som guds stedfortreder på jord, men allmektig er han ikke.

 

Paven utnevner imidlertid kardinaler. Kanskje kan en fornyelse begynne ved at paven utnevner kardinaler som i neste omgang kan velge en pontifex maximus som har den støtten som skal til for å flytte merkesteinene som markerer pavekirkens via dolorosa gjennom århundrene. 

 

I går var begeistringen på Petersplassen enorm. Hvor lenge vil den vare?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Ulykker og sykdom som straff

Personer med anlegg for overtro og konspirasjon har alltid utlagt sykdommer og ulykker som tegn fra en guddom. Enten som advarsler eller som straff. Forskjellen er ikke stor. Fenomenet forekommer i alle religioner.

 

Tendensen til å forklare det uforståelige med guddommelig styring eller inngripen har basis i menneskets begrensede innsikt. Man søker forklaring på det uforklarlige. Der intellektet ikke strekker til, overtar fantasien - og overtroen.

 

Dette er spesielt  vanlig  i panteistiske religioner og i enkle, religionsbaserte kulturer, men rester av slike primitive oppfatninger og forklaringer er også solid rotfestet i de verdensomspennende religionene. Og selv etter at religionene i århundrenes løp er slipt i møtet med vitenskap og ny erkjennelse, finnes det fortsatt godt mål av overtro igjen blant de troende.

 

Også i kristendommen har slik overtro overlevd. Trolig i langt større utstrekning enn vi liker å tenke på. Til daglig lever overtroen og vrangforestillingene helst i private - ofte familiære - relasjoner og i skjul i lukkede miljøer hvor de får godt med næring, men fra tid til annen stikker de hodet fram i lyset og presenterer seg i all sin primitive enkelhet.

 

Nylig stakk de hodet fram i Sarpsborg. På et møte arrangert av Sarpsborg Kristelig Folkeparti utla foredragsholderen, Per Haakonsen, ugjerningene 22. juli som advarsler fra gud. Og han var ikke snauere enn at han også la Aleksander Kielland-ulykken i vektskåla. Udådene den 22. juli og plattformulykken, var advarsler fra gud som ikke liker vår behandling av jødene og staten Israel. Mente foredragsholderen.

 

Jeg har lest Haakonsens foredrag. Det er selsom lesning. En hver kan lese og se selv.

 

På nettsiden sin presenterer Haakonsen seg som en person med høyere utdanning. Han er magister i statsvitenskap og har arbeidet i Forsvarsdepartementet, Landbruksdepartementet, kommunal forvaltning og ved Norges Landbrukshøgskole - nå Universitetet for miljø og biovitenskap - hvor han var kontorsjef. Utdannelse og stillinger som en skulle tro ville forutsette en viss kritisk sans og evne til refleksjon. At Haakonsen på tross av sin bakgrunn huser primitive forestillinger om kausalitet mellom hendelser på jorda og en guddommelig vilje, og at han ser på menneskelige tragedier som mishagsytringer fra en personlig, hevngjerrig guddom, viser at kunnskap og sosial aksept ikke er noen garanti mot religiøs fanatisme.

 

Haakonsen er opptatt av Israel er guds folk, og at Palestina er gitt av gud som hjemstavn for jødefolket. Israel har derfor rett til å ta landet tilbake. Han sier ikke uansett midler, men synes å mene det. Når andre land motsetter seg denne "repatrieringen", pådrar de seg guds vrede. Norge fører ikke en så israelsvennlig politikk, som Haakonsen - og gud - mener at vi burde gjøre. Landet har derfor pådratt seg guds - og Haakonsens - vrede. Derfor rammes landet av ulykker. Haakonsens gud er altså en gud som sender en forvirret drapsmann til Utøya for å slakte ned uskyldige, forsvarsløse ungdommer for å advare det norske folk mot å kritisere staten Israel og motarbeide dens ovegrep mot dens palestinske naboer.

 

Haakonsen - og hans trosfeller - må selvfølgelig få tro og mene hva de vil. Å gi uttrykk for sine oppfatninger må de også få lov til. Men de må finne seg i motargumenter fra personer som er uenig med dem. Personer som ser på det gamle testamente som en samling myter som er skrevet av jøder om jødefolket, og som derfor selvfølgelig framstiller jødene som guds eget folk. Dialogene mellom en personlig, monoteistisk gud og jødenes ledere er selvfølgelig oppspinn. Oppfatningen av gud som en lett irritabel gubbe som diskuterer med en gjenstridig Moses, er hjernespinn. Personer som tar dette på alvor, og som ser på jødenes rett til landet Palestina som gudegitt, mangler realitetssans.

 

Bibelens fortellinger er folklore. En del av det er interessant diktning. Noe er vakkert. Mye er utdaterte forestillinger som hadde sin tid i en helt annen virkelighet enn den vi i dag lever i. Den stadig økende sekulariseringen skyldes at stadig flere tilegner seg ny kunnskap og erkjennelse og innser at bibelens fortellinger og forklaringer ikke har rot i den virkelige verden, men er basert på fortidens manglende kunnskap om årsakssammenhenger, på fantasifulle forklaringer på forklarlige og uforklarlige fenomener, og på underkastelse og frykt for en straffende gud som bare finnes i menneskenes egen fantasi.

