Weng utmanøvrert

Heidi Weng vant ikke Ski Tour Canada. Hun ledet før det siste løpet, men da hun skulle sette inn det avgjørende støtet, fikk hun elendige ski. Hun måtte derfor ta til takke med en sur 2. plass, mens Therese Johaug vant.
 

Landslagsledelsen mener de dårlige skiene ikke fikk avgjørende konsekvenser. Det er en bemerkelsesverdig uttalelse.

 

Landslagssjef Vidar Løfshus sier til vg.no: "Det handler om konstruksjon, materiale, vekt og måte å gå på. Det er så mange variabler som du aldri klarer å kontrollere. Hadde det vært en enkel vitenskap, så hadde vi gjort noe med det."

 

Landslagstrener Trond Nystad er enig: "De som gikk på Salomon i dag hadde veldig gode ski. Av og til er det en type snø som passer veldig godt for spesielle merker. I går var det Madshus-dag. Det er litt sånn det er," sier treneren som tillater seg følgende kraftsalve: "Jeg synes det bare er tøv hvis noen mener at det var en smørebom som gjorde at Heidi Weng ikke vant. I går passet føret kanskje best for henne, i dag kan det ha vært noe annet. Noen ganger har man flaks, andre ganger har man uflaks," utdyper Nystad som mener "Johaug ville vunnet uansett".

 

Vi som ikke har noen prestisje å ta vare på, ser det annerledes. Tidligere i touren - da Johaug og Weng gikk under like forhold - var Weng best. Hun kunne vunnet Ski Tour Canada med riktig smurte ski. At skienes fabrikkmerke og beskaffenhet skulle bety mer en smøringen for glid og framkommelighet må de to høye herrene lenger ut på landet med.

 

"Det er nesten trist å se på,"  sa NRKs ekspertkommentator Fredrik Aukland da en tydelig oppgitt og frustrert Weng gikk i mål. Det var ikke "nesten trist". Det var trist. Nitrist.

 

Heidi Weng har gjort det skarpt under hele Ski Tour Canada. Foran det siste løpet hadde hun 30 sekunders forsprang på Therese Johaug. Likevel tror ikke Løfshus at Weng ville holdt unna for Johaug hvis de hadde hatt like forutsetninger. Ikke når du fikk det føret her for Therese, sier Løfshus.

 

Med slike ukvalifiserte skipperskjønn-uttalelser undergraver landslagssjefen sin egen autoritet. Johaug tok innpå Weng med 10 sekunder etter 900 meter. I mål var Weng - som altså tidligere i touren hadde opparbeidet seg 30 sekunders forsprang, over ett minutt bak Johaug. Weng gikk altså mer enn halvannet minutt dårligere enn konkurrenten i løpet av ti kilometer. Refleksjonene gjør seg selv.

 

Weng var skuffet. Det så vi da hun gikk over målstreken, og Therese Johaug kom for å klemme. Men hun vil ikke spekulerer på hva som kunne ha skjedd hvis hun hadde hatt bedre ski.

 

Nei, det skal hun slippe. Men min mening er klar. Therese Johaug er en fantastisk skiløper, og jeg unner henne all verdens suksess i skisporet. Men denne gangen var den hardeste konkurrenten satt ut av spill med elendige ski. Hadde forholdene vært like, ville Heidi Weng vunnet Ski Tour Canada.

 

Det tror i alle fall jeg. Eller rettere sagt: Det er jeg overbevist om!

 

Kay Olav Winther d.e.


Snipp snapp snute så var Norge ute - igjen

Norge klarte det ikke denne gangen heller. Vi klarte ikke å kvalifisere oss til Frankrikre-EM i fotball for menn i de ordinære kvalifiseringsrundene. Og da vi fikk en ny sjanse, mislyktes vi med den også. Som ventet.

 

Norge er ingen stor fotballnasjon. Når det gjelder fotball for menn. Det har vi aldri vært. Vi har hatt noen lysglimt hvor vi har seiret over noen av verdens storheter, men det har vært tilfeldigheter. Og skippertak. Jevnt over er vi e n annenklasses fotballnasjon. Akkurat som vi er en annenrangs ishockeynasjon. Når det gjelder lagidrett for menn,har vi aldri lyktes med å etablere oss på et høyt internasjonalt nivå.

 

Også norsk lagfotball ligger på et labert nivå. En tid gjorde Rosenborg det bra ute i Europa, men det var en tids- og situasjonsbestemt epoke som tok slutt. At Molde slår Celtic er morsomt, men ikke et tegn på internasjonal standard. Kvalitet over tid er noe helt annet enn en tilfeldig seier - eller to.

 

Norske medier er håpløst ureflekterte og urealistiske. Journalistene mangler kunnskaper og nøktern vurderingsevne. Etter at Norge slo bunnlaget Malta 2-0, skrev VG med krigstyper på 1. side:"OUI! ... er nesten i Frankrike EM". Morsomt ordspill. Men det rene tøys.

 

VG har ikke vært alene om å skru opp de urealistiske forventningene. De øvrige riksavisene har bidratt uhemmet, og etermediene har ikke ligget langt etter. Alle har mentalt vært i Frankrike-EM en god stund allerede. Og da Norge fikk "svake" Ungarn som drømmemotstander i kvalifikasjonsrundene, var saken i realiteten avgjort. Ungarn skulle vi ikke bare slå, men utklasse. Egentlig burde ikke kvalifikasjonskampene spilles en gang. Utfallet var klart. Norge ville gå videre! Nå kunne vi endelig glemme forsmedelige tap i tidligere kvalifikasjonsrunder. Glem Spania, glem Tsjekkia - Frankrike her kommer vi.

 

Men slik gikk det ikke. Etter to tap for et klart bedre Ungarn, er Norge ute av dansen - nok en gang. Norge var ikke i nærheten av å vinne noen av de to kvalifikasjonskampene. Ungarn var altfor gode. De spilte et forbilledlig forsvarsspill. De norske spissene slapp ikke igjennom før Martin Henriksen scoret da det var for seint. Da hadde magyarene senket skuldrene og begynt å tenke på EM-spill i Frankrike.

 

Nå samler hyenene i mediene seg til jakt på syndebukker. For noen må ha sviktet og sveket etter som medienes forventninger ikke ble oppfylt, men gjort så ydmykende til skamme.

 

Sjefssynderen er Per Mathias Høgmo. Vi ville nok vunnet hvis Høgmo ikke hadde rotet sånn med laguttaket. Høgmo som nærmest ble geni og helgenerklært etter et par seire i de innledende rundene, framstilles nå som en dilettant som rotet bort en klar seier ved å ta ut unge, lette angripere mot et bastant ungarsk forsvar. Det måtte jo gå galt! Hvor var Pedersen, Berget og Søderlund?

 

Glemt var det nå at disse tre av de samme mediene, fikk skylda for nederlaget i den første kampen. Sammen med målmann Nyland, selvfølgelig, som i følge kommentatorene på TV, stod fullstendig feilplassert da Ungarn scoret i den første kampen, og derfor var skyld i Norges tap. Noe som - selvfølgelig! - er det rene visvas.

 

Nyland gjorde to gode kamper. Men det norske forsvaret var ikke godt nok til å hindre scoringer. Og angriperne var ikke gode nok til å score. Ungarn var rett og slett bedre. I fotball er det målene som teller. Ungarn scorte flest mål. Så enkelt er det.

 

Nå bør NFF og Høgmo glemme forsmedelsen, og fortsette å bygge opp og utvikle et landslag som kan representere oss med ære i kvalifikasjonsrundene til framtidige mesterskap. Ikke hør på de brushodene som vil satse på fortidens storheter som trenere. Gi Per Mathias tid! Og tillit!

 

Så får vi som liker fotball forsøke å holde ut med ukvalifiserte sportsjournalister i aviser og etermedier. Det er den utfordringen vi sofaslitere blir stilt over for. Den krever nesten mer av oss enn fotballandslag som ikke lykkes når det gjelder som mest. Nederlag kan vi leve med. Tullprat, urealistiske forventninger og heksejakt er verre å fordøye. But we shall overcome.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Vinner vi i kveld? Tvilsomt.

I kveld skal Norge møte Ungarn i "play off" som de skikkelig innvidde kaller det. Jeg kaller det kvalifiseringsrunde.

 

For det er det det er. Norge kvalifiserte seg ikke i løpet av de ordinære rundene, men får en sjanse - eller egentlig to - til. Disse ekstrarundene vinner vi, sier optimistene skråsikkert. Vi har et bedre fotballandslag enn Ungarn har.

 

Tradisjonelt har Ungarn vært en fotballstormakt. Jeg er 78 år og husker godt Ferenc Puskás. Han scorte 84 mål på 85 kamper for Ungarn. Han var, etter mitt skjønn, en av de beste fotballspillerne verden har sett.

 

Men det var da det. Og itte nå. Idag er Ungarns fotballandslag en middelmådighet. Men det er Norges også. Trass i en del seire den siste tiden. Så jeg tar det ikke for gitt at Norge "banker" Ungarn i kveld, slik tre av kveldens spillere sier til Dagbladet. De tre var med på U21-laget som for tre år siden slo Frankrikes U21-lag 5-3. Dessuten: Hovmod står for fall.

 

Ungarn er kveldens motstander fordi laget i likhet med Norge tilhører de "nestbeste" etter ordinære runder. Norsk presse - som gjerne tar av og tar seieren på forskudd - har beskrevet Ungarn på en måte som får uinnvidde - og overoptimistiske - til å tro at Norge nærmest har walk over i kvalifiseringsrundene. De som tror det, kan få seg en nesestyver enten i kveld eller når returkampen spilles. Personlig ser jeg ikke bort fra at vi taper begge kamper.

 

Ungarn vil nemlig også til EM. Kanskje betyr EM-deltakelse mer for de stolte magyarene som bygger opp ny nasjonalfølelse etter mange tiår med undertrykkelse og fornedrelse. Derfor bør ikke Norge regne med å få noe gratis - eller billig. Ungarn vil nok bite fra seg.

 

Og skulle Norge vinne i kveld, bør seieren være stor. Dessuten må Ungarn hindres i å score på bortebane, altså på Ullevaal. For at Norge skal vinne både i kveld og i Budapest om tre dager, er lite sannsynlig. Ett måls overvekt, eller to, kan fort bli for lite når sluttregnskapet skal gjøres opp. Merk mine ord!

 

Play off-runden - eller kvalifikasjonsrunden, som jeg altså kaller den - handler ikke bare om fotball, ære og prestisje. Den handler i like høy grad om penger. Mange penger. Forferdelig mange penger, når sant skal sies.

 

Men fotballag vinner ikke kamper fordi de ikke har råd til å tape. Fotballag vinner fordi de er bedre enn motstanderen, og scorer flere mål. Norske landslag kan være utrolig ineffektive. De spiller på tvers og bakover, på tvers og bakover - uten framdrift. Det har vært litt bedre i det siste, men i kveld må man regne med nerver. Mye nerver og forsøk på å "holde ballen i laget". Og da går det ofte "i ball" i dobbelt forstand, for "våre gutter".

 

Jeg tror derfor ikke på seier i kveld. Men håper selvfølgelig. Jeg ønsker inderlig at jeg tar feil, og at Norges 11 kan gå med hevet hode ut av Ullevaal-matta når kampen er over.

 

Men som sagt: Jeg har ingen tro på det. Sorry, Per Mathias. Du framstår som en hyggelig fyr, men noen trollmann er du ikke. Tror jeg. Men gjør gjerne spådommen min til skamme.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Tjærnås har ikke peiling

Årets eliteserie i fotball er endelig over, og vi vet hvordan det gikk. Sandnes Ulf og Sogndal rykket rett ned, mens Brann måtte spille kvalifikasjonskamper. I går ble Bergenslaget utspilt av Mjøndalen. Brann rykker ned, og Mjøndalen rykker opp.

 

I Aftenposten skriver Lars Tjærnås om fotball. Han er såkalt ekspert. Sannheten er at han ikke har peiling!

 

På vårparten skrev Tjærnås en serie artikler hvor han på grunnlag av sin spesielle "innsikt" forsøkte å forutsi hvordan det ville gå med eliteserielagene i den kommende sesongen - altså den sesongen som ble avsluttet med Branns nedrykk i går.

 

Den 25. mars skrev Tjærnås om Brann. Han kalte artikkelen "Begrunnet optimisme" og mente at Brann i sesongen 2014 ville bli nummer 5. To plasser foran Odd. Artikkelen avsluttet han slik: "Brann vil trolig flyte på en kombinasjon av enorm entusiasme og ganske mange gode enkeltspillere. Det vil holde til å havne langt oppe på tabellen. Men fortsatt er ikke laget komplett nok til at det blir topp tre denne sesongen."

 

Nei, det ble ikke topp tre. Brann ble imidlertid nummer 3 - fra bunnen. Topp tre i eliteserien blir ikke Bergens-laget neste år heller. For da spiller Brann i førstedivisjon.

 

Stabæk og Sarpsborg kommer til å rykke ned, mente Tjærnås. Altså nok to bomskudd. Sarpsborg erobret 8. plassen, og Stabæk ble nummer 9. Sandnes Ulf som Tjærnås mente ville kunne klare 12. plassen, inntok sisteplassen og rykket rett ned.

 

Lillestrøm som Tjærnås tiltenkte 13-plassen, ble nummer 5.

 

M.a.o.: Blunder etter blunder.

 

Konklusjonen har jeg allerede trukket: Tjærnås har ikke peiling. Han - og Aftenposten hvor han boltrer seg - veileder ikke.  De villeder.

 

Om det kan være noen trøst, er ikke Tjærnås alene. En rekke av de såkalte ekspertene som opptrer i mediene, har ikke mer rede på det de uttaler seg om, enn en vanlig, middels interessert og orientert iakttaker. Det er en faktum som ikke bare har gyldighet på idrettens område. De fleste "ekspertene" er ikke eksperter, men besserwissere. Folk som tiltar seg autoritet - eller blir tildelt autoritet av ukritiske medier. Og som uttaler seg med suffisanse om ting de har minimal kunnskap om - eller rett og slett ikke har peiling på.

 

Hva skal vi gjøre med det?

 

Hva med å nekte å la seg dupere? Hva med å trekke "ekspertisens" forutsetninger, resonnementer og konklusjoner i tvil?  Hva med å våge å ha større selvtillit og tro på egne forutsetninger? Ikke bare når det gjelder fotball, men på alle livsområder?

 

Hva med å innse at "ekspertene" som oftest ikke er eksperter, men gjerne personer med oppblåst ego og overdreven tro på egen kunnskap, innsikt og fortreffelighet?

 

Hva med rett og slett å tenke sjøl?

 

Kay Olav Winther d.e.


Den som ble overrasket, visste for lite

"Brann og Erik Huseklepp fikk det uventet tøft i Sarpsborg", skriver Thomas Orten i Bergens Tidende. Han karakteriserer Sarpsborgs 3-0-seier som den største overraskelsen i eliteseriens første serierunde.

Uventet? Hvorfor var det så uventet og overraskende? Hvorfor var det grunn til å vente så mye mer av Brann, og så mye mindre av Sarpsborg?

Hvert år prøver såkalte "eksperter" ved fotballsesongens begynnelse å forutsi hvordan lagene vil gjøre det i årets serie. Lars Tjærnås - som bl.a. skriver i Aftenposten - er den mest dumdristige. Han legger lista høyt, og tipper på forhånd tabellplasseringen ved sesongens slutt for hvert enkelt lag. Som regel blir resultatet et helt annet enn det Tjærnås tror. Men han holder på. År etter år.

Mange tror sikkert at Tjærnås og andre "eksperter" har greie på det de skriver om. Men det har de ikke. Det beviser de gang på gang. Uten at de ser ut til å ta lærdom av sine feil. Avisene anser det som godt stoff. Selv om det ikke mer saklig hold i spekulasjonene enn i den astrologien ukebladene forsyner sine lesere med.

Folk som har lest Tjærnås' "analyser" og spådommer i Aftenposten og andre steder - og andre såkalte eksperters ukvalifiserte gjetninger - har sikkert trodd at det bare var for Brann å reise til Sarpsborg og hente tre poeng.

Men slik gikk det altså ikke. Sarpingene hadde spillet, scoret målene, vant kampen og beholdt poengene i Sarpsborg. Akkurat nå topper sarpelaget eliteserietabellen.

Utfallet av kampen på Sarpsborg stadion var ikke overraskende. Og ikke ventet. Hadde Brann vunnet, ville heller ikke det vært overraskende. Eller ventet. Som alle de andre kampene, var denne åpen. Og fotballen er som kjent rund. Det vil si at spillet gir rom for det "uventede".

De selvoppnevnte ekspertene ser ut il å legge avgjørende vekt på hvordan lagene gjorde det foregående år. Det er selvfølgelig - som vi alle vet når vi tenker oss om - et fullstendig verdiløst og ubrukelig utgangspunkt. Noen lag er blitt dårligere enn før. Noen er blitt bedre. Noen har mistet viktige spillere. Andre har fått forsterkninger.

Og noen har anskaffet nye trenere. Som nok kan ha oppnådd glimrende resultater andre steder, men som ennå ikke har rukket å sette sitt preg på laget de har tatt over. Vintertrening og treningskampresultater er under enhver omstendighet noe ganske annet enn seriekamper. Noen trenger derfor lenger tid enn andre for å komme skikkelig i gang og yte optimalt.

Ingen ting tyder på at de såkalte "ekspertene" har inngående kjennskap til de lagene de uttaler seg om og prøver å forutsi den endelige tabellplasseringen for. At de har fulgt dem på nært hold over lengre tid. Og har sett dem spille treningskamper i løpet av vinteren og våren. "Ekspertene"synser og bløffer og gjetter. På syltynt grunnlag.

De som følger "ekspertene" og tror på det de skriver, blir selvfølgelig forbauset når den som er utpekt til underdog, viser seg å være best. Som når et nederlagsdømt Stabekk mørbanker Sogndal. Og et nedvurdert sarpelag slår et Brannlag , som fotballens astrologer - etter å ha lett etter tegn i stjernene - mener er gode nok til å vinne årets serie.

Sånn sett forstår jeg overraskelsen - og skuffelsen i Bergen. Men Brann-optimismen og forventningene om lettjente poeng, var ubegrunnete. Jeg sier ikke at Sarpsborg kommer til å befinne seg på øvre halvdel av tabellen når årets serie er ferdigspilt. Jeg våger ikke engang å fastslå at de unngår nedrykk. Men jeg er helt sikker på at en del motstanderlag med oppblåst selvtillit, kan komme til å få seg en overraskelse i løpet av sesongen. Slik Brann fikk.

Og ikke bare på Sarpsborg stadion. Hvis laget fra Olavs by klarer å bevare det mentale overskuddet, lekenheten og spillegleden - og hvis den begrensede spillerstallen ikke rammes av for mange skader - kan sarpingene hente poeng på hvilken som helst eliteseriearena landet rundt.

Dette kan bli en sesong full av glede - selv for en patriot som lider all verdens kvaler hver helg. Om vinteren er det ishockeylaget Sparta som holder nervene i helspenn.  I fotballsesongen er det Sarpsborg 08.             

Sarpsborg er med. Så moro er det lell. Men hardt for nervene. Og bedre blir det ikke av at de såkalte ekspertene tukler det hele til med ukvalifiserte gjetninger og spådommer.

Kay Olav Winther d.e.

 


Tøv i TV2

Nok en gang har løsmunnede kommentatorer på TV2 skrudd forventningene i taket. Og nok en gang har de norske utøverne ikke vært i nærheten av å oppfylle de urealistiske målene som TV-kommentatorene har stilt opp for dem.

 

Norge hadde det beste laget, så alt annet enn gull på damestafetten ville være fiasko, slo kommentatorene på OL-kanalen TV2 fast. På forhånd.

 

Forutsigelsen viste seg å være det rene tøv. Norge var ikke best. Ikke nest best en gang. Vi kom ikke på pallen, og ble nummer fem. Best ble Sverige - som i følge TV2s eksperter ikke var blant favorittene en gang.

 

Dorte Skappel fikk kritikk for å mangle kunnskap om og innsikt i den idretten hun kommenterte. Hennes eventuelle manglende innsikt i kunstløpsportens finesser, er for ingen ting å regne, mot den totale mangelen på faglig edruelighet og innsikt i langrennsporten som TV2s skikommentatorer i Sotsji oppviser. Skiløp vinnes ikke på papiret. Eller i kommentatorbua. Skiløp vinnes - og tapes! - i skiløypa.

 

Da det norske laget etter fire tunge økter slepte seg inn til en femteplass, hadde TV2s "sidekommentator" forklaringen klar. Nå synes jeg oppriktig synd på jentene. Det er kanskje feil å snakke om skiene til enhver tid, men det her er en skandale, sa tidligere landslagstrener Svein Tore Samdal. Smøresjef Knut Nystad var ikke snauere. Han kalte det en tragedie.

 

Kanskje hadde de norske dårligere ski enn de andre. Kanskje ikke. 

 

I en stafett som består av fire etapper har man mulighet til å lære under veis. Har utøveren på første etappe dårlige ski, kan man gi nytt og bedre smøringsunderlag til de tre neste før man sender dem ut.

 

Gjorde ikke nordmenne det? Gikk alle fire på like dårlige ski? Eller skjønte ikke lederne og de aktive at skiene var dårlige før nederlaget var et faktum? M.a.o.: Er dårlige ski en unnskyldning vi griper til i nederlagets stund?

