Burka og andre kvinnediskriminerende plagg

Folk må få gå kledd som de vil. Men ikke hvor de vil og når de vil.

 

Vi trenger for så vidt ingen kleskodex. Valgfriheten bør være stor. Men i enkelte situasjoner må det kunne stilles krav til hva folk har på seg - eller hva de gjemmer seg bak. Eller under.

 

Finlandshette - eller "skimask" som det vel kalles i dag - er greit når det er kaldt. Den kan brukes i skiløypa - eller utenfor. Men ikke over alt. Ikke til enhver tid og enhver anledning. I klasserommet eller forelesningssalen hører den f. eks. ikke hjemme. Og neppe i kirken heller.

 

På samme måte er det med burka og andre heldekkende plagg. Om jeg møter en burkakledd kvinne på gata eller på bussen, trekker jeg på skuldrene. Hvis folk føler behov for å provosere befokningen i et land som har tatt i mot dem og delt sin trygghet og velstand med dem, påkaller det min medlidenhet, men ikke min forargelse. De fleste som har flyktet fra krig og død - eller fattigdom og elendighet - innretter seg ettter sed og skikk i det landet som har tatt i mot dem. Men noen mangler evne til å innrette seg. Eller de føler behov for å vise sin forakt for oss. Forakt for den materialismen som de har kommet til oss for å nyte godt av.

 

Mennesker med så lite empati og evne til å omstille seg og innrette seg etter levereglene i det samfunnet de har søkt tilflukt i, har jeg først og fremst medlidenhet med. Derfor etablerer jeg en slags overbærende likegyldighet og trekker på skuldrene. Selv om jeg i mitt stille sinn reagerer på den åpenbare middelalderske kvinneundertrykkelsen som ansiktstildekkende plagg representerer. Islam og muslimer anser kvinner som annenrangs personer, rangert etter mannen. Det er et faktum, uansett hvor mye det benektes eller bestrides.

 

Burka, niqab og andre plagg som har som formål å skjule kvinnen for "grådige mannfolkøyne", er i utgangspunktet ikke religiøse plagg, men del av en kultur som bygger på det antikverte kvinnesynet som islam forfekter. Det er m.a.o. en sammenheng mellom religionen og de kulturelle forestillingene som tilsier at kvinner skal dekke seg til slik at de ikke kan sees og vekke begjær hos andre enn ektemannen. Det religiøse og kulturelle påbudet om å bære burka, niqab og andre dekkende plagg er derfor åpenbare redskaper i bestrebelsene med å usynliggjøre og undertrykke kvinnen.

 

I norske skoler og på norske høyskoler og universitet, hører heldekkende plagg ikke hjemme. Det dreier seg om pedagogikk og kommunikasjon - og om identifikasjon. Lærere og forelesere har krav på vite hvem de forholder seg til. Derfor kan heldekkende plagg ikke aksepteres i skoler og ved høyskoler og universitet.

 

At enkelte norske undervisningsinstitusjoner ikke setter foten ned og sier klart i fra, er beklagelig. Noen mener at det skyldes feighet. Det kan hende. Men mest sannsynlig skyldes det misforstått liberalitet og indifferens, mistolket som toleranse. Dessuten skyldes det trolig manglende tro på vår egen kulturs verdier, samt mot til å hevde disse verdiene i en kulturkamp som mange nordmenn gjerne lukker øynene for - eller ikke evner å se.

 

Ikke alle impulser utenfra er fordervelige. Men enhver impuls utenfra er heller av en slik art at vi ukritisk skal akseptere den og anse den for likeverdig med, eller bedre enn, de verdiene vi har dyrket fram gjennom århundrene. Vi må derfor våge å bruke vår kritiske sans. Og våge å si i fra om det som vi mener er mindreverdig eller direkte ødeleggende og i strid med de bærende prinsippene i vårt sekulære samfunn.

 

Våre undervisningsanstalter skal formidle kunnskap og fremme kritisk evne og tankens frihet. Likestilling mellom kjønnene bør - og skal - være en selvfølgelighet i vårt moderne, sekulære samfunn. Undertrykking av kvinner er en vederstyggelighet. Det gjelder uansett om undetrykkelsesmidlene er av psykisk eller fysisk art. Derfor bør burka og andre utilbørlige plagg med utgangspunkt i en primitiv, antikvert ideverden, forbys ved universiteter, høyskoler og skoler i det moderne opplyste Norge.

 

Å skjule sin kulturelle indolens bak argument som at forbud vil stenge brukere av burka ute fra høyere studier, holder ikke. Vil undervisningsinstitusjonene tåle brudd på andre etiske regler og gjeldende sosiale kodexer med samme begrunnelse?  Har ikke undervisningsinstitusjonene et kulturelt ståsted og etisk ansvar? Hvor går grensen for hvor lavt disse institusjonene - f. eks. Universitetet i Oslo - kan legge seg for ikke å støte personer som ønsker å demonstrere forakt for norsk kultur og norske verder? Føler ikke disse organisasjonene selv det etiske dilemmaet de bidrar til å skape ved sin servile ettergivenhet?

 

Kay Olav Winther d.e.


Skyldig eller offer for bakvaskelse?

Jeg vet ikke om politimannen Eirik Jensen har gjort det han anklages for. Men jeg vet at hvis jeg ville ødelegge en person, ville jeg gjort akkurat det som storsmugleren Gjermund Cappelen har gjort.

 

Cappelen har stort sett unnlatt å røpe sine medsammensvorne. Med ett unntak: Politimannen Eirik Jensen.

 

Den kyniske storsmugleren som uten moralske motforestiller har beriket seg på å bringe andre i ulykka, har selvfølgelig ikke importert og distribuert tonnevis med narkotika alene. Virksomheten har krevd et stort apparat. Mange mennesker må ha vært involvert.

 

Cappelen har framstått som en angrende synder som har lagt kortene på bordet med bildene opp. Men etter det jeg forstår etter å ha fordypet meg i medienes dekning av saken, har han ikke innrømt mer enn det politiet bevislig har kjent til.

 

Ærlighet og åpenhet gir strafferabatt. Cappelens ærlighet, åpenhet og eventuelle anger synes å være betinget. Han har innrømt, bekreftet og fortalt om forhold som kan tale til hans fordel når straffen en gang skal utmåles. Men det store nettverket han må ha vært en del av, har han ikke avslørt. Kumpanene han må ha arbeidet sammen med, sitter trygt.

 

Derimot har han - som det i bunn og grunn gode samfunnsmennesket han er - avslørt en korrupt politimann. En politimann som har misbrukt sin stilling og skaffet seg uberettiget vinning i kraft av og i ly av den stillingen han har hatt. Alt i følge Cappelen.

 

Hadde jeg vært i Cappelens sted, ville jeg trolig tenkt og handlet på samme måten. Storsmugleren har gjort seg fortjent til betydelige indragninger - og ikke minst - til lang tid i fengsel. Han må ha tenkt: Hva eller hvem kan jeg selge i bytte for velvilje og kortere straff? Hva med å konstruere en korrupt politimann og framstille ham som medsammensvoren?

 

Beskyldninger mot en politimann kan politiet og påtalemyndigheten ikke ta lett på.  Slike opplysninger må de undersøke nærmere. Det er ingen veg utenom. Tar politiet og påtalemyndigheten for lett på slike anklager, vil det bli oppfattet som kameraderi og lemfeldighet. Allerede i undersøkelsesfasen vil den utpekte politimannen framstå som mistenkelig. Medienes tilbøyelighet til å søke sensasjoner , og allmennhetens ønske om å tro det verste, vil stemple politimannen for all framtid. Ingen røyk uten ild.

 

For den angivelige medvirkningen til å innføre mer enn 10 tonn narkotika, skal Jenssen ha mottatt verdier for vel 2 millioner kroner. Ta en titt på tallene. Skulle tallene være riktige, må Jensen være den mest nøysomme - eller dummeste - medløperen som noen gang har solgt seg for sølvpenger. For de mengdene med narkotika, og for de tjenestene Jensen i følge Cappelen skal ha ytt i form av varsler og tips om trygge smuglerruter, burde han mottatt det tidobbelte. Eller enda mer.

 

Har påtalemyndigheten rett, har den merriterte politimanen Eirik Jensen, ofret rykte og eksistens for en "smørkringle" - for å tale med Bjørnstjerne Bjørnson. Han har altså satt alt på spill for en slikk og ingen ting. Hvor sannsynlig er det?  Og hvor er logikken? Hvorfor skulle en politimann som setter alt på spill, selge seg for lusne 2 millioner kroner? Hvis han var en slik verdifull informant som Cappelen vil ha det til, må han jo ha vært verd det flerdobbelte?

 

Påtalemyndigheten har festet lit til Cappelens forklaring og har funnet skjellig grunn til mistanke. Mistanken er bestyrket ved en rekke forhold som for utenforstående virker middels talt merkelige. "Med all respekt synes jeg tiltalten er ganske frisk. Det at man så langt på vei finner Cappelen troverdig, er jeg profesjonelt forundret over, sier en av Jensens forsvarere, advokat Svein Holden, til NRK. Den holdningen er han ikke alene om.

 

Jensen nekter straffskyld. Jeg vet som sagt, ikke om han har gjort seg skyldig i noe straffbart. Det være seg korrupsjon eller narkotikaforbrytelser - grove eller mindre grove. Men det virker usannsynlig at en merritert, oppegående politimann skal ha satt hele sin eksistens på spill for å bistå en forbryter som Cappelen. Og det økonomske utbyttet Jensen skal ha sittet igjen med, virker latterlig lite i forhold til de sjansene han skal ha tatt, og de tjenestene han skal ha ytt. Her er det noe galt med proporsjonene. Og dermed med troverdigheten.

 

Etterforskningen i saken har pågått i omlag to år. I følge VG er det gjennomført omlag 350 vitneavhør av rundt 250 personer. Etterforskningen skal i følge TV2  ha kostet 21 millioner kroner. Hittil.

 

Det er mye penger. Etter et slikt omfattende og dyrt etterforskningsarbeid er det ikke lett å konkludere med at ikke noe straffbart har funnet sted. Når saken mot Jensen kommer for retten i august, må det bli kastet lys over de merkelige, inkonsistente forholdene som preger denne saken.

 

Vi skal være på vakt mot korrupsjon.Korrupsjon i forvaltningen er ikke akseptabel. Men vi må ikke være så ivrige i vår jakt etter korrupte at vi rettsforfølger og dømmer uskyldige for sikkerhets skyld.

 

Jeg gjentar for tredje gang at jeg ikke vet om Jenssen er skyldig, eller om han er en forfulgt uskyldighet. Vi får håpe at rettssaken i august bringer klarhet i de faktiske forhold. Men uansett utfall, har Jensen fått sitt liv ødelagt. Derfor lukter det vondt av saken. Lang veg.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Du kan ikke stole på Telenor!

Telenor sanerer. Det gjør telegiganten ved å fjerne tjenester som abonnentene har fått som del av internettabonnementet. M.a.o. tjenester som kundene har betalt for.

 

Det er minst to parter i et avtale- eller kontrakts-forhold. Det tar ikke Telenor hensyn til. Ensidig beslutter teleleverandøren at tjenester skal legges ned og forsvinne. Først la Teleor ned tjenesten "Sikker lagring". Nå går nettsidetjenesten samme vegen. Personer som har laget "Min hjemmeside" hos Telenor, mister nå sidene. Dagers og ukers - ja, måneders - arbeid går tapt for alle som har trodd at Telenor var til å stole på, og som har laget nettsider hos dem.

 

Last opp til "Min sky", sier Telenor. Det er ingen løsning. Og det vet Telenor. Det dreier seg ikke om å ta vare på materialet, men om å ha en hjemmeside som er søkbar og lett tilgjengelig for alle og enhver på internett.

 

Jeg har en slik side som jeg har lagt ned et meget omfattende arbeid på. Den handler om min slekt og familie, og inneholder familiekrøniker som jeg har forfattet, slektsrekker som jeg har utarbeidet og bilder som jeg har samlet og lagt ut av personer og av steder som min og min kones familier har tilknytning til. Hver uke har sidene besøk av interesserte. Det dreier seg altså om aktive sider, ikke om stoff som ingen er interessert i.

 

Men det affiserer ikke Telenor. Selskapet gjør ikke forskjell på folk - eller sider. Man kunne jo tenke seg at aktive sider som blir brukt, ville fått leve, men at telegiganten stanset muligheten for å opprette nye sider. Men nei. " Vi legger ned tjenesten Min hjemmeside," skriver selskapet i en e-post. "Min hjemmeside, som har vært inkludert i ditt bredbåndsabonnement, legges ned. I stedet styrker vi satsingen på Min Sky, hvor du både kan lagre og dele innhold fra pc/Mac, mobil og nettbrett. Tjenesten vil ikke fungere etter nedleggelsen, derfor vil du heller ikke kunne linke hjemmesiden videre til en annen adresse." Og: "Tjenesten Min hjemmeside opphører 31. oktober og innhold slettes fra serverne til Telenor. For å ta vare på innholdet ditt, må du selv laste det ned til din pc innen fristen. Her kan du se hvordan du gjør det," skriver selskapet, og legger skam til skade.

 

For jeg kommer ikke inn på mine sider. Jeg har skrevet opp passordet, men Telenor hevder hardnakket at det er feil. Jeg skriver derfor til Telenor og påpeker feilen. Men Telenor svarer ikke.

 

Etter flere dagers plunder, får jeg byttet passord, men finner ikke hjemmesidegeneratoren som jeg har brukt når jeg har redigert hjemmesidene. Er den allerede fjernet? De skjulte meldingene i "brevkassa" på nettsidene, får jeg derfor ikke adgang til slik at jeg kan kopiere og lagre dem annet sted. Resten av det omfattende stoffet på nettsidene har jeg møysommelig kopiert og flyttet over på min datamaskin. Hvor jeg håper at det ligger trygt unna Telenors klør.

 

Jeg trodde som sagt at Telenor var til å stole på. Derfor har jeg brukt hjemmesidetilbudet som fulgte med bredbåndsabonnementet. Stadig blir jeg oppringt og får tilbud om billigere bredbåndsabonnement enn det Telenor har, men jeg har beholdt Telenor-abonnementet på fasttelefon og data, fordi hjemmesidene var en del av pakka. Så viktige var hjemmesidene for meg.

 

Men altså ikke for Telenor. De brukte hjemmesidene som et uforpliktende lokketilbud for å få abonnenter på kroken. Når Telenor ikke lenger ser seg tjent med ordningen, legger den nasjonale telegiganten dem ned. Uten dikkedarer. Man får en måned til å redde stumpene. Deretter er det tabula rasa.

 

Telenor gir løfter som selskapet ikke holder. Telenor er altså ikke til å stole på. Telenor kommer derfor til å miste meg som kunde så snart jeg finner et alternativ som sikrer meg stabilt bredbånd. Fasttelefonen kommer jeg til å si opp. Jeg ser meg ikke tjent med å abonnere hos et så upålitelig teleselskap.

 

Telenor har åpenbart ingen respekt for meg som kunde. Og jeg har ingen respekt for Telenor som bryter avtaler og behandler kundene etter forgodtbefinnende. Telenor mangler åpenbart forretningsmoral. Jeg håper at mange vender selskapet ryggen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Bevar Y-blokka!

Først ville regjeringen rive hele regjeringskvartalet. Så bestemte den seg for å la Høyblokka stå. Men Y-blokka skal vekk. Den står i vegen for framskrittet. Og for det monumentet som Solberg-regjeringen, og rivningsgeneral Jan Tore Sanner, vil reise over seg selv. 

For regjeringen vil samle alle departementene på plassen fra Youngstorget til kvartalene bak Akersgata. Og da er det ikke plass til pietet. Eller hensyn til nasjonal historie. 

Da de to kjernebygningene i det nåværende regjeringskvartalet ble bygd, måtte empirkvartalet vike plassen. Dermed ble Oslo kulturhistorisk fattigere. Nå skal Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen gjenta vandalismen fra 1950 og 60-tallet. Bare med omvendt fortegn. Den karakteristiske Y-blokka som er et nasjonalhistorisk byggverk og en uunnværlig, integrert del av Erling Viksjøs regjeringskvartal, skal bort. 

Å rive Y-blokka er vandalisme på linje med det hærverket som ekstreme muslimer utfører mot gamle kultur-verk. Y-blokka er ikonisk. Både som arkitektonisk uttrykk, på grunn av materialbruken og på grunn av de enestående sandblåste dekorasjonene som Pablo Picasso og Carl Nesjar har laget. H-blokka og Y-blokka er - både på grunn av arkitektonisk uttrykk og dekorasjoner - viktige symbolbygninger for den moderne norske staten. De er tidstypiske. Samtidig som de er unike som eksempler på norsk monumental modernisme. Kunsten står i en særstilling innen nyere norsk kunst- og arkitekturhistorie, påpeker riksantikvaren. Bygninger og kunst er integrert og kan ikke skilles. Selvfølgelig. 

H-blokka og Y-blokka utgjør en arkitektonisk og kulturpolitisk enhet. Ved en restaurering og forsiktig oppgradering kan denne enheten bevares. Ikke noen seriøs regjering i noe kulturland ville foreslått å rive et bygg som Y-blokka. Men Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen gjør det. Den gjør det selv om landets fremste autoritet på vurdering og bevaring av kulturverdier har frarådet riving. Riksantikvaren er klar i sin dom: Høyblokka og Y-blokka har høy nasjonal verdi og bør bevares.  Se utredningen fra Riksantikvaren her (pdf).  Men regjeringen velger å vende det døve øret til. Den er grepet av sin fikse ide. Y-blokka, som ikke engang ble kritisk skadd under eksplosjonen 22. juli 2011, skal legges i grus av demolerings- og gravemaskinene for å gi plass for noe nytt. Bedre løsninger og større gjennomføringskraft kaller regjeringen det. 

Om de kulturpolitiske argumentene ikke gjør inntrykk på Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen, kunne man kanskje forventet at den hadde hatt forståelse for de økonomiske realitetene. Samfunnsøkonomisk vil det lønne seg å bevare både H-blokka og Y-blokka framfor å rive og bygge nytt. 

Hvis Viksjøs bygninger bevares, vil eventuell utvidelse av regjeringskvartalet måtte skje i det tilstøtende området. Slik man har gjort i de senere årene. Nesten umerkelig er Møllergata 19 og nabobygninger i Grubbegata, samt regjeringsbygningen langs Akersgata, gjort til deler av et funksjonelt, utvidet regjeringskvartal hvor Viksjøs bygninger inngår som et naturlig, tidstypisk sentrum. Finansdepartementet som arkitektonisk og funksjonelt tilhører en annen tid, inngår friksjonsfritt i helheten. Avstanden mellom bygningene hindrer ikke kommunikasjon og samarbeid, og man har fått et funksjonelt utvidet regjeringskvartal med middels høy bebyggelse og med lys, luft og grøntarealer mellom enhetene. 

I utkanten av dagens regjeringskvartal er det plass til ytterligere utvidelser. Nye bygninger som speiler dagens og framtidens arkitektur og materialvalg, kan føyes til etter hvert som behovet melder seg. Dette blir ikke arkitektonisk virvar, men naturlig byutvikling som bærer samtidens preg. En slik løsning på behovet for mer plass, utgjør en funksjonell utvikling som tilfredsstiller de fleste behov. Man får velfungerende, sikre, representative, arealeffektive og moderne kontorlokaler med universell tilgjengelighet, god brannsikkerhet og gode rømningsforhold. Også energieffektive løsninger er det etter fagekspertisens mening, mulig å oppnå. 

Etter udåden den 22. juli 2011, har enkelte vært paranoid opptatt av sikkerhet. Terror kan ingen sikre seg i mot. Selv om et nytt regjeringskvartal stenges for all trafikk og bygges som en festning, vil det aldri kunne bli hundre prosent sikkert. Forrige gang brukte udådsmannen en bil full av sprengstoff. Ved et eventuelt nytt attentat, velger terroristene et annet mål og en annen framgangsmåte. 

Norge er et åpent demokrati. Med kort, åpen veg mellom de som styrer og de som styres. Sånn vil vi ha det. Ingen attentatmann bør få endre på det. Det bør ikke klåfingrede regjeringer eller statsråder heller. Og slett ikke selvhevdende arkitekter som lider av megalomani. 

Attentatmannen og massemorderen Anders Behring Breivik ville ødelegge maktens høyborg; regjeringskvartalet. Selve åstedet for den maktutøvelsen han var uenig i, og som han mente la grunnlag for en innvandring som truet Norges nasjonale og kulturelle selvstendighet. Han ville jevne regjeringskvartalet med jorda - eller i alle fall skade det slik at det ikke skulle kunne brukes mer. Det klarte han ikke. Begge symbolbygningene ble stående. 

Det er uforståelig at regjeringen ser seg tjent med å fullføre det ødeleggelsesverket som terroristen påbegynte, men ikke lyktes med å fullføre. 

Riksantikvar Holme har uttalt at hans faglige votum er så sterkt og klart at han finner det lite sannsynlig at regjeringen vil kunne velge noe annet enn å bevare. Til syvende og sist er det Riksantikvaren som bestemmer verneverdien til bygningene i regjeringskvartalet. 

Her er jeg redd Riksantikvaren gjør opp regning uten vært. Statsråd Sanner og resten av regjeringen vender bare det døve øret til. Skal Y-blokka bevares, må den fredes. Blir den ikke fredet, blir den revet. Da skjemmer vi oss ut for hele den kultiverte verden. Og en kulturskatt og et historisk minnesmerke er borte for bestandig. Hvis Riksantikvaren ikke vil risikere dette, må han sette i verk nødvendige tiltak. Nå!  

 Kay Olav Winther d.e.

 


Dronningtabbe

Min morfar var en radikal mann. Bl. a. var han republikaner og snakket med forakt om "kongefjesket". Altså at folk bukket og skrapte og dyrket de kongelige.

 

Jeg er også republikaner. Kongedømmet er etter min oppfatning en reminisens fra klassesamfunnets tid. Konge og adel stod over allmuen i verdi og verdighet.

 

Adelen har vi avskaffet. Men kongedømmet har vi beholdt.

 

Merkelig nok står kongedømmet i vårt moderne, likestilte land tilsynelatende like sterkt som i etterkrigstiden. Å kjempe for å bytte ut arvelig kongeverdighet med et folkevalgt statsoverhode, synes omsonst. Kongen og dronningen gjør en bra jobb, og Haakon og Mette Marit lover godt. Derfor ligger mange av oss republikanere lavt i terrenget.

 

Men så trer den danske dronning Margrethe inn på scenen. Det danske kongehus er av de aller eldste. I uminnelige tider har danskene vært "styrt" og skaltet med av konger av varierende kvalitet. Sammen med de adelige har de kongelige levd sitt privilegerte liv adskilt fra folket som har strevd og slitt og selv levd i kummerlige kår og armod for å betale for moroa.

 

I nærmere 400 år hersket danskekongene også over Norge. Landet med "fjellaberne", som de gjerne sier i pannekakelandet. De hentet rikdommer her og gjorde seg selv og Danmark rikere på vår bekostning. I krigen fikk vi til og med lov til å gå i døden for dem. Heldigvis måtte de avstå oss til Sverige i 1814. Hadde prins Christian Frederik vunnet fram med sitt forsøk på kupp for 200 år siden, hadde vi sannsynligvis vært danske ennå. Da hadde dronningen på Amalienborg også vært vårt statsoverhode. Fri og bevare oss. 

 

Dronningen av Danmark er en dronning fra fortiden. Hun forstår knapt at hun er en fortidslevning som lever på folkets nåde. Og at hun sitter på sin nedarvede trone fordi det danske folk av en uforklarlig grunn, "elsker sin dronning". Men elsker hun folket? Solidariserer hun seg med den jevne kvinne og mann? Eller tror hun at hun er noe opphøyet? Noe mer enn mannen i gata? Kanskje hun fortsatt tror på vrøvlet om kongemakt av guds nåde?

 

Dronningen har fødselsdag 16. april. Hun fyller 75. I den anledning ble mediene innbudt til "bursdagssamtale".  Pressen stilte beredvillig opp til denne store og viktige begivenheten. En reporter - som sikker var nervøs og usikker - tiltalte den jubilerende monarken med "du". Da våknet dronningen. «Unnskyld, jeg tror ikke vi gikk på skolen sammen, så jeg tror ikke vi er dus,» sa hun til den ulykkelige journalisten som i forfjamselsen fortsatte å si du til den opphøyde.

 

Det var klønete gjort. Av dronningen. En person med hjertedannelse ville oversett "duttingen" og latt som ingen ting for ikke å såre den som hadde kommet skeivt ut og snakket til den kongelige som om hun skulle være et alminnelig, dødelig menneske. Men ikke den danske dronning. Hun tok ingen smålige menneskelige hensyn. Er man dronning, så er man dronning, og lar seg ikke tiltale med du av en sølle journalist.

 

Hva foregikk inne i hodet på dronningen umiddelbart før hun avleverte denne dumme og hensynsløse replikken? Tenkte hun i det hele tatt? Eller handlet hun på impuls? Skjønte hun selv hva hun sa? Og hvordan hennes irettesettelse ville virke i dagens sosialt likestilte og opplyste samfunn? Angret hun straks skaden var gjort? Og angret hun av riktig grunn? Skjønte hun at hennes ovenfra-og-ned-holdning ikke hører hjemme i vår tid? Eller var hun i hovedsak fornøyd med at hun hadde satt den formastelige på plass?

 

Mange har trolig "likt" den danske dronningen fordi hun røyker og maler bilder og går turer i det norske høgfjellet. Det har fått henne til å framstå som folkelig.

 

Etter insidensen med den duttende journalisten har dronningen sunket i vår aktelse. Nå ser vi henne bare som eksempel på en person som har arvet et "embete" som hun ikke har dimensjoner til å inneha, og er del av en tradisjon som tiden for lengst er løpt fra. Det eneste oppløftende ved denne affæren er at flere trolig får opp øynene for at kongedømmet ikke hører hjemme i vår tid. Konger og dronninger hører hjemme i kortstokken.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Skavlan dårlig journalist

Jeg ser ikke på Fredrik Skavlans "talkshow". Det jeg har sett, har vært overfladisk kjendis-TV som ikke gir meg noen ting.

 

Etter den omfattende og til dels meget sterke kritikken, har jeg sørget for å se Skavlans intervju med Jimmie Åkesson. Det var ikke småprat. Ikke koseprat heller. Det var spørsmål med sting.

 

Bare synd at Åkesson aldri fikk sjanse til å svare på de spørsmålene han fikk. Hadde han fått svare, kunne seansen utviklet seg til en avklarende politisk samtale. Nå ble det i stedet en oppvisning i dårlig journalistikk.

 

Og dårlig oppførsel. Man viser respekt for de personene man har innbudt til studio. Det gjorde ikke Skavlan. Han viste forakt. Ikke ved de spørsmålene han stilte, men ved måten han stilte dem på. Og ved at han hindret Åkesson i å svare. Hver gang Åkesson gjorde ansats til å svare, ble han avbrutt av nye spørsmål som han heller ikke fikk mulighet til å svare på.

 

Jeg deler ikke Åkessons meninger og er uenig i Sverigedemokraternas politikk. Men jeg tror på ytringsfrihet. Jeg har derfor ikke noe i mot at Skavlan på vegne av SVT og NRK  innbyr Jimmie Åkesson til studio slik at han kan forklare oss hva han og partiet hans mener - og hvorfor de mener det. Men Skavlan var åpenbart ikke innstilt på å høre hva Åkesson mente. Hans mål må ha vært at Åkesson skulle gjøre en dårlig figur. At partilederen skulle gå som en slagen mann fra studio, mens programlederen  selv skulle sitte triumferende igjen som den som avslørte rasisten Åkesson og satte ham på plass foran øynene på alt folket.

 

Men der forregnet talkshow-verten seg. Det viste seg at folk flest har sans for fair play. Overraskende mange tok parti for den overkjørte Åkesson og mot den manipulerende Skavlan. En Facebook-gruppe som oppfordrer til boikott av Skavlans program, har fått nærmere 10 000 medlemmer, og et stort antall opprørte svensker og nordmenn har klaget Skavlan og programmet hans inn for henholdsvis den svenske Granskningsnämnden og det norske Kringkastingsrådet. 

 

Lærer Skavlan, SVT og NRK noe av kritikkstormen? Skjønner de at Skavlan har gjort et elendig stykke arbeid, og at han har utsatt sin gjest for en usaklig og ufin behandling?

 

Sannsynligvis ikke. Til Expressen uttaler SVTs kommunikationsdirektør at  "det som är viktigt, det är att man i en sådan situation som Åkesson var i, får tid att utveckla sina åsikter och tankar. Och det fick han verkligen."

 

Mener hun det, har hun ikke sett ordentlig på programmet. Hun bør i så fall se det igjen. Gjerne sammen med noen som kan forklare henne hvordan Åkesson blir manipulert.

 

Fredrik Skavlan selv prøver seg på en spansk en. Jeg forstår at mange kan bli opprørte over intervjuet om man ikke kjenner til hvem Jimmie Åkesson är och den roll han har i svensk politikk," sier han.

 

For det første: Vi som er opprørt, vet godt hvem Jimmie Åkesson er. Vi vet mye om Sverigedemokraterna, også. Vår forargelse skyldes ikke manglende kunnskap.

 

For det andre: De som møter i Skavlans studio er gjester. Selv om Åkesson er motstander av innvandring, og selv om han skulle være rasist, har han krav på å bli behandlet med anstendighet. Når han først er innbudt. Gapestokken er avskaffet i både Sverige og Norge.

 

Og for det tredje: Skavlans behandling av Åkesson var et stjerneeksempel på dårlig journalistikk. Programmet bør brukes i journalistutdanningen. Som eksempel på hvordan  en programleder ikke skal oppføre seg mot et intervjuobjekt.

 

Jeg skjønner ikke hva vi skal beklage, sier Skavlan. Det gjør ikke overtrampet mindre, og saken bedre. Sviktende vurderingsevne fritar ikke for ansvar!

 

Kay Olav Winther d.e.


Krekar, Kyrksæterøra og rettsstaten

Justisministeren og Oslo-politiet ønsket å deportere Krekar fra Oslo til Kyrksæterøra. De ville ikke ha mullahen i hovedstaden.

 

Årsakene til at de ønsket å forvise ham, var trolig forskjellige. Politiet mente øyensynlig at Krekar er en fare for rikets sikkerhet, og at smittefaren i Oslo var for stor. Ute av øye ute av sinn. Og: Ressurser spart, er penger tjent. Dessuten var deportasjonen et tydelig uttalt ønske fra den politiske ledelsen.

 

Hva statsråden la mest vekt på, er usikkert. Da Fremskrittspartiet var i opposisjon kritiserte det regjeringen for å ta med silkehansker på Najmuddin Faraj Ahmad som er mullahens egentlige navn. Det var bare å kaste ham ut fra Norge, mente partiet. Da FrP kom i regjering, fikk pipa en annen låt. Akkurat som sin forgjenger, er FrP-statsråd Anundsen folkerettslig forhindret fra å sende mullahen ut av landet. Det var et pinlig tap av ansikt. For statsråden og for FrP. Ikke minst for nestleder Sandberg som mente at han visste mer om en endelig løsning på problemet Krekar, enn journalisten som han ble intervjuet av, gjorde.

 

Deportasjonen til Kyrksæterøra skulle vise at FrP og statsråden var handlekraftige - innenfor rammen av det juridisk og folkerettslig mulige. De satt ikke med hendene i fanget, som visse andre. Her var "bedre løsninger" og mer "handlekraft". Signalene fra høyeste hold var tydelige, og politiet fulgte opp. Og noen pustet trolig lettet ut. Problemet var løst. I alle fall tilsynelatende - og foreløpig.

 

Mange spurte seg nok om dette kunstgrepet var juridisk holdbart. Nå har Borgarting lagmannsrett gitt tvilerne rett. Vedtaket er opphevet. Politiets beslutning er i strid med loven og kan ikke effektueres. Krekar blir ikke tvangsflyttet til Kyrksæterøra. Og ikke noe annet sted heller. Så lenge han er i varetekt eller fengsel, sitter han der politiet bestemmer. Når han blir en fri mann, bor han der han selv vil.

 

Justisdepartementet kan ikke gi politiet instrukser om tvangsflytting av Krekar,  slår retten fast. Det er et urettmessig inngrep. Departementet betyr i klartekst statsråden, som - slik han selv er flink til å påpeke - har ansvaret for alt som skjer og som gjøres i hans departement. M.a.o.: En stygg ripe i lakken for en statsråd som ville vise seg handlekraftig og leve opp til den kritikken partiet hans på grensen til det maniske, rettet mot hans forgjenger i statsrådstolen.

 

Vi er uenige med lagmannsretten, uttaler Oslo politidistrikt. Vi ble ikke påvirket av justisdepartementet. Dette er en politifaglig vurdering som vi uansett hadde kommet fram til. Den skulle ikke bare gjelde for Krekar, men være generell. Dette er derfor ikke en ulovlig instruks. Politiet vurderer å anke lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett.

 

Det bør politiet gjøre. For her står vi over for et viktig prinsippspørsmål: Skal justismyndighetene - in casu politiet - ha rett til  å beordre og effektuere tvangsflytting av personer  som er bosatt i Norge? Personer som ikke soner dom for å ha brutt norske lover? Skal politiet etter eget forgodtbefinnende kunne forlenge straffen for personer som har sonet ferdig, ved å tvinge dem til å bo på spesielle steder? Skal lovverket - eller enda mer betenkelig regelverket - gi retten anledning til å bestemme hvor folk skal bo?

 

Eller skal prinsippet være at den som ikke er dømt til frihetsberøvelse for å ha overtrådt loven, skal være fri? Fri til å bevege seg fritt og bo hvor vedkommende selv vil? M.a.o.: Skal Norge være en rettsstat? Eller skal vi gradvis uthule friheten og innføre politistaten? En stat der politiet har rett og makt til skalte og valte med oss etter eget forgodtbefinnende?

 

Jeg er ingen tilhenger av mullah Krekar. Men jeg reagerer på at han skal fratas juridiske rettigheter. Bryter han norske lover, bør han stilles for retten. Blir han dømt, får han sone. Blir han frikjent, må han ha rett til å leve som fri mann. Den samme retten må han ha når den straffen han er idømt, er sont ferdig.

 

I Norge er vi alle like for loven. Eller: Det er slik vi ønsker at det skal være. Høyesterett bør derfor få anledning til å stadfeste lagmannsrettens dom. Derfor bør politiet anke. For at høyesterett skal kunne bekrefte at vi lever i en rettsstat. Og at vi alle er like for loven!

 

Kay Olav Winther d.e.

   


8. mars: Enten eller?

Vi har nettopp hatt 8. mars. Kvinnedagen. Trenger vi den i dagens Norge? Ja.

 

Kvinner skal selvfølgelig ha samme rettigheter, muligheter, forpliktelser og friheter som menn. Det er ikke noe å diskutere.  Å fjerne ulikheter, urettferdigheter og diskriminering basert på kjønn er en oppgave for både menn og kvinner. Alle dager i året. Ikke bare 8. mars. Men 8. mars er viktig som kamp- og demonstrasjonsdag.

 

Likestillingen er kommet langt i Norge. I alle fall den formelle. Jeg kommer ikke på et eneste samfunnsområde hvor kvinner i lovverket ikke har de samme rettighetene som menn. Men vi er ikke i mål en gang for alle. Vegen blir til mens vi går.

 

At ikke alle kvinner benytter de formelle rettighetene de har, er et faktum. Det har mange årsaker. Kvinner er ikke en ensartet gruppe. Kvinner er individer - akkurat som menn er det. Individer med ulike interesser, ulike evner og med ulik oppdragelse og kulturell bakgrunn. Også tradisjonelt norske kvinner har røtter i ulike kulturer - familiekulturer og gruppekulturer. Noen er sterkere preget av kulturell arv og mer mottakelige for sosialt press enn andre.

 

Dette skaper mangfold. Og sånn skal det være. Ingen gruppe kvinner skal ha rett på å ta patent på hva kvinner skal mene, eller på hvordan kvinnedagen skal feires. Ingen skal ha - eller ta seg - rett til å påtvinge andre kvinner sine verdiholdninger og synspunkter. Gruppen menn er mangfoldig. Det samme er gruppen kvinner. Selvfølgelig. Det må sette preg på hva 8. mars brukes til, og hvilke kampsaker som tas opp.

 

De siste tre-fire 10-årene har Norges befolkning skiftet karakter. Vi har fått et stort antall nye landsmenn og -kvinner som ser helt annerledes på kvinners roller i samfunnet enn vi gjør. Mange kommer fra kulturer hvor kvinner er annenrangs individer. Underordnet menn og med begrensede rettigheter. Det fins nye landsmenn som ønsker å skru klokka tilbake og reversere utviklingen.  Og det fins urnorske som av ulike årsaker - primært religiøse, men også kulturelle - ikke er lei seg for å få denne hjelpen i "verdikampen".

  

Å lukke øynene for, bagatellisere eller "forstå" religiøst eller sosialt betinget diskriminering av kvinner, er ikke toleranse. Det gjelder enten "forståelsen" kommer fra høyre eller venstre. Begrensede rettigheter og begrenset livsutfoldelse for kvinner er forkastelig uansett hvilken kultur, religion eller politisk oppfatning diskrimineringen har sine røtter i.

 

Personer på politikkens venstrefløy har stått i fremste rekke i kampen for kvinners rettigheter i Norge og kulturelt beslektede land. Paradoksalt nok er det personer fra samme miljø som er mest tilbøyelige til å "forstå" og lukke øynene for den diskrimineringen som nå utfolder seg rett foran øynene på dem.

 

Når framtredende kvinnelige politikere fra Fremskrittspartiet peker på at norske kvinner har unnlatt å bruke kvinnedagen til å kjempe for at deres nye medsøstre skal få samme rettigheter som dem selv, reagerer de som har tatt pant på 8. marsdagen med irritasjon og sinne. Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for eksempel, er utolererbare overgrep mot jenter og kvinner.

 

 Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre, mener Fremskrittspartidamene Listhaug og Horne.

 

Hva er galt med dette utsagnet?  Det som sies? Eller at det er representanter for Fremskrittspartiet som sier det?

 

Selv står jeg langt fra Fremskrittspartiet politisk. Men i denne saken har de to Fremskrittspartidamene rett. Kvinnebevegelsen svikter sine fremmedkulturelle medsøstre. Det er et beklagelig faktum som det bør gjøres noe med. Umiddelbart. Man trenger ikke vente til neste 8. mars for å rette opp denne forsømmelsen. Det må kunne gå an å ha to tanker i hodet på en gang.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Hvem dreper i Russland?

Det er farlig å være kritisk til Putin-regimet i Russland og til den politikken det fører. Sjansen er stor for at man blir brakt til taushet på en eller annen måte, enten ved fengsling eller trakassering - eller ved at man blir drept.

 

Her er noen eksempler:

 

I 2003 ble den russiske politikeren og menneskerettighetsforkjemperen Sergei Yushenkov skutt og drept noen timer etter at han hadde registrert partiet sitt til valg til nasjonalforsamlingen. Den eller de skyldige er aldri blitt funnet.



I 2004 ble  Paul Khlebnikov skutt utenfor kontoret sitt i Moskva fra en forbipasserende bil. Khlebnikov var redaktør i den russiske utgaven av Forbes Magazine og  gransket og skrev om korrupsjon i russisk politikk og næringsliv. Drapssaken er aldri blitt løst.

I 2006 ble de regimekritiske  Anna Politkovskaya  og Alexander Litvinenko tatt av dage. Journalisten Politkovskaya overlevde flere attentat, bl.a. en livstruende forgiftning, før hun ble skutt i heisen opp til leiligheten sin i Moskva. Anna Politkovskaya var en særlig plagsom regimekritiker gjennom flere år. President Putin lovte at alle krefter ville bli satt inn for å finne de skyldige. Drapet er fortsatt uoppklart.

 

Regime- og Putin-kritiker Alexander Litvinenko flyktet til England, men slapp ikke unna hevnens lange arm. Han ble drept ved hjelp av radioisotopen polonium-210. På dødsleiet beskyldte Litvinenko president Putin for stå bak forgiftningen. Litvinenko drakk te med de tidligere KGB-kollegene Lugovoj og Kovtun da han ble forgiftet. De to dro tilbake til Russland. Storbritannia har krevd å få dem utlevert. Russland nekter.

 

Aktivisten Natalja Estemirova ble kidnappet fra hjemmet sitt i Groznyj i Tsjetsjenia sommeren 2009. Samme dag ble hun funnet død. Estemirova var en kjent menneskerettighetsaktivist som blant annet hadde jobbet sammen med Anna Politkovskaya. Estemirova avdekket flere menneskerettighetsbrudd som styrkene til den Kreml-støttede presidenten, Ramzan Kadyrov, hadde begått. Venner og kollegaer i menneskerettighetsorganisasjonen som Estemirova arbeidet for, mente at Kadyrov hadde bestilt drapet.

 

I november i 2009 døde den russiske advokaten Sergej Magnitskij i fengsel. Han påstod at ledende personer i politiet og innenriksdepartementet var involvert i korrupsjon og skatteunndragelser for betydelige beløp. Helsingforskomiteen mener at Magnitskij døde som et direkte resultat av tortur. Både leger og fengselsansatte ble ikke overraskende frikjent i flere rettssaker, mens Magnitskij ble dømt for skatteunndragelser. 

 

Samme året ble menneskerettighetsadvokaten Stanislav Markelov henrettet av en maskert mann på gata i Moskva. Markelov jobbet for familien til ei tsjetsjensk jente som ble drept av en russisk offiser. Da han ble drept, jobbet han med en anke mot løslatelsen av offiseren. Han hadde også representert flere aktivister og journalister, deriblant Anna Politkovskaya.

 

Sammen med ham på gata da han ble skutt, var den russiske journalisten Anastasia Baburova. Også hun jobbet for den den regimekritiske avisa Novaja Gazeta. Baburova ble også skutt og drept. To nynazister ble senere dømt for drapet.

 

Som drapet på Alexander Litvinenko viser, er ikke russiske regimekritikere tryggere utenfor Russlands grenser heller. Umar S. Israilov ble skutt og drept på vei ut av en matvarebutikk i Wien. Israilov var en tsjetsjensk opprører som ble innfanget av sikkerhetsstyrkene til Tsjetsjenias president Ramzan A. Kadyrov og tvangsinnskrevet i  presidentens styrker. Etter en stund flyktet han til Europa, og fikk asyl i Østerrike. Her klaget han Russland inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Drapet bar preg av å være et kontraktsmord utført av leiemordere, hevdet østeriske medier. Østerisk politi mener i følge BBC, at Israilov ble drept da han forsøkte å flykte. Drept av hvem?

 

Boris Berezovskij ble funnet død på badet sitt i Surrey i England. Om han ble drept eller tok livet sitt er uklart. Rettsmedisineren fant imidlertid dødsfallet mistenkelig. På 90-tallet var Berezovskijog Russlands rikeste mann og leder av Det nasjonale sikkerhetsråd. Da Putin kom til makta, ble de to etter hvert bitre fiender, og Berezovskij flyktet til Storbritannia. Derfra kritiserte han den russiske presidenten i kraftige ordelag. Det har vært hevdet at Berezovskij tok sitt eget liv. Årsaken skulle angivelig være økonomiske problemer. Før han ble funnet død, ble Berezovskij utsatt for flere drapsforsøk. Taler det for selvmord? Heller ikke undersøkelsen av liket tyder på selvmord, mener rettsmedisineren.

 

27. februar var det regimekritikeren Boris Nemtsovs tur. Han var på vei over Bolsjoj Moskvoretskij-brua rett ved Kreml da han ble skutt og drept.
Gjerningsmennene ble plukket opp av en bil og flyktet fra stedet.

 

Nemtsov var en plagsom regimekritiker. Han var  ung, kraftfull, dyktig og populær. På tross av sin relativt unge alder hadde han lang politisk erfaring på toppnivå i Russland. Han var visestatsminister under Jeltsin på 1990-tallet. I klare ordelag kritiserte han den russiske innblandingen i innenrikspolitiske saker i Ukraina. Det er ikke mange russere som har forutsetninger for å stille opp som motkandidat til Putin ved russiske valg. Nemtsov var en - kanskje den eneste. Nå er han død. Ryddet av vegen.

 

Før sin død uttalte Nemtsov at han var redd for at han stod på Putins dødsliste. Etter Nemtsovs død har president Vladmir Putin lover å personlig sørge for at politiet snur alle steiner i jakten på drapsmennene. Ord er en ting. Handling noe annet.

 

Russland har en befolkning på godt og vel 142 millioner innbyggere. Det er rimelig at det skjer forbrytelser der. Også mord og drap.

 

Er de drapene som jeg har beskrevet foran, alminnelige kriminelle drap? Eller dreier det seg om politisk motivert utryddelse av brysomme regimekritikere og politiske motstandere av det sittende regimet? Er det tilfeldig at de drepte alle hadde et anstrengt forhold til Putin-regimet? Eller ser vi her omrisset av en systematisk voldsbruk mot politisk opposisjonelle?

 

Jeg trekker ingen konklusjoner. Men regner med at dokumentasjonen taler for seg selv.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


High Five

Nobelkomiteens flertall gjenvalgte ikke Thorbjørn Jagland som formann.

 

Det burde ikke komme som en overraskelse på noen. Jagland har lenge vært et horn i siden på Fremskrittspartiet. I Høyre har han heller ikke hatt noen høy stjerne. At de to partiene benyttet sjansen til å bytte ham ut med en av sine egne, var ikke mer enn man måtte vente.

 

Alfred Nobel var svensk. Alle Nobel-prisene unntatt fredsprisen deles ut av svenskene selv. Oppdraget å dele ut fredsprisen gav Nobel til Norge. Riktignok på et tidspunkt da Norge ennå var et lydrike under Sverige. Den norske Nobel-komiteen skulle oppnevnes av det norske stortinget. Fordi det var den eneste riksforsamlingen Nobel kjente til, som ikke hadde startet krig.

 

Etter stortingsvalget i 2013 var de såkalt borgerlige partiene i stand til å skaffe seg flertall i Nobelkomiteen. Den sjansen benyttet de. De som ikke hadde politiske skylapper og bind for øynene forstod at det med all mulig sannsynlighet betydde slutten på Jaglands formannsperiode. Det var ikke vanskelig å regne ut at det ville gå som det gikk.

 

Jagland har vært en omstridt formann - i opinionen. Det har mediene sørget for. Enkelte borgerlige politikere har med glede - og noen kanskje også med skadefryd - båret ved til bålet. Noen har i tillegg bidratt med en skvett bensin nå og da.

 

Flere av prisutdelingene de seinere årene har vært kontroversielle. Det begynte med Obama. Han fikk fredsprisen så å si før han hadde rukket å sette seg til rette i presidentstolen. Latterlig mente mange. Jagland frontet utnevnelsen og fikk skylda.

 

Prisen til den opposisjonelle kineseren Liu Xiaobo møtte heller ikke udelt begeistring. Verken hjemme eller ute. De kinesiske myndighetene ble dypt fortørnet og låste døra for så vel kulturutveksling som handel med den formastelige lilleputtstaten Norge. Norsk kultur - og næringsliv kunne ingenting gjøre. Og Jagland fikk skylda.

 

Heller ikke 2011-års pris til Gbowee, Johnson Sirleaf og Karman falt i god jord i alle kretser. Begrunnelsen var dubiøs. "Kvinners sikkerhet" og det uspesifiserte begrepet "deltakelse i fredsbyggende arbeid", var det grunnlag godt nok til å få verdens mest høythengende fredspris? Var ikke denne tildelingen mer å anse som et påskudd for å kunne rette på kjønnsbalansen og gi prisen til noen kvinner? Og var det i Nobels ånd? Et merkelig påfunn. Og Jagland fikk skylda. Nok en gang.

 

Da Nobel-direktør Lundestad gikk av med pensjon ble den ellers så hemmelighetsfulle direktøren frittalende. Ja, så frittalende - for han var vel ikke bare klønete? - at han uttrykte forståelse for at noen kanskje kunne ønske å skifte ut Nobel-komiteens leder. Den var en beinkrok på glatt føre som ikke skulle gjøre det lettere for Jagland å holde seg på beina.

 

Nå er det selvfølgelig ikke slik at det er Nobel-komiteens formann som avgjør hvem som skal få fredsprisen. Det er det flertallet i Nobel-komiteen som bestemmer. Dette er så selvfølgelig at vi alle burde forstå det. Mediene vet det. Når de likevel skriver og snakker som om de ikke skulle vite det, skyldes det at de vet at personfokuserte saker selger. Saklige utredninger med "på den ene side og på den annen side" selger ikke. Mener mediene. Jagland er dessuten en takknemlig hakkekylling. Derfor har pressen og etermediene rettet søkelyset mot Nobel-komiteens formann, og bare i ubetydelig grad mot komiteen som sådan. 

 

Nå må de slutte med det. Jagland er ute av skuddlinjen. Kaci Kullmann Five har overtatt formannsvervet. Om hun ble valgt enstemmig får vi ikke vite. Sannsynligvis ble hun valgt med èn stemmes overvekt. I så tilfelle var hun ikke en samlende, men en splittende kandidat. Ikke noe godt utgangspunkt. Og enestående i Nobel-komiteens historie.

 

Jeg hadde gjerne sett at Thorbjørn Jagland hadde fått fortsette. Men når flertallet ville det annerledes, gir jeg Kaci "high Five" og ønsker henne lykke til. Hva skifte av formann vil bety for valget av prisvinnere skal bli interessant å se. Antakelig betyr det ingen ting. For det er komiteen som bestemmer. Ikke formannen. Enten han heter Thorbjørn Jagland eller Kaci Kullmann Five.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Nybakk og Skei Grande blir hjemme

Stortingets utenrikskomite skal til Iran. Der må kvinnelige norske stortingsrepresentanter ikle seg chador - et plagg som dekker alt bortsett fra selve ansiktet.