 

Jeg vil ikke berøve noen deres tro. Heller ikke Per Haakonsen. Hans tro overlever nok mine motforestillinger, og både han og Kristelig Folkeparti i Sarpsborg må, som sagt, få mene og tro hva de vil. Og de må få ha rett til å gi uttrykk for sine overbevisninger. Både i møter i Kristelig Folkepartis lokallag og i andre fora. Selv om deres oppfatninger i mine øyne er aldri så dumme.

 

Men det ville ikke skade om Haakonsen og andre som mener at de har fått innsikt og del i det antatt guddommelige, tok hensyn til sine medmennesker. Har man mistet sine kjære i Aleksander Kielland-ulykken, i regjeringskvartalet eller på Utøya, virker det sårende og opprivende å få høre at dette skyldes guds straffedom. Eller en advarsel fra gud. Hvilket i realiteten er ett og det samme.

 

Men fanatikere har det ikke med å ta hensyn. Det gjelder uansett hvilken tro eller overbevisning de tilhører. De er som regel blinde - og døve - i sin "rettroenhet".

 

Dumhet bør ikke forbys. Uvitenhet og vrangforestillinger heller ikke. Men de bør heller ikke stilltiende aksepteres.  Folk må reagere ved å ta til gjenmæle mot overtroen. Ved å ta avstand og ved å øke opplysnings- og kunnskapsnivået i samfunnet. De må bruke ytringsfriheten. Selv om det koster.

 

For neste trinn i en diskusjon som dette, er gjerne trussel om straff for den formastelige. Om hersidige ulykker og hinsidig pine. Slik har de "troende" tradisjonelt og til alle tider terrorisert annerledes tenkende til taushet eller til å finne sin plass i folden. I vår tid vet stadig flere for mye til å la seg terrorisere. Vi tror ikke på guds forsyn, og vi tror ikke på hans straffedom. Vi tror rett og slett ikke at han er der - men er skapt av mennesker i menneskets bilde.

 

Vi tror derfor ikke at Per Haakonsen taler på vegne av en gud eller har noen spesiell innsikt i meningen med sykdommer og ulykker som rammer menneskeheten. Vi tror at det han forfekter, er vrangforestillinger og tankespinn skapt i hans eget hode. Det er menneskeskapte tanker ikledt autoritet fra en framfantasert guddom og hentet fra en bok som er skrevet av mennesker. Og derfor egentlig ingen ting å bry seg om. Eller ta anstøt av.

 

Men slike oppfatninger som dem Haakonsen gir uttrykk for, er egnet til å skremme barn og andre som er spesielt sårbare og mottakelige. Den formen for overtro som Haakonsen serverer, er det derfor på sin plass å bekjempe enten vrangforestillingene har rot i kristendommen eller i andre religioner som bruker trusler om herlighet eller straff i det hinsidige for å dominere godtroende mennesker og styre deres tanker og gjerninger. Ingen mistforstått toleranse må hindre at denne formen for åndelig terror blir motarbeidet.  Uansett i hvilken religion den forekommer.

 

Ugjerningene 22. juli ble ikke styrt av et overnaturlig, guddommelig vesen, men av et menneske med forskrudde meninger og en forkvaklet selvoppfatning. Gjerningsmannen er en fanatiker som påberoper seg et oppdrag som har gjort det nødvendig for ham å begå de ugjerningene vi kjenner så altfor godt og som har rammet oss alle. Formålet helliger etter hans mening, drap og lemlestelse av uskyldige. Slik sett skiller han seg ikke mye fra de fanatikerne som mener at ugjerningene er en guds styrelse, og at undertrykkelsen og forfølgelsene i andre deler av verden er sanksjonert av en høyere makt.

 

Kampen mot slike forestillinger er en åndskamp. La oss ta den!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Muslimer som ambassadører for Norge

Mange muslimer makter ikke å skjelne mellom staten og en fri presse.
 
I et land som Pakistan mener åpenbart både myndighetene og framtredende muslimske organisasjoner og talsmenn at staten Norge er ansvarlig for det pressen foretar seg. De forventer at myndighetene dirigerer og legger restriksjoner på mediene for å hindre at de trykker noe myndighetene eller interessegrupper ikke liker. 


Norges ambassadør til Pakistan, Robert Kvile, diskuterte i februar Aftenposten og Dagbladet med lederen for islamistbevegelsen Jamaat-e Islami, kan NTB fortelle. De to avisene trykte som kjent, karikaturtegninger av profeten Mohammed.

At land som selv gjerne undertrykker så vel politiske som religiøse og andre "uønskede" kulturelle ytringer, står fremmede over for vår liberale, demokratiske samfunnsform, er ikke til å undres over. Det er derfor utmerket at norske politikere, diplomater og embetsmenn stiller opp til samtaler.

Ikke bare for å mildne rabiate reaksjoner og hindre utenrikspolitiske og handelspolitiske forviklinger, men for å utbre demokratiets og åndsfrihetens idé. Og for å vise hva åndelig og politisk frihet innebærer i praktisk handling. 