 

De norske skijentene er ikke dårlige. Problemet er at flere av de andre er bedre. I alle fall akkurat nå. Formodentlig har de forberedt seg bedre og vært flinkere til å prikke inn formen til 2014s viktigste konkurranse: OL.

 

Vi gleder oss når de norske kan klatre høyest opp på seierspallen. Men aner verken fiaskoer, tragedier eller skandaler i nederlagenes kjølvann. Jeg forlanger ikke at de aktive skal vinne og tape med samme sinn. For dem står mye på spill. Men kommentatorene bør kunne holde hodet kaldt. Tap på idrettsarenaen er verken tragedie eller skandale. I stedet for å skru opp nederlagsstemningen bør kommentatorene i TV og radio roe ned gemyttene og minne om at idrett er lek og underholdning. Selv i nederlagets og skuffelsens stund, må vi prøve å bevare fatningen og slynge minst mulig tøv ut i eteren.

 

Kay Olav Winther d.e.

 




Nedtur i Sotsji - og medaljen vi ikke skulle ha hatt

Våre har ikke innfridd i Sotsji. Men så var da også forventningene skyhøye. Urealistisk skyhøye. Skulle man tro enkelte medier og kommentatorer, ville de norske utøverne bare kunne reise til Sotsji og hente de gjeveste og fleste medaljene. Men så enkelt var det selvfølgelig ikke.

 

De norske utøverne har forberedt seg så godt har kunnet til den store dysten. Men det har de andre gjort også. Selvfølgelig. At de norske må slite iherdig for å komme på pallen, er derfor naturlig - og selvfølgelig. Eller: Det burde være selvfølgelig. Men det er det åpenbart ikke for alle. Norske medier har det med å utrope våre til de beste. På forhånd. Og de lærer ikke av erfaring. Trass i mange tilbakeslag, driver de på, og har ingen ting lært.

 

Petter Northug har prestert langt under sitt tidligere nivå hele sesongen. Men det ser ut til å ha unngått norske sportsjournalister og kommentatorer. Det har i alle fall ikke påvirket deres forhåpninger om edelt metall. De hadde ham som gullmedaljekandidat til flere av skiøvelsene. Forventninger som han - selvfølgelig! - ikke hadde noen mulighet til å innfri. Petter er ikke i slag. Han er ikke beste nordmann. Og han er sjanseløs mot flere av sine utenlandske konkurrenter.

 

Fordi forventningene er urealistisk høye, "skuffer" han gang på gang. Det er motgang som kunne vært moderert hvis mediene hadde vært mer realitetsorienterte. 

 

Mediene skal imidlertid ikke ha hele skylda. Den norske langrennsledelsen har gjort hva den har kunnet for å skru opp forventningene og holde dem ved like. Like inn i det siste må den ha trodd på at et mirakel skulle omskape en medioker Northug til en uovervinnelig kjempe av gammelt format bare konkurransene kom i gang. De gav den slitne helten plass på alle lag. Og hadde kjempemessige forventninger. Som selvfølgelig ikke ble innfridd. Urealistiske som de var.

 

De gav ham til og med plass på sprintlaget hvor han fortrengte Finn Hågen Krogh. For det var Petter, og ikke Finn Hågen, som skulle avgitt plassen til Ola Vigen Hattestad. Men Petter hadde klippekort. Heldigvis kom Ola med. Flaksen var større enn vettet i ledelsen, kan man si.

 

På dagens langrennsdistanse ble beste nordmann nummer 6. Ikke mye å skryte av, men ikke noe å skamme seg over. Dario Cologna har - som den formidable skiløperen og konkurransemannen han er - tatt to gull - foreløpig. I kvinneklassen har Justyna Kowalczyk tatt gull med brist i foten og parkert våre - blant andre skidronning Marit Bjørgen. Flere av våre har sviktet, sies det. Det har de selvfølgelig ikke - ikke seg selv og ikke oss hvis prestasjon består i å sitte foran TV-apparatene og forlange prestasjoner av andre. Petter har ikke sviktet. Han er god, men de andre er bedre. Marit, Therese, Heidi og de andre damene er også gode, men ikke alltid best.

 

For ikke å snakke om Tora. Hun er kjempegod, men det har ikke klaffet for henne - hittil. Heller ikke i dag. Men sviktet har hun ikke. Det har ikke Hegle Svendsen heller. Han har grunn til å være skuffet fordi han ikke presterer optimalt når det gjelder. Men sviktet? Nei. Ole Einar har tatt gull. Mot alle odds. Det unner vi ham. Heia, Ole Einar! Og Norge.

 

Martin Johnsrud Sundby har også tatt medalje. Riktignok bronse. Den unner vi ham ikke. Han skulle vært disket! For "urent trav". Jeg tapte ballansen og kom over i det andre feltet, sa han. Det var ikke det som skjedde på min TV. Han skiftet spor og forstyrret russeren. Juryen har iført seg bind for øyene, lekt fru Justitia og latt tvilen komme tiltalte til gode. Det skulle den ikke gjort. Fair play er et ufravikelig krav. Beklager Martin: Den medaljen skulle du ikke hatt. Tenk hvilket moralsk mot du hade vist, hvis du hadde sagt: Beklager! I stridens hete forsøkte jeg med alle midler å komme meg fram. Jeg ble for ivrig og egoistisk. Jeg ødela for andre og fortjener ikke bronsen!

 

Hadde du sagt det, Martin, hadde jeg vært stolt på nasjonens vegne. Nå må jeg slukøret innrømme at vi etter halvgått "løp" ikke har tatt på langt nær så mange medaljer som vi hadde drømt om i skisporene i Sotsji, men at vi - dessverre! - har "tatt" en medalje vi ikke skulle hatt.

 

Vi får håpe at det bedre i neste uke. Lykke til!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Nok er nok, Drillo

Egil Roger "Drillo" Olsen likte ikke å bli sparket fra trenerjobben. Jeg er den eneste landslagstreneren som har fått sparken sier han. Og syns det er forsmedelig.

 

Jeg skjønner ham. Det er leit å få  sparken. Men et bytte var nødvendig dersom norsk fotball skal komme opp av sumpa. Og saken blir jo ikke bedre av at han gjør alt han kan for å skape blest om oppsigelsen. I noen tilfeller gjør man best i å holde tyst. Dette er utvilsomt et sånt tilfelle. Hadde ikke han - og kona hans! - slått på lyskasterne og rettet søkelyset mot saken, hadde folk flest hatt inntrykk av at han hadde gått frivillig.

 

Men det gjorde jeg jo ikke, sier Drillo i stedet for å bøye nakken. Jeg ville ikke gå, og er ikke fornøyd og lettet - hvis noen skulle tro det. Jeg ble presset ut. Under falske foregivender.

 

Egil Roger Olsen har ilagt seg store fortjenester som landslagstrener. Tidligere. Men den siste perioden hans har vært en fiasko. Så vidt jeg forstår mediesirkuset og de faktainformasjonene som tilflyter allmennheten, har NFF forsøkt å frita Drillo fra kontrakten på en måte som skulle være minst mulig krenkende for ham. Han skulle få lov til å trekke seg. Eller late som om han trakk seg. Men Drillo ville ikke gå i stillhet. Han ville heller krangle. Og framstå som urettferdig behandlet.

 

For han ville så gjerne ha fortsatt. I alle fall to kamper til. Han hadde nemlig ikke oppgitt håpet. Seier over Slovenia og over Island, og han ville ha reddet ansikt.  Ja, under gunstige omstendigheter kunne Norge til og med kommet til VM i Brasil. Hvis han bare hadde fått lov til å fortsette. Oppsigelsen var derfor ikke bare et overgrep mot Drillo, men mot norsk fotball. Og mot Norge, ser Drillo ut til å mene.

 

Det er samme holdning som vi ser hos folk med spillegalskap. De taper og taper. Men før eller senere vil lykken snu. Tror de. Eller håper de. Derfor fortsetter de å satse. Bare én gang til. Eller to. Selv om fornuften - og erfaringene - sier noe annet. Noen må derfor gripe inn.

 

NFF grep inn. Ingen ting tilsier at Norge ville vunnet over Slovenia med Drillo som coach. Norge spilte under pari. Som laget har gjort under Drillos ledelse. Ikke i én kamp, men stadig vekk. Det solide nederlaget viser med tydelighet at tiden var inne for å ta grep. NFF bør ikke kritiseres for ikke å ha ventet til kvalifikasjonskampene var tilbakelagt. Skal  fotballforbundet, den valgte lederen og generalsekretæren kritiseres for noe, så er det for at de ikke har grepet inn før. 

 

NFF har vært tålmodige med Drillo. Resultatene uteble, men han fikk fortsette. Til og med nå - når forbundet til slutt grep inn - tok det hensyn til Drillo og forsøkte å manøvrere slik at landslagstreneren skulle bevare ansikt og gå av med æren i behold.

 

Det var egentlig sjenerøst gjort. For NFFs primære oppgave er ikke å ta hensyn til treneren, men til fotballandslaget. Tiden for å foreta endringer var overmoden. Likevel ble Drillo innbudt til å gå av med ære. Det bekrefter han jo selv ved å hevde at han fikk tilbud om å late som om han trakk seg frivillig etter eget initiativ. Han ble tilbudt a gentlemans agreement. Men avslo.

 

Nå forsøker han å dra Nils Johan Semb og landslagets fysioterapeut, Roar Robinson, med seg. Den dårlige behandlingen av Nils Johan, overgår behandlingen av meg, sier Drillo og mumler om saksbehandling a la Neanderthal.

 

Hvis Nils Johan Semb og Roar Robinson er kloke, erklærer de at de ikke føler seg tråkka på. Det burde også Ola Bye Rise gjøre. Hvis de har et profesjonelt forhold til oppgaven med landslaget og til sin egen posisjon. Ledelsen av landslaget utgjøres av et team. At en ny trener får starte fra scratch og være med og bestemme hvem han skal ha til hjelp, burde være en selvfølge. Dette har Jahn Ivar "Mini" Jacobsen åpenbart ikke forstått. Han bærer villig bensin og ved til bålet og fyrer oppunder kritikken av forbundets representanter. I stedet for å konstatere at Hallén og Siem må foreta smertefulle inngrep til landslagets beste, serverer han floskler som "Roar har ikke gjort noe vondt her i livet. Enkelte ting er viktigere enn penger og poeng. Man snakker om Drillo og den etiske komiteen i NFF, men personalbehandlingen Roar fikk, er faktisk verre".

 

Hva som har foregått på kammerset i NFF, vet ikke jeg. Kanskje har noen gått for hastig fram. Det som imidlertid står fast, er at NFF grep inn og stanset en utvikling fra vondt til verre og forsøkte å gi den nye landslagstreneren armslag og optimale arbeidsforhold. Det var på tide.

 

Nå bør "Team Høgmo" få arbeidsro. 

 

Nok er nok, Drillo. Legg oppsigelsen og skuffelsen bak deg og gå videre. Sett punktum!  Be de som ønsker å klappe deg på skulderen, sole seg i glansen din og framstå som dine edle og tapre riddere, om å stikke sverdet i balgen og holde tann for tunge. Gå inn i ditt lønnkammer, konsentrer deg om dine analyser, og gi Per Mathias Høgmo og teamet hans en fair sjanse til å gjøre den jobben han har påtatt seg. 

 

En slik profesjonell opptreden blir du ikke mindre på. Fortsetter du å surmule, ødelegger du auraen fra glansdagene. Da husker vi snart bare nederlagene og fiaskoen og en gretten Drillo som ikke kan ta et nederlag.

 

Er det det du vil?

 

Kay Olav Winther d.e.


Ikke gode nok

Herrelandslaget i fotball taper fordi de ikke er gode nok. De har ikke noe i VM i Brasil å gjøre.

 

At det norske landslaget fortsatt har mulighet til å klare en play off-plass hvis det går sånn-og-sånn er helt uinteressant. Det beste for norsk fotball og for oss som nasjon er at vi ikke kvalifiserer oss. For gjør vi det, hangler det hele videre i det samme gamle, gale sporet.

 

Jeg har skrevet det før, og jeg gjentar det her: Egil Roger Olsen skulle ikke overtatt ansvaret for landslaget etter Hareide. Begges tid var over. Drillo gjorde en strålende innsats første gangen han var landslagssjef. Denne gangen har han floppet. Det var ikke vanskelig å forutsi.

 

Det norske landslaget spiller dårlig fotball. Upresis og ineffektiv. Med masse tversover- og tilbakespill og uten konstruktiv, målrettet bevegelse framover. Verken spisser eller andre stiller seg i posisjoner som de kan skåre fra. Farlige skudd på mål er sjeldne. Skudd går gjerne over eller utenfor - eller de treffer en blokkerende motspiller. Eller like gjerne en medspiller.

 

Laget virker tafatt. Det er vanskelig å forstå at det består av folk som har fotballspilling som jobb. Folk som lever av å spille fotball og spiller og trener hver eneste dag. 

 

Det norske forsvarsspillet er ikke godt. Forsvarsspilerne er altfor ofte på etterskudd. I likhet med de norske angriperne, ser de norske forsvarerne ikke ut til å kunne beregne hvor ballen vil komme. De står stille og venter og begynner ikke å løpe - eller gå - før ballen er landet. Da er det for seint. Da har mostanderne allerede sikret seg ballen - og spillet.

 

Espen Ruud påtar seg "skylda" for de to sveitsiske skåringene. Det var ikke hans skyld. Det var lagets - dvs. kollektivets - skyld. Ved den første skåringen var norske spillere opptatt av å signalisere off side. Schãr fikk derfor dominere luftrommet uten å bli forstyrret. Resultat: Mål.

 

Sveits spilte god fotball. I lange perioder trillet de ball-i-hatt med Norge som ikke skjerpet seg og ble bedre etter scoringen. Etter det første målet, var det bare et tidsspørsmål når mål nummer to ville komme. Og det kom.

 

Etter seieren over Kypros snakket og skrev mediene som om Norge plutselig var i verdenstoppen. Kypros var et dårlig fotballag. Derfor vant Norge over dem. Sveits var et bedre fotballag. Og derfor tapte Norge. Ikke som følge av uflaks eller p.g.a. personlige feil, men fordi laget - qua lag - ikke holdt mål. Island spilte 4-4 mot sveitserne. Norge tapte 2-0. Mer er det egentlig ikke nødvendig å si om den saken.

 

Norge bør nå glemme Brasil-VM, finne en ny landslagstrener og konsentrere seg om å bygge opp et slagkraftig landslag som kan representere oss med ære i årene som kommer. Denne prosessen skulle begynt tidligere. Når det ikke har skjedd, må den i alle fall begynne nå. Umiddelbart.

 

Norge ligger akkurat nå på 39.-plass på FIFA-rankingen. Det er vår dårligste plassering på fire år. Et par tap til nå, så er vi lengre nede på rankingen enn i Åge Hareides tid. Trenger Nils Johan Semb og Norges fotballforbund enda mer motgang for å lære? Eller er de ikke i stand til å lære av motgang og feil uansett?

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Doping i skiidretten

Doping er en uting. Det er derfor bra at samfunnet, inklusiv idretten selv, har oppmerksomheten henvendt på dopingondet.

 

Ingen bør slippe unna med bruk av ulovlige prestasjonsfremmende midler. Utøverne bør derfor testes. Stadig vekk. Utenom konkurranser og etter fremragende prestasjoner.

 

Slik testing vil idretten og den enkelte utøver ha fordel av.

 

Brodne kar

Det er ingen grunn til å være naiv og tro at doping ikke har forekommet i Norge. Brodne kar fins i sykkelsporten og med stor sannsynlighet i andre idretter hvor kunstige stimulanser kan øke prestasjonsevnen. Som f. eks. i skisporten.

 

Å gå bredt ut og mer enn antyde at de som vant skiløp for 10-20 år siden må ha vært dopet, har imidlertid ikke noe for seg.

 

Finnene tatt, de andre ikke

Finske skiløpere ble på begynnelsen av 2000-tallet tatt for massiv dopingbruk. Den norske dopingjegeren Inggard Lereim var sentral i avsløringen. Finsk skisport og finske medier følte derfor behov for å spre et rykte om at finske løpere ikke var verre enn andre, og laget en film full av udokumenterte påstander. Filmen ble en flopp. Ikke minst fordi faktum gjenstod og ikke lot seg manipulere bort: Det var finnene som ble avslørt. Det var de som ubestridelig hadde dopet seg. Ikke alle andre.

 

Nå er det svenskenes tur til å "avsløre" antatte syndere. Den svenske såkalte dokumentarfilmen "Blodracet" som handler om dopingbruk i skiidretten på 90-tallet, viste seg imidlertid kun å være avslørende for SVT og programmakerne. Spekulasjoner, halvkvedete viser og påstander som ikke er belagt med bevis, er ikke bare tvilsom journalistikk, men uanstendig bakvaskelse av personer som ikke kan forsvare seg. Den svenske filmen var et makkverk.

 

Ingen bevis

Ikke fordi sakskomplekset den tok opp, ikke er verdt oppmerksomhet, men fordi filmen ikke førte bevis. Og fordi den kastet mistanke om fusk og fanteri over idrettsutøvere som ikke kan forsvare seg mot løst funderte mistanker og bakvaskelse.

 

For hvordan beviser man - eller sannsynliggjør man - at man ikke var dopet i fjor eller for ti år siden? Folk tror det de vil tro, og SVT nører godt oppunder. Når mistanken er spredd, er skaden skjedd. Og den som anklages kan ikke renvaske seg. For hvem vet? At den som anklages nekter, er vi vel vant med. Det er ikke mer enn man må regne med, og er ingen garanti for at vedkommende ikke har sine svin på skogen. Jfr. sykkelsporten. Og etter som så mange åpenbart brukte både det ene og det andre "før i tiden", må jo vinnerne også ha dopet seg. Hvordan skulle de ellers ha kunnet vinne? Nei, det er nok ingen røyk uten ild. Vant de, så er de nok skyldige.

 

Uanstendige spekulasjoner

Anstendige personer retter ikke beskyldninger mot andre uten å kunne belegge at det er hold i anklagene. SVT tar ikke slike smålige hensyn. Redaksjonen i det svenske TV-magasinet "Uppdrag granskning" er tydeligvis ikke plaget av moral og samvittighet, men lar sansen for "uredde" oppslag gå foran redelighet og hensyn. For der vet man - som vi forøvrig alle vet - at skyter man med hagl inn i en flokk, blir alltid noen truffet, og selv om de fleste av dem som treffes, er uskyldige, kan jo en og annen uten rent mel i posen også bli rammet.

 

I "Blodracet" tas det som gitt at 90-tallets skiløpere må ha vært dopet. Uvanlig høye blodverdier foran et bestemt stevne taler sitt tydelige språk, mener programmakerne som har en lang rekke med navn på sin syndeliste. Og som retter beskyldninger om ulovlig bruk av stimulanser mot navngitte personer. Ikke på grunnlag av bevis, men basert på gjetninger og sannsynlighetsberegninger.

 

Perfid journalistikk

For hvordan kan man skaffe seg høye blodverdier og optimert prestasjonsnivå? Høye blodverdier som følge av opphold i tynne luftlag, er flyktige og forsvinner gjerne før store stevner, hevdes det. Høye blodverdier som dukker opp akkurat til riktig tidspunkt, må derfor være resultat av kjemisk påvirkning, mener SVT og støtter seg på selvoppnevnte eksperter som mer enn antyder at løperne må ha brukt det ulovlige midlet EPO. Bevis har de som sagt ikke, men hvilken annen forklaring skulle det være? Nei, her er det nok ugler i mosen.

 

For Sveriges Television er slik perfid journalistikk åpenbart kurant vare. Men hva ville SVT og medarbeiderne i "Uppdrag granskning" sagt om de selv ble utsatt for samme slags "bevisførsel"?

 

Var programmakerne påvirket?

Har programmakerne vært påvirket mens de har laget filmen? Jeg har ingen bevis for det, men er det sannsynlig at edru, erfarne programmakere lager et så spekulativt og mistenkeliggjørende stykke arbeid uten at de har hatt nedsatt vurderingsevne fordi de har vært påvirket av et eller annet? Jeg har sett mange gode - ja fremragende - avslørende filmer laget av "Uppdrag granskning"-redaksjonen. "Blodracet" var et makkverk! Kan en redaksjon som ellers lager kvalitetsfilmer, ha laget den underlødige filmen "Blodracet" uten å ha vært påvirket av et eller annet? Ikke akkurat noe prestasjonsfremmende, men noe som har sløvet vurderingsevnen?

 

Jeg tror selvfølgelig ikke at redaksjonen har vært "dopet". Men hadde jeg resonnert og argumentert slik "Uppdrag granskning"-redaksjonen har gjort i tilfellet "Blodracet", ville jeg utvilsomt ha kunnet resonnere meg fram til både misbruk av stimulanser og til andre udokumenterte, inkriminerende konklusjoner.

 

Om noen - for eksempel italienske, russiske - eller svenske eller norske - skiløpere forbedret sine prestasjoner på 90-tallet ved bruk av kunstige stimulanser, vet jeg ikke. Det vet ikke "Uppdrag granskning" heller. For i dette tilfellet har de ikke drevet granskning, men gjettverk - og spekulasjoner. Og verst av alt: De har knyttet spekulasjonene til navngitte personer, og utgitt sammensuriet som fakta.