 

Venstreleder Trine Skei Grande vil ikke følge det iranske presteskapets rigorøse regler og dekke seg til. Hun blir derfor ikke med. Det gjør ikke Stortingets visepresident, Marit Nybakk, heller. Nybakk som representerer Arbeiderpartiet er en profilert forkjemper for  likestilling og menneskerettigheter. Hun vil av prinsipielle grunner ikke besøke Iran.

 

Jeg forstår Nybakk og Skei Grande. Men jeg forstår ikke resten av komiteen.

 

Kontakt og dialog med personer og grupper som har andre oppfatninger enn vi har, er riktig og viktig. Men det må være en kontakt på våre egne premisser. Vi må vise - og stå for - hvem vi er og hva vi mener. Ellers blir kontakten og dialogen meningsløs.

 

Kvinner er ikke annenrangs personer. Ikke når de er i Norge. Og ikke når de er i andre land. Å kreve at kvinner bruker heldekkende plagg, er uttrykk for at kvinner er mindreverdige. Det er et syn verken Norge som nasjon, Stortinget eller Stortingets utenrikskomite bør late som om de aksepterer for å være høflige over for vertskapet. Hvilket syn på menneskeverdet er det norske kvinnelige stortingsrepresentanter - eller kvinner i det hele tatt - i chador presenterer?

 

Stortingskomiteen burde svart at den gjerne kunne komme på besøk, men at dens medlemmer kom som de vestlige representantene de er, og kledde seg slik skikken sier i den verdensdelen og det landet de kommer fra. I vår kultur er kvinner fullverdige, selvstendige individer som kler seg som de selv vil innenfor de sømmelighetsgrensene som gjelder i vår kulturkrets.

 

Som vertskap må iranerne akseptere dette. Tåler de ikke å se kvinnelige former, kvinnehud eller kvinnehår, er det deres problem. Norske parlamentarikere skal ikke måtte akseptere det iranske prestestyrets religiøse og kulturelle fordommer. Ønsker ikke Iran kontakt med representanter som viser at de tilhører andre kulturer, får landet si nei takk.

 

Nybakk og Skei Grande har tatt et respektabelt standpunkt. Resten av utenrikskomiteen bør tenke seg om en gang til. Stortingskomiteer reiser ikke på ferieturer betalt av det offentlige. De reiser ut for å representere sitt land og sin kultur. Aksepterer ikke vertskapet det, får komiteen bli hjemme!

 

Kay Olav Winther d.e.


Blasfemi og ytringsfrihet

Bør retten til frie ytringer innebære rett til å krenke andres religiøse følelser? 

 

Svaret må være et ubetinget ja. For hva er krenkede religiøse følelser? At man ikke liker det som blir sagt eller skrevet? At man har en irrasjonell overbevisning om at ens religion inneholder forbud mot spesielle ytringer? At bildemessig framstilling av religionens gud eller profeter er forbudt av en høyere makt, og at overtredelse av forbudet er en krenkelse av gud og religionen og dermed en synd? 

 

Den norske blasfemiparagrafen finner vi i § 142 i Straffeloven. Den lyder: "Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.  Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det."

 

Lovbestemmelsen er egentlig satt ut av kraft. Om den er avskaffet eller bare hvilende, er uklart. Jeg gjengir den her for å vise hvor omfattende, subjektivt og vilkårlig et forbud mot blasfemi vil måtte være. Hva som oppfattes som krenkende varierer fra religion til religion - og ofte fra person til person. Det samme gjelder graden av krenkelse.

 

I et pluralistisk samfunn vil trosoppfatninger og religiøse overbevisninger  - og dermed potensialet for religiøse krenkelser - være mange og mangfoldige. Skulle enhver ytring som måtte kunne såre eller krenke noen, være forbudt, ville retten til å gi uttrykk for egne meninger måtte beskjæres kraftig.

 

Vil en slik innskrenket ytringsfrihet være i samsvar med de idealene vårt åpne demokrati er bygd på? Ønsker vi en slik begrensning av ytringsfriheten i vårt samfunn.

 

Det har kostet oss mye å nå fram til det åndelige utviklingsstadiet og den graden av tankefrihet som vi i dag har i vårt sekulære, åpne samfunn. Retten til frie tanker og frie ytringer har ikke vokst fram av seg selv. De er kjempet fram.

 

Den globale migrasjonen har ført et betydelig antall mennesker med et annet syn på religion og ytringsfrihet til vårt land. De vil legge begrensninger på vår rett til å "såre" deres religiøse følelser. Mange kristne som til nå stilltiende har avfunnet seg med kritikk av deres religion og krenkelse av deres religiøse følelser, "forstår" kravet om at religiøse følelser skal være fritatt for ringeakt eller forhånelse.

 

Åndsfrihet innebærer at man kan tenke fritt. Ytringsfrihet er frihet til å gi offentlig uttrykk for synspunkter og meninger.

 

Ytringsfriheten er en forutsetning for et utviklingsdyktig demokrati. Alle samfunnsanliggender må kunne diskuteres. Og alle myndigheter kritiseres - både sekulære og religiøse. I full åpenhet. Uten at den som ytrer seg bør være redd for straff eller represalier fra myndigheter eller selvbestaltede hevnere.

 

Å "forstå" de som føler seg krenket og vil svare på krenkelse med vold, er en kritikkverdig unnfallenhet. I et samfunn på vårt utviklingsnivå bekjempes meninger med meninger. Voldsutøvelse hører hjemme på et lavere sosialt utviklingstrinn.

 

Vi forventer at våre politiske ledere står opp for ytringsfriheten - uten om og men. Angrepet på "Charlie Hebdo" gjør en klar, utvetydig stillingtagen mer nødvendig enn noen gang. Tanke- og ytringsfriheten er under angrep. La oss samle oss til forsvar!

 

Kay Olav Winther d.e.


Endelig innsyn i landssvikarkivet

Landssvikarkivet er åpnet. Hvem som helst kan nå skaffe seg rede på hvem som ble straffeforfulgt for landssvik etter krigen samt  innsyn i hva de ble anklaget for og hva de ble dømt for.

 

Det er 75 år siden Norge ble hærtatt av Nazi-Tyskland, og 70 år siden krigen sluttet. Arkivene burde vært åpnet for 20 år siden. Myndighetene hevder at innsynet har vært begrenset uvanlig lenge av hensyn til personvernet, altså av hensyn til de dømte og deres etterkommere. Kanskje det. Eller kanskje like mye av hensyn til rettsoppgjøret som sådan og til dem som dømte

 

Landssvikoppgjøret i Norge var uvanlig omfattende og preget av seierherrenes justis - og av ønsket om hevn. Nå skulle svikerne få igjen. Dette bekreftes av den utenomrettslige straffen som enkelte - for eksempel "tyskertøsene" - ble utsatt for, og av selve rettsoppgjøret. Et bærende prinsipp i all anstendig rettspleie er at lover ikke gis tilbakevirkende kraft. Dette prinsippet ble brutt av regjeringen i London som innførte dødsstraff, og bestemte at  medlemskap i Nasjonal Samling eller annen organisasjon som ytte fienden bistand, skulle straffes med bøter på inntil 1 mill. kr og tap av allmenn tillit.  Medlemmer av NS skulle svare én for alle og alle for én for skade som organisasjonen forvoldte ved "medvirkning til rettsstridig styre av landet eller ved andre rettsstridige handlinger".

 

Landssvikanordningene som London-regjeringen innførte, ble 21. feb. 1947 avløst av landssvikloven, som innførte en del endringer. Bestemmelsene om dødsstraff ble tatt opp i en særskilt midlertidig lov av 13. des. 1946. M.a.o.: De tvilsomme rettsprinsippene som London-regjering bygde på, og de like tvilsomme anordningene som ble innført, ble - om enn i moderert form - bekreftet av Norges lovgivende myndighet etter at krigen var over.

 

Uten å kjenne til denne bakgrunnen for rettsoppgjøret vil nyere generasjoner ikke kunne forstå det arkivmaterialet som de nå får innsyn i.

 

Kollektiv straff er brudd på ethvert anstendig rettsprinsipp og enhver opplyst og anstendig persons rettferdighetssans og rettsbevissthet. Medlemmer av NS - passive som aktive - fikk to former for kollektiv straff. De ble stilt solidarisk ansvarlige for økonomisk skade som NS etter seierherrenes mening hadde forvoldt, og de ble dømt for å ha ytt fienden bistand ved å stå som medlem av NS.

 

Mange hevdet etter krigen at de hadde sluttet seg til NS som en motvekt til de tyske okkupantene og for å sikre norsk innflytelse på styre og stell. De valgte Quisling framfor Terboven. Andre muligheter fantes ikke. Alt tyder på at dette er riktig for noens, kanskje de flestes, vedkommende. Dette valgte etterkrigstidens lovgivere og dommere å se bort fra. Behovet for hevn var større enn sansen for rettferdighet. Derfor fikk "rettsoppgjøret" et omfang og et utfall som ikke noe rettsindig menneske kan være fornøyd med.

 

Nå er arkivene åpnet slik at folk kan se selv. Men skal de forstå det de finner, må de ta utgangspunkt i at Norge i årene 1940-45 var et okkupert land. Og at okkupanten var hensynsløs og baserte sin politikk på et forkvaklet menneskesyn. Et menneskeliv var lite verdt. I 5 år levde nordmennene med okkupantenes  skarpslipte sverd over hodet.  Dagens lesere må studere materialet med kritisk blikk og stille seg de rette kritiske spørsmålene.

 

Hvordan ville de selv opptrådt i en situasjon hvor okkupantene møtte enhver opposisjon med hensynsløs brutalitet og hvor vilkårlighet var det bærende "rettsprinsipp"? En flere år lang tvangssituasjon hvor dine barn og øvrige slektninger kunne bli gjort medskyldige i dine forsyndelser og nådeløst straffet med tortur og fengsel? Ville du - hvis du i en sånn situasjon foretrakk en norsk marionettregjering og håp om noe bedre, framfor herrefolkets vilkårlige justis - anse deg selv for landssviker?

 

Det foregikk mye kritikkverdig under krigen. På begge sider! Enkelte nordmenn gikk gladelig i herrefolkets tjeneste og utførte de grusomste gjerninger i torturkammere og ved fronten. De fikk en fortjent straff. Men seierherrene straffet også et stort antall personer som ikke hadde gjort noe galt. Eller rettere sagt: Noe som ikke var galt da de gjorde det.

 

Norge kom ikke fra rettsoppgjøret etter krigen med æren i behold. I fredsrusen ble det sagt og gjort ting som ingen kan være stolte av. Det er på en måte til å forstå. At de som skulle håndheve lovene og sørge for et rettferdig oppgjør i pakt med demokratiske rettsprinsipper, ikke maktet å holde sin sti ren, kan ikke forties og aksepteres. At landssvikarkivet nå åpnes for alminnelig innsyn, er på tide. De fleste med førstehånds erfaring er nå døde. La oss håpet vi likevel edelig kan få en åpen og informert diskusjon, ikke bare om enkeltpersoners forsyndelser, men om hele rettsoppgjøret.

 

La oss stille det avgjørende spørsmålet: Ble oppgjøret drevet etter prinsipper som vi ville akseptert i dagens samfunn? 

 

Hvis vi ikke kan svare ubetinget ja på dette, har vi noe å skamme oss over.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Petter Northugs bravader

Petter Northug har kjørt bil i fylla. Promillen er foreløpig ukjent, men han totalvraket bilen, lot en skadd person sitte igjen, mens han selv forlot ulykkesstedet. For dette skal Petter Northug straffes. Som enhver annen som har gjort seg skyldig i samme forbrytelse. For det er en forbrytelse det dreier seg om. Ikke en rampestrek eller forseelse som vi kan bære over med - av takknemlighet for hva han har gitt oss i skiløypa.

 

Om drikkingen og den ansvarsløse kjøringen skal få konsekvenser for Petter Northug som idrettsutøver, er jeg mer usikker på. Eller mer presist: Etter min mening bør ikke Skiforbundet opptre som domstol og tildele ham ekstra straff. Han drakk seg ikke full og kjørte i fylla i egenskap av idrettsutøver, men som "privat person". Han skal dømmes av rettsvesenet. Ikke av idrettens organer.

 

Petter Northug har valgt å stå utenfor skilandslaget. Det kan bare tolkes på én måte: Han vil ikke dele sponsorinntektene med dem som hjalp ham opp på toppen av seierspallen. Og: Kanskje mener han at han har større sportslig utbytte av å trene for seg selv, enn sammen med de andre representasjonsløperne. Etter som han selv vet best. 

 

Petter Northug må ha vært skuffet etter OL i Sotsji. Der gjorde han en dårlig figur. Landslagsledelsen gav ham sjanse etter sjanse, men han presterte ikke. Det burde med all mulig tydelighet vist ham at hans soloopplegg ikke gir ønskede resultater. Den konklusjonen har han ikke trukket. Fortsatt har han ønsket å stå utenfor skiforbundets fellesopplegg og å ha egne sponsorer. Forbundet har tilbudt ham hjelp i den situasjonen han - i dobbelt forstand - har kjørt seg inn i. Petter Nordthug har ikke bestemt seg for om han vil ta i mot. Han vil fortsatt stå alene - og være uavhengig. Så sant det går.

 

Nå spørs det hva sponsorene sier. Ønsker de fortsatt å ha sine firmaer og varer knyttet til og assosiert med Petter Northug? Hvor mye verdt som markedsfører er Petter Northug etter den skuffende innsatsen i konkurransesesongen 2013-2014 og etter fyllekjøringen som heldigvis endte i autovernet og ikke i en møtende bil? Å fortsette sponsingen er ikke nødvendigvis en solidaritetshandling. Det kan fort vise seg å være dårlig forretning.

 

Skal man nå toppen i idrett, må man trene. Hardt og vedvarende. Hele året. Toppidrett er et blodslit. Langrenn er ingen stor idrett på verdensbasis. Men også i små idretter er konkurransen hard. Fysiske og mentale forutsetninger, eller såkalt talent, er ikke nok. Man må trene - på hverdager , i helger og når andre tar ferie og hygger seg. Og forsake mye.  Petter Northug har vunnet mye. Er han fortsatt sulten nok til å overvinne motgangen, reise seg etter fyllekjøringen, og yte det som er nødvendig for å bli en toppløper igjen?

 

Poker og "guttemoro" gir ikke gull i langrennssporet.  Petter Northug har sikkert ment at han vet hva han gjør. At pokerspill, alkohol og fest ikke hindrer ham i å prestere. Han skal begynne treningen for alvor i mai. Det holder. Kanskje det ublide møtet med autovernet i Trondheim, kan få ham til å innse at han mangler selvinnsikt og selvkontroll. Slik han flere ganger har vist ved å snu ryggen til og vandre grinete av banen når han ikke har fått det til i løypa. Eller ved å "dasse" likegyldig i mål med stavene slepende etter seg for å demonstrere at han gir pokker. Bedre selvinnsikt ville være å ønske. Ikke først og fremst for nasjonens og langrennssportens del, men for Petter Northugs del.

 

Det kreves brede skuldre og god rygg for å bære medgang og suksess. Det skal enda mer til å bære motgang. Innsatsen i den konkurransesongen vi nettopp har lagt bak oss, har plassert Petter Northug i den store gruppen av "midt-på-treet-løpere". Han er ikke lenger en ener. Selv om landslagsledelsen, enkelte journalister og det store publikum ikke har tatt det inn over seg. Fyllekjøringen har gitt Petter Northug et alvorlig skudd for baugen. Mer enn halvparten av den norske befolkningen sier riktignok at den fortsatt har tillit til ham.

 

Men på hvilket grunnlag? Fordi han var god en gang? På tross av at han siste sesong verken oppfylte sine egne, landslagsledelsens eller publikums forventninger? Og: Vil fascinasjonen og tilgivelsen vare? Når folk får tenkt seg om? Og kanskje innser at det er et medieskapt bilde de har sympati for?

 

Nå har Petter Northug startet treningen. Med journalister og fotografer på slep har han tatt fram rulleskiene og latt seg forevige som sulten idrettsutøver som nærmest lover å hevde seg i skisporet neste sesong. Slik forsøker han å flytte medienes og publikums fokus fra fyllekjøreren til idrettsutøveren. Greit nok - som mediestrategi. Men vi vet hva som har skjedd. Og kommer stadig til å bli minnet om det. Hvis alle er like for loven, venter en rettssak. Og soning. Takler han denne utfordringen? Mentalt? Og får han trent? Eller går vi mot nok en vinter med beskjedne resultater, hvor oppstyret omkring drikkingen og kjøringen blir brukt som forklaring på at han heller ikke nå lykkes med å gjeninnta plassen øverst på seierspallen?

 

Jeg ønsker idrettsutøveren Petter Northug all mulig framgang og suksess. Men jeg tillater meg å tvile på at han blir noe bedre neste sesong enn han var i den siste. Jeg tror rett og slett at hans tid er over. Ingen blir mer fornøyd enn meg om han gjør denne spådommen til skamme. Men hvor stor sjanse er det for det?

 

Kay Olav Winther d.e.


"Ni ska' inte göra som jag gör utan som jag säger!"

Neida, alle er ikke like. Noen er likere enn andre.

 

Den såkalte finanseliten for eksempel. Den håver inn penger og har et skyhøyt forbruk. Kaksene unner seg luksus som andre bare kan drømme om. Samtidig mener de at arbeiderne må vise moderasjon ved lønnsoppgjørene.

 

De som skal vise moderasjon for å redde Norges økonomi, er lønnstakerne - eller altså arbeiderne. De som har minst fra før. For kapitaleierne gjelder det andre regler. De pengene de tar ut, virker ikke inflasjonsdrivende og svekker øyensynlig ikke konkurransekraften. Når styrtrike kapitalister bor som grever, har hyttepalasser ved sjøen og på fjellet, luksusbåter på størrelse med hurtigruta og egne fly, er det ikke fordi de er ekstravagante eller nytelsessyke. Nei, det skyldes at de arbeider så hardt for vårt felles beste, at de må ta seg igjen. Den smule luksus de unner seg, er en slags medisin som de må ta for å holde formen oppe og kunne drive forretninger og tjene penger som de kan investere til fellesskapets beste. Uten rikfolk, ingen investeringer. Uten investeringer, ingen arbeidsplasser. Så enkelt er det. Rikfolks forbruk er et utslag av samfunnsansvar.

 

Dessuten - og det er viktig for "finanseliten" - tjener norske bedriftsledere og finanstopper mye mindre enn personer i tilsvarende jobber i utlandet. M.a.o.: Våre ledere er billige! Egentlig altfor billige. Derfor må de hver for seg og hvert år motta bonuser og lønnstillegg som tilsvarer den totale lønna til flere arbeidere. Likevel er de altså underbetalte - i følge dem selv og bedriftenes PR-ansatte som har som oppgave å forklare allmennheten hvorfor mye er for lite, mens lite er for mye når det gjelder lønn og levestandard.

 

Skal arbeidslivet - eller mer presist: næringslivet - kunne løse sin samfunnsoppgave, må det ha økonomi til utvikling. Det er avhengig av folk som investerer. Derfor må noen tjene og eie mer enn andre. Det sier seg egentlig selv.

 

Så vidt jeg skjønner arbeidsgiverne, er arbeidsfolk rene utgiftsposter for bedriftene - og for samfunnet. Kostnadsdrivende utgiftsposter. Dessuten er arbeiderne mange. Selv beskjedne lønnstillegg multipliserer seg derfor opp til enorme beløp. Derfor må arbeiderne holdes i sjakk når de ubeskjedent og grådig vil ha sin del av velstandskaka. De ønsker høy lønn, men skjønner ikke at det fører til høyere kostnadsnivå, dyre norske varer og tapte markedsandeler. Med høyere lønn setter arbeiderne landets økonomi og sine egne arbeidsplasser i fare.  Arbeiderne vet m.a.o. ikke sitt eget beste. Derfor må rikingene - som er både velorienterte og ansvarsbevisste - holde dem i kragen så de ikke løper løpsk.

 

Heldigvis for oss alle skjønner arbeidsgiverne og kupongklipperne dette. Slik at de holder igjen. Heldigvis fins det politikere som også forstår de prinsippene kapitalismen hviler på.  Statsminister Erna f.eks. Derfor advarer hun mot grådighet. 

 

Arbeidernes grådighet vel å merke. Lønnsfastsettelsene utenom lønnsoppgjørene er en annen sak. Lederlønninger, bonuser og fortjeneste på kapital er nærmest for ideell virksomhet å regne. For hvem ville sette penger i bedrifter om det ikke betalte seg? Og hva skulle vi gjøre, hvis ingen investerte? Da ville det ikke bli arbeidsplasser. Og heller ingen inntekter for arbeidstakerne. Så høyt utbytte for investert kapital er en forutsetning for at vi skal ha levedyktige bedrifter og noe å leve av. Og hvem skulle investere og skape nye arbeidsplasser hvis ikke rikingene tok ut så stort utbytte at de både kan dekke sine personlige behov og få penger til overs som de kan investere i ny virksomhet?

 

Arbeiderne - og arbeidernes organisasjoner som f.eks. LO - skjønner ikke - eller lukker øynene for - at arbeidernes kravmentalitet går ut over fortjenesten til rikingene som dermed ikke får nok til overs slik at de kan investere, finansiere, spekulere og holde hjulene i gang. Skal de ha råd - og lyst - til å gjøre dette, må de selv tjene mye, ha lave skatter og gunstige avskrivingsvilkår. Høye lederlønninger og gunstige vilkår for kapitalistene, er altså til fordel for næringslivet. Ja, ikke bare en fordel, men en forutsetning. Mens godt betalte arbeidere er en hemsko og en fare for norsk næringsliv, norsk økonomi og for norske arbeidsplasser. Som sagt: Noen er likere enn andre!

 

Arbeidernes - og enkelte venstrevridde mediers - høylydte og falske klagesang over høye lederlønninger og finansinntekter, er  - i våre dager som til alle tider - basert på misunnelse. Norske arbeidere har lite å klage over. Mener rikingene. Og de vet det nok. Skal ikke arbeiderne ødelegge norsk økonomi og vår alles velferd, må de vise moderasjon - og helst ikke kreve noe i det hele tatt - ved årets lønnsoppgjør.

 

Dessuten bør de slutte å klage over at noen tjener litt mer enn dem. Misunnelse er en ukledelig egenskap. Dessuten: Rikingenes rikdom er som sagt, til felles beste. Ingen rikinger, ingen velstand for noen av oss. Det er kapitalistisk ABC.

 

Og skulle noen som tjener litt mer enn gjennomsnittet, sitte igjen med litt penger som de ikke får investert i produksjonen med en gang, er vel ikke det så galt. Pengene blir jo ikke liggende og slenge. 

 

Som f.eks. når Stein Erik Hagen kjøpte båt. Eller ikke han personlig da, men familieselskapet hans, Canica. "Vi hadde et par milliarder i ledig kapital, og det var spennende med seilbåt," sa Hagen i retten - hvor saken helt uforståelig og ganske malplassert havnet. Misunnelsen kjenner ingen grenser.

 

Yachten var ikke privat luksus, men en investering!  Et forretningstiltak som Canica skulle skape arbeidsplasser med - og tjene litt penger på. Altså et samfunnsgagnlig tiltak.

 

Noblesse oblige, heter det. Det samme er tilfelle med kapital og kapitalisme. Kapital og rikdom forplikter. Egentlig er rikdom en byrde. The rich man's burden, for å vri litt på Kipling. Det kan sikkert være vanskelig for vanlige folk å forstå. Men da får de bare høre på folk som vet hva de gjør og hva de snakker om.

 

Det var vel Selma Lagerlöfs oppdiktede prest, Gösta Berling, som sa: "Ni ska' inte göra som jag gör utan som jag säger!" da menigheten klaget på at han ikke levde som han lærte.

 

Det er et godt råd som arbeiderne bør merke seg når nå lønnsforhandlingene begynner for alvor. Likhet er ikke at alle har like mye. Noen er likere enn andre. Dere skal ikke gjøre som rikingene gjør, men som de sier.

 

Det mener i hvertfall rikingene.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Petter - eller forhåndssuksessen som uteble

Den norske ski- og OL-ledelsen hadde store forventninger til Petter Northug. I utgangspunktet var han uttatt til rubbel og bit. Mye tyder på at de norske lederne så for seg at han skulle "gå seg i form" og plukke medaljer slik man plukker plommer i Hardanger.

 

Etter et par gedigne nederlag ante de øyensynlig at full pakke ville være i meste laget og satte Petter på hvilebenken - en liten stund. Så satte de ham inn igjen. Blant annet på 5 mila. Enda det er tre år siden Petter presterte noe å snakke om på lengre løp. Det gav - som de høye herrer burde forstått - nytt nederlag. Petter ble nummer 18 og forlot Sotsji etter to uker og mange løp uten å ha vært i nærheten av pallen.

 

Jeg bebreider ikke Petter. At han ikke kom til å oppfylle forventningene var noe til og med en amatør som jeg skjønte. På forhånd! Forventningene var urealistiske. Så jeg bebreider ikke Petter. Han gjorde så godt han kunne. Men jeg bebreider skiledelsen. Både for at de føyde skam til skade ved å overeksponere Petter som åpenbart er nede i en bølgedal, og for at de lot Petter fortrenge andre løpere - som ville hatt glede av å få prøve seg, og som kanskje, i likhet med Ola Vigen Hattestad, kunne gitt seg selv og oss suksess og heder.

 

Finn Hågen Krogh for eksempel. Han var lovet plass på sprinten, men måtte likevel stå over. En annen tok plassen hans. Den som tok plassen, var ikke Ola Vigen Hattestad, men Petter Northug. Ola kvalifiserte seg. Petter fikk plassen som sinekyre. Han hadde ikke noe der å gjøre, men fikk gå like vel. På 5-mila ble Sjur Røthe ofret. Petter er den som burde vært satt ut. For nasjonens del - og for sin egen del.

 

Favoriseringen av Petter gikk altså ut over andre utøvere. Og den reduserte våre sjanser til edelt metall. Dessuten var den til skade for Petter.

 

Petter har vært knallgod. Tidligere. Det er han ikke lenger. I idretten kan man ikke forsette å leve på tidligere bragder. Man må kvalifisere seg til representasjonsoppgaver. Hele tiden. 

 

Skal Petter bebreides for noe, er det fordi han har gitt ski-ledelsen feil tilbakemeldinger. Etter lagsprinten erklærte han i følge NTB, at formen var bra. NTB skrev: "Med et solid rykk, sågar med bare én stav, viste han konkurrentene at han er i form og blir å regne med på søndagens avslutningsdistanse." Selv skrudde han opp forventningene ved å si: "Formen er bra. Jeg kjenner at når jeg går i motabkke i et felt klarer jeg å gå veldig avslappet. Jeg kjente meg egentlig bra også på 30-kilometeren, der jeg var med helt til den siste bakken. Det er små marginer, der dagsformen og antall dager i denne høyden kan spille inn." Petter mer enn antyder altså at det går den rette vegen. Han kan slå til når som helst.

 

Fasiten kjenner vi.: Petter ble nummer 18.

 

Hva som er årsaken til at Petter Northug har sakket akterut er usikkert. Trolig skyldes det et samvirke av flere komponenter. Redusert trening på grunn av sykdom. Feil trening. For lite trening - f.eks. som følge av overdrevet tro på egen overlegenhet. For lite treningsfaglig og sosialt miljø med for få kritiske røster.

 

Vil Petter Northug være i stand til å komme tilbake? Han er fortsatt en habil skiløper. Bevares. Men vil han på ny kunne prestere i toppskiktet? Er han egentlig mett? Orker han ikke å gå i kjelleren og hente krefter og kondis for på ny å nå toppen? Trening er blodslit. Blodslit som man skal ha overskudd til å orke når sola steiker, asfalten er varm, engene og grøftekantene er grønne og andre mennesker nyter fritid og ferie. Dette er plager man skal være sulten for å holde ut. Sulten på ære og berømmelse.

 

Suksess slik Petter Northug hadde for 2-3 år siden, gir grunnleggende trygghet. Man opplever at man får til det man vil.

 

Sannsynligheten taler for at denne trygge selvtilliten er borte etter Sotsji. Skal vi tro Petter, mente han at han var i form. Likevel havnet han langt bak i leksa. Uten at han vet hvorfor. Det skaper grunnleggende utrygghet. Det er ski-ledelsen medskyldig i. Den feilbedømte situasjonen. Og hadde urealistiske forventninger til ham.

 

Det er to måter å takle slik utrygghet på. Den ene er å trene hardere og forbanne seg på at man skal bli best igjen. Den andre er å lete etter unnskyldninger, skylle på andre, holde på at man har gjort alt rett, fortsette å kjøre sitt eget sololøp, prioritere penger foran sportslige resultater og holde fast ved at formen er like rundt hjørnet, og at det nå er like før ...

 

Petter Northug hadde ikke noe han skulle ha sagt i Sotsji. Mange andre var bedre. Mye bedre. Forhåpentlig fører nedturen til at han kommer sterkere tilbake. Men da må han snarest slutte å tro - eller oppføre seg som om han tror - at han fortsatt egentlig er verdens beste, at han fortsatt er skikongen, men bare har et midlertidig tilbakeslag. Petter tok mål av seg til å være eneren - og enstøingen - som skulle gjøre alt sjøl og bli enda bedre. Alenegangen bidro til at han mistet taket. Kom deg tilbake i folden, Petter.

 

Har du ikke mer å gi, er det greit. Du har gitt oss mange gleder. Gjør du krav på representasjonsoppgaver som takk for gammel innsats, blir du lett patetisk. Spar oss for det. Var det du opplevde i Sotsji et mene tekel?

 

Jeg er redd for det. Men ser gjerne at denne spådommen blir gjort til skamme.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Den gamle mannen og havet

Myndighetene har bestemt at det skal finnes flytevest i båten når båten er i bruk. Det er en lovbestemmelse man kan like eller mislike - men den gjelder. For alle. Uansett alder. Og uansett hvor i landet man bor.

 

En 90-årig mann fra Bogen i Nordland, hadde ikke vest i båten da han ble praiet av Kystvakta på sjøen utenfor huset der han bor. Det fikk han 500 kroner i bot for. Men den nektet han å betale. Æ betale faan ikkje nå bot førr ikkje å ha væst! sier han. Så derfor måtte han møte i retten. Dom faller seinere. Jeg vil heller gå i fengsel enn å betale boten, uttaler den opprørske og kverulantiske hobbyfiskeren som mener at en 90-åring bør få fiske i fred.

 

Mediene har - som man kan tenke seg - stor glede saken. Både etermediene og avisene har gitt den bred omtale. Kverulanten har fått lov til å gi uttrykk for sitt syn. Flere ganger. I beste sendetid. Hans syn er at han finner å måtte si fra når Kystvakta og politiet blander seg inn i hans gjøren og laden. En gamling på 90 år må få lov å fiske i fred på blikkstille hav rett utenfor støa hjemme, mener han. For han har levd på havet siden han var fem år gammel og seilt mange år i utenriksfart. Han kjenner derfor havet og respekterer det, sier han til NRK.no.

 

På Facebook er det opprettet en støttegruppe for den vestløse flyndrefiskeren. Gruppa har per d.d. vel 33.000 medlemmer. Og like før jul ble den halsstarrige fyren kåret til «Årets Nordlending». Det var avisa Nordlys som stod bak kåringen. Refleksjonsnivået på sosiale medier er som oftest ikke sjenerende høyt. At mer enn 30 000 medkranglefanter syns at den 90-årige fiskeren er en tøffing som fortjener støtte i sin kamp mot "overførrmynderiet", overrasker ikke. Det fins mange enkle mennesker. Men at en seriøs avis syns at den korttenkte kverulanten fortjener en hedersutmerkelse, er vanskeligere å begripe. Det er primitivt publikumsfrieri av verste sort. Og tjener Nordlys til liten ære.

 

For hobbyfiskeren fra Bogen er ingen helt. Han har ikke utrettet noe det står respekt av. Det eneste han har gjort, er å vise forakt for lover og bestemmelser. Og latt det gå prestisje i den unnlatelsesynden han ble tatt på fersken og bøtelagt for.

 

Folk som mener at de er hevet over loven fordi de vet best, og kan ta vare på seg sjøl, er en plage. De er en fare for seg sjøl - og til ergrelse for andre som egenrådigheten går ut over. Og for dem som må betale regninga når noe skjer. 

 

Vi er alle underlagt lover og bestemmelser som vi finner unyttige - eller direkte gale eller urettferdige. Men de fleste av oss påberoper oss ikke rett til å sortere i lovverket og rett til å forkaste de bestemmelsene vi ikke liker. Det skal være likhet for loven. Verken høy alder eller høy sosial rang gir fritak for å følge loven i vårt land. Derfor spenner vi på oss bilbeltet når vi setter oss bak rattet, enten vi er tjukke eller tynne, og enten vi lider av klaustrofobi eller ikke. Og vi stjeler ikke i butikken selv om varene frister oss og er utstilt slik at sjansen for å bli tatt er liten. Vi lever et lovlydig liv, og forstår at lovbestemmelser og lovlydighet er til felles beste. Også de bestemmelsene vi ikke liker. Vi viser sosial intelligens og tilpasser oss.

 

Men noen vil heller krangle. Som den aldrende hobbyfiskeren og båteieren fra Nordland. Jeg er ingen kranglefant, sier han. Men det er akkurat det han er. En kranglefant med overdreven tro på egen fortreffelighet og med minimal forståelse av reglene for sosialt samspill.

 

Nordlendingen mener at han ikke har bruk for flytevest. "Jeg sitter alltid i båten," sier hobbyfiskeren som var i ferd med å dra flyndregarn da han ble oppbrakt av Kystvakta. Kanskje han satt. De fleste står når de trekker garn. Dessuten har kverulanten  en aluminiumsbåt som ikke kan kantre. Hevder han. Derfor kan ikke de bestemmelsene som gjelder for alle oss andre, gjelde for ham. Han mener at småbåtlovens krav om at man skal ha flytevest i båten, er tullete. I det aktuelle tilfellet var han alene i båten. Og han tar fullt og helt ansvar for seg selv. Skulle han være så uheldig å falle over bord - noe han altså anser som utenkelig - ville dessuten blåsene bære ham. I alle fall en stund. Enhver voksen må selv bestemme om det er behov for å ha flytevest på seg, mener den snusfornuftige og selvbevisste nordlendingen som minner om at vi alle skal dø en gang.  Så hva er det Kystvakt og politi bråker for?

 

Hobbyfiskeren fra Bogen er kanskje en erfaren sjømann. Men noen stor tenker er han ikke. Hans argumentasjon henger ikke på greip. Mener han at enhver skal kunne velge hvilke lover og bestemmelser de skal følge? At vi skal kunne se bort fra lover vi ikke liker - eller syns er tullete? Eller skal den juridiske reservasjonsretten kun gjelde for personer over en viss alder? Jeg er 76 år. Kan jeg snart begynne se bort fra lover jeg ikke liker? Eller må jeg først fylle 90?

 

At det bor en kranglefant på Bogen i Nordland, er til å leve med. Hans påtatte forargelse og hardnakkete motstand mot å gjøre opp for seg, er en bagatell. Bortsett fra at han underbygger myten at nordlendinger er noe for seg sjøl.

 

Når jeg likevel skriver om saken, er det fordi ukritiske medier og 30 000 kranglefanter på Facebook har gjort den til en stor sak. En prinsippsak. Og et eksempel på hvordan samfunnet herjer med den "lille mann". Men dette er ikke en sak om den lille, tapre mann mot myndigheten, og folkevettet mot byråkratiet. Det er en sak om kranglefanten mot fellesskapet - om egoisme kontra solidaritet. Slipper han fra det, står det mange i kø som vil prøve seg. Og hva vil myndighetene gjøre med andre som er bøtelagt for samme forsyndelse dersom hobbyfiskeren fra Bogen slipper unna?

 

Enkelte av "opprørerens" støttespillere på Facebook finner det kritikkverdig at myndighetene går til sak og bruker så mye av fellesskapets midler for å tukte en person som vil bestemme over seg selv - og sette livet på spill når det passer ham. Men det er ikke myndighetene som øder fellesskapets midler. Det er kranglefanten - som insisterer på rettssak i stedet for å betale den boten han rettelig ble pålagt - som påfører oss utgifter.

 

Han må få mene hva han vil. Og gjøre hva han vil. Men da må han ta konsekvensen. Også den økonomiske og sosiale konsekvensen. Han bør derfor tilpliktes å betale omkostningene. Så kan jo avisa Nordlys, andre medier som har profitert på ham - samt støttespillerne hans på Facebook - holde ham skadesløs ved å gi ham en økonomisk handsstrekning.

 

Kay Olav Winther d.e.


De såkalte ekspertene

Mange såkalte "eksperter" har ikke peiling. De baserer ikke sine spådommer på innsikt og analyse, men på gjetninger - og på sympatier og antipatier.  Alle de såkalte ekspertene over disse linjene tok feil av hvilke lag som ville rykke ned og hvilket lag som ville kvalifisere seg. M.a.o.: De var ikke eksperter. De var synsere. Dårlige synsere.

 

Jeg har gjennom et langt liv truffet mange såkalte eksperter. Noen har holdt mål. Andre har ikke hevet seg over gjennomsnittet. Til gjengjeld har de vært velsignet med høy grad av selvtillit. Og noen har i tillegg hatt frekkhetens nådegave.

 

Da jeg var rektor på en skole, skulle vi ta i bruk et nytt ABC-verk. De fire lærerne som skulle ha førsteklassene var dyktige lærere med erfaring fra mange års undervisning. For å introdusere leseboka sendte forlaget en ekspert. En ung, selvbevisst dame som ikke bare fortalte hvilken metodikk boka var laget for, men også gav de fire, erfarne lærerne råd om hvordan de skulle undervise 1. klassinger. "Eksperten" snakket til dem som om de skulle være nybegynnere.

 

Mediene holder seg også med såkalte "eksperter". De skal gi inntrykk av faglige innsikt og med det troverdighet til journalistikken. De fleste såkalte "eksperter" er imidlertid ikke eksperter, men synsere. Det gjelder ikke bare innenfor skoler og medier, men på de fleste samfunnsområder.

 

"Ekspertene" selger sine råd. Gode råd er dyre, heter det. Men også dårlige råd er dyre. Det avskrekker ikke de som har penger. De kjøper - gode råd og dårlige råd. Og tror de fanger gullfuglen. Mens de i mange - kanskje de fleste - tilfeller kjøper katta i sekken. Hvert år bruker næringslivet millioner av kroner på konsulenter. Konsulenter som lager fikse rapporter med fine ord og finurlige grafer - og beregner seg skyhøye honorarer. Det offentlige er ikke stort bedre. Kommuner og fylkeskommuner og staten og statlige institusjoner har stramme budsjetter. De må kutte både her og der. Men pengene til konsulenthonorarer flyter ut av slunkne kasser i stride strømmer. 

 

Er det noen som går ekspertene etter i sømmene og vurderer nytten av ekstern ekspertise - systematisk? Er "eksperter" utenfra i stand til å sette seg inn i de komplekse saksområdene og problemene de tar seg godt betalt for å gi råd om? Eller tilbyr de hovedsaklig standardsvar på standardspørsmål? Gir de råd som kun har begrenset relevans i det aktuelle tilfellet? Jeg spør igjen: Hvem foretar en systematisk, gjennomgripende vurdering av problembeskrivelse og måloppnåelse? Hvor ofte settes den faglige insikten som firmaets - eller f.eks. kommunens - egne ansatte har, til side for innkjøpte konsulentuttalelser? Og: Hvor mange dyre rapporter ligger begravd i dype skuffer? Fordi de "innsiktsfulle" løsningene ikke var så innsiktsfulle og nyttige likevel?

 

Og blir konsulentene - dvs. ekspertene og deres firmaer - stilt til ansvar når saken praktisk og økonomisk ikke får et utfall som er i pakt med oppdragsgivers ønske og forventninger? Å innrømme at konsulentene ikke kunne gi svaret, er en innrømmelse av at bestilleren har vurdert og handlet feil. Kritikk er å slå seg selv på munnen.

 

En by jeg har en viss kjennskap til, har bygd nytt torg med parkeringshus under. Torget var ikke en gang ferdig før man måtte bryte opp steinbelegningen og erstatte deler av den. Steinene gjorde det vanskelig for funksjonshemmede å gå og å kjøre rullestol. Etter hvert har andre mangler kommet for en dag. Torget fungerer ikke etter forutsetningene. Nå ligger byens myndigheter i strid med ekspertisen.

 

Den samme byen bygde en egenartet lyssøyle ved gjennomfartsåren. Men lyssøylen lyste ikke. Ekspertisen fikk den ikke til å fungere. 

 

En annen kommune jeg kjenner godt, har bygd kunstgressbane og kunstisbane. Kunstgressbanen skulle gi idrettslaget og den videregående skolen mulighet til å drive utendørsaktiviteter om vinteren. Men på kunstgressbanen danner det seg is. På kunstisbanen vil ikke isen ligge. Nå får politikerne som har vedtatt prosjektene, kritikk. Så ørene flagrer. Men er det politikernes skyld at banene ikke fungerer? Eller er det kommuneadministrasjonen som skal bebreides?

 

Eller er det ingen av dem?  "Den største skylda den har nå snekker'n som lagde stegan tå røtne bord," sa Prøysen. Kommunen kjøpte ekspertise hos ekspertene. Godt betalte konsulenter som vurderte utfordringene, beskrev hva som måtte gjøres, lagde kravsspesifikasjoner og fulgte arbeidet. Men så gikk det altså galt. Likevel. Isen la seg på feil bane. Ingen av banene kunne brukes uten betydelige utbedringer og etterbevilgninger. Budsjettene sprakk, og regnskapene svulmet opp. Og kommunen satt igjen med skjegget i postkassa.

 

Men opinionen ser ikke ut til å ville legge ansvaret på den eksterne ekspertisen som de to kommunen kjøpte inn fordi de mente at de ikke hadde den nødvendige fagkunnskapen i egne rekker. Når den eksterne ekspertisen feiler, er det de fast ansatte - eller i kommunenes tilfelle, politikerne som må ta ansvaret og rake kastanjene ut av ilden. Skal man stille ekspertisen til rette for dårlige råd og slett arbeid, må man gå til sak. Det gjelder også når bedrifter og kommuner bruker PR- og omdømmekonsulenter.

 

Konklusjon: Troen på hva ekspertene kan avstedkomme er betydelig overdrevet. Hvert år kastes millioner på millioner ut av vinduet og rett i fanget på "ekspertisen".

 

Mener jeg da at kommuner og bedrifter, ikke under noen omstendigheter skal engasjere personer utenfor egne rekker for å kartlegge situasjoner og utarbeide forslag til løsninger på utfordringer som firmaer eller offentlige instanser mener at de ikke selv har forutsetninger for å løse?

 

Nei, det mener jeg ikke. Men jeg mener at det har gått inflasjon i bruken av eksterne konsulenter. Både fagkonsulenter, eksperter på kommunikasjon, omdømmeeksperter og alle andre mer om mindre tvilsomme - og svært ofte helt unødvendige - eksperter som skal fortelle oss hva vi skal gjøre. PR-byråer, kommunikasjonselskaper og omdømmeeksperter gjør oftest ikke produktivt arbeid. De løser skinnproblemer. Det samme gjør svært mange andre eksperter. Og de uttaler seg med skråsikkerhet på tynnest mulig grunnlag. I prinsippet er det ikke vesensforskjell på astrologer og "eksperter". De uttaler seg om forhold som ikke fins i virkeligheten.

 

Ta en titt på avisutklippet på toppen av denne siden. Samtlige "eksperter" tar feil. Grundig feil. Både analyse og konklusjon er bort i staur og vegger.

 

Hvorfor? Fordi ekspertene ikke har greie på det de snakker om. De har ikke mer peiling enn du og jeg har. Sånn er det på de fleste samfunnsområder. Ekspertene er ikke eksperter. I de fleste tilfelle er de fordyrende mellomledd. Helt unødvendige fordyrende mellomledd.

 

Hvis du ikke tror på meg, kan du jo rådføre deg med en ekspert!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Godt nytt år, Jens

- Morn'a, Jens ropte Siv Jensen valgnatta.

 

Nå svarer velgerne. I flere meningsmålinger går Arbeiderpartiet fram og Høyre tilbake. I følge en måling Ipsos MMI har gjort for Dagbladet, er Jens den politikeren som de fleste foretrekker som statsminister. 37 prosent av velgerne uansett partisympati ønsker ham. Det er en framgang på tre prosentpoeng fra september - og fem prosent mer enn Erna får. Kun tre prosent vil ha Siv i statsministerstolen. Ikke engang Fremskrittspartivelgerne, vil ha hennes hand på roret. Her kan det passe å rope: - Morna, Siv! Du er avskrevet av de fleste - også av dine egne.

 

Meningsmåling er ingen eksakt vitenskap. Tilfeldigheter påvirker resultatene, og man må regne med rommelig feilmargin. Ernas tilbakegang er imidlertid på 9 prosent. Det er derfor grunn til å anta at det foreligger en reell endring i velgernes preferanse.  M.a.o.: En betydelig andel av velgerne - mange av dem stemte på Erna og hennes parti - angrer nå sin stemmegiving og kunne ønske at Jens hadde fortsatt som statsminister. Kun 59 prosent av Høyrevelgerne foretrekker Erna framfor Jens. Altså noe over hver annen Høyre-velger. 


At velgerne foretrekker Stoltenberg som statsminister, betyr ikke at de mener Solberg gjør en dårlig jobb. Selv de som stemmer Arbeiderpartiet, mener at hun gjør en god eller middels god jobb. Likevel ønsker mange av dem Jens Stoltenberg som statsminister.

 

Dette er et bemerkelsesverdig resultat som må oppleves som et sviende nederlag både av Erna Solberg og av Høyre. For selv om folk mener at hun gjør en bra jobb for sin politikk, vil de ikke ha henne. De vil ha en annen. De vil ha Jens.

 

Men for sent skal synderen angre. Nå sitter flertallsvelgerne og vi andre med den blå-blå regjeringen. Med Erna som statsminister med "nye og bedre ideer" og større "gjennomføringskraft" enn sin forgjenger. Det var i alle fall det Høyre hevdet før valget.

 

Så får vi se etter som tiden går, om de blå-blå får bange anelser. Møtet med virkeligheten kan være hardt for nyslåtte statsråder. Etter hvert som de lærer saksområdet og virkeligheten å kjenne, og forstår at flosklenes tid er over, blir de gjerne mer realistiske - og forsiktige. Da heter det gjerne "vi var ikke klar over at..." eller "vi trodde at ..." Noe som bekrefter at de i opposisjon har uttalt seg uten innsikt og saklig grunnlag. Men overbevisende nok til at ureflekterte velgere har svelget agnet og bitt på kroken.

 

Jeg er blant dem som syns Erna har gjort en bra jobb. Hittil. En bra jobb på sine premisser. Hun er valgt for å føre en politikk som jeg for en stor del er uenig i. Og det gjør hun. Sammen med sitt mannskap endrer hun Norge. Det tar lang tid å snu ei stor skute, men sakte - og sikkert - dreier hun rattet og styrer mot høyre. 

 

Jeg svarer jevnlig på spørsmål fra ulike meningsmålingsbyråer. Hvis jeg hadde fått spørsmål om hva jeg syns om Erna, ville jeg svart at hun klarer seg bra - men at jeg ville foretrukket Jens. Og Arbeiderpartiets politikk. Jeg er ikke overvettes begeistret for de nye - og påstått bedre - idéene som Erna gikk til valg på, og som hun fikk velgernes tilslutning til å prøve ut på oss.

 

Men det er det lite vi kan gjøre med nå. Erna sitter der hun sitter, og Jens ser ut over landets grenser. Han er engasjert av FN til å arbeide med miljøspørsmål - slik Gro var. Han sier at han vil fortsette som partileder, stortingsrepresentant og parlamentarisk leder, men skal han få gjort noe for FN - og for miljøet - må han renonsere på noe. Døgnet har bare 24 timer.

 

Jens faser nok derfor ut her hjemme etter hvert. Det gir Erna større spillerom. Det er synd, men forståelig. Jens Stoltenberg er eslet for større oppgaver. At han vil føle seg fram uten å kutte fortøyningene her hjemme umiddelbart, kan man forstå. Men av hensyn til Arbeiderpartiet bør han overlate formannsvervet og det parlamentariske ledervervet til andre som kan bygge seg opp. Det vil både kandidatene og partiet tjene på.

 

Jens ser vi neppe som statsminister i Norge mer. Han har vokst ut av konfirmasjonsdressen. Miljøoppdraget for FN vil trolig fungere som en portåpner hvis han skjøtter jobben godt. Og det gjør han nok. Slik Gro gjorde.

 

Du går et spennende nytt år i møte, Jens. Lykke til.

 

Det gjør for så vidt vi også. Det sørger Erna og Siv for. Det er imidlertid en spenning enkelte av oss gjerne skulle vært for uten. 

 

Kay Olav Winther d.e.

   


Senterpartiet i hardt vær

Senterpartiet gjorde et dårlig valg. Syns det selv. Nå slåss partimedlemmene om årsakene.

 

Den dårlige oppslutningen skyldes ledelsen og primært lederen, mener noen. Navarsete har ingen appell, og hun gjorde en dårlig figur i valgkampen. Hun var dårlig forberedt til partilederduellene. Godt hjulpet av TV2, mener partiets "kjernevelger" at Navarsete bør skiftes ut. Hvem kjernevelgeren er? Det er en representativ Senterparti-velger fra Trøndelag som TV2 har plukket ut på grunnlag av kriterier som kanalen har bestemt.

 

Senterpartiets aktuelle problemer er trolig mer sammensatte og komplekse enn som så. Partiet rammes av så vel langsiktige utviklingstrender som av kortsiktige, aktuelle forhold.

 

Fram til 1959 hette Senterpartiet Bondepartiet. Navneskiftet endret ikke realiteten. Senterpartiet var og forble et bondeparti. Det er et parti for bønder og personer med røtter i bondestanden, den dag i dag. Landbruksoppgjørene - og saker som ostetoll - viser at Senterpartiet setter hensynet til bøndene framfor hensynet til skatteyterne og forbrukerne. Det er ikke noe galt i det. Senterpartiet ivaretar bøndenes interesser. Det er partiets raison d'etre. 