Religion er ikke først og fremst en kamp om sjeler. Det er en kamp om makt. Ikke sjelden verdslig makt. Men også om hvordan vi skal bruke det livet vi har vært så heldige å få tildelt. Hva vi skal ha lov til å mene og gjøre under vår tilmålte tid på jorden. 

Religionene legger begrensninger på oss. På de troende - og på oss andre. Under foregivende av å representere en guddommelig vilje, ønsker de å regulere vår livsførsel og bestemme over våre tanker og handlinger. 

Mange mennesker har åpenbart behov for å tro på noe overnaturlig. Noe de forestiller seg er guddommelig. De tror at det finnes en styrende gud. En gud som er opphøyd og allmektig. Men som paradoksalt nok opptrer småborgerlig og hevngjerrig og legger avgjørende vekt på riter og formalistiske bagateller. Som er god. Men som ikke bare tillater, men påbyr at bestialsk vold utøves i hans navn. En Beelsebub i fadersgevanter. 

Dette må folk gjerne få tro på. De må få tilbe sin gud. I noen grad også i det offentlige rom. Og de må få legge de begrensninger på egen livsutfoldelse som troen krever av dem. Det kalles religionsfrihet. En frihet som er en del av de demokratiske rettighetene man har i utviklede land. 

Problemet oppstår når de troende vil begrense tros- og handlingsfriheten for dem som tror annerledes. Eller ikke har noen religiøs tro. Når de føler seg krenket av at andre ikke legger samme begrensninger på sine liv som de selv har valgt for seg.  Når de vil gjøre overtro, fordommer, vrangforestillinger og ukritisk overleverte kulturytringer til allmenngyldige "sannheter" som også skal gjelde for dem som ikke deler troen.

Og: Når de krever "respekt" - ikke bare for sin personlige tro, men hevder at ytringer og handlinger i fellesskapets offentlige rom må forbys fordi de "krenker"? deres egne spesielle religiøse følelser. Da blir religionen et angrep på de allmennmenneskelige, demokratiske rettighetene som utgjør bæresøylene i vårt samfunn. 

Slike begrensninger er like vederstyggelige uansett hvem som krever eller foreskriver dem. Enten tvangen utøves av kristne, muslimer, jøder - eller andre. Og enten kravet om å beskjære menneskerettighetene er basert på religiøst, politisk eller annet tankegods. 

Ekte religiøsitet er et personlig anliggende. En privatsak. Et forhold mellom individet og en tenkt guddom. Den kan ikke krenkes. Av andre. Av myndigheter, medier eller en tvilende - eller spottende - allmennhet. M.a.o. av frie meningsytringer og debatt. 

Norske muslimer - og tilhengere av andre religioner og trosretninger - må få tro hva de vil. Tilbe sin gud. Og innrette sitt liv på de bud og forbud de tror at han har utstedt. De må gjerne bære hijab eller burka. Som privatpersoner. Og be når klokka er slagen. Som privatpersoner.

Men de lever i et sekulært land. Et land med åndsfrihet. Og pressefrihet. Hvor min rett til å gi uttrykk for mine meninger i tale og skrift - og ved hjelp av tegninger - er like ukrenkelig som deres påberopte religiøse følelser. Og det må de forholde seg til. 

Det er utmerket at den norske staten opprettholder dialogen med land som ikke er kommet så langt når det gjelder å utvikle folkestyret som vi er. Det er også utmerket at innvandrere til Norge, og deres etterkommere, sender ærlig tjente penger til slektninger i andre land for å hjelpe på materiell nød og gi flere et anstendig liv. 

Men man kunne håpe at flere - ja, mange flere - bidro til å formidle kunnskap om det landet som har gitt dem muligheter til materiell rikdom. Om de verdiene dette landet bygger sin forfatning på. Og hvor grensene går mellom styring og personlig frihet. Og ansvar. 

Når alt kommer til alt er det et spørsmål om identitet. Om i hvilken grad våre nye landsmenn - og kvinner! - identifiserer seg med det norske samfunnet som de har valgt å bo i. Om de er villige, og i stand til - uten å gi avkall på sin gudstro og kultur - å virke som ambassadører for den livsformen og det styresettet som har gitt oss - og dem - det egalitære samfunnet som de nå nyter de sosiale fruktene av. 

En slik diplomatisk innsats ville trolig ha langt større effekt og nå langt videre ut, enn den kulturformidlingen og -mineryddingen - som det offisielle Norge er i stand til å utføre. 

Kay Olav Winther d.e.


Nidkjærhet

Biskop Kvarme og jeg er heldige. Vi er heteroseksuelle. Dermed er vi spart for en masse fortredeligheter.

 

Slike som for eksempel de som elsker en person av samme kjønn, blir utsatt for. Homoseksuelle har det ikke lett. Skjønt, i Norge har de det mye bedre enn mange andre steder. Men det skyldes ikke kirken.