 

Finnene ble avslørt

Faktum er at en del utøvere ble tatt for doping på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Finnene ble tatt. Og Johan Mühlegg ble tatt. Og andre. Kontrollen fungerte. De personene som "Uppdrag granskning" og SVT nå kaster mistankens grelle lys over, ble ikke tatt. Formodentlig fordi de ikke hadde gjort seg skyldige i noe ulovlig.

 

"Uppdrag granskning" synes å ha en annen teori. Der mener de øyensynlig at utøverne ble avslørt, men at de skyldige var så mange at skisportens internasjonale ledelse valgte å se gjennom fingrene med det hele for at sporten ikke skulle bryte sammen.

 

Verken faktisk eller juridisk

At forklaringen kan være en annen - som for eksempel at det internasjonale skiforbundet og de nasjonale skiforbundene forstod at grunnlaget for sanksjoner verken de facto eller de jure var til stede - synes ikke å ha streifet SVT.  Som i sin iver etter å være banebrytende, er på jakt etter blod.

 

Jakten på juksere i idretten bør fortsette. Med uforminsket styrke. Jaktens mål må være fakta. Bevislige, målbare fakta. Grunnløse, sensasjonspregede spekulasjoner og rykter kan vi klare oss foruten. De har kun én effekt: De bidrar til å trekke hardt arbeidende idrettsutøvere ned i søla.

 

Som for eksempel de infame beskyldningene mot de norske brødrene Skjeldal som er kommet i kjølvannet av "Blodracet". Personer som setter ut slike rykter, er ikke eksperter eller sakkyndige. Selv om de kan smykke seg med tittelen professor aldri så mye. De er det som på godt norsk kalles brønnpissere. De er forurensere og bør behandles der etter! Seriøse dopingjegere skal vi ta vare på. Også når de bringer dårlige nyheter. Eller spesielt da. Men brønnpisserne bør vi distansere oss fra. De er bare ute for å ødelegge. Eller for å mele sin egen kake.

 

Kay Olav Winther d.e.


De andre bør også vinne

Jeg er patriot. Ja, i enkelte sammenhenger er jeg vel egentlig sjåvinist. I betydningen kraftpatriot med udiskutable tilløp til nasjonalisme.

 

Jeg føler sterkt for fødebyen min Sarpsborg, bostedet mitt  Drøbak - og for landet mitt, Norge. Jeg er - som Bjørnstjerne Bjørnson sa - brystnorsk!

 

Når de norske fargene vaier i vinden, vekker det følelser hos meg. Og når nordmenn hevder seg i konkurranser eller på andre måter gjør seg fortjent til heder og ære, blir jeg stolt og takknemlig - og ofte rørt. Kjære store, lille Norge.

 

Men jeg tror ikke at nordmenn er noe mer eller bedre enn andre - verken som personer eller som folkeslag. Jeg gleder meg over framgangen i næringsliv, kultur og sport, er stolt av våre representanter, gleder meg med dem som lykkes og deler ergrelsen og skuffelsen med dem som ikke når sine mål. Jeg liker å se norsk ungdom øverst på seierspallen og det norske flagget i toppen av den midterste flaggstanga. Men midt i gleden vet jeg at seirsrusen kan være kortvarig. Neste gang kan det være de andres tur. Heldigvis!

 

I VM på ski for eksempel. Norge tar det ene gullet etter det andre - i skiskyting, i hoppbakken og i langrennssporet. Guldrusjet setter Klondyke i skyggen. I løypene i Val di Fiemme forsyner Marit og Therese seg ubeskjedent og grovt av det edleste metallet. Og alle norske hjerter gleder seg.  Norsk kvinneidrett er idrett på toppnivå. 

 

Herrene gjør det også bra - både Martin, Sjur, Tor Asle og Petter har vært på pallen. Petter til og med på øverste hylle. Vinner jeg ikke gull, er VM en fiasko for meg, sier Petter til Dagsavisen. Ja, i forhold til hans ambisjoner er nok sølv, bronse og fjerdeplasser nederlag. Og sånn må det være. Skal man vinne, må man ha ambisjoner. Petter er en stor idrettsmann. Med betydelige triumfer bak seg. At han også er stor i kjeften og en "ertekrok", gir krydder til opplevelsen. Bare han ikke overdriver.

 

Men selv jeg - som altså er både patriot og sjåvinist - og som unner de norske deltakerne enhver framgang og ethvert medaljeutbytte for alle de treningstimene de legger ned og alt slitet de gjennomgår - syns at det er greit at også deltakere fra andre land hevder seg, får betalt for strevet og bidrar til å vekke interesse og entusiasme i hjemlandet ved å kunne klatre høyest opp på seierspallen.

 

Skisporten er en liten idrett. I verdensmålestokk. Noen japanere, kinesere, amerikanere og canadiere endrer ikke på det. Bortoverski og skihopp - ja, skiskyting også, for ikke å snakke om kombinert for nordiske grener - er stort sett for nordboere og andre nordeuropeere. Folk fra nærområdet møter nok i et visst antall opp på arenaene for å se og heie, men på mange av arrangementene utenfor Norden er de tilreisende i flertall på tribunene. Selv i skimetropolen Val di Fiemme er det nesten ikke italienere. Og hvor stor er medieinteressen utenfor Norden? Hvor mange i Tyskland, Frankrike og Italia vet hva som foregår og hvem som vinner? Ja, hvor mange vet hvordan det går med deres egne? Hvor store helter blir vinnerne på hjemmebane?  Hvor mye medieinteresse får de?

 

Sovjetunionen brukte idretten for å markere kommunismens overlegenhet. Det samme gjorde DDR. Selv om Putin neppe stiller seg likegyldig til russiske idrettsutøveres prestasjoner, har idretten nok ikke samme betydning i dagens Russland som i det avviklede sovjetsystemet. Skal skiidretten og idrettsutøverne vekke interesse i dag, må de på en helt annen måte gjøre seg fortjent til den. Hvis russiske løpere ikke hevder seg, vil interessen raskt forta seg - i befolkningen og i mediene. Jo mer kapitalistiske og markedsfikserte russerne blir, desto mindre er sannsynligheten for at næringslivet vil lette statens økonomiske byrder ved å bidra til å finansiere en toppidrett som ikke "selger".

 

For skisportens skyld er det derfor gledelig at russerne vinner fra tid til annen, og illevarslende når de forsvinner i anonymitet langt ute på resultatlistene. Løpere som Legkov og Kiurov og deres fremragende mannlige og kvinnelige kollegaer bidrar til å vedlikeholde og øke skiinteressen i det store russiske riket akkurat som de tilsvarende eliteløperne fra Tyskland, Frankrike og Italia må vinne fra tid til annen for at satsingen og medieinteressen i disse landene skal bli opprettholdt.

 

At svenskene vinner er hyggelig - for svenskene og for oss. Som gode naboer kan vi glede oss over hverandres framganger. Men svensk suksess er ikke nok til å opprettholde skigåing som verdenssport. Det er nødvendig at land utenfor Norden føler at langrenn, hopprenn, kombinert og skiskyting er idrettsgrener som angår dem, og hvor de kan hevde seg på lik linje med nordmenn og svensker - og en og annen finne fra tid til annen.

 

Vi må derfor glede oss over andre lands framganger i skisporet. Ikke minst over dem som bor et stykke unna våre egne enemerker.

 

I dag var det 15 kilometer for menn i Val di Fiemme. Resultatet bekreftet at skiløp er en nordisk gren. Petter Northug fra Norge tok gullet. Johan Olsson fra Sverige vant sølvmedaljen, og Tor Asle Gjerdalen fra Norge la beslag på bronsen. På "damesiden" har Norge stort sett tatt de medaljene som er å ta. Det er rødt, hvitt og blått så langt øyet kan se.

 

Det ser ikke bra ut. For skisportens framtid.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Jarstein mobbes

Gjør fotballspill på landslagsnivå spillerne til fritt vilt? Skal de stilltiende finne seg i hva som helst fra uforskammede journalister og pågående fotografer? Skal de alltid vende det andre kinnet til, når de har fått seg en lusing? Eller skal de få lov til å ta igjen?

 

Rune Almenning Jarstein har måttet finne seg i mer enn de fleste. Han er en dyktig målmann, men blir i mediene framstilt som en fommel som gjør den ene tabben etter den andre og stadig er skyld i at Norge ikke oppnår de resultatene som vi ønsker.

 

Slovenias mål på Ullevaal f.eks. skyldtes en keepertabbe. Av Rune Almenning Jarstein. Hevdet fjernsynskommentatoren og den såkalte fotballfaglige eksperten han hadde ved sin side. 

 

Når en slik beskrivelse av de faktiske forhold gjentas og gjentas, blir det en "sannhet". På Ullevaal var det 11 000 tilskuere - som forhåpentlig så og gjorde seg opp sin selvstendige mening om det som skjedde. Foran fjernsynsapparatene satt det trolig noen hundre tusen som hørte de ukvalifiserte kommentarene. Om igjen og om igjen. "Ekspertene" gav svaret. Selvstendig vurdering var unødvendig. Det var en keepertabbe. Basta!

 

Men det var det jo ikke! 

 

Jarstein maktet ikke å fakke og holde på ballen. Det er ingen tabbe. Skuddet var hardt. Jarstein leste spillet riktig, stod godt plassert og reddet. Men klarte altså ikke å holde på ballen. Da dukket sloveneren opp og skjøt. Skuddet var løst, og det hadde Jarstein trolig tatt, men så kom Wæhler. Han forstyrret Jarstein og sklei ballen i mål.

 

Dette var heller ingen tabbe. Slett ikke av Jarstein - og heller ikke av Wæhler som ville hindre mål.

 

Tabber er når noen gjør noe ubetenksomt eller dumt.  Å gjøre så godt man kan, men ikke lykkes, er ikke å tabbe seg ut. Det vet de fleste - bortsett fra fotballkommentatoren Allsaker og horden av sportsjournalister. Som lever av å skape interesse for de de driver med. Og som gjerne bruker store ord, forveksler tabber med utilstrekkelighet, og gang på gang avslører at de ikke vet sjenerende mye om det de driver med. Og som gjerne misbruker en spiller for å skape en god historie som skaffer omtale og seere. Og stiller dem selv i sentrum for oppmerksomheten.

 

Jon Arne Riise er fotballspiller. Han gjør det bra på banen. Men mediene er mest opptatt av det han sier, twitrer og gjør på fritiden. Når han er en offentlig person, må han finne seg i vår oppmerksomhet, sier journalistene og gasser seg i små "dumheter" som de blåser opp og innbiller folk er av allmenn interesse. Mens det i realiteten er slarv.

 

Det samme er tilfelle med Rune Almenning Jarstein. I likhet med Jon Arne Riise misbrukes han av mediene. Han får kritikk på sviktende fotballfaglig grunnlag, og når han blir forbannet og nekter å svare eller lover en nærgående fotograf "en på trynet", gjør mediene et nummer ut av det. Uten å tenke på hva den stadige forfølgelsen og nedrakkingen gjør med Jarstein. 

 

"Jarstein trøbler det til" skriver  Tor Kise Karlsen i Dagsavisen. Nei, han gjør ikke det. Det er Tor Kise Karlsen og hans sensasjonssøkende kolleger som trøbler det til for Jarstein.

 

Det er menneskelig å bli såret og lei seg når man utsettes for urettferdighet. Og det er menneskelig å bli forbannet når urettferdig kritikk gjentas og når man plages av hensynsløse fotografer når man vil være i fred.

 

Det tror jeg de fleste skjønner. Antakelig ville vi blitt fly forbannet de fleste av oss hvis vi var i Jarsteins situasjon. Hvis TV 2s Harald Bredelig og den innpåslitne fotografen ikke forstår at de provoserte Jarstein ut over tålegrensen, bør de enten ta et kurs i psykologi - eller finne seg noe annet å gjøre. Det samme bør de folkene i NFF som tvang Jarstein til å legge seg flat.

 

"Ja, det var riktig og klokt av ham å beklage det," sier Drillo til Dagsavisen.

 

Var det nå det? 

 

Eller var det Bredeli som utviste fullstendig mangel på finfølelse, og fotografen som ikke tok et nei for et nei, som burde beklaget? Og hvis Bredeli mente at Jarstein var å laste for Slovenias mål, burde han kanskje til og med beklage at han befatter seg med noe han ikke forstår seg på? Nemlig fotball. Og psykologi.

 

Nei, Jarstein har ikke noe å beklage. Han ble urettferdig kritisert, såret og provosert. Og han gav utrykk for det. 

 

I stedet for å måtte legge seg flat, burde han fått en unnskyldning - og en takk for alle fotballspillere og andre idrettsutøvere som har lyst til å gjøre det samme, men ikke tør! Fordi de vet at de ikke har en rimelig sjanse mot mediene på medienes hjemmebane.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 

 


Straffe var det ikke!

Det er ikke lett å være fotballdommer. Man skal helst være flere steder på én gang, ha øyne både bak og foran, gjennomskue skuespill og andre skitne triks - og ha mot til å trosse påståelige, aggressive spillere og motstå presset fra tusenvis av "klartseende eksperter" på tribunen.

 

Norge gjorde en dårlig kamp mot Slovenia - som heller ikke var noe topplag. 1 - 1 ville vært et rettferdig resultat.

 

Men så fikk Norge straffe. I siste spilleminutt.

 

Jon Arne Riise la selvbevisst ballen på straffemerket, tok fart og satte ballen knallhardt i mål. Norge hadde vunnet. Og sikret seg tre poeng. Etter det forsmedelige 2 - 0-tapet på Island, som kunne slukket VM-drømmen for godt, var vi igjen med i kampen om billett til Brasil.

 

Drillo var glad, publikum fornøyd, TV-kommentatoren og den såkalte "eksperten" kom i ekstase og dagen derpå tok sportsjournalistene fram de store ordene.

 

I seiersrusen så ingen ut til å ha motforestillinger. Men det burde de kanskje hatt? For straffe var det ikke.

 

Slovenerne gjorde ikke noe galt. Søderlund falt. Ved egen hjelp. Om han ikke klarte å holde seg beina, eller "la seg", vet ikke jeg. Jeg lar tvilen komme "tiltalte" til gode og går ut fra at han falt.

 

Jeg er patriot. Jeg ergrer meg over et dårlig landslag. Som taper og taper. Fordi de ikke er gode nok. Men jeg gleder meg når laget - dvs. Norge eller i klartekst: vi - vinner. Men ikke når vi vinner som følge av feil - eller juks.

 

To av de tre poengene vi fikk med oss fra Ullevaal, skulle vi ikke hatt. Det er bare å se på filmopptakene en gang til, så ser man det.

 

Denne feilbedømmelsen er skjedd - og er ikke noe å gjøre ved. Uriktige avgjørelser rettes ikke opp. 

 

Slik overfladisk omtrentlighet burde imidlertid være unødvendig i kamper mellom landslag. I vår tid fins det elektronikk som setter oss i stand til å spille av og kontrollere avgjørende hendelser på banen før endelig avgjørelse tas. Slike hjelpemidler bør fotball - og ishockey - ta i bruk. Norge bør ta initiativet.

 

Hadde slikt utstyr vært tilgjengelig for den godtroende tyrkiske dommeren på Ullevaal, ville Norge ikke vunnet. Da ville vi hatt 1 poeng og delt sisteplassen i kvalifikasjonspulja med Slovenia.

 

Når noen mislykkes etter å ha fått en ufortjent avgjørelse i sin favør, sier vi gjerne at "juksa viser seg".  Kampene mot Sveits og Kypros neste måned kan raskt bringe oss ned på jorda igjen og bekrefte at de tre - eller to - poengene vi ufortjent fikk i gave på Ullevaal, ikke er grunnlag godt nok til å ta oss til toppen av tabellen og videre til Brasil.

 

Sveits står i øyeblikket fram som den mest sannsynlige puljevinneren. Med seier over Norge 12. oktober drar de i fra. Nummer to i puljen kan hvem som helst bli. Minst sannsynlig er det at Slovenia ender der. Eller Norge. Kanskje islendingene klarer brasene? Eller Kypros? For ikke å snakke om Albania.

 

Norge blir det nok ikke.  Vi er rett og slett ikke gode nok. Så "juksa" kommer nok til å vise seg! Det laget som tapte med to mål for Island og "stjal" to poeng på Ullevaal, er rett og slett ikke et vinnerlag. Det er derfor grunn til å frykte at flere forsmedelige nederlag og skuffelser venter.

 

Sorry, Egil Roger. Men sånn er det.

 

NB: Ingen vil være gladere enn meg om du gjør mine pessimistiske forutsigelser til skamme!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Norge taper - og taper

Drillo-effekten er borte. Norge taper og taper. Mens våre naboer deltar med ære i EM- og VM-sluttspill, sitter Norge som publikum. Vi ser på - mens de andre leker.

 

Sånn har det vært til nå. Og sånn blir det denne gangen også - ser det ut til.

 

Det burde vært mulig å slå Island. Selv på Laugardalsvöllur. Men Norge tapte. Ikke p.g.a. uheldige omstendigheter og ufortjente lumpemål til fotballkrigerne fra sagaøya. Vi tapte med to helt greie islandske scoringer.

 

For å si det i klartekst: Island vant med to mål fordi de var to mål bedre enn oss!

 

Nå er nordmennene revansjesugne, leser jeg på sportssidene. Nå skal Slovenia unngjelde for tapet i Reykjavik.

 

Ja, la oss håpe at Norge vinner morgendagens kamp. Men det er ingen realistisk basis for den optimismen enkelte av de norske spillerne gir uttrykk for. Når vi taper for Island, kan vi tape for hvilket som helst av de øvrige lagene i vår gruppe. Vi kan ende sist. 

 

Hjemmebane kan være en psykisk fordel, men fotballkamper vinnes ikke ved hjelp av psykiske overtak. Fotballkamper vinnes på banen av lag som scorer mål! Og som hindrer motstanderne i å score. Altså: Lag som er gode framover - og gode i forsvar. Lag som har det i hodet og i beina. Ikke lag og spillere som har det i munnen. Som tar seieren på forskudd. Og kan forklare baklengsmål som urettferdige uhell.

 

Jeg er vokst opp i nærheten av en fotballbane. Det laget jeg holdt med i min barndom og ungdom, tapte ofte. Som regel ufortjent, så vidt jeg kunne forstå de største patriotene. De mente alltid at vårt lag var best. Selv om det tapte. Enten hadde laget uflaks. Eller motstanderne fikk godkjent mål som egentlig var scoret fra offside-possisjon eller handset inn av en sleip angriper som lurte dommeren trill rundt. En håpløs partisk dommer som vel nærmest måtte være blind, for han så jo ikke de mest åpenbare forseelser og forsyndelser hos det andre laget. Mens han helt feilaktig blåste av våre folk når de var i scoringsposisjon og delte ut advarsler for helt rene tacklinger.

 

På vår bane scoret bortelagene så å si aldri et ordentlig mål. Minst halvparten av målene burde vært underkjent. Mente lokalpatriotene. Til gjengjeld ble våre folk nesten systematisk feilaktig avblåst for offside. Og dømt for grisetaklinger enda vår mann var først på ballen og engentlig ble klipt ned av den tilrusende motspilleren. Men så dommeren det? Og: Tok han hensyn til det, hvis han så det? Nei!

 

Noen ganger tok jeg til motmæle mot den verste og mest urimelige kritikken og hevdet at målene teller i fotball, og at det laget som scorer flest mål er best! Det var ikke lurt. For det beviste at jeg ikke skjønte meg på fotball og visste hva jeg snakket om. Vårt lag var best. Vi hadde det meste av spillet. Gjennom hele kampen. Tapte vi, var det som følge av uflaks. Eller fordi motstanderen tok dirty tricks til hjelp. Eller p.g.a. av en udugelig dommer. Eller en kombinasjon av diverse uheldige omstendigheter. Hvis jeg ikke skjønte dette, kunne jeg bare "ti still".

 

Omlag 60 år er gått siden den gang. Men jeg skjønner like lite. Fortsatt mener jeg at det laget som flest ganger setter ballen i motstanderens mål, er best. Vi hadde kampen under kontroll til det første målet kom, sier taperne på Island. Nei, svarer jeg. Hadde nordmennene hatt kampen under kontroll, hadde ikke det første baklengsmålet kommet. Det kom fordi "våre gutter" ikke hadde kontrollen. Og framover på banen hadde nordmennene heller ikke kontroll. Skudd i stengene er ikke mål. Nesten teller ikke.

 

Norge scoret null - 0 - ganger på Laugardalsvöllur. Islendingene scoret to. Derfor tapte vi. For lilleputnasjonen Island. Og derfor kan vi tape for hvilket som helst av lagene i vår pulje. På bortebane. Og hjemme.

 

Vi risikerer å må sitte hjemme denne gangen også. Som så mange ganger før.

 

Og kanskje er det like greit. For som jeg har skrevet tidligere: Vi er for dårlige og har ingen ting i sluttspillet å gjøre. Før vi kan leke med de store, må vi bygge opp en ny generasjon representasjonsspillere. Som er gode med ball. Og som kan lage mål. Det er et et møysommelig arbeid. Som tar tid. Går vi ikke systematisk til verks og driver målrettet talentutvikling, må vi fortsatt sitte hjemme når de andre konkurrerer om ære, gull og trofeer. Sånn har det vært. Sånn er det. Og så kommer det til å fortsette å være.