 

Partiets oppslutning og skjebne er uløselig knyttet til landbrukets utvikling og bondestandens skjebne. Hvert år blir det mellom 500 og 1000 færre bønder i Norge. Bondestanden er i sterk tilbakegang. Bruk slås sammen og bruk legges ned, og flere og flere bønder går over i andre næringer.

 

Det ville vært merkelig om denne utviklingen ikke skulle påvirke oppslutningen om Senterpartiet. Dette er en utvikling som Navarsete ikke kan lastes for. Å forvente at bøndenes parti skal ha samme oppslutning som tidligere uavhengig av demografiske endringer, er naivt. Forventningen om at Senterpartiet i et moderne, stadig mer urbanisert Norge, skal ha en normaloppslutning på mer enn rundt regnet 5 prosent er urealistisk. Tomme krybber og urealistiske forventninger får hester og politikere til å bites.

 

Hva er hensikten med et politisk parti? Oppslutning på meningsmålingene? Oppslutning ved valg? Eller politisk innflytelse og evne til å sette politiske målsettinger om i handling?

 

Som regel er det sammenheng mellom oppslutning og innflytelse. Det fins imidlertid situasjoner som kan tære på populariteten, men gi optimalt gjennomslag for et partis politikk. Effekten av slik gjennomføringskraft melder seg ofte på etterhånd. Ved sin deltakelse i den rødgrønne-regjeringen fikk Senterpartiet etter det partiet selv sier, gjennomført langt mer av sin politikk enn det ville klart som opposisjonsparti. Slitasjen partiet - i likhet med koalisjonspartnerne - ble utsatt for, må måles mot resultatene.

 

Det er derfor ikke gitt at det frafallet Senterpartiet har lidd, vil være permanent selv om gjennomsnittsnivået vil synke med bondestandens tilbakegang. Erna Solberg var dømt nord og ned i Høyre. Hun mistet velgere - og tillit. Mange så seg om etter muligheter for å få "fjerna Erna". Nå er Erna stjerna og statsminister. På samme måten kan Navarsete være tilbake i kritthuset hvis vinden snur. Men mer enn sju prosent får partiet hennes neppe.

 

Strid i ledelsen hjelper ikke på oppslutningen. Er det ikke "god kjemi" mellom Navarsete og Borten Moe, er det sistnevnte som har skylda. En leder kan man skifte ut, men så lenge lederen er leder må han eller hun lojalt støttes av sine medarbeidere. Både valgte medarbeidere og ansatte. Undergraves lederen, undergraves partiet. Både Borten Moe og Slagsvoll burde selvfølgelig gitt helhjertet verbal og praktiskpolitisk støtte til Navarsete før, under og etter valget. Forbeholden støtte er ikke godt nok. Har noen i ledelsen skadet partiet, er det ikke lederen, men nestlederne. De kjente Navarsetes politiske syn og hennes temperament da de tok imot valget som nestledere. De lot seg velge på hennes premisser.

 

Mange fotballklubber i motgang skifter trener i ren panikk. De fleste rykker ned uansett. Å fortsette muldvarparbeidet for å skifte ut Navarsete, vil neppe gi Senterpartiet vind i segla. Tvert om. Det vil føre til mer uenighet og ytterligere splittelse. Og hvis noen tror at politisk konvertering fra rødgrønt lag til blått vil gi medgang og økt politisk innflytelse, bør de tenke seg om en gang til. At Høyre og Fremskrittspartiet skulle ha større forstålse enn Arbeiderpartiet og SV for vernetoll for norskproduserte varer, og flere penger å gi til bøndene, er mindre sannsynlig enn at julenissen fins og vil gi Senterpartiet fred i rekkene og økt oppslutning i gave.

 

Da Senterpartiet etter siste EU-avstemning ved noen målinger fikk betydelig økt oppslutning, trodde noen at en ny standard var lagt. At den økte oppslutningen var midlertidig og forgjengelig var det enkelte som nektet å se i øynene. De ønsket å holde på den urealistiske forventningen om en ny plassering i det politiske landskapet.

 

De som er misfornøyde og tror at partiets oppslutning etter siste valg er kunstig lavt som følge av dårlig ledelse, lider av samme urealistiske forestillinger og forventninger. La oss si at i underkant av to prosent tilbakegang skyldes regjeringsslitasje og misnøye med at lederen ikke er trønder, og at disse to prosentene kan vinnes tilbake. Resten av tilbakegangen skyldes at Senterpartiet ikke har en politikk som appellerer til velgerne i et urbant samfunn. Det er ikke Navarsetes temperament som får velgerne til å stemme på andre partier. Det er politikken. 

 

Å være - eller føle seg "grønn - fører ikke automatisk til at man stemmer på Senterpartiet. Det er flere om "beinet". "De grønne"s inntreden på arenaen, skjer delvis på Senterpartiets bekostning. Både "De grønne", Venstre og SV beiter på Senterpartiets innmark. Det er heller ikke Navarsetes skyld. Men hun er takknemlig å skylde på. Både for kranglevorne partifeller, fiktive "kjernevelgere" og for journalister som elsker bråk og personmotsetninger. 

 

Hvor lang tid tar det før Navarsete er mobbet ut?

 

Kay Olav Winther d.e.


Tragedien i Kongo

Tragedien i Kongo får stadig nye kapitler.

 

Først ble to unge nordmenn dømt til døden for drap i en heller tvilsom rettssak. Så har de sonet i fire år under umenneskelige forhold. Da den ene ikke orket mer, tok han livet av seg. Nå blir den gjenlevende anklaget for å ha drept kameraten. Han risikerer en ny dødsstraff - på toppen av den han allerede er idømt.

 

Som jeg tidligere har skrevet: Jeg vet ikke hva som foregikk da det opprinnelige drapet ble begått. Jeg har ingen forutsetninger for å vite om de to nordmennene er skyldige - eller ble uskyldig dømt. Men jeg ble skremt av de kongolesiske anklagernes retorikk og aggressive holdninger før dommen falt. Kan sannheten komme for en dag og rettferdigheteen råde når anklagermakten legger for dagen nærmest paranoide holdninger og forhåndsprosederer saken i mediene med store ord og høy grad av fanatisme?

 

Soningsforholdene og presset fra omgivelsene på de to to lyshudete personene som var dømt for drapet på en farget mann, må ha vært uutholdelige.  Fra første stund. Både fysisk og psykisk.

 

Til slutt orket ikke Tjostolf Moland mer. Han satte selv en stopper for marerittet. Det er representanter for norsk politi som fikk anledning til å granske Molands dødsfall, ikke i tvil om. Også kongolesisk politi skal ha vært av samme oppfatning. Moland tok sitt eget liv. Det finnes verken bevis for eller indisier på noe annet. Nå har påtalemakta i Kongo snudd. Uten plausibel forklaring er den kommet til at French har drept Moland, og at den gjenlevende nordmannen må anklages for drap. At Moland hadde spor av bedøvende midler i blodet, gir ikke grunnlag for mistanke mot French. Den militære påtalemaktas ubegrunnede helomvending står i stil med det inntrykket av vilkårlighet som fra første stund har preget de kongolesiske styresmaktenes behandling av denne saken. Drapsanklagen kommer derfor ikke overraskende.

 

Tvert i mot var den å vente. Sannsynligheten taler for at Tjostolf Moland tok sitt eget liv fordi han ikke holdt ut uvissheten, vilkårligheten og forholdene i fengslet. Selvdrapet er ingen innrømmelse av skyld, men en indirekte anklage mot de myndighetene som dømte ham og har holdt ham fengslet under ikke bare uverdige, men også uutholdelige forhold. Det er ikke urimelig å tolke det som nå skjer, som et mottrekk fra kongolesiske myndigheters side. For å fri seg selv fra ansvar, legger de skylda på French.

 

Den seneste utviklingen i saken har fått Utenriksdepartementet høyere opp på banen. Utenriksministeren har engasjert seg, og han har sendt diplomaten Kai Eide til Kongo for å støtte French og forsøke å få ham overført til Norge.

 

Utenriksdepartementets innsats er gledelig - og synlig. Å trekke den konklusjon at Norge ikke har gjort nok for å løse saken før nå, er det imidlertid  ikke grunnlag for. Det er ikke gitt at fullt søkelys er mer virkningsfullt enn stille diplomati i saker som dette. Heller tvert om. Med sitt mer synlige diplomati balanserer norske myndigheter på en knivsegg.

 

I en tidlig fase av saken, sa politiske myndigheter i Kongo at de ikke kunne gripe inn og omgjøre domstolens og rettsvesenets avgjørelser. Det kan dere ikke gjøre i Norge, og det kan vi ikke gjøre i Kongo, sa de. I følge vår konstitusjon er det domstolene som dømmer.

 

Dette er selvfølgelig riktig. Saken kan derfor neppe løses ved altfor åpenlyst press. Kongo må få løse saken uten at viktige maktfordelingsprinsipper blir brudt eller myndigheter krenket. Og uten at militærtribunalet føler seg desavuert. Saken må ikke få gå i glemmeboka, men altfor sterkt søkelys og mediekjør  og press fra godt synlige diplomater, kan lett føre til at kongoleserne går i vranglås. At det blir viktig for dem å vise at de har sin integritet intakt, og at de ikke lar seg presse eller manipulere. Det er derfor slett ikke gitt at bulldozerdiplomati er mer virkningsfullt  enn silkehanskediplomati - selv om synlig aktivitet gir både pårørende og allmennhet et inntrykk av at noe endelig skjer. Det gjelder å huske - og å ta konsekvensene av - at saken ikke avgjøres av opinionen - verken av den kongolesiske eller av verdensopinionen. Og slett ikke av opinionen i Norge.

 

La oss håpe at Utenriksdepartementet og Kai Eide får Joshua French ut av fengselet, ut av Kongo og til Norge. Men bli ikke overrasket om heller ikke dette framstøtet bærer resultater.

 

Skulle Eide måtte reise tomhendt hjem, bør man kanskje gå tilbake til tidligere strategi, slukke flomlyset og føre forhandlinger i stillhet. Jeg forstår utålmodigheten og ønsket om "handling". Men ønsker man et positivt utfall, kan det - selv om det tar tid - være hensiktsmessif å gi Kongo en sjanse til å komme ut av saken uten å miste ansikt. Og uten å måtte bryte bærende maktfordelingsprinsipper som heller ikke vi ville fraveket i en tilsvarende situasjon. 

 

Kravet - eller forventningen - om at kongolesiske politiske myndigheter skal overprøve landets domstoler og sette gjengse regler til side for å imøtekomme en vestlig nasjon, bygger trolig på den forestillingen at Kongo er en stat der makta på toppen gjør som den vil. Kongos gjenstridighet og hardnakkethet er tegn på det motsatte. French er dømt etter kongolesisk lov og soner etter kongolesisk sed og skikk. Militærtribunalets ønsker og avgjørelser setter den sivile politiske ledelsen neppe til side med lett hjerte. Hvis det i det hele tatt lar seg gjøre.

 

Skal Utenriksdepartementet oppnå noe mer enn brutte forhåpninger og ren frustrasjon i Kinshasa, må det ta utgangspunkt i at French-saken er et juridisk anliggende - ikke et politisk. Sånn ville det vært i Norge. Og sånn er det i Kongo.

 

Kay Olav Winther d.e.

  


Leger med samvittighetskvaler

Jeg er motstander av abort.  Jeg gjør et unntak for abort foretatt på grunnlag av visse medisinske kriterier. Abort på sosiale indikasjoner er jeg i mot. Var det opp til meg, ville abortloven bli revidert og strammet inn slik at det ble "umulig" å bruke abort som "prevensjon".

 

 Min motstand er  ikke basert på religiøs tro. Jeg er ateist og baserer min moral på humanistiske prinsipper og verdslige etiske overlegninger. Jeg har ærefrykt for livet.

 

På tross av min etiske - eller la oss si moralske - overbevisning,  mener jeg at fastleger ikke skal ha anledning til å reservere seg mot å bidra til at kvinner får hjelp til å utføre abort. Det lyder kanskje inkonsekvent, men mitt resonnement er:

 

Abort er tillatt etter norsk lov. Leger som har inngått avtale med samfunnet, og påtatt seg rollen som fastlege, har stilt seg til samfunnets disposisjon og har bundet seg til å utføre sin legegjerning på samfunnets premisser. Leger må gjerne synes at pasienter som pådrar seg lungekreft ved å røyke, har seg selv å takke, og at personer som påfører seg selv sykdom ved overdreven fedme, alkoholisme eller annen ufornuftig livsførsel, ikke bør legge beslag på samfunnets begrensede ressurser. Men de kan ikke nekte å bidra til å hjelpe. Hvis det å bistå hjelpetrengende pasienter kolliderer med legens overbevisning eller samvittighet, må legen unnlate å tre inn i stilling som fastlege.

 

 Samfunnet bør ikke tvinge noen til å handle mot sin overbevisning. Det gjelder leger, annet helsepersonell og personer i andre stillinger hvor de må forvente å bli satt til å utføre oppgaver som strider mot deres samvittighet. Men samfunnet må kunne kreve at den som søker - og aksepterer - en stilling, vil akseptere stillingens premisser og utføre de oppgavene som stillingen medfører. Det samme må pasientene forutsette.

 

For å fungere som lege, må man oppfylle visse krav - krav om kunnskap og krav om holdninger. 

 

Jeg har den største respekt for leger som ikke vil bidra til abort, men verken jeg - eller samfunnet forøvrig - kan akseptere at den enkelte fastlege selv etter overbevisning og forgodtbefinnende skal avgjøre hvilke deler av lovverket og samfunnets allment aksepterte retningslinjer, han eller hun vil godta og etterleve. Dette gjelder ikke bare leger. Verken leger, sykepleiere eller andre offentlig ansatte kan ha rett til å reservere seg mot å følge landets lover og yte slik veiledning, assistanse og hjelp som samfunnet har bestemt.

 

Strider deler av lov- og regelverket mot den enkeltes overbevisning, må det moralske dilemmaet som vedkommende kommer i, løses ved at den det gjelder, fratrer stillingen som fastlege. En prest som ikke kan forvalte kirkens sakramenter, kan ikke med rimelighet kreve reservasjonsrett. Er samvittighetskvalene dyptgående nok, burde fratreden ikke være vanskelig. At legen - og ikke pasientene - må bære de moralske, økonomiske og praktiske kostnadene som følger av at legen har påtatt seg en oppgave som han eller hun senere finner ut at de ikke kan leve med, burde være en selvfølge.

 

Legeforeningen er i denne saken kommet i et dilemma. Den vil nødig si rett ut at legene skal prioroteres på bekostning av pasientene, men det er tydeligvis det den mener. Selv om den sier at hensynet til pasienetene må veie tyngst. Foreningens forslag om å overlate til kommunene å avgjøre om "deres" leger skal kunne reservere seg eller ikke, løser ikke problemet. For pasienten som søker hjelp, er det likegyldig om det er kommunen eller staten som sier at legen ikke bør hjelpe.

 

Norge er samlet til ett rike. Det er ingen grunn til å splitte det i småkongedømmer igjen. Samme lover og samme ivaretakelse av rettigheter, må gjelde alle pasienter uansett hvor i landet de bor.

 

Den nye helseministeren mener øyensynlig at problemet kan løses ved bedre informasjon til pasientene. Får de vite hvilke leger som kan hjelpe og hvilke som ikke vil, kan pasientene søke en annen lege enn fastlegen. Hensikten med å ha en fastlege må være å kunne søke hjelp hos en lege som kjenner pasienten - en lege pasienten er blitt kjent med og kan snakke åpent og fortrolig med om ømtålelige - i mange tilfelle - intime - forhold. Abort er et sånn ømtålelig, intim sak. Å bli henvist til en fremmed lege i en slik sak, er i realiteten å bli avvist.

 

Legers rett til å reservere seg er aktualisert fordi Erna Solberg og Høyre har måttet kjøpe seg støtte fra Kristelig Folkeparti for å kunne danne regjering. I Høyres gruppe er det trolig flere som er i mot at leger skal ha reservasjonsrett. Disse blir etter all sannsynlighet tvunget til å stemme mot sin overbevisning. Erna må holde sitt løfte til Knut Arild Hareide. Avvikere kan derfor ikke tåles. Så får kvinner som søker abort, heller gå Canossa-gang til en fremmed lege og brette ut sine mest intime forhold for vedkommende for å få den hjelpen som de har krav på etter loven.

 

Hvilket slagord var det Høyre gikk til valg på? "Nye og bedre løsninger," var det ikke det? Er dette en av de bedre løsningene? Hva syns abortsøkende kvinner?

 

Kay Olav Winther d.e.


Nådeløs forfatter

Anders Behring Breiviks mor er ikke ansvarlig eller medansvarlig for sønnens forbrytelse. Ikke engang indirekte. Det er ikke hans far eller søster heller.

 

I Bibelen står det at fedrenes misgjerninger skal hjemsøkes på etterkommerne i flere ættledd. Men i vårt samfunn legger vi ikke denne gammeltestamentlige hevntanken til grunn for rettstenkningen. Derfor er det heller ikke slik at barn og fjernere etterkommere kan gjøres ansvarlige for forbrytelser som fedre og mødre har begått. Selv ikke når det gjelder de groveste forbrytelser går skylden i arv.

 

Det fins imidlertid ett unntak. Etterkommere etter personer som stilte seg på den "gale siden" under okkupasjonen eller gikk okkupantene til hånde, må regne med at søkelyset rettes mot dem. Er de kanskje av samme ulla som sitt opphav? Til og med etterkommerne etter personer som ikke gjorde annet "galt" enn å være medlemmer av det lovlige partiet Nasjonal Samling, blir oppfordret til å gjøre avbikt på fedrenes og mødrenes vegne. Når det gjelder "landsvikere, gjelder fortsatt det gammeltestamentlige prinsippet at misgjerningene skal hjemsøkes på etterkommerne i flere ættledd. Helst slik at det svir!

 

En journalist - jeg vegrer meg for å kalle ham forsker - ved navn Eirik Veum har utgitt et mastodontisk trebindsverk om nådeløse nordmenn. Der navngir han flere hundre personer som gjorde seg skyldige i forbrytelser og skjendige overgrep i årene 1940-45. Et stort antall av de navngitte er døde for lenge siden. Men etterkommerne lever. De er uskyldige, men må finne seg i å få strødd nytt salt i gamle sår. Barn og barnebarn må bære skammen som følger av forfedrenes misgjerninger. De har ikke lidd nok, mener Veum. De skal lide mer. Det sørger han for.

 

Veum og Kagge forlag hevder at de ovegrepene som nordmenn gjorde seg skyldige i under krigen "har vært nærmest ukjent". I forordet skriver Veum: "Mange av menneskene som blir omtalt i disse tre bøkene, og avdelingene de tilhørte, har så langt ikke hatt noen stor plass i norsk krigshistorie."

 

Det har aldri vært noen hemmelighet at en del nordmenn gjorde seg skyldig i avskyelige overgrep mot andre nordmenn under 2. verdenskrig. Etter som Norge var okkupert, men ikke i krig fordi landet hadde kapitulert, ble motstandshandlinger betraktet som sivil ulydighet og brudd på gjeldende lover. De som deltok i motstandsarbeidet, var franktirører - ikke soldater i krig. De var derfor ikke omfattet av folkerettens bestemmelser om krigførende. Behandlingen ble deretter. Både de tyske okkupantene, og de nordmennene som gikk dem til hånde, forfulgte skyldige og uskyldige, plaget dem som var tatt til fange, brukte tortur for å framkalle tilståelser og foretok eksekveringer for å skremme likesinnede til passivitet.

 

Dette er kjente fakta. Noe Veum godt vet, etter som han i det alt vesentlige bygger sin fortelling på dokumenter fra rettsoppgjøret. De personene han har skrevet om, har m.a.o. stått til ansvar for sine gjerninger. De har sonet sin straff. Man kan gjerne mene at noen av dem burde vært straffet hardere og lidd mer før de fikk friheten tilbake. Eller mene at de burde vært henrettet. Forstår jeg Veum rett, mener han at enkelte av disse forbryterne ikke skulle vært resosialisert. I alle fall burde de vært stigmatisert over lengre tid. De overgrepene de gjorde seg skyldige i, burde øyensynlig ikke vært gjemt bak tidens slør slik tilfellet er med andre forbrytelser hvor gjerningsmannen har gjort opp for seg. Både overgrepene og overgriperne burde vært belyst jevnlig slik at hatet kunne vært holdt ved like. Selv om de alle ble dømt og har sonet den straffen de fikk.

 

Nå retter Veum opp gammel "skade" ved å navngi gjerningspersonene på ny. Problemet er at de fleste av dem nå er døde. Veums vendetta rammer derfor ikke de skyldige, men hans korstog er likevel ikke bortkastet. Han rammer forbryternes etterkommere. Det er jo noe. Den gammeltestamentlige hevnen skal jo som nevnt, hjemsøke etterkommerne i flere ættledd.

 

Jeg mener ikke at Veum skulle avholdt seg fra å skrive om de overgrepene som ble foretatt av nordmenn under okupasjonen. Dette er historie som dagens nordmenn kan ha godt av å bli kjent med. Gjengivelsen av overgripernes navn og hjemstavn, og den detaljerte beskrivelsen av sadistiske overgrep som den enkelte skal ha gjort seg skyldig i, er ikke bare unødvendig. Den er nedrig. Og den er nådeløs - en slags psykisk tortur mot sakesløse etterkommere.

 

Men vi trenger vel å vite? Vi trenger vel forskning?  

 

Veum forteller ikke noe som ikke er kjent. At han knytter overgrepene til navngitte personer, er ikke forskning. Det er avskrift. Av offentlige dokumenter.

 

Hvis Veum og forlaget mener at det er viktig at vi vet hvem som har gjort seg skyldig i overgrep og forbrytelser i tidens løp, har de et rikholdig materiale å øse av. I trebindsverket "Nådeløse nordmenn" har forfatteren gått 65-70 år tilbake. Etter den tid har det funnet sted et stort antall groteske forbrytelser i Norge. Mange har stått til rette for det de har gjort, og har funnet sin plass i samfunnet. Hvis Veum mener at straffen for grove forbrytelser skal være evigvarende - slik han åpenbart mener når det gjelder forbrytelser begått under okkupasjonen - kan han bøte på manglene ved vår kollektive hukommelse, og samtidig skaffe seg et lukrativt levebrød, ved å trekke disse forbrytelsene og forbryterne fram fra glemselen slik at de og deres etterkommere kan bli identifisert av en uvitende ettertid. 

 

"Arbeidsmetodene mine har vært journalistiske. Jeg er vant til å kunne bli ettergått og kontrollert, og poenget med å navngi har vært for at jeg også skal kunne bli det her. I tillegg har et viktig motiv ved navngiving vært å ikke kaste mistanke over tusenvis av mennesker som ikke begikk disse krigsforbrytelsene," har Veum uttalt til Dagbladet.

 

Jeg beklager å måtte si det, men den forklaringen holder ikke. Den er ikke logisk. Jeg tror derfor ikke noe på den. Jeg tror journalisten Eirik Veum har hatt andre motiver. Hvilke andre motiver en person som lager bestselgere av personlige tragedier og identifiserer dømte personer som har sonet sin straff, slik at også uskyldige etterkommere blir trukket ned i søla, kan ha, får den enkelte gjøre seg opp en mening om. At beveggrunnene skal ha vært ideelle eller idealistiske må forfatteren lenger ut på landet med.

 

Den nådeløse Veums mursteinstjukke og dyre bøker om de nådeløse nordmennene selger visstnok "over all forventning". Det overrasker ikke. Folk er nysgjerrige. Hvem var disse sadistene? Bodde noen i vår nærhet? Kjenner vi noen etterkommere?

 

At bøkene selger fordi folk er interessert i historie, er lite trolig. Folk er interessert i pikanterier, snusk, skandaler og i personlige tragedier. Det ser vi av hvilke ukeblader som selger best. Sladderpressen er stadig populær. Det er denne bølgen Eirik Veum og Kagge forlag rir på.

 

Penger lukter som kjent ikke. 

 

Eller gjør de det?

 

 Kay Olav Winther d.e.

 




Landet som ikke var - og ikke er

Jeg har nettopp lest Pål Steigans bok "En folkefiende". Det er uhyggelig lesning.

 

Enkelt fortalt handler boka om hvordan en flokk umodne ungdommer laget sin egen virkelighet, fant opp et land som ikke fantes, og satte seg fore å lage et politisk system som skulle sette dem i stand til å løse fiktive politiske utfordringer som kun fantes i deres egne hoder og i dette liksomlandet. 

 

Pål Steigan forteller at foreldrene hans var med i motstandsarbeidet under krigen. Mitt inntrykk er at han ikke bare i sin pure ungdom, men langt inn i AKP-alderen, forsøkte å fortsette foreldrenes heltemodige kamp. Krigen var over. For å kunne gi "kampen" mening, ble det nødvendig å dikte opp og konstruere en virkelighet som kalte på politisk mot, nytenkning og handling. Sammen med Tron Øgrim konstruerte han den artifisielle virkeligheten som først SUF (m-l) og deretter AKP (m-l) opererte i.

 

Jeg var 30 år i 1967 og 40 år i 1977 - og jeg var samfunnsinteressert.  Jeg husker godt SUF'ernes og AKP'ernes glansdager. Det jeg fant skremmende den gangen - og skremmende når jeg leser Steigans bok i dag  - er at så mange - intelligente og mindre intelligente - ungdommer kunne la seg besnære av m-l'ernes virkelighetsfjerne snikk-snakk. For det var det det var. Klisjeer og tomme fraser, en virkelighetsbeskrivelse og virkelighetsforståelse totalt blottet for realisme, politiske ideer og idealer hentet fra de mest primitive regimer, og en beskrivelse av det norske samfunnet og norsk arbeidsliv som ikke noe normalt, våkent, oppegående menneske kunne kjenne seg igjen i.

 

SUF'erne og AKP'erne ville stille seg i spissen for arbeiderklassens opprør mot den utbyttende kapitalismen - i det politiske Norge representert ved Arbeiderpartiet og de "borgerlige" partiene. Partikadrene skulle være klare når massene vendte seg mot undetrykkerne. Partiets oppgave ville være å føre massene på rett veg mot rett mål - og å motvirke avvik fra den rette partilinjen. Dette tøvet fikk de tusenvis av andre unge til å slutte opp om. En rekke av dem intelligente personer som etter at de kom til sans og samling etter m-l'rusen,  har inntatt framtrendende stillinger i samfunnet og ilagt seg samfunnsnyttige fortjenester.

 

Hva var det som fikk disse menneskene til å gå på limpinnen? Hvorfor gjennomskuet de ikke humbugen? Hvorfor skjønte de ikke at frasemakerne i ledelsen knapt selv visste hva de mente og forstod hva de sa og skrev? m-l'erne kritiserte det bestående. Ikke all kritikken var like hinsides all fornuft. Men hva ville m-l'erne stille i stedet? "Væpna revvlusjon?" Javel, det var et potensielt middel, men hva var målet? Hvordan skulle det nye samfunnet være? Som Kina - som var et utviklingsland på 60- og 70-tallet? Som Pol Pots regime? Som Albania?  m-l'erne ville kaste kapitalismen og det trauste sosialdemokratiet på historiens søppeldynge. Men hva ville de ha i stedet? Hvilke konkrete løsninger hadde de å by på?

 

Svaret både var og er klart: De hadde ingen alternative, praktiske - for ikke å si praktikable - løsninger. Alt de hadde å by på var ord. Honnørord og slagord. Fantasifulle og uriktige beskrivelser av samfunnstilstanden, og en forvirret, romantisert drøm om et samfunn der arbeiderklassen skulle ha diktatorisk makt og være ledet av opplyste m-l'ere.

 

Jeg spør igjen: Hvordan kunne presumptivt  intellektuelt oppegående mennesker slutte seg til dette - til dels puerile - virkelighetsfjerne tankespinnet?

 

SUF'ere og AKP'ere trenger ikke å unnskylde det de var med på. Unnskyldninger er bare enda flere tomme ord. Men de bør tenke igjennom hvordan det kunne skje. Hvilke krefter drev dem? Hva gav de etter for da de la sin egen sunne sans til side og ukritisk fulgte lederne ut i den hengemyra av historiefortegning, voldsromantikk og utopiske politiske oppfatninger, som m-l'-bevegelsen ble? M-l'erne - både de som falt fra og de som ennå tror - bør fortelle oss hva som lokket dem, slik at vi kan være bedre forberedt neste gang en slik karismatisk bevegelse dukker opp.

 

For karismatisk må m-l-'bevegelsen ha vært. På samme måte som karismatiske religiøse bevegelser hvor folk legger fornuft og kritisk sans til side, og slavisk følger en eller flere ledere - inn i en innbilt herlighet eller om så er, rett ut i ulykka.

 

Pål Steigan skal ha takk for at han legger mange av kortene han sitter med, på bordet med bildet opp. Det hjelper oss til å forstå. Noe. Men det fins fortsatt flere spørsmål enn svar.

 

Etter at han oppgav frelserrollen i politikken som leveveg, har Steigan har gjort karriere bl.a. i forlagsbransjen; en forlagsbransje som er framtredende representant for den kapitalismen som kommunisten Steigan brukte sin ungdom og en stor del av sin manndom, på å demonisere og bekjempe. Steigan fins altså i en førkapitalistisk, og en kapitalistisk utgave.

 

Den kapitalistiske Steigan finner det nødvendig å hevde at det arbeidet den førkapitalistiske Steigan utførte i i SUF og AKP, ikke har vært bortkastet. Han ser mange feil som han gjerne skulle sett ugjort. Men han framholder også positive resultater - viktige endringer i det norske samfunnet som neppe ville funnet sted uten m-l-'ernes mellomkomst.

 

Der faller han tilbake til gamle synder og tar munnen for full. Min påstand er klar: Ikke én eneste positiv samfunnsforandring som ble initiert eller gjennomført på 60- eller 70-tallet - eller senere - kom som følge av SUFs eller AKPs innsats. Ikke én! Ikke i arbeidslivet. Ikke i politikken. Og ikke i samfunnet forøvrig.

 

Derimot virket trolig m-l'ernes såkalte "frigjøringsarbeid" som en brems. Fagbevegelsen ble mange steder involvert i formålsløse indre stridigheter og kjekkel og pasifisert som forhandlingspart. Arbeidsgivermotparten fikk større armslag og sympati i folket fordi den måtte kjempe med ville streiker og sand i samfunnsmaskineriet. Positive krefter i fagbevegelsen og i politikken trakk seg tilbake og passifiserte seg fordi de ikke ønsket å delta i ulovlige streiker og konflikter om marginale temaer som m-l'erne viklet dem og fagbevegelsen inn i. 

 

SUF og AKP har aldri vært viktige i det norske samfunnet - ikke tidligere, og ikke i dag. Pål Steigans og de andre m-l'erne laget sin egen virkelighet. De opererte i landet som ikke var, og i dag operer deres politiske arvtakere i landet som ikke er. Oppslutningen fra den arbeiderklassen de mener seg å kjempe for, er mikroskopisk. Rødt er ikke noe politisk alternativ i dagens Norge. Og slett ikke for arbeiderklassen. "Massene" betakker seg for m-l'ernes samfunnsanalyse og politiske meninger.

 

Personlig har jeg aldri betraktet Pål Steigan og hans kumpaner som folkefiender. Det ville være å ta den altfor alvorlig. Ibsen har skrevet andre skuespill med titler som passer bedre. F.eks. Gjengangere. Eller hvorfor ikke Peer Gynt? Han hadde også problem med realitetsorienteringen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Homofobi

Mange ville flyttet seg dersom de ble sittende ved siden av en homofil på bussen, trikken eller toget. Det sier de i ethvert fall.

 

Jeg skjønner ikke helt hvordan de skulle kunne vite at sidepersonen er homofil - eller lesbisk. Ikke kan det sees, ikke kan det høres - og ikke kjenner man dem på lukta. Homofobene har derfor kanskje sittet tett innpå homofile uten at de selv har visst det. Og uten at de har tatt skade av det.

 

Å jo da, jeg vet at mange vil si at de både kan se og høre at en person er homofil. Men det er en myte. Riktignok har en del mannlige homofile "kvinnelige trekk og bevegelser", men det er et fåtall. De fleste ser helt vanlig ut - som deg og meg.

 

Homofili er i de fleste tilfeller en medfødt legning. Den kan være åpen eller latent. Under ekstreme forhold kan seksuell dragning mot andre av samme kjønn, utvikles hos personer som til vanlige oppfatter seg som heterofile. F.eks. blant soldater i krig. Tøffe soldater som under andre omstendigheter hardnakket ville benektet at de kunne føle seg tiltrukket av andre menn. Det finnes også bifile. Personer som blir følelsesmessig tiltrukket av både sitt eget og av det motsatte kjønn. De fleste homofile har imidlertid utelukkende kjærlighetsfølelser over for og føler seksuell tiltrekning mot, personer av samme kjønn som dem selv.

 

Hvorfor gjør de det? Fordi de er skapt og utstyrt slik fra naturens side. Det er altså ikke noe unaturlig ved homofili. Man kan heller si at det er en av flere varianter av naturlig følelsesliv - inkludert seksualitet. Homofile utgjør en minoritet - men trolig en minoritet som er langt større enn man har visst om. Etter som tiltrekning mot eget kjønn har vært forbundet med skam - og endog har vært forbudt og straffeforfulgt - har mange valgt å skjule sin legning. Også lenge etter at lovforbudet er opphevet. Skammen sitter i. Ja, noen vil altså i vår opplyste tid, til og med nekte å sitte ved siden av homofile på bussen, trikken eller toget. Stigmatiseringen og diskrimineringen fortsetter.

 

Man kan ikke tvinge folk til å like homofili eller homofile og lesbiske personer. Man kan forby åpenlys diskriminering, dvs.diskriminerende handlinger, men ikke uvitenhet. Og ikke fordommer. Fordommer sitter i hodet og må "helbredes" med intellektuelle midler. Ikke ved mental overkjøring, men ved opplysning og bevisstgjøring. Altfor massive utspill skaper motvilje og motstand. Og går man for hardt fram i barnehager og barneskoler, setter både foresatte og elever seg på bakbeina. Og homofobene får vann på mølla. Konfrontasjoner på disse nivåene er ingen tjent med. De gjør bare vodt verre.

 

På ungdomstrinnet og i videregående skole derimot, må ikke bare opplysning, men også holdningsbearbeiding ha bred plass. Like lite som vi kan være bekjent av diskriminering på kjønnsbetinget eller etnisk grunnlag, kan vi som nasjon stilltiende og passive finne oss i at nye generasjoner overtar foreldregenerasjonens fordommer mot personer med et følelses- og seksualliv som atskiller seg fra flertallets.

 

De siste par 10-årene har mange "offentlige" personer gått åpent ut med sin homoseksualitet. De fins i regjeringen, i Stortinget og rundt oss og i blant oss, på alle kanter. Denne åpenheten er bra for de homofile. Og den er bra for oss andre. Den viser at naturen har mange ansikter, og at de fleste homofile og lesbiske er som andre - bortsett fra når det gjelder seksuell legning. Et forhold som - både når det gjelder homofile og heterofile - stort sett ikke angår andre enn dem selv og dem de følelsesmessig knytter seg til.

 

AUFs dyktige leder Eskil Pedersen er homofil. Han forteller at han av den grunn har måttet tåle mye utskjelling og trakassering. Det er lett å be andre tåle motgang og forfølgelse. Jeg skal derfor ikke gjøre det. Men jeg føler behov for å understreke at det jo ikke er Eskil det er noe galt med. Det er kritikerne. Det er de som diskriminerer og plager som er de egentlige taperne. De som ikke vet, og som ikke skjønner, men ukritisk har overtatt uvitenhet og fordommer fra tidligere generasjoner og bærer dem videre. 

 

Diskrimering av homofile er en skam. For Norge. Dvs. for oss alle sammen. De som ikke vil sitte ved siden av homofile lider av sosial mistilpassethet. De er tapere i den sosiale utviklingskampen. Akkurat som de var, som i sin tid sammenliknet nordlendinger med veggdyr og fargede med aper. I dag er det ikke noe oppegående menneske som ville finne på å si noe så dumt - og uhørt. Verden er altså gått framover.

 

Håpet er at diskrimineringen av homofile og lesbiske også skal opphøre. Fordi den er under vår verdighet. Diskriminering er den sosiale taperens reaksjon. Diskriminering av homofile gir ikke status. Den avslører kun at den som utsetter andre for diskriminering mangler kunnskap og vurderingsevne og befinner seg på et lavere sosial utviklingsnivå enn flertallet.

 

Det er altså diskriminereren som er taperen. Ikke den homofile! Tenk på det neste gang du får lyst til å skifte plass fordi du tror at du har fått en homofil ved din side.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Listhaugs liste

Listhaugsaken har to hovedelementer:  1. Stortingets behov for å se statsråden i kortene og kunne vurdere hennes habilitet. 2. Hennes tidligere arbeidsgivers behov for å skjerme sine kunder.

 

Den som trer inn i et statsrådembete, må finne seg i å bli kikket i kortene. Har man noe man vil holde skjult, må man la statsministeren få vite det - og så må man si nei takk.

 

At man finner å måtte la utenforstående hensyn veie tyngre enn hensynet til de parlamentariske spillereglene, er greit. Men man kan ikke få både i pose og sekk. Heller ikke Sylvi Listhaug kan det. Hun har skrevet under på at hun ikke skal fortelle hvem som har vært hennes kunder i First House. Da hun satte sitt navn på taushetavtalen, sa hun i praksis samtidig nei takk til å sitte i regjering. Det burde hun ha skjønt.

 

Også Siv Jensen burde skjønt det. For ikke å snakke om Erna Solberg - som selvfølgelig ikke skulle tatt en person inn i regjeringen, som har skrevet under på at hun ikke skal fortelle Stortinget det som det trenger å vite. Jeg vet ikke, og jeg trenger ikke å vite, sier Solberg. Departementsråden i Landbruksdepartementet vet. Og det er nok.

 

At departementsråden vet, er viktig. Departementets administrative ledelse må vite for å hjelpe statsråden å unngå formelle og reelle overtramp. Men at depertementsråden er orientert, fritar ikke statsministeren fra å vite. Og departementets viten og de konklusjonene departementet trekker når det gjelder statsrådens habilitet, fritar ikke Stortinget og Stortingets organer fra å vite. Skal Stortinget kunne føre kontroll, må det være kjent med sakens alle sider. Selvfølgelig. Det burde både statsråden selv, statsministeren og Stortingets flertall forstå - og trekke konsekvensene av. En statsråd må ha Stortingets tillit. En statsråd som holder ting skjult, kan man ikke ha tillit til. 

 

Det er betimelig å spørre hvorfor First House ved å opprettholde taushetkravet, har malt seg og statsråd Listhaug inn et hjørne som de ikke kan komme ut av. At firmaer - eller personer - som søker hjelp hos et PR-byrå for å bedre sitt omdømme, få mer og bedre presse og mer synlig plass i etermediene eller innpass hos myndighetene, ikke ønsker sitt kundeforhold kjent for alle og enhver kan man forstå. I vanlige fall. Men Listhaugs tilfelle er ikke vanlig. Listhaug er medlem av kongens råd. I vårt parlamentariske system skal hun svare for sine gjerninger over for Stortinget. Det stiller helt andre krav til åpenhet enn det PR-bransjen praktiserer.

 

Hvorfor First House i dette tilfellet rir prinsipper og kjepphester, er vanskelig å forstå. Man skulle tro at PR-byrået - og også de kundene som benytter det - ville profitere på åpenhet i det aktuelle og liknende tilfeller. Ved å vise innsikt i konstitusjonelle forhold og forståelse for den situasjonen statsråden er kommet i, ville byrået - og kundene - kunnet demonstrert sin respekt for spillets regler og for den folkevalgte statsmakten. I stedet går First House i vranglås og innleder en kamp som byrået - og staatsråden - er dømt til å tape - enten ved at statsråden møter mistillit og må gå av, eller ved at det vedtas en lov som slår fast at alle medlemmer av kongens råd, må gi alle de informasjoner om faktiske og mulige profesjonnelle og forretningsmessige forbindelser og bindinger som en statsråd måtte ha. Og skulle statsråden bli sittende, har First House under enhver omstendighet ødelagt sin troverdighet og sitt omdømme. Hva er det de driver med som det er så maltpåliggende at allmennheten ikke får vite om?

 

Et ubetinget krav om åpenhet gjelder selvfølgelig ikke bare PR-bransjen. Medlemmer av kongens råd skal ikke ha lojalitetsbånd som gjør det umulig eller vanskelig for dem å være upartiske eller å ta rene, saklige hensyn i sin embetsførsel. At statsråden eller statsministeren - eller departementets høyest plasserte embetsperson - mener at saklighetskravet er ivaretatt, er ikke tilstrekkelig. Enhver som aksepterer utnevnelse som statsminister eller statsråd må tåle å bli gått etter i sømmene. Av Stortinget. Og av offentligheten.

 

Uansett taushet og hemmelighold: Mediene kommer ikke til å gi seg. Når de værer statsrådblod, lar de seg ikke stanse. Det er noe som alle som vil vite, vet. De kommer til å finne ut hvilke firmaer og personer som står på Listhaugs liste - og hva hun har hjulpet dem med. Og det stanser neppe der. De kommer til å spekulere hensynsløst i hvorfor det var så om å gjøre å holde dette hemmelig. Hva har statsråden sagt og gjort? Hvilke forbindelser er opprettet? Og hvilke bindinger er oppstått? Hvem føler Listhaug lojalitet til? Firma X og person Y? Eller staten og fellesskapet?

 

Rådgivning fører ikke uten videre til varige bindinger. Eller til lojalitetskonflikter. Men det er det opp til Stortinget å vurdere. Og tvil vil ikke avholde mediene fra å spekulere. Dette er godt stoff. Og på sikt vil spekulasjonene og medieoppmerksomheten svekke statsrådens - og regjeringens - troverdighet. Ingen røyk uten ild.

 

I mediene framtrer statsråd Listhaug som en sympatisk person. Men som en person med et enkelt og naivt syn på samfunnet samt med en del  forkvaklede politiske synspunkter. Både i Oslo og i den situasjonen hun er i nå, har hun avslørt seg som en person med overflatiske, sjablonpregede løsninger på samfunnspolitiske forhold. 

 

Har hun ikke forstått alvoret og de samfunnspolitiske implikasjonene i den saken hun har "rotet seg opp i"? Er dette årsaken til at hun tror at hun kan komme seg ut av vanskelighetene ved halsstarrighet? 

 

I så fall bør hun væte fingeren og holde den opp i været  så hun kan merke at det "blåser nordavind fra alle kanter". Håper hun på at vinden skal løye, er jeg redd hun håper forgjeves. Vindøkning og storm er mer sannsynlig. Den som sår vind, høster storm. Og så vind har Sylvi Listhaug og First House gjort.  Så de har seg selv å takke.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Motforestillinger

Grete Knudsen har skrevet bok.

 

Hvem Grete Knudsen er? Hun var en sentral Arbeiderparti-politiker på 1980, 1990 og begynnelsen av 2000- tallet. Tillitsvalgt, statssekretær, stortingsrepresentant samt statsråd i flere departementer. Dessuten utgjorde hun - bl.a. sammen med LOs daværende formann, Yngve Hågensen - "kretsen" omkring Thorbjørn Jagland.

 

Grete Knudsens bok ble utgitt under innspurten av valgkampen. En valgkamp hvor Arbeiderpartiet lå dårlig an på meningsmålingene og godt kunne klare seg uten snubletråder strukket av egne partifeller. Knudsens bok var - eller ble i alle fall opplevd som - en snubletråd. Hun legger ikke skjul på at hun har vært og er sterkt kritisk til partileder og statsminister Jens og andre koryfeer i partiet. Og hun går til åpenhjertig angrep på det hun karakteriserer som dynastidannelsen og dynastidyrkelsen i partiet. Dessuten forsøker hun å rehabilitere Thorbjørn Jagland. Som hun mener ble dårlig behandlet av partiet og av dem som mente at han burde flytte på seg for å gi plass til Jens Stoltenberg i partiformannsstolen og på statsministertaburetten. 

 

At Grete Knudsen gav ut boka i valgkampen, var dumt. Kanskje mente hun - eller mer sannsynlig Kagge forlag - at tidspunktet ville øke oppmerksomheten og salget. Og kanskje tjente de noen ekstra kroner. Hvis Grete Knudsen ville øve innflytelse på den politiske tenkningen og utviklingen, var timingen dårlig. Boka ble oppfattet som en illojal handling mot et parti i motgang. En beinkrok på partiet, på Jens - og slett ikke mindre på partiets wonder boy, Jonas Gahr Støre, som av Grete Knudsen får karakteristikker som gjør at leseren sitter igjen med inntrykk av at Jonas er Høyremann, politisk renegat og brødpolitiker, samt uten kunnskap om, hjerte for og fartstid fra partiet og derfor absolutt ikke må bli partiformann når Jens sier takk for seg.

 

Slike illojale utspill, tier man i hjel. Bevisst eller impulsivt. Hvis noen ønsker å skite i eget reir, skal de i alle fall ikke bli rikere på det. Mener nok mange. Etter støyen rundt utgivelsen, er det da også blitt stille omkring Knudsens "Basketak".  Påfallende stille.

 

Og det er synd. Fordi Grete Knudsen har observert og opplevd både det ene og det andre. På nært hold. Hun er en observant, selvbevisst, veltalende bergenser som ærlig og åpenhjertig og taler rett fra levra. Hun sier det hun mener om både folk og saker. Politiske saker og personrelaterte saker. Uten at omtalen får preg av Se og Hør.

 

Det er ikke noe illojalt i dette. Hun er kritisk til Gro Harlem Brundtland og nevner eksempler som skal underbygge hennes skepsis. Samme kritiske behandling får Jens Stoltenberg - og altså Jonas Gahr Støre. Og flere tidligere regjeringskolleger og partifeller. Hvorfor skulle ikke Grete Knudsen gi oss sin versjon? Kanoniserte personer kan godt trekkes ned på jorda. Det har både de, vi, partiet og historieskrivningen godt av. 

 

Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole, sa Haakon Lie. Kampen for å sverte og svekke Thorbjørn Jagland for å få ham til å gå av for å gi plass til Jens Stoltenberg, bekrefter Haakon Lies utsagn. Akkurat som kampen mot Reiulf Steen er kampen mot Thorbjørn Jagland, et mørkt kapittel i Arbeiderpartiets historie. Noen ser nok partiet - og seg selv - best tjent med at slike forhold forties og glemmes, men dette er historie som hører hjemme i historiebøkenene. At Grete Knudsen har skrevet sin versjon, er nyttig og viktig. Hun satt ikke bare ringside mens kampen pågikk. Hun satt på Yngve Hågensens kontor og deltak i strategiutforming og slagplaner for den ene parten. Og hun opplevde hva plageåndene fikk i stand. Hennes versjon er derfor viktig.  Selv om den er ubehagelig.

 

Grete Knudsen har skrevet en leseverdig bok. Som alle som er interessert i politikk, bør studere. Arbeiderpartimedlemmer bør ikke unnlate å sette seg inn i hvordan en rekke forhold i partiet de seinere år, fortoner seg fra "den andre siden". Grete Knudsen har kalt boka si for "Basketak". Det er ingen dårlig tittel. Enda bedre ville det vært om hun hadde kalt den for "Motforestillinger" for det er det hun gir oss. Motforestillinger til de vedtatte "sannhetene" og den "offisielle" versjonen som mediene presenterer - og sementerer ved stadige gjentakelser. 

 

I kampen mellom Thorbjørn og Jens holdt Grete på den tapende part. Boka si avslutter hun med å gå i bresjen for Trond Giske som ny partiformann når Jens går av. Jonas Gard Støre har hun, som nevnt, ikke mye til overs for.

 

Det skal bli spennende å se om hun nok en gang setter pengene på the losing horse.  

 

Kay Olav Winther d.e.


Venstre floppet

Snart får vi ny regjering. Der er Venstre ikke med.

 

Det må være en gedigen skuffelse for Trine Skei Grande. I valgkampen nærmest lovte hun å svinge opp og gjøre norsk skole til "den beste i verden" når hun ble utdanningsminister i den kommende høyredominerte regjeringen som hun i tankene så seg som et innflytelsesrikt medlem av. Men slik gikk det ikke. Underveis feiget hun ut, og overlot til Erna og Siv å bestemme kursen og farten. Også for skolen.

 

Trines problem var at hun knyttet sin og Venstres skjebne til Kristelig Folkeparti. Enten begge partier eller ingen, sa Trine - og forregnet seg grundig. For Knut Arild ville ikke. Eller fikk ikke lov. Å sitte i regjering med Fremskrittspartiet ble for grov kost for partiet hans. Og da kunne ikke Venstre være med heller. Trine ble ikke skoleminister, men må traske rundt i Stortinget i nye fire år.

 

Generøst overlot de to småpartiene arenaen til Erna og Siv. I stedet for å legge beslag på flere departementer og sikre seg direkte innflytelse der avgjørelsene tas, skal Trine og Knut Arild, etter eget utsagn, fungere som vaktbikkjer i Stortinget. Der skal de passe på at Erna og Siv og statsrådene deres ikke går over streken. Eller strekene. Som Trine og Knut Arild tror at de har vært med å trekke opp.

 

Den rød-grønne regjeringen handlet ikke alltid i samsvar med Soria Moria-erklæringene. Og fikk mye tyn for det. Slik vil det bli bli med regjeringen Solberg også. Selv om intensjonen er aldri så god, vil det raskt vise seg at forutsetningene er annerledes enn forutsatt. I hverdagens praktiske arbeid vil felleserklæringen fra Nydalen - eller Berget det blå - for å holde seg i eventyrsjargongen - bli lagt til side og sett bort fra stadig vekk. Regjeringspartiene har en politikk de skal føre. For å kunne gjøre det, vil regjeringen trenge handlingsrom. Og det handlingsrommet vil den kreve. Eller rett og slett ta seg. Og dette vil den forlange - og forvente - aksept og parlamentarisk støtte for.