 

Folk flest ser ut til å ha fått øyene opp. Ikke slik at all kritikk og diskriminering i det brede lag av folket er borte, men det er blitt bedre. Mye bedre.

 

Da jeg var gutt for en ca 60 år siden, var det folkesport å plage en homoseksuell mann i nabolaget. Han drev en liten blomsterbutikk, og ble plaget både hjemme og på jobben. De tøffeste gjorde seg et ærend i butikken. Først lot de som om de var interessert i sex, deretter gav de "den lille grisen" inn etter noter.

 

Tøffe gutter. Som høstet anerkjennelse både fra voksne og barn. For homofili - vi brukte et noe mindre dannet uttrykk - var noe griseri som vi alle tok avstand fra, og det kunne den vesle, "damete" fyren godt få vite.

 

Og hvem vet, tenkte de voksne. Kanskje var han, og hans like, en fare for unge gutter. Hvem kunne vite hva de ville finne på for å tilfredsstille sine perverse lyster. Altså var det best at man av å til sa tydelig i fra at de var under oppsikt, at man viste hvem og hva de var, og at de bare ikke måtte prøve seg.

 

I dag er kunnskapen og toleransen jevnt over større. Men ikke i kirken. Eller rettere sagt: Ikke høyest oppe i kirkens hierarki. Der har det skjedd lite.

 

Nylig demonstrerte biskop Kvarme nok en gang hvor lite kirken kan og forstår. Hvordan den når det gjelder kjærlighet og nestekjærlighet, står på stedet hvil på et fortidig utviklingsstadium, og ikke makter å ta inn over seg, internalisere og implementere ny erkjennelse.

 

Kirken er i mot at homoseksuelle "lever ut" sin seksualitet. Den foretrekker at de som føler seg tiltrukket av - eller elsker - en av samme kjønn, skal være seksuelt avholdne og fornekte sin kjærlighet.

 

Indirekte støtter dermed kirken promiskuitet. For seksualdriften er ikke i alle situasjoner styrt av intellektet eller kirkens fordømmelse. Løse forbindelser blir lett resultatet for den som følger kirkens påbud om ikke å gå inn i forpliktende samlivsforhold som samboerskap eller ekteskap.

 

Man skulle tro at kirken - og nettopp kirken! - ville se fordelene ved at personer som ønsker å leve sammen, ordner sitt mellomhavende formelt. Og at den med åpen favn ville ta i mot dem som ber om kirkens velsignelse. Ja, at den sjenerøst ville åpne kirkens dører for enhver som deler dens tro, eller søker den guddommen som kirken er den jordiske representanten for.

 

Men paradoksalt nok stenger kirken dørene. I bokstavelig forstand. Kirkerommet må ikke besudles av at homoseksuelle blir velsignet der. Biskopen i Oslo vil derfor ha dørene mellom våpenhuset og kirkerommet stengt hvis homoseksuelle par velsignes under kirkens tak.

 

Justisministeren har reagert verbalt på biskopens holdning og framtreden. Han mener at den klerikale lederen med sin holdning og handling hetser homofile og skaper grobunn for hatvold.

 

VG liker ikke Storbergets utspill. På lederplass skriver avisen at biskopens 2eneste brøde er å gjøre det han er satt til".

 

Biskop Kvarme har framstått som en spesielt nidkjær vokter ved kirkens dør. At hans nidkjærhet og måten han skjøtter sin oppgave på, skaper sorg og engstelse og oppleves som nedverdigende av dem som rammes av hans biskoppelige bannbulle, burde bekymre ham. Som biskop - og som medmenneske. Først og fremst som medmenneske.

 

Vi er enige med Dagbladet som både gav plass til justisministerens kritikk, og forsvarte ham på lederplass 17. september. Religiøse ledere må finne seg i å bli kritisert. Jo mer følelsesladd sak, desto sterkere kritikk.

 

Biskopens holdning er ikke uavhengig av tid og sted, og han representerer ikke evige sannheter. Kristendommens holdning til homofili er bestemt av det stedet hvor denne religionen oppstod, og den tiden den ble utviklet i. Hvor kultur- og regionbetinget den homofobe holdningen er, ser man ved å kaste et blikk på islam og jødedommen.

 

Når skal den norske kirken ta konsekvensen av at den er et trosfelleskap for mennesker som lever på 2000-tallet i en vestlig sivilisasjon og ikke fortsatt befinner seg i Jødeland ved begynnelsen av vanlig tidsregning?

 

Kristendommen er under press fra andre religioner og fra ekspanderende verdslige kulturer. Med de holdningene den norske kirken og biskop Kvarme har, kan kirken - og kristendommen - komme til å bli stående igjen på perrongen når toget går. At den står sammen med andre religioner, er en mager trøst.

Kay Olav Winther d.e.
     


Dyreplageri, religiøse påfunn og ny lov om dyrevelferd

 

Respekten for dyr avslører kulturnivået i en befolkning. Et folk som plager dyr, er ikke et kulturfolk; enten plagingen skjer til menneskers forlystelse - som tyrefekting - eller begrunnes med religiøs overbevisning - som Halal- og Kosher-slakting.

