Hvorfor skal vi innom Oslo?

 

Vi har vært noen ganger på sykehuset på Lørenskog i det siste. Vi kjører fra Drøbak om Ryen og derfra inn i Oslo før vi tar vegen nordover til Karihaugen og videre til AHUS. Om morgenen har vi sittet i nesten stillestående kø og pustet inn eksos fra et par kilometer etter Ringnes-tunnelen og helt inn i byen. Hjemover igjen har vi kjørt i like saktegående kø fra ganske kort etter bygrensen på Romerike og fram til Tusenfryd.

 

Da vi kjørte vår vanlige rute mandag 1. juni ble vi møtt av store lystavler som kunne fortelle at køene og kaoset skulle bli enda verre. Forverringen skal visstnok vare i 5 år.

 

Flesteparten av dem som daglig står i kø på vegene inn til Oslo, skal på jobb i byen. Noen kunne brukt kollektive transportmidler. Men andre har ikke noe valg. Skal de komme seg på jobben, må de bruke bil. I alle fall inntil kollektivtilbudet blir smidigere, dekker flere utkanter og får større kapasitet.

 

Men det fins også mange bilister som ikke har noe på vegene til og fra Oslo å gjøre. De skal ikke til Oslo. For dem er vegen innom byen en stor ulempe.

 

Jeg er en av disse bilistene som forlenger køene inn til og ut av byen, enda jeg ikke har noe i byen å gjøre. Men skal jeg komme fra Drøbak til AHUS må jeg - i likhet med et stort antall andre, kjøre inn i byen og ut igjen. Det samme må jeg på hjemvegen.

 

Det er selvfølgelig meningsløst av flere grunner. Jeg bidrar til å lage kø og til å gjøre hverdagen vanskeligere for dem som må bruke egen bil for å komme på jobb. Jeg forlenger den tiden de må bruke til og fra jobb. Og jeg forurenser ved å kjøre i kø. De andre forurenser mer p. g. a. meg. Både miljøet generelt og nærmiljøet til dem som bor langs vegen jeg kjører, blir forringet av den eksosen jeg og andre køståere oser ut mens motoren går og vi nesten ikke kommer av flekken.

 

Hvorfor fins det ikke en veg som trafikken fra utlandet, Østfold og Follo kan bruke når de skal til bygdene på Romerike eller enda lenger nordover? Hvorfor må tusenvis av bilister hver dag kjøre innom Oslo for å komme til AHUS - og til Gardermoen? Eller til Hamar, til Lillehammer og til Trondheim?

 

Jeg har skrevet om saken tidligere. Flere ganger. Som tidligere lokalpolitiker i Østfold og i Frogn har jeg gjentatte ganger argumentert for at det må legges en veg nordover som kan føre trafikken fra områdene fra svenskegrensa til vestsida av Oslofjorden utenom Oslo og til Romerike og inn på vegnettet videre nordover. Men ingen tar opp tanken. Ingen ting skjer. Bilistene sørfra fortsetter å stå i kø på veg inn i og ut av Oslo. Der de ikke har noe å gjøre. Bortsett fra å bidra til kø, kaos og forurensning.

 

Vegmyndighetene er ærlige. De sier det som det er. Nå skal bilistene som skal til Oslo få det enda verre i flere år framover. De kan sykle eller gå - eller reise kollektivt, sa representanten for Vegvesenet da hun ble intervjuet på TV.

 

De som sitter i kø på Ring 3 kan ikke gå eller sykle. Mange kan ikke reise kollektivt heller.  Men køene og kaoset kan gjøres mindre ved at det bygges en veg nordover utenom Oslo. Det er et stort, tidkrevende prosjekt som ikke løser de akutte problemene, men hvis man ikke en gang begynner, blir problemene aldri løst. Se derfor til å komme i gang.

 

Kay Olav Winther d.e.


Man kan ikke krenke en allmektig gud

I 2005 vedtok Stortinget å fjerne blasfemiparagrafen. I de ti årene som er gått siden da, har bestemmelsen likevel fortsatt stått i lovverket. Av "tekniske grunner". Politiets datasystem har ikke klart å registrere og implementere lovendringen. Er det blitt hevdet.

 

Om lovendringen derfor er trådt i kraft, slik at straffebestemmelsen ikke gjelder lenger, har de "lærde" vært uenige.

 

Nå er det bragt klarhet i saken. Etter initiativ fra stortingsrepresentantene Anders B. Werp (H) og Jan Arild Ellingsen (FrP) fjernet Stortinget for en tid siden paragrafen. Nå kan man uten å frykte straff forhåne, krenke eller vise ringeakt for trosbekjennelser som utøves her i landet. Man kan si eller skrive det man har på hjertet om "religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse". Man kan m.a.o. bruke ytringsfriheten.

 

Enkelte liker ikke at straffetrusselen endelig er fjernet. Redaktør Finn Jarle Sæle i den kristne avisa "Norge i dag" kaller fjerning av paragrafen et "kulturelt selvmord". Han har sikkert mange med seg på det. Både kristne, muslimer og andre.