 

Så kan Venstre og Kristelig Folkeparti gå der å knurre og bjeffe og være vaktbikkjer. Men hvem bryr seg om det, så lenge de stemmer slik det er forventet av dem. Bite - i betydningen å tilføye regjeringen nederlag i Stortinget - kan de to støttepartiene ikke tillate seg. De har lovet velgerne å skaffe landet ny regjeringen. Om det skal være et seriøst løfte, må det også innebære å holde regjeringen i live selv om de ikke er enige i ett og alt. Hadde de vært enige, kunne de jo gått med i regjeringen. Nå har de malt seg inn i et hjørne ved å påta seg å være garantister for en regjering de ikke sitter i, ikke er enig med - og ikke vil ha avgjørende innflytelse på. Knurrer og bjeffer de i uttrengsmål, vil de raskt mer framstå som gneldrebikkjer enn vaktbikkjer. 

 

Forståsegpåere har uttalt at regjeringen Solberg ikke vil sitte stortingsperioden ut. Kanskje - kanskje ikke. Erna Solberg bør neppe være spesielt forsiktig, eller manøvrere spesielt klokt, for å bli sittende. Omkostningene ved å kaste henne, blir lett for store. Hvis Venstre og/eller Kristelig Folkeparti feller regjeringen, vil det skade deres troverdighet. Og Arbeiderpartiet vil trolig la regjeringen steke i sitt eget fett de neste fire årene, framfor å befri de to regjeringspartiene fra styringsansvaret, belastningen ved ikke å innfri overdrevne forventninger, og fra påkjenningene som følger av et trøblete samboerskap.

 

Venstre bør derfor forberede seg på noen påkjenninger i årene som kommer. Det samme bør Kristelig Folkeparti. Sannsynligheten er stor for at de to partiene - og særlig Venstre som var spesielt "oppesen" under valgkampen - når perioden er over, kan istemme denne linjen fra den danske visa "Sangen om Larsen eller melodien der blev  væk": "Det sku' vær' så godt, og så blev det faktisk skidt". 

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Beruset på te?

USA får ikke vedtatt budsjettet og har måttet stenge offentlige institusjoner og kontorer. Årsaken er at en reaksjonær gruppe i det republikanske partiet ikke vil stemme for et budsjett som gjør det mulig for president Obama å finansiere helsereformen som de er så sterkt i mot.

 

Det er Tea Party-bevegelsen som er klampen om foten. Den ser på samfunnsbaserte fellesskapsløsninger som sosialisme - eller enda verre: som kommunisme. Som de "gode" amerikanerne de mener at der er, vil de ikke ikke bidra til å undergrave grunnleggende amerikanske prinsipper og idealer ved å gjøre det mulig for "sosialisten" Obama å snikinnføre sosialisme og antiamerikanske holdninger på det nordamerikanske kontinentet. Den tidligere visepresidentkandidaten Sarah Palin, har uttalt at det er på tide å bombe Obamas helseplan. Det er slik sosialpolitisk  attentatvirksomhet republikanerne nå er i ferd med å utføre.

 

En ekte amerikaner er sin egen lykkes smed og søker ikke hjelp i sosiale fellesskapsløsninger. Ekte amerikanere klarer seg sjøl. Uten å ligge andre til last. Så noen helsereform vil den ytterste høyrefløyen i amerikanske politikk ikke ha. Koste hva det koste vil. De mer moderate republikanerne våger ikke å legge seg ut med de reaksjonære brushodene, men logrer innsmigrende og stemmer som de blir bedt om. Derfor står USA nå stille. Uten budsjett og uten en fungerende offentlig sektor.

 

For folk flest er det en vanskelig situasjon. For de dårligst stilte er det en katastrofetilstand. I dobbelt forstand. Ikke får de den hjelpen de skal ha. Og ikke kan den vedtatte loven som skulle berge dem fra økonomisk ruin hvis de blir arbeidsledige eller syke, settes ut i livet.

 

For Tea Party-folkene betyr det mindre at samfunnshjulene er stanset opp. Selv trenger disse reaksjonære rabulistene ingen fellesskapsløsninger. Både Tea Party-folkene selv og de øvrige framtredende republikanerne, er stort sett høyt utdannete og høyt gasjerte. De kan derfor uten tap koste på seg disse nokså ekstravagante synspunktene og hylle nihilistiske anti-stat-holdninger og leve med at staten har låst sine dører.

 

Blant de reaksjonære fanatikerne på ytre høyre fløy i amerikansk politikk er samhold og solidaritet fyord. At andre ikke er like vellykkede og velstående som dem selv, kan de mindre bemidlede takke seg selv for. Mener de. Hadde syke og fattige tatt like godt vare på de mulighetene som mulighetenes land gir dem, som de rike har gjort, ville de ikke hatt behov for sosiale hjelpeordninger. Ordninger som er basert på at andre skal betale kostnadene og redde dem ut av den økonomiske og sosiale misæren de har rotet seg inn i.

 

At de med sin manglende empati og politiske hjertelag og sine uforsonlige holdninger skaper et politisk limbo som ytterligere svekker USAs allerede svake økonomi, bryr disse nihilistene seg tilsynelatende ikke om. Eller de skjønner ikke hvilke problemer de forårsaker. For nasjonen og for familier og enkeltindivider. De har satt seg fore å "bombe" presidenten og hans "sosialistiske" helsereform. "Obama Care" må vekk før de er villige til å gi landet et budsjett. At helsereformen er vedtatt på demokratisk vis og at Høyesterett har godkjent den og erklært at den ikke strider mot grunnloven, gjør ikke inntrykk på Tea Party-folkene. Som trolig ikke er fremmede for å mene at høyesterett bare er en del av det antiamerikanske felttoget som presidenten fører for å undergrave grunnverdiene i det amerikanske samfunnet.

  
For de fleste europeere vil det som foregår i USA akkurat nå, fortone seg som uforståelig. For noen er imidlertid Tea Party-bevegelsens og republikanernes synspunkter og handlinger eksempler til etterfølgelse. Også i Norge fins det personer som mener at "enhver er sin egen lykkes smed" og at samfunnet ikke skal "sy puter" under armene på dovenpelser som foretrekker å NAVe framfor å arbeide og slite for føda. Sånn som vi andre må gjøre.

 

Vi er i ferd med å få en mørkeblå regjering. Velgerne ville ha forandring. Det får de nå. Markedsløsninger skal erstatte fellesskapsløsninger. Noen få til å begynne med. Flere etter hvert. Sakte men sikkert skal vi få et samfunn som likner mer på det de har i USA. Et samfunn der de styrende har "tillit til befolkningen" - som de så vakkert sier - og derfor vil overlate mer til den enkelte og til den enkeltes eget initiativ. Slik skal folk flest i større grad bli sin egen lykkes smed. Her som i USA. Det er bare å begynne å glede seg.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Er Fremskrittspartiet populistisk?

Populisme er et ord med uklar betydning. Begrepet høyrepopulisme er ikke bare uklart og flertydig. Det er også betent. Disse begrepene bør ikke brukes om politiske partier og deres politikk uten nærmere definisjon og dokumentasjon.

I politisk sammenheng ble ordet populistiske opprinnelige brukt om partier og bevegelser som stilte seg utenfor det etablerte politiske hierarkiet, og appellerte direkte til folket. I mange år snakket Carl I. Hagen om politikerne som om de var noen andre - en kategori personer som han selv ikke tilhørte, selv om han ledet et politisk parti og var stortingsrepresentant. Dette forsøket på å skape inntrykk av "vi og de", og folket mot etablissementet, var populistisk. Et primitivt frieri som utrolig nok gikk hjem hos mange.  

I dag kan man neppe med noen rett påstå at Fremskrittspartiet er populistisk i klassisk forstand - enn si høyrepopulistisk. Partiet søker regjeringsmakt og gjør seg så lekkert og spiselig som det kan, for å bli en ansvarlig del av det politiske establishment. At partiet søker velgernes tilslutning til synspunkter og målsettinger som man selv er dypt uenig i, gjør det ikke populistisk.

Heller ikke partiets aktuelle politiske grunnsyn og øvrige praktisk-politiske løsninger er åpenbart populistiske. Jeg forstår derfor godt at Siv Jensen og partiledelsen for øvrig, reagerer på at partiet blir karakterisert som høyrepopulistisk og slått i hartkorn med likt og ulikt av høyrepopulistiske bevegelser i andre land. Avstanden til Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti er neppe sjenerende stor, men Jensen er ingen Jörg Haider og ingen Jean-Marie eller Marine Le Pen. Fremskrittspartiet er ikke et brunt parti. 

Når europeiske medier omtaler Fremskrittspartiet som høyrepopulistisk uten å klargjøre hva de legger i begrepet, blir omtalen mer forvirrende enn oppklarende. Man kan forstå at Siv Jensen reagerer. Uklarheten er imidlertid ikke viktig. Den representerer en forvirring og mangel på presisjon som Fremskrittspartiet bør lære seg å leve med. For dette vil partiet oppleve mer av. Bl.a. takket være sin fortid.

Langt viktigere - og verre - er den forbindelsen utenlandske medier knytter mellom Fremskrittspartiet  og terroristen fra 22. juli. Her er mediene på ville veger. Påstandene kaster ikke bare skygger over Siv Jensens parti, men også over Erna Solberg og det regjeringsprosjektet hun nå forsøker å få på beina.

Massemorderen fra 22. juli handlet ikke på vegne av Fremskrittspartiet. Han handlet heller ikke i tråd med Fremskrittspartiets program eller underliggende politiske filosofi. Kanskje deler noen hans synspunkter, men jeg tviler på at noen i Fremskrittspartiets ledelse har den miste sympati for Behring Breiviks ugjerninger.

Så vidt jeg vet, var massemorderen ikke medlem av Fremskrittspartiet da han utførte sin udåd. Og hadde han vært det, er det under ingen omstendighet slik at et parti er ansvarlig - eller medansvarlig - for ugjerninger eller andre forbrytelser som dets medlemmer utfører. Slike årsakssammenhenger og forbindelser fins bare i hodet på journalister. Og kanskje hos noen anonyme kommentarskrivere lengst nede i folkedypet.

Personlig er jeg uenig i det meste av det Fremskrittspartiet står for. Og jeg kritiserer gjerne både partiet og politikken. Men åpenbart usaklig kritikk og grunnløse påstander finner jeg uverdige. 

Jeg forstår derfor at Fremskrittspartiet - og Siv Jensen - ønsker å rettferdiggjøre seg og forklare utenlandske medier hva partiet egentlig står for. Men så lett er det nok ikke å skaffe seg ny image - og nytt rykte. Jeg er imidlertid ikke så pesimistisk som trubaduren Henning Kvitnes som mener at "evig eies kun et dårlig rykte".

Fremskrittspartiet kan påvirke hva folk mener. Men da må det over lengre tid bruke en retorikk og føre en politikk som er overbevisende og fjerner all tvil. Både hos hjemmepublikummet og borte. Man må tjore de verbale lausbikkjene som gneldrer i tide og utide. For man kan ikke samtidig appellere til det mest primitive hos folk, og forlange å bli tatt alvorlig og regnet som seriøs. Omdømmet er avhengig av summen av form og innhold - over tid.

Regjeringsprosjektet gir Fremskrittspartiet en unik sjanse til å ta skrittet fra store ord og lettvinte løsninger til ansvarlig utøvelse av seriøs politikk. Jeg har ikke noe spesielt ønske om at det skal lykkes - verken med regjeringsdannelsen eller med å sette sine tvilsomme politiske eksperimenter ut i livet. Men jeg foretrekker at Fremskrittspartiet bedømmes ut fra sine gjerninger. Det dreier seg ikke bare om fair play, men om respekten for og tilliten til det politiske systemet. Og dermed om den demokrati-arven vi skal overlate til våre etterkommere.

Velgerne visste hva de kunne vente seg om de stemte på de fire høyrepartiene. Likevel mente et flertall at de fire skulle få prøve seg. Det bør de nå få gjøre uten at mediene - utenlandske eller norske - legger ut snubletråder ved toppen av trappa.

Prosjekt Erna skal ikke fredes, men få fair behandling og saklig bedømmelse. Det har også de enkelte partiene krav på - også Fremskrittspartiet. Det er nå det i praksis skal vise at det ikke er høyrepopulistisk.

Så får vi se hvor lang tid det tar før partiet - og Ernas prosjekt - snubler og faller ved egen hjelp.

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Sosialistene og de borgerlige - hvem er det?

Partiene på høyresiden i norsk politikk har det med å kalle partiene på venstresiden for sosialistiske.

 

Kanskje fordi de ikke vet bedre. Men like sannsynlig fordi de håper at ordene sosialisme og sosialister skal virke skremmende på en ikke altfor belest og opplyst allmennhet.

 

Selv kaller høyresidepartiene seg for borgerlige. Det er også misvisende. Fordi alle er borgere og tilhører "borgerklassen", i et moderne klasseløst og egalitært velferdssamfunn som Norge. De gamle begrepene som ble dannet og brukt i det tidligere stands- og klassedelte samfunnet hvor innbyggerne hadde ulik medfødt status og ulike rettigheter, passer i ikke lenger. I dagens klasseløse velferdssamfunn er vi alle borgere og borgerlige. 

 

I den utstrekning sosialister er personer som er tilhengere av en samfunnsorden med offentlige fellestjenester og der rettsapparatet og stat, fylkeskommune og kommune behandler alle likt, er de fleste av oss også sosialister - eller i alle fall sosialdemokrater.

 

Tradisjonell sosialisme uten privat eiendom, og der det offentlige eller kollektiver eier og driver produksjons- og distribusjonsmidlene, er det få som bekjenner seg til i dagens Norge.

 

Arbeiderpartiet er slik sett ikke et sosialistisk parti. Verken tradisjonelle eller moderne sosialister bekjenner seg til blandingsøkonomiske modeller slik Arbeiderpartiet gjør. Gjør de det, er de ikke sosialister.

 

Selv i Sosialistisk Venstreparti er det vanskelig å finne egentlige sosialister. Partinavnet er derfor misvisende - i dobbelt forstand. Sosialister - for ikke å snakke om venstresosialister - fins det knapt i SV. Og det er ikke under noen omstendighet venstresosialisme som har preget SV i regjering. Ikke i opposisjon heller.

 

Høyresidens tale om sosialistene, er derfor ren skremselspropaganda. Uten forankring i virkeligheten.

 

Dessverre bidrar mediene til å spre vrangforestillingene. Dessuten skaper enkelte nettsteder uklarhet om hva sosialisme er. Definisjonen i nettutgaven av Store norske leksikon er f.eks. uklar - og tvilsom. Man fristes nesten til å tro at leksikonforfatteren har tilpasset definisjonen til høyrepolitikernes misvisende bruk av ordet. Den som vil vite hva sosialisme er, bør i stedet gå til Den Store Danske, Gyldendals åbne encyklopædi eller til Wikipedia.

 

I Gyldendals åbne encyklopædi heter det: "Som politisk mål har socialisme ikke siden 1960'erne været en del af de vestlige socialdemokratiske partiers politik. Med de kommunistiske partiers sammenbrud er det kun mindre socialistiske partier, som var uafhængige af den kommunistiske bevægelse, fx Socialistisk Folkeparti (SF) i Danmark, eller nogle af de reformerede kommunistpartier, som i Italien, der stadig opererer med socialisme som politisk mål."

 

Og: "Ordet oppstod i begynnelsen af 1800-t. som modsætning til individualisme, men blev fra 1830'erne i stigende grad brugt om forskellige skoler inden for økonomi og politik og blandt arbejdere, som tilstræbte en nyordning af samfundet, hvor der i modsætning til kapitalismens samfund ikke var privat ejendomsret til fabrikker og produktionsanlæg, idet samfundets samlede produktion og distribution blev varetaget under kollektive, rationelle og planlagte former."


Politikken ville tjent på at høyrepartiene sluttet å bruke de misvisende begrepene sosialisme og sosialister om politikken og partiene på venstresiden i Norge. Å kalle Arbeiderpartiet sosialistisk er like misvisende som når republikanerne i USA hevder at president Obama er sosialist og fremmer en sosialistisk politikk. Det er og blir renheklet tøv. Egnet til å forvirre og skremme. Men ikke egnet til å opplyse og informere.

 

Denne misbruken av begrepene burde norske medier avklare og avsløre. Men det ville kreve at journalistene selv vet hva ordene betyr og hva begrepene står for og ikke lar seg dupere av politikere med skjult agenda.

 

Men vet de det? Skjønner de at de lar seg lede? Og villede?

 

Kay Olav Winther d.e. 


Man skal ikke skue hunden på hårene, men høre når den bjeffer

På ridetøyet skal storfolk kjennes, heter det. Andre mener at klær skaper folk. Jeg mener at hunden ikke skal skues på hårene. Og ikke politikere heller.

 

Siv Jensen har fått pepper for kjolen som hun bar valgnatta. Og noen godord.

 

Det viser hva enkelte er opptatt av. Og hva de forstår seg på. De skjønner ikke "bæret"av politikk. Men kjoler og slips og hårfasonger ligger innenfor det "saksfeltet" de syns at de behersker. Så det mener de noe om. Og uttaler seg offentlig om. Og skriver om.

 

Siv Jensens kjole er verken flott eller elendig. Den er ikke en gang bra eller mindre bra. Den er totalt likegyldig!

 

Hvis Siv liker den - eller ønsker å provosere det selvbestaltede motepolitiet ved å bære den - er det helt i orden. Siv om det.  

 

Journalister som bidrar til å lede publikums oppmerksomhet mot kjolen, går dumhetens ærend. Det de burde gjøre allmennheten oppmerksom på og gi informasjon om, er ikke kjolen til Siv, men den politikken Siv og Fremskrittspartiet står for. Journalister skal ikke opptre som mikrofonstativer for Siv og Solvik Olsen og Sandberg og hva de nå heter alle sammen. Journalister skal "tenke sjæl" og grave og lete og presentere og stille de avgjørende spørsmålene om filosofi og konkrete politiske mål. Ved å informere, analysere og redegjøre for fakta og sannsynlige konsekvenser av den politikken partiet står for, skal de opplyse allmennheten. Kjolestoff -- for å si det sånn - opplyser ikke, men fordummer.

 

Siv klarte ikke å styre seg valgnatta. Hun lot seg begeistre og beruse av muligheten til å komme i regjering og opptrådte ufint og på en måte som ikke var en "statsmann" verdig. Selv om hun talte til egne disipler, visste hun at hele det norske folket så på. "Morna, Jens!" burde hun spart seg. Det hadde hun tjent på. Det var ikke morsomt og ikke slagferdig. Det var bare ufint. Nå framstod hun som overfladisk og hoverende. Men nok en gang: Henne om det. Uttalelsen var et stilbrudd, men uten betydning for det som virkelig teller: Politikken. 

 

Hva er det så Siv og Fremskrittspartiet vil med Norge?

 

De vil skru klokka tilbake. Til førsolidarisk tid. Da folk måtte klare seg sjøl og noen hadde frihet til å ture fram og fremme egne interesser uten hensyn til andre. Siv og partiet hennes har som mål å svekke - og på lengre sikt skrinlegge - den solidariske velferdsstaten og erstatte den med privatisering og markedsbaserte løsninger og friheter som gir noen rett til å gjøre ting som andre vil måtte betale for eller lide under.

 

Få land i verden er så sosialt egalitære og kan by sine innbyggere slik økonomisk trygghet, som Norge kan. Dette systemet og denne tryggheten vil Fremskrittspartiet eksperimentere med. Vil vil redusere byråkratiet, og vi vil gi landets innbyggere større frihet, sier Siv og Fremskrittspartiet.

 

Hva denne friheten reelt sett består i, og hvilke konsekvenser den vil ha, burde journalistene være opptatt av. Ikke av hva slags kjole Siv Jensen har på. 

 

Norske medier er på mange måter klakkører. Journalistene går i flokk, skriver om det samme og jakter på populære temaer som kan øke opplagstallene. Avisene likner mer og mer på ukeblader. I etermediene griper den intetsigende populismen om seg.

 

Et levende demokrati trenger kritisk journalistikk. Ikke persondyrkelse og ikke personforfølgelse - og ikke dill-dall om kjoler, slips og andre klesplagg. Folkestyret trenger informert journalistikk om politikk. Ikke likegyldigheter om politikernes klesdrakter.

 

Men det er kanskje for mye å ønske? I et land som Norge? Som har en fri og uavhengig presse? Enn så lenge.

 

Journalistene har tydeligvis viktigere ting å ta seg av.

 

Kay Olav Winther d.e. 


Bratt motbakke venter Erna

Valget er over. Hverdagen kan begynne. 

 

Nå skal Erna, Siv, Trine og Knut Arild innfri løftene de gav til velgerne under valgkampen. Det er ikke småtterier. Løfter som slår hverandre i hjel, står i kø.

 

Jeg tipper at Trine er den som må ofre mest i den store løfte-masakren. Hun har lovt at en ny regjering på flere områder skal føre en politikk som de to største partiene på den blå siden er klart uenige i. 

 

Også Knut Arild har noen skuffelser i vente. Han har stadig framhevet at hans beveggrunner for å ønske et regjeringsskifte er å fremme en politikk som han vet at Fremskrittspartiet er i mot og som Høyre er skeptisk til.

 

Sentrum er gjennoopprettet! Vi skal sammen presse den nye regjeringen til å velge sentrumsløsninger framfor blå politikk,  jubler de to småpartilederne i et anfall av seiersrus. Om de forstiller seg, eller virkelig tror på det de sier, er uklart. Hvor mye de er villige til å svelge, vil vise seg så snart Erna kommer i gang med sonderingene.

 

Uansett bør det være klart for de fleste at valgets vinner, Erna, skal danne regjering for å føre Høyrepolitikk. Tilsatt så mye Fremskrittspartipolitikk som hun er nødt til å akseptere for å gjøre Siv fornøyd slik at hun blir med på laget. Carl I. Hagen puster Siv i nakken. Enten hun vil innrømme det eller ei. Hun må derfor være mer knipen enn hun kanskje egentlig har lyst til. For hun vil bli statsråd og skrive politisk historie. Ikke bare være en skygge av Carl.

 

Mot de to blå damene, har ikke Knut Arild og Trine en sjanse. Selvfølgelig kan de få kastet til seg en og annen liten godbit for syns skyld, men at de to - eller en av dem - skal kunne bevege Erna og Siv bort fra en stø kurs mot høyre, er bare ønskedrømmer. Urealistiske ønskedrømmer. Trine og Knut Arilds erklæringer om at deres hensikt med å støtte en høyrepopulistisk regjering, er å fremme grønne og sosiale verdier, er helt uten logikk. Det er like meningsløst - og virkningsløst - som om avholdsfolk skulle gå på fest for å drikke mest mulig sprit for at det  skal bli mindre til andre. 

 

Erna står i bunnen av en bratt bakke. Den nærmeste tiden må hun komme seg til toppen.

 

Alle de fire såkalte borgerlige partilederne er nå så oppsatt på å kunne entre regjeringskontorene, at jeg tror Erna vil komme seg til topps. Hvor lenge hun vil bli værende der, er mer usikkert. For på vegen opp vil hun måtte kaste fra seg en hel del tyngende tankegods og politiske målsettinger og løfter - både fra eget lager og ting som de andre har drasset med seg og mener at de ikke kan gi avkall på. Slitasjen vil derfor begynne allerede før en ny regjering har fått satt seg til rette på taburettene. Spesielt Knut Arild og Trine vil sitte frustrerte tilbake. Og kanskje ønske at de satt i Stortinget og kunne markere sin egenart, i stedet for å bli gjort ansvarlige for en blå og blålilla politikk som de egentlig er uenig i. 

 

I regjering er alle ansvarlige for alt. Man kan ikke være i opposisjon til en regjering man selv er en del av. Bare spør SV og Senterpartiet.

 

Og skulle Kristelig Folkeparti og Venstre velge å støtte regjeringen Erna fra Stortinget, er de fortsatt bundet på hender og føtter. Fra Stortingets talerstol kan de nok si sin mening, men sette makt bak ordene og tildele Erna parlamentariske nederlag, kan de ikke. Å tro at velgerne - og mediene - ikke kan se forskjell på ei vaktbikkje og og en gneldrende, men ufarlig skjødehund som lar seg blidgjøre med en liten godbit ved bordet i ny og ned, er naivt. Det skal nok de to "sentrumspolitikerne" få merke når den første gledesrusen er over og hverdagen melder seg.

 

Denne konstateringen oppfatter de selvfølgelig som ukvalifisert, uriktig og overdrevet. De skal nok sørge for at situasjonen blir en annen. Tror de.

 

Og Erna går ganske sikkert entusiastisk og optimistisk til sin oppgave. Fast bestemt på å gjøre både Siv, Knut Arild og Trine til lags slik at hun kan beholde dem på laget.

 

Om prosjekt "Erna" lar seg realisere uten at noen av dem sitter igjen som tapere, vil vise seg. Jeg tipper at velgerne ved neste korsveg nok vil spørre hva det ble til med alle de lokkende løftene. Da vil nok både Knut Arild og Trine - og trolig Siv også - ha et forklaringsproblem.

 

Den tid den sorg kan de tenke.

 

Det kan vise seg å være en nonchalanse de vil måtte betale dyrt for.

 

Kay Olav Winther d.e.


Når de får opp øya

Skolevalgene får meg alltid til å tenke på historien om Høyremannen og kattungene.

 

Det var valgkamp og Høyremannen traff en gutt som satt og stelte med noen nyfødte og blinde kattunger. Høyremannen, som var oppslukt av det forestående valget, spurte: - Hvilket parti stemmer de der på da? 

 

- Høyre, svarte gutten.

 

Noe dager senere kom Høyremannen forbi igjen sammen med en person som han prøvde å overbevise om Høyres fortreffelighet. Kom her skal jeg vise deg noe, sa han og gikk bort til gutten og spurte: - Hvilket parti stemmer disse kattungene på?

 

- Arbeiderpartiet, sa gutten.

 

- Å? sa Høyremannen overasket og tydelig skuffet. - Forrige gang jeg spurte sa du at de stemte Høyre.

 

- Ja, da gjorde de det, men nå har de fått opp øya, forklarte gutten.

 

Skolevalgene kunne vært en verdifull øvelse i demokrati.

 

Jeg vet ikke hvilken undervisning elevene får om betydningen av et levende demokrati, om det representative systemet og om valgakten, før de går til urnene. Det varierer sikkert fra skole til skole og klasse til klasse. Men generelt sett kan undervisningen ikke være tilstrekkelig og tilfredsstillende. Det bærer skolevalgene tydelig bud om.

 

Deltakelse i demokratiske politiske valg forutsetter informert valg mellom alternativer. Når unge mennesker går i samlet flokk og følger "straumdrag og vær og vind" og stemmer for det som er "in" i tiden, er det fare på ferde. Uansett om trenden går i rød eller blå retning.

 

Resultatet av årets skolevalg tyder på at elevene har det som de nyfødte kattungene. Mange av dem har ikke fått opp øya ennå. De har åpenbart stemt uten først å ha skaffet seg innsikt. De har ikke stemt med hodet. De må ha falt for innholdsløse slagord, latt seg overbevise av ubegrunnende påstander og av ønske om forandring for forandringens skyld. De har m.a.o. fulgt rådende tendenser slik de har fått dem beskrevet i mediene.

 

Det er ikke noe galt i at personer som mener at Høyre har de beste løsningene på samfunnets utfordringer, gir sin stemme til Høyre og håper på at Erna skal bli statsminister. Også ungdom må få følge sin politiske overbevisning. Men hvorfor får Høyre plutselig så massiv oppslutning? Har de unge elevene studert Høyres budskap? Hva er det i det Høyre mener i dag, som partiet ikke mente for fire år siden? Eller for åtte år siden? Har Høyre byttet politisk innhold? Eller serverer de "the same shit in a new wrapping"? Er det innpakningen folk stemmer på?

 

Ungdommen skal være radikal. Den skal være opprørt over urettferdighet og ha ønske om å rette på samfunnets mangler - nå. Utålmodighet er ungdommens prerogativ.

 

Årets skolevalg viser ingen brennende sosial samvittighet. Og ingen sprekkeferdig sosial utålmodighet. Det viser oss ungdom som ønsker å bytte solidaritet med markedstenkning og enhver-er-sin-egen-lykkes-smed-filosofi. Ungdom som åpenbart sakner historisk balast, og som er villig til å kaste vrak på årtiers møysommelig oppnådde fellesskapsløsninger som er like for alle, for å gi plass til markedsorienterte løsninger som begunstiger de bedrestilte.  

 

Mange tar demokratiske valg og folkestyre som en selvfølge. De gidder ikke delta, eller demonstrer ved å gi sin stemme til ensakspartier og andre demonstrasjonspartier.  Mange unge viser hvor lite seriøst de tar skolevalget, ved å stemme på partier og alternativer som aldri vil bli mer enn ubetydelige parenteser i det politiske regnskapet.

 

Det er ikke framtidens utålmodige røst vi hører fra årets skolevalg. Det er fortiden som taler til oss. Årets skolevalg viser oss en ungdom som i sinn er eldre enn sine foreldre. 

 

Vi får trøste oss med at de ennå ikke har fått opp øya. Når det skjer, kommer de forhåpentlig til sans og samling - de fleste av dem.

 

Men én ting viser årets skolevalg til evidens: Liksomvalgene ved skolene er det beste bevis på og argument for at stemmerettsalderen ikke bør senkes.

 

Kay Olav Winther d.e.

  


Fanden på veggen?

Når partiene forsøker å analysere motstandernes politikk og forteller velgerne hvilke følger denne politikken vil få, svarer forslagsstillerne med å kalle kritikken for skremselspropaganda. Det er selvfølgelig et rent selvforsvar og berører i liten, eller ingen, grad sakens realiteter.

 

I Sverige har de prøvd ut en rekke av de "nye tankene og gode løsningene" som Høyre vil velsigne oss med dersom Erna får bestemme. Med lite hell. Svenskene har gjort en del bitre erfaringer. Men for sent skal synderen - eller velgeren - angre. Arbeidsledigheten er f.eks. høy. Den ubenyttede arbeidskraften sin eksporterer svenskene til Norge. Til det gammeldagse landet med den avleggs politikken som nå skal erstattes med svenske løsninger.

 

Å peke på at resultatet lett kan bli at vi skaffer oss de samme problemene og den samme politiske hodepinen som svenskene har ervervet seg under Reinfeldts blå styre, er altså ikke informasjon. Eller advarsler gitt etter føre-var-prinsippet. Det er skremselspropaganda. Mener Høyre og partiets klakkører. Kritikerne maler fanden på veggen, hevder de.

 

Moderaterna gjorde det dårlig i Sverige. I 2006 fant de på en vri. Hvorfor ikke gi budskapet en ny og mer lokkende form? Noe a la sosialdemokratene? Politikken var den samme gamle, men retorikken ble fornyet. Med positivt ladete lokkeord markedsførte partiet sin politikk. Og budskapet falt i god jord hos mange som ikke så kroken i agnet.

 

Mens svenskene betaler regningen for Moderaternas og samarbeidspartnernes systemskifte, tilbys vi den samme politikken med de samme løsningene innpakket i den samme retorikken her i landet. Nå er det Ernas tur. Hun går i Reinfeldts fotspor. Hennes politikk er i dobbelt forstand - en blåkopi.

 

Svenskene opplevde hell i uhellet. Når arbeidsledigheten steg, kunne de sende de arbeidsløse til Norge. Så heldige er ikke vi. Når Høyrepolitikken fører til høyere arbeidsledighet her, har vi ikke et vellykket naboland å sende våre unge arbeidsløse til. For vårt naboland har nok med seg sjøl. Der er enhver sin egen lykkes smed.


Det kan da ikke være så farlig å prøve noe nytt, mener noen. Funker ikke det nye, kan vi jo gå tilbake til det gamle.


Det skal veldig mye til å reversere de strukturelle endringene. " Etter fire år med høyrepolitikk er det veldig vanskelig å hente seg inn igjen," sier svenske Daniel Suhonen, forfatteren av boka "Åtta år med Reinfeldt". Mer enn en halv million svensker har nå basert seg på egne helseforsikringer, de har barn i private skoler og de som har gode jobber og middels til høy lønn, nyter godt av skattelette sammen med de rikeste. De som har penger, bruker skatteletten til å kjøpe seg private løsninger. 

 

Sverige har i alle år etter krigen vært brukt som modell for norsk skole. Etter at den blå Reinfeldt-regjeringen har svekket svensk offentlig skole og sluppet fri privatskolene, har svenske skoleelever rast nedover på statistikken. Kunnskapsnivået har sunket. De var blant de beste, men er i dag under middels.   


Skolen er blitt arena for økonomisk spekulasjon. Investorer eier et hundretalls skoler og tjener milliarder. De oppnår økonomisk gevinst på å redusere lærertettheten. Privatskolene ligger i snitt på 6,5 lærere per hundre elever, mens det offentlige opererer med åtte lærere per hundre elever. De private konkurrerer om elevene ved å tilby vitnemål med høyere karakterer enn i offentlig skole, sier Suhonen. Problemet er ikke bare at skattepenger går rett til investorene, men at skolen ødelegges. De unge mister kunnskap. Svenske elever lærer i dag mindre enn for få år siden og mindre enn skolebarn i land det er naturlig å sammenlikne seg med, framholder Suhonen.

Moderaterna i Sverige vil ikke "sy puter under armene på folk". Det vil ikke Erna, og de norske blå heller. I Sverige har Reinfeldt-regjeringen redusert tallet på trygdemottakere. Med det resultat at et stort antall arbeidsledige ikke har noe å gjøre og ikke får økonomisk hjelp fra fellesskapet. For det svenske Høyre har "fornyet" store deler av støtteordningene. Arbeidsledige mister trygd etter et halvt år - dersom de i det hele tatt har rett på trygd. Halvparten av de ledige oppfyller ikke kravene til hjelp. 200.000 ledige ungdommer er ikke registrert noen steder, og ingen vet hva de gjør og hvordan de livnærer seg.

Blir svenskene langtidssyke, er de ille ute. Hvis de ikke har private forsikringer, da. Sykelønnsordningen er nemlig drastisk forriget. Etter to år som syk, er man per definisjon frisk. Som sagt: Den blå Reinfeldt-regjeringen er ikke tilhenger av å "sy puter under armene på folk". Klarer de ikke å stå ved egen hjelp, får de ligge der. Så får de nok krefter til å reise seg ved egen hjelp.

 

Dette er bare et par av de "frihetene", nye tankene og gode løsningene som den blå regjeringen i Sverige har gitt det svenske folket. Frihet til å suge på labben når nøden melder seg.

 

Nå er det vår tur til å prøve samme medisin, skal vi tro Erna.

 

Personlig har jeg ingen tiltro til de blå løsningene. Jeg syns de minner for mye om Holberg:

 

Den Doktor Christen kan en Sygdom strax fordrive;

Den Syge la'er han dø, saa faaer ej febren Fod.

Den sørgend' Ænke da han saadan Trøst kan give:

Jer Mand han døde vel, men febren ham forlod.  

 

Godt valg.

 

Kay Olav Winther d.e.


Karakterer gir ikke kunnskap

Høyre vil ha karakterer på barnetrinnet. De tror at karakterer vil heve kunnskapsnivået. 

 

At elever og læringsutbytte evalueres er en selvfølge. Elever vurderes for at man skal bli kjent med deres forutsetninger og kunne gi individuelt tilpasset undervisning. Læringsutbyttet evalueres for å se om undervisningen gir ønskede resultater, og for å kunne tilpasse metoder og krav til den faktiske situasjonen.

 

Karakterer er ikke evaluering. Og øker ikke læringsutbyttet. Karakterer er symboler - eller bilder - som skal fortelle om læringsresultat og kunnskapsnivå.

 

Hva Høyrefolk og de fleste foresatte - og overraskende mange lærere - ikke forstår er at karakterer er et omtrentlig og upresist uttrykk for evalueringsresultater. Karakterene forteller ikke om premissene for vurderingen og gir verken elever eller foresatte tilbakemelding om hva som er riktig, hva som er galt og hva som bør gjøres for å rette opp mangler og heve prestasjonsnivået.

 

Først når karaktertegnene suppleres med veiledende kommentarer gir de elever og foresatte slik tilbakemelding som elevene trenger for å arbeide måbevisst med å lære det de ikke mestrer. Men da er karakterene overflødige. Hjelpen ligger ikke i karaktersymbolene, men i merknadene og veiledningen. 

 

Karakterene er ikke bare overflødige. De er misvisende. Det gjelder på alle trinn. De forteller ikke hvordan eleven arbeider og presterer i forhold til sine forutsetninger, men ser bort fra individuelle forskjeller og sammenlikner elevens prestasjoner med et beregnet statistisk gjennomsnitt. Altså en tenkt situasjon.

 

Jeg har vært lærer og skoleleder i mange år. Jeg vet godt at karakterer er greie å ty til. Har man 25-30 prøver som man skal rette og evaluere, er det arbeidsbesparende å sette karakterer i stedet for å skrive veiledende merknader. Men for elevene - og for foresatte som gjerne vil vite hvordan deres barn presterer og ligger an sammenliknet med andre - er karaktersymbolene dårlig tilbakemelding. De gir minimal informasjon og veiledning. Hvis de gir veiledning i det hele tatt.

 

Fra høyresiden i det politiske landsskapet klages det ofte over at de flinke elevene ikke får utfordringer som er tilpasset deres forutsetninger og nivå. Nettopp karakterene bidrar til at elevene blir stående på stedet hvil. Karakterene er ikke dynamiske, men statiske.  En M eller S eller en god bokstav- eller tallkarakter infomrerer, uansett symbolets form, i noen grad om status og gode prestasjoner i forhold til andre elever og årskullgjennomsnittet, men sier ingen ting om vegen videre for den aktuelle eleven.

 

Den som ønsker å bedre undervisningen, veilede elevene og heve læringsutbyttet kjemper ikke for mer utbredt bruk av karaktertegn, men går tvert i mot inn for å erstatte summariske, upresise karaktersymboler uten veiledningseffekt, med skriftlig og muntlig tilbakemelding som gir eleven grunnlag for å arbeide mer med det vedkommende ikke mestrer. 

 

Å undervise - dvs. lære bort - er å instruere, korrigere, veilede og oppmuntre. Dårlige karakterer uten hjelp og veiledning oppmuntrer ikke. Og gir ikke lyst til å lære mer. De bidrar tvert i mot til gi elevene inntrykk av egen utilstrekkelighet - og håpløshet. Hvorfor anstrenge seg når ingen ting nytter? Da er det kanskje bedre å slå spillet over ende - og lage kvalm eller droppe ut?

 

Å lære skolefag, er som å lære å kjøre bil. Man må få instruksjon om hvilke regler som gjelder, og hva man skal gjøre. Og man må bli korrigert og få hjelp til å rette feil. Ingen vil drømme om å gi kjøreskoleelever karaktersymboler i stedet for veiledende tilbakemeldinger.

 

Samme framgangsmåte må brukes i skolen. Karaktersymboler har ingen ting i barneskolen å gjøre. Og de er utilstrekkelige og misvisende på høyere trinn.

 

Høyre er på ville veger. Hvis partiet virkelig er interessert i å bedre nivået i skolen, bør det lære leksa si før det går ut med råd til skole-Norge. Lettvinte, kvasipedagogiske løsninger på skolens utfordringer er ingen tjent med.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


TV2 en seriøs samfunnsaktør?

Nyhetsdekningen i TV2 er tvilsom. Det samme er valgdekningen. TV2 er ikke en nyhetsformidler, men ser ut til å ha en egen agenda. Som kanalen ikke redegjør for. Den seiler derfor under falsk flagg.

I partilederdebatten forrige uke la kanalen fram resultatene fra en undersøkelse som den hadde foretatt. Der hevdet TV2 at "to av tre sykehjemsansatte forteller at de eldre på sykehjem i Norge får uforsvarlig og uverdig behandling på grunn av for lite ressurser». Som en slags verifisering hadde kanalen gravd fram en lokal tillitsvalgt som bekreftet elendigheten og gikk i rette med forbundsleder Jan Davidsen fordi han ikke trodde på medlemmene sine.

Affæren var et grovt tramp i klaveret. Engelske søndagsaviser kunne ikke gjort det verre.

Kanalens forhåndsintervjuer med programleder Oddvar Stenstrøm og politisk kommentator Stein Kåre Kristiansen avslørte at de to var helt uten motforestillinger og var innstilt på politiske basketak med statsministeren om saken. Tilstanden i norsk eldreomsorg var bevislig skammelig, og det skulle statsministeren få innrømme. På TV2.

Alt er ikke rosenrødt i norsk eldreomsorg. Men det aller, aller meste er bra. De eldre blir tatt godt vare på.

Men det er til liten trøst for eldre som ikke får omsorg og adekvat hjelp. At pårørende til eldre og syke som forsømmes blir skuffet, ergerlige og forbannet er helt på sin plass. At de sier i fra på stedet og går til mediene er som det skal være.

At ansatte som ikke får gitt de eldre den hjelpen de skulle ha, klager og peker på pengemangel og underbemanning, er også som det skal være. Hvordan skulle man ellers få rettet opp manglene?

Oppegående eldre skal ikke skysses i seng tidlig på ettermiddagen fordi institusjonen er underbemannet. Og ingen skal ligge timesvis med våte bleier eller bleier fulle av avføring. Kommuner og institusjoner som satser på at slendrian og forsømmelser ikke skal bli avslørt, bør henges ut. Ingen bør spares for oppmerksomhetens kritiske lys. Verken offentlige eller private institusjoner.

Men saklig, velbegrunnet påvisning av feil og mangler og krav om bedringer, er noe helt annet enn overdrivelser og svartmaling for effektens skyld. TV2 gav ikke et riktig bilde av situasjonen. Kanalen feilinformerte. Kanskje for å få fart på debatten. Kanskje fordi den ville påvirke utviklingen og bidra til et politisk maktskifte.

Etter programmet fikk TV2 sterk kritikk fra diverse hold. Valgforskere, statistikere, kommentatorer og folk som kjenner eldreomsorgen, og som ikke har noen politisk agenda, har fastslått at statistikkbruken til kanalen er misvisende. Virkeligheten er ikke slik TV2 påstod. Kanalen jukset.

En rimelig reaksjon fra TV2s side, ville vært en beklagelse over for velgerne som de forsøkte å føre på vilspor, og endelig parkering av den pensjonerte programlederen Oddvar Stenstrøm som kanalen stadig børster støvet av.

Men nei. Det lengste TV2 går, er at kanalens nyhetsredaktør, Jan Ove Årsæther, over for bladet Kampanje innrømmer at måten de presenterte undersøkelsen på ikke var nøktern og balansert. Presentasjonen kunne vært bedre og tydeligere, sier redaktøren som prøver å prate bort kanalens uvederheftige tall så godt han kan. Selv om han i kanalens ånd burde innrømt at undersøkelsen og bruken av den var en skam.

Altså ingen ting lært. Kanalen fortsatte å bruke de feilaktige og tvilsomme tallene etter at de var avslørt som misvisende. I stedet for å beklage prøvde nyhetsanker, Arill Riise, å skyve TNS Gallup foran seg, men TNS Gallup går ikke god for undersøkelsen. Nyhetsredaktør Årsæther forsøker å redde ansikt ved å vri på tallene slik at de skal framstå litt unøyaktige, men i hovedsak riktige - selv om de i realiteten er gale og derfor misvisende og villedende. TV2 er tydeligvis i alle ledd mer opptatt av tåkelegging og tildekking enn av informasjon. Det er ikke første gangen man sitter igjen med det inntrykket. 

Programleder Oddvar Stenstrøm prøvde ved halstarrighet og prokuratorknep å få statsministeren til å karakterisere situasjonen i eldreomsorgen som en skam. Den som ikke opplevde at Stenstrøms framgangsmåte som kampanjejournalistikk mot regjeringen, forstod neppe hva han drev med.

Hadde Stenstrøm roet seg ned og moderert seg, kunne han sikkert fått Stoltenberg med på at det fortsatt er uløste oppgaver i eldreomsorgen. Men det var ikke det TV2 ville. Kanalen ville ikke ha fram hva partiene mente. Dens anliggende var ikke å informere, men å lage sensasjoner og å sette statsministeren, Arbeiderpartiet og de rød-grønne på plass og gjøre dem svar skyldige foran alt folket.

Det plasserer TV2 i kategorien "tabloidmedium". Heretter er det enda større grunn enn tidligere til å spørre: Kan man stole på "informasjoner" fra TV2? Eller er det ren propaganda de serverer?

Kay Olav Winther d.e.


Trygghet!

Hva jeg ønsker meg for de neste fire årene og for den fjernere framtiden?

 

Trygghet. Trygghet for mine nærmeste. Trygghet for alle andre nordmenn. Og trygghet for alle mennesker i verden.

 

Den 9. september skal vi treffe et valg. Jeg velger trygghet. 

 

Trygghet for alle i hele verden ligger nok utenfor dette valgets ramme. Men vi kan velge et stortingsflertall som føler omsorg for andre, og som vil at det rike Norge skal bidra til å skape fred og trygghet i verden. Et regjeringsdyktig flertall som vil ta vare på og videreføre den solidariske velferdsstaten som er bygd opp i Norge. 

 

Europa har det vanskelig. Delvis skyldes det at EU og de enkelte medlemslandene er gått for fort fram og har forløftet seg økonomisk. Men den kanskje viktigste grunnen er at det er eksperimentert og spekulert med økonomiske virkemidler, arbeidsplasser og sosiale sikkerhetsnett. Spekulanter uten overdrevet sans for trygghet og konsekvenser, har fått anledning til å erstatte velprøvde velferdsløsninger med "utradisjonelle, spennende løsninger".

 

Reformistene som syns velferdsstaten er i overkant påtrengende trygg, og som syns at sosiale sikkerhetsnett hemmer vågemot og utvikling, vil gi oss mer frihet. Frihet til å prøve og feile. Frihet til å overføre ressurser og oppgaver fra det offentlige - dvs. fellesskapet - til private tilbydere som vil gjøre oss til kunder som de kan tjene penger på.

 

Privatisering høres fint ut og virker forlokkende på noen. Men privatisering er ikke noe annet enn å bygge ned fellesskapets omsorg, fjerne det sosiale sikkerhetsnettet og overføre det sosiale ansvaret til den enkelte. 

 

Vi vil ikke sy puter under armene på folk, sier de som ønsker mer konkurranse og mindre trygghet. Folk må selv ta ansvar for sin skjebne - sin helse og sin økonomi. Velferdsstaten fritar folk for ansvar og gjør dem passive og sløve. La oss overføre mer ansvar til den enkelte. La alle bli sin egen lykkes smed. 

 

For unge mennesker som bare har opplevd velstand, lyder det trolig ikke så galt. Mange tror øyensynlig at velstand og trygghet er en naturtilstand. At ingen ting kan gå riktig galt. Viser alternative løsninger seg å slå feil, kan vi sikkert gå tilbake til det gamle. Men vi må gi nye tanker en sjanse.

 

Forholdet er at de "nye" tankene, ikke er nye. De er velprøvde. Det er disse politiske ideene og praktiske løsningene vi møysommelig har arbeidet oss bort fra på vegen fra forskjellsamfunnet til dagens velferdssamfunn. Solidariske fellesløsninger har avløst privatisering og sin-egen-lykkes-smed- løsninger nettopp fordi et trygt samfunn må ha løsninger som omfatter alle - ikke bare de vellykkede, bedrestilte og heldige.

 

Jeg vil ikke ha det samfunnet som Høyre og Fremskrittspartiet forespeiler meg. Jeg vil ikke ha en svekket velferdsstat og flere oppgaver og økonomiske ressurser overført til private entreprenører. 

 

Jeg er en gammel mann, og tenker ikke først og fremst på meg selv. Jeg tenker på mine barn og på deres jevnaldrende. Og jeg tenker ikke minst på mine barnebarn, andre barn og unge og på framtidige generasjoner. Jeg tenker på deres velferd - på deres trygghet.

 

Den 9. september skal jeg stemme. På Arbeiderpartiet. Ikke av gammel vane eller lojalitet, men fordi Arbeiderpartiet har den politikken som best vil ta vare på å videreutvikle den solidariske velferdsstaten der folkevalgte krefter på våre vegne tar ansvaret for samfunnsutviklingen og velferdstilbudet.

 

Norge er et godt land å bo i. Men det er ikke feilfritt. Det er fortsatt utfordringer som vi ikke har funnet tilfredsstillende svar på. Store utfordringer.

 

 All erfaring tilsier at Arbeiderpartiet vil være det beste til å finne holdbare, solidariske løsninger på de oppgavene som fortsatt ikke har funnet sin løsning.

 

Derfor stemmer jeg på Arbeiderpartiet!

 

Kay Olav Winther d.e.


Folk og dyr og De Grønne

Miljøpartiet De Grønne vil avvikle pelsdyrnæringen. Men så vidt jeg kan forstå, ikke husdyrhold forøvrig. Kuer på bås, griser i binge og høner i bur eller tett i tett på åpne golv hvor de knapt kan røre seg, er tilsynelatende akseptabelt. Eller om ikke akseptabelt, så i ethvert fall ikke graverende nok til at husdyrhold må avskaffes.

 

La meg for å unngå enhver misforståelse, slå fast: Dyr skal ha det godt. De skal ikke betraktes og behandles som gjenstander. Husdyr er levende vesener i menneskets varetekt og skal behandles med hjertelag og respekt.

 

Broilere og verpehøns er ikke en kjøtt- og egg-produserende masse, men individer. Kyr er heller ikke anonyme produksjonsfaktorer selv om de i våre dager ikke har navn, men nummer, og ikke lenger melkes for hånd.

 

Griser lever store deler av livet - kanskje hele - i trange innhegninger - og ungene skilles fra purka så snart det er driftsøkonomisk lønnsomt. Dyrenes følelser teller lite i det økonomiske regnskapet. Sauer slippes på beite som åte for rovdyr. Og geitekje av "feil" kjønn drepes. Kan de ikke bli melkegeiter, forsvarer de ikke sin plass i det økonomiske regnskapet, men tas i bakbeina, slås til døde mot noe hardt og kastes på dynga. Kjøttet betaler seg ikke. Hevdes det.