 

At folk i varmere himmelstrøk har andre matvaner enn oss nordboere er naturlig. Men matreglene i jødedommen og islam dreier seg ikke først og fremst om hygiene, men om religiøst begrunnede forbud og påbud - og påfunn om renhet og urenhet.


Rettroende jøder spiser kosher mat. Den skal ikke være i uoverensstemmelse med Kashrut, de jødiske forskriftene for hva som er rituelt rent og urent. Det er regler for hvilke dyr og fugler som kan spises, og dyrene skal slaktes på en spesiell måte, nemlig ved sjekting som består i at hovedpulsåren blir skåret over mens dyret er ved bevissthet. Hensikten er at dyret skal hjelpe til med å tappe seg selv for blod. Kjøtt med blod i, er ikke kosher, men treif, dvs. urent eller ødelagt. Slaktingen skal skje i Guds navn og under overoppsyn av en rabbi. Slaktingen er m.a.o. en ren rituell handling hvor hensynet til dyret kommer i annen rekke.

 

For å bli halal må det kjøttet muslimer skal spise, komme fra dyr som er rituelt slaktet. Uten forutgående bedøvelse skal dyret få strupen skåret over slik at det blør i hjel. Flere beskrivelser på internett poengterer hvor barmhjertig denne avlivingsmetoden er. Sannheten er at metoden er forbudt i Norge og i flere andre land fordi sjansen for at dyret ikke dør umiddelbart, men forblør med skader og smerter, er overhengende.

 

Sjekting er visstnok ikke omtalt i Toraen eller Koranen, men er en folkereligiøs, orientalsk tradisjon som både jødedommen og islam har tatt opp i seg. Kravet til sjekting viser hvordan disse religionene har røtter i samme kulturgrunnlag og forestillingsverden og anser blod for å være rituelt urent.


Norske slakteregler er dyrevennlige. I Forskrift om dyrevern i slakterier heter det at dyr skal skånes for unødig stress, smerte og lidelse. Dyr som skal slaktes på slakteri, skal fikseres - holdes fast - for å sikre at de ikke utsettes for unødig smerte, lidelse, stress eller skade. Før avliving skal dyrene bedøves. Deretter skal "avblødningen påbegynnes snarest mulig og foregå ved at begge halspulsårer gjennomskjæres. Selv om bedøvingsmetoden forårsaker hjertestopp, skal minst en halspulsåre gjennomskjæres." Når det gjelder fjørfe, skal avbløding sikres ved dekapitering, altså avskjæring av hodet.  Det er slik vi vil ha det i Norge. Vi spiser dyr og fugler, men godtar ikke at dyrene vi skal spise, utsettes for unødvendig plage - verken i livet eller i dødsøyeblikket.

Nå er det imidlertid fremmet forslag til ny lov om dyrevelferd.  I § 12 om "Avliving" slås det fast at avliving og håndtering av dyr skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte med minst mulig stress og smerte for dyret. Likevel åpnes det for at "Dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskers varetekt, skal bedøves før eller samtidig med avlivingen".  


Det er en opplagt konsesjon til religiøse grupper som ønsker at dyr skal blø i hjel. Å gi bedøvelse samtidig med avliving vil i praksis si at dyret ikke er bedøvd fordi bedøvelsen ikke har hatt anledning til å virke.

 

Her er det en inkonsistens i lovforslaget. Summarisk og overfladisk bedøvelse er ikke i samsvar med lovens mål at bedøvingsmetoden ikke skal "påføre dyr vesentlig ubehag og skal gi bevissthetstap og sikre smertefrihet som varer inntil døden inntrer."

 

I lovforslaget heter det også at dyr ikke skal " være gjenstand for avliving som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement". Her burde det vært føyd til: "... eller som ledd i religiøse ritualer".

 

Det er å håpe at flest mulig av høringsinstansene fraråder en åpning i loven for sjekting og påpeker behovet for å understreke at rituell slakting av dyr ikke skal finne sted.. Personer som er kommet til Norge for å leve her, må akseptere og respektere vårt tradisjonsbestemte syn på dyrevern og dyrevelferd. Dette synet er basert på vesentlige etiske verdier som er grunnleggende i det norske samfunnet. Vi er ikke villige til å renonsere på disse verdiene.


Kay Olav Winther
d.e.  

God Jol/Jul/Kristmesse og et godt nytt år

Jul har vært feiret i Norge i uminnelige tider. Lenge før folket her ble kjent med kristendommen. Den første gangen ordet jul er nevnt i norske, skriftlige kilder, er visstnok omkring år 900, men det er ingen ting som tyder på at julefeiring da var en ny skikk.

 

Hva ordet jul, jol eller géola kommer fra, vet vi ikke, men det har ingen ting med Kristus å gjøre. Når enkelte synes at julens egenlige budskap forsvinner i mas og kommersialisme, vet de ikke hva de snakker om. Om den germanske og angelsaksiske jul over hodet hadde noe budskap, vet vi ingen ting om.

 

En del språk og kulturer har knyttet navnet Kristus og fenomener som er knyttet til troen på ham, til julefeiringen. Det er den kristne julefeiringen. Ordet kristmesse har aldri slått igjennom i Norge.