 

Drillo har betydd mye for norsk fotball og har ilagt seg store fortjenester. Men hans tid er forbi. Han skulle gitt seg mens leken var god. Nå river han systematisk i stykker den heltestatusen han hadde. Samtidig med at det norske landslaget går i frø. Og sklir lenger og lenger nedover FIFA-rankingen. Var det 34.-plass vi lå på før Island-kampen? Hvor vi ligger når VM-kvalifiseringen er over, skal bli interessant å se.

 

Hyggelig lesning blir det neppe!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Pokalen røyk for bursdagsbarnet

Der røyk pokalen, sa Maja fra Nesbru.

 

Jeg er redd for at Petter Northug kan si det samme. Etter gårsdagens løp - da han ble parkert av Dario Cologna - kan han ikke gjøre seg realistisk håp om å vinne årets "Tour de Ski". Alt tyder på at sveitseren tar sin tredje sammenlagtseier.

 

Russerne har gjort betydelig framgang i sporet denne sesongen. De har ikke bare en ener, men flere. Enn så lenge har Alexander Legkov gjort det best i årets "Tour".  Jeg beklager å måtte si det, men slik situasjonen er nå, og formkurven tatt i betraktning, er Legkov en vel så realistisk utfordrer til å bestige toppen av seierspallen som Northug er.

 

De siste to løpene har vist oss en Petter Northug som har sand i maskineriet. Kanskje har han hatt dårlige ski - noe som kan rettes på. Og kanskje brygger han på "noe" slik at kroppen ikke yter optimalt. Men problemet stikker trolig dypere enn som så.

 

Northug virker defensiv. Usikker på seg selv. Kanskje er han blitt negativt overrasket over at han ikke er så overlegen i sporet som han hadde ventet - og som førjulsesongen gav bud om. Han virker sliten og har ikke den spruten i bakkene og på oppløpet som han tidligere - også under "Touren" - har gitt eksempler på.

 

Ikke noe er avgjort, sier Petter i Dagsavisen i dag. Det må han jo si - og det må han mene. Ellers ville slitet vært meningsløst. Så derfor: Hold fast på at løpet ikke er kjørt og yt maksimalt til siste stavtak er tatt. Slik opptrer en god idrettsutøver.

 

Men realistisk betraktet er sjansene for sammenlagtseier små. Ytterst små.

 

Petter Northug er en fantastisk idrettsmann. Skulle han også i år gå tapende ut av duellen med Cologna, er han fortsatt en idrettsutøver av ypperste klasse. En konkurransemann som trass i en del merkelige sprell har gitt det idrettsinteresserte publikum langt ut over Norges grenser, store idrettsopplevelser og god underholdning.

 

Petter Northug er en ung mann. Han fyller 26 år i dag. Jeg håper at han ikke går lei og slår spillet over ende fordi om han ikke når sine mål så raskt og ubestridt som han gjerne ville, men at han fortsetter å trene og representere Norge i alle fall til han blir 30. Om han ikke står på toppen av pallen når "Tour de Ski" er over for denne gangen, kommer det nye muligheter.

 

Og skal vi være ærlige, er det kanskje bra for skisporten om Petter Northug ikke vinner årets "Tour de Ski". Bra at en løper fra mellom-Europa hevder seg  i en "nordisk disiplin" og bra at en ikke-norsk vinner slik at langrennsporten i folks bevissthet ikke ender som "norsk displin" i stedet for "nordisk".

 

Sett i dette perspektivet, betrakter jeg det som et lyspunkt at russerne er i ferd med å gjøre et ambisiøst og ganske vellykket come back i langrennsløypene. Svenskene har både enere og bredde. De baltiske landene, Tyskland, Frankrike og Italia og enkelte av de landene som tilhørte Sovjetunionen, henger med - ikke bare Russland. Nå savner vi en framrykking på bred front fra Finnland, så har vi en bredde i deltakelse og rekruttering som sikrer utendørssporten langsrenns framtid. 

 

Så verden går ikke under selv om du ikke vinner årets utgave av "Tour de Ski", Petter. Og ikke du heller. Takler du motgangen riktig, vokser du på den - både mentalt og når det gjelder fysisk styrke og stayerevne.

 

Og vi som følger deg og gleder oss over dine idrettsprestasjoner, er ikke skuffet over deg. Eller dine prestasjoner. Vi vet at du er et menneske - med nesten overmenneskelig styrke, og noen ganske alminnelige, menneskelige svakheter. Det gjør deg ikke mindre.

 

Bit derfor tennene sammen og ta det kommende nederlaget sammen med den derav følgende skuffelsen, med fatning. Det kommer dager etter disse. Både for langrennsporten - og for deg.

 

Gratulerer med dagen, Petter. Feir med måte. Og gi jernet i de gjenstående løpene. Rekker du ikke helt fram,så har vi forståelse for det. Vi kan forsone oss med at du ikke er best hele tiden.

 

Det bør du også kunne.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Viva Espania!

Blekkspruten Paul spådde at Spania skulle bli verdensmester i fotball. Dermed viste den seg mer kompetent enn både Snåsamannen  og utenriksminister Jonas Gahr Støre. Og en rekke sportsjournalister og andre forståsegpåere.

Snåsamannen "forutså"  at Tyskland skulle bli mester. Dermed torpederte han effektivt myten om sine okkulte evner. 

Og Gahr Støre gikk på en alvorlig utenrikspolitisk smell ved å hevde at finanskrisen var årsaken til Europas dårlige innsats og manglende resultater i mesterskapet. En analyse som viste seg å være et bomskudd av de sjeldne. Et skudd både over og utafor.

Av de fire lagene som til slutt kjempet om medaljene, var tre europeiske og ett søramerikansk. Og alle medaljene gikk til europeiske lag.

Altså full bom for utenriksministeren.

At Gahr Støre ikke har videre innsikt i internasjonal fotball uroer meg ikke. Men at han tar så grunnleggende feil når det gjelder finanskrisens virkninger og konsekvenser, gir grunn til bekymring. Hvilke andre samfunnspolitiske og kulturelle negative utslag er han - og sikkert også flere av hans kolleger - tilbøyelige til å tilskrive finanskrisen? Feilaktig - og som det med all tydelighet har vist seg - på totalt sviktende grunnlag? Blir andre mellomfolkelige forhold analysert  på samme mangelfulle måte? I UD?

At lag som Frankrike, Italia - og England! - tidlig røyk ut av mesterskapet, sier ikke noe om Europa. Eller finanskrisen. Eller den globale situasjon. Lagene tapte fordi de ikke var gode nok. M.a.o.  fordi andre lands lag var bedre. Der og da. Altså når det gjaldt som mest. De tre "storhetene" tok åpenbart for lett på oppgaven.

Slik er nemlig fotball. At du møter med en lang merittliste og et oppblåst selvbilde, er ikke nok til å sikre suksess. Enhver kamp er en ny kamp. Norge kan mot alle odds slå Brasil. Og de selvhøytidelige, selvoppnevnte storhetene Italia og Frankrike kan - når de ikke sørger for fornyelse - måtte reise slukøret hjem uten heder og ære, men med vanære og skam i bagasjen. Slik er det. Og slik skal det være. Disse landene kommer nok sterkt tilbake.

Verre er det med England. Engelsk fotball lever høyt på import.

Engelsk - eller britisk - fotball har en ufortjent høy status i Norge. Det er det mange som tjener penger på. Derfor bidrar både aviser, etermedier og andre som lever på myten om det høye nivået på engelsk - eller altså britisk - fotball til å opprettholde forestillingen om at England - eller altså Storbritannia - er et fotballens Mekka. Og at kamper fra ligaen der jevnlig bør - eller må - vises på norske TV-skjermer. Noe såkalte fotballeksperter som Arne Scheie bidrar skamløst til.

Men den beste fotballen spilles ikke i England. Selv ikke med deres grådige import av utenlands fotballkompetanse. Og kapital.

Spansk, tysk og portugisisk fotball ligger på et langt høyere nivå. I det minste akkurat nå. I disse landene spilles det en hurtig, "tett" fotball, med presise avleveringer, fabelaktige mottak i trengte posisjoner, lynrappe vendinger og et effektivt - og underholdende! - driv framover. Kort sagt: Ballbehandling og artististeri på høyt nivå.

Jeg kunne ha nevnt Nederland også. Men lar det være. Som straff for at de i går spilte en grisete fotball som levner dem liten ære. Nederland burde hatt tre mann utvist!

de Jong burde etter å ha satt knottene med all kraft i brystet på en motstander, vært tildelt rødt kort og buet av banen i skam av et fulltallig publikum. Taktikken var tydelig. Nederlenderne spilte ikke en tøff, kontant kontaktfotball, men gikk inn for å skremme og hindre de lettere og teknisk bedre spanjolene ved å ty til fysiske konfrontasjoner som beinkrok og urene sklitaklinger - gjerne bakfra - hvor ballen ofte spilte en underordnet rolle. 

Det var en vanskelig kamp å dømme. Men dommeren burde vist mere mot. Tidlig i kampen. Og sendt de mest bøllete nederlenderne av banen. Man kan ikke se gjennom fingrene med ulovligheter i en VM-finale. For å opprettholde balansen. Og spenningen. Så vel kampen som fotballen som sådan, ville tjent på en tidlig utvisning av en nederlandsk overfallsmann. Da hadde de andre forstått at det finnes grenser. Nå forstod de ikke det. Bare se på de Jong.

Vel, vel kampen er historie. Og det er jo bare fotball.

Men det er akkurat hva det ikke er. Fotball er en underholdende lek. Med betydelig overføringsverdi til samfunnet forøvrig. Av etikk. Og moral. Og fair play. Eller det motsatte.

Toppfotballen bør ikke signalisere at fusk og fanteri, personangrep og bøllete opptreden er OK, så lenge det ikke blir slått ned på. Og at toleransen for ufinheter bør være stor i kampens hete.

Men det er jo gladiatorer det dreier seg om. Ikke sant. De må jo tåle litt. Det har vi krav på. Alle vi som sitter behagelig tilbakelent i vår stue og nyter kampen. Og de fysiske konfrontasjonene. Inkludert de feige "stemplingene" og "nedklipningene".

Og der er vi ved sakens kjerne. Når volden og grisespillet blir akseptert som en del av underholdningen, er det fare på ferde. Da er den mentale avstanden kort til tyrefekting, hanekamper  - og gladiatorkampenene i Romerriket. Da tar menneskeheten en steg bakover. Både fotballspillet og samfunnet primitiviseres!

Derfor burde flere nederlendere vært utvist i går. For å holde fotballen ren for grisespill.

Og for å bevare vår - puklikums - mentale helse.

Idrettens mål er - og skal være: Mens sana in corpore sano.

Det gjelder på banen. I sofakroken. Eller godstolen. Og i mediene!

Kay Olav Winther d.e.


Nok uro rundt Bøkko

Håvard Bøkko er visstnok den eneste norske skøyteløperen som er økonomisk understøttet av Skøyteforbundet. 

Tidligere skal han - i følge pressen - ha krevd å få avgjørende innflytelse på valg av ny landslagstrener. 

Ny trener er ansatt. Bøkko aksepterer treneren, men presser nå på for å få Eskil Ervik med i teamet. 

Om Bøkko i det hele tatt skal fortsette på landslaget og underkaste seg forbundets avgjørelser og landslagstrenerens opplegg, henger så vidt jeg kan forstå, i en tynn tråd. 


Det jobbes med flere forskjellige alternativer, uttaler Bøkkos private sponsor, Rolf Hauge, til VG. Det kan godt hende Bøkko havner på landslaget, men det kommer an på hvilket opplegg det blir, sier han.

 

Det kan ikke oppfattes som annet enn et nytt forsøk på å presse sin vilje igjennom. Får jeg det ikke som jeg ønsker, vil jeg ikke leke med dere.

 

Skøyteforbundet bør nå sette foten ned. Og meddele Håvard Bøkko at enten aksepterer han forbundets disposisjoner, eller så kan han seile sin egen sjø.

 

Forbundet har allerede satset for mye på ett kort. Hvordan de andre toppløperne innerst inne oppfatter situasjonen, skulle vært interessant å vite.

 

Nivået i norsk skøytesport er for tiden ikke imponerende høyt.

 

Kramer troner på verdenstoppen. Med en hale av gode nederlendere etter seg. Våre deltakere er programhelter. Som vinner sine største seiere i mediene på forhånd. Når alvoret begynner, presser stadig nye utlendinger som bare har vært utøvere av skøytesporten i kort tid, våre beste ned fra pallen og nedover på resultatlistene.

 

Bredden er det heller ingen grunn til å glede seg over. Dette skyldes trolig i hovedsak mangel på innendørs skøytebaner. Men også at skøytesporten i Norge er inne i en tillitskrise. Med beskjedne prestasjoner. Og mye utenomsportslig rør.

 

Nå må forbundet gripe tømmene. Og bestemme retningen og farten. Håvard Bøkko - og ikke minst hans dårlige rådgivere - må få vite hvor landet ligger. Håvard Bøkko må konsentrere seg om å trene. Ytterligere krav og ønsker bør ikke bli akseptert. Landslagssjefen og løperne må få arbeidsro. Det er på skøytebanen slagene skal stå. Ikke i mediene. Med sponsorer og andre uvedkommende som pådrivere.

 

Ved siden av å trene de beste jentene og guttene med sikte på optimale prestasjoner i kommende sesonger, må forbundet legge forholdene til rette for bredere rekruttering. Jo, flere som spenner på seg lengdeløpsskøytene og finner glede i hurtigløp, desto bedre blir rekrutteringen.

 

Og: Jo bredere rekruttering, desto høyere toppnivå. Dette er like elementært og sikkert som at 2 + 2 = 4. Like enkelt også.

 

Men skal unge mennesker søke til skøytesporten for å få utløp for sin idrettsglede og sine ambisjoner, må den stadige uroen rundt Håvard Bøkko bringes til opphør.

 

Han er en god skøyteløper, men ikke så god - og langt fra så uunnværlig - at han kan tillate seg å være primadonna. Det skader ham. Det skader de andre. Og det skader sporten.

 

Landslaget skal være et lag. Ikke et enmannsshow.

 

Det må Håvard Bøkko - og ikke minst hans støtteapparat - få utvetydig beskjed om. Før hele toppløpermiljøet går i oppløsning.

 

Det er nå grunnlaget skal legges for neste sesong. Derfor må det bli ro. Arbeidsro!

Kay Olav Winther d.e.


Lønn som fortjent

Mediene fornekter seg ikke. Nå forsøker de å gjøre Bjørn Einar Romøren til en forfulgt uskyldighet. Et mobbeoffer. Som har lidd nok.

 

Det er ikke Romøren som er synderen og bør straffes. Det er lederne som har ansvaret og skylda. Sier de. Og skriver de. Rørt av Romørens krokodilletårer.

 

Og sportens egne representanter - som f.eks. Aalbu og Wirkola - følger bevisstløst opp. Den negative medieomtalen er straff nok. Mener Espen Bredesen. Nå.

 

Er Bjørn Einar Romøren en person uten vurderingsevne? Er han en person som bare gjør det han får beskjed om? Og ikke er ansvarlig for sine handlinger? En som må ha andre til å tenke for seg? En soldat under kommando?

 

Det tror jeg ikke. Uttalelsene hans tyder ikke på det. Jeg tar straffen, sa han. Det røper en viss grad av selverkjennelse. Og innsikt. I det forkastelige i det han gjorde på tirsdag.

 

Slik innsikt kan man ikke spore hos hans apologeter. De ser øyensynlig på en idrettsutøver som en hjerneløs kroppsmasse som skal gå i krigen. Og prestere. Tenke - og befatte seg med rett og galt - får befalet gjøre.

 

Bjørn Einar Romøren fikk dårlige råd før og under tirsdagens "prøvehopping". Nå får han dårlige råd igjen.

 

Mitt råd er: Føl deg ikke forfulgt, Bjørn Einar. For det er du ikke. Si til deg selv: Jeg er en voksen, rakrygget person. Som tar ansvaret for mine handlinger.

Du gjorde en dumhet. En stor dumhet. Og den bør du - slik du selv helt riktig har sagt - ta straffen for.

 

Det betyr ikke at de som la en felle for deg og lokket deg ut i uføret bør gå straffrie og skadesløse fra affæren. Saken bør avgjort også få konsekvenser for Roar Gaustad og Trygve Nordby. Og eventuelle andre som har hatt en finger med i det skitne spillet. De har diskvalifisert seg selv. Ved å vise manglende dømmekraft. Og et usedvanlig intrigant og konspiratorisk sinnelag.

 

De brukte ikke verdensrekordholderen Bjørn Einar Romøren som prøvehopper. De brukte ham som spydspiss i kampen mot et vedtak som de var uenige i.

 

Norske medier har ikke for vane å tenke i innfløkte baner. De lever stort sett etter devisen at det enkleste er det beste. I alle fall det greieste. Og det som selger best.

 

Nå mener de øyensynlig at det er lederne som er å bebreide. Ikke Romøren.

 

Men her er det ikke snakk om enten eller. Selvfølgelig.

 

Romøren bør få - og ta - sin straff. Og Gaustad og Nordby bør "straffes". Ved at de fratas retten til ansvar for renn i Kollen. Folk med så slett dømmekraft kan ikke ha så ansvarsfulle verv.

 

Kanskje har de to ment at de er uerstattelige. At de er hevet over den gemene hop. At de skjønner best og derfor måtte handle som de gjorde. Nordbys arrogante uttalelser på TV kunne tyde på det.


Skiforbundet har vist mot - og sans for rent spill - ved å reagere mot Romøren. Nå må Oslo kommune - og andre involverte - rydde opp i miljøet rundt Kollen.

 

De som er ansvarlige for den ulykksalige "prøvehoppingen" bør få en straff som synes. Og svir.

 

Ære kan de riktignok ikke miste. Den har de gjort seg av med på egen hånd.

 

Om et års tid skal et stort internasjonalt stevne finne sted i Kollen. Det er et kjempearrangement. Som krever full innsats av alle gode krefter.

 

De som saboterte åpningsrennet og tok mye av glansen av Anette Sagens åpningshopp der, bør ikke ha noen framtredende plass i dette store arrangementet. De har satt seg selv på sidelinjen. Og der bør de forbli.

De dreier seg om sportmannship. 
 

Og uunnværlige er de ikke. Om noen skulle tro det.

De selv for eksempel.


Kay Olav Winther
d.e.

Anette Sagen og vi er lurt

I kveld skal vår eminente skihopper Anette Sagen innvie den nye Holmenkollbakken. Men første hopper i bakken blir hun ikke. Selv om det ble høytidelig vedtatt og proklamert av Oslo kommune.

I går ble det nemlig arrangert en prøverenn i bakken. For bakken må jo prøves først slik at Anette får riktig fart og ikke havner på kulen, sier hopplederen i Kollen, Roar Gaustad. Som tidligere har uttalt  til Aftenposten at det "blir galt" å la Anette Sagen hoppe først i den nye bakken.

Men da var det vel også en sjanse for at "prøvehopperen" Bjørn Einar Romøren skulle havne på kulen? Ville det vært noe bedre? Da burde man vel i alle fall holdt pressen unna?

Nei, den sjansen var nok liten. For han er jo gutt! Men en jente derimot. Uff og uff. Hun kunne jo falle og slå seg. Så det var utelukkende av hensyn til Anettes sikkerhet at prøvehoppingen kom i stand. Vil hopplederen ha oss til å tro.

 Men så dumme at vi går på den, er vi ikke. Her er det noen som har tatt seg til rette. Og sabotert det offisielle opplegget. 

Jeg er ikke i tvil om hensikten. Den har åpenbart vært å hindre Anette Sagen i å bli første hopper utfor.

Hadde hensikten vært å prøve bakken, hadde man ikke arrangert hopping med Dagbladet og VG til stede. Og man ville ikke brukt kjente hoppere til å foreta utprøvingen. Og slett ikke Bjørn Einar Romøren. Som er den hopperen som hopplederen mener burde være førstemann.

Det finnes nok av dyktige anonyme skihoppere som på sedvanlig måte i det stille kunne tjene som utprøvere. Hvis utprøving hadde vært formålet. Men slik hopping ville mediene ikke brydd seg om. Derfor valgte man kjendishoppere. For å skape blest om tildragelsen. Og for effektiv å snyte Anette Sagen for æren.

Det er gement. Og det bør få konsekvenser. For dem som har ansvaret for denne uverdige behandlingen av en stor idrettsutøver. Og av hele det idrettsinteresserte Norge. Folk med så elendig dømmekraft og dårlig moral, kan vi ikke ha i ansvarsfulle, ledende stillinger. Ikke i samfunnet generelt, og ikke i idretten.

Men hendelsen bør også få konsekvenser for Bjørn Einar Romøren. Som lot seg bruke som "nyttig idiot" i dette skitne spillet. Hadde han hatt moralsk ryggrad, hadde han sagt nei. Hoppet i Holmenkollen i går, har ødelagt hans ettermæle som idrettsutøver. For all framtid. Det lar seg ikke reparere. Når han setter utfor som nummer to i kveld, bør han få høre publikums misnøye. Og i historiebøkene bør det stå at han var den som på uærlig vis tusket seg til det første hoppet i den nye Holmenkollbakken. Ikke at han var den første som hoppet der.