 

I dag har vi ingen verdibasis, klager Sæle. Selv om Grunnloven slår fast at kristendommen og humanismen utgjør grunnlaget for staten, så er innholdet borte. Fjerning av blasfemiparagrafen viser at vi ikke lenger har  respekt for Gud og det hellige.

 

Norge er sekulær stat. Livssyn er ikke lenger et statsanliggende. Innbyggerne står fritt til å velge. Noen er ateister. Andre er agnostikere. Og atter andre velger livssyn med grunnlag i religiøs tro. Kristne, muslimer og jøder tror på en allmektig gud.

 

Det er disse siste som lar seg såre og krenke av at andre omtaler deres gud og deres tro på en respektløs måte. De forlanger at folk skal vise respekt for en gud som de ikke tror fins.

 

Å bli krenket er en subjektiv opplevelse. Det er en sak som foregår inne i folks hoder. Folk velger selv om de skal bli krenket.

 

En allmektig, opphøyd, skapende gud kan ikke krenkes. Om en slik gud fantes, ville han - eller hun - være usårlig. Både fysisk og mentalt. Den ulogiske forestillingen om en krenket gud, er utslag av at gud er skapt av mennesket  som har begrenset forestillingskraft. Mennesket har utstyrt sitt gudsbilde med menneskelige egenskaper.

 

Jeg ser det ikke som noe mål å krenke andre eller såre deres følelser. Men jeg forbeholder meg retten til å gi uttrykk for min mening. Overtro og overleverte vrangforestillinger og fordommer, kan ikke få lov til å sette grenser for min frie tanke og frie ytringer om vesentlige eksistensielle spørsmål. Det er på tide at jeg kan gi uttrykk for slike meninger uten å bli dømt for det.

 

Mener noen at den allmektige guden de tror på, tar det ille opp at jeg ikke tror på ham og gir offentlig uttrykk for min vantro, undergraver de sitt gudsbilde. De gjør sin gud til en selvhøytidelig gubbe som lar seg fornærme av et utilstrekkelig menneske.

 

Personer som tror på en allmektig gud, burde i stedet med begeistring hevde at deres gud er høyt hevet over alt hva mennesket måtte finne på å si om ham. Og om han blir avbildet, ja, til og med karikert, burde de troende smile overlegent og hevde at en allmektig skaper ikke kan fornærmes, men er hevet over alt det skaperverket er satt i stand til å finne på av ufinheter og dumheter.

 

Men slik reagerer ikke religionsskaperne og de som troskyldig trasker i deres fotspor. De forsimpler sitt gudsbilde og tillegger guden sine egne fordommer. For å oppnå utbredelse og sikre sine egne maktposisjoner dikter de inn smålige forbudssoner som guden skal ha fastsatt, men som egentlig ikke er annet enn allmenn menneskelig hersketeknikk. Religionene og de religiøse vil herske over oss. Over våre sinn og over våre liv.

 

Vantro kalles vi som tenker fritt og selvstendig. Ja, vi er vantro. Vi tror ikke på en gud som mennesket har skapt i sitt bilde! Det kan vi endelig gi uttrykk for på den måten vi måtte ønske,  uten å risikere å bli puttet i kasjotten.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Ansiktsløse studenter

Høgskolen i Oslo og Akershus godtar at studenter skjuler sin identitet. Lærerne må forelese for ansiktsløse personer som skjuler seg bak heldekkende klesplagg.

 

Et forbud mot heldekkende ansiktsplagg er uforenlig med prinsippet om lik rett til utdanning, har rektor Kari Toverud Jensen bestemt. Det høres liberalt og fint ut. Men er egentlig et spill for klakørene på galleriet.

 

For rektor - og dermed høgskolen - innser at prinsippet om fritt klesvalg ikke kan gjelde fullt ut. Hun gjør derfor unntak og innfører flere begrensninger i det hun anser som den i prinsippet ukrenkelige retten som hun oppgir som begrunnelse for beslutningen om å åpne forelesningene for tildekkede personer som opptrer anonymt.

 

Rektors beslutning er i beste fall halvhjertet.  I verste fall uærlig. Hun svikter nemlig umiddelbart sine egne prinsipper og begrenser retten  - eller overlater til andre å begrense den - på flere områder I  undervisningssituasjoner der det er krav om kommunikasjon mellom studentene eller mellom studenter og foreleser, kan det innføres forbud. Det gjelder for eksempel i gruppearbeid og  i praksis, hvor det er praksisstedets regler som gjelder. I laboratorieundervisning, og i verksteder og lignende, kan det også være forbud mot heldekkende ansiktsplagg. Dette unntaket fra hovedregelen grunngis med hensynet til sikkerhet.

 

Sikkerhet? Sikkerhet mot hva? Og for hvem? For den forkledte? For medelevene? For lærerne?