 

Jeg er ikke i mot husdyrhold. Ikke mot oppdrett av pelsdyr heller. Men jeg er imot dyreplageri. I enhver form. Og til ethvert formål. Uansett hvem som driver den.

 

Jeg er ikke vegetarianer. Jeg skjønner at dyr må slaktes for at jeg skal få kjøtt, men det skal skje slik at dyrene ikke lider - verken før eller under avlivingsprosessen. Og jeg er motstander av enhvert religiøs vrangforestilling som krever at dyr skal avlives på en smertefull måte.

 

Dyr har følelser. De skal føres til slaktebenken på en skånsom og respektfull måte, og ikke lempes inn i en trang lastebil og kjøres land og strand rundt. Avlivingen skal skje raskt og mest mulig smertefritt på en respektfull og etisk forsvarlig måte.

 

Det samme gjelder selvfølgelig for dyr som ikke avlives for kjøttets skyld. Pelsdyr skal behandles med respekt, avlives smertefritt og være døde før de flås. Selvfølgelig.

 

Og - som sagt - ingen dyr skal plages med smerteframkallende eller nedverdigende behandling mens de lever.

 

De såkalte miljøforkjemperne vil altså avvikle pelsdyrnæringen. Å holde og slakte dyr for skinnets skyld, er etisk uverdig, mener de. Men å holde dyr for matens skyld er etisk akseptabelt.

 

Det er et ulogisk skille. Det kan ikke være hensikten med dyreholdet som skal avgjøre om det er etisk holdbart. Det må være måten vi behandler dyrene på.

 

Å forby pelsdyrhold, er å slå ungen ut med badevannet. Pelsdyrnæringen må riktignok gjennom store endringer. Forholdene for pelsdyrene må bedres radikalt med strenge krav til arealer og muligheter for livsutfoldelse. Kravene må settes ut fra hensynet til dyrene. Ikke hensynet til oppdretterne. Oppdrett av pelsdyr må lisensieres. Oppdretterne må være kvalifiserte og lokalitetene godkjente.

 

Kan ikke oppdretterne etterleve kravene, må de miste lisensen - dvs. retten til å holde dyr. Slik straffer man dem som bryter bestemmelsene, ikke de vellykkete og ikke næringen som sådan. Og ikke samfunnet.

 

Dette er trolig for nyanserte synspunkter for De Grønne. Både for dem med store og dem med små bokstaver. Forbedringer er ikke spektakulære nok. Forbud selger bedre.

 

Med kravet om avvikling av pelsdyrnæringen framstår De Grønne som et enten-eller-parti. Men praktisk politikk er ikke alt eller ingen ting. Vegen til politiske løsninger er som oftest kompromissenes og de mange små skrittenes veg.

 

For meg er dyrevelferd viktig. Ikke store ord, men realiteter. Jeg tror De Grønnes forbudspolitikk er mer til skade enn til gagn. Den etterlater en beklemmende følelse av at budskapet og budbringeren er viktigere enn det praktiske resultatet.

 

Hvis De Grønne og andre selverklærte dyrevenner og dyrevernere legger bort fanatismen og finner samarbeidspartnere som også vil dyrenes beste, men tror på andre metoder, kan de kanskje være med på å utrette noe til beste for dyr i fangenskap. Forhåpentlig er det det de vil. Ikke bare stå og falle med en håpløs demonstrasjonspolitikk som nok appellerer til til noen - spesielt i en valgkamp - men som ikke gir tellende praktisk-politiske resultater.

 

Det er dyrene som er viktige. Ikke De Grønne.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


En kaptein som kjenner farvannet

Etter valget skal Høyre danne regjering. En bred blå-brunblå-grønn og gul regjering.

 

Det er imidlertid et par ikke helt uvesentlige hindringer som må fjernes først. For Kristelig Folkeparti vil ikke sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet. Og Venstre vil ikke sitte i en regjering hvor Kristelig Folkeparti ikke er med.

 

Uansett valgutfall kan vi altså bli sittende med en regjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet. Men med parlamentarisk og moralsk støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. 

 

Eller kanskje vil Venstre gå med likevel. For Trine skjønner nok at hennes sjanse til å påvirke kursen, stiger hvis hun har ei hand på rattet. Sitter hun i baksetet, er det ikke mye hun kan gjøre. Bortsett fra å foreslå å svinge til venstre, når Erna og Siv er enige om å foreta en solid høyresving.

 

Og går de tre amazonene sammen, kan det vel hende at også Knut Arild innser at skal han få innflytelse, må han være med der kursen bestemmes og avgjørelsene tas. Så da får Erna det som hun vil. Da får hun en stor koalisjon.

 

Men så var det politikken da. De fire er uenige om det meste. Ikke alle om alt på én gang. Men såpass at uansett hvilken felles politikk de enes om, vil en eller flere av dem være uenige. Og misfornøyd. Og bli beskyldt for å ha ført velgerne bak lyset.

 

Per Borten snakket om å bære staur. Han var bonde og burde ha en viss trening i staurbæring, men fant det besværlig likevel. Stakkars Erna. Ikke bare er det vanskelig å bære staur, men hennes staurer er ulikt lange, har ulik fasong og spriker til alle kanter. Og særlig den ene av dem er ekstremt uregjerlig. Hun skal nok få bryderi med å samle dem til et knippe.

 

Men kanskje blir hun spart for bryet. Jens ligger et stykke etter ennå, men meningsmålinger er meningsmålinger - og valg er valg.

 

Meningsmålinger er upresise og har store feilmarginer. De gir nok en pekepinn om trender over tid, men hver enkelt måling kan man ikke stole på. Nå er Erna større enn Jens igjen, skriver journalistene, og later - for effektens skyld - som om de ikke er klar over at realiteten meget vel kan være den stikk motsatte. Meningsmålinger er et slags kvalifisert gjetting.

 

Valg er noe annet. Valg er alvor.  Ja, valg er the point of no return. Når valgseddelen er sluppet, er det for seint å angre. Derfor er valgakten en langt mer seriøs handling enn å svare på hypotetiske spørsmål om hva du ville stemme hvis det var valg i dag.

 

Motgang i meningsmålinger med marginale forskjeller, er derfor ingen kalddusj. At de blå-brune-grønne-gule leder med et forsprang på 32 mandater, sier mer. 32 mandater er mye å ta igjen på 14 dager.

 

Men slaget er ikke tapt. Sperregrensen kan endre mye - for flere. Og De Grønne vaker som gjedder i sivet. For å si det sånn. Skulle de falle for fristelsen til å sitte stille og la Siv og Fremskrittspartiet komme inn i regjeringskontorene, kan partiets karriere i rikspolitikken bli kort. For Fremskrittspartiet må være det partiet som står De Grønne fjernest. Hvis Ramus Hanson vil forsøke å ri begge hestene på en gang, kan han falle pladask.

 

Av De Grønnes framgang og tilslutning trekker jeg den slutningen at folk ikke leser partiprogrammer - ja, ikke en gang valgbrosjyrer. Altfor mange velgere går etter slagord og egeninteresser. De stemmer ut fra magefølelse, og ut fra irrasjonelle faktorer som ønske om forandring - og nye fjes.

 

Men da risikerer de også å få som fortjent. Ikke den beste regjeringen og den politikken som ivaretar flertallets interesser best, men klåfingrede personer som vil eksperimentere, redusere velferdssamfunnet og prøve ut ideer som de har hentet fra land som bare kan drømme om et norsk velferdsnivå.

 

Men velgerne bestemmer hva slags styre vi skal ha og hva slags politikk som skal føres. Så vi får se.

 

Men husk: Det er ennå tid til å velge en kaptein som kjenner farvannet og kan styre unna brått og brenning.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

I siget

Jens og Erna er i siget. Jens oppover, og Erna nedover.

 

Ingen av delene overrasker. Erna har hatt en del velgere på lån fra andre partier. Folk som har følt seg usikre og har overveid å støtte de blå.

 

Men nå nærmer valget seg. Tankeeksperimentenes og de uforpliktende fantasienes tid er forbi. Og da velger stadig flere det kjente og trygge, framfor vågale eksperimenter.

 

Men stadig er en vesentlig del av velgermassen usikker og åpen for påvirkning. I den ene aller den andre retningen. Valgkampen er på ingen måte over. Mye kan ennå skje. Både med de to største partiene, med Fremskrittspartiet - og med småpartiene.

 

Fortsatt befinner både Senterpartiet, SV, KrF og Venstre seg over sperregrensen. Det er det slett ikke sikkert at de alle gjør etter 9. september.

 

Verken KrF eller Venstre har en stødig oppadgående tendens. De kan måtte betale for sin støtte til Fremskrittspartiet med både tapte distriktsmandater og tapte utjevningsmandater fordi de havner under sperregrensen.

 

Valgets "dark horse", Miljøpartiet De Grønne har fortsatt oppslutning på i overkant av 3 prosent. Der kan de også komme til å ligge når valget er over. Mye tyder nemlig på at De Grønne har overtatt en vesentlig andel av de ensaksvelgerne som tidligere har støttet Senterpartiet, SV og Venstre.

 

Mange - og blant dem LO-leder, Gerd Kristiansen - advarer velgerne mot å støtte ensakspartiet De Grønne. Kommer partiet på Stortinget må det også ta standpunkt til en rekke andre saker enn miljø, sier hun. Hvilke standpunkter vil de da ta? Stemmer dere på De Grønne, vet dere ikke hva dere får, sier hun til velgerne.

 

Det har LO-lederen rett i. Med advarselen er trolig bortkastet. De som stemmer grønt, tenker ikke sånn, er jeg redd. De ser bare én sak. Fanatikere har ikke sans for om og men og hvis. For dem er det tut og kjør. Motforestillinger hører til i en annen virkelighet.

 

Å tro at én eller flere grønne på tinget, vil bety en grønnere politikk er selvbedrag. En SV- og en Senterparti-representant på Tinget og i regjeringskontorene, er med all sannsynlighet  mye viktigere for miljøet, enn politisk isolerte grønne som ingen bryr seg om. Verken i stortingssalen eller i offentligheten forøvrig.

 

En stemme på De Grønne, kan derfor fort vise seg å være en bortkastet stemme. Dersom det er en grønnere politikk, og ikke bare talemåter, foredrag for galleriet og utopier man vil ha. Blir SV, Senterpartiet og Venstre tappet for tradisjonelle kjernevelgere, kan de fort komme under sperregrensen. Hva har naturvernforkjemperne vunnet da?

 

Jens har gjort det umulige før. Ikke mindre enn to ganger. Nå er han altså i siget igjen. Oppover. Men det er langt igjen. Og De Grønne er en kompliserende faktor. Som neppe i noen særlig grad vil svekke Arbeiderpartiet, men kan ta så mange velgere fra Senterpartiet og SV at det rødgrønne regjeringsalternativet samlet kommer svekket ut av valget.

 

Da har de som ønsker en grønn politikk, virkelig gjort det vanskelig for seg - og for miljøet. Med mindre de for ramme alvor tror at de får en politikk mer i sin smak, med Siv som tunga på vektskåla. For det er alternativet. Siv som ikke engang tror på menneskeskapte miljøproblemer.

 

Jens er altså i siget. Men siger han raskt nok? Og klarer Senterpartiet og SV å demme opp for De Grønne? Kanskje burde de snarest ta av silkehanskene og konfrontere velgerne med hva De Grønne egentlig mener om en rekke saker.

 

Meningsmålinger er ikke valg, men jeg kommer til å følge spent og årvåkent med på de daglige målingene fram mot valget.

 

Kan velgerne nok en gang ta fornuften fangen før det er for sent? 

 

Jeg krysser fingrene og håper det beste.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Erna kan nok, men vil ikke

Jeg tror Jens tar feil, når han mener at Erna ikke har klart å avklare de politiske forutsetningene for regjeringsprosjektet sitt. Hun ville nok klart det, men hun vil ikke.

 

Slik de selv ser det, er det ikke i Ernas og Sivs interesse å gi velgerne klare meldinger om hvilken politikk og praktiske løsninger de kan vente seg. Når alle partiene markedsfører alt, og Erna tier, tror velgerne at de skal få alt på én gang: Høyrevelgerne venter fullt gjennomslag for Høyres politikk, mens Fremmskrittspartiets tilhengere er overbevist om at Siv vil trumfe Erna og føre Fremskrittspartipolitikk. Ja til og med Trine ser ut til å tro at hvis Erna kommer til roret, vil hun bli nødt til å føre Venstrepolitikk. Det skal Trine sørge for. Bare hennes parti kommer på stortinget, da. Det  forbeholdet glemmer hun å ta. Det må nemlig velgerne sørge for.

 

Knut Arild - er som eneste hane i kurven - noe mer forsiktig. Vil ikke Erna føre Kristelig Folkepartipolitikk, får jeg heller stå utenfor, sier småbarnspappaen som har nok å gjøre hjemme ved stellebordet. Både av private og politiske grunner er han trolig glad til, om han ikke må bli statsråd. Men ny og annerledes regjering vil han ha. Av en eller annen grunn har han fått for seg at Jens ikke duger. Knut Arild støtter derfor Erna og regjeringsprosjektet hennes. Dermed støtter han også Fremskrittspartiet. Men den realiteten lukker han krampaktig øynene for.

 

For å svekke inntrykket av at han vil ha en regjering som er uenig i mye av det han selv og Kristelig Folkeparti står for, har han gått ut sammen med Trine og forklart hva han - og Trine - er uenige med Siv om. Knut Arild og Trine vil altså ha en regjering som har en kraftfull aktør som de i det alt vesentlige er uenige med. For å skjule dette, later de som om de tror - for de kan da umulig tro det på alvor - at en eventuell Erna-regjering skal oppfylle deres krav til politiske kursjusteringer. Mens Erna og Siv hver for seg later som om det er deres velgere som skal få oppfylt alle sine ønsker.

 

Sannheten er enkel: En eventuell Erna-regjering kommer ikke til å føre verken Høyre-, Fremskrittsparti-, Venstre- eller Kristelig Folkeparti-politikk. Den kommer til å servere en gryterett - eller lapskaus - med ingredienser fra alle de fire partienes partiprogrammer. Men mest vil den smake av de ingrediensene Siv legger i gryta. For hun kommer til å legge i mye. Og mye av det smaker sterkt.

 

Siv har nemlig et trumfkort. Får hun det ikke som hun vil, blir hun ikke med. Og blir hun ikke med, blir det  ingen Erna-regjering. For Siv vil ikke støtte en regjering hun og hennes parti ikke er med i. Det har hun gjort før. Det gjør hun  ikke igjen. Basta.

 

Etter 9. september kan Siv derfor komme til å sitte igjen med nøkkelen til regjeringskjøkkenet og den avgjørende inflytelsen på den gryteretten som skal lages og serveres Norges befolkning de neste fire årene. 

 

Og Siv gir ikke ved dørene. Trines løfter om en grønnere og mer sosial politikk må hun derfor dra lenger ut på landet med. Løftet står ikke til troende. Det gjør ikke Knut Arilds løfter heller. De to har jo selv pekt på at Siv er uenig med dem i det aller viktigste - og meste.

 

Fremskrittspartiet er "the big spender" blant dagens opposisjonspartier. Siv vil bruke mer penger enn en lysblå Erna kan ta ansvaret for, og velgerne kan - som sagt - ikke få i både pose og sekk.

 

Men det skal de ikke forstå. Før valget. De skal tro at de får posen, sekken og fanget fullt hvis de bare sørger for at Erna kommer i posisjon. Derfor avklarer ikke Erna hvilken politikk de fire partiene kan enes om, og hva en regjering under hennes ledelse vil mene og gjøre.

 

Erna håper på at velgerne er godtroende nok til å akseptere situasjonen, og stemningsbarometeret tyder på at hun har rett. Et flertall av velgerne sluker agnet hennes med krok og søkke. Ser de faremomentene, lukker de øynene for dem.

 

Oppvåkningen kan bli brutal. "Men dere lovte jo ..", vil mange av dem si når en eventuell Erna-regjering skal utmynte og realisere sin politikk. Men da er det for sent å angre. Da er loddet - dvs. stemmeseddelen - kastet. Det gjelder å tenke seg om i tide. Ernas alternativ har begrenset holdbarhet. Det er best før 9. september.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Uanstendig kritikk

Jeg har vært lærer og rektor. Når jeg måtte ordne opp mellom elever som hadde råket ut i kjegling og slåsskamp, kom vi alltid til det punkt at begge parter i konflikten mente at den andre hadde begynt. Og derfor var den egentlig skyldige. Om det var rimelig forhold mellom provokasjonen og oppfølgingen, var kombattantene ikke så opptatt av. Rettferdighet var å ta igjen - med samme mynt eller helst med renter.

 

Jeg kom til å tenke på denne barnslige reaksjonsmåten da jeg leste hva Kåre Willoch har sagt om Høyre-profilenes angrep på statsministeren. Jens begynte, sier Willoch. Da får han finne seg i at Høyre tar igjen.

 

Etter å ha servert Dagens Næringslivs lesere selvfølgeligheter som at "gjennomføringsevne er et viktig spørsmål i et stortingsvalg", gir den tidligere Høyre-lederen og statsministeren uttrykk for synspunkter som bare kan forstås på én måte: Regjeringen Stoltenbergs forsømmelser var en medvirkende årsak til at attentatmannen kunne gjennomføre sin udåd 22. juli. Altså: Offeret hadde ikke bare i en viss grad seg selv å takke. Regjeringens og statsministerens unnlatelsesynder var også årsak til at nasjonen ble traumatisert.

 

Jens Stoltenberg kan altså med rette bebreides for dårlig ledelse og manglende gjennomføringsevne fordi regjeringen under hans ledelse ikke klarte å avverge den ulykken som udåden 22. juli var for land og folk. Mener Willoch.

 

Men da er vel tidligere Høyre-regjeringer - og "borgerlige" regjeringer som Høyre har deltatt i - medskyldige i og ansvarlige for ulykker og katastrofer som har skjedd i deres regjeringsperioder? For eksempel for naturkatastrofer som ikke er forutsett og ikke er avverget ved adekvate sikringstiltak? Tiltak som regjeringen har  vist manglende  gjennomføringskraft ved ikke å sørge for implementering av ?

 

Vegutbygging og trafikksikkerhet er et regjeringsanliggende. I årene 1981-86 - da Willoch var statsminister - var det en økning i det årlige antallet skadde og drepte i trafikkulykker på norske veger. Etter Willochs måte å resonnere på, må han og hans regjering i denne tiden ved manglende forutseenhet, utilstrekkelige bevilgninger, manglende sikkerhetstiltak og sviktende gjennomføringskraft, ha gjort seg skyldig i forsømmelser som har påført enkeltpersoner og familier lidelse, lemlestelse, invalidisering og død - og samfunnet enorme utgifter i form av sykdom, sykehusinnleggelser, sykedager, arbeidsuførhet, attføringstiltak, reparasjonskostnader, tapt arbeidskraft og diverse andre materielle tap. I tillegg til offentlig støtte til trygdeordninger og annen offentlig hjelp til livsopphold. Trafikkulykkene koster noe sånt som 20 mrd. kroner hvert år.

 

I mars 1986 skjedde det en stor ulykke i Vassdalen. Et kompani med ingeniørsoldater ble ført inn i et rasfarlig område. Et ras ble utløst og 16 soldater omkom. Vassdalenulykken er den verste ulykken som har rammet det norske forsvaret i fredstid.

 

Skal Willochs mening om regjeringen Stoltenbergs ansvar for ulykken 22. juli ha noen mening, må Willoch selv og hans regjering være å bebreide for ulykken i Vassdalen. Da ulykken skjedde hadde Willoch sittet som regjeringssjef i fem år - uten å sørge for at forsvaret hadde sikkerhetsrutiner som kunne avverge ulykker som den i Vassdalen. Etter ulykken ble nye sikkerhetsprosedyrer i forsvaret vedtatt. De som fantes mens Willoch regjerte, var altså skjebnesvangert mangelfulle. Uten at Willoch gjorde noe med det. Hva avslører det? Mangel på innsikt? Manglende forutseenhet? Sviktende gjennomføringsevne?

 

Jeg bebreider ikke Willoch for ulykken i Vassdalen. En slik bebreidelse ville være hinsides all fornuft og totalt urimelig. Like urimelig som det er å prøve å sverte Jens Stoltenberg ved å tillegge ham ansvar for ulykken 22. juli. Det burde Willoch være den første til å forstå.

 

Selv i en opphetet valgkamp bør det være grenser for hva man tillater seg. Willoch bør derfor erklære over for velgerne at regjeringen Stoltenberg og regjeringssjefen ikke på noen måte er å bebreide for udåden 22. juli 2011. Ikke direkte - og ikke indirekte.

 

Selvsagt må det være adgang til å diskutere Arbeiderpartiets og de rød-grønnes politikk. Hvor god leder og statsminister Jens Stoltenberg er, må man også få mene sitt om. Både begrunnet og ubegrunnet. Men anknytningen til 22. juli er uhørt. Den er uanstendig!

 

De som ikke innser og tar konsekvensen av dette, avslører sviktende vurderingsevne. Er det slike politiske ledere vi vil ha?

 

Kay Olav Winther d.e.


Drittkasting mot Jens

Jens Stoltenberg er en dyktig politiker og statsminister. Det har han bevist. Han har ledet tre regjeringer og styrt Norge trygt og godt i åtte sammenhengende år - i maksvær, i brenning og i brott.

 

For fire år siden vant Jens og Arbeiderpartiet - og deres to samarbeidspartnere - valget mot alle odds. Til stor skuffelse for opposisjonen som i fantasien allerede hadde satt seg til rette på regjeringstaburettene.

 

Nå er de helblå og de brunblå på ny i ferd med å vinne valget før det er avholdt. I tankene har de allerede inntatt regjeringskontorene. Bare nå ikke Jens og Arbeiderpartiet og deres drabanter stiller seg i vegen nok en gang.

 

Jens er en formidabel motstander. Han må svekkes hvis de helblå og brunblå denne gangen skal være trygge på å få sine drømmer oppfylt. Derfor tenker noen slik man tenker på fotballbanen: Klarer vi ikke å ta ballen, får vi ta mannen. Kan vi ikke utmanøvrere ham og hans regjeringsalternativ på saklig vis med politiske argumenter, får vi prøve med bakholdsangrep eller beinkrok. Eller kaste dritt på ham.  

 

Drittkastingen er begynt 

 

22. juli 2011 skjedde det en katastrofe i Norge. En fanatiker med tydelige blå og brune striper i det politiske skinnet, sprengte regjeringskvartalet og henrettet flere titalls politisk interesserte ungdommer på Utøya.  Arbeiderpartiet var målet for udåden. 

 

I den vanskelige tiden som fulgte, framstod Jens Stoltenberg som leder av stort format. Empatisk, medfølende, trøstende, modig og trygg. Han stod fram med rak rygg og framholdt at vårt land måtte ta vare på frihet og åpenhet og på de idealene og de politiske målene som attentatmannen hadde forsøkt å undergrave med sprengstoff og dødelige kuler.

 

Hendelsene 22. juli gjorde en stund Arbeiderpartiet immunt mot angrep. Men ikke lenge. Opposisjonen og ukritiske og historieløse medier fant snart ut at katastrofen kunne brukes mot Arbeiderpartiet - og mot Jens. 

 

Akkurat som noen mener at voldtatte kvinner i mange tilfelle har seg selv å takke, fant kritikerne ut at offeret var den egentlig skyldige. For hadde ikke Arbeiderpartiet forsømt seg - på det groveste? Hadde ikke partiet unnlatt å sikre landet og oss alle sammen mot at det utenkelige skulle skje? Hadde de ikke unnlatt å sette klare sikkerhetsvedtak om i praktisk handling?

 

Og hvem hadde ledet Arbeiderpartiet og landet i denne forsømmelsenes tid? Hvem hadde avslørt mangel på lederevne og gjennomføringskraft og satt vår sikkerhet og trygghet på spill i den grad at attentatmannen uhindret kunne sprenge regjeringskvartalet og skyte uskyldige unge? Var ikke det nettopp Jens? Den bejublede og oppskrytte Jens og hans Arbeiderparti? Som altså - når alt kom til alt - ikke var offer, men den egentlig skyldige?

 

Nå har Arbeiderpartiets politiske motstandere på ny varmet opp denne gamle, usmakelige grøten og satt den på bordet foran velgerne. 

 

Høyres ideologiske skjoldmøy Kristin Clemet er gått i bresjen. I Dagens Næringsliv gir hun uttrykk for at Jens har sluppet for billig fra kritikken i 22. julirapporten. Det er ikke Erna Solberg - slik Jens hevder - men Jens selv som har dårlige lederegenskaper mener hun og peker på at han leder en forvaltning med "dårlige holdninger, kultur og lederskap". Nå må vi ta av silkehanskene og utfordre Jens på gjennomføringskraften hans, sier Kristin Clemet.

 

Fabian Stang tar stafettpinnen fra Kristin Clemet og avlegger en etappe i haltende trav. Jeg kjenner ikke Fabian, men jeg har sans for ham. Han framstår som en velmenende, godslig og all right fyr som representerer Oslo på en grei måte selv om han møter en veldresset statsmann fra Pakistand uten jakke og slips. Etikkette er åpenbart ikke Fabians sterkeste side. Og ikke politikk heller. Og hva med hans lederegenskaper? Han leder en hovedstad som huser regjeringen, men som ikke hadde lagt to pinner i kors for å hindre anslag mot myndiheter eller borgere. Nå vil Fabian ha mer kraft i kritikken mot Jens.

 

Fabians angrep på Jens er ikke et forsvar for Erna. Det er et tramp i klaveret og stein fra et glasshus. Et angrep Fabian trolig tapte mer på enn hva Jens gjorde. Heldigvis. For beinkrok skal ikke lønne seg.

 

Kristin Clemet, Fabian Stang og deres etterplaprere forsøker å rette baker for smed. Da liker jeg - og sikkert mange med meg - Ernas reaksjon bedre. Hun smiler og tar kritikken fra Jens som det den var: Et utspill i valgkampens hete. En pølse i slaktetida. For akkurat nå sitter de negative karakteristikkene og kritikken løst. I alle leire. Om noen i overdrevet iver tramper over, er det ikke så farlig. Det går fort i glemmeboka.

 

Hadde det ikke vært for mediene. Som har sin egen agenda. Og gjerne fyrer oppunder når de ser en mulighet til å brenne noen på bål eller koke dem i den sorte gryte. 

 

Norske politikere er stort sett seriøse. Det samme kan man ikke si om mediene og deres Sancho Panza'er, journalistene. De er stort sett mer opptatt av å skape motsetninger og brudulje enn av å formidle informasjon til befolkningen som skal gå til valg. Derfor fikk Kristin Clemet og Fabian Stand stor spalteplass i avisene og tid i etermediene, mens utspillene deres burde vært forbigått i stillhet som de irrelevante ubetydelighetene de var.

 

Drittkastingen mot Jens bør velgerne gjennomskue. Og ta avstand fra. Arbeiderpartiet har i alle år fra 1930-tallet vist seg som et ansvarlig parti. Det har ledet an i det arbeidet som har gitt oss det velferdssamfunnet som vi nyter godt av i dag. Og Jens har i sine mange år som statsråd og statsminister vist seg som en seriøs, klok og handlekraftig politiker. At han manøvrerer med mild hånd og ikke er unødig kontroversiell og skaper konflikter og konfrontasjoner, betyr ikke at han er konfliktsky. Påstanden om at han mangler lederegenskaper og gjennomføringskraft, faller på sin urimelighet. Realitetene taler sitt tydelige språk.

 

At personer med andre idealer og tro på en ny politisk kurs vil skifte regjering, er forståelig. De bør stemme for det de tror på og på dem de har tillit til. Det er slik det representative demokratiet fungerer.

 

Men ingen bør unnlate å stemme på Arbeiderpartiet fordi de har latt seg dupere av uriktige, negative karateristikker av Jens og hans regjeringsalternativ. Sladder og drittkasting bør ikke få innvirke på valget av politikk og regjeringsalternativ.

 

Jens har vært rett mann for Norge de åtte seneste årene. Han er utvilsomt også rett mann for Norge i neste regjeringsperiode. Det er opp til deg og meg om han skal fortsette. Jeg håper at du og andre velgere bruker både hodet og stemmeseddelen 9. september.

 

Kay Olav Winther d.e. 


LO og AP er sant

Når LO støtter Arbeiderpartiet, er det fordi de har sammenfallende interesser. Det har de hatt i mer enn 100 år. Og det har de i dag. Derfor engasjerer LO seg i valgkampen på Arbeiderpartiets side. Det er hjelp til selvhjelp.

 

At mange av LOs rundt regnet 900 000 medlemmer stemmer på andre partier, endrer ikke på dette forholdet. Slik enkelte journalister og populister synes å tro. Eller kanskje tror de det ikke, men forsøker å koke politisk suppe på en spiker. LO støtter AP praktisk og økonomisk mens mange LO-medlemmer stemmer på Høyre eller Fremskrittspartiet. Det må da være maktmisbruk? LO burde vel være politisk nøytral? Og ikke gå i mot sine medlemmers interesser? Sier mediene.

 

LO er ikke opprettet for å være til pynt. LO er en samfunnsaktør. Som skal ivareta medlemmenes interesser. Ikke bare i lønnsforhandlinger med arbeidsgiverne, slik mange høyreorienterte - og overraskende mange journalister - later til å tro, men ved å bidra til  å skape og opprettholde et samfunn som sørger for gode, trygge forhold for alle. Et samfunn som ikke gir privilegier til noen utvalgte, men som legger grunnlag for likeverd, likestilling og likebehandling - kort sagt: like rettigheter for alle.

 

Både Arbeiderpartiet og LO bekjenner seg til sosialdemokratiske verdier. Uten disse demokratiske, stabiliserende kreftene ville vi ikke hatt det velferdssamfunnet vi i dag har. Oljen har gitt det tidligere karrige Norge, rikdom. Men det er politikken som har fordelt rikdommen og skapt den sosiale velstanden og tryggheten som vi idag nyter godt av.

 

Høyrekreftene i samfunnet har alltid bremset og ment at samfunnet ville tape på at samfunnets verdier ble delt på alle. Lenge mente de at stemmeretten måtte begrenses. Til samfunnets beste. Fordi folk flest - det vil si: arbeidsfolk, som attpåtil som oftest var eiendomsløse - ikke hadde kunnskaper og ansvarsfølelse nok til å ha ansvar for samfunnet. Som de så å si ikke hadde "aksjer" i.

 

Dessuten mente de konservative at enhver måtte være sin egen lykkes smed. Som man reder, så ligger man, hette det. Det betydde at de som ingen ting eide og levde i små kår, hadde seg selv å takke. Hadde de bare husholdert mer fornuftig med sine inntekter og verdier, kunne de sluppet å leve i armod.

 

Langs hele den lange, bratte og kronglete vegen fra det klassedelte forskjellsamfunnet til dagens solidariske velferdssamfunn, har noen ment at utviklingen er gått for langt. Og for fort. Og i gal retning. Og at samfunnet - eller i klartekst:  de som "skaper verdiene" og disponerer kapitalen - ikke har råd til å holde de unyttige, eller i alle fall lett erstattbare, under armene og bære utgiftene som følger av den "overdrevne" velferdspolitikken.

 

Slik har innvendingene og kritikken lydt. Og slik lyder den i dag.

 

For det er ingen vesentlig forskjell på motstanden før og nå. De som syns at utjamningen er gått for langt - og for fort - er som før ivrige etter å få en fot på bremsen. De vil bremse utviklingen og endre kursen. Fra solidaritet til individualitet. Og fra solidarisk fellesskap til rikere anledning til å mele sin egen kake.

 

De frister med "nye, friske ideer" som de vil prøve ut. For - som de sier - å gjøre samfunnet bedre for deg, vil de overføre ansvar og oppgaver fra fellesskapet til private "tjenesteytere", fjerne eller svekke "unødvendig dyre" opparbeidede sosiale rettigheter og bygge ned det offentlige helsestellet for å gi plass til fri konkurranse og privat initiativ. På fellesskapets bekostning. 

 

Men disse ideene er ikke nye. Det er den samme politikken som de reaksjonære kreftene i samfunnet har ønsket å føre hele vegen. Det er bare innpakningen som er ny. Det substansielle målet er - nå som før - at fellesskapets solidariske velferdsordninger skal erstattes av markedsbaserte løsninger. Den enkelte skal sørge for sin framtid ved å tegne forsikringer. Og kjøpe tjenester av private tilbydere. Slik man gjør det i USA - og andre land hvor offentlige, sosiale sikkerhetsnett betraktes som kommunisme. Ideene er altså ikke nye, men tvert i mot velprøvde. Så velprøvde og velkjente at sporene burde skremme.

 

Noen blir skremt. Eller i alle fall betenkte. Fagbevegelsen for eksempel. Som frykter at de blå skal komme til makta, flytte inn i regjeringskontorene og underminere de faglige rettighetene og velferdsordningene som er bygd opp. 

 

Fagbevegelsen er ikke blåøyd. Den ser rødt når den sosiale infrastrukturen trues og naive politikere vil underminere de søylene som den norske velferdsstaten hviler på. Om enkelte fagorganiserte lar seg dupere, kan ikke fagforbundene og LO holde seg passive når de ser at partiene på høyresiden slår seg sammen for å gå til stormløp mot medlemmenes interesser i arbeidslivet og i samfunnet forøvrig.

 

Derfor går LO til kamp. Valgkamp til fordel for det partiet og den regjeringskoalisjonen som best ivaretar den politikken fagbevegelsen ser seg og sine medlemmer tjent med. Hadde den ikke gjort det, hadde den sviktet sin oppgave.

 

Flere av rikingene her til lands yter økonomisk støtte til Høyre. Det gjør de for å ivareta sine interesser. 

 

LO yter økonomisk og praktisk støtte til Arbeiderpartiets valgkamp. Det gjør LO for å ivareta interessene til de fagorganiserte.

 

Både RIMI-Hagen og LO vet hvem som ivaretar deres respektive interesser best.

 

LO og Arbeiderpartiet er to alen av samme stykke. De er et slags politiske søsken. Selvfølgelig stiller LO opp ved Arbeiderpartiets side når den politiske kursen for framtiden skal avgjøres.

 

Det burde alle LOs 900 000 medlemmer gjøre også. Det er tross alt deres og deres barns framtid Arbeiderpartiet stiller til valg for.

 

Forhåpentlig vil flest mulig av dem forstå dette i tide før 9. september.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 


Om å velge politikk

Valgkampen er så smått i gang. Opposisjonen lover forandring og "nye, friske ideer".

 

Skal vi tro meningsmålingene, har mange slukt agnet. De blå og de lilla er store og ser ut til å bli enda større. De grønne og gule - altså Venstre og Kristelig Folkeparti - vaker riktignok rundt sperregrensen, men Erna trenger ikke dem hvis hun selv og Siv blir store nok. Og det ser det ut til at de kan bli.

 

Jens kjemper tappert for å bevare makten, men det ser ikke lyst ut akkurat nå. Han er en formidabel velgermagnet, men det meste tyder på at det er for langt fram. Selv om mange på valgets dag, skulle velge det sikre og trygge framfor "friske ideer" og eksperimenter med den norske velferdsmodellen, trenger han hjelp for å kunne holde Erna og Siv stangen.

 

Om Senterpartiet med Liv Signe i spissen og SV-høvding Audun blir store nok til å utgjøre en avgjørende forskjell, er høyst usikkert. Ja, akkurat nå ganske usannsynlig. SV og Senterpartiet lider av slitasjegikt. Og har mer enn nok med å lindre smertene i sine mødige partiledd.

 

Så det blir Jens og Arbeiderpartiet som må dra lasset.

 

De rødgrønne har styrt landet i 8 år. Og de har styrt godt. Trygt og godt uten vågale eksperimenter og uten å reversere den sosialdemokratiske velferdsmodellen. Fristelsene til å innføre karensdager og andre "nødvendige" kutt i velferdsgodene, har nok vært til stede, men regjeringen har holdt seg i skinnet. Den har valgt trygghet for de mange framfor nye "friske ideer" og privilegier for de få.

 

Mediene - framfor alt TV - bidrar til å primitivisere politikken. Partienenes frontfigurene og valget mellom personer blir på TV viktigere enn politikkens innhold. Jens eller Erna? spør kanalene.

 

Men det er ikke primært personer vi skal velge. Det er politikk! Politisk ideologi og praktisk-politiske løsninger på de utfordringene Norge står over for. Her hjemme og i forholdet til verden som omgir oss.

 

Det er sunt med forandring, mener noen. Nye fjes og nye løsninger. La oss forlate gamle, velkjente spor og prøve noe nytt. Nå bør nye krefter slippe til.

 

Slik tenker ikke ansvarlige mennesker. Verken i familien eller i rikspolitikken. De velger ikke det uprøvde og ukjente framfor det som har vist seg riktig og fornuftig, bare fordi de vil ha forandring. Forandring for forandringens skyld, er et vågespill vi ikke kan tillate oss i et problemfylt Europa som viser hva økonomisk liberalisme kan føre til.

 

Sosialistene, sier Fremskrittspartiet om de rødgrønne. Det er en arv fra Carl I. Hagen.

 

Men det er knapt noen sosialister på Stortinget. Til og med i SV skal man lete grundig for å finne en fullblods sosialist.

 

Erna og Siv er derfor ikke alternativer til sosialisme og en sosialistisk politikk. Derimot er de en trussel mot en sosialdemokratisk styrings- og velferdsmodell som setter hensynet til de svakeste og til helheten, framfor privilegier til dem som har mest. Sosialdemokrati er solidaritet i praksis. 

 

Det er denne politiske grunnverdien Erna og Siv vil utfordre. Ved å svekke offentlig styring og slippe til private som vil tjene penger på å utføre arbeidsoppgaver og tjenester som fellesskapet hittil har tatt seg av. Privat kapital skal inn i helsetjenestene og i samferdselssektoren.  Ikke fordi det offentlige ikke har nok penger, og ikke fordi kapitalinteressene vil yte samfunnet tjenester, men fordi private investorer skal få anledning til å tjene penger på deg og meg. Vi har vært klienter. Nå skal vi bli kunder. Hvis Erna og Siv får det som de vil. Og de rikeste blant oss skal få skattelettelser.

 

Vi har hatt det trygt og godt her i landet. Til nå. Hvilken politikk er best egnet til å ivareta våre interesser hvis problemene i Europa - og resten av verden - skulle nå oss? De rød-grønnes fellesskapsorienterte løsninger, eller Høyres og Fremskrittspartiets ønske om å svekke - og i noen tilfelle fjerne - de reguleringene og de felleskapsløsningene som sikrer likebehandling og fellesskapsbaserte solidariske sosial løsninger?

 

De som mener at vi trenger forandring for forandringens skyld, bør ta seg en titt på partienes programmer og se hva de "nye, friske ideene" reelt sett innebærer. Da blir de kanskje mindre lystne på politiske eksperimenter som skal gi nye fjes i regjeringskontorene.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


ELKJØP selger søppel og sensurerer

Foto: Kow d.e. 25052013 © Klikk på bildet for å se større versjon 


Matsui 1400w er en liten, billig støvsuger som gjør jobben. Det gjør derimot ikke støvsugerslangen. Den er pill "råtten" og ryker stadig tvert av. Men ny slange er ikke å oppdrive.

 

Hvem som importerer den vesle, billige støvsugeren Matsui 1400w, har jeg på tross av spørsmål hos forhandler og iherdig leting på nettet, ikke klart å finne ut. Men ELKJØP er forhandler, så jeg har henvendt meg til dem.

 

Uten særlig hell.

 

Bruk og kast

Butikken hadde ingen løsning på problemet. Ekspeditøren mente at en ny slange ville koste mer enn det jeg hadde betalt for hele støvsugeren inklusive den dårlige slangen.

 

At ELKJØP skulle erstatte den "råtne" slangen som de hadde solgt, med en brukbar, så ikke ut til å falle ham inn.

 

Han mente at jeg bare burde kaste den fullt brukbare støvsugeren og kjøpe en ny. Han - og den splitter nye og velutstyrte butikken han jobbet i - kunne i et hvert fall ikke hjelpe meg.

 

Sensur av spørsmål?

ELKJØP er en salgsgigant som bl.a. lever av å selge elektronikk. Men elektrokjedens egen bruk av informasjonsteknologien er såre mangelfull.

 

Å finne e-postadresse til ELKJØP slik at man kan korrespondere på nettet, er ikke lett. Ja, så vidt jeg kan forstå, ikke en gang mulig.

 

Til slutt valgte jeg å sende en elektronisk henvendelse med beskrivelse av problemet til firmaets kundeservice. 

 

Svar har jeg fått. Ikke svar på hvordan ELKJØP vil bidra til å løse det problemet jeg har med den mindreverdige varen de har solgt meg, men en anmodning om å omformulere spørsmålet!

 

Her er svaret fra ELKJØP: " Hei,Spørsmålene dine er svært viktige for oss og for våre kunder. Vi setter stor pris på at du har brukt tid på å skrive et spørsmål om Matsui st��vsuger MVC1400BP, men dessverre oppfylte ikke spørsmålet ditt våre retningslinjer for publisering på www.elkjop.no. Vi oppfordrer deg til å lese retningslinjene våre og sende inn spørsmålet om Matsui st��vsuger MVC1400BP på nytt.

 

Vil ha hjelp!

Mitt anliggende er ikke å formulere spørsmål som kan være til hjelp for ELKJØP og misfornøyde kunder. Jeg ønsker hjelp til å løse mitt problem.

 

ELKJØP har solgt meg en vare som med rette må kunne karakteriseres som underlødig - ja, som ren søppel.

 

Slangen har røket på flere steder. Jeg har tapet - og slangen har røket på ny. Nå har den røket på et sted og på en måte som gjør at den ikke kan tapes.

 

Vi får derfor ikke brukt støvsugeren. Hvordan vil ELKJØP hjelpe oss med dette problemet? 

 

Men det er ikke ELKJØP opptatt av.  Firmaet er mer opptatt av at jeg skal skrive instruktive - og ikke fullt så kritiske? - spørsmål på deres "kundeservice-side".

 

Men det vil ikke jeg.

 

Jeg vil ha svar på mitt spørsmål og hjelp til å løse mitt problem! Ingen ting annet.

 

Filibuster

Jeg prøvde med det gode og gjorde flere anstrendelser for å kunne kontakte ELKJØP. Forsøket på kontakt, ble av ELKJØP "avvist" og trenert med pålegg om å reformulere. Det er i praksis ikke annet enn forsøk på "filibuster" - å holde på til kunden går trøtt.

 

Jeg er trøtt allerede.

 

Derfor skriver jeg nå om saken i full offentlighet.

 

Jeg antar at det er flere som har kjøpt det de trodde var en liten, hendig, billig støvsuger, men som viste seg å være ubrukelig søppel.  Har de gjort samme erfaringer som oss, bør de slutte seg til kritikken.

 

Forretninger som selger oss søppel, men nekter å bidra til å ta ansvaret og holde oss skadesløse, bør miste oss som kunder. De er ikke verdt vår tillit.

 

Kay Olav Winther d.e.


Ytringsfrihet for en avviker

Peder Are Nøstvold Jensen vil skrive bok om terrorbomberen og drapsmannen Anders Behring Breivik. Ytringsfrihetsorganisasjonen Fritt Ord liker ideen og har gitt ham 75.000 kroner til prosjektet.

 

Nøstvold Jensen er bloggeren Fjordmann som Behring Breivik har framholdt som et av sine ideologiske forbilder. Fjordman betakker seg for "æren". I Simen Sætres bok "Fjordman - Portrett av en antiislamist" tar Nøstvold Jensen kraftig til motmæle mot terroristen. Behring viste ikke til ham og hans blogg fordi de to hadde felles ideologi og synspunkter, hevder han. Behring Breivik var fornærmet fordi Fjordman ikke tok ham alvorlig og gav ham den oppmerksomheten han ønsket. Terroristens mål med sitatene og henvisningene har vært å hevne seg og skade meg, hevder bloggeren.

 

Det står ikke til troende. Hos Fjordman fant Behring Breivik den ideologien han søkte og bekreftelse på de synspunktene han selv hadde . Han var fascinert av Fjordmans tankegods og hans evne til prinsipiell tenkning og imponert av hans formuleringsevne, og av det han oppfattet som solide kunnskaper. At Behring Breivik var imponert og inspirert av Fjordmann, kan det ikke være rimelig tvil om.

 

Det betyr ikke at Fjordman bærer noe av ansvaret for Behring Breiviks ugjerninger. De har Behring Breivik - og bare han - det fulle og hele ansvaret for. Fjordmann kan bebreides for å ha vært skjødesløs, men ikke anklages for å være skyldig i terror og drap. Heller ikke medskyldig.

 

Skal Peder Are Nøstvold Jensen skrive bok om Breivik, må vi regne med selvforsvar og et kraftig oppgjør. Ikke med Behring Breiviks meninger, men med hans handlinger. For Fjordmann trenger å ta avstand for å komme unna all mistanke om at han er inspiratoren bak, og enig i, Behring Breiviks tanketomme voldshandlinger.

 

Den som leser Simen Sætres bok og stifter bekjentskap med Fjordmans univers, hans erfaringer, hans lesning og den utviklingen han har gått igjennom, forstår snart at man har med en spesiell person å gjøre: Intelligent, kunnskapsrik, belest og rik på nærkontakt og erfaringer med voldelig islamisme.

 

Peder Are Nøstvold Jensens problem er ikke mangel på kunnskap, men bristende evne til å moderere seg og avveie kunnskap og tankespinn mot en realistisk og balansert oppfatning og opplevelse av virkeligheten. Fjordman kjørte med sola i øynene. Han så derfor ikke møtende trafikk.

 

Nøstvold Jensen kalte seg Fjordman og skrev anonymt. Så å si ingen visste hvem som skjulte seg bak merket - og ingen skulle vite det. Han dyrket sin anonymitet. Det gav ham mulighet til skrive ting han aldri ville sagt ansikt til ansikt. Han ble stadig "modigere". Fanatismen og ekstremismen eskalerte. Uten at det fikk noen konsekvenser. Han måtte ikke ta ansvar for sine synspunkter, men kunne tillate seg å mene hva det skulle være. Bremsene ble etter hvert slått av.

 

Slik sett ble Peder Are Nøstvold Jensen fange av sin egen vellykkethet. Han visste at ekstremister i inn- og utland fulgte bloggen - og det øvrige han skrev. Han ble sett opp til, og måtte oppfylle forventninger - uttalte og uuttalte. Og han måtte ta i for å synes.

 

Hva han egentlig mente - og hvor mye som var store fakter for å bli lagt merke til, er vanskelig å si. Svaret på dette og andre påtrengende spørsmål, får vi kanskje hvis han skriver den boka Fritt Ord har gitt ham penger til.

 

Også avvikerne skal få ytre seg. Vi må tåle meninger som vi ikke er enige i. Så lenge de ikke går ut over lovens ramme. Det er dette som er ytringsfrihet.

 

Peder Are Nøstvold Jensen har opparbeidet seg posisjon som en viktig meningsbærer og leverandør av premisser til deler av den offentlige debatten. Hittil har han trukket ytterliggående slutninger på sviktende grunnlag. Der vi andre ser problemer og utfordringer, ser han katastrofe. For å avverge katastrofer, må vi ty til radikale tiltak. Mener han. Kanskje kan han nå, når han er blitt noe eldre - og forhåpentlig noe mer moden - og når han etter hvert har gjort sine dyrekjøpte erfaringer, og ikke lenger kan skjule seg bak anonymitetens maske; kanskje han  kan legge bort sin ekstremisme og sitt overdrevne markeringsbehov, og gi oss en velfundert redegjørelse for egne standpunkter og for hva som skiller ham fra terroristen og drapsmannen fra 2. juli.

 

En slik gjennomgang og klargjøring kan være nyttig for flere - ikke minst for ekstremistspirer som hittil har sett opp til Fjordman som ideolog og ideal.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Stakkars Madde og stakkars oss

Hennes Kungliga Höghet, prinsessan Madeleine Thérèse Amelie Josephine av Sverige giftet seg forleden. Madeleine Thérèse Amelie Josephine er foruten å være prinsesse av Sverige, også hertuginne av Hälsingland og Gästrikland. Hennes offisielle tittel er: Hennes Kungliga Höghet Madeleine, Prinsessa av Sverige, Hertiginna av Hälsingland och Gästrikland. Svenskene kaller henne Madde.
  
Maddes bryllup var en stor begivenhet - for henne, for hennes mann Chris O-Neill og for familiene deres. Og for sladderpressen! Samt for noen blå-blåa svenska rojalister. For Sverige og verden for øvrig, var det en ikke-begivenhet. En tildragelse helt uten betydning.
  
Dette totalt likegyldige evenementet brukte Sverige massevis av penger på. Madde ville, etter det ryktet forteller, gifte seg i stillhet, men da satte Kungen foten ned. Denna glãdjen måsste vi dela med hela svenska folket, skal han ha sagt. Eller i alle fall noe liknende. Og når Kungen vil noe, blir det sånn. Også i Sverige hvor Majestätet er strippad for all reell makt.
  
Madde er en litt spesiell prinsesse i svenskenes øyne. Hun er ikke udelt populær. "Partyprinsessan" blir hun kalt. Noe sladderpressen har bidratt til. Og trukket økonomiske fordeler av. Alt som smaker av "skandale" selger.
  
Nå er det ikke slik at Madde lever eller har levd, et utsvevende liv, men svenskene kan være pripne og vanskelige når de legger vrangsida til og tar alt i verste mening. Partylivet er ikke mer spesielt enn at Madde har gått ut og moret seg fra tid til annen. Som andre mennesker. Men å skrive at prinsessen har vært ute med venner, selger ikke. Derfor har sladderpressen skapt bildet av en tomhodet, ansvarsløs  prinsesse som fester sorgløst mens storesøster Victoria tar ansvar og arbeider for fosterlandets beste. Det er selvfølgelig noe godt tøys. Men det selger. Og gir de selvutnevnte kongehusekspertene et levebrød.
   