Espen Bredesen raser i følge VG Nett, over lurehoppingen. Han mener at man nå like godt kan sløyfe kveldens innvielsesrenn. Hadde noen prøvehoppere hoppet før meg, hadde jeg bare pakket sammen og gått, sier han.

Jeg skjønner reaksjonen. Men kanskje er det nettopp det intrigemakerne håper på. At Anette skal utebli. Som 2. hopper står nemlig Bjørn Erik Romøren klar. Uteblir Anette, blir han derfor også den "offisielle førstemann" utfor.

Så møt opp, Anette. Snyt mannssjåvinistene for denne dobbelte "triumfen".  Som de trolig har lagt opp til. Skriv deg inn i historien ved å være den første som rettmessig  hopper i nye Kollen. 


Du er en stor idrettsutøver. Som har levert storartede resultater på tross av årelang trakassering som følge av fordommer og forstokket mannssjåvinisme.

I dag hørte jeg tilfeldig på 9-timen. Der hadde de en konkurranse som gikk ut på å navngi den som reelt hoppet først i nye Kollen. Altså ikke du, men den som var reelt først. Det viser at tankeløsheten er utbredt. Og at du fortsatt har mange hindringer du skal forsere før du vinner full anerkjennelse for at jenter og kvinner skal ha rett til å utøve alle idretter de ønsker å delta i.

Så møt opp i kveld, Anette. Og hopp deg inn i historiebøkene. Med ære. Ikke med skam. Slik de har gjort som har forsøkt å snyte deg ved å lure seg til å hoppe utenfor programmet.

De er juksere. Og noen av oss vil alltid huske dem som det. 

Kay Olav Winther d.e.
 

 





OL-kommentar: Guldet blev till sand

Svenskene er uhyre stolte av "Tre kronor".

Som har skaffet de blå og gule mye heder og ære gjennom tiden.

Ishockey er på mange måter nasjonalsporten hos broderfolket.

For svenskene var nummer 1 i Norden. Og i en klasse for seg. I mange år. Inntil finnene var frekke nok til å puste dem i nakken.

Men i Vancouver gikk det galt.

Der endte svenskene utenfor pallen.

Mens Finland tok "bronspengen".

Ja, Sverige opplevde det forsmedelige å havne i samme kategori som det underutviklede hockeylandet Norge: Uplassert.

Og som om ikke det skulle være ille nok: Sverige ble slått ut av det samme laget som Norge ble slått ut av.

Ja, som Norge spilte likt med. Lenge. Til Slovakene var "heldige" og fikk inn vinnermålet.

Det finnes mange mål på suksess.

Norge truet lenge Slovakia som slo ut Sverige og tapte knepent for Finland i kampen om bronsen.

Norge tapte riktig nok alle sine kamper i turneringen.

Men kampen mot Slovakia var nesten for en seier å regne.

Ikke minst når Slovakia viste seg i stand til å slå ut Sverige.

Som hadde reist til Vancouver for å "ta hem guldet".

Men guld ble det ikke. Denne gangen.

"Guldet blev till sand" som Benny Andersson skriver i den kjente visa fra "Kristina från Duvemåla".

Det beviser at svenskene kan slås.

Kanskje også av lille, ubetydelige Norge?

Vi spilte i alle fall like godt mot Slovakia som Sverige gjorde.

Så da er det vel von i hangande snøre?


Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: På veg ned i en bølgedal

Vår kjære nabo og konkurrent, Sverige, har gjort det bra i OL.
Spesielt i langrennssporet har de gitt oss mer og hardere konkurranse enn mange nordmenn setter pris på.
Det skyldes at svenskene er blitt bedre. Og mange.
Men dessverre også at vi er blitt "dårligere". I den forstand at bredden er blitt mindre. Og at det er tynnere i toppen.
Det er bare Bjørgen og Nordtug som kan konkurrere om det gjeveste metallet.
Foreløpig.
Bak Bjørgen kan vi likevel ane et par-tre lovende rekrutter. Som kan slå til når de får styrke og rutine.
Bak Northug er det imidlertid tynt.
Heldigvis er det noe bedre i sprint. Situasjonen er derfor ikke helsvart.
Men slett ikke lys.
Og ikke slik at vi kan slå oss til ro. Og trøste oss med at vi kan ikke vinne alt. 
Vi er med stor sikkerhet på veg ned i en bølgedal.
Dessverre tror jeg ikke at vi ennå har nådd bunnen. Det er mange skuffelser i vente. I tradisjonelt langrenn.
I skiskyting er det noe bedre.
Unggutter som Emil Hegle Svendsen og Tarjei Bøe lover godt for de nærmeste to-tre årene.
Det samme gjør Ann Kristin Flatland
Men vi burde hatt et bredere lag av lovende rekrutter for å kunne sikre et høyt nivå i årene som kommer.
Skiledelsen kan selvfølgelig hevde at interessen er stor, og at vi har rekruttene, men at de naturlig nok er hjemme fordi de ennå ikke er gode nok for OL.
Men en slik forklaring er trolig ikke i samsvar med de faktiske forhold.
Og vi tjener ingen ting på å feie problemene og utfordringene under teppet!
Mye tyder på at det på tross av toppidrettsgymnas, idrettsutdanning på høyskolenivå og stor interesse fra publikum og medier, ikke har vært drevet en slik rekrutteringspolitikk som nasjonalidretten fortjener.
Det samme er tilfelle i hoppbakken. Hvor vi billedlig talt "lander på kulen". Og hvor utviklingen er uteblitt.
Jeg ønsker ingen jakt på syndebukker.
Men finner det riktig å spørre: Er lederne ambisiøse nok?
Og dyktige nok?
Den debatten bør vi ta. Nå!
Samtidig som vi selvfølgelig spør oss: Hva vil vi med skiidretten? Og hvorfor?
Hvis vi kommer til at innsatsen i skisporet ved siden av å være god underholdning, er viktig for vår nasjonale identitet, og for markedsføringen av varemerket "Norge", bør vi satse.
Ikke halvhjertet. Og etter tvilende nøling.
Men straks. Og effektfullt.
Mange mesterskap venter.
Det er mange om beinet. Og flere blir det.
Og det er bare fire år til neste OL.
Konkurrentene våre sitter ikke på baken og drar seg.
I alle fall ikke våre venner på den andre siden av Kjølen.
Det er ingen grunn til å somle til vi får et svensk SAS: Svensk Alt Sammen.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Ole Einar Bjørndalen

Ole Einar Bjørndalen er en formidabel idrettsmann.
I dette mesterskapet har det meste imidlertid  gått galt for supermannen fra Simostranda.
Han skyter som en nybegynner. Og makter ikke å legge inn overgearet i sporet.
Hvorfor er jeg ikke overrasket?
Trolig er han ikke "sulten" nok.
Selvfølgelig har han lyst på seire, gull og ære.
Men når det røyner på, makter han ikke å hente fram reservene.
Det blir noe halvhjertet over innsatsen.
Han renonserer. Og blir defensiv. Nesten passiv.
Og tenker kanskje også at det har jo gått bra tidligere, så det går nok bra nå også, når han trekker av uten nødvendig konsentrasjon.
Og så blir det bom. Og bom igjen.
Det er menneskelig.
Men synd.
For med denne innsatsen tærer han på sitt renommé.
Han risikerer å bli husket som en som skuffet.
Som ikke levde opp til våre forventninger.
Og det vil være blodig urettferdig.
For Ole Einar Bjørndalen er en av de største idrettsmenn Norge har fostret.
Det er slik vi bør huske ham.
Som giganten på skiskytterarenaen. Som gang på gang har gjort det umulige.
Som har seiret og skaffet både seg selv og oss glede og ære.
Din tid er trolig over, Ole Einar?
Fortsatt kan du nok glimte til og vinne et og annet løp. Men gullrushet er trolig slutt.
Kanskje du burde ta det ad notam?
Ingen kan med større rett enn du hvile på laurbærene. Som du har mange av.
Nyt ditt otium.
Og overlat kampen i løypa og på standplass til yngre krefter.
Det er ikke feigt. Og defensivt. Men klokt.
Takk for mange uforglemmelige stunder med stor idrett.
Du er en av gigantene i norsk idrettshistorie.
Ikke ødelegg det.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Arrogant eller sønderknust?

Petter Nordthug er ikke akkurat noe sjarmtroll. Verken i med- eller mot-gang. Til det har han for stort ego. Og åpenbart stor selvhevdelsestrang.

Det behøver ikke være noen ulempe for en idrettsutøver.

Petter Northugs problem er at han ikke er i stand trenge egoet i bakgrunnen i møte med andre mennesker. Han har øyensynlig ikke evne til å "forestille" seg og anlegge en "falsk" maske for å kunne håndtere sosiale utfordringer og situasjoner.

Det er et problem. For en idrettsmann. Som skal bli akseptert av et grådig opplevelseshungrig publikum. Og medier som ikke bare skal tilfredsstille publikum, men hevde seg i sin spesielle konkurranse om å være best . 

Kanskje mangler Petter Nothug evne til empati. Slik at han ikke skjønner hvordan hans oppførsel virker på andre. Eller kanskje gir han rett og slett blaffen. I hva omgivelsene mener. Og føler.

Fordi han nekter å stille opp for mediene, blir han beskyldt for å være arrogant.

Mye tyder på at han er det. Men arroganse er neppe årsaken til at han vender det døve øret og en tilknappet munn mot mediene og omverdenen forøvrig når livet går ham i mot.

Mer sannsynlig er det at han rett og slett er sønderknust. Av skuffelse. Og selvbebreidelser. Og ikke har det mentale overskuddet som skal til for å snakke om nederlaget og skuffelsen. I alle fall ikke på en måte som ikke skaper ytterligere problemer. Kanskje er han klok av skade.

Det er ofte slik med personer som opplever sterke selvbebreidelser, at kritikk fra andre - uttalt, underforstått eller innbildt - får begeret til å renne over. Man orker ikke å høre fra andre alt det man allerede har sagt til seg selv. Mange ganger.

Og har man et velutviklet konkurranseinstinkt, har trent hardt og utholdende, og har store forhåpninger, er det lov å bli skuffet når man ikke lykkes. I slike situasjoner trenger noen tid for seg sjøl. Og med seg sjøl.

Anders Jacobsen var så skuffet etter hopprennet i stor bakke, at han sa i fra til TV-journalisten at han ikke orket å snakke om det. Men journalisten fortsatte å spørre.  Og Anders svarte. Enda det var tydelig for alle og en hver at spørsmålene og oppmerksomheten plaget ham der han stod. Slukøret. Uten medalje. Uten "ære". Bare full av bitter skuffelse. Og håpløshet.

Petter orker heller ikke å snakke om det. Men det har mediene ingen respekt og forståelse for. De gir seg ikke.

Det er hensynsløst. Men det er ikke masete journalister uten "sosialt gehør" som får kritikken. Det er den skuffede, mentalt utslåtte idrettsutøveren som ikke orker å møte journalister, kameraer og publikum øye til øye for å svare på innpåslitne - ofte impertinente - spørsmål.

Men medieoppmerksomhet hører vel med? Det er vel noe idrettsutøverne må finne seg i. Og leve med. Og: Vil de ha oppmerksomhet i medgang, må de vel også tåle å måtte svare for seg i motgang?

Nei.

Idrettsutøvere er mennesker. Ikke maskiner. De har ulik psyke. Livssituasjon. Alder. Mental utrustning. Temperament. De er rett og slett individer. Som må behandles individuelt. Også av mediene.

Mediene må behandle dem som de individene de er. Og mediene må ta hensyn til den situasjonen som idrettsutøveren er i. Ikke bare ture fram.

Den som hevder seg i idrett, har ingen forpliktelse til å stå til disposisjon for medier og publikum til enhver tid. Uansett situasjon, tidspunkt og mentalt overskudd. Ikke den som vinner Melodi Grand Prix heller.

Idrettsutøvernes oppgave er å prestere på idrettsarenaen. Ikke å være medieklovn, hoggestabbe eller hakkekylling for journalister som skal lage stoff på at en person som de selv har hausset opp, ikke presterer i forhold til de forventningene de selv har skapt.

Men mediene - og spesielt etermediene - er tilstede på vegne av oss alle sammen. Å avvise mediene er vel da å avvise publikum - dvs. alle dem på en eller annen måte betaler gildet. Vi må vel kunne vente noe igjen?

Ja. Idrett.

Jeg tror altså ikke at Northugs taushet skyldes arroganse. Jeg respekterer at han ikke orker å snakke. For forventningene var skyhøye. Og urealistiske. Han har ikke "levert", som det heter blant sportsjournalister. Derfor har han det vanskelig nå. Og har nok med seg selv.

Det burde mediene forstått. Og respektert. Og idrettslederne burde stilt opp for ham, og tatt mediene i skole.

I stedet logrer de for journalistene. Og lar Northug i stikken. Det er dårlig ledelse. Og tyder på sviktende psykologisk innsikt.

Var det ikke slik at troppen hadde med seg et par psykologer?

Bruk dem. På lederne. Og har psykologene tid til overs, bør de ta en prat med med de mest ignorante journalistene også.

Og til Petter bør de si: Gi blaffen i mediene. La deg ikke lure til å si dumheter. Som du senere får problemer med. Konsentrer deg om å gå på ski. Akkurat nå er du ute av form. Du tar neppe gull denne gangen. Men gjør det beste ut av det. Det går flere tog.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Svenskene er best

Svenskene er i ferd med å overta hegemoniet i herrelangrenn.
Nordmennene har "hallkad äfter" som svenskene vel ville uttrykke det.
Og det er dessverre en dekkende beskrivelse av situasjonen.
Det er skremmende tynt etter Northug.
Og Nordthug er på langt nær så god som norske medier, norske skitrenere og han selv, liker å tro.
I går ble det gull og bronse på svenskene. Mens Northug ble nummer 11. Og beste norske.
Svenskene gikk taktisk klokt. Teknisk godt. Og hadde krefter som holdt helt til mål.
Grattis, Sverige.
Ni är bäst. Just nu.
Och det är nu som det är OS.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Norske klovnebukser og svenska mössor

Look to Norway, sa president Franklin D. Rosevelt.
Det har verdenspressen tatt seg ad notam.
De norske curlingherrenes fargerike bukser vekker oppmerksomhet og får medieoppslag i hele den vintersportsinteresserte og motefikserte verden.
The world looks to Norway.
Om curlinglaget har startet en "trend", vil det ikke komme som noen overraskelse.
For buksene er flotte, de.  Morsomme. Og uvørne. M.a.o.: Unorske.
Hittil har de gitt sporten og det norske laget verdifull PR
Det heter olympiske leker. Selvhøytidelighet er det motsatte av lek.
Man blir ikke mindre seriøs av å se litt lett på livet. Og løsne på snippen. Så sant man kan det man driver med.
Det kan curlingherrene.
At verden ikke er mer interessert i det strikkede hodeplagget som våre svenske venner vandrer rundt i, er mer overraskende.
Jeg finner den blå-gule "huvudprydnaden" i overkant feminin.
Det skyldes selvfølgelig at jeg er en gammel, forstokket mannssjåvinist som henger igjen i en kjønnsrolleoppfatning som tiden har gått - nei, løpt - i fra .
Men som den fortidslevningen jeg er, mener jeg at man ikke kan vente kneggende brunst, selvhevdelsestrang og testosteron-innsats fra menn som er ikledd løststrikket kvinnelue.
Det sier seg selv. Mener jeg.
Så her har våre svenske naboer og brødre gjort en bommert.
Bort med de feminina mössorna og på med en rejäl karlamössa så kommer resultaten i herrövningarna.
I motsatt fall kan ni glömma medaljerna.
Det er bara att välja: Mössor - eller medaljer.
Det er enkel psykologi.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Gull, gull - og 4. plass

Medaljene renner inn.
Det er tydelig gått hull på byllen.
Marit Bjørgen, som jeg ikke tiltenkte en eneste gullmedalje, har hittil tatt to. På en særdeles overbevisende måte. Jeg vil ikke bli overrasket om hun tar enda flere.
Aksel Lund Svindal spedde på sølvmedaljen i "utfor" med gull i "super-G".
Han er bare utrolig. At han er i stand til å slippe seg løs, gi maksimalt og kjøre ned de bratte bakkene - og ikke minst: ta de farlige svingene - slik han gjør, er nærmest unaturlig.
Etter det stygge fallet - hvor han skadet seg - skulle han egentlig vært redd. Underbevisstheten skulle ha hindret at han tok sjanser og utsatte seg for fare på ny. Det er slik vi mennesker er innrettet.
Men ikke Aksel Lund Svindal. Tydeligvis.
En som ikke fikk gull, er Kristin Størmer Steira.
Ikke ble det sølv eller bronse heller.
Dessverre. For det hadde hun "fortjent".
Det ble en fjerdeplass. Igjen.
Hun tapte med en halv skolengde.
Ikke fordi hun var dårligere enn Justyna Kowalczyk, men fordi hun kastet seg framover med hodet og kroppen.
I stedet for å stikke fram foten.
Hadde man regnet etter hvem som fikk hodet og kroppen først over målstreken, hadde hun blitt dømt foran sin polske konkurrent.
Så små er marginene.
Fjerdeplassen er derfor ikke noe tap, Kristin.
Du gikk glipp av et stykke metall til å legge i en skuff og glemme når livet går videre, men du vant vår sympati.
Både for innsatsen i sporet. Og måten du taklet skuffelsen på.
Og heldigvis er krigen ikke tapt. Det skal stå flere slag.
Du er en stor idrettsutøver. Og kan godt komme på pallen.
Men husk: Kommer du i samme posisjon en gang til, stikker du foten fram. Så hurtig og langt du kan.
Glem nå ikke det.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Marit tok gull

Jeg  trodde ikke at hun skulle greie det, men Marit Bjørgen gjorde mitt tips til skamme.
Det er jeg glad for.
Selv om jeg til min unnskyldning må si at jeg ikke forutså at Petra Majdic skulle ake ut i skogen og skade seg.
Med tre brukne ribbein ble hun nummer tre.
Hva ville hun blitt om hun var fit for fight?
Men det blir håpløse spekulasjoner. Litt destruktive også. Om jeg skal være ærlig.
Så i stedet for å rasjonalisere, bøyer jeg meg i ærbødighet for Marit Bjørgen.
Fasitsvaret står fast:
Svenskenes gullhåp, Hanna Falk, som jeg fryktet nest mest, måtte gi tapt.
Bjørgen gikk det ene superløpet etter det andre.
All motstand ble feid til side.
Hun vant med klar margin.
Og er en verdig gullvinner.
Jeg unner henne triumfen.
Etter all motgangen hun har hatt.
They never come back, heter det i boksesporten.
I skisporten er det tydeligvis annerledes.
Der kommer de tilbake både den ene og den andre.
Marit Bjørgen f.eks. jobbet seg ut av den store håpløsheten og kunne i går entre det øverste podiet på seierspallen og motta medaljen av edleste merke.
En stor dag for Bjørgen. En stor dag for medaljesultne Norge.
Medgang avler gjerne medgang. Endorfinene fløder.
Har du mer på lager, Marit, nå når du har fått igjen troen på deg sjøl?
Jeg tar gjerne feil en gang til.
Eller flere!

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Mer svensk?

Er det Norges tur til å ta et gull eller to i dag?
Eller blir det mer svensk.
Prologen er avviklet, ordkrigen er på sitt heiteste, og det ligger an til en "rejäl fight" med vårt grannland i öster nok en gang.
Både i dame- og herreklassen.
Svenskene er gode i sprintløypene. Det vet vi av bitter erfaring.
Så dette blir to "gastkramare" før kvelden er over, og vi kan gå til sengs.
Enten i forvissning om at vi har tatt gull.
Eller resignert.
Etter nok en gang å ha måttet erkjenne at svenskene er best.
Ved disse olympiske lekene.
For det er leker det er, ikke sant?
Eller?

OL-kommentar: Ingen dreit seg ut

Bjørn Ferry fosset inn til nok et svensk OL-gull.
Mens de norske skiskytterne nok en gang måtte slikke sine sår og innse at de ikke var best da det gjaldt.
Forventningene var da også helt vanvittige.
Ole Einar Bjørndalen er en formidabel idrettsmann.
Men å regne med at han skulle kunne avansere til toppen av pallen med et handikapp på mer enn halvannet minutt, var selvfølgelig den rene utopi. Teoretisk mulig. Men langt fra sannsynlig.
Og den stakkars Emil! Han må jo ha vært knekt av forventningene.
Ikke minst av sine egne.
Hvor har psykologene vært?
"Jeg dreit meg ut," sier Emil Hegle Svendsen til TV2 Sporten.
Nei, Emil. Det gjorde du ikke. Du er en stor idrettsmann og leverte en god prestasjon. Men ikke god nok til å komme på pallen.
Der er det bare tre plasser.
Og det er meget lang veg opp til den øverste.
Bjørn Ferry hadde dagen.
Og er en verdig vinner.
De øvrige to som bar de norske fargene, skuffet heller ikke.
De presterte som forventet.
Det er bare ukritiske medier og ledere uten imponerende gangsyn som har trodd at de skulle kunne hevde seg i denne konkurransen.
Det samme gjelder for de kvinnelige skiskytterne.
Urealistiske forventninger, gir skuffelser.
Finnes det noen tapere etter disse konkurransene, er det mediene.
Og noen urealistiske ledere som har skrudd forventningene i taket.
Uten evne til å foreta en realistisk vurdering av mannskaper og muligheter.
Min påstand er klar: Foreløpig har våre "gutter" og "jenter" prestert akkurat det vi med rimelighet kan vente.
Kanskje kan én av dem overgå seg selv i en av de gjenstående konkurransene.
Men Norge: Vær realistisk!
Vi er ikke best denne gangen.
Det var vi ikke i Torino heller.
Så det burde ikke komme som noe sjokk.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Smørernes skyld?