 

Heldekkende plagg som skjuler ansiktet og identiteten er i seg selv en sikkerhetsrisiko. Uansett hvor og i hvilke situasjoner de blir brukt.  Ikke slik at personer som er iført niqab isolert sett utgjør en større risiko enn vestlig kledde studenter. Men niqab kan - i likhet med finlandshetter og andre forkledninger - brukes av personer med onde hensikter til å skjule identitet og skaffe adgang til steder og forsamlinger hvor anslag mot liv og helse kan bli iverksatt. Vi lever i en urolig verden. Å benekte eller overse slik fare er naivt. Og uansvarlig.

 

En viktig del av retten til å studere, er retten til å dokumentere kunnskap, altså avlegge eksamen, for å oppnå offentlig anerkjent bevis på kompetanse. Men rektor og høgskolen i Oslo og Akershus nekter personer som bruker heldekkende klesplagg denne rettigheten. Også personer som av overbevisningsgrunner bruker niqab, nektes å delta i deler av undervisningen og å avlegge eksamen. Skal de avlegge eksamen må de gi avkall på de heldekkende plaggene og vise ansikt. Den tilsynelatende liberale holdningen til religiøst og kulturelt betingede klesplagg, blir derfor ikke stort mer enn skuebrød.

 

Skulle rektor og skolen vært konsekvente, måtte studentene også fått være anonyme og uidentifiserbare når de møter til eksamen. Det ville betydd at hvem som helst kunne avlagt eksamen ved HiOA under hvilket som helst navn.  Hvis en elev gjør det dårlig i et fag, kunne vedkommende fått en som er flinkere, til å ta eksamen for seg. Ved å ta kravet om fritt klesvalg på alvor, ville rektor Toverud Jensen - og dermed skolen - frasagt seg retten og muligheten til å kontrollere studentenes og eksamenskandidatenes identitet. Nærmere anarki er det vanskelig å komme.

 

Men så langt går ikke rektor. For å si det i klartekst: Hun syns ikke at retten til fritt klesvalg og fritt studievalg er viktigere enn skolens - det er samfunnets - rett og plikt til å føre kontroll med hvem som framstiller seg til eksamen, og hvem som skal få papirer på dokumentert kompetanse. Uttalelser som "HiOA tilbyr studieplass til alle som kvalifiserer for opptak, uavhengig av søkerens klesdrakt" blir derfor det rene snikk-snakk uten substansielt innhold. Det samme blir utsagn som: " Det er tillatt å bruke religiøse plagg og symboler i det offentlige rom og offentlige utdannings-institusjoner. Et generelt forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg som niqab, er etter høgskolens mening uforenlig med lik rett til utdanning" .  Men eksamen får du ikke ta.

 

Niqab, burka og liknende er for øvrig ikke religiøse plagg. Det er kulturelt betingede plagg. Muslimer bruker ikke heldekkende plagg. Menn dekker seg ikke til. Heller ikke alle muslimske kvinner. I noen muslimske kulturer tvinges imidlertid kvinnen til å dekke hele kroppen og skjule seg - ikke primært for gud, men for andre menn. Det er et alvorlig, kvinneundertrykkende kollektivt påbud påført kvinner som gruppe av menn som mener at de står Allah nærmere enn kvinnene gjør, og derfor er kvinnens overordnede.

 

Heldekkende klesplagg som HiOA nå i prinsippet sier ja til, er utslag av og symbol på kvinneundertrykkelse. Slike plagg velges ikke av kvinner med sterk religiøs overbevisning. De pålegges innenfor enkelte muslimske kulturer, kvinner en blokk som et kollekt krav fra en undertrykkende mannlig befolkning. En viktig del av undertrykkelsen er hjernevask! Kviner som internaliserer kravet om underkastelse og gjør seg selv til slaver og bruker heldekkende plagg etter "egen overbevisning og ønske" er tragiske eksempler på ultimat undertrykkelse. At de ikke skjønner det selv, gjør ikke saken mindre graverende.

 

Det er denne uverdige undertrykkelsen rektor Toverud Jensen og HiOA nå setter sitt godkjenningsstempel på. I stedet burde de benyttet sjansen til å framholde norske verdier. Lik rett til utdanning er en viktig norsk verdi. Like viktig er likestilling og anerkjennelse av at kvinner ikke er et sekundært kjønn som skal pakkes inn eller segregeres på annen måte, men har rett til å omgås personer av begge kjønn uten å måtte skjule seg helt eller delvis. Personer som har flyttet hit, er kommet på våre premisser. De er kommet til en kultur som de må vise respekt for.

 

Undervisningsinstitusjoner som f. eks. HiOA må stille seg i fremste rekke og formidle våre hevdvunne kulturverdier til dem som velger å bo sammen med oss. Kvinner som menn. Kulturell selvbevissthet er ikke overgrep.

 

I stedet har rektor Toverud Jensen og HiOA lagt seg flate for undertrykkende og kvinnefiendtlige kulturelle påbud som strider mot våre egne sårt ervervede kulturelle overbevisninger. Det er et alvorlig tilbakeskritt. Ikke et utslag av toleranse og vidsyn slik ledelsen på HiOA synes å tro.

 

Kay Olav Winther d.e.