Madde er dessuten pen. Meget pen. Og alle vet at pene mennesker oftest er dumme og ansvarsløse. Det som blir sagt om partyprinsessan, er nok derfor ikke bare løse rykter, kan man tenke - om man har sans for sladder. Tenk bare på den slasken hun var forlovet med tidligere. Si meg hvem du omgås med, så skal jeg si deg hvem du er. Ingen røyk uten ild.
   
Men nå er Madde gift. Med en amerikaner som - etter sigende - er styrtrik. Rikdom er bra. Det leger de fleste sår og kaster et forsonende skjær over selv de mest åpenbare mesallianser. For Madde skulle selvfølgelig hatt en prins. En ordentlig prins - av blodet. Men det er ikke lett å finne folk med blått blod i årene lenger. En amerikaner får dermed duge. Så lenge han er rik. Styrtrik.
   
Og rik bør han være, for nå er Madde og mannen på bryllupsreise. Til Seychellene hvor de leier en 500 kvadratmeter stor villa til den nette sum av kroner 50.000 per natt. Nyheten er hentet fra norsk presse. Om det dreier seg om norsk eller svensk valuta, opplyses ikke. Er det 50.000 svenske kroner blir det jo straks rimeligere - selv om kursen for tiden ikke er så gunstig som den bruker å være.
   
Pris per natt, er ellers en morsom måte å uttrykke det på. Man skulle tro at prisen gjaldt opphold per døgn. Men det er vel det som foregår om natta som vekker størst interesse hos sladderpressen som passer på å minne om at hvetebrødsdager heter "smekmånad" på svensk. Og smekas gör dom nog.
    
Men altså 500 kvadratmeter og 50.000 kroner per natt. Er man prinsesse, så er man prinsesse. Og skal "skvallerpressen" få noe å skrive om, må Madde være ekstravagant og skjødesløs og leve opp til tilnavnet og ryktet sitt. Og velge det mest spektakulære. Det er nemlig ikke hvilket sted som helst ekteparet O'Neill hvert døgn svir av en kvart industriarbeiderlønn på. Etter det hofforganet Expressen erfarer, bor de på samme sted som prins William og Kate av Storbrittania dro til, da de feiret sin "smekmånad". God kongelig tradisjon altså. 
  
Jeg liker Madde. Eller riktigere - for jeg kjenner henne jo ikke: Jeg har sympati med henne. Hun er født med en historisk tvangstrøye og tildelt en rolle hvor alt hun gjør, blir fulgt med argusøyne og krystet og vridd og  vrengt på av ukeblader og andre medier som ønsker noe å skrive om, og ikke er så nøye med virkelighetsbeskrivelsen og sannheten. Og med å skille mellom skitt og kanel.
  
Madde har forsøkt å gjemme seg og tilbringe sin "smekmånad" på hemmelig ort. Hadde pressen hatt et snev av anstendighet, hadde den respektert ønsket om privatlivets fred. Men i dag kan Expressen vise "en mengde eksklusive bilder"  fra den hemmelige bryllupsreisen. Journalister og fotografer uten anstendighet prøver så godt de kan, å tjene penger på å tilfredsstille den gemene hops kikkermentalitet.
  
Og folk lar seg forføre. De kjøper skiten. Og belønner skvallerorganets eklatante brudd på moral og anstendighet. For etter som Madde lider den vanskjebne å være prinsesse, mener folk at de har krav på å få vite, og at de kongelige bare må finne seg i å bli forfulgt av jagende journalister, og av fotografer med kameraet i skuddposisjon. De grådige "nyhetsjegerne" gjør bare jobben sin. De er der for vår skyld, heter det.
  
Sannheten er at de er der og sniktitter og fotograferer for sin egen skyld. De gjør mediebegivenheter av vår alles uanstendige nysgjerrighet. De skrur opp interessen, og gjør det de kan for å imøtekomme den interessen de selv har skapt. For egen vinnings skyld.
  
Jeg har sympati for Madde. Å avsløre hennes hemmelige oppholdssted og forstyrre hennes smekmånad er ingen heltedåd. Ingen innsats av betydning for land og folk. Det er som å kikke inn gjennom soveromsvinduene til folk når de tror seg uforstyrret. Det er snusk. Simpelt snusk.
  
Som republikaner kunne jeg nøye meg med å nikke megetsigende. Jeg er imidlertid også medmenneske. Når sladderpressen og mediene lukker øynene for menneskelige hensyn og bruker kongelige som salgsfremmende åte for å få en sløv befolkning på kroken, blir jeg forarget. Medienes misbruk av de kongelige er  en uverdig tilstand. Ja, den er rett og slett uanstendig. Forfølgelsen av de kongelige øker min medieforakt. 
 
At noen utnevner seg selv til eksperter på kongehusene og prøver å anstendiggjøre snusket ved å pakke det inn i kvasihistorisk terminologi, gjør ikke saken bedre. "Dannet" grafsing i andres privatliv, er like foraktlig og vulgær som menigmanns nysgjerrighet. Om ikke verre.
  
Kay Olav Winther d.e. 
 
 
 

Om du hamrer eller hamres

Når fanatikere og galninger terroriserer uskyldige innbyggere, får myndighetene kritikk fordi de ikke har holdt seg orientert slik at de har kunnet gripe inn og stanse voldsmennene før de har fått satt sine onde hensikter om i handling.

 

Mediene leder an i kritikken. Og PR-kåte politikere uten sjenerende selvkritikk henger seg på.  Kriminelle unnlatelsessynder, sier de, og vil ha de ansvarlige stilt til ansvar for forsømmelsene.

 

Når så myndighetene driver etterretning for å ivareta vår sikkerhet, får de kritikk for det. Av de samme mediene - og politikerne og forståsegpåerne og meningsprodusentene.

 

De amerikanske myndighetene fikk på pukkelen for 11. september - og for andre terrorhandlinger som de burde avverget. Norske myndigheter har måttet stå skolerett fordi en overspent person med et forkvaklet syn på innvandring og islamisering, sprengte høyblokka i regjeringskvartalet i lufta og henrettet mer enn 70 saksesløse personer med tilknytning til Arbeiderpartiet. Disse handlingene kunne og burde vært avverget, mener pressen, etermediene og den politiske opposisjonen. Hvis bare myndighetene hadde gjort jobben sin og holdt seg orientert om faremomentene.

 

Kritikken har vært hard - til dels nådeløs. Og den har - paradoksalt nok - i særlig grad rammet Arbeiderpartiet som terrorhandlingen var rettet mot. Offeret er blitt syndebukken.

 

Nå tyder mye på at vi får en ny bølge med kritikk mot overvåking. En norsk advokat skal være overvåket av myndighetene i USA. Uhørt, ja kriminelt, hevdes det. Forargelsen er stor.

 

Og sikkert ekte følt. Men refleksjonsnivået er ikke imponerende.

 

At USA etter 11. september 2001 skaffer seg etteretningsdata om alle som kan mistenkes for å kunne ty til vold og øve terror, er en selvfølge. Man må være utillatelig naiv for å tro noe annet. USA spør ikke pent om å få overvåke suspekte personer. Eller deres advokater. Lovlig eller ikke. Amerikansk etterretning lever etter sine egne lover. Hensikten helliger midlet. Det har den alltid gjort. Etter 11. september mer enn noen gang. Det må vi forutsette. Og det må vi nok leve med.

 

Moderne kommunikasjonsteknologi kjenner ingen landegrenser. Den er world wide. At amerikansk etterretning skal banke på advokat Eldens dør og spørre høflig om å få opplysninger om hans mellomværende med klienter de anser som suspekte, er middels talt lite sannsynlig. USA skaffer seg de opplysningene de ønsker. Enten det skjer via internett eller ved å sende ut klønete norske agenter som har som oppdrag å fotografere norske dissidenter.

 

Avsløringene av den "ulovlige" overvåkingen, har satt president Obama i en knipe. Han liker ikke å bli skitten på hendene. På den annen side vet han av smertelig erfaring at hans land er mål for mange fiender som ikke skyr noe middel for å skade ham og hans undersåtter. Han må være hard. Ettergivenhet kan være skjebnesvanger. Han har ikke noe valg. Han må stå på. For fienden er over alt. Midt i blant dem han skal ta vare på og verne. 

 

Og midt i blant oss - her oppe i det fjerne nord. Ingen av de etterpåkloke var i stand til peke ut voldsmannen fra 22. juli før han gikk til verks. Det er først etterpå - når fasiten er kjent - at de vet så innerlig vel hva som skulle vært gjort.

 

Slik krank og naiv etterpåklokskap kan ikke USA slå seg til ro med. Amerikansk etterrening må vite. Kommer en norsk advokat i vegen, blir han valset over. Uten om og men. Kanskje får han en unnskyldning, men det er i så tilfelle en tom høflighetsfrase. Praksis endres ikke. For dem som skal vokte verdens mest uglesette nasjon mot terror, er en norsk advokat et null i fattigkommisjonen.

 

Hva skal Norge gjøre med dette? spør naive journalister.

 

Norge kan legge ansiktet i alvorlige folder og protestere. For sin egen tilfredstillelses skyld. At amerikanerne skulle bry seg om protestene, er helt usannsynlig. Og man kan forstå dem. Alle som så flyene dundre inn i tvillingtårnene 11. september 2001, eller så blodige maratonløpere og tilskuere i Boston tidligere i år, vet hva overvåkingen dypest sett dreier seg om.

 

Vi lever ikke i en ideell, vennligsinnet og fredelig verden - dessverre. Noen vil oss vondt - både oss og våre allierte på den andre siden av Atlanteren. Amerikansk utenrikspolitikk har skapt mange problemer som vi med all mulig grunn bør stille oss kritiske til eller ta avstand fra. Men den ubehagelige jakten på dem som vil skade oss, bør vi kanskje være glade og takknemlige for at amerikanerne tar seg av. Så kan vi selvrettferdig stå med hendene i bukselommene og være kritiske.

 

Å stå med hendene i bukselommene, er noe vi kan her oppe på berget.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


De vil ha pengene dine

Pengespillselskapene - dvs. gamblingselskapene - har bare ett mål: De vil at du skal spille og tape pengene dine til dem!

 

Skal de lykkes med det, må de gjøre pengespill stuerent. Det prøver de å oppnå ved å få kjente folk til å gå god for det de driver med. Du skal være temmelig kynisk - eller sløv i toppen - for å låne deg ut til slik virksomhet. Men noen biter hodet av all skam, og lar det stå til. Fordi de selv tjener penger på å stille opp, lar de samvittigheten hvile slik at den ikke blir unødig plaget av at de bidrar til å bringe andre i ulykka. Og elendigheten.

 

Å peke på at norsk idrett finansieres av Norsk Tipping som også er et spillselskap, er en avsporing. I denne sammenhengen er Norsk Tipping en rødmende uskyldighet.

 

Mange forstår at de egentlige spillselskapene ikke driver veldedighet. De arrangerer ikke hasardspill for å hjelpe spillerne til å vinne den store gevinsten. De er i markedet, og har valgt denne geskjeften, for å berike seg selv. På deg og dine penger.

 

Noen personer kan prøve seg, ta et par tap og slutte mens leken er forholdsvis god. Det er folk med kontroll over livet sitt. De trenger ingen barnepike.

 

Men enkelte blir hekta. De taper og taper, men tror at gevinster og overskudd - og de store premiene - lurer bak neste innsats. Eller den etter der igjen. De tror at lykken vil snu. Bare de holder på. Før eller senere vil de vinne.

 

Og det gjør de gjerne. De vinner beskjedne lokkegevinster som skal sørge for at de ikke gir seg, men holder på slik at spillselskapet kan vinne stadig mer. Mens spillerne blir fattigere og fattigere. Og ikke kan gi seg - før de har vunnet tilbake det de har tapt. Og slutter de, vinner de jo avgjort ikke den store gevinsten.

 

Dette lurendreieriet driver spillselskapene med. Og dette lurendreieriet hjelper alle de til med å lokke nye offer til, som låner sitt navn og rykte til spillbransjen mot at de selv blir sponset av de midlene som ulykkelige spillere har tapt.

 

At enkelte utvikler spillavhengighet, er et faktum. Ikke bare en og annen med svak karakter og spesiell hang til gambling, men vanlige folk. Familiefedre og -mødre. Sønner og døtre. Besteforeldre og barnebarn. Familier og enkeltpersoner blir ødelagt. Noen tar sitt eget liv fordi de ikke ser noen annen veg ut av avhengigheten.

 

Denne virksomheten vil enkelte idrettsutøvere låne sitt navn til, gå god for og lokke deltakere til.

 

Man kan ikke forlange at personer som er flinke til å utøve en eller annen sportsgren, samtidig skal være av de skarpeste knivene i skuffen. Men de fleste idrettsutøvere som har nådd et visst nivå, er gjerne omgitt av rådgivere. Ethvert seriøst team burde forstå at utøveren skader seg selv og sitt omdømme, ved å selge seg til et spillselskap. Rådgivere som ikke skjønner det, bør byttes ut.

 

Lenge - altfor lenge - har det rådet anarki på området. Nå setter idrettens organer tilsynelatende foten ned. Det internasjonale skiforbundet (FIS) har diskutert saken. "Min umiddelbare tolkning er at det ikke kommer til å være tillatt. De kan ikke være tilknyttet et spillselskap," sier langrennsjefen Johan Sares, i det svenske skiforbundet til Expressen Han mener at ingen utøvere som har avtaler med utenlandske spillselskaper, kan starte i FIS-renn. De vil m.a.o. være utelukket fra OL og world cup-en.


Det er en riktig avgjørelse. At den kan ramme Norges fremste mannlige medaljehåp, må ikke lokke oss til å renonsere på idealene. Det er ikke samfunnet eller den organiserte idretten, som skal innrette seg på utøvere som bare ser egne inntekter når de ser poker og gambling, og ikke forstår noe av de samfunnsmessige implikasjonene. Det er idrettsutøverne som skal tilpasse seg. Skal de delta, må de delta på idrettens premisser og følge reglene.

 

Norges friidrettsforbund har ført prisverdig klar tale. Ingen representasjonsoppgaver for utøvere som har avtaler med gamlingselskaper. Nå venter vi på at de internasjonale forbundene for berørte idretter følger opp. Skjer det ikke av seg selv, må Norge ta initiativet. Saken bør behandles raskt. Og i alle tilfelle før OL i Sosji.

 

Og mens vi venter, kan beslutningstakerne lese boka til Bjarte Baasland. Skjønner de ikke alvoret - og lar de seg ikke overbevise - etter å ha lest den, bør de stille sine plasser til disposisjon. Da har de ingen ting i idrettsledelsen å gjøre.

 

Kay Olav Winther d.e.  


Hjerte-Rom

Romfolket er her - og har rett til å være her.

 

Tilstrømmingen av rom-folk byr på problemer. De er fattige, og har ikke penger som setter dem i stand til å bekoste eget opphold, ta inn på campingplasser eller leie rom. De pengene de samler inn på tigging eller spilling, ser de seg ikke i stand til å bruke på opphold i Norge. Dem skal de ha med seg hjem - slik at de blir i stand til å opprettholde livet for seg selv og familien.

 

- Kan de ikke betale for seg, som vanlige folk, får de bli hjemme, sier Fremskrittspartiet, representert ved en streng - men uopphørlig smilende - Carl I. Hagen. De andre byrådspartiene i Oslo, mumler sin tilslutning og nikker megetsigende. Opposisjonen protesterer ikke høylydt den heller. De synes alle å være enige om at vi ikke kan sy puter under armene på rom-folket og gjøre tilværelsen for lett for dem her, for da kommer det bare enda flere som vil stikke sugerøret sitt i vår cola. Slik rom og cola vil vi ikke ha.

 

Derfor gjør vi døren så lav og porten så trang som mulig. I håp om at vår kalde skulder skal virke avvisende nok til at romfolket finner seg et annet sted å plage skikkelige folk med den skittenferdige tilstedeværelsen og plagsomme tiggingen sin.

 

I mens bor rom-folket under broer og trafikkmaskiner uten mulighet til å vaske seg. De lager mat i vegstøv og eksos og stanken fra ekskrementer og avfall. Eller de oppretter teltleirer i nærmiljøet og tur- og bærskogen til godtfolk, og forsøpler områder der norske unger skal leke og tilbringe en lykkelig barndom uten å bli konfrontert med fattigdom og elendighet og med fremmede som tar seg til rette og bruker nærmiljøet deres som søppelplass - og som gjør sitt fornødne der de skal nyte norsk ubesudlet natur.

 

Jeg forstår de norske som blir rammet. Jeg forstår forargelsen. Og oppgittheten. Og forakten og fordømmelsen som følger med.  De fleste av oss er ikke helgener.

 

Men jeg forstår ikke politikerne - som har valgt en politikk som er følelseskald og som bevislig ikke gir det ønskede resultat. Verken når det gjelder å bekjempe fattigdommen, eller når det gjelder å hindre de fattige i å komme hit for å få en bitte liten del av vår rikdom. Av vår overflod.

 

De rumenske tiggerne var her i fjor, og de er kommet igjen i år. Noen har sågar tilbrakt vinteren her. Mange utendørs. I kulde og snø. De har ikke latt seg avskrekke og avvise av byrådets kalde skulder.

 

Hvor ille - for ikke å si: hvor jævlig - må de ikke ha det hjemme, når de syns at et liv under bruer og vegmaskiner og i telt i skogen i Norge vinterstid, er bedre enn fattigdommen og nøden i hjemlandet?

 

Da Norge hadde alvorlig fattigdom, mente mange velstående som ikke trengte å bekymre seg for føda, at de fattige hadde seg selv å takke. Late, uvitende og tiltaksløse som de var. I dag lever ingen i nød i Norge. Ikke fordi vi er blitt så rike, men fordi ansvarsbevisste politiske partier med sosial samvittighet har bekjempet fattigdommen og skapt et Norge hvor alle uten å måtte slåss for det, får gå på skole og tilegne seg kunnskaper og får del i de de sosiale godene. Fattigdommen er bekjempet med sosialpolitiske midler - ikke ved at de de velstående nekter å erkjenne problemet og tror at det forsvinner hvis de bare vender ryggen til.

 

Fattigdommen i verden er et globalt ansvar. Også Norge må ta sin del av ansvaret. Det gjelder også fattigdommen, analfabetismen - og kriminaliteten - i Romania. Et land langt borte, men ikke lenger borte enn at landets problemer berører oss - som nasjon og som mennesker.

 

Oppholdesdriften får fattige mennesker til å trekke dit det er noe å få tak i. Vi kan ikke stenge oss inne, og problemene ute. Vi må løse dem. Eller bidra til å løse dem.

 

Når det gjelder rom-folk, er løsningen nærliggende - og åpenbar. De er her, og de kommer til å være her. Vil du ikke at de skal skite i skauen din og forsøple byen, må du skaffe dem et sted å bo og et toalett hvor de kan gjøre sitt fornødne. Og vil du ikke at de skal tigge, må du skaffe dem andre måter å "tjene" penger på.

 

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men umulig kan det ikke være. Selv om det skulle måtte foregå i spesielt tilrettelagte "bedrifter", vil arbeidstrening med lønn, kunne være til nytte både for samfunnet og for rompersoner som har gått ledige hele livet og har lært at fattigdom og håpløshet er en naturlig og uunngåelig del av tilværelsen.

 

De fleste fattige som kommer til Norge, havner før eller seinere i Oslo. Å bekjempe fattigdom og løse globale sosiale problemer, er ikke en sak for Oslo alene. I stedet for å forsøke å forsure tilværelsen for rom-folk slik at de ikke kommer til hovedstaden, og at de som er der, reiser hjem, bør Oslos politikere ta kontakt med staten for å finne løsninger på utfordringene. 

 

For en ting kan vi være sikre på: Uansett hva vi finner på for å gjøre tilværelsen vanskelig for dem her, har de det værre hjemme. De reiser ikke. I alle fall ikke frivillig. Og tvangsutsende dem, har vi ikke lovlig hjemmel for. Vi har derfor bare én ting å gjøre: Å hjelpe dem så godt vi kan ved å vise hjerte-rom. Det er ikke bare det eneste praktiske. Det er også det eneste anstendige.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Erna - og det søte liv til sjøs

Erna forbereder seg på å danne regjering. Det gjør hun ved å sitte mest mulig stille i båten så den ikke skal kantre - eller noen falle uti.

 

Problemet er at de andre som er om bord, ikke sitter stille. De reiser seg stadig vekk og vifter med armene for å bli lagt merke til. Dessuten vil de alle sammen bestemme kursen og styre. Samtidig. Derfor slåss de om rorkulten så båten ruller fra side til side og stevnen peker snart hit og snart dit. Mens Erna sitter og holder seg fast, og innbitt sier til seg selv at hun nok skal ta roret når tiden er inne, og at alt skal gå bra.

 

De mest høyrøstede og aktive er Siv og matrosene hennes. Dere kan ikke seile noe sted uten meg, og hvis jeg ikke får det som jeg vil, går jeg i land, sier hun. Vel vitende om at Erna vil finne seg i nesten hva som helst bare hun får kalle seg kaptein. Hvor båten skal, er ikke så viktig for Erna. Navigare necesse est. Derfor stiller Siv ultimatum. Det ene etter det andre. En regjering som administrerer bompenger, kan hun ikke sitte i. Og asylordningen som åpner grensene for mennesker som ikke er som oss, men gjerne vil spise av kaka vår, vil sterke krefter blant mannskapet hennes, ha avviklet.

 

Innvandrerspørsmål er viktige for oss. På dette området har vi ikke noe å gi, sier fotfolket hennes, som vil løse problemet med tilstrømmingen av fremmede ved å opprette asylmottak i utlandet. Bare de som har fått oppholdstillatelse, skal slippe inn i Norge.

 

Høyres sosialpolitiske talsmann, Bent Høye, liker ikke Frp-forslaget. Ikke aktuelt, sier han. En slik ordning vil bryte med internasjonale regler. Dessuten vil søkemulighet fra utlandet, øke tallet på asylsøkere betraktelig - ikke minske det.

 

Det bryr ikke ikke Frp seg om. Når det har satt seg noe i hodet, holder det på sitt. Gjennomførbare og kloke eller ikke, forslag om å begrense innvandringen, er Frps trumfkort. Det har de ikke tenkt å gi fra seg  - uansett hva Erna og hennes drabanter mener. Innvandrings- og asylpolitikk er et område der Frp forventer gjennomslag i eventuelle regjeringsforhandlinger, sier Siv. Erna kan bare begynne å glede seg.

 

Erna skal i det hele tatt få litt av hvert å henge fingrene i hvis de blå vinner valget. Når Knut Arild, Trine og ikke minst Siv nekter å "avlyse" sine programmer og tar som en selvfølge at en felles regjering skal føre deres politikk på områder som er viktige for dem, kan ikke Erna lenger sitte rolig i båten og gjøre seg så liten og usynlig som mulig. Før eller siden må hun stå fram og ta standpunkt. Upopulære standpunk. Hun må si til skaphalsene at det der er for rabiat. Det kan du ikke få gjennomslag for. Og du Siv, må hun si, det er noe som heter handlingsregelen. Den må du følge. Vi skulle alle gjerne brukt mere penger, men det ville skade landets økonomi. Du må derfor sette tæring etter næring. Som oss andre - og som regjeringen til Jens. Noe frislipp kan vi ikke ha.

 

Når denne fighten skal tas, skulle jeg gjerne vært en flue på veggen.

 

Trolig blir ingen ting avklart før valget. Velgerne burde fått vite hva de kan vente seg, men det ville vært taktisk uklokt. Inntil videre kan de derfor stemme og tro at en blå regjering vil gi dem alt de vil ha. På en gang. F. eks. både skattelette og sterkere satsing på eldre og barn og forskning og helse og samferdsel og en lang rekke andre viktige samfunnsområder.

 

Flertallet i velgermassen ser ikke ut til å bry seg, så hvorfor skulle Erna, Siv, Knut Arild og Trine rive dem ut av  illusjonen - før det er absolutt uunngåelig?

 

De åpenbart uforlikelige uenighetene de blå partiene i mellom, burde imidlertid  få velgerne til å våkne. I alle fall de mest oppegående av dem. Skulle Erna og Siv få flertall, må de som den ambisiøse prinsessa i eventyret om Askepott, kutte av en tå her og en hæl der for å få skoen til å passe. Uansett hvordan det går med KrF og Venstre, vil det være Erna og Siv som bestemmer. Og Siv har ingen intensjoner om å la seg overstyre. Velgerne vil derfor under enhver omstendighet få noe annet enn det de har stemt for å få.

 

Noen framtrendende Frp-ere skjønner hvor det bærer hen. De frykter at Høyre vil sette bom for flere av de sakene som er viktigst for Frp, og at partiet vil måtte betale en for høy pris for å gå i regjering. Se på SV, sier de. Nestleder Ketil Solvik Olsen liker ikke uttalelsene, og ber dem tie stille og følge lederen. Taktisk sett er det Solvik Olsen som burde tie. Grasrota gir Siv den ryggdekningen hun trenger for å skremme Erna ytterligere med at for mange nei kan velte regjeringsprosjektet.

 

Siv vil i regjeringsposisjon - men ikke for å føre Høyrepolitikk. Enn si Kristelig Folkeparti- eller Venstre-politikk. Faneflukt vil være "drepen" for henne. Hun har derfor ikke så mye å gi. Verken når det gjelder innvandringspolitikk eller brudd på handlingsregelen. Eller andre viktige markeringssaker.

 

Erna derimot er avhengig av en eller flere av de andre. Spesielt av Siv, men i ytterste nødsfall også av Knut Arild og Trine. Erna kan nok danne regjering sammen med de to små, men det vil være en regjering på Sivs nåde. Og det vil sannsynligvis ikke bli noen lystseilas, men heller en sjanseseilas i brått og brenning gjennom urent farvann.

 

Jens og hans rød-grønne prosjekt har vært nederlagsdømt tidligere. Ved flere anledninger. Men når alvoret har gått opp for dem, har velgerne skjønt sitt eget beste. Jens har fått fornyet tillt.

 

Forhåpentlig får han tillit på ny. Så slipper Erna å forsøke å skape et regjeringsprogram av partiprogrammer som ikke lar seg forene, og en samarbeidsenhet av partier som alle tviholder på sin individuelle egenart, og halsstarrig erklærer at de ikke kan gi avkall på selv de mest rabiate delene av sine programmer.

 

Og så slipper Norge å gi seg ut på en politisk og økonomisk sjanseseilas i et Europa som er hardt skadet av økonomisk liberalisme. Norge er en øy av velstand og sosial likhet i et hav av arbeidsledighet og fattigdom. Det skyldes vår oljerikdom - men også måten rikdommen forvaltes på. La oss holde fram som vi stevner. Vi trenger ikke Erna og Siv til å eksperimentere med vår trygghet.

 

La oss derfor bruke både hodet og hjertet på valgdagen og fornye mandatet til Jens og hans mannskap.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Au pair - familiemedlem, hushjelp eller privatisert hjemmehjelp?

Au par-ordningen var i utgangspunktet tjenlig og bra. Den gav unge mennesker anledning til utenlandsopphold og språkstudier mot at de hjalp til i huset på lik linje med familiens øvrige medlemmer - passet mindre "søsken", redde opp og tok sin tørn ved komfyren og oppvaskbenken.

 

At gjesten bor au pair betyr på likefot - altså ikke som underordnet eller tjener, men med plikter og rettigheter som en av familien.

 

Så lenge ordningen i hovedsak omfattet ungdommer fra "velutviklede, rike land" som tok opphold i andre "rike" land, fungerte den stort sett etter forutsetningene. Au pair-jentene - for det var i all hovedsak jenter som dro ut - lærte språk etter "naturmetoden" og ble kjent med fremmede kulturer og kom hjem med kunnskaper og erfaringer som var dem til nytte senere i livet.

 

Mange hadde stiftet berikende personlige kontakter og holdt kontakt med familiene de hadde bodd i. Og flere endte opp som studenter i landet de hadde vært au pair i.

 

Hadde ordningen fortsatt slik, kunne den fortsatt hatt noe for seg. Etter hvert er imidlertid au pair-ordningen blitt noe ganske annet enn opprinnelig tenkt. I dag er den - i alle fall i Norge - stort sett blitt en ordning som forsyner norske familier med billig arbeidskraft. Au pair-ene er i alt for mange tilfelle ikke lenger likestilte familiemedlemmer, men hushjelper og tjenere. Med lange arbeidsdager, luselønn og lite fri. De er ikke unge heller, men voksne familieforsørgere fra fattigere land enn Norge. Billig arbeidshjelp for velstående nordmenn, og velkommen inntekt for underbetalte tjenestefolk som vet at de blir utnyttet, men i mange tilfelle har det enda verre i hjemlandet. Og derfor finner seg i de uverdige arbeidsforholdene uten å kny. Eller de lider i stillhet og lengter hjem.

 

I Dagens Næringsliv for 29. april skriver en norsk au pair-vert: "Som aleneforelder med arbeid uten vanlig arbeidstid ville jeg aldri kunnet forsørge familien om vi ikke hadde au pair. Dette gjelder flere aleneforeldre. Å ansette en nanny etter vanlig tarifflønn ville vært uaktuelt." Hun ber derfor om at ordningen ikke legges ned.

 

Her setter verten fingeren på sakens kjerne - kanskje uten egentlig å skjønne det. Hun bekrefter at au pair-personen ikke er en likestilt person i familien, men en arbeidstaker som avspises med kost og losji og lommepenger. Altså en hushjelp som blir behandlet slik hushjelper stort sett ble behandlet i Norge på 1800- tallet og på 1900-tallet før 2. verdenskrig. Forskjellen er bare at dagens hushjelper kommer fra fremmede land, mens de den gangen stort sett var fattige, norske ungjenter som kom inn til byene fra landsbygda.

 

Nå har den konservative tenketanken Civita - som kaller seg liberal tankesmie - funnet ut at au pair-ordningen er så effektiv og billig at den også bør kunne brukes i eldreomsorgen. Godt forslag, uttaler den daglige lederen i Seniorsaken, Tore Henning Larsen, og hopper på limpinnen med begge beina. Han tror at den fins mange au pairer som gjerne vil komme til Norge for å jobbe for eldre. Ja, han bruker i følge Dagsavisen, ordet jobbe - tilsynelatende uten motforestillinger eller blygsel.

 

Prosjektleder Mathilde Fasting i Civita er også prisverdig åpen om hva Civita har i tankene - eller på ambolten. Hun snakker ikke om likestilte familiemedlemmer og kulturutveksling, men konsentrerer seg om "fremtidens behov for hjemmebasert hjelp til eldre". I den ordningen hun og Civita har smidd, er au pair-personens status som "familiemedlem" totalt vekk. Hun kaller lommepenger, reisetilskudd og annen økonomisk kompensasjon for lønn og mener at au pair-personen skal ha " en arbeidsdag på fem timer". Altså ikke familiemedlemstatus, men et regelrett underbetalt arbeidsforhold.

 

Dette vil i mange tilfelle innebære en skyhøy lønn sammenlignet med det mange av au pair-ene kan få i sine hjemland, mener hun.

 

Det har hun nok rett i. Det er imidlertid irrelevevant. Arbeidstakere i Norge skal ha "norsk" lønn. Sosial dumping skal vi ikke ha. Av hensyn til de som rekrutteres utenfra, og av hensyn til norske arbeidstakere som risikerer å få sine tariffavtaler undergravd. Vi ønsker ingen lure knep. Ikke snedige krumspring og ikke utenlandske byråer som sørger for arbeidsavtaler som gir utenlandske arbeidere dårligere arbeidsvilkår og lavere lønn enn norske tariffavtaler tilsier. Det hjelper ikke å kalle yrkesgrupper noe helt annet enn det de er. En hushjelp eller en arbeider i helse- og omsorgsektoren er ikke en au pair - uansett om de er innlosjert hos klienten eller ikke. Og uansett hvordan Civita varmer opp og vrir og vrenger og hamrer på godset for å få det til å se ut som noe annet enn det det vitterlig er.

 

Mot slutten av innlegget i Dagsavisen 27. mai, ser Civita-forskeren ut til å oppdage hulheten i tankesmias eget forslag. Der skriver hun at de såkalte au pairene i eldreomsorgen - som hennes arbeidsgiver altså er gått i bresjen for -  etter hennes syn "burde ... vært behandlet som arbeidsinnvandrere, slik at de kunne arbeide en vanlig norsk arbeidsdag og fått lønn deretter. Dermed kunne de betalt for blant annet kost og losji og andre kostnader som i dag dekkes av arbeidsgiver. Det ville også hatt den fordelen at arbeidsforhold og bosted ble adskilt og behandlet uavhengig av hverandre."

 

Nettopp. Dette er sunn sans.

 

Men logikken glipper når hun halsstarring omtaler arbeidstakere som au pair , og argumenterer for at vedkommende etter Civitas opplegg, kunne "hatt flere arbeidsforhold og kanskje fordelt sin tid mellom to eller tre arbeidsgivere".

 

M.a.o.: Det Civita foreslår, er ikke annet enn arbeidsoppgaver og arbeidsordninger som vanlige norske hjemmehjelpere har i dag. Civita vil imidlertid kalle de ansatte au pairer. Skjønt, tankesmia vil ikke ha en tradisjonell au pair ordning. Den ønsker en ordning som åpner for privatisering av hjemmehjelpsordningen!

 

Her stikker hestehoven fram: " Om staten eller kommunen vil, kan man også innføre støtteordninger for eldre som ønsker å benytte slik hjelp og ikke bruker kommunens hjemmehjelp, eller man kan gjøre som i Sverige, innføre RUT- og ROT-fradrag. Det er i dag mest populært blant svensker over 75 år. Slike fradrag vil innebære en skattesubsidiering mot at den eldre selv har arbeidsgiveransvaret. Kommunens hjemmehjelpstjeneste vil kunne få avlastning for enklere oppgaver en au pair kan utføre, men au pairen kan selvsagt ikke ivareta medisinske pleiebehov."

 

Der slapp katta ut av sekken. Det Civita vil, er å bruke au pair-ordningen som en fot i dørsprekken for å komme innenfor med tiltak som fremmer privatisering. At det offentlige dermed kommer "billigere" fra det, er en bonus for enhver konservativ som gjerne ser at kommunene bruker mindre av "skattebetalernes penger". Om de samme pengene betales til private entreprenører, er tilsynelatende ikke fullt så betenkelig. Og fattige utlendinger kan sikkert kjøpes billigere enn bortskjemte norske helse- og omsorgsarbeidere. Så alt i alt ...

 

Altså en vinn-vinn-situasjon - synes åpenbart Civita. Vi får billigere eldreomsorg, og arbeidstakere fra fattigere land tjener langt mer enn de ville gjøre i hjemlandet.

 

Ideen fenger nok hos noen. Seniorsaken ser f.eks. allerede ut til å ha gått på limpinnen.

 

Og snart er det valg.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Skifte for skiftets skyld?

Venstre og Kristeli Folkeparti snakker stadig om det politiske sentrum. Hvor er det?

 

Sentrum ligger per definisjon i midten. I politikken er det - dersom vi forstår de to minipartiene rett - ikke slik. De prøver iherdig å framstille "sentrum" som et eget politisk alternativ. Et alternativ til dem på høyre og på venstre fløy.

 

Men her må de to småpartiene - godt hjulpet av mediene - ha gått surr i begrepene. Hvis de ligger i sentrum, mener de jo - fortsatt per definisjon - ikke noe annet enn det alle andre mener. For også de partiene som strekker seg langt ut mot periferien og viker av til høyre eller venstre, har sitt opphav i sentrum. Dvs. i et felles verdigrunnlag og i saker - dvs. oppgaver og forslag til løsninger - som alle - bortsett kanskje fra noen marginale utgrupper - er enige om. Å plassere seg i politikkens sentrum, er derfor å erklære at man står for selvfølgelighetene og mener det alle, eller de aller, aller fleste, mener. Det gir liten mening, og det mer forvirrer enn veileder velgerne.

 

Og hvordan kan et parti som bærer navnet Venstre, hevde at det er et sentrumsparti? Et parti i opposisjon til venstresiden i norsk politikk? Det er begrepsmessig og politisk forvirrende og villedende. Og for så vidt i godt samsvar med partiets diffuse identitet. Venstre var en gang en kraft i norsk politikk. Et alternativ til Høyre. Nå er det et parti som snuser forvirret til høyre og venstre for å finne saker å markere seg på.

 

Når Venstre og Kristelig Folkeparti vil hjelpe Høyre og Fremskrittspartiet til makten, er de langt fra det de selv definerer som det politiske sentrum. Høyre - og i særdeleshet Fremskrittspartiet - hyller verdier og står for politisk tenkning og løsninger som befinner seg langt unna det "politiske sentrum". Og langt unna den politikken "sentrumspartiene" selv hevder at de står for.

 

Dette faktum ser de to småpartiene gjennom fingrene med. Vi trenger en ny regjering. En regjering med friskere ideer, andre konkrete politiske løsninger og større gjennomføringskraft, sier de.

 

At de med en blå regjering på mange områder vil få en politikk som de selv er uenig i, ser de glatt bort fra. Vi skal sørge for at vårt verdigrunnlag blir det grunnleggende, og at våre politiske løsninger får gjennomslagskraft, sier de.

 

Det virker som stormannsgalskap. Eller politisk vertigo.

 

At Erna Solberg skal lukke døra for Siv Jensen og krabbe til køys med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er en så eventyrlig tanke at ikke engang brødrene Grimm eller H.C. Andersen ville kommet på den. Hvorfor skal Høyre som endelig har latt guarden falle, når alt ser ut til å flaske seg, snu ryggen til Fremskrittspartiet for å danne en vaklende mindretallskoalisjon med Kristelig Folkeparti og Venstre? Det vil jo være nummeret inntil parlamentarisk harakiri.

 

Skulle de såkalte "borgerlige" partiene få flertall, er det 99,9 prosent sikkert at Erna og Siv går i kompaniskap. Erna lengter seg syk etter å kunne sette seg i statsministerstolen, og Siv har tonet ned populismen, gitt avkall på velgere og brukt år på å gjøre Fremskrittspartiet så vidt stuerent at det kan bli akseptert som regjeringspartner. Ingen av de to vil la drømmen bli knust av Knut Arild eller Trine. Så meget mer som de jo vet at de to småpartilederne vil støtte dem i tykt og tynt fordi de har knyttet sin prestisje til at Jens skal ut av regjeringskontorene. Skal de to minipartigeneralene få til det, må de svelge kameler. Og det er de beredt til. Koste hva det koste vil. Fanden spare.

 

Under helgens landsmøte lovet Trine Skei Grande å utføre mirakler når hun bare kom i regjering. Der er jeg redd hun tok munnen for full. Venstre har ikke poilitiske muskler til å sette hardt mot hardt og vil bare kunne utrette akkurat som mye som det får lov til av de to store. Venstre har ikke råd til å være den som undergraver eller feller en borgerlig regjering. Høyre og Fremskrittspartiet vet derfor at de har Trine Skei Grande og Venstre i sin hule hånd. Venstre kommer ikke til å innta rollen som politisk alternativ eller korrektiv i en blå regjering. Venstre blir klakkør og stemmekveg. Akkurat som Kristelig Folkeparti blir - enten det går inn i regjeringen eller inntar rollen som støtteparti i Stortinget.

 

Forhåpentlig kommer vi ikke i den situasjon at vi får prøvd sannhetsgehalten i spådommene ovenfor. Jens, Liv Signe og Audun kan fortsatt vinne. Men det forutsetter at velgerne orienterer seg. At de setter seg inn i politikken og studerer alternativene og spør seg hva slags samfunn de vil ha.

 

Har de falt for den primitive retorikken og tror at forandring for forandringens skyld er bra,bør de tenke seg om en gang til.

 

Stabilitet er bra. Og stø kurs. Vi har det bra her i landet, men fortsatt er det uløste oppgaver. Ikke alle kan løses straks og på én gang, men politikk er å bygge stein på stein. Over tid.

 

Ville du skiftet entreprenør for forandringens skyld hvis du var i ferd med å bygge hus?

 

Ikke jeg heller.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

 


Lys i jernbanetunnelen?

Sentralstyret  i Senterpartiet mente at NSB, Flytoget og Jernbaneverket burde slås sammen. Det ville det ha med i det nye stortingsprogrammet.

 

Så vidt jeg kan se, ble det ikke programfestet. Det er synd for det er en meget fornuftig tanke - som bør realiseres jo før jo heller.

 

Jernbaneverket og NSB skulle aldri vært skilt. Og Flytoget skulle vært en integrert del av et samlet statlig eid jernbaneselskap fra første stund. Det ville gi bedre grunnlag for en helhetlig jernbanepolitikk hvor alle elementer ses i sammenheng. Det vil med all sannsynlighet gi et bedre transporttilbud til en lavere kostnad.

 

Jernbane er ikke et forretningsforetakende. Jernbane er infrastruktur. Det gjelder både skinner og tog. Jernbane kan derfor ikke gå med økonomsk overskudd eller underskudd. Jernbanen må - i likhet med veger og andre fysiske eller teknologiske kommunnikasjonsmidler - vurderes og måles med målestokken nytte. Infrastrukturen - deriblant de basale kommunikasjonene - skal tjene samfunnet. De må derfor vurderes ut fra sin nytteverdi.

 

Dette forstod ikke Stortinget på slutten av 1980-tallet.  Landets nasjonalforsamling hang fast i den hendøende jappetidens tankegang, og skjønte ikke forskjell på infrastruktur, samfunnsnyttige tjenester og privat næringsliv. Derfor ble tankegang og driftsformer fra privat næringsvirksomhet ukritisk flyttet over på offentlig tjenesteytende virksomhet. I likhet med blårussen i næringslivet trodde blårussen i offentlig tjenesteytende næringer - og altfor mange etterplaprende politikere - at penger var alle tings målestokk. Og driften og forvaltningen av jernbanen ble stykket opp og skulle drives etter forretningsmessige prinsipper.

 

At "lønnsomhet", overskudd og underskudd er målene på hvordan jernbanen skal være og hvor den skal gå, er det en del som mener ennå. Dessverre. De skjønner ikke at anlegg og drift av jernbane er investeringer for å nå overordnede politiske mål. Jernbanen skal f.eks. bidra til bosetting og næringsutvikling. Og sørge for miljøvennlig kommunikasjon  

 

Årsakene til forvirringen, uklarhetene og de politiske motsetningene på området er flere. Noen partier har gått seg vill i forestillinger om privatisering og konkurranseutsetting. De ser ut til å mene at felleskapsløsninger i offentlig regi, per definisjon er ulønsomme og bør erstattes med privat eierskap og jakt etter overskudd og fortjeneste. De har ennå - som sagt - ikke innsett at offentlige tjenester ikke er varer som skal selges med fortjeneste, men fellesskapets hjelpemidler for å lette samhandlingen mellom innbyggerne.

 

Da jernbanedriften i sin tid ble splittet opp, ble det hevdet at en oppdeling ville være kostnadseffektiv og gi god synergieffekt. Det kan neppe sies å ha slått til i overbevisende grad. Utbyggingen av nye jernbanetilbud har ikke holdt tritt med samfunnsutviklingen, kapasiteten er for liten, driftssikkerheten er fortsatt ikke god nok, og hvis man lurer på om punkligheten og påliteligheten er tilfredsstillende, kan man bare spørre pendlerne som ferdes med jernbanen til daglig. Og fortsatt fraktes altfor mye gods på veg.

 

All transport forutsetter inngrep i naturen og produserer forurensende avfallsstoffer. Elektrisk drevet jernbane er det minst forurensende og meste naturvennlige alternativet - både over lange og mellomlange avstander. Ja, til og med dieseldrevet jernbane er mer naturvennlig enn fly og lastebiler. Samfunnet bør derfor bygge ut jernbanen slik at den kan dekke en langt større del av trafikkbehovet enn tilfellet er i dag. 

 

Skal det kunne skje, må jernbanen sees og administreres som en helhet. Politikerne må tenke og handle helhetlig, og de som får i oppgave å administrere denne samferdselssektoren må se utfordringer og løsninger i sammenheng. 

 

En effektiv utbygging og drift av jernbanen forutsetter en visjon. En visjon om hvordan vi på en rasjonell, men samtidig ressursvennlig måte skal bygge ut og drifte en jernbane som på best mulig måte fremmer de samfunnspolitiske målene vi setter, og i minst mulig grad skader naturen vi omgir oss med.

 

Det kan ikke være slik at den venstre handa ikke skal vite hva den høyre gjør. Heller ikke kan det være slik at hensynet til kortsiktig "lønnsomhet" skal avgjøre hvordan vi bygger ut vår infrastruktur. Ønsker vi å beholde en godt fordelt bosetting og bruke våre naturressurser, må jernbane og veger gå ut i distriktene. 

 

I likhet med tilgangen på rent vann, er den grunnleggende infrastrukturen verdier som vi ikke kan stykke opp og selge ut. Salg fratar oss herredømmet og gjør oss avhengige av andres profitjag og forgodtbefinnende. De som er interessert i å kjøpe disse verdiene, ønsker å styre oss slik at de kan tjene penger på oss. 

 

Å bli styrt er ikke i vår interesse, men å styre. Derfor må vi beholde eiendomsretten og lage et styrings- og administrasjonssystem som gjør det mulig å bygge ut og bruke jernbanen som et tjenlig og effektivt redskap og virkemiddel  i utviklingen og styringen av samfunnet.

 

La oss håpe at Senterpartiet ikke gav opp tanken om en samordning av jernbanesektoren, men tar den opp i regjeringen. Der bør den få helhjertet oppslutning.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


We GET annoyed!

Vi har kjøpt ny TV. En liten hendig sak på 32 tommer som skal stå i stua i underetasjen og være til disposisjon for den eller de som vil se noe annet enn den som har lagt beslag på "hoved-TV'en".

 

Da jeg installerte nyervervelsen og stakk antennekabelen i uttaket på veggen, fant den 18 kanaler. Det var tilfredsstillende. 

 

Men hvor lenge var Adam i paradis?

 

I dag får vi beskjed om at vi i morgen vil miste 8 av kanalene hvis vi ikke anskaffer GET-boks. De åtte kanalene var altså ikke et reelt tilbud som vi får automatisk via kabelsystemet som vi abonnerer på, men en lokkevare som skulle vise oss hva vi går glipp av hvis vi ikke investerer i en GET-boks. Altså et rent salgstriks.

 

Nå har vi allerede en GET-boks i huset. Den er tilknyttet det noe større og mer brukte TV-apparatet i stua oppe. Men det er altså ikke nok - for GET. Vi må ha en GET-boks for hvert apparat ellers mister vi kanaler som svensk TV2, National Geografic - og Cartoon Network som et par av barnebarna liker å se på - og mange flere.

 

På apparatet som er knyttet til boksen, har vi 32 kanaler. Vi fikk altså inn langt færre via antennekabelen, men det var vi forberedt på. 

 

Men hvorfor mister vi 8 av de kanalene som kom inn? Hvorfor må vi ha nok en boks når signalene når fram til apparatet via antennekabelen? Åpenbart for at GET skal tjene penger. Tekniske eller teknologiske årsaker kan det ikke være, for signalene som kommer rett fra uttaket i veggen, er upåklagelige. Kvaliteten er den beste.

 

Men slike enkle løsninger kaster altså ikke nok av seg for Get. Som har kjøpt kabelanlegget som går over eiendommen vi eier sammen med våre naboer.

 

Nå mener ikke jeg at GET skal holde meg med TV-signaler gratis. Mitt argument er at vi allerede er abonnenter hos GET, mottar og betaler for TV-signaler som sendes gjennom selskapets kabler og betaler for en GET-boks som er knyttet til et annet TV-apparat et annet sted i huset. Men det er altså ikke nok. GET vil selge mer. Og tjene mer. Derfor forlanger GET at man utvider abonnementet hvis man skaffer seg et apparat nummer to. Hvis ikke må man nøye seg med en nødtørftig liten kanal-pakke som kommer inn i huset direkte via kabelen. Som man altså betaler for.

 

Anskaffelse og bruk av GET-boks er ikke bare et økonomisk spørsmål. Boksen er labil og ikke til å stole på. Bilder "fryser", tale og musikk  forvrenges og sendninger forstyrres av skurring og av smell som lyder som geværskudd. Klager man, får man vite at slike feil trolig skyldes forhold inne i huset og derfor faller utenfor GETs ansvarsområde. En reparatør kan gjerne komme, men viser det seg at GET ikke er skyld i feilen, vil man måtte betale dyrt for oppmøtet.

 

At vi skal bruke penger på å skaffe oss en GET-boks til å "slåss" med, er derfor lite trolig. Vi har nok ergrelser som vi har.

 

Noen av naboene har satt opp parabolantenne. De har trolig fått nok av dårlige erfaringer og høye kostnader. Vi har kviet oss for å gjore det samme da "skoger" av  paraboltallerkner ikke er det vakreste vi vet. Men kanskje bør vi vurdere på ny.

 

Å bytte leverandør burde ikke være vanskelig å få til. Vi får stadig henvendelser fra telefonselgere som tilbyr gunstige avtaler med andre selskaper, og som sier at moderne antenner er både små, diskrete og effektive.

 

Hittil har vi takket nei, vært lojale og holdt oss til GET. Nå henger lojaliteten i en tynn tråd. Skifter vi leverandør vi også, har GET seg selv å takke.

 

Man kan bli for grådig!

 

Og  vi abonnenter "GET annoyed"  - for å si det i et språk selskapet kanskje forstår bedre enn norsk.

 

Kay Olav Winther d.e.


Under falsk flagg?

Velgerne ønsker forandring, hevder Erna og Høyre og viser til meningsmålingene. Av taktiske grunner legger de seg så tett opp til Arbeiderpartiet og de rød-grønne at det minner om en omfavnelse. Velgerne skal gis det inntrykk at de trygt kan velge blått. Se på oss, vi er ikke farlige. Velferdsstaten skal ikke raseres. Det solidariske fellesskapet skal bestå.