De norske løperne kom hjelpeløst til kort på gårsdagens 15 km fristil enkeltstart.
Det skyldtes galt preparerte ski.
Hevdes det.
Andre modererer den urimelige kritikken og sier at smørerne nok mente at det valget de gjorde var best, men så viste det seg at det var noen nasjoner som hadde funnet noe som var bedre.
Har altså nasjonene til de 40 løperne som slo Petter Northug, smørere med bedre kunnskap og mer erfaring enn skinasjonen Norge?
Denne påstanden holder neppe vann. Heller ikke i moderert utgave.
Skyld ikke på smørerne.
Fadesen skyldtes nok guttene oppe på skia. 
De var ikke gode nok. De andre var rett og slett bedre.
Stort ego er ikke nok om man skal vinne store, internasjonale konkurranser.
Overdrevet selvtillit  gir ikke edelt metall.
Konkurrentene til de norske deltakerne i skisporet har maktet å legge opp treningen og prikke inn formen slik at de er best når det gjelder som mest.
Det vil nok også vise seg i de løpene som gjenstår.
Derfor tror jeg - som tidligere skrevet - at det blir en heller mager medaljehøst for Norge i skisporet.
Er Northug heldig, lykkes han i ett løp.
Hvis han virkelig har trodd at han kunne starte i samtlige løp og hanke hjem storeslem, har han vært i overkant urealistisk.
Og noen burde ha snakket ham til rette. Ikke minst for hans egen skyld.
Men også for Norges.
Og av hensyn til andre løpere.
Som også kanskje synes at det er gjevt å få representere Norge i OL.

 


OL-kommentar: Grattis, Sverige!

Sverige tok gullet i 10 kilometer fri for damer.
Charlotte Kalla klemte til fra start og gjennomførte med bravur.
Som ved et under holdt hun seg på beina i den siste utforbakken, og kunne cruise inn til gull foran comeback-kometen Kristina Smigun-Vaehi.
Marit Bjørgen gikk et meget bra løp, og tok inn på Kalla og Smigun-Vaehi mot slutten, men måtte nøye seg med bronse.
Noe som ikke var et tap, men en personlig seier.
Kristin Størmer Steira gikk et bra løp uten å nå helt fram, men de andre to norske deltakerne, Vibeke Skofterud og Marthe Kristoffersen, havnet et stykke ute i leksa.
Sverige har sterke løpere både på dame og herresiden.
Dette blir ikke den eneste "gullpengen" de tar.
Akkurat nå er nok Norge lillebror i sporet.
Så grattis, Sverige. Sug på karamellen och njut av det mens Ni kan. 
Vi kommer stärkt tilbaka.
Om fyra år.
 
Kay Olav Winther d.e.
 



OL-kommentar: Tre gull?

Forventningene om gullmedaljer i OL har vært skyhøye.
Men dessverre helt urealistiske. Etter min mening.
vg.no vil ha det til at kronprinsen tror på mange norske gullmedaljer.
Det har han ikke sagt.
Han sier at vi har mange sjanser til gullmedaljer.
Det er dessverre ikke det samme. Sjanser er en ting. Medaljer noe ganske annet.
Jeg tror på tre norske gull. I alt.
En i skiskyting, en i langrenn for herrer - og en som jeg foreløpig har vanskelig for å plassere.
Northug skal få problemer. Det finnes en ung mann som heter Lucas Bauer.
Og så har vi alle outsiderne. Som har trent med disse løpene for øye. De er som opptrekksdokker. Og funker som best akkurat når det gjelder.
Så kanskje klarer Northug én.
Bjørgen når heller ikke opp. Tror jeg. Sorry, Marit.
Skisprinterne får det hardt. Ikke minst fordi "søta bror" er på hugget og gjerne vil tukte "kaxiga nordmänn".
Skøyter og hopp har jeg avskrevet. I god tid før OL.
Nei, noe gullrush blir det ikke.
Tror jeg.
Men jeg skal med glede ete i meg mine dystre spådommer hvis det viser seg at jeg tar feil.
Men det gjør jeg nok ikke.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Hopperne ikke gode nok

Et knapt flertall på en meningsmåling på vg.no tror at de norske hopperne vil ta medalje i OL-bakkene.
"Avstemningen" pågår etter de beskjedne norske resultatene i liten bakke.
At en nordmann kommer på pallen tror ikke jeg.
Nordmennene er rett og slett ikke gode nok. Verken teknisk. Eller mentalt.
Dessverre fikk de noen relativt flatterende resultater kort før OL.
Mediene kunne ikke dy seg. De skrudde opp forventningene og gjorde den stakkars Anders Jacobsen til favoritt.
Det er typisk norsk å være best. På forhånd.
Favorittstempel er en tung bør å bære. Spesielt når det er uberettiget. Da blir prestasjonene lett krampaktige.
Unge personer som driver toppidrett under kyndig vegledning, er riktignok ikke som andre unge. De tåler mer.
Men de er fortsatt bare mennesker. Unge mennesker. Som lett lar seg overvelde av forventningspress. Og av medienes omtale og hensynsløse opphaussing.
Og av dårlige råd.
Hadde Jacobsen deltatt i kvalikomgangen, kunne han kanskje hoppet av seg noe av nervøsiteten.
Etter lørdagens beskjedne innsats sitter det norske folk igjen med inntrykk av at Anders Jacobsen og de andre norske hopperne sviktet. Da det gjaldt som mest.
Det gjorde de selvfølgelig ikke.
Selv om de - eller rettere sagt ledelsen - feilet når det gjaldt forberedelsen.
Hopperne ytte det de var gode for. Problemet var at andre var bedre. Noen langt bedre.
I stor bakke derimot skal vi vise verden vintervegen. Tenker trolig noen. Det er mer "vår greie".
I stor bakke kommer det trolig til å gå på samme måte. Skyhøye forventninger. Som ikke blir innfridd.
Jeg tipper at beste nordmann blir nummer fem.
Storfuglene fra mellom- og øst-Europa kan "våre gutter" neppe gjøre noe med.
Jeg håper at jeg tar feil.
Men sjansen for det er forsvinnende liten.
Dessverre.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Interessert, men ingen sportsidiot

Jeg er nysgjerrig. Og interessert i det meste.
Også i sport. Men er ingen sportsidiot.
Derimot er jeg patriot. Norgespatriot. Med sterk nasjonalitetsbevissthet.
Og ønske om at det skal gå bra for de norske utøverne.
Men kravet om fair play går foran patriotismen.
OL byr på mange opplevelser foran TV'en, men jeg må ikke se alt.
Jeg må ikke se ting når de skjer heller.
Dessuten er jeg avisoman. Jeg henter gjerne informasjon, oppløftende nyheter og ergrelser fra aviser. Nettaviser inkludert.
Og jeg hører gjerne radio.
TV-titting blir nærmest som et supplement å regne.
En kilde til nærmere studier når det er noe jeg vil ha bekreftet eller avkreftet ved selvsyn.
På grunnlag av de nyhetene som når meg via aviser, radio og "behersket" TV-titting, kommer jeg på denne bloggen de nærmeste 14 dagene til å legge ut noen synspunkter og spontane reaksjoner på det som skjer i OL.
Det blir blanda kost. Smått og stort. Unnskyldninger, forklaringer. Og krtikk.
Én ting kan jeg forutsi: Det meste av det jeg skriver, vil ergre de "store".
Men noen "små" vil det more.
Forhåpentlig.

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Tom Nordli

Så gikk det som jeg fryktet. Tom Nordli fikk fyken i Fredrikstad.
Etter å ha blitt lokket og "lurt" dit da FFK trengte ham.
Men nå trenger de ham ikke lenger.
Nå er han blitt en belastning.
"Mohren har gjort sin plikt. Mohren kan gå."
Vi har ikke råd til ham. Sier klubben. Nå.
Men den hadde altså råd til ham for noen måneder siden.
Da klubben ennå hadde lønnsansvar for en rekke altfor dyre spillere samt bunnløs, uoppgjort gjeld som klubben hadde pådratt seg fordi den led av stormannsgalskap.
Og manglende økonomisk magemål.
Da hadde de råd.
Men ikke nå når mye av gjelda - etter sigende - er sanert.
Fredrikstadklubbens behandlingen av Tom Nordli vitner om en skremmende og motbydelig "bruk og kast"-mentalitet.
Hvordan kan en klubb som mener at den er aristokraten i norsk fotball og Guds gave til fotballen, behandle folk på denne måten?
Det skulle vel ikke være slik at klubben er blitt tvunget?
Av omstendighetene?
At en eller annen rik onkel eller et velbeslått miljø har stilt Nordlis avgang som betingelse for å  slette gjeld eller gi videre hjelp?
Her trengs det gravende journalistikk.

Tenk deg om, Håvard!

Det er for sterkt å si at skøytelandslaget har gått opp i limingen. Men det knaker i sammenføyningene.

 

Det begynte formelt med at Peter Mueller serverte griseprat til Maren Haugli. Hva som kan ha foregått i kulissene før dette, vet vi ikke noe eksakt om. Men trakasserier oppstår vel ikke plutselig. Og av ingen ting. Mye tyder på at miljøet har vært betent.

 

Skøyteforbundet visste trolig hva det gjorde da det satte Mueller på porten.

 

Trenerens fratreden falt Håvard Bøkko tungt for brystet. Han er avhengig av Mueller, mener han. Og har fortsatt amerikaneren som personlig trener. I tillegg til landslagstrenerne. I den grad han kommuniserer med dem.


Men situasjonen kan fort bli endret. "Skøytetalentet tenker på å bryte med landslaget, kanskje allerede før lekene i Vancouver," bekrefter Håvard Bøkkos far overfor VG Nett


Dette er illevarslende nyheter. Ikke for skøytelandslaget - eller skøytenasjonen Norge - men for Håvard Bøkko. Og for hans søster som ikke kan unngå å bli rammet av uroen omkring broren.

 

Hvem er det som gir Håvard Bøkko så dårlige råd?

 

Bøkko er selvfølgelig ikke avhengig av å ha Peter Mueller som trener. Den som har innbilt ham dette, har gjort ham en bjørnetjeneste.

 

Da Mueller, måtte slutte, skulle Bøkkofamilien tatt dette til etterretning. Og funnet sin plass under det nye regimet. Venner kunne gamletreneren og utøveren fortsatt vært. Men på isen skulle det nye teamet vært enerådende. Uten innspill fra tribunen eller via kimende mobiltelefoner.

 

Skal man lykkes i toppidrett, må man være "fokusert". I det kaoset som Bøkko har fått i stand ved å nekte å stå på egne bein, og insistere på å bruke Peter Mueller som krykke, kan han umulig få konsentrert seg om treningen. Hvis han ikke er laget av stein, må han ha hodet fullt av distraherende tanker og være følelsesmessig opprørt i den grad at det går ut over konsentrasjon og yteevne. Selv om man kanskje ikke opplever det slik sjøl.

 

Dette er en meget uheldig opplading til OL.  Sjansen for at uroen omkring vår beste mannlige skøyteløper for tiden, skal slå negativt ut under konkurransene som venter, er meget stor. Det er ikke lett å holde seg på beina og yte optimalt, når hodet er fullt av irritasjon, aggresjon og behov for å vise all verden at man er den eneren Peter Mueller har innprentet at man er.

 

Håvard Bøkko har ingen andre enn seg selv å takke for den situasjonen han er kommet i. Han har godtatt påstanden at han er avhengig av Mueller. Og han må ha hørt på dårlige råd om hvordan det nye situasjonen skal takles. Han har lagt seg ut med i alle fall en av de nye landslagstrenerne, og fører ordkrig i mediene i stedet for å lade opp til det store slaget i Vancouver.

 

Nå overveier han å legge stein til byrden. Å bryte med landslaget er en taktisk brøler.

 

Hadde skøytemiljøet vært større, og hadde det vært flere talentfulle utøvere som valgte å stå utenfor det offisielle landslaget, og hadde utbrytergruppa hatt store økonomiske ressurser å trekke på, hadde det vært en annen sak. Da kunne man dannet et alternativt, kompetent utviklingsmiljø. Et miljø som kanskje kunne tilført treningstaktiske bidrag som er bedre enn dem landslagsledelsen byr på.

 

Men ingen ting tyder på at Bøkko vil få følge av så mange at et slikt miljø vil bli levedyktig. Og Peter Mueller er ingen tryllekunstner. Han har brukt store ord om sin protegé, men de oppskrudde forventningene er vel med respekt og melde ikke blitt virkeliggjort?

 

Trer Bøkko ut av landslaget, blir han en ensom ulv. Vet han hva det vil koste? Økonomisk? Trenings- og skøyteteknisk?  Personlig? I hverdagen? Under stevner? Er han mentalt forberedt på de følelsesmessige påkjenningene som et brudd med landslaget vil representere? Tar han med i betraktningen at landslaget ikke bare er trenerne, men også de andre løperne? Miljøet?

 

Hittil ser det ut til at Bøkko har fått svært dårlige råd. Og fulgt dem.

 

Er det ingen han har tiltro til, som kan hviske ham noen kloke ord i øret? Som kan be ham akseptere det som er skjedd, og finne sin plass i landslagstroppen. Uten primadonnanykker. Og uten overdrevne forventninger til plutselig å stå på toppen av seierspallen.

 

Noen som kan si: Du er en utmerket skøyteløper Håvard. Men du er ikke verdens beste. Kanskje blir du det ikke heller. Du kan imidlertid fortsatt bli bedre. Hvis du frigjør deg fra sponsorer og gamle trenere som gjerne vil styre deg, og følger råd og vegledning fra landslagstrenerne.

 

Og: Det er ikke din oppgave - eller din skyldighet - å rehabilitere, Peter Mueller, Håvard. Han falt for eget grep. Konsentrer deg om å gå på skøyter. Det er det du kan. Alt det andre tøvet som du er i ferd med å vikle deg inn i, vil bare ødelegge for deg.

 

Nok, er nok, Håvard. Ta rev i seilene før det er for seint. 


Kay Olav Winther d.e.

Skal Tom Nordlie kastes til hundene?

Jeg er ikke Tom Nordlies mest hengivne fan.  For å si det sånn. Jeg har kritisert ham flere ganger her på bloggen. 

Men uansett hvilke kvaliteter han har - eller ikke har - som fotballtrener, er den behandlingen han nå får i Fredrikstad uverdig. 

Tom Nordlie gjorde det etter forholdene bra i Kongsvinger. Han - og det teamet han samarbeidet med - bygde opp igjen fotballlaget der etter at det hadde befunnet seg i skyggenes dal. 

Så kom Fredrikstad fotballklubb og viftet med pengesedlene. Fredrikstad som var ute å kjøre. Sportslig, sosialt - og økonomisk. 

Og Tom Nordlie gjorde en av sitt livs tabber. Uten å se seg skikkelig for, lot han seg lokke av utsikten til å bli trener i den klubben som i egne øyne er "aristokraten" i norsk fotball, og som har et selvbilde som får alle andre til å fortone seg som puslinger.  

Tom Nordlie ble smigret. Og lot seg kjøpe. Forlot Kongsvinger hvor han hadde oppnådd sportslig medgang - og hvor han var akseptert av klubben og fansen. Og dro til "Plankebyen" for å redde FFK fra et forsmedelig nedrykk.   Han var frelseren, og menigheten jublet og viftet med palmegrener.

Men FFK lot seg ikke redde. Klubben og laget var så skakkjørt og medtatt at Nordlies kortvarige behandling ikke virket. 

At det kunne gå slik, burde Tom Nordlie regnet med. Ja, han burde endog innsett at et slikt utfall ikke bare var mulig, men sannsynlig.  

FFK selv innså selvfølgelig ikke dette. Klubben trodde ikke at den kunne tape. Selvbildet stod i vegen og skygget for utsynet. Dessuten hadde klubben manøvrert seg inn i en situasjon hvor et slikt utfall ville bety katastrofe. Økonomisk og sportslig. Det verste måtte derfor ikke skje. Ja, kunne ikke skje. 

For å unngå katastrofen, kjøpte så FFK Tom Nordli. 

Og så gikk det galt. Alt det som ikke måtte og ikke kunne skje, det skjedde.  Sarpsborg 08 sendte Fredrikstadlaget ned i 1. divisjon.

Den økonomiske tsunamien rullet inn over rødbuksene, laget gikk i oppløsning, spillere flyktet, tillitsvalgte og ansatte gneldret og glefset mot hverandre som nervøse bikkjer, og fansen bidro med sur kritikk og stadig mer stein til byrden. Midt oppe i denne heksegryta befant Tom Nordlie seg. Mannen som skulle redde FFK. Men som sviktet. Når det gjaldt som mest. Som ikke var noen Messias. Hva skulle FFK nå med ham?

Spillerne - eller i alle fall flere av dem - hadde ikke tiltro til ham. Hadde han brukt andre spillere i kvalifiseringskampen, hadde FFK fortsatt befunnet seg i eliteserien. Hevdet de.

Tillitsvalgte hadde heller ikke tillit til ham. Var han ikke dessuten dyr?

Og når alle rundt ham erklærte sin mistillit, kom direktøren til at heller ikke han hadde den nødvendige tillit til at Tom Nordlie lenger var rette mann for jobben.

Og det mangehodede uhyret som kalles fansen, ville heller ikke ha en mann som hadde tapt for erkerivalen. 

Tapt! For Sarpsborg! Som de fleste fra Fredrikstad fra barnsben har lært å betrakte som en lettere komisk fjern slektning som hører hjemme i en lavere divisjon. Både når det gjelder fotball - og ellers. 

Den stakkars Tom Nordli forstod neppe hva han hadde bidratt til. Derfor forstod han heller ikke at han måtte ofres. Og fungere som ledelsens sonoffer til spillerne, fansen og hele det sjokkerte Fredrikstad

Den påtenkte redningsmannen, som FFK kynisk overtalte til å forlate Kongsvinger i serieinnspurten, bør nå gis avskjed på grått papir, mener klubbledelsen. Etter verste bruk-og-kast-metode. 

At trenere må slutte når de ikke oppnår ønskede resultater, er som det skal være. Å være trener er en risikosport. Men Tom Nordlie har jo ikke gjort noe galt. I Fredrikstad. Han har jo ikke hatt sjansen. Verken til å lykkes eller mislykkes. 

Han sørget riktignok ikke for at Fredrikstad beholdt plassen i toppdivisjonen, men det var ikke hans feil at laget rykket ned. Har var tildelt en umulig oppgave. Og fikk for kort tid på seg.

Han er trener. Ikke trollmann. Det vet vi fra før. Det visste også FFK-ledelsen. De gjorde kanskje en tabbe da det satset på Tom Nordlie, men den bør de i så fall selv ta konsekvensene av. Og ikke skyve skylda og ansvaret og ulempene og skammen over på Tom Nordli og gjøre ham til persona non grata for å dekke over sin egen utilstrekkelighet. 

Ennå har ikke Tom Nordli fått sparken. Han skal få beskjed på torsdag, heter det. 

Denne beskjeden være kort og grei: Du blir! 

At Fredrikstadledelsen ikke liker hans lederstil, kan jeg forstå. Men det burde den tenkt på før klubben engasjerte ham. Nå må mannen få en sjanse. 

Det er et spørsmål om anstendighet! 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Ikke gull

Det er ingen grunn til landesorg.
Håndballjentene kjempet tappert - men tapte.
Russland var bedre.
Jevgenij
Trefilov vant taktikkkampen.
Kan vi slå Spania og ta bronse?
Muligheten er der. Som vi vet.
Men kanskje ville det være like greit for håndballen om Spania vant denne "omkampen" og reiste hjem som bronsevinnere.
Trener
Thorir Hergeirsson forklarer nederlaget med at laget har for ujevn kvalitet. Vi har en del unge her, sier han.
Ja, flott.
Det betyr formodentlig at han allerede har stammen i et nytt storlag klar.
Ingen ting er bedre enn det.
Byggefasen må ta til umiddelbart.

Exit Peter Mueller

Skøyteforbundet har i dag avsluttet samarbeidet med Peter Mueller. Amerikaneren har fått sparken.

 

Mueller skal ha utsatt en av våre fremste kvinnelige skøyteløpere for "seksuell trakassering". Hva nå det er. Mangelen på presisjon overlater mye til fantasien. Det er verken til Muellers eller den "trakassertes" fordel.

Mueller selv nekter. Dette har jeg ikke gjort, framholder han i en pressemelding. Jeg vet ikke. Jeg forholder meg til det faktum at skøyteforbundet hever kontrakten. Og at Mueller har vært en kontroversiell person gjennom lengre tid.


En annen kvinnelig utøver mener at hun ble æreskjelt av ham foran en rekke tilhørere.

 

I løpet av de seks årene Mueller har vært trener for det norske skøytelandslaget, har det stadig vært knuffing og gnissing og uroligheter rundt ham. De siste tre årene har han for eksempel ført en pubertetspreget ordstrid i mediene med den nederlandske toppløperen Sven Kramer. Trolig et ubehjelpelig forsøk på å skaffe Mueller-elev Håvard Bøkko et mentalt overtak på den utilnærmelige skøytegiganten.