 

Kanskje var den norske julefeiringen knyttet til solvervene. Det ble festet, drukket, blotet og konkurrert hver vinternatt, midtvinters og mot sommeren, forteller Ørnulf Hodne i boka "Jul i Norge - Gamle og nye tradisjoner". Verdslig julefeiring har m.a.o. lange tradisjoner her til lands.

 

Som barn i søndagsskole og skole lærte vi om den kristne julefeiringen. Forbehold og motforestillinger var det ikke rom for. I dag vet vi at en del av det vi ble fortalt, må tas med en klype salt.

 

Jesus har nok levd, men de egenskapene og undergjerningene som blir tillagt ham, er gjennom tidene også tillagt andre undergjørere i det samme området. Flere av de historiske "kjensgjerningene" er tvilsomme. Det er uoverensstemmelser mellom evangeliene, og Josef og Maria kan ikke ha reist til Bethlehem for å bli innskrevet i manntall på Herodes' tid  for da Jesus angivelig ble født, hadde Herodes vært død i fire år. Han kan derfor ikke ha strebet barnet etter livet. Og folketellingen i området fant sted seks år e.Krf. og gjaldt bare innbyggerne i Judea.

 

Et fascinerende innslag i fortellingene om Jesu fødsel, er historien om de tre vise menn. Historien har gjort dem til vismenn, astrologer, drømmetydere og endog konger. I den grad de overhodet eksisterer, var de trolig gjetere.  

 

Det er rimelig å tro at evangelistene hadde som forsett å vise hvordan gamle profetier gikk i oppfyllelse ved Jesu fødsel. Bibelen er derfor ingen historiebok, men en samling fortellinger og myter som skal sannsynliggjøre Guds eksistens, Jesu guddommelighet og Den Hellige Ånds plass i treenigheten. Evangeliene er skrevet flere tiår - kanskje nærmere 100 år - etter Jesu død og bygger på overleveringer - sannsynligvis muntlige.

 

Bibelen, slik vi kjenner den, er et redigert, menneskeskapt verk. Det hindrer ikke at kristenheten oppfatter den som en hellig bok. Noen oppfatter den bokstavlig. Noen forstår den som et symbolsk uttrykk for en guddommelighet og hellighet som de tror på. For oss andre er den en fascinerende samling av myter og fortellinger.

 

Tro og livssyn er en personlig sak. Det heter at enhver blir salig i sin tro. Det lyder som en klisjé, men rommer vel egentlig en realitet. Troens veger er uransaklige. Det samme er vantroens. Hvorfor noen tror og andre ikke, kan vi undres over. Trolig ligger det i genene - som det meste menneskelige. Miljøet spiller nok en rolle, men tro går ikke alltid i arv. Dette er et av livets fundamentale gåter.

 

Uansett tro og livsoppfatning ønsker jeg leseren en god jul og et godt nytt år. Det humanistiske budskapet bør vi kunne samles om uansett hva vi ellers tror på. Derfor ønsker jeg fred på jord. Men det er vel et fåfengt ønske - i dag som tidligere. Mennesket finner alltid noe å slåss om. For eksempel om hvem som har funnet og forvalter sannheten om det vi ikke kan vite noe om. God Jol/Jul/Kristmesse!


Kay Olav Winther d.e.
     

I Guds bilde?

"Troende" mener at Gud har skapt mennesket i sitt bilde. Mye tyder på at det er mennesket som har skapt Gud i sitt bilde.

 

Ingen av oss har sikre svar på livets gåte. Vi vet ikke hvor vi kommer fra, og hvor vi havner når vårt liv på jorda er slutt. Noen av oss tror at døden setter punktum. Vi har fått ett liv, og det har vi fått her på jorda. Tanken at vi skal se våre kjære igjen er vakker, men illusorisk. At det finnes en himmel hvor vi skal få opprettelse for den lidelse og urettferdighet vi har opplevd her, er ønsketenkning. At martyrer skal få belønning i det hinsidige, er overtro.

 

Fordi mennesket er et tenkende og undrende vesen, har det vanskelig for å avfinne seg med det ukjente, og at døden setter sluttstrek. Vi vet ingen ting med sikkerhet, og usikkerheten søker en forklaring. Men fordi menneskets tenke- og forestillingsevne er begrenset, søker det forklaringen innenfor rammen det den menneskelige intelligens kan forestille seg og forstå.

 

Vi søker i det kjente. Derfor framstår Gud som menneske - riktig nok et supermenneske, men tross alt en menneskefigur. Kristendommen kan til og med by på to guddommelige personer i menneskeskikkelse. En far i Himmelen med en skapende og styrende gudommelig kraft, og en frelsende sønn. En gud med umiskjennelige menneskelige trekk, som både er nådig og straffende. Og en sønn som er kjærlig og tilgivende.