 

Men hva består forandringen i dersom Høyre blir sosialdemokratisk - eller "sosialdemokratisk light"? Og hva vil Høyres kjernevelgere si? For ikke å snakke om sponsorene som betaler Høyre for at partiet skal føre en politikk som ivaretar deres spesielle interesser?

 

Sponsorene er ikke bekymrede. Det sanne Høyre kommer nok til syne etter valget, sier de. Realpolitikere som de er, forstår de at deres parti må skaffe seg velgeroppslutning hvis det skal komme i posisjon slik at det kan foreta de forandringene "som er nødvendige".  Det gjelder å gjøre budskapet så innbydende som mulig. Etter valget derimot - når seieren er vunnet - er det tid for å finne fram de egentlige meningene og målsettingene.

 

En søndag i januar uttalte noen såkalte finanstopper, seg til Aftenposten om saken. Tobakkmilliardæren Johan H. Andresen - som riktig nok har forlatt nikotinbransjen og nå styrer Ferd'en mot andre mål - gav uttrykk for at "det ikke er uvanlig i et valgår at man er mindre skarp i kantene". Og han burde jo vite det. Det er åpenbart i politikken som i tobakksbransjen. Når man skal selge, rykker man ikke ut og snakker om skadevirkningene. Selv om man vet om dem.

 

Mesenen Stein Erik Hagen - som i sin uselviske genrøsitet gir penger til Høyre - er enig med Andresen. Han frykter ikke at Høyre og Arbeiderpartiet blir for like. Høyre er ikke allergisk mot privat eierskap, og det er et vesentlig skille, sier Hagen glatt og lukker øynene for det selvmotsigende i uttalelsen. For til og med Hagen vet vel at Arbeiderpartiet - som altså etter Hagens oppfatning må være i mot at private skal eie produksjonsmidler og verdier - i årevis har ledet et land der det alt vesentlige av eierskap er på private hender. Riktignok har vi et ekspanderende olje- eller pensjonsfond med eierinteresser hjemme og ute, men det skal vel heller ikke Høyre sette ut av funksjon? Eller er det et av de tiltakene som det ikke snakkes høyt om før valget?

 

Arbeidsgivernes fremste ledere tar også Høyres "kursdreining" med ro og regner med at alt vil falle på plass i de gamle sporene etter valget. Virke-direktør Vibeke Madsen regner med at Høyre holder fast på det partiet tidligere har sagt om "fleksibelt arbeidsliv og rammebetingelser". Det kan ikke forstås annerledes enn at Madsen håper på - og regner med - at Høyre vil sørge for at arbeidsmiljøloven og arbeidstidsbestemmelsene - og kanskje også sykepengeordningen for det jeg vet - blir "myket opp" slik at arbeidstakerne ikke med lov og reglement i handa, kan nekte å godta diktat fra oven. Og: Slik at sykmeldte må igjennom en karenstid uten betaling, før de kan heve lønn når de er syke.

 

NHO-direktør, Kristin Skogen Lund, er også opptatt av "fleksibilitet i arbeidslivet" - m.a.o. færre reguleringer, større spillerom for arbeidsgiverne og færre rettigheter for de ansatte. Dessuten regner hun med endringer i formuesskatten. Og det er neppe noen urealistisk forventning. Høyre har riktignok hatt vanskelig for å redegjøre for seg når det gjelder skatt på formue, men er jo et næringslivsparti, og næringslivet og de som har sin kapital der, må få sitt hvis partiet kommer i regjeringsposisjon. Så lettelser i beskatningen blir det nok. Hvorfor skulle næringslivet og næringslivstoppene ellers sponse Høyre? Sponsing av politiske partier er utgift til inntekts ervervelse.

 

Høyres Bent Høie prøver å slå kaldt vann i blodet på dem som har de høyeste forventningene - eller er utaktiske nok til å røpe strategien før slaget har stått. Høyre vil ikke føre en annen politikk etter valget enn den partiet går til valg på, slår han fast. Kategorisk.

 

Det høres fint ut. Men hvor stor grunn er det til å feste lit til dette løftet? Høyre får ikke under noen omstendighet flertall alene. Det må samarbeide - og kompromisse. Vil Erna bli statsminister, må hun bli enig med Siv.  Kanskje også med Trine og Knut Arild - hvis de kommer på Stortinget, da - men i alle fall med Siv, og Siv inngår ikke noe samarbeid for å hjelpe Høyre. Hun vil ha gjennomslag for egen politikk. Fordi Høyre er helt avhengig av Fremskrittspartiet for å kunne realisere drømmen om regjeringsmakt og Erna som statsminister, vil partiet måtte gi mye mer enn det tar når kursen skal stakes ut. Uansett valgoppslutning vil Fremskrittspartiet få langt større innflytelse på en eventuell regjeringserklæring enn partistørrelsen skulle tilsi. Den som blir fridd til, bestemmer vilkårene. Slik er livet. Også i politikken.

 

Hvilken politikk en eventuell blå-fiolett regjering skal føre, er derfor i det blå - for å si det sånn. Det skal ikke velgerne få vite før valget er over og valgseieren sikret. Da skal Erna og Siv - og Trine og Knut Arild hvis de fortsatt er med - bestemme hva regjeringen skal mene. Da spørs det hvem som er staest og vanskeligst å forhandle med. Og hvem som har mest å tape på å gi seg.

 

Erna er det nok ikke. Hun vil bli statsminister og er trolig innstilt på å strekke seg langt for å bli det. Det gir Siv sterke kort på handa. Bent Høye kan derfor love oss moderat Høyrepolitikk uten at vi føler oss beroliget av den grunn. Til sjuende og sist blir det Siv som bestemmer.

 

Situasjonen får meg til å tenke på gutten som ble spurt av gammel dame hvem som bestemte hjemme hos ham. Det er pappa, svarte gutten uten betenkning. Ja, det er vel det sa dama, som hadde fått sine bange anelser bekreftet. Men, sa gutten, det er mamma som sier hva pappa skal bestemme!

 

Her har vi situasjonen i en eventuell blå-fiolett regjering i et nøtteskall.  Så styr unna! Gjør du ikke det, kan du takke deg selv for følgene.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

 

  


Bru over eller tunnel under Oslofjorden?

Det burde vært bru over Oslofjorden ved Drøbak. Der er fjorden på det smaleste. Og der ville ei bru representert en reell avkortning av vegen for trafikkantene og en avlastning for et sterkt trafikkert Oslo.

 

Men slik gikk det ikke. Myndighetene gav etter for brumotstanderne og bygde tunnel. Trafikken gjennom tunnelen har langt overskredet prognosene. Det viser at snarvegen har imøtekommet et behov. Bilistene har brukt tunnelen og pengene har strømmet inn - langt raskere og i større mengder enn selv de største optimistene har turt å håpe på. Resultat: Kortere kjøreveg, miljøgevinst og økonomisk gevinst.

 

Tunnelen har imidlertid en ulempe. Den er ikke sikker. Verken trafikksikker eller driftssikker. Ulykker har skjedd, og tunnelen er stengt rett som det er. Det må kunne sies å være en alvorlig ulempe.

 

 Noe må gjøres. Men hva?

 

Bru eller nok et tunnel-løp?

Bygg nok et tunnel-løp sier noen. Jeg har selv sagt det. Bygg bru innvender andre. Hele passeringen er dødfødt, mener atter andre. Men de utgjør et mindretall av fanatiske naturvernere og sentraliseringsmotstandere som lever i sin egen verden - og som ingen hører på. 

 

Alternativene er altså bru eller et tunnel-løp nummer to som kan gi grunnlag for envegstrafikk, og som kan knyttes til det løpet som allerede ligger der slik at trafikken kan omdirigeres og trafikkantene komme seg ut når det oppstår ulykker i noen av tunnel-løpene. For det vil det med all sannsynlighet gjøre. Som hittil.

 

Personlig har jeg alltid vært fascinert av tanken på bru. Bruer er fantastiske byggverk. Nyttige og - som regel - estetiske opplevelser. Altså fine å bruke og fine å se på.

 

Hvorfor ble det da ikke bygd bru over Oslofjorden i første omgang?

 

Brukar i Badeparken

Det skyldes i hovedsak en utrolig klønete saksbehandling, uakseptable forslag til plassering og en overivrig, konservativ opinion som mente at natur skal være urørt og ikke skjemmet av menneskelig inngripen - m.a.o. av kultur. I Norges nordligste "sørlandsby" Drøbak - hvor jeg forøvrig bor - fikk motstanden mot bru ekstra vind i seilene da folk fikk inntrykk av at et par av brukarene skulle stå i stedets grønne lunge og stolthet, Badeparken. Tvilere som oppdaget denne muligheten, og fryktet av Badeparken skulle bli ødelagt, ble - selvfølgelig! - ihuga brumotstandere over natta. 

 

Så ble det tunnel. Også den møtte motstand - eller i alle fall skepsis. Men ikke i den grad. Personer med økonomisk utdanning og stor selvtillit, hevdet riktig nok at en tunnel ikke ville betale seg og ville bli en belastning for samfunnet. Andre mente at en tunnel ville legge et uimotståelig press på grøntområdene i tunnelens nærhet som snart ville bli nedbygd med boliger og næringsvirksomhet. Det ville ikke bli uberørt natur igjen i mils omkrets. Tunnelen ville m.a.o. fungere som en magnet og trekke folk til et hovedstadsnært område som allerede var overbefolket og burde værnes mot ytterligere utbygging. Folk må riktignok bo og arbeide, men de bør gjøre det andre steder. Ikke her.

 

Men tunnel ble det. Riktignok bare ett løp - med betydelige høydeforskjeller i begge ender. Og uten overvåkingsutstyr og beredskap i tilfelle ulykker. Tunnelen er trygg sa vegmyndighetene. Og slo seg selvtilfredse og anelsesløse på brystet. De visste best. Mente de.

 

Stadig problemer

Så begynte problemene. Lekkasjer og oversvømmelser oppstod, biler tok fyr og folk kjørte inn i hverandre. Fordi meldesystemer manglet, kjørte intetanende bilister inn i tunnelen der trafikken allerede stod stille, og etter som rømmingsveger ikke fantes - eller finnes - og folk ikke fikk snudd for å kjøre ut igjen, og fordi det var altfor langt og tidkrevende å gå for dem som befant seg nærmest midten, spredte panikken seg både blant trafikkantene og politikerne.

 

Bare vegmyndighetene mente at alt var i orden og kritikken overdrevet - i alle fall en stund. Men så ble tunneløpet videoovervåket. Uten av ulykkesfrekvensen gikk merkbart ned av den grunn. Biler tok fortsatt fyr - trolig fordi bremsene gikk varme i de bratte utforkjøringene - og trafikkuhell fortsatte å oppstå.

 

Klokere av andres skade er vegmyndighetene nå kommet til at noe må gjøres. Men som sagt: Hva? Nytt tunnel-løp? Eller bru?

 

Bru best, men nytt tunnel-løp også bra

Jeg er fortsatt tilhenger av bru. En flott bru uten brukar i Badeparken. 

 

Men fordi jeg har oppfattet det slik at vegmyndighetene er motstandere av bru, har jeg bedt om et nytt tunnel-løp som kan avlaste det eksisterende og gjøre det mulig å anlegge trygge sikkerhetslommer og rømmingsveger for kjørende og gående. Og som gjør det mulig for utrykningskjøretøyer og redningsmannskaper å komme fram til ulykkessteder og forulykkede og foreta effektive redningsoperasjoner.

 

Å basere seg på at dagens ene tunnel-løp skal være tilstrekkelig hvis det bare blir foretatt enkelte billige tilpasninger, er uforsvarlig. Skal trafikken gå under fjorden, må nok et løp bygges og sikkerheten ivaretas på en forsvarlig måte. Og det nye løpet må bygges raskt. Vi kan ikke gamble med folks liv og helse i håp om at problemene skal forsvinne - eller avta - av seg sjøl.

 

Legg bort prestisjen

Passering under fjorden vil alltid by på sikkerhetsutfordringer. Kan vegmyndighetene legge bort prestisjen og gå inn for bru vil det være bra. Ender det imidlertid med nok et tunnel-løp, er det langt bedre enn ingen ting. Hvis det nye tunnel-løpet kommer i "vår tid". Økonomien bør visst ingen bekymre seg for. Selv om dagens tunnel byr på problemer, strømmer bilistene til. Pengene i kista klinger. Får vi dobbeltløp og økt sikkerhet, vil det sikkert få enda færre til å kjøre gjennom Oslo eller igjennom et sterkt plaget Moss for å ta ferja til Horten.

 

Det avgjørende er tidsfaktoren. Planlegging og grundige forberedelser er bra, men det har allerede lenge vært klart at noe må gjøres. Forhåpentlig har ikke vegmyndighetene sittet med hendene i fanget og ventet. Nå må de ta skrittet fra planlegging til handling for å unngå at den store ulykken skjer før de kommer i gang.

 

Kay Olav Winther d.e.


Sikkerhetshysteri

Det ser ut til at stortingspolitikere, regjeringsmedlemmer og sentrale myndigheter mener at man kan verge seg mot terrorangrep. Bare man er grundig nok - og tar terrorfaren på alvor.

 

Gjørv-komiteen pekte på svikt i den nasjonale terrorberedskapen og mente at regjeringen hadde forsømt seg. Bl.a. ved ikke å stenge Grubbegata. Hadde gata vært stengt - slik den burde ha vært - kunne attentatet mot regjeringskvartalet 22. juli 1911, vært unngått, hevder utvalget.

 

Aldri 100 prosent trygt

Under ledelse av opposisjonspolitikere på regjeringsjakt foran et tilstundende stortingsvalg, har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite så godt den har kunnet, bidratt til å bære ved til bålet. Regjeringen la seg flat og slapp unna med skrekken, men alle - også regjeringspartienes egne representanter i komiteen, viftet med pekefingeren og gav uttrykk for at det var mye å kritisere, og at regjeringen nå måtte skjerpe seg. 

 

Under skjenneprekenen satt de ansvarlige statstrådene duknakket og så beskjemmet ned i golvet, mens statsministeren på regjeringens vegne lovte bot og bedring.

 

Det er fint at folkets kårne og regjeringen tar sikkerheten på alvor. Men de bør ikke skru opp forventningene ved å love at all fare skal bli eliminert, at alle svake punkter skal fjernes, og at Norge skal bli et hundre prosent trygt land å leve i. Det er nemlig ikke mulig. Selv de mest rigorøse sikkerhetsbestemmelser og tiltak vil ikke kunne hindre dem som setter seg fore å skade oss.

 

Når Arbeiderpartiets Jan Bøler vil stenge Akersgata forbi Stortinget - eller hindre at biler med sprengstoff skal kunne stanse der - så er det et velment og fromt ønske som kan bidra til å gi Bøler image som en ansvarsbevisst og framsynt politiker. Som sikkerhetstiltak vil et slik stengning eller begrensninger i ferdselen, være totalt bortkastet.

 

Mange mulige mål

Den som vil anrette skade finner alltid et mål. Kommer de ikke til ved det ene, velger de et annet.

 

Jeg skal ikke bidra til stigmatisering eller til å gi svake sjeler dårlige ideer, men tør uten å ta munnen for full, høylydt erklære at jeg - hvis jeg var terrorist - uten problemer ville finne en rekke ubeskyttede bombemål i hovedstaden - og i dens nærmeste omegn. Spektakulære bombemål som ville skaffe nærmest ubegrenset omtale i mediene, og som effektivt ville skape frykt - ja, panikk - i befolkningen.

 

Dessuten: Alle nordmenn bor ikke i Oslo - selv om det kan virke slik i enkelte riksmedier. Norge er stort, og personer som bor rundt omkring i vårt landstrakte land kan ikke beskyttes effektivt. Verken ved utstrakt etterretningsvirksomhet eller ved framsynte sikkerhetstiltak. Vi er alle prisgitt tilfeldighetene.

 

Beskyttes effektivt til enhver tid mot ethvert overfall kan heller ikke de som bor i Oslo - eller i Trondheim eller Bergen. Eller i Kristiansand eller Tromsø.

 

At 22. juli-terroristen angrep regjeringskvartalet, betyr ikke at regjeringen eller Stortinget vil være mål for andre med ondt i sinne. Og det betyr ikke at udådsmannen fra 22. juli ville avstått fra å forsøke å skade sentrale politikere dersom han ikke hadde kunnet kjøre inn i Grubbegata. Arbeiderpartiet var målet. Hvor kunne han ellers rammet partiet? Skulle også Youngstorget, Folketeaterpasasjen og Storgata med sidegater vært stengt?

 

Ikke mulig å forutse

Terroristen og drapsmannen slo også til på Utøya. Der slaktet han ned sakesløse ungdommer. Fordi de var medlemmer av Arbeiderpartiet og stod for en politikk han var uenig i. Kunne noen med oppbud av sin villeste fantasi ha forutsett dette?

 

Burde etterretningsmyndighetene visst at dette kunne skje? Burde de ha avslørt attentatmannen fordi han kjøpte kunstgjødsel etter å ha flyttet til en bondegård? I ettertid kan det virke åpenbart at de burde vært mer årvåkne. Men på forhånd? Før noe hadde skjedd? Dessuten: Hva har kunstgjødselen og bomben med Utøya å gjøre? Bortsett fra at begge tildragelsene fant sted samme dag?

 

Burde regjeringen på forhånd sørget for sikkerhetstiltak som ville hindret drapsmannen i å komme ut på Utøya for å gjennomføre sitt blodige oppdrag? Hvordan skulle det skjedd?

 

Det er bare å innse at et fullstendig trygt samfunn ikke eksisterer. Ingen etterretning og ingen sikkerhetstiltak kan med hundre prosent sikkerhet verne oss mot grupper eller personer som vil skade noen av oss. Eller sette vår infrastruktur eller våre myndigheter ut av spill.

 

Innen rimelighetens grenser

Det betyr ikke at vi skal hengi oss til fatalisme og slå oss til ro med at det som skjer, det skjer. Vi skal kartlegge samfunnsfiender, drive etterretning for å avsløre grupper eller personer som truer vår sikkerhet eller vår eksistens og i rimelig utstrekning sette i verk praktiske tiltak som kan gjøre det vanskeligere for personer med ondt i sinne å sette sine forsett ut i livet. Men alt må skje innen rimelighetens grenser. Og vel vitende om at hundre prosent trygge kan vi ikke bli. Uansett.

 

Jakten på "syndebukker" gjør oss ikke tryggere. Bare mer paranoide. Slik vi ser tydelige eksempler på både i mediene og blant folkevalgte. På det området har 22. juli-mannen oppnådd det han ville. Han ville skade Arbeiderpartiet. Det har han klart. Han ville skape forvirring. Det har han også klart. 

 

Skal vi også la ham lykkes i bestrebelsene på å skape et mer paranoid samfunn? Et samfunn med mindre åpenhet, flere stengsler - og ikke minst: Et samfunn med lengre avstand mellom folk og myndigheter, mellom velgere og valgte? Et samfunn med sivil og militær etterretning som ser samfunnsfiender og potensielle attentatpersoner i enhver person eller gruppering som gir uttrykk for meninger som avviker fra flertallets og det til enhver tid allment aksepterte?

 

Åpne gater, nær kontakt mellom folket og makten samt retten til frie ytringer, er umistelige verdier. Ønsker vi å bevare disse verdiene, må vi tåle at noen ikke har vært forutseende nok, og ikke har sørget for tilstrekkelige sikkerhetsforanstaltninger, når noe skjer. 

 

Det er ikke regjeringens skyld at regjeringskvartalet ble angrepet. Det er heller ikke slik at angrepet ville vært avverget dersom Grubbegata hadde vært stengt. Jakten på syndebukker etter 22. juli har på mange måter vært et uverdig teater. Ansvaret er trinnvis flyttet fra ugjerningsmannen til offeret - som ikke har beskyttet seg - og oss - godt nok. 

 

Ofrene ikke skyldige

Hittil har de etterpåkloke hatt ordet. De som ville gjort alt så mye bedre om de hadde sittet ved roret - og hatt ansvaret. De som mener at regjeringen sviktet.

 

Nå trer de "framsynte" inn på scenen. De som mener at vi ikke må gjenta fortidens forsømmelser, men sikre oss mot eventuelle nye angrep. Med omfattende sikkerhetstiltak. Både her og der.

 

Som menige undersåtter kan vi bare håpe på at de besinner seg. Og at myndighetene setter foten ned. At de innser at sikkerhet for alle over alt til enhver tid, er en illusjon. Og at de sier klart i fra om dette, og ikke lar seg stresse av medier og politikere uten sans og forståelse for hverdagens realiteter.

 

Skal vi bevare et åpent samfunn med nære relasjoner mellom styrende og styrte - og uten paranoide sikkerhetsforanstaltninger og begrensninger i den personlige friheten - må vi leve med usikkerhet og utrygghet. Vi må renonsere på kravet om å forutse alt. Vi må, kort sagt, være villige til å betale demokratiets pris.

 

Og våre styrende myndigheter må ranke ryggen og stå opp mot dem som vil utnytte attentater og ulykker til å score politiske gevinster. Voldsdåder som dem Norge ble utsatt for 22. juli 2011, kan intet demokratisk, åpent samfunn forutsi eller verge seg mot. 

 

La oss ikke glemme: De eneste som er ansvarlige for ovegrep er forøverne. Ingen andre. Og aldeles ikke ofrene. Uansett om ofrene sitter i regjering eller er ungdom på leir.

 

Se også innlegget "Grubbegata".

 

Kay Olav Winther d.e.

  


8. mars - kamp mot vindmøller eller kamp mot fordommer?

I opplyste, velfungerende samfunn har kvinner samme rettigheter, muligheter og forpliktelser som menn. Det er en selvfølge. Eller burde være det.

 

I Norge anno 2013 er likestillingen kommet langt. Hundre år etter at kvnner fikk stemmerett, kan jeg ikke komme på et eneste samfunnsområde hvor kvinner er diskriminert i lovverket og ikke kan velge "som de vare menn", som Bjørnson uttrykte det.

 

I praksis kan det selvfølgelig være annerledes. Brudd på retten til likestilling og til full utfoldelse uten hensyn til kjønn, forekommer. Men prinsippene er klare og lovverket bestemmer at et individ har sine rettigheter uavhengig og ubegrenset av hvilket kjønn det tilhører.

 

Ikke utspilt sin rolle

Så er vel 8. mars som kampdag overflødig?

 

Absolutt ikke. Rettigheter er ikke vunnet en gang for alle. Selv ikke i vårt opplyste samfunn hvor folket selv bestemmer og ikke får vedtatt tredd nedover hodet på seg. Markeringsdager som 8. mars og 1. mai har fortsatt sin berettigelse. De skal minne oss om kampen som er kjempet, om vegen fram til dagens samfunn og om verdien av det som er oppnådd. Og ikke minst: De skal hindre at reaksjonære og konservative krefter skrur klokka tilbake og reverserer utviklingen.

 

Ikke alle liker det som har brakt oss dit vi er i dag. Årsakene er fflere. Først og fremst religiøse, men også kulturelle.

 

Kvinner har gjennom århundrene vært undertrykt i de fleste kulturer. Riktignok mer og mindre, og på forskjellige måter og av forskjellige grunner, men tross alt undertrykt. De har vært betraktet som kjønn nummer to - mannen underlegne og underordnede. En naturlig underordning mener mange enn i dag.

 

Globalisering og migrasjon har åpnet landegrensene for personer med et annet syn på kvinner og kvinnens plass, enn det de fleste av oss nordboer har arbeidet oss fram til.  Folk som mener at kvinnen er mannens eiendom og ansvar er blitt våre nære naboer. Kvinner som må skjule sin kropp i omfangsrike gevanter eller sitt hår og sitt ansikt for fremmede menns blikk, er blitt en del av vårt miljø. 

 

Kvinnediskriminering må bekjempes

Om kvinner diskrimineres og påtvinges uverdige begrensninger i sin valgfrihet og sitt levevis av religiøse eller av kulturelle årsaker, er uvesentlig. Å lukke øynene for, bagatellisere eller "forstå" religiøst eller sosialt betinget diskriminering av kvinner, er ikke toleranse. Begrensede rettigheter og begrenset livsutfoldelse for personer av kvinnekjønn, er like forkastelig enten det har sin rot i kristen kultur eller f.eks. med henvisning til islam.

 

Personer på politikkens venstrefløy har stått i fremste rekke i kampen for kvinners rettigheter i Norge og kulturelt beslektede land. Paradoksalt nok er det personer fra samme miljø som er mest tilbøyelige til å "forstå" og lukke øynene for den diskrimineringen som nå utfolder seg rett foran øynene på dem.

 

De mest iøyenfallende utslagene av religiøs og annen kulturelt betinget diskriminering vil med all mulig sannsynlighet forta seg med tiden. Integrering i et samfunn med vestlige verdier hvor kvinnen blir betraktet og behandlet som et fullverdig og likestilt vesen, vil  etter hvert fjerne de mest outtrerte og krampaktige behovene for  å demonstrere tilhørighet og solidaritet til den kulturen de har vendt ryggen til, ved å markere tegn på underkastelse og aksept av undertrykkelse. 

 

Ekstremisme

Det vil alltid finnes ekstremisme. At velutdannede ungdommer kunne slutte seg til den ytterliggående - og ikke lite komiske - m-l-bevegelsen eller de voldelige Røde Brigader, bekrefter at ekstremisme heller ikke er et utenkelig fenomen i vår vestlige kultur. På samme måte søker personer med hang til ekstremisme til ekstreme utgrupper med røtter i religioner og fremmede kulturer.

 

Det store flertall av dem som velger å flytte fra fremmede land og kulturer for å slå seg ned sammen med oss, vil imidlertid trolig bli raskt integrert og få respekt for de verdiene som har bidratt til å forme det samfunnet som de har foretrukket å bo i. Det er, logisk sett, liten grunn til å flytte fra et land og et lokalmiljø, dersom alt - eller det meste - var bedre der de kom fra. Slik sett taler erfaringen - og sunn logikk - for at kravet om sharialover og presset for å få bruke niqab og burka er tids- og situasjonsbestemte krav som tiden og utviklingen vil gjøre avleggs.

 

Men bedring på lang sikt er til liten hjelp og trøst for de kvinnene som lever under undertrykkelsens åk i dag. Kampen må derfor føres nå.

 

På 8. marsdagen burde norske kvinner slå et drabelig slag for sine medsøstre og for at de uten problemer skal nyte fulle rettigheter i det landet de har valgt å bo i. Frihetskamp er ikke bare å fjerne praktiske, konkrete stengsler. Frihetskamp dreier seg ikke minst om åndelig frigjøring. Om å vise de som er hjernevasket til å akseptere en underordnet plass i familien og storsamfunnet, at de blir behandlet som annenrangs personer og beskåret selvfsagte rettigheter.

 

Denne kampen har norske kvinner ikke tatt. Når sant skal sies, er de i mange stykker mer opptatt av å slå inn åpne dører enn å stå opp og kjempe for sine undertrykte søstre. I tilleg til at det er grunnleggende usolidarisk, kan det vise seg å være en strategisk feilberegning. Får kvinnediskrimineringen i enkelte miljøer overleve, kan den medvirke til true det verdigrunnlaget som samfunnet bygger sitt kvinnesyn på. Forsømmelsene kan lett bli ris til egen bak.

 

Både av hensyn til de kvinnene som er undertrykt, og for å kunne holde de skansene som er inntatt, bør bevisste norske kvinner i langt større grad enn tilfellet er, gå i kampen mot det antikverte kvinnesynet som globaliseringen og migrasjonen bringer til oss. En slik kamp er ikke diskriminering. Det er en kamp for å sikre at kvinner - dvs. alle kvinner - skal ha samme rettigheter og plikter som menn i det norske samfunnet. 

 

Det er dette 8. marsdagen burde ha som mål i våre dager. Har den det? Ser dagens kvinner framover? Eller er de mest opptatt av nostalgi?

 

Se også innlegget "8. mars" fra 2012.

 

Kay Olav Winther d.e.


Hestekur

Det fins hestekjøtt i en rekke kjøttprodukter og ferdigretter. En skandale, mener myndighetene og mediene og virker totalt overrumplet.

 

Avsløringen burde ikke komme som noen overraskelse. Det er grunn til å regne med at det er mye rart i den maten vi kjøper. Ingredienser som ikke burde vært der, eller som det i alle fall burde vært redegjort for i deklarasjonen på innpakningen, men som produsenter og distributører ikke finner det bryet verdt å fortelle om. Av økonomiske årsaker.

 

Mat produseres og selges ikke av ideelle grunner. Produsenter og forhandlere skal tjene penger. Deres disposisjoner dikteres ikke først og fremst av hensynet til kunden, men av hensynet til egen lommebok. Å tro noe annet er utilgivelig naivt.

 

Selvjustis og egenkontroll er ikke nok. Derfor har vi myndighetsorganer som skal kontrollere maten og sørge for at skadegjørende eller mindreverdig mat holdes borte fra markedet. Disse kontrollorganene kan ikke ha gjort jobben sin. De må ha tatt for gitt at de som lager mat beregnet på å være menneskeføde ikke tar sjanser og sper opp med mindreverdige varer for å øke fortjenesten. Riktignok har vi hørt om matsvindel i andre deler av verden. Mineralolje i matvarer og fordervet babymat har tatt liv, men det er i deler av verden hvor man ikke har så høy moral og velutviklet ansvarsfølelse som i Europa. Her holder vi dessuten produsenter, grossister og detaljister i ørene slik at de ikke får mulighet til å øke fortjenestene ved å selge oss søppel som mat. Ser mange ut til å ha trodd.

 

Men slik er det selvfølgelig ikke. Det burde vi ha forstått - og innrettet oss etter. I vårt overflødighetssamfunn er det umulig å kontrollere alt - til enhver tid. Men jo mer global og omfattende utvekslingen av matvarer er, desto større er behovet for kontroll. Kontroll på de ulike stadier av produksjon og omsetning. Uanmeldte kontroller på produksjonsstedet, egenkontroll der råvarene foredles og stikkprøver tatt av kontrollmyndighetene når den ferdige varen legges på lager og når den krysser landegrenser. Ved alle korsveger kan det finnes personer som er villig til å ta en snarveg. Personer som spekulerer i at det vil være mulig å komme unna med lureri og fusk og tjene gode penger på det.

 

Hadde jeg framsatt denne udokumenterte påstanden før opplysningene om innblandingen av hestekjøtt kom for en dag, hadde jeg ganske sikkert fått dagligvarebransjen på nakken. Og trolig også Mattilsynet. Som forurettet og forarget ville forsikret oss om at den maten som fins i norske butikker, er trygg og sunn, at tilsynsmyndighetene har full oversikt, situasjonen under kontroll, og at løse påstander om udokumentert innhold derfor bare vil være spekulasjoner og fantasier som forbrukerne ikke bør la seg uroe av.

 

Og så viser det seg at de som skal kontrollere maten for oss og forsikre seg om at den er sunn og god med bare kjente og godkjente ingredienser, ikke har innsikt og oversikt i det hele tatt. De er tatt på senga. Akkurat som dagligvarebransjen er. Hver dag dukker det opp ferdigvarer med hestekjøtt. Ingen vet hva som distribueres og selges som mat. Ikke i det grenseløse Europa med fri bevegelighet og minst mulig "byråkrati" som ideal - og ikke i annerledeslandet Norge.

 

Personlig har jeg ingen ting i mot hestekjøtt. Jeg har med god appetitt spist hestekjøtt på Island. Jeg syns ikke mer synd på hester som ender sitt liv på en tallerken, enn jeg syns på okser, kuer og kalver - for ikke å snakke om søte, små lam - som må late livet for at carnivoren homo sapiens skal opprettholde livet.

 

Hunder og katter er det verre med. Så det går en grense. Trolig kulturbetinget - og derfor bevegelig, men foreløpig uoverstigelig for meg. Selv om hund i ordets egentlige forstand, er en lekkerbisken for andre.

 

Hest derimot har jeg ikke aversjon i mot. 

 

Det har ikke jeg heller vil mange sikkert si, men det hestekjøttet som i all hemmelighet er solgt som storfekjøtt, kan være forurenset. Det kommer fra uidentiferste kilder, og det kan inneholde spor av medsiner som er farlige for mennesker. Dessuten kan det ha vært bedervet.

 

Det er nok riktig, men da blir mitt spørsmål: Hvis eksistensen av hestekjøtt og spor av eventuelle medisiner i hestekjøttet, ikke er avslørt og oppdaget ved de kontrollene som er foretatt og den kontrollprosedyren som følges, hvordan kan vi da være sikre på at det øvrige kjøttet som brukes ikke inneholder rester etter medisiner eller andre kjemiske stoffer som store dyr tåler, men som er mindre heldig - eller direkte farlig - for mennesker? M.a.o.: Hvis kontrollen er så lemfeldig som "hestekjøttskandalen" tyder på, hvordan kan vi føle oss trygge på at "smarte" produsenter - eller bakmenn med økonomiske interesser i produksjonen - ikke blander inn andre "råvarer", holdbarhetsmidler og annen kjemi som øker fortjenesten?

 

Før innblandingen av hestekjøtt ble kjent,  ville svaret trolig vært at "vi må gå ut fra" og "vi må stole på at ..." Nå vet vi at det kan vi ikke. Vi kan ikke stole på produsentene, og vi kan ikke stole på kontrollen.

 

"Hestekjøttskandalen" vil trolig føre til at usannsynlig store mengder mat blir destruert - eller i klartekst: Kjørt på dynga. Det er synd. Stikkprøver burde avgjøre om maten er helsefarlig. Er den ikke det, bør den kunne brukes. Med mindre det er slik at hele Norge ikke vil spise hest. Mye tyder på at de har spist hest i lang tid uten å ta skade av det.

 

Den viktigste lærdommen vi kan - og bør! - trekke av det som er skjedd, er imidlertid at kontrollen av matvarer ikke fungerer. Kontrollmyndigheten avslører ikke humbug og avdekker ikke hvilke råværer som finnes i de ferdige produktene. Heller ikke vet de øyensynlig om det er rester etter medisiner eller andre tvilsomme kjemiske midler i maten som de slipper fram til butikkene.

 

Kontrollregimet må bygges om - slik at det fungerer. Mattilsynet må fritas for kontroll med dyrehold og andre perifere oppgaver for å kunne konsentrere seg om det ene viktige: Å forvisse seg - og oss - om at den maten vi tilbys, er sunn og frisk og svarer til de opplysningene som gis. I en global verden er dette en meget viktig oppgave. Ikke noe man kan gjøre når man får tid til det.

 

Vi har nå fått en "hestekur" - som vi bør lære av slik at vi er bedre rustet neste gang noen finner på noe "lurt" for å tjene penger på vår godtroenhet. For dette er med all mulig sannsynlighet ikke siste gangen. Vent og se.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

 

 

 


NS-medlemskap som arvesynd

Det er snart gått 70 år siden den 2. verdenskrigen sluttet. Vitenskapen er begynt å se mer nyansert på dem som havnet på den "gale siden". Og i alle fall enkelte medier, journalister og kommentatorer er kommet haltende etter og har forstått at bildet ikke er så svart-hvitt som "seierherrene" ville ha det til de første tiårene etter krigen.

 

Akkurat mens tilstanden er i ferd med å bli normalisert, kommer Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn klamprende inn på scenen i sine fedres SS-støvler. I ivren etter å bekjenne sine fedres onde gjerninger og søke selebot for fedrenes synder, gjør de hva de kan for å gjenopprette inntrykket av at norske NS-medlemmer var en ensartet masse som alle - riktignok mer og mindre, men tross alt alle, om enn på forskjellige måter - hadde medansvar for jødeforfølgelsene og andre overgrep som fant sted i Norge under krigen.

 

Plutselig er vi tilbake til utgangspunktet. Til årene kort etter krigen hvor nyanser i synet på NS nærmest var for landsvik å regne. 

 

Norge var et av de okkuperte landene som slapp billigst fra krigen. Likevel var Norge det landet som kostet på seg det mest omfattende og uforsonlige"landssvikoppgjøret". Hevnlysten var stor. Folk tok loven i egen hender. "Tyskertøser" ble snauklipt, NS- medlemmer ble arrestert uten lov og dom og kjørt rundt på åpne lasteplan til spott og spe. I provisoriske, primitive fangeleire ble norske fanger av "gode nordmenn" utsatt for behandling som i dag uten tvil ville vært rettsstridig og blitt karakterisert som tortur. Og som Norge og gode nordmenn ville fordømme dersom det forekom i andre land.

 

Dette fant i liten grad vegen til avisene som - selv om de kjente sannheten - følte seg seg for gode til å formidle "løgnhistorier" og den slags "propaganda". Og nå fikk svikerne kjenne hvordan alle de andre hadde hatt det under krigen. Det kunne de ha godt av!

 

I likhet med Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn, trodde "seierherrene", styresmaktene og mediene på arvesynden. Parolen var at svikerne skulle fryses ut. De skulle få lange straffer. Miste arbeid, eiendom og borgerlige rettigheter. Ingen skulle omgås dem, og ingen skulle hilse på dem. Og ingen skulle leke med eller ha noe med nasibarna å gjøre. Nasiyngelen skulle lide for fedrenes - og mødrenes - synder. Og det gjorde de. Grundig og i flere år.

 

Ikke Bjørn Westlie - og mange med ham. Han er født etter krigen og fikk i verste fall bare føle etterdønningene. Han vet derfor ikke hva han snakker om. Han bør derfor vise større grad av tilbakeholdenhet og skru ned volumet når han roper ut om nasibarnas kollektive skyld.

 

For faktum er at mange NS-barn som opplevde krigen og årene umiddelbart etterpå, gang på gang og på de forskjelligste måter har sonet for sine fedres "synder". Både for synder fedrene har gjort seg skyldig i - og ikke minst for synder som de helt uskyldig ble tillagt skyld eller medskyldighet for.

 

Mer enn 50 000 norske kvinner og menn var medlemmer av NS. En forsvinnende liten del av de norske NS-medlemmene og sympatisørene gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser. Noen meldte seg til krigstjeneste. Noen gikk tyske gestatpister til hånde. Og noen ble angivere. Det store flertallet var papirmedlemmer eller aktive i de sivile politiske organene som ble opprettet etter at de politiske partiene ble forbudt og storting, kommunestyrer, formannskap og andre kommunale organer ble nedlagt.

 

Fedrene til Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn gikk i tysk tjeneste og ble frontkjempere. De var ikke på noen måte typiske for norske NS-medlemmer. Og deres barn er like lite typiske for norske NS-barn. Føler de at de bør bøte for sine fedres gjerninger, er det en privatsak. Det gir dem ingen rett til å stille seg på lik linje med og trekke de tusener av barn av norske NS-medlemmer som forsøkte å holde hjulene i gang under krigen, til ansvar for det de få ytterliggående gjorde i årene fra 1940 til 1945.

 

De tyske okkupantene forbød de politiske partiene. Bare NS var tillatt. Etter krigen hevdet mange NS-medlemmer at de hadde gått inn i partiet for å bidra til å gi landet et norsk styre. Alternativet var Terboven. NS-medlemskap var en slags motstandskamp. Påstanden står til troende. NS var eneste kanal for innflytelse. Men de som hevdet dette, ble ikke trodd. Årsaken var ikke inkriminerende nok. NS-medlemene hadde nok meldt seg inn for egen vinnings skyld. For å herske i ly av okkupantenes geværer, for å skaffe seg uberettigede fordeler, for å hevne seg på naboer og kjente som de var i strid med, for å revansjere tidligere forsmedelser - eller rett og slett fordi de var noen feige kujoner som ikke hadde mot til å tale okkupantene i mot og delta i motstandskampen.

 

Det var altså "seierherrene" som definerte hvem som var "landssvikere" og hvorfor de var det. Sannheten var man ikke så interessert i. Mediene - som i årene etter krigen var radio og partiaviser samt Hjemmefrontens egen avis VG - avgjorde hva som var sant, og hva som var unnskyldninger og forsøk på bortforklaringer; m.a.o. hva som skulle komme på trykk og hva allmennheten og ettertiden skulle mene.

 

Rettsoppgjøret og etterkrigstiden var et mørkt kapitel i norsk historie. 60-70 år senere er forskere i ferd med å sette seg inn i hva som hendte og med å se på hendelsene med nye briller. De vil finne at noen relativt få nordmenn gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser,  at de fleste overgrepene som fant sted i vårt land under krigen ble iverksatt eller beordret av okkupantene, at NS var et lovlig norsk parti inntil regjeringen i London gjorde det ulovlig ved å gi lover med tilbakevirkende kraft, at rettsoppgjøret etter krigen på mange måter var summarisk og oppblåst, at "gutta på skauen" tiltok seg politimyndighet og fengslet folk og holdt dem i fengslig forvaring før rettssak var holdt og dom var felt.

 

Jeg gjentar for - om mulig - ikke å bli misforstått: Enkelte nordmenn gjorde seg under krigen skyldig i krigsforbrytelser eller andre brudd på gjeldende norske lover. Noen forbrøt seg mot jødene - ved å bidra aktivt til forfølgelsene og deportasjonen, og ved å tilvende seg deres eiendom. Men det store flertall av NS-medlemmer verken deltok i eller billiget disse forfølgelsene.

 

Før og under krigen var antisemittismen utbredt i Norge og i størstedelen av Europa. Da Hitler og de tyske nazistene begynte sin demonisering og sine forfølgelser begynte de ikke på bar bakke. Det norske NS var antisemittisk. Denne retorikken avholdt trolig mange som ikke delte jødehatet, fra å slutte seg til NS før krigen. Da krigen kom, og NS var eneste lovlige parti, ble forholdet et annet. Den eneste vegen til  norsk innflytelse i Norge gikk gjennom NS. Det er ingen grunn til å tro at de mange som sluttet seg til NS for å hindre ensidig tysk styre, var antisemitter. Man kan godt være medlem i et politisk parti uten å sluke alt med hud og hår. I en krigssituasjon hvor landet er okkupert av en hensynsløs krigsmakt, er sannsynligheten for at mange sluttet seg til NS mer på tross av enn på grunn av jødehatet, meget stor. 

 

Dette er trolig for nyansert tenkning for herrene Westlie og Engelskjøn. Forhåpentlig har deres inntreden på arenaen ikke skremt - eller avsporet - yngre forskere som er på jakt etter det som virkelig hendte under krigen og i årene umiddelbart etterpå. 

 

Ennå i dag nærmere 70 år etter at krigen er slutt, koster det å ha motforestillinger og være uenig i den virkelighetsbeskrivelsen som "seierherrene" autoriserte i etterkrigstiden. Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn har ikke gjort det lettere.

 

Det skal bli interessant å se hva det koster meg å ha skrevet denne artikkelen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


"Politiske skandaler"

Året 2012 er slutt, og det er tid for tilbakeblikk. Mediene har allerede begynt å fortelle oss at det har vært et år preget av politiske skandaler. I Vågå og i Troms for eksempel.

 

Ingen av disse sakene har imidlertid noe med politikk å gjøre. Eller med Arbeiderpartiet. Selv om NRK 1 presenterte dem som Arbeiderparti-saker i sin nyhetskavalkade.

 

Arbeiderpartiet er ikke forøver. Ikke en gang medskyldig. Arbeiderpartiet er offer. Akkurat som Fremskrittspartiet, Venstre og de andre partiene er offer når noen av deres medlemmer og tillitsvalgte bryter lover eller oppfører seg på måter som ikke aksepteres av samfunnet.

 

Arbeiderpartiet i Vågå er ikke skyldig, eller medskyldig, i det som tidligere ordfører Øygard er dømt for. At partiformann og statsminister Jens Stoltenberg kjente den tidligere ordføreren, og ved et besøk la armen om skulderen på ham, gjør ikke partiformannen eller landspartiet medskyldige.

 

Men de burde vel forstått, og på et tidlig tidspunkt tatt skritt for å sette den daværende ordføreren utenfor? Burde ikke partiet hindret den anklagede partifellen i å føre sin sak i mediene? Burde ikke de alvorlige anklagene hatt som naturlig konsekvens at partiet anmeldte ham til politiet? Aner vi ikke her spor av kameraderi og "frimureri"? Et forsøk på å dekke en partifelle mot medier og rettssystem?

 

Svaret er nei. Hadde lokalpartiet - eller landspartiet - forsøkt å sette lokk på saken og hindret ordførerens selvforsvar, hadde det begått et overgrep. Mediene hadde da fått nye forhold som de kunne tolke og spekulere i og bruke til ugunst for delinkventen og hans parti. Og hadde partiet med utgangspunkt i beskyldningene som etter hvert tiltok i styrke, anmeldt ham til politiet, ville det blandet seg i en sak hvor det ikke var part. Et politisk parti skal selvfølgelig ikke blande seg i tvister mellom medlemmer eller mellom medlemmer og utenforstående. Og alldeles ikke melde sine medlemmer til politiet for forhold som ikke angår partiet.

 

Venstre som parti er - selvfølgelig! - ikke part i saken, eller å bebreide, dersom en av dets nestledere er innpåsliten eller pleier uakseptable seksuelle forbindelser. Heller ikke om dette skjer på partiets arrangementer. Like lite er Fremskrittspartiet skyldig eller medskyldig om en av dette partiets nestformenn utnytter sin posisjon til å ha utenomekteskaplig seksuelle forbindelser. Partiet er uskyldig enten forholdet oppstår mellom voksne eller som ovegrep mot underårige. Og partiet er ikke å bebreide når et av dets medlemmer fotograferer nakne gutter i dusjen. Det dreier seg i alle disse tilfellene om personlige handlinger og personlig ansvar. Forhold hvor det partiet utøveren tilhører, uforskyldt trekkes inn i saker der partiet verken har medvirket til at ovegrep har funnet sted, eller til at den skyldige - og eneste ansvarlige - har kunnet lure seg unna og unndra seg rettslig forfølgelse. Eller medienes søkelys.

 

I utgangspunktet vil den opplyste allmennheten forstå en slik distinksjon og frikjenning av partiene. Mediene er det tydeligvis verre med.

 

Hvis mediene holder seg med medarbeidere som ikke makter å skjelne mellom forøveren og det partiet vedkommende utnytter og skader med overgrep eller andre kritikkverdige handlinger, er det i bunn og grunn oppsiktsvekkende. Da bør mediene rydde i sine rekker. Hvis mediene ser forskjellen, men ikke ser seg tjent med å avgrense ansvaret og plassere det der det rettelig hører hjemme fordi "politiske skandaler" selger bedre enn beretninger om personlige nederlag, bør mediene granske sin egen moral og troverdighet. 

 

Omtale av skyldige og uskyldige enkeltpersoner, skaper interesse og øker salget. Kan partier og høyt oppsatte politikere knyttes til saken, blir den mer pikant, vekker enda større interesse og øker salget ytterligere. Samtidig som nye vinklinger og flere og større oppslag gir journalistene kredit. For mediene og de som jobber der, er skandaler derfor vinn-vinn-situasjoner. Sex-skandaler vekker større interesse enn det meste.

 

Derfor viser mediene gjerne ekstra kreativitet og gir pikante saker større dimensjoner ved å trekke inn forhold, personer og organisasjoner som enhver - etter en sanset og edruelig vurdering - burde forstå er saken uvedkommende. Dette skjer ikke som del av medienes arbeid med å skjøtte det de selv oppfatter som sitt samfunnsoppdrag. Men som kynisk jakt på stoff og vinklinger som selger. En ny mediesituasjon med synkende opplag, gir tydelig mer kyniske medier.

 

Om en journalist drikker seg full og opptrer ubehagelig på offentlig sted, er det mediet han - eller hun - jobber i, knapt å bebreide. Og kjører en journalist i fylla, er det ikke avisa eller etermediet som er å bebreide. Heller ikke er det redaktøren eller formannen i styret. Det samme er tilfelle hvis en journalist eller redaktør banker kone og barn eller forgriper seg på mindreårige. Mediene kan nok bebreides for å holde seg med medarbeidere med så slett moral og dårlig vurderingsevne, men å legge noen del av ansvaret på arbeidsgiveren, vil knapt noen gjøre. Heller ikke andre mediefolk. De fleste vil skjønne at en fabrikk ikke er medskyldig eller å bebreide, om en fabrikkarbeider gjør noe galt. 

 

Til og med journalister ser ut til å skjønne dette. For vi finner få saker om journalisters etiske bristfeldigheter eller profesjonelle overtramp i mediene. Når mediene ikke gasser seg i pikante saker som mediefolk forårsaker eller medvirker i, er årsaken neppe at slike saker ikke fins. Forklaringen er nok heller at man er mer åpen for motforestillinger mot å utlevere "sine egne" eller ikke ser nyhetsverdien i at enkeltpersoner skal henges ut til spott og spe.

 

Hvis da ikke personen er politiker. For politikere gjelder åpenbart egne regler. Personer som har søkt offentlighetens oppmerksomhet ved å la seg velge til politiske verv, må tåle medienes søkelys - hevder mediene. M.a.o.: Personer som melder seg til tjeneste for samfunnet og lar seg velge til politiske verv, må finne seg i å bli fotfulgt av presse og etermedier og hengt ut i ukesvis om de begår feil. Samfunnets tjenere må tåle samfunnets søkelys. Søker man offentlighet, må man tåle offentlighetens pris - på godt og ondt. Mener mediene.

 

Men hva kommer det da av at mediene ofrer så liten oppmerksomhet på, og er så lite kritiske mot, seg selv og hverandre? Burde ikke samfunnets opinionsdannere bli fulgt med samme argusblikk som de selv retter mot samfunnets tillitsvalgte, politikerne? Hvorfor er en journalists moral og levevis - og eventuelle moralske overtramp - av mindre interesse for mediene og allmennheten enn livet til en politiker i Stavanger eller en ordfører i en ikke altfor stor kommune i Gudbransdalen?

 

Selvransakelse er en krevende øvelse. Men det er en øvelse mediene etter medieåret 2012, bør prøve seg på. Etter mitt skjønn, er de nasjonale etermediene og de store norske riksavisene i raskt forfall. I utlandet har man i mange tiår hatt userøse aviser for hvem salg har vært viktigere enn sannhet. Har man ikke hatt en sak, har man laget en. Eller i alle fall laget en salgsfremmende vinkling. I Norge var vi lenge forskånet fra slike presseorganer. 2012 har dessverre vist at vi er på glid i feil retning. Våre mest sentrale presseorganer har tatt lange steg nedover i retning av europeisk boulevard-standard.