 

I 2006 ble Mueller kåret til «Årets trener». Jeg tillater meg likevel å spørre hva han har utrettet. Ingen "ny Kåss" eller kvinnelig komet har stått fram som resultat av Muellers trenergjerning.

 

Framgangen og de forhåndsspådde "seirene" er fordunstet. Det er blitt med Muellers fantasier og store ord. På forhånd.

 

I Heerenveen forleden slo Shani Davis Bøkko på 1500 m med over ett sekund. Fordi Bøkko fremdeles har "litt for stor respekt for Shani", uttalte Mueller til VG. Virkelighetsfjern eskapisme, er trolig den mest dekkende betegnelsen på en slik analyse.

 

Nå tror Håvard Bøkko åpenbart at han er fortapt fordi han mister Mueller som landslagstrener. Trolig jobbes det med en reserveløsning som gjør det mulig å etablere et "Team Mueller-Bøkko".

 

Håvard Bøkko er en god skøyteløper. Men flere andre internasjonale løpere er bedre. Så lenge han henger i skjørtekanten til Peter Mueller, og tror at han er avhengig av denne "symbiosen", vil han trolig ikke komme videre.

 

Muellers fratreden kunne blitt et nytt løft for Bøkko. Og for begge de to landslagene. Etter seks år kunne de trenge nye synspunkter. Nye analyser. Ny tilnærming. Og nye metoder.

 

Og ikke minst: Ny inspirasjon. Ikke vanens altfor kjente rundgang, men ny pepp. Nytt adrenalin. Kort sagt: Den befriende følelsen av å vende om til et nytt, ubeskrevet blad. Med nye muligheter.

 

Men Bøkko ser det åpenbart ikke sånn. Han søker trygghet. Og det har han funnet i ly av Muellers sterke personlighet. Og utvilsomme karisma. Så det regner han med at han fortsatt skal finne der.


Men der tar han trolig feil. Selv om det bare er snaue tre måneder igjen til OL bør Bøkko nå rive over navlestrengen som binder ham til Mueller, og stå fram som sin egen herre. Med selvtillit. Ikke fordi noen stadig forteller ham at han er bedre enn han i virkeligheten er. Men fordi han kjenner sin egen styrke.

 

Og sine egne svakheter.

 

Det er slik erkjennelse - slik selvinnsikt - som skal til for videre vekst og utvikling. Mentalt, fysisk, teknisk og taktisk. 

Et stort sprang ut i det ukjente. Men skal Håvard Bøkko fortsette å vokse, må han våge dette spranget.

 

Ja, ikke bare han. Alle utøverne på de to landslagene må nå legge fortiden bak seg. Og distansere seg fra den støyen som nå helt sikkert vil følge. Den angår ikke utøverne.

 

De som føler at de er del av problemet, og kanskje er medansvarlige for det som er skjedd, bør snarest glemme slike tanker. Hvis de har tenkt å prestere. De bør ikke unne seg en "sørgeperiode" en gang. Men være resultatorienterte. Ekstremt og kynisk resultatorienterte.

 

Toppidrett er ikke for hvem som helst. Det krever mental styrke. Og en ikke liten porsjon egoisme. Nå er tiden inne til å vise at dere har det. Og at fortid er fortid.

 

Nye utfordringer venter. Uten Peter Mueller.


Kay Olav Winther d.e.
 

Idretten bringes i miskreditt

Enkelte mener at det er i orden av ishockeyspillere gyver løs på hverandre med nevene. Det hører sporten til, sier de, og får det til å høres matcho ut. 

Den samme tendensen er på veg inn på fotballbanen. Stygge taklinger som minner påfallende om overfall, blir "forstått", "forklart" og unnskyldt. 

I kampen mot Odd kastet Fredrikstadspilleren Abgar Barsom seg over John Anders Bjørkøy og landet på ham. Bjørkøy fikk hjernerystelse og måtte holde seg i ro i flere dager. 


NFF tar saken med knusende ro og vil ikke straffe Barsom. Dommeren hadde full kontroll på situasjonen og valgte å blåse for frispark, sier informasjonssjef Roger Solheim til NRK. Og dermed ferdig med det.

 

Det er en skremmende holdningsløs og unnvikende reaksjonen. Trolig den minst ansvarsbevisste og mest prinsippløse jeg noen gang har hørt fra NFF. Og det sier ikke lite. For fotballforbundet er ikke et særforbund som imponerer med filosofi og dype tanker.

 

I motsetning til det NFF hevder, gjorde dommeren ikke jobben sin. Barsom burde hatt rødt kort og marsj-ordre.

 

Og i tillegg flere kampers karantene. Idømt av NFF.

 

Oppførselen mot Bjørkøy var ikke en "tackling". Den var et overfall. Som på gata ville resultert i tiltale. For angrep på sakesløs person. I den hensikt å sette den overfalte ut av spill.

 

På fotballbanen er slike handlinger OK. I følge fotballens høyeste organ i Norge.

 

Med slike avgjørelser og uttalelser setter NFF standarden. For hva man kan tillate seg. Og hva man bør tåle. Kroppstacklinger - dvs. å ta rennefart og hoppe på en motspiller som er inne i en tacklingssituasjon - er i orden, i følge NFF. Hvis dommeren ser det. Og bedømmer det til ikke å være så farlig.

 

Det er en ansvarsfraskrivelse som nærmer seg det utrolige. Hva slags moralsk ledelse er dette? Og hva slags signal gir det? Og ikke minst: Hva slags presedens skaper det?


Her er NFF på hælene.


Nå er det imidlertid ikke slik at NFF over hodet ikke reagerte på det som skjedde på Fredrikstad stadion. Forbundet reagerte på - og tar avstad fra - de uttalelsene Odd-trener Dag-Eilev Fagermo lot falle om Barsom. 


Fagermo ble forbanna. Rimelig nok. Ikke bare i øyeblikket, men også etterpå. Da han snakket med pressen. Og han kalte Barsom den mest "ufyselige spilleren i eliteserien".

 

"Å gi slike personkarakteristikker har jeg ikke sans for. Denne uttalelsen liker jeg ikke," sier fotballpresident Kåfjord til Nettavisen.

 

Snakk om manglende evne til å skille vesentlig fra uvesentlig. Barsoms overfall overlater han til en presset, uoppmerksom og unnvikende dommer, mens Fagermos utbrudd finner han upassende og kritikkverdig.

 

Slik unnfallenhet og vinglete prinsippløshet som NFF her har vist, skader idrettens anseelse. På kort og lang sikt.

 

Jeg har et konkret forslag til fotballforbundets høye herrer og damer: Sett dere ned sammen og se videoen som viser Barsoms overfall på Bjørkøy. Gjerne flere ganger. Og still spørsmålet: Er det slik fotball vi vil ha?

 

Hvis dere kommer til at svaret er ja, er dere kommet på feil hylle. Da bør dere trekke dere ved første anledning.

 

Kommer dere til at svaret er nei, bør dere lage en strategi for hvordan NFF skal reagere neste gang noe liknende skjer. For det kommer det til å gjøre. Det har dere ikke bare åpnet for. Det har dere stimulert til - med en ryggesløs holdning til en handling og en opptreden som burde være fotballsporten fremmed.

 

Hvorfor jeg skriver dette? Og sier så klart i fra?

 

Fordi jeg er glad i fotball. Og synes at det er for galt at spillet skal bli forsimplet av spillere uten sportsånd og ledere uten mot og moralske holdninger.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Hva sa Jarstein?

Rosenborg mistet hodet i sluttminuttene mot Start.
Rade Prica dyttet. Inne i straffefeltet.
Han er jo ikke akkurat noen nybegynner, så han burde vite at det er å leve farlig.

Han fikk som fortjent.

Målmann Jarstein mistet besinnelsen. Helt.

Nærbildene viser at han gir vondt fra seg, og ikke veier sine ord på gullvekt.

Hvem ukvemsordene ble rett mot, er usikkert, men dommer Tom Henning Øvrebø er et meget sannsynlig objekt.

Uansett, Øvrebø eller Startspilleren som gikk i bakken. Det er likegyldig.

Like ille er det. Uansett.

Spill av videoopptaket på nytt, les på munnen og gi Jarstein den oppvartningen han fortjener.

Den slags oppførsel er norsk fotball ikke tjent med.
Selv ikke i et opphisset øyeblikk.


NFF og Lyn

Fotballklubben Lyn er i alvorlig trøbbel. Både sportslig og økonomisk.

 

Det går mot konkurs mener mediene, og Dagsavisen spekulerer i dag på om Lyn i går scoret sitt siste mål på Ullevaal.

 

Går Lyn konkurs, vil det være et smertelig tap for norsk fotball. Men uansett utfall av den thrilleren som pågår, bør laget få fullføre sesongen. Ikke først og fremst av hensyn til seg selv og mulighetene til å få noen inntekter inn i en slunken kasse, men av hensyn til serien, de andre klubbene, norsk fotball - og alle fotballinteresserte i det ganske Norge.

 

NFF bør ikke se det som en oppgave å lage vanskeligheter for fotballsporten og klubbene. Og spesielt ikke for dem som er i trøbbel fra før.

 

Det NFF bør gjøre, er eventuelt å ta klubber med bristfeldig økonomi og manglende administrativ evne, ut av spill etter sesongslutt eller før sesongens begynnelse.

 

Å ta klubber - i dette tilfellet altså Lyn - ut av serien i sesongen, straffer de øvrige klubbene og fotballen like mye som det straffer klubben som har kommet i unåde. Skal poeng tapt mot eller vunnet mot Lyn trekkes i fra, skaper man uforutsigbarhet, rot, vilkårlighet og urettferdighet.

 

Å skape - eller bidra til - slike tilstander, kan ikke være NFFs oppgave.

 

Det er nå fire - 4 - serieomganger igjen. Så er det slutt for denne gang.

 

La derfor alt gå etter planen til sesongslutt. Å spenne ut snubletråder like før målpassering er usportslig. Ja, direkte gement. Meningsløst. Og unødvendig.

 

Hva tjener man på det?

 

Sportslig? Økonomisk? Når det gjelder å sette seg i respekt hos klubbene og kulturdepartementet og vise at alvor er alvor?

 

Enkelte ganger kan man undre seg over NFFs disposisjoner og standpunkter. Og krav til klubbene.

 

Krav til baneforhold for eksempel. Baner - samt tribuner og andre forhold som primært angår publikum - er viktige, men ikke "livsnødvendige" og ikke under noen omstendighet viktigere enn selve fotballspillet. Fotball skal være idrett. Sportslig utfoldelse. Ikke forretning og store, flotte, dyre anlegg som presser klubber og kommuner i kne under altfor tunge økonomiske bører.

 

Hvor var NFF da lønnsutviklingen i norsk fotball eskalerte over alle rimelige grenser? Og hvis de så farene og fant utviklingen uheldig, hvorfor stanset de den ikke? Hvilket ansvar - eller medansvar - har NFF for det økonomske uføret mange klubber er kommet i?

 

Og hva er NFFs bidrag til å reparere skadene?


"Straffetog". Konfiskasjon av poeng. Utelukkelse av klubber.

 

Hva hjelper det?

 

På de problematiske forholdene? På økonomien? På mulighetene til å få stadig nye ildsjeler og entusiaster til å jobbe dager og netter for "knapper og glansbilder" til fordel for fotballen.

 

NFF bør holde orden i norsk fotball. Administrativt. Økonomisk. Sportslig.

 

Men de må fare lempelig fram. Som vegledere, lærere og oppdragere.

 

Noen ganger må de sette noen i skammekroken eller ta fram riset fra plassen bak speilet, men uansett om det løfter advarende pekefingre, taler til rette eller går litt hardere til verks, må målet være å tjene norsk fotball. Som idrett - og underholdning.

 

Når det gjelder behandlingen av Lyn - og eventuelle andre klubber i liknende situasjon i framtiden - bør fotballforbundet tenke seg om. Før det gjør noe som skader fotballen. Og fotballinteressen.

 

La gå at Lyn må ned noen divisjoner for å begynne på klatringen oppover igjen. Men det bør under ingen omstendighet skje før sesongen er over.

 

Alt annet er anstaltmakeri, overilte reaksjoner og skadeverk mot norsk fotball.


Det kan det vel ikke være NFFs oppgave å gjøre seg skyldig i?

Kay Olav Winther d.e. 

Bra, Drillo, men gløm Sør Afrika

Norge banket Skottland.

Egentlig vant vi vel 5-0, men skitt au. 4-målsseier er bra det også. Ja, nesten for et mirakel å regne.

Her har Egil Roger "Drillo" Olsen fra Østfold satt sammen et lag som vet hva fotball går ut på, nemlig å putte ballen i motstanderens mål.

Da kommer vi vel til VM?

Dessverre. Den sjansen er mindre enn den en snøball har for å "overleve" på et usedvanlig varmt sted. Først skal vi vinne de to resterende gruppespillkampene, så skal Skotland tape sine - og så skal vi først bli godtatt som deltakere i kvalifikasjonsrunden for avdelingstoere, for dernest å gå seirende ut av den.

Beklager, Drillo. Dette greier du ikke. Men gi ikke opp. Selv om vi aner og frykter resultatet, gleder vi oss over forsøket.

Det verste er imidlertid ikke at vegen til Sør Afrika med 110 prosent sikkerhet vil vise seg å være for lang og bratt.

Enda verre vil det være om vi mot all formodning skulle klare å kare oss dit, for så å bli sendt hjem med buksa rundt anklene. Altså blottet og skamløst utlevert.

Å spille kilten av litt tafatte skotter på hjemmebane på en usedvanlig god dag er en ting. Noe helt annet er å møte topp trente og topp girede lag og spillere på fremmed mark under Afrikas nådeløse sol.

En tur til Mandelas land vil selvfølgelig være en opplevelse. For spillere, trenerteam, ledere og andre reiselystne med en fot inenfor NFFs hoff.

Men norsk fotball - og ikke minst landslagsfotballen - vil ha større utbytte av at spillerne, ekspertisen og noblessen blir hjemme, og konsentrerer oppmerksomheten om oppgaven å gjøre norsk fotball bedre.

Joda, jeg vet at man bør kunne ha to tanker i hodet - og to baller i lufta - på en gang. Men fotball koster penger. Det er og blir derfor et grunnleggende policyspørsmål hva man skal bruke pengene og kreftene - kort sagt: ressursene - på. Kortsiktig moro? Eller langsiktig kompetanseoppbygging?

Selv om svenskene og danskene er flere enn oss, er det ingen grunn til at vi skal være dårligere enn dem på fotballbanen. Folkerike nasjoner har flere topper og flere å velge blant, selvfølgelig, men størrelsen på grunnmaterialet er trolig ikke årsaken til forskjellene. Da burde vi f.eks. ha slått Island.

Nei, årsaken ligger nok heller i den norske mentaliteten. Skippertaksmentaliteten. Den manglende evnen til langsiktig, systematisk arbeid. Troen på at det er mulig å improvisere seg til resultater.

Det er denne typisk norske holdningen NFF må kvitte seg og norsk fotball med.

Det må satses mer på talentfull ungdom - av begge kjønn! - og landslagene må samles oftere, trenes og omskapes til slagkraftige  team av spillere som behersker fotballspillets tekniske og taktiske utfordringer.

Det er ikke bare å hente hjem en velrennomert proff fra et eller annet utland og tro at han skal levere en topp prestasjon på bestilling i en ny og uvant sammenheng hvor han må forholde seg til helt andre medspillere enn forrige gang, fordi treneren nå har bestemt seg for å prøve nye konstellasjoner.

Det må samkjøring til, og taktiske overlegninger må internaliseres. De må flyttes fra "klasserommet" til praksis på banen og bli en del av spillernes naturlige prestasjonspotensial.

Dessuten må de tekniske ferdighetene bli bedre. Mye bedre. Det er ikke bare et spørsmål om talent, men om instruksjon, øvelse - og øvelse. Om og om igjen. På regionale samlinger. Og på hyppigere landslagssamlinger.

Er dette uoverkommelig?  Får ikke profesjonelle spillere fri fra moderklubbene for å delta i slik virksomhet? Koster det for mye?

Ser vi ikke behovet, har vi ikke råd, og får vi det ikke til, kan vi glemme å spise kirsebær med de store. Da vil det fortsette å være som det har vært. En og annen kamp vil glede oss. Og få oss til å tro at det ikke står så verst til likevel. Kanskje kan vi med flaks kvalifisere oss til en internasjonal konkurranse fra tid til annen. Ja, kanskje kan vi et i heldig øyeblikk til og med slå et overrumplet Brasil igjen.

Men lengre kommer vi aldri. Da vil vi alltid ha et landslag for de små anledninger.

Hvis dette er svaret på våre ambisjoner, er det greit.

Men er det dette vi ønsker?

Se hva VG og Dagbladet skriver.
 
Kay Olav Winther d.e.

Et fullverdig mål

Fotballspilleren Kovacs får så hatten passer fordi han scoret da Brannkeeper Opdal lå nede. Usportslig mener forståsegpåerne. Spesielt de "ekspertene" som holder med Brann.

Kovacs var i sin fulle rett. Ikke bare i følge regelverket, men også ut fra hensynet til fair play. Han var våken, snappet ballen og satte den kontrollert i mål.

Det er dommeren som dømmer i fotball. Ikke motstanderne - og absolutt ikke publikum. Det bør keeper Opdal, trener Nilsen  og sportslige leder Bruun-Hanssen merke seg - hvis det skulle være slik at de ikke allerede vet det.

Håkon Opdal falt. Kanskje tråkket han på ballen, kanskje snublet han i egne bein, og kanskje fikk han smerter slik at han ikke fikk gjort det han skulle. Men skadet i tradisjonell forstand var han ikke. Han ble i alle fall ikke skadet av Kovacs. Eller av noen andre fra Odd-laget i forbindelse med den aktuelle episoden.

For Kovacs var situasjonen uoversiktlig og uavklart. Som angrepsspiller tok han kontroll over ballen og satte den i mål. Helt etter boka. 

Hvis scoringen bøt mot noen gjeldende regler, burde dommerenannulert. Det gjorde han ikke. Fordi scoringen var helt OK.

Brann vurderte å legge inn en offisiell protest for å få klarlagt hvilke prinsipper som gjelder for god sportsånd i norsk fotball, kan VG nett fortelle, men klubben kom i likhet med Peer Gynt, senere hen til andre resultater. 

Det var synd. Avklaringen burde endte med å slå fast at scoringen var OK - både i forhold til regelverket og god sportsånd.

Og når Branns sportslige leder Bruun-Hansen sier at dette er "en situasjon ingen har opplevd før", setter han trener Nilsens forargelse i et merkelig lys. For Nilsen mener altså - helt uten noen tradisjon å vise til - at scoringen var unfair.

Fotball kaller på følelser. Det er mye av sjarmen. Både spillere, ledere og publikum, kan bli hete i toppen. Derfor bør vi overlate til dommerne å dømme. Er spillet i gang, er scoring både tillatt og i samsvar med god sportsånd.

Det fine spillet fotball, blir bare ødelagt av subjektiv synsing. Og verre en verst blir det når kommentatorene i fjernsynet fyrer oppunder.

"Uskrevne lover og regler" som tilsidesetter de formelle, kan vi ikke ha. Det blir bare tøv. 

Hvis en spiller unnlater å bruke en sjanse han - eller hun - får, blir det en sak mellom spilleren og eget lag. Men en spiller som følger de formelle reglene, skal ikke hetses. Verken av pipekonserter, buing eller i mediene.

Og kom ikke å si at episoden kunne snudd kampen. Odd scoret mest fordi laget var best. Ikke fordi det viste dårlig sportmanship. 5-1 forteller sitt.

Jeg har stor sympati for Brann. Ja, for bergensenere i det hele tatt. Men denne gangen må jeg si: Klapp igjen og spill fotball. Kovacs gjorde ikke noe galt!

Kay Olav Winther d.e.

  

Kort sagt: Snipp, snapp, snute

Drilloeffekten skulle bringe oss til fotball-VM.

Det endte med knall og fall. Vi snublet i starten og krabbet i mål.

Snipp, snapp snute. Norge er ute. Ingen regnemester kan endre på det.

Drillo kan ikke bebreides. Han gjorde så godt han kunne.

Men NFF burde snudd seg og sett framover i stedet for bakover.

Det norske spillet er hjelpeløst ineffektivt. Det må det gjøres noe med.

Norske spillere har for dårlig teknikk. Det må det gjøres noe med.

Taktikk har vi nok av. Men man kan ikke lage omlett uten egg. Uansett hvor dyktig kokk man er.

Nå venter vi at NFF våkner og tar affære.

La Drillo hvile på sine velfortjente laurbær, og skaff en dyktig fotballpersonlighet som kan ta grep for å bygge opp et landslag fra bunnen. Helst en utlending med nye ideer og evne til å tenke unorsk.

Det vil kreve utradisjonell tilnærming, nært planmessig samarbeid med klubb-Norge, individuell trening for utvalgte kandidater, samlinger og oppfølging - m.a.o. penger.

Sett i gang først som sist. Det er ingen veg utenom.

Hvis vi da ikke vil bli værende på det nivået hvor vi befinner oss nå.


Kay Olav Winther d.e. 