 

Forestillingen om en personlig gud i menneskeham er en banalisering. Den bærer preg av tiden og miljøet den oppstod i. Naturkunnskapen var begrenset. Tanken om treenigheten er en overgangsfase mellom flerguderi og monoteisme. Så vel troen på en allmektig Gud, som forestillingen om en himmel der oppe, og et helvete der nede, avspeiler fortidens verdensbilde og forestillingsverden. At disse forestillingene har så stor utbredelse og gjennomslagskraft i dag blant godt opplyste mennesker, er det nærmeste vi kommer et under.

 

Dagens mennesker vet at universet ikke er lagdelt med en himmel på toppen og et helvete i underetasjen. De vet også at den guden de tror på, ikke materialiserer seg og viser seg for, eller snakker med, menneskene slik det fortelles i skriftene. Han framtrer verken som tornebusk, due eller malmtung røst fra himmelen. Og han sender ikke engler som sendebud eller sin sønn som syndebukk. Det er myter fra Midtøsten. Myter som går igjen i de tre verdensreligionene som har sitt utspring der. De bygger på samme tankegods og kulturelle arvegods - og på hverandre.

 

Interessen for det overnaturlige går i bølger. Man kan lure på hva det kommer av. Det ville vært meget interessant å vite hvilke samfunnsfaktorer som utløser disse svingningene. At interessen for overtro og mystikk med mellomrom øker for så å avta igjen, er imidlertid ubestridelig.

 

Vi er øyensynlig inne i en slik oppgangsperiode nå. Det merkes både i interessen for de etablerte religionene og for mer generelt og udefinert svermeri - som for eksempel troen på engler og  ånder, spøkelser og skrømt. Spåkjerringer av alle kjønn, såkalte klarsynte, og personer, som påberoper seg overnaturlige evner og kontakter, og som hevder å kunne påkalle dulgte krefter som har legende virkning på sjel og kropp, har høykonjunktur.

 

Hva skyldes det at så vidt mange av dagens vel opplyste mennesker faller for denne humbugen? For det er jo det det er. Når folk driver ut ånder og spøkelser som ikke finnes, er det humbug. Troen på engler, følgesvenner og hjelpere er også humbug som har paralleller i troen på huldra, fjøsnissen og haugbonden.

 

En gang trodde folk på våre trakter på Odin og Tor og den norrøne skapelsesberetningen. I dag betraktes slik tro som overtro. Forestillingen om et iskaldt dødsrike er forlatt til fordel for Midtøstenreligionenes glovarme helvete.

 

Forskjellen er egentlig ikke stor. Overtro er overtro uansett innpakning.

 

Folk må tro hva de vil for min del. Problemer blir det først når noen vil tvinge andre til å tro som dem selv. Slik fanatisme må bekjempes - enten den skyldes religiøse eller kulturelle vrangforestillinger. Ønsket om å tvinge eller skremme andre til tro, har ingen plass i et moderne, pluralistisk samfunn.


Kay Olav Winther d.e.
        

Lukt til helvete?

 

Professor Ole Hallesby kunne i sin tid fortelle radiolytterne at de som satt og hørte på, men ikke var "omvendt", ville havne i helvete. Det ble et svare leven. Heldigvis. Det er et sunnhetstegn at folk ikke stilltiende finner seg i å bli terrorisert av mørkemenn.

 

For en tid siden fikk jeg en merkelig trykksak i posten. Der gjentar en mann som mener han har fått et kall fra Gud, det stuntet Hallesby gjorde seg herostratisk berømt på. Han lover de ikke "omvendte" av oss "et opphold i den nederste og vanskeligste delen av dødsriket, helvete".

 

Mannen som vil skremme oss til å tro, heter Pål Bryn. Han påberoper seg en voldsom autoritet. Han er ute på gudegitt oppdrag og "kjenner nærværet med Gud så kraftfullt at kroppen har ristet ukontrollert i flere minutter", og han har "sett intens stråling fra Den Hellige Ånd fylle hele rom". Dessuten  har han fått "nådegaver".

 

De fleste av oss bruker andre ord for å beskrive slike opplevelser. Det gjør psykiaterne også.

 

Bryn selv er ikke i tvil. Han har mange bevis på at han er begunstiget. Han har opplevd helbredelser, har fått livgivende varme i seg etter å ha frosset for å hjelpe en rusmisbruke, og han har funnet igjen bilnøklene i snøen - alt styrt ovenfra. Og så har han hatt kontakt med engler; skytsengelen sin og tre engler i form av lyskjegler. Ja, han har til og med "hørt et englekor synge kraftfullt og ufattelig samstemt".

 

Dessuten har han opplevd stigmata. Visstnok som den eneste i Norge. De merkene Jesus fikk da han ble pisket, har vist seg på ryggen til herr Bryn. Av Gud har han fått vite at merkene er gitt ham som belønning for sterk tro.

 

Og han har truffet Jesus - som fortalte at herr Bryn var uakseptabel for Gud. Men etter å ha bedt om nåde ble han godtatt. Trolig har han også truffet Jesus i form av en tigger på gata. Det var nok Jesus, for Bryn har aldri sett noen "tigger i området, verken før eller siden".