 

Også nyhetsdekningen i eteren er under press. TV2 har skjerpet tonen og gitt sine nyhetsprogram en mer agressive form og trappet opp sin sensasjonshungrige jakt på "syndebukker" i politikken og i det offentlige liv forøvrig. Kanalen spiller i stadig større grad rollen som eterens boulevardavis - eller Se og Hør. Om nye eiere forsterker denne tendensen, eller gjør kanalen mer seriøs og pålitelig, gjenstår å se.

 

Dessverre er det tegn til at statskanalen følger i konkurrentens fotspor. I konkurransen om seerne vil trolig også NRK etter hvert legge mindre vekt på bred, saklig nyhetsinformasjon og lete mer iherdig etter kontroversielle saker som kanalen kan gjøre "seervennlige" ved å sette dem på spissen og skrelle bort "avsporende" motforestillinger.

 

For å motvirke ytterligere primitivisering, bør både aviser og etermedier ta seg tid til ettertanke og spørre seg hvilken oppgave de skal ha. Skal deres viktigste formål være å skjøtte et seriøst informasjonsoppdrag og være en kritisk, men saklig røst i samfunnsdebatten? Eller skal deres viktigste oppgave være å dyrke den dårlige smak for å tjene penger slik at de kan overleve i et samfunn hvor nye, uavhengige elektroniske medier inntar stadig større plass? 

 

2013 bør bli et år for mediepolitisk selvransakelse. Medieåret 2012 har vist at det er nødvendig.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 

 


Skei Grandes kvalme i tråd med Venstres tradisjoner

Etter årelange nedturer og flere besøk under sperregrensa, har Venstre den siste tiden hatt et par mindre ugunstige meningsmålinger. Den beskjedne - og trolig høyst midlertidige - oppturen har tydeligvis gått venstreleder Trine Skei Grande til hodet. I talen til landsmøtet sist helg slo hun på stortromma og la seg ut med 900 000 arbeidstakere og potensielle velgere ved å uttale at hun blir kvalm av LO.

 

Det som har påvirket Skei Grandes fordøyelse og velbefinnende i den grad at hun må snakke offentlig om det, er at LO mener at Venstres politikk vil føre til en brutalisering av arbeidslivet. Venstre vil nemlig tukle med arbeidsmiljøloven og frata arbeidstakerne rettigheter for å gi større armslag til såkalte gründere og andre som etter Venstres mening, kan skape flere arbeidsplasser.

 

Angrepet på arbeidsmiljøloven har fått LO-leder Flåthen til å konstatere at Venstre står godt til høyre for Høyre og Fremskrittspartiet i arbeidslivspolitikken. Det er dette som har fått Skei Grande til å føle seg kvalm.

 

De andre arbeidstakerorganisasjonene liker ikke Venstre-lederens måte å uttrykke seg på.  Lederne i YS, Akademikerne og Unio mener at Skei Grandes utspill var upassende, og at Venstre viser arbeidstakerfiendtlige holdninger som partilederen bør beklage og be om unnskyldning for.

 

Dette er et overraskende brudd med Venstres historie, sier Unio-leder Anders Folkestad til Klassekampen. 

 

Men der tar Anders Folkestad feil. Venstres syn på arbeidstakerorganisasjonene, deres virke og plass i samfunnet, samt partiets klåfingrede lyst til å svekke arbeidstakernes rettigheter, er helt i tråd med det synet Venstre alltid har hatt, og den politikken partiet alltid har ført. Her er den berømmelige Venstre-lina faktisk for en gangs skyld rett og rak.

 

De organiserte arbeidernes fremste redskap i arbeidet for bedre arbeidsforhold og for at de skal få sin rettmessige del av samfunnsgodene, er streiker og arbeidsnedleggelse når arbeidsgiverne har satt seg på bakbeina og ikke er til å forhandle med. Uten sterke organisasjoner og streikeretten ville arbeidstakerne ikke hatt de arbeidsforholdene og den levestandarden de har i dag.

 

Venstre har alltid vært skeptisk til streikeretten. Venstre har ment at partene i arbeidslivet burde prate sammen i stedet for å slåss, og hvis snakkingen ikke fører fram, vil partiet at tvistigheter skal avgjøres ved voldgift - ikke ved streik.

 

Venstre er et lite parti som burde kunne bruke slagordet "smått er godt". For venstre tror at det å være liten er en kvalitet i seg selv. Derfor har partiet ikke noe særlig til overs for konserner og svære fabrikker. Venstre foretrekker småbedrifter, og har gjort seg til de små og mellomstore bedriftenes parti i den norske partifloraen.

 

Når Skei Grande snakker om de problemene farens sykdom medførte for familiebedriften, er det ikke bare familiehistorie hun forteller. Den personlige erfaringen bidrar bare til å illustrere - og personifisere - det som er - og tradisjonelt har vært - Venstres ideal: nemlig småbedriften.

 

I småbedrifter kan kravstore arbeidstakere og mektige arbeidstakerorganisasjoner, lett oppleves som en trussel mot eiers selvråderett og økonomiske overlevelsesevne. Arbeidstakernes brød, blir arbeidsgiverens nød - eller død. Organisasjonsrett og arbeidstakerorganisasjoner blir derfor et onde for dem som mener at smådriften er næringslivets surdeig.

 

Venstre har tradisjonelt betraktet seg som individets parti. Partiet har laget seg et bilde av virkeligheten hvor individet står i opposisjon til det organiserte fellesskapet. I motsetning til partier som mener at individet best kommer til sin rett og bevarer sin individualitet ved å stå sammen og opptre i solidarisk fellesskap, har Venstre gitt uttrykk for sin politiske overbevisning gjennom slagord som "Mennesket i sentrum". Underforstått: Kollektivet undertrykker individet i betydningen det menneskelige. Eller for å si det med Ibsen: Den står sterkest, som står alene.

 

Anders Folkestad tar derfor feil når - eller hvis - han mener at dagens Venstre-leder har brutt en edel, arbeidervennlig Venstre-tradisjon med sitt angrep på arbeidsmiljøloven og sin kritikk av LO.

 

En gang i tiden var Venstre partiet for småkårsfolk i kampen mot embetsmenn og velsituerte som styrte og brukte samfunnet som sin egen herreklubb, og utnyttet vanlige folk for selv å kunne beholde sosiale og økonomiske privilegier. Men det var i en tid da småkårsfolk var uorganiserte husmenn og arbeidere i landbruket og underbetalte arbeidstakere i små håndverksbedrifter og i en framvoksende industri.

 

Da urbaniseringen og industriutviklingen skjøt fart etter den industrielle revolusjon, og arbeiderne organiserte seg - og noen i fortvilelsen over uverdige arbeids- og levevilkår ble ytterliggående og militante - fikk de ingen hjelp og støtte av Venstre.

 

Tvert om. For å holde arbeiderne borte fra vederstyggelige fagforeninger og radikale politiske partier, støttet Venstre-folk med "sosial samvittighet" opprettelsen av søndagsskoler og ikkesosialistiske arbeidersamfunn som skulle fungere som borgerlige alternativer til en stadig voksende - og skremmende - massebevegelse hvor partilag og fagforeninger var den drivende kraft.

 

Arbeiderpartiet og LO er - og har alltid vært - to stammer på samme tre. Fagforeningene virket på arbeidsplassene, partiet i den lokale og den nasjonale politikken. For å øke den samlede slagkraften, tegnet fagforeningene fra begynnelsen av kollektivt medlemskap i partiet. Som kjempet deres sak på den politiske arenaen.

 

Det kollektive medlemskapet var en torn i øyet på Venstre som aldri anerkjente at LO og Arbeiderpartiet var runnet av samme rot og hadde felles interesser. Venstre har alltid stilt seg skeptisk til den politiseringen av fagbevegelsen som det fagligpolitiske samarbeidet - etter partiets oppfatning - har vært et uttrykk for.

 

Skei Grande bryter derfor ingen tradisjoner når hun klager over at LO praktiserer millimeterrettferdighet for sine egne medlemmer, men "ikke bryr seg om de enorme urettferdighetene i det norske sosiale sikkerhetsnettet". Hun syns at LO sørger for godt for sine og hemmer armslaget for dem som ønsker større frihet til å finne "kreative" løsninger på arbeidstakernes bekostning. Derfor bør arbeidsmiljøloven og LO, etter Venstres mening, svekkes. 

 

At Skei Grande og Venstre vil bedre forholdene for gründere og eiere av småindustri, er for så vidt greit nok. At partiet ønsker å svekke tryggheten og arbeidsvilkårene til dem som allerede er i arbeid for å få flere inn, viser at Venstre mangler kjennskap til virkeligheten, og at partiets tilnærming til de problemene som fins i arbeidslivet er av teoretisk art og preget av mangel på kunnskap og realitetsorientering. Og av mangel på solidaritet med dem som holder hjulene i arbeidslivet i gang. 

 

Stikk i strid med hva Anders Folkestad øyensynlig tror, går Skei Grandes framstøt friksjonsfritt inn i Venstres lange tradisjon. Venstre rir de samme kjepphestene som partiet alltid har ridd. Ønsket om å svekke de fagorganiserte og fjerne opparbeidede rettigheter er ikke noe substansielt nytt. I Venstre har ikke arbeidsfolk en venn, men en aktør som er villig til svekke arbeidsmiljøloven og la arbeidstakerne betale for at partiet skal få satt sine nedarvede idealer om små og mellomstore bedrifter ut i praksis. Koste hva det koste vil.

 

Det bør LOs 900 000 medlemmer huske på valgets dag. At Skei Grande er kommet til at hun ikke burde delt sin kvalme med landsmøtedeltakerne, endrer ikke realitetene. Tilbaketog er ofte en taktisk manøver. Kvalme eller ikke. Ønsket om å svekke opparbeidede rettigheter står fast. Det er det viktige i  saken.

 

Kay Olav Winther d.e. 


Egne regler i Lier?

Jeg er glad jeg ikke bor i Lier. Har du et mellomværende med kommunen der, blir samtalen gjengitt og drøftet i mediene.

 

Ordføreren, rådmannen og kommuneadvokaten i Lier har åpenbart misforstått det med åpenhet i forvaltningen. De ser ut til å tro at åpenhet er ensbetydende med løsmunnethet. Og mediene gjør sitt for at de skal forbli i misforståelsen. Beredvillig stiller de opp som "mikrofonstativ" og bidrar generøst til at allmennheten får ta del i hva som blir sagt i samtaler mellom kommunens innbyggere og kommuneledelsen.

 

Hvis det fins en oppegående fylkesmann i Buskerud, bør embetet fortelle kommunens fremste representanter at innbyggere som kontakter kommunen fordi de vil drøfte noe, eller har noe å klage på, har krav på diskresjon og på at det som blir sagt, blir mellom dem saken angår og dem som eventuelt har krav på å bli informert. Hvis ikke fylkesmannen føler seg tilstrekkelig kompetent, har kommunaldepartementet en oppgave å gjøre. 

 

Også - eller ikke minst - i vanskelige saker og der hvor følelser er involvert og uoverveide ting blir sagt, gjelder regelen om taushet og diskresjon. Og den gjelder uansett hvem den private parten er. Kong Salomo og Jørgen Hattemaker skal behandles likt. Med respekt og full diskresjon slik at ingen blir "skremt" eller manipulert fra å forfekte sine meninger og kjempe for sin rett.

 

I Lier tar man øyensynlig ikke slike "regler" så høytidelig. Der ser man stort på det. Derfor kunne jeg på radio forleden - til min overraskelse og stadig stigende forargelse - høre en representant for kommunen gi en lettere dramatisert framstilling av en lokal kontrovers Lier kommune har med en av kommunens innbyggere, nemlig med Martin Kolberg. Senere kom nok et innslag. Så vidt jeg forstod, hadde Kolberg vært brysk og ordlagt seg slik at kommunens representanter kom på gråten og - selv om uttrykket ikke ble brukt - hadde følt seg tråkka på. Jeg så for meg menige ansatte på sosialkontoret eller andre menige saksbehandlere som var blitt overhøvlet av en i overkant selvbevisst og innflytelsesrik Martin Kolberg.

 

For Kolberg er ikke "hvem som helst", som han etter sigende skal ha minnet om. Som du sikkert allerede har gjettet, dreier det seg om den Martin Kolberg som har vært partisekretær i Arbeiderpartiet og nå er en godt synlig stortingsrepresentant med kontakter både hit og dit. Men det gir ham ikke rett til å komme her og komme her. I Lier gjør man ikke forskjell på folk. I alle fall lar man seg ikke styre av Viktig-Per'er.

 

Så viser seg at de kommunalt ansatte som tok til tårene, var rådmannen og kommuneadvokaten. Som Kolberg kontaktet etter et møte de alle var på. En rådmann og en kommuneadvokal som ikke tåler å bli snakket med? Eller snakket til? Eller som skal ha seg frabedt at noen tar opp saker med dem uten servilt å ha bedt om audiens først? Som ikke kan snakke med og gi opplysninger til personer som fungerer som fullmektiger for "klienter" som kommunen har kontroverser med? Det lyder spesielt.

 

Så vidt jeg forstår, følte de to toppbyråkratene seg overhøvlet i utenforståendes påhør. De følte seg krenket. Og det er jo ikke hyggelig. Hvis det skjedde sånn.

 

Kolberg benekter saksframstillingen. Samtalen fant sted i et annet rom, sier han.

 

Men: Uansett. hva som ble sagt, og hvor det ble sagt, hvem som var tilstede, og at Kolberg etter de tos mening,  ikke skulle tatt opp saken uformelt og i forbigående, men bedt om et møte, fritar det verken rådmann, advokat - eller ordfører - for ansvaret for å behandle saken internt og med absolutt diskresjon. 

 

Hvis jeg ikke har misforstått, er det Kolbergs datter - jeg skjelner ikke mellom stedatter og datter - og hans barnebarn som er sakens hovedpersoner. Og så Kolberg selv - i den grad han opptrer som fullmektig og talsmann for familiemedlemmene. Hvis kommunen anklager noen for mislighold eller lureri eller anlegger sak mot noen, må kommunen være instilt på at den annen part vil ha innsyn i saken for å kunne ivareta sine interesser. Hvis kommunen er vanskelig å få i tale, eller prøver å holde kortene tett til brystet, må den regne med at motparten går hardere på - og hever røsten. Eller tar saken opp utenom tur og når det ikke passer kommunen.

 

Kommunen er først og fremst et serviceorgan. Som skal tjene innbyggerne. Ikke bare de gjennomsnitlige som sjelden har eller skaper problemer, men også avvikerne. De som ikke er A4. Eller dem som har spesielle problemer som de ønsker at kommunen skal anstrenge seg ekstra - og avvike fra den slagne landeveg - for å hjelpe dem med. 

 

I slike tilfeller kan ikke kommunen ri kjepphester. Eller slå seg til ro med at saken krever tiltak som er annerledes enn dem kommunen til vanlig anvender, og derfor ikke kan løses slik klienten ønsker. Jeg sier ikke at Kolbergs familie har rett til den økonomiske støtten den har mottatt. Jeg sier ikke det motsatte heller. Jeg kjenner ikke saken til å ha noen begrunnet mening om det.

 

Men jeg sier - og jeg sier det høyt og tydelig - at personer og familier som er rammet av sykdom, eller av andre grunner har spesielle behov, må møtes med forståelse, velvilje og ønske om å forstå og hjelpe så sant det er mulig innenfor gjeldende regelverk. Og har noen mottatt penger som kommunen eller andre offentlige etater, mener at de ikke har krav på, bør ikke anmeldelse til politiet være den første eller eneste "løsningen" man tenker på. 

 

Å bli anmeldt og etterforsket virker sterkt stigmatiserende. Og skammen og fornedrelsen forsvinner dessverre kke om man blir frikjent - og i alle fall ikke hvis saken henlegges av mangel på bevis. Da mener nok mange at det sjelden er røyk uten ild. Når anmeldelsen og bakgrunnen for den attpåtil drøftes i all offentlighet, kan skadene bli uopprettelige - og ekstra tunge å leve med.

 

At personer - og familier - som er anmeldt, kjemper hardt - og i mange tilfelle desperat - for å vinne forståelse for sitt syn og sin virkelighetsopplevelse, må Lier kommune - og andre offentlige instanser  - forstå og ta hensyn til. Det gjelder for oss vanlige folk - og det gjelder i enda høyere grad for personer som er slik sosialt plassert at fallhøyden blir ekstra stor.

 

Å gå til mediene og å lufte saken i det offentlige rom, er helt uakseptabelt. Enten motparten er Hvermansen eller Kolberg. Kommunalt ansatte må legge bånd på seg og holde tann for tunge.

 

Det må også folkevalgte - både ordfører og andre av folkets kårne som får innsyn i saker som krever diskresjon og taushet. Frustrerte ansatte - som rådmenn, kommuneadvokater eller ansatte lenger nede på rangstigen, kan ikke la en snakkesalig ordfører gå i bresjen for seg og si ting som de selv ikke kan gå ut med.

 

Dette er trolig ABC for de fleste - både kommuneansatte og folkevalgte.

 

Men tilsynelatende ikke i Lier. Derfor er jeg glad jeg ikke bor der.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


ENOVA - hjelp eller Svarte-Per

Vi bor i et kaldt land og tilbringer mye tid hjemme. Vi må derfor varme opp husene våre i en vesentlig del av året.

 

Boligoppvarming er ikke uten videre bra for miljøet. Vedfyring er ikke så verst - spesielt ikke i moderne, rentbrennende ovn - men fyring med olje eller andre fossile produkter som kull, forurenser og bidrar til uønsket global oppvarming.

 

Gjennom ENOVA kan Staten støtte deg økonomisk hvis du vil bytte til en mer ressursvennlig varmekilde. Staten - eller dens forlengede arm ENOVA - har imidlertid laget noen finurlige regler som du må overholde for å komme i betraktning. 

 

"En husholdning/boenhet kan til enhver tid bare ha registrert en søknad eller uavsluttet sak og kan kun søke om tilskudd til samme type tiltak en gang" sier det statlige organet og  presiserer at "tilsagnet kun kan benyttes til den type tiltak det er gitt tilsagn om". 

 

Byråkratisk tenkt og tungvint sagt, men kanskje ikke helt urimelig. I alle fall bestemmelsen om at man ikke kan bruke pengene til noe annet enn det man har fått dem til, vil trolig være gjenstand for allminnelig tilslutning.

 

Noe verre er det når ENOVA setter som krav at "kjøper av tilskuddsberettiget utstyr og mottaker av tilskudd må være medlem av husholdningen". Snille. velbeslåtte foreldre eller besteforeldre kan altså ikke spandere f. eks. varmepumpe på barn eller barnebarn i bytte mot at de slutter å fyre med olje, parafin eller kull. Miljøeffekten av en slik gave, er udiskuterbar. Det imponerer imidlertid ikke ENOVA, som heller ikke gir tilskudd til brukt utstyr. Gjenbruk vil Statens forlengede arm ikke vite noe av. Brukt utstyr kan jo noen andre ha fått tilskudd til før. Vil du ikke betale for slikt utstyr av egen lomme, får de som eier det, heller kaste det. Ikke særlig miljøvennlig kanskje, men pytt, pytt. Regler må man ha, og regler er til for å overholdes.

 

Nå kan både besteforeldre og andre riktignok fortsatt spandere. Det har ikke ENOVA nedlagt forbud mot - ennå. De - som altså bærer utgiftene - kan imidlertid ikke vente støtte fra ENOVA for sin miljøvennlige generøsitet. Skal ENOVA åpne lommeboka, må barna eller barnebarna få rede penger slik at de egenhendig kan søke ENOVA om tilskudd til alternative fyringskilder i eget hjem.

 

Enda verre - og enda mindre forståelig - er kravet om at søknad må sendes inn på forhånd - før du har gjort noe som helst. Har du satt i gang, eller fullført arbeidet før du søker, har du diskvalifisert deg selv. Da får du ikke noe. Begrunnelsen antas muligens å være åpenbar og selvinnlysende, for ENOVA forklarer - så vidt jeg kan se - ikke hvorfor en slik rigorøs og begrensende bestemmelse er nødvendig. I de fleste saker kan det utvises skjønn. Men ikke i saker som ENOVA har ansvaret for. 

 

I virkelighetens verden vil det ofte være sånn at man først får greie på muligheten for tilskudd, når kjøpet er gjort og arbeidet avsluttet. Da sier en eller annen før eller siden: Skifte til mer miljøvennlig oppvarming gis det offentlig tilskudd til.

 

Men da er d altså for sent. Man kommer ikke under noen omstendighet i betraktning hvis man ikke har søkt før man handlet og før installasjonen ble utført. Firkantet og leit for den som mister sjansen til tilskudd, selvfølgelig. Men de med et spesielt byråkratisk hjerte, vil mene at sånn må det være. Du burde holdt deg bedre orientert.

 

Men det gjorde du ikke. Toget er gått, og du har forspilt din sjanse. De firkantede reglene er nemlig ubønnhørlige og fastslår at det ikke utbetales "tilskudd for tiltak som er påbegynt eller fullført ved innsending av søknad. Det skal heller ikke ha påløpt kostnader til tiltaket det søkes om tilskudd til, før registrering av søknad." Dermed basta!

 

Nå skal det innrømmes at det fins personer som er i overkant "kreative". Personer som mer enn gjerne utnytter svakheter i ethvert system. Et vanntet, velfungerende system er derfor av det gode.

 

Regler som motarbeider hensikten med stønadsordningen, er imidlertid ikke funksjonelle - selv om de gjør porten trangere for lurendreiere og svindlere. Tilskuddssystemet bør stimulere til at menigmann og -kvinne satser på miljøvennlig og ressurssparende boligoppvarming.

 

For bedre å nå - eller i alle fall nærme seg - målet, bør ENOVA lage mindre rigorøse regler. Hva slags varmekilder det gis støtte til, bør bli bedre klargjort og kjent. Gis det f. eks. tilskudd til kjøp og installsjon av rentbrennende vedovner og luft til luft varmepumper? M.a.o. til de varmekildene som det er aktuelt for de fleste å bytte til.

 

Misbruk av offentlige tilskuddsordninger motvirkes ikke ved finurlige regler og søknadsprosedyrer. De uærlige finner alltid en utveg. Stikkprøvekontroller bør derfor brukes for å minimalisere forekomsten av fiktive søknader og hindre misbruk av tildelte midler. Hvem som betaler og hvem som søker om tilskudd, bør ENOVA ikke blande seg opp i, så lenge installasjonen er knyttet til en gitt bolig på en gitt adresse.

 

I tillegg til å endre reglene slik at de blir mer brukervennlige, bør Staten sørge for at ENOVAS tilskuddsordninger gjøres bedre kjent for den brede allmennheten. I dag opplever nok mange at de først blir kjent med ENOVAS tilskuddsordning når det er for sent. Til det kan man selvfølgelig svare at har man allerede skiftet til mer miljøvennlig oppvarming, er jo hensikten oppnådd. Da trenger man jo ingen stønad.

 

Og det er jo riktig nok. Men var det slik det var tenkt? At bordet fanger, og at bare noen tilgodeses? Eller skulle ordningen være rettferdig og lik for alle og enhver som tar skritt for å bidra til at miljøforurensingen avtar?

 

Mange bekker små, gjør en stor å!

 

Kay Olav Winther d.e.


 


Surr om surrogati

Et par som består av to menn, har skaffet seg barn ved hjelp av surrogati. I Norge er det å skaffe seg barn ved hjelp av stedfortreder forbudt. Barna ble derfor laget, båret fram og født i India.

Da foreldrene - i dette tilfellet altså fedrene - ikke klarte å skaffe seg visum til India i tide, trådte kronprinsessen Mette Marit inn og hjalp til. Hun reiste til Delhi som privatperson - altså ikke på offisielt besøk - og tok seg av barna inntil foreldreparet kunne overta.

For denne uselviske handlingen kunne man kanskje vente at kronprinsessen skulle få massiv takk og ros. Men nei. Noen mener at det er på sin plass å helle malurt i begeret og kritisere Mette Marit for at hun rakte ut en hjelpende hånd til barna - og til de to foreldrene.

Om de to burde gjort det de gjorde, er en sak for seg. Det angår ikke kronprinsessens handling. Hun handlet som den barmhjertige samaritan - uten å spørre om hvordan eller hvorfor. Her var det to små barn som trengte hjelp. Og da trådte hun til.

Når noen setter seg til doms over kongehuset og forteller monark, dronning, prins og prinsesser hvordan de bør opptre og forholde seg, er som regel ikke den tidligere sousjefen ved Slottet, Carl-Erik Grimstad, langt unna. Og riktig nok. Han er premissleverandør og førsteopponent i denne saken også.

Kronprinsessen blander roller og går ganske langt inn i et uavklart og politisk kontroversielt område, sier han.

Men det gjør hun jo ikke. Verken reelt eller formelt. Hun har ikke tilskyndet, bidratt til eller lukket øynene for en ulovlig handling. Hun har ikke engang uttalt sin mening om surrogati som fenomen. Hun nøyer seg med å konstatere at det er under debatt.

Det eneste hun har gjort, er å vise barmhjertighet og hjelpe fire medmennesker som var kommet i en vanskelig situasjon. De to voksne riktignok med åpne øyne og velberådd hu, men de to uskyldige små som trengte tilsyn hadde ikke gjort noe galt eller kritikkverdig. Kronprinsessen så seg i stand til å hjelpe. Og så gjorde hun det. Ut fra ansvarsfølelse. Ikke spontant og ureflektert, men etter å ha drøftet saken med sin mann, kronprinsen. Om han rådførte seg med kongen, vet jeg ikke. Å bebreide kronprinsessen at hun ikke desavuerte kronprinsens skjønn og autoritet og på egen hånd tok saken opp med kongen, er useriøst. Og ikke så rent lite tøvete.

Kronprinsessen handlet omtenksomt og vakkert som et godt medmenneske, vil mange mene. Også jeg som er republikaner, og ser på kongedømmet som en anakronisme, mener det. Men altså ikke den såkalte "kongeeksperten" Grimstad. Og heller ikke Kristelig Folkeparti og Vårt Land som trolig har følge av mange konservative kristne. Som er i mot surrogati. Og som mener at hjelp til barn som er resultat av denne befruktningsteknikken ikke bare er brudd på jordiske lover, men også i strid med "Guds orden" og således synd. Barn skal avles i sekretærstilling innenfor ekteskapets ramme. Og ekteskap skal inngås mellom kvinne og mann. For mann og kvinne skapte han dem. Som skrevet står.

Men livet er ikke så enkelt. Mennesket er mangfoldig og kjærligheten tar mange veger. Det gjelder både kjærligheten mellom voksne og kjærligheten til barn.

Selv er jeg usikker på hva jeg mener om såvel sæddonasjon som eggdonasjon. Mine anfektelser er av humanistisk art og ikke basert på religiøs tro. For meg er barna viktigere enn foreldrene. Jeg er derfor også mot abort - uten i helt spesielle tilfelle når valget står mellom et embryo og morens liv. 

Når jeg støtter Mette Marit og mener at hun handlet riktig, er det altså ikke fordi jeg er overbevist tilhenger av surrogati, men fordi saken ikke dreier seg om surrogati, men om hjelp til to små barn som takket være overdrevet byråkrati, var overlatt til seg selv med usikker sosial status i et land langt borte.

Kronprinsessen har ikke handlet politisk. Hun har handlet medmenneskelig. Kongen og dronningen bør være stolt av sin svigerdatter. Hennes handling svekker ikke kongehuset. Tvert om. Den avtvinger respekt.

Når folkflertallet får tid på seg, vil det ventelig innse at kronprinsessen gjorde det vi alle burde gjøre. Hun la alle smålig kalkulerte om og men til side og rakte ut en hjelpende hånd til to små barn som trengte det.

Til pågående journalister har kronprinsessen sagt at hun villle gjort det samme en gang til dersom situasjonen krevde det. Et slikt svar er ikke tegn på trass. Eller manglende innsikt i hva hun har gjort. Det er et vitnesbyrd om at vi har en kronprinsesse med sosial samvittighet. En ansvarsbevisst person som ikke uten videre lar seg diktere av mediene og selvhøytidelige forståsegpåere, men som - i likhet med sin mann - fatter selvstendige beslutninger innenfor rammene av den rådende konstitusjonen.

Det er ikke lett å være republikaner i et land med et slikt kongehus.

Kay Olav Winther d.e.

 


Hardy-guttene og Frøken Detektiv inntar Stortinget

Regjeringen regjerer på Stortingets nåde. For å sikre at regjeringens disposisjoner er i samsvar med stortingsflertallets vilje, må Stortinget føre kontroll med regjeringen. Har ikke regjeringen Stortingets tillit, kastes den. Det er parlamentarisk ABC. Og det er en fornuftig ordning. 

 

Fra 1995 kan Stortinget som en del av denne kontrollfunksjonen, kalle inn statsråder og embetsmenn og spørre dem ut. Det er en ordning statsvitere og seriøse stortingspolitikere bør se nærmere på. Den siste tidens høringer burde få varselklokkene til å ringe. For her er Kontroll- og konstitusjonskomiteen - og dermed Stortinget - ute på ville veger.

 

Da utspørringene ble innført som en prøveordning, advarte Thorbjørn Jagland. Han så høringsinstituttet som en uheldig ordning og fryktet "amerikanske tilstander i norsk politikk".

 

Utviklingen har gitt ham rett. Ja, mer enn rett. Høringene har fra tid til annen en åpenbar agitatorisk - noen ganger nærmest parodisk - karakter. Kanskje bidrar de i noen grad til å øke allmennhetens "interesse" for politikk, men samtidig bidrar de utvilsomt til å svekke den samme allmennhetens respekt for politikken og politikerne.  I et demokrati som strever med å opprettholde respekten for politisk arbeid og parlamentarisk styreform, er det en dyr pris å betale for økt oppmerksomhet.

 

Stortinget kan spørre ut embetsmenn. Det er en mer enn tvilsom ordning. Stortinget skal ikke ha direkte forbindelse med dem som arbeider i departementene. Embetsverket er regjeringens, mer og mindre, betrodde medarbeidere. Det embetsverket gjør, gjør det på vegne av departementets politiske ledelse - dvs. statsråden. At embetsmenn skal uttale seg til utenforstående - og Stortinget er i denne sammenhengen utenforstående - om det indre arbeidet og de interne prosessene i departementet, er i strid med alle hevdvundne regler for parlamentarisk skikk og funksjonsfordelingen mellom de tre statsmaktene.

 

Stortingets anledning til å forhøre embetsverket, er derfor ikke en utvidelse og styrking av demokratiet. Det er et alvorlig angrep på det parlamentariske system som bygger på at statsråden - og statsråden alene - står til ansvar over for Stortinget for det departementet gjør - og ikke gjør. Stortinget kan be statsråden svare for seg. Aksepterer det ikke svaret, kan det fremme mistillitsforslag mot statsråden. Eller mot regjeringen. 

 

Kontroll- og konstitusjonskomiteens innadvendte arbeidsoppgaver ville lett kunne gi den karakter av å være en avkrok i det parlamentariske hierarkiet. Ikke fordi de sakene komiteen arbeider med, ikke er viktige, men fordi arbeidet og representantene der, ikke umiddelbart vekker medienes interesse og allmennhetens oppmerksomhet. En plassering i Konstitusjons- og Kontrollkomiteen kunne derfor lett oppleves som en plass i skyggenes dal.

 

Denne situasjonen har høringsinstituttet endret radikalt. Etter hvert er de høringene komiteen arrangerer, blitt stadig mer spektakulære. Etermediene sender høringene i sin helhet, og papir- og nettmediene plukker ivrig fra høringene og tolker og serverer "godbiter" uten sjenerende motforestillinger.

 

Og komitemedlemmene lar seg åpenbart inspirere av medieoppmerksomheten. Både under høringene, og når mediene gir dem anledning til å ri videre på sine kjepphester uten at de må passere kritiske hindre, opptrer enkelte av dem som parlamentariske utgaver av Hardy-guttene og Nancy Drew - bedre kjent som Frøken Detektiv.

 

Tragediene som utspant seg 22. juli 2010, var alvorlige og traumatiske hendelser i nasjonens historie. Forvirring rådet ulykkesdagen, og forvirringen er ikke blitt mindre etterpå. Det er rimelig at nasjonen forsøker å komme til bunns i hva som skjedde og i hvordan det kunne skje. 

 

Men det fins bare én skyldig. Verken regjeringen, det politiske flertallet, den politiske opposisjonen, embetsverket, politiet eller andre er å bebreide. 

 

Gjerningsmannen ville straffe Arbeiderpartiet. Han sprengte regjeringskvartalet for å få has på statsministeren og regjeringen, og han slaktet ned flere titalls sakesløse, politisk bevisste AUF-ungdommer på Utøya.

 

Beskyldningene mot Arbeiderpartiet for forsømmelser, og forsøkene på å gjøre regjeringen og Arbeiderpartiet ansvarlige for at ugjerningene kunne skje, er slik sett groteske forsøk på å slå politisk mynt på den verste ulykken som har rammet Norge i fredstid. Alle vet at det uansett forholdsregler ikke er mulig å hindre terrorister i å øve voldsdåd i et åpent samfunn. Alle vet også trolig med seg selv, at terroristen ville lyktes med sitt forsett uansett hvem som hadde sittet med makten når han valgte å slå til. Hadde Erna Solberg vært statsminister da bomben og skuddene falt, ville hun ikke vært mer ansvarlig - i betydningen skyldig - enn Jens Stoltenberg er.

 

Ingen  med et minimum av kunnskap og evne til refleksjon og analyse, kan være i tvil om at mangelen på effektiv etteretning og beredskap var - og er - et resultat av en villet politikk og en en prioritering av frihet og åpenhet framfor trygghet og rigorøse sikkerhetstiltak. I etterkrigstiden er politiets sikkerhetstjeneste gradvis svekket. Fordi vi har ønsket å ha det sånn. Vi ønsker ikke å bli kikket i kortene, og at storebror ser oss. Derfor har vi tatt flere - om enn famlende - oppgjør - med dem som skulle avsløre terrorister og 5. kolonnister, og gjort det stadig vanskeligere for dem å drive sitt fordekte arbeid. Har vi vært skjødesløse og slått ut ungen med badevannet, er det ikke regjeringen Stoltenbergs skyld.

 

Sett mot denne bakgrunnen er deler av debatten etter 2.. juli grotesk og skremmende malplassert og overdrevet. Utspørringene - eller rettere sagt forhørene - har åpenbart dobbelt hensikt: Ikke bare å bringe fram fakta, men også å så tvil og hefte mistanke om forsømmelser til regjeringens medlemmer og dermed til stortingsflertallet. F. eks. blir statsministeren som var mål for udåden i regjeringskvartalet, framstilt som skyldig i unnfallenhet og forsømmelser og dermed nærmest ansett som medskyldig i det som skjedde. Den som ikke har gjort nok for å hindre terror, er -  får vi inntrykk av - medskyldig når noe skjer.

 

Slik er det selvfølgelig ikke. Har du ikke satt sikkerhetslås på døra, er du ikke medskyldig når innbrudd finner sted. Det er noe forsikringsselskapene har funnet på for å begrense sitt eget ansvar. Du kunne riktignok vært mer forutseende og forsiktig, men skyld og ansvar ligger hos innbryteren.

 

Slik er det også i politikken. Særlig når vi vet at partiene til venstre, til høyre og i midten har kollektivt ansvar for tingenes tilstand. Forholdene er som de er, fordi vi har villet ha det sånn. Ingen maste om å få stengt Grubbegata. Noen var til og med i mot stengning. De skjønte ikke hensikten. Faren for terror måtte da være betydelig ovedrevet, mente de før det smalt. Den villfarelsen gjaldt ikke bare Storberget.

 

Mot dette bakteppet nærmer høringene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen seg faretruende det parodiske. Og uverdige. Komiteens mest iherdige og etterpåkloke utspørrere driver et spill beregnet for galleriet. At galleriet applauderer, er ikke bevis på at forhørene er seriøse og nødvendige - og at de skyggene av skyld som de såkalte "høringene" kaster over regjeringen, er riktige eller rettferdige.  

 

Det er ikke mediene eller allmennheten som skal påse at Stortinget bevarer sin verdighet og ikke lar noen av sine organer tjene som valgkamparenaer. Stortinget bør derfor, som nevnt, se nærmere på høringsinstituttet og omggjøre det fra virkemiddel i det politiske spillet til et verdig element i det parlamentariske systemet.

 

Thorbjørn Jagland var redd for at høringer skulle gi oss amerikanske tilstander. Dessverre gikk det akkkurat som han fryktet. Det er 22. juli-høringene et ugjendrivelig bevis på. Høringene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen er mer og mer blitt en arena for selvhøytidelige Hardy-gutter og Frøken Detektiv'er. Dette er ikke parlamentet verdig.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Nedlegg fortjenestemedaljen

Trond Linstad får ikke kongens fortjenestemedalje likevel. Allmuen og kongen liker ikke meningene hans. Dermed fratar kongen ham den medaljen han skulle fått, men aldri fikk.

 

Linstad ble opprinnelig tildelt medaljen for lang og tro samfunnsgagnlig tjeneste. Men så fikk pressen vite hva han mener om jøder og homofile. Og plutselig var ikke hans samfunnsinnsats så lang og tro og samfunnsgagnlig likevel.

 

Merkelig nok.

 

Selv har jeg vanskelig for å forstå hvordan Linstads meninger virker inn på det han ble nominert og fikk fortjenestemedaljen for. Enten har han vel ilagt seg fortjenester som etter statuttene bør belønnes med fortjenestemedaljen, eller så har han det ikke? Og fortjente han den kongelige utmerkelsen for en uke eller to siden, fortjener han den vel nå? Med mindre det skulle vise seg at han ikke har utrettet det han skulle belønnes for? Men slike avsløringer har jeg ikke hørt eller lest noe om.

 

Så innsatsen - som av kongens medaljeråd ble oppfattet som roseverdrdig og verdt en belønning - står altså fast. Likevel får han ikke medaljen. Fordi noen - riktignok mange - ikke liker meningene hans.

 

Det gjør ikke jeg heller. Jeg skjønner bare ikke hvordan disse meningene kan redusere den samfunnsinnsatsen han skulle belønnes for? Dvs.: Jeg forstår ikke hvordan den etter kongens mening, rosverdige samfunnsinnsatsen hans, kan bli redusert av hans, i mine øyne, tvilsomme meninger om jøder som gruppe, og av hans steinaldersyn på homofili.

 

Står vi ikke her over for et klassisk eksempel på meningssensur? 

 

Og hva med alle de andre som gjennom skiftende tider og ideologiske regimer har mottatt fortjenestemedaljen i edleste eller nest edleste valør? Har man noen garanti for at deres meninger  om utenforliggende spørsmål har vært, eller er, comme il faut? At de har tenkt "riktig" og levd rent og ulastelig slik at de ikke har flekket til kongemedaljen som de er blitt beæret med?

 

Eller er det med sensur av meninger noe nytt som er kommet til nå? Etter påtrykk fra aggressive medier og moralens og de korrekte meningenes voktere rundt omkring i det norske samfunnet?

 

Og hvilke konsekvenser vil det som nå har skjedd, måtte få for framtidige utdelinger? Skal kongen - dvs. kongens betrodde medarbeidere - fra nå av granske og forvisse seg om at framtidige kandidater har den rette tro - og mener det som til enhver tid er mainstream, allment akseptert og ikke kontroversielt eller støtende - før samfunnsbevarere og samfunnsbyggere kan henge sine synlige utmerkelser på brystet? Kan medaljen da gis til dissidenter? Til notoriske horebukker? Eller personer som har tråkket andre under fot og hensynsløst har manøvrert seg fram i næringslivet?

 

Selv mener jeg at tildelingen av medaljer og ordner er en farse. Kong Haakon VII fikk beholde ordningen med fortjenestemedaljen som plaster på såret da han ble strippet for politisk makt. Det burde ikke skjedd. Offentlige ordner og medaljer burde vært avskaffet. 

 

Kongens fortjenestemedalje i gull og sølv deles ut etter tilfeldighetsprinsippet. Medaljer er gitt til en rekke personer, ikke fordi de har gjort seg mer fortjent enn mange andre, men fordi de selv har hatt et brennende ønske om å få den, og fordi de har tilhørt foreninger og sammenslutninger som anser seg som beæret når et av deres medlemmer tildeles æresbevisninger, eller de er gitt til personer som har holdt seg med venner og talspersoner som har hatt innflytelse nok til å fremme deres sak. På den annen side fins det haugevis av velfortjente personer som aldri er kommet i betraktning fordi de har vært blant de stille i landet, og aldri har holdt seg med det hoffet av beundrere og klakkører som skal til for å komme i betraktning.

 

Tildelingen av kongens fortjenestemedalje følger i det alt vesentlige de sosiale skillelinjene i samfunnet - og er en reminisens fra en tid da noen var ansett for å være bedre og mer verdifulle enn andre og burde få synlig bekreftelse på det. Er den godt synlige direktøren på toppen mer verdt for samfunnet enn den usynlige arbeideren på "gølvet"? Adelskapet har vi kastet på historiens søppelhaug. Kongens fortjenestemedalje bør snarest gå samme vegen.

 

Farsen omkring tildelingen og tilbaketrekkingen av medaljen til Trond Linstad, er en passende foranledning til å ta medalje- og ordensuvesenet opp til vurdering. Private organisasjoner må få dele ut ordener og medaljer så mye de lyster. Det offentlige - inkludert kongehuset - bør avholde seg fra slike tvilsomme rangeringer av landets borgere. Som Linstad-saken viser, fører det bare til rot og tøv, sosial og ideologisk uro og til meningssensur.

 

Nei, la oss snarest mulig legge denne reminisensen fra et klassedelt samfunn bak oss. Det er ikke akkurat for tidlig.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Selg Alt Sammen

Da SAS ba om 5 milliarder kroner for å overleve for to år siden, skrev jeg at Norge burde stenge pengebingen.  Å bære havre til en døende hest, er kanskje humant, men utvilsomt dårlig forretning.  Som regel mister man hesten. Og havren kunne vært brukt til et bedre formål.

 

SAS fikk selvfølgelig pengene. For som eierne sier: Man kan jo ikke la de mange tusen ansatte og de mange millioner reisende i stikken. Og heller ikke familien Wallenberg, kunne man lagt til, men det sier man selvfølgelig ikke høyt. Da øser man heller ut millioner av kroner som forsvinner ut i løse lufta. Bokstavlig talt.

 

Ved forrige korsveg bedyret statsråd Giske at det var siste gang Norge ville gi penger for å redde det nordiske underskuddsforetakendet. Nå - snaue to år senere - står han på ny klar med pengebingen på vid gap, og sier som forrige gang: Dette er siste gangen. Nå får dere ikke mere.

 

Tro det den som vil - eller kan.

 

Forskjellen fra forrige gang er liten - og egentlig av teknisk art. For to år siden fikk SAS penger fra eierlandene i form av en emisjon. Nå får de garanti for lån i bank. I praksis betyr det at når SAS ikke ikke lenger klarer å svare sine forpliktelser, krever bankene at garantistene innfrir garantiene. Da må Norge, Sverige og Danmark betale. Nok en gang. SAS er et bunnløst sluk.

 

Sannsynligheten for at SAS skal bli lønnsomt, er minimal. Da hadde selskapet blitt det etter forrige krise. Eller krisa før den. 

 

For det er vel ikke slik at selskapet først nå har innsett alvoret? At det først nå skjærer til beinet og fjerner daukjøttet slik at sårene kan gro?

 

Trolig har den nordiske luftfartsdinosauren gjennom mange år forsøkt å rasjonalisere for å få inntjeningen til å stå i forhold til utgiftene. Den har prøvd det meste. Bortsett fra å redusere lederlønningene, selvfølgelig. At den ikke har klart å snu den negative trenden, skyldes at den har en kostbar organisasjon og driver urasjonelt i et marked som skiller seg sterkt fra det monopol-markedet den opprinnelig opererte i.  SAS er utidsmessig. I likhet med en rekke andre nasjonale og tverrnasjonale flyselskaper som har måttet gi tapt. At SAS fortsatt flyr, kan selskapet takke sine gavmilde eiere for. Hadde man lagt forretningsmessige kriterier til grunn, ville det vært grounded for lenge siden.

 

Det sies at Norge var tøffest og stilte de hardeste kravene under de forhandlingene som har foregått. Det er ikke mer enn rett og riktig. Norge er det landet som får minst igjen for det nordiske luftfartssamarbeidet. Og som er minst avhengig av de tjenestene SAS tilbyr. Slik har det vært - og slik er det.

 

En gang i tiden ble SAS utlagt som "Svensk Alt Sammen".  Det er ikke en helt urimelig forståelse i dag heller. Det er svenskene som styrer og steller, og en uforholdsmessig stor andel av de SAS-ansatte jobber i Sverige. Og nå skal administrasjonen samles i Stockholm.

 

Danskene har Kastrup. Også i Danmark arbeider det tusenvis av SAS-ansatte. 

 

Norge derimot er lillebror - og en utkant. Spredt befolkning gjør stordrift vanskelig. Vi er dyre å betjene. Og utradisjonelle selskaper som Norwegian eter av lasset. Folk som vet hva de snakker om, forutsier at de mannskapsreduksjonene som nå skal gjennomføres, hardest kommer til å gå ut over norske ansatte. Det er neppe noen dristig antakelse.

 

Ved forrige korsveg stilte eierlandene klare krav. Som SAS mente - eller i alle fall sa - at de skulle innfri. Det kan de ikke ha gjort. Da hadde selkapet ikke stått over for dagens problemer. 

Er det større grunn til å tro at det klarer å innfri de kravene om sparing, rasjonalisering og effektivisering som stilles nå?

 

Svaret er dessverre nei.

 

Foretar vi de økonomiske grepene som nå er foreslått, vil SAS være konkurransedyktig, sa Trond Giske for to år siden. Det var ren ønsketenkning. Akkurat som det er ønsketenkning at SAS skal klare seg helskinnet ut av dagens knipe. Bankgarantiene representerer ingen løsning - bare en utsettelse. Og masse nye penger ut av vinduet.


At SAS tvinges til å selge Widerøe er bra. Bra for Widerøe og bra for Norge - men ikke nødvendigvis for SAS. Som mister en sårt tiltrengt inntekt. Widerøe går nemlig med overskudd.

 

Men SAS burde selge mer. Egentlig burde alt selges - i den grad noen er interessert i å kjøpe. Det som ikke kan selges, bør legges ned.

 

Men hva da med de ansatte? Og hva med de reisende?

 

Det er begrenset hvor lenge selskapet kan holdes i gang ved stadig nye innsprøytinger av kapital som går tapt fordi selskapet fortsetter å tape penger. Den aktuelle sparepakka forutsetter at de ansatte går kraftig ned i lønn, og når de har jobbet mer for mindre betaling en tid, kommer de likevel til å miste jobben. Alle løfter om noe annet er ren ønsketenkning. De ansatte vil komme til å måtte betale, akkurat som mange av dem har betalt hittil ved å avstå fra lønnsforhøyelser for å bli i selskapet, mens de nå likevel blir solgt ut. Når man står med kniven på strupen, lover man hva som helst.

 

De ansatte vil derfor på lang sikt være bedre tjent med at andre overtar SAS-rutene i og fra Norge, og at de selv - eller i alle fall mange av dem - får varige, trygge arbeidsplasser hos nye seriøse arbeidsgivere. I stedet for å klynge seg til arbeidsplassene i det undergangsdømte selskapet, bør de ansatte først som sist søke nye jobber - innenfor og utenfor luftfarten. Når SAS bukker under, er et tidsspørsmål. Den som venter for å se, vil trolig få de største problemene.

 

SAS har enorme pensjonsforpliktelser. Et betydelig antall tidligere og nåværende arbeidstakere er avhengige av at deres pensjonsrettigheter sikres enten selskapet overlever eller går under. I stedet for å forlenge pinen og gi det nederlagsdømte flyselskapet stadig nye penger å kaste bort, bør Norge, de to andre eierstatene - og familien Wallenberg! - sikre de ansattes pensjoner slik at selskapets nåværende og framtidige pensjonister ikke blir skadelidende når selskapet nå skal spare enda mer - og når det krasjlander økonomisk i en ikke altfor fjern framtid. For en økonomisk krasjlanding er uunngålig.

 

De reisende er jeg ikke bekymret for. Det tomrommet som oppstår, vil raskt bli fylt. Av eksisterende flyselskaper og av nye som dukker opp fordi muligheten til et marked byr seg. Selskaper som har en organisasjon som er tilpasset dagens konkurranseforhold og som derfor er i stand til å holde seg flygende uten at det offentlige år om annet må ut med milliarder av  stønadskroner som man får minimalt igjen for.

 

Jeg foreslo for to år siden at det først som sist burde lages en alternativ plan for norsk luftfart. Det ble ikke gjort, men bør gjøres. Etter de siste dagenes hendelser er behovet for en slik plan mer aktuelt enn noen sinne.

 

For Norge er SAS-samarbeidet en tvangstrøye som vi bør komme oss ut av snarest mulig. Av hensyn til de reisende - som i praksis er oss alle sammen - og ikke minst av hensyn til de ansatte.

 

De problemene SAS har, kan ikke løses ved at man lapper på dem ved hjelp av enorme kapitaloverføringer med et par års mellomrom. Salget av Widerøe er en bra, men beskjeden, begynnelse.

 

Svaret på de utfordringene SAS - og dermed eierne - står over for, er: Selg Alt Sammen.

 

Gjør ikke pinen lengre enn høyst nødvendig. Fatt de nødvendige avgjørelsene og begynn på prosessen, nå. For om to år - eller kortere tid - banker SAS på døra igjen og vil ha mer.

 

Noen av oss fikk rett for to år siden. Og vi kommer til å få rett denne gangen.

 

Derfor: Gjør det nødvendige nå!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

Se også:  http://winther.blogg.no/1265810049_havre_til_dende_hest.html