Kort sagt: Middelmådig igjen

Ishockey er en fascinerende sport.
Hvorfor klarer Norge aldri å heve seg over det middelmådige?
Eller: Hvorfor kommer vi som regel til kort selv for nybegynnere og lag som spillemessig befinner seg på amatørnivå?
Vi med alle våre proffer?
Norge hadde i realiteten kun én sjanse i VM: Å slå Danmark.
Til og med der måtte det forlengelse og en rikholdig porsjon flaks til.
De "ordentlige" A-nasjonene levner oss ingen sjanser, men slår oss så lett og så ofte de får en mulighet til det.
Sverige er sammen med USA, Canada, Russland og landene fra det tidligere Tsjekkoslovakia selve innbegrepet på ishockey.
Skalpene deres henger høyt.
Men hvordan har Finland klart å ta steget inn i verdenseliten for å hevde seg helt i toppen?
Der har vi noe å lære.
Ja, av de fleste andre også.
I kveld skal vi møte Hviterussland.
Det blir tap igjen så sikkert som "amen i kjerka".
Norsk hockey må løfte seg selv etter håret for å ta en eneste seier til.
Det krever som kjent brudd på opptil flere av naturens lover.
Det blir nok med den ene seieren - over ishockeylilleputtnasjonen Danmark!
Jeg gremmes.
 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: For dårlig.

Se der ja.
Så er norsk landslagsfotball tilbake på sitt egentlige nivå.
Drilloeffekten er borte, og Norge gjør en
dårlig figur - slik landslaget gjorde under Hareide.
Kanskje vi nå kan komme i gang med en konstruktiv diskusjon om hva som skal til for å heve
nivået på norsk fotball uten å bli pratet i senk om at det egentlig ikke står så verst til.
Drillo er en garvet organisator, og organisering er viktig, men også han er avhengig av spillermaterialet.
Jeg har ment at Hareide burde ta sin hatt og gå, og at Egil Olsen ikke var den rette til å ta over.
Etter dagens kamp gjentar jeg min oppfordring til NFF:
Finn fram en trener som kan tilføre landslaget nye tanker og nye
ferdigheter.
Overse tilfeldige tilbakeslag i restaureringsperioden.
Og framfor alt: Sett i gang et storstilt program for å heve det tekniske nivået i norsk fotball!
Norske fotballspillere behersker ikke nær og tett teknisk fotball, men er treige og har et meget begrenset teknisk repertoar.
Vi kan vinne enkelte kamper på maks flaks, men det er alt.
Er vi fornøyd med det?
Som nasjon?
Som publikum?

Kort sagt: På livet løs

David Nielsen fikk seg en skikkelig smell i hodet i sammenstøtet med Karadas.

Han blødde og virket groggy.

Derfor skulle han vært tatt av banen - umiddelbart.

I stedet fikk han entre banen med bandasje og framtre som tøffingen som ikke lar seg stoppe av en smell i hodet eller to.

Nielsen er kjent for sitt temperament, og hans vurderingsevne er ikke alltid imponerende.

Fikk han seg en hjernerystelse, er det ikke sikkert at han visste hva han gjorde en gang.

Derfor skulle de ansvarlige uansett grepet inn og tatt ham av banen. Straks.

Ikke ventet til han segnet sammen og åpenbart var omtåket.

Men han ville jo ikke. Han ville fortsette, og han svarte riktig på alle kontrollspørsmål, sier lagets lege.

Det betyr at han var klar da han svarte, men ikke at han var frisk nok til nye anstrengelser. Noe den videre utviklingen viste.
Her gjorde legen seg skyldig i en beklagelig feilvurdering.
Toppfotball skal være underholdning, og topptrente idrettsutøvere tåler mer enn vi sofasliterne gjør, men de er - og må behandles som - mennesker med samme behov for omsorg og omtenksomhet som en hver annen.

De er ikke gladiatorer som skal ofre liv og helse.

Hvor grensene går, vet spillerne ofte ikke selv. Det er derfor man har ekspertise.

"Det sier litt om innstillingen hans når han opptrer som han gjør. Det er fantastisk å ha sånne typer i laget, men i dag tror jeg det gikk på bekostning av det som er forsvarlig," sier Branntrener Steinar Nilsen til VG etter kampen.

Ja, og når legen ikke hindret Nielsen i å gå på banen igjen etter smellen, burde Steinar Nilsen gjort det.

En skadet spiller har ikke noe på banen å gjøre - uansett om spilleren selv og legen ikke skjønner det.

Det er trenerens ansvar å se til at laget er "fit for fight".
Bring ikke fotballen i vanry i jakten på poengene - og pengene.


Kay Olav Winther d.e.

The show must go on

Enkelte russere likte ikke at Ole Einar Bjørndalen ble tilkjent seieren i jaktstarten under VM i skiskyting. De mente at russeren Maxim Tsjoudov var den rettmessige vinneren. Derfor har de truet Bjørndalen på livet.

 

Svensken Mattias Nilsson har også mottatt trusler. Han gjorde det formastelige å kritisere russiske idrettsfolk som var tatt for doping.

 

Vi lever i en verden med mye vold og elendighet. Menneskeliv er blitt billige - også i vår del av verden. Terrorister tar seg til rette, og vinner forståelse langt inn i kretser som man burde ha lov til å vente bedre av. Mengden av terrorisme og voldshandlinger, og tilbøyeligheten til å se gjennom fingrene med, eller bagatellisere, vold og trusler om vold, gjør at ondet brer seg.

 

Avslutningen av verdenscupen skal finne sted i russiske Khanty-Mansiysk på tross av de truslene som er framsatt.

 

Arrangørene vil sikkert framholde at de ikke gir etter for trusler og utpressing, og at de nettopp ved det tilføyer trusselmakerne et nederlag. Men faktum er at de dekker bordet for aktuelle og potensielle utpressere og voldsutøvere.

 

Prisen for arrangørenes "heltemot" og "uredde standhaftighet" er at enkelte utøvere må gå løypa rundt med frykt for at en gærning i skaren av publikummere eller i ly av trærne skal gjøre alvor av truslene. Ingen livvakter i verden kan gi effektiv beskyttelse til en idrettsutøver som farer fram i løypene i en fart som vaktene selv bare kan drømme om. Det eneste var om publikum ble stengts ute, og sikkerhetsvaktene stod tett i tett langs løypa. Enkelte fotballkamper foregår forresten under tilnærmet slike vilkår.

 

Men hvem kan forventes å yte sitt beste under trussel om avstraffelse med døden til følge? Selv om sikkerhetstiltakene tilfredsstiller arrangøren?

 

Arrangementet burde selvfølgelig vært flyttet - umiddelbart og uten parlamentering - for å gi utøverne størst mulig sikkerhet, og for statuere et eksempel. For å markere at trusler om vold - og utøvelse av vold - er totalt uakseptable, og at en hver som bruker slike midler, straffer seg selv og den nasjonen vedkommende mener å ivareta interessene til.

 

Til det kan man selvfølgelig innvende at volden ikke er stedsavhengig og stasjonær. Nasjonsgrensene stenger ingen voldsmenn ute. Vold kan utøves over alt.

 

Det er dessverre riktig. Men det internasjonale skiskytterforbundet med nordmannen Besseberg i spissen - og andre forbund som måtte komme i en liknende situasjon - bør markere at de ikke vil finne seg i trusler, og ikke vil gamble med utøvernes sikkerhet og helse.

 

Nå kan man selvfølgelig spørre om en hel nasjon skal straffes for at en eller flere tullinger, eller mentalt labile personer, går over streken.

 

Jeg tror det er nødvendig. Både for å demonstrere at trusler er uakseptable og har sine omkostninger, og for å inspirere myndighetene i land som skal ha ansvaret for store idrettsarrangementer, til å finne fram til de skyldige, stille dem til ansvar for den terrorhandlingen som truslene er, og sørge for at de blir satt ut av spill.

 

Trusler om vold er ikke lek. Trusler om vold er terror. Også når de forekommer i idretten. Det bør idretten selv markere med all mulig tydelighet.

 

Når arrangørene og det internasjonale skiskytterforbundet ikke viste seg villig til å ta truslene mot Bjørndalen alvorlig nok, burde skiskyterne selv tatt affære og nektet å stille til start i Khanty-Mansiysk. Det ville vært et signal som ikke ville vært til å misforstå. I stedet velger de ansvarlige - og utøverne - å si at "the show must go on".

 

Det lyder besnærende, men er i virkeligheten å stikke hodet i sanden.

 

La oss for all del håpe at de slipper å lære "the hard way". Men de tar en sjanse. Er det verdt det?


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Skuespill på Telenor Arena

Daniel Nannskog er en eminent fotballspiller - og en uforbederlig hissigpropp.

Det må han få lov til å være, bare han ikke går korporlig løs på noen.

Det gjorde han ikke i går.

Han stanget ikke til LSKs Hassane Dosso som lot som om han segnet sammen.

Dosso burde fått direkte rødt kort og vært utvist på stedet.

I stedet fikk Nannskog åpenbart feilaktig gult kort.

Henning Berg sier til VG at han ikke så hva som skjedde.
Kanskje det, men faktum er at Berg var rasende på sidelinjen der han gjentatte ganger viste med overtydelige kroppsbevegelser at Nannskog hadde stanget Dosso og burde fått rødt kort.
Men altså uten å ha sett hva som skjedde - etter det han nå selv sier.
Fotball er en fin sport, og bør ikke bli skjemt av falskspill, fusk og fanteri.
Etter det fjernsynet kunne dokumentere, var Dosso åpenbart den skyldige i dette tilfellet.
Han bør få et par kampers karantene som takk for skuespilleriet.
Dessuten bør klubben ta en alvorsprat med ham om hvordan man oppfører seg på norske fotballbaner.
Og Henning Berg bør se seg selv på TV - og i speilet - og avgjøre om han liker det han ser. 

Kay Olav Winther
d.e.

Ny trener for fotballandslaget

Det norske fotballandslaget spiller på den internasjonale arenaen. Derfor må laget ha en trener som kan sette norske spillere i stand til å prestere på høyde med spillerne fra andre land.

 

Flertallet av norske landslagsspillere - både i fortiden og i dag - har langt dårligere tekniske ferdigheter enn landslagsspillere fra de fleste andre land. Samspillet er dessuten ofte så som så. Noen ganger kan det virke som om det er dårlig kjemi mellom enkelte av spillerne.

 

Egil «Drillo» Olsen advarer mot utenlandske trenere fordi det vil føre til "mer ballbesittende spillestil". Prøver vi det, vil vi rase enda lengre ned på FIFA-rankingen, sier han.

 

Det er gal tankegang.

 

Norske spillere trenger en trener som gjør dem teknisk og taktisk bedre. Og som innfører nødvendig disiplin i laget. Ikke en som spillerne ser på som likemann, men en teambyggende leder. En som ikke legger seg på "norsk nivå" og dyrker den norske særegenheten, men har som ambisjon og mål å heve lagets kvalitets- og prestasjonsnivå.

 

Får laget en trener som lar spillerne fortsette på det nivået de er på i dag, kommer vi ikke lenger enn Åge Hareide kom.


Norges Fotballforbund bør derfor ikke lytte til Drillo. Han har hatt sin tid. Nå skal vi videre.

 

Hvorfor er svenske og danske spillere - og de fleste andre europeerne - så langt bedre teknikere enn de norske?

 

Selvfølgelig fordi de legger lista høyere og trener på å bli bedre. Den som tror at han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig, heter det gjerne. Det gjelder også på fotballbanen. Lista må stadig legges høyere. Primadonnaer med klippekort må lære at det er prestasjonene, ikke navnet, som teller. Landslagsfotball er ikke en oppvisningsgren, men knallhard konkurranse.

 

Fysisk styrke og utholdenhet er viktig i fotball. Men viktigst av alt er tekniske ferdigheter og evne til å bruke ferdighetene i et taktisk, veloverveid spill hvor individet er underlagt kollektivet. Ballbesittelse, evne til å ta i mot, få med seg og avlevere ballen i "umulige", tette, kroppsnære situasjoner, må oppøves.

 

Svensker og dansker - og andre landslag - er teknisk bedre enn oss og spiller mer underholdende fotball enn vi gjør, fordi de vil imøtekomme publikums behov og vinne kamper i kraft av sine tekniske ferdigheter, ikke på grunn av forsiktighet, lange baller og defensivt - ikke sjelden destruktivt - spill.

 

Om Ståle Solbakken og Trond Sollied har de kvalifikasjonene som trengs, vet jeg ikke, men de har begge internasjonal erfaring. Tom Nordlie er skippertakenes mann. Han bør ikke få ansvaret for landslaget. Jan Jönsson har fått gode resultater i Stabæk, men hva ville Stabæk vært uten Knudsen, Nannskog, Alanzinho og Pall Gunnnarsson? Selv med Jönsson ved roret?

 

Fotballforbundet er i ferd med å gå i sin egen snare. I stedet for å stresse for å "få tak i" en trener til 15. januar, bør de ta god tid på seg. Ola Bye Rise styrer butikken til en ny mann er på plass.

 

De langsiktige resultatene er viktigere enn de kortsiktige oppturene. Å bygge opp et slagkraftig, velfungerende landslag er ikke gjort i en handvending. Og det er ikke rom for tabber. NFF bør derfor fortsette å lete etter den optimale løsningen uten å bry seg om den 11. februar, 28. mars og 11. april.  

 

Norge gikk ut av 2008 med åtte strake tap. Vi er drattet ned til 59. plass på FIFA-rankingen. Det er trolig fullt fortjent. Om vi skulle få ytterligere tre tap i vårsesongen, får vi leve med det, bare det betyr overgang til en vedvarende oppgangstid for norsk landslagsfotball.

 

Så slutt å stresse.

 

Ta den tiden som er nødvendig, men kom ut med en vinner. Det er det som teller.

  

Kay Olav Winther d.e.

 

Kort sagt: La nye krefter slippe til

Åge Hareide var en god fotballspiller.
Han har vært en god klubbtrener også.
Men som trener for det norske fotballandslaget har han kommet til kort.
Kampen mot Ukrainia var en privatlandskamp, men burde likevel vært den siste spikeren i Åge Hareides kiste.
Vi forandrer ingen ting i forhold til Hareide og hans stilling, sier fotballpresidenten.
Han ønsker vel å framstå som besluttsom og lojal. Som sjefen som ikke svikter sin ansatte i prøvelsens stund.
Men det han i realiteten gjør, er å sette hensynet til Åge Hareide, foran hensynet til fotballen - og til Norge.
Det skal ikke en fotballpresident gjøre.
Fotball er en konkurransesport. Det viktigste er ikke å delta, men å hevde seg i konkurranse med andre, og å vinne. 
Her kommer et utsagn som ville gitt elendige odds hos bookmakerne: Norge kommer ikke til VM, EM eller OL med Åge Hareide som trener.
Og skulle vi som følge av flaks, og andres enda større udugelighet, komme dit, vil vi bli sendt korteste vegen hjem med halen mellom beina.
Hvis Norge skal konkurrere i verdenstoppen, har NFF tre ting å gjøre:
1. Spørre seg hvorfor spillere som John Carew, Steffen Iversen m.fl yter under pari på landslaget.
2. Finne en ny trener snarest.
3. Sette i gang en ambisiøs mental, teknisk og taktisk opplæring av unge fotballspillere i tillegg til - og på toppen av - den opplæringen som klubbene driver.
I motsatt fall fortsetter vi å være dilettanter.
Hvis det er det vi vil, er det som nå skjer for så vidt greit.
Men vil vi vinne, må Hareide ofres, og laget få en innsprøyting av nye ideer og tanker, ny energi, nye ambisjoner og ny sult - ikke på å aksle landslagstrøya, men på å vinne.
Skjønner ikke Kåfjord det, har han allerede nådd sitt inkompetansenivå.
Og hvem lider under det?
Norsk fotball!

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Våkn opp

Toget til VM har ikke gått ennå, sier Åge Hareide og spillerne etter uavgjort mot Scottland og programmessig tap for Nederland på hjemmebane.
Selvfølgelig er det gått!
Det gikk før Norge fikk gnidd søvnen ut av øynene og hadde begynt å pakke kofferten.
Et lag som ikke kan lage mål - selv på de mest opplagte sjanser - kommer ikke videre, og har ingen ting i VM å gjøre. Det har jeg skrevet før, og det gjentar jeg her.
Våkn opp, og bruk tid og krefter på å bygge opp et nytt, slagkraftig lag med "goalgettere" i stedet for å mase om å komme til et VM hvor vi vil bli statister og sendt hjem med halen mellom beina.
Men er du rett mann til det, Åge?

Norge har ingen ting i fotball-VM å gjøre

Om Norge ikke kvalifiserer seg til VM i fotball, er det ingen katastrofe. Det vil tvert i mot spare oss for forsmedeligheter for åpen scene.

 

Slik det framstår i dag, er det norske landslaget så dårlig at vi med 99 prosent sikkerhet vil bli sendt ut av VM med halen mellom beina så å si før moroa har begynt.

 

Hvorfor det er slik, er vanskelig å forstå.

 

Norge har flere klassespillere som fra tid til annen spiller fremragende fotball på klubblag i inn- og utland. Men på landslaget yter de under pari.

 

Det fins en barnelek som heter Frys. Den går ut på at man skal bli stående urørlig i den posisjonen man har, når ordren kommer.

 

Når de norske angriperne nærmer seg motstanderens mål, ser det ut som om de leker Frys. De blir stillestående, møter ikke ballen, spiller seg ikke fri, lar seg lure i offside - og scorer ikke.

 

Et og annet unntak fins, selvfølgelig. Som når Steffen Iversen leser spillet, skjønner hvor ballen vil komme, løper igjennom, får ballen akkurat der han har tenkt - og scorer. Det er fin fotball, som vi altfor sjelden ser. Det blir for sporadisk. Og tilfeldig.

 

I fotball er det målene som teller. Bare det. Det gis ikke stilkarakterer, og når man taper kamp etter kamp, eller spiller uavgjort mot lag som man "på papiret" burde slå med både to og tre mål, så skyldes det ikke tilfeldigheter. Og ikke uflaks.

 

Det skyldes rett og slett manglende dyktighet - i angrep og forsvar. Det skyldes personlige feil og systemfeil. Derfor har ikke Norge noe i VM å gjøre.

 

Island spilte ingen god kamp mot Norge. De skapte få sjanser, men de lagde to mål. Delvis som følge av individuell dyktighet, og delvis p.g.a. norske tabber.

 

Hvordan en landslagskeeper kan stille seg slik at han ikke ser ballen før det er for sent, er ufattelig. Dette er noe som unggutter som står i mål, lærer på løkka, men Rune Almenning Jarstein har øyensynlig ikke plukket opp en så grunnleggende kunnskap.

 

Island kunne ha vunnet, skriver deler av pressen og sikter til at kanonskuddet fra Veigar Pall Gunnarsson, som gikk i stolpen og ut, kunne gått inn.

 

Ja, Island kunne ha vunnet. Hadde den islandske treneren sluppet Pall Gunnarsson innpå tidligere, hadde Island med all sannsynlighet kunne ta med seg tre poeng hjem. Det var heldig for Åge Hareide at han ikke var alene om å gjøre strategiske feil.

 

For bommerter gjorde han. Alvorlige bommerter. Å svekke laget på stillingen 2-1 var fullstendig hodeløst. Skal man gi backbencherne sjansen, må man vente til situasjonen er avklart. Man gambler ikke i en VM-kvalifisering. Utskiftingen av John Carew var en alvorlig feilvurdering.

 

Er det den mangelen på fasthet, konsentrasjon og konsekvensanalyse som byttene avslørte, som er årsak til spillernes forknytthet og til at laget så raskt rakner i sømmene? Er den mentale opprustningen for dårlig?

 

Går spillerne på banen som nervebunter preget av usikkerhet og manglende tillit og selvtillit? Så ivrige etter å prestere at de glemmer det de kan? Er det for liten plass for spilleglede og improvisasjon? For liten plass til å møte utfordringer og situasjoner som oppstår, med egne vurderinger og de tiltak som den enkelte spiller forstår er nødvendig her og nå?

 

Jeg vet ikke hva som foregår i de lukkede rom, men jeg ser hvilke praktiske og taktiske utslag forberedelsene får på banen. Jeg ser spillere som i kamp etter kamp skuffer publikum og seg selv, og et landslag som bare tidvis er morsomt å se på, og som altfor sjelden spiller som et samspilt lag med én felles målsetting: Å putte ballen flest mulig ganger i nota bak motstanderens keeper, og å holde rent i eget bur. Jeg ser framspill etter framspill som renner ut i ingen ting.

 

Det er noe hjelpeløst over landslaget. Hvorfor når ikke spillerne opp til det nivået de vanligvis holder?

 

Er det trenerens skyld?

 

Åge Hareide mestrer nok det fotballfaglige, men kan han også få mennesker til å trekke sammen og yte optimalt når det gjelder som mest? Inngir han den trygghet og tillit som skal til for å skape vinnere? Den appell og autoritet som er nødvendig for å folk til å yte over evne?

 

Hittil har han ikke overbevist oss om det. Han har skapt et landslag som leverer middelmådige prestasjoner.

 

Så derfor er dessverre konklusjonen klar allerede nå: Selv om vi ved hjelp av skjebnens luner skulle klare å komme oss til VM, har vi ikke noe der å gjøre.

 

Det er like godt at vi ikke kommer videre. Det vil spare oss for ytterligere ydmykelser.


Kay Olav Winther d.e.