 

Brosjyren er full av fantasier og bastante konklusjoner. Refleksjonsnivået er ikke imponerende - eller overbevisende. Skjønt, det er vel egentlig verken bedre eller verre enn mye av det som serveres i bedehus og forsamlingslokaler. Slik sett er det ikke mye å bruke tid og oppmerksomhet på, hadde det ikke vært for at brosjyren har et opplag på mer enn 2 millioner eksemplarer. Målet er vel at den skal havne i alle norske postkasser.

 

Vi lever i et sekularisert samfunn, og de fleste vil sikkert la trykksaken havne der den hører hjemme. I papirinnsamlingen. Men for en del kan dette være mer enn de tåler. Truslene om at den som ikke har beskikket sitt bo og omvendt seg i tide, vil havne i helvete, er sterk kost. For mange er tanken på helvete traumatisk. For svake sinn kan skremslene være den belastningen som får vekta til å vippe over.

 

Ved å spre dette budskapet har herr Bryn påtatt seg et stort ansvar. Selv tror han at han går Guds ærend. For en som ikke tror, virker det som han bruker forestillingen om den straffende Gud for å terrorisere andre til å tro som han selv gjør.

 

Tvang til tro er dårers tale, heter det. Det samme gjelder skremselspropaganda. Å ta sjelefreden fra folk er ingen gudommelig gjerning. Hadde Gud vært til, ville han - eller hun? - nok betakket seg for herr Bryns tvilsomme hjelp.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Homofile og lesbiske

Menneskets følelsesregister er mangfoldig. Det gjelder ikke minst den delen vi kaller seksuell legning. Vi taler gjerne om det normale og unormale. Heterofile er normale og homofile og lesbiske er unormale.

 

Men det er en tilslørende distinksjon. Heterofili er en normal tilstand når det gjelder forplantning. Men sex er så mye mer. Det dreier seg om følelser - om hengivenhet. Personer som er slik innrettet at de søker fellesskap, nærhet, intimitet, trygghet, varme og kontakt hos noen av samme kjønn, har selvfølgelig et like normalt følelseliv som den heterofile.

 

Mye tyder på at langt færre enn vi liker å tenke på, er rent heterofile. Seksuell legning er sammensatt og kompleks. Det finnes derfor grader av heterofili og homofili. I den ene enden av skalaen finnes de som med rette kan kalles genuint heterofile og homofile. Personer som ikke uten skade kan endre eller undertrykke sine seksuelle preferanser.

 

Men det finnes også såvel heterofile som homofile og lesbiske som har en blanding av seksuelle tilbøyeligheter - ikke bare uttalt bifile, men erklærte heterofile eller homser som i gitte situasjoner kan skifte preferanser. Dette er ikke et populært synspunkt i alle miljøer. Det skaper lett forargelse og blir altfor ofte betraktet som en nedvurdering av seriøsiteten og alvoret i følelseslivet til homofile og lesbiske.

 

Det er det ikke! Tvert i mot. Det er naturlig konsekvens av erkjennelsen av at våre seksuelle følelser er mangeartede, og at skalaen for normalitet har mange trinn.

 

Kristendommen og Islam har sterkt rotfestede fordommer når det gjelder seksuell legning, og fornektelse er i disse religionene et nesten like sterkt påvirkningsmiddel som fordømmelse. Hos oss finnes ikke homoseksuelle, hevder Irans president. Det er samme mann som fornekter holocost.

 

Den norske kirke går ikke så langt. Den nøyer seg med å erklære homofili for synd. Derfor nekter kirken homofile som tar konsekvensen av sin homofili eller lesbiske holdning, arbeid i kirken.

 

Vi får respektere at den mener at den følger Bibelens ord, og tror at diskrimineringen er i samsvar med viljen til den guden den bekjenner seg til. Men glemmer ikke homomotstanderne at de tilhører en reformert kirke som gjennom tiden har omvurdert en rekke av de tidsbestemte fordommene som Bibelen og den kirkelige tradisjonen er så fulle av?

 

Og er ikke enkelte i overkant hykleriske når de begrunner sin holdning ved å vise til kirkens høyeste nasjonale organ så lenge kirkemøtets flertall er mot homofile, mens de nekter å følge flertallet når dette går inn for synspunkter som de ikke er enige i?

 

Vi som ikke deler kirkens trosgrunnlag og oppfatning om homofili, og ikke føler oss forpliktet til å videreføre eldgamle fordommer, er glad for at homofile i Norge har fått anledning til å leve sammen i registrert partnerskap. For mange - både heterofile og homofile - er dette tilstrekkelig. Men noen - kanskje mange - ønsker et samliv innenfor ekteskapets ramme. De må få anledning til å gifte seg. Med samfunnets velsignelse.

 

Om de også skal få kirkens velsignelse, er et tidsspørsmål. Nok en gang vil kirken komme slepende etter. Men den kommer. All erfaring tilsier det. Og om noen tiår vil motstanderne av ekteskap mellom homofile bli ansett som åndelige dinosaurer - et rase som har dødd ut fordi den ikke var i stand til å tilpasse seg nye livsvilkår. I hvilken grad de drar Kirken med seg i fallet, gjenstår å se.

 Kay Olav Winther d